Espen

Av Espen Stueland / Foto: Tomas Moss/icu.no

Den rødgrønne regjeringen rakk å gjøre en hel del for klimasaken, og høstet internasjonal anerkjennelse for det. Likevel er det nettopp på det feltet Stoltenberg-regjeringen skuffet så mange velgere at det ble merkbart på valgdagen. Som klimabevisste og framtidsbevisste velgere måtte vi se oss om etter andre partier for å få hjertesaken mer radikalt vinklet på Stortinget.

Siden 2006 har jeg bodd i bygda Voss. Dagen før valgdagen benyttet jeg og familien finværet til å gå fjelltur. Turen gikk til Grubbafjellet og de såkalte monstermastene. Vi har tidligere sett dem fra lengre hold, i båt på Utnefjorden i indre Hardanger. I syninga vestover reiser de skjærende kraftmastlinjene seg. De er godt synlige for passasjer på cruiseskip. De er godt synlige når fiskekompisen min tar oss med for å dorge fra en enkel båt. Mastene er monumenter over politikernes løgn. Både ved lokalvalget i 2011 og i år var det mange velgere som ikke ønsket å gi løgnen sin stemme. Monumentene er en daglig påminnelse om at lokalbefolkningen ble overkjørt.

Har folk fortsatt ikke glemt den politiske prosessen som førte til mastebygging? Har ikke mastene blitt en naturlig del av landskapet? Tydeligvis ikke. I en sending på NRK-Vestlandet dekket reporteren valgkampen i Ulvik. En ung, svært talefør kvinne fortalte at folk i Ulvik har sluttet å se opp mot fjellområdene der kraftmastene står. Utsikten er ødelagt. Hun ville ikke stemme på DNA. Det ville heller ikke de andre ungdommene som ble intervjuet med henne. Erfaringene hennes blir underbygget av den marginale oppslutningen DNA fikk i skolevalget ved Hjeltnes videregåande skule for en uke siden. Kvinnen ga en bevegende beskrivelse av at en vegg i livsverdenen er rasert. Det er trist, og det får politiske konsekvenser.

Da Terje Riis-Johannesen, den daværende Olje- og energiministeren, ga Statnett konsesjon til å bygge kraftlinje fra Sima til Samnanger i 2010, skjedde to ting. For det første ble de indre stridighetene i regjeringskoalisjonen svært synlige. Audun Lysbakken hadde programfestet sin motstand mot kraftutbyggingen. Resten av SV-historien er historien om kunsten å svelge unna kameler. Varaordføreren i Ulvik (SV) meldte seg ut av partiet. Ordføreren i Granvin (DNA) la ned sine verv. Flere medlemmer i DNA og SV fulgte eksempelet og meldte seg ut. Det andre som skjedde, var at det kom en uunngåelig reaksjon fra velgerne. I 2010 spådde Frank Aarebrott at DNA ville bli hardt straffet av velgerne. I Granvin ble partiet utradert ved kommunevalget i 2011.

Jeg betrakter velgerflukten som et symptom på noe som er et større samfunnsproblem enn at de rødgrønne partiene gjør det dårlig: Folks tillit til partienes klimapolitikk har fått seg en knekk. Det har blitt uakseptabelt langt mellom ord og handling. Dette er alvorlig, fordi tillit er samfunnets lim. Tillit er limet mellom alle oss som lever her og nå, men også mellom oss og de som kommer etter oss.

I denne valgkampen har verken DNA eller SV overbevist velgerne om at de har visjonære politikere blant seg. Ingen blant dem så det som sin oppgave å gjenreise tilliten. Det virket snarere som de håpet at folk skulle glemme hvorfor tilliten brått forsvant. Da blir det et politisk problem at folk husker. Saken er at vi husker. Landskapet rundt oss, klimaet rundt oss, klodens tilstand, dyr og mennesker, fugler og insekter, tvinger oss til å huske. Påminnelser om konsekvensene av våre handlinger og inngrep i naturen vil ifølge FNs nye klimarapport tilta.

La oss rekapitulere argumentene i mastesaken. Regjeringens to argumenter for at kraftlinjene skulle bygges, var at strømforsyningen til Bergen måtte sikres (løgndokumentet ligger fortsatt på Olje- og Energidepartementets hjemmeside). Det andre argumentet var at den måtte legges i åpent landskap fordi det var teknisk umulig å legge sjøkabler i Hardangerfjorden. Etter at ekspertutvalget hadde konkludert med at det likevel var mulig, hoppet politikerne til neste argument: Det er for dyrt. At et av ekspertutvalgene gikk åpent ut og sa at inngrepet ville få store omkostninger for lokalbefolkningens trivsel, inngikk ikke i den økonomiske kalkylen. Mistrivsel kunne ikke kostnadsberegnes. Et års tid etter at Statnett hadde reist mastene, undertegnet selskapet en avtale om å legge sjøkabler helt til Tyskland. Regjeringens begrunnelse var avslørt igjen. Den egentlige grunnen til at kraftlinjene ble bygget i Hardanger, var at den norske sokkelen skulle elektrifiseres. Samfunnsøkonomisk er det et dårlig virkemiddel å bekjempe global oppvarming med elektrifisering. De elektriske motorveiene blir lagt nå. Nå skal fjellheimen utarmes for krafteksportens skyld.

Det fins politiske kommentatorer som ville ha det til at velgerne stemte ut fra ren forandringslyst. De glemte noe sentralt: Nordmenn er et naturfolk. Vi elsker naturen vår. Vi kjenner den og har brukt den helt siden vi lærte å gå. Forfedrene våre gjorde det samme. Dette har vi holdt på med siden tidenes morgen. Naturfølelsen er en del av vårt mentale dna. Vi vil leve liv som gir oss det beste av urbanitet og mangfold, samtidig som vi trenger å ha naturen innen rekkevidde. Fordi vi både ferdes i naturen og lever av den, ser vi konsekvensene av de politiske beslutningene og ønsker oss politikere som ikke framskynder ødeleggelsen av den.

Derfor er det fullstendig bom når politiske kommentatorer avpolitiserer folks skuffelse ved å stemple den som ren fornyelseslyst. Det handler ikke om at vi er forbrukere ute på politisk shopping, men om at vi reagerer aktivt og kritisk mot de som holder oss for narr.

Et parti som tar et oppgjør med økt økonomisk vekst-tankegangen fikk økt oppslutning. Hurra! En sosial utjevningspolitikk i et globalt perspektiv i dag vil si å kjøle ned den vestlige økonomien. Partier som ber om velgernes tillit og tro på at de er framtidsrettet, må snarest mulig programforplikte seg til oppgjør med vårt ekspansive ressurs- og energiforbruk.

Espen Stueland (f. 1970) er nyvalgt leder av Forfatternes klimaaksjon – §110b.