Innhold: Hans Petter Blad: Dikt fra Fuglekatalogen i den fremtidige diktsamlingen Tilfeldig musikk / Jorie Graham: Two Poems / Kjartan Hatløy: Vier gedichte / Einar Økland: Avfallssortering (utopi) / Kirsten Thorup: Feber / Forsvinder / Lisa Zerkle: Two Poems / Suzanne Doppelt: Il vaut mieux qu’il pleuve aujourd’hui plutôt qu’un jour il où il fait beau / Det er bedre hvis det regner i dag enn på en dag det er pent vær / Ann Jäderlund: Från Värdet nästan ingenting / Dan Andersen: Preambel / Adam Vine: Invasives / Paal-Helge Haugen: Alt er far / e.e. cummings: little tree / Morten Øen: Kunngjøring / Bengt Berg: 3 december / Nils Yttri: Hvem kan unngå / Agnar Lirhus: Geirfugl og Atlantis / Sara Sølberg: Jordprøver / Kristin Berget: og når det blir lyst blir det helt fantastisk / Marie Silkeberg: Bárðarbunga / Gro Dahle: Du og jeg / Joanna Rzadkowska: Flo og fjære / Nickole Brown: Mercy / Torgeir Rebolledo Pedersen: Hvem har heist sin flaggspett opp / Signe Gjessing: Med let rystende hænder/ Helene Hovden Hareide: Vekkarklokker for bjørnar / Liv Mevang Bjerkensjø: Kjærlighetens lys / Morten Langeland: Anti-gone / Tone Hødnebø: Three poems / Göran Sonnevi: Dikt fra SEKVENSER MOT OMEGA / Nina Svenne: Tre dikt / Liv Sejrbo Lidegaard: Dikt / Gunnar D. Hansson: Nya dikter / Ann Fisher-Wirth: Politics // Winter Day on the Whirlpool Trails / Arne Hugo Stølan: Klimadialog / Kaj Skagen: Det store naturvernåret / Ariana Reines: The Lovers // Anna Kleiva: Elskerne / Lise Haurum: Insekterne / Gunnar D. Hansson: (Österöd) / Jane Hirshfield: On the Fifth Day / Oddbjørn Aardalen: Det hastar / Stinne Storm: At tænke på silke / Aina Villanger: Hør Røst / Linda Vilhjálmsdóttir: Frelsi / Frihet / Ingrid Nielsen: Her begynner en hage / Ruth Lillegraven: Vond vind og Villvinter / Karin Haugane: En sonett / Georg Trakl: To dikt / Gerard Manley Hopkins: Rosa Mystica / Nils Chr. Moe-Repstad: Utdrag fra «Wunderkammer» / Anders Smebye: «Flikkflakk gjennom Flick» / Tone Hødnebø: Tre nye dikt / Janne-Camilla Lyster: Utdrag fra «Melk kåpe sand måpe» / Katie Ford: Two Poems («Seawater, and Ours a Bed Above it» og «What We Get») / Charlotte Riise: Oktober / Johannes Heldén: Astroekologi / Khairani Barooka: Overheard School Break / Joanna Rzadkowska: Tre dikt / Nora Bateson: Therapy / Lars Haga Raavand: Den siste eika / Cathrine Blaavinge Bjørnevog: Endetale / Åsmund Bjørnstad: Ode til DNA-molekylet / Terje Tørrisplass: Fornybar exit / Ishion Hutchinson: Anthropology / Astri Kleppe: Juni / Jonas Gren: Credo / Wayne Miller: Mind-Body Problem / Cheena Marie Lo: Two poems from «A Series of Un/Natural/Disasters» / Rasmus Nikolajsen: Saltstraumen, 7. december 2013 / Durs Grünbein: Libellen in Liberia (Sländor i Liberia) / Morten Langeland: Grønn pose / Gennadij Ajgi: Ansiktet / Marit Bolsø Brodersen: Uten tittel / Ingeborg Arvola: En grunn til at jeg fødte broren din / Knut Ødegård: Dei minste / Naomi Shihab Nye: For My New Grandson / Lars Haga Raavand: Mis fødsel / Aasne Linnestå: Hvor ble det av stillheten? / Rønnaug Kleiva: Medan lyset kjem / Camilla Groth: Dikt / Maria Dorothea Schrattenholz: Dikt / Jon Fosse: Tid i tid / Anna Kleiva: Så kjem lyset / Jonas Gren: Låt döden stanna där nere där den hör hemma / Inger Elisabeth Hansen: Report on the Acidification by Lophelia in the Coral Reefs outside Fredrikstad (translated from Norwegian by May-Brit Akerholt) / Gro Dahle: When a Stone (translated by Erik Skuggevik and Deborah Dawkin) / Terje Dragseth: The Wind Moans (translated from Norwegian by Annebelle Despard) / Eirin Gundersen: Dikt / Steinar Opstad: Library (translated from Norwegian by Ingvild Burkey) / Thor Sørheim: Bornholm / Cathrine Grøndahl: Can Trees File Suit? (translated from Norwegian by Roger Greenwald) / Roger Greenwald: The Voice / Odveig Klyve: Bonden ser på pæretreet – The Farmer Looks at the Pear Tree / Geir Gulliksen: (HYSJ) / Emma Warg: Positively Negative / Peter-Clement Woetmann: Nye digte / Frode Grytten: Tusener seglar igjen (framført på støttekonserten «Dugnad for flyktningene») / Gro Dahle: Når ikke engang hvalen kan bidra / Terje Dragseth: Utdrag fra Jeg skriver språket / Tora Seljebø: Om vatnets redsle / Dan Simpson: Polluting / poem in action / Juliane Rui: Dikt / Aurélia Lassaque: «For å la salamanderen synge» – «Pour que chantent la salamandre» / Sindre Ekrheim: Brev til Svartehavet / Yngve Pedersen: Dikt / Knut Nærum: Overskriftspoesi / Inger Elisabeth Hansen: Rapport fra forsuringen av Lophelia / Vemund Solheim Ådland: Dikt / Tale Næss: Byen vokser / Daniela Gioseffi: The Origins of Milk / Peter Meedom: Dikt fra Vade Mecum / Tone Hødnebø: Tre dikt / Jonas Gren: Dikt / Idar Lind: Nøkken / Hildegunn Dale: Grønt / Jessie Kleemann: Moving glaciers / Anja Utler: ausgeübt. Eine Kurskorrektur. / Kevin Simmonds: Sighted. / Sidsel mørck: Our Common heaven / Kjartan Hatløy: Dikt / Arild Vange: Responsorium / W.S. Merwin: For a Coming Extinction / Pia Tafdrup: Refleksion over is og sne / Stein Versto: Pilegrim / Tony Harrison: Fiken ved Tyne / Cia Rinne: Dikt / Torgeir Rebolledo Pedersen: «Mammut» / Wera Sæther: Nytt dikt / Marte Huke: Morgen og kveld på Samoa / Juliana Spahr: Blood Cockles / Bruno K. Öijer: Romans / Agnar Lirhus: Bokstaven J / Inger Bråtveit: Norwegian Wood / Dylan Thomas: Den kraft som driv kvar urt med grøne lunter / Torunn Borge: La de små barna komme / Jenny Wrangborg: Fukushima / Anne Bøe: Dikt fra Frostdokumenter / Kristian Hæggernes: Jorden ligger midt mellom Venus og Mars / Tony Harrison: Opninga av Fruitlity / Åsmund Bjørnstad: Kvalolje / Frode Grytten: Den rasande elva / Johannes Heldén: Dikt fra System / Terje Tørrisplass: Taiga / Stein Mehren: Audhumla / Steinar Opstad: Bibliotek / Göran Sonnevi: Sekvenser fra Bok utan namn / Ellen Grimsmo Foros: Dikt fra Går det an / Monica Aasprong: Sirkelsalme. Remix / Aasne Linnestå: Floratorium // Blomsterrams. / Pedro Carmona-Alvarez: T-Skjorte#115 / Agnes Gerner: Civilisationen har kämpat / Mei-mei Berssenbrugge: Grønt / Mirko Bonné: Oktober, November, April / Lina Ekdahl: Ett strå vassare än Las Vegas / Thalia Field: Dikt fra Redskap for nedtegnelse av det fallende legeme / Thomas A. Clark: Skog utan tre. To sonettar / Per Olav Kaldestad: Rommet. Ramn / Hanne Bramness: Stille sommer / Jonas Gren: Dikt fra Lantmäteriet. / Ingri Lønnebotn: Hunger / Mathias R. Samuelsen: Blekkulfsutra / Hendrik Rost: Notis til den nyfødte / Mette Karlsvik: Når eg har det godt / Rune Christiansen: Politikk / Mona Høvring: Nymfene dro sin vei / Håvard Rem: Påskeaften / Sidsel Mørck: Påminnelser / Torgeir Rebolledo Pedersen: Å pynte kloden / Theis Ørntoft: Fra «Digte 2014» / Casper André Lugg: Naturbarn / Helge Torvund: Kor mykje kostar ein indianar? / Siri Katinka Valdez: Inter-Agency Space Debris Coordination Committee / Helge Rykkja: Endring / Erling Kittelsen: Dikt / Einar Økland: Krisa og havet / Niels Hav: Det menneskelige sind; Human Mentality / Ernesto Cardenal: Cell Phone / Nils Chr. Moe-Repstad: Forgiftninger / Daniela Gioseffi: Waging Beauty as the Polar Bear Dreams of Ice / Einar Økland: Lyset og livet eller You and Me / Arne Ruste: Oteren / Cathrine Grøndahl: Kan trær gå til sak? / Terje Dragseth: Vindene klager / Casper André Lugg: kast oss heller på havet / Ingrid Storholmen: Jordord / Carson/Hødnebø: Glass, ironi & Gud / Liv Mevang Bjerkensjø: Det er vi / Thor Sørheim: Mannen med kjelken / Freddy Fjellheim: The non-fictional porky poetry in excelsis / Freddy Fjellheim: Sakdiktets svinepoesi in excelsis / Moddi: Rubbles / Aina Villanger: Hør røst / Liv Lundberg: Jorden sett fra himmelen / Eldrid Lunden: All reell kritikk er konkret / Gro Dahle: Når en stein / Arild Stubhaug: Kjære Antarktis / Gunnar Wærness: (El regreso de un lago/ Tláhuac-Xico) / Øyvind Rimbereid: Nytt regn / Ruth Lillegraven: Dikt fremført under lanseringen av Forfatternes klimaaksjon lørdag 24. august 2013 / FKAs DIKTAKSJON I AFTENPOSTEN VED STORTINGSVALGET 2013 / Lars Haga Raavand: Til Ola Borten Moe / Øyvind Berg: Til Olemic Thommessen / Paal-Helge Haugen: Til Ketil Solvik-Olsen / Tone Hødnebø: Til Per-Willy Amundsen / Aasne Linnestå: Til Siv Jensen / Gro Dahle: Til Erna Solberg / Sidsel Mørck: Til Jens Stoltenberg // Copyrights til alle tekster: Ansv. redaktør/domeneeier og de respektive forfattere.
________________________

Av Hans Petter Blad / Foto: Katharina Barbosa
Dikt fra Fuglekatalogen i den fremtidige diktsamlingen Tilfeldig musikk
Dverglerke
Ved aldri å rikke seg fra orgelkrakken er han
allestedsnærværende, ser ned på alt, i alt og i alle til alle tider og
alle steder, spiller, jeg tror på lerken, spurven, hagesangeren,
vingeslagene, hvordan dverglerkens skeptisk undrende
framtoning akkompagnerer de klare, nesten forvirrede tonene i
dens sang.
Musvåk
Musvåken er monogam. Den finner sitt bytte
naturens sanne ansikt gjenglemt et sted i skogen,
der søker han trøst, det usagte
i varmen ved middagstid, i stillheten de tre englene
en samtale. Hos Andreij Rubljov er døren større enn rommet
det skjuler. Abrahams eik, perspektivet
står fortsatt. Død to år, så uventet, det skjedde i
Hirbet es-Sibte ved Hebron i 1998, nye rotskudd ga seg til
kjenne, fuglesangen er minner, i presens.
Storspove
Ord satt sammen i våkenetter og forsvunnet i mørket så snart
søvnen kommer er en gave til hukommelsen, men mest av alt
er storspoven en vaktsom fugl
med sitt lange, smale nebb ser den alt på avstand og ikke uten en
viss eleganse holder Olivier Messiaen blyanten svevende
i luften, aldri lenge av gangen, dens plass er på jorden, i
det som utelukkende kan ses i sitt fravær, i bebudelsen
løfter Maria hånden, hun er alene, hånden rommer alt som ikke
finnes, fuglen og hendene, fons et orgio, kilde og opphav.
/
Hans Petter Blad er født i 1962 og har bak seg et mangslungent forfatterskap som inkluderer både prosa og poesi. Hans siste utgivelser inkluderer romanen Kart over ømhetens rike (2017), diktboka Clair-obscur (2016) og romanen Å leve biografisk (2015), alle utgitt på Oktober forlag som bidrar med honorarstøtte til sine forfattere på denne nettsiden. Vi takker for nyskrevne dikt!
__________________________________________________________________________________
By Jorie Graham
Tree
From The Transcience
//
Jorie Graham was born in New York City in 1950, and is the author of numerous collections of poetry, most recently From the New World (a selected published by Ecco in 2016), Sea Change (Ecco, 2008), Never (2002), and The Dream of the Unified Field: Selected Poems 1974-1994, which won the 1996 Pulitzer Prize for Poetry.
Her many honors include a John D. and Catherine T. MacArthur Fellowship and the Morton Dauwen Zabel Award from The American Academy and Institute of Arts and Letters. She has taught at the University of Iowa Writers’ Workshop and is currently the Boylston Professor of Rhetoric and Oratory at Harvard University. In 2017 Graham recieved The Wallace Stevens Award. She served as a Chancellor of The Academy of American Poets from 1997 to 2003.
__________________________________________________________________________
Für meinen Sterbetag wünsche ich mir, daß der Fjord weithin bis zum Meer marineblau ist und glatter als Seide. Dazu will ich Silberwellen, die allerkleinsten, über eine große Fläche. Niemand soll sie sehen können, doch sollen sie zittern und beben. Nicht schlimm, sagen die Leute, er verschwand unten im Tang.
/
Wenn es in Strömen regnet, wird der Bergriegel im Süden weiß. Weiße dünne Bachfäden kommen heraus, wild und wilder schlängeln sie sich hinab, sie schmecken nach Erlen- wurzeln, schmecken nach der Regenwolke. Da sitzt der blaue Reiher auf der östlichen Schäre nahe dem Nordstrand, der Schnabel ein mondgelber Dolch. Eine Klugheit, die nicht unsere ist, arbeitet hinter der grünen Iris.
/
Nun kommen sie endlich aus der Höhe herab in sclingernder weißer Reihe, in ihren weißen Schwingen, ganz nahe bei mir, nur in halber Fahrt. Sie wenden mir ihre Köpfe zu, jeder zeigt mir, wie seine lange rote schmale Zunge liegt und wartet im lichtgelben Boot des Schnabels.
/
Im Fall spiegelt jeder Regentropfen den See, da ist ein Tosen, das unter den Füßen kitzelt, vom Fluß auf der anderen Seite, dem Dreihundert-Meter-Wasserfall, etwas in den Wellen-kämmen klettert aufwärts in das weiße Wasserfall-Licht und wird Licht.
//
Die Gedichte stammen aus «Die Lippen verlangen nach Ocker», edition offenes feld, Dortmund 2016. / Aus dem Norwegischen von Klaus Anders, geb. 1952. Dichter und Übersetzer. Er lebt in Neuwied, Deutschland. / Kjartan Hatløy, geb. 1954, gilt als einer der hervorragendsten Naturlyriker Norwegens.
__________________________________________________________________________________
Av Einar Økland / Foto: Terje Rudi
Avfallssortering
(utopi)
All brukt skepsis
ned i den grå restavfallsdunken.
All brukt tillit
ned i den blå papiravfallsdunken.
Alt brukt liv
ned den brune bioavfallsdunken.
Kan det bli betre?
Nei.
Dunktømming etter tur
tredje kvar fredag.
Nytømd dunk i retur
tredje kvar fredag.
Kan det bli betre?
Nei.
Ikkje før dunkane
står heilt tomme
før dei skal tømast,
kan det bli betre.
/
Einar Økland (f.1940) har sidan debuten i 1963 gitt ut nærmare 80 bøker innafor dei fleste sjangrar og motteke ei lang rekkje prisar, m.a. Doblougprisen i 2000 og Gyldendalprisen i 2006.
Økland er frå Valevåg i Sveio, og er utdanna psykolog. Han debuterte som forfattar med diktsamlinga Ein gul dag i 1963 og har seinare følgt opp med romanar, skodespel, essay og barnebøker. I tillegg har han gjendikta store mengder utanlandsk lyrikk og poesi og vore ein sentral skikkelse i dei litterære tidsskrifta Profil og Basar. Siste bok: Norwegen, schönes Land (2017). /Samlaget bidrar med honorarstøtte til sine forfattere på denne nettsiden. Vi takker for dikt!
___________________________________________________________________

