Slaget om Barentshavet

Av John Gustavsen – 14.  november 2013

Brønn nr. 100 etter petroleum er boret i Barentshavet, uten suksess. Framstøtene mot området kan bli et kraftig tilbakeslag for oljeindustrien.

Styreleder i North Energy, Johan Petter Barlindhaug, skriver i Nordlys 23/10-2013 at motstanderne av norsk petroleumsvirksomhet ”vil gjøre Barentshavet til den neste slagmark”. Han ber myndighetene og næringen ta opp kampen nå.

Den kampen bør også naturvernere og miljøpolitikere ønske velkommen.
Det står om verdier, om hva som er godt og dårlig for oss. Det står også om penger, som Norge har nok. Men skal de benyttes til skadelig klimavirksomhet som oljeutvinning og -forbruk representerer? Det står om hvor vi ønsker at Nord-Norge skal gå i tiden framover. Og det handler faktisk også om samiske rettigheter, jamfør Kong Olavs tale i Sametinget 9. oktober 1989: ”Ved den norske statsdannelsen hadde de (de samiske folk) således lenge vært etablert i sine områder.”
Kongens tale la føringer for den rettsutvikling og politikk som senere er utviklet for urfolk i Norge. Men ett av regjeringspartiene har som mål å få lagt ned Sametinget. Her retter vi oppmerksomheten fra mark mot hav.

Forventninger

Etter at Snøhvit-anlegget kom i produksjon for seks år siden, har forventningene om nye store funn av gass og olje vært skyhøye. Petroleumslobbyen, PR-industrien og politikere har lovet oss arbeidsplasser og utsikter som kan minne oss om himmelske tilstander. Evangelisten Jonas la i sin tale om Nordområdene i Tromsø 10/11-2005 fram det glade budskap. Og det har sannelig blitt satset i nord, ikke minst på olje- og gassvirksomhet. Er den blitt en suksess? Kunne pengene ha blitt benyttet bedre? Har vi fått større åpenhet om nordområdene? Men også dette, har budskapet forandret den assymetrien som daglig kommer til uttrykk i forholdet mellom oljebransjen og politikere på den ene siden og og natur- og miljøvernerne på den andre siden?
I sommer ble boringen av brønn nr. 100, Nunatak, 240 km fra Hammerfest, avsluttet. Resultat: nedslående. Hva kostet denne boringen skattebetalerne? Hver boretime koster mellom 50.000 og 100.000 kroner og de ulike brønnene har kostnader på mellom 50 og 300 milliarder kroner. I sum gir dette fram til nå utgifter på fem til 30 milliarder kroner. Bransjen klamrer seg nå til håp om funn på brønnen Iskrystall.
Funnene på Skrugard og Havis (Johan Castberg) blåste optimisme inn i oljebransjen. Nordkapp ble lovet ilandføring på Veidnes og investering på 6-8 mrd. kroner. Dette er lagt på is, i påvente av flere funn. Et lite funn av olje på 60-135 millioner fat olje i brønn 7016/1-3 kan styrke Johan Castbergs lønnsomhet. Men statens skattepåslag vil koste oljeselskapene (her:Statoil) ca. sju dollar fatet.
– Begeistringen i Nordkapp blir mer og mer avdempet, sier SV-politikeren Torgeir Samuelsen i en kommentar.

Skuffelser

Styreleder Barlindhaug forteller oss ikke om selskapet han leder, har funnet olje. Hvordan har selskapet kunnet holde det gående?
Så til Bønna-brønnen (7016/2-1) der italienske Eni er operatør. Teknisk Ukeblad 32/13 viste til at dette kunne være hva bransjen kaller ”en elefant” med over en milliard fat olje. Boringen ble for øvrig foretatt av den omstridte Scarabeo 8-riggen. Senest i september i fjor krenget plattformen 5,7 grader. Professor Ove Tobias Gudmestad fra Universitetet i Stavanger var lite nådig i kritikken av plattformens ballastvann- og sikkerhetssystem. Han ble forresten headhuntet av Obama-administrasjonen etter katastrofen i Mexico-golfen.
Så kom resultatet fra Bønna-boringen: ”Tørr” skreiv Finnmark Dagblad.

Verdigheten

Etter at den blåblå regjeringen satte konsekvensutredningen for LoVeSe på vent, har trykket økt på Barentshavet. Flere internasjonale selskap vil inn i vårt nære havområde, bl.a. det private russiske Lukoil og statsgiganten Rosneft. Sistnevnte selskap er beryktet for oljesøl on shore, men lover nå bot og bedring off shore.
Slaget som Barlindhaug forventer seg, bør handle om hvorvidt det ikke er andre samfunnsområder det bør satses sterkere på i nord: kunnskapsutvikling, forskning, infrastruktur, urfolksstrategi og kunst. I et slag om verdigheten og respekten for Moder Jord har oljeindustrien ropt på staten når private selskap styrer mot konkurs. Samtidig er det moment som altfor sjelden blir debattert:
(1) Seismikkskyting: Ole Damm Kvilhaugs kandidatoppgave ”Hvordan ivaretas hensynet til naturressursene og fiskerne ved seismisk datainnsamling – lovløshet satt i system?” (UiT 2007) burde være obligatorisk lesning for alle med interesse for bevaring av økosystemet.
(2) Ballastvannproblematikken: I Østersjøen, Svartehavet, på de amerikanske sjøene og våre egne farvann har utslipp fra bl.a. tankskip ødelagt marine systemer.
(Rapporten ”Hvor fartøy flyte kan der følger ballastvann” av Sigmund Kvaløy Setreng og Gunnar Album,
Naturvernforbundet 2000)
(3) Oljeavhengigheten i økonomien. Denne skader annen
industri, prisnivå og politisk samhold. (Erik Martinussen: Drivhuseffekten. Manifest 24/10-2013)
Kåre Willoch advarte sterkt mot å la markedet ta styringa over ikke-fornybare ressurser i TU 09/13.
(4) Klimaproblemene øker med uttapping og forbruk av
petroleum. Dersom Barentshavet inneholder så beskjedne
mengder olje og gass som undersøkelsene nå tyder på,
kan det begrense klimaskadene.
(5) Men lite petroleum opp mot Nordpolen, kan samtidig øke
presset på Lofoten, Vesterålen og Senja. Den blåblå regjeringa vil i denne stortingsperioden ikke rykke fram mot Lofoten. Hva som kan skje i neste periode, vet vi lite om. Både LO og NHO vil sette i gang borting og produksjon. Arbeiderpartiet vil neppe sette det fiskerike området på venteliste.
(6) Politikere som den ene dagen taler med bekymring om
klimaforverring, men neste dagen bidrar til olje- og
gassproduksjon, er ikke til å stole på.

Den store amerikanske økonomen John Kenneth Galbraith (1908-2006) så på kunsten som viktigere enn økonomien. Vi slutter derfor med en av hans aforismer:
”Politikk er ikke det muliges kunst. Men evnen til å velge mellom det katastrofale og det usmakelige.”
(o)