Charlotte Weitze: Feld nordmannsgranen

Charlotte

Foto: Lea Meilandt

 

Dagtemperaturen strejfer efterhånden de tolv grader. Alt vokser, og vores grund dufter grønt. Vi spiser skvalderkålsskud, mælkebøtte og spinat. Læggekartoflerne, som vi har haft med fra lejligheden, er spiret i vinterens løb. De giver allerede nye kartofler. Kenneth er færdig med ydermurene, taget og skillevæggene.
– Det er utroligt, hvad du kan, siger jeg.
Han har lært det hele af sin far. Selvom han aldrig uddannede sig til tømrer, var han god til at regne og planlægge byggerier. De andre arbejdsmænd havde bare deres kræfter, men de var heller ikke uvæsentlige, når de store master skulle rejses, for at liftsystemet kunne blive udvidet.
Da taget er på, er det tid til vinduer, døre og derefter isoleringen. Så kommer solcellerne. Spritnye, de bedste på markedet, og et kæmpe lån i banken. Kenneth vil ikke have nogle brugte. Der er alligevel sket for meget inden for solcelleudviklingen de senere år.
Derefter kommer det svære. Det meste af vores grund ligger i skygge, fordi vi har så mange træer. Alle naboerne har store åbne plæner og ganske få vækster. De er lette at holde og giver udsyn og lys til stuen.
Kenneth måler vores træer i højden og omkredsen, han udregner deres biomasse. Et løvtræ kan indkapsle mere CO2 end et nåletræ. Så er det noget af det, vi skal tage højde for, når vi bliver nødt til at fælde nogle træer, eller skal vi bare se på, hvilke tilbageblivende træer der vil give det bedste lysforhold til solcellerne? Kenneth har downloadet et computerprogram, som kan beregne solens gang over himlen på forskellige årstider, og her indtegner han havens træer, hvor han også tager hensyn til, om de er løvfældende eller har nåle eller blade hele året.
I forhold til vores solceller kan det bedre betale sig at fælde den store nordmannsgran end det gamle valnøddetræ, som også giver os noget at spise. Kenneth sætter sig med hænderne i skødet og svinger sit hvide hår om på ryggen. Han har fået sin begyndende rødbrune forårsudgroning, taber lange hårtotter, og jeg reder ham, mens vi snakker. Hans hænder drypper af sved. Han har lukket computeren ned for at beskytte den. Nu sidder han bare helt stille, mens jeg ordner ham.
– Måske skal vi tage med i vores overvejelser, hvilke træer der vil klare sig bedst, hvis klimaet bliver endnu varmere, siger jeg og renser kammen. Håret flyver gennem haven, måske finder et fuglepar totten og kan bruge det til redemateriale.
– Nordmannsgranen klarer sig godt. De andre nåletræer har det svært. Du så, hvor visne de var oppe på Klaftafjeld.
– Fæld nordmannsgranen, siger jeg.
– Valnødden skygger mest.
– Vi kan ikke spise kogler.
– Vi tager nordmannsgranen, mumler Kenneth og spørger, om jeg kan lade være med at arbejde her i foråret og til sommer. Han har brug for min hjælp til hus og have, når han rigtig begynder at svede. – Eller hvad med en anden strategi? siger han. – Du kan cykle ind til byen. Du kommer næsten aldrig til at være hjemme, men vi kan spare rigtig meget CO2. Eller et kompromis. Du dropper dit studium og nøjes med at arbejde. Så vil du stadig være lige så meget hjemme, som du er nu. Min kam støder på nogle ugler i min kærestes hår. – Av, siger han.
– Vi kan ikke undvære pengene, siger jeg, – heller ikke dem, jeg kommer til at tjene i fremtiden som færdiguddannet. Vi skal betale af på vores gæld.
– Vil det være frækt, hvis vi indregner arven fra dine forældre? Jeg ser mundlam på ham. – Så er det lettere at skylde i banken.
– De dør ikke foreløbig, siger jeg vredt, – desuden har jeg læst, at al den permafrost, der tør i Sibirien, ikke laver så meget global opvarmning, som man skulle tro. Når det bliver varmere i Sibirien, vokser der bare flere planter, som kan optage en masse CO2. På den måde kan der jo være noget, som løser sig selv. Hvis vi tager det med i vores regnskab, så kan vi fælde begge træer.
– Man skal ikke tro på alt, hvad man læser, vrænger Kenneth.
– Det er et spørgsmål om tid. Om det er en gran eller et løvtræ, vi fælder, så frigøres der CO2 på et eller andet tidspunkt. Hvis vi brænder det fældede træ, går det hurtigt. Hvis vi lader det rådne, sker det også, bare langsommere.
– Vi kan grave træet ned, siger Kenneth.
– Ja, siger jeg tvivlende. – Og med tiden bliver det til gas og kul. Men om mange millioner år er der måske nogle, der begynder at fyre det af.
Kenneth fnyser og gør sig fri af mine arme. – Du er umulig at snakke med.
– Mig? siger jeg og beder ham om at række hænder og fødder frem. Vi mangler at klippe negle.

