Torbjørn Ekelund: Fuglenes år. Ornitologiske feltnotater fra mine nærmeste omgivelser (2025). Cappelen Damm.

Årets første dag krysser jeg Torshovdalen i hvit januarsol. En svarttrost hopper mellom tomme fyrverkeribatterier, hun leter etter noe. En skjære letter fra en gren i Sarsgate. Under greina ligger en firkantet metallisk rottefelle, en slik man finner over hele byen. En av mange menneskelige metoder for å tviholde på illusjonene om vår plass utenfor naturen, og over den. I sirkler over kolonihagen: En kråkeflokk. Vinterens første snø legger seg, og likevel, aldri har jeg sett så mange fugler her jeg vandrer gjennom byen med et nytt blikk. Kanskje blir dette mitt fugleår. 

Paul Hawkin: Carbon: The Book of Life (2025). Viking Books.

Den som vil argumentere overbevisende for at en revolusjon er mulig, bør også demonstrere at den allerede er i gang, skriver vår anmelder. Det gjør Paul Hawken i Carbon: The Book of Life. Ved hjelp av undring, sanser og oppdagerglede leder forfatteren vei.

Den californiske miljøforfatteren Paul Hawken har bak seg ni bøker, er oversatt til tretti språk, og har bygget opp toneangivende miljøorganisasjoner. Tittelen på hans siste bok Carbon:The Book of Life er åpenbart en mild provokasjon.
Den spiller ironisk på det negative settet av assosiasjoner som har dannet seg omkring karbonet. Selv om vi godt vet at karbon er langt mer enn CO2-forurensning, at det er livets kanskje viktigste byggesten, er det som om karbonets problematiske og «skitne» former i forestillingene våre overskygger den livgivende funksjonen. Men de to sidene henger intimt sammen og Paul Hawken vet mer enn de fleste om dette; han har vært primus motor for to enorme bokprosjekter som begge handler om hvordan vi kan trekke ut og holde tilbake karbon fra atmosfæren, både gjennom sosiale, teknologiske og naturbaserte metoder.

Carbon er ikke en vitenskapelig, knapt nok en populærvitenskapelig bok om karbon. Den som ønsker seg noe slikt, kan gå til vår egen Dag O. Hessen og hans fortreffelige karbonbiografi C – The Many Lives of Carbon. Hawkens bok er snarere et alternativt portrett av klimabevegelsen, særlig hvordan denne har søkt en dypere og bredere naturorientering de siste ti-femten årene. Hawken har bevisst lett seg frem til stemmer som beskriver og hjelper oss å se den levende jorden. Poenget er ikke å vende blikket bort fra truslene og farene og ødeleggelsen, men ved å forstå og feire alt jorden er før – og til tross for – den den menneskeskapte ubalansen. Vi kan lære av den levende naturen på tross av og hinsides den globale opphetingen.

De siste ukene har den bereiste Elisabeth Eide sendt oss små reise-essays fra en togtur gjennom Europa, med sideblikk til klimatoppmøtet i Belém, Brasil og miljøtilstanden i ualminnelighet. Klimaaksjonen takker for reisen! /

Togturen nærmer seg slutten. Det er mulig å reise helt fra Middelhavet og Marseille til Hamburg i nord på én dag. Den dagen varer litt lenger enn vinterlyset, rundt tolv timer med bytte i Mannheim. Ikke verst å være togreisende og klimavennlig i Europa sør for Norden. Strekket til Oslo er imidlertid så komplisert at vi velger båt fra Kiel. 

Den digre ruggen som pløyer rolig hav mot Oslo, har fjorten etasjer, med rike handlemuligheter. Langt borte, ved munningen av verdens mest vannrike elv flikker forhandlerne i Belém på tekster og inngår kompromisser. Det handler om tid, penger og konsensus. Det handler om næringer som ikke vil gi slipp. Men teksten gir noen positive signaler, spesielt om finansiering.

/ Om Balsam Karams rymdtrilogi

Det är väl ingen vansinnig gissning att de senaste två årens folkmord i Palestina kommer påverka hur vi läser och skriver skönlitteratur. Klyftan mellan olika verklighetsavläsningar har gjort vårt språk, såväl det vardagliga som det offentliga ostadigt och kluvet.

Hur vi ser på Israels och västerlandets skuld avgör vilken grammatik vi lever i. Därför känns det främmande, tycker jag, när jag läser böcker som tycks utgå ifrån att värld och språk arbetar i en fungerande harmoni, att alla figurer lever i samma verklighet; eller, att berättelsens struktur åtminstone utlovar en lösning i slutet. Litteratur som däremot ägnar sig åt att undersöka hur våldsamma olika osäkerheter och klyvnader i språket kan bli, om det så är Sofokles eller experimentell poesi, upplever jag väldigt värdefull just nu. Få litterära platser har exempelvis varit så närvarande i mina tankar de senaste åren som de fiktiva, kluvna geografier Balsam Karam konstruerar i Händelsehorisonten (2018), Singulariteten (2021) och inte minst i den nyutkomna Mörk materia.  

I valgkampen i høst (2025) kunne det virke som miljøspørsmål, klimaendringer og naturtap kom relativt langt ned på listen over viktige saker for mange, både politikere og velgere. Greta Thunberg-generasjonen var visstnok død (?), og NRKs store sak i fjor om «Norge i rødt, hvitt og grått» og 44 000 naturinngrep i Norge på fem år, glemt. Det offentlige ordskiftet om dette virker stadig mer polarisert og svart-hvitt, selv om alvorlighetsgraden og kompleksiteten ber om en samtale der vi sammen leter etter en felles forståelse av hva som står på spill: Viktige perspektiver og spørsmål fra ulike folk, fagfelt og politiske ståsteder.

Uttrykket «alt henger sammen med alt» kan vel ikke tilskrives vår tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland, men hun gjorde det allment kjent og brukt. Og alt henger virkelig sammen med alt, i hvert fall når jeg som teolog reflekterer over dagens mest brennende utfordringer. Liv, bærekraft, fellesskap, rettferdighet, folkehelse, fred og konflikt, migrasjon –  alt påvirkes av menneskehetens evne til å verne om det som i min religiøse tradisjon kalles skaperverket, og som vi alle er del av og avhenger av.