Ein sekunds vennlegheit

hverven-tom-egil

Av Tom Egil Hverven / Foto: Linda B. Engelberth

 

Kjartan Hatløys diktning gir nye, forunderlige innganger til et gammelt tema i poesien – forholdet mellom menneske og natur.

De siste månedene har forfatteren Kjartan Hatløy beveget seg utenfor poesien, inn i klimadebatten, med innlegg blant annet hos Forfatternes klimaaksjon og i Klassekampen. Som samfunnsdebattant åpner Hatløy for aksjonistisk tenkning, med andre språklige midler enn i diktningen.

Fra debuten med «Solreven» (1996) til «Den kvite vegen» (2016) kombinerer han soldyrking og vitalisme med refleksjoner over langsomme endringer i universet, med omfattende geologiske og kosmiske perspektiver – og skildringer av ørsmå detaljer.

Hatløys poesi formes med stor bevegelighet. Diktenes sansning og tenkning foregår på mange plan, over lange tidsspenn, i ulike rom. Selv om tekstene ofte tar utgangspunkt i et «eg», problematiserer de skillet mellom inne og ute, mellom subjekt og objekt. Forfatterskapet ansporer til å tenke gjennom forholdet mellom menneske og natur på nye måter.

Undertittelen på den nyeste boka, «Stemningar frå Salbu», bekrefter noe utholdende lesere lenge kan ha hatt mistanke om: Mange observasjoner gjøres i og omkring Hatløys hjemsted i Hyllestad kommune i Ytre Sogn. Der finnes kanskje også opphavet til raseriet i møte med klimaendringene?

 

*

 

En fersk plateutgivelse ved Arve Henriksen, «Eg gjekk ned til denne fjorden» (ArveMusic, 2016) bygger på Hatløys diktsamling «Fjord» (2011). Hatløys opplesning og Henriksens karakteristiske improvisasjoner – samt Oddleiv Apneseths fotografier – får fram rike nyanser i bokas stillfarne visjoner:

Fjorden. Eg tek litt av den med meg heim kvar dag. Seinare tek den meg heim til seg. Det er stilt nedi der.

En fisker kan få med seg noe hjem. Samtidig er gravplasser ved fjordene fulle av tegn på at havet krever noe tilbake. De siste tiårenes aktiviteter langs norskekysten, framfor noe i fiskeoppdrett og oljeindustri, tilfører nye dimensjoner til forholdet mellom mennesket og fjorden.

Den svarte sjarken er så sakte. Midt i solglitringa driv den, heilt svart. Småbylgjene driv den av. Alt samlar seg rundt den, alle småbylgjene liksom bankar på i skroget. Men ved styret har fiskaren sovna.

Hvordan skal vi lese Hatløys underlige bilde av den svarte sjarken som «er» så sakte, med fiskeren som sover i båten? Diktet er utgitt ett år før Bob Dylans illevarslende dikt om en liknende, sovende skipsfører i sangen «Tempest», med referanser til «Titanic». Menneskenes motoriserte liv innfører noe fremmed i naturen. Likevel er vi en del av altet; samme luft, vann og næringssalter strømmer gjennom alt liv.

 

*

 

Hvordan fører lange linjer i Hatløys tjue år gamle forfatterskap fram til et engasjement der oljeindustrien representerer «det vonde»? Et enkelt og likevel komplisert svar er at vitalismen i forfatterskapet ikke skiller tanke fra sansning. Poesien er stedet hvor kroppens sanser og intellektets refleksjon føres sammen, uten at det ene kan holdes atskilt fra det andre.

Litteraturviteren Eirik Vassenden skriver om Hatløy i boka «Norsk vitalisme» (2012), at «kroppen og naturen deler erfaringer, bevegelser, former og tanker». På en slik bakgrunn er det kanskje ikke så rart om Hatløy opplever økende temperaturstigning, ekstremvær og kjemikaliepress mot jorda – og ødeleggelsen av artsmangfoldet – som noe ondt?

«Dette som eig oss et oss» er tittelen på Vassendens tekst, hentet fra «I kråkekrins» (2006). Jeg kan vanskelig tenke meg en bedre kritikk av vår samfunnsform – i én setning. Sammen med «Riket er vårt, damti, damti» (2005) bidro «I kråkekrins» til at interessen for Hatløys diktning steg, helt til hans gjennombrudd i en videre litterær offentlighet med nominering til Brageprisen for «Kjøkkendikt» (2012), og med økende ros fra kritikerne fram mot «Mi meinings hus» (2014).

 

*

 

Hatløy har arbeidet i verftsindustrien, også som tillitsvalgt, og kjenner verdien av arbeidsplasser i olje- og gassproduksjon. Han går ikke inn for å legge dem ned på dagen og «ta maten ut av munnen på 80 000 menneske». Men han spør – «skal vi vente til orkanen på Vestlandet doblar seg og tek alminnelege bustader? Nedbøren på Vestlandet har auka 10% på 20 år, ifølgje Meteorologisk institutt Bergen. Bygene av hagl og regn som kjem inn frå havet, er blitt mykje sintare (Radikalportal.no, 2. januar 2017).

