HVORDAN SKAL VI LEVE?

Helene+de 2016 073

Af Helene Hagel

’Naturen’ er måske et af de mest komplekse ord i det moderne sprog. Det optræder i så mange afskygninger, i så forskellige kontekster, at selve konceptet har en fundamental flertydighed og uklarhed.

 

Naturen er i dag både den materielle verden og hele universet; det grundlæggende fundament for eksistens; de elementære drivkræfter for al liv; naturvidenskabens genstandsfelt; tidsløse og universelle love; evolution; det ikke-menneskelige og ikke-sociale og det ikke-intellektuelle og spirituelle. Vi kan aldrig helt forstå naturen, men naturen er alligevel måden, vi giver verden og dele af os selv mening på.

Forholdet mellem ’natur’ og ’samfund’ har altid været det fundamentale organiserende princip for politisk tænkning på miljø- og klimaområdet og dermed er den måde, vi forstår ’naturen’ på, med til at forme vores handlinger (og ikke-handlinger).

I den moderne vestlige tænkning defineres naturen ofte som en modsætning til samfundet. Denne dualistiske tænkning har domineret, siden mennesket holdt op med at være primitivt og blev i stand til at dominere naturen teknisk og sidenhen teknologisk og nåede sin fulde udvikling i Vesten i det 19. århundrede, da naturen blev fortonet til at være et område af ufrihed og fjendskab, der skulle undertvinges og kontrolleres. Industrialiseringen lovede at frigøre menneskeheden fra hungersnød ved at afkoble os fra naturens kræfter. Landbruget var nu ikke længere langsomt og underlagt naturens vilje, floderne kunne kontrolleres, og man byggede store damme som et endeligt symbol på Mandens sejr over Naturen. Naturen blev effektiviseret og kunstige søer, videnskabelige forbedringer af jordforhold til massedyrkning og kultivering af dyre– og planteliv tillod menneskeheden endeligt at erobre naturen.

Den sovjetiske historiker Pokrovsky bekendtgjorde i 1931, at det var nemt at forestille sig en fremtid, hvor videnskab og teknologi var perfektioneret i en sådan grad, at naturen blev blød voks i menneskets hænder, som han kunne forme på hvilken måde, han ønskede. I dette verdensbillede er mennesket fundamentalt forskelligt fra andre væsener – og kan regere over dem. Mennesket er herre over sin egen skæbne og kan vælge sine mål og lære at gøre det nødvendige for at opnå dem. Verden – og dens ressourcer – er uudtømmelige, hvilket giver uanede muligheder for mennesker, hvis historie er båret af fremskridt. For ethvert problem er der en løsning og fremskridtet vil aldrig ophøre. Naturen kan undertvinges og domineres gennem teknologi og videnskab. Den er vild og truende, men gennem videnskabelig metodologi kan den tæmmes og gøres brugbar for mennesket.

 

NATURER ERSTATTER «NATUREN»

Hvis vi vil handle over for klimaforandringerne kan vi i dag ikke længere tillade os at tænke på denne reduktionistiske måde i vores forståelse af forholdet mellem natur og samfund. Naturen kan ikke længere være noget eksternt, der kan gøres brugbart for mennesket. Naturen kan ikke længere studeres gennem objektiv, interessefri videnskab.

Naturen – i ental – kan ikke længere eksistere. ’Natur’ er en bred vifte af konkurrerende ’naturer’, og enhver af disse er konstitueret gennem en lang række af sociokulturelle og diskursive processer. ’Samfundet’ og ’naturen’ kan ikke længere opdeles og vi er i dag ved at udvikle et andet forhold til naturen, der bevæger sig ud over reifikation, besiddelse, tilegnelse og nostalgi. I stedet finder vi hybrider, som overskrider tidligere grænser og domæner. Mennesker og ikke-mennesker kan ikke længere adskilles – de indgår i netværk, hvor det er svært at se, hvor det ene begynder og det andet slutter. Var Tjernobyl forårsaget af menneskelige eller teknologiske fejl? Er genmodificeret mad et socialt eller miljømæssigt problem? Er ødelæggelsen af regnskoven en social katastrofe eller et problem for naturen?

I denne forståelse af forholdet mellem natur og samfund kan videnskab ikke længere ses som en afkoblet refleksion af ’virkeligheden’. Det, vi ved, stammer udelukkende fra videnskaben og klimamodeller er blevet et nødvendigt holdested, når klimaforandringer bliver et politisk problem. Vi er, hvis vi skal handle, dybt afhængige af denne videnskab. Bare det at tale om klimaforandringer forudsætter, at vi ved, at klimaet engang var anderledes. Det ved vi kun gennem videnskabelige modeller.

