Klimakrisen gir oss nye muligheter som medmennesker, om vi ser bedre etter. Spørsmålet er også om sivilsamfunnet bør forberede et tribunal for å dømme politikere som visste, men ikke handlet radikalt og ikke talte sant på miljøets vegne.
Hvorfor leser og lever vi som om ingenting var skjedd? Den norske sosiologen Kari Marie Norgaard ved Universitetet i Oregon[1]hevder vi befinner oss i en moralsk krise og sammenligner med Holocaust-fornektelsene.USAs utenriksminister uttaler medio februar 2014 at klimakrisen er mer skremmende enn verdens masseødeleggelsesvåpen.
Mens jeg noterer slike salver av ord og begreper, tikker det daglig inn forskningsrapporter som viser at IPPCs anslag for havstigning og temperaturøkning har vært altfor moderate, og da er ikke engang albedo-effekten innberegnet[2].
Vel så absurd som sammenfallet av hetebølger, økt CO2-nivå i atmosfæren,[3] flom og artsutryddelse er det faktum at klimakrisen kan løses med noen få prosent av verdens samlede BNP, men en selvdestruktiv og søvnig kunnskapsvegring råder i verdens rike og energigrådige land. Hvorfor? Fordi teoribaserte kunnskapsformer er løsrevet fra erfaringsformene i sivilsamfunnet?
Ekspertveldet er forlengst blitt en egen politisk overklasse, mens lavt utdannede borgere blir stadig dårligere lesere med mer og mer begrenset lesning. I Russland, Europa og USA dominerer underholdningslitterære monokulturer, der en en utryddelse av litteratur(kritisk)mangfold finner sted. Litteratur har blitt “fillers”, som den kjente italienske litteraturviteren Franco Moretti har omtalt som en jevn strøm av fortelling og fyllstoff. I det 19. århundre var dette lesningens pendant til borgerskapets ideal om det komfortable liv. Komfortfyllet har blitt allmenndannelse i velstandssamfunnet. Dagens litterære virkelighet kjenner bare en kapitalstyrt mennesketype som ikke lenger åpner seg for impulser til å stille smertefulle spørsmål og lytte til dem, men heller lever tilbakeskuende i journalistiske, sentimentale og teknologiske fiksjoner.
TRIBUNAL OG SIVILPOLITISK TENKNING
For å gi den naturhistoriske krisen sin rette politiske dimensjon er det ingen vei utenom: Sivilsamfunnets frivillige organisasjoner må snarest gå sammen om et folketribunal for på moralsk grunnlag å dømme politikere som visste, men ikke handlet radikalt og ikke talte sant på miljøets vegne.
Sannhetsspørsmålet er brennende aktuelt i et år da Norge feirer sin Grunnlov. Vår høyeste rettskilde var forut for sin tid allerede i 1814, og miljøparagrafen 110 b som ble vedtatt i 1992 gjør den ikke mindre forutseende. Der sies det med eksemplarisk tydelighet at mennesker ikke bare har krav på en fremtid med naturmangfoldet intakt, men også at myndighetene har en statsrettslig plikt til å opplyse folket og gi den nødvendig kunnskap:
«Enhver har Ret til et Milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares. Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsigtig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten. For at ivaretage deres Ret i Henhold til foregaaende Led, ere Borgerne berettigede til Kundskab om Naturmilieuets Tilstand og om Virkningerne af planlagte og iværksatte Indgreb i Naturen. Statens Myndigheder give nærmere Bestemmelser til at gjennemføre disse Grundsætninger.» (§ 110 b)
Folk blir ført bak lyset. Grunnlovens § 110 b brytes hver dag. Politikere (og media) doserer (og holder tilbake) informasjoner om klimakrisen, for ikke å bli anklaget for å fare med skremsler. Klimaforlikets politikere seiler med lik i lasten og gir blaffen i Grunnloven, og dermed også sin opplysningsplikt som folkevalgte. Dette er grunn god nok til å sette de ansvarlige politikerne på tiltalebenken. Når det i disse dager planlegges et universitetsseminar om § 110 b er det å håpe at kunnskapsforståelsen er up-to-date og at seminaret inkluderer representanter fra fagbevegelsen og Kirken, samt ungdomsorganisasjonene til både mljøbevegelsen og de politiske partiene. På seminaret som finner sted i medio mai 2014 skal det også drøftes hvorvidt Statens Pensjonsfond Utland ved Finansdepartementet, skal saksøkes fordi SPU ikke oppfyller de etiske retningslinjene i sitt investeringsmandat.