Eg-et i Kjartan Hatløys poesi er en sansende kropp, bosatt slik at han erfarer det «som kjem inn frå havet». I polemikken solidariserer han seg med Lakota-indianernes kamp mot pumping av fracking-olje gjennom Nord- og Sør-Dakota. Hatløy argumenterer i de politiske artiklene for å lære av kulturer som tar vare på de svakeste, enten utspringet er i Nord-Amerika eller i Midtøstens egyptiske og jødisk-kristne tenkning.

I foredraget «Kjartan Hatløys diktning» ved Hauge-senteret i Ulvik i 2015, en tekst som snart er ute i bokform, beskriver litteraturviteren Ole Karlsen hvordan Hatløys dikt kombinerer sjamanisme med hyper-realistiske naturbeskrivelser, med en glede og tillit til naturen som tenderer mot det religiøst-oppbyggelige, i hymnisk lovsang.

 

*

 

På begynnelsen av 1970-tallet flyttet jeg fra Oslo-området til Odalen og begynte på en ny skole. Der traff jeg en tolv år gammel gutt som i motsetning til meg kunne latinske navn på flere hundretalls arter, særlig fugler. Vi meldte oss inn i Natur og Ungdom og gikk stadig lengre turer, først på Østlandet, seinere i Nordfjord, dit hans familie flyttet. Vi søkte høyt og lavt i naturen, registrerte fugler, dyr, stein og planter. Da vi sluttet på ungdomsskolen, hang en samling med over hundre lavarter igjen etter oss.

Jeg har reist i Sogn og Fjordane mange somre, til utposter som Kinn, Kråkenes og Stad, og innover i fjordene til Stryn, Breim og Skjolden. Jeg har spist matpakke i tåke, regnvær og blåst ved middelalderkirka på Kinn, bak knausene ved Kråkenes fyr, og ved bratte klipper ytterst på Stadlandet. Erfaringene er med når jeg leser Kjartan Hatløys poesi. Områdene nord for bostedet i Salbu kjenner jeg godt.

Likevel er været ikke til å kjenne igjen når jeg leser Kjartan Hatløs dikt. I bøkene, særlig de tidlige, er sola overveldende til stede. Registreringen av varmen fra solstrålene er desto mer oppsiktsvekkende fordi det virker som om observasjonene nettopp er gjort ytterst ved kysten, ikke i fylkets områder med regnskygge, bak breene.

Min erfaring med den samme kysten er at vinden og regnet dominerer. Hatløys poesi registrerer noe annet. Sola regjerer, i mange former. Allerede fra debutsamlingen «Solreven» finnes en overvekt av poetiske bilder med sol, gjerne sammen med rennende vann, i elver og bekker. I et karakteristisk, tidlig dikt fins en svømmende «kjø» (ørret) som tar opp i seg solenergi, omsetter den i bevegelse:

 

minkande elv

 

kjø ét

av den grøne steinen

driv hjå blakrande gras

skugge kjøler

 

ein bror av sol

slær med sporden

 

*

 

Sola varmer ansikter, gras og steiner, mens humlene svirrer. Hatløys tekster viser i det hele tatt hvordan solenergi forplanter seg, fra livgivende fotosyntese til menneskekroppens erfaring av energi og varme. Når jeg leser, merker jeg hvordan Hatløys dikt, som seinere nærmer seg prosa, får fram stemninger kroppen gjenkjenner fra de tidlige turene i Sogn og Fjordane, spillet mellom lys og skygge, lyden av rennende vann, dyrs og fuglers bevegelser – og kanskje hvordan de husker meg?

Fra bok til bok pulserer Hatløys diktning mellom subjekt- og objektperspektivet. Eg-et blir også observert av naturen, helt fram til «Den kvite vegen», der observatøren innrømmer at det er blitt «seint i livet», han har passert 60 år. Observasjonsevnens bevegelighet er imidlertid intakt, for eksempel i møte med en flom av blader som føres med en bekk ut i fjorden:

[…] ein mørk masse av blad i mørke bekken, dei driv på og kjem, det tek ikkje slutt, meir kjem, det varer. Her har eikeblad enda, or, ikkje minst lønn, mykje bjørk. No er dei like alle, og dei er i tusental komne nett hit. Alle er i den same svarte fargetonen, og dei kjem svevandre ned til den upåfallande fjorden, kjem utan ein einaste pause og medan berre eitt menneske var til stades.

Rytmen i setningene, kontrasten mellom den uendelige strømmen av tusentalls blader og den ene observatøren bringer inn nyanser bare god litteratur kan få fram: det påfallende i det upåfallende.