Jeg skulker et par timer fra arbejdet med huset under påskud af, at jeg vil rundt og se, om der er noget, vi kan bruge af alt det storskrald, naboerne sætter ud i dag. Jeg spiser chokoladekage og drikker kaffe hos mine forældre. Så længe der er hvid is, er der håb. Far siger det ikke, men han sagde det engang. Henne på væggen blinker Angelica fra sin ramme. Jeg ser et hvidt iskrystal svæve i rummet og lukker øjnene. Da jeg kommer hjem, står begge træer der endnu.

Svalerne summer. Midt på dagen ligger Kenneth på sengen og stønner. Det er blevet forsommer. Jeg er startet i praktik på skadestuen og ved noget om hedeslag. Han er nøgen, og jeg skænker vand.
– Rolig nu, siger jeg og dupper panden, – det skal nok gå.
– Vi skal have gang i den køkkenhave, jamrer han.
– Hvorfor ikke gøre det lidt lettere for os selv, siger jeg, – bare mens vi starter op? Vi kunne betale noget af CO2-gælden af senere, om nogle år. Jeg låner mine forældres bil og kører til arbejde hver dag, bare her mens det er varmt. Så kan jeg hjælpe mere til. Du får fat i en ventilator til at ligge under midt på dagen. På den måde kan du samle kræfter og arbejde om eftermiddagen. Og vi glemmer alt om køkkenhaven til næste år.
– Jeg vil ikke skylde noget, siger han og tørrer håndfladerne af i lagnet. – Hvis vi skal være forbilleder, bliver vi nødt til at være glade, ellers virker det bare afskrækkende.
– Så smil, siger jeg.

 

/

Vi takker Charlotte Weitze for utdraget av romanen ”Den afskyelige” som utkom på Rosinante/Samleren i våres. Romanen er kalt «en økokritisk satire». Vi ønsker henne også velkommen som ny dansk redaktør for Klimaaksjonen!

den afskyelige

 

/

 

 

INDIVIDUELL HYBRIS

Sigurd Hverven

Av Sigurd Hverven

How should we think about freedom in light of the crisis in the relation between human and nature? This question is the recurring theme of this paper, which begins with Hans Jonas’ narrative of a historic change in western thought. Jonas claims that modern thought is dominated by an ontology of death, where only lifeless matter in mechanical motion are held to be actually real. Life on Earth is a strange phenomenon in a primarily lifeless universe. Nature, empty of purpose and value, lies at the disposal of the human mind, which is regarded as a lonely island of wishes, will and freedom. (From the Summary)

/

Individuell hybris: speiling av kollektiv blindhet for liv

Ignoranse for menneskets ufravikelige avhengighet, både av naturen og av andre mennesker, er typisk i vår tid. Den viser seg ikke bare i politisk og økonomisk tenkning og praksis, men også i enkeltmenneskers oppfatninger om hva frihet er. Lars Fr. H. Svendsen reflekterer interessant over dette i boka Frihetens filosofi:

[Det] er et stort problem at vi i for stor utstrekning har flyttet idealet om negativ frihet fra den politiske sfæren, hvor det bør få spille en stor rolle, til det personlige planet, hvor det ikke har en like innlysende plass […] Vi forstår i dag ofte friheten som rent negativ, som en frihet fra alle forpliktende relasjoner til andre mennesker. (side 296)

Som det fremgår av hans syn på negativ frihet i den politiske sfæren, er Svendsen selv liberalist. Likevel mener han at negativ frihet er blitt for dominerende i den private sfæren til enkeltmennesker. I henhold til moderne filosofiske læresetninger (etter G. E. Moore) kan etikken (det normative) ikke avledes fra ontologien (det deskriptive),77 og i henhold til politisk liberalisme er individet i den private sfæren fri til å følge sine egne oppfatninger om det gode, uten at den liberale politikken øver innflytelse på disse oppfatningene. Likevel observerer Svendsen at mennesker i dag har en tendens til å ignorere avhengighet på samme måte som moderne ontologi og politisk filosofi gjør. Det kan virke som om individet, i sin egen private sfære, har internalisert ontologiens og politikkens hybris på vegne av mennesket. Noe fra utsiden – ontologien og politikken – befinner seg på innsiden, i det frie subjektet.