Drøftingen av miljøparagrafen og diskusjonen av et mulig søksmål får ikke bli enda et ledd i juridifiseringen av politikken. Den livstruende overopphetingen kaller på ny tenkning omkring både natur og juss. Et folketribunal kan få nettopp denne større dimensjonen, både ved ansvarliggjøring og mobilisering, så sant sivilsamfunnets frivillige organisasjoner kjenner sin besøkelsestid.
Den som har integrert sin miljøkunnskap i språk og mentalitet, kan ikke lenger si “juss først, så politikk”, eller “CO2-kvotehandel først, så utslippsreduksjoner på hjemmebane”. Denne positivistiske eimen kan fort bli til ekspertisens stank. Vi må snart forstå at “miljø” og “klima” ikke er et kunnskapsmessig særområde, men noe som gjennomsyrer sammenhengene mellom sivile liv, økonomi, politikk og rettsstat. Politiske beslutninger blir miljøfiendtlige og kontraproduktive om de blir løsrevet fra sin sosiale og naturlige kontekst. En politisk beslutning om kvotehandel undergraver sin rasjonelle hensikt om den ikke samtidig reduserer det private forbruket, øker bevisstheten om klimakrisen, skjerper skatteregler og holder tilbake dispensasjoner for fossil utvinning – grunnlagt på naturvett og menneskerett. Kvotesystemets rasjonalitet er for øvrig alt annet enn oppfylt. Mye tyder på at CO2-kvoter ikke har redusert utslippene, men bare virket som et “samvittighetsplaster” for feige politikere[4].
For at klimasaken skal vinne folkelig legitimitet må dens sakførere skrive bedre, tenke klarere og inkludere menneskelige erfaringer i sine uttrykksformer. Et nytt narrativ for den livstruende naturhistoriske situasjonen roper på forfatternes samfunnsansvar.
Vi må heller aldri glemme ansvaret vi har som velstående borgere i en oljestat som skryter av sine “kunnskapsløft”. Sidsel Mørck, vår ledende miljøforkjemper gjennom førti år, sier det slik i et intervju med Klima:
“Mennesker som lever under dramatiske forhold har mer enn nok med dagen i dag. Derfor er det vi i den rike og trygge delen av verden som må ta ansvar for å skape en bærekraftig framtid.”
SANNHETSKRAVET
Oljeindustriens samlede misbruk av fossile ressurser bringer oss nær en naturhistorisk tilstand vi ikke kan forestille oss. Den ukontrollerte økningen av CO2 i atmosfæren kan etter ferske beregninger gi temperaturøkninger så store at de færreste har våget å ta et slikt scenario innover seg. Stadig flere rapporter tyder på at endringene i jordas natur- og menneskemiljøer vil by på større prøvelser enn hittil antatt. Ekstremvær i USA, Latin-Amerika, Australia og Storbritannia er likevel bare å regne som effekter av det som skjer ved begge polene. Den selvforsterkende nedsmeltingen av brekappene er bare begynnelsen på en utvikling der solstrålene har nådd havbunnen med temperaturøkning. Der venter gedigne lommer av metangass. Vitenskapen har ikke full oversikt over virkningene av et undersjøisk metangassutslipp, men prognosene er ytterst alvorlige og metan-utslippene øker.
