Søk

KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´CLIMATE CAMPAIGN // NWCC

Klimaaksjonen består av forfattere, kunstnere, kritikere, oversettere og journalister. Vår målsetting er forankret i Grunnlovens §112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» // Norwegian Writer’s Climate Campaign will actively participate in a much needed democratic process to act against the overheating of our planet.

Kategori

Prosa

Norsk miljøforvaltning i nedtur

Kløvningen, Tjøme

Av Bredo Berntsen og Sigmund Hågvar / / Foto: Karl Ragnar Gjertsen

Statsministeren ynder å snakke om «det grønne skiftet», men vi mener regjeringens miljøpolitikk heller fortjener fargen grå. Ja, på flere felter har regjeringen Solberg bevisst gitt miljøforvaltningen en nedtur. Blant annet er viktige arbeidsoppgaver fjernet fra klima- og miljødepartementet, nasjonale kommandolinjer gjennom fylkesmannen er svekket, og økt frihet er gitt til kommuner som mangler relevant kompetanse.

Les mer «Norsk miljøforvaltning i nedtur»

Vil jeg være her nå, egentlig?

Foto: Carsten Aniksdal

Jeg kjenner den automatiserte norskheten slå inn, følelsen av at alt det farlige og skumle er noe som skjer langt borte, der ute. Men nå er jeg her, i et knusktørt land, i en by der vannreservoarene snart kan være helt tomme.

Tekst: Maria Dorothea Schrattenholz

Maria Dorothea Schrattenholz studerer i Cape Town, som kan bli den første storbyen som går tom for drikkevann i moderne tid.

1

Ordet «hjem» skal være mykt og vått. Her er det tørt og smuldrende. Jeg vokste opp i Bergen, tørke er en problemstilling jeg aldri trodde jeg skulle måtte forholde meg til. Jeg er vant til for mye vann, lekkasjer, vannskader, grønske, råte. Regn som pipler inn i sprekker, renner inn i halslinningen og nedover nakken. Jord som er leirete og mettet, sølepytter, frodighet, mose og sopper.

Les mer «Vil jeg være her nå, egentlig?»

Brev fra en utenforstående som er midt i det / Wera Sæther

Kjære Cathrine K og Freddy F.

Jeg vet ikke hvor flyktig og springende jeg nå skriver. Det vil jo bero på hvor mange ganger jeg reviderer det første utkastet. Jeg setter utfor.

Hvem vet hva tekst kan gjøre noe med. Den gjør noe med skriveren, dette vet skriveren. Hun får av og til vite at den gjør ”noe”, i prinsippet umålbart, med en eller flere leser(e). Om det som slik ”gjøres” i neste omgang gjør noe med en kollektiv bevissthet, og skyver på en stein, eller en varmegrad i verden, er selvsagt ukjent. De politiske, enn si klimatiske, konsekvensene av forfatteres arbeid er i det blå.

Les mer «Brev fra en utenforstående som er midt i det / Wera Sæther»

Tilslagsbrev, 2018 / Freddy Fjellheim

Vi prøver oss frem som søkende, spørrende enkeltpersoner, innenfor en kollektiv kontekst der nye naturbetingelser stiller ubehagelige krav til våre språkhandlinger.

Kjære Cathrine Knudsen,                              

Først må jeg beklage at jeg ikke har svart på brevet du sendte meg i mars 2016 før nå. Din skepsis mot litteratur i klimakampen var overbevisende på sine premisser, alt mens jeg stod midt i et arbeid med å overbevise forfatterkolleger om nødvendigheten av felles innsats.

Les mer «Tilslagsbrev, 2018 / Freddy Fjellheim»

Avslagsbrev fra Cathrine Knudsen

© © Blunderbuss / Anna-Julia Granberg

For to år siden inviterte Forfatternes klimaaksjon Cathrine Knudsen til å skrive for oss. Hun takket først ja, men endte så med et nei. Avslaget skriver hun om i dette brevet til nettsidens redaktør. Brevets refleksjoner angår sentrale spørsmål om språk og handling, og vi får publisere det med forfatterens tillatelse. Klimaaksjonen takker! Svar kommer neste uke.  

/

Til Freddy Fjellheim, Forfatternes klimaaksjon.

Et ganske usortert og tankemessig springende brev til deg.