Innsiden speiler utsiden. Om man fastholder at ontologi og etikk er adskilt, på den ene siden, og at politikk og etikk er adskilt, på den andre siden,78 vil speilingen av innsiden i utsiden forbli ubegripelig. Men fra perspektivene til Jonas og Hegel gir speilingen mening. For dem er innside og utside to sider av samme sak. Innsiden er alltid bestemt i forhold til utsiden. Det er en vedvarende utveksling mellom innside og utside. Innsiden er ikke fiksert, som enten årsak til eller virkning av ytre bestemmelser; innsiden er snarere en aktivitet eller form (eidos) som utfolder seg i den ytre verden – stofflig og sosialt. Individuelle subjekter lever; det vil si at de bare er ved å bli til i kraft av å involvere seg med verden utenfor, og den vil øve innflytelse på dem. Moderne ontologi, politisk filosofi og filosofisk antropologi overser en slik grunnleggende mottakelighet og avhengighet, det speiles i enkeltmenneskers oppfatninger om frihet, og uttrykker til sammen en blindhet for liv.

 

Krisen som ytring av dødens ontologi

Både i naturvitenskap og politisk filosofi har det i moderne tid vært et metodisk adelsmerke å fjerne vesentlige kjennetegn ved liv, som subjektivitet og essensielle relasjoner situert i tid og sted. I laboratorieeksperimentet isoleres enkeltobjekter; all partikularitet blir fjernet, og selv det betraktende subjektet, forskeren, skal i prinsippet være utskiftbar. Resultatene av et godt laboratorieeksperiment er de samme selv om forskningsobjektet eller forskningssubjektet skiftes ut med et tilsvarende. Et lignende abstraksjonsnivå finner vi i John Rawls’ idé om den opprinnelige posisjonen og uvitenhetens slør. Der er alt bestemt abstrahert vekk, alle relasjoner i tid og sted er tenkt bort. Riktignok finnes en form for subjektivitet i den opprinnelige posisjonen, lokalisert i partene som skal kommer til enighet om prinsippene for rettferdighet, men man kan stille spørsmålstegn ved hva slags subjektivitet det er, forut for all bestemthet og alle erfaringer om målsettinger (jf. kapittel 1). Både i laboratorieeksperimentet og i den opprinnelige posisjonen er abstraksjonsnivået høyt. Hos Rawls er abstraksjonen tenkt, i eksperimentet er den gjennomført i praksis ved isolasjon og strenge krav til utførelsen. Det betyr, i et hegeliansk perspektiv, at begge deler sier noe om et moment ved virkeligheten, men det bærer galt av sted hvis denne ensidige innsikten tas for å være hele sannheten; det er å tenke noe abstrakt som konkret – det Alfred North Whitehead har kalt «the fallacy of misplaced concreteness» (1925). Mistaket kan også betegnes reifikasjon: Én side ved en sak, eller en måte saken ter seg på under visse omstendigheter, tas for å være saken selv.

Min tese er at slik forvirret tenkning er typisk for dødens ontologi. «Kunnskap» og «virkelighet» forstås som noe man utelukkende kan oppnå under evighetens synsvinkel – sub specie aeternitatis – et perspektiv uten plass til essensielle relasjoner eller til bestemt subjektivitet som utfolder seg i tid og på et sted. I en slik «virkelighet» er selve livet abstrahert vekk og kunnskap om livet blir umulig. For livet er stadig endelig, foranderlig og i bevegelse. Det avhenger av sine bestemte omgivelser som det har tilpasset seg gjennom evolusjon over tid. Livet er essensielt visse former og relasjoner som har vokst frem i tid.

I dag ser vi tegn på at en ensidig verdensanskuelse utledet fra abstrakte eksperimenter gjør krav på stadig større deler av virkeligheten: En tankemessig blindhet for liv ytrer seg (entäußerte sich) i en praksis som er fiendtlig og til dels voldelig79 innstilt mot livet. Forsiktig sagt er ontologisk fysikalisme og politisk atomisme uegnet i møte med krisen i forholdet mellom menneske og natur. De er blinde for liv, og ser derfor ingen egenart eller verdi i det som er truet, nemlig livet. Moderne ontologi er nihilistisk, skriver Hans Jonas (The Phenomenon of Life side 212-234). Mindre forsiktig sagt har dødens ontologi alt å vinne på det verst tenkelig utfallet av krisen, nemlig utslettelsen av avansert liv. Den dagen livet opphører, vil den rene materialismen være den perfekte ontologien. Når livet er ryddet av banen forsvinner den ene brysomme flekken i en ellers plettfri teori (riktignok forsvinner også subjektene som kan tenke fysikalistisk, men den selvmotsigelsen får dødens ontologi ta på sin egen, dødens, kappe). Økokrisen kan tolkes som et tegn på muligheten for at dødens ontologi utfører seg selv, i hegeliansk forstand.

