Av Tom Egil Hverven. Foto: Linda B. Engelberth

Hverven, Tom Egil

”Hvis jeg skulle forsøke meg på en relokalisering av Arendts sentrale resonnement til vår tid, virker klimaendringene mer alvorlige enn trusler om etnisk eller religiøs utrenskning.”

Hvordan finne riktige ord for ondskap? I en femti år gammel bok om en av jødeutryddelsenes mest sentrale byråkrater, SS-offiseren Adolf Eichmann, stiller Hannah Arendt spørsmålet på måter jeg seint blir ferdig med.

Eichmann levde etter krigen i skjul, blant annet i Argentina. I 1960 ble han kidnappet av israelske agenter, ført til Jerusalem, stilt for retten og dømt til døden ved hengning. Tysk-jødiske Hannah Arendt flyktet til USA ved begynnelsen av krigen og ble boende i New York. Der slo hun gjennom som politisk filosof med boka «The Origins of Totalitarianism».

Da rettssaken mot Eichmann startet, dro hun til Jerusalem som reporter for magasinet The New Yorker. Artiklene ble samlet i boka «Eichmann i Jerusalem». Arendts litterære stil provoserte mange, og gjør det fremdeles. Gjennom bevisst bruk av paradokser, ironi og sarkasme rokker hun ved etablerte oppfatninger om godt og ondt, rett og galt. Mange, også Arendts nærmeste, ble usikre og etter hvert rasende over hennes tolkninger av rettssaken.

Hun må ha vært klar over risikoen. Arendt arbeidet lenge med formuleringene, både i The New Yorker og med den engelske og tyske bokutgaven. Regissør Margarethe von Trotta tegner et levende bilde av dette tankearbeidet i sin nye film «Hannah Arendt». Filmen dreier seg om Arendts fem år omkring Eichmann-saken. Scener med sinte venner og utålmodige New Yorker-redaktører veksler med bildet av henne ved skrivemaskinen, eller røykende på sofaen, på leting etter de riktige ordene.

Slutten er noe av det merkeligste i Arendts bok. Hun skildrer detaljert hva Eichmann sa og gjorde rett før han ble henrettet. Han kom med noen floskler fra taler han hadde hørt i begravelser – «han var ’oppløftet’ og glemte at dette var hans egen», skriver hun på karakteristisk, syrlig vis (det jeg her siterer fra den norske oversettelsen av J.L. Mowinckel er modifisert av meg). Deretter ender den engelske versjonen nokså abrupt, med en setning om rettssakens lærdom, og ordene «banality of evil».

Men de tre ordene er ikke nevnt tidligere i boka. Målt med de fleste målestokker for stringent, filosofisk argumentasjon, er uttrykket mangelfullt forklart. Ja, man kan si det sterkere: «det ondes banalitet» er ikke forklart i det hele tatt. Tvert imot sier Arendt, på nokså forskjellige måter i den engelske, tyske og norske utgaven, at «det ondes banalitet er altfor grov og grusom til å bli uttrykt i tanke og ord.» Likevel slutter hun altså der. Hun skriver litteratur, ikke filosofi i streng forstand.

Artiklene i The New Yorker, som boka bygde på, utløste en voldsom debatt før boka kom ut i 1963. Ikke bare antydet hun at jødiske ledere gjennom deres samarbeidsvilje med tyskerne, og manglende motstand, bidro til omfanget av Holocaust. Hun tonet Adolf Eichmanns betydning tilsvarende ned på en måte som mange, ikke minst hennes egne jødiske venner, fant svært provoserende.

Arendt utdypet derfor synspunktene sine, i både en epilog og et etterskrift i boka. Hun skriver at man for å begå en forbrytelse må ha til hensikt å gjøre noe galt. Denne antakelsen, som er utbredt i moderne rett, bryter Eichmann med, slik hun opplevde ham i rettssalen. Hun skriver om «det ondes banalitet» på et helt faktisk plan, ved å skildre det som stirret henne i øynene. Hun så ingen hensikter, ingen shakespearsk Jago eller Macbeth, skriver hun:

Eichmann hadde i det hele tatt ingen motiver, bortsett fra en overordentlig omsorg for sin personlige fremgang. Denne omsorgen for seg selv var på ingen måte kriminell […] Det var bare det at han aldri innså hva han gjorde, om vi nå skal si det hverdagslig.

