Søk

KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´CLIMATE CAMPAIGN // NWCC

Klimaaksjonen består av forfattere, kunstnere, kritikere, oversettere og journalister. Vår målsetting er forankret i Grunnlovens §112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» // Norwegian Writer’s Climate Campaign will actively participate in a much needed democratic process to act against the overheating of our planet.

Billedlig talt: Widening Circles by Pat van Boeckel

Throughout my life I have heard the message, again and again, that the end of the world may be near. The atomic bomb, leaking nuclear power plants, climate change: these are just some of the items on the list. The good news is that we as humans are still around. Yet, with every new calamity that takes place, people want to bury their heads in the sand again.

Photo: Stills of Joanna Macy from the film Widening Circles by Pat van Boeckel.
Photo: Stills of Joanna Macy from the film Widening Circles by Pat van Boeckel.

I made a plan for setting out to meet Joanna Macy. She is an American environmental activist, already for fifty years, standing firm in protection of Earth. She developed a method that supports people in coping with the ecological and social crises of our times. Dealing with it without succumbing to apathy, despair or cynicism. She calls this “The Work That Reconnects.” Presently, trainings in this are provided all over the world. At the moment, Joanna is 88 years of age. The widening circles around her are teeming with life. As I travel along America’s West Coast, I meet several people who have been deeply influenced by Joanna. Each in their own way gives a personal expression to the practice of The Work that Reconnects. Moving to action rather than to throw in the towel.

Continue reading «Billedlig talt: Widening Circles by Pat van Boeckel»

Letters from the Past to the Future. Received / Nora Bateson

Credit: Kai de Fontenay / Father and daughter, Cambridge 1978

We live in a world in which distrust and greed and violence masquerade as common sense, and in which the pathways of distrust and greed and violence are rapidly becoming self-validating. By following those pathways we create the social and international structures, the premises upon which we must live. By choosing the «common sense» of distrust, we choose also the progressive truth of distrust. We cause horror to become the only pathway to wisdom. 

Gregory Bateson, letter to the UC Regents 1979.

I keep these letters from my father, Gregory Bateson to the University of California Regents close. While they are not personal mementos, they are beautiful treasures that speak deeply to me. They remind me how to think with a bigger heart, and bigger perspective. His wisdom in these pieces continues to be a source of both goodness in the world, and of dire warning. For those of us who consider ourselves “systems thinkers” I think these letters are worth studying. They illustrate a kind of perceptive reach into the meta-meanings of events and deeds that can otherwise be taken at more surface levels, and misunderstood.

Continue reading «Letters from the Past to the Future. Received / Nora Bateson»

John Swedenmark: Nu och inte senare

Klimaaksjon, och hela diskursen kring ekopoesi, skapar en tolkningsram där de ingående dikterna börjar producera nya betydelser.

Uppdraget att respondera på Klimaaksjons litterära texter och ge en rapport från Sverige visade sig vara svårare än väntat – särskilt som jag kommer in sent i raden, efter en mängd tänkvärda kommentarer och distinktioner.

Jag fick svårt att hitta nånting viktigt att tillägga, och den centrala dialogen i Sverige finns redan representerad i dikturvalet: mellan å ena sidan Johannes Heldéns återskapande i ord och bild av systemen och deras störningar och å andra sidan Jonas Grens nästan ståuppkomiska maximalisering av klimathotet och dess diskurser.