I liberalismen, med dens varierende grad av atomisme, finner vi blindheten for liv på et politisk nivå. Denne iboende teoretiske svakheten blottlegges i møte med krisen i forholdet mellom menneske og natur. Særlig problematisk er liberalismens tendens til å tenke forholdene mellom avhengighet og frihet, og fellesskap og frihet, som absolutte motsetninger. I den rådende liberale fortellingen vokser friheten i takt med den materielle velstanden og den teknologiske avstanden til naturen. Men fordi den er grunnlagt på absolutte motsetninger, er friheten uten ytre grenser. Mer velstand og mer avstand til naturen er alltid godt, det finnes ikke noe tak. Selv i land som Norge tenker vi at et nytt nivå av frihet alltid er oppnåelig bare vi blir litt mer effektive, litt mer produktive. Denne manglende bakkekontakten bunner i mangelfull forståelse av de grunnleggende avhengighetsforholdene mellom individets frihet, naturen og menneskelig fellesskap. Konsekvensene av slik hybris er klarere enn noen gang.

 

/

77 Læresetningen sier ikke at deskriptive forhold ikke faktisk kan være formende for normative oppfatninger, men snarere at det er logisk ugyldig å trekke normative slutninger av deskriptive premisser. Problemet er at så lenge det rent faktisk skjer glidninger mellom de to sfærene, og det mener jeg det alltid vil gjøre, så er opprettholdelsen av et absolutt, kunstig skille egnet til å skape forvirret tenkning. Underforstått i skillet er det at det finnes noe slikt som rent deskriptive premisser, uberørt av normative forestillinger. Men det stemmer ikke (Mary Midgley (2005, 196) skriver bra om dette). Det deskriptive, eller «fakta» er aldri nøytralt og uberørt. Selv de hardeste naturvitenskapelige fakta er blitt til ved at mennesker har forestilt seg noe, dannet en teori eller en hypotese, som de deretter etterprøver gjennom eksperimenter. Disse fakta er formet av hvilke forestillinger og begreper som inngår i hypotesen og danner utgangspunkt for undersøkelsen. Begrepene og forestillingene stammer fra et intersubjektivt fellesskap, vår kollektive fornuft og språket vårt – ånden (Hegel).

78 Svendsen holder hardere på skillet mellom politikk og etikk enn skillet mellom ontologi og etikk. Men han skriver også at kapittelet om frihetens ontologi «i grunnen ikke [har] ført oss noe nærmere et svar på spørsmålet om hvorvidt viljesfrihet overhodet er mulig» (2013, 77), og «jeg [velger] i det vesentlige å la denne problematikken få stå uavklart. Det meste jeg argumenterer for videre i denne boken er heller ikke avhengig av en slik avklaring» (2013, 76).

79 Erland Kiøsterud (2014) har sagt at vi øver en «strukturell vold» mot naturen – et begrep som stammer fra Johan Galtungs fredsforskning. Galtungs begrep betegner strukturell dominans over mennesker, men Kiøsterud vender det mot naturen.

 

/

 

Vi takker Sigurd Hverven for tilltatelsen til å publisere et utdrag fra hans masteroppgave «Individets frihet, i fellesskapet, på jorda», UiO 2015. Hverven ble nylig belønnet med Georg Morgenstiernes pris for fremragende mastere i filosofi ved Universitetet i Oslo.

Samtale med Jostein Gaarder: Franske gloser og en overopphetet atmosfære

JOSTEINGAARDER

Foto: Mattis Sandblad/VG

«Tenk hvor vanskelig det er å gi språk til den ufattelige komplekse og rike verden vi lever i. Bare de største dikterne klarer det. Hvor uendelig mye vanskeligere vil det være å gi språk til det naturtapet Steinar Opstad vier sin oppmerksomhet».

Klimaaksjonen har møtt Jostein Gaarder for å utveksle om Steinar Opstads dikt Bibliotek, skrevet for denne nettsiden, og en artikkel av den danske religionshistorikeren Jens-André P. Herbener, Dypøkologi og nødvendigheten av en økologisk revolusjon. Vi møtes i Bibliotekbaren på Bristol der et selskap med franske turister konkurrerer om å snakke høyest på det syngende språket sitt. Den økende gaffelklirringen mot hvitt porselen minner om en komposisjon av John Cage.

– Vi skal ikke glemme at Opstads dikt refererer til Anselm Kiefers skulptur, roper Gaarder over bordet, men jeg finner ikke helt allusjonen til «den blinde gudinnen», nei, «den lesende gudinnen».

 

Reolene av forkullede manuskripter

forteller om landet mellom de to floder

og om den lesende gudinnen,

hun som tolker livene våre som tegn

og rynker pannen over oss

 

– Det skjer muligens en omdannelse av denne figuren gjennom diktet, roper jeg tilbake, «fra «den lesende gudinnen» i begynnelsen til «det siste mennesket er en leser».

– Så dette er ingen henvisning til en Athene-skikkelse? spør Gaarder.

Vi sitter med hver vår utskrift av diktet, overskrevet av kommentarer og spørsmål, mellom kaffekopper, asjetter og opptil flere opptaksmedier, siden spørsmålsstilleren er livredd for å måtte rekonstruere intervjuet etter hukommelsen. Franske gloser suser inn mellom oss som poetiske distraksjoner. Gaarder kjemper seg til ordet:

– Jeg leser det i alle fall som et dikt om det som kommer etter oss, etter at vi har rasert naturen!

