Megha Majumdar: A Guardian and a Thief. Knopf: New York, 2025.

Det er enklere å være et selvoppofrende menneske i gode tider. Når du er mett og trygg, og aldri har behøvet å reflektere over hva mangel er. Men hvem blir du når krisen rammer deg? Når de du elsker natt etter natt må legge seg på tomme mager, eller må sove under presenninger i regnet fordi hjemmet deres enda en gang har kollapset i uværet. I sin nye roman, A Guardian and a Thief, skriver Megha Majumdar frem et fremtidscenario som setter nettopp slike spørsmål under lupen. Handlingen er lagt til den indiske byen Kolkata, som på grunn av klimakollaps, matmangel og sosial uro er i krise.

Den æstetiske naturfølelse går forud for den æstetiske erfaring. Den går forud for alt andet. Forud for alt det som er et resultat af at vi tænker, fortolker og vurderer. Før vi navngiver hvad det var vi oplevede, mærkede og sansede, er det pågældende fritsvævende. Det navnløse er altings begyndelse. Når vi navngiver noget, holder det op med at være frit, det fratages noget af dets frihed, vilje og identitet. Vi opnår kontrol over det ved at give det et navn. Når først vi har navngivet det, kan vi tale om det, og vi vil opdage at vi ikke altid har givet det de “rigtige” navne. Navngivning er første skridt til at underlægge det navngivne vores vilje. Med navne og numre kan naturvidenskaberne katalogisere, ordne og identificere og dermed fratage det navngivne dets vilje og frihed. Spørgsmålet om hvorvidt vi har ret til at gøre det, hænger sammen med synet på mennesket som et højerestående og udvalgt væsen i forhold til alt andet i universet. Selv det vi ikke forstår.

Den æstetiske naturfølelse er ikke indbefattet i den franske 1600-tals filosof og matematiker René Descartes’ eksistentielle grundsætning kendt som cogito ergo sum (jeg tænker, altså er jeg), men omfattet af hvad jeg vil kalde sentio ergo sum (jeg føler, altså er jeg). Følelsen, det jeg mærker i kroppen, kommer før tanken, før navnet og før alt andet.

Naturfølelsen er den umiddelbare, i rationel forstand unyttige sansning, og den er forudsætning for bearbejdelse, vurdering og fortolkning hvormed vi gør os æstetiske erfaringer.

The first thing I recall about pollution on the North Coast is not statistics, but a smell—a mixture of salt, decaying seaweed, and synthetic substances fermenting in the sun. It’s the kind of smell that clings to the deep recesses of your nostrils, like some unmetabolizable memory. Sometimes I think about the texture of it too—the way oil slicks shimmer with rainbow colors in tidal pools, deceptively beautiful, like a bruise. The way black tar sticks to the soles of your shoes, and you carry it home without meaning to, tracking it across clean floors.

In February 1977, a Kuwaiti oil tanker went down in the waters off northern Taiwan. I never witnessed that disaster firsthand, but its legacy persists. Those black things—heavy oil, lubricants, paint flaking from ship hulls—they’re like a curse that replays itself every few years. 2008, 2016, similar shipwrecks recurring again and again, different names, same script. Each time a hull splits, the leaked black liquid transforms the intertidal zone into an enormous specimen jar, fish and shrimp and crabs and shellfish encased layer by layer, like some absurd art installation.