Søksmål

Av Espen Stueland

Ett spørsmål er overordnet alle andre i vår tid: klimaforandringene. I lys av klimaendringenes betydning for våre etterkommere og livet på kloden i framtiden, gjør spørsmålet krav på vår fulle oppmerksomhet.

Menneskeskapt global oppvarming innebærer klimaendringer som på sikt vil endre vilkårene for det levende livet og floraen. De truede artenes livsbetingelser må sikres, ved at det iverksettes politiske tiltak for å få ned utslippene av klimagasser og bevare en intakt biosfære med utallige økosystemer, med alt livets biologiske mangfold.

Regjeringen arbeider i dag for det motsatte: Det eksistensielle grunnlaget uthules når politikere setter en parentes rundt Klimaforlikets avtalepunkter, slik statsministeren og klima- og miljøvernministeren synes parate til å gjøre når de firer på utslippsmålene: «vi er etter planen, særlig fordi Mongstad fortsatt er i drift. Derfor blir det vanskelig å nå målet,» uttalte Erna Solberg til VG 17.09.2014. Sinke, og stolt av det-tankegangen blir ivrig opptomlet og applaudert av Tine Sundtoft og lederen i Næringslivets Hovedorganisasjon, Kristin Skogen Lund, som samtidig la fram rapporten «Norske energiressurser i det grønne kappløpet». I en kronikk skrevet med LO-lederen Gerd Kristiansen, «Hva kan Norge gjøre for klimaet?» (VG, 16.09.2014) slo Skogen Lund fast at man ikke når målsetningene om å senke klimagassutslippene, og derfor må være «mer realistisk». Politikerne oppfordres til å sette seg mer beskjedne mål. Sundtoft er helt med: Det vi trenger nå er en «en mer edruelig debatt om hvor vi er og hvor vi skal».[1]

Samtidig som regjeringen oppga utslippsmålene, erklærte Solberg seg som «klimaoptimist». Grunnen var en ny internasjonal klimarapport, «The New Climate Economy», som konkluderte med at økonomisk vekst og globale kutt i karbonutslipp er forenelig. Ja takk, begge deler – kollaps og frelse. Man må bare innse «mulighetene», som nå går under betegnelsen «grønn vekst». Det var Norge som tok initiativ til opprettelsen av kommisjonen (The Global Comission on the Economy and Climate) som fikk laget rapporten, i FN-regi. Jens Stoltenberg takket for seg som spesialutsending for klima i FN ved å overlevere rapporten til Solberg og Sundtoft, slik han tidligere takket av som AP-leder og statsminister ved å kunngjøre at planene om renseanlegg på Mongstad var skrotet. Det er bare å grue seg til hva storsamfunnet skal arve når han takker av som NATO-sjef. Hva skal man med politikk når vi har slike politikere? La økonomene ta seg av saken, er tanken, som han bruker sin makt til å tilrettelegge for. Stoltenberg forlater sine arbeidsplasser i klimapolitisk vanære, skjønt dette overskygges av den nye ansettelsens stadig mektigere glans. Nyspråket til Kristiansen, Skogen Lund og Solberg, med sine innbakte formaninger om edruelighet og vilje til å nedskalere klimamålene, er som skapt for «optimister» som angivelig setter sin lit til morgendagen, til de andres innsats eller neste budsjett, snarere enn selv å ta ansvar, nå.

 

Er en juridisk ramme velegnet til å gjøre spørsmålet om klimaet mer gjeldende? Jeg antar at svaret kan være ja, både fordi den kaller partene inn i salen der ansvar må prøves mot argumenter og bekymringer, og fordi Grunnloven pålegger Staten et ansvar den ikke er interessert i å oppfylle. Man kan derfor tenke seg et søksmål mot staten.

Ikke bare et litterært, spøkefullt søksmål, et hypotetisk søksmål, men et søksmål i fullt alvor.

Her er tiltaleordlyden:

       Som øverste ansvarlige for Statens pensjonsfond utland, anklages herved Staten ved Finansdepartementet for brudd på § 112.

Å investere i selskaper som driver med klimaskadelig utvinning av tjæresand i Canada, er moralsk sett et lovbrudd. Og er det ikke også i strid med paragraf 112, som krever at «naturens ressurser […] disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten»?

Tjæresandutvinningen er basert på en av verdens mest energiintensive metoder. Den er mer klimafiendtlig enn noen annen kjent fossil energikilde, med skifergass som mulig unntak. Canadas tjæresand representerer samlet sett verdens nest største oljereservoar. Reservoaret som helhet må forbli uutvunnet dersom verden skal ha en sjanse til å stabilisere klimaet under en internasjonalt akseptert terskel på to grader. Dette målet er satt for å unngå at klimagassene gjør oppvarmingen irreversibel og uhåndterbar for mennesket. FNs klimapanel mener det fortsatt er innenfor menneskets makt å gjøre noe, men at dette handlingsrommet krymper jo lenger man venter.