 

*

 

«Stort sett får eg gå her og gå, att og fram og trivast og spekulere og ha det kjekt», skriver Kjartan Hatløy, med særegen humor, i samme bok. Man kunne spørre: Handler ikke poesi ofte om det motsatte, om menneskelig nød og lidelse? Ikke Hatløys. Møtet med naturen frambringer ofte glede, tillit. Bøkene myldrer av fugler – som ravn, kråke og svarttrost. De er svarte og synlige, svarttrostens sang også hørbar, om våren. Diktsamlingen «I kråkekrins» går tett på den vanlige fuglen, av og til med nærgående observasjoner av øyne, for eksempel hvordan kråker blunker og likevel ser, noe som kan forklares med at de fleste fuglearter har en blinkhinne som er delvis gjennomskinnelig, ikke et heldekkende øyelokk, som hos mennesker og ugler.

Diktjegets møte med ørsmå arter, som lav, maur og edderkopper, kunne utgjøre et stort kapittel i utlegningen av Hatløys dikt. Både Vassenden og Karlsen skriver fint om lav som et slags naturlig kunstobjekt; en livsform – symbiose mellom sopp og alge – som påviser forandringer i luft og vann på måter lesende fortolkning kan arbeide videre med. Lav utgjør en slags leselig skrift, for eksempel på stein.

Jeg fester meg likevel ved andre sider av Hatløys fenomenologiske observasjoner, inspirert som de er av Martin Heideggers filosofi: I «Den kvite vegen» starter en av tekstene med en hvit stripe av en 300 meter høy foss, sett gjennom stuevinduet. Mens blikket er rettet mot fossen, kommer en blåmeis flygende, svever opp til øvre vinduskant, ned igjen, og er borte. Igjen merker dikt-jeget fuglens øyne, før han flytter oppmerksomheten over på noe mer immaterielt:

[…] dei svartblanke små auga som har til bakgrunn ei fløyelssvart smal stripe, så gild attmed kjakens gult.

Den vesle issen ein dus lysblå. Hennar medvit vitja meg, kan hende hennar sjel vitja meg, det var noko som hende.

Hva hendte? En bagatell, kanskje. Eller noe annet: Møtet mellom to arter, «hennar hjarte besøkte mitt hjarte». Et tilfeldig møte mellom en blåmeis og et oppmerksomt menneske kan være en større hendelse enn jordens vanlige gang rundt sola: «Ja – ein sekunds vennlegheit av slik type kvervlar gjerne heile solmassen inn i ei betring vi aldri vil forstå.»

 

*

 

Hva poesien kan utgjøre i møte med klimaendringene? Å se potensialet i møtet mellom arten mennesket og andre arter – i «ein sekunds vennlegheit». Heideggers innflytelsesrike foredrag om poesi, «…poetisk bor mennesket…», slutter med at han siterer Sofokles: «For vennlighet er det som alltid åpner for mer vennlighet.»

I Hatløys seine diktning åpner vennligheten seg både mot medmennesker og mot andre livsformer. Kanskje gir klimaendringene støtet til et profetisk væromslag i de nye, politiske tekstene: Vennligheten blir til fiendskap mot krefter som ødelegger sameksistensen mellom arter.

 

 

//

Med Tom Egil Hvervens essay om Kjartan Hatløys forfatterskap innleder Klimaaksjonen en ny serie der skandinaviske litteraturkritikere har grunnet over følgende tankestillere: Kan lesning av sakprosa, romaner, noveller og dikt endre, motivere eller mobilisere leserne til en ny forståelse av de dramatiske naturhistoriske hendelsene? Hva er den sosiale funksjonen til kunst, film og litteratur i 2016? Siden det forlengst har oppstått litteraturer som «økopoesi» og cli-fi undrer vi på om klimalitteraturen påvirker både lesere, kritikere og forfattere? Hvordan mottar kritikerne denne litteraturen i sine respektive hjemland? Hva er litteraturens egenart når det kommer til fremstillingen av menneske og natur? // På et annet nivå: Til hvilke instanser i leseren kommuniserer ulike former for litteratur som lyrikk, romaner, drama, journalistikk? Er det fortsatt meningsfullt å operere med et begrep om «sivilsamfunn», slik bl.a. Giorgio Agamben argumenterer for, i en tid da virtuelle virkeligheter definerer stadig mer av menneskers kommunikative utvekslinger? Litteraturkritikerne ble oppfordret til fri utfoldelse innenfor slike tematiske grenseoppganger. Essay-serien er støttet av Fritt Ord og Bergesenstiftelsen.

fritt-ord-logo-200p72dpibergesens_logo_large(new)

 

 

/

 

A List of Relevant Questions / Nora Bateson

 

 
 Utspørring av kandidaten som skal lede USAs høyeste miljømyndighet, EPA.

Karin Haugane: En sonett

haugane-karin_foto-catharina-caprino

 

2.

Jeg sitter her og lytter til jordas sang

Høyt oppe flakser en hønsehauk bort

Er dette liv, en luftspeiling, drøm

Var jeg barnet på en sommerhageflekk

Så gaupesporene i sanden i går

Den gikk rett fram, byksa brått av veien

Står med telefonen i den indre lyden

Milevis fra folk med rovdyr i skogen

Gule kantareller syns ufrivillig i graset

Fører hånda inn og tar dem ved rota

Små tynne rådyrklover sprang for livet

Gror inn i vått gras, lukter og sus

Nærmere ned i naturens moll og grav

Griper jeg til regnbuens høyspente tegn

 

/

Karin Haugane er født i Haugesund i 1950. Hun er cand. philol med hovedfag i historie. Hun debuterte i 1989 med diktsamlingen Rester av glemsel. Karin Haugane er også oversetter; hun har bl.a. gjendiktet Arthur Rimbauds Illuminasjoner. Siste bok: Anna Wunderlichs sang. Vi takker Karin for dikt, og Gyldendal forlag for honorarstøtte. 