– Åpenbart! Da kunne vi kanskje ta tak i verselinjen om «den mest drømmeløse av alle tider». Jeg undrer på om denne formuleringen danner det mentale landskapet i diktet, et ødeland?

– Flere naturfolk snakker jo om «drømmetid». Når noe er sterilt og tilintetgjort er det drømmeløst.

– Det sterile som et slags sykdomstegn allerede i mennesket, med andre ord?

– I norrøn tid, hvis noen hadde tatt drømmene dine, var du «draumstolen». Det var en meget alvorlig sak. Man mente altså at noen hadde makt til å stjele drømmene dine.

– I aforismesamlingen Opstad utga ifjor antydes det at en gudløs tilværelse kan være å foretrekke. I «Bibliotek» skriver han: «Først når vi har blitt visere enn våre eldste guder / kan vi gi språk til tapet…» Har du tenkt på hva denne visdommen kan innebære?

Spørsmålet når frem til Gaarders side av diktet, nei, av bordet. Følgende samtale utspiller seg; et visst stemmevolum har erobret rom i de franskspråklige omgivelsene:

– Jeg leser diktet som et veldig spenn mellom en urtid og den ytterste fremtid. Først når vi er blitt visere enn våre eldste guder er vi i stand til å vite hva vi har tenkt om det guddommelige. Tapet av gudene ser ut til å være en parallell til naturtapet, tapet av oss selv.

 

Giant_Haasts_eagle_attacking_New_Zealand_moa

Moa angripes av ørn / Credit: Wikimedia Commons

 

Elegi og mytologisk poesi

– Tenk hvor vanskelig det er å gi språk til den ufattelige komplekse og rike verden vi lever i. Bare de største dikterne klarer det. Hvor uendelig mye vanskeligere vil det være å gi språk til det naturtapet Opstad retter sin oppmerksomhet mot. Noe av stemningen i dette diktet minner meg ellers om den siste diktsamlingen til Inger Elisabeth Hansen. Kall det en elegi, eller en «lament», som man sier på engelsk. La meg ta et eksempel. På New Zealand har de jo drept Moa-fuglen, ikke sant? Det er ikke så veldig lenge siden den siste Moa forsvant. Der har det allerede oppstått en lullaby, et barnerim som er en slik «lament», en klage.

 

No moa, no moa

In old Ao-tea-roa.

Can’t get ’em.

They’ve et ’em;

They’ve gone and there aint no moa!

 

Moa finnes fortsatt i folkloren, i kulturen, og en lignende kulturforståelse er kanskje virksom i Opstads dikt, noe av det som skal skrives i aske. Men la oss ta en omvei. Det er et stort sprik mellom nåtiden og fremtiden i «Bibliotek». Han skriver på en måte ikke om sin egen tid.

– Ja, det handler om en ukjent tid, og en måte å elske på som forsvant med dyrene, skriver han. Skal også forplantingen forgå? Kommer det en ny kjærlighet?

– Dette er et veldig åpent dikt. Hør, jeg tror at menneskeheten vil overleve klimakrisen, men at sivilisasjonen slik vi kjenner den kan gå under. Opstads bruk av Kiefer får meg også til å tenke på Rosetta-steinen, men også på bokrullene som ble funnet i ørkenen og i ørkenhulene. Vår sivilisasjon nedlegger et enormt tolkningsarbeid for å forstå hvor vi kommer fra, hva vi har felles og hva som skiller oss fra våre forfedre. Kanskje går vi mot en liten menneskehet, slik menneskeheten en gang oppstod.

– «Det siste mennesket er en leser»?

– En tanke kan være at det ikke er så mye mer å se på en bokstaver i den naturtilstanden Opstad gir ord til. Naturopplevelse på dette stadium og i dette diktet må altså skje gjennom ord.

 

Edwards'_Dodo

Dronte malt av Roelant Savery i 1626 / Credit: Wikimedia Commons

 

Grøften mellom «de to kulturer»?

– Vi overlater Steinar Opstads dikt til fremtiden, som er lesningens tidskategori. Men siden vi er i nærlesningens modus, la oss kort reflektere rundt et par tradisjonelle akademiske formuleringer i Jens P. Herbeners artikkel om den økologiske revolusjonen. I denne høyst lesverdige artikkelen fremhever han på akademisk vis skillet mellom biosentrisme og antroposentrisme. Dette er premisset når han spør om vi trenger en «økologisk reform eller en økologisk revolusjon». Historiefilosofen R.G. Collingwood belyser slike skismatiske tenkemåter og snakker om «life as a mediating category between matter and mind». Hva kan denne kategorien «liv» gi sammenheng til når vi tenker på det omfattende arbeidet med å hele planetens helse?

