Foto: Finn Ståle Felberg

Bakke-Gunstein_fullforfatter

Av Gunstein Bakke

/

Bilpersonens privilegium

Det var, for all del, neppe noen mangel på stabeiser i Norge også før oljealderen. For ikke å snakke om dette med å være seg selv nok. For meg gir det likevel mening å tenke at bilen, personbilen, har formet en bilperson. Bilpersonens privilegium er råderetten over en bevegelig privatsfære. Kroppen slipper å være prisgitt andre kropper når den forlater hjemmet. Hjemmet blir utvidet, det får en satellitt. Bilkupeen representerer et ønske om polstring, om fred fra andre (bortsett fra de /egne/, som får være med der inne) også i deres midte. En bilkø er synet av hundretalls og tusener identisk formaterte mini-privatsfærer, som igjen er resultatet av den såkalte kommodifiseringen av selve rommet – at det er forvandlet til en vare (noe som også forklarer den vold som blikket vårt blir utsatt for, i et byrom kolonialisert av stadig flere reklamedekte flater). Å kjøpe en bil handler ikke primært om hestekrefter, om liter per mil og alskens kjøreegenskaper; det handler om å kjøpe et rom, et privat livsrom man er tilkjent retten til å oppta eller okkupere blant og til dels på bekostning av andre. Dette er samfunnet tilrettelagt for, i en grad vi sjelden tar helt inn over oss.

 

Og denne tanken, denne tenkemåten, det er kanskje oljen. I det minste et aspekt ved oljen, det som handler om bilistens fornemmelse av eierrett, både til farten og til veien. Men det handler også om mobilitet og romfølelse i en videre forstand. Man kan og man tar seg rett til å kjøpe seg fri, kjøpe seg rom. En reise. En reise bort, en reise hjem. Og dermed også tid til å være i dette rommet som er ens eget. Ikke delt med hundre andre i et stinkende mørke. Ikke nedsunket i det uforståelige. Oppe i lyset (og derfra i stand til å fortsette å hjelpe, å opplyse).

 

En omvendt kirke

I vår del av verden har vi latt oss (for)drive inn i bilens komfortsone. Bilsikkerhetsregimet, nullvisjonene. Langsomme, uproduktive trafikanter er fortrengt fra veiene. Jeg kan derfor ikke uten en viss fare for liv og helse gå eller sykle fra bygda der jeg bor en del av året, til nabobygda – dersom jeg en sjelden gang ikke tar bilen selv. Veien er ikke ment for gående og syklende, den er ment for kjørende. Det finnes ingen veiskulder å snakke om, jeg er prisgitt bilistenes vilje og evne til ikke å skade meg (samt pådra seg bekymringer og lide økonomisk overlast).

Men det er ikke mange tiår siden det også i Skandinavia rekte folk langs veiene. Vi har forandret oss, forvandlet oss, vi opptar rom på en annen måte. Og det har gått så fort. Oljen, som både driver bilene fremover og gir oss råd til å kjøpe dem, er så ubegripelig /ny/ – særlig i kontrast til hva den /egentlig/ er: eldgamle organiske forbindelser, sammenpresset i millioner av år, for nå på et blunk å bli brølt og blåst ut i atmosfæren. Oljen er eldre enn alle guddommer til sammen, og knapt mindre potent når det gjelder å forme vår følelse for tid og sted, selv og kropp. Kanskje burde vi simpelthen oppfatte boreriggen som en omvendt kirke med spiret ned i grunnen. Ja, hvorfor helligholder vi ikke et slikt stoff, en slik energi, et slikt konsentrat av klodens historie?

 

Den virkelige nullvisjonen

Ville fornemmelsesfylden vår av i dag ha vært den samme uten midtlinjen i Nordsjøen, slik Jens Evensen og teamet hans fremforhandlet den på 1960-tallet? Uten erfaringen av å flyte uanstrengt gjennom et landskap i hundre kilometer i timen? Uten å være kjent med lukten av plast og det øyeblikkelige verditapet idet vi spjærer emballasjen og åpenbarer produktet?

Det er ikke lett å plutselig klare seg. Å ha blitt så stinne av liv, så rammet av velstand, vi som ganske nylig hadde det – og levde – så trangt. Vi er glade for veiene og utbyggingen som har gjort vår verden større, som gjorde at vi både kunne komme oss bort fra hverandre og lettere oppnå kontakt med hverandre. Vi var disponible for denne friheten, men nå er det et gap mellom hva vi erfarer og hva vi forstår. Vi prøver å venne oss til en overlevelse som fører med seg så mye død, vi prøver å bygge en slags bro mellom følelsen av å være velberget og ha en fin hage og sette pris på storbyweekender – og erkjennelsen av å være med på å legge et mangfold av livsverdener i grus. Vi prøver å finne oss til rette i et fornuftig forvaltet vanvidd. Staten har tatt Peer Gynts sjelesørgerrolle der han fører sin mor mot Soria Moria, og skal geleide oss trygt inn i døden via oljefondet. Gjennom et felles løft skal vi alle få utånde på enerom. Der har vi den virkelige nullvisjonen.

 

Vi er virkestoffet

For staten, den er som Peer et barn. Som lever ut sine doble impulser, slå med den ene hånden, trøst med den andre. Jeg skjønner at det ikke er så greit, og vi kan jo ikke hele tiden tenke på våre uhelbredelige etterkommere. La oss heller tenke på selve oljen, og på den massive privatbilismen. Var det virkelig gitt at vi måtte bruke denne uante ressursen vi kom over, på en slik måte?

Antakelig er svaret ja. Lengselen etter suverenitet, etter å bli fritatt for slitet, må ha ligget dypt i oss – for hvordan kan jeg ellers forstå synet av en bonde som tar bilen de femti metrene til postkassen? Det kan ikke ha vært et reelt alternativ å anvende oljen sakte og fornuftig, langsiktig. Alt fikk fart på seg. Det virker som om det var det alt ville få på seg. Vi belønnes med en følelse av å ha store og bevegelige liv, men konsekvensene av det som skjer, er selvsagt ikke noe vi som art ønsker; dette er så åpenbart at det også virker innlysende at vi ikke egentlig har noen innflytelse på det. Det er vi, ikke bilen, som er the vehicle.

Vi er virkestoffet, det som gjør en reise mulig. Men noe reisemål er vi ikke. Det vi egentlig bruker oljen til, de aller eldste restene av liv, er å dø.

//

Dette er en nyredigert versjon av et essay som stod i Klassekampen 20.9.14.