Du kan tro jeg har tenkt mye i disse månedene på dette jeg sa ja til å prøve å skrive! Og på hva jeg egentlig mener med det noe kryptiske jeg svarte deg: at dette er et område som ”ikke trenger språk”.

Hvorfor finner jeg det så umulig å skrive noe til dere? For det gjør jeg. Så dette blir heller et brev til deg.

Les mer «Avslagsbrev fra Cathrine Knudsen»

Ud i det grønne / Rakel Haslund-Gjerrild

Det er i de år bisonerne har fået frit løb. Hegnet er blevet fjernet. De har spredt sig. Nu har skovene fået deres dybe bastone tilbage – bulderbrummen fra oksens hals – som om vi er tilbage i tiden før der fandtes mennesker her, og det var urokser der gik græssende rundt og væltede bøgetræer og gnubbede bark af med deres hårede krumhorn. Det er ikke længere skovfogedens blå og gule ruteanvisninger malet på en stamme eller en sten, men store og hvide kradsemærker, der viser hende vej gennem lianflettede efeuranker og hen over væltede stammer.

Les mer «Ud i det grønne / Rakel Haslund-Gjerrild»

NuVenture™ TEMPO-L: A QuickStart Guide / Isaac Yuen

Isaac Yuen nytt

 

Congratulations on purchasing the NuVenture™ TEMPO-L, ChronoCorp’s best-selling, highest-rated, economy-class time machine! Whether you’re seeking the latest thrills or the next great family-friendly vacation, the TEMPO-L offers the perfect mix of premium time-jumping experience, no-stress upkeep, and prime fuel efficiency for any budget-conscious traveler. Embark on your first set of adventures today, courtesy of the folks at ChronoCorp!

Les mer «NuVenture™ TEMPO-L: A QuickStart Guide / Isaac Yuen»

9 tydninger / Ursula Andkjær Olsen

1

1

Den dukker op af det yderste hav som en ø, altid dér for enden af forestillingsevnen, den dukker frem af disen, det er som om der er en glorie rundt om, mange stråler, måske er den farveløs, i sig selv, den tager farve af forhåbningernes stråler, alle tings fegudmoder, den violette fe, den isblå fe, den dunkelorange, pudderrosa fe. Kanariegule. Drømmen brydes i luftens prismer for enden af hvert menneske, hvert menneske er en ø der dukker frem, hvert menneske dukker frem som en ø på sin egen yderste horisont. Omgivet af stråler. Enhver er isoleret, og hver enkelt er del af det samme system, det er menneskeheden som arkipelag, en krans af øer der dukker op, perler for enden af hvert menneske, følelsen af at have betalt er den tråd som binder kransen, vi kan se hinandens drømme på himlen om aftenen. Når vi sidder stille. Vi bør sidde helt stille, så stille, stille som muligt.

Les mer «9 tydninger / Ursula Andkjær Olsen»

Teknaturer og undertrykkelse / Freddy Fjellheim

Foto: Maja Hattvang

Hvor store ødeleggelser av naturen og den humanistiske tradisjonen er enkeltpersoner og sivilsamfunnet villig til å godta i all stillhet?

Algoritme har blitt det nye moteordet. På alminnelig norsk betyr begrepet en serie matematiske operasjoner som styrer f.eks. programmene på en datamaskin. 

HELHETSBILDET

Frankfurter Allgemeine Zeitung har i det siste hatt flere artikler der avisens medarbeidere undersøker hva Big Brother vet om oss gjennom datateknologien, og hvordan algoritmene og overvåkningen truer demokratiet. Her er noen av funnene som indikerer at vi forlengst har blitt det jeg kaller «teknaturer»:

Les mer «Teknaturer og undertrykkelse / Freddy Fjellheim»