I Norge har staten påtatt seg et ansvar for de fremtidige generasjonene i Grunnloven. Under klimakonvensjonen har Norge et preventivt ansvar for å hindre at global oppvarming overstiger to grader i forhold til førindustriell tid.

I mai i år fornyet Stortinget § 112 språklig og ga den et eget paragrafnummer. Denne lovgivende handling konsolliderer paragrafens rettmessige plass i Grunnloven og må anses å innebære en anerkjennelse av statens ansvar. Språkfornyelsen førte paragrafen nærmere vår egen tid. Paragrafen lyder nå slik:

 

Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.

Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.

 

Staten og dens myndigheter påtar seg et ansvar her. Finansdepartementet, Statsministeren og Klima- og miljødepartementet har myndighet til å «iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger».

 

Å hente ut profitt ved å rasere gigantiske landområder i Canada, med enorme miljøskader som konsekvens, og som støtter utslipp av klimagasser, med enorme klimaskader som konsekvens, er i strid med paragraf 112. Loven pålegger staten ulike former for handleplikter og resultatforpliktelser, blant annet ved å avstå fra tiltak som medfører store miljøskader og til å ta hensyn til langtidskonsekvenser.

Statens pensjonsfond utland ved Finansdepartementet tiltales for å sette candiske urfolks liv og helse på spill.

Hvor viktig er det for pensjonsfondet å investere i kanadisk tjæresandproduksjon?

Rundt ti prosent av pensjonsfondets midler er i dag investert i fossil energiutvikling, altså kull-, gass- og oljeselskaper.

FNs femte klimarapport slår fast at menneskets utslipp av klimagasser er årsaken til klimaendringene. To tredjedeler av dagens kjente karbonreserver må bli værende i bakken for å unngå klimaforandringer ute av kontroll. Carbon Tracker betegner denne andelen av de fossile karbonreservene som ubrennbare, «unburnable carbon». De er ubrennbare i den forstand at å bruke dem vil koke kloden. Med dagens utvinningstempo ligger vi an til å bruke opp det såkalte karbonbudsjettet på tjue år. Dette budsjettet er et regnskap for hvor mye klimagasser atmosfæren tåler. Ukonvensjonelle ressurser med høy karbonintensitet per produsert enhet og høy risiko bør være de første som fases ut av pensjonsfondets investeringsunivers.

Den kanadiske tjæresandutvinningen er en type oljeproduksjon som er 85% mer karbonintensiv enn aktiviteten på norsk sokkel. I globale perspektiv er tjæresanden kritisk, mener klimaforskere som har vist at utvinning av tjæresandreservene som helhet vil gjøre det nesten umulig å stabilisere klimaet og unngå katastrofale effekter globalt. Også de lokale skadevirkninger er enorme. Skog hogges ned og drikkevannskilder og ferskvann forurenses. Det er dokumentert at urbefolkningens livskvalitet og helse er forringet. Samtidig vokser Pensjonsfondet. Det er en direkte forbindelse mellom disse to realitetene.

 

En rettssak trenger vitner. Her er en:

For noen år siden kom en talsperson for urfolk i Canada på besøk til Norge. Han ønsket å tale med stortingsrepresentanter om pensjonsfondet og på Statoils generalforsamling, her i Stavanger.

Francois Paulette, heter han.

Paulette er høvding for en stamme som tilhører Dené-folket. De bor i områder i Alberta som er berørt av tjæresandutvinningen. Statoils generalforsamling skulle stemme over et forslag om å trekke seg ut av tjæresandutvinning, og Paulette fikk noen minutter av forsamlingens taletid.

Hva var Paulettes budskap? Han fortalte at blant hans folk dør folk nå av krefttyper forbundet med tungmetaller, som tidligere var ukjente i hans land.[2] Kanadiske myndigheter underkjenner legers undersøkelser som dokumenterer helseskadene. Lidelsene får ikke finnes. Dette er kriminelt og i strid med demokratiske spilleregler, forvaltningens forpliktelser og helt vanlige krav til anstendighet.

Pensjonsfondet har et etikkråd. De har foreløpig ikke anbefalt uttrekk. Kan § 112 anropes som en appell til fornuft når det gjelder Statoil?

Paulette brukte også tiden til å fortelle at hans folk hadde mistet inntektsgrunnlaget. Fisken i vassdragene var forurenset av miljøgifter. Ingen våget lenger å spise den.