                                   / «EARTH SYSTEM SCIENCE»

1988 var et skelsættende år for udviklingen af en ny forståelse af forholdet mellem natur og samfund. Her blev der åbnet op for en ny æra i international miljø- og klimapolitik, da FNs Klimapanel IPCC blev skabt. Dette var året, hvor de menneskeskabte klimaforandringer for alvor indtrådte i den offentlige og politiske bevidsthed. NASA lancerede ’Earth System science’ som et nyt strukturende koncept for organisationens fremtidige forskning. ’Earth System science’ byggede på et blik fra rummet, der var muliggjort af avanceret teknologi, globale databaser og sofistikerede computermodeller. Det var en holistisk superdisciplin, der forsøgte at omfavne alle processer i naturen og samfundet som et integreret og forbundet system. Den nye videnskab beskæftigede sig ikke kun med biosfæren (i form af liv) men også med atmosfæren (som betingelsen for liv) og den kunne dermed fortælle os ting om kloden, vi før hverken kunne se eller vide.

I denne videnskab ligger et opgør med idéen om, at vi (på ukompliceret) vis kan ’manage’ os ud af problemerne. Menneskelige aktiviteter er nu blevet så gennemtrængende, at de konkurrerer med naturens kræfter og kloden bliver en slags terra incognita. Vi kan ikke længere blot lægge os fast på en kurs for fremtiden, hvor vi kan få både vækst som hidtil og bæredygtighed.

 

MENNESKEHEDEN SOM EN ENORM GEOLOGISK KRAFT

Denne tids klimavidenskab muliggjorde, at vi kunne se vores egen påvirkning af kloden på en helt ny måde, og idéen om menneskeheden som en enorm geologisk kraft vandt indpas. Bevidstheden om det antropocæne slog op igennem 00’erne igennem, og problemer og løsninger blev nu forstået i helt andre rammer, der tog højde for de komplekse og uforudsigelige processer i det globale klima.

 

late_spring_ocean_ice_8429843175

/ Av Western Arctic National Parklands – Late Spring Ocean Ice, CC BY 2.0.

 

I det antropocæne udspringer den primære bekymring ikke længere fra faren for skader på miljøet i form af fx industrielle ulykker, men centrerer sig om muligheden for katastrofer som en konsekvens af menneskelig handling. Et nyt imperativ om, at vi ikke har ret til at gamble med menneskehedens overlevelse har vundet indpas. Dette imperativ fordrer, at vi hele tiden måler alle mulige handlinger mod princippet om forskellige mulige scenarier (inklusiv det værst tænkelige), og tvivl og usikkerhed bliver den bærende rationalitet, når vi ikke kender kausaliteten mellem en handling og dens konsekvenser. Vores viden om naturen provisorisk og vores forhold til naturen handler ikke længere om, hvad vi ikke skal gøre, eller hvad vi kan og bør gøre, men om de spor, vi vil efterlade os. I det antropocæne må vi indordne os under utallige, forbundne transformationer i klodens system, der som kaskadebevægelser ændrer grundlaget for al liv. Grænsen er på sin vis allerede overtrådt: Den epokale grænse, hvor vi er indtrådt i en ny geologisk tidsalder. Forholdet mellem natur og samfund er i den antropocæne tidsalder afsløret som falsk konstruktion.

 

GENINTRODUCERET KOLLEKTIV SKYLD

I denne nye tidalder er menneskeheden ved hjælp af videnskabelige udviklinger blevet klar over, at vores handlinger de sidste årtier har ændret verdens økosystem på hurtigere og mere intense måder, end vi har gjort i nogen anden sammenlignelig periode i menneskehedens historie. Vi befinder os i derfor midt i en ny epokal fortælling: Fortællingen om de globale klimaforandringer. Sociologen Anders Blok mener, at klimaforandringerne spreder sig som en amorf, offentlig bekymringshorisont – fulgt af lige dele engagement, ambivalens og apati. Klimaforandringerne er et globalt problem, men samtidig infiltrerer de vores liv helt ned på den mindste skala. Ved det britiske klimaforskningsinstitut Tyndall Centre for Climate Research blev det for et par år tilbage diskuteret, om alle voksne i de rige lande skulle have et ’karbonbudget’ og et elektronisk kreditkort, der kunne hjælpe dem til ikke at overtrække det. Når de ramte en vis grænse, skulle det være slut med flere ferier og bilture.

