Arne Johan Vetlesen: The Denial of Nature. Environmental philosophy in the area of global capitalism. Routledge, 2015

I et dyptgående oppgjør med sine forbilder søker Arne Johan Vetlesen språk til erfaringer som ikke kan gripes med filosofiens klassiske rasjonalitet. Så hva snakker – når naturen snakker til oss?

 

ESSAY

Av Erland Kiøsterud / Foto: Erik Norrud

Enhver som virkelig ønsker å bli filosof, skriver Edmund Husserl i sin Cartesianske meditasjoner, må én gang i livet falle helt tilbake på seg selv, og i seg selv prøve å kullkaste alle vitenskaper som til nå er akseptert og forsøke å rekonstruere dem.

            Langt ute i den amerikanske Wittgenstein-spesialisten Cora Diamonds temmelig abstrakte tekster, kan det plutselig dukke opp et vibrerende avsnitt hvor den amerikanske filosofen gir til kjenne en sterk personlig følelse, gjerne knyttet til hennes forsvar for dyr eller nødvendigheten av å ta emosjonen i bruk i etiske drøftelser – og et levende, mykt og menneskelig element lyser plutselig opp i det grå havet av filosofisk fagspråk. Emosjonen, som kan stamme fra et romanavsnitt eller en erfaring, viser det seg, skal styre både det vi har lest og det vi skal lese. Det er som om Diamond må dykke dypt ned i det etiske Wittgenstein-reservoaret for å kjenne seg berettiget til å hente opp en ganske alminnelig følelse, som både kan ha temperatur, etos og harme i seg, før hun kan fortsette. Denne følelsen begrunner hennes språk og refleksjoner. For når alt kommer til alt er det jo bare erfaringen, det som hun vet er sant for henne, hun har å falle tilbake på. Hva annet kan en filosof bygge på, enn den sannheten han/hun kjenner som noe grunnleggende i seg selv?

            Å være filosof er, som Husserl helt korrekt sier, å prøve ut alle tidligere sannheter og beskrive verden på ny, bygge den opp igjen – men fra hva? Fra det stedet den snakker sterkt og sant til oss. Noe annet utgangspunkt finnes ikke. Øvelsen skiller de sanne filosofene fra tankespinnets epigoner. Det skal mot til å foreta en slik bevegelse.

Et slikt mot viser Arne Johan Vetlesen i sitt siste arbeid, The Denial of Nature. Dét gjør boken til et vektig og betydningsfullt verk. Når Vetlesen i korte avsnitt inne i boken faller tilbake på seg selv og sin erfaring, slipper han ikke bare taket i det fagspråket han behersker; han tar, slik en som vil bli filosof må, et grundig oppgjør med sine forbilder, med mestrene, som har gitt ham språket, for så å forsøke å sette verden sammen igjen.

            Det er både en vanskelig bok og en personlig bok Vetlesen har skrevet. Den er en diskusjonskilde for fagfolk, og den er et reservoar for legfolk. Kommer man seg først igjennom de første to kapitlene, åpner det seg et hav av rik, anvendbar filosofi.

Bokens første del er kanskje den mest problematiske. Her fremmer Vetlesen en psykologisk forklaring på hvorfor vi ødelegger naturen. Med støtte i Freud og Melanie Klein mener han at vår destruktive adferd overfor livsgrunnlaget vårt er å sammenligne med barnets aggressivitet mot moren, ja, at vi rett og slett blir destruktive på grunn av vår avhengighet av naturen, noe som påkaller vår sårbarhet – og at vi i en selvforsterkende mekanisme kvitter oss med skyldfølelsen i en blanding av selvhat og bevisst overforbruk.

En like plausibel forklaring på vår ødeleggende fremferd på biotopen kan jo være at vi som art under evolusjonens trykk rett og slett ble for suksessfulle, at lysten, viljen og evnen til å greie oss – til å lykkes – da vi ble mange og teknologisk effektive nok, i håp om å formere oss enda mer, slo over til å bli en destruktiv kraft, som vi på individnivå ikke ser.

Det er i bokens andre del Vetlesens oppgjør med forgjengerne finner sted. Siden Descartes, Kant og Hegel har filosofien stilt seg utenfor den verden, det livet og den naturen den har ytret seg om, skriver Vetlesen. Det er kravet til entydige, rasjonelle ytringer om verden, koplet med synet på naturen som et dødt objekt stilt til rådighet for mennesket, som har gjort naturødeleggelsen vi nå erfarer mulig. I Descartes, Kant og Hegels verdensfjerne, rasjonelle og cerebrale filosofi har naturen ingen verdi i seg selv. Men heller ikke Vetlesens forbilder, Horkheimer, Adorno og Habermas, den siste Vetlesens egen mentor, gir naturen noen egenverdi som må ivaretas. Den naturfiendtlige rasjonaliteten vi også finner hos disse kapitalkritiske filosofene, er den samme som gjennomstrømmer kapitalismen og byråkratiet, hvor alt er gjort om til varer, penger, jus og kontrakter, og som nå har kolonialisert livsverdenen.

