Biologist, author, and activist Robin Wall Kimmerer is above all known for the landmark book Braiding Sweetgrass, which, a decade after its publication, continues to find new readers. In environmental discourse, Kimmerer’s books and essays have helped bridge the gap between scientific discourse and Indigenous perspectives.  In Kimmerer’s writing, the attempt to overcome this broken tradition forms part of a larger undertaking: to reclaim a lost way of living, feeling, and thinking that offers an alternative to the hegemonic culture of the West. As a proponent of agroecology, with one foot in the biological and ecological sciences and the other in suppressed regenerative knowledge traditions, Kimmerer offers an alternative perspective that challenges capitalism — the gift economy.

Et hyperpolitisk øyeblikk: Trump går til krig for å «bombe Iran tilbake til steinalderen», for så å våkne opp til et stengt Hormuzstrede. Amerikas 47. president er som kjent også en erklært fiende av klimapolitikk og vil maksimere oljeproduksjonen. Så var det altså et krigersk innfall fra Trump og Netanjahu som skulle til, for å få fart på omstillingen til fornybar energi.

Alle som er opptatt av klima og natur fortviler fordi Trump undergraver ethvert forsøk på å regenerere naturen, og i stedet spinner videre i en kaskade av krigsretorikk, oljepenger og skandaløs korrupsjon. Men hva kan man egentlig gjøre? Er det bare å gi seg over til populismen? Eller fins det håp om en ny fremtid for naturen et sted under overflaten?

Megha Majumdar: A Guardian and a Thief. Knopf: New York, 2025.

Det er enklere å være et selvoppofrende menneske i gode tider. Når du er mett og trygg, og aldri har behøvet å reflektere over hva mangel er. Men hvem blir du når krisen rammer deg? Når de du elsker natt etter natt må legge seg på tomme mager, eller må sove under presenninger i regnet fordi hjemmet deres enda en gang har kollapset i uværet. I sin nye roman, A Guardian and a Thief, skriver Megha Majumdar frem et fremtidscenario som setter nettopp slike spørsmål under lupen. Handlingen er lagt til den indiske byen Kolkata, som på grunn av klimakollaps, matmangel og sosial uro er i krise.

Den æstetiske naturfølelse går forud for den æstetiske erfaring. Den går forud for alt andet. Forud for alt det som er et resultat af at vi tænker, fortolker og vurderer. Før vi navngiver hvad det var vi oplevede, mærkede og sansede, er det pågældende fritsvævende. Det navnløse er altings begyndelse. Når vi navngiver noget, holder det op med at være frit, det fratages noget af dets frihed, vilje og identitet. Vi opnår kontrol over det ved at give det et navn. Når først vi har navngivet det, kan vi tale om det, og vi vil opdage at vi ikke altid har givet det de “rigtige” navne. Navngivning er første skridt til at underlægge det navngivne vores vilje. Med navne og numre kan naturvidenskaberne katalogisere, ordne og identificere og dermed fratage det navngivne dets vilje og frihed. Spørgsmålet om hvorvidt vi har ret til at gøre det, hænger sammen med synet på mennesket som et højerestående og udvalgt væsen i forhold til alt andet i universet. Selv det vi ikke forstår.

Den æstetiske naturfølelse er ikke indbefattet i den franske 1600-tals filosof og matematiker René Descartes’ eksistentielle grundsætning kendt som cogito ergo sum (jeg tænker, altså er jeg), men omfattet af hvad jeg vil kalde sentio ergo sum (jeg føler, altså er jeg). Følelsen, det jeg mærker i kroppen, kommer før tanken, før navnet og før alt andet.

Naturfølelsen er den umiddelbare, i rationel forstand unyttige sansning, og den er forudsætning for bearbejdelse, vurdering og fortolkning hvormed vi gør os æstetiske erfaringer.