Klimaforandringer eksisterer dermed som problem på makroniveau i form af verdensomspændende COP-møder og erklæringer og i mikrosfæren, hvor individuelle valg og handlinger skal ses og vurderes i forhold til deres konsekvenser for det globale klima. Selve denne fordring om konstant at overveje klimakonsekvenserne af vores ageren på kloden indfanges i klistermærke-sloganet “Tænk globalt, handl lokalt”. Her bliver individuel handling set i et direkte forhold med det gigantiske hele. Globale klimaforandringer, medieret gennem videnskaben, er af så afgørende karakter, at vi skal beskæftige os med dem i alle aspekter af vores måde at være til på – i hele vores bevidsthed og i alle vores valg. Denne diskurs fortæller os, at globale klimaforandringer er så vigtigt et fænomen, at det bør optage hvert eneste aspekt af vores liv. Klimavidenskabens datasæt og modeller er således tæt forbundet med fabrikationen af ikke-statslig styring og autoritet og gennem klimavidenskaben udvikles en global etik, der har konsekvenser på alle niveauer i det menneskelige liv.

 

map-antarct

/ A map of the Antarctic region from 1899.

 

Truslen om globale klimaforandringer har ifølge den svenske forsker Larsson Heidenblad genintroduceret den kollektive skyld da den truende katastrofe ikke bare er et anliggende for alverdens ledende politikere og erhvervsfolk, men nu handler om det moralsk forkerte i den enkeltes livsstil. Vores handlinger i dagligdagen er (igen) blevet moralske valg og diskursen om ansvarsfordeling og handlingsmuligheder følger i dag samme mønster, som 1600-tallets religiøse koncepter, synd og bodsgang.

 

HVORDAN SKAL VI LEVE?

Viden om naturen er ikke længere reserveret en elite af specialister, fordi naturen ikke længere er en separat, fjern verden. Klimaforandringer er i det antropocæne ligeså meget et spørgsmål om den enkeltes livsstil som et storpolitisk spørgsmål. Både ansvar, vidensakkumulation og mulighed for at handle decentraliseres. Offentligheden og ikke-statslige aktører på alle niveauer aktiveres som handlende agenter, når forholdet mellem natur og samfund nedbrydes – når naturen, som vi kender den, ophører med at eksistere.

Måden, vi forstår naturen på, er således en del af en større proces, der former vores identiteter, værdier og adfærd. Repræsentationer af natur og samfund er centrale, når vi stiller det måske vigtigste spørgsmål af dem alle: Hvordan skal vi leve? Dermed kan klimaforandringerne og måden, vi forstår og handler på – politisk og privat – ikke adskilles fra helt fundamentale spørgsmål om frihed, kontrol og regeren.

Klimaforandringerne er med en ny forståelse af naturen er blevet et sted for en rekonstruktion af autoritetsstrukturer og miljø- og klimapolitik bliver scenen for en politisk kamp, der er langt mere udefineret, end den tidligere har været. ”Miljø” og ”klima” mobiliseres som grundlaget for større samfundsmæssige transformationer og udfordrer vanetænkning i forhold til mange af de kategorier, vi traditionelt har forsøgt at give verden mening med: Særligt rum og tid. Disse kategorier er ikke længere tilstrækkelige. Når nationalgrænserne nedbrydes i en post-bipolær, globaliseret verden, kan klimaforandringerne som politisk problem ikke indordnes i de gængse rutiner i selv de mest videnskabeligt avancerede nationalstater eller behandles i statens suveræne administrative praksisser.

Klimaet er ikke bundet af den velkendte idé om en skarp opsplittelse mellem ’her’ og ’der’, ’dem’ og ’os’, ’nu’ og ’senere’. Klimaforandringer tvinger os til at udvide disse kategorier og i det antropocæne bliver det en opgave for os – politisk og privat – at gentænke politik, autoritet, styring, værdier, identiteter og adfærd.

 

/

Helene Hagel er miljø- og klimapolitisk rådgiver i Alternativet – det yngste grønne parti i det danske parlament. Hun er uddannet cand.scient.pol fra Københavns Universitet og har tidligere arbejdet i et netværk for danske miljøorganisationer, i FNs klimasekretariat UNFCCC og på diverse nyhedsredaktioner. Vi siger tak for artikelen!

 

/

 

Recalculating the Climate Math / NEW REPUBLIC

 

First Nations across North America sign treaty alliance against the oilsands

 

 

Nora Bateson: Therapy

nora-bateson

Photo: Esalen.org

 
There is no “why” to ask.
We are why. ”We” includes inclusiveness,
We are crooked trees, in our forests
While, “why” presumes there is an answer,
Erasing necessary ambiguity.
 
