Ingeborg

Av Ingeborg Arvola / Foto: Pressefoto

 

I

Du vet den dama det er meningen du skal hooke opp med om la oss si en tyve års tid, hun som egentlig skal være pen og søt og grei, asiatisk i kropp og sjel, hun som har en hals så smal at du kan krumme hånda rundt halsen og la tommel og pekefinger møtes, du vet det der bildet du har, allerede nå, av den halsen, enda du ikke engang vet hva hun heter, og ja – det er dere to som skal få barn sammen, utrolig nydelige unger, med dine lyse krøller og hennes sorte øyne, ikke sant, bæm–bæm, perfekt match, du har rukket å rase fra deg med en million andre babes, hun er både ferdigutdanna og nesten til topps i den karrierestigen som inntil da har vært hennes dille –

Uansett – hun viser seg å bli den bitchen, sant, på grunn av varmegradene som sheiker jorda vår, tyfoner og flodbølger og ikke en eneste jævla isbjørn, sant, og foreldrene hennes har visst omkommet, og kanskje det er derfor hun bitcher, eller, nesten omkommet er det visst, faren fant de aldri igjen og mora finner de forkrøplet. I følge deres skikk og bruk burde dama di gitt opp karrieren og reist hjem for å ta seg av krøplingmora, men hun plasserer mora på et hjem, et i og for seg greit krøplinghjem, og der går det i og for seg greit nok, bortsett fra at de ikke greier å holde sårene rene, så et sår blir betent og mora til dama di må amputere ene foten fra hofta og ned. Det verste er likevel tyfonen som herjer området tre år senere, meier ned mann og mus, og mora hennes også, og hjemmet hun bor på, og det er vel derfor –

Så møtes dere. Egentlig skal alt være innmari fint, det er om tjue år eller så, du har akkurat lagt hånda di rundt den deilige tynne halsen hennes, og den følelsen av å holde, hele henne, lufta hennes, hjertet, pulsen, framtida, alt i hånda, så nært er det, alt sammen, hjertet ditt folder seg ut som en krabbe som tror seg usett, og alt du vil er å kysse, holde, hviske, fnise, slikke, tenke, drømme, være, for det er jo det som er meninga, sant, at dere skal ligge der og begynne å elske hverandre, blomster om våren, tulipaner i sola, men i stedet sier hun, på grunn av den sheika kloden vår og foreldrene hennes og bitchinga, så sier hun; jeg liker at du lener deg mot venstre, hvis du ikke lener deg mot venstre kommer jeg ikke, og ikke ett ord om unger, mister, ikke ett ord, jorda er overbefolket som det er, og vi to er forskjellige om dag og natt, og om tolv og et halvt minutt må jeg dra.

II

Et av de sterkeste minnene du skal få som voksen, skal du få sammen med Mai Haiao. Det er i hvert fall meningen. Femten år fram i tid. Da er du en tretti år gammel skjønnhet, du trives i jobben, er trygg på deg selv, en anelse konform, kanskje: Er det meningen at du skal være så jordnær? tenker du av og til, når nyheten stadig oftere forteller om jord som holder på å gå i oppløsning.

Mai Haiao er tre år yngre. Dere finner straks tonen, ankommer med hver deres delegasjon til konferansen, fniser hverandre i møte fra hver deres side av et lekkert dandert fat med kreps. Det er i lunsjen. Tre timer senere skipper dere siste del av det fantastiske hovedforedraget som alle har sett fram til. Under middagen er det dere to jenter og to unge menn, nesten like fnisete, en av dem er forelsket i deg, han har nøkkelkort, og i stedet for dessert og underholdning vimser dere rundt i de låste etasjene med heis og nøkkelkort og en liten lommelerke i rustfritt stål. De øverste etasjene betyr hundrede etasje, eller hundre og tiende etasje, for du har en viktig jobb, og dette er en viktig konferanse.