Eichmann manglet fantasi, og nettopp denne mangelen gjorde det mulig for ham å sitte i retten og tømme sitt hjerte. Han forklarte hvordan han aldri steg lenger enn til oberstløytnants rang i SS. Det var ikke hans feil at han ikke ble forfremmet. Han var ikke dum, skriver Arendt, framme ved det som ble hennes viktigste forklaring på «ondskapens banalitet»:

Det var den rene tankeløshet – noe som på ingen måte er identisk med dumhet – som disponerte ham til å bli en av tidens største forbrytere. Om dette er ’banalt’ og til og med komisk, om man med verdens beste vilje ikke kan utlede noen djevelsk eller demonisk dybde i Eichmann, er det likevel langt fra å kalle det alminnelig. […] At en slik virkelighetsfjernhet og tankeløshet kan volde større fordervelse enn alskens onde hensikter som kanskje hører til menneskets natur – det var faktisk den lærdom som var å trekke i Jerusalem. Men det var en lærdom, det var ikke noen forklaring av fenomenet og heller ikke en teori om det.

Ifølge deltakerne på «Judgment in Extremis» i Berlin nå i mai, en konferanse som utelukkende dreide seg om Arendt og Eichmann-saken, kom hun aldri nærmere inn på hva hun mente med «ondskapens banalitet» seinere i livet. Men Margarethe von Trotta hevder til slutt i filmen at Arendt aldri sluttet å beskjeftige seg med ondskap. Motsetningene slutter ikke å forbløffe meg. Har «Eichmann i Jerusalem» ingen forklaring, ingen teori? Hva er i så fall bokas lærdom?

For ett år siden satt jeg i rettssal 250 i Oslo tinghus og forsøkte å forstå galskap og ondskap. Oslo tingrett konkluderte med at Anders Behring Breivik var tilregnelig nok til å bli dømt for terrorhandlingene 22. juli 2011. Betyr det at han var ond? Kan man, slik Arendt gjør, skille mellom radikal, dyptgående ondskap – og banal, overflatisk ondskap?Breivik skiller seg fra Eichmann ved at han framsto som en ensom, aktiv drapsmann. Ikke bare ville han drepe de han betrakter som ansvarlige for masseinnvandring av muslimer til Norge. Han formulerer også begrunnelser og intensjoner i et 1500-siders manifest, «2083», som inneholder alt fra utspekulerte oppskrifter på onde handlinger til rene banaliteter. Breivik er ond i den forstand at han bevisst påfører andre mennesker lidelse og død den 22. juli. Etterpå, ikke minst under rettssaken, synker han tilbake i trivialiteter, snakker seg inn i lange digresjoner om sine moralske betenkeligheter med «Sex and the City» og hvem som representerer Norge i Melodi Grand Prix.

Breiviks kompendium er gjennomsyret av andres tanker, eller tankeløshet. Den mest kjente er den norske bloggeren Fjordman, alias Peder Jensen. I ettertid kan leserne fortsatt følge tankene hans, eller mangelen på tanker, i norske medier – og som @Fjordman1 på Twitter. Jeg leser ham nesten daglig. For meg framstår Fjordman språklig sett som en slags norsk Eichmann når det gjelder debatten om innvandring. Peder Jensens mangel på fantasi i møte med de utfordringene det moderne Norge påfører en ung mann, slår ut i en frenetisk trang til å utpeke syndebukker.

Som jødene i 1930-årene, blir muslimer selve problemet i Norge. «Islam og de som praktiserer det må totalt og permanent fjernes fra alle vestlige land», skriver Fjordman. Men han nekter å opplyse om hvordan han vil gjennomføre det (se for eksempel debatten mellom ham og Simen Sætre på Morgenbladets debattsider 16. og 24 .mai). Selve jobben overlater Fjordman, som Eichmann, til andre.Fjordmans overmot, hans hybris på vegne av en innbilt ren, hvit rase, framstår i et globalt perspektiv likevel som et mindre problem.

Hvis jeg skulle forsøke meg på en relokalisering av Arendts sentrale resonnement til vår tid, virker klimaendringene mer alvorlige enn trusler om etnisk eller religiøs utrenskning. Nazistene bygde gasskamre. Stadig dystrere klimaprognoser tyder på at vi bygger et CO2-kammer som kan overgå nazistenes ødeleggelser med ond margin. Den økte flomfaren i Norge er bare lokale forvarsler. Ekstremvær dreper og ødelegger allerede livsbetingelser for dyr og mennesker i stor skala, verden over. Vestlig konsumliberalisme og blind formålsrasjonalitet er i ferd med å løpe løpsk, globalt.