When the arrow becomes liquid,
And slender directness smears,
The target widens,
And the goal is edgeless.
 
Non-responses and no-reasons,
Authorize composting interactions,
Alive and learning with happy worms,
Down where history is cultivating future.
 
Come with questions that span eras,
Where sharp details are dethroned,
Blurred until eyes intent, loose track,
And the knowing moves again.
 
 
When calamity is drenched through,
And piercing purpose is saturated,
The soggy mess is muddied.
Strange clarity spores into the undergrowth,
 
Acute situations require action,
Based in swift clear decision,
Made in the muck and dripping with it,
What will be – pulling into place.
 
Below, in the squish of life,
There is no replacement part,
Nothing to solve.
But we can breathe in the mess.

/

 

Nora Bateson (born April 13, 1968) is an American born research designer, independent film-maker, writer, and lecturer. She is the daughter of Gregory Bateson, sister of Mary Catherine Bateson and granddaughter of William Bateson and is president of the International Bateson Institute (IBI). The IBI is a research group specializing in the development of a methodology for transcontextual research of living systems.

 

KLIMAKUNNSKAP – OPPSUMMERT/ CICERO

 

Dagens kull-, olje- og gassfelt vil sprenge karbonbudsjettet / ENERGI OG KLIMA

 

naturdikt i trefoldighetskirken, oslo, 2.10

Lars Haga Raavand: DEN SISTE EIKA

Raavand-Lars-HagaFoto: Pernille Blåfjell Walvik

 

Sommerkvelden skimrer lyst brunt i skogen, med skjøre lemmer rører dyrene seg. Tørt gress mot buken, det bøyer seg for dyrene. Glir tilbake i stilling, som jegere. Gresset visler når dyrene rører seg, hveser som ondsinnede tunger. Ryktene svermer, stryker mot bare legger, stikker og hugger i magen. Mi gjorde ikke noe galt. Mi tisser strågul angst og lytter etter lyset. Mi er et rådyr, en bjørn, mi værer. Vår nød er lysets nød. Vår nød er trangen til å finne liv, fuktighet. Lysten til å være ett menneske, for alle mennesker.

 

 

Mi ser vår mors mor. Som fra det høye skal se ned. Øynene hennes ser mi. Grønne fulle, små brune, gule blader. Det kommer stråler fra øynene hennes. Det lyset. Bare så mi kan se natten bære sine drømmer, mi bære all natt.

 

 

Mi yngler i lyset fra bestemors øyne. Skyene trekker seg sammen, men fuktigheten forsvinner ikke. Det drypper. Mi gjør ikke noe galt. Mi husker at alt som bærer et navn også skal dø.

 

 

Mi husker alle forhandlinger. Mi var der når de gråt. Sangen klang i alle tusen tårer.

  

 

Mi venter til de sover. Foreldre, eller barn. Åler oss ut i havet av natt. Det tørre gresset bøyer seg for mi, for regnet, og himmelen åpner seg. Lyse revner, beinhvite blaff, lynet over himmelen, skjelettet i eget kjøtt.

 

 

De siste dråpene henger ned fra tordenskyllet. Mi når toppen av eika. Mi legger tunga mot krona, mot ru bark, ei perle begynner å hardne i skrittet. Så løfter mi hendene og lar de grønne bladene treffe fingertuppene. Mi møtes der livet vokser. Mi møtes der lukta av kjønnet freser. Løvverket bretter mi inn til seg, til himmelens egentlige farge. Mi glir over i den kongeblå skumringstimen og svømmer over tiden der mi vokste opp. Dette er den siste eika. Den som ennå står over flommen.

 
Bladvikler, bølgefly og fløyelsringvinge. Kålmøll. Krattfly. Kastet opp og kastet vekk. Mi spiser larver til frokost, det er barnets oppgave. Utsikt, gjenkomst, medynk: ordene holder hverandre i hendene. Mi rekker dem frem. Som lenker. Som tilflukt. Så kommer regnet.

 

/

Vi takker for utdraget av Lars Haga Raavands nye bok «Vannsikt» som lanseres på UGLA bokbar 20. september!