Konvergensen av så mange og ulike naturhendelser fører til en naturtilstand som kan komme til å rive opp mennesker fra sine jordsmonn og gjøre dem til flyktninger. Vi snakker om økonomiske og sosiale forhold som er ukjente for de fleste av dagens mennesker i Europa. Derfor er det på sin plass å minne hverandre på at klimakrisen ennå lar seg løse, men om dette skal være mulig kreves det en politisk vilje som bare en folkebevegelse kan bevirke.
I krisetider vekkes våre dypeste humanistiske idealer til live. Litteraturen og poesien kan både lytte og tale for oss:
Ash on and old man’s sleeve
Is all the ash the burnt roses leave.
Dust in the air suspended
Marks the place where a story ended.
Dust inbreathed was a house—
The walls, the wainscot and the mouse,
The death of hope and despair,
This is the death of air.
Allerede nå kan vi se mennesker på flukt, jaget av en såret natur. Australia forbereder lovendringer for å møte migrasjonen av flyktninger. 1500 av Indonesias øyer kan være under vann innen 2050. Tjæresandutvinningen i Alberta i Canada påfører dyr og mennesker alvorlige sykdommer. Det er en stor skam for det norske folket og vårt eierskap i Statoil. Vil også jorder og kornåkre og dyrkningsmetoder bukke under for overopphetning? Bier og andre insekter forsvinner som resultat av det industrielle jordbrukets metoder. Artsutryddelse i plante- og dyreriket skaper grobunnen for en universell sorg, og det er de fattige som vil rammes hardest.
Mens kloden pines av drepende økologiske fotavtrykk på mange livsområder, diskuterer kommunikasjonsekspertene hvordan ”negative nyheter” virker på enkeltmenneskers psyke. Jeg svarer: Tål det! Kast ikke blår i øynene på folk!
NATURENS BLIKK. MENNESKERS HØRSEL.
Forfattere, journalister og vitenskapsfolk må stille seg helt grunnleggende erkjennelsesspørsmål: Hvordan uttrykker vi naturens signaler til oss i et språk vi kan dele? Hvordan lytter vi sammen?
Kanskje ved å være mer tilstede i de livserfaringene vi misvisende kaller “private” – livet med barna våre og de gamle, kjærlighetslivet, det skapende livet – sivilsamfunnets politiske varmekilder. Slipper vi disse erfaringene tettere på ordene vi anvender kan det endre verdisett og politiske prioriteringer. Slik oppstod arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen, som eksistensiell nødvendighet. Politikken vil da få et språk som både kan uttrykke medfølelse og sinne. Dette språktemperamentet[5] kan vi erfare ved å snakke med folk flest om klimabekymringene.
Ved å lytte til naturen kan vi igjen få kontakt med vår menneskeidentitet. Hvordan gjorde vi nå det? Hvor er stillheten som lærte oss å lytte?
Det er forskjell på å lytte alene og å lytte sammen. Å lytte alene er ren hørsel, mens sammenlytting er den formen for hørsel vi lærer de første årene av livet. Først symbiotisk, så familiært. Sammenlytting kunne kalles oppmerksomhetens kloke intelligens, engelsk attention, som i verbalformen attend betyr å delta. Til-hørighet vil si oppmerksom deltakelse.
Noe i oss sanser at vi blir sanset. Naturens blikk er som et gigantisk kyklopøye. Dyr og fugler og insekter skotter på oss, åpent og skjult, direkte og indirekte. Mennesker sanser et hverandre uavhengig av art og biologisk slektskap.
Sansningen av dette ”hver andre” kjenner den som har gått alene gjennom en skog, vandret stille over en vidde, dykket i havets dypgrønne stillhet eller holdt liv i planter og husdyr. Denne sansen er ikke magisk, ikke realistisk – ikke psykologi og ikke kunnskap, men naturlig – det vil si nedarvet. Du værer forandring, sier vi, og blir minnet om vårt genetiske slektskap med andre pattedyr.