Continue reading «John Swedenmark: Nu och inte senare»

Kaj Skagen: Det store naturvernåret

Kai_Skagen_900

 

Det store naturvernåret er forbi
Propagandaplakatene mot forsøpling
råtner i veigrøftene
Snart er det vår igjen
Sterile fugleflokker vender hjem
Giftig snø smelter over svidd mark
Surt vann sprudler ut i brunseige elver
Vi finner døde fugler i skogen
og snart er det vår tur
Når noen finner 
sjøldaude direktører på Karl Johan
er det på høy tid 
at organisasjonskomitéen kalles sammen:
Vi kommer til å trenge
et naturvernår til
(Fra Gatedikt, 1971)

 

/

Kaj Skagen (f. 1949) debuterte som forfatter med Gatedikt i 1971. Året etter kom Vi som arvermaskinene. Både disse to diktsamlingene og romanene En elv under gaten (1976) og Barføtt gjennom Europa (1978) forteller om å bli voksen i ungdomsopprørets tid. Kjent for en større offentlighet ble Skagen med Broene brenner som vant 1. pris i Gyldendals store roman-konkurranse i 1982. Omfattende debatt skapte han året etter med Bazarovs barn, en kritikk av de kulturradikale strømningene i den norske syttitallslitteraturen. I tillegg til å være forfatter har han siden debuten bemerket seg både som tiddskriftredaktør og samfunnskommentator. Hans siste bok er Morgen ved midnatt – Den unge Rudolf Steiners liv og samtid, verk og horisont (2015), utgitt på Vidarforlaget. // Redaksjonen takker så mye for lov til å publisere dette diktet!

 

Jesper Olsson: Omänskliga historier

Tid är överallt. Också i det människor aldrig ser, hör och berör.

 

På flera sätt reduceras tillvaron drastiskt idag: de kolbaserade klimatförändringarna skriver om planetens historia och artdöden decimerar däggdjurens, fåglarnas, fiskarnas skimrande livsvärldar. Men skala och perspektiv spelar också en roll. Som Myra Hird och Nigel Clark konstaterar i en artikel med den uppfordrande titeln ”Deep Shit”, kommer högarna av avfall som människors göranden och låtanden producerar inte bara att utsläcka, utan också alstra entiteter och mikroontologier – den ”verkligt mörka ekologin”. Vilket vittnar om ett planetärt liv bortom det som beskådas och fångas in av det mänskliga i dess skiftande former och politiker.

Continue reading «Jesper Olsson: Omänskliga historier»

Reines / The Lovers // Elskerne / Kleiva

small author photoAriana Reines

 

The Norwegian Writer’s Climate Campaign are proud and happy to publish the following excerpt from Ariana Reines’ play Telephone (2009).

Ariana Reines was born in Salem, Massachusetts. She is not only a playwright, but also poet and translator. She earned a BA from Barnard College, and completed graduate work at both Columbia University and the European Graduate School, where she studied literature, performance, and philosophy. Her books of poetry include The Cow (2006), which won the Alberta Prize from Fence Books; Coeur de Lion (2007); and Mercury (2011). Her poems have been anthologized in Against Expression (2011) and Gurlesque (2010). Known for her interest in bodily experience, the occult, new media, and the possibilities of the long or book-length form, Reines has been described as “one of the crucial voices of her generation” by Michael Silverblatt on NPR’s Bookworm.

The Norwegian Writer’s Climate Campaign are proud and happy to publish the following excerpt from Ariana Reines’ play Telephone (2009). This play was performed at the Cherry Lane Theater and received two Obie Awards. A re-imagining of its second act was featured as part of the Guggenheim’s Works+Process series in 2009, and the script was published in Play: A Journal of Plays in 2010. 

/

Coeur de Lion (2007) was translated into Norwegian by Anna Kleiva in 2016, Anna Kleiva have also translated the following excerpt from Telephone into Norwegian. You can read it here, or continue reading for the English version. 
Continue reading «Reines / The Lovers // Elskerne / Kleiva»

Shoaib Sultan: Koranen er en grønn bok

I en tid hvor debatten om islam og muslimer altfor ofte handler om vold, terror og krig, kan det være nyttig å se på noen andre sider ved religionen.