 

/

 

 

1.5 Billion Birds Lost in North America Since 1970s

caleb-putnam-flickr

Caleb Putnam / Flickr

Catherine Blaavinge Bjørnevog: Endetale frå «Um sakne springe blome»

 

catherine-blaavinge-bjoernevog-ashx

Foto: Torgrim Melhuus

/

 

deu seie de sum leva genum sorg

ske skrive gravene aut

 

O vatne ske trengst inn

inst i im

deu seie Kvinde dinne handflate ske vendas upp

 

fre have

i romme

 

o e sku fe sjå no

nei inkje sku deu vende me burt

inkje sku deu gøyme munne mi te vatne

o inkje sku e simja fre hende dinne

sjølv um deira klo si øyme slag flengje andlete

 

nei sleg deu berre kloa i me

 

fyrr da e alst levande e ke gje ti no

 

*

 

o undre jordi veks søva

u da sum leve gjenum sorga ske skrive gravene aut

o vatne ske trengse inn

inst i me

sum varme røte kring kroppe

 

/

«Debutboka til Catherine Blaavinge Bjørnevog tek lesaren inn i eit mørkt univers, prega av folklore og mytologi. Dikta utmerker seg gjennom eit heilt særeige språk som kan minne om gammalnorsk og ymse norske målføre. Dei skaper ein suggererande rytme som byssar og lullar og sørgjer».  Les mer på Samlagets forfattersider.

um-sakne-springe

 

/

 

Secretary Kerry Delivers Welcome Remarks at the 2016 OUR Ocean Conference

Andreas Töpfer: Pawels lov

 

toepfer-01 toepfer-02 toepfer-03

 

//

«Pawels lov» er i sin helhet viet en stor bordtegning (eller en «analog desktop» som Töpfer kaller det) som ble laget for utstillingen Game of Life: Knust i offentlig rom, Kristiansand Kunsthall (2014). / Andreas Töpfer (f. 1971) er en designer, kunster og illustratør bosatt i Berlin. / Denne boka er en del av Lord Jim Publishings SPAREBLUSS, en serie initiert og redigert av Sigurd Tenningen og Jan Freuchen. 

ljp-topfer

/

 

Ny batteriteknologi kan endre verden / AFTENPOSTEN

DEN SISTE OLJE

sunniva-flydal-1

Av Sunniva Gylver / FOTO: Lars Oddbjørn Flydal

«Så vidunderlige dere enn er, kjære nordmenn, dere må innse fakta: Norge må slutte å bore etter mer olje.»

Kommentaren falt under klimakonferansen i Durham. Den ble visstnok avvist av noen norske kirkelige delegater, som mente det var et lite konstruktivt innspill. Jeg skjønner det. Som en statsstøttet folkekirke, fullstendig avhengig av en oljebasert statlig økonomi, står Den norske kirke midt i dette med begge beina. Med vår avhengighet av oljen, kan man få abstinenser bare ved tanken. Et Norge uten oljeproduksjon (begrepet tilslører at olje egentlig ikke er noe vi mennesker produserer, men et lager vi tømmer) er rett og slett vanskelig å se for seg. Kirken sliter vel nok med sitt eget dommedags-omdømme, om ikke vi skal ta over miljøbevegelsens svoveltale i tillegg, preke helvete på begge sider av døden, og rope ut hvilken katastrofe av bibelske dimensjoner som er under oppseiling her og nå?

Som prest er jobben min å forkynne evangeliet – det gode budskap om Guds kjærlighet og nåde. Det gjør jeg med glede, i ord og handling, så godt jeg kan. Deler ordene om en Gud som har skapt alt og alle som lever, og er til stede overalt i sitt skaperverk. Om en Gud som er kjærlighet, og som har skapt alle mennesker i sitt bilde med samme ukrenkelige verdi. Om en Gud som ga seg selv, overvant ondskap og død, og her og nå er kjærlighet i nærkamp med det ondes makt i verden. Om en Gud som hver dag møter oss med nåde og nye muligheter, og som en dag skal skape allting nytt.

Det er bare det, at dette gode budskap farges av situasjonen det kommuniseres i. Hvem er det godt budskap for? På hvilken måte? I dagens norske situasjon er evangeliet fortsatt et godt budskap om den guddommelige kjærligheten som er sterkere enn alt; om likeverd, rettferd, nåde og himmelhåp. Men det er også særdeles utfordrende. For hvis dette skal gjelde alle, så må det dyptgripende endringer til: I oss, og i våre holdninger, strukturer, systemer, økonomier, prioriteringer. Og ikke minst i vår avhengighet av oljen. 

 

VÅGER POLITIKERNE OG KIRKEN Å UTFORDRE OSS?