Av Kirsten Thorup / Foto: Lærke Posselt, 2016.
Feber
Ind i tidløsheden. Ind i uendelig stilhed. Ind i udtørrede flodlejer. Ind i ophedede luftrum der trækker sig sammen og udvider sig, udvider sig og trækker sig sammen med klodens feberåndedræt. Månens døde øjenhuler stirrer ligegyldigt på katastrofelandskaberne. Uberegnelige temperaturstigninger. Polernes nedsmeltning. Forhøjet vandstand. Øsamfund på Stillehavets bund. Påklædte kroppe drevet med vandmasserne rundt i gaderne. Dræberorkaner navngivet som søskenderækker af onde børn: en pige, en dreng, så en pige igen, så en dreng igen. Orkanyngel der knækker træernes århundredergamle stammer. Skyller de opløste lig gennem brudte diger videre ud i oceanerne. Hvor plastikkontinenter er klar til invasionen fra det ydre rum.
Forsvinder
Forsvinder træerne, skovene, græsset, forsvinder roserne, liljerne, tulipanerne, forsvinder regnen, sneen, årtiderne, forsvinder bjergene, kløfterne, vandfaldene, forsvinder næsehornet, zebraen, elefanten, forsvinder blåmejsen, tornfalken, mågerne, forsvinder muldvarpen, markmusen, forsvinder hunde, katte, forsvinder køer, heste, får, forsvinder blæsten, haglbygerne, forsvinder insekterne, larverne, slangerne, forsvinder solen bag smogtåger, forsvinder vi før regnbuen, før isbjørnene, før ulve, ræve, før anemoner, ribsbuske, rønnebær, før nat og dag, før laviner, fjelde, issøer, før hvaler, delfiner, søløver, før kornmarker, før rismarker, før roer, kål, kartofler, før regnskoven, papegøjerne, før iris, valmue, raps, før bølgerne, før kystlinjerne, klitterne, før muslinger, østers, søpindsvin, før firkløver, firben, før bierne, myrerne, før nordlyset, før apokalypsen forsvinder vi
Kirsten Thorup
December 2017
//
Kirsten Thorup, f.1942 er en betydningsfuld dansk samfundskritisk realist. Hun debuterede i 1967 med digtsamlingen Indeni – udenfor, men er bedst kendt for sine mange store samtidshistoriske romaner. I år 2000 modtog hun Det Danske Akademis Store Pris og i 2017 modtog hun Nordisk Råds Litteraturpris for romanen Erindring om kærligheden. Vi takker så meget for tekstene!
___________________________________________________________

By Lisa Zerkle
The Devil’s Work
Newcastle upon Tyne, England, 1812
Shafts collapse. Choke-damp suffocates. Still
before the dawn of artificial light, men
mine black rock. They dig into dark
pits where Auld Nick lurks in the depths.
For the Crown’s engine of heat and power,
they brave Nick’s dangers. Ninety-two die
in Newcastle. A hundred more at Wallsend. Fire-damp
ignites with a single spark struck off a collier’s pick.
Like an offering to patron Saint Barbara one man is chosen
to burn off vapors hanging low at the ceiling.
The penitent, they call him, with wet rags cowled
monk-like as protection around his ashen face.
His actions are not an expression of remorse although
who wouldn’t give thought to the last word spoken
to wife or child, or send heavenwards an invocation
before scrabbling into the mine like the blackest demon.
He crawls away from the dim gloaming of the mouth,
holding aloft a lone flame at the end of a long pole,
creeping forward, waiting for a blinding whoosh
to pass overhead. He will return to the surface
breathless, with singed brows and muddied knees. Or,
the union will provide for his family. Imagine
the pitch of this darkness. Your hand feeling blindly
for the way forward. Eyes on the candle. Ready
for the flame’s shew of yellow to blue,
ready to throw yourself flat to the ground,
lips whimpering into earth.
/
Particulate Matters
Before words, before
dinosaur, before flower or fruit,
before seed, no one is
alive. Dragonflies beat
wings two feet wide and careen
through Great Scale Trees.
Palm-like, these trees pole high
over brackish marsh,
branch into crown,
arcing spores into air
made sweet by their long
exhalation of oxygen.
Calamites stretch tall
from giant ferns in peat.
Their stalks telescope neatly,
leaning green spines. Finally
all topple into stagnant bogs.
Continents collide, ridge lines rise,
swamps drown in shallow seas.
Underneath, strata of root, trunk,
bark, spore, press into sediment
soft and dark and dense.
Some insist all that lived
before us is divine
provision, a larder
stocked for plunder, fair
excuse to remove mountains.
One day our bodies
will layer into fossil,
a thin scrim over earth.
For now we breathe
the smoke of ancients,
from the forests of stored light
we are burning.
//
Lisa Zerkle’s poems and reviews have appeared in The Collagist, Comstock Review, Southern Poetry Anthology, Broad River Review, Tar River Poetry, Nimrod, storySouth, poemmemoirstory, Cider Press Review, and Main Street Rag, among others. Her poem “Relics of the Great Acceleration” won the North Carolina Writer’s Network 2017 Randall Jarrell Poetry Competition. She is the author of Heart of the Light and a former editor of Kakalak. She lives in Charlotte, NC where she is the curator of 4X4CLT, a public art and poetry poster series, for the Charlotte Center for Literary Arts.
NWCC says thank you!
/

Il vaut mieux qu’il pleuve aujourd’hui plutôt qu’un jour il où il fait beau
Les mouches piquent davantage avant un orage – au moins 5000 par jour et Dans le climat fait l’homme, le Dr Mills affirme que les sons, les couleurs, les mouvements, le temps et surtout les vents persistants ont une influence sur le comportement humain, la musique adoucit, le vert calme, les voyages inquiètent, le foehn déprime et le levantin oppresse. «C’est précisément pendant un coup de vent d’est, répéta le docteur à Voltaire, que Charles Ier fut décapité et que Jacques II fut déposé». L’air dans sa course apparaît d’une manière, souvent d’une autre
c’est lui qui produit le tonnerre, les éclairs, la foudre et les ouragans ; quand il est enfermé dans un nuage épais et qu’en raison de sa subtilité et de sa légèreté il en est expulsé, alors le déchirement cause le bruit et la dilatation illumine la nuit. En fuite devant un orage violent, un habitant de Trownbridge se retourne pour voir ce qui produit des bruits mous sous ses talons : il pleut des grenouilles vertes, muettes et glissantes tandis qu’à Providence le sol se couvre de poissons vivants. La foudre gouverne tout, la foudre gouverne l’univers, la foudre est un pilote qui règle toutes choses à sa guise et l’air en courant va partout
et la brume une distraction, un obstacle mou, avec les démons indifférents aux écarts et traîtres à l’esprit qui défait le paysage, les objets et les faits, un smog gris et sans résonance comme le brouillard l’est, si taché parfois que les ultraviolets ne le traversent pas. Pourtant, dit le stratège de guerre, les vapeurs du matin et les nuages épais ont des vertus, ils empêchent les liaisons, rendent l’ennemi invisible et la pluie paralyse le mouvement des bataillons. Mais si l’espace intermédiaire était vide, on verrait s’il y a une mouche dans le ciel, l’air d’une manière souvent autrement et plein du battement de ce qui s’en va
pourquoi cette fumée est-elle jaune ? demande Monica Vitti dans le désert rouge, elle est empoisonnée. Donc si un oiseau passe il meurt ? Oui mais ils le savent et ils ne passent plus et se cachent – la nature aime se cacher, ou ils partent à contre temps pour trouver de quoi manger. Des insectes fluo, un beau champignon atomic, jaune et noir de fumée vomi par la cheminée, elle monte verticalement, les girouettes sont inefficaces ; le vent est sensible contre la peau du visage, les feuilles bruissent, une girouette est mise en mouvement – petite brise ; les feuilles et les ramures s’agitent, les petits pavillons se déplacent ; la poussière et les papiers volent, les petites branchent remuent – jolie brise, un frisson dans l’air où voyagent les images
les petits arbres feuillus balancent, des vaguelettes se forment sur l’eau – vent frais ; les grosses branches se balancent, les fils télégraphiques piaulent, l’usage du parapluie est délicat ; les grands arbres ploient, marcher à contre vent devient difficile ; le vent arrache les ramures, déporte les voitures – coup de vent ; légers dégâts aux toitures, le vent fait voler les cheminées ; les arbres sont déracinés, les constructions subissent de gros dommages – forte tempête. Il frappe les objets et les retourne comme les nuages qui abusent volontiers nos yeux, en montrent trop ou pas assez, un ours blanc, une sacrée baleine ou un rocher spongieux, mais ne présagent plus rien de bon ni de mauvais, si opaques qu’on ne peut dire s’il fait jour ou nuit dans l’air refroidi
un beau jour Héraclite se retire excédé, il ne mange plus que des plantes et des herbes, elles aussi éprouvent des appétits, tristesse et joie et l’homme lui-même est sorti de la terre tels les épinards. Mais elles le rendent hydropique, aux médecins il demande alors comment transformer des pluies en sécheresse. Et partout et de partout le déluge, ça coule, ça coule, et dans le bas une feuille est emportée, un morceau d’écorce disparaît. L’énigme est trop grande : question, devinette, avertissement ? Enveloppé de bouse il se couche au soleil de la taille d’un pied d’homme et meurt le lendemain. Le pansement est aussi un poison et l’air rempli de particules, élastique et élémentaire, souvent courait ailleurs
à la manière de la poussière plus instable que les ondes, qui absorbent et diffusent, éparpillée entre les étoiles, vieilles étoiles dégradées et galaxies en poudre avant de traverser l’atmosphère pour venir se poser et dessiner un drôle de paysage, un paysage mal dessiné vu par un oiseau, une mouette par exemple ou bien un papillon dont le battement de l’aile peut provoquer des effets astronomiques car la nature est une machine dans ses moindres parties, une machine infinie qui fait et défait dans le désordre les songes, l’air et la matière
le plus bel ordre, l’ordre du monde est semblable à un tas d’ordures répandues pêle-mêle, le bel ensemble cosmique, le plus beau des tas rassemblé au hasard, selon les lieux plusieurs lunes et plusieurs soleils aussi, nouveau ce dernier chaque jour et continûment. Sans lui et malgré les autres astres fixés à la voute, en verre triplex ou de volcan qui retient ses rayons et sa chaleur, lumineux mais obscurs quand ils sont au sol, il ferait nuit, nuit complète et il n’y aurait pas de saisons. Pas davantage que dans ce jardin qui contient les spécimens les plus rares, les plus banals et les plus exemplaires, pas un atome végétal et pas une herbe ne manque, immobiles et secs dans un jardin sans air et sans hiver
l’arc-en-ciel, couleur rouge et vert clair est aussi un nuage et le reflet du soleil sur un nuage : le signe de la tempête. L’eau qui envahit ce nuage fait lever le vent et tomber la pluie et même dans certaines cavernes elle ruisselle doucement, quand dans la mer débordée c’est la plus pure et la plus souillée, à peine potable pour les poissons, mortelle pour les hommes. La terre repose sur l’eau comme un morceau de bois ou de quelque chose de semblable ou de quelque chose capable de flotter sur l’eau, la terre repose sur l’eau et flotte comme un navire, la terre flotte sur l’eau comme un bout de bois ou tout autre chose capable de surnager
/
Les den norske gjendiktningen ved Lars Haga Raavand her.
//
Ce texte est le fruit d’une commande de la Maison des écrivains et de la littérature dans le cadre du Parlement sensible réuni pour la COP 21. Les discours des 31 écrivains ont été publiés sous le titre: Du souffle dans les mots, 31 écrivains s’engagent pour le climat (Arthaud).
Les livres de Suzanne Doppelt sont publiés aux éditions P.O.L. L’un d’eux est paru en Norvège, Enga er giftig, traduction Thomas Lundbo, Margs marginale, 2010.
La rédaction de FKA dit merci beacoup!
___________________________________________________________
Av Ann Jäderlund/ Foto: Ulla Montan
Från Värdet nästan ingenting
1.
Den som stiger upp i huvudet. Rakt upp
i en av dess tunnaste kanaler. När kropparna
förintas. Den som stiger in. När man ser någon
som egentligen inte kan ge. Som inte tror. Förser
döda kroppar med matgåvor. Eller om kroppen blir
alltför smyckad. Lemlästad när den blir lemlästad.
Förintad av själva hatet. Då är ingenting av det
i det. Det som kan följa kommer att följa.
Oförändrat i sin form. Vänder sig till den
inre baksidan av huvudets ögon. Kanske för alltid igen.
- Keynes flaskor
Överflödet grävs ner i flaskorna som grävs ner i marken.
Som marken stramar vissa kalla dagar. Det är på en
åker utan pålar. Som guldet ska bli till havre.
Växa upp eller sminkas om. Till solsken
långt nere i havren. Till havre
i de döda munnarna. Som flaskor
låg även de vita benen. Nergrävda
i sina hus. Avskavda i jorden för
det flytande vädret. Man försvinner
inte för att man grävs ner. Eller finns
för att nån gräver upp en.
Flaskorna skulle de alltid
hämta själva. För att få
arbete för sin lön.
3.
En bucklig mask av ansikten som smälter när de nås
av värmen. Ljud som byggs upp. Ljud som byggs upp
av strimlor av tunna kuddar. Den självlysande gröna
levande kaninen A l b a .
4.
V a t t e n b l a n d a s m e d
g l a s . V a t t e n
b l a n d a s i n i f r å n
m e d t u n t g l a s s o m
n ä s t a n g å r
s ö n d e r .
5.
Om det är sol är det dag. Men det är inte
dag. På botten går strömmarna. Och vi
letar efter dem som är instängda i de små
tälten. Intill vilkas gräns. Sekund efter
sekund tickar fram.
6.
Urskog med en rad figurer. Vittnesbördens tält.
Varför finns det ingen förklaring? Det går aldrig
över. Det finns ingenting annat. Du kan inte
lämna din kropp.
7.
Dör vi som vi är? Dödas av det som också vill vara
det vi är? Men utan att synas. För det eller för något
annat. Vill vi vara där våra skatter är ? Är våra ö g o n
g j o r d a a v m å l a d e ö g o n p å ö g o n l o c k
s o m b a r a k a n b l u n d a ?
8.
Nästan ibland. När de ännu en gång. När de kommer
tillbaka. När de alla vänder sig om. Tassar på sina
sulor. Och man inte kan andas. D e t h ä r ä r i n t e
a t t a n d a s . Varje enskilt blads rikedom. Varje f l ä c k .
- Frottage / Om sorgen
Om den har avsagt sig allt det förlorade har den också förtärt sig själv?
Och ser inte hur det växer?
Inga årtal? Ingen anvisning
ner mot
det döda? Dödade? Döda? K l o c k r e n t f a l l e r
h u d e n a v . Som ett tyg med l ö v t u n n a p r i c k a r .
Och hela kroppen känns som om den skuggades under ett papper som ett
mynt utan skinn.
10.
O b ö j d o c h b ö j d h a v r e .
I d e n v a c k r a r i n g e n .
H ä g r i n g e n
u t a n f ö r r i n g e n .
D e t f i n n s i n g e n
s o m k a n g å
t i l l b a k a .
11.
Det som är i vattnet. Men inte
är vattnet. Som vattnet inte
känner. Men som är vattnet
inifrån. Som ingen känner.
Men är allting inifrån. Som
inte finns. Vars kropp inte
finns. Inte doft hörsel. Syn
eller tal. Och inte är
förgängligt.
/ Från Vad hjälper det en människa om hon häller rent vatten över sig i alla sina dagar
(2009)
//
Ann Jäderlund (f. 1955) är framförallt lyriker, men har också varit verksam som dramatiker och översättare. Hon har förärats med De Nios Stora Pris, Sveriges Radios Lyrikpris, Gerard Bonniers lyrikpris med mera. Hennes senaste diktsamling var Djupa, kärlek, ingen : dikter 1992-2015. Den tionde sedan 1985.
____________________________________________________________________
Av Dan Andersen / Foto: Paal Audestad
Preambel
Når jeg sørger over vår kollektive hukommelse
er det ikke fordi reservoaret av fortellinger bekrefter systemene
eller at viktige historier og nyanser
er glemt eller utradert Myter oppstått og gått tapt
Urfolk jaget og drept Jeg sørger
over fortellingenes samsvar
med våre biologiske behov:
At de fortsetter å reprodusere seg
eller bare danner avarter,
og at dette allerede, for lenge siden,
har beseglet vår skjebne
At vi intet kan gjøre fra eller til
om enn skjebnen skulle være lykkelig
//
Dan Andersen debuterte i 2010 med dikt-samlingen Evighetsarbeid. I 2012 utkom Krise i Jammerdarn, og Mirakelet i 2014. Flaggtale (2016) er hans fjerde diktsamling. Tiden Norsk Forlag bidrar med honorarstøtte til sine forfattere på denne nettsiden. Vi takker for diktet!
__________________________________________________________
By David Vine
Invasives
–Bransfield Strait, Antarctica
We know you are below us
concentrating krill: teal
feeding-bubbles twitching
to the surface, perforating chads
in the Antarctic Ocean’s
untidy sheet. Do you mistake
the dark ovals of our Zodiaks above you,
the outboards’ hummings, and the props’
disturbances for glaciers calving
or a waddle of gentoos porpoising
like pistons in the ocean’s machinations?
And how absurd we must look
to your great eye now upon us
when you breech, our camera lenses
protruding like curious snouts,
our torsos small-bore targets—
maroon parkas ringed with orange life vests—
our stoplight-red research shack
just within your sight, the way it skins
the point’s receding knee of ice.
//
Adam Vines is an assistant professor of English at the University of Alabama at Birmingham, where he is Editor of Birmingham Poetry Review and Director of the English Honors Program. He has published poems in Poetry, Kenyon Review, and Southwest Review, among others. He is the author of Out of Speech (LSU Press, 2018) and The Coal Life (U of Arkansas P, 2012) and coauthor of Day Kink(Unicorn Press, 2018) and According to Discretion (Unicorn Press, 2015).
________________________________________________________________
Alt er far
Alt er far:
etter tunge isskreier, dei hòlka
lendet ut, runda det, slipte
Vi går i ein kvelv, eit avtrykk:
den store gjennomsiktige kuldens
negativbilete
Ennå i mjuke sommarkveldar
kan du ane
ein glasial pust
På botnen finst det tolmodige livet
lavets kodemelding
ei skrift på steintavler
som lyset les av
eller fingertuppane dine
Eit mønster av tid
Eit stjernebilete under handa
Lavet: sopp og alge
dei bur i kvarandre
Utan kvarandre
ville dei døy
Det er ei langsam kjærleiksakt
under oss, over alt
Reinmosens små blåseinstrument
tonar kvelden inn
For å høyre det
må du bøye kne
__________________________________________________________________
- ee. cummings was known for his Christmas greetings. this early poem, «little tree», was first published in The Dial in 1920.
__________________________________________________________________________________________
Av Morten Øen
Kunngjøring
Ekstremværsnøstormen har etterlatt seg fem centimeter
puddersnø i natt, og ingen av dem som er spurt kan bekrefte
at alle er i live.
Katedralene er skrudd ned noen hakk, og gresset er
løftet opp, til tross for at den selvtilfredse moralismen lever i
beste velgående, og er forbeholdt sosialismens idé. De fleste guder
styrer krig og torden, og alt ansvaret er overlatt til
Folket, men selve Skylden står noen heldige utvalgte i kø for
å påta seg under parolen Alle Deler Historien om Alle. Det
er visstnok slik vi får tak over hodet, og det ønskes til lykke
med dagen, som en ettertanke, for livet er åpenbart noe
annet enn tomhetens eksakte uendelighet eller andre
metaforer for barnløse ekteskap.
Det påstås at konsistensløshet ikke er et ord med
utgangspunkt i virkeligheten, at et påtatt mørke handler mer
om påtatthet enn mørket, og at sinnstilstander i seg selv ikke
forårsaker tragedier.
Det spås at den kommende sommeren blir tørr og
overskyet, at badevannet blir lunkent, og at noen kommer til
å utelukke en verden fra en annen i solidaritetens navn.
//
Morten Øen (f. 1969) debuterte med samlingen I grønnskyggene i 1990, og har til sammen utgitt 11 diktsamlinger. Han har skrevet seks romaner der han blant annet utforsker kunst og poetikk, optikk og mekanikk, apokalypse og gjenreisning. Norge om våren er hans nyeste utgivelse. I 2001 ble Øen tildelt Oktoberprisen og i 2004 Halldis Moren Vesaas-prisen. I 2010 vant Øen “Leser søker bok” sin romankonkurranse med Ord for hav. Den ovenstående teksten er hentet fra diktsamlingen «Så langt nattens hell», som kom ut i 2013. Vi takker så meget!
____________________________________________________________
Av Bengt Berg
3 december
Vaknar, stiger upp
också idag, det är 3 december,
ett snölakan lagt över bygden,
himlen aluminiumfärgad
Vad gör vi med allt mörker?
Det är lättare att dela på ljuset,
men lika nödvändigt att
tillsammans bära mörkret,
att inte låta det sjunka,
dränka oss som vinterns
vågor i Medelhavet –
Vi kan gå med böjda ryggar,
sida vid sida längs vår egen kust,
som frivilliga utmed de oljedränkta
stränderna, samla in döda fåglar,
plastskräp och sjok av klibbig
materia; men vi måste också
räta på ryggen, höja blicken
och se vem som tömde
sin last i havet, vem
som äger denna last,
som i skydd av mörkret
fortsätter dra sin guldtrål
genom våra vatten,
under vår gemensamma
stjärnhimmel
Vi håller på att förvandlas
till våra kroppars skuggor,
mot en skinande vit fasad
av lögner och svek
Vi måste räta på ryggen,
se varandra i ögonen,
fatta varandras händer,
fortsätta kampen:
det gäller livet!
/
Bengt Sören Berg, född 15 juni 1946 i Torsby, Fryksände församling, Värmlands län,[1][2] är en svensk författare, översättare, redaktör och politiker(vänsterpartist). Berg var 2010-2014 riksdagsledamot från Värmlands läns valkrets på plats 103. I riksdagen var Berg suppleant i kulturutskottet. Bengt Berg har bland annat fått Ferlinpriset där motiveringen var ”en poet med en särart som gränsar till egensinnighet”. Han har skrivit ett stort antal dikter och hans senaste diktbok, Dikter genom 40 år, omfattar över 600 sidor. Utöver sitt författarskap har Bengt Berg ett förlag, Heidruns förlag, hemmahörande i Torsby. Under 70- och 80-talet var Berg även en av redaktörerna för tidskriften och förlaget Rallarros (Wikipedia).
Klimaaksjonen tackar Bengt Berg för dikten!
_____________________________________________________________
Av Nils Yttri
Hvem kan unngå
Hvem kan unngå å tale om sjøer
når hvert menneske
er en sjø
Hvem kan unngå å synge om trær her
når det går tusen trær
på hvert menneske
Hvem kan unngå å skrive om kjærlighet
i dette landet
når hvert tre speiler seg
i en sjø
//
Av Agnar Lirhus / Foto: Finn Stål Felberg
Geirfugl (upubl.)
På Pingvinøya vrimlet de som biller
da seilskipene kom sigende bak hvite filler.
En granitt-tallerken på åpne havet
ble navet
i ekspansjonskravet!
Vi klubbet dem ned som bowlingkjegler
og spiste dem sammen med kokte snegler.
Én etter én, tok vi dem,
helt til det ikke var flere igjen.
Så forandret vi navn til Funkøya
like greit som båtsmannen bytter trøya.
Moralen er:
Kanskje var det tre islendinger især
som drepte den siste geirfuglen her:
Men husk at det samme har skjedd tusen steder.
Å slå og drepe er våre største gleder,
å fortrenge og utnytte
og sulte ut, forgifte og ubytte.
Det hjelper ikke, samme hvor mye dere freder.
Atlantis (upubl).
En vårkveld i armkroken til pappa,
dukker de inn i TV-skjermens plasma.
To kropper synker gjennom havets fantasma.
Bak duvende tang ser de litt av et skue.
Synet snur alt Otto vet om på hue.
Blinkende kupler og glitrende glass:
En metropol som ble trukket rett ned i dass!
Et rådhus, en kirke, et slott, en bolig.
Her tok menneskene det en gang rolig.
Rakk de å rømme før bølgen kom?
Er det tvert imot døden som bruser sånn?
Søyler av grønt skjærer opp dypet.
En vannkatedral i det hellige lyset.
Otto tenker på alt det som var,
mens pappa forteller om alt de har:
Byer større enn den største tsar,
hvor demningene lekker som brodne kar.
Så sier pappa, så typisk ham:
”Atlantis er ikke noe du ser på TV.
Atlantis er resultatet av vår måte å leve.”
Dét er noe Otto alltid har visst:
Pappa er full av svar,
men svarene er det eneste han har:
Han tror han redder verden med kaffe fra Max Havelaar!
Nei, svarene til pappa hjelper ingen til sist.
Menneskene vet jo at de har en frist.
Bryter de den må de forvandle seg til …
Du forstår nok hva jeg mener, du?
Bob, bob, dædi, dædi, bob, bob, su.
Videoer: Marius Kolbenstvedt
/
Disse diktene ble bestilt av FKA og fremført under diktaksjonen «Poeter, trommer og trompeter» i Gamlebyen, Fredrikstad, 22. juli 2017.
//
Agnar Lirhus (f. 1978) debuterte i 2005 med romanen Skogen er grønn, som ble nominert til P2-lytternes romanpris. Siden har han skrevet fem romaner og diktsamlingene Oss og Hva var det hun sa? Siste utgivelse sammen med Rune Markus: Gutten og det glødende treet (2017).
__________________________________________________________________________________________