– Jeg kommer da til å tenke på James Lovelocks Gaia-hypotese. Den har ført til en slags kynisme som sier «Nå har Gaia blitt syk, og snart vil hun kvitte seg med oss alle». Som humanist vil jeg ikke være med på en slik tankegang, ganske utbredt internasjonalt, forøvrig. «Det vi kan håpe på er at vi ikke får rasert altfor mye av denne kloden før den tar livet av oss», sier denne holdningen. Dette godtar jeg ikke, også fordi holdningen rommer en farlig enten-eller-innstilling.

– Ja, det minner om en fortrengt sorgreaksjon som så slår over i kynismens flotthet, en lite fruktbar dualisme. 

– Jeg er optimist på menneskehetens vegne. Mennesker er ekstremt heterogene innenfor et stort mangfold. Men en del upopulære løsninger må nok tvinges ned over oss. Krisen i oljebransen er uttrykk for en slik tvungen utvikling. Jeg tror også vi må presses med miljøavgifter.

 

Forfattere og CO2

– Forfattere er historisk sett ofte i forkant av en bestemt historisk utvikling, og du er selv en av dem som har ledet an med miljøsaken i et par tiår, bl.a. ved å innstifte Sofie-prisen. I flere land blir dagens forfattere offentlig kritisert fordi de forholder seg passive til den største krisen i menneskehetens historie. Halvparten av forfatterne nettsideredaksjonen forespør om å delta uteblir, mange gir det svært tidstypiske svaret at de ikke har tid. Spørsmålet er vel heller om vi har tid til å overlate dette kolossale dilemmaet til politikere og forskere. Skyldes passiviteten at forfattere ikke er realister og følgelig er dårlige til å lese og tolke naturvitenskaplig kunnskap?

– Da er vi ved skismaet mellom «de to kulturer». Naturvitenskap er historisk sett det motsatte av hva litteraturen beskjeftiger seg med, men skulle ikke nettopp litteraturen, som er en feiring av den menneskelige eksistensen, være glødende opptatt av utryddelsen av mennesket og andre levende skapninger?

– Kanskje du vil være med på å ødelegge stempelet «politisk»?

– Hva tenker du på?

– Når Klimaaksjonen kontakter kolleger for bidrag til vår dugnad svarer poetene ofte ja og prosaforfatterne ofte nei. Mange prosaforfattere mener visstnok at klimasaken er «politisk» og derfor uegnet for litteratur. Altså er det etablert en falsk motsetning mellom «politisk» og «litterært», siden klimakrisen først og fremst en en krise for menneske og samfunn?

– Dette er vanskelig. Men la oss ta de ti største forfatterne etter 2. verdenskrig. Günther Grass, Isabel Allende, muslimske forfattere, Nobelprisvinnere under kommunismen i Sovjet, you name them – de skriver alle politisk.

– Og sprenger begrepet i filler, slik at det blir litteratur. Særlig romanforfattere har vært vant til stor frihet når mennesket, natur og samfunn skulle beskrives litterært. Under dagens naturkrise er store deler av denne velkjente historiske virkeligheten bundet opp av sjokkerende vitenskaplige fakta. Hva etterlater denne nye virkeligheten til forfatterne? Kanskje det er ved inngangen til denne kunnskapsrevolusjonen at den biografiske vendingen i romankunsten oppstår.

– Det er en interessant tanke. For ikke så veldig mange årene siden forsøkte jeg å snakke om CO2-økningen i atmosfæren blant forfattere og ble møtt med vantro. Skulle forfattere være opptatt av CO2? Men vegringen mot klimakunnskap er forhåpentlig på retur, og for all del, ingenting er verre enn litteratur som blir moralistisk fordi svarene er gitt på forhånd.

 

/

 

Freddy_Fjellheim_HJS_3153

Jostein Gaarder ble intervjuet av Freddy Fjellheim. / Dette er siste intervju i serien «Menneske, klima og litteratur» som Klimaaksjonen har gjennomført med velvillig støtte fra Fritt Ord. Vi har møtt forskere, politikere og kunstnere til samtale om tekstene på denne nettsiden, samt hyperaktuelle klimaspørsmål. Klimaaksjonen ser det som en viktig del av sin oppgave å presentere litterære perspektiver på et sakskompleks som er i hendene på politiske og vitenskaplige ekspertiser. Om forfattere i flere land blir kritisert for å vike unna klimakunnskapene, hvordan stiller det seg med den litterære dannelsen hos forskere og politikere? Også dette ville vi skaffe kunnskap om gjennom intervjuserien. Leserne får selv vurdere. Intervjuene er publisert under vår PROSA-fane. // Jostein Gaarder fikk seg forelagt Steinar Opstads dikt «Bibliotek» og Jens-André P. Herbeners artikkel «Dypøkologi og nødvendigheten av en økologisk revolusjon».

