Psykopati og plast

Av Astrid Nordang

Et stykke ned på Nrk´s nettside, ikke blant de prioriterte nyhetene, leser jeg at Arktis er full av plast. Intet mindre enn en trillion plastbiter kan frigjøres fra isen i løpet av de neste årene, spår en seniorforsker (med vekt på senior), og fakta fra sciencemag.org listes opp: I 2013 ble det produsert nær 300 millioner tonn plast, og en stor del av dette ender som flytende avfall i verdenshavene. Plasten strander i Arktis, der den samler seg fordi isen dannes i vannoverflaten. Isen har med andre ord fungert som en plastsafe, og med den pågående smeltetrenden kan vi bare forestille oss det ventende scenariet. Om isen tar opp i seg plast, tar nemlig mange av plastpartiklene opp i seg miljøgifter. Og de mange sjødyrene som sluker den matliknende plasten, får i seg gifter som sprer seg videre oppover i matkjeden. I isprøvene har man funnet syntetiske stoffer som inkluderer rayon, polyester, nylon og polystyren, akryl og polyeten.

Det var Rachel Obbard som gjorde funnet, hun er en av forfatterne bak rapporten, og mener altså at man nå har fått svar på det spørsmålet en forskerkollega stilte for ti år siden, da han lurte på hvor det ble av differansen mellom all produsert plast og mengden gjenfunnet i miljøet.

Polhavet kan være isfritt allerede om 20-30 år.

Om det skyldes nyheten, eller det faktum at skyene over Tyrifjorden samler seg både i nord og sør, og det faktisk lyner i begge ender av min horisont, vet jeg ikke. Men det er som om hjernen min fortar en hyperkobling på grensen til synestesi idet jeg kaster meg over den neste nyheten: en psykopat som outer seg.

En amerikansk professor oppdaget ved en tilfeldig undersøkelse at han har en rekke biologiske markører for psykopati – blant dem de aller farligste. Genomkartet, eller hva det nå heter, avslørte ham som en potensiell massemorder og konemishandler, ikke minst fordi det limbiske systemet i hjernen var avbrutt og den empatiske evnen redusert til nærmest null. I tillegg til at han scoret svært høyt på trekk i kategorien ”aggressiv narsissisme” – også kalt ”fryktløs dominans”.

Psykopatprofessoren fikk det svart på hvitt, han gikk hjem og spurte sin kone om han virkelig var en drittsekk. Hun benektet det ikke. Han spurte sin mor, som mente at jo, han var et egenrådig barn, manipulerende og struttende av selvtillit, men han var jo så eiegod, og hun likte dårlig at han omtalte seg selv på en negativ måte – og attpåtil skrev bok om det. Hans tese er at kjærligheten i hjemmet bidro til at han ikke ble en voldelig kriminell. Og når han tenkte seg om, var han blitt advart av en lærer her, en universitetsansatt der: de hadde sagt rett ut at han hadde noe ondt i seg. Men sjarmen hadde han, og han var dyktig til å spille folk ut mot hverandre. Nå er han skamløs nok til å stå fram som en åleglatt drittsekk. Vise sitt jeg som en alien iblant oss.

Men altså, hvor fremmed er han? Eller rettere sagt, hvorfor dytter vi fram og får tillit til mennesker med disse trekkene? For andre studier viser at de er overrepresentert hos vellykkede næringslivsledere og toppolitikere. Hvordan man greier å foreta retrospektive studier av fordums ledere og finne ut at f.eks. John F. Kennedy, Franklin D. Roosevelt og Bill Clinton alle scoret høyt på ”fryktløs dominans”-trekket, mens Adolf Hitler ikke gjorde det, og Putin bare kan skilte med noen få andre trekk fra psykopatlisten, overgår min fatteevne. Men en gjør seg likevel noen tanker om ord som ”klimafornektere” og hvorfor verden styres i dass. Det har ofte forundret meg at vi er patologisk fascinert av psykopater. Vi leser krim og får liksom gåsehud av mennesker som utfører umenneskelige handlinger. Til tross for at vi ser resultatene av menneskelig suverenitet hver eneste dag. Psykopatenes symptomer er mange: overdreven selvfølelse, glatt sjarme, de er patologiske løgnere, manipulerende, mangler skyldfølelse og dypere følelser, kjenner ingen anger, er impulsive, uansvarlige, ufølsomme, har behov for konstant stimuli og kjeder seg lett, er ofte kriminelle og har atferdsproblemer og en snyltende livsstil.

En snyltende livsstil.

Samt at ”de” mangler realistisk langtidsplanlegging” Hvilke ledere har vi da som har en realistisk langtidsplanlegging – en som ikke forutsetter en snyltende livsstil?

Det andre genomkartet, det som blir endret av denne snyltende livsstilen og urealistiske planleggingen (les vekst), forandres for all tid. Det vi har lært om naturvitenskap må skrives om, vi må føye til kjemiske reaksjoner med rayon og nikkel og Gud vet hva, og med slike koblinger er det søren ikke gitt å vite hvilke avkom vi produserer. Kanskje har det allerede skjedd, våre søte små er mutanter med nye gnomekart som gjør dem skjørere, mer autistiske, hyperaktive, bipolare, høysensitive og kanskje også mer psykopatiske. Norske gravide kvinner og småbarnsmødre har fått påvist høyere giftverdier i blodet enn sine medmødre rundt om i verden. Hvorfor vet jeg ikke, det ble nevnt her en dag, i nyhetene.

Men kanskje klodens eneste håp er at vi forgifter oss så mye at vi produserer en ny art, en som ikke forstår seg på produksjon, business og aggressive framskritt?

AS Norge styres godt, sies det. Og hvilke problemer har vel et land der regjeringen legger fram et statsbudsjett som sier at vi nå kan bytte ut røyken med mer sprit når vi handler tax free? Hvor hovedflyplassen bygger ut tax free-butikken så du ikke har noe annet valg enn å måke deg gjennom Elizabeth Arden-kremer og Smirnoff-flasker på vei til kofferten og flytoget? Det er meg en gåte at ikke våre tilsynelatende ansvarlige ledere til enhver tid lar faresignalet blinke, at de ikke uttrykkelig og hver dag banker inn i hodene våre at miljøet må gå foran alt. Og da mener jeg alt. Hvordan kan vi velge ledere som ikke ser klimaspørsmålet som det overordnede problemet, bare som en av mange ”utfordringer”. Klimaspørsmålet er verken en utfordring eller et spørsmål, ei heller et ”mål” om å nå to grader.

Nå kommer plasten. Plasten er den nye snøen. Vi må ikke spise den, da kan vi få mark, og denne er det dårlig med protein i, den er selvlysende og gjør noe med deg innenfra. Omega 3-pillene blir kanskje ditt verste mareritt? Jeg husker at plast ble diskutert på åttitallet, spede røster hevdet at den gjorde noe med oss, ga oss en annen innstilling. Hysteriske problemstillinger som at det gjorde noe med oss å spise på en restaurant der stolene var av plast. Der vi drakk av plast. Det var ikke giftene man snakket om den gang, det var materialet som sådan. Det ville endre oss.

Ikke psykopatene, men hysterikerne får rett. Det er bare å ete det i seg.