Av Sara Sølberg / Foto: Pernille B. Wallvik
Jordprøver
Såingen priklingen
Hendene i jorden
Den bløte massen under neglene – i hudrillene – i minnet. Spirene –
de nye skuddene.
Det som gror.
Det som grodde.
Mine føtter vet lite om jorden.
Blokk, leire. Silt sand og grus.
Stein. Brunjord.
Torv.
Muld og humus.
Aerobe og anarobe prosesser.
Når kroppen ikke vil mer, skal den reise seg likevel.
Den skal la knoklene synke inn i kjøttet,
den skal forflytte seg over jorden.
Forplante bevegelsene ned gjennom lagene.
Forskyve, forhindre, jordåndingen.
Jeg legger øret mot jorden, lytter etter organismene,
bakteriene og mikrobenes prosesser.
Markens kontinuerlige utgravninger.
Hører kun min egen puls.
Forestiller meg et ansikt i jordmørket,
munnens bevegelse
idet den forsøker å kommunisere
sedimentenes sammenpressede hukommelse
Kolloidenes avgjørende strukturer.
Den kjemiske og mekaniske sammensetningen.
Den fysiske og kjemiske forvitringen.
Nedbørens forsuring:
mineralenes frigjøring
Jordsmonnets kontinuerlige forandring.
En snegle kryper langsomt forbi
løfter følehornene
som i en spørrende bevegelse
Jeg følger den med blikket – drar tungen over jordoverflaten
Kornene festes
knytter meg til fortidene – til her og nå.
Svelger.
Er dette smaken av min framtidige død?
Puster lik en plante om natten.
Forvitringsjord, organiskjord, morenejord.
Sedimentærjord.
Flygesand og skredjord.
Dannet på stedet.
Flyttet med is.
Flyttet med vann.
Flyttet med vind.
Flyttet ved hjelp av egen vekt.
Dine føtter visste lite om jorden.
Feltspat kvarts biotitt. Kisel.
Fosfor kalium kalk. Jern og kobber
Fosfat.
Moldinnholdets sammensetning.
Den geologiske stratigrafien.
Jeg sålder jorden for spor:
Makrofossiler og pollen.
Hudceller, spytt og DNA. Hår.
Mikroplast og fargesprakende detaljer.
Ser sanden – tiden
sildre ned, nå bunnen.
Vender glasset
/
Vi takker Sara Sølberg for nyskrevet tekst! Sølberg er født 1983 i Trondheim. Hennes debutbok heter Seismiske smell, for denne ble Sølberg nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris 2016. Hun mottok NTNUs litteraturpris for 2017.
________________________________________________________________________________
Av Kristin Berget / Foto: © Kristin Folsland Olsen
og når det blir lyst blir det helt fantastisk
Dette landskapet fanger oss med sine lange strå En sprø jord sprekker opp i juli
Vi har valgt å skrape fingrene mot denne jordskorpa få bakterier under neglene
Her holder vi oss fast Kroppene vokser gir plass til nye kropper
et system utarbeidet gjennom millioner av år Ta det ikke personlig
at det krakellerer at det fungerer Det er evolusjonen som snakker
En stemme som påstår det uhyrligste
Et hjerte bytter kropp
fra dyr til menneske
Tåren simulerer både
hav og sorg
pusten en vind
som drar havet
inn og ut
fra land
Vi er mennesker her føder nye mennesker puster inn sjøluft eller eksos
Er det havet som driver i oss er det veinettet som navigerer gjennom oss
er det varme som pumpes rundt magma under sol over Bare her kan vi være
Dette tempererte området
Utenfor viltgjerdene suser husene forbi en nedlagt skole kan hende en
ombygget kirke Her pågår den sekulære overskridelsen verktøyene glitrer
under lystoffrør før et strømbrudd mørklegger landsbyen
og vi lyser opp innenfra
Hjernen søker tilflukt i ubrukte områder
lengter etter nye avgrensninger
Hjernen er ikke autonom
den er din og min på deling
støpt i samme form
Bålet brenner i øyenene
Vi ber om kullvarme for hjertet
Snart er det over
en kropp presses ut av min
Snart er den over
snart er det vi som sover
snart er det vi som lover
vi skal miste alt
/
Kristin Berget har helt siden debuten med loosing louise (2007) vært regnet som en svært spennende poet. I 2012 mottok hun Tanums kvinnestipend og i 2014 ble hun tildelt Stig Sæterbakkens minnepris. Hun var redaktør for Signaler fra 2010 til 2014 og har også utgitt Der ganze weg (2009), Hennes ansikt og Min natur (2013), samt romanen Sonja Sacré Coeur (2015). Nedenfor kan du lese åpningen av Kristin Bergets siste diktsamling og når det blir lyst blir det helt fantastisk, som kom tidligere i høst på Cappelen Damm. Vi takker så mye for diktene!
______________________________________________________________
Av Marie Silkeberg Foto: Tom Langdon
Bárðarbunga
En blå dimma av svavel från utbrottet ligger över staden.
Ett tunt dis.
Du känner lukten av svavel också i duschen.
Ser låga hus av trä. Korrugerad plåt.
Ett litet plan flyger in mot landning.
Det regnar.
Du blir genomblöt.
Du äter nudelsoppa.
Köttet smakar annorlunda. Tyngre.
Du lyssnar till det kinesiska språket medan regnet öser ner utanför.
Du går ut i det.
Frågar om båten.
Vi hör av oss svarar kvinnan.
Du ser den blodiga röda färgen i valköttet i kyldisken.
Försöker dricka kaffe utomhus i hamnen och röka den enda cigarett du har kvar i fickan.
Regnet piskar in från havet.
Du simmar i en stor utomhusbassäng.
Länge.
Som genom vulkanen.
I lavaströmmar.
Epilepsi. Syner.
Psykos. Syner.
En blå dryck för mörkerseende.
En kvinna börjar tala med dig i omklädningsrummet.
Säger att hon känner igen dig. Sett dig ofta.
Det är första gången säger du.
Du ser en regnbåge över himlen.
En film om havet säger du.
Hur ön ligger i havet.
Deep in our memory.
Du träffar en kvinna från Uruguay.
Med far- och morföräldrar från Polen och Ungern.
Som nu bor i Australien.
Hon berättar att det utanför lägenheten hon hyr
ligger högar med sopor.
Att hon en morgon såg en kvinna stå till midjan i sopberget.
Att hon använde ett redskap för att skyffla fram något ätbart ur det.
En man och en kvinna från Montreal bredvid er stelnar till.
Really?
Det verkar ju som om välståndet kommit tillbaka säger de.
Hade de kunnat göra något bättre frågar du en kvinna.
2008.
Något radikalare svarar hon.
Du går till loppmarknaden i en stor barack.
Ser tröjor. Armband av lavastenar.
Böckerna i floden. Helt blå av bläcket tänker du.
Minns du.
Staden som utplånades.
Scenens minne säger hon.
Spöket i Hamlet.
Hur det ska tolkas för döva.
Först senare tänker du att du förväxlade ljuden.
En teater för de döda.
En analogi mellan gåva förlust och skådespel säger hon.
When you give what is most precious to you.
You become nothing.
Du ser drivhusen av glas. Uppvärmda av ångan.
Hur de lyser i det mörka landskapet.
Den största öknen i Europa säger han.
Lavafälten.
Två tusen eller tjugo tusen små eller stora jordbävningar i veckan.
Kontinentalplattor.
De glider isär med två centimeter per år.
Medan ni rör er över skrevan mellan den euroasiatiska
och den amerikanska.
På andra platser närmar de sig varandra säger han.
Vid Himalaya t ex.
Den längsta perioden utan sol sedan man började räkna.
Men du hör inte i vilket decennium eller århundrade.
Du väntar länge på att gejsern ska stråla.
Till sist gör den det.
Strålar.
I hällregnet.
Du tar ett steg bakåt när det händer.
Ser den växande bubblan sekunderna innan.
Känner sulfatlukten.
Vattenfallet.
Vattenkaskaderna.
Den stora dimman av vattendroppar.
Likheten mellan Japan och Island tänker du på.
Om likheter finns.
Inte i kväll heller åker båten ut mot norrskenet.
Ringer en kvinna och säger.
Den hetaste platsen på jorden säger han.
Under glaciären.
Exploderande lava när vulkanen får ett utbrott.
Och det smälta glaciärvattnet strömmar ner i kratern.
Eller den lava som flödat ner i sjön och kylts ner.
Varit så het att den varit så lätt att den flutit på vattnet.
En ny kontinent sa hon.
Ett sätt att leva.
Inte ett land.
En stad.
Bottnen av en djup fjord.
Landhöjningen pågår fortfarande.
Du ser en citronfjäril vid Eyjafjallajökull.
Hela sommaren 2010 åkte jag genom svarta moln säger han.
Två flöden. På var sin sida om byn.
Bryr sig japaner om den franska revolutionen tänker du.
När han berättar att det sägs att det stora utbrottet 1780
var orsak till revolutionen.
Hungern det skapade i Europa.
De långa åren av svarta moln som täckte halva kontinenten.
Ni kommer till en svart lavastrand full av stora isblock.
Nowhere.
Till Antarktis kommer man.
Om man åker rakt söderut säger han.
Den japanska kvinnan somnar i bussen. Sedan en till.
De ser ut som människorna i Tokyos tunnelbana.
Den djupa sömnen.
Hong Kong säger hon att de kommer ifrån när du till sist frågar.
Du vill inte vara i regnet en minut till.
Men ändrar dig precis när du kommer in i rummet.
Springer mot båten.
Hinner precis innan den lägger ut i mörkret.
Reykjavik försvinner.
Regnet upphör.
Kylan tilltar.
Men du märker det först senare. När kylan gått in i kroppen.
Är märkligt lycklig.
Du lyssnar på kaptenen när han läser dikter med isländsk accent.
Blush upon the cheek of night
posthumus uneartly light
Ni kretsar.
Står stilla.
Inget händer.
Folk går ner under däck.
Somnar rakt över borden.
Du går ut igen.
The northern light säger kaptenen och ställer sig bredvid dig.
Pekar.
Can you see it?
Ett vitt moln ser du bara
Kanske.
Jag är van säger han.
Det är därför.
Jag ser aktiviteten.
Hur många timmars tidsskillnad tänker du.
Hur timmarna räknas.
Från en plats som fortfarande är ung.
I geologisk menig.
Short minutes of joy are so rare now skriver han.
Russia is reaching hell in full rage.
En fontanell tänker du.
Där världen öppnar sig. Uppåt. På klotet.
Som roterar oavbrutet. I sin gravitation.
Ät den med stängd mun säger värden.
Om den ruttna hajen.
Låt tungan smaka den.
Och smaken stiga upp i pannhålorna.
Svep brännvinet.
Drick hela glaset.
/ Utdrag ur Atlantis (2017)
//
Marie Silkeberg (f. 1961), är poet, dramatiker, översättare samt professor i litterär gestaltning vid Göteborgs universitet. 2004 mottog hon det prestigefyllda Sveriges Radios Lyrikpris för Sockerplan, säger hon. Atlantis är hennes senaste kritikerrosade diktsamling, den elfte i ordningen.
____________________________________________________________
Du og jeg
Vi drar ut båten igjen.
Du på den ene siden,
Jeg på den andre.
Det er tyngst i starten.
Vekten av oppgaven, ulysten.
Bare det å tenke det, bare det å begynne,
komme oss dit, komme i gang, finne gripetak.
Vi velter den rundt, vender den,
snur den i riktig retning.
Bare det
er en altfor stor oppgave,
for tungt, for mye, for langt.
Den skal helt ut til havet
ett trekk om gangen.
Ikke tenke for langt, bare begynne.
Vi teller til tre og trekker,
teller til tre og drar, skyver, sparker i fra.
Båten sklir tungt gjennom gresset.
Du sier
at vi ikke kommer til å klare det,
Du sier
at det er en håpløs oppgave.
At det er umulig.
Du sier at vi ville kanskje ha klart det,
om vi hadde vært flere.
Da ville det vært enklere.
Vi kan ikke gi opp, vi kan ikke la være,
vi må bare ta ett skritt om gangen
og ett skritt om gangen,
drar framtida mellom oss,
skyver håpet framover,
du på den ene siden,
jeg på den andre
og viljen mellom oss.
Plutselig
er det flere
med oss, bak oss, rundt oss,
på alle sider, på alle kanter,
skyver sammen, trekker,
og vi klarer det, vi klarer det,
det går lettere,
vi er på vei,
båten på vei ut.
Video: Marius Kolbenstvedt
/
GRO DAHLE (f. 1962) er poet, forfatter og skrivepedagog. Hun debuterte med diktsamlingen Audiens i 1987, og har i tillegg til voksenbøker i forskjellige sjangre gitt ut flere prisbelønte billedbøker.
Dette diktet ble bestilt av FKA og fremført under diktaksjonen «Poeter, trommer og trompeter» i Gamlebyen, Fredrikstad, 22. juli 2017.
________________________________________________________________
Av Joanna Rzadkowska
Flo og fjære
Sommeren angriper sansene,
for varmt, for kaldt, en bølge av salt vann
skyller over håndkleet, håret blir stivt,
avrevne seil flagrer, en bustete måke skanner vannet,
sulten på lunsj.
Støvet ligger over fortauene som et laken.
De brutalistiske bygningene utenfor Ring 3
vokter byen.
Stormene herjer
mens vi sitter i parkene,
drikker øl, kysser, skreller av nylig solbrent hud.
Og byen sender støv i vår retning
lag på lag,
pudrer ned ansiktet.
Det er høst og folk hamstrer ullklær.
Det er vinter og folk fyller skiløyper og solarium.
Det er vår og det blir vår igjen og igjen og igjen,
og vi har glemt alt vi lovet oss selv på videregående,
da vi var med i Natur og Ungdom og arrangerte demo mot Irak-krigen.
Syndeflommen er på vei, og vi har glemt eksistensialismen,
de svarte pologenserne, Sartre, Beauvoir og le choix.
Det er valgår og jeg er sint hele tiden.
Støv er døde hudflak, ifølge en venninne,
og grunnen til at jeg er kronisk tørst
uansett hvor mye jeg drikker.
La oss dra på charterferie mens teknokratene
administrerer
landet.
Uskylden som mennesker aldri mister
forsvinner i flom og elektriske gnister.
I Hellas er det 48 grader, en sandbølge fra Sahara
har dekket alle bilene. I Egypt ble to turister etterlatt
ved Sinai-fjellet av falske reiseledere.
Brakkvannet har feitet opp Oslofjorden. Det er oversvømmelse i kjellerne
på Grünerløkka, i Dronning Eufemias gate arrangerer krabbene
drikkelag. Tre tusen blåstål og grønngylt har flyttet inn i en svart
Volvo V70, tidligere eid av Kåre P.
Heten er fremtiden vår.
Varmen og vannet.
/
Video: Marius Kolbenstvedt
/
Joanna Rzadkowska (f. 1986) er psykolog, poet og oversetter. Hun debuterte med Gjentagelsestvang i 2012, og i 2016 utkom hennes andre bok Luftmensch.
Dette diktet ble bestilt av FKA og fremført under diktaksjonen «Poeter, trommer og trompeter» i Gamlebyen, Fredrikstad, 22. juli 2017.
_____________________________________________________________________