 

///

 

det-er-botn-i-vestfjorden_2017

«Det er botn i Vestfjorden» av Karianne Stensland

Sommeren 2014 forsøker jeg å krysse Vestfjorden to ganger i en robåt. Turen fra Steigen til Skrova i Lofoten er på rundt 28 kilometer. På andre forsøk klarer jeg å krysse fjorden. Turen tar nesten sju timer. I løpet av roturen blir jeg konfrontert med min egen utilstrekkelighet og naturkrefter større enn meg selv. Det er botn i Vestfjorden har blant annet blitt vist i videoprogrammet Beyond Horizons kuratert av Atelier Nord og på Tromsø Internasjonale Filmfestival 2015. I tillegg er den vist i gruppeutstillingen The School of Landscape på Kunsthall Trondheim høsten 2015.

Tekst: Karianne Stensland

2017, tredje utgave, 15:00 min

Karianne Stensland er kunstner bosatt i Trondheim. Drivkraften i Kariannes arbeider er undersøkelser og omformuleringer av kjønn, makt og rangordning. Hennes arbeider innbefatter elementer fra tekst, tegning, musikk og skulptur, ofte presentert gjennom performance, video og installasjon. Improvisasjon i arbeidsprosess og metode, gir prosjektene et aspekt av tilfeldigheter og humor. Med MFA fra Kunstakademiet i Trondheim og studier ved St. Petersburg State Theatre Arts Academy, kobler hun erfaringen fra visuell kunst og teater opp til egen kunsteriske praksis.

Les mer om Kariannes arbeider her: http://kariannestensland.no/

Copyrights til verkene tilhører den enkelte kunstner og nettstedet.

 

/

 

DENNE SERIEN MED VIDEOKUNST ER STØTTET AV BERGESENSTIFTELSEN.

 

bergesens_logo_large(new)

 

 

//

 

The Teenage Indigenous Hip-Hop Artist Taking on Climate Change / Rolling Stone

 

 

 

Lars Haga Raavand: Telt til tre

Lars Haga R 

I

Vannet gikk.
Landet luktet berg, støv og striregn, lav og mose, menneskelig forfall. Det luktet salt og saltvann, det luktet tangbanker, fiskeslo og tjære, fisk til føde, tare. Landet var urgammelt, herjet av havet. Det var gammelt, det skulle være slik, alt var et ork, alt gnog: de tunge årene, de blytunge nettene, de rustne høyspentmastene, regnet. Regnet som falt like taktfast som tidevannet steg og sank, like taktfast som glassmanetens evinnelige bevegelse, havets åpning-lukking om seg selv; men hardere, som brenningens slag mot berget, det hamrende hjertet i sekundene før spydet kjøres av all kraft ned i nisens pustehull. Isak hadde fra første stund hatet denne jakten, men når tilgangen på føde ble ringere, og sulten stor, fikk han seg ikke til annet enn å trekke på skuldrene av denne motviljen, han hev seg med. Og regnet falt, livets vei lignet blodet som fløt ut og farget havet rødt før det etter en tid løstes opp og forsvant i havets svarte, skjøre surkling. Under en uendelig blåsende himmel, tenkte Isak, en intens varme, en isnende vinter? En tåkete slette, svart surt hav, nesten ikke trær. Han gikk alene langs veien som stadig ble smalere. Nok en dag uten fangst, han gransket hendene, sulten, lettet, og så opp. Lyngkledde sletter under vann, krekling, fjellbjørk, bakkene hvor havets røst stendig hørtes; veien fra havet gikk mellom plastskrot, oljefat, flasker, alt som vellet fra vannet og opp på land. En vindmøllepalme, algegrønne etterlatenskaper, en ubrukelig boblejakke, hvilken uslepen skatt. Brenningen drønnet, brenningen drønnet, over alle andre lyder og over alt menneskesladder drønnet brenningen.

 

II

Isak går med den ødelagte jakka i høyre hånd. Muligens kan den tørkes, sys om, bli en pute. Det er vindstille, kanskje sommer, klamt. Sisselroten vokser tett på høyre side av stien og vannet står så høyt at furukronene speiler seg mellom bregnebladene. Isak huker seg ned, legger forsiktig jakka fra seg og krummer hendene. Drikker seg utørst av vannet, det smaker jern. De små forstyrrelsene i vannflata iler som ringer mot tjernets bredder. Det drypper fra haka, ringene blir mindre, faller til ro. Isak ser furukronene bøye seg i vannspeilet. Han ser sitt eget ansikt før han hører det første kraftige bruset fra trekronene, det har vært for stille, tenker han, og beveger leppene. Som fra intet: Tillat knærne, og deretter panna, å møte steinen; kjenn din grunn.

