Eriksen-Thomas-Hylland_author_fullAv Thomas Hylland Eriksen

Det har tatt oss levende vesener flere hundre millioner år å produsere dette komprimerte sollyset, og det har vært den moderne sivilisasjons drivkraft i to hundre år. Det lar seg ikke avskaffe uten videre.

 På kartet kan nok Gladstone se forlokkende ut for en frossen nordboer. Byen ligger ved Steinbukkens vendekrets på Australias billedskjønne østkyst, med et deilig klima, en vakker skjærgård og Great Barrier Reef rett uti fjorden. Men reis dit, og du møter en industriby som er dynket i kull og gass. Havneområdet domineres av to enorme kullterminaler og store hauger av det svarte stoffet. Togskinnene frakter ikke glade turister, men svart høyoktankull fra det indre av Queensland. Selv solnedgangen er sponset av gruveindustrien, for den er umulig å nyte uten at blikket samtidig trekkes mot tre slanke, symmetriske søyler på høyre hånd. De er pipene til kraftverket, som naturligvis er kulldrevet, Queenslands største og byens stolthet.

Trekk fingeren langs et rekkverk eller et utemøbel, og du ser at Gladstone er kull. Når vinden blåser, legger et fint støv seg over alt.

Det er en stolt modernitet med selvrespekt og dyktige informasjonskonsulenter du møter i Gladstone. Dessuten er kullet stort sett luktfritt i rike land som dette, ettersom den blir konvertert til elektrisitet. Slik var det ikke for noen år siden. Du merket lukten idet du gikk ut av U-Bahn i gamle Øst-Berlin. Luften var sur, stinkende, giftig. Det luktet totalitært, humørløst, skittent. Det var lukten av dårlig, østeuropeisk brunkull. Men den samme lukten, eller en som lignet, hadde inntil nylig preget mange byer i vest også, helt til de gikk over til elektrisitet som varmekilde, med London som en av de siste. Selv da 4000 mennesker døde av kullosforgiftning under smogkatastrofen i 1952, sluttet ikke londonerne å fyre med kull, verken privat eller i industrien. For hva skulle alternativet ha vært? I 1952? Røyken fra kullovnene var giftig og illeluktende, men den luktet også velstand og utvikling. Tro om de ikke tenker slik i kinesiske industriområder den dag i dag, der kullet fremdeles produserer røyk og smog?

Hvordan produserte de så all elektrisiteten som så smått tok over for kullfyringen? Med kull, selvfølgelig, hva ellers? Kull og modernitet er to sider av samme sak; kull og akselerert endring er siamesiske tvillinger. Uten kull, ingen industri; uten kull, ingen eksponentiell befolkningsvekst, ingen dampskip, lokomotiver eller fabrikker. Uten kullet ville den engelske industrielle revolusjon ha vært avblåst etter ti år. Da ville det ikke ha vært flere trær igjen på De britiske øyer.

Det er ingen tilfeldighet at den eldste moderne industrien, med noen få unntak, oppstod i nærheten av store kullforekomster: Midlands, det sørlige Wales, Belgia og Nord-Frankrike, Ruhr-dalen, Pennsylvania. Snart begynte man å bruke litt av kullet til å produsere stål til jernbaneskinner og lokomotiver, litt til å fyre opp dampkjeler. Utover på 1800-tallet gjorde et nettverk av jernbaner og lasteskip det mulig for industrien å spres over et større område fordi kullet nå kunne fraktes billig og effektivt.

Kull hadde vært brukt i flere tusen år. Det finnes i mange former av varierende kvalitet. Trekull er den enkleste, antrasitt den mest komplekse og komprimerte. Der hvor mineralkullet lå nær overflaten, hadde det vært brukt, men bare i liten skala, i jordbrukssamfunnet. Til smier brukte de trekull. Det var den enorme optimismen og positive energien som ble utløst av Opplysningstiden – plutselig var menneskets potensial grenseløst – som skapte teknologien som gjorde det mulig å grave stadig dypere etter kullet og anvende det til stadig nye formål. Gruveganger ble sikret med bjelker, dampdrevne pumper tømte dem for vann, rudimentære ventilasjonssystemer ble utviklet, og alt tidlig på 1800-tallet kunne flunkende nye fabrikker i Manchester nyttiggjøre seg kull som hadde befunnet seg flere hundre meter under overflaten.

Nå var vi i gang for alvor med å transformere planeten, og det skulle gå fortere og fortere. Der religion hadde gitt mennesker håp og trøst i tusenvis av år, skulle fortellingen om fremskritt og utvikling nå ta over. Denne fortellingen er uløselig forbundet med økt energiforbruk. I The Science of Culture (1949) satte antropologen Leslie White denne sammenhengen på begrep, da han definerte graden av kulturell evolusjon som energimengden et samfunn var i stand til å hente ut fra sine omgivelser.

