Megha Majumdar: A Guardian and a Thief. (2025). Alfred A. Knopf.

Det er enklere å være et selvoppofrende menneske i gode tider. Når du er mett og trygg, og aldri har behøvet å reflektere over hva mangel er. Men hvem blir du når krisen rammer deg? Når de du elsker natt etter natt må legge seg på tomme mager, eller må sove under presenninger i regnet fordi hjemmet deres enda en gang har kollapset i uværet. I sin nye roman, A Guardian and a Thief, skriver Megha Majumdar frem et fremtidscenario som setter nettopp slike spørsmål under lupen. Handlingen er lagt til den indiske byen Kolkata, som på grunn av klimakollaps, matmangel og sosial uro er i krise.

Den æstetiske naturfølelse går forud for den æstetiske erfaring. Den går forud for alt andet. Forud for alt det som er et resultat af at vi tænker, fortolker og vurderer. Før vi navngiver hvad det var vi oplevede, mærkede og sansede, er det pågældende fritsvævende. Det navnløse er altings begyndelse. Når vi navngiver noget, holder det op med at være frit, det fratages noget af dets frihed, vilje og identitet. Vi opnår kontrol over det ved at give det et navn. Når først vi har navngivet det, kan vi tale om det, og vi vil opdage at vi ikke altid har givet det de “rigtige” navne. Navngivning er første skridt til at underlægge det navngivne vores vilje. Med navne og numre kan naturvidenskaberne katalogisere, ordne og identificere og dermed fratage det navngivne dets vilje og frihed. Spørgsmålet om hvorvidt vi har ret til at gøre det, hænger sammen med synet på mennesket som et højerestående og udvalgt væsen i forhold til alt andet i universet. Selv det vi ikke forstår.

Den æstetiske naturfølelse er ikke indbefattet i den franske 1600-tals filosof og matematiker René Descartes’ eksistentielle grundsætning kendt som cogito ergo sum (jeg tænker, altså er jeg), men omfattet af hvad jeg vil kalde sentio ergo sum (jeg føler, altså er jeg). Følelsen, det jeg mærker i kroppen, kommer før tanken, før navnet og før alt andet.

Naturfølelsen er den umiddelbare, i rationel forstand unyttige sansning, og den er forudsætning for bearbejdelse, vurdering og fortolkning hvormed vi gør os æstetiske erfaringer.

The first thing I recall about pollution on the North Coast is not statistics, but a smell—a mixture of salt, decaying seaweed, and synthetic substances fermenting in the sun. It’s the kind of smell that clings to the deep recesses of your nostrils, like some unmetabolizable memory. Sometimes I think about the texture of it too—the way oil slicks shimmer with rainbow colors in tidal pools, deceptively beautiful, like a bruise. The way black tar sticks to the soles of your shoes, and you carry it home without meaning to, tracking it across clean floors.

In February 1977, a Kuwaiti oil tanker went down in the waters off northern Taiwan. I never witnessed that disaster firsthand, but its legacy persists. Those black things—heavy oil, lubricants, paint flaking from ship hulls—they’re like a curse that replays itself every few years. 2008, 2016, similar shipwrecks recurring again and again, different names, same script. Each time a hull splits, the leaked black liquid transforms the intertidal zone into an enormous specimen jar, fish and shrimp and crabs and shellfish encased layer by layer, like some absurd art installation.

Jeff Sebo: The Moral Circle (2026). WW Norton & Co.

I fjor sommer, under en løpetur i London, kom jeg tilfeldigvis over et krigsmonument i ytterkanten av Hyde Park. Monumentet lå rett ved et travelt fotgjengerfelt og var dekket av blomsterkranser, laminerte ark med minneord og hilsninger, det var tydelig at stedet jevnlig fikk besøk. Selve monumentet bestod av en sandfarget, buet steinvegg med en åpning på midten. Gjennom åpningen gikk en prosesjon av fire bronsedyr; to esler på vei inn glipen, og på den andre siden, på vei bort fra det travle fotgjengerfeltet, en hund med hodet vendt bakover, som for å ta et siste blikk på menneskene bak seg, og foran hunden igjen, helt fremst: en stor, muskuløs hest, standhaftig på vei framover over plenen.

