Hull i himmelen. Dumdum boys / Steffen Sørum

Så er vi på an igjen. Plektere for president, fred og ordskifte. Selv ikke Jan Eggum har trodd musikk kunne endre noe som helst. Men både sult i Afrika, flom og ozonlaget har vært forsøkt redda med royalties og fete covere før. Ikke coverlåter, for der går grensen, man må satse på noe nytt, selv om det er under middels. Vi blir alle grepet av illusjonen om at jo flere som presser seg sammen rundt en mikrofon, desto mer handlingskraft yter man. Ikke rart lydmenn rister på hodet.

Jeg har syklet byen på tvers og setter meg på en kafe for å skrive. Ut vinduet stirrer jeg rett på en vegg av stein. Murstein og utsmykking i noe som minner om gull. Rådhuset i Oslo. I Hieronymos Heyerdahlsgate har arbeiderstoltet fått en skikkelig dose steroider. Statuer og utsmykking. Kommunalt proporsjonert. «Fiskereren» stirrer tomt ut av veggen, garnet henger slapt ned mot hofta. Husker folka på innsiden av bygningen at Oslofjorden er tom for torsk? Vet de årsaken?

Les mer «Hull i himmelen. Dumdum boys / Steffen Sørum»

Not Beyond Politics

‘Climate emergency is about much more than global warming or melting ice’, says art historian T. J. Demos, who recently gave a lecture in Bergen.

 

By Susanne Christensen

 

Kunstkritikk met T. J. Demos at Hotel Terminus just hours before his scheduled lecture at the project space Landmark at Bergen Kunsthall on 11 September. Demos is a professor of History of Art and Visual Culture at the University of California and founder and director of the Center for Creative Ecologies. He is currently focusing on a research, exhibition, and book project devoted to the questions, “What comes after the end of the world?” and “How can we create future social justice within capitalist ruins?” He was invited to Norway by Marie Nerland, head of the curatorial initiative Volt, which has hosted a programme of discursive and artistic events around Bergen since 2008.

Les mer «Not Beyond Politics»

SEA LEVEL / angela rawlings

/ Photo credit: John Rogers

angela rawlings is a Canadian-Icelandic interdisciplinary artist whose books include Wide slumber for lepidopterists (Coach House Books, 2006), Gibber (online, 2012), o w n (CUE BOOKS, 2015), si tu (MaMa Multimedijalni Institut, 2017), and Sound of Mull (Laboratory for Aesthetics and Ecology, 2019). Her book Wide slumber was adapted to music theatre by Valgeir Sigurðsson and VaVaVoom (2014). Her libretti include Bodiless (for composer Gabrielle Herbst, 2014) and Longitude (for Davíð Brynjar Franzson, 2014). rawlings’ Áfall / Trauma was shortlisted for the Leslie Scalapino Award for Innovative Women Playwrights (2013). She is one-half of the performance duo Völva with Maja Jantar and one-half of the new music duo Moss Moss Not Moss with Rebecca Bruton. rawlings is the recipient of a Chalmers Arts Fellowship (2009-10) and held the position of Queensland Poet-in-Residence (2012). rawlings loves in Iceland. More: www.arawlings.is

Les mer «SEA LEVEL / angela rawlings»

Hun er syk / Evelyn Osaso

Foto: Sandra Dal /

 

Evelyn Rasmussen Osazuwa har jobbet som skuespiller og slampoet siden hun gikk ut fra teaterskolen Nordic Black Express i 2011. Siden har hun jobbet med en rekke scene- og tv-produksjoner, samt skrevet og spilt forestillingene ”Fiskestang? En slampoesi-konsert”, ”Karatekidden” og «Fruen Fra Havet» med selvskrevet slampoesi og bluesmusikk av Amund Maarud.

I 2017 vant hun verdensmesterskapet ”Grand Slam» i Paris og ble den første kvinnelige og skandinaviske verdensmesteren i slampoesi.

6. september i år gav hun ut sin debutsingel, slampoesi-låta «Min Far» under artistnavnet Evelyn Osaso.

Under konfirmasjonsfesten til prinsesse Ingrid Alexandra fremførte Evelyn Osaso nylig sitt dikt «Hun er syk». Olve Flakne har komponert musikken og spiller selv piano i dette opptaket:

 

Flygtningenes tid / Kirsten Thorup

Foto: Lærke Posselt, 2016.