Min egen inngang til naturtemaet ble inspirert av en agnostisk jødisk forsker og forfatter, Leslie Hazleton, som snakker om Koranens bilde av paradiset. I Koranens paradis finnes hager med sildrende bekker, litt ulikt det enkelte antimuslimer (og noen muslimer) synes å mene. Hazleton nevner også Koranens fokus på menneskets forvalteransvar og en miljøbevissthet hun ikke finner i andre hellige tekster. Jeg har alltid vært opptatt av miljø- og klimaspørsmål, og samtidig interessert meg for religion og religiøse problemstillinger. Jeg hadde bare ikke koblet disse to feltene tidligere, selv om jeg vokste opp med en forståelse av at vi alle har et ansvar for annet liv, og at det å plage eller drepe dyr for sin egen fornøyelses skyld er feil. Hazleton vekket en nysgjerrighet både i den religiøse og klimabevisste delen av meg, om forbindelser mellom tro og miljøbevissthet, og om hvorvidt miljøengasjement kan funderes i Koranen.

Continue reading «Shoaib Sultan: Koranen er en grønn bok»

Freddy Fjellheim / Politisk forurensning

Når Anne Karin Sæthers bok «De beste intensjoner» foreligger i bokheimen, er det slett ingen hverdagshendelse.

Allerede overskriften på forordet – «Klimaland eller oljeland?» – røper at dette ikke er middelmådige sakprosa som lefler med objektivitet. Den som skal snakke og skrive om olje er forpliktet på en overordnet kontekst, nemlig det faktum at to tredjedeler av de kjente fossile ressursene må bli liggende i bakken (IEA).

Olje-Norge er etterhvert så gjenklistret av politiske mytologier, retoriske strategier og økonomiske privilegier at det kreves betydelige intellektuelle ressurser og mye mot for å gyve løs på konglomeratet. Også sosiologiske og sosialpsykologiske forståelsesformer må tas i bruk. Det gjør Sæther f.eks. når hun karakteriserer «Olje-Norge» som en bygd, dvs. et innfløkt nettverk av bekjentskaper, festkultur og kryssende behov og interesser. Journalisten ser, lytter og noterer på så mange nivåer at helhetsbildet blir brogete og dermed også sannferdig.

Continue reading «Freddy Fjellheim / Politisk forurensning»

Lise Haurum: Insekterne

 

Under lampen
cirkler en blafrende krop
Natsværmeren lander
på sin skygge

 

*

 

Billerne står på hovedet
graver igennem jordskorpen
Forsvinder på ubestemt tid

 

*

 

Solen i en fortættet plet på jorden
varmer dagpåfugleøjen op
Kroppen dirrer i varmen
flyver af sted

Continue reading «Lise Haurum: Insekterne»

Kunstneropprop 2017

/ Credit: Isaac Cordal

Trekk bankene ut av oljeinvesteringer! Skriv under!

I disse dager tar tusenvis av mennesker verden over til gatene i Global Divestment Mobilisation. De krever at banker og andre samfunnsinstitusjoner trekker sine investeringer i fossilindustrien – som står for noen av de største CO2-utslippene som fører til global oppvarming.

Continue reading «Kunstneropprop 2017»

Lars Bukdahl: At regne kirsebærtræer ud

Jeg bliver så stresset her i april af kirsebærtræet, når det henrevet PINK blomstrer løs lige udenfor mit vindue.

Nu skal jeg huske virkelig at bruge mine øjne, tænker jeg, før jeg kigger ned på skærmen igen og kigger på den alt for længe, inden jeg kigger op på kirsebærtræet igen og måske slet ikke får øje på det. I det mindste burde jeg indføre det som fast og primær overspringshandling, her i april, når jeg pauserer fra hektisk skriftproduktion, at kaste et fokuseret blik på kirsebærtræet i stedet for bare at klikke mig hen på Facebook eller Twitter og læse om alt for lidt og alt for meget.