Mennesker fornemmer hverandre på måter vi ikke gjennomskuer. Kan hende er vi vesensbeslektet i en urgammel form for stillhet? Mennesker ser og blir sett gjennom naturens millioner av blikk, genetisk og historisk. Det vi sanser er blikkstille.
Er det denne tause natursansen teknologistyrte mennesker har fått svekket? Er det derfor vi ikke kan sanse, stanse opp og kjenne de truende naturendringene på kroppen?
There are flood and drouth
Over the eyes and in the mouth,
Dead water and dead sand
Contending for the upper hand.
The parched eviscerate soil
Gapes at the vanity of toil,
Laughs without mirth.
This is the death of earth.
I de tider som nå ”henruller”, må vi gjøre noe vi ikke har tradisjonens erfaringer for. Vi må kombinere sansninger av oss selv og våre omgivelser med informasjon om et totalt ukjent jordklima, med karbonregnskap, miljøsykdommer, nye måter å tenke på, havforsuring, nye handelsruter, dramatiske endringer i jordbruket, ukjente atferdsmønstre for bier, som dør i hopetall; oversvømmelser, tørke og branner i et forløp som bare vil bli mer og mer absurd om vi ikke reiser sivilsamfunnet til varmhjerta motstand, erkjenner vårt medmenneskelige ansvar og stanser galskapen. Kampen for erkjennelse begynner i hverdagen, blant dem vi elsker, kjærester, barn og gamle, ikke i et klimaregnskap eller en tiltakspakke. Den store kampen begynner nedenfra, på stedet der vi lever våre alminnelige liv.
Miljøaksjonistene må snarest rette oppmerksomheten mot sivilsamfunnets mennesker! Alt det folk vil kombinere av viten, tanker og følelser leder oss til et nytt sted i den menneskelige bevissthetens historie.
Ennå ukjente helter over hele verden vier sitt liv til å forberede en ny epoke i jordas historie. Kvinner planter tusenvis av trær i Afrika. Kornbønder i Skandinavia oppdager urgamle, hardføre kornsorter som er vraket av industrimøllene. I utviklingsland fører monopoliseringen og frøpatenteringen til dyrkningskatastrofer og selvmord blant bøndene. Representanter for økologisk mat kan nok fremstå som hippieaktige fugleskremsler i det offentlige rom, men mange av pionerene har i flere tiår lagt grunnlaget for et mer bærekraftig jordbruk som er lokalt fundert. Fiskeentusiaster kjemper mot oppdrettsanleggene, der fisken eter sin egen møkk og holdes i live ved hjelp av antibiotika – slik også framtidsrettede leger og naturmedisinere i årevis har viet kosthold, forebyggende medisin og sunnere levemåter oppmerksomhet.
Et allerede skadet jordklima gir oss muligheten til å bli sannere og mer opplyste medmennesker, ved å søke dypere kilder for kunnskap og skjerpe vårt naturlike sanseapparat. Jeg tror disse dypere kildene finnes i hver og en av oss, sammen.
KUNSTEN Å LESE KULTURNATUR
Mange vil lære at blikket vi leser hverandre og naturen med må være i overensstemmelse med blikket vi bruker når vi leser bøker og tekst for å tilegne oss kunnskap. I dag er ”naturblikket” og ”kulturblikket” blitt atskilt, både i enkeltmenneskets mentalitet og i vår skrifttradisjon. For det tragiske som skjer i naturen, skjer ikke utenfor oss eller på innsiden, det skjer gjennom oss. Vi kan ikke peke ut ett eneste økoproblem uten samtidig å peke på oss selv som art, som mennesker og språkbrukere.
I den nyoversatte naturromanen “Lærlingene i Sais” skriver Novalis om “de mangfoldigste naturbetraktninger”[6]:
“…i den ene enden av spekteret blir naturfølelsen til et lystig innfall eller et måltid, mens den i den andre blir forvandlet til religioner så andektige at de kan gi et helt liv retning, holdning og betydning.”
