Søk

KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´CLIMATE CAMPAIGN // NWCC

Klimaaksjonen består av forfattere, kunstnere, kritikere, oversettere og journalister. Vår målsetting er forankret i Grunnlovens §112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» // Norwegian Writer’s Climate Campaign will actively participate in a much needed democratic process to act against the overheating of our planet.

Kategori

Prosa

Etter 50 år med oljen – hva nå?

Av Anne Karin Sæther Foto: Maja Hattvang.

Det er nesten ikke til å tro hvor fremsynte de var den gang, i starten av den norske oljealderen.

For fem tiår siden, i 1967, ble det første funnet gjort. Et relativt lite et. To år senere, på lille julaften i 1969, fant amerikanerne i Philips Petroleum det virkelig store: Ekofisk. Den internasjonale oljeindustrien var kommet til Norge, og vi ante egentlig ikke hva som ventet oss.

Continue reading «Etter 50 år med oljen – hva nå?»

Drive by shootings / Mirjam Bastian

Fotograf: Anne Mie Dreves

There is no problem with the car this evening. It eases down Banyan road like a happy cat. The evening sun makes Harri tense how it dances nervously through the trees. The glare of sunlight filtered through the branches once caused her to have an epileptic fit as she was driving alone. But that was early morning. Now it’s just the sweet dim flicker of gold that aggravates her.

As soon as we reach the wet side the night hits us like a rock going through the screen. The wipers can’t keep up with the torrential rain. Harri’s nerves are shot. Mixed with anxiety it makes for a heady cocktail. She can’t roll the windows up fast enough, tearing at the handle, grey hair whipping her face in the wind.

Why are we doing this?

Continue reading «Drive by shootings / Mirjam Bastian»

Jeg får en åbenbaring i ørkenen

Af Carsten Jensen

Jeg havde aldrig troet, jeg skulle forbinde industri med åbenbaringer. Kraftværker slet ikke.

Og så alligevel. Jeg er betaget, da jeg kører ind i ørkenen nær Quarzazate i det sydlige Marokko. Et stykke borte stopper horisonten ved Atlasbjergene, men ellers breder ørkenen sig som den en stenet, udtørret havbund, og de lokale hævder da også, at de hvide saltpletter, der her og der lyser op i blandt grå og sortgrå basaltsten er rester af et hav, der engang dækkede området. Jeg er her på invitation fra den Europæiske Investeringsbank, der har investeret over 300 millioner Euro i det, der engang skal blive verdens største solvarme-kraftanlæg. En million mennesker vil blive forsynet med strøm, og jordens allerede pressede atmosfære sparet for et udslip på 750.000 tons kultveilte.

Continue reading «Jeg får en åbenbaring i ørkenen»

Sivilisasjon og evighetsspill: Kritisk taoisme for det tredje årtusen

        / Essay av Anders Dunker
I vår tid, der menneskenes livsmaskinerier trekker jordens klimasystemer ut av deres allerede ustø balanse, innser vi at sivilisasjonen dypest sett ikke er naturens motsetning, men dens lærling.
  1. Å beherske er å adlyde

Kanskje er en dyptgripende historisk endring på vei når det vi løselig omtaler som et «samspill med naturen», virkelig begynner å forstås som et spill – eller en lang rekke spill-lignende praksiser – der vi bare langsomt lærer spillereglene. I århundrer har kultursystemet vi kaller «Vesten» levd etter Francis Bacons berømte doktrine, der «kunnskap er makt», og fremfor alt makt over naturen. En ny æra melder sin ankomst når vår «vestlige» kultur langsomt begynner å ta inn over seg Bacons mindre berømte og mer «østlige» ettertanke: «Den som vil beherske naturen, må lære å adlyde den».[i]

Continue reading «Sivilisasjon og evighetsspill: Kritisk taoisme for det tredje årtusen»

KARL OVE KNAUSGÅRD: «Fienden er følelsen av maktesløshet» / Appell, Oslo 2017

/ Foto: Eivind Oskarson

 

Verden er enkel og forutsigbar. Kaster du en ball opp i luften, faller den ned på bakken. Graver du ned en frø i jorda, vokser det opp en blomst. Åpner du en paraply i vinden, vrenges den. Kjører du for fort i en isete sving, glir bilen av veien. Slepper du ut CO2 i atmosfæren, blir lufta varmere. Blir lufta varmere, smelter isen. Smelter isen, stiger vannet. Stiger vannet og blir varmere, oppstår det flere orkaner, oppstår det flere flommer, oppstår det mere tørke. Når det skjer, vil tilgangen på mat bli mindre og dyrearter dø ut.