            Måten Vetlesen angriper den radikale, filosofiske tradisjonen på, som venstresiden gjennom etterkrigstiden i en eller annen form har vært knyttet til, avspeiler hans dype respekt for og gjeld til den samme tradisjonen. For den ikke-innvidde leser kan utlegningen kanskje erfares som noe omstendelig.

            Men så skjer det! Midt i den detaljerte argumentasjonen som preger avskjeden med forbildene, slår Vetlesen plutselig om og forteller om turene i skogen med sin tre år gamle sønn, som hilser på kråka og sier farvel til trærne med barnets sedvanlige nære og fortrolige forhold til naturen. Bare tre år senere er denne adferden avlært. Familie, venner og omverden har innrullert gutten i fornuften. Med sin selvhevdende rasjonalitet på plass, har det en gang så åpne barnet mistet kontakten med naturen, og med dét også motivet for å ivareta den.

Siden skal Vetlesen beskrive hvordan en ørn han møter setter ham i et undrende, respektfullt forhold til dyret, lik det majestetiske fjellet han siden skal oppleve gjør; han har møtt noe annerledes, noe større enn seg selv. Og i beskrivelsen av hvordan tiden blir konkret på hytta i takt med vedovnen, som etter en lang, kald natt må fyres opp igjen for at kaffen skal koke og guttungen få varme, hører vi ekkoet av den greske førsokratikeren Heraklit som får besøk mens han står inne på kjøkkenet og varmer seg, og sier til gjestene: «Bare kom inn, også her, ved ovnen, er gudene.»

Men én ting er å mene at naturen har en iboende verdi og å kjenne nærhet til denne verdien, som Vetlesen mener må til for at vi skal ønske å beskytte den. En annen ting er å bevise denne, naturens egenverdi, ontologisk, som det som faktisk er – er på en slik måte at vi må forholde oss til den som realitet. Dette er bokens prosjekt. Det er her filosofien skal stå sin prøve. Når verden skal settes sammen igjen.

            I klare og grundige drøftelser gjennomgår Vetlesen sentrale tenkere innenfor den moderne økofilosofien i jakten på økologiens ontologiske grunnlag. Vetlesens kanon består av Paul Tayler, Baird Callicott, Holmes Rolston og Hans Jonas, hvor humanisten Jonas, som forfatteren har hentet sterke impulser fra, er den som svarer svakest, og økosentristen Rolston den som svarer sterkest i tråd med Vetlesens krav om faktabasert, kritisk realisme.

            Homes Rolstons argument er som følger: Et individ, dyr som menneske, overlever bare i interaksjon med andre arter og med omgivelsene sine, og denne interaksjonen krever at økosystemet, som helhet, forblir intakt. Ødelegges økosystemet, ødelegges livet der. Som dyrene er mennesket et produkt av biosfæren; den verdien vi er og har utviklet, kommer fra – er i seg selv – et biosfærisk produkt. Også våre mentale evner stammer fra naturprosessene. Når sjimpansen erfarer smerte, er den smerten uavhengig av menneskets språk – likeså kyrnes glede når de slippes ut om våren. Mennesket kan vurdere korrekt, eller det kan feilvurdere sine omgivelser, ja, det kan faktisk også forstå verdien av den helheten det er en del av. Men naturen skaper verdier uavhengig av oss, slik den gjorde før vi ankom, og vil fortsette å gjøre, om vi ikke forstår dens budskap, når vi ikke er her lenger.

            Rolstons argumentasjon for at naturen har en objektiv, iboende verdi er den som holder best vann. Problemet med denne ontologien, som Vetlesen ikke diskuterer, er dens innebygde determinisme – at vi, når alt kommer til alt, likevel bare er blinde piloter styrt av gener i en verden vi egentlig ikke kan forstå. Når Vetlesen i bokens epilog innfører «panpsykisme», forestillingen om at alt som er i verden er i besittelse av en slags psykisk realitet, kan det være et slags svar på denne determinismen.

Men før dét tar Vetlesen et oppgjør med den altoppslukende teknologien, som i kompaniskap med kapitalen er den kraften som mest truer kloden, og derfor må forstås.

