Oteren

Av Arne Ruste / Foto: Paal Audestad

 

Oter (Lutra ludens)

Når latteren kom til jorden, leken?

Med hvem? Flygeøglen idet den forunderlig

unnslapp og skrålende lettet over sumpmarken?

Historien hadde bare så vidt begynt, iscenesatt

Som fråtsegilde og tragedie.

Med primatene var det bare

altfor sent. De har skjønt for mye:

Prøv å fange blikket til en orangutang.

Det sitter langt, langt inne i et brønndyp

av forståelse uten forstand, en jettegryte

av kvernende tanker den ikke helt får tak i.

De mindre, rappfotede, funny apene

kan du likegodt glemme; de parer seg

som om det alltid er en krig på gang,

uopphørlig, mekanisk, glatt.

Og så de enkleste sjelene – hamster,

ekorn – vettløst hardarbeidende

for vår fornøyelse i tredemøllen,

vettskremte under viftende hale;

skvaldrefrosk, skratteskjærer, trallende

lerke, spottegjøk, lattergal –

blindgjengere av instinkt, vakkert,

rørende, men lek …? La oss se

det i øynene: noen er for dumme

… det trengs en porsjon intellekt,

en smule oversikt

for å le, å leke, akkurat nok,

ikke for lite, ikke for mye,

til å skjønne det.

 

Om du ikke har skjønt det hele.

 

(…)

 

Et underlig spor langs elva,

som om en liten tass hadde slept

etter seg en smal spade i djupsnøen.

Vi to, nyfikne, omstreifende kamerater,

fulgte det på ski mellom svarte råker

i tilfrosset, nedsnødd elveløp,

mens breddene ble steilere, terrenget

mørknet, lukket seg, og smalnet

inn mot en liten foss og de skumle

virvlene i kulpen under.

Med ett: et virvar av spor,

Skråningen godt opptråkket,

og en renne, en glassert sklie,

løp fra brinken av elvebredden,

øverste kant av bergskrenten,

og ut i kulpen –

på en prikk lik skliene vi hoiet med

i storefri.

En oppdagelse – en åpenbaring – som knyttet oss

til oter for livet:

Den enkle, bekymringsfordrivende,

selvoppfyllende leken som lignet

vår egen,

mens vi uanende øvde ferdigheter,

mestring, overlevelse, tvers gjennom

den trasige vinteren …

Oterens magre jaktturer i sprengkulde

og storsnø og tunge basketak for føden,

avbrutt av løssluppen

latter og lek …

 

Hvert eneste bilde siden

av oter under alle himmelstrøk

gjenspeiler denne kunnskapen,

om den som tilfører latteren

til dagligdagens nødvendighet,

til de strenge elementene;

lutra ludens –

den lekne oteren –

livet gjennom, ulikt andre –

ikke bare lek som barns lek, eller

lek som kurtise, eller forlengelse

av jaktens jubel i blodet,

men leken ene og alene som lek –

oppfinnsomhetens galskap og glede;

blide, lattermilde øyne;

oter i bølgene surfende på rygg

med ungen på magen i fast grep

mellom forlabbene; fryden,

hikstende uforstilt, i lek

med tang og tare og rullestein

og sklier på skjær, ablegøyer

og spillopper med byttet –

selveste maten, den hellige,

maxiplask og formålsløse dykk

med make og unger på slep.

 

Og så de onde bildene, djevelske

Exxon Valdez – dødt hav,

dvaske bølger stinkende av olje

som klistrer seg til kroppen, til strendene,

fjæresteinene, og alt som der finnes,

frender, føde, barn fortært

av fløyelsfiolett mørke.

Blikket overtrukket av blåsvart snerk –

Øyne fylt av forundring, ikke sorg

ikke sinne, men vantro, avmakt;

brått innvidd i ulykken

hinsides forstand, og altomfattende –

smake smerten,

ikke en snert, en dult, en såret

kroppsdel, en dagligdags død,

men den fullstendige:

Verden som vond,

uforvarende, uforberedt, umulig

å mestre med kløkt og latter –

Hvorfra? Hvorfor?

Overtredelsene det aldri skal finnes

Forlatelse for:

Skarpsindigheten

Som påfører smerte.

Hensynsløshet

Som kalkulert tilsidesetter ømhet,

glede, den andres lekerom.

Dum, dum grådighet

som frarøver uskylden sin uskyld,

dreper den god-

modige latteren, uforstilt, uberegnende

vennlighet –

reservoaret vi ikke kan unnvære,

på land, i luft, i hav, når kjærlighet

blir et altfor stort

forlangende –

 

/

 

Diktet er hentet fra Indre krets (1999), en klassiker i norsk økopoesi!