KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´CLIMATE CAMPAIGN // NWCC
Klimaaksjonen består av forfattere, kunstnere, kritikere, oversettere og journalister. Vår målsetting er forankret i Grunnlovens §112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» // Norwegian Writers´ Climate Campaign will actively participate in a much needed democratic process to act against the overheating of our planet as a crime against humanity.
In the following page you can read two of her poems, She Dreamed a Humanitarian Convoy and When a Country, both translated by Valzhyna Mort. / NWCC says thank you to the poet and the translator!
Foto: Tomas Espedal
(livsformer)
I tanken om livsformene, enhver livsform
ligger et skapende element, et bilde av liv
med enhver handling å strebe etter
direkte kontakt med sollyset
som plantene å utsette seg selv
med enhver handling, enhver bevegelse
formes et ukjent, noe større
som andre må ta imot
Foto: Heini Lehväslaiho /
Kissanhiekka pitää puhdistaa, ennen kuin kissa palaa. Kumoan kaiken jäteastiaan, kuin kaivuri rekkaan, rekka vie pois öljyn, raskasmetallien, supermyrkkyjen saastuttaman maan, tuo puhdasta soraa, jonka päälle rakennetaan merikaupunki, kun säteilevät atollit vajoavat mereen, me haravoimme puhtaanvalkoista hiekkaa, jota pitkin vaeltaa, rantaviivaa tulevissa muistoissa.
/
Helsingissä keskiviikkona 4. päivänä marraskuuta
Kattesanden må rengjøres før katten kommer tilbake. Jeg heller alt i søppelbøtta, likesom gravemaskinen fyller traileren, traileren kjører bort jord forurenset av olje, tungmetaller og ekstremgifter, kommer med ren grus som en kystby bygges ovenpå, mens de strålende atollene synker i havet raker vi ut den rene hvite sanden, til å vandre på, de kommende minnenes strandlinje.
Helsingfors onsdag 4. november år 2018
Les mer «Kaksi Jyrki Kiiskisen runoa // To dikt av Jyrki Kiiskinen»
Fotografi: Rune Eraker
I
Du, i stolen mittemot mig
berättar om poliserna
som i ett rutinförhör
hånskrattar åt dig
när du inte kan komma ihåg,
eller inte vet, ditt
födelsedatum, din
frus födelsedatum, eller
din dotters födelsedatum
Och hur din fru
efter utvisningen av den
syrianska kvinnan, med
fem barn, fick kramper
och inte kunde sova på nätterna
Och sedan den ethiopiske pojken
som kastade sig ut från
polishusets fönster, att du
förstod precis varför, vad
som hände med honom
Flukten til Egypt \ Rembrandt van Rijn, 1651
To år på rad har vi dessuten aksjonert i det sosiale rom sammen med poeter og musikere. Det har skjedd i form av en sirkellesning via tre scener, senest under Norsk Litteraturfestival i sommer. Vi har i dag gleden av å presentere en podcast med diktene som ble fremført under klimaaksjonen. Poetene som leser er Gro Dahle, Erlend O. Nødtvedt, Inger Elisabeth Hansen, Endre Ruset, Aina Villanger, Mathias Samuelsen, Lars Haga Raavand og Freddy Fjellheim. Simen Kyrre Hagen deltok på trompet og Torbjørn Kamfjord Eriksen på trommer. ///
/ photo: Hannah Cornfield
On TV, someone is selling the idea of buying
by way of a happy family by way of a cleaning product.
I want—, I say. Then your mouth
on my mouth. Your mouth on my belly. And then.
//
Moestrups poesi er oversat til bl.a. svensk og engelsk, og hun har for længst slået sit navn fast i Skandinavien som både nyskabende digter og intellektuel debattør, ligesom hun er kendt for sin performative oplæsningsstil. Hun har bl.a. modtaget Montanas Litteraturpris og Statens Kunstfonds treårige arbejdslegat, hertil Aarestrup Medaljen og Beatrice Prisen.
Digtet til Forfatternes klimaaksjon er gendigtet af Lars Haga Raavand. Vi takker poet og gendigter!
Foto: Finn Ståle Felberg
Og det finnes noen luftaktige planter, og disse er lett fordøyelige, fordi de er av en lett og munter natur, slik at de gjør de menneskene som spiser av dem, muntre og tørre til sinns. Men noen andre vekster ligner svarte skyer fordi de
Les mer «Om vekster og menneskers tristhet og munterhet / Aina Villanger»
II
Jordkloden
observert fra ringene rundt Saturn
via et kamera plassert i en romsonde
Foto: Tove Sivertsen
Preposisjonene feilnavigerer
med hyppigere mellomrom.
De som alltid pleide bevege seg
grasiøse og nesten usynlige
gjennom alle nivåer i språket
oppe i lyset, nede i dypet
Traditionell naturlyrik är inte längre möjlig att skriva.
Traditionell naturlyrik är inte längre möjlig att läsa.
Traditionell naturlyrik är inte längre möjlig.
Credit/ Robert Hass
The spirits stand round
in their bristly ovals. They don’t
really know what to do. A bobcat
hunts on the oblong
hill, its tan hunger ruffling
the saturn grasses. A day
brings velvet fog to the warm
ground. The wren with the n
at the edge of its nest
makes all sounds eat
from earth while lost things turn
& circulate. Stuck
Les mer «Brenda Hillman / In Some Senses of the Word // Ecopoetics Minifesto: A Draft for Angie»
en sædcelle vokser sig stor som en lampe
insisterer på at befrugte lyset
den måde at bekravle alt på Les mer «Nanna Storr-Hansen: Uden titel»
dagens siste time faller rød
dagens første time ligger død
/ Foto: Gunnvall Grip
langsomt og kvikksølvtungt
med finnene
mot stranden.
Lyden fører meg langt bort.
Så husker jeg:
Vi er venner,
og skal den samme veien.
/ Translated from Spanish by Anthony Seidman.
Read the poems in Spanish here. /
L’Art est long et le Temps est court.
—Charles Baudelaire
The stone was here
before my birth, before
the birth of my father
and his father, my grandfather
and ten generations preceding,
and all the living beings
that people this planet
until this closing moment.
I can only kneel,
venerate the moisture
growing stronger as I sniff
its odor: a chunk of forest,
that ancient moisture
emanating from caves
sunken deep in time.
We will depart
and the stone
will remain in the plaza, erect,
atop the pile of its own bones
which do not crumble
with haste
unlike our
body parts.
Consistence of the world:
regard the mute corrosion
of flesh, so unlike the solidity
of millennia-laden textures; look,
the wasting envelopment,
the brittle bones sustaining
a tattered coat;
the stem which we ultimately are,
unlike the quarry or basalt
chilled by the alchemy of centuries.
Man is not older than stone,
nor does he reach as far
or outlive
what he has erected with his living pulse.
He endures less than his creations.