By: Nickole Brown / Photograph by Kristin Shelly
MERCY
Speak, beast.
Speak.
Curled suburban cuddle in front of the fireplace,
possum-dreaming and paw-kicking, your fur
a tumbleweed down the waxed hallway, your ears
cropped and your tail docked,
speak.
Or how about you? Yes, you: spotted neck stretched
towards what’s left of your acacia trees, neck as long as
a man’s grave is deep, I need you to fire that impossible
distance between your heart and tongue and
speak. Speak,
you barred owls with the pink tip of a poisoned
mouse dangling from your beak, all your many neck bones
hinged in one spot so you can pivot your blinking
face to me. I am watching; I am waiting;
look at me and
speak. Speak,
you black snake drowsing on the hot blacktop,
your forked tongue remembering the long kiss
of voles in tall grass, a memory gone when the woman
runs over you—then twice again, just to be sure. I need you
to speak. Speak,
you jittering squirrels, you murder of crows, you quarrel
of sparrows, you pitying of turtledoves, you everyday
outside flick of life at the mercy of these coming winds, these rising
waters filthy and licking with flames,
speak, sing to me, caw and fuss
among what brittle branches
left, I have opened my windows;
I am listening.
Speak,
you hellbender—giant salamander you are—a rarity
now put on educational display, you eel-looking
haint once pulled up by fisherman in these mountains.
No one knows who you are anymore;
you must make us remember. Turn your
slack maw to my tapping on the bent plexiglass
and speak.
Say what it is you need to say.
Oh, and then you. You with your thick skull blown apart
with a high-caliber swagger, your memory long
and your once trumpeting
gone, speak to me
from beyond.
Tell me
what it was to have those ears of yours in fury,
raised like giant gray flags, how hard you fought,
and even once shot how you just stood there
confused, already dead but refusing to fall
until your knees buckled, the rest of you slumped,
and the great pillars of your tusks were
chain-sawed from your face. I need to hear especially
from you: I have a photo here of a man
grinning with your lopped-off tail in his fist.
I need you
to speak, dammit,
speak.
Say what it is you need to say. Or how about
you: kin to him but safe in a cage, I’ve heard your placid
chewing at the zoo—you took a sweet potato
from my hand with the wet, breathing end
of your trunk, slid it into the deep
socket of your mouth.
I know that sound—
I smiled at your keeper, fed you another treat, but now,
now, I need to you to speak.
Try it—swallow down
that food and flex
your tongue, push out the
grassy air from those
miraculous lungs.
I am waiting;
we are all waiting.
I am begging. Please, beast.
Speak.
We are running out of
time:
We are skinning you and stretching you and stitching
your hides; we are rendering you down into cures
and balms and pills; we are hungry and growing
fat and going on diets and growing
hungrier still. There are so many of us, and what’s left of you
are swaying in pens, rocking from side to side, aching
and craving and thinking—I know you are thinking—
but not saying a damn word.
No, not one, not one,
which is all we need,
I swear—all of you,
you birds and cicadas, all you flying, leaping, vine-grabbing
canopy beings, all you furred and quilled things too,
or you chittering in your burrows and hiding the dark—
step from the mouth of your dens and speak.
Listen to me,
you belong here,
you with a mouth full of milk, with dirt under your claws, all of you
rooting and panting and hibernating and ruminating and standing
by the fence, watching us speed past in our cars.
Listen to me.
I need you to wake up,
wake up to say
just one word.
We can start slow with the low pleasure
sound, the delicious mmmm that closes the door to home,
then growl out that middle vowel and what comes after,
let the back of your throat issue forth a warning
and mean it, get angry with me,
because you’ve had enough, because if you don’t find these sounds
there will be nothing left.
Now, you’re almost there—
pull back your lips if you have them, show your teeth
if you have them, hiss, let out all the air, whatever air is left
and in doing so take us back to all our beginnings
with the sound of waves, with that final syllable—sea.
Now try again.
Try again.
Try, please try.
All at once.
It’s such a small
word on which
your lives depend.
I’ll do anything.
Please, beast. Speak.
Say it, with me now:
Mmmm-Errr-Seee. MmmErrSee. Mmerrsee. Merr-cy. Mer-cy. Mercy. Mercy, mercy.
Now, please. Try. Try again.
Repeat after me
//
You can listen to Nickole Brown reading the poem here:
//
NWCC is so happy to introduce Nickole Brown to our readers, also because she is a new member of our Editorial Board.
After studying literature at Oxford University Brown became the editorial assistant for the late Hunter S. Thompson. She worked at the independent literary press Sarabande Books for ten years. Her first collection, Sister, a novel-in-poems, was first published in 2007 by Red Hen Press and a new edition will be reissued by Sibling Rivalry Press in 2018. Her second book, a biography-in-poems called Fanny Says, came out from BOA Editions in 2015, and the audio book of that collection is now available. She was an Assistant Professor at the University of Arkansas at Little Rock for four years until she gave up her beloved time in the classroom in hope of writing full time. Currently, she is the Editor for the Marie Alexander Poetry Series and teaches periodically at a number of venues, including the Sewanee School of Letters MFA Program, the Great Smokies Writing Program at UNCA, and the Hindman Settlement School. She lives with her wife, poet Jessica Jacobs, in Asheville, NC, where she volunteers at a four different animal sanctuaries. Currently, she’s at work on a bestiary of sorts about these animals.
NWCC says thank you for the poem! /
__________________________________________________________

Av Torgeir Rebolledo Pedersen
Hvem har heist sin flaggspett opp
Hvem har heist
sin flaggspett opp
igjen i dagen
vakre hviledagen Gud
og Hvermanns hviledag
hvem er det
som vil minne meg på
hva jeg har slått rot i
selve livet?
jo, det er
det gamle liket
livet
Juralaget
Krittlaget
og det en gang
fjærløst flyvende
pterodakyle
jo det er livet
tidsmessig fjærkledd
i henhold til
evolusjonær praksis
hannen med
trykkavlastet kranium
heist opp trommende
på toppen av en telefonstolpe
som alle tråder
har forlatt
en flaggspett
unplugged på et
blikkbeslag
slik all verdens
trommere har
trommet avant gárde
krigstrommere og
fredstrommere
slik Gene Krupa trommet
slik Keith Moon
trommet til seg
dop og damer
slik vi som guttetamper sto
i lette sko
der tæla gikk
og kappet land
for pikers blikk
slik hanner deler
verden seg imellom
slik flaggspetthanner
trommer seg revir og
trommer til seg hunner
ikke som one night stands
men trofast byggende til
høsten skiller dem
setter bo
og aler avkom opp
som igjen skal
tromme skogens ro i stykker
en mulig
søndags morgen
alt for tidlig i april
og dele verden seg imellom
trommende
men
hvem svarer
ingen svarer
skogens hunner tier
for tidlig?
nei, kanskje tvert om
er det
for sent?
jeg spør
og spør igjen
om er det er heist og firt
av samme hånd
alt som er verdt å
tromme for?
det nødtørftige
(for slekt
og slekters gang)
rituelle
som revelje
ved morgengry
og tappenstrek
ved solefall
Video: Marius Kolbenstvedt
//
Torgeir Rebolledo Pedersen (f. 1949) er utdannet arkitekt og debuterte med Tidr i 1983. Han har siden utgitt en rekke diktsamlinger og vunnet flere priser.
Dette diktet ble bestilt av FKA og fremført under diktaksjonen «Poeter, trommer og trompeter» i Gamlebyen, Fredrikstad, 22. juli 2017.
_______________________________________________________________________

Av: Signe Gjessing / Fotograf: Robin Skjoldborg, 2013
Med let rystende hænder
Med let rystende hænder udhuler jeg solen og skriger grå hede ind i den, pladsens hede, hvor duerne er, deres største suk hidtil, som et nedtrådt hav, er en plads i solen, en åben plads, såret åbnes som et ubestøvet formiddagsblad
det flimrer, og hvor uforsigtigt
zebraerne formidler vores striber, vi kan kun se på,
en stige, siger de andre, kan du ikke se, at al den flimren knækker som en stige –
I formulerer blod og harker poesi, undertekster til heden, siger jeg så, som akavet massage mellem
verdens myoser går I snart gåsegang, snart sort sol
– alt efter om duerne er sultne eller tørstige –
i gåsegang rinder I, som sort sol fodrer I; kaster jer ud som salt i såret
men saltet er sat på vand og brød nu,
lad duerne være
åh
er det virkelig mig, der skal have det sidste ord… det er unødvendigt. Jeg vejer stilheden op mod et
A4-ark, så indretter vi dueslaget i et kompromis. De ville flyve i en stor bue udenom et kompromis.
(Fra Ud i det u-løse, 2014)
//
Signe Gjessing, født 1992, dimitterede i 2014 fra Forfatterskolen, samme år debuterede hun som forfatter med digtsamlingen UD I DET U-LØSE. For den bog modtog hun debutantprisen Bodil og Jørgen Munch-Christensens Kulturlegat.
I 2015 udkom Signe Gjessings anden digtsamling, BLAFFENDE RUM NÆNNENDE ALT, og i januar 2017 er hun aktuel med sin tredje udgivelse, IDEALE BEGIVENHEDER.
_________________________________________________________
Av Helene Hovden Hareide
Vekkarklokker for bjørnar
I
og så er det nokon som dreg
dyna av dei og skrik
heisann, heisann
verdas tristaste isbjørn
heiter Pizza, og bur
på eit kjøpesenter i Kina
seinare i sendinga
skal vi også høyre om jerven
som trur at paradis
er i Bymarka, der
gjøken sitt fyrste ko-ko
kjem tidlegare for kvart år
god morgon, det er
på tide å vakne
II
dagens fisk
smakar som kunstgrasbane
salaten som cocktail
og isen
som ingenting
er det eit teikn i tida
når isbjørnbinnene byrjar å
ta med seg ungane på bytur?
III
finst det instruksjonar som er lette å forstå?
lat oss spørje Sofia April og
Bjørk Leonora, dei kan alt
om klimakrisa, dei har full oversikt
over den globale
oppvarminga og issmeltinga
på polane, men dei veit
ingenting
om skogen
bak huset
IV
god kveld, vi er eit halvt minutt
nærare midnatt, og Pizza
vil gjerne sende ei helsing
til slekta i Kamtsjatka
som han veit er vakne på denne tida
(sjølv om dei ikkje burde vere det)
V
Når såg du sist ein bjørn? spør Bjørk
Sofia svarer
i går
såg eg ein bjørn ved
frysedisken sine
kvite breidder
den sto og stirra inn
i to kalde lakseauge
som om det var ei hamn
/
Helene Hovden Hareide (f. 1989) kommer fra Hareid og er masterstudent i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Hun har tidligere vært elev ved Skrivekunstakademiet i Bergen, og blitt publisert i ulike tidsskrift, bl.a. Vagant og Prosopopeia. Vi takker for dikt!
________________________________________________________________________

