Det handler om å reise seg; på med sko og ut døra, før presserende oppgaver har rukket å holde deg igjen, eller de utallige kranglevorne stemmene i hodet: før man blir demotivert av det moderne livet. Løpe uten å vente, fortsette rett inn i Østmarka, i samspill med terrenget. Vende blikket opp mot trærne og ned mot den ujevne stien. Skanne kroppsholdningen: hodet opp, skuldrene ned, ryggen rett, armbevegelsene jevne og rytmiske, knærne i lett bøy, fotlandinger i jevn avstand. Puste sakte inn med nesen, helt ned i magen, sakte ut fra munnen.

Putin-regimets terrorkrig i Ukraina har skapt en humanitær katastrofe. De menneskelige lidelsene er enorme: Minst åtte millioner ukrainere er drevet på flukt ut av landet og seks millioner ukrainere er internt fordrevne.[1] Regimets forakt for menneskeliv er uforbeholden og grotesk. Listen over brudd på menneskerettighetene forlenges daglig. Regimets råskap mot sivile ukrainere er barbarisk.

Ringvirkningene i resten av Europa, som økte priser på mat og energi, har i sin tur utløst en politisk vilje til å gjøre seg uavhengig av russisk gass. EU har gitt marsjordre til at det utvikles mer fornybar energi, gradvis, men i et forrykende tempo – og mye raskere enn noen så for seg før krigen.

Lige fra begyndelsen af arbejdet på et oprør, hvor der typisk kun er ret få aktivister, kan man med fordel lave aktioner og udøve civil ulydighed. Selv om aktionerne her kun kan være små og symbolske, kan de alligevel tjene et formål. De kan skabe og skærpe opmærksomhed om sagen, hvilket forhåbentlig kan trække flere aktivister og tilhængere til, der kan danne grundlag for større aktioner og mere opmærksomhed. Det kan især gøre sig gældende, hvis kendte og anerkendte personer – f.eks. forfattere, skuespillere, sangere og forskere – deltager, lader sig arrestere m.m. Desuden kan aktionerne give aktivister træning, erfaring og mod, som kan spille en væsentlig rolle i det videre oprørsarbejde, f.eks. i uddannelsen af nye aktivister og planlægningen af nye aktioner.

Photography: Ria Mishaal

Helen Scales er marinbiolog, forfatter og populærvitenskapelig formidler. Hun har skrevet bestselgeren Spirals in Time, som beskriver livet i havet med utgangspunkt i skjell og sneglehus, samt barnebøkene The Great Barrier Reef og What a Shell can Tell. Hun skriver blant annet for National Geographic Magazine, Guardian og New Scientist og underviser ved Universitetet i Cambridge. Hun er også ambassadør og historieforteller i foreningen Save Our Oceans og vitenskapelig rådgiver for naturvernorganisasjonen Sea Changers. Hun tilbringer tiden delt mellom Cambridge, England og Frankrikes ville atlanterhavs-kyst.

Ett år har gått sedan Ryssland invaderade Ukraina. Poeterna Lesyk Panasiuk och Daryna Gladun befann sig i hemstaden Butja, en stad som drabbades hårt av den ryska arméns hänsynslösa krigföring. Chockerande bilder på döda människor och flera massgravar väckte starka reaktion från omvärlden.

Dokumentärdikterna vi publicerar skrev poeterna tillsammans efter den 24:e februari 2022.

ÖVERSÄTTNING FRÅN UKRAINSKA: NADJA KANDRUSEVITJ-SJIDLOVSKAJA OCH MIKAEL NYDAHL

1

Et ark uten farge, uten skygge. Et absolutt tomrom. Mørke trer gradvis fram, i form av ord. Det kommer til liv, tar form og taler. Ingenting spesielt har skjedd. Mørket er blitt opplyst, kanskje det har en beskjed til meg: uten maleriene og tekstene dine har du intet territorium, uten historier har du intet hjem. Du er avbildningen av et mørke, og hvis ikke du uttrykker deg  blir du begravd i en navnløs grav. Du skal også vite at menneskelige fantasier og drømmer har rotfeste i vann og jord, og at ikke hvert frø spirer i all slags jord. Skrivingen adlyder de samme prinsippene. Hver penn har sitt eget domene, sitt eget vann, sin egen sol. 

Оригінал есею українською — нижче на цій сторінці.

In front of me is the book Moon over Kinburn, published two years ago. I had written this big historical novel for children in a single night: «Orhan was standing with one foot in the sea and the other in the river. If you might say it can’t be like that then you should visit the Kinburn Spit. This is such an extraordinary place in Ukraine: a strip of land between the waters, where the Dnipro River flows into the Black Sea. At the very tip, this sandy spit is as thin as a single hair, and that’s why the Turks long ago, when they lived in the present south of Ukraine, called it Kilburun, which literally means a thin strand of hair. About seven years ago I visited this place and fell in love with the clearest sea water, dolphins, bird colonies, and occasional silver olives along the coast. I was not really confused by the lack of comfort, civil infrastructure, and good drinking water. Who knows, perhaps if I had lived there for a longer time, rather than coming by boat, I would not have found it as romantic. I was constantly asking myself: why haven’t I been here before? In a word, Kinburn impressed me. 

Den 11 juni 1950 passerar det amerikanska författarparet Mary och George Oppen gränsen mot Mexiko. De är oroliga. Sonoraöknen är så här års otroligt het, omkring 50 grader. Inte bara deras dobermann och papegoja ser vissna ut inne i bilen, mest ängslas de för sin tioåriga dotter Linda. De frågar varandra: vad ska ske med oss nu? Hur länge ska vi bo i Mexiko? Kommer FBI att lämna oss ifred?