 

Isak hvisker til seg selv idet vinden visker speilbildet i det blikkstille vannet vekk, og han vender seg om og vandrer innover mot lyngen. Slitet, det harde livet. De første dråpene smeller mot issen. Rundt ham, regnets brus og bruset fra vinden, bak ham, drønnet fra havet som snart bare høres som et brus, inne i ham, tankenes brus, og under ham, landet. Taust. Landet har alltid vært forbundet med havet, tenker Isak, den forrevne kystens klipper, bukter og viker, holmer og skjær, løpende rundt odder og nes: forbindelsen er et åpent sår. Overalt har havet trengt seg inn i dette landet, langs hele kysten er landet oppstykket, brukket, gjennomperforert av fjorder, sund og opprevne hakk. Landet har gitt sitt svar ved brant å reise seg, skjerme av.  Det er bratt, men landet faller. Faller og faller. Forvitrer og faller og forandres. Og forfallet synes, fjellene synes, er mer og mer som øyer å regne, skjær, holmer, etter hvert som det fortsetter å regne, lysne, eller bare blåse. Eggehvite vingespenn stiger ytterst i horisonten. Skal fuglene aldri mer kjenne fast grunn under føttene, eller oppdriften fra solvarm jord. De vil utvikle kraftigere muskler i vingene, tenker Isak. En tredjedel vil styrte. Utmagrede, med fuglebrystets likevel uavleselige rytme. Den skriver seg alt dypere inn i jordens tone, og fisken som setter seg fast i garnene stivner idet det blå båndet strammes. Slår finnene ut, vingene ut, slår jordens takt. Grensene svinner. Han og kona skal plukke fisk etter fisk, fjær etter fjær.

 

III

Hun heter Inger. Han heter Isak. De har delt alt. Alt er delt. Natt og dag, i noe herlig og stygt. Det er kveld når de kler av hverandre og slipper det løs, det danser over sletter av hud, over sletter av hud. Han er hard, kroppen hennes forsvinnende mot midja, så er det morgen. Utenfor knitrer det i plast, skramler i kokekar, her inne i teltet er det stille. Leirplassen tømmes. De er sjelden helt alene, men denne dagen blir Inger og Isak liggende til natten feller sine masker over verden. Vakker er å ta for hardt i. Samtidig setter hun farge på ordene når natten presser seg inn i mannens munnhule. Leggene er beinete. Der går de. De stolte som fortsatt reiser seg, går for å jakte. Livets ild fortærer. Asken under saltet. Vannets komme. De ensomme har falt. De stolte som sa havet sto i ledtog med sjelene deres. Være, ved å ta form av havet. Gutten som dukket opp i synsranden og drakk denne tidens sevje der borte fra. Han kom et skritt nærmere. Med den høyre langfingeren tegnet han et bål utenfor bålet, en stille bønn, og i stemmen lød konsonantene knoklete. Inger og Isak la seg tettere i teltet, gjorde plass til en til, og hvisket:
                – De viser seg sjelden, de gjemmer seg bort hjemme hos seg selv, innerst i de mørke teltene og er på vakt.
                – De roper til hverandre, snuser, merker seg, husker, griper den minste antydning, det svakeste tegn.
                – Noen av dem frydet seg med å klippe ut av plastposer de bokstavene som utgjorde hans mors navn.

 

IV

Han går der med bløte klær i regnet og er gammel. Gutten kommer løpende mot ham, og en stund ser det ut som om han skal til å ta Isak i hånden. Men fra bak ryggen trekker han fram en spiss pinne og stikker i den gamles håndbak. Blod pipler fram, gutten stikker igjen. Nei, sier Isak, da. Nei.

 

Måkesrik. De er snart borte, og kretser friere.

 

Ved vannkanten drikker de sammen, lepjer i seg det som pipler ut fra den senete hånda, over ru hud, stanger mot stive, hvite hår, og treffer tungene. Ikke stikke. Ettertenksomhetens neser i regnvær. Kropper på huk.

 

Til de som var venner, til landets barn. Her er hvert tre seg selv. Her omtenkes tanken. Man mistar noen for å være et dyr, og forsøker å skade det. Liker man smaken? Hvor lenge beholder man tennenes emalje? Kom, sier Isak, og tørker seg om munnen med den friske hånda. Kom tilbake. Han ser at guttens benklær ligger bløte mot de magre beina. To stilker hvor kornblå hyfer med tiden vil tatoveres. Nål og tråd. Nål og tråd. Slik syr regnet himmelen fast i fjellet,  og mer sier ikke Isak til Inger, etter at han og gutten har gått bløte tilbake til teltet.

