INNHOLD: Ragnhild Hasselgård (16) anmelder Bouvetøya 2052 av Lars Mæhle / Amanda, Ingeborg og Andrea: Oppskrift på god matjord / Gustav Piene: Kronikk / Sebastian: Jorden er et fantastisk sted, når du tenker over det. / Silje Løvstad: Da jeg kom hit var jeg uskyldig.

 

jordas behov

Ragnhild

Av Ragnhild Hasselgård

Anmeldelse av «Bouvetøya 2052». Klimatriller frå Framtida! Samlaget 2015.

Bouvetøya 2052 er en dystopi skrevet av Lars Mæhle. Det er en ungdomsroman om miljøet på jorden, og hva som vil skje hvis vi ikke gjør noe for å forbedre det med en gang.

Boka handler om Roland fra Norge som mot sin vilje blir involvert i nettrealityen «Bouvetøya 2052». Nettrealityen blir arrangert av kineseren Wu Lo, og går ut på å sende fem ungdommer til Bouvetøya i tre døgn. Der må de overleve i hardt klima nesten uten kontakt med omverdenen og fullføre oppgaver knyttet til å forbedre miljøet. Målet er å vise en verden som er avhengige av «nettet», og spesielt den vestlige verden, at man må slutte å forurense, og bli miljøvennlige. Men hva med de landene som ikke er enige i kinesernes klimapolitikk. Vil de bare sitte å se på, eller vil de også kjempe for sin sak; olje?

Boka er på 318 sider, og kapitlene er korte og ikke på mer enn ca. 10 sider. Språket er relativt lett å lese, og er tilpasset ungdom. Korte er setningene også, noe som er med på å forsterke den litt usikre situasjonen karakterene er i, men historien har fortsatt fin flyt. Bannord er brukt, men de blir brukt for å forsterke inntrykket og personlighetene til karakterene. Mæhle bruker beskrivelser svært aktivt, og du får nesten inntrykk av at du er på Bouvetøya sammen med deltakerne.

Du får lese historien fra to synsvinkler; Roland og Grol, som er kaptein på sikkerhetsbåten som skal passe på at alt går som det skal på øya. Synsvinkelen blir kun endret ved kapittelbytte, og den er godt markert og lett å ha orden på. Ofte slutter også kapitlene som kommer rett før byttet av synsvinkelen i en «cliffhanger», altså midt i en situasjon som er spennende. Derfor må du lese den andres synspunkt før du får lese fortsettelsen på «cliffhangeren». Dette lager mye driv og spenning i historien.

Alt i alt tror jeg språket i boka har store fordeler for historien, og gjør den lett å lese, spennende, og får fram følelsene som hadde vært der hadde dette vært en ekte historie.

Jeg har lest mange dystopier før, men istedenfor å fokusere på menneskers behov og frihet slik mange andre ungdomsforfattere gjør, har Mæhle valgt å sette jordas behov i fokus. Dette synes jeg er en veldig original og aktuell ide.

Siden historien ikke er skrevet i en fremtid langt unna, men i en tid som de fleste av dagens ungdom vil oppleve, har historien mange likhetstrekk med nåtiden, og er derfor lettere å forestille seg. Situasjonen verden er i når boken finner sted er også sannsynlig hvis man ser på verden i dag. Alt dette kan virke appellerende til mulige lesere.

Slutten er overraskende, smart og åpen. Samtidig som hele plottet i boka avsluttes og alle mysteriene er løst, popper det også opp nye problemer og sider av Rolands historie som legger opp til en oppfølger.

Karakterene i boka er godt gjennomført og dyktig beskrevet. Selv om man ikke er i samme situasjon som karakterene, er de lette å kjenne seg igjen i. Man kan også lære litt av karakterene samtidig som karakterene utvikler seg. Roland er en dynamisk karakter som forandrer seg i løpet av boka. Han finner ut at han kan gjøre mer enn han tror, og kanskje enda viktigere, mer enn andre forventer at han kan gjøre. Han lar ikke de andre definere ham, men viser at han kan ta egne valg.

Jeg synes denne boka var veldig bra, bedre enn jeg forventet. Det var fint å lese noe nytt og spennende som ikke ligner så mange andre ungdomsromaner med romantiske klisjeer og usannsynlige handlinger. Jeg synes det er kult at Mæhle har valgt å gjøre oss nordmenn til værstingene i boka, når vi i dag blir sett på som et land med miljø i tankene.