Verden er enkel og forutsigbar. Gjør vi det ene, skjer det andre.

Continue reading «KARL OVE KNAUSGÅRD: «Fienden er følelsen av maktesløshet» / Appell, Oslo 2017″

Karin Moe: CO2-mangel

Foto: Lone Fingann Stol

 

Trygve Refsdals kronikk i Klassekampen 7.august blei ein augneopnar. Endeleg skjøna eg kvifor eg måtte ut av dei telemarkske skogar. I eit dalføre med storskog på begge åskantar og med hurtigveksande lauvskog i hestehagen nedfor huset og eigen skogteig like ved, enda eg sommarstid i akutt mangelsjukdom. Det gjekk greit om veten (vinteren) då vedrøyken låg lifleg over bygda. Ikkje visste eg st det var mangel på CO2 som plagde meg. Like fullt gjekk eg til mottiltak, utan å vita kor vislege desse var. Ikkje med skallen, men med denne totalt politisk ukorrekte kroppen som eg heng ilag med. Eg fekk hyrt inn Holtekarane med motorsag og vedkappar og fylt opp vedskjulet med CO2-lagra bjørk og furu. Skogteigen blei òg snøydd. 

Continue reading «Karin Moe: CO2-mangel»

Skogens uro / Eivind Myklebust

Mange hadde måla ein skog. Likevel måla Edvard Munch ein furuskog.

Tre tømmerstokkar ligg i kryss over kvarandre på eit av måleria Karl Ove Knausgård har valt ut til utstillinga «Mot skogen» på Munchmuseet. Den øvste, gule tømmerstokken stikk seg ut midt i biletet. Den ligg kvista og utan bark, og dreg blikket til seg, før den fører auga våre vidare inn mellom dei stolte furene som framleis held stand. «Den gule tømmerstokken» (1912) vil oss sikkert ingenting, slik Knausgård skriv om eit anna av Munchs skogsmåleri i utstillingskatalogen: «Hvis det kommuniserer, så kommuniserer det slik som trærne kommuniserer. Uten et ord, gjennom sitt nærvær, gestaltet gjennom sin form […]. Trærne er trær, skogen er skog, og dette maleriet er et bilde av dem. Maleren som har malt det, gjør det nesten selvløst, det er som om han maler på skogens premisser».

Continue reading «Skogens uro / Eivind Myklebust»

Maja Lunde: Die Geschichte der Bienen

Foto: Aschehoug

tao

Bezirk 242, Shirong, Sichuan, 2098

 

Wie verwachsene Vögel balancierten wir auf unseren Ästen, das Plastikgefäß in der einen Hand, den Federpinsel in der anderen. Langsam, so vorsichtig ich konnte, kletterte ich aufwärts. Im Gegensatz zu vielen anderen Frauen im Arbeitsbezirk eignete ich mich nicht für diese Aufgabe, ich war nicht zierlich genug, meine Bewegungen waren oft zu fahrig, mir fehlte die nötige Feinmotorik. Ich war nicht geschaffen dafür, und trotzdem musste ich jeden Tag hier sein, zwölf Stunden am Stück.

Continue reading «Maja Lunde: Die Geschichte der Bienen»

Letters from the Past to the Future. Received / Nora Bateson

Credit: Kai de Fontenay / Father and daughter, Cambridge 1978

We live in a world in which distrust and greed and violence masquerade as common sense, and in which the pathways of distrust and greed and violence are rapidly becoming self-validating. By following those pathways we create the social and international structures, the premises upon which we must live. By choosing the «common sense» of distrust, we choose also the progressive truth of distrust. We cause horror to become the only pathway to wisdom. 

Gregory Bateson, letter to the UC Regents 1979.