 

V

Å sitte ved vannet en sjelden kveld med klar himmel, være tre, ikke lenger to, se en pose blafre i havstrømmen, tenke på alt man ikke ser, alt man ikke er. Kjenne at det er der, til stadighet, i tomheten, i øynene som sveiper over det oljeglatte mørket, automatisk, registrerende. Innsunkne, men verdige, ærbare, kildene til synet, en hurtig puls, øyne på et hav som strømmer. Plast filtret i plast, posen flytende og blass, ruinene er også dette, blomster i havet som strømmer.

 

Øynene er bråstanset i bevegelsen, de tviler, ser. Men de ser det samme, det er ingen magnolia der ute, den er bare der inne, i tunnelsynet, i minnet, fra en hage en gang. Isak sitter på huk og ser posen bevege seg langsomt i strømmen.

 

Vekselvis ser han ut over havet, vekselvis på gutten som sitter til høyre for seg. Bare havet foran dem. Og Isak ser øyeblikket utvide seg: Ikke bare nå, men hver dag gutten som venter på livstegn. Isak følger med på gutten, men ser også de andre, når de rører seg i øyekroken. Færre og færre tar av sted for å jakte. Havet synes tomt. Nakne rygger uten dekning, ansiktene er pløsne av fukt og salt, og Inger og Isak er enige. De lar gutten bo i teltet, stiller ingen krav, heller ikke til tiden når den ruller inn over landet, som hav, som aldri før. Høyere ruller havet, blå sprøyt står allerede langt inn i dagen. Inger gir gutten gress å tygge når magen kniper som verst; det eneste som ikke smaker fisk. Gutten drikker av bekken, jekslene slipes ned av den fine sanden. Bare havet foran dem. Ryggen snart blottet. Gutten snur seg vekk fra havet og følger bekken med øynene, kanskje tenker han at den renner i medfølelse med tiden, møter havet, og at fortsettelsen må finnes, noe annet enn tomheten i alles øyne…

 

Han ser tilbake, hver dag venter gutten på det som står under vann.  Havet er som gjort av oljelerret, helt ulikt stoffet i skjortenes føyelige hukommelse, skjortene de også sover i. Et tredje stoff er silke, men det er nattens, uten minne. Gutten ser spørrende opp på de voksne, på Inger og Isak, venter på en bekreftelse, at det er noe han har forstått, ikke instinktivt, men gjennom tanken, hjernens elektriske impuls som snart kan ta form av en spade, snart et hull . Så er det nettopp der i tomheten, det er i de voksnes lukkede øyne at gutten får øye på stjernene, myrulla, fortiden som flyter og strømmer og omgir dem.

 

Det er bare to uker siden han hørte om multe, som Inger kalte det, og hun prøvde å mane smaken frem for ham. De satt rundt et bål, hele leiren samlet. Jeg er bare et barn, hvisket en gammel kone og lo med standhaftig blikk og lett gulnede tenner.

 

Den gamle sleper smilet etter seg som en våt hund, som en måke uten vinger, og med fire bein, sier Inger etterpå. Det er lenge siden den siste høna ble fortært. Bare havet foran dem. Hver dag venter gutten.  Bare havet. Bare himmelen. Og fjellene som forvitrer. Rasende fjell.

Hvor er mammaen, pappaen? Isak ser på de konsentrerte rynkene i panna på gutten at han prøver å få grep om noe, han strever, men vet ikke ut eller inn, er for ung, og antagelig ligger de druknet på bunnen, en for lengst lukket slutning, i ferd med å signere et dokument, stenge en mappe, låse en dør, et stivnet øyeblikk, før flodbølgen la seg varsomt om menneskets ruiner. Gutten sitter til høyre for Isak, og Isak må snu seg vekk, orker ikke lenger de famlende barneøynene, ser utover havet…

 

Isak sitter på huk. Han ser på bølgene, de er dovne. Han kjenner det begynne å bli tungt for beina, skal si noe til gutten.
                – Kan du merke trærne betrakte oss med uro?
                – Har du sett en mangroveskog stilne havet før bølgene treffer land?
                – Ikke det?

 

 

/

Takket være støtte fra Den norske Forfatterforening har vi de siste månedene kunnet presentere en liten serie med norske noveller og kort-prosa. Denne uken takker vi for nyskrevet tekst av Lars Haga Raavand, som er aktuell med den forunderlige boken Vannsikt (Aschehoug 2016).

logo-dnf

 

//

 

Georg Trakl: To dikt

traklbueste

Josef Humplik: Büste von Georg Trakl. 1926.
Kilde: Lexikon Literatur in Tirol

Grodek

 

  1. Fassung

 

Am Abend tönen die herbstlichen Wälder

Von tödlichen Waffen, die goldnen Ebenen

Und blauen Seen, darüber die Sonne

Düstrer hinrollt; umfängt die Nacht

Sterbende Krieger, die wilde Klage

Ihrer zerbrochenen Münder.

Doch stille sammelt im Weidengrund

Rotes Gewölk, darin ein zürnender Gott wohnt

Das vergoßne Blut sich, mondne Kühle;

Alle Straßen münden in schwarze Verwesung.

Unter goldnem Gezweig der Nacht und Sternen

Es schwankt der Schwester Schatten durch den schweigenden Hain,

Zu grüßen die Geister der Helden, die blutenden Häupter;

Und leise tönen im Rohr die dunkeln Flöten des Herbstes.