Jeg lagde godt mærke til den anden dag, at afblomstringen var i gang, men så langt var den jo heller ikke nået. Men i dag er den komplet, blomsterne hænger stadig fast på deres grene, men de har skruet helt ned for deres farvestyrke og spændstighed eller – jeg bruger det ord for sjældent – vivacitet. I morges, mens persiennerne stadig var nede, og det ikke helt var blevet lyst, stod jeg og bladrede rastløst i bøger, der var udkommet dette forår og faldt over denne smukke, men komplekse (og NB frivolt komplekse) linje, der også er et digt i Signe Gjessings nye, tredje digtbog Ideale begivenheder, der ikke genrebetegner sig som hverken digte eller poesi, men som ”vers”:

”måden hvorpå universet er en hjælp til at regne ting ud, så intet ikke behøver at regne kirsebærblomster ud i hovedet”

Continue reading «Lars Bukdahl: At regne kirsebærtræer ud»

Billedlig talt: Claudy Jongstra

Claudy Jongstra (1963) er en nederlandsk kunstner, internasjonalt kjent for sine store filtinstallasjoner. Disse befinner seg i offentlige rom på mange steder i verden, fra Lincoln Center i New York til Amsterdams offentlige bibliotek. Hennes metoder og arbeidsprosesser er fundert i dyp respekt for naturen, i bærekraftige handlinger og i ærbødighet for de fantastiske egenskapene hos materialene hun benytter seg av. Jongstra er bosatt på en gård i Friesland hvor hun, sammen med et lite team av medarbeidere, forvalter, dyrker og har kontroll over alle prosesser. Dette gir henne en unik oversikt og innsikt i alle deler av arbeidet, og ikke minst gjør det henne så å si selvforsynt. Hun har sin egen saueflokk som gir henne fiber, hun dyrker planter for å farge fiberen og hun holder til og med bier. Alt hun gjør er knyttet til det å arbeide med hendene. Hun er levende opptatt av kulturarv og håndverkstradisjoner. Uten den kunnskapen og de erfaringene som dette gir oss, mister vi kontakten med naturen og det levende livet rundt oss, mener hun.

Continue reading «Billedlig talt: Claudy Jongstra»

I vippepunktet / Sara Sølberg

Soelberg-Sara.jpg

Av Sara Sølberg / Foto: Pernille B. Wallvik

 

 

Metanisen under havbunnen er vanligvis stabil, men ved undersjøiske jordskred kan gassen frigjøres i bobler som utvider seg eksplosivt og jager opp mot havoverflaten. Et skip som ligger i veien for en slik boble suges umiddelbart ned til havets bunn. Er boblen stor nok kan den også skape vakuum i luftrommet, slik at fly mister høyde og trekkes ned i dypet. Varmere hav frigjør mer metangass. Hundrevis av gigatonn nedfrosset metan venter under havbunnen på å omdannes til metangass og slippes løs – opp fra havet og ut i atmosfæren, for der å bidra i den globale oppvarmingen. I overgangen mellom paleocen og eocen skjedde lignende store endringen i hav og atmosfæresirkulasjonen, temperaturen økte, havene steg, oksygennivået i havene sank, liv forsvant.

Continue reading «I vippepunktet / Sara Sølberg»

Gunnar D. Hansson: (Österöd)

Foto: Jäger Arén

 

«Skalbärgen räknas med rätta ibland et af de största Bohus-Läns under; ty de ligga uppå Landet nästan hela quarten på somliga ställen, ifrån hafvet. Desse skalbärgen bestå af Snäcke- och Musselskal, som här äro samlade i den myckenhet, at man kan undra det så många lif lefwat i werlden». (Carl von Linné, Wästgöta-Resa, På Riksens Högloflige Ständers Befallning Förrättad 1746)

 

Det gick bra en hel vecka. Riktighetsbeskrivare,

inte poet, som danskan sa. Sedan återfall, som för

de flesta. Riktigheten ville sig inte, för mycket

sjävbekräftande pedagogik, de flesta surfade vidare.

 

Fjärilarna steg upp (som i den danska dikten)

en sommarmorgon för niotusen år sedan.