Menneskeheten i retrospekt – en fortelling / Terje Holtet Larsen

Foto: Baard Henriksen

Mitt første og forhåpentligvis siste, skjønt hvem vet, forsøk på å skrive en fremtidsroman, nærmere bestemt en roman med handlingen lagt omkring et par hundre år frem i tid, kunne sannsynligvis sies å ta utgangspunkt i enkelte observasjoner av hvordan menneskeheten reagerer i møte med påstanden om at den går sin sikre undergang i møte og hvilket mønster disse reaksjonene følger. Den var tenkt som en indirekte skildring av hvordan vi i dag forholder oss til og velger å forstå den kunnskapen vi har om konsekvensene av vår opptreden på denne planeten, som en eller annen på et eller annet tidspunkt ga navnet Jorden, til tross for at det meste av den er dekket av vann.
     Og hvilket mønster følger disse reaksjonene? Det såkalte skuldertrekkmønsteret. Eller det man kanskje like gjerne kunne ha kalt skuldertrekkmonsteret. Men forestillinger om menneskehetens undergang er like gamle som menneskeheten selv, så hvorfor skulle man plutselig begynne å bry seg? Dessuten er det åpenbart dette, det  vil si vår egen tilintetgjørelse, hver og en av oss innerst inne lengter etter. Vi bærer denne lengselen i oss som en mørkhet i blodet.
     Tittelen på romanen skulle være Menneskeheten i retrospekt. Menneskelighet blir riktignok oppfattet som et positivt ladet ord, synonymt med ord som barmhjertighet og medlidenhet, men det som mer enn noe annet kjennetegner menneskeheten, er dette skremmende selvhatet og den aggressive viljen til å utslette både seg selv og alt annet liv som måtte finnes på denne kloden. Med den valgte tittelen mente jeg å antyde at det var rimelig å håpe at menneskeheten et par hundre år frem i tid endelig hadde lyktes i å utrydde seg selv, ganske enkelt ved å ødelegge betingelsene for egen eksistens. Med åpne øyne hadde man gått sin sikre undergang i møte.
     Man kan kanskje si at det skyldtes en grunnleggende misforståelse, eller like gjerne en genetisk kortslutning, nemlig den at mennesket holdt seg selv for å være et rasjonelt vesen, noe som for eksempel fikk miljøforskerne og ulike miljøorganisasjoner til å tro at menneskeheten som sådan ville opptre rasjonelt hvis den bare ble gjort oppmerksom på uunngåelige konsekvensene av sine gjerninger og sin livsstil. Det var med andre ord ikke rart at det gikk som det gikk.
Les mer «Menneskeheten i retrospekt – en fortelling / Terje Holtet Larsen»

Kirsten Thorup: Feber / Forsvinder

Foto: Lærke Posselt, 2016.

Feber

Ind i tidløsheden. Ind i uendelig stilhed. Ind i udtørrede flodlejer. Ind i ophedede luftrum der trækker sig sammen og udvider sig, udvider sig og trækker sig sammen med klodens feberåndedræt. Månens døde øjenhuler stirrer ligegyldigt på katastrofelandskaberne. Uberegnelige temperaturstigninger. Polernes nedsmeltning. Forhøjet vandstand. Øsamfund på Stillehavets bund. Påklædte kroppe drevet med vandmasserne rundt i gaderne. Dræberorkaner navngivet som søskenderækker af onde børn: en pige, en dreng, så en pige igen, så en dreng igen. Orkanyngel der knækker træernes århundredergamle stammer. Skyller de opløste lig gennem brudte diger videre ud i oceanerne. Hvor plastikkontinenter er klar til invasionen fra det ydre rum.

Les mer «Kirsten Thorup: Feber / Forsvinder»

Riv skiten / Johan Harstad

Foto: John Erik Riley /

Men hadde det ikke egentlig vært til det beste, hadde det ikke vært befriende, når alt kom til alt; la oss innrømme det først som sist, for oss selv, langt der inne i våre svarte, råtnende hjerter, at det hadde vært ualminnelig rensende og etterlengtet bare å gi slipp, la det fare, laissez-faire, åpne alle vinduene og fyre for kråkene med all verdens tømmer, la redwoodskogene gå opp i røyk med morgenkaffen, svi av all mahogni og ibenholt, gummitrær og palmer, alle de fire hundre milliardene trærne i Amazonas, bare la det bli borte i et voldsomt flammehav og sette fyr på alt fossilt brennstoff samtidig, se himmelen mørkne fra bak sotede ruter i biler på tomgang i alle verdens hjørner og avkroker, eller legge oss ned på våre sofaer og se isbjørnen bli utryddet minutt for minutt på NRK, til trøstende toner fra Sigmund Groven, kaste alt søppel i samme pose og aldri mer skylle en eneste melkekartong, la gruvene gå dypere enn noensinne og utminere hele nasjoner, manipulere alle aktive vulkaner til de mest fantastiske utbrudd og pumpe den satans atmosfæren så full av CO2 at den revner til slutt, selv om den satans atmosfæren ikke kan revne, men likevel gjør det og himmelen gnistrer om nettene på spektakulært vis og vi ser det fra flyene med fastmonterte tanker under buken, fulle av agent Orange som pøses ut over matjorden og all verdens nasjonalparker hvor de ynkelige dyrene som for lengst og for lenge har lært seg å se lengselsfullt og anklagende mot oss hver gang et fjols av et menneske har funnet det for godt å rette et kamera mot dem, men som ikke har tatt to flate øre for å rive hverandre i blodige filler i sine pels- fjær- og skjellkledde kumpaners påsyn.