 

”Det er flygtningenes tid på planeten»

Nelly Sachs

/

En flygtning er budbringer af ulykke. Flygtningen kommer med dårlige nyheder. Med budskaber om krige og klimakatastrofer, om manglende livsbetingelser for planter og dyr.

 

Flygtningen bringer fjerne klimaramte og krigsplagede kontinenter tæt på og forstyrrer vores behagelige velstand med varsler om samme skrækscenarier på vores tempererede breddegrader.

 

Flygtningen minder os om at klimakatastroferne ikke ligger langt ude i fremtiden, men at vi allerede lever i fremtiden. Midt i drivhusopvarmningens forhøjede vandstande. Midt i nedsmeltningen af polerne. Midt i tørken i Afrika. Midt i voldsomme skovbrandes katastrofelandskaber.

Les mer «Flygtningenes tid / Kirsten Thorup»

Kosmopolitiske rettigheter / Johannes Servan

De pågående forhandlingene om reduksjon av klimagasser og fordeling av utgifter, reflekterer et underliggende faktum: At vi som menneskehet må forholde oss til en felles verden.

En globalisert verden betyr også globale problemer, og selv om disse problemene ikke nødvendigvis skyldes intendert politikk, krever de felles løsninger. Disse løsningene bør helst formuleres i fellesskap og på en måte som ivaretar hensyn til vilkårene for et globalt sivilsamfunn og det enkelte individs integritet. I lys av dette mener jeg det er god grunn til å se med nye øyne på Kants begrep om kosmopolitiske rettigheter. Det vil si, de rettighetene som er særlig tilpasset de situasjoner hvor mennesker er utlendinger i møte med fremmede stater. Asylretten er det mest velkjente eksempelet på en slik rettighet. Kan vi tenke oss ytterlige rettigheter som bør anerkjennes i en globalisert verden?

Les mer «Kosmopolitiske rettigheter / Johannes Servan»

Populistens tankefeil / Freddy Fjellheim

Foto: Maja Hattvang /

«Erfaringslitteraturen tilhører en langsom kulturell økologi som hjelper oss å skille skitt fra kanel i hverdagene. Poenget er ikke gold dannelse eller sitatvennlig visdom, men tilstedeværelse i språket. Med innsiktene fra erfaringstradisjonene får språk og tenkemåter fremtidskraft.»

Partilederdebatten i Arendal dette året er noe av det pinligste jeg har sett av politiske programmer. NRK hadde igjen sjansen til å vise at institusjonen er på høyde med kunnskapene om de ekstreme ødeleggelsene som herjer med mennesker og klode. Men nei. Den populistiske seremonimesteren inviterte folk til å stemme frem enkeltsaker, og så ble de flaue politikerne satt til å opptre som konkurrerende sirkushester. Konseptet ga oss den ene heseblesende gampen etter den andre i nærbilde, som når amatørskuespillere ikke får øve inn replikkene, men må ty til underlegen improvisasjon. På friluftsscenen i Arendal handlet det ikke lenger om barns fremtid, men om hvilken politiker som var best til å spille politiker.

Les mer «Populistens tankefeil / Freddy Fjellheim»

Bodies-in-circle / Aaiun Nin

Fotograf: Jani Van Den Berg

 

Black skin in the forsaken outback
of the world
both concrete and jungle
in varying states of decomposition
and men in a corner
ordering girls to smile
stiff with rigor mortis
all bones no flesh

girls in prim clothes
going to school
going to church
going to graveyards
in prim clothes
Stone eyed
missing teeth
blue-black skin
huddled together
bathed in molestation.

The first dying.

Les mer «Bodies-in-circle / Aaiun Nin»

Biskop Atle Sommerfeldt: Mennesket i Skaperverket

 

«Hele skaperverket er knyttet direkte til Gud. Den moderne utviklingsteorien bekrefter på sin måte dette perspektivet på skaperverket. Gud skapte naturen og alt annet levende før mennesket.»