Kanske inte mot Gud som på den tiden

knappast var påtänkt i sin senare skepnad.

Continue reading «Gunnar D. Hansson: (Österöd)»

Jane Hirshfield: On the Fifth Day

/Credit: dodgepoetry.org

 

 

On the fifth day

the scientists who studied the rivers

were forbidden to speak

or to study the rivers.

 

The scientists who studied the air

were told not to speak of the air,

and the ones who worked for the farmers

were silenced,

and the ones who worked for the bees.

  Continue reading «Jane Hirshfield: On the Fifth Day»

Frode Helmich Pedersen: Poesien under klimakrisens harde himmel

I.

Ulike former for økologisk orientert diktning har etter hvert blitt et såpass utbredt fenomen at det synes rimelig å regne økopoesien som en av vår egen epokes definerende litterære fenomener.

I Norge er oppblomstringen av litteratur av denne typen tett forbundet med forfatternes klimaaksjon, hvis nettsider utgjør den viktigste plattformen for økopoetisk litteratur i norsk sammenheng. Riktignok er nettsidens ansvarlige redaktør Freddy Fjellheim tydeligvis ikke helt komfortabel med betegnelsen «økopoesi». I en kronikk i Aftenposten i 2015, snakker han istedet om «den nye poesien», men det dreier seg ikke desto mindre fremdeles om en økologisk bevisst poesi. Nettsidens ambisjon er ifølge Fjellheim å skape grunnlaget for «et nytt skriftlig fellesskap under klimakrisens harde himmel».[1] Selv om denne formuleringen er åpen nok til å inkludere mange ulike skrivemåter, synes den for poesiens vedkommende likevel å innebære et krav om at poeten på en eller annen måte må gi seg i kast med den trusselen klimakrisen representerer. Spørsmålet blir da om poesien kan leve med et slikt krav – må ikke poesien være fri dersom den i det hele tatt skal være?

Continue reading «Frode Helmich Pedersen: Poesien under klimakrisens harde himmel»

Det hastar

Aardalen_vinterpoet17-1-e1489491136350

Av Oddbjørn Aardalen / Foto: Privat 

 

det hastar, snart
blir beverhyttene bensinstasjoner

utan kundar, alle nyingar
blir daue neonlys i handlegatene,

det må skaffast fleire
private kyrkjegardar for førskulebarn,

snart legg isen seg
i helvete, og alle kvinner

som skal ha barn, veit at det blir
ei soppsky, ingen

er i tvil om
kven faren er

 

//

Redaksjonen takker Oddbjørn Aardalen for lov til å publisere dette diktet som ble kåret til månedens dikt i Diktkammeret i februar 2016. Aardalen har utgitt flere diktsamlinger, og hans siste bok heter Bever (2016).

Susanne Christensen: At remixe The Great Pacific Garbage Patch

På vej til Legzira. / Foto: Susanne Christensen

At stå på en strand og iagttage bølgerne inspirerer ofte til en slags ærefrygt.

Skandinaviske kystlinjer kan være vilde nok, men magtbalancen ændrer sig markant når det er Atlanterhavets øjne man stirrer ind i. Dette hav har jeg stiftet bekendskab med langs den 3.500 kilometer lange marokkanske kystlinje, og her forstår man hurtigt at man bør internalisere viden om ebbe og flod. Det er en rytme af største vigtighed hvis man vil færdes på stranden, størstedelen af tiden er Atlanterhavet nemlig et humorforladt, iskoldt hav. På turiststrandene er man i rimelig sikkerhed, men de fleste strande er mindre gæstfrie. Du ser næppe dine børn forsvinde i Agadirs bølger, men en mere konfronterende og individualistisk omgang med havet passer ofte bedst; kystlinjen mod Atlanterhavet tilhører først og fremmest heroiske singulariteter med surf boards under armen.

Continue reading «Susanne Christensen: At remixe The Great Pacific Garbage Patch»

Blogg på WordPress.com.

opp ↑