I keep these letters from my father, Gregory Bateson to the University of California Regents close. While they are not personal mementos, they are beautiful treasures that speak deeply to me. They remind me how to think with a bigger heart, and bigger perspective. His wisdom in these pieces continues to be a source of both goodness in the world, and of dire warning. For those of us who consider ourselves “systems thinkers” I think these letters are worth studying. They illustrate a kind of perceptive reach into the meta-meanings of events and deeds that can otherwise be taken at more surface levels, and misunderstood.

Continue reading «Letters from the Past to the Future. Received / Nora Bateson»

John Swedenmark: Nu och inte senare

Klimaaksjon, och hela diskursen kring ekopoesi, skapar en tolkningsram där de ingående dikterna börjar producera nya betydelser.

Uppdraget att respondera på Klimaaksjons litterära texter och ge en rapport från Sverige visade sig vara svårare än väntat – särskilt som jag kommer in sent i raden, efter en mängd tänkvärda kommentarer och distinktioner.

Jag fick svårt att hitta nånting viktigt att tillägga, och den centrala dialogen i Sverige finns redan representerad i dikturvalet: mellan å ena sidan Johannes Heldéns återskapande i ord och bild av systemen och deras störningar och å andra sidan Jonas Grens nästan ståuppkomiska maximalisering av klimathotet och dess diskurser.

Continue reading «John Swedenmark: Nu och inte senare»

Jesper Olsson: Omänskliga historier

Tid är överallt. Också i det människor aldrig ser, hör och berör.

 

På flera sätt reduceras tillvaron drastiskt idag: de kolbaserade klimatförändringarna skriver om planetens historia och artdöden decimerar däggdjurens, fåglarnas, fiskarnas skimrande livsvärldar. Men skala och perspektiv spelar också en roll. Som Myra Hird och Nigel Clark konstaterar i en artikel med den uppfordrande titeln ”Deep Shit”, kommer högarna av avfall som människors göranden och låtanden producerar inte bara att utsläcka, utan också alstra entiteter och mikroontologier – den ”verkligt mörka ekologin”. Vilket vittnar om ett planetärt liv bortom det som beskådas och fångas in av det mänskliga i dess skiftande former och politiker.

Continue reading «Jesper Olsson: Omänskliga historier»

Shoaib Sultan: Koranen er en grønn bok

I en tid hvor debatten om islam og muslimer altfor ofte handler om vold, terror og krig, kan det være nyttig å se på noen andre sider ved religionen.

Min egen inngang til naturtemaet ble inspirert av en agnostisk jødisk forsker og forfatter, Leslie Hazleton, som snakker om Koranens bilde av paradiset. I Koranens paradis finnes hager med sildrende bekker, litt ulikt det enkelte antimuslimer (og noen muslimer) synes å mene. Hazleton nevner også Koranens fokus på menneskets forvalteransvar og en miljøbevissthet hun ikke finner i andre hellige tekster. Jeg har alltid vært opptatt av miljø- og klimaspørsmål, og samtidig interessert meg for religion og religiøse problemstillinger. Jeg hadde bare ikke koblet disse to feltene tidligere, selv om jeg vokste opp med en forståelse av at vi alle har et ansvar for annet liv, og at det å plage eller drepe dyr for sin egen fornøyelses skyld er feil. Hazleton vekket en nysgjerrighet både i den religiøse og klimabevisste delen av meg, om forbindelser mellom tro og miljøbevissthet, og om hvorvidt miljøengasjement kan funderes i Koranen.

Continue reading «Shoaib Sultan: Koranen er en grønn bok»

Freddy Fjellheim / Politisk forurensning

Når Anne Karin Sæthers bok «De beste intensjoner» foreligger i bokheimen, er det slett ingen hverdagshendelse.

Allerede overskriften på forordet – «Klimaland eller oljeland?» – røper at dette ikke er middelmådige sakprosa som lefler med objektivitet. Den som skal snakke og skrive om olje er forpliktet på en overordnet kontekst, nemlig det faktum at to tredjedeler av de kjente fossile ressursene må bli liggende i bakken (IEA).