 

fritt-ord-logo-200p72dpi

 

A threat to old biotopes is obviously also a threat to the culture of a people. Even an attack on traditional economy may be an attack on traditional culture. The basis of culture is nature. This may be easy to forget in an international consumer society where the gap between producer and consumer may feel enormous. Yet robbing a people of their nature is at the same time misappropriating their culture and soul. It’s pointless to discuss what constitutes the greatest loss. That would be the same as asking what you would most hate to lose, body or soul.

Jostein Gaarder at the Arne Næss Symposium 2012, Thinking Dutifully, Acting Beautifully: Our Responsibility for a Sustainable Future.

/

 

The Future is now/ climate reality

 

Terje Tørrisplass: FORNYBAR EXIT

Tørrisplass

 

 

Små ting skil meg i form frå grana

– eit bleikt skin


i skjelettet, ein nattleg senedrått.

 

Trettisju årringar med kjernevedkontakt

meisesong i pusten, sevje i blodet


ei perleugle i ryggmergen og tømmersleper

like inn i hypotalamus


derimot

 

syner verdiar høge nok for donasjon av skrotten

til eit livsenergisk sus

frå europavegar

 

             ekkoet


             i autovernet

 

             ein meire gyllen

             hestehov.

 

                                                            Terje Tørrisplass

 

Tørrisplass_framside-kopi

 

Vi takker for diktet som er hentet fra poetens nye diktbok, Lomen svarer meg i blanke timar, utgitt på Samlaget.

/

 

Green Party candidate Jill Stein calls for climate state of emergency/ the guardian

 

verden er en antroposcene / John erik Riley i Morgenbladet

 

Silje Ask Lundberg: Miljøaktivisten

Silje natur og ungdom

/ Foto: Natur og Ungdom

Silje Lundberg har aksjonert, fastet og lenket seg for klimaet i mer enn ti år. Nå har hun gått fra Natur og Ungdom til Naturvernforbundet DER HUN jobber for å få med seg folk flest i KLIMAKAMPEN.

 

Ja tin oss menneske

Ja tin oss menneske

en utopi for oss

en dystopi for deg

 

// Torgeir Rebolledo Pedersen – «Mammut». Libretto til en mikro-opera / Opera buffo for mannskor

 

Du har vært aktiv i norsk miljøbevegelse så og si hele livet. Hvor synes du bevegelsen står i dag?

Jeg vil si den står sterkt, i hvert fall sterkere i folket enn hos politikerne som styrer. Vi ser det på medlemstallene i miljøorganisasjonene, de øker både hos oss i Naturvernforbundet og i de andre. Det tydelig i meningsmålinger at befolkningen er villig til mer enn politikerne tror, for eksempel å la bilen stå i Oslo sentrum, og flertallet er mot oljeboring i Lofoten. Med det bakteppet er det ekstra utfordrende at denne regjeringen fører en miljøpolitikk som er alt annet enn ambisiøs.

Mange sliter med å ta konsekvensene av klimaendringene inn over seg, både de som er engasjerte i miljøsaken og de som ikke følger med på den. Hva kan man gjøre med det?

Det er flere strategier for det, og blant de viktigste er det å gjøre debatten mer forståelig. I en periode rundt 2009 var miljødebatten utrolig teknisk, det handlet om EUs kvotemarked, karbonfangst og lagring, ting folk ikke kunne relatere til. De færreste blir engasjert av nerdete, ny teknologi, så vi må være bevisste på at vi forteller en historie folk må tro på. Slik jeg ser det har miljøbevegelsen i Norge to store problemer. Det første er at konsekvensene av klimaendringene rammer folk som bor langt vekk. Det er veldig lite konsekvenser her; vi har fortsatt rent drikkevann, det er ikke så varmt eller kaldt at skolene stenges og det er ikke vi som drives på flukt. Så vi må greie å kommunisere problemet på tross av det, det handler til syvende og sist om rettferdighet. Det er noen som mener at vi skal koble miljøsaken fra moral, men det mener jeg at vi ikke kan. Det som forurenser er våre utslipp, vi har tjent penger på et produkt som driver folk på flukt. Og det er det andre problemet: Det er veldig vanskelig å forstå hva vår oljeindustri gjør og er. I Europa har det vært mange demonstrasjoner mot kull og gass i det siste, men de ser jo sine kraftverk og utslippene fra dem. Her i Norge ser vi ikke plattformene, bare pengene som kommer inn. Og alle kjenner noen som jobber i olja. Dermed blir det vanskelig å se den industrien som et problem. Men den debatten vi har hatt i det siste om oljeutvinning i Arktis og hvor mye vi kan ta opp, det er en debatt vi har forsøkt å reise i mange år.

Silje L aksjon

/ Foto: Marco Cadena

Du har lest essayet «Det nyskapende mennesket» av Freddy Fjellheim her på Klimaaksjonen. Der skriver han blant annet at: «Mitt bestemte inntrykk er at miljøbevegelsen er sosialt handlingslammet fordi de enkelte organisasjonene er hemmet av individualisme på organisasjonsnivå». Er det en kritikk du kan kjenne deg igjen i?