Jeg er blant dem som ikke er så glad i endringer, men vi har ikke noe valg. Ikke hvis vi skal kunne se våre barn og barnebarn i øynene og si at vi gjorde det vi kunne for å unngå klimakatastrofen. Ikke hvis vi med troverdighet skal bekjenne en Gud som byr oss gjøre mot andre som vi vil at andre skal gjøre mot oss, og elske vår neste som oss selv. Hvis alle skulle levd som oss, måtte vi hatt tre eller fire jordkloder. Det har vi ikke. Vår livsstil og vårt forbruk i Vesten (og blant de rike andre steder i verden) bidrar til økt forurensning, økt urettferdighet, utryddelse av biologisk mangfold og regnskog, mer ekstremvær i form av tørke og flom, flere ressurskonflikter og flere mennesker på flukt. Og de som er mest sårbare og utsatte fra før, og har minst skyld i krisen, rammes hardest. Det er blodig urettferdig.

«Det skal sterk rygg til å bære gode dager. »  Sånn lød stiloppgaven jeg fikk for mange år siden. Jeg trodde det sto feil. Det er vel for å bære onde dager at vi trenger sterk rygg? Men nei, oppgaven var riktig gjengitt. Jeg skjønner det bedre nå.

For det skal faktisk sterk rygg til å bære gode dager. Det skal også sterk rygg til å bære de onde. Men de gode dagene, medgangen, valgfriheten, overfloden krever sterk rygg – ryggrad! – for at de ikke skal korrumpere oss; for at de av oss som får det materielt sett stadig bedre, skal bry oss om dem som ikke gjør det; for at vi skal ha mot og vilje til å gi avkall på en stadig oljesmurt økonomisk vekst og økt forbruk; i rettferdighetens og livets navn.

«Den siste olje» har tradisjonelt innebåret at presten salvet og ba for en døende pasient. Nå er jorda vår alvorlig febersyk, og den siste oljen må bli hvor den er, i havbunn og i landjord, hvis livet skal reddes. Men skal vi klare et sånt «grønt skifte», skal vi makte oljeavvenning i stor stil, så må vi gjøre det i fellesskap, ikke bare som miljøengasjerte enkeltindivider.

Politikere legger ansvaret på oss velgere, som ofte synes å prioritere det som gagner oss selv, her og nå. Velgerne legger ansvaret på politikerne – det er de som må lage en politikk som tvinger fram et langsiktig og dyptgripende grønt skifte. Jeg vil heller si at vi avhenger av hverandre. Politikerne trenger press og utfordring nedenfra, som viser at vi gir votum til en grønn politikk. Vi velgere trenger at de våger et grønt lederskap, at de våger å utfordre oss. Og vi trenger en kirke som på et mangfold av måter løfter fram både alvoret og håpet i denne situasjonen. I ord og handling. Vi trenger en real grønn omvendelse!

 

«DET FINNES EN RO»

24. konsesjonsrunde ble nettopp åpnet – til fordømmelse og frustrasjon fra en samlet miljøbevegelse. Nå er det avgjørende at grønne stemmer i alle partier mobiliserer foran neste års stortingsvalg. De siste årenes stortingsvalg har blitt preget av de samme sakene: Skole, helse og eldreomsorg har vært viktigst for storparten av både velgere og folkevalgte. Det er mye bra i det. Det som ikke er bra, er at sosial utjevning og miljø rangeres som viktige tema av bare noen ytterst få prosent. Er det fordi det er saker mange av oss ikke kjenner konsekvensene av på kroppen? Fordi de som berøres mest, er de mest sårbare og utsatte? Fordi egen frihet og komfort veier tyngre enn et tryggere og bedre samfunn for flere, lokalt og globalt? «Nordmenn velger bort fattigdom», skrev en avis i forrige valgkamp. 70 000 barn i Norge og ufattelig mange flere ute i verden kan ikke det. Bryr vi oss; nok til at det merkes på tro og teologi, på lommebok og daglig forbruk, på stemmeseddel og engasjement?

«Det finnes en ro, som kun beror på at man er tro mot det man tror på», sier dansken Piet Hein. Han var ikke religiøs, så her snakker vi om et utvidet trosbegrep, selv om det for meg er forankret i min kristne tro. Det finnes en ro, en indre fred, som handler om å finne ut hva vi tror på, hva som er umistelig for oss, hva vi bygger livene våre på, og så øve oss i være tro mot det. Også når det koster. Tredje vers på salmen Alltid freidig peker på noe av det samme: «Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder. Da er livet ei så svært, døden ikke heller.»