Olje-Norge er etterhvert så gjenklistret av politiske mytologier, retoriske strategier og økonomiske privilegier at det kreves betydelige intellektuelle ressurser og mye mot for å gyve løs på konglomeratet. Også sosiologiske og sosialpsykologiske forståelsesformer må tas i bruk. Det gjør Sæther f.eks. når hun karakteriserer «Olje-Norge» som en bygd, dvs. et innfløkt nettverk av bekjentskaper, festkultur og kryssende behov og interesser. Journalisten ser, lytter og noterer på så mange nivåer at helhetsbildet blir brogete og dermed også sannferdig.

Continue reading «Freddy Fjellheim / Politisk forurensning»

Lars Bukdahl: At regne kirsebærtræer ud

Jeg bliver så stresset her i april af kirsebærtræet, når det henrevet PINK blomstrer løs lige udenfor mit vindue.

Nu skal jeg huske virkelig at bruge mine øjne, tænker jeg, før jeg kigger ned på skærmen igen og kigger på den alt for længe, inden jeg kigger op på kirsebærtræet igen og måske slet ikke får øje på det. I det mindste burde jeg indføre det som fast og primær overspringshandling, her i april, når jeg pauserer fra hektisk skriftproduktion, at kaste et fokuseret blik på kirsebærtræet i stedet for bare at klikke mig hen på Facebook eller Twitter og læse om alt for lidt og alt for meget.

Jeg lagde godt mærke til den anden dag, at afblomstringen var i gang, men så langt var den jo heller ikke nået. Men i dag er den komplet, blomsterne hænger stadig fast på deres grene, men de har skruet helt ned for deres farvestyrke og spændstighed eller – jeg bruger det ord for sjældent – vivacitet. I morges, mens persiennerne stadig var nede, og det ikke helt var blevet lyst, stod jeg og bladrede rastløst i bøger, der var udkommet dette forår og faldt over denne smukke, men komplekse (og NB frivolt komplekse) linje, der også er et digt i Signe Gjessings nye, tredje digtbog Ideale begivenheder, der ikke genrebetegner sig som hverken digte eller poesi, men som ”vers”:

”måden hvorpå universet er en hjælp til at regne ting ud, så intet ikke behøver at regne kirsebærblomster ud i hovedet”

Continue reading «Lars Bukdahl: At regne kirsebærtræer ud»

Frode Helmich Pedersen: Poesien under klimakrisens harde himmel

I.

Ulike former for økologisk orientert diktning har etter hvert blitt et såpass utbredt fenomen at det synes rimelig å regne økopoesien som en av vår egen epokes definerende litterære fenomener.

I Norge er oppblomstringen av litteratur av denne typen tett forbundet med forfatternes klimaaksjon, hvis nettsider utgjør den viktigste plattformen for økopoetisk litteratur i norsk sammenheng. Riktignok er nettsidens ansvarlige redaktør Freddy Fjellheim tydeligvis ikke helt komfortabel med betegnelsen «økopoesi». I en kronikk i Aftenposten i 2015, snakker han istedet om «den nye poesien», men det dreier seg ikke desto mindre fremdeles om en økologisk bevisst poesi. Nettsidens ambisjon er ifølge Fjellheim å skape grunnlaget for «et nytt skriftlig fellesskap under klimakrisens harde himmel».[1] Selv om denne formuleringen er åpen nok til å inkludere mange ulike skrivemåter, synes den for poesiens vedkommende likevel å innebære et krav om at poeten på en eller annen måte må gi seg i kast med den trusselen klimakrisen representerer. Spørsmålet blir da om poesien kan leve med et slikt krav – må ikke poesien være fri dersom den i det hele tatt skal være?

Continue reading «Frode Helmich Pedersen: Poesien under klimakrisens harde himmel»

Susanne Christensen: At remixe The Great Pacific Garbage Patch

På vej til Legzira. / Foto: Susanne Christensen

At stå på en strand og iagttage bølgerne inspirerer ofte til en slags ærefrygt.