«Hun er varm i dag, sola, langt bedre enn når han blåser opp til storm». Vi gir naturfenomener personlige pronomen. Slik reflekterer språket vårt fortsatt den tradisjonelle holdningen til naturen som er så tydelig uttrykt i de bibelske salmer. I den hebraiske spiritualiteten er natur og dyreliv selvstendige subjekter med en direkte relasjon til Gud:

«Halleluja! Lov han, sol og måne, lov ham alle lysende stjerner! ….Lovsyng Herren fra jorden, store sjødyr og alle havdyp, ild og hagl, snø og skodde…frukttrær og alle sedrer, ville dyr og alt fe, krypdyr og fugler med vinger, konger på jorden og alle folk, stormenn og alle styresmenn på jord, unge menn og jenter, gamle folk og gutter! De skal love Herrens navn!» (Salme 148).

Petter Dass formulerte det samme i det som nå er blitt Den norske kirkes hovedsalme «Herre Gud, ditt dyre navn og ære»:

«Om seg folk anstille vil så slemme / Guds navn slet at tie stille og glemme/ så skal dog stene og tørre bene/ei være sene hans navn det rene/at fremme/.

Ja, før Gud sin ære skal forlise,/før skal hav og grummen hval ham prise,/ samt og tanteien som løper leien/ stenbit og seien og torsk og skreien/ og nise» (Norsk Salmebok 278, vers 3 og 4).

Les mer «Biskop Atle Sommerfeldt: Mennesket i Skaperverket»

Sissel Furuseth: Håpets betydning i norsk klimafiksjon

Sissel Furuseth 7aug2019e

«Veien til lavutslippssamfunnet er full av muligheter».[1]

/

«I don’t want you to be hopeful. I want you to panic».[2]

 

Hvilken rolle spiller håpet i norsk klimafiksjon? Før jeg besvarer dette spørsmålet vil jeg gjøre oppmerksom på at overskriften hviler på minst tre diskutable premisser. For å begynne med det siste først:  

 

  • Er klimafiksjon et meningsfullt begrep som vi alle er enige om betydningen av? Betegner det en egen sjanger, eller sikter vi snarere til en tematisk orientering innenfor ulike kategorier litteratur som er mer eller mindre opptatt av (menneskeskapte) klimaendringer? Eller er klimafiksjon kanskje det som oppstår når vi anvender en spesifikk økokritisk lesemåte på en tekst? Disse spørsmålene vil jeg komme tilbake til, men la oss inntil videre godta at klimafiksjon finnes, og at begrepet har tilstrekkelig forklaringskraft.
  • Det andre spørsmålet er om det gir mening å operere med nasjonale varianter. Er norsk klimafiksjon annerledes enn for eksempel dansk, tysk, amerikansk eller egyptisk klimafiksjon? Klimaet bryr seg jo ikke om opptegnede grenser på et kart. På en annen side er det rimelig å anta at varierende topografi og ulike erfaringer med værfenomener påvirker forfatteres risikovurderinger og holdninger til omverden. Videre vil landenes eksisterende litterære tradisjon prege måten man skriver om klima på. La oss derfor gå ut fra at det finnes en særegen norsk klimafiksjon.
  • Kjernespørsmålet gjenstår: Finnes det håp? Er ikke det vi kaller norsk klimafiksjon snarere nokså dyster og håpløs? Noen mener det. La oss begynne der.

 

Les mer «Sissel Furuseth: Håpets betydning i norsk klimafiksjon»

Rike Scheffler / A Glass of Water 

Photo by Valerie Schmidt

(please scroll down for English version) 

 

/

‘As if I had set out to speak for the glass of water by my side’.

Julien J. Bismuth

 

‘We – have always been more than human’.

Donna Haraway

/

 

 

Dass ich von Wasser sprechen kann,

Valenzen, Wünschen, nicht bloß feminin.

 

Dass es sich breitet nach allen Seiten,

mit leisem Zischen, springend in Dichte,

Les mer «Rike Scheffler / A Glass of Water «

HVIS IKKE / Wera Sæther

Hvis det ikke var slik at alt stod på spill, ville jeg blitt rasende. Nå tenker jeg: hva skal jeg skrive, og hva skal jeg gjøre når jeg ikke skriver, spiser og sover.

Hvis det ikke var slik at jeg var forbundet med det som står på spill, ville jeg skrevet, og skrevet enda mer, og lykkelig trodd på en leser, kanskje også om noen tiår. Nå tenker jeg, hvem vil lese om noen tiår, hvem vil skille bokstav fra bokstav i været, hvor vil det finnes stillhet og hus å sitte i, hvor vil solen ikke blende øynene som vender seg mot den hvite siden, hvor fuktbestandig vil papiret være, for ikke å nevne heten, og hvor i verden, skjønt kanskje her hos oss, vil elektrisiteten til datamaskinen være pålitelig. Syn, bok, datamaskin er skjøre realiteter, forstyrrbare. Alt dette kan ikke-finnes.