Les mer «Riv skiten / Johan Harstad»

Hva er natur? / Sigurd Hverven

/ Foto: Tom Egil Hverven

Endringene skjer i så stor skala og i et slikt tempo at vår tid skiller seg kraftig fra tidligere epoker.

Idéhistoriker Trond Berg Eriksen skriver: «Det som alltid er seg selv likt, er natur. Det som også kunne vært annerledes, er kultur».[1] Naturen er stabil, kulturen er foranderlig. Naturen er gitt, kulturen skapes av mennesker. Slik har mennesker oppfattet naturen i lang tid, men dette er i økende grad feiloppfatninger. I løpet av de siste årene har begrepet antropocen steget opp fra bassenget av ukjente vitenskapelige ideer og festet seg som betegnelse på vår tids epoke. Den menneskelige påvirkningen på jorda er blitt så stor at vår tid skiller seg markant fra holocen – epoken som begynte ved slutten av siste istid, for 11 700 år siden. Antropocen kan oversettes med menneskets tidsalder. Ordet antyder at våre fotavtrykk på jorda er blitt så markante at de kan sammenlignes med en naturkraft, på linje med meteoritter og store vulkanutbrudd.[2] […]

Les mer «Hva er natur? / Sigurd Hverven»

Coca Cola-chef: Vi forbruger vores planet, som lå der en ny på hylden

/ Fotograf: Lone Albrektsen

På World Economic Forum er den cirkulære økonomi et af ugens buzzwords. Men verden er meget langt fra at have stillet om, og at gøre det kræver vidtgående beslutninger på alle niveauer

Af Jørgen Steen Nielsen

Før vi ankom, fungerede verden som en cirkulær økonomi gennem flere milliarder år. Som en økologisk husholdning uden affald. ’Affald’ blev opfundet med menneskets ekspansion på planeten og er i dag et centralt karakteristika for den globale, lineære økonomi. Over 90 pct. af de råstoffer, der i dag anvendes verden over, finder ikke vej tilbage til et økonomisk kredsløb.

Les mer «Coca Cola-chef: Vi forbruger vores planet, som lå der en ny på hylden»

Ilija Trojanow: Requiem auf die Zukunft /

© Ilija Trojanow

Wie schreibt man einen Roman über die Klimakatastrophe?

Wahrscheinlich hätte ich niemals begonnen, einen Roman über dieses Thema zu verfassen, wäre ich nicht von einem Traum heimgesucht worden, besser gesagt von einem Alptraum:

Ein Mann liegt auf einer Geröllhalde, umgeben von einem Gletscher, der nicht mehr existiert. Der Mann ist Glaziologe, er hat das Objekt seiner wissenschaftlichen Leidenschaft für immer verloren. Er ist unendlich traurig und ratlos. So weit der Traum, unvergesslich, da keinem Aspekt meines eigenen Lebens entsprungen. Der Mann war mir unbekannt, und ich kannte zu jenem Zeitpunkt keinen einzigen Gletscherforscher, ich hatte mich noch nie mit Gletschern beschäftigt.

Les mer «Ilija Trojanow: Requiem auf die Zukunft /»

En demokratisk kraft / Odin Lysaker

Miljøkampen kan ikke overlates utelukkende til Stortinget eller andre folkevalgte organer.

Sist uke vant miljøorganisasjonene en demokratisk seier, selv om de tapte rettssaken mot staten om Grunnlovens miljøparagraf (§ 112). Bjørgulv Braanen tar feil når han i Klassekampens leder 6. januar påstår at miljøbevegelsen bør «avslutte» det «rettslige sporet», siden den «sikreste veien til seier» for en «ny miljøkurs» må baseres på «demokratisk folkevalgte organer».