«Eichmann i Jerusalem» stiller ubehagelige spørsmål om hvordan lov og rett forandrer seg når samfunnet forandrer seg. Mange av oss er lettsindige i tanke- og følelseslivet. Vi flyter av gårde midtstrøms i samfunnet, midt i gjengs moral. Eichmann var en slik person, i et samfunn vi i ettertid lenge betraktet som annerledes. Men som kanskje ikke var så annerledes. Hannah Arendt skriver at loven i siviliserte land går ut fra at samvittighetens stemme sier til enhver «Du skal ikke slå i hjel», selv om mennesket kan ha en naturlig trang til å være morderisk. Loven i Hitlers land fordret at samvittighetens stemme skulle si til enhver «Du skal slå i hjel». Dermed mistet det onde den karakteren av fristelse som får de fleste til å dra kjensel på ondskap, mener Arendt. Hva er da en forbryter? Noe av problemet med Eichmann er at han ikke forbryter seg mot lovene i det samfunnet han levde, 1933–1945. Tvert imot, Adolf Eichmann oppfylte tjenestevillig de fleste krav som ble stilt til ham, ordrene han fikk. I retten ga han nokså utvetydig uttrykk for at han var drevet av ønsket om karriere, forfremmelse. Likevel går debatten fremdeles om hva som er den rette tolkningen av Eichmann. Han forstilte seg uten tvil i retten, vred på sannheten for å sette seg selv i best mulig lys.

Og kanskje var Arendts avstand i 1961 for liten – slik at hun selv ble utlevert til hans forvrengte framstilling. Selv dro jeg rett fra to dagers utbytterikt Arendt-seminar til huset der Wannsee-konferansen fant sted i januar 1942. Konferansen ved innsjøen Wannsee utenfor Berlin samlet høytstående politiske ledere i Nazi-Tyskland for å samordne «den endelige løsningen» på jødespørsmålet. Hvem som ga konkrete ordrer, rekkefølgen i nazistenes forberedelser av Holocaust, er aldri blitt fastslått med sikkerhet.

Hannah Arendt bidro selv til den funksjonalistiske retningen i historieforskningen, der Holocaust tolkes som et resultat av motstridende og til dels konkurrerende krefter i naziregimet, uten noen klar beslutningsrekkefølge. En annen retningen i historieforskningen legger mer vekt på uttalte intensjoner og hensikter, særlig hos Hitler og Himmler. Men de to var ikke til stede på Wannsee-konferansen. Det var derimot Eichmann. Som sekretær bidro han til utformingen av noen få, viktige dokumenter som fins i villaen ved idylliske Wannsee.

I huset fins også et eget rom med lydopptak og utskrifter fra politiforhørene og rettssaken i Jerusalem. Noen av dem fant jeg spesielt interessante i lys av seminaret om Arendts bok og hennes påstander om Eichmanns «tankeløshet». Jeg forsto Arendts tolkninger bedre etter å ha hørt ham. Både forhørene og retten søkte å fastslå om Eichmann selv utførte drap, ga direkte ordre til drap eller var til stede ved henrettelser. Eichmann benektet det meste, men innrømmet at han hadde vært vitne til henrettelser i Minsk. I forhøret har Eichmann store vanskeligheter med å fortelle, han snubler og stotrer, mens han framstår klarere og mer bestemt under selve rettssaken.

Eichmann forklarer at han kom til en gruve hvor unge skyttere holdt på. Han husker ikke hvor stort gruverommet er, om det er fire, fem, seks eller sju ganger så stort som avhørslokalet. Han sier (slu, listig, eller bare ubetenksomt?) at orienteringen hans er «upålitelig, fordi jeg bare så på, uten tanker, uten å gjøre meg noen tanker – ohne mir irgendwelche Gedanken zu machen. Jeg bare så, ikke noe annet…». Nei, han gjorde seg ingen tanker. Han var bare tilskuer. I ettertid er han mest opptatt av å formidle de vonde følelsene, som han produserer villig nå, i forhøret og for meg, som lytter, i huset ved Wannsee.