Etter Paulettes besøk i Norge har canadiske myndigheter godkjent at det bygges en gigantisk rørledning som skal frakte oljen fra Alberta til Stillehavskysten. Den vil legges gjennom «urørt villmark og sårbare økosystemer, gjennom hundrevis av elver og innsjøer».[3] Rørledningen skal bli mer enn hundre mil lang og vil strekke seg gjennom 40 urfolks samfunn. De økologiske ødeleggelsene er enorme. Et avtaleverk fra 1876 slår fast at områdene hvor oljen utvinnes tilhører Dené-, Cree- og Blackfoot-folkene, likevel eksproprieres enorme landområder, rettigheter overkjøres. Myndighetene har satt til side lovene som beskytter urfolkenes rettigheter for å tilrettelegge for oljeselskapene.

Som et svar til dette, innledet urfolket i 2012 forberedelser til en rettssak.[4] Tilslutningen til urfolkenes sak er voksende, godt hjulpet av utspill i offentligheten ved musikere (bl.a. Neil Young), forfattere (bl.a. Michal Ondaatje, Naomi Klein), skuespillere og forskere.[5]

Helge Lunds svar til kritikken mot Statoil, har vært at det er viktig at «Statoil er engasjert i Canada». Jeg har lurt på om det er mulig å bruke ordet engasjert etter dette.

Statoils generalforsamling stemte over forslaget om å trekke investeringene i tjæresandutvinning. Forslaget fikk mindre enn en halv prosent (0,46 % av de avgitte stemmene). Hovedaksjonær i Statoil er Staten, som eier 70,6 prosent. Staten er oss.

Stortinget er underlagt § 112, og de folkevalgte politikerne må erkjenne forpliktelsene de er underlagt.

Paragrafen gir norske borgere en rettighetsbestemmelse som urfolket i Canada burde hatt: «Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen».[6]

På tampen av september 2014 annonserte Statoil at de nå vil «utsette» oljesandprosjektet i Alberta (Fort McMurray). Det er vel å merke ikke økologiske, naturrettslige eller etiske hensyn som ligger til grunn for beslutningen, offisielt. Ståle Tungesvik, landsjef for Statoil i Canada forklarer derimot nedleggelsen slik:

 

Kostnader til arbeidskraft og materialer har fortsatt å øke de siste årene, og motarbeider lønnsomheten i nye prosjekter. Problemer med markedstilgang spiller også en rolle, blant annet begrenset tilgang på rørledninger, som påvirker prisene på Alberta-olje negativt, gir press på marginene og gjør det vanskelig å oppnå en bærekraftig økonomisk avkastning.[7]

 

Smak på bærekraftig økonomisk avkastning. Hva blir det neste? Grønne karbonutslipp? Les det opp mot at Statoils mann beklager at de ikke i tilstrekkelig grad fikk breie seg med rørledninger. Han flekker en økonomisk forklaring på Statoils retrett, men det er bare halve sannheten. Norske klima- og miljøorganisasjoner bør være stolte av at Statoil furter over at herjingene med urfolks områder koster. Det har vært massiv negativ oppmerksomhet mot «engasjementet». I skrivende stund har dessuten Helge Lund akkurat kunngjort at han sier opp i Statoil. Han forteller i et intervju i Aftenposten at han syns det har vært «veldig krevende» med all den kritiske oppmerksomheten. «Noen kommunikasjonseksperter som har besøkt Statoil fra tid til annen får nesten sjokk når de ser hvor mye oppmerksomhet det er rundt selskapet”.[8] Oh dear. Kanskje noen bør lirke kommunikasjonsekspertene ut av sin sjokktilstand ved å fortelle dem hva oppmerksomheten skyldes.

 

For snart 80 år siden skrev Arnulf Øverland diktet «Du må ikke sove». En av verselinjene har gått inn i den norske folkesjelen som noe i nærheten av et etisk imperativ: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.»

Kombinér verselinjen med § 112 og dens løfte om langsiktig tenkning for å bevare etterslektens retter.

Jeg vil avslutte med å trekke inn et annet hypotetisk vitne. Det er den nordamerikanske høvdingen Seathl. Han representerte et folk som levde i vestdelen av Washington helt siden siste istid, cirka 8000 år før vår tidsregning. På midten av 1800-tallet holdt Seathl en tale til en representant for den amerikanske presidenten. Presidenten hadde erklært at de ville overta Seathls landområder. Seathls svar har gått inn i historiebøkene. Den er et apropos til vår paragraf 112. Jeg omskriver den litt, men beholder det at den er adressert til presidenten:

 

