Foto: Isaac Cordal / Follow the leaders. September 2013.

cordal

Som redaktør for forfatternesklimaaksjon.no har min selvkritikk gratis tilførsler. Det skyldes særlig våre materielle forutsetninger, men la meg begynne med å takke Preben Jordal for essayet om Forfatternes klimaaksjon i Morgenbladet 10. April, ”Med den gode sak som gissel”.

Først dette: Hver gang redaksjonen for disse sidene etterspør en artikkel, et essay eller et dikt fra forfatterkolleger, er det blank tiggerferd. Ære være dem som gir oss sine gode tekster og deltar på forfatterdugnaden.

De fleste norske forfattere har ennå ikke erfaring med å behandle klimaproblematikken i skrift – også blant oss gjelder ”business as usual”? Påfallende mange av de skjønnlitterære prosaistene vi ber om stoff besvarer ikke forespørselen, mens sakprosaistene og særlig poetene er mer på hugget. Den idealistiske kritikken til Jordal er skvær nok, men når det kommer til litterært engasjement og kunnskaper om dramatiske klimaendringer gjenstår det både å endre skrivemåter og tankevaner.

Preben Jordal er forresten av dem jeg setter høyest blant kritikerkolleger. Vel, selv de beste kritikere kan bli bedre, for hans gjennomlesning av tekstene på forfatternesklimaaksjon.no virker både tilfeldig og overflatisk. Verken prosatekstene eller diktene er så likeartede som han prøver å gi inntrykk av, tvert i mot, her er et mangfold av sjangre og uttrykksmåter. For en litterær-konservativ akademiker av Jordals støpning vil det selvsagt falle tungt for brystet at en artikkel om ødeleggelsen av maisavlingene i USA (eller ”larver” som han koker det ned til) introduseres med to linjer om leserens med-ansvar qua leser. Slike intertekstuelle overganger har aldri vunnet gjenklang i den tradisjonalistiske norsk-litterære offentligheten, der også det å la et dikt tale gjennom artikkelens kontekst kjapt vil føre til etterlysning av begrunnelse og analyse. Alas!

Det alvorlige ved kritikken av Forfatternes klimaaksjon er den ubegrunnede påstanden om manglende kunnskap, at medlemmene kanskje ikke er tilstrekkelig redde og heller ikke språklig dyktige nok. Vi tar det i mot som skjerpende advarsler. Min gode kritikerkollega registrerer likevel vår kjærlige alarmisme og antyder altså at vi minner om en endetidssekt for larver. I analysenes plettfrie navn, det skal mer til for å oppnå slike kvasi-religiøse attributter.

Jordal kommer i sitt typiske litterære essay (for å benytte hans samlekarakteristikk av FKA-medlemmenes essays) med ett godt forslag, at han og våre øvrige skribentkolleger i tiden fremover byr på seg selv med gode lesninger om klimaspørsmålet. Redaksjonen tar i mot slike bidrag med glede og forventning! Preben, sender du oss en slik tekst, fritt og franko?

Forfatternes klimaaksjon ble som navnet tilsier dannet som en aksjonsgruppe. Om vi har vært dét så langt kan og bør bli gjenstand for kritisk oppmerksomhet. På forfatternesklimaaksjon.no har våre medlemmer og sympatisører i alle fall skapt en skriftaksjon som hittil inneholder over førti dikt, det dobbelte antall artikler og essays, samt daglige oppdateringer om forskning og vitenskap. Fordi klodens tilstand er ytterst alvorlig vil mange av tekstene bære preg av alarmberedskap.

Den mangeartede aksjonen på disse sidene er en begynnelse, og de litterære resultatene av det vi har igangsatt kan vise seg over tid. Om FKA skal lykkes med dette arbeidet vil årsmøtet 14. mai gi en indikasjon på. Jordal og andre som vil melde seg inn bør møte opp for å påvirke vår handlingsplan. Der vil det også fremkomme at vi satser mye på å videreutvikle nettsiden, om nå våre søknadsgivere gir oss økonomiske midler til det.

 

Å samle sakprosaister, dramatikere, journalister, romanforfattere, poeter og oversettere i én organisasjon er ikke prøvd før. Det er selvsagt mulig å brekke ryggen på et sånt forsøk, men skal det av den grunn være uprøvd? Klimasaken vil trenge et enormt engasjement fra sivilsamfunnet de kommende årene fordi den politiske endringsviljen i samfunnselitene er lunken og uforpliktende. Forfatterne bør yte sin skjerv i denne motstandskampen. Skrivende folk med opphold i fiksjonen Norge må våkne og være villige til å ofre noe, bl.a. for å få stanset oljeindustriens grådighet.

Ingen skal tro at det bare er tekster fra ”en rekke samtidstenkere” som monner for å opplyse om og belyse klimaendringene. Her kan Preben Jordal ha oversett betydningen av et litterært mangfold. Hans essay bærer for øvrig ikke preg av nevneverdige kunnskaper om klimakrisens kompleksitet, ei heller de sosioøkologiske konsekvensene for våre tenke- og skrivemåter. Ikke desto mindre kommer kritikken på et viktig tidspunkt for Forfatternes klimaaksjon § 110 b og kan få betydning for retningen videre. Vi er i samme båt.

Jeg mener det bør dannes et norsk tribunal som behandler politikernes svik mot Grunnlovens § 110 b, miljøparagrafen. Det bør skje med bidrag fra et bredt spekter av sivilsamfunnets organisasjoner – fagbevegelsen, forfatterne, juristene, Kirken, filosofer, statsvitere, naturvitere og miljøorganisasjonene. Et tribunal vil på systematisk vis sette klimasaken på dagsordenen over lengre tid, gjennom språklig og tankemessig kontinuitet. En slik samling på tvers av faggrenser og interessekamper vil kunne gi tidenes alvorligste trussel mot mennesket et momentum og miljøbevegelsen ny kraft.

Særlig fordi overopphetingen av kloden først vil ramme fattige og flyktninger er det viktig at klimakrisens sosiale konsekvenser blir oppdaget i tide. Her bør forfatterne stille i første rekke.

FF/

________________________________________________________