Trædal

Av Eivind Trædal – Publisert 24. oktober 2013

Det er få oppgaver som er så viktige i vår tid som å formidle de økologiske skadene menneskeheten påfører oss selv, og de katastrofale konsekvensene det kan få. De to ferske bøkene «Feral» av George Monbiot og «Ten Billion» av Stephen Emmott utgjør to interessante ytterpunkter i dette arbeidet: en er håpefull, den andre fatalistisk.

Stephen Emmots «Ten Billion» er omtrent like lang som denne teksten. Den kan leses på en time, og ødelegge nattesøvnen i en måned. Emmott, som har bakgrunn i informatikk, er forskningsleder i Microsoft, og leder et tverrfaglig forskningsprogram ved Cambridge med mål om å takle våre mest fundamentale problemer. Tilsynelatende har arbeidet ført til fatalisme.
Med korthugde setninger beskriver Emmot menneskehetens herjinger på jorda på vei mot en befolkning på ti milliarder, og hvordan det umulig kan la seg opprettholde. Bare i min levetid har befolkninga på jorda økt med rundt 2,5 milliarder. Veksten gjøres mulig ved å tappe ned opplagrede reservoarer av vann, av næringsstoffer i jorda, av fossil energi og av liv i havet, og ved å rasere de økologiske prosessene som gjør kloden levelig for oss. Dette kan vi gjøre til lagrene tar slutt, og hverken teknologisk nyvinning eller nye praksiser vil kunne avdempe den nøden og ødeleggelsene som følger.Tidligere «løsninger» har stort sett gått ut på å finne nye lagre av ressurser å tappe ned, i et tempo som ikke lar seg opprettholde.
Emmott argumenterer for at vi ikke har noen sjanse til å oppleve en ny revolusjon i jordbruket, at det er svært få muligheter for å få nok ferskvann, at vi allerede har brukt opp nesten alt landarealet vi kan bruke opp for å skaffe oss mat, at vi utrydder arter i et halsbrekkende tempo, at klimaendringene ikke lar seg stoppe, og at forbruksveksten vår på ingen måte er bærekraftig. Emmots rasende tordentale etterlater ikke et fnugg av håp. «Jeg tror vi er fucked», sier han avslutningsvis. «… Lær barna dine å bruke et skytevåpen».
George Monbiots bok starter der Emmotts bok slutter. «Feral» er til dels en midtlivskrisebok. George Monbiot føler seg grepet av en «økologisk depresjon», fanga i en tilværelse der oppvaskmaskina utgjør en spennnede utfordring i hverdagen, og ute av kontakt med naturen han polemiserer for i jobben som forfatter og kommentator. I tillegg føler han at miljøkampen mangler en progressiv visjon. Løsningen finnes i «rewilding» – gjenvilling av naturen.

Monbiot, som er zoolog av utdanning, kombinerer godt sine perspektiver på naturmangfold, global rettferdighet, klimaødeleggelse og forståelsen av eiendomsforhold som har utgjort store deler av hans virke som debattant og forfatter. Særlig fascinerende er utgreiingene om «trofiske kaskader». Disse effektene innebærer at nøkkelarter på toppen av næringskjeden former landskapet og økosystemene, og legger til rette for større mangfold.

Det mest kjente eksempelet er hvordan ulvene som ble gjeninnført i Yellowstone Nasjonalpark i USA bidro til at elvene ble smalere og dypere, skogene vokste høyere, engene fikk flere planter, og nye arter av fugl, småvilt og insekter kom til. Alt dette fordi ulvene reduserer antallet beitedyr, og endrer oppførselen deres. Et minst like spennende eksempel er hvaler, som paradoksalt nok trolig har økt mengden fisk, ved å virvle opp næringsstoffer fra havbunnen og gjødsle algene på overflaten med sin egen avføring. I det vi mennesker er i ferd med å oppdage vår egen massive evne til å endre kloden, får vi også øynene opp for hvilken avgjørende rolle dyrene har spilt for å forme landskapet i tidligere tider.

Ved å aktivt innføre nøkkelarter som påvirker omgivelsene og legger til rette for et større artsmangfold, kan vestlige land få tilbake en villere og rikere natur enn vi så langt har trodd var mulig. En av de mest skremmende poengene Monbiot har i «Feral», er at naturen vår i mange områder er så utmagra at vi knapt kan forestille oss hva den engang var. «Shifting baseline syndrome» – vår hang til å bevare natur som allerede er preget av ødeleggelse, fordi vi legger vår korte økologiske hukommelse til grunn. Vi «beskytter» naturområder som bare er for ørkener å regne, sammenlignet med fortidens landskaper. Monbiots angrep på «vernetiltak» som i realiteten innebærer å bevare områder som er «sheepwrecked» – utmagra og ødelagt av saueflokker – finner gjenklang i norsk debatt om «kulturlandskap»

Som Monbiot påpeker, brukes store summer i vestlige land på å forhindre «gjengroing» av landskap, selv om denne gjengroinga kan være mer gunstig for samfunnet enn å holde uproduktiv jord åpen. Også store havområder forvaltes etter en forutsetning om at dagens desimerte fiskebestander er «sunne», og kun skal opprettholdes, ikke økes ved å innføre vernesoner.