Presidenten ønsker å overta vårt land. Hvordan kan du kjøpe eller selge himmelen? Hvordan kan du selge landområder? Tanken er oss fremmed. Hvis ingen eier den rene luften eller de glitrende vannmassene, hvordan kan du da gjøre krav på dem? Hver del av jorden er hellig for mitt folk. Hver skinnende barnål, hver sandstrand, disen i de mørke skogene, alle engene, hvert summende insekt. Hele vår kollektive hukommelse og erfaring forteller oss at dette er hellig. Vi kjenner sevjen som stiger i trærne slik vi kjenner blodet bruse gjennom blodårene. Vi er en del av jorden og den en del av oss. De velduftende blomstene er våre søstre. Bjørnen, hjorten, kongeørnen er våre brødre. Fjelltoppene, tåkesløret over engene, hestens kroppsvarme og mennesket tilhører den samme familien. Det strømmende vannet i elvene og innsjøene er ikke bare vann, men våre forfedres blod. Hvis vi selger deg vårt land, må du huske at det er hellig. Hver blinkende lysrefleksjon over de klare innsjøene forteller om hendelser og minner om mitt folks liv. Vannets mumling er mine forfedres stemmer.

       Elvene er våre brødre. De slukker vår tørst.

       Hvis du overtar vårt land, husk at luften er verdifull for oss, husk at luften deler sjel med alt liv den livnærer. Vinden som ga våre barnebarn det første åndedrettet, mottok også hans siste sukk. Vinden gir våre barn livet. Så hvis du annekterer landet vårt, må du holde det hellig, som et sted hvor mennesket kan smake vinden som får smak av blomsterengene.

       Vil du lære dine barn det samme som vi har lært våre barn? At kloden er vår allmoder?

       Det som tilstøter jorden, tilstøter også jordens sønner.

       Dette vet vi: Jorden tilhører ikke mennesket, mennesket tilhører jorden. Alt er forbundet, på samme måte som blod forbinder oss alle. Mennesket vevet ikke livets nett, vi er bare en tråd i det. Det vi gjør mot nettet, gjør vi mot oss selv.

       Deres mål er for oss et mysterium. Hva vil skje når den siste oljebrønnen er boret? Når den siste fisken flyter ned elva med buken i været? Hva vil skje når de hemmelige utkantene av skogen er endevendt av veier til produksjonsanleggene, når horisonten er gjerdet inn av rørledninger? Hvor vil skogholtet ta veien? Hvor vil ørnen sveve?

       Når det siste urfolket og den uberørte naturen er borte, og minnet om dette bare er skygger av en sky som glir over prærien, vil disse elvebreddene og skogene fortsatt finnes? Vil noe av mitt folks sjel fortsatt være her?

 

Som ansvarlig for oljefondets investeringer i kanadisk tjæresandproduksjon tiltales Staten ved Finansdepartementet for brudd på § 112. Grunnlovsbestemmelsen fastslår bærekraftprinsippets gyldighet i forvaltningen av naturressursene og oljefondet setter seg med sine investeringer over både vår Grunnlov og tilraner seg materielle goder som tilhører andre.

/

[1] «Norges klimamål nås ikke». DN.no, 15.09.2014: http://www.dn.no/nyheter/politikkSamfunn/2014/09/15/2156/Klima/norges-klimaml-ns-ikke.

[2] Kamilla Simonnes: «Høvding på tokt.» Artikkel publisert i Morgenbladet 16. Mai 2012. http://morgenbladet.no/samfunn/2012/hovding_pa_oljetokt

[3] Roger Manndal: «Det blir stadig verre». Nyhetssak publisert 23.06.2014 på NRK sine nettsider: http://www.nrk.no/sapmi/vil-ha-statoil-ut-av-tjaeresanden-1.11791297.

[4] Et sted å tilegne seg informasjon om dette, er hjemmesiden til Athabasca Chipewyan First Nation, http://www.drawtheline.ca/.

[5] Urinnvånernes juridiske krav og dokumentasjon av mange tusen lovbrudd: http://www.beaverlakecreenation.ca/upload/documents/statementofclaim.pdf. Se også: http://www.acfn.com/.

Brevet, som er signert av bl.a. Ondaatje og Klein, er lagt ut her: https://s3.amazonaws.com/s3.documentcloud.org/documents/1007882/support-letter-post-concert-jan-20-2014-final-3.pdf.

[6] Se Pål W. Lorentzen: «En setning som kan forandre Norge», Aftenposten, 24.06.2014.

[7] NRK.no presenterte Statoils retrett her: «Statoil skrinlegger Alberta oljesandprosjekt». http://www.nrk.no/sapmi/statoil-stopper-oljesandprosjekt-1.11954279. Her er Statoils pressemelding:

http://www.statoil.com/no/NewsAndMedia/News/2014/Pages/25Sept_CornerPostponement.aspx.

[8] «Flytter fra norsk klimadebatt». Intervju med Helge Lund, Aftenposten, 16. oktober.