Av Jan Kjærstad

Valg. Norge er gått fra å være et land der vi skulle ta litt fra de rike og gi til de fattige, til å bli et land der tanken er at vi alle skal bli rike.

Avsløringen av DNA-molekylets struktur er en av de viktigste vitenskapelige oppdagelsene i det forrige århundret. I boken Dobbeltspiralen, like spennende som en krimroman, skriver James Watson om prøvingen og feilingen før han og Francis Crick, hjulpet av Rosalind Franklin, kom frem til en modell av molekylet.

I mine øyne er det en merkelig skjønnhet i DNA-molekylets form. Å se dobbeltheliksen, spiralene som tvinner seg rundt hverandre, baseparenes tverrforbindelser, er som å få et glimt av forutsetningen for alt liv. DNA fører tanken til gener, til vårt arvestoff, og det er denne assosiasjonen jeg vil spinne videre på når jeg beveger meg over i politikken.

Fra Andersen til Bjerke

Selv om det er en politisk forenkling, forbinder mange den nærmest ufattelige utviklingen mot større velstand og velferd i Norge i tiårene etter 1945 med Det norske Arbeiderparti. For flere generasjoner som vokste opp etter krigen, var det ikke unaturlig å tenke at DnA = DNA.

I sin bok Ill fares the land sier historikeren Tony Judt at vi hittil i historien ikke har sett et større fremskritt enn det vi så i sosialdemokratiets konsensusperiode.

Det er få som i dag vil forbinde DnA med DNA. Særlig ikke når A for arbeid tilsynelatende er byttet ut med B for bank.

Det er interessant å betenke avstanden mellom sagbruksarbeideren Anders Andersen, som i kjølvannet av Arendals-krakket ble medstifter av Arbeiderpartiet i 1887 og dets første formann, og en dagens AP-mann som Rune Bjerke, tidligere politiker, nå konsernsjef i DNB.

Banksjefens SMS

Vi husker Rune Bjerkes dype bekymring høsten 2008, under den finanskrisen som delvis var skapt av bankenes grådighet; vi husker Bjerkes ønskeliste-SMS til statsminister Jens Stoltenberg; vi husker statens redningspakke, en garanti så raus at DNB like før solgte unna en drøss statsobligasjoner, hvilket førte til at banken senere måtte vedta et forelegg fra Økokrim, for brudd på loven om innsidehandel.

Bløtkake til alle

Eller husker vi det? Vi husker iallfall Rune Bjerkes fornøyde fjes fra Dagsrevyen i vår, etter at DNB hadde gått med 13,7 milliarder i overskudd i 2012. Bløtkake til alle. Kanskje smilte han også ved tanken på sin oppsiktsvekkende lønn og en pensjonsavtale som mediene hevder skal være verdt 60 millioner kroner.

Ja, det har skjedd en del med partiet, stiftet på grunn av et bankkrakk, i tidsrommet mellom Andersen og Bjerke.

Dette er selvsagt ikke noe angrep på Rune Bjerke som person. For meg er Bjerke, som AP-mann og tilknyttet DNB, bare et symbol. Bjerke er en forstørret utgave av enhver nordmann, den mentalitetsendring som preger oss alle.

Alle skal bli rikere

Før var tanken å ta litt fra de rike og gi til de fattige. Nå er tanken at vi alle skal bli rike. Bankens, finanssektorens, tenkemåte har gjennomsyret de sosialdemokratiske ideer. Når det gjelder etikk, har vi gitt gått fra en A-nasjon til en B-nasjon.

 Vårt moralske arvestoff er forandret. DNA er blitt DNB. Den kollektive innsats for en rettferdig fordeling av godene er byttet ut med individets strev etter å oppnå økonomisk gevinst.

Er det den blå friheten vi lengter etter?

Dette er ikke en kritikk bare av AP. Forhåpentligvis er det mye DNA igjen i AP. Mitt ærend er å gå i rette med en tendens som skremmer meg. Et tap av verdier, av kollektive mål. Det beundringsverdige med den politiske bestrebelsen i etterkrigstidens Norden var forsøket på å finne et alternativ, en slags tredje vei, i forhold til sosialisme og kapitalisme. I dag synes denne jakt på alternativer forlatt. DNB-tankegangen har seiret.

Alt blir butikk

Fra alternativer til butikk Det er ikke så mange år siden vi så det som en selvfølge at de virksomheter som er grunnleggende for samfunnet (utdannelse, helsevesen, eldreomsorg, kollektiv transport, forskning, infrastruktur) skulle kunne opprettholdes med andre incitament enn økonomisk gevinst. I dag har det kommersielle aspekt trengt inn også i disse sfærer, ikke minst gjennom ideen om at mest mulig skal privatiseres.

Høyrepolitikere svarer om egoisme og frihet.

Dette ideologiske problemet diskuteres for lite. For Adam Smith var samfunnsøkonomien uløselig knyttet sammen med moralfilosofien. Vi ser ikke at vi er i ferd med å skusle bort vårt arvegods: troen på de moralske prinsippene likhet, rettferdighet, solidaritet.

