hjem

på   en   barnetegning

river en veldig vind smil

lue trygghet

hud

vekk fra verden

alt rykkes bort

bare ei jente

med ei kåpe

flakkende som en flamme tviholder i

skorsteinen

på et hus

se

huset er røsket opp fra bakken

både jenta og hjemmet

er svøpt i et stormkast

men hun fortsetter å

holde

gir ikke slipp

Les mer «Iryna Shuvalova / INGEN PLANER OM Å BLI  // ІРИНА ШУВАЛОВА НЕ МАЮЧИ НАМІРУ ЗОСТАТИСЯ» →

når all blåveis og tysbast likevel er borte

når hornugla og haukugla har flytta lenger inn på Mørkje

når mitt indre blottes

og du ber for meg, så heftig

ber for mitt minste atom, proton, nøytron

for min minste kvark, korn, kvist og knopp

vil jeg bare si deg

min kjære

at du kan ikke vinne over dette

kast ikke tida bort

kom ut til meg, det er sommer ennå

Les mer «Gunvor Nervold Antonsen / I MEG FINNES DU» →

HVA ER DET JEG SER?

En eldre mann

går forbi meg

på gaten

mens han plukker

tennene

med en blå engangstannrenser

han virker ikke

affektert av blikket mitt

av å bli sett

duen

jeg ser i øynene

rett etter

påkjørselen

ved overgangsfeltet

i Teaterparken

duen kikker rett på meg

forvridd og blodig

et blankt blikk

jeg krysser gaten

venter på

at den blir ferdig

jeg mener

dør

så går jeg hjem

Les mer «Eira Søyseth / Fellesskapsmonsteret» →

Utvalde dagar pyntar eg Sogn med livet i Egypt

dei, som eg, seier «sjel», vi finn ikkje betre ord

vi har ikkje rundt oss objekt eller dyr, men «verande»

såleis er Nilen eit verande, Åfjord det same

og ei kjelde melder:

Les mer «Mot kaos / Kjartan Hatløy» →

SKOVEN

[…]

varmelige

ikke

ned

kølelige

konstanter

og global seed vault

ligger 120 meter inde

i et bjerg

på svalbard

boret og sprængt

en tunnel

et hvælv

en gang

det var den gang

den slags stadig var science fiction

et helt anlæg

i bjergets tunge tavshed

fire en halv millioner forskellige frø

beskyttet i bokse

på hylder

kilometervis af reoler

omgivet af systemer

af sikkerhed

så vi nu kan købe grøntsager og frugt

i indkøbs

zonen

Les mer «Jeppe Krogsgaard Christensen / skoven og havet, byen» →

Elva er elva

Her er de sultne så sultne

at de lokker biene inn i eget bryst

bare slik får de tak i honning

Så sultne at de syr munnen igjen

med bienes stikkende brodder

Tørsten har gjort oss til stein

I denne forventningsløse tørken

husker jeg lyden av fossende regn

I dette landet blir diktene tårer

som får trær til å sprute opp av jorda

Elva og jeg snakker samme språk

Elva er hjertet som holder alle tider våkne

Den er en uendelig klage

Den er en våken sang

Jeg går til elva

Elva er elva

som synger oss

Les mer «Dikt / Måne på flukt fra natta / Khaleda Froagh» →

det første vitnet

graver hørselsporet

synshinnepuster 

i bladspeilet

skysamler og vingevender

deler stemme 

ikke språk 

Les mer «Fire dikt / Casper André Lugg» →

brennmaneten lyser
som en undersjøisk sol

om du berører fangtrådene
vil du kjenne smerten

fra en brann som tok fyr
for 500 millioner år siden

jeg svømmer mot maneten
vil kjenne det vonde

flytte seg
til et annet sted

Les mer «Jon Ståle Ritland / Fire dikt» →

Januar

Den gamle snø-

skuffen. Først faren

min. Og nå meg.

Januar. Hun

skriver navnet sitt i snøen

på en gravstein.

Så grønt det grønne

er, når alt

er svart og hvitt!

Les mer «Haiku / Joakim Kjørsvik / År og dag» →

Alfonso stilles til ansvar

Dere var så jævlig utrolige alle sammen,

den morgenen arrestasjonene begynte:

mennene våre, som pleide å være redde og holde seg i sengen, står nå rake som menneskelige master –

døvheten strømmer gjennom oss som en politifløyte.

