Foto: UiO

Foto- UiO sigurd_skirbekk-pressebildeAv Sigurd Skirbekk – Publisert 30. mars 2014

 

Er liberale samfunn bare truet av ytre fiender, eller trues de også av indre forblindelse?

Kriger skrives vanligvis av den seiredes side. Men sjøl om jeg og min familie tilhørte den seirende part etter krigen, har jeg, og mange med meg, gått gjennom flere faser for å forstå hva som var avgjørende for utfallet av annen verdenskrig.

Jeg kan huske folk som i begynnelsen av krigen mente at tyskerne ville vinne og som opportunistisk tilpasset seg en slik fortolkning. Det var personer med en viss moralsk motstandskraft som tok opp kampen. Første fortolkningsform ble da at krigen var en strid mellom de gode, de passive og de onde. Til slutt ville de gode seire.

Seinere kom mine fortolkninger til å sentrere om begreper som frihet mot tvang, de som var for et liberalt demokrati, åpent for alle, og de som var for et nasjonalistisk diktatur.

Men heller ikke den fortolkningen stemte helt med det jeg hadde opplevd. Motstanden mot nazismen besto av nasjonalt innstilte grupperinger i de fleste europeiske land, i Norge gjerne under fanen “Norge for nordmenn”. Mot seg hadde de tyske imperialister og medløpere som ville legge landene sine under tysk overherredømme. Det nasjonale program gikk den gang ut på å fremme et sammenfall mellom kulturelle og politisk grenser, så langt dette var mulig. At Hitler, etter en slik definisjon, ikke kunne kalles for nasjonalist, er blitt understreket av både engelske og tyske historikere (Anthony D. Smith og Peter Alter).

Seinere ble det klart for meg at det ikke var en nasjonalt begrunnet motstand I vest som til slutt felte Hitler, derimot den røde armé i øst. – Nå ble krigen sett som en kamp mellom et nazistisk og et kommunistisk regime. Ingen av dem var demokratier. Når Stalin vant, var det fordi han kunne mobilisere flere soldater enn Hitler, riktignok med teknologisk støtte fra Amerika.

Denne tolkningen har jeg holdt på lenge, inntil jeg nylig kom I samtale med general Olav Aamodt. Han hevdet at den tyske armé gjerne kunne har seiret over den russiske, hvis det ikke hadde vært fordi Hitler I 1941 begikk den “generaltabbe” å engasjere seg i Mussolinis angrep på Balkan, før han kommanderte soldatene sine til å gå mot øst. Dersom Hitler hadde startet operasjon Barbarossa i mars 1941 heller enn i juni same år, kunne de tyske troppene ha nådd Moskva før søle og frost satt inn – i så fall “kunne mye ha sett annerledes ut”.

Hitler kunne knapt sies å ha begått flere feilvurderinger i forhold til sine militære mål enn for eksempel Churchill. Churchill mente i sin tid at de allierte burde begynne angrepet på det okkuperte Europa fra sør, der det tyske forsvaret var svakest. Hans militære rådgivere fikk han imidlertid til å skrinlegge disse planene, ettersom de bygde på uholdbare forutsetninger om oljetilførselen til de allierte styrkene. Churchill hørte på sine rådgivere og startet i stedet fra Normandie, et landområde som lå nær England.

Forskjellen mellom Hitler og Churchíll kan ikke beskrives som den ene var feilbarlig og den andre var ufeilbarlig; ingen mennesker er ufeilbarlige. Men mens Churchill sto i spissen for et demokrati som tillot opposisjon, med muligheter for at de beste argumenter skulle få gjennomslag, var det nazistiske system bygd opp som lydighet mot en ufeilbarlig fører. Den annen verdenskrig viste at et demokrati som tillot opposisjon var overlegent et nazistiske system som ikke tillot motforestillinger til førerens militære målsettinger. Nazismen falt for egne grep, så å si.

Her kunne det være nærliggende å tolke også kommunismens fall som forårsaket av et fravær av korrigerende muligheter, i land der bare ideologisk immanent kritikk var tillatt.

Noe liknende kunne også sies om de tysk-østeriske monarkers nederlag under første verdenskrig. De manglet motforestillinger til en absolutert nasjonalisme.

Så reiser spørsmålet seg: Er liberale samfunn bare truet av ytre fiender, eller trues de også av indre forblindelse? Er dagens liberale demokratier åpne for korrigerende kritikk, eller er også liberalismen et ideologisk tankesystem som kan åpne for noe, men samtidig være lukket for vitale sammenhenger som kan true liberalismen innenfra?

President Bush d.e. uttalte etter avslutningen av den kalde krigen at de seirende ideer hadde vært demokratiet, det frie marked og menneskerettighetene. At dette kan ses som positive verdier, vil mange være enige i. Like fullt er dette verdier som trenger motforestillinger for ikke å gli over i det sjøldestruktive.

Ta markedsøkonomien først. Den fører ikke bare til uønskete sosiale forskjeller. Effektiviteten i det økonomiske systemet fører til en rovdrift på naturens ressurser, som går langt ut over utfordringene med klimagasser. Lederen for Global Footprint Network, Mathis Wäckernagel, har hevdet at vi allerede på 2020-tallet vil vi trenge to jordkloder for å opprettholde vårt nåværende forbruksmønster. Vi kommer til kort med vårt verdensbilde hvis vi bare fokuserer på motsetningen mellom liberale og ikke-liberale stater.

Demokratiske forsvarere ser sine motstandere fortrinnsvis som ytre fiender, dels forstått som tradisjonelle samfunn, dels som moderne diktaturer. Demokratiene er et styresett som bygger på allmenn stemmerett for alle nålevende borgere over en viss alder. Men, framtidige generasjoner har ikke stemmerett ved demokratiske valg, enda det er deres livsvilkår som den nåværende generasjon stemmer over.

Også menneskerettighetene trenger motforestillinger hvis de skal kunne bevares som ideal. Disse erklæringene bygger på en antroposentrisk etikk. Økologien inngår ikke i de tretti artiklene i FNs menneskerettighetserklæring. Økologien var ikke en utfordring i 1948, da erklæringen ble skrevet, men desto mer etter 1989. Flere forskere har i ettertid hevdet at menneskenes fotavtrykk på naturen har tippet over til et ”overshot” på 1980-tallet. Fra da av har de ressurser som menneskene tar ut av naturen, oversteget naturen evne til å reprodusere ressursene.

Hvis ikke de liberale demokrater klarer å hanske med disse utfordringene, kan også de liberale demokratiene falle for egne grep.

//

Prof. em. Sigurd Skirbekk. UiO . Forfatter av  bl a.  Motforestillinger. Femti påstander møter motargumenter (2012 ) / Artikkelen stod på trykk i Klassekampen 29.3.14.