I januar 2017 strandet en seks meter lang gåsenebbhval (Ziphius cavirostris) på grunt vann utenfor øya Sotra, vest for Bergen. Det er andre gang denne hvalarten er blitt registrert observert i Norge. Da hvalen ble funnet, levde den fremdeles. Lokale viltmyndigheter og brannvesenet forsøkte derfor å lede den ut igjen på åpent hav, men det store pattedyret vendte stadig tilbake. Hvalen virket syk og ble avlivet. Deretter ble den fraktet med lastebil til Universitetet i Bergens marinbiologiske feltstasjon i Espegrend. Undersøkelsen av magesekken viste at den var full av plast. Over 40 plastposer, plastsekker og større plastflak tok opp nesten all plassen i magesekken. Hvalen sultet og ble syk fordi fordøyelsessystemet var tilstoppet av plastsøppelet (Lislevand 2021). Den fikk derfor kallenavnet plasthvalen.

Ich saß auf einem Stein und schaute auf das dicht an dicht mit Eisschollen belegte Meer hinaus. Durchsetzt war das Packeis mit Eisbergen: einer ganz in der Nähe, ein nur wenige Meter hohes, aber mehrere hundert Quadratmeter umfassendes Plateau von matt türkisfarben erscheinendem Eis, das unendlich langsam, aber doch wahrnehmbar nach Süden trieb. Weiter weg aber war das Eismeer, über dem ein niedriger, in der frühen Nachmittagssonne glitzernder und funkelnder Kristallnebel zu stehen schien, von gewaltigen, an Alpenberge erinnernden Kolossen durchwoben, deren Steilwände in nachtblauen Schatten lagen, und in den porzellanweiß leuchtenden Himmel über dem Horizont zeichneten sich in graublauen Fernfarben bald Kathedralen von monströser Filigranität, bald die Skyline von Manhattan ab; Pagoden, Kühltürme, Pyramiden waren da auf einmal über die Meereslinie gehaucht, um sich im nächsten Moment, durch eine winzige, dem Auge gar nicht nachvollziehbare Veränderung der Linienführung in Moscheen, Raumbasen oder Bohrinseln zu verwandeln: als ob all die Umrisse und Formationen, die zu erinnern und hervorzurufen im Menschen angelegt ist, hier im Spiel von Licht und Eis immer schon tausendfach ausgesponnen und für Momente in Szene gesetzt worden seien.

Photo: Valentyn Kuzan

It might sound strange to think about approaching climate disaster during the ongoing disaster of the Russian invasion of Ukraine. It is difficult to think about climate change when you are living under everyday missile attacks on civilian cities. It’s hard to think about the future when you are not sure if you will be alive tomorrow. It is difficult to think about cuts of water consumption when you are sitting in the dark during blackout, with no water at all. It is tricky to think about cutting CO2 emissions from thermal power plants when Ukrainian thermal power plants are being bombed by the Russian missiles and at times produce no electricity, and therefore no CO2 emissions at all. It is difficult to think about the upcoming apocalypse when you are living through an apocalypses here and now.

But these different versions of apocalypse are not disconnected. They both invite us to think about a new ethics of life, a new biophilia that should lead us into the future. And yes, you can think under missile strikes and during the full war. During this time you might see hidden connections. There is something that can escape from your attention when you are in peace, and which does not, during the war.

     du opnar prøvefelt etter prøvefelt
     hyttefelt etter hyttefelt
     hogstfelt etter hogstfelt

Foto: René Fietzek

En trykkende het natt i begynnelsen av august drømte jeg – som alltid når jeg har feber – en drøm jeg kjenner godt: Foran føttene mine åpner jorda seg, brått faller jeg ned i et gapende hull før jeg fluksens klatrer opp igjen med en tegneseriefigurs iver, bare for å falle ned i neste hull som helt plutselig åpner seg foran meg. Det er en uendelig hinderløype i regi av en overordnet makt, en forsøksinnretning som blir stående på stedet marsj, det motsatte av en historie. Denne drømmen har fulgt meg siden barndommen og er sannsynligvis like gammel som erkjennelsen av at jeg en gang kommer til å lande i et hull for alltid. Dramaturgisk sett er det en ytterst enkel og likevel virkningsfull drøm. Den er ikke mindre original enn Sibylles: I nattesøvnen blir hun regelmessig overveldet av en diger, tsunamiliknende bølge, fortalte hun meg noen dager senere.

Av Jonas Kittelsen, Nordisk Ungdomsrepresentant COP15

Verdens land er i skrivende stund samlet i Canada for å ferdigstille en global avtale for å stoppe biomangfoldskrisen. Endelig skal biomangfold og naturen få et globalt rammeverk slik klimakrisen har Parisavtalen. Det er ingen overdrivelse å hevde at COP15 er et av de viktigste toppmøtene i vårt århundre. Uten naturen er vi ingenting.

Alvor i korridorene

Økosystemer i alle dens utspring holder oppe og muliggjør alt vi er glad i. Naturen gjør vår virkelighet virkelig. Maten vi får servert, luften vi puster, et stabilt klima. Over 50 % av økonomien avhenger direkte av naturen. Kollapser økosystemene, kollapser raskt de pilarene som ivaretar høy tillit i samfunnet. Vi lever så trygt og avskåret fra vår økologiske gjensidighet at vi har vansker for å ta inn over oss det mektige alvoret.

Photo: Yaroslav Golosko

You can read the English translation below:

Оригінали віршів українською — нижче на цій сторінці.