Jeg

er vitne til at:

Les mer «Ilya Kaminsky / Tre dikt fra Døverepublikken / gjendiktet av Eivind Aalen Øi» →

Ghost orchid Epipogium aphyllum

The nightingale, Luscinia luscinia, sings so loudly that it can be heard at a distance
of two kilometres. Its song carries over the foliage of the trees,
over the stream and the fields, towards the moss-covered floor of the old-growth forest.

So high and clear is it that the small bird can sing forth ghost orchids there,
an orchid without chlorophyll and with a transparent bare stem
and ethereally beautiful white flowers, as if they were from another world.

And perhaps it is only the seldom performing nightingale,
it also in brown camouflage and unassuming in the June night, that can entice
the ghost orchid’s white, translucent flowers, those still very unfinished in their capsules
underground, sheathed in fungus strands and tangled roots.

For when other birds are silent, the nightingale sings its own name in the direction of the old-
growth forest, luscinia luscinia, and we dream along with it, half-hypnotised
by the insistent tempting of the ghost orchid, until the brilliant light of morning
catches hold of us and wrenches us out of all tendencies towards excessive enthusiasm, for
the forest stands there, silent and unoffending.

That is why we write urgently to the members of parliament about the concern we feel
for the natural forest and for all the endangered species there.

Before that, we have reluctantly, but for strategic reasons, had to reject the first
distraught request which insisted on immediate action, and in additions was couched
in insanely overdone turns of phrase.

So we write to the Standing Committee on Energy and the Environment, objectively and soberly
this time, though well aware that a wild rebellion is smouldering.

Les mer «Torild Wardenær / three poems // translated by John Irons» →

زمان

Time

این شعر مهربان نیست با کلمات

نا تمام می ماند مدام

مثل من که مهربان نیستم با خودم

با نبض زمان می دوم

از نفس می افتم

و روز های پر شتاب بیقرار

می گریزند از برابر چشمانم

تند حرف می زنم

تند راه می روم

چقدر از نبض زمان عقب مانده ام!

این دویدن ها مرا به هیچ جا نرساند؟

تکیه می دهم بر دیوار زمان

نگاه می کنم به صبحگاه سرد بارانی

که گویی عکسی از دیروز است

آویخته بر پنجره ی امروز

مرز های زمان در هم می شکند

گذشته فرو می ریزد چون دیواری

و پیش رو

زمینی است که زیر پایم  می لغزد

اتفاق های بسیاری ناتمام مانده اند

نمی توانم این راه را دوباره بروم

بنشینم پشت میز

و همین شعر را تمام کنم.

Les mer «Tre dikt / Mariam Meetra // Gjendiktet av ariel rosé og Aina Villanger» →

Can only a tree launch such an onslaught, standing suddenly and confronting the world with the grandeur of its greening? After the long winters, the hailstorms, the snow, the barren stretches, the solitary standing in the freezing moments—how profound is the faith of the tree in simply remaining rooted!

It is this faith that shatters time, cradling the sun in its embrace. Branches stretched wide, green and infinite, welcoming the rain’s kisses…

But let us not think of the tree. I think instead of a kiss—a girl who, for the first time, kisses her beloved on the street and then blossoms, becoming fruitful and magnificent. I think of the street, where I have never kissed anyone. How mournful the trees of our streets must be, for they have never witnessed a girl’s kiss under the shadows of the trees …

Les mer «Two poems / Somaia Ramish / In the delirium of a tree…» →

Menneskeomkved // Gjendiktet fra fransk av Naïd Mubalegh


J’ai faim
j’ai dû tuer pour vivre
j’ai nommé dieu et déesse
l’animal sacrifié par ma main
puis j’ai mangé à ma faim
alors j’ai donné à dieu et déesse
visage humain
puis j’ai eu faim d’avoir faim
faim de tout et de rien
faim de règne
je suis humain

J’ai soif
j’ai bu le lait de ma mère
le sang des bêtes
saigné la terre
et puisé
jusqu’au-delà des abysses
épuisé la mer
de mes deux mains

Je ne sais pas panser
les plaies de demain
je ne sais plus penser
l’humain

Les mer «Refrain Humain / Aurélia Lasaque» →