Fotograf: Robin Skjoldborg, 2013
Med let rystende hænder udhuler jeg solen og skriger grå hede ind i den, pladsens hede, hvor duerne er, deres største suk hidtil, som et nedtrådt hav, er en plads i solen, en åben plads, såret åbnes som et ubestøvet formiddagsblad
I
og så er det nokon som dreg
dyna av dei og skrik
Continue reading «Helene Hovden Hareide: Vekkarklokker for bjørnar»
Mellom hjerteslagene
minnet om det som var
Kjærlighetens lys
mellom barnets fingre
Kjærlighetens lys
i dådyrets morgenpust
Kjærlighetens lys
gjennom sjøfuglenes vinger
Continue reading «Liv Mevang Bjerkensjø: Kjærlighetens lys / video»
/ Foto: Rolf M. Aagaard
Tranene har ødelagt min søkehistorie fullstendig.
Språk er to-vendig teknologi.
Siles gjennom mennesker.
Eget avtrykk er virus.
Slam.
Produktrester.
Flass.
Retninger er oppskrytt.
Stedet er her, tiden er nå.
1.
The river is greenish black,
three swallows flying above us
and no matter how long I keep looking
my eyes are infected.
Two dragonflies brushed the water,
a swan came too close,
and I thought that this is the total
of each and every part.
Vi ska vara i den död som kommer Eller den
som inte kommer Den som är livet Sådant
det är, i sin ångest och i sin glädje
Telefonen ringer Det är vårt barn
Continue reading «Göran Sonnevi: Dikt fra SEKVENSER MOT OMEGA»
Av Nina Svenne / Tegning: Nina Svenne
Det stille øyeblikket slår meg.
Myra drukner i lyset. Her
trengs ei glassmor for å skjære meg
ut i klare dagen, men hvem
går tur med diamanter i lommene?
Hvis våren slipper meg
så skal jeg gjøre myra et morstykke,
for midt i dagen drar en sørgesang
igjennom sumpskogen.
Fingersoppen brer seg djupt i munnvika.
Jeg gjør lange ører, store øyne.
Jeg sitter fast i ormegraset, hører
myrkleggbarna hviske bakom bladet:
er det oss som drar?
Hvordan hevder den klimavåkne poesien seg i et byrom med myldrende folkeliv? Hvor mange vil lytte til et durabelig mangfold av poeter?
Dette var noen av spørsmålene Klimaaksjonen stilte seg da vi ville utfordre både oss selv og publikum under Månefestivalen i Fredrikstad. Vi allierte oss med en trompetist og en trommeslager for å bane vei inn på en brosteinsbelagt norsk «piazza», Kongens Torv i Gamlebyen. Deretter presenterte vi en «lesesirkel» i tre avdelinger og uten opphold, med messingskingrende fanfare-oppspill fra vår utmerkede trompetist. Slik så det ut: Poetene var plassert to-og-to på tre ulike scener og stilte med ett nyskrevet dikt hver, samt diktene sine fra nettsiden her og ett fra sitt øvrige forfatterskap. Lydforholdene krevde sin lyriker, men vi grep ordet én etter én og holdt det i en snau time. Publikum fikk høre et stort spekter av poetiske uttrykk. Pålitelige kilder melder at et par hundre mennesker hadde møtt fram, og flere strømmet gjennom byrommet mens poesien gjorde krav på oppmerksomhet om vår tids altoverveiende spørsmål, den stadig villere overopphetingen av kloden.
/ Foto: Jäger Arén
Gunnar D. Hansson (f.1945), uppväxt på Smögen på den svenska västkusten, är poet, essäist, översättare, och docent i litteraturvetenskap, samt professor i litterär gestaltning vid Göteborgs universitet.