Av Liv Mevang Bjerkensjø
Kjærlighetens lys
Mellom hjerteslagene
minnet om det som var
Kjærlighetens lys
mellom barnets fingre
Kjærlighetens lys
i dådyrets morgenpust
Kjærlighetens lys
gjennom sjøfuglenes vinger
Mellom hjerteslagene
minnet om
det ville gressets hymner
som overdøver døden
brudens bukett med konvaller
de klare dråpene av regn og forløsning
i håret, i lyngen, i sanden
da vi gikk ut mot det stigende havet
– – –
Jordas sønderraste ansikt
Her hadde konvallene sitt feste
og barnets fingre sitt lys
Her gjenstår
og gjentas
(som en hånd på pannen
som et refreng)
Kjærlighetens lys
Se video her. Video: Marius Kolbeinstveit
//
Liv Mevang Bjerkensjø debuterte med «Ordskygger» i 1986. Hun ble straks bemerket som en lovende lyriker. Allerede året etter utkom «Gjennom stenen» (1987). Deretter gikk det bare to år før «Det indre seil forelå» (1989), og to år etter det igjen utkom hennes foreløpig siste diktsamling, «Et nytt lys» (1991). De siste årene har hun vært aktiv med opplesninger i hjembyen Fredrikstad, bl.a. i Missa Poetica (2014).
Dette diktet ble bestilt av FKA og fremført under diktaksjonen «Poeter, trommer og trompeter» i Gamlebyen, Fredrikstad, 22. juli 2017.
______________________________________________________________________
Av Morten Langeland/ Foto: Rolf M. Aagaard
Anti-gone
Tranene har ødelagt min søkehistorie fullstendig.
Språk er to-vendig teknologi.
Siles gjennom mennesker.
Eget avtrykk er virus.
Slam.
Produktrester.
Flass.
Retninger er oppskrytt.
Stedet er her, tiden er nå.
Det er ganske random.
Likevel helt unikt.
Tilfeldigvis spørsmål om perspektiv.
Kunst finnes på en skala.
Skala er latin og betyr stige.
Kall det optikk.
Spinoza ble blind av å støpe linser.
Det brant han ikke for.
Kan du tenke deg noe mer gjennomsiktig støv enn glasstøv?
Øynene vokste ut av hodet.
Historisk sett.
Popp.
Eller, det sa PLOPP da øynene falt uti verden.
Vi har gitt oss hen til teknologien.
Petersplassen er sikkert full av folk nå.
Om to hundre år var kroppene våre oppløst.
Ikke engang ting.
Det kunne, egentlig, vært til vårt beste, å være del av noe større.
Antigone antigone kalte Linné tranen.
Menn og trær mister håret fra toppen først.
Trær sprer seg med vinden.
De skal alltid være så dramatiske.
Fuglene på landet er minst to kapitel.
Ett kilo meitemark, slyngende i tarmsystemet.
Tranen er i slekt med storken.
Å være barnløs er ingen skjebne.
Barn er fysisk forankret i oseanfølelsen.
Kunst er å mestre sine assosiasjoner.
Mestring er å gi seg hen.
Er det fest?
Næh, traneskrik.
Og siden blafrer.
Stillhet, hva er det?
Vinden streifer i trekroner i treverksveggene.
Klukkende i brønnen.
Surkling lengst nedi lungene
Et nedlagt sagverk i de svenske skogene.
Vannfall på en drøy meter.
Forsärla reder under fossen.
Eneste fugl med så høy sang at den høres over fossefallsbruset.
Gul og hvit som citronfjärild.
Som gåsungene.
Et kantet badekar ligger tomt for fôr på tunet.
Dyrene er kjørt bort.
Heller ikke de døde naturlige døder.
Over i jorden den der hvite knoken.
Den der surklende neven.
Marg er vi.
Sola kaster opp alle himmelretninger.
Barn leker med lysbrytere.
Nøden lurer rundt hjørnet.
Når man har fått sine egne barn vil man høre hva de gamle sa.
Hva sa du?
Oteren er tilbake.
Slafser og glor.
Schlafsa sjafse.
Hva sa du?
Schlafsa sjafse.
Jeg kjente den først ikke igjen.
Siden så jeg jeg hadde sett en oter i en tv-reklame.
Ansiktene er lysere innenfra.
Liksom gåsungene spankulerer på seg fjær.
Smykker seg med aldring.
Gränsleggingsprotokollene interesserer nok et mindretall.
Grenselegging er vår tids – dette årets – heteste sak.
Skogen er et kulturmuseum.
Viser fram gran fra kongler.
Tømmer dem for frø, ekornaktig.
Sår frøene i jord, drivhus.
Setter ut plantene etter avvirkningen.
Stammene skal til sagen.
Hest og kjerre eller fløtet i elva.
Slipes sønder til grøt.
Kokes opp, vaskes til, blandes med lokalprodusert svovelsyre.
Papirmassen tørker sakte innfor rammene.
Avisene leses fort.
Det gamle europa synker under Øresundsbroa.
Vi patter på oksygenstilførselen.
I det norske akvariet.
Gjennomsiktig som glasstøv
For tretti år siden stoppet ikke en gang tranene.
Numera, här.
//
Vi takker Morten Langeland for diktet som ble skrevet til Klimaaksjonen på Månefestivalen.
_______________________________________________________
By Tone Hødnebø
Three poems
1.
The river is greenish black,
three swallows flying above us
and no matter how long I keep looking
my eyes are infected.
Two dragonflies brushed the water,
a swan came too close,
and I thought that this is the total
of each and every part.
/
Elva er grønnsvart,
tre svaler flyr over oss
og uansett hvor lenge jeg ser
er øynene mine betente.
To øyenstikkere streifet vannhinnen,
en svane kom for tett på,
og jeg tenkte at dette er summen
av de enkelte delene.
2.
The wind intensifies,
the evaporation from the skin lessens,
every touch is eliminated,
and that which is most dear to us.
While I was walking in circles
what I wanted to solve vanished,
not according to a mathematical equation:
But how do we forgive the ones that love us.
/
Vinden øker,
fordampningen fra huden minsker,
alle kjærtegn blir slettet,
og det vi holder mest kjært.
Mens jeg gikk rundt meg selv
forsvant det jeg ville løse opp,
ikke ifølge en matematisk formel:
Men hvordan skal vi tilgi de som elsker oss.
3.
To know a person all your life
can be a method of measuring the world,
and I don’t even know what you are dreaming.
Complications needs to be untangled
to turn the world towards the world.
I am searching for a sentence
while the flowers grow and wither
according to the seasons
just like an embroidery.
The leaves unfold, chlorophyll scattered,
the tree becomes greener.
The bees buzzing and buzzing in the garden.
/
Å kjenne et menneske hele livet
kan være en målestokk for verden,
og jeg vet ikke engang hva du drømmer.
Det besværlige må knytes opp
for å snu verden inn mot verden.
Jeg leter etter en setning
mens blomstene gror og visner igjen
i takt med årstidene
akkurat som et broderi.
Bladene folder seg ut, klorofyllet spres,
treet blir grønnere.
Biene surrer og surrer i hagen.
//
Tranlated by Cecilie Dahl/Tone Hødnebø 2017. NWCC says thanks a lot for the poems!
_______________________________________________________________
Av Göran Sonnevi
NÄR VI KOM HEM LYSTE FÖR OSS HIMMELENS STJÄRNOR; 2014
Vi ska vara i den död som kommer Eller den
som inte kommer Den som är livet Sådant
det är, i sin ångest och i sin glädje
Telefonen ringer Det är vårt barn
som önskar god fortsättning På det nya året
Jag berättar om min oro Någonting annat vore
lögn, och så vill jag inte börja året Sådant är
magiskt Om svart eller vit magi vet jag inte alltid
Men änglarna kommer i alla sina färger Också åldrade
Jag talade också med dödsänglarna Också de vill leva
Det är bara som levande man kan önska sig döden
Vi firade nyåret med vännerna i stan Det var också
Lenas 75-årsdag Vi hade fruktsallad med oss Andra
kom med kakor, tårtor Det fanns stor värme
Alla är vi gamla Samtalen kom Om fåglarna Att de
blir färre, och oron över det Jag berättade
om den lilla flocken med domherrehonor jag sett tidigare
på dagen Och om alla steglitserna i november Men
i skärgården vid Lygna är det nästen fågeltomt Döda fåglar
Fåglar som inte får ungar B-vitaminbrist? Men i så fall
av vad? Jag beskrev de två silltrutungarna på Klara
kyrkogård i höstas Vi talade om fiskarna Om svamparna Lena
äter den ringlösa flugsvampen, sade hon, men det var längesen
hon såg någon Jag talar också om Swedenborg, hans liv som
hemlig agent Om den jakobitiska komplotten Om Karl XII som
byggare av Salomos tempel och som ledare för ett mystiskt korståg
med judarnas nödvändiga återkomst till Palestina Föreställningarna
är många Vi talade om makrillstimmet vid Kalvön, hur de jagade
skarpsillen i flock Deras snabba, skimrande rörelser över bottnen
Deras munnar öppna Skarpsillen hoppade upp över vattnet för
att komma undan Under allting Under hela historien fanns döden
som osynlig närvaro Telefonen ringer igen, det är din syster Du
är ute och går Tid Mat Vin Allting går mycket snabbt Synerna in
i de andras liv Vad ger jag av mitt liv, utom historierna Jag
säger inte min oro, eller att jag går på penicillin Rosfeber I
foten När vi kommer hem på natten ser det inte bra ut Sömnen kommer
snabbt På morgonen ser det något bättre ut Vilket slags bakterier?
Vår tid har varit den korta tiden med fungerande antibiotika Inte
i den tidiga barndomen, men sedan Kanske är denna tid nu slut
Tolvslaget kom Vi hörde diktläsningen i radion, om det eviga
Det är nog inte så evigt Sedan också klockklangen från stadens
kyrkor Genom det öppna fönstret Maria Magdalena Katarina Vet
inte vilka fler jag hörde Det var flera Själarnas klang rörde vid varann
Varje dags kamp Agoni eller inte agoni Kärlekens klang, nu To exaiphnes,
det ögonblickliga Också i sin minsta form Den infinitesimala klangen
Dess finförgreningsform På förmiddagen hör jag på Mozart Stråk-
kvintetten
i C-dur Den jag en gång hörde Var det den som slungade mig, epileptiskt?
Eller i någon annan kovulsionsform Oändligheterna som brände mig,
utan rök
Vi vet inte vart vi går, eller ens var vi går Vi vet bara att vi går
Jag kysste dig med öppen mun, älskade vän Smakade din salivs ljuvlighet
/
Forfatternes klimaaksjon.no har fått lov til å publisere diktet «När vi kom hem lyste för oss himmelens stjärnor; 2014», hentet fra Göran Sonnevis siste diktbok Sekvenser mot Omega (2017). Som i hans forrige bok fremskrives her de historiske og naturhistoriske perspektivene til en språkbildenes stemme som ikke lar leserne i fred. Det er en utvidelse, og et tillegg. Det er en lyttende poesi, en insisterende poesi.
Les også Freddy Fjellheims anmeldelse av boken her.
Vi takker Göran Sonnevi!
Av Nina Svenne / Tegning: Nina Svenne
Tre dikt
Det stille øyeblikket slår meg.
Myra drukner i lyset. Her
trengs ei glassmor for å skjære meg
ut i klare dagen, men hvem
går tur med diamanter i lommene?
Hvis våren slipper meg
så skal jeg gjøre myra et morstykke,
for midt i dagen drar en sørgesang
igjennom sumpskogen.
Fingersoppen brer seg djupt i munnvika.
Jeg gjør lange ører, store øyne.
Jeg sitter fast i ormegraset, hører
myrkleggbarna hviske bakom bladet:
er det oss som drar?
/
Verden bæres blå
og bleik. Verden bæres
bort på likstrå.
Gjennom skogen
trasker leppeblomsten trassig,
fyller flaska si med drikk. Bekken
dufter bimmelim.
Leppeblomster lærer aldri, setter bo
i røys av lærepenger, et i sudr, et i austr. Haug av gull
og sølv og køl, og sin egen fjerne duft av patchouli. Spørs
om leppene kan strekkes lenger, ut i vestr, opp i nordr.
Jeg kryper under bladet. Mange paddelopper hopper ned
i avgrunnshallen. Ormer dormer djupt i huden. Fluer
springer ut fra fjes og armer.
Rull meg inn i blomsterduken,
ikke dra i kjolen min, grav meg ned
i tisselura. Stråa dirrer lett i varmen
/
Lyngen lukter ikke godt. Du klør
deg litt i navlen. Jeg kom og ville sprenge
årer. Spikra hull i bøtta. Knakk et bein og
knakk en arm, nikka til og kakka skallen.
Det er ikke avklart ennå hva
som skjer i tundradalen.
Nikke, nøkke. Rosa myrkleggblomster
ligger strødd på alle vierstubber. Kjenner det
når bånda brister, at jeg må
sånn grusomt
tisse.
Bitteliten bjellebror,
myrmorskjørt av ull og søndagsskjorte. Varmen
stråler under huden, myra buldrer under beina,
vinden rusker i busker, i dusken,
i håret. Bjeller kastes over kammen. Skallen
knitrer. Skogen løsner!
Det er ikke avklart ennå hvem av oss
som ligger her og blir til knokkel
//
NINA SVENNE, f. 1962 i Drammen. Hovedfag fra Institutt for Farge, SHKS. Lektor i formgivningsfag. For tiden student ved Forfatterstudiet i Tromsø.
Forfatternes Klimaaksjon takker for dikt!
________________________________________________________________
Av Liv Sejrbo Lidegaard / Foto: Malte Tellerup
Dikt
det kræver mod at sige
det her
brug mig, vågn op
længes alt for meget
efter det navnløses væsen
elsker det ubetinget
en verden hvor vi er mere ensomme
mere sammen
det usentimentale i naturen giver mig håb
ved ikke hvorfor
lidt på samme måde som når nogle mennesker taler sammen og lytter
og faktisk prøver at svare hinanden
te og blade
at gøre et sted muligt
hvor noget kan stå
trækker vejret
hvirvler bladene op
proklamerer: en ny tid skal begynde
lyset svinder ind
lad det gå
her er bladene i gang med at dø
en navnløs pige
lige født
aldrig følte de sig så meget som dyr
stadig blod i håret
de havde ellers prøvet at soignere hende
lyset der kommer fra hendes øjne
måske er det det
i badet vasker jeg hår og tænker ok
det var så heller ikke sjovere
tænk at vi skulle opleve den her
efterårets dødsfest
og se nu der, en flok
en sindssyg gople
der består af selvstændige små væsener
der bevæger sig sammen
hvad er det for nogle
nye måder at leve
der hele tiden dukker op
//
Liv Sejrbo Lidegaard, f. 1986, debuterede med Fælleden i 2015, redaktør på forlaget OVBIDAT, ekstern lektor på Københavns Universitet, underviser på Dansk Talent Akademi og bosat i Vemb. Diktet på denne netside en sekvens hentet fra Fælleden.
____________________________________________________________________
Av Gunnar D. Hansson / Foto: Jäger Arén
Nya dikter
(Generationsdikt)
1800-talsfrågan vid kraniefynd: Vem var först i Skandinavien,
de österifrån kommande kortskallarna eller långskallarna
från söder? Helhetens fasansfullhet till trots
hängdes ingen invandrad avvikare ut i underkläderna.
De förtryckande faderskapen, moderslinjernas
oförändrade börda, högmod i hundra generationer
utom räckhåll för omfamningsförsök. Kusiners
och sysslingars DNA-prov sändes långt senare in.
Yoldiahavets mäktiga undervattensdiktning och Ancylus-
tidens utlämnande avlagringar älskades, berömdes,
förtalades, översvämmades, och fick kortfattade svar
från nybefolkade landhöjda exploateringsområden.
En idé som hungrade i vår kropp, en tendens
till självutkorande helighet, och det milt självutkorande
bara fortsatte helt olyriskt, och vi trodde oss äntligen
kunna uppenbara oss själva i bästsäljare om vårt ursprung.
(Vad som återstår är en ständig möjlighet. Dörrar som inte kan öppnas. Andra ekon. En fågel, en koltrast, kallar på svar. Bor den här? Vet ej. Alltför mycket verklighet, alltför många slut också här och glömda krig. Längst ut ett skarpt ljus i vilket ett svart moln bär bort solen. Idegranar nära stranden, ordstammar, stillhet.)
(Uppföljaren)
Inte så att jag alltid tänkt på dessa saker. Även min oskuld
är förbrukad. ”Invånarnas liv är inte som förr”, sa någon,
”det behövs ingen sociolog för att se det.” Alla gillade action-
filmen ”Tapeshavet 2”, om än motvilligt på några håll i trakten.
Nog för att också vi här blivit försedda med nedtonade
varningar, men vi fann oss ju så väl tillrätta i de naturskyddade
områdena att även livet i de mer tätbebyggda kommundelarna
kändes naturskyddat. Fanns här något mellan raderna?
Jag skulle gärna vilja att det förhöll sig så. Allt kan inte
sköljas ner med vin. Som till exempel betydelsen just nu
och framledes av jordaxelns föränderliga lutning. Eller frågan
om strandlinjernas svårförutsägbara stigande och sjunkande.
När konsekvenserna av de korsande parametrarna (omtvistade
intill fiendskap) blivit klargjorda kommer säkerligen en viss
efterklokhet att förmärkas beträffande den för kärnbränsle-
förvaringen så svårberäkneliga landhöjningshastigheten.
Det har blivit svårare att samtidigt leva i tre tider.
Vad göra? Fortsätta att gå vägen längs. Tills den upphör.
Samtiden tillhör redan det förflutna. Det är det enda
att hålla sig till. Plus vägen. Det visste redan urkineserna.
(Betydande förändringar i det stillastående)
Det uppgrävda materialet befordrat till program. Till en yttersta
gräns som inte ber formen om lov. Ett ständigt fallande. Fyr-
radingarna som en knottfabrik. Inga rekordnivåer jämförbara
med den avlägsna Tapestidens snäcköverhöljda höjdsträckningar.
Det mesta vilar oupptäckt, nej, ingen saknad efter det efter-
längtat frånvarande, allt är medsols, proportionerna förblir
ouppgrävt obestämbara, enstaka fanfarer till trots, motiven
följer det förefintliga materialet, rimmen måste rekonstrueras.
Även polerade benytor tillhör (den tematiska) dynamiken,
ständiga omtagningar, uppsamlingsplatser. Dagsläget:
skyddslös klimaterfarenhet, avsmältningslärdomen helt
utan lugnande insikter, utan stabiliserande samtidsinverkan.
Meditativa möjligheter kan inte uteslutas. (Tapes decussatus
= den omtyckta spaghettimusslan, vongolorätten.) Flödena är
svårkontrollerade, mörka ställen, förstärkta repriser i svår-
beskrivna mesolitiska bakåtrörelser, genomföringen oviss.
Dynamiskt dunkel, fördolda fokus (Uddevallasundet,
Sveafallet), svårbestämbara bottensediment, ett fortskridande
’skall komma’, undre och övre växelverkan, undflyende
betydelsekärnor, kontrasterande strukturer utan sammanhang.
Snabba scenbyten, frånvarande matriser, en mycket
lång aria, ett skuggkänsligt djupvattensinne som bara
kan rekonstrueras av den välvillige. Medsols, alltid
medsols möten med de uppgrävda bräckliga nej-en.
Betydande förändringar i det stillastående – som när
Fortingallidegranen i Skottland efter femtusen år som han-
träd under sensommaren 2015 började bära röda bär,
honfrukter, en oförklarad övergång utan våldsinslag.
/ Knottfabrik i Halden, Norge (gatestensfabrikk). Foto: Halden historiske samlinger
Karl Marx som visste det mesta som gick att veta om den s. k. marknaden hade ingen som helst tanke på att smeka sina läsare medhårs, hans skrivandes outtröttlighet gällde det mänskliga arbetets relationer till världen och dess mångahanda lagbundenheter, lagerföljder och eruptioner, dvs. läsarens objektiva råvaruslukande och klimatförstörande liv i den arbetsköpande förtryckande världen, hur opersonligt grävande som helst men ändå. Vilket inte uteslöt att han som sextioårig sommaren 1878 ur Joseph Beete Jukes finstilta 780-sidiga The Student’s Manual of Geology (1872) med mjuk blyerts konstfärdigt ritade av fossila snäckor som hittats i de siluriska sandstenslagren i Bala County i Whales och vid Caer Caradoc i Shropshire. Varför denna möda? De skilda arterna (Orthis flabellulum, Orthis elegantula, Modiolopsis expansa o. a.) avbildade han med hjälp av silkespapper som han lagt över snäckskalsillustrationerna i Jukes’ geologiska skapelseepos. Silkespappersblyertsen fyllde han i med svart bläck, klippte sedan ut de avritade bilderna och klistrade in dem vid relevanta – på temperamentsfull tysk-engelska – excerperade citatställen i sitt svarta notishäfte. (”Diese marine animals sterben, wenn nicht daily washed by the sea. When the solid cliff, or projecting rocks, rise above the sea level, and retain the crust of shells and the holes which the boring shells made – the land has been upheaved.”) En noggrann och oåterhållsamt kunskapssökande människa med fyra och ett halvt år kvar att leva som ville veta allt om hur det tillgått och tillgår (som man kan få veta mer om i kommentarerna till den relativt nyutkomna Exzerpte und Notizen zur Geologie, Mineralogie und Agrikulturchemie, März bis September 1878, MEGA IV/26, 2011).
//
Gunnar D. Hansson (f.1945), uppväxt på Smögen på den svenska västkusten, är poet, essäist, översättare, och docent i litteraturvetenskap, samt professor i litterär gestaltning vid Göteborgs universitet.
Han debuterade 1979 med diktsamlingen Övergångar, uppskov, och disputerade 1988 med en avhandling om Lars Ahlins roman Fromma mord. Han har bland annat översatt fornisländsk, -engelsk lyrik samt ungersk litteratur. Han är för sin poesi belönad med bland annat Bellmanpriset och Sveriges Radios lyrikpris. Följande utdrag är hämtat ur Tapeshavet, Gunnar D. Hanssons 12:e diktsamling som ges ut av Albert Bonnier förlag.
________________________________________________________________