Mange av poengene i boka er mer gyldige for Storbritannia enn Norge. Englands landskap er tungt påvirka av mennesker, og landet mangler nøkkelarter som stadig finnes i norsk natur, som ulv, bever og elg. Dessverre er også norsk natur under hardt press, og vår nye regjering vil kunne trekke oss i feil retning.
Ved å gi kommuner og grunneiere mer makt, gi løyve til mer utbygging i naturen og svekke naturforvaltninga, følger Frp/Høyre-plattformen en oppskrift på en dødelig mikstur for artsmangfoldet. Men skadene er altså ikke alltid irreversible: arter kan gjeninnføres, og naturområder gjenvilles, i hovedsak i form av tette skoger.
Dessverre er mange av dagens «gjenvillede» områder resultatet av menneskeforakt og tragedier. Den fantastiske Białowieaż-skogen i Polen, som blant annet ble sikret i sin nåværende form av Hermann Göring, er et eksempel.
Monbiot faller ikke i noen misantropiske feller. Det handler om å øke menneskenes frihet og tilhørighet, ikke å gjøre ofre for naturens egen skyld. Mens vi fortsetter i en akselererende runddans av selvrefererende kulturuttrykk, får vi stadig færre inntrykk fra en uforutsigbar og fremmed natur. Hvor mange barn i vår del av verden har aldri opplevd vill natur? Selv glemmer jeg aldri den gangen en diger elgku sto foran meg på skoleveien. Eller reveungene som bodde i hi ved fotballbanen, som var så uredde at de spiste restene av matpakka rett fra hånda vår.

Forrige uke ble magasinet «Harvest» lansert, der noen av Norges skarpeste penner hyller mennesket og naturen. Utgangspunktet for magasinet, om vi skal dømme fra flere av tekstene, er ikke ulikt Monbiots egen beskrivelse av «økologisk depresjon». Kanskje kan dette miljøet bidra til å popularisere de grandiose ideene i Monbiots bok?
Å gjeninnføre beveren i England framstår som en liten bragd i norske øyne, men Monbiot tenker lengre. Naturen i England har nemlig vært hjem for mer eksotiske arter: Under Nelson’s Column på Trafalgar Square ligger flodhestbein. Elefanter, bison og neshorn fantes en gang i disse traktene, og trærne og plantene bærer preg av å ha utviklet seg i samspill med disse dyrene.
Megafaunaen på alle kontinenter bortsett fra Afrika ble i hovedsak utryddet av mennesker, ikke av klimaendringer. Ved å gjeninnføre for eksempel elefanter i England – en temmelig vill tanke – ville man kunne utløse nye trofiske kaskader som ville skape økosystemer og naturområder som ikke har eksistert i Europa på flere titusenvis av år, og skape villmarksopplevelser som ikke står tilbake for Serengeti.

Miljøkampen skal altså tilbake til start, gjennom en relansering av ideen om nasjonalparker, i tråd med ny zoologisk og biologisk kunnskap. Kan dette rykke oss ut av anomien og depresjonen som slår inn når det store regnestykket går i minus? Stephen Emmotts kraftsalve er allerede gjenstand for debatt. Chris Goodall i The Guardian har påpekt flere alvorlige feil og svakheter i den korte boka, blant annet i anslagene over arealbruk, teknologisk nyvinning og vannressurser. Å imøtegå Emmotts påstander er en større oppgave enn jeg har mulighet her, men det vil være spennende å følge denne debatten videre. Det hviler en stor bevisbyrde på dem som vil frata mennesker alt håp. Hvis man virkelig har innflytelse, kan man ikke beskrive framtiden uten å bidra til å skape den.
Monbiots bragd er at han har klarer å gjenoppfinne naturvernet som et stolt og samfunnsbyggende prosjekt, som kan bidra til å vri rattet før samfunnet kjører over stupet, og ikke bare til å sette på bremsene. I bokas avsluttende kapittel sitter forfatteren, som andre samfunnsplanleggere før ham, og skuer over de nakne, nedbeitede «våte ørkenen» som utgjør store deler av Wales. I stedet for ubygde kraftverker og ukjente stjerner, er det ugrodde skoger som stiger fram i bevisstheten.
«Feral» gir miljøvernere grunn til å glede over slags verden barnebarna våre vil overta, dersom vi starter det spennende og uforutsigbare arbeidet med å gjenville naturområder. Et av prosjektene Monbiot kartlegger vil først være fullendt om 200 år, når skogene på de skotske høylandene igjen har fått etablere seg.

Som Martin Luther skal ha sagt: «Om jeg visste at verden gikk under i morgen, ville jeg i dag plante enda et epletre». Monbiots bok viser oss at dette ikke bare er en fin tanke, men en dristig og konstruktiv løsning på noen av våre største problemer.