Han debuterade 1979 med diktsamlingen Övergångar, uppskov, och disputerade 1988 med en avhandling om Lars Ahlins roman Fromma mord. Han har bland annat översatt fornisländsk, -engelsk lyrik samt ungersk litteratur. Han är för sin poesi belönad med bland annat Bellmanpriset och Sveriges Radios lyrikpris. Följande utdrag är hämtat ur Tapeshavet, Gunnar D. Hanssons 12:e diktsamling som ges ut av Albert Bonnier förlag.
Av Stein Mehren
Kyr! De står i den flimrende solheten
som i langgrunne vann ut mot horisontene
Dagen gjennom står de der, står og står
og ser ut som sine egne speilbilder Continue reading «Audhumla»
/Credit: Robert Jordan
You can begin a hike arguing about neoliberalism, trying to figure out what it means, and after you have listened to your husband tell you about the Whigs and the Federalists, and Britain in the nineteenth century, and Lyndon Johnson’s War on Poverty, and civil rights, and Clinton and the injustices of NAFTA, and the original meaning of liber, free, what that might mean in terms of generosity and open-mindedness certainly not operative at present when Scott Pruitt just became head of the EPA—goodbye EPA, goodbye wolves and bears, goodbye redwoods, goodbye tribal lands, goodbye water, goodbye air, goodbye the tattered remnants of life as it should be lived on earth, goodbye goodbye godbye, god be with you shattered forests, god be with you toxic waters, god be with you small anguishes, starved bent & twisted lives, the reasons for grief are nearly infinite—after you have listened you can both fall silent as you walk with this man you love, and notice the downed and leafless trees, the ant trails, which are lines of sifted dirt that cross the path heading from spiky dried reeds to more spiky dried reeds, notice an anthill climbing all the way to the top of a clump of daffodils that grow off the trail in a weedy field, choking and killing the flowers with its thousands-of-tiny-bodies formic acid, and looking up, acknowledge silently that there is a white-bellied hawk, yes, wheeling and calling above the pine trees keee-ir keee-ir almost like a cat, and fleecy clouds that presage rain on what is still a sweet morning, and there are frogs hiccupping and spring peepers shrilling, invisible, somewhere around the lke, and all around you are tiny insects, the sun hitting their wings, like translucent diminutive angels.
Continue reading «Ann Fisher-Wirth: Politics // Winter Day on the Whirlpool Trails /»
Foto: Renate Torseth
I riggen, hei, hvor det piper, fløiter!
En maakeving skjærer det solblaa rum.
Og bølgen den løfter sig høit og sprøiter
ind over dækket sit hvite skum.
…..
tusenårsflommen
kommer ikke til oss før
syttenåttini
«Hvad er det, som lyser saa deilig og rødt
og gjør, at jeg undrer mig paa, hvad det er?»
«Det er skyer mit barn. Slik lyste det støtt
og vil støtt det lyse, naar mørket er nær.»
…..
solen som bleknet
på dinosaurhimmelen
stråler mer og mer
Det store naturvernåret er forbi
Propagandaplakatene mot forsøpling
råtner i veigrøftene
Snart er det vår igjen
Sterile fugleflokker vender hjem
Giftig snø smelter over svidd mark
Surt vann sprudler ut i brunseige elver
Vi finner døde fugler i skogen
og snart er det vår tur
Når noen finner
sjøldaude direktører på Karl Johan
er det på høy tid
at organisasjonskomitéen kalles sammen:
Vi kommer til å trenge
et naturvernår til
(Fra Gatedikt, 1971)
/
Kaj Skagen (f. 1949) debuterte som forfatter med Gatedikt i 1971. Året etter kom Vi som arvermaskinene. Både disse to diktsamlingene og romanene En elv under gaten (1976) og Barføtt gjennom Europa (1978) forteller om å bli voksen i ungdomsopprørets tid. Kjent for en større offentlighet ble Skagen med Broene brenner som vant 1. pris i Gyldendals store roman-konkurranse i 1982. Omfattende debatt skapte han året etter med Bazarovs barn, en kritikk av de kulturradikale strømningene i den norske syttitallslitteraturen. I tillegg til å være forfatter har han siden debuten bemerket seg både som tiddskriftredaktør og samfunnskommentator. Hans siste bok er Morgen ved midnatt – Den unge Rudolf Steiners liv og samtid, verk og horisont (2015), utgitt på Vidarforlaget. // Redaksjonen takker så mye for lov til å publisere dette diktet!