Selve steinveggen var gravert. Den vestre delen viste bilder av mindre hester, sammen med esler, kameler og elefanter. Den østre delen var dekket av inskripsjoner, med store bokstaver stod ANIMALS IN WAR, etterfulgt av This monument is dedicated to all the animals that served and died alongside British and allied forces in wars and campaigns throughout time. Et lite stykke videre til høyre, helt for seg selv, stod enda en setning: They had no choice.

Religious, philosophical, and cultural traditions have been getting a bad press since the dawn of modernity. Bacon’s recommendation to smash the idols of the past and Descartes’s doubt prompting him to do away with every established certainty except for that of the cogito have cast all “received knowledge” in a negative light. For the philosophers of early modernity, tradition was the realm of stagnation, a suffocating and mystifying veil that had to be torn and destroyed for human emancipation to stand a chance. Against traditions of every stripe, they sought to start afresh from a blank page unburdened by the past, from what is given and received solely by and from oneself.

Torbjørn Ekelund: Fuglenes år. Ornitologiske feltnotater fra mine nærmeste omgivelser (2025). Cappelen Damm.

Årets første dag krysser jeg Torshovdalen i hvit januarsol. En svarttrost hopper mellom tomme fyrverkeribatterier, hun leter etter noe. En skjære letter fra en gren i Sarsgate. Under greina ligger en firkantet metallisk rottefelle, en slik man finner over hele byen. En av mange menneskelige metoder for å tviholde på illusjonene om vår plass utenfor naturen, og over den. I sirkler over kolonihagen: En kråkeflokk. Vinterens første snø legger seg, og likevel, aldri har jeg sett så mange fugler her jeg vandrer gjennom byen med et nytt blikk. Kanskje blir dette mitt fugleår. 

Paul Hawkin: Carbon: The Book of Life (2025). Viking Books.

Den som vil argumentere overbevisende for at en revolusjon er mulig, bør også demonstrere at den allerede er i gang, skriver vår anmelder. Det gjør Paul Hawken i Carbon: The Book of Life. Ved hjelp av undring, sanser og oppdagerglede leder forfatteren vei.

Den californiske miljøforfatteren Paul Hawken har bak seg ni bøker, er oversatt til tretti språk, og har bygget opp toneangivende miljøorganisasjoner. Tittelen på hans siste bok Carbon:The Book of Life er åpenbart en mild provokasjon.
Den spiller ironisk på det negative settet av assosiasjoner som har dannet seg omkring karbonet. Selv om vi godt vet at karbon er langt mer enn CO2-forurensning, at det er livets kanskje viktigste byggesten, er det som om karbonets problematiske og «skitne» former i forestillingene våre overskygger den livgivende funksjonen. Men de to sidene henger intimt sammen og Paul Hawken vet mer enn de fleste om dette; han har vært primus motor for to enorme bokprosjekter som begge handler om hvordan vi kan trekke ut og holde tilbake karbon fra atmosfæren, både gjennom sosiale, teknologiske og naturbaserte metoder.

Carbon er ikke en vitenskapelig, knapt nok en populærvitenskapelig bok om karbon. Den som ønsker seg noe slikt, kan gå til vår egen Dag O. Hessen og hans fortreffelige karbonbiografi C – The Many Lives of Carbon. Hawkens bok er snarere et alternativt portrett av klimabevegelsen, særlig hvordan denne har søkt en dypere og bredere naturorientering de siste ti-femten årene. Hawken har bevisst lett seg frem til stemmer som beskriver og hjelper oss å se den levende jorden. Poenget er ikke å vende blikket bort fra truslene og farene og ødeleggelsen, men ved å forstå og feire alt jorden er før – og til tross for – den den menneskeskapte ubalansen. Vi kan lære av den levende naturen på tross av og hinsides den globale opphetingen.