Akkurat dette salmeverset kan få en bismak i en verden hvor noen velger å dø for det de tror på, gjennom å rive andre med seg i døden. Men nettopp fordi noen velger en sånn vei, og tror på den måten, trengs det tydelige andre stemmer og andre måter å tro på. Samtidig kan det religiøse vokabularet virke mobiliserende ikke bare på vondt, men på godt. En miljøengasjert imam utforsker det. Ibrahim Saidy har tatt initiativ til ett interreligiøst nettverk han kaller «Grønn Jihad», hvor målet er krig mot forbrukerekstremismen. Både jihad og ekstremisme er sterke og ladete ord, som folk flest assosierer med voldelig, hellig krig og terrror – ikke med religionsdialog og miljøvern. Men egentlig betyr jihad å gi sitt ytterste og disiplinere seg selv. Og selv om religiøs ekstremisme idag utviser en ekstrem brutalitet og råskap og må tas på største alvor, bygger forbrukerekstremismen på en ideologi og bidrar til en livsstil som truer liv over hele kloden vår. Å trekke dette vokabularet inn i miljøkampen handler både om å understreke alvoret og tydeliggjøre en religiøs forankring.

 

GRØNN JIHAD

Hvorfor er denne religiøse forankringen av miljøengasjementet så viktig? Fordi vår religion eller vårt livssyn gir grunnleggende motivasjon for hva slags mennesker vi prøver å være og hva slags samfunn og fellesskap vi søker å bidra til. De fleste mennesker i verden er religiøse, majoriteten av dem innenfor kristen eller muslimsk tradisjon. Mange steder er trossamfunnene den beste og kanskje eneste fungerende infrastrukturen. Sånn er det ikke i Norge. Men hvis de av oss som har en religiøs tro klarer å forankre miljøengasjementet i kjernen av vår teologi, gir det et kraftig mobiliseringspotensiale, både nasjonalt og internasjonalt. 

Den siste oljen bør ligge der den er. Ikke brukes til å salve en døende jordklode. Selv om det må få konsekvenser for livsstil og forbruk. Menneskets tilpasningsevne er stor, på godt og vondt – vi bør ikke venne oss til at verden nå er som den er, men vi kan klare å venne oss til et radikalt grønt skifte. Da må vi være solidariske med de som rammes hardest av prosessen, og innovative i å skape en grønnere økonomi og nye klimavennlige arbeidsplasser. Dessuten kan vi oppdage at det kan ligge mye livskvalitet gjemt i redusert forbruksjag og en mindre materialistisk livsstil.

Klimautfordringene er så akutte og alvorlige at vi må samarbeide på tvers av alle slags grenser for å møte dem. Vi har en lang vei å gå og overveldende utfordringer å hanskes med – en grønn Jihad – så la oss gjøre det vi kan og samtidig – i den grad vi tror på det – legge alt i Guds hender.

 

/

nff-logo

Med støtte fra Norsk Faglitterær Forfatterforening bringer Klimaaksjonen denne høsten en serie med essays der vi ber forfatterne undersøke fenomenet olje; som begrep, politikk, økonomisk dop, tro, næring, symbol, kjemi og kulturfaktor. Hva gjør oljen med sivilsamfunnets forståelseshorisonter, med vår språkbruk og sosiale kultur? Vi håper på overraskende svar og skjerpende tankegods. / Først ute i serien er Sunniva Gylver, f.1967 i Danmark, vokst opp i Oslo. Sokneprest i Fagerborg menighet og Phd-stipendiat på Menighetsfakultetet. Gylver har gitt ut to bøker, «Åpen Himmel» (Cappelen, 2000) og «Søndager med Sunniva (CappelenDamm 2009) og vært bidragsyter i flere andre utgivelser. Hun har også vært fast spaltist i Aftenposten, Vårt Land og de fire regionsavisene, og andaktsholder i NRK. Siden 1996 har hun deltatt aktivt i den tverrkirkelige miljøbevegelsen Korsvei.

 

/

 

Obama on Climate Change: The Trends Are ‘Terrifying’ / NYT

 

JONAS GREN:

Arne Johan Vetlesen: Oljeforbudet

Vetlesen-Arne-Johan_author_full

Av Arne Johan Vetlesen

Har politikerne vi har valgt til å styre landet forstått noe som helst av klimakrisen de snakker om? Nei.

   Når svaret er negativt, kunne man tro det skyldes det ofte påpekte gapet mellom hva politikerne sier de skal gjøre, og hva de faktisk gjør, nemlig lite eller ingenting. Erna Solbergs uttalelser på Oljemessen nylig om at Høyre, sammen med Frp, ikke på noen måte har gitt opp å iverksette oljeleting utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, bør ikke overraske noen. Ei heller at Jonas Gahr Støre ikke oppgir Ap’s ønske om konsekvensutredning.

