Bård dhpL92PrDJnkOC50xp17wAIYFAXW15Lg47bSoYW5Jq7A

Av Bård Lahn / Foto: Naturvernforbundet

 

Skal vi oppnå rettferdighet i det globale drivhuset, er det dette enkle faktum vi må lære oss: Hvor store utslipp vi står for, vil avgjøre hvor store utslipp som «er igjen» til resten av verden. 

Når de fattige landenes behov for økt energiproduksjon og økte klimagassutslipp dukker opp i den norske politiske debatten, er det ikke sjelden som et forsvar for norsk oljevirksomhet: «Fattige land trenger energi, derfor må Norge fortsette å pumpe opp olje og gass». Det er en forvirret og ikke så lite ironisk vri på spørsmålet om hvordan det globale karbonbudsjettet skal fordeles.[i]

I en verden med begrenset plass til å dumpe klimagasser i atmosfæren har fattige land to muligheter til å øke sin energiproduksjon: De kan sikre seg en tilstrekkelig andel av det gjenværende karbonbudsjettet, slik at de kan bruke fossile energikilder og slippe ut klimagasser uten å sprenge atmosfærens tålegrenser. Eller de kan finne utslippsfrie måter å produsere den nødvendige energien på. Hvis vi i Norge vil hjelpe dem, har vi også to måter å gjøre det på: For det første kan vi redusere våre egne utslipp mest mulig, slik at en størst mulig andel av det gjenværende karbonbudsjettet blir igjen til de fattige landene. For det andre kan vi bistå utviklingslandene i å bygge ut utslippsfri energi, slik at de kan gi flere mennesker tilgang til energi uten å behøve å slippe ut klimagasser. Å øke den norske oljeproduksjonen vil ikke bidra til noen av delene – tvert imot vil det øke Norges utslipp, slik at vi annekterer enda litt mer av atmosfæren, og de fattige landenes andel av budsjettet blir enda litt mindre.

Skal vi oppnå rettferdighet i det globale drivhuset, er det dette enkle faktum vi må lære oss: Hvor store utslipp vi står for, vil avgjøre hvor store utslipp som «er igjen» til resten av verden. Når vi bestemmer hvor stor innsats vi vil legge ned for å unngå farlige klimaendringer, bestemmer vi også hvor mye av regningen vi mener noen andre bør plukke opp.[ii] Og hvis vi har ambisjoner om å ta vår rettferdige andel av jobben, må vi gjøre mer av begge deler: både redusere våre egne utslipp ned mot null for å bruke minst mulig av karbonbudsjettet, og samtidig finansiere de nødvendige tiltakene for å sikre en bærekraftig utvikling i de fattige landene som aldri vil kunne få sin rettferdige andel av plassen i atmosfæren. Den har vi allerede brukt opp.

Om ikke annet, så illustrerer påstanden om at vi bør produsere olje av hensyn til verdens fattige hvor fleksibel og medgjørlig ideen om «globale hensyn» kan være i norsk politisk debatt. «Det globale» har i det hele tatt en privilegert plass i diskusjoner om klimaet:[iii] På tvers av de fleste politiske skillelinjer er nordmenn enige om at Norge bør spille en framtredende rolle som pådriver for en internasjonal klimaavtale og en «global løsning» på klimaproblemet. Men hvordan skal vi bruke denne rollen når vi en gang imellom oppnår den? Det er et spørsmål som sjelden stilles i det politiske ordskiftet. Derfor har det i stor grad vært opp til Jens Stoltenberg, Kjetil Lund og en liten gruppe ivrige byråkrater å besvare det.

Hvordan vil så Norges tilnærming til internasjonal klimapolitikk utvikle seg etter Jens Stoltenbergs avgang som statsminister høsten 2013? Det mest sannsynlige utfallet er kanskje dette: kombinasjonen av et sterkt embetsverk og stor grad av konsensus omkring Jens Stoltenbergs og økonomenes måte å oppfatte klimaproblemet på, gjør at Norges synspunkter i stor grad vil ligge fast. Innsatsviljen og ressursene som brukes på å fremme disse synspunktene vil derimot reduseres noe, i tråd med et lavere personlig engasjement fra regjeringssjefen.

Det mest ønskelige utfallet ville imidlertid trolig vært det motsatte. At norske myndigheter med stor overbevisning og enda større økonomiske ressurser prøver å bidra til framgang i det internasjonale klimaarbeidet, kan dette arbeidet være godt tjent med. Norges bidrag i FNs klimaforhandlinger har i mange sammenhenger spilt en positiv rolle. Derimot kunne det vært på sin plass med en justering av de virkemidlene Norge bruker sine betydelige ressurser på å fremme. I stedet for å ta utgangspunkt i teorier om optimal virkemiddelbruk i en verden som aldri vil kunne leve opp til teorienes modeller, bør man starte fra de konkrete problemstillingene og motsetningene som preger klimapolitikken. Blant de mest sentrale spørsmålene å besvare peker dette seg ut: Hvordan kan vi oppnå rettferdig fordeling av klimainnsatsen i virkelighetens verden? Ikke fordi rettferdighet høres hyggelig ut, men fordi rettferdig fordeling – i det globale drivhuset vi deler med resten av verdens befolkning – faktisk er den eneste realistiske løsningen?

/

Utdrag fra avslutningskapittelet i Klimaspillet. En fortelling fra innsiden av FNs klimatoppmøter av Bård Lahn (Flamme Forlag, 2013).


[i] Selv om denne typen argumentasjon er imøtegått fra faglig hold – f.eks. i Taran Fæhn, Cathrine Hagem og Knut Einar Rosendahl, «Norsk olje- og gassproduksjon: Effekter på globale CO2-utslipp og energisituasjonen i lavinntektsland» (Oslo: Kirkens Nødhjelp/Framtiden i Våre Hender, 2013) – så inngår den fortsatt i en fortelling om norsk oljevirksomhet som et globalt gode. Denne fortellingen er treffende beskrevet som å «bore for miljøet» eller for «global utvikling» i Leif Christian Jensen og Berit Kristoffersen, «Nord-Norge som ressursprovins. Storpolitikk, risiko og virkelighetskamp», i Hvor går Nord-Norge? Politiske tidslinjer, red. Svein Jentoft, Jens-Ivar Nergård og Kjell Arne Røvik (Stamsund: Orkana Akademisk, 2013).

[ii] Harald Winkler, Shaun Vorster og Andrew Marquard, «Who picks up the remainder? Mitigation in developed and developing countries», Climate Policy 9, nr. 6 (2009): 634-51.

[iii] Hvordan det å «tenke globalt» har fått forrang for tanken om å «handle nasjonalt» i norsk klimapolitikk beskrives godt i Eivind Hovden og Gard Lindseth, «Discourses in Norwegian Climate Policy: National Action or Thinking Globally?», Political Studies 52, nr. 1 (2004): 63-81.. Se også Anna L. Tsing, Friction: An Etnography of Global Connection (Princeton, NJ: Princeton University Press, 2005), 101-04, om hvordan klimasaken gir det globale blikket forrang framfor det lokale.