De siste ukene har den bereiste Elisabeth Eide sendt oss små reise-essays fra en togtur gjennom Europa, med sideblikk til klimatoppmøtet i Belém, Brasil og miljøtilstanden i ualminnelighet. Klimaaksjonen takker for reisen! /

Togturen nærmer seg slutten. Det er mulig å reise helt fra Middelhavet og Marseille til Hamburg i nord på én dag. Den dagen varer litt lenger enn vinterlyset, rundt tolv timer med bytte i Mannheim. Ikke verst å være togreisende og klimavennlig i Europa sør for Norden. Strekket til Oslo er imidlertid så komplisert at vi velger båt fra Kiel. 

Den digre ruggen som pløyer rolig hav mot Oslo, har fjorten etasjer, med rike handlemuligheter. Langt borte, ved munningen av verdens mest vannrike elv flikker forhandlerne i Belém på tekster og inngår kompromisser. Det handler om tid, penger og konsensus. Det handler om næringer som ikke vil gi slipp. Men teksten gir noen positive signaler, spesielt om finansiering.

/ Om Balsam Karams rymdtrilogi

Det är väl ingen vansinnig gissning att de senaste två årens folkmord i Palestina kommer påverka hur vi läser och skriver skönlitteratur. Klyftan mellan olika verklighetsavläsningar har gjort vårt språk, såväl det vardagliga som det offentliga ostadigt och kluvet.

Hur vi ser på Israels och västerlandets skuld avgör vilken grammatik vi lever i. Därför känns det främmande, tycker jag, när jag läser böcker som tycks utgå ifrån att värld och språk arbetar i en fungerande harmoni, att alla figurer lever i samma verklighet; eller, att berättelsens struktur åtminstone utlovar en lösning i slutet. Litteratur som däremot ägnar sig åt att undersöka hur våldsamma olika osäkerheter och klyvnader i språket kan bli, om det så är Sofokles eller experimentell poesi, upplever jag väldigt värdefull just nu. Få litterära platser har exempelvis varit så närvarande i mina tankar de senaste åren som de fiktiva, kluvna geografier Balsam Karam konstruerar i Händelsehorisonten (2018), Singulariteten (2021) och inte minst i den nyutkomna Mörk materia.  

I valgkampen i høst (2025) kunne det virke som miljøspørsmål, klimaendringer og naturtap kom relativt langt ned på listen over viktige saker for mange, både politikere og velgere. Greta Thunberg-generasjonen var visstnok død (?), og NRKs store sak i fjor om «Norge i rødt, hvitt og grått» og 44 000 naturinngrep i Norge på fem år, glemt. Det offentlige ordskiftet om dette virker stadig mer polarisert og svart-hvitt, selv om alvorlighetsgraden og kompleksiteten ber om en samtale der vi sammen leter etter en felles forståelse av hva som står på spill: Viktige perspektiver og spørsmål fra ulike folk, fagfelt og politiske ståsteder.

Uttrykket «alt henger sammen med alt» kan vel ikke tilskrives vår tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland, men hun gjorde det allment kjent og brukt. Og alt henger virkelig sammen med alt, i hvert fall når jeg som teolog reflekterer over dagens mest brennende utfordringer. Liv, bærekraft, fellesskap, rettferdighet, folkehelse, fred og konflikt, migrasjon –  alt påvirkes av menneskehetens evne til å verne om det som i min religiøse tradisjon kalles skaperverket, og som vi alle er del av og avhenger av.

Hånd- og hodebok for fellesskap og omstilling i krisenes tid

/

En ubehagelig åpenbaring

Jeg vet ikke nøyaktig når det gikk opp for meg hvor ille ute vi er. Kanskje var det i bilen den mørke høstkvelden jeg skulle hente dattera mi fra dansetimen? 

Jeg hadde parkert i en busslomme, og lyttet til The Great Simplification med Nate Hagens. Hagens intervjuet økonomen Steve Keen, som jeg hadde lest en del av de foregående ukene, fordi jeg hadde havnet i en intens debatt med oljeforkjempere på Twitter, etter å ha gått i bresjen for forfatteroppropet Nei til oljeleting i Aftenposten.