At vi har satt verdien frihet isteden. Og siden vi ikke har en ideologisk debatt, men politiske stunts, jippo og kåring av den fineste valgboden, skjønner ikke alle at dette betyr to ulike samfunn. Mer frihet betyr alltid mindre likhet, mer frihet fører til økte forskjeller mellom mennesker.

Griskhet blir bra

Økonomi handler ikke bare om penger. Å velge en økonomisk politikk er å velge et menneskesyn, spørre seg hva de menneskelige behov er. Og den banktankegang vi nå ligger under for, forutsetter at vi hele tiden strever etter mer, uansett hvor mye vi allerede har.

De egenskaper og verdier vi forakter i et individ – griskhet, egoisme, hensynsløshet – blir gode egenskaper i dette økonomiske systemet.

Hvor har Per Fugelli det fra at Høyres frihetssyn er dyrking av styrke og forakt for svakhet?

Det er høyst beklagelig at venstresiden ikke har klart å stable på bena et konstruktivt svar på finanskrisen som slo inn i 2008 og ellers på de siste 30 års glidning fra stat til marked. Det blir med enkeltsaker.

Et moralsk spørsmål

Venstresiden mangler rett og slett en større fortelling som viser et annet verdens- og menneskebilde. Denne beretningens økonomiske aspekt måtte i tilfelle også tåle moralske spørsmål:

Er økonomien rettferdig? Skaper den økt livskvalitet? Fører den til et overforbruk av jordens ressurser? Skaper den tilstrekkelige muligheter for meningsfullt arbeid?

Det jeg savner aller mest, er et oppgjør med mantraet «øket vekst». Forestillingen om at veksten kan fortsette i det uendelige. Troen på at et høyt utbytte er det viktigste for en nasjon.

Norge har gått fra å være et samfunn til å bli til å bli et firma, Norge AS, hvis fremste hensikt er å gå med overskudd.

Vi snakker ikke lenger om etikk, men om budsjett. Det beste vi kan gjøre for landet, er å kjøpe. Kjøpe nærmest hva som helst. Alt er marked. Vi er ikke lenger borgere, vi er kunder, vi er konsumenter.

Fra ansvar til boble

Men du verden, så rike vi er blitt. Vi er så rike at vi nesten er bedøvet. Resten av verden eksisterer ikke. Det er symptomatisk hvor lite årets valgkamp har berørt internasjonal politikk, klodens tilstand. Her er en utfordring til politikerne:

Barn lærer at alle mennesker er like mye verdt. Forsøk så å forklare et barn hvorfor nordmenn er så rike når så mange mennesker i verden ikke eier noen ting.

Mangler bare en mur

Vi rister på hodet når vi er i land der de rike har bygd seg enklaver for å holde andre og fattigere mennesker ute. Vi ser ikke at vi har gjort dette selv. At hele Norge er i ferd med å bli et slikt avlukke; vi mangler snart bare en høy mur langs grensen, med glasskår på toppen.

Det er oljen, dette eventyrlige hell, som har gjort oss så velstående, så bortskjemte. Men lykken er avhengig av at samvittigheten knebles.

La gå at vi tjener mer hvis det er krig, eller som Aftenposten skrev i en leder 3. august: «Når ting går galt i verden, går det ofte bra for Norge.» Vanskeligere er det å lukke øynene for at olje- og gassproduksjonen er så skadelig for atmosfæren.

Symbolske klimatiltak

Nesten hver dag leser vi i avisen at klimaproblemet krever en ny økonomi. Én ting er sikkert: Norge kommer ikke til å gå i bresjen for dette. En slik kursforandring vil være så upopulær at våre ledere ikke våger å foreslå den.

Det får holde med symbolske tiltak og en «karbonpris» som overhodet ikke senker utvinningstakten. Politikerne snakker om ansvaret for en CO2-fri økonomi, men i skjul arbeider de for å finne og utnytte de siste gass- og oljefeltene.

Og flertallet av nordmenn støtter dem. Hvem ønsker egentlig en bindende internasjonal klimaavtale som vil bremse norsk oljeutbygging? Hvem ønsker en utvikling som kan føre til lavere oljepris, som igjen kan føre til en nedgang i norsk økonomi, med høy arbeidsløshet og dårligere velferd?

Sårbar velferd

Vår petroleumsbaserte velstand er uhyre sårbar. Derfor forsøker vi å gjemme oss for det moralske dilemmaet. Vi er klar over de negative følgene av produksjonen.

Vi har akkurat fått vite konklusjonene i en ny rapport fra FNs klimapanel. Burde vi ikke da stille oss åpne for en politikk som vil gå inn for en grunnleggende systemendring? Hvorfor går vi ikke mann av huse for å stemme på politikere som støtter dette?

Fordi vi er umettelige på flere goder. Fordi det ikke er DNA som styrer landet, men i overført betydning DNB.

Norge er blitt en bank. Det er også et demokratisk problem.

Vi styres ikke av politikere, men av finansielle markeder. Helt logisk settes da også oljepengene på bankbok, mens forskning og bestrebelser på industriell innovasjon vansmekter.

Vår politiske plattform er nå en oljeplattform.

Men pengene ruller inn. Det er bløtkake hver dag.

Jeg skal tenke meg nøye om foran årets valg. Jeg skal gi min stemme til partiet med mest DNA.

Les artikkelen på Aftenposten.no her!