Peters

Av Glen Peters, seniorforsker, CICERO Senter for klimaforskning

Regjeringen kan ikke lenger ri to hester samtidig. Togradersmålet krever en rask utfasing av olje- og gassproduksjonen, også den norske. Debatten om dette er alt annet enn et sidespor.

På kronikkplass i VG hevdet oljeminister Tord Lien og klimaminister Tine Sundtoft at de er stolte av det norske klima- og oljeparadokset og at debatten om å la oljen ligge er et sidespor. Vårt regnestykke ser annerledes ut. Norsk sokkel kan ikke tømmes for olje og gass dersom Norge skal bli klimavennlig.

Minst 70 prosent

 I sin siste rapport konkluderer FNs klimapanel med at det ikke er forsvarlig å slippe ut mer enn 1000 milliarder tonn CO2 fra 2011, dersom vi skal unngå katastrofale klimaendringer. Med dagens utslipp har vi brukt opp denne kvoten allerede om 30 år.

Fristelsene er store. Klimapanelet beregner at det finnes 3500-7000 milliarder tonn CO2 lagret i kjente forekomster av fossile energikilder – olje, kull og gass – som kan tas ut med dagens teknologi. Teknologiske framskritt tatt med i beregningen øker tallet til minst 30 000 milliarder tonn.

Mange teknologiske løsninger gjør det mindre risikabelt å opprettholde dagens energimiks. Karbonfangst- og lagring kan gjøre det mulig å bruke mer fossile energikilder. De fleste studier viser faktisk at karbonfangst- og lagring allerede er helt nødvendig for å holde global oppvarming under to grader. Det samme kan i stor grad sies om utvikling av fornybar energi, atomkraft og bioenergi.

Men regnestykket er enkelt. Med dagens teknologi må minst 70 prosent av alle kjente forekomster av olje, kull og gass må bli liggende i bakken dersom verdens skal holde global temperaturstigning under to grader.

Globalt avtaleverk

For å styre utviklingen i riktig retning, trenger vi en effektiv, global klimaavtale. Men mens politikerne nøler, øker utslippene, og snart har vi sluppet ut alt vi «har råd til». Den dagen blir alternativet enten å sette i verk lynraske (og rådyre) utslippsreduserende tiltak, eller å akseptere at togradersmålet ryker (klimakatastrofe).

Oljeindustrien og politikerne i de største norske partiene fastholder at norsk olje- og gassproduksjon må opprettholdes i uoverskuelig framtid. Slik utsetter vi oss også for økonomisk risiko. Får vi en sterk global klimaavtale, slik den norske regjeringen arbeider for, vil dette få konsekvenser for lønnsomheten på sokkelen.

En global klimaavtale vil sette strengere begrensinger på de rike landenes mulighet til å slippe ut klimagasser. Disse landene er de samme landene som kjøper norsk olje og gass.

Utbredte misforståelser

Dagens klimadebatt er preget av tre misforståelser: 1) at Norge har spesielt strenge miljøkrav til oljeindustrien, som gjør vår olje/gass «bedre» for klimaet, 2) at verden trenger norsk gass for å redusere klimautslippene, og 3) at framtidig norsk produksjon av olje og gass kan økes uten hensyn til rettferdig fordeling.

Først, utslippene fra norsk sokkel er blant verdens laveste, men det er forbrenningen, ikke utvinningen, som står for de store klimautslippene. Forbrenningen og produksjonen av norsk olje og gass gir rundt 500 millioner tonn CO2-utslipp per år, eller omtrent 100 tonn per innbygger. Det gjør oss til den fjerde største eksportør av klimaforurensning per innbygger i verden. Bare omtrent 14 millioner tonn av disse utslippene skjer under produksjonsprosessen i Norge. Norsk olje er altså ikke spesielt klimavennlig.

For det andre: Gass kalles ofte et «overgangsbrensel». Gass kan riktignok understøtte nye former for teknologi på kort sikt, men må raskt fases ut på mellomlang sikt, for å unngå høyere utslipp. Selv om forbrenning av gass gir lavere klimautslipp enn kull, så er det fortsatt et brennstoff som gir CO2-utslipp, og derfor ikke en del av den store klimaløsningen.

Riskovurderinger

Sist: Rettferdig fordeling er viktig i en verden på et stramt karbonbudsjett. Norge må forholde seg til en vanskelig avveining: jo mer olje og gass vi utvinner, jo mindre olje og gass kan andre, kanskje fattigere, land utvinne. Hva er vår rettferdige andel?

Debatten om hvorvidt norsk olje og gass bør bli liggende i bakken er ikke bare ideologisk, den bør også være basert på risikoanalyse. Jo mer vi henter opp, jo større risiko utsetter vi framtidige generasjoner for, både klimatisk og økonomisk.

Utfordringene for Norge er å bevege seg videre med en kunnskapsbasert debatt om hvordan bevege oss fra fossilnasjon til klimanasjon.

/

Denne artikkelen stod på kronikkplass i VG 28.8.14 og publiseres med tilltatelse fra Cicero.

_____________________________________________________