STILLE SOMMER

Av Hanne Bramness

En varm julidag i London i en hage bak høye murer prydet med glasskår. Sola steiker, lyset sildrer gjennom det kopperbrune løvet. Katter døser, frosk forsøker å dukke i de tørre hagedammene. I sprekker i muren blinker blålige insekter (om kapp med glasskårene). Sjøl om det er lenge siden telen gikk av jorda, over hundre år, skjedde det nettopp noe som kunne minne om en isløsning. Med nattvinden kom et merkelig støv som smeltet da gradestokken steg, og en stund etterpå deiste ei kattugle i gresset. Like før den falt kjentes en risting i bakken som ikke kom fra Undergrunnen. En gang i tida hendte det at de spikret opp ugler på inngangsdører eller låvevegger, som en slags korsfestelse. Om de hørte dem tute like ved eller fikk en av de store fuglene inn i huset, krevde det handling. Skrekken ble satt i system, et stadig mer mektig og innviklet system av jærtegn, med rugende ravn i skorsteinen og hylende hunder under unnfangelsen, barn som blir født med tenner. Trodde de ugla ville vekkes til live igjen? Når kattugla i Kensington dør sommeren 1962 er det ennå femti år til jeg skal lese om den og bare håpe at det ikke var en ulykkesfugl, et endelig varsel.

/

Diktet er hentet fra samlingen «Vekta av lyset» som utkom på Cappelen Damm i fjor. I 2013 utkom også hennes «Dikt i utvalg».

Vi takker!