Les mer «En demokratisk kraft / Odin Lysaker»

ERLEND METHI: INGEN GRUNN TIL RO

Fotograf: Åshild Eidem /

Man kan jo stille spørsmålet om hva som er poenget med å ha en Grunnlov dersom det uansett kun skal være opp til det til enhver tid rådende flertall på Stortinget å bestemme.

Like over nyttår kom dommen i klimasøksmålet. Oslo tingrett frifant staten. Regjeringens vedtak om å tildele utvinningstillatelser i Barentshavet i 23. konsesjonsrunde, ble ikke ansett for å være i strid med Grunnloven § 112.

De to saksøkerne, Greenpeace og Natur og Ungdom, ble verken hørt med at det forelå grunnlovsbrudd eller med at vedtaket var ugyldig grunnet saksbehandlingsfeil. Likevel ble de hørt på et viktig punkt: I dommen legges det til grunn at Grunnloven § 112 er en individuell rettighetsbestemmelse, selv om retten mener staten ikke har brutt rettigheten i dette tilfellet.

Les mer «ERLEND METHI: INGEN GRUNN TIL RO»

En fabel for i morgen / Søren Toft Høyner

DYSTOPIEN KAN INDEHOLDE ET HÅB.

En imaginær amerikansk landsby er hærget af en miljøkatastrofe. En plage har ramt det engang idylliske bybillede. Blomster, planter og kvæg er døende. Fiskene i åen er væk. Børn som voksne bliver syge og dør. Selv fuglene, engang så talrige, er borte, tavse.

Vi befinder os i Rachel Carsons indflydelsesrige miljøpolitiske værk fra 1962, Det tavse forår. Det var en tid hvor miljøbevægelsen for alvor begyndte at tage fat, og hvor Carson var en stor inspiration. I første kapitel, med titlen en fabel for i morgen, forestiller hun sig effekten af pesticider – det ”hvide granulerede pulver” som dækker landsbyen. Under den Kolde Krig var atomkrigen den største undergangsforestilling, men med Carsons værk begynder miljøforurening også at udgøre en trussel.

Les mer «En fabel for i morgen / Søren Toft Høyner»

«Kli-fi» på villspor / Klimakrisen i norsk samtidslitteratur

AV THORUNN GULLAKSEN ENDRESON, KAREN LYKKE SYSE OG KRISTIAN BJØRKDAHL

Vårt samfunn produserer hvert år store mengder tekst om klimaendringene. Fra FNs klimapanel alene kommer mer enn hva et enkelt menneske er i stand til å konsumere, og panelets 6000 sider lange rapporter sammenfatter i sin tur enorme mengder vitenskapelig tekst. Det er verdt å reflektere over at tekster om klima i så stor grad er vitenskapelige.

For selv om vitenskapen unektelig har en sentral rolle å spille, kan man stille spørsmål ved om disse tekstene – og vitenskapens vokabular mer generelt – er tilstrekkelig. Ifølge vitenskapssosiologen Brian Wynne, for eksempel, er bildet vi har av klimaendringene sterkt preget av vitenskapen, det vil si av tall, grafer, tabeller, fremskrivninger, sannsynlighetsberegninger, og så videre. Det er ikke noe prinsipielt i veien med dette, men som Wynne skriver kan vi «spørre oss selv om ikke den intenst vitenskapelige innrammingen […] kan gjøre at vanlige mennesker rundt omkring i verden blir dypt fremmedgjorte fra å ‘eie saken’ og dermed fra å ta ansvar for den» (Wynne 2010: 291).

Les mer ««Kli-fi» på villspor / Klimakrisen i norsk samtidslitteratur»

COURAGE IS FEAR THAT HAS SAID ITS PRAYERS* / ESSAY

By Liz Jensen

Home: the place one lives permanently, especially as a member of a family or household. Synonyms include habitat, domain, place of origin, cradle, domestic space.

I know a glaciologist who spends much of her time deep in ice. Like many of her colleagues, Birgitte has found and measured pieces of the climate jigsaw for herself. She can see how and where they fit in the future picture of our shared home, to the point where she sometimes wishes she knew less. Yet like many of her colleagues in the field, she incarnates a very human paradox.

Les mer «COURAGE IS FEAR THAT HAS SAID ITS PRAYERS* / ESSAY»

Blogg på WordPress.com.

opp ↑