Av Øyvind Rimbereid

24.10.08 ÿyvind Rimbereid Foto: Nikita Solenov

(Foto: Nikita Solenov)
 

Ikke om det gamle regnet.

Ikke om regnet som falt framfor hulen

hvor en hest og ei rød hånd fortsatt hilser.

Ikke om regnet som falt skrått over myrene

og som dypt der nede omfavner en savnet sau.

Ikke om regnet som faller som yr i april

for å vise at ”det grønne begynner i morgen ettermiddag”.

Ikke om regnet som faller mørkeblått i filmen

med vindusviskere som slår og slår deg inn i drømmen.

Ikke om regnet ei frossen jente løper hjem i

men så finnes kvelden og et teppe.

Ikke om regnet som faller over gravsteinen til en sønn

slik noen tenker som en siste trøst.

Ikke om regnet som falt for seint

og som en liten avling nådde.

Men heller om regnet som skal falle nytt

og som vil være litt ødelagt om det faller ifra øst

og som vil falle som en daglig undersøkelse ifra vest

og som bare sjelden skal falle som sludd ifra nord

og som et sjokk om det faller ifra sør.

Men som likevel

vil være regn

og være det regnet

som vil falle.