
Når Anne Karin Sæthers bok «De beste intensjoner» foreligger i bokheimen, er det slett ingen hverdagshendelse.
Allerede overskriften på forordet – «Klimaland eller oljeland?» – røper at dette ikke er middelmådige sakprosa som lefler med objektivitet. Den som skal snakke og skrive om olje er forpliktet på en overordnet kontekst, nemlig det faktum at to tredjedeler av de kjente fossile ressursene må bli liggende i bakken (IEA).
Olje-Norge er etterhvert så gjenklistret av politiske mytologier, retoriske strategier og økonomiske privilegier at det kreves betydelige intellektuelle ressurser og mye mot for å gyve løs på konglomeratet. Også sosiologiske og sosialpsykologiske forståelsesformer må tas i bruk. Det gjør Sæther f.eks. når hun karakteriserer «Olje-Norge» som en bygd, dvs. et innfløkt nettverk av bekjentskaper, festkultur og kryssende behov og interesser. Journalisten ser, lytter og noterer på så mange nivåer at helhetsbildet blir brogete og dermed også sannferdig.