Samtidig som boka er underholdene, er den også lærerik. Man kan lære mye om miljøet på jorda og teorier og meninger om hva man bør gjøre videre for å løse miljøproblemene. Man får se mulige framtidssituasjoner verden kan komme i hvis vi fortsetter som nå. Jeg lærte til og med at Bouvetøya faktisk er en ekte norsk øy som ligger midt ute i Sør-Atlanteren. Men samtidig som jeg lærte faktakunnskap lå det også skjulte budskap i teksten som man kan finne hvis man tenker seg om. Et eksempel er for eksempel at selv om man er i en situasjon som er utrolig kjip, og som du absolutt ikke vil være i, kan du fortsatt gjøre det beste ut av den og ende opp med et resultat som er bedre enn forventet.

Jeg vil absolutt anbefale alle å lese denne boka. Den gir deg mye kunnskap og ting å tenke over. Jeg tror at all ungdom i Norge og i resten av verden vil ha stor glede av å lese denne historien. Selv om boka er skrevet for ungdom, tror jeg at mange voksne også kan ha glede av den hvis de er ute etter en spennende tankevekker.

Alt i alt hadde boka alt jeg ser etter i en god historie med spenning og en interessant handling, godt språk som gjør boka fin å lese, og med gode karakterskildringer, og et nødvendig og lærerikt budskap. Den har absolutt gjort det jeg tror den ble skrevet for; underholde meg og gjøre meg oppmerksom på miljøsaken.

//

 

 

OPPSKRIFT PÅ GOD MATJORD / av Amanda, Ingeborg og Andrea

 

Dette trenger du:

en fersk ørken

møkk

mineraler

middagsrester fra i går

en bunt ville vekster

sammenraskede løvblad

en dunge kvister

en neve bløtlagte erteknoller

3 laurbærblad

4 – 6 gamle poteter

en boks kompost

en liter neslevann pr. m2 ørken

2 dl vin eller eventuelt søkkvåte tangvaser

 

Fremgangsmåte:

Del ørkenen opp i passe store biter. Vend bitene i møkk iblandet mineraler og middagsrester fra i går. Brun bitene rundt det hele i smør i en gryte.

            Finhakk de ville vekstene og snitt opp løvbladene. Fres det sammen med ørkenbitene til det mykner i konsistensen.

            Ha i skivede kvister, bløtlagte erteknoller, boksen med kompost, laurbærblad og gamle poteter.

            Spe med neslevann, en liter pr. kvadratmeter ørken, og rikelig med våte tangvaser (eventuelt vin), og la det trekke under lokk i en halvtime eller til ørkenen har mørknet i farge.

 

Server jorda der det trengs, gjerne ved morgengry, og se dampen stige til værs som et eldgammelt tegn på sivilisasjon.

 

Oppskriften er hentet fra kom, så koker vi – over med forfatternes tillatelse

_________________________________________________________________________ 

 

piene

Lars Mæhle og Gustav Piene. Foto: Brid Bildøen

Siden jeg begynte å se på nyhetene sammen med min mor og far i 7-årsalderen har jeg fått daglig input med miljønyheter. Som liten gutt forstod jeg at dette var alvorlig, jeg sa til moren min at jeg heiet på SV fordi de brydde seg om skole og om miljøet. Jeg var engasjert i miljødebatten, fordi nå skulle det skje endringer. Vi skulle slutte å slippe ut CO2! Etter hvert som jeg ble eldre sluttet jeg å si at jeg heiet på SV, men hvorfor gjorde jeg det?

Jeg sluttet å si at jeg heiet på SV fordi jeg sluttet å engasjere meg for miljøet. Vi hadde ikke sluttet å slippe ut klimagasser, tvert om. Vi slapp bare ut mer og mer klimagasser, hvorfor skulle jeg bry meg om noe vi ikke greide? For meg ble miljøkampen som det umulige mattestykket jeg til slutt valgte å bare hoppe over. Men i motsetning til mattestykket man gir opp, gav jeg ikke opp klimakampen bevisst. Uten at jeg selv tenkte over det sluttet temaet å engasjere meg. Mitt dårlige engasjement i miljøkampen skiller seg ikke ut fra andre norske ungdom. Min erfaring er heller at det er normen, få norske ungdommer jeg kjenner engasjerer seg i miljøsaker. Hva kan være forklaringen på dette når klimautfordringene blir mer og mer aktuelle? FN la i 2014 frem en klimarapport som viser at verdens gjennomsnittlige temperatur har økt med 0,85 grader siden førindustriell tid. Rapporten viser også at vi ser endrede nedbørsmønstre, vanntilgang og vannkvalitet endres flere steder og at havet i gjennomsnitt har steget med 19 cm. Vi har for alvor begynt å se konsekvensene av handlingene våre. Til tross for dette ser jeg få ungdommer som engasjerer seg i miljøkampen.