Det tok homo sapiens to hundre tusen år å nå den første milliarden. Men så kom kullet inn i den menneskelige verden. Siden har vi til overmål oppfylt Guds befaling: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.» (1. Mos. 1.28) Det tok bare hundre år å nå milliard nummer to, og de siste hundre årene har vi mer enn tredoblet oss. Men dersom det lyder ekstremt at befolkningen er blitt syvdoblet på to hundre år, må det fremstå som direkte obskønt at energiforbruket er økt med en faktor på 28 i samme periode. Kurven peker bratt oppover, og den viser foreløpig ingen tegn til å ville flate ut. Bare siden 1975 har vi fordoblet energiforbruket. Og det er en sammenheng mellom de to kurvene. Uten kullet ville verdens befolkning neppe ha ligget på over syv milliarder i dag. Alle de billige kinesiske varene som verden nå flommer over av, ville dessuten ikke ha vært laget.

Kull er nemlig en fantastisk energikilde; det er kompakt, lett å laste og frakte, det er holdbart og fleksibelt, og det tåler både varme og kulde uten å bli forringet. Kullet øker produktiviteten mange ganger, både i industri og landbruk, det frigjør millioner av mennesker fra kroppsarbeid og gjør det mulig å fø på mange flere enn før.

Kull er komprimert sollys. Det har tatt planeten 300 millioner år å bygge opp sitt reservoar av denne vidunderlige energikilden, av Sartre omtalt som andre levende veseners arv til menneskeheten –  og nå svir vi den av på noen generasjoner og destabiliserer samtidig klodens klima. Det kan ikke fortsette. Men som med andre former for narkomani, er det vanskelig å slutte.

Enkelte tror kanskje at kullets tid er over, at det i det store og hele er blitt erstattet av andre former for fossilt brennstoff. Det er for så vidt riktig at olje og gass har noen åpenbare fortrinn, fremfor alt at produksjon og distribusjon ikke krever så stor arbeidsinnsats. Kullet graves opp av menn og fraktes på skinner, mens olje og gass utvinnes med pumper og fraktes i rør. Risikoen for streik blir mindre på den måten. Hadde Saudi-Arabia vært rikt på kull i stedet for olje, er det ikke sikkert at landet kunne fortsatt som verdens mest totalitære regime, drevet som familien Sauds private eiendom under USAs beskyttelse. Da ville hundretusener av arabiske proletarer og deres familier ha stilt krav. De ville oppdaget marxismen og dannet fagforeninger, slik gruvearbeidere har gjort andre steder. Som Timothy Mitchell skriver i Carbon Democracy, henger politisk makt ikke bare sammen med evnen til å produsere og distribuere energi, men også evnen til å stanse energiflyten. Derfor er kullgruver mer demokratiske enn oljeplattformer. I gruvesamfunn har folket muligheten til å gripe makten; i oljesamfunn, fra Nigeria til Turkmenistan, er makten konsentrert og sentralisert.

Den gamle venstresiden i Storbritannia trakk sist siste sukk under den langvarige gruvestreiken i 1984-5, da Arthur Scargill til slutt måtte gi tapt for Thatchers autoritære nyliberalisme. Streiken fremskyndet nedleggelsen av noen av de eldste kullgruvene i Yorkshire. Hadde det vært i dag, ville miljøbevegelsen kanskje ha jublet. Men ingen radikalere feiret den gangen. Tusenvis av jobber gikk tapt, og de er ikke kommet tilbake. Storbritannias epoke som verdensleder var definitivt over. Siden 1800 hadde energibruken i britisk industri økt med 50% hver tiår, utelukkende takket være kullgruvene. Nå var det slutt.

Nedleggelsen av de engelske gruvene skyldtes ikke at kullet ble parkert som et avleggs, viktoriansk brennstoff. De var ganske enkelt ikke drivverdige lenger, sammenlignet med andre og nyere gruver i andre deler av verden. Bare de siste ti årene har verdens kullproduksjon økt med over 40%. Indonesia har bare såvidt fått opp dampen, men er allerede verdens største kulleksportør. Det er gode nyheter for transnasjonale gruveselskaper, men ikke for urfolkene i Vest-Papua.

Australia er tørt og avsides, men det har nok av kull. Mer enn tre fjerdedeler av strømmen produseres av kull, og fremdeles er det nok igjen til at landet inntil i fjor var verdens største eksportør. Og Gladstone – en westernby av pickuper og kullvogner, barer og drive-through bottleshops, kraner og kraftverk, karer i kjeledress og karer i slips – er et knutepunkt. I det sentrale Queensland fører alle skinner til Gladstone. Herfra skipes kullet videre til Japan, Kina og India. Så spør du kanskje en av de mange flinke informasjonsmedarbeiderne i havnen om det er så bra med alt dette kullet, og du får raskt svar. Kullet skaper verdier, arbeidsplasser og velstand. Og dessuten, tilføyer hun, hvilken rett har vi til å nekte kineserne og inderne sin industrialisering? Hun har lært leksen sin.

