Sidsel Mørck forfatter Pappa – en russisk flyktning bok om faren

Av Sidsel Mørck – Publisert 18. november

Tusen takk til Norsk PEN for gode ord og for denne hedersprisen. Den henger høyt og den forplikter. Og jeg er ikke sikker på om jeg fortjener den. Men det mener altså dere, og det blir jeg jo glad for, da.

Jeg vil gjerne si noen ord om ytringssfrihet, velkjent for mange, men kanskje ikke for alle.
Først: Norsk PEN hviler på solide bærebjelker: Grunnlovens § 100: Ytringsfrihet bør finne sted. Og FNs verdenserklæring om menneskerettigheter § 19:: – Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet.
Ingen vet bedre enn PEN at kampen FOR disse verdiene foregår hver eneste dag av enkeltpersoner, grupper og organisasjoner. Og ingen vet bedre at kampen MOT disse verdiene også foregår hver eneste dag – på forskjellige arenaer og med forskjellige midler – alt fra våpen og vold – til skjult sensur.

Denne kampen foregår også med høyt trykk i mediene.
James G. Bennet var første eier av avisa The weekly Herald – en morsom analytiker som defininerte medienes makt på sin måte: Sitat: ”En avis kan sende flere sjeler til himmelen og flere til helvete enn alle kirker og kapeller i New York til sammen – og tjene på det samtidig.” Dette ble sagt i 1836 før radio, fjernsyn, internett og elektroniske duppeditter invaderte vår tilværelse.
I dag går ord- og bildestrømmen også toveis – og mediemakt er demokratisert gjennom sosiale medier. Det ytres og menes, informeres og debatteres på tvers av intellektuelle, nasjonale og økonomiske grenser. Og det dannes globale nettverk til forsvar for demokrati og menneskerettigheter. Men det dannes også nettverk som angriper disse idealene med politisk og religiøs hatretorikk. De er i sterkt vekst – de opererer under ulike faner, infiltrerer, mobiliserer – og sprer angst. Ytringsfriheten kommer dermed under press, og sensuren får gode kår, også den lammende selvsensuren.

Ytringsfrihet innebærer søken etter sannhet.

Det er omkring 70 år side forfatterne Aldous Huxley og George Orwell kom med sine spådommer om sannhetens plass i framtidens samfunn. Aldous Huxley hevdet at sannheten ble utilgjengelig, fordi den ville drukne i et hav av likegyldighet. Fikk han rett? Kanskje.
I dag er underholdning og forbruk dominerende trekk ved den rike verden. Det fins hederlige unntak, men flere og flere medier bekrefter trenden med lettvint stoff og forførende reklame. Sludder og sladder, marked og kommers skaper dermed en journalistisk mønster, hvor kritiske stemmer og viktige budskap får mindre plass – og ytringsfriheten mindre kraft.
George Orwell på sin side hevdet at sannheten ble utilgjengelig, fordi den ville sperres inne bak lås og slå. Fikk han rett? Kanskje.
Politisk åpenhet er en betingelse for at ytringsfrihet skal fungere i praksis. Men åpenheten er nok større i festtaler enn i virkeligheten. Et lite eksempel fra vår nære virkelighet:. I 2012 nektet regjeringen Stoltenberg innsyn i 13.000 saker, nesten en dobling fra året før. Og 25% av dem som ba om innsyn i relevante dokumenter, fikk avslag. Det er lite sannsynlig at alle disse sakene ville true rikets sikkerhet eller andre vitale interesser, hvis de ble tilgjengelige.
Konflikten mellom statsråd Listhaug og bondeorganisasjonene viser også at åpenhet ikke er en selvfølge. Og det fins nok sikkert flere lukkede rom – både i politikk og næringsliv – for vi vet ikke hva vi ikke vet.

Ideen om ytringsfrihet slo gjennom i opplysningstiden på 16-1700-tallet, og England var først ute med å lovfeste frihet til å kritisere styresmaktene – uten å bli straffet.
Men gjennom noen hundreår er ytringsfrihetens virkeområde stadig utvidet – noen vil nok si utvannet. Men KJERNEN er fortsatt friheten til å kritisere makt og maktmisbruk. Gjør vi det? Et altfor upresist spørsmål selvfølgelig, men likevel: Gjør vi det – eller tilpasser vi oss? For det er det vi har vi lært. Under hele oppveksten er vi mer eller mindre underlagt autoriteter – i hjem og barnehage, skole og høyskole, også i arbeidslivet- autoriteter som har makt til å straffe eller belønne Og disiplin, lydighet og tilpasning lønnes. Populære jantelover og herskerteknikker peker i samme retning: ikke bry deg.

Ytringsfrihet brukt som maktkritikk har mange fiender, og FORSKJELLIGE fiender, både ytre og indre. Venner blir dermed desto viktigere – sta, sterke og standhaftige venner. For kampen for ytringsfrihet er en tung prosess, en aldri hvilende sivilisasjons- og demokratiseringsprosess.
Det samme gjelder kampen for menneskerettigheter- våre felles idealer og mål. Men er det kanskje på tide å fokusere på mer enn rettigheter – nemlig forpliktelser?
Og kunnskap forplikter. I vår del av verden er vi privilegerte på alle måter, også fordi vi har stor tilgang på kunnskap. Spørsmålet blir derfor eksistensielt: hva bruker vi kunnskapen til?
En sak er overordnet alle andre: Klodens tilstand: Vi VET at en absurd verdensøkonomi, en vekstøkonomi, gjør det lønnsomt å forgifte himmel og jord. Vi VET at miljøkatastrofer øker i omfang og vil ramme nye generasjoner med stor kraft. Men de som kommer etter oss har ingen stemme, ingen ytringsfrihet.

Det har vi, og vi har ansvar for å bruke den.