”Denne lommelerka er uknuselig,” sier fjompen som er forelsket i deg, og slamrer den i heisveggen. Det syns dere er ustyrtelig morsomt. Dere fortsetter å slamre flaska i veggen for hver sup dere tar, og det ser ut til å være sant, den kan hamres inn i hva som helst uten å ta skade; profilerte dørkarmer; lampeføtter, uknuselig glass. Lommelerka på sin side greier å bulke en gipsvegg og lage sprekk i en romdeler.

”Uknuselig,” synger Mai Haiao til en kjent melodi, ”vi er uknuselig, verden er uknuselig, og det er vi – ”

Gjennom en lang korridor leier dere hverandre i hendene, alle fire, mens dere synger høyt.

Senere snubler dere over gjestekontoret, der utstyret til den fantastiske foredragsholderen og følget hans står. Vanlige kofferter og noen sekkelignende fargeglade saker.

”Det er hangglider-utstyr,” sier Mai. ”Jeg har drevet med det. Har du prøvd det før?”

Før du rekker å si nei, har fjompen som er forelsket i deg svart at han aldri har hangglidet, men gjerne vil prøve, og han andre, som enten er forelsket i din fjomp, eller i Mai, sier at han er en erfaren hangglider, og gjerne tar dere med på en test.

”Tandem?” spør Mai, og gliser. ”Fra taket?”

”Tandem,” svarer han og gliser enda bredere, ”fra taket.”

Akkurat sånn er denne kvelden.

Seksten minutter senere svever dere ut fra taket, to modernistiske fugler, fire bein under hvert vingepar. En liten vipp eller to mens dere kommer i balanse. Mais kropp er over deg, dere hviner frydefullt, runder hjørnet av en skyskraper. Du tenker at nå begynner dere å dale, men dere er lette og oppdriften fantastisk, så dere løftes opp, opp, opp mot skydekket. Dere sirkler skyskraperen fire ganger før dere begynner å dale, og det er først da dere merker at dere er alene. Dere rekker akkurat å merke at dere er alene før dere runder et hjørne i svakt nedadgående bue. Der ser dere gutta henge livløse, opp ned fra tråder og snorer. Hangglideren har hektet i en utstikker, antakelig allerede da de slapp seg utfor, og plutselig skjønner både du og Mai at et eneste vindkast kan få dere til å dø, slenge og hamre og knuse dere. Dere svever sakte forbi guttene og de slappe armene deres. Fjompen som er forelsket i deg holder fremdeles nøkkelkortet, fargene på hangglideren er skinnende sterke, og dere gråter varmt mens dere siger mot bakken, gråter fremdeles varmt når dere lander foran inngangen og kommer aldri til å glemme. I hvert fall ikke synet av lommelerka på fortauet. Uknuselig.

Sånn er det. Bortsett fra at du aldri kommer til å møte Mai Haiao. Det er et plutselig vindkast. En orkan. Varmen i havstrømmene gjør dem urolige, utilpass, feberhete bølger kommer og går i varme verdensdeler, og med bølgene og havstrømmene kommer orkanene, raser rundt, det skjer jo allerede nå når du bare er femten, men det blir flere av dem, flere orkaner flere steder. Mennesker og skjebner blir kastet rundt, Mai er tolv den dagen vinden feier henne med som et støvfnugg, i gul ermeløs topp, moren sitter fast i et sammenrast hus og ser henne forsvinne. De finner aldri Mai Haiao. Hun blåser fremdeles med vindene, over havene, fram og tilbake, fram og tilbake, og når du drar på den konferansen og hører på den fantastiske foredragsholderen, så blir det bare en greie, ikke et minne, bare et noe, og når du våkner opp dagen etter, er det bare enda en morgen, nyhetene er dystre, megadystre, og du tenker ingenting spesielt, eller kanskje du tenker at du en eller annen gang skulle gjort noe annerledes, litt annerledes, bare litt, for da hadde kanskje alt vært annerledes, hvis alle gjorde litt, at det handler om det, handler om litt, som motivet på en gul, ermeløs topp, bare bytte ut blomstene, kanskje, bytte dem med blåbær, eller sølvfargede delfiner.