Skandinaviske kystlinjer kan være vilde nok, men magtbalancen ændrer sig markant når det er Atlanterhavets øjne man stirrer ind i. Dette hav har jeg stiftet bekendskab med langs den 3.500 kilometer lange marokkanske kystlinje, og her forstår man hurtigt at man bør internalisere viden om ebbe og flod. Det er en rytme af største vigtighed hvis man vil færdes på stranden, størstedelen af tiden er Atlanterhavet nemlig et humorforladt, iskoldt hav. På turiststrandene er man i rimelig sikkerhed, men de fleste strande er mindre gæstfrie. Du ser næppe dine børn forsvinde i Agadirs bølger, men en mere konfronterende og individualistisk omgang med havet passer ofte bedst; kystlinjen mod Atlanterhavet tilhører først og fremmest heroiske singulariteter med surf boards under armen.

Continue reading «Susanne Christensen: At remixe The Great Pacific Garbage Patch»

Jacob Nicolai Wilse – en tidlig økolog

tore-s

Av Tore Stubberud

Økologi er i dag brukt mest i dagligspråket; særlig om en del av landbruket hvor det tas hensyn til naturens sårbarhet; at den ikke skal bli ødelagt gjennom politisk og menneskelig uforstand.

Det legges da vekt på fremgangsmåter og metoder og dyrkningsmidler som skal ivareta slike hensyn. I dag er økologiske bønder registrert i Debio her i Norge. I Sverige er det Krav som gjelder. I tillegg til at dyrene skal ha mer velferd, er ideen å produsere landbruksprodukter som er sunnere; slik at konsumentene kan utsette døden, noe som er et sterkt utbredt, menneskelig, nesten evigvarende behov.

Continue reading «Jacob Nicolai Wilse – en tidlig økolog»

Nora Bateson: An Ecology of Assholes

Credit: Indiana Vatikiotis-Bateson

The world is a beautiful place, full of souls that want only to be loved. Humanity has achieved wondrous feats of elegance, humor, grace and poetic creativity… but there is also the asshole factor.

By asshole I mean jerk, I don’t mean murderer. Certainly murderers are assholes, but not all assholes are murderers. With all the name calling and finger pointing right now why not take a minute to apply the axioms of systems thinking and ecological patterning to something closer to home than saving the world. We all know a few assholes, and those that can admit it might confess to having even occasionally joined in on the assholery. That much is given.

Continue reading «Nora Bateson: An Ecology of Assholes»

”Men det finnes inget skydd mot människan”

Av Ann Lingebrandt

Är ekopoesin framförallt förlustens poesi?

Ja, om det finns en klar skiljelinje mellan den klassiska naturlyriken och det som  går under namnet ekopoesi är det kanske det akuta hotet som drar det strecket. Den dikt som idag tar naturen till ämne kan inte göra det utan en medvetenhet om vad vi riskerar att förlora, eller snarare förstöra, och om vad som redan gått förlorat genom människans försorg. 

«I den mest drømmeløse av alle tider / skal vi igjen skrive dikt i aske», förkunnar Steinar Opstad i dikten «Bibliotek», skriven särskilt för Forfatternes Klimaaksjon. Med en visionär kraft låter Opstad det förflutna spegla sig i nutidens flod och bokhyllornas förkolnade manuskript berätta för oss om ”den lesende gudinnen, / hun som tolker livene våre som tegn / og rynker pannen over oss.” Nog finns det skäl att rynka pannan. Betydligt mer än papper blir till aska i vår värld. Opstad skriver: 

Continue reading «”Men det finnes inget skydd mot människan”»

Terje Osmundsen: Historien om 2030 bevegelsen

 

Det var ikke akkurat optimistisk stemning da en gruppe unge mennesker fra UWC-nettverket møttes på Studenthytta utenfor Oslo noen vinterdager tidlig på nyåret 2017.

Jeg var invitert for å fortelle om en bok jeg lanserte i forbindelse med min 60 års dag og ble slått av frustrasjonen og nervøsiteten blant deltakerne. Verden var fortsatt i nervøs sjokktilstand etter innsettelsen av USAs nye president Donald Trump, en som i valgkampen hadde lovet å stanse klimalover, angripe frihandelen, deportere mexicanere og stenge for muslimer. Tidsvinduet for å treffe tiltak for å stanse en ukontrollert oppvarming syntes i ferd med å lukkes. Bestrebelsene for et internasjonalt samarbeid basert på tillit og åpne grenser var skrudd tiår tilbake.

Continue reading «Terje Osmundsen: Historien om 2030 bevegelsen»

Blogg på WordPress.com.

opp ↑