Lonnebotn, Ingri1_000543

Av Ingri Lønnebotn – Publisert 19. januar 2014

Slik vi utvider horisonten i en retning ved å bygge større og bedre stjernekikkerter, gjør vi også klokt i å huske at vi har mye å lære av naturen rundt oss.

Den 11. desember 1991 ble dette uttalt i en appelldomstol i USA: «I 1988 ble Kongressen bedt om å velge mellom å sikre at vi holder frem som verdens ledende astrofysiske nasjon, eller sørger for å verne en utryddelsestruete art, nemlig røde ekorn. Kongressen valgte å overlate avgjørelsen til det internasjonale observatoriet ved Universitetet i Arizona. Den truete ekornstammen holdt til i en skog bestående av Douglasgran ved foten av Mount Graham. Dessverre førte dette til en eskalert konflikt mellom ønsket om å bygge et større teleskop på Mount Grahams topp og bevaring av granskogen rundt fjellet. På vegne av ekornene er avgjørelsen om å bygge og dermed hugge ned skogen, anket. Retten skal nå avgjøre Kongressens vanskelige valg.»

Ekornene hadde fått sine våpendragere. Først i form av mennesker som la seg ned foran hjullastere og andre svære maskiner som kom for å fjerne skogen, dernest ble ulike naturvernorganisasjoner koblet inn og man var i gang. Douglasgrantreet, som er det viktigste bartreet i Nord-Amerika, var et være eller ikke være for ekornene. Granen kan bli nitti meter høyt og konglene er elsket av røde ekorn, som også kalles tre-ekorn eller flyve-ekorn. Til forskjell fra de noe større grå ekornene, er de røde mer sky og holder seg helst i trærne. I staten Arizona var det en gammel skog med Douglasgran, og ekornstammen hadde holdt til der så lenge man kunne huske. Men stammen ble stadig desimert, og da planene om et gigantteleskop kom opp, fantes det knapt 300 eksemplarer igjen. Så langt man kunne bringe på det rene, var dette den største gjenlevende stammen i hele USA. Ved å ødelegge livsgrunnlaget, fryktet man at dyrene ville utryddes.

Mount Graham ligger sørøst for Phoenix i Arizona. Fjellet er 10720 fot (ca.3600meter) høyt. Fjellet, som (med unntak av granskogen) er omgitt av et øde ørkenlandskap, ligger langt fra storbyer med forstyrrende lys- og lydområder, og er således ideelt for avansert astrofysikk . Her finnes imidlertid mange hytter, og stedet er et populært tur- og campingmål, særlig om sommeren. Vekstforholdene i fjellet er interessante, blant annet som vokseplass for planter og dyr man ikke finner andre steder på kloden. Douglasskogen med sine brede trestammer og mange hulrom er spesielt egnet for en sårbar gnager som det røde ekornet.

Kampen var i gang. Man talte antall ekorn og kom frem til at det var rundt dobbelt så mange om høsten som om våren, ergo var ungekullene særlig utsatt. De store trærne beskyttet dem ved sin tetthet og rette greiner  – som gjorde det lett å fly fra tre til tre – og ikke minst konglefrøene de levde av.                                                                                                                                                                             På astrofysikkens side ble området regnet som det beste i hele landet, og dette ble støttet ved uttalelser fra stjerneobservatorier verden over, blant annet Tyskland og Italia. Forholdene for stjernekikking var perfekte! Så hvorfor kunne ikke de to motstridende interessene leve side om side?

Gigantisk er ordet, kan hende, for planen var først ikke ett, men tretten teleskop og dertilhørende utstyr og bygninger. En tilførselsvei måtte selvsagt anlegges, og ikke minst det siste krevde hogst av skogen. En smågnager mot verdens største astrofysiske kikkert var saken i et nøtteskall.

Man utredet og foreslo et kompromiss som innebar kun syv eller fem teleskop. Naturvernerne foreslo en annen fjelltopp ikke langt unna i samme stat. Argumentene fløy mellom partene, men grunnsatsen sto fast: Enten mistet man en rød ekornstamme, eller så mistet man muligheten til å bli verdens ledende på det astrofysiske området. Hva skulle man risikere?

1

Menneskeskapt endring av et naturområde var ikke noe nytt. Vitsing om rødhuder / røde ekorn lå snublende nær. Man husket og ønsket ingen skammens gjentakelse, men angsten for å bli forbigått av en annen nasjon som verdens største og beste på området var avgjørende for mange. Forslag om å splitte opp beliggenheten for teleskopene ble annonsert. Hva med Emerald Peak? Skogbevarerne mente dette var like ille, siden granskogen uansett ville bli berørt. Men «noen» hadde regnet ut at desimeringen av ekornstammen dermed ville gå langsommere – og deri lå det et håp. Fremtiden kunne kanskje komme opp med noe smart. Gambling med andre ord. Samtidig sto Universitet i Arizona på sitt og hevdet at Mount Graham egnet seg best.

Og kanskje kunne saken vært avgjort på et lavere plan, dersom Kongressen ikke var blitt involvert.  For her kom også prestisjen inn.

Gjennom stadig nye fremstøt og forslag dro en avgjørelse i saken ut. Universitetsfolkene i Arizona ble utålmodige og var dem som brakte saken inn for Kongressen. Først ved såkalt «lobbying»: Noen snakket med noen som kunne påvirke en fortgang osv.