I en skarpsindig analyse av Hannah Arendts tekster, i boka «Evil and Human Agency» (2005), kritiserer Arne Johan Vetlesen begrepet «tankeløshet» hos Arendt. Vetlesen mener hun er for opphengt i vestlig, intellektualistisk sammenføring av samvittighet og tenkning. Han hevder det er minst like sannsynlig at Eichmanns feilgrep skyldes mangel på følelser eller empati: Eichmann var insensitiv. Vetlesens innvendinger virker vel så vektige som dem jeg hørte på konferansen i Berlin, «Judgement in Extremis», som samlet internasjonalt kjente politiske filosofer som Seyla Benhabib og Christoph Menke.

Selv fikk jeg aller mest ut av litteraturviteren Barbara Hahns foredrag. I likhet med Margarethe von Trottas film, som jeg så et par dager seinere, la Hahn vekt på hvordan Arendt strevde med å konkludere, først på engelsk, så på tysk. Arendt fant ingen tilfredsstillende oversetter, og tok derfor delvis på seg oppdraget. Barbara Hahn sammenholdt den engelske og tyske versjonen av boka med funn i Arendts brevvekslinger og dagbøker, særlig brev til og fra filosofen og vennen Karl Jaspers. Selv om Arendt forsvarte tekstene sine med stort polemisk vågemot i etterkant, var hun åpenbart fylt av tvil før hun kom fram til dem.

I en for meg svært inntrykksfull gjennomgang, viste Hahn hvordan man kan lese Eichmann-bokas avsluttende setninger omkring utrykket «ondskapens banalitet», særlig i den tyske versjonen, som inspirert av poeten Friedrich Hölderlins dikt «Mnemosyne», om meningssammenbruddet i det moderne. I likhet med læremesteren Martin Heidegger, som Arendt hadde et kjærlighetsforhold til før han meldte seg inn i nazipartiet og hun måtte flykte fra Tyskland, har hun en dyp forkjærlighet for Hölderlin. Den tyske poeten, som seinere ble sinnssyk, står som en språklig, filosofisk og bevissthetsmessig inngangsport til det moderne, ved overgangen til 1800-tallet, hvor kontakten med både den jødisk-kristne og greske tradisjonen ble truet på måter vi neppe er ferdige med å tolke.

På norsk er Hölderlins dikt «Mnemosyne» gjendiktet mesterlig i flere versjoner, særlig av Olav H. Hauge. Her vil jeg likevel vise til Gjert Vesterheims enklere bokmålsgjengivelse, selv om også «Sanger i natten» har mangler, som all oversettelse og gjendiktning. For eksempel forsvinner noen av Arendts flertydigheter som var viktige i Barbara Hahns lesning på seminaret i Berlin. Tyske ord som Schuld (skyld) og Schulter (skulder, rygg), Scheit (ved, vedskier) og «scheitern» (feile) stabler opp mening, eller lov, gjennom lydlikhet og etymologi, i et dikt og en rapport som nettopp handler om hvordan meningen, eller loven, faller fra hverandre.

Det skjer innenfra, i språket, idet kontinuiteten, kontakten med fortiden, og dermed kontakten med andre mennesker som mennesker, trues, eller går tapt. Diktet kan bli leselig på nye måter om man, slik Barbara Hahn antydet, trekker linjer til slutten av boka «Eichmann i Jerusalem», der Arendt har forklart, side opp og side ned, hvordan byråkraten Adolf Eichmann bare fulgte loven mens han administrerte arrestasjonene, deportasjonene, drapene. Eichmann og hans nærmeste så seg verken tilstrekkelig framover eller tilbake. Menneskeheten befant seg, moralsk og rettslig sett, kanskje allerede da på gyngende grunn, vuggende i en båt på havet:

Modnet er, dyppet i ild og kokt,

fruktene, og prøvet på jorden, og det er en lov

at alt går inn, som slanger,

profetisk, drømmende, på

himmelens åser. Og meget

må holdes fast

som en bør med ved

på ryggen. Men veiene

er onde. For uten retning,

som hester, går

de fangne elementer

og jordens gamle lover. Og mot det ubundne

går det alltid en lengsel. Men meget

må holdes fast. Og troskap nødvendig.

Framover og tilbake vil vi

ikke se. Men vugges

som i en gyngende båt på havet.

*

Essayet ble trykket 1. juni 2013 i Bokmagasinet. Det republiseres her med velvillig  tillatelse fra Klassekampen og Tom Egil Hverven.