Eirik Ingebrigtsen: Nyttårstale ved gran 2015 / Ingeborg Arvola: Notat til mellomtrinnet / Line Baugstø: Serengeti / Torgeir Rebolledo Pedersen: Fire tekster / Ingeborg Arvola: Ørkendøvende / Etter klokka 20 drikk Jens Evensen berre vatn.
Sebastian Einar Rønholt og Eirik Ingebrigtsen / Foto: Brit Bildøen
Av Eirik Ingebrigtsen
Norge har eit ansvar for å gjera ein forskjell i arbeidet for å begrensa klimaendringane. *
Eg ser meg ut eit tre, det skil seg ut der det står aleine i draget opp mot ein kolle.
Det er viktige spørsmål som krev svar.
Vel borte ved grantreet er utsikten liten, men følelsen av å bli tatt under ei beskyttande vengje, stor.
Vi vil nedsetta ein komité.
Frå treet, ein varme, snøen bretta unna i naturlege brøytekantar og eg går inn under treet, her kan eg stå oppreist, barnåldominansen gjer skritta lydlause, å, for eit tre!
Eit fagutval vil sjå på treet fram til 2020.
Legg handa mi inntil ru bark, igjen denne merkbare varmen, ser opp gjennom det tette greinvevet, ingen topp å sjå, berre nokre lysglimt som vitnar om ein topp som strekk seg inn i akkurat denne himmelen.
Toppskatt på lønnetreet vil bli avvikla, vi har trass alt kvalifiserte prognosar å gå etter i neste periode.
Her innunder grana smittar det lydlause riket, ny frisk luft gjer seg gjeldande, ser eg nøye etter, er her fire årstider sjølv om vinteren og snøen pakkar inn treet.
Og strakstiltak kan vera å sno seg.
Eg hjelper dei lågaste greinene av med snøen, dei vippar opp i takk.
Eh…. eg stolar på at kvar enkelt kan bestemma for kvar enkelt med individuelle behov ettersom innslagspunktet forgreinar seg og familiar med spesielle behov, olje og gass, også har rett til å bevega seg fritt i naturopplevingane fram mot neste val!
Vinden tar tak og granlyden er det stillaste brøl som finst, trea snakkar saman, vinkar og snakkar, ein helsikes lyd er du innomhus og høyrer det blåsa der ute, men ikkje her, midt oppi det.
Vi opplever integrert vekst, det blir ein foredla økonomi å snakka om.
Eg ser bort på ei lågare gran, lubne michelinmenn klatrar i treet.
Dette ser vi forgreina seg, det er viktig, det sikrar det sikre.
Pusten min forlenger gransuset, dei løpande røtene ligg heilt i ro.
Kva det overskytande innslagspunktet vil bli, må vi koma tilbake til etter at gran- og kontrollorganet har sagt sitt, for satan i helvete.
Varmen frå treet har i seg alt det gode mellom jord og himmel.
Brrr, det er så kaldt her, la meg sjekka avtaleboka for 2020.
Eg går ut frå granrommet, ser opp mot toppen og høyrer vinden på ny, treet er som nytt, ei gran på veg til neste.
Ok, har du det du treng no?
* Erna Solberg i Nyttårstalen 1. januar 2015
/
I tillegg til skrivedugnaden du kan lese om i venstre spalte, har ungdomsskoleelever fra hele Norge deltatt i en skrivekonkurranse om klima. Konkurransen var et samarbeid mellom Forfatternes klimaaksjon §112, Norsk Forfattersentrum og Foreningen !les. Ti skrivekyndige vinnere ble kåret – les hos !les
————————————————————————————-
notat til mellomtrinnet i Osloskolene fra Utdanningsetaten, Oslo kommune
av Ingeborg Arvola
Fra og med første januar 2015 innføres følgende to tiltak i alle klasser i mellomtrinnet (5 – 7 klasse) i Osloskolene:
- Alle klasser skal ved hjelp av kompostering produsere en kasse matjord av god til meget god kvalitet hver måned. Kassene settes utenfor skolens hovedinngang siste fredag i måneden, hvorfra jorda vil bli samlet inn i løpet av helga og transportert til den nyopprettede jordsentralen. Komposteringen kan skje som en naturlig forlengelse av matpausen og tidsbruken kan fordeles på fagene naturfag, samfunnsfag og mat og helse og vil således ikke være til noe hinder for foreliggende læringsplan.