Det bygges stadig nye anlegg for lagring og utskipning av kull fra Gladstone. To gigantiske terminaler er under konstruksjon. Ingen her tror at toppen er nådd. Et av byens store prosjekter de siste årene har vært mudring av havnebassenget, for å øke kapasiteten på skipsfarten ut og inn av byen. 21 millioner kubikkmeter slam er blitt fjernet og dumpet andre steder, ofte i faretruende nærhet av de sårbare økosystemene rundt Great Barrier Reef. For syv år siden var vannet fremdeles glassklart, og fiskere kunne daglig se delfiner nær land. Nå er det ingen som fisker i dette området lenger. Vannet er grumsete, sjøgresset dør, og fisken forsvinner, ifølge fiskere og miljøaktivister.

Når miljøengasjerte mennesker advarer om klimaendringer og snakker om sine oldebarns menneskerettigheter, er det et uttrykk for langsiktig tenkning. Det er vanlig å tenke at kapitalismen tvert imot er nærsynt og korttenkt. Det er nok ofte riktig, men ikke når det gjelder verdensmarkedet for grunnleggende råvarer. Kullindustrien handler ikke om kortsiktig fortjeneste, men langvarig planlegging. Det siste året har kullprisene vært lave, men det hindrer ikke de store selskapene i å utvide sin virksomhet. Gruvene antas nemlig å være drivverdige i minst seksti år, i enkelte tilfeller i hundre år. På den tiden rekker prisene å ta seg opp igjen, og investeringene kan forsvares.

Store investeringer gjør det vanskelig å skifte kurs, og i Australia er det så mye penger, infrastruktur og arbeidsplasser i og rundt gruvedriften at en overgang til et karbonnøytralt samfunn vil være som å løfte seg selv opp etter håret. Samtidig er det stadig flere australiere som uttrykker bekymring – bønder, turistoperatører, aktivister og lokalbefolkning – over at det skjer for mye for fort. Selv det internasjonale energibyrået (IEA) skriver i sine årsrapporter at det er på tide å tenke nytt og bærekraftig.

Det har dessuten ofte vært snakk om at toppen snart er nådd; at vi med den nåværende forbruksveksten vil slippe opp for fossilt brennstoff i løpet av noen tiår. Men det er stadig sjeldnere at dette argumentet blir brukt. Både nye funn og nye metoder har de siste årene snudd opp-ned på tidligere antagelser om hvor mye fossil energi planeten rommer. I Australia handler mye nå om The Galilee Basin lenger nord i Queensland, en gigantisk kullreserve som mektige australske konsern nå er i ferd med å åpne opp. Gruvemagnaten Clive Palmer har til og med sitt eget politiske parti, med to representanter i parlamentet i Queensland. En av verdens rikeste kvinner, gruvearvingen Gina Rinehart, er tungt inne og fnyser høylytt av miljøaktivistenes forsøk på å hoppe opp og bite henne i ankelen. Det lukter penger lang vei. Store penger. Den nyslåtte vinneren av Sofie-prisen, klimaaktivisten Bill McKibben, bemerket under et besøk i Australia nylig at dersom kullet i The Galilee ble gravd opp og utnyttet, kunne vi bare glemme alt snakk om globale klimamål. Det er snakk om et stort funn, og 10. desember ga miljøvernminister (!) Greg Hunt grønt lys for at kullhavnen Abbot Point øst for gruveområdene kunne fordoble kapasiteten. Det er dårlige nyheter for Great Barrier Reef, fiskerne i området og ikke minst klodens klima, men utmerket for gruveselskapene som legger planer i The Galilee.

For å komme ut av det narkomane forholdet vi moderne mennesker har til kull og annet lagret sollys, er politiske beslutninger nødvendige. Det er fullt mulig – men det krever mot – å vedta en saltomortale. Det er nødvendig av hensyn til planetens fremtid, men det er ikke bare vanskelig fordi det enkleste alltid er business as usual, men også fordi hovedfortellingen om fremskritt og utvikling er så tett sammenvevet med kullet. Og  når jeg snakker med ingeniørene, sveiserne og havnearbeiderne i den skitne og ukarismatiske kullhavnen Gladstone, som er kommet til byen for å få noe å leve av og for å kunne forsørge familien, oppleves det som om klimaaktivistene i Sydney og Melbourne lever på en annen planet. De er mot kullet, og samtidig er de avhengige av det for å lade iPadene sine og få varmtvann i dusjen.

Det finnes ingen enkel utvei. Veien til det bærekraftige samfunnet er ikke et teselskap.