Årsaken til at jeg sluttet å engasjere meg skyldes at jeg mistet troen på vår evne til å bedre klimaet. Flere andre ungdommer jeg har snakket med har også mistet denne troen, det mangler et fremtidshåp med tanke på klima. Som et resultat mister flere av oss troen på at vi som individer kan gjøre en forandring. Og kanskje er det ikke så rart at man mister troen, når selv ikke de store nasjonene greier å komme til enighet om felles klimamål. Til tross for dette plikter vi som ungdom og samfunnsborgere å engasjere oss i klimadebatten. Å stå på sidelinjen som passive tilskuere vil bare være å skyve problemene over på generasjonene under oss. For å få evnen og motivasjonen til å engasjere oss krever det at vi får bedre kunnskap om klimaspørsmålet. Med alle rapporter, tall og fakta som blir lagt frem innenfor klimaforskning er det lett å bli overeksponert. Etter hvert slutter man å bry seg, derfor kreves det en bevisstgjøring blant ungdom. For min egen del var det Al Gore sitt foredrag: En ubehagelig sannhet som vekket meg til å på ny interessere meg for klima. Forståelige foredrag som En ubehagelig sannhet og enkle tekster som oppsummeringer av FNs klimarapporter (finnes på miljødirektoratet.no, link nederst) viser at det er mulig å rette opp i klimaproblemene våre. Ved å tilegne seg mer kunnskap kan man skape et nytt håp, det er avgjørende for at ungdom skal engasjere seg.

Med håp evner ungdom å engasjere seg. Som elev ved Ullern videregående skole ser jeg daglig medelever som bruker sin fritid til å støtte en skole i Sierra Leone og drive en Amnesty-Ullerngruppe. Det imponerer meg å se hva elevene greier å utrette gjennom disse gruppene. Det er den type engasjement som jeg gjerne skulle sett mer av i klimakampen. For klimaendringene påvirker de personene vi prøve å hjelpe i våre U-prosjekter. For det er U-landene som rammes hardest av de utslippene I-landene står for.

Vi som ungdom i Norge må se på hvordan vi lever og tilpasser oss, slik at vår levemåte ikke rammer mennesker i U-land. Ny teknologi vil være viktig for å begrense utslipp av klimagasser, men vi må også være villige til å senke forbruket vårt. Jeg er selv ikke flink til å gi opp egen komfort for å minimere forbruket, men skal vi bedre klimaet er vi avhengige av å endre oss. Derfor er vi avhengige av større engasjement rundt klima både blant ungdom og eldre.

 

Kildeliste:

http://www.miljodirektoratet.no/no/Nyheter/Nyheter/2014/November-2014/Raske-klimatiltak-kan-avverge-store-utgifter-og-ubotelig-skade/

 

Gustav Piene

 

 

_______________________________________

«Jorden er et fantastisk sted, når du tenker over det.» 

Jeg satt på torvet i Lillestrøm og snappet bilder av de siste julegavene jeg hadde kjøpt, da jeg så noe svært forunderlig. I utkanten av synet mitt la jeg merke til at en liten, kroket skikkelse av en mann kom haltende mot meg. Da jeg løftet blikket for å passe på at mannen ikke kom bort for å snakke – som mange av den rare sorten i Lillestrøm liker å gjøre – oppdaget jeg at han var en forferdelig kald og våt pensjonist, med altfor lite klær på seg for en mild juledag i desember. Han haltet helt opp til den halvfrosne fontenen jeg satt på.
Jeg tenkte at han var senil, og for høflighets skyld spurte jeg bekymret: «Går det bra?» Gamlingen stoppet opp et noen meter fra meg, og møtte blikket mitt. Han stakk høyrehånda ned i bukselomma – en seig prosess som tok flere lange sekunder – og hentet opp et lite objekt. Da traff bensinstanken meg. Og før jeg rakk å blunke, satte han fyr på sin egen arm. Han falt lydløst om da flammene spredde seg over resten av den skrøpelige, tidligere frosne kroppen.
Jeg ropte etter hjelp, selv om gaten allerede var full av mennesker som strømmet til for å hjelpe. Lukten av brent kjøtt og hår var overveldende.
En ung dame kom løpende ut av en nærliggende butikk med en bøtte vann, men det var allerede for sent.
Jeg ble der til ambulansen kom.