Teknologiens evne til å fjerne oss fra tid og sted, natt og dag, ute og inne, varmt og kaldt, lys og mørke, har gjort oss ufølsomme for livets her og nå, for natures sårbarhet og det spesifikke, skiver Vetlesen. Sammen med kapitalen, som tømmer verden for verdi ved å gjøre den om til en vare, har teknologien kolonialisert vår livsverden. Når vi igjen og igjen likevel griper til den og dens tomme produkter, er det fordi teknologien gir oss trygghet i en utrygg verden; den er det vi kjenner. Slik blender vår tiltro til teknologien for det faktum at de ressursene den og kapitalen benytter seg av for å tilfredsstille våre behov, er begrensede, ja, tømmes ut.

            Vetlesen erkjenner at vi er nedsunket i teknologi, og ser ingen annen mulighet enn at vi må bevare de siste restene av vill natur i reservater for at vi ikke skal lukke igjen for den helt nødvendige samtalen med opphavet vårt. Her oppretter Vetlesen et kunstig skille mellom natur og kultur, idet han ser bort ifra at naturen i byen – husene, kroppene, blomstene og dyrene – i seg selv er undre til å gå i dialog med, om man bare åpner for det.

Fra et rikt vell av synsvinkler jakter Vetlesen gjennom hele boken på den instansen, den erfaringen, som skal åpne oss opp for naturens egenverdi på en slik måte at vi tar vare på den. Nærmest kommer Vetlesen en slik instans i panpsykismen, en «demokratisk» innvevd måte å forstå verden på, som på flere fagfelt er i ferd med å få en renessanse.

            Personlig reagerer jeg på begrepets eurosentriske preg, og det noe uklare som menes med «psyke», men det er uvesentlig her. Panpsykisme handler om at alt liv, alt som er, også det mentale, stammer fra materien: Alt som er, interagerer og deler rom, tid og bestanddeler. Vetlesens referanse er Freya Mathews: Når verden blir forstått fra utsiden, som de nå utdaterte filosofene gjør, kan dens realitet hverken forstås eller gripes. Med eller uten vår bevissthet er våre materielle kropper til enhver tid i kommunikasjon med verden, den levende som ikke- levende, og den med oss.

            En ny rasjonalitet – et nytt forståelses- og kunnskapsfelt – er med denne tilnærmingen i ferd med å åpne seg i akademia. Hadde Vetlesen orientert seg mot fenomenologien, ville han for eksempel ha kunnet følge linjer fra den baltiske biologen Jakob von Uexkülls utforsking av hva det innebærer for et levende vesen å ha en omverden, til den amerikanske persepsjonsforskeren James Gibsons utforsking av hvordan alle biologiske vesener utvikler kunnskap i sin direkte omgang med omverdenen, og videre til den nederlandske antropologen og økologen Tim Ingolds forskning på hvordan mennesker som erfarer seg som en fysisk del av sine omgivelser, utvikler andre forståelser enn de som står utenfor.

            Fra et helt annet ståsted arbeider objektorienterte filosofer som Quentin Meillassoux og Graham Harman (den siste velger betegnelsen «polypsykisme») med posisjoner hvor verden – og naturen – forstås uavhengig av det begrensede (kantianske) menneskelige subjektet. Mens italieneren Roberto Esposito de siste årene har plukket fra hverandre begreper som «immunitet», «fellesskap», «person», «kropp» og «ting» i søken etter nye forståelser av det politiske. Hvordan vårt verdenssyn er i ferd med å endre seg, kommer kanskje tydeligst frem i antropologen Philippe Descolas banebrytende verk Hinsides natur og kultur (2005), hvor den vestlige, naturalistiske tilnærmingen sidestilles med andre, mer livsvennlige verdensanskuelser.

I dette internasjonale arbeidet med å finne nye måter å forstå og forholde oss til naturen og oss selv på, for å hindre ødeleggelse av biotopen, inngår Arne Johan Vetlesen, sammen med Arne Næss, som en betydelig bidragsyter. Freudianske forklaringer og kristen skyldfølelse til side, The Denial of Nature – Fornektelsen av naturen – er en så rik, så redelig og oppriktig skrevet bok at den bare i kraft av sin etos vil sette dype spor.

            Når økonomi- og samfunnsfagene en dag har gått igjennom det samme paradigmeskiftet som filosofien, antropologien og biologien er i ferd med å gjøre, vil verden erfares så annerledes at vi også vil måtte handle annerledes. Det ligger en Nobelpris og venter på den økonomen som beskriver det ethvert barn i dag vet: at biosfæren, med sin geologi, atmosfære, natur og livsrikdom, er økonomiens eneste grunnlag. Alt annet er teorier konstruert for å legitimere ran og ødeleggelse. Så kanskje må vi gjøre naturen hellig, skal vi greie å ta vare på den vakre og brutale katedralen vi er en del av.

//