Foto: Evelyn Flores
Av Aurélia Lassaque
Sankthans
Natten
Den skjønne danser alene på veiene
for stjernene og fugleviltet.
Hun henger etter hendene fra himmelen
og er åpen for vinden.
Latteren hennes blander seg med de hallusinerende
nattfuglenes sang.
*
Blusene spjæres av ild.
Kropper smelter til en ballett for døde instrumenter.
*
Ute på jordene pløyes furene opp for å ta imot den
flyktende bølingens galopp.
*
Hoppene har slått ut sin man av alabast,
de er fabeldyr uten frykt for himmelens blå,
og i flukten tar de med seg
himmelbuen.
*
Den skjønne ligger på dirrende jord.
Hun sukker
når glatte slanger glir
over den utstrakte kroppen.
Underlige skyer hoper seg opp
og forlenger natten
da det mektige stønnet unnslipper munnen hennes
og utløser lyn.
*
Buskapen er tilbake i tiden da den var ung
og herre over sin egen natur,
tiden da den snakket samme språk som bekken og vinden
og kunne synge trærnes heltesaga
til markblomstenes storøyde forundring.
*
Torden brumler
som titanens latter,
den som tærer på sjelene,
spjærer stoffene
og befrir kroppene.
Det store bålet er forhekset
av sitt eget gjenskinn
i hud som spiller mot hud.
Høyt på himmelen hyler månen
og skriket forsvinner i flammenes åpne gap.
//
For oksitansk versjon, klikk her. For fransk versjon, klikk her.
Vi takker Aurélia Lassaque, gjendikter Tom Lotherington og Forlaget Oktober for tillatelsen til å publisere dette diktet på norsk, oksitansk og fransk. Det er hentet fra den rykende ferske gjendiktingen «for å la salamanderen synge » (Oktober 2015).
/
Leave a Reply