 

Sannheten er jo at å ta selvmord uten etterkommere er det mest miljøvennlige et menneske kan gjøre som individ. Menneskeheten er jo i seg selv en pest og plage på jordens overflate. Men jorda går jo nå til helvete uansett, så hva er lenger viktigheten med klimaspørsmålet?
Skal jeg gi opp pappas Volvo 240 for å vente i timesvis på tog og buss, eller kutte ned på mitt eget forbruk av langreiste produkter?
Ikke meg, nei. Det kan noen andre gjøre.
Jeg bryr meg ikke.

Dette er tankegangen til de fleste nordmenn i dag – spesielt ungdom. Vi vet at klimaendringene er urettferdige og i gang, fordi vi så statistikken i foredraget til Al Gore i naturfagen i forfjor.

Jeg mener at den nåværende vinklingen på klimaproblemet er både tafatt og puslete. Vår egen egoisme og narsissisme er uslåelig. Vi ser at å kutte utslippene er viktig – vi har jo faktisk allerede noen få effekter her i Norge også – men den ekstra innsatsen er ikke verdt det hele.
Så dette er min personlige vinkling på klimaspørsmålet:

Jorden er et fantastisk sted, når du tenker over det. Ikke fordi jeg er spesielt glad i å gå på skitur i naturen eller dykke ved Great Barrier Reef, men fordi sannsynligheten for sivilisasjon er så ufattelig liten.
Vi er, vitenskapelig sett, definitivt helt alene i vår egen galakse. Faktorene som førte til intelligent liv er såpass mange, ut av så mange varianter, at statistisk sett er det nesten sikkert at vi er helt alene i hele universet. Så klart tror jeg at det kan finnes annet liv i universet, men at de lever til samme tid som menneskeheten og at det er innenfor kommunisérbar rekkevidde er lite trolig. Faktisk umulig.
Så selv om menneskeheten eksisterer i millioner av år, kommer vi aldri til å møte en annen livsform enn vår egen, eller oppdage en planet så fantastisk som den tredje planeten fra vår egen sol.
Beklager å skuffe deg hvis du nettopp har sett «Guardians of the Galaxy».

Det som eksisterer på jorda i dette øyeblikk, er unikt. Allikevel er menneskeheten på stø kurs mot å ødelegge nesten alt liv på planeten, i full viten om hva som kan gjøres for å snu. Likegyldigheten hersker i mitt eget land, og jeg skammer meg.

Så til deg som sitter og tror at du ikke har noen individuell betydning for klima, eller at du rett og slett ikke bryr deg nok, tenk over dette: Det viktigste som kommer ut av din egen eksistens, er faktisk ditt eget klimafotspor. Som den magiske sommerfuglen i en oppbrukt metafor, har dine daglige handlinger enorme konsekvenser for jordas velvære. Du kan tenke på det som bølgene etter en motorbåt på fjorden, som beveger seg utover lenge etter båten har passert og blitt borte. De bølgene er ditt klimaavtrykk, og fører til konsekvenser som fortsatt er synlige lenge etter navnet ditt er glemt og slekta di har dødd ut. Dette århundret er derfor det viktigste århundret i menneskenes og jordas levetid.

Selv om klimaendringene i Norge ikke er like synlige som en brennende mann i gata, eller som de kanskje er i andre deler av Europa, har fortsatt hver minste handling for miljøet en direkte positiv konsekvens for resten av verden.
Vår egen livsstil her hjemme i Norge skaper ødeleggende konsekvenser i andre deler av verden, både biologisk og økonomisk, men så lenge vi har snø på julaften og penger i lomma bryr vi oss egentlig ikke. Vi er akkurat like likegyldige helt fram til fjordene er fylte med gruveavfall og granskogen vokser til toppen av Galdhøpiggen, hvor det ikke engang lenger snør i januar. Likegyldige, helt til finanskrisen i Europa endelig når Norge, og slår en tredjedel av landet inn i fattigdom. Kanskje vi begynner å bry oss da. Men da er det faktisk for sent.

 

Sebastian, 17
22.12.2018

 

___________________________________________

 

silje

 

Silje Løvstad og Gunstein Bakke. Foto: Brit Bildøen

Da jeg kom hit var jeg uskyldig. Jeg hadde ingen anelse om hvilken påvirkning jeg hadde på verden. Hva jeg kunne gjøre. Hvordan jeg kunne forandre ting. Nå vet jeg. Nå vet jeg hvilket monster jeg kan være. Hvordan jeg kan påføre så mange folk en smerte som er så kraftig at verden rister. Nå vet jeg hvordan jeg kan være som alle heltene i tegneseriene. Redde noen ved hjelp av mine egne krefter. Men hva vil jeg?

 

Silje Løvstad

 

___________________________________________