Når toget har gått for å fortsette i det gamle nærings- og utslippssporet, så skyldes det følgende fakta: Samtlige siste femten måneder har satt nye varmerekorder – mars var 1,35 grader varmere enn normalen for 1951-1980, og hele 1,55-1,75 grader over det førindustrielle nivået. Konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren har ligger over 400 ppm., det vil si godt over det nivået som klimaforskeren James Hansen har erklært som «game over». Trenden er entydig: hvert år settes ny varmerekord.

   Tallene i seg selv er abstrakte, de lar oss holde hva det handler om på avstand. La meg derfor bli konkret: I Sibir frigir tiningen av permafrosten antrax, med dødelig følge for reinsdyrene. India er hjemsøkt av tørke og oversvømmelser, deler av Asia av monsuner og tyfoner. I Irak, Sauda-Arabia og Kuwait nådde temperaturen 54 grader celsius; asfalten smelter, trafikken lammes, flyene kan ikke ta av, folk må holde seg innendørs. Verdens største korallrev, Great Barrier Reaf utenfor Australia, er i ferd med å dø. Livet i verdenshavene trues av milliarder av plastikkartikler. I det sydlige og østlige Afrika legger millioner av mennesker på flukt på grunn av tørke, jorden kan ikke dyrkes. I Beijing tvinger luftforurensningen skolebarn til å bære ansiktsmaske. Frankrike og England har opplevd nedbørsrekorder, med store urbane områder under vann. I USA og Portugal raser skogbranner. California har ingen plan for adekvat vannforsyning ti år frem i tid.

   Så hva var vitsen med at 177 land for åtte måneder siden signerte Paris-avtalen, med et løfte om å begrense verdens temperaturøkning til ikke mer enn 1,5 grader? Av denne halvannen graden er 1,3 grader allerede passert. Johan Rockström ved Stockholm Resilience Center sier det slik: «Alle rike land i Europa, Nord-Amerika, Australia – hele OECD-blokken – må ned på null forbruk av fossil brensel i 2030.»

   De største partiene i Norge gjør så godt de kan for at vi skal fortsette en kurs med resultatene jeg har ramset opp. Hvorfor?

   Hensynet til arbeidsplasser i Rogaland og Nord-Norge. Norsk oljeutvinning er verdens «reneste». Vi er del av et globalt marked og kan ikke melde oss ut av et økonomisk system som krever kontinuerlig vekst. Vi gjør så mye bra ute at vi kan slippe her hjemme.

   Hvis prisen for å sikre en næring noen nye tiår, med arbeidsplassene det innebærer, er at naturgrunnlaget virksomheten og velferdsgodene avhenger av, ødelegges, så er prisen for høy. Det som løftes frem som primære mål, det som prioriteres, er i den fysiske realiteten sekundært, prisgitt noe annet: no planet, no business. Økologiens grunninnsikt er: Enhver organisme, enhver art eller livsform som gjennom sin påvirkning forringer sitt miljø, begår selvmord.

   Biologen Rasmus Hansson i MDG er i tråd med denne innsikten når han tar til orde for at reklame for flyreiser må forbys, slik vi har tatt konsekvensene av hvor skadelig røyking er. Men Hansson må gå grundigere til verks: Hvis vi virkelig vil komme det skadelige til livs, kan vi ikke kun forby promoteringen for det: vi må forby aktiviteten selv.

   Jeg vet hva responsen er: Det er totalt urealistisk å forby fortsatt utvinning av fossilt brensel. Bare en vinn-vinn kombinasjon av politikk og marked kan løse problemet, les: kvotehandel og/eller CO-avgift. Avvisningen av løsninger som går til roten av problemet har dominert så lenge problemet har vært på agendaen. Vi snakker tiår i tapt tid, der problemet som markedet skulle bidra til å løse – kapitalismen kan ikke, må ikke røres, spør Erik Solheim! – har vokst seg så stort at det som skulle reddes er nær fullstendig tapt. Det eneste realistiske i lys av problemets dybde, omfang og hast, er å innse at pasienten bringes fra døende til død så lenge det fossile sporet fastholdes og vekstimperativet helliggjøres. Vi må lære av hva vi gjorde og hvordan vi levde før oljen for å få et liv etter den.

 

/

Denne artikkelen stod på trykk i gårsdagens Klassekampen.

/

 

The transatlantic trade deal TTIP may be dead, but something even worse is cominG / George Monbiot

 

More Fuels from Hell or the Renewable Grid? Stark Energy Choices for the Next Decade / ROBERTSCRIBBLER.COM

No more posts.