OM VI VELGER Å SE

Tekst og foto: Rune Eraker – Publisert 27. oktober 2013

Brazil 2

Det blir fortalt en historie om båtbyggerne i Åfjord.  De som bygde de staslige fembøringene og andre bruksbåter til fiskere og handelsfarende langs kysten for mange år siden. De som lot håndverket gå i arv fra generasjon til generasjon.

Det blir fortalt at de fra tid til annen gikk ut i skogen. Der bøyde og bandt de opp greiner på trærne. De ville at de skulle vokse seg til riktig form. Slik at de kunne ta dem med hjem til båtbyggeriet på gården og bruke dem til spant, eller band, som de kanskje kalte det; til løt, beter og stavn. Eller kanskje de skulle bruke det som knær på det nye grindnaustet. Av erfaring hadde de lært at det var de vokste emnene som var de sterkeste. Sterke nok til å tåle stormen som de visste ville komme.

Det underlige var bare at de selv ikke skulle få nyte godt av sitt eget arbeid. Ikke det første året, ikke det neste og heller ikke når de rundet femti. For det tok lang tid for treet og greinene å vokse seg store og sterke nok. Det kunne ta hundre år.

Derfor skulle de aldri dra nytte av sitt eget arbeid. Men det gjorde ikke så mye. For de hadde selv hatt en bestefar som på samme måte, lenge før de var født, hadde vært ute og bøyd og bundet opp greiner. Det var nok å ta av. Båtbyggernes ansvar var å holde ved like denne hundreårssyklusen i skogen.

Historien begynner å bli gammel. Alt går fortere nå. Vi er i tidsklemma. Vi må tjene penger, stadig mer penger. Bedriften må vokse. Veksten skal sikre oss arbeidsplasser. Mer energi og olje skal sikre oss en stadig større gevinst; privat, i bedriften og i samfunnet. Alt må skje nå, hvis ikke er det noen andre som stikker av med gevinsten. Stikker av med den veksten som skal sikre oss; vår alderdom, våre barn, vår framtid.

Syklusene blir i vårt samfunn stadig kortere. Det er årsrapporter som oppsummerer veksten og kvartalsresultater som finleses. Aksjenes verdi måles fra dag til dag. For så raskt som mulig å kunne vokse seg større. For ikke å miste konkurranseevnen. Går det dårlig kommer noen og spiser deg opp.

Det er statsbudsjett, evalueringer og mer for hver krone som gjelder. Det er boligpriser som ikke må falle. Det er journalister som en dag skal se det fra den ene siden, og neste dag fra den stikk motsatte.  Aviser som skal selges. Politikere som stadig skal måles i terningkast og popularitet. Som dessuten skal gjenvelges.

Om fire år. Syklusen er fire år.

Denne utstillingen; denne boken, handler om dette. Om det hundreårsperspektivet vi mistet og om de som først får betale prisen. Prisen for at syklusen nå er så kort at den ikke lenger tar høyde for kommende generasjoner. Den tar ikke en gang høyde for de som lever nå.

Den handler om tørken som langsomt kveler den allerede sårbare eksistensen til millioner av mennesker. En hel nasjon som synker i havet og kanskje tvinges til å kjøpe seg land andre steder for sitt folks overlevelse. En storflom som tok med seg hus, jord og familier. Tusenvis av bønder som velger å ta sine egne liv i fortvilelse over en monsun som slo feil og om multinasjonale selskaper og lånehaier som blir sittende igjen med gevinsten. Om urfolk som opplever at skogen hugges ned og landet tas fra dem. Om isen som smelter og et fangstfolk som må gi opp sin tradisjonelle levevei.

Den handler om det store spørsmålet. Spørsmålet om vi velger å se.

Eller om vi velger å vende det blinde øye til.

///

(Dette er innledningskapittelet til «Det Blinde Øye», som er tittel på boka Rune Eraker utgir i disse dager og som følger utstillingen ved samme navn. Utstillingen kan for tiden sees på Rådhusgalleriet i Oslo og skal senere til Bergen og Tromsø. Forfatternes klimaaksjon setter stor pris på å få publisere noen av fotografiene. Se under fanen Billedlig talt.)