Les mer «HVIS IKKE / Wera Sæther»

På feil klode?* Miljøaksjon mot kommunikasjonssøppel /

Av Freddy Fjellheim / Foto: Caleb Putnam \ Bilde: Utrydningstruet utsagnsposisjon?

Hvor og hvordan vil skrivende folk uttrykke seg under de livsfarlige naturomveltningene?

Det norske tidsskriftet Vinduet intervjuet nylig noen forfattere under tittelen «Norsk litteratur i dag». Enkelte av dem satte spørsmålstegn ved om forfattere bør ta ordet i samfunnsdiskusjonene. Klimaforverringene ble ikke nevnt med ett ord. Var det tidsskriftet eller forfatterne som etterlot inntrykket av en litteraturforståelse uten kontakt med virkeligheten?

Diskusjonene pågår i flere land. Forfatterne etterlyses i den offentlige samtalen, eller det som er igjen av den. Kanskje forfatterne simpelthen må lære seg å skrive og uttrykke seg i en miljøskadet medieoffentlighet? Historien vil dømme oss om vi fortsetter å sysle med det rent litterære, uten å reflektere inn truslene mot hele vår framtid som mennesker og forfattere.

Les mer «På feil klode?* Miljøaksjon mot kommunikasjonssøppel /»

Cecilie Løveid / Forstyrr ikke kjærligheten

Foto: Eivind Senneset

Cecilie Løveid (f.1951) er forfatter av lyrikk, prosa og dramatikk. Hun debuterte i 1972 med romanen Most, og markerte seg gjennom 70-tallet med flere eksperimentelle, prosalyriske utgivelser. Deretter gikk Løveid over til å skrive dramatikk, blant annet hørespillet Måkespisere fra 1983, som ble tildelt Prix Italia.

I skuespillene Barock FriiseMaria Q og Rhindøtrene fra midten av 90-tallet, benytter Løveid seg av historiske skikkelser for å undersøke den moderne kvinnerollen. Løveid er en av landets mest spilte samtidsdramatikere, og har mottatt Ibsen-prisen tre ganger. På 2000-tallet har Løveid utgitt en rekke anerkjente diktsamlinger. Hennes hittil siste, Vandreutstillinger (2017), er en samling fabulerende dikt om kunstverk og kunstnere, og om krig, terror og kjærlighet. For denne mottok Løveid både Brageprisen og Kritikerprisen. Løveid var i mange år bosatt i København, og bor i dag i Bergen, hvor hun er oppvokst.

Forfatternes klimaaksjon takker for nyskrevet dikt! 

 

Les mer «Cecilie Løveid / Forstyrr ikke kjærligheten»

De løfter seg selv ut av fattigdommen / Thomas Hylland Eriksen

Foto: Kari J. Spjeldnæs


Bangladesh var lenge synonymt med håpløs fattigdom. Nå er det i ferd med å bli et mellominntektsland. Eirik Jansen har fulgt landsbyen Bhaimara i 40 år, og har svarene.

En av de minst tiltalende flosklene i journalistspråket er den som går ut på at kinesere (enkelte sier endog kineserne; jeg minner om at de er godt over en milliard) er blitt løftet ut av fattigdommen. Rent bortsett fra at formuleringen er slapp og doven, død og oppbrukt, er den ikke så rent lite nedlatende. Folk flest, også kinesere, løfter seg jo faktisk selv, ofte etter håret. Det er dyrt å være fattig, og det kan kreve en enorm innsats å forlate den absolutte knapphet. For mette mennesker i et søkkrikt utkantstrøk kan det være vanskelig å forstå dette. Her forleden år trodde jeg knapt mine egne øyne da jeg leste en politiker snakke om at det var viktig å stille krav til innvandrere. Finnes det overhodet noen befolkningsgruppe det stilles strengere krav til? spurte jeg, uten å få svar.

Les mer «De løfter seg selv ut av fattigdommen / Thomas Hylland Eriksen»

Blogg på WordPress.com.

opp ↑