pål w. lorentzen

Av Pål W. Lorentzen

Norge står uten nasjonalt lederskap i klimaspørsmålet, ikke minst på regjeringsnivå. Fraværet av lederskap i regjeringen Solberg er alarmerende.

Et påfallende trekk ved situasjonen – selv etter den femte og siste rapporten fra FNs klimapanel (IPCC) – er hvordan forskningsresultater, prognoser og anbefalinger utydeliggjøres, nedtones og omskrives av politikerne. Regjeringspartiene er tydeligvis mer opptatt av å tilpasse forskningens resultater til egen politikk, enn det motsatte. Resultatet er en klimapolitikk som ikke virker, sett opp mot de utfordringer vi – sammen med jordens øvrige befolkning – står overfor. Realiteten i klimautviklingen kan nå oppsummeres slik:

  • Verdens nasjoner makter ikke å begrense utslippene av klimagasser på en måte som kan holde den gjennomsnittelige temperaturøkningen innenfor en ramme på 2 °C. Det går mot en temperaturstigning i slutten av dette århundre på 4 °C – antagelig mer.
  • 2 °C-banen, som har vært et internasjonalt vedtatt øvre tak for temperaturstigningen – har ingen direkte faglig begrunnelse. Nyere forskning klargjør at jordens gjennomsnittlige temperaturstigning bør holdes innenfor 1 °C, for å unngå store miljø-ødeleggelser. Kort sagt: Vi er i taket allerede!

En klimakatastrofe for våre etterkommere er med andre ord allerede langt på vei et faktum. Spørsmålet nå er i hvilken utstrekning katastrofen kan begrenses. Selv om dette er et globalt problem, krever det stor innsatsvilje, handlekraft og gjennomføringsevne hos norske myndigheter, egenskaper som synes totalt fraværende i øyeblikket. Sammen med et i klimasammenheng intetsigende budsjett – og godt hjulpet av horder av kommunikasjonsrådgivere, pluss en miljøvernminister – formidles nå denne type budskap til det norske folk:

”Vi har tilstrekkelig tid på oss til å snu utviklingen”

”Myndighetene arbeider målrettet med ulike tiltak som skal sikre at utviklingen holdes innenfor 2 °C-banen”

”Vi arbeider målrettet for et lavutslippsamfunn”

”Vi arbeider for å styrke klimaforliket på Stortinget”

Men realitetene i klimautviklingen lar seg ikke tildekke på denne måten. Regjeringens medlemmer, våre øvrige politikere og sentrale samfunnsaktører må finne seg i å bli identifisert med den kunnskap klimaforskningen – representert ved FNs klimapanel – gir oss. Det er man faktisk forpliktet til. Når dagens forslag til klimatiltak beskrives som tilstrekkelige og ledd i en bærekraftig klimapolitikk, vet de aktører det gjelder at dette ikke stemmer. Norge er ikke i nærheten av å føre en forsvarlig og bærekraftig klimapolitikk. Å påstå bærekraft er å uttale seg mot bedre vitende. Et annet ord for dette er å lyve for folket – å føre folket bak lyset.

Regjeringens tilnærming til klimaproblemet er ikke bare grovt uforsvarlig. Den er også klart i konflikt med menneskerettslige og konstitusjonelle forpliktelser – altså rettslige forpliktelser som kan gjøres gjeldende for de ordinære domstoler, eventuelt Riksrett – bla nedfelt i Grunnlovens miljøbestemmelse i § 112, som fastslår følgende:

  • Enhver har rett til et miljø som sikrer helse, og til en natur der produksjonsevne og artsmangfold er bevart.
  • Denne rett skal også sikres etterslekten.
  • Borgerne har rett til kunnskap (dvs korrekt informasjon) om naturmiljøets tilstand.
  • Borgerne har rett til å bli gjort kjent med virkningene av planlagte eller iverksatte tiltak.
  • Statens myndigheter – ikke minst regjeringen – skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.

I en tid hvor FNs klimapanel har varslet en klimakatastrofe for våre etterkommere, hvor man må konstatere at konsentrasjonen av klimagasser er den høyeste på 1 million år, og fortsatt vil øke, der klimaforliket på Stortinget fra 2008 – som ikke på noen måte er bærekraftig – ikke blir innfridd, befinner norske myndigheter seg – med regjeringen Solberg i spissen – allerede i en juridisk ansvarsposisjon. Dette tilsier at det må utvises et enda sterkere lederskap – en ikke enkel oppgave – innenfor en regjeringskoalisjon som delvis består av klimafornektere. De krav som nå må stilles til regjeringen Solberg er disse:

– At regjeringen formidler objektiv (og forståelig!) informasjon om klimasituasjonen til folket.

– At den redegjør for hvordan den vil møte kravene til en bærekraftig utvikling i Norge og verden – med angivelse av konkrete tiltak, og deres antatte virkninger.

– Hvordan summen av iverksatte og foreslåtte tiltak vil forholde seg til klimaforskningens anbefalinger.

Regjeringen må først og fremst være ærlig i sin beskrivelse av situasjonen, og hva situasjonen krever av oss. Dagens klimaforlik på ca 45 millioner tonn, må vesentlig skjerpes, ned til 10 millioner tonn i 2050. For den enkelte borger kan det bety at det gjennomsnittlige utslipp av Co2, som i dag er på ca 11 tonn pr innbygger – minst må ned til 1,5 tonn pr år, kanskje lavere, dersom Norge – av historiske grunner – pålegges et lavere utslipp enn det globale gjennomsnittet. Å utvise nasjonalt lederskap er først og fremst å kunne oppfatte – og formidle – det som er realitetene i klimautviklingen, og dernest å kunne gjøre noe med det. Dette er et krav til alle – også opposisjonen – som ønsker å utøve lederskap i Norge.

Slutt å leke klimapolitikk, Erna Solberg – det er våre barn og barnebarn det gjelder!

/

Kronikken står også i dagens Bergens Tidende.