O stolzere Trauer! ihr ehernen Altäre

Die heiße Flamme des Geistes nährt heute ein gewaltiger Schmerz,

Die ungebornen Enkel.

 

Geburt

 

Gebirge: Schwärze, Schweigen und Schnee.

Rot vom Wald niederstiegt die Jagd;

O, die moosigen Blicken des Wilds.

 

Stille der Mutter; unter schwarzen Tannen

Öffnen sich die schlafenden Hände,

Wenn verfallen der kalte Mond erscheint.

 

O, die Geburt des Menschen. Nächtlich rauscht

Blaues Wasser im Felsengrund;

Seufzend erblickt sein Bild der gefallene Engel,

 

Erwacht ein Bleiches in dumpfer Stube.

Zwei Monde

Erglänzen die Augen der steinernen Greisin.

 

Weh, der Gebärenden Schrei. Mit schwarzem Flügel

Rührt die Knabenschläfe die Nacht,

Schnee, der leise aus purpurner Wolke sinkt.

 

//

 

Grodek

 

  1. VERSJON

 

Om kvelden toner de høstlige skoger
av dødelige våpen, de gylne slettene
og blå sjøer, og over dem ruller
solen dystrere; omslutter natten
døende krigere, den ville klagen
fra deres sønderknuste munner.
Men stille samles i vierdalen
røde skyer, hvor det bor en vredens gud,
det utgydte blodet, månesvalhet;
alle veier munner ut i sort forfall.
Under nattens og stjernenes gylne grenverk
svaier skyggen av søsteren gjennom den stumme lunden,
for å hilse heltenes ånder, de blødende hoder;
og lavmælt toner i sivet høstens mørke fløyter.
Å, stoltere sorg! dere altere av malm,
åndens hete flamme næres i dag av en veldig smerte,
de ufødte ætlinger.

 

Fødsel

 

I fjellet: sorthet, stumhet og sne.
Røde kommer jegerne ned fra skogen;
å, viltets mosegrønne blikk.

Morens stillhet; under de sorte graner
åpner de sovende hendene seg,
når den kalde månen skinner svakt.

Å, menneskets fødsel. Nattlig bruser
blått vann i fjellgrunnen;
sukkende ser den falne engel hans bilde,

våkner et blekt liv i en dyster stue.
Som to måner
stråler den stenhårde oldingekvinnens øyne.

Ve, den fødendes skrik. Med sort vinge
rører natten ved guttens tinning,
sne som sakte synker fra purpurskyer.

 

 

//

Vi takker Arild Vange for tilltatelsen til å benytte disse gjendiktningene på vår nettside. De er hentet fra utgivelsen Dødens nærhet (Aschehoug 2002). Diktet «Geburt» er fra SEBASTIAN IM TRAUM (1915) og «Grodek» fra tidsskriftet Der Brenner (1914/15).

 

/

 

 

//

 

Our Childrens Trust: Federal Climate Lawsuit

 

future-youth

 

//

 

årsrapport, 2016

 

Gerard Manley Hopkins: ROSA MYSTICA

madonna-del-magnificat

 

1.

The rose in a mystery, where is it found?

Is it anything true? Does it grow upon ground? —

It was made of earth’s mould but it went from men’s eyes

And its place is a secret and shut in the skies.

Refrain —

In the gardens of God, in the daylight divine

Find me a place by thee, mother of mine.

 

2.

But where was it formerly? which is the spot

That was blest in it once, though now it is not? —

It is Galilee’s growth: it grew at God’s will

And broke into bloom upon Nazareth hill.

In the gardens of God, in the daylight divine

I shall look on thy loveliness, mother of mine.

 

3.

What was its season then? how long ago?

When was the summer that saw the bud blow? —

Two thousands of years are near upon past

Since its birth and its bloom and its breathing its last.

In the gardens of God, in the daylight divine

I shall keep time with thee, mother of mine.

 

4.

Tell me the name now, tell me its name.

The heart guesses easily: is it the same? —

Mary the Virgin, well the heart knows,

She is the mystery, she is that rose.

In the gardens of God, in the daylight divine

I shall come home to thee, mother of mine.

 

5.

Is Mary the rose then? Mary the tree?

But the blossom, the blossom there, who can it be? —

Who can her rose be? It could be but one:

Christ Jesus our Lord, her God and her son.

In the gardens of God, in the daylight divine

Shew me thy son, mother, mother of mine.

 

//

Benjamin Brittens komposisjon «Rosa Mystica», med Helsinki Chamber Choir under ledelse av Tim Brown:

 

///

 

God jul! / Merry christmas! / frohe weihnachten! / Boun natale! / Joyeux noël!

 

/

 

How Warming Is Threatening The Genetic Diversity of Species

 

Vil Statoil, som det første oljeselskapet i verden, legge frem et scenario og en forretningsplan som er i tråd med Parisavtalens 1,5-gradersambisjon? 