By Ann Fisher-Wirth / Credit: Robert Jordan
Politics
You can begin a hike arguing about neoliberalism, trying to figure out what it means, and after you have listened to your husband tell you about the Whigs and the Federalists, and Britain in the nineteenth century, and Lyndon Johnson’s War on Poverty, and civil rights, and Clinton and the injustices of NAFTA, and the original meaning of liber, free, what that might mean in terms of generosity and open-mindedness certainly not operative at present when Scott Pruitt just became head of the EPA—goodbye EPA, goodbye wolves and bears, goodbye redwoods, goodbye tribal lands, goodbye water, goodbye air, goodbye the tattered remnants of life as it should be lived on earth, goodbye goodbye godbye, god be with you shattered forests, god be with you toxic waters, god be with you small anguishes, starved bent & twisted lives, the reasons for grief are nearly infinite—after you have listened you can both fall silent as you walk with this man you love, and notice the downed and leafless trees, the ant trails, which are lines of sifted dirt that cross the path heading from spiky dried reeds to more spiky dried reeds, notice an anthill climbing all the way to the top of a clump of daffodils that grow off the trail in a weedy field, choking and killing the flowers with its thousands-of-tiny-bodies formic acid, and looking up, acknowledge silently that there is a white-bellied hawk, yes, wheeling and calling above the pine trees keee-ir keee-ir almost like a cat, and fleecy clouds that presage rain on what is still a sweet morning, and there are frogs hiccupping and spring peepers shrilling, invisible, somewhere around the lke, and all around you are tiny insects, the sun hitting their wings, like translucent diminutive angels.
Winter Day on the Whirlpool Trails
Where the power lines go through,
the red clay gullies and pits, not even
privet can grow fast enough to bind it.
We clamber down and up, and down and up,
and turn to enter the woods. Further along,
we come to broken glass, old brown bottles
nearly buried, a toilet choked with brush,
bricks, some pipes, some turquoise plastic coiling.
It’s just like that, here—people dump things
and they sink, protrude rusty and jagged
from the mud, or block the trail,
stained with leaf mold. To the side,
some withered Southern red oaks,
a blackjack oak, knobby trunks of trees
choked as they grew by spiraling vines—
Virginia creeper, poison ivy—
and leafless sweetgums with their little
sci-fi seedpods, clusters of loblolly pines.
Everywhere rotting, everywhere teeming,
moss like emeralds on the stumps,
the hollow logs. This is my home, this leaf-duff
and dereliction, where look—a vulture wheels
above the cedars, searching for what stinks.
Where a first tender violet, blooming
by my feet before Valentine’s Day,
signifies the seasons are in heat.
The great blue heron’s not here today,
standing motionless among the reeds.
But a turtle slides off a distant log, and sunlight
scatters like shot across the scum-slicked pond.
//
Ann Fisher-Wirthis the author of several poetry collections, including Mississippi (Wings Press), which is forthcoming in 2017; Dream Cabinet (Wings Press, 2012); Carta Marina (Wings Press, 2009); and Blue Window (Archer Books, 2003). Known for her interest in environmental literature, she is also the coeditor, with Laura-Gray Street, of The Ecopoetry Anthology (Trinity University Press, 2013). Fisher-Wirth has received fellowships from the Black Earth Institute, the Fulbright Foundation, and the Mississippi Arts Commission, among others. She teaches English and environmental studies at the University of Mississippi. She lives in Oxford, Mississippi. NWCC says thank you for the poems!
A Norwegian review of The Ecopoetry Anthology can be read in this link.
______________________________________________________________________

Av Arne Hugo Stølan / Foto: Renate Torseth
KLIMADIALOG
I riggen, hei, hvor det piper, fløiter!
En maakeving skjærer det solblaa rum.
Og bølgen den løfter sig høit og sprøiter
ind over dækket sit hvite skum.
…..
tusenårsflommen
kommer ikke til oss før
syttenåttini
«Hvad er det, som lyser saa deilig og rødt
og gjør, at jeg undrer mig paa, hvad det er?»
«Det er skyer mit barn. Slik lyste det støtt
og vil støtt det lyse, naar mørket er nær.»
…..
solen som bleknet
på dinosaurhimmelen
stråler mer og mer
Hav mot svarte, tunge fjeld –
Norge selv!
For vort blik det sank i hav,
steg paany av mindets grav.
…..
mammutens støttann
fisket opp fra doggerbank
fjellmuseets pryd
Til mit hjertes døde is
kom fra syd en vaarlig bris
Gulp i gulp. Gulp i gulp.
Under isen skitten – graa
sprængte trodsig vandet paa
…..
de avgjørende
klimaforhandlingene
starter i hjertet
/
(Kursivtekstene er utdrag fra Nils Collet Vogts dikt «Morgen paa havet», «Skyer», «Emigranten» og «Smelt min is!», alle hentet fra diktsamlingen «Vind og Bølge» (Aschehoug 1927)).
//
Vi takker Arne Hugo Stølan for nyskrevet dikt. Arne Hugo Stølan (f. 1955) debuterte i 1987 med samlingen Min tid med Mathilde, og har gjennom flere tiår skrevet og utgitt dikt. Han er også litteraturanmelder i VG og underviser ved Skrivekunstlinjen på Nansenskolen. Siste tittel Mannakorn (2017), for mer informasjon se ogsåCappelen Damms sider.
____________________________________________________________________________
Av Kaj Skagen
Det store naturvernåret
Det store naturvernåret er forbi
Propagandaplakatene mot forsøpling
råtner i veigrøftene
Snart er det vår igjen
Sterile fugleflokker vender hjem
Giftig snø smelter over svidd mark
Surt vann sprudler ut i brunseige elver
Vi finner døde fugler i skogen
og snart er det vår tur
Når noen finner
sjøldaude direktører på Karl Johan
er det på høy tid
at organisasjonskomitéen kalles sammen:
Vi kommer til å trenge
et naturvernår til
(Fra Gatedikt, 1971)
/
Kaj Skagen (f. 1949) debuterte som forfatter med Gatedikt i 1971. Året etter kom Vi som arvermaskinene. Både disse to diktsamlingene og romanene En elv under gaten (1976) og Barføtt gjennom Europa (1978) forteller om å bli voksen i ungdomsopprørets tid. Kjent for en større offentlighet ble Skagen med Broene brenner som vant 1. pris i Gyldendals store roman-konkurranse i 1982. Omfattende debatt skapte han året etter med Bazarovs barn, en kritikk av de kulturradikale strømningene i den norske syttitallslitteraturen. I tillegg til å være forfatter har han siden debuten bemerket seg både som tiddskriftredaktør og samfunnskommentator. Hans siste bok er Morgen ved midnatt – Den unge Rudolf Steiners liv og samtid, verk og horisont (2015), utgitt på Vidarforlaget. // Redaksjonen takker så mye for lov til å publisere dette diktet!
_______________________________________________________________________
Ariana Reines
The Lovers / Elskerne
The Norwegian Writer’s Climate Campaign are proud and happy to publish the following excerpt from Ariana Reines’ play Telephone (2009).
Ariana Reines was born in Salem, Massachusetts. She is not only a playwright, but also poet and translator. She earned a BA from Barnard College, and completed graduate work at both Columbia University and the European Graduate School, where she studied literature, performance, and philosophy. Her books of poetry include The Cow (2006), which won the Alberta Prize from Fence Books; Coeur de Lion (2007); and Mercury (2011). Her poems have been anthologized in Against Expression (2011) and Gurlesque (2010). Known for her interest in bodily experience, the occult, new media, and the possibilities of the long or book-length form, Reines has been described as “one of the crucial voices of her generation” by Michael Silverblatt on NPR’s Bookworm.
The Norwegian Writer’s Climate Campaign are proud and happy to publish the following excerpt from Ariana Reines’ play Telephone (2009). This play was performed at the Cherry Lane Theater and received two Obie Awards. A re-imagining of its second act was featured as part of the Guggenheim’s Works+Process series in 2009, and the script was published in Play: A Journal of Playsin 2010.
/
Coeur de Lion (2007) was translated into Norwegian by Anna Kleiva in 2016, Anna Kleiva have also translated the following excerpt from Telephone into Norwegian. You can read it here, or continue reading for the English version.
3. THE LOVERS
a
A OK – he’s listening.
B Recording: a child half-singing half-telling a story.
Once upon a time there were two bunny rabbits. They were
friends. One day they went… to see the elephants jump over a
fence. But the watery grave wasn’t so tall. So they slipped. And fell.
And the little one laughed and… the little tickie went wickety
wickety. The end!
b
A Hang on a second.
silence
A Okay. I’m back.
c
All three, variously, repeatedly:
Uh-huh
Right
Yeah
Okay
etc.
d
A How did it go today.
B Great.
A Great.
B Yeah.
A silence
B She’s really the whole package.
A Really. The whole package?
B Yeah. She’s the whole package.
A Great.
silence
silence
silence
A So—
e
A Say something?
B What do you want me to say.
A Anything. Say what you want to say.
silence
f
B I think there’s a difference between World and Planet.
A Yeah. Probably.
B But I basically think it’s too late.
A What about culture.
B What about it.
A Will culture save the world.
B Definitely not.
A Really?
B I don’t know. I mean. Culture is the world.
A Uhm.
g
A Everything’s good with us, yeah.
silence
Oh I don’t know.
silence
I guess her quirks. Her personal habits. Are starting to lose their
charisma somewhat. But—
h
A What are you doing.
B Nothing
silence
silence
silence
A Um
silence
A Well. What did you mean. Last night. When you said you felt weird.
silence
B I just felt. Beholden to you.
A Is that why you didn’t wanna talk.
B Yeah. I just felt weird. And I didn’t want to feel. Beholden to you.
A Oh.
B silence
A What do you mean by beholden.
silence
silence
silence
B I don’t know.
//
Norsk versjon finnes her.
__________________________________________________________________________________

Insekterne
Under lampen
cirkler en blafrende krop
Natsværmeren lander
på sin skygge
*
Billerne står på hovedet
graver igennem jordskorpen
Forsvinder på ubestemt tid
*
Solen i en fortættet plet på jorden
varmer dagpåfugleøjen op
Kroppen dirrer i varmen
flyver af sted
*
Skumcikaderne
sidder i græsset og hvisker
En hul lyd stiger op fra engen
*
I modlyset mellem træerne
flimrer en støvet organisme
Vintermyggene sværmer
slappe hudskeletter
i svirrende vingeslag
//
Lise Haurum er billedkunstner og forfatter, uddannet fra Konstfack i Stockholm og fra Litterär gestaltning i Göteborg. I 2015 udkom hun med debutbogen HÅNDEN FOR SOLEN påForlaget Virkelig og arbejder desuden med håndlavede kunstnerbøger i små oplag.
Digtene kommer til at indgå i Lise Haurums kommende bog NATURARIUM.
____________________________________________________________________