Det er et stort sprang mellom den romantiske dikterens mystiske “spekter” og våre dagers harde nærbilde: At mange av våre biologiske slektninger, dyrene og plantene, ikke kan tilpasse seg naturendringenes enorme tempo under den klimatiske overopphetingen, er en kunnskap vi kan kombinere med en dypereliggende forståelse av oss selv. For hvordan håndterer vi det som nå skjer rett foran øynene på oss? Endringer som levende skapninger tidligere har hatt hundrevis og tusenvis av år på å tilpasse seg, manifesterer seg i løpet av en menneskealder. Det er som om hele vår kjente skrifthistorie skulle komprimeres fra tre tusen år til tretti.
Water and fire succeed
The town, the pasture and the weed.
Water and fire deride
The sacrifice that we denied.
Water and fire shall rot
The marred foundations we forgot,
Of sanctuary and choir.
This is the death of water and fire.[7]
Nøysomhetskulturen som fremdeles lever i folks erindring kan vekkes til live, for gjennom nøysomhet oppstår våkenhet. Kjærlig raseri og dyptloddende stillhet er begge våkenhetsbefordrende; det ene får ikke utelukke det andre, da råder barbariet. Et pauli ord: Jeg-et må dø, og vi-et må våkne av søvnens svarte jord.
Det er stille før stormen. Fra denne stillheten kan det reise seg en vrede – når det går opp for folk hvilke uopprettelige skader fossile politikere, finansakrobater og media påfører naturomgivelsene ved sine unnlatelser. Vi er utsatt for informasjonsovergrep så store at det angår rettsstatens fundament, selveste Grunnloven. Myndighetene har blitt lovbrytere som krever lovlydighet av sine borgere.
På få år har verdens mektige og mette i praksis godtatt en temperaturøkning på 2 grader, og dermed ødelagte livsmiljøer i stor skala. Når et hevdvunnet uttrykk som “fremtiden til våre barn og barnebarn” har blitt en klisjé, da er mennesket selv stedt til hvile i individualismens hule klisjéliv.
Vi blir alle frastjålet framtiden av tjuvradder så kortsynte at de prøver å profittere på sin egen undergang. Men når folk flest oppdager dette, snur vinden. Som lesende, skrivende og tenkende mennesker er det vår fordømte plikt å sørge for en informasjonsrevolusjon i norsk offentlighet. Med Grunnlovens § 110 b som politisk og juridisk redskap bør et folketribunal bringe alle våre muligheter på bordet – nåværende, kommende og misbrukte – i en historisk kunnskapsdugnad.
Vi skal lytte til stillheten i naturen og kjenne på blikkene som følger oss.
[1] http://www.nrk.no/nordnytt/_-vi-lever-i-klimafornektelse-1.11492236
[2] Albedo-effekten: Hvordan klimaet blir påvirket av at sollys blir dårligere reflektert i mørke overflater som havvann enn i lyse overflater som is og snø (Kilde: Store norske leksikon)
[3] 400,2 ppm pr. 26.2.14 – så høyt har ikke CO2-konsentrasjonen i atmosfæren vært på 3 millioner år.
[4] ”Markedet for klimakvoter har brutt fullstendig sammen …. Å hevde at kjøp av klimakvoter i dag bidrar til noe som helst utslippsreduksjon, er å kaste blår i øynene på folk.” Terje Osmundsen, Energi og Klima, 13.2.13.
[5] Jeg lager begrepet språktemperament fordi en akutt naturhistorisk krise med stor sannsynlighet vil medføre en annen mentalitet og dermed også nye uttrykksformer.
[6] Novalis (2014): Lærlingene i Sais. Gjendiktet av Nora Aanonsen og Frode Helmich Pedersen. Oslo: Bokvennen.
[7] Fra T.S. Elliots dikt Four Quartets/ Little Gidding (1943).
/ Essayet er hentet fra Bokvennen 1-2014.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 
Leave a Reply