«Om vi ikke rasker på, vil en tilsvarende stjernekikkert bli bygget et annet sted i verden». Kongressen reagerte først med å mislike universitetets pågåenhet, men mente likevel at en forsiktig utbygging var rimelig.

I 1989 ble første fase innledet. Tre teleskop skulle anlegges på Emerald Peak. Dette innebar en forsiktig nedkutting av ekornenes territorium .

Naturvernerne mente at anleggsarbeidet alene ville utgjøre en trussel. Minering og høy aktivitet med svære maskiner ikke minst. Ekornene var sårbare skapninger, særlig hunnene med ungekull.  Man tok saken til lokale rettsinstanser, men fikk ikke medhold om at arbeidet som var bifalt av medlemmer av Kongressen, burde stanses. Kongressmedlemmene på sin side, unnlot å ta saken videre ved å be om en egen høring eller sette ned en komite som kunne se nærmere på saken. Kun individuelle medlemmer var involvert, og usikkerheten og forvirringen økte.

26. juli 1989 gikk en koalisjon av naturvernere under navnet «Sierra Club» til sak mot alle dem man mente opptrådt unnfallende:  The Secretary of Agriculture, the U.S.Forest Service, the Secretary of the Interior, and the U.S. Fish and Wildlife Service.

9 ulike klagepunkter ble lagt frem; bl.a.mangel på beskyttelse av en utryddingstruet art, en sterk paragraf i USA. Sakens forhistorie og det som skjedde videre innebærer en rekke fremstøt i lokale rettsinstanser, til like med ditto anker og appeller. Trenering ble et virkemiddel.

Trass protester fra Sierraklubben, slapp bulldoserne til og veien inn mot de to fjelltoppene ble bygget. I dommen fra Distriktsdomstolen skriver dommeren bl.a.: «You really break my heart». Adressaten var naturvernerne. At saken mellom partene hardnet til, er kun forbokstaven.

Man avviste 7 av Sierraklubbens 9 klager om dårlig forarbeid. Imidlertid tok en senator fra Arizona tak i saken, og den regionale leder av Fish and Wildlife Service ble anklaget for å ha tatt ikke-biologiske hensyn.

2

Man kunne på dette tidspunkt slå fast at leveforholdene for røde ekorn var blitt dårligere. Stammen minket.

Ytterligere to senatorer fra delstaten Arizona våknet og viet saken oppmerksomhet. Sierraklubben sto på og et virvar av beskyldninger og unnfallenhet fulgte.  Oppmerksomheten saken vakte, brakte flere interessanter på banen. Forstyrrelsene i området økte.  Samtidig gikk man inn i et språklig flisespikkeri, slik noen av lovparagrafene innbød til. Alt bidro til øket forvirring og utsettelse av endelig avgjørelse.  Man spurte seg om bygging av tre teleskop var nok – iallfall lenge nok til å se hvilken innvirkning det hadde på skog og ekorn – eller aktet myndighetene å tillate flere?

Senator John McCaine fra Arizona, var en av dem som ivret mest for utbygging, men også en senator fra demokratene i samme delstat var enig. Begge foreslo utbygging på Mount Graham. De forsikret at ytterlige fire teleskop først ville bli bygget etter at man på ny hadde vurdert levekårene for rødekornene.

Mange så nå enden på visen. Her ville man ha ryggen fri og samtidig ta begge hender. Både vitenskap og natur lød flott på papiret. Hva med virkeligheten?

Hele saken var omstridt. Man hadde innledningsvis advart mot konsekvenser som viste seg å slå til. Men nettopp fordi advarslene var på bordet, kunne ingen anklages for å ha handlet mot bedre vitende. Lov og moral ble tøyet, frister ble ikke alltid opplyst eller overholdt, og muligheter for å anke, utsette eller stanse forsvant. Saken ble skjøvet på og endte i Høyesterett.

21. februar 1992 var konklusjonen var følgende:

«Den mulige utslettelsen av en utryddelsestruet art er ikke en sak vi tar lett på. Om de røde ekornene i Mount Grahamområdet blir utryddet som et resultat av det astrofysiske prosjektet, vil ikke det nye teleskopet være en udelt og uplettet vinning for større viten.  Slik vi utvider horisonten i en retning ved å bygge større og bedre stjernekikkerter, gjør vi også klokt i å huske at vi har mye å lære av naturen rundt oss. Ved å medvirke til en forringelse av truete arter, begrenser vi vår utvikling i en retning, samtidig som det samme skjer om vi utsetter eller forhindrer bygging av nye teleskop.

Et annet perspektiv er også viktig: Nemlig faren for prestisje og stolthet hos provinsielle myndigheter og interesseorganisasjoner. I denne sammenheng er sjansen for å lyttet til de røde ekornene ganske redusert. Vi vet ikke om resultatet hadde blitt det samme om de involverte parter hadde handlet annerledes, eller om Kongressen hadde vurdert spørsmålet mer nennsomt ved å ta mer hensyn til ekornene.»

Slutt.

PS. Så vidt undertegnete har brakt på det rene, er samtlige teleskop nå på plass og ekornstammen så å si borte.