Ariana Reines
Ariana Reines was born in Salem, Massachusetts. She is not only a playwright, but also poet and translator. She earned a BA from Barnard College, and completed graduate work at both Columbia University and the European Graduate School, where she studied literature, performance, and philosophy. Her books of poetry include The Cow (2006), which won the Alberta Prize from Fence Books; Coeur de Lion (2007); and Mercury (2011). Her poems have been anthologized in Against Expression (2011) and Gurlesque (2010). Known for her interest in bodily experience, the occult, new media, and the possibilities of the long or book-length form, Reines has been described as “one of the crucial voices of her generation” by Michael Silverblatt on NPR’s Bookworm.
The Norwegian Writer’s Climate Campaign are proud and happy to publish the following excerpt from Ariana Reines’ play Telephone (2009). This play was performed at the Cherry Lane Theater and received two Obie Awards. A re-imagining of its second act was featured as part of the Guggenheim’s Works+Process series in 2009, and the script was published in Play: A Journal of Plays in 2010.
/
Coeur de Lion (2007) was translated into Norwegian by Anna Kleiva in 2016, Anna Kleiva have also translated the following excerpt from Telephone into Norwegian. You can read it here, or continue reading for the English version.
Continue reading «Reines / The Lovers // Elskerne / Kleiva»
Under lampen
cirkler en blafrende krop
Natsværmeren lander
på sin skygge
*
Billerne står på hovedet
graver igennem jordskorpen
Forsvinder på ubestemt tid
*
Solen i en fortættet plet på jorden
varmer dagpåfugleøjen op
Kroppen dirrer i varmen
flyver af sted
Av Sara Sølberg / Foto: Pernille B. Wallvik
Metanisen under havbunnen er vanligvis stabil, men ved undersjøiske jordskred kan gassen frigjøres i bobler som utvider seg eksplosivt og jager opp mot havoverflaten. Et skip som ligger i veien for en slik boble suges umiddelbart ned til havets bunn. Er boblen stor nok kan den også skape vakuum i luftrommet, slik at fly mister høyde og trekkes ned i dypet. Varmere hav frigjør mer metangass. Hundrevis av gigatonn nedfrosset metan venter under havbunnen på å omdannes til metangass og slippes løs – opp fra havet og ut i atmosfæren, for der å bidra i den globale oppvarmingen. I overgangen mellom paleocen og eocen skjedde lignende store endringen i hav og atmosfæresirkulasjonen, temperaturen økte, havene steg, oksygennivået i havene sank, liv forsvant.
Foto: Jäger Arén
«Skalbärgen räknas med rätta ibland et af de största Bohus-Läns under; ty de ligga uppå Landet nästan hela quarten på somliga ställen, ifrån hafvet. Desse skalbärgen bestå af Snäcke- och Musselskal, som här äro samlade i den myckenhet, at man kan undra det så många lif lefwat i werlden». (Carl von Linné, Wästgöta-Resa, På Riksens Högloflige Ständers Befallning Förrättad 1746)
Det gick bra en hel vecka. Riktighetsbeskrivare,
inte poet, som danskan sa. Sedan återfall, som för
de flesta. Riktigheten ville sig inte, för mycket
sjävbekräftande pedagogik, de flesta surfade vidare.
Fjärilarna steg upp (som i den danska dikten)
en sommarmorgon för niotusen år sedan.
Kanske inte mot Gud som på den tiden
knappast var påtänkt i sin senare skepnad.