Jeg tenker at noe av kritikken tidvis stemmer, at vi ikke alltid er like god til å snakke med folk. Men jeg mener også at vi har vært flinke i det siste og gjort mange grep for å komme tilbake til folket. Samtidig kommer vi ikke utenom at det er de store politiske avgjørelsene og sakene som avgjør om vi er på rett vei og kan løse dette. Vi må snakke med folk og vise dem hva de kan gjøre i hverdagen, men hva enkeltpersoner kan gjøre handler ikke bare om å ta bussen i stedet for bilen, det handler også om hvem du stemmer på og om du er med på å stille politikerne til ansvar. Det er en politisk dimensjon du ikke kommer unna. I det siste har Naturvernforbundet jobbet mye med naturglede, for eksempel ved å ta folk med ut i områder som risikerer å bli nedbygd av store motorveier, eller vise fram de siste uberørte fossene vi har. Vi vil skape engasjement hos folk ved å vise fram det vi er i ferd med å miste. Og klimaendringene er på sikt den største trusselen mot biologisk mangfold, det viser vi også.

Continue Reading

Ishion Hutchinson: Anthropology

Ishion Hutchinson Rachel Eliza Griffiths

 

 

The houses are shut, the neighbors gone

to the burning field at the mangrove’s edge,

where the heatstroke anthropologist writes

his prophecy in a wrenched tense:

“Their Gods…they’ve drowned.”

All day I choke on the pages’ knotted vines:

the totems will be covered, the Revivalists’

prayer poles, the rain woman’s dance,

her rattle sticks beating the earth, until

the clothesline quivers like a Spanish

fly, pressed to a concrete block

by a boy, aiming his blunt needle.

 

The workers will return at dark, at the beetle’s horn,

to the shack alley, to the rasps of sankeys

on the dead man’s moth-meshed veranda;

they will gather for nine nights to the prophet’s

rum-riddled call, with coco pods, mint bush,

cerasse, Bay Rum, Bible leaves and Phensic—

they will gnash teeth and groan epiphanies

with swaying bottle lamps over the fowl’s blood

spilled on the ash, and on a body, with the dead’s

tongue, warning all before morning. Frenetic,

without proper exegesis, I cut stone-cold

through the bush-lane home.

 

But the sugar-headed children will wander

the field at night, lost to the scavenging

green, eating the ripe flux of the land,

and then emptying their guts in the river

no longer worshipped, now a machine,

like the factory’s tractor passing, loaded

with burnt canes, their foreheads white

with marl dust. Their eyes burn, gazing

at the half-yam moon—their tribe’s

biography, a possession they cannot read.

 

They clatter away, children and tractors,

threading the coiled sleep that will not loosen

into the meager flash beyond suffering—

the light opening a book towards a simplicity

hard to achieve, though they are simple saints.

In the final dusk they head for the hill

holding up the sky, the shutterless, dozing shacks—

the hill they will rise to before work and play,

the hill that will rise before tomorrow’s dead.

 

Ishion Hutchinson

 

/

Ishion Hutchinson was born in Port Antonio, Jamaica. He is the author of House of Lords and Commons (FSG, 2016) and is a professor at Cornell University. Ishion Hutchinson will visit Oslo Poetry Festival in October. NWCC says thank you for the poem!

HLC

 

/

 

UNIVERSITY OF OSLOEcological Challenges 2017: Call for papers

 

 

Med hvilke fortellinger overlever vi i morgen?

plakat-sultenogskjønnh2_m©72dpi

 

   tirsdag 23. august kl. 18.00

 

Sulten og skjønnheten – den andre samtalen

Concerned Artists Norway, Klimaaksjonen og Forlaget Oktober inviterer til åpen samtale i Fritt Ords lokaler, Uranienborgv. 2.

 

Moderator: Erland Kiøsterud

 

Innlegg ved:

Billedkunstner Sissel M Bergh

Forfatter og kritiker Freddy Fjellheim

Professor i økonomisk etikk ved NHH Knut Johannessen Ims

Forfatter Agnar Lirhus

Billedkunstner Elisabeth Medbøe 

Regissør, skuespiller, manusforfatter Nina Ossavy

Professor i filosofi ved UiO Arne Johan Vetlesen

 

Musikere/performance:

Saksofonist og ECM-artist Trygve Seim

Flamencosangerinne og performancekunstner Johanna Zwaig 

//

                 Støttet av:

fritt-ord-logo-200p72dpibergesens_logo_large(new)Oktober logo250p72dpi//

 

Skulle vi ikke, litt oftere, kunne handle og lære andre å handle på måter som er mer i tråd med vår dypeste innsikt og våre dypeste følelser? / Arne NÆSS

 

 

 

 
No more posts.