Av Gunnar D. Hansson / Foto: Jäger Arén
(Österöd)
«Skalbärgen räknas med rätta ibland et af de största Bohus-Läns under; ty de ligga uppå Landet nästan hela quarten på somliga ställen, ifrån hafvet. Desse skalbärgen bestå af Snäcke- och Musselskal, som här äro samlade i den myckenhet, at man kan undra det så många lif lefwat i werlden». (Carl von Linné, Wästgöta-Resa, På Riksens Högloflige Ständers Befallning Förrättad 1746)
Det gick bra en hel vecka. Riktighetsbeskrivare,
inte poet, som danskan sa. Sedan återfall, som för
de flesta. Riktigheten ville sig inte, för mycket
sjävbekräftande pedagogik, de flesta surfade vidare.
Fjärilarna steg upp (som i den danska dikten)
en sommarmorgon för niotusen år sedan.
Kanske inte mot Gud som på den tiden
knappast var påtänkt i sin senare skepnad.
(Han) hade för länge sedan redan gjort
vad han skulle, hela skapelseveckan avklarad.
En silverfågel lyfte utan namn men hade
ett bo i närheten skyddat för västlig vind.
Bokstav för bokstav gick världen framåt.
Ingen behövde egentligen se uppåt
men det blev ändå så, också här ute,
särskilt om vintrarna under krisåren.
Stenbrytningen var inget missförstånd. Världen
behövde huggen granit av bästa kvalitet. Stipendie-
inrättningen förstod inte de ”förorsakande krafterna”
och tvangs avyttra bergen till de brytningsvilliga.
Världen bara fortsatte och fortsatte, också
här, tidens krafter vilade inte. Strandskatan kom
på överenskommet datum i mars månad,
grodäggen kläcktes i ljumma gölar av gökrop.
Havet var ett oslagbart medium
och gungade av all fortplantning i trakten,
de laftade stengrunderna var skeppssättningar
på väg mot bättre avsättningsområden.
Snäckskal och benflisor blandades med lera.
Österödskvinnan överlevde i niotusen år barndomens
och ålderdomens alla farliga vintrar och fann
till slut ett gott lä i hasselsnåren vid bergsstupet.
Sömn och dröm sammanföll, spolades upp
på samma stränder, på samma skrovliga klippor,
det salta havet mötte i virvlande motströmmar
vattenmassorna från den smältande isen.
Stjärnor benämndes, berg ristades och bemålades,
vackrast var månen vid sommarens slut,
näst vackrast solnedgångarna, då som nu,
världsmodet växte i kroppar, knän och kranier.
Elden uppfanns gång på gång, men stals oftare,
som idag, glödgade vedpinnar och bländande citat.
Vem vill sitta iskall vid flintavslagen och bedriva
klimatsmart dikt och vetenskap vid slocknad härd?
Långt innan de mekaniska urverken började ticka
bestämde solen över månen och insekterna
och över svalornas höjdmätning. Bronsåldersbåtar
med barlast av sten inväntade avhandlingarna.
Genom kol-14-mätningen blev vi än en gång
upplysta om att ett stort tomrum väntar.
I de alltmer tillförlitliga laboratorierna
återkallas skallformer bortom all mening.
Det mesta är ouppgrävt. De första invandrarna
från Friesland och Schlesvig hade vassa pilar
men inga speglar. En stilla dag upplyste dem
havet om att deras hår böljade som bandtång.
Den otämjda naturen hotar för tillfället ingen,
men vårdbehovet stiger. Sedan drontförintelsen
har femtiotusen arter försvunnit, tio miljarder
människor behöver ringa minst tre gånger dagligen.
Snart är alla fyndrika sandbankar utlagda på nätet.
För vidare grävning i Palmyra hänvisas av säkerhetsskäl
till lokala sajter, sanningsdokumenten är tills vidare skydds-
klassade, dygderna ett smältvatten för torkområdena.
–
Atlantisk ishavstid. Tilltagande glaciäravsmältning.
Planktonism. Många plågades svårt av solblåsten längs snö-
vägarna över klyftor och stalp, men begav sig ändå till de rika
fiskevattnen. En mörk syster blev kvar hemma i leukemi.
Ingen visste vad tröttheten berodde på.
Hon kunde knappt resa sig från marken.
Gudsbevisen tillhörde senare tider och kom från
andra kranier där kropp och tanke bytt plats.
Stenar dansade i smältvattnet, dammar
öppnades och sanden blev till gröna och blå
sjöar också bland molnen. Svanar och krickor
övervintrade och behövde inte räkna månaderna.
Efter hundra år blev det en vacker sommar,
en välkomnande myr var först på plats,
därefter lundar och gläntor som skickade
hemliga meddelanden till de vandringslystna.
Spovarna kom och besiktigade, liksom gar-
fåglarna, men kunde inte bestämma sig för helår.
Träden flyttade sig för bergens skull, en varg
ylade först av alla bland de självupptagna.
Månen stirrade oavvänt mot Jorden
och hypnotiserade det oroliga havet.
Plattfiskarna tryckte sig mot sandbottnen
tills deras ögon hamnade på ovansidan.
Det var så det tillfälliga paradiset blev till,
en övergående historia utan syndafall. Allt
nådde inte fram och fick vänta på ljummare
sommarvindar i tvåhundratusen söndagar.
(Om du en dag kom här förbi utan att veta varför du kom och just den dagen såg hur vattenmassorna från den smältande isen forsade ut mot väster och motströmmarna från det salta havsvattnet pressades ner under det forsande sötvattnet genom de trånga sunden med bergen som gravstenar mitt i den plötsliga sommaren, ett land av stum ande, av vatten och sol, se på fårorna hur de vidgar sig –)
//
Gunnar D. Hansson (f.1945), uppväxt på Smögen på den svenska västkusten, är poet, essäist, översättare, och docent i litteraturvetenskap, samt professor i litterär gestaltning vid Göteborgs universitet. Han debuterade 1979 med diktsamlingen Övergångar, uppskov, och disputerade 1988 med en avhandling om Lars Ahlins roman Fromma mord. Han har bland annat översatt fornisländsk, -engelsk lyrik samt ungersk litteratur. Han är för sin poesi belönad med bland annat Bellmanpriset och Sveriges Radios lyrikpris. Följande utdrag är hämtat ur Tapeshavet, Gunnar D. Hanssons 12:e diktsamling som ges ut av Albert Bonnier förlag i 2017.
__________________________________________________________________________

By Jane Hirshfield / Credit: dodgepoetry.org
On the Fifth Day
On the fifth day
the scientists who studied the rivers
were forbidden to speak
or to study the rivers.
The scientists who studied the air
were told not to speak of the air,
and the ones who worked for the farmers
were silenced,
and the ones who worked for the bees.
Someone, from deep in the Badlands,
began posting facts.
The facts were told not to speak
and were taken away.
The facts, surprised to be taken, were silent.
Now it was only the rivers
that spoke of the rivers,
and only the wind that spoke of its bees,
while the unpausing factual buds of the fruit trees
continued to move toward their fruit.
The silence spoke loudly of silence,
and the rivers kept speaking,
of rivers, of boulders and air.
In gravity, earless and tongueless,
the untested rivers kept speaking.
Bus drivers, shelf stockers,
code writers, machinists, accountants,
lab techs, cellists kept speaking.
They spoke, the fifth day,
of silence.
//
Jane Hirshfield is a chancellor of the Academy of American Poets. The Beauty, her eighth book of poems, was long-listed for the National Book Award.
Note: This poem , being read on the National Mall in Washington, D.C. as part of the March for Science taking place on Earth Day, April 22, 2017, was written on January 25th, the fifth day of Donald Trump’s presidency. That day, information on climate change was removed from the White House website and scientists at the Environmental Protection Agency, National Park Service, and other federal agencies were ordered not to release any further research information without permission. Scientists at the Badlands National Park in South Dakota began sending unofficial tweets of factual information. Scientists inside many governmental agencies and universities began copying their research files onto back-up servers for preservation.
______________________________________________________________________
Av Oddbjørn Aardalen / Foto: Privat
Det hastar
det hastar, snart
blir beverhyttene bensinstasjoner
utan kundar, alle nyingar
blir daue neonlys i handlegatene,
det må skaffast fleire
private kyrkjegardar for førskulebarn,
snart legg isen seg
i helvete, og alle kvinner
som skal ha barn, veit at det blir
ei soppsky, ingen
er i tvil om
kven faren er
//
Redaksjonen takker Oddbjørn Aardalen for lov til å publisere dette diktet som ble kåret til månedens dikt i Diktkammeret i februar 2016. Aardalen har utgitt flere diktsamlinger, og hans siste bok heter Bever (2016).

Av Stinne Storm
At tænke på silke
1
at gentage indkøbslisten hele vejen til nærbutikken
bange for at glemme noget hun skal bruge
2
at sove med ørepropper og tage dem ud i søvne
slippe vanviddet inde i kroppen ud
3
at vågne ved at nogen klapper i hænderne to gange
åbne altandøren, luften er flad
4
at have mistet alt og ikke have arbejde
og klare sig med det der er, der bliver mindre
at tænke på silke
og syninger ned gennem silken
5
at samle kaktusfrugter op fra vindueskarmen om morgenen
mærke de bitte små pigge, der stikker sig fast til huden
at karmen er epoxy, huset er beton, trappen terrazzo
opgangen tutti frutti
6
at samle håret i hestehale, samle huden om sig
og samle tankerne om noget
hvilke ting fra nærbutikken kunne hun have
villet haft?
—
At ulden og morgenlyset
1
at sanke mellem timerne for et bedre udfald
og bevæge tankerne som gennem vand
2
at tælle penge for at se om de bliver flere
at ikke tælle penge for at undgå de bliver færre
3
at høre vinden fare vild gennem huset
famle sig frem til samlinger og forvilde sig gennem sprækker
at alt der er tæt, testes
og fejler
4
at ulden og morgenlyset beroliger
og hjertet falder til roen og ud til fingerspidserne
der løber over varme sten, stammer og andet fast
de erindrer med huden
5
at strække dem længst ud mod rødmen
der viger tilbage eller højere op
6
at høre nattens udånding give efter
og næsten, næsten at savne rædslen
//
stinne storm er dansk digter, oversætter og har tre master grader; university of utah, göteborg universitet og det kongelige danske kunstakademi arkitekskole. hendes tredje digtsamling; jämtska udkommer i år. blandt hendes oversættelser er agnes martins skrifter og edith södergrans breve.
mere info:stinne-storm.com
_______________________________________________________________________________________________

Av Aina Villanger / Foto: Finn Ståle Felberg
Hør Røst
Hør Røst
røper et reir
reiret er
et rop
en urrøst i røysa
det ytterste øyfjellet
Hav fønes
østavind slynger
tåkesløret letter
himler bæres åpne
avslører sjørøsten
en hoste:
fuglesjøen løftes
flokker letter i massestim
vingesvermer flakser i hundreflokks
alker, lunder og lomvier virvler i mørke skyorkestre
symfonisk korrøst:
krykkjeskrik!
Lavtrykk samler tåka
slører til
dimmer
fuglesus
bruser ut
summer i tusen
knas
stillhet kruser
Hør Røst
roper
ikke lenger
fåtalls fugler
flakker
en ørn seiler høyt
flagger
hør!
ikke rør
Røst
//
Diktet ble framført under Vendepunkt-demonstrasjonen utenfor Stortinget. Se video av hele appellen HER.
________________________________________________________________
Av Linda Vilhjálmsdóttir
Utdrag fra Frelsi / Frihet
och våra förhärdade knotor
ska mjukna i marken
bakom vindskyddet ännu en gång
mödrar och döttrar
norr om gasolgrillen
fäder och söner i söder
och den sista måltiden inväntar
gudomligare tider och finare
gäster
~
det tas för givet
at människan ska utplånas
förgås i en flodvåg inom
kort eller brinna till stoft
och vårt uppdrag är
att skruva ner gasolen
vi som tror på elden
och har tämjt den till att lyfta oss
allt högre och högre uppåt
vi som inte hålls kvar på marken
av nånting annat än gravitationen
vi som blev befriade från oket
befriade från kalla krigets skrämsel
befriade från tron på de heligas samfund
befriade från allt utom mylingarnas gråt
i nordanvinden strax utanför staketet
~
vi hade redan
tillrett brödet och salladen
redan benat ur köttet
och marinerat det i olja och kryddor
redan hällt upp vinet på karaffer
och plockat fram grillservisen
redan blekt tänderna
och lackat håret och naglarna
redan sprejat en doft av vårregn
över dukarna och servetterna
vi hade redan gjort allt
utom att vidda den beniga bröstkorgen
så att den surrande svärmen av malar
obehindrat ska kunna flyga igenom
~
vad blev det av
trädgårdsmästarns milda stämma
som utlovade guldregn grillfester
och exklusiv lycka med våra närmaste
i trädgården frågar vi irriterat
och ögonen svider av besvikelse
vad blev det av representanten
som kom hit med stenläggning trädäck och badtunna
och kunde erbjuda oss en jättebillig gasolgrill
och staketvirke till extrapriser
vad blev det av rösterna på skärmen
som förmanade oss att inte gå för långt
berättade om de lättjefulla stunder
vi kunde förvänta oss varje gång
vi gjorde en ansats
att resa oss upp ur soffan
lata stunder i en solstol med ett glas vin
i handen och kadavret knastrande över elden
många miljarder lata
stunder i lä på trädäcket
och doften från ruttnande komposter
vittnar om vår respekt för jordklotets biotop
~
ryktena om att vi skulle slösa med gasol
mer än andra och strunta i oskrivna regler
om köttkonsumtion är totalt gripna ur luften
trots det har vi bestämt oss för
att tills vidare skjuta upp festen för våra
släktningars bekantas och samarbetspartners skull
till alla illvilliga och avundsjuka
vill vi framhålla att vi har lagt locket på badtunnan
och täckt över grillen på eget initiativ
vilket är annat än man kan påstå
om hur våra grannar beter sig
~
/
Disse diktene er utdrag fra den islandske poeten Linda Vilhjálmsdóttirs bok Frelsi (Mál og menning, 2015 ). Diktene er gjendiktet til svensk av John Swedenmark.
Linda Vilhjálmsdóttir (f.1958) er en islandsk forfatter som skriver både poesi og dramatikk. I 1990 utgav hun sin første bok Bláþráður (Blå Tråd). Siden den gang har hun skrevet flere bøker, og i 2015 utkom Frelsi (Frihet) som denne uka ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Vi takker og gratulerer! Frelsi (Frihet) er tidligere tildelt The Booksellers Prize of Iceland 2015.
John Swedenmark er en svensk kritiker, oversetter, redaktør og forfatter.
________________________________________________________________
Foto: Kjersti Dahl
Her begynner en hage
Botanisk hage, Ullandhaug, 15. oktober 2016
Hvor er du
her? Her
vokser øyentrøst
foran skille-
veggen flettet av pil.
Og bak?
Større blomster?
Det sies at
øyentrøsten lindrer
fordi den aldri
har trøstet seg selv.
Det kan vel ikke stemme?
Denne øyentrøsten
er nå på vei
mot jorden,
taggete kronblader
med gule flekker og
lilla striper. Umulig å se
fruktemnet
fra her jeg står.
Ennå
er øyentrøsten
foran meg,
men jeg kan ikke fatte
avstanden
som alt er inne i deg.
Bak denne blomsten
vokser snart
din nye barndom
med blomster-
mønsteret i et soveromstapet,
ripssaft strømmende ut
av silen og frøkapsler
store som erter.
Jeg går ut
inngangen til hagen,
blir stående like utenfor,
bare ett øyeblikk
fra deg.
//
Ingrid Nielsen (f. 1968) bor og arbeider i Stavanger. Hun debuterte i 2016 med diktboka Hemmelig, men aldri som en tyv. Boka fikk strålende mottakelse. Vi takker for diktet, og for dikterens forlag,Gyldendal, som bidrar med honorarstøtte!
________________________________________________________________

