VI TRENGER ANDRE FELLESSKAP

Artikkelforfatteren i Filosofirommet, Universitetet i Heidelberg / Foto: Tom Egil Hverven

Av Sigurd Hverven / Skribent og master i filosofi /

Kampen om anerkjennelse kjempes i vår tid med naturen som slagmark.

Ifølge filosofen G.W.F. Hegel har mennesker et grunnleggende behov for anerkjennelse. Vi vil bli sett, hørt, verdsatt. Vi søker sammen om noe, et innhold som vi vier oss til, i større eller mindre grupper. Det som vekker anerkjennelse, blir meningsfullt å legge sjela si i. Innsatsen til medlemmer av fellesskap anerkjennes når de bidrar til fellesskapets beste og tilfredsstiller allment anerkjente standarder.

Når samfunn og fellesskap forandrer seg, får behovet for anerkjennelse nye uttrykk. De siste tiårene har det skjedd en slik forandring i en rekke land. Slik Harvard-professor Michael J. Sandel betegner det, har vi beveget oss fra å leve i samfunn med markedsøkonomier til å leve i markedssamfunn. Markedet har gått fra å være et redskap til å bli toneangivende for hvordan vi lever livene våre. Om vi tenker med Hegel betyr dette også at markedet har blitt en mer dominerende formidler av anerkjennelse, kanskje det fremste medium for mellommenneskelige relasjoner. Et individ anerkjennes innenfor rammene av markedet gjennom sin produksjon, ervervelse og forbruk – dette er de tilgjengelige tegnene eller symbolene på at individet lykkes.

En rådende fortelling er at markedsvendingen også har bragt oss inn i frihetens tidsalder, der hvert individ har mange muligheter. Likevel vil jeg sette spørsmålstegn ved om markedets form for anerkjennelse er god.

Hegel er tydelig på ett punkt: Markedets form for anerkjennelse alene er fattig (til tross for at den kan skape stor materiell rikdom!). Han skriver at den anerkjennelsen markedet sørger for, er ustabil og grenseløs (Rettsfilosofien, Vidarforlaget 2006, §253). Markedet tar ikke ansvar for personlige og sosiale bånd, det sørger ikke for stabile, trygge relasjoner. På markedet oppfordres hvert individ til å arbeide for egne, egoistiske interesser. Anerkjennelsen markedet sørger for er usikker. Du anerkjennes for det du har, ikke som den du er. Innsatsen din er bare verdt noe så lenge andre er villige til å betale for den. Hvis ingen betaler, mister du ikke bare inntekt, men arbeidet mister sin symbolske verdi. Individer som kun har markedet å søke anerkjennelse i, setter derfor hele tiden seg selv og sin identitet på spill.

Den franske filosofen Dany-Robert Dufour (i The Art of Shrinking Heads, 2008) mener desymbolisering kjennetegner overgangen til markedets tidsalder, en vending som har skutt fart de siste tiårene, med nyliberalismen. For Dufour innebærer markedsvendingen i moderne vestlig samfunn ikke bare en overgang fra én type symboler til andre, det er en overgang til fattigere, svakere og dårligere symboler. Symbolene man kan identifisere seg med på markedet er nesten tømt for innhold; det er tilfeldige kommersielle produkter, som er lekre og attraktive, men de peker ikke mot noe vesentlig utenfor markedssystemet selv. Gode, rike og innholdsmettede symboler derimot er tilpasset bestemte oppgaver, bestemte objekter. For eksempel er et mesterbrev et tegn på faglig dyktighet, som maler, murer eller hovslager.

Et tegn på at våre fellesskap er tappet for meningsfulle symboler, er at mange tyr til kroppen som symbol. Psykiater Finn Skårderud har sagt mye klokt om temaet. Kroppen er noe konkret og håndfast, som vi alle, tross alt, har felles. Mange søker i dag identitet og anerkjennelse gjennom å legge enorm innsats i trening, kosthold, plastiske operasjoner og tatoveringer. Men stadig fler tipper over i det sykelige i form av spiseforstyrrelser og selvskading. Kroppen er et skjørt symbol, sier Skårderud. (Se for eksempel NRK-programmet Trygdekontoret, episode 6, sesong 9.)

Fordi de symbolene og formene for anerkjennelse som er tilgjengelige på markedet ikke tilfredsstiller menneskers behov for anerkjennelse, vil individer som ikke tar del i andre fellesskap bli usikre og ustabile, de vil mangle retning og lide av ubestemthet, for å benytte Hegels formulering.

Kroppsfikseringen vi er vitner til, kan ses som et desperat forsøk på å gripe etter noe fast og finne et prosjekt i livet. Mangel på substansielle fellesskap, med felles ritualer og normer, kaster enkeltmennesket tilbake på seg selv og sine tilfeldige innfall, som i det lange løp vil oppleves meningsløse fordi handlinger får verdi og mening i fellesskap.

Det Hegel og hans kommentatorer ikke skriver så mye om, men som stadig blir tydeligere i dag, er at markedets grenseløshet også rammer utover, den rammer naturen omkring oss. Kampen om anerkjennelse kjempes i vår tid med naturen som slagmark.

Vi har vent oss til at det alltid er verdt å etterstrebe «mer», og dette «mer» trekkes i stort monn ut fra naturen. Vi bruker opp det som er der, men vi skjuler tømmingen i et språk som opprettholder illusjonen om at vi selv skaper materiell velstand ut av ingenting. Vi snakker om produksjon av olje, når det vi gjør er å tømme jordens lagre. Vi snakker om produksjon av fisk, mens det vi gjør, er å tømme havet. «Verdiskapning» sier vi, når vi omformer noe allerede verdifullt fra naturen til en vare med markedsverdi. På den måten er markedet grenseløst. Naturens tålegrenser ignoreres.

