LIVSSVIKET

Av Aleksander Melli. Medforfattet av styret i FKA – §110b

(Foto: Wikimedia Commons)

Mennesket utløser brå og raske naturomveltninger på jorden, men vi har få ord for det som skjer. Forbrytelse må bli ett av dem.

Når nordmenn snakker om klima, bruker vi gjerne ord som endringer, krise, utfordring, trussel, problem. Undertegnede vil slå et slag for en hardere ordbruk i omtalen av Norges strategiske valg i den senere tid. Etter gjeldende lov og konvensjoner forvalter vi Oljefondet, Statoil og ressursene på norsk sokkel i god overensstemmelse med utviklingen globalt, som peker mot det som kan bli en seks grader varmere verden. Sett med litt andre øyne er vi medskyldige i en klimatisk utrenskning av sårbare medmennesker og andre arter i et omfang uten sidestykke i jordens historie. Overlagt eller ikke – i dette lys er vi en liten forbryternasjon.

Menneskeheten er på stø kurs til å forbrenne langt mer karbon enn mengden som er forenlig med et stabilt klima. I en kompleks klimatisk og geopolitisk virkelighet, er vår tids imperativ krystallklart: To tredjedeler av alle oppdagede fossile ressurser må bli liggende i bakken. Punktum. Men det globale kappløpet etter nye fossile reserver ligger an til å sprenge karbonbudsjettet vårt på under to tiår. Forandringene vi ser og måler i dag er forsiktige vardøger av det som kan skje: Havforsuring, koralldød, svekket matsikkerhet i utsatte områder. Supertyfonen Utor på Filippinene i august kan betraktes som enda en tidlig angrepsbølge i krigføringen vi driver mot oss selv.

Alarmistisk? Nei. Marerittet er fagfellevurdert. Selv om vi baserer oss på et konservativt tverrsnitt av dagens kunnskap, som for eksempel FNs klimapanel gjør, er risikoen reell for utstrakt økosystemkollaps mange steder på jorden i dette århundret. Land som Tyskland viser vei med en rask omlegging av industri, teknologi, forbruk og tankesett. De fleste andre puster kunstig liv i oljealderen, og baserer sine økonomiske fremskrivninger på utslippsscenarioer som i beste fall innebærer en uakseptabel risiko for at millioner av mennesker vil lide og dø av klimaomveltninger. Norge har for lengst gitt stilltiende samtykke til denne utviklingen. Vi deltar med andre ord i en ny form for forbrytelse mot menneskeheten – og biosfæren.

Oljepedagogene i politikken beskriver norsk sokkel som en slags tapper skanse mot skitnere energiformer. Men bak eventyret om den norske Annerledesoljen, med sin alkymistisk gunstige virkning på klimaet, finnes det et enkelt moralsk regnestykke som ofte forties i dagens debatt: Norsk olje- og gasseksport er kilden til oppimot tre prosent av verdens klimagassutslipp. Vi fortsetter utvinningstakten som om den virkelige krisen er atmosfærisk underskudd på karbon og metan. ”Dette er galskap, Norge,” sa den viden anerkjente klimaforskeren James Hansen under et nylig besøk her. Kriminell galskap, vil vi legge til. Med Hansens kritikk i mente lyder Statoils slagord, vi støtter morgendagens helter, som et mørkt kapittel i kosens kulturhistorie. Den minner oss også om Goebbels’ berømte replikk: Forteller du en stor løgn nok ganger, vil folk til slutt tro på den.

Slike konnotasjoner er selvsagt usmakelige. Men hvis det haster å få øynene opp for en påbegynt, kollektiv ugjerning, haster det også å provosere fram nye former for etisk debatt. Ansvarsfraskrivelsens banalitet er jevnt fordelt i vårt samfunn, med elleve tonn pro capita utslipp, og tafatte partiprogrammer som vi selv stemmer fram. Men noen har mer ansvar enn andre. Uten å demonisere oljebransjen og det den har betydd for Norge, må vi begynne å fordømme de som har det politiske ansvaret for utålelige tilfeller av intergenerasjonell vold.

Den engelske juristen Polly Higgins arbeider for at FN skal etablere en internasjonal konvensjon om økocid, forbrytelser mot naturen, som en femte forbrytelse mot freden. Slike juridiske rammeverk hører kanskje fremtiden til. Etisk praksis kan imidlertid endres langt raskere, og ikke bare ved hjelp av utrettelige aktivister. Også vanlige mennesker kan med mot og verdighet berøre vår moralske fantasi og utvide medfølelsens rekkevidde. Rosa Parks gjorde det i Alabama i 1957. Folkeopprøret mot Apartheid gjorde det i Sør-Afrika. Klimakrisens etikk er mer innfløkt, men tjæresanden er en tydelig, planetær grense som krever et opprør. Oljeutvinning i Arktis og Barentshavet er også det. Og Lofoten, Vesterålen og Senja blir ikke mindre viktig av at grensen til dels er symbolsk.

Veivalget 9. september blir ett av vår tids viktigste. Norge har ingen klimalov ennå, men det er på høy tid at vi gjør de klimalovlydige tingene. Noen er relativt enkle og hyggelige – velge bort varer og tjenester som er tungt karbonbelastet, dyrke økonomisk og økologisk vinn-vinn. Andre er mer krevende. Flere intellektuelle kan heve stemmen. Journalister kan bli mindre servile i møtet med det oljeindustrielle kompleks, avisredaktører bedre orientert om naturvitenskapelig forskning. Flere unge kan aktivt delta i kampen om egen fremtid. Høy valgdeltakelse er et minstekrav for en generasjon som har fått så mye, og risikerer å miste så mye mer.

Hvordan kan forfattere og andre skribenter bidra? En god start er å skrive. Forfatternes klimaaksjon vil på det sterkeste oppfordre kolleger til det. Vi fikk med oss mer enn 250 forfattere til å undertegne et opprop mot Statoils tjæresandutvinning, deltar på Klimavalg 2013s markeringsdag 24. august, og planlegger aksjoner i forbindelse med Grunnlovsjubileet i 2014. Det er ikke tilfeldig. For å sitere en vakker og bittersøt paragraf i Grunnloven, som kunne ha vært skrevet av en poet: ”Naturens Ressources skulle disponeres ud fra en langsigtig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret også for Efterslægten.” Dagens rådende politikk innebærer en uskreven avtale om å bryte miljøparagrafen. Mange av statens prioriteringer og unnlatelsessynder i klimakrisens tid er så grovt uaktsomme at det i enkelte tilfeller kan forsvares å bryte loven i ikke-voldelig, sivilt nødverge. Det er derfor vi har kalt vårt nystiftede initiativ § 110b. Lite i Grunnloven er viktigere i dag.