VOND VIND
vaknar så tidleg
av ein vind som hyler
og uler og pistrar og
pirkar isen på nordpolen
smeltar
isbjørnen og
pandaen tigeren og
gaupa, alle skal dei
visst bli borte
og no denne arge vinden
han legg skuldra mot
huset og hjartet mitt
vil inn inn inn
*
VILLVINTER
no skulle snø så rein
leggje seg over gater og
grus, over bakkar og
berg og ball i busk
men ute er
stjernestøvet for lengst
borte
det regnar og
blæs så varmt og
vått
slik var det ikkje
før i tida, seier
pappa
nei, noko er annleis
no seier mamma
og orda
hennar hektar
ei ny klo i
hjartet mitt
//
Ruth Lillegraven (f. 1978) debuterte med den kritikerroste diktsamlingen Store stygge dikt i 2005. I 2013 fikk hun Brageprisen for diktsamlingen Urd. Hun har skrevet fire bøker i småbarnserien om Mari og Magnus. Eg er eg er eg er er den første diktsamlingen hennes for barn. Ruth Lillegraven er fra Hardanger og bor nå i Bærum. Vi takker forfatteren, og Samlaget, for lov til å publisere disse diktene fra Eg er eg er eg er.
_________________________________________________________________
EN SONETT
2.
Jeg sitter her og lytter til jordas sang
Høyt oppe flakser en hønsehauk bort
Er dette liv, en luftspeiling, drøm
Var jeg barnet på en sommerhageflekk
Så gaupesporene i sanden i går
Den gikk rett fram, byksa brått av veien
Står med telefonen i den indre lyden
Milevis fra folk med rovdyr i skogen
Gule kantareller syns ufrivillig i graset
Fører hånda inn og tar dem ved rota
Små tynne rådyrklover sprang for livet
Gror inn i vått gras, lukter og sus
Nærmere ned i naturens moll og grav
Griper jeg til regnbuens høyspente tegn
/
Karin Haugane er født i Haugesund i 1950. Hun er cand. philol med hovedfag i historie. Hun debuterte i 1989 med diktsamlingen Rester av glemsel. Karin Haugane er også oversetter; hun har bl.a. gjendiktet Arthur Rimbauds Illuminasjoner. Siste bok: Anna Wunderlichs sang. Vi takker Karin for dikt, og Gyldendal forlag for honorarstøtte.
_____________________________________________________________
GRODEK
- Fassung
Am Abend tönen die herbstlichen Wälder
Von tödlichen Waffen, die goldnen Ebenen
Und blauen Seen, darüber die Sonne
Düstrer hinrollt; umfängt die Nacht
Sterbende Krieger, die wilde Klage
Ihrer zerbrochenen Münder.
Doch stille sammelt im Weidengrund
Rotes Gewölk, darin ein zürnender Gott wohnt
Das vergoßne Blut sich, mondne Kühle;
Alle Straßen münden in schwarze Verwesung.
Unter goldnem Gezweig der Nacht und Sternen
Es schwankt der Schwester Schatten durch den schweigenden Hain,
Zu grüßen die Geister der Helden, die blutenden Häupter;
Und leise tönen im Rohr die dunkeln Flöten des Herbstes.
O stolzere Trauer! ihr ehernen Altäre
Die heiße Flamme des Geistes nährt heute ein gewaltiger Schmerz,
Die ungebornen Enkel.
Geburt
Gebirge: Schwärze, Schweigen und Schnee.
Rot vom Wald niederstiegt die Jagd;
O, die moosigen Blicken des Wilds.
Stille der Mutter; unter schwarzen Tannen
Öffnen sich die schlafenden Hände,
Wenn verfallen der kalte Mond erscheint.
O, die Geburt des Menschen. Nächtlich rauscht
Blaues Wasser im Felsengrund;
Seufzend erblickt sein Bild der gefallene Engel,
Erwacht ein Bleiches in dumpfer Stube.
Zwei Monde
Erglänzen die Augen der steinernen Greisin.
Weh, der Gebärenden Schrei. Mit schwarzem Flügel
Rührt die Knabenschläfe die Nacht,
Schnee, der leise aus purpurner Wolke sinkt.
//
GRODEK
- VERSJON
Om kvelden toner de høstlige skoger
av dødelige våpen, de gylne slettene
og blå sjøer, og over dem ruller
solen dystrere; omslutter natten
døende krigere, den ville klagen
fra deres sønderknuste munner.
Men stille samles i vierdalen
røde skyer, hvor det bor en vredens gud,
det utgydte blodet, månesvalhet;
alle veier munner ut i sort forfall.
Under nattens og stjernenes gylne grenverk
svaier skyggen av søsteren gjennom den stumme lunden,
for å hilse heltenes ånder, de blødende hoder;
og lavmælt toner i sivet høstens mørke fløyter.
Å, stoltere sorg! dere altere av malm,
åndens hete flamme næres i dag av en veldig smerte,
de ufødte ætlinger.
Fødsel
I fjellet: sorthet, stumhet og sne.
Røde kommer jegerne ned fra skogen;
å, viltets mosegrønne blikk.
Morens stillhet; under de sorte graner
åpner de sovende hendene seg,
når den kalde månen skinner svakt.
Å, menneskets fødsel. Nattlig bruser
blått vann i fjellgrunnen;
sukkende ser den falne engel hans bilde,
våkner et blekt liv i en dyster stue.
Som to måner
stråler den stenhårde oldingekvinnens øyne.
Ve, den fødendes skrik. Med sort vinge
rører natten ved guttens tinning,
sne som sakte synker fra purpurskyer.
//
Vi takker Arild Vange for tilltatelsen til å benytte disse gjendiktningene på vår nettside. De er hentet fra utgivelsen Dødens nærhet (Aschehoug 2002). Diktet «Geburt» er fra SEBASTIAN IM TRAUM (1915) og «Grodek» fra tidsskriftet Der Brenner (1914/15).
_________________________________________________________________
GERARD MANLEY HOPKINS: ROSA MYSTICA
1.
The rose in a mystery, where is it found?
Is it anything true? Does it grow upon ground? —
It was made of earth’s mould but it went from men’s eyes
And its place is a secret and shut in the skies.
Refrain —
In the gardens of God, in the daylight divine
Find me a place by thee, mother of mine.
2.
But where was it formerly? which is the spot
That was blest in it once, though now it is not? —
It is Galilee’s growth: it grew at God’s will
And broke into bloom upon Nazareth hill.
In the gardens of God, in the daylight divine
I shall look on thy loveliness, mother of mine.
3.
What was its season then? how long ago?
When was the summer that saw the bud blow? —
Two thousands of years are near upon past
Since its birth and its bloom and its breathing its last.
In the gardens of God, in the daylight divine
I shall keep time with thee, mother of mine.
4.
Tell me the name now, tell me its name.
The heart guesses easily: is it the same? —
Mary the Virgin, well the heart knows,
She is the mystery, she is that rose.
In the gardens of God, in the daylight divine
I shall come home to thee, mother of mine.
5.
Is Mary the rose then? Mary the tree?
But the blossom, the blossom there, who can it be? —
Who can her rose be? It could be but one:
Christ Jesus our Lord, her God and her son.
In the gardens of God, in the daylight divine
Shew me thy son, mother, mother of mine.
…
_________________________________________________________________
Utdrag fra Wunderkammer
80
Tanken er kraftverket og bevegelsen som ikke beveger, begynner med strøm
en mild kuppel av smerte, ingenting utenfra, informasjonen er lagret et annet
sted i kroppen: glødende stål kjennes nøyaktig, så nøyaktig
81
Jeg har en bue av valset stål i det ene beinet
den vokser som stål vokser når det helles ut av ovnene
i bølger under huden før det stilner, pust, men ikke la det glipe
82
En rasjonell tanke om å bøye kneet 90° stanser i hjertet, men
presser seg gjennom halvmåneklaffen, og det går et lite signal, via lungene
til testiklene, hvor motstanden er en samtale som bare kan føres mellom to parter
83
Litteraturen skraper ut et av øyeeplene og finner et annet syn
som tillater inntrengning i Det gamle testamente, at Odyssevs’
reiser kan eksistere i ospebladets forgreinede skjelett
84
Jeg unnslipper ikke de bitre lagene, før stablet jeg bøker oppå hverandre, som etasjer
i babelske hus: jeg visste ingenting om å skrive, men fortsatte å stable fordi jeg lærte
å lese, først med ett øye som kyklopen, så med hele kroppen, inngangen til diktene
86
Nå lever jeg i barn, duer, sand og brostein
jeg skriver ikke at begge nyrene brenner
alt er utholdelig med litteraturen
//
Vi takker Nils Chr. Moe-Repstad og Flamme forlag for tillatelsen til å bringe dette utdraget fra Wunderkammer!
_________________________________________________________________
/
«Paul Kelleher slo hodet av en Margaret Thatcher-statue med et balltre han hadde gjemt i buksene sine.»
/
«Etter å ha kuttet opp den nakne ryggen til Venus del Espejo av Velázquez med en kjøttøks, uttalte suffragette Mary Richardson at rettferdighet er en like stor del av skjønnhet som farge og form.»
/
«En 12 år gammel gutt festet en tyggegummi i hjørnet på The Bay av Helen Frankenthaler.»
/
«I Louvre la en ung kvinne rouge på pannen og nesen til et portrett av Francois Boucher fordi hun syntes det manglet farge.»
/
«Moren til en mistenkt kunsttyv puttet Pablo Picassos Tête d’Arlequin, Claude Monets Le Pont de Waterloo, Londres og Le Pont de Charing Cross, Londres, Henri Matisses La liseuse en blanc et jaune, Paul Gauguins Femme devant une fenêtre ouverte, Meijer de Haans Zelfportret og Lucian Freuds Woman with Eyes Closed i vedovnen på kjøkkenet og brant dem opp mens sønnen satt i varetekt.»
/
«Bronseskulpturen Reclining Figure av Henry Moore ble stjålet, kuttet opp, transportert ut av landet og solgt som skrapmetall.»
//
Flikkflakk gjennom Flick er 49 notisdikt om menneskelig og materiell svikt; en skildring av sprekkene i skillet mellom kunsten og dets publikum. / Anders Smebye (f. 1975) er en billedkunstner som arbeider med tekstil, tekst og skulptur. Smebye bor og arbeider i ytre Rendalen og indre Oslo. / Denne boka er en del av Lord Jim Publishings SPAREBLUSS, en serie initiert og redigert av Sigurd Tenningen og Jan Freuchen. Vi gjør et sabla unntak: Et av årets beste bokgavetips!
______________________________________________________________________
Av Tone Hødnebø / Foto: Rolf M. Aagaard
Tre nye dikt
Muterte sommerfugler påvist i Fukushima
og snart er det ikke lenger sommer.
Kan et mønster oppstå av ingenting, og så bli borte?
I margen på arket er det en flekk
som ikke forsvinner,
en larve på undersiden av bladet.
Hva er lettere enn luft
eller sterkere enn ild,
hva kan du se med lukkede øyne.
*
Elva er grønnsvart,
tre svaler flyr over oss
og uansett hvor lenge jeg ser
er øynene mine betente.
To øyenstikkere streifet vannhinnen,
en svane kom for tett på,
og jeg tenkte at dette er summen
av de enkelte delene.
*
Svarttrosten synger ikke lenger
som en garanti for sannheten,
vi går fortumlet forbi hverandre.
Humlene suser omkring,
bladene faller én etter én.
Etter torden endrer naturen seg,
hagen er bekmørk.
//
Vi takker Tone Hødnebø og Kolon forlag for tillatelsen til å bringe tre nye dikt fra samlingen Nytte og utførte gjerninger som utkommer f.k. tirsdag 15. november.
____________________________________________________________________

«Melk kåpe sand måpe»
Janne-Camilla Lyster (f. 1981) vokste opp i Mjøndalen og har utgitt fem diktsamlinger, senest Melk kåpe sand måpe (2015). Lyster er danser og koreograf, utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo, avdeling Balletthøgskolen. Vi takker Tiden forlag og Janne-Camilla Lyster for tillatelse til å trykke diktene.
______________________________________________________________________
By Katie Ford / Photo: Courtesy of the author
Seawater, and Ours a Bed Above It
We wished that if we raked
the sea-carved skeletons from beneath
the house the true soft back of earth
would show a constant bone.
But those same shells trawled from the gulf
held back malarial waters
confused by houses raised above them.
We said this house is breaking
when one end sank and one beam cracked—
(in my honest sleep I said
our house is dead)—
as our hound clicked over the floors,
scratching the same raw second
we did not learn the law of,
that we live and die and live again
into dawns we feel it is right
to wash only our feet in the basin,
letting the water pass over us
into the ground.
And we do know, don’t we:
We will be overcome by waters
where I stand with my lanterns and cans,
my useless preparations and provisions,
with the God I loved, I hated, and you.
I might not know you, nor you,
me, even though we’ve washed each other
with salt. But we know how we will end:
Waters will sweep the shells over our eyes,
and we will recognize
where we are
from what we saw
in museums and papers, from what we heard
in the agate voice of the scientist
who spoke in the quiet
only the truth need not rise above,
who, somewhere inland, takes tourists
through a glass garden
where tropicals and ferns
are rained on periodically
by a false mist
to show how spores used to shine
from even the undersides of the world.
/
Originally published Colosseum (Graywolf Press, 2008). Reprinted with permission of Graywolf Press.
*
What We Get
I waited for a silence with its boards stripped off,
its sills pried away, all glasswork, all September light
with no latch. And when it came,
sometimes it was easy to think of nothing at all, have no question
at all, to sit and stare at the cracked, orange house next door
where the rodents scurried in and out, storing
green bulbs dropped from our trees—olive nuts, our choked-back eyes—
for the mild southern winter in which nothing dies,
only goes a way a while.
I wanted the far away. I wanted not to feel
caught. Look at the myrtle tree pulling up the yard.
Look at the belief I can’t live by, how it didn’t follow
but was here before me like the fields of tall, planted cane
this is what we get when we ask to be saved:
a land where everything grows, and there are many killings.
/
Originally published Colosseum (Graywolf Press, 2008).
Reprinted with permission of Graywolf Press.
//
Katie Ford, born 1975 in Portland, Oregon, is visiting Oslo Internasjonale Poesifestival this weekend. She is the author of Blood Lyrics (Graywolf Press, 2014), Colosseum (Graywolf, 2008), and Deposition (Graywolf Press, 2002). Ford is the recipient of a Lannan Literary Fellowship and the Levis Reading Prize. She teaches creative writing at the University of California, Riverside. / NWCC says thank you for the poems!
_________________________________
Av Charlotte Riise / Foto: Augon Johnsen
Oktober
I
Sol og tjue grader, ein kveps
slikkar til seg gamal saft
i eit glas. Eg løper
gjennom skogen og årstidene. Frå garden
ser eg nysnøen smelte i fjella.
Eg bur i eit privilegert univers,
eg får eit namn og ein dato
å høyre til. Ein heil kropp.
Husa og bilane rykker stadig
nærmare. Eg er ikkje aleine
på jorda, men blikket mitt er
ikkje her. Insekt og fluer
samlar seg over auga, som smuss.
II
Ein hjort står på marka
bortkomen og konsekvenslaus.
Eg held siktet opp
ei forlenging av nåden. Vinden
endrar retning, dyret snur seg
og har lukta meg. Vi pustar saman
eit sekund før eg dreg
i avtrekkaren.
Fullmåne og halvmåne.
Ein måne utan bløding. Eg tek
eit liv utan å gi eit tilbake.
III
Elva brusar. Kan eg høyre henne
mot husveggane, er det
tida og steinane som rasar ut?
Det kvite skummet gjennom
laftene. Eg held hendene
om vasstraumen, men dei brenn framleis.
//
Charlotte Riise er født i Ålesund i 1987. Hun debuterte i 2012 med Eg treng tid til å sakne deg, og i 2016 kom hennes andre diktbok, Der vi gøymer løyndommar, begge påGyldendal, som bidrar med honorarstøtte til sine forfattere på denne nettsiden. Vi takker for dikt!
_________________________________________________________________
JOHANNES HELDÉN: ASTROEKOLOGI
- Åkrarna ligger i träda. Regnet binder grusvägarnas damm. Den stora tystnaden. Ingen kod behövs längre, den upplöser sig själv –
LES DIKTET I SIN HELHET HER!
Klicka på omslaget/
__________________________________________________________
Overheard School Break
Kids’ recess a
Barrel of battle drums,
Each former
Squawking fetus an airhorn.
Who sperm-’n’-egged to make us,
Baboon-formed?
Screechy and greased up,
Chocolate-crumbed mouths in
Rapture rapture rapture rapture
10 minutes straight?
In the spilled tumbleleaves of their
Tracheal yells, I hear the confusion
Of their bodies at 40, oil barrels,
Dying things, refuges self-sabotaged.
Mass acts of screaming as a way
To stab air with the hot poker want
Inside for a life sipping calmly
On the hot gin of kindness.
/
Khairani Barokka (b.1985, Jakarta) is a writer, poet and artist. Among her honours, she was an NYU Tisch Departmental Fellow for her masters, Emerging Writers Festival’s (AUS) Inaugural International Writer-In-Residence (2013), and Indonesia’s first Writer-In-Residence at Vermont Studio Center (2011). She was recognized in 2014 by UNFPA as one of Indonesia’s “Inspirational Young Leaders Driving Social Change», for highly prolific, pioneering international work in inclusive, accessible arts. Barokka is published internationally in anthologies and journals, and her last book Indigenous Species is expected for publishing in November 2016. / NWCC says thank you for the poem!
_________________________________________________________________

Av Joanna Rzadkowska
Tre dikt
GEOGRAFI OVER KJEDSOMHET
Seismologiske skiftninger
i jordsmonnet.
Kontinentet brakk
i to symmetriske deler.
Jord faller fra jord.
Vi bor på øya som er skapt
av drysset.
Strandlinjen bølger
mot grått vann.
Viktig: Bebyggelsen innenfor trærne,
kanten på gjerdet,
verkstedet der vi bygges,
om igjen.
#
I LIVE
Saftgule krokus springer fram,
jordas tentakler
grafser ut av plenen.
Våren: Årets mest forurensede tid,
et lag fett