Hegels grav, Berlin / Foto: Artikkelforfatteren

Hegel betrakter ervervelse, produksjon og forbruk som noe symbolsk snarere enn noe materielt. Refrenget om at vi stadig må søke mer materiell vekst i et rikt land som Norge tyder på at produksjon og forbruk er for lengst blitt tomme symboler. Når den jevne nordmann stadig vil ha mer, er det ikke fordi han trenger det, men snarere fordi han vil henge med, hevde seg, oppnå anerkjennelse i et fellesskap der det å ha mye gir status. Når den jevne politiker stadig søker materiell vekst, er det ikke bare fordi statene er bundet til et globalt økonomisk system der alternativet til vekst er økonomisk krise, men også fordi veksten er blitt det gjeveste symbolet på en vellykket politikk.

Hegel hevder at noe av det særegne ved mennesker er at symboler og anerkjennelse kan bli viktigere enn overlevelse. Vi kan sette behovet for anerkjennelse høyere enn livet. Det ser vi i dag: Mennesket risikerer livsgrunnlaget for å opprettholde en vekst som i økende grad har symbolsk verdi – i materielt velstående land som Norge. Vi setter livet på spill for å opprettholde en samfunnsform som identiteten vår er sterkt knyttet til.

I denne situasjonen trenger vi andre fellesskap. Og jeg vil rette oppmerksomheten mot faglige fellesskap, som kan være en motvekt til markedet. I slike fellesskap kan arbeidet få en egenverdi utover markedsverdien. Et fagfellesskap kan romme andre typer anerkjennelse enn de som er typiske i et konsumentsamfunn, nemlig anerkjennelse knyttet til en felles faglighet, med visse standarder for hva det vil si å være god i faget.

Hegels begrep for faglige fellesskap er «korporasjoner», de kan minne om det vi kaller fagforeninger. Våre fagforeningers primære oppgave er å sikre gode lønns- og arbeidsvilkår for medlemmene. Hegel mener at faglige fellesskap i tillegg bør danne rammeverk for en dypere anerkjennelse, en anerkjennelse av medlemmenes faglige dyktighet, som har betydning for deres identitet og selvfølelse. Om en snekkers dyktighet anerkjennes av andre gode snekkere, så vil dette øve innflytelse på snekkeren. Denne anerkjennelsen, som er formidlet av et substansielt innhold – nemlig de faglige standardene for snekkeryrket – sørger for at den som anerkjennes er noe («daβ er etwas ist»). Ved å være medlem av et slikt fellesskap, særlig hvis fellesskapet anses som betydningsfullt av det allmenne fellesskapet – staten – vil snekkeren se på arbeidet som ærefullt og meningsfylt, mener Hegel.

Hvis verdien av snekkerarbeidet derimot reduseres til et produkt av andres vilje til å betale for arbeidet, så forsvinner stabiliteten og æren i arbeidet. Identiteten og yrkesstoltheten til snekkeren settes på spill. Snekkeren må kjempe, gjøre seg lekker og innbydende for markedet for å kunne ha et arbeid, for å kunne fortsette å si «jeg er snekker». For å sikre seg selv anerkjennelse må snekkeren stadig strebe etter ytre, materielle symboler på egen vellykkethet. Tegn som viser at det han eller hun gjør er noe verdt.

Når fagfelt etter fagfelt i dag utsettes for reformer og omstruktureringer i retning av en markedslogikk, når tilliten til fagmenneskers dyktighet betviles systematisk gjennom kontroll, resultat- og målstyring ovenfra, når «fagligheten står for fall», slik avisa Klassekampen har dokumentert med en serie artikler og intervjuer, så trues den stabiliteten og tryggheten faglige fellesskap kan gi. Grenser satt for markedet smuldrer opp. Anerkjennelsen blir stadig mer formal, utvendig og tømt for innhold.

Vi trenger grensene. Noen av dem gir menneskelig identitetsdannelse nødvendig struktur, andre står mellom menneskelig praksis og en sårbar natur.

Når det faglige fellesskapet svekkes kan ikke en snekker, eller en akademiker, eller en fotballspiller, slå seg til ro med å være faglig dyktig. De må i stedet sikre seg identitet og anerkjennelse ved å skaffe seg et større hus, ved å reise rundt i verden, kjøpe nytt kjøkken, boblebad og seilbåt – tegn på at arbeidet er verdt noe. Slik kjemper de sin kamp om anerkjennelse, på markedet, med naturen som brennstoff. Hegel tviler på om denne måten å leve på er god for mennesket selv. Samtidig blir det stadig klarere at et slikt levevis også skader naturen. Når vi legger sammen mange snekkere, akademikere, fotballspillere og andre som kjemper om anerkjennelse på samme måte, blir summen overforbruk og rovdrift på naturresurser.

For en snekker eller lærer som vil være noe i dag, mangler det andre retninger å styre kreftene i. «There is no alternative». Men ved å hegne om faglige fellesskap, der arbeidet får egenverdi, kan menneskets grunnleggende behov for anerkjennelse ledes mot noe annet enn egoistisk selvhevdelse. Arbeidet kan få verdi og mening utover lønna på kontoen, som kan dempe markedslogikkens menneske- og naturfiendtlige jag etter mer.

Philosophenweg. Bøkeskogen i Heidelberg / Foto: Aurora Jacobsen

//

*Arne Johan Vetlesens artikkel «Surplus of Indeteminacy: A hegelian Critique of Neoliberalism» satte meg på sporet av denne teksten. Artikkelen finnes i boka Recognition and Freedom: Axel Honneths Political Thought (2015), redigert av Odin Lysaker og Jonas Jakobsen.