Arne Johan

Av Arne Johan Vetlesen, prof. i filosofi, UiO.

Stadig mer tyder på at vi er inne i det siste århundret med levelige forhold for mennesket på kloden. Hvis klimaforskerne har rett, ligger vi an til en temperaturøkning på 3,8 grader eller mer innen 2100. Da vil mange økosystemer vi mennesker er avhengige av være så ødelagt at vår eksistens er truet.

   Slik lyder de ferskeste klimaundersøkelsene. Men så, 17. september, kom rapporten ”The New Climate Economy” fra FN-kommisjonen Jens Stoltenberg har vært medlem av. Hovedbudskapet er: Uavhengig av inntektsnivå og levestandard har alle land mulighet for fortsatt økonomisk vekst, samtidig som vi kan redusere risikoen for klimaendringer. Målene vil ikke nås av seg selv, men bare hvis vi faser ut subsidiering av fossile energikilder og innfører stabile og forutsigbare karbonpriser.

   At klimakrisen kan løses samtidig som alle verdens økonomier stiler mot fortsatt vekst, er for godt til å være sant. Basert på kunnskapen vi har samlet inn i løpet av de siste tiårene, er påstanden – nå formulert som en konklusjon – regelrett usann. Påstanden, gjentatt i en rekke mediopptredener av Stoltenberg, er en lite vakker kombinasjon av selvbedrag og svik – svik mot de som skal overta en klode hvis politiske ledere har klokkertro på vekst som middel til å løse klimakrisen. Dette midlet er like effektivt for å løse problemet som bensin for å slukke brann.

   I NRK Urix ble Stoltenberg presset i spørsmålet om vi virkelig kan få begge deler: en klode der klimaendringene er stanset og der forbruket fortsetter å vokse. Stoltenberg bekreftet at det er ”ja takk, begge deler” som gjelder. Men er ikke veksten en del av problemet snarere enn løsningen, ville programlederen vite. Nå lød svaret av vi ikke har noen rett til å nekte verdens fattige den velstanden vi selv nyter godt av, samt at hvis vi spurte folk verden over hva de vil sette først av klima og vekst, vet vi at det store flertallet ville svare vekst.

   Det Stoltenberg viser her, er det motsatte av lederskap. Som Vaclav Havel fremholdt er kjernen i lederskap å starte med erkjennelsene ”vår hovedfiende i dag er våre egne dårlige trekk” og ”vi må vedgå feilene vi har gjort i fortiden, og være villige til å handle annerledes i fremtiden”. Uten nådeløs selvransakelse av hvordan en selv har bidratt til problemet, vil den påkrevde endring ikke kunne skje. Lederen må gå foran ved å kreve noe av seg selv og av sitt publikum: det koster noe å skifte fra feil til rett spor. Einsteins innsikt inspirerte Havel: ”Intet problem kan løses innen den tenkemåten som var med å skape det.”

   Stoltenberg viser med rette til at han har arbeidet med klimaspørsmålet helt siden det kom på politikernes radar mot slutten av 1980-tallet og han tok sin embetseksamen på en oppgave om kostnadseffektivitet. Dessverre har politiker-økonomen Stoltenbergs tilnærming gjennom alle disse årene vært grunnleggende den samme, og grunnleggende gal. Han har hele tiden hatt som premiss at økonomisk vekst, selv i verdens rikeste land, må fortsette: Vekst er den eneste realistiske veien til løsning, for det er det eneste som vil ha flertallet bak seg.

   Med tre eller fire kloder i bakhånd når vi har skakkjørt den ene vi nå overutnytter, ville dette muligens stemme. Vi har imidlertid bare en. Veksten skjer innen et begrenset fysisk rom, i form av overforbruk, ofte regelrett tømming, av begrensede naturressurser. For eksempel er 87 % av verdens fiskearter rammet av overfiske og bestandene er truet. Og ta Stoltenbergs hjertebarn regnskogen: Fra 2000 til 2010 forsvant 216 000 kvadratkilometer i Amazonas, nesten like mye som hele Storbritannia. Belo Monte-demningen vil legge et område på 650 kvadratkilomter under vann, tørrlegge elvene og fordrive minst 20 000 indianere. I 75 % av Perus gjenværende Amazonas-jungel planlegges det olje- og gassutvinning. Slik kunne jeg fortsette kontinent for kontinent, ressurs for ressurs.

   Har det aldri slått Stoltenberg at den veksten i utslipp og i naturødeleggelser han i anstendighetens navn må innrømme at finner sted, snarere enn stanser opp, uttrykker den økonomiske veksten han vil ha det til er del av løsningen på problemet? Den eneste perioden i nyere tid der utslippene gikk ned, er som kjent i året 2009, grunnet finanskrisen. Empirien er klar: det som er godt for klima og miljø, arter seg som krise i vårt økonomiske system, styrt av imperativene vekst og profitt.

   Men like lite som Stoltenberg noensinne har stilt spørsmål ved disse systemiske imperativene, har han søkt å innfri bevisbyrden ved å fastholde at vekst og klimaløsning går hånd i hånd, når dataene forteller det motsatte. En havelsk selvransakelse ville kunnet fortelle at de tiltakene han i årevis har ivret for, er nøyaktig de velprøvde: et marked for kjøp og salg av utslippskvoter slik at CO2 selv blir en vare, kombinert med internasjonale forhandlinger med Norge som selverklært pådriver, et land søkkrikt på sitt bidrag til å skape problemet, og som vil ta utslippene ute ikke hjemme, med uforminsket oljeutvinning i norsk territorium. Snakket noen om eksemplets makt?

   Og ettermælet? Stoltenberg ledet nasjonen i sorgen etter 22. juli: nasjonens vondeste og hans fineste time som statsminister. Men som klimapolitiker har han aldri ledet. Han har sagt det han tror vi vil høre, det som ikke utløser motstand hos vekstens apologeter og profittører og som koster noe for Ola og Kari – skjønt redusert forbruk godt kan gi pluss i livskvalitet, bare vi prøver det. Ved å kontre et sjeldent kritisk spørsmål med at ”flertallet” vil velge vekst foran klima, abdiserer han fra lederansvar: valget er falskt, burde han sagt, det misforstår forholdet mellom samfunnet og naturen.

   For når vi tenker oss om, og enten vi liker det eller ei (nettopp), kan vi ikke fortsette med noe som helst av det vi kjenner som økonomisk virksomhet, arbeidsplasser og den velferd som er tuftet på dem, hvis vi forsetter i vårt gamle spor – sporet som har gjort klimaendringene til en realitet og som truer selve livet på kloden, forstått som enhver økonomis umistelige forutsetning. ”No planet, no business.”

/

Kronikken stod i Aftenposten 24.9.14.