GRO DAHLE (f. 1962) er poet, forfatter og skrivepedagog. Hun debuterte med diktsamlingen Audiens i 1987, og har i tillegg til voksenbøker i forskjellige sjangre gitt ut flere prisbelønte billedbøker. Siste diktutgivelser er Støvet, skyggen, hunden og jeg fra 2011 og Hit – dikt til fotografier av Eiving H. Natvig fra 2012.

Dahle-nett

Kjære Erna,

som jeg tror kanskje kan komme til å bli statsminister,

og som jeg er redd kanskje kan komme til å overse klima-problematikken,

overse miljøfarene, overforbruket

og kanskje til og med blåse av CO2-kvoter

og som kanskje ikke vil legge nok vekt på de større perspektivene.

Til deg vil jeg gjerne tilegne et lite håp

og samtidig si at vi har bare denne ene jorda og denne ene himmelen

og dette tynne luftlaget og dette lille jordsmonnet og disse få biene våre.

Dette deler vi med alle som bor her og barna våre og barnebarnas barnebarn.

Og vår fremste oppgave nå og framover

er kanskje nettopp å ta vare på dette klimaet, dette vannet, denne jorda,

denne arven vi sammen skal gi videre til framtida og framtidas generasjoner,

for framtida lages nå.

Smil fra Gro

 

Altfor store labber

Noen hunder løper etter baller

og bjeffer på mopeder og syklister

og gneldrer etter skatter og avgifter

og glefser etter fremmede,

som om alt er helt i orden,

som om forbruket bare skal fortsette å vokse,

som om det bare handler om penger i omløp og høyere lønn,

som om vi bare kan fortsette slik i år etter år

i hundrevis av år til.

Som om det ikke fins noen grunn til bekymring.

Andre hunder har en bekymring for hvert hårstrå.

En uro for klimaet, for sprøytemidler,

for biene som forsvinner, for havet som stiger,

for erosjon og eksos og elvene i Kina,

for hvordan skal det bli med den lille jorda vår

og det tynne luftlaget vårt

og dette vannet som vi bare har til låns?

tenker hunden

og er forsiktig

med de store labbene sine

for ikke å sette for store spor

etter seg over gulvet.

For det er jammen ikke lett,

tenker hunden med de store labbene,

å vite helt hva jeg skal gjøre

og hvordan jeg skal gjøre

det som må gjøres.

For det er ikke så lett å vite hva som må til,

tenker hunden og hopper opp i sofaen

og trekker de store labbene oppunder seg.

Med så store labber som jeg har,

tenker hunden,

så er det ikke lett å vite

hvor jeg kan tråkke, hva som er riktig og hva som er feil.

Det holder kanskje ikke å bare resirkulere,

tenker hunden og legger seg bedre til rette.

Det holder kanskje heller ikke å sette ned temperaturen

en grad inne heller.

Men jeg som har så store labber

må i hvert fall begrense karbon-avtrykket mitt,

tenker hunden

og holder seg til kortreist mat.

Og lar de store hundene

bjeffe ved gjerdene.

For hvis ikke de store hundene klarer å redde verden,

hvem klarer det ellers,

tenker hunden

og håper på det beste.

For noen må også holde håpet ved like,

tenker hunden som har tenkt å stemme grønt i år.