Kunnskapsforakten

Arne Johan

 

Av Arne Johan Vetlesen

Hitler fastslår i Mein Kampf at det politiske massemøtet har ett overordnet mål: tyskeren som ankommer preget av mismot, avmakt og retningsløst sinne, skal forlate møtet med visshet om hvilke krefter som forårsaker problemene som ikke er personlige, men hele nasjonens. Vissheten om hvem fienden er gir klarsignal for innsats og en sak å leve og dø for; motløsheten erstattes av besluttsomhet, ydmykelsen av stolthet på vegne av det truede.

   Veien herfra til forklaringen som tilbys på Trumps valgseier er kort: Trump vant fordi han «representerer et opprør mot elitens grenseløse hykleri», skrev Morten Søndergaard, faglig sekretær i danske 3F, her i avisen 29. november. Med sitt budskap om å gjøre Amerika stort igjen har Trump vunnet sjiktene som opplever seg som globaliseringens tapere. Søndergaard peker på «den intellektuelle eliten i storbyene» som har forsynt seg rikelig av globaliseringens goder mens den har «lukket øynene for stigende arbeidsløshet i distriktene» og fremveksten av prekariatet i byene.

   Venstresidens hang til selvpisking er en gammel paradeøvelse. De eneste som tjener på den er Trumps team, som har lykkes i å skape en allianse mellom deler av en sosioøkonomisk knestående, overveiende hvit arbeiderklasse på den ene siden og USAs aller rikeste og mest konservative næringslivstopper på den andre. En gutteklubb av olje-, kull- og Wall Street-milliardærer hvis rikdom uttrykker nøyaktig den skjevfordeling Trumps kjernevelgere lider under, fremstår som autentiske talspersoner for de vanskeligstiltes sinne. Det er godt gjort.

   Bevaringen av amerikanske arbeidsplasser, mange av dem innen olje og kull, er den overordnede felles interessen hos disse umake partene. På en god andreplass kommer hatet overfor intellektuelle, bedreviterne som ifølge Søndergaards beskrivelse er seg selv nok på storbyens kafeer. Jo mer dette bildet får feste seg, desto større er sjansen for at nevnte allianse består og Trump gjenvelges, gitt fraværet av en kunnskapsbasert politisk opposisjon.

   Det som glemmes er at intellektuelle har ledet an i kritikken mot globaliseringens skyggesider i hele perioden etter den skjøt fart på 1990-tallet: Naomi Kleins No Logo utkom samtidig med opptøyene i Seattle i 1999; sosiologene Pierre Bourdieu og Zygmunt Bauman advarte mot nyliberalisme og New Public Management før de ble iverksatt, vel vitende om at når konsekvensene foreligger er det for sent å rette opp skadene, ettersom nyliberalismens overlevelsesgaranti er avpolitisering og individualisering – også jeg kan bli en vinner, bare jeg forbedrer meg – av alle strukturelle problemer. Studentene som assosieres med caffe latte er selv en del av prekariatet – midlertidighetshelvetet – Bourdieu og Bauman så komme, og nettopp ikke i en klassebasert motsetning til det. Når samfunnsvitere og humanister sies opp i dagens Danmark og England, er det ikke bare enda et tilskudd til de arbeidsløses rekker – det er også en villet politikk for å kvitte seg med kunnskapsbasert systemkritikk og motstanden den inspirerer til. Alliansen som må forhindres er nettopp mellom intellektuelle, studenter, fagbevegelsen og miljøbevegelsen – den Sanders nådde så langt med.

   At de mest skarpskodde kritikerne av den skjevutviklingen Trump er det foreløpige endepunktet for, enten glemmes eller hånes, er det fremfor alt fortroppene for større ulikheter og en skakkjørt klode som tjener på. Det er symptomatisk at landets Trumpfan nummer en, Carl I. Hagen, nå gjør rikspolitisk comeback. Med knockdown-argumentet at det ikke finnes menneskeskapte klimaendringer fordi det ikke fantes dieselbiler i en tidligere varmeperiode, parkerer en selvsikker Hagen klimaforskningen og viser hvor effektivt kunnskapsløshet er forvandlet fra mangel til dyd.

   En elitekritikk som harsellerer med «those in the know» og hjelper «those in the have» til nær eneveldig makt, legger veien åpen for en samfunnsutvikling som ikke vil gi de akterutseilte sjikt noe av det de håper på ved å stemme langt til høyre – de vil belønnes med større forskjeller, ikke mindre, med mer aggressiv kapitalisme hjemme og ute samt svekket sikkerhetsnett, med kortsiktig, dårlig betalt sysselsetting innen fossile industrier, et økologisk helvete for barn og barnebarn. Kjerneproblemet – et økonomisk system hvis videreføring avhenger av utarming av kloden, av å legge øde i stedet for å beskytte alt liv som er økonomiens forutsetning – vil ikke bli løst, bare forsterket.

 

//

 

In Trump we see a perfect fusion of the two main uses of celebrity culture: corporate personification and mass distraction.

 

one of Obama´s final acts will sement his legacy   

 

 

No more posts.