De første jordkassene hentes 31 januar. Egnede kasser vil bli levert i løpet av førstkommende uke.
Vi gjør oppmerksom på at manglende jordkasser vil føre til trekk i skolens snitt fra de nasjonale prøvene.
- Ku-klemming skal bli en obligatorisk del av samfunnsfag og kroppsøving. Alle elever i mellomtrinnet skal få mulighet og undervisning i å klemme kuer som en fast del av skoleuka. Tiltaket vil føre til økt dyrekjærlighet hos elevene, bevisstgjøring i dyrevelferd, og aktiviteten vil dessuten fange opp metangass i dertil egnede beholdere, og vil naturligvis samtidig hindre de samme gassene i å stige opp i atmosfæren.
Det er kommunens ansvar å stille kuer og gassbeholdere til rådighet for skolene, men siden dette blir en forholdsvis stor trafikal og logistisk kabal, ber vi om velvilje fra skolenes side i forhold til tidspunkt for kuenes ankomst og elevens ku-klemming. Disse tidspunktene kommer vi tilbake til i løpet av neste uke.
_____________________________________________
Serengeti (en gang snart)
Av Line Baugstø
Den massive kroppen beveger seg møysommelig nedover landeveien. Skrittene er tunge, virvler opp skyer av rødt støv.
Vi følger etter i Landroveren, drevet av nysgjerrighet, eventyrlyst. Sjåføren holder avstand. Ikke så mye av respekt, som av frykt, kanskje. Han ber oss være stille, sitte i ro. Han minner oss på hvor sterke disse dyrene er. Vi kunne stanset og latt elefanten forsvinne ned veien, latt den være i fred, men den franske fotografen er ivrig og vil ha bilder. Han ber sjåføren kjøre litt nærmere.
Kanskje kommer vi for nær, for plutselig snur den seg rundt, rett mot oss. Snabelen løftet, ørene utspilte. Den mektige kroppen begynner å trave mot bilen, tregheten er brått borte.
Den amerikanske kvinnen skriker høyt, og mannen hennes ber henne holde kjeft. Samtidig griper han hardt rundt armen min. Jeg klamrer meg til sjåførens seterygg. Han hiver bilen i revers og rygger nedover landeveien.
Hjulene spinner hardt mot grusen, og det røde veistøvet dekker oss, gjemmer oss, skjuler det store dyret. Men i et kort glimt ser jeg at den mangler en støttann. Og jeg ser såret i siden, det åpne kjøttsåret i den grå, knudrete huden.
Etter noen få meter forlater dyret veien. Det tramper over noen busker og forsvinner bak en klippe. Sjåføren stanser bilen. Vi venter til støvet har lagt seg. Jeg er gjennomsvett og prøver å puste lydløst. Sjåføren setter bilen i første og triller sakte nedover veien igjen.
– Det er antagelig en av de aller siste, store hannelefantene, sier han. – En av de aller siste gjenlevende.
– Her? I denne delen av parken? spør jeg.
– I hele Øst-Afrika, sier han.
– Allerede? spør jeg.
Sjåføren heiser på skuldrene. Han svarer ikke.
– Bare tenk på hva den støttanna er verdt, sier den amerikanske mannen.
Jeg og den franske fotografen ser på ham.
– Og bildene dine, fortsetter amerikaneren og peker på fotoapparatet til franskmannen. – Tenk hva du kan selge dem for.
Franskmannen nikker sakte. Han bøyer seg over apparatet, blar seg gjennom bildene han har tatt. Han viser oss det siste motivet. Den grå elefanten med løftet snabel, klar til motangrep.
_____________________________________________
Fire tekster
Av Torgeir Rebolledo Pedersen
PARADOKS 1
Den kanskje viktigste parole omkring miljøspørsmål i moderne tid i Norge er faktisk ikke stilt i kravs form, men mer som en bønn: LA ELVA LEVE. Kanskje er det vanskelig å kreve på vegne av seg selv, kanskje lettere å kreve på vegne av kommende generasjoner av mennesker og dyr og insekter og planter, i en stadig akselererende frykt for at de nødvendige krysninger befruktninger og bestøvninger ikke lenger kommer til å finne sted hvis vi fortsetter å la humla suse. Men stopp en hal! Her har jeg brukt et idiom i feil kontekst, har jeg ikke? Eller kanskje nettopp ikke sett fra humlas synsvinkel? For var jeg humle ville en slik parole (eller bønn) jo være helt livsnødvendig å få innfridd.
PARADOKS 2
Etter at den kjente forfatteren Sven Lindquist hadde oppholdt seg flere år i Kina, India og Afghanistan, ble pasifistiske fra det velbergede Sverige rystet i sitt møte med den asiatiske virkeligheten, og han innså at den rike og forurensende verden ikke kom til å gi slipp på sine privilegier frivillig. Derfor trakk han følgende konklusjon: «Er sosial og økonomisk frigjøring mulig uten vold? Nei. Er den mulig med vold? Nei.»
GRØNT OG STILLE
At barn og ungdom lærer å bli glad i naturen er viktig, like viktig er det å kunne beskrive kvaliteter ved naturen og opplevelsen av den mest mulig presist, derfor holder det ikke å si at du for eksempel liker deg i skogen fordi det er grønt og stille der, da kunne du like godt befunnet deg i fyllearresten, der er det også ganske grønt og stille.
”MAMMUT” /
LIBRETTO TIL EN MIKRO-OPERA// OPERA BUFFO FOR MANNSKOR
solo bass:
O tin meg menneske
O tin meg menneske
Sånn ja , sånn
Tin meg
gram for gram
tonn for tonn
metan metan
Tin meg
fra da til nå
tin meg
fra tå til topp
tin meg tin meg tin meg
Ja tin meg menneske
Ja tin meg menneske
en utopi for meg
en dystopi for deg
flere mannsstemmer/ både tenor/ baryton/ bass/ til slutt hele koret:
O tin oss menneske
O tin oss menneske
Sånn ja , sånn
Tin oss
gram for gram
tonn for tonn
metan metan
Tin oss
fra da til nå
tin oss
fra tå til topp
tin oss tin oss tin oss
Ja tin oss menneske
Ja tin oss menneske
en utopi for oss
en dystopi for deg
Metan metan
herfra til Langtvekkistan
Metan metan
en utopi for oss
en dystopi for deg
tin oss
på tross
av det
ja drit og dra
herfra til Langtvekkistan
ja drit og dra
en utopi for oss
en dystopi for deg
tin oss
på tross
av det
tundra nok
å dundre ut av
TUNDRA NOK
Å DUNDRE UT AV
TUNDRA NOK
Å DUNDRE UT AV!
_____________________________________________
Ørkendøvende
Av Ingebrog Arvola
25 % matjord blir til ørken
ugler faller fra trærne
torsken skifter kjønn
ørnene mister retningssansen
de sitter på hustak
grisene mister kontrollen over blærene sine
hva gjør du der borte?
er du en av fem nordmenn?
er du en av fem?
det er ingen andre her
det er veier
det er støv som blåser
det er ørken
øredøvende ørken
ørkendøvende ører
ørene?
ser du dem ikke?
der
på hver side av hodet ditt
de vokser for hver gang du ikke lytter
og uglene faller
den som ikke lytter, lyver
og da vokser ørene dine
jeg kan se dem helt herfra
_____________________________________
Etter klokka 20 drikk Jens Evensen berre vatn
Av Mette Karlsvik / Foto: Astrid Borchgrevink Lund
Sommarhuset ser lite ut. Unnseleg, enkelt. Jens Evensen måtte likevel bruke alt han har av forhandlingsevner for å få huset til det han meinte var rett pris. Sjølv ein Høgsterettsjustitiarius har eit økonomisk smertepunkt, ei grense for kva han klarar av utgifter. Ei lita stove på Storsanden. Glasa er det største på huset. Jens Evensen drar stolen bort til glaset, og ser etter båtar. Seglbåtar kjem frå Færder, fullasta av rikmannssøner. Sommaren er på hell. Har vi kreps nok, seier fru Evensen. Hendene hennar blir særleg små mot krepsekorga. Petit som Catherine Deneuves, så små at dei, når dei knytte er, får plass i ei einaste av Jens sine hender. Kreps har vi nok av, seier han. Vi har vin, smør, brød. Om du har det bra, seier Jens Evensen; Då er alle ting godt. Nordover, nordover: alle båtar skal nordover før det blir mørkt. Evensen vaknar til av å studere fjorden. Vatnet går inn i hovudet på han, lagar sirkulasjon. Han fiskar fram parkerpennen, ei med Braathens Safe på sida. Rekefiskeforhandlinga blir utsett, skriv Evensen: Grunnen er at det norske UD avventar ei svensk utgreiing, ei om status på rekebestand i Ytre Oslofjord, skriv han. Han reiser seg, og går bort til kjøkkenkroken. I skåpet legg han papira sine. Så seier han: Har vi kreps nok, sa du. Vi har kreps nok, seier fru Evensen. Men kjem dei, har du sett dei, seier ho. Jens Evensen går attende til glaset. Når han no ser ned på fjorden, forvekslar han den ei stund med den han ser frå stoveglaset heime i Holmenkollåsen. Så smal er fjorden mellom Sand og Drøbak, at han liknar Indre Oslofjord.
Men kjem dei snart, seier fru Evensen. Sjå, der kjem Danskebåten, seier Jens Evensen. Kor, seier fruen. Han kjem snart, seier Evensen. Fru Evensen ser på armbandsuret. Jau, det stemmer det. Han skulle ha vore her for litt sidan, seier ho. Han kjem, du ser det på fjorden, han er låg, ser du, seier Evensen: Sjøen rekk berre halvvegs mot brygga, seier han. Havet trekk sørover. Det blir sugd opp og inn i båtens botndel. Det sirkulerer ei stund, skyl røyr og sanitær ein siste gong før fjorden blir inderleg og intenst liten. Danskebåten sig inn sundet. Slusar sjøen gjennom seg, og ut att, bak seg. Vimplar sig forbi. Dei er på høgd med Evensen, i eit minutt, nesten to. Så søkk fjorden igjen, og pustar inn, ut, og inn igjen, før det roar seg. Før solgangsbrisen kjem, før fjæra, før havet igjen søkk, og så søkk igjen.
Møterommet har berre kunstlys. Ikkje eit vindauge på nokre av veggane. Berre eit brystpanel bryt opp veggane. Kva vêr det enn er, ute, er rommet det same. Lyset er gult, golvteppet raudt. Delegatane i ymse fargar. Brune tweeddressar, men elles fargar i fleng. Bukser med sleng. Jens Evensen er kledd i grått. Skjorta kvit, andletet roleg. Berre fråveret av glas uroar Evensen. Han har ei mappe under armen. I mappa står alt han skal seie. Så han går støtt opp matta. Matte på matte. Det er som Danskebåten.
De gjer krav på halve Nordsjøen. Eg godtek ikkje premissen, seier Evensen: Ja, vi gjer krav på. Men det er ikkje halve Nordsjøen vi vil ha. Og Norsk Hydro skal samarbeide med franskmennene, seier Evensen. Samarbeide, seier Møller: Caltex skal bore. Men dei skal vel bore for dykk, og ikkje for seg sjølv, seier Møller. Ikkje Caltex. Bureau de Rècherche de Pètrol, seier Evensen, og ser på klokka. Vi får halde fram diskusjonen over middag, seier han. Det blir tatt godt imot av dei andre. Engelskmannen leverer den berømte replikken, ein som han bit i seg i år seinare: Lat oss dele broderleg av ølet i kveld. Så lagar vi så mykje betre avtalar i morgon. Og noko må dei ha fått instruert, servitørane på Grand Hotell; noko om å fylle opp glas så snart dei er tomme, og å komme med nye korger brød, nye fat smør, så snart det blir tomt på fata. Men kor mykje dei enn vil servere Evensen, så får han ikkje større plass til mat og drikke. Han sluttar etter to glas, og lar maten søkke. Så kjenner han også at det har vore ein lang dag, og går og legg seg. Svensken, islendingen, briten, dansken sitt oppe. Dei blir venner. Snakkar ikkje rundt grauten, men går rett dit det brenn. Til gass: Gass brenn. Det er mulegheiter for at det finst naturresjar, olje, gass, det er kva det handlar om, eigentleg. Difor går dei rett frå brennivinet til delelinene. Kor skal lina gå. Kor går lina for den einskilde. Dei går frå politisk prat til rundar i baren. Frå det som verten dekker, til å utfordre kvarandre til å dekke rundar. Dei tømmer glas på glas, og når formtoppen nokre timar før frukost, fem – seks timar før første møte. Dei møtest i hotellets frukostsal. After you, seier engelskmannen, ved brødet. Men nordmannen skal ikkje ha brød. Han går rett til havregryna, blandar gryn og mjølk, og drikk kaffien sin svart. Engelskmannen tar te med sukker og mjølk, og egg og bacon. Alt er som det skal vere. Det var kjekt i går, seier dansken. Vi lo godt i går, seier svensken. Evensen synest det liknar ein vits. Dei ser ikkje så verst ut i dag, og dei høyrest godt også. Dei hevdar sine land sine interesser, og dei gjer det med høge røyster, ved frukostbordet. Og forhandlingane varar. Evensen trekk det ut. Uthaldande av komplekse karbohydrat drar han opp nye fakta, kompliserande fakta. Men kor skal grensa gå. Grensa er grei. Prinsippet er ufråvikeleg og klart, seier Jens Evensen. Grensa går i lik avstand mellom kyststatar. Midt mellom Danmark og Noreg. Det er likedelingsprinsippet, seier Evensen. Men kor måler ein frå, frå ytterpunkt på kysten; Frå dei yttarste berg og nes, eller frå fyra, frå dei siste fyra, frå Færder, frå Fyn, seier Møller. Vi følgjer prinsippet nedfelt i Genèvekonvensjonene av 1958, gjentek Evensen. Likedelingsprinsippet, seier han: Det følgjer dei legale linene, på kartet. Og når dei kjem til karta: Når dei teiknar inn grensene – dei som skal bestemme kven som kan vinne ut olje kor, då har mykje av kreftene gått ut av Møller, – byrjar krafta å gå ut, trekk Evensen det lengste strået.
Slik skal ein sikre rettvise: Dei deler sokkelen i rette liner, med matematisk nøyaktigheit, midt mellom grensane for nasjonane. Likedelingsprinsippet gir like mykje havbotn til kvart land. Men havbotnar er ikkje like. Noregs sokkel har olje. Olja går snart inn i eit omløp: byggjer økonomien til landet, bidrar til global ulikskap. Tretti prosent av folket i verda brukar 70 prosent av ressursane. Prosenten av dei rike aukar til tjue prosent. Dei brukar 80 prosent av ressursane i verda. Bruket blir til søppel og forureining; slepp ut gassar, legg att skrot. Det er likedelingsprinsippet, det som skal gjelde all havbruk. Det skal gjelde fordeling av reker og torsk, sild og krill. Kystline og havbotn, mot Russland, Sverige, Danmark, Island. Det same prinsippet, seier Jens Evensen, og skriv det også: Først og framst skriv Evensen alle avtalar ned, og krev at dei forpliktar seg, statsleiarane i Russland, Danmark, Sverige, Island. Når dei er tunge å be, då viser Evensen til Genevekonvensjonen, gjentek han: Den av 1958. Juss, gjentek Evensen: Det er rettvise materialisert som stykke papir. Partiklar fortsett å auke i lufta over han. Hans barnebarn lever og andar i ei tid med 30000 partiklar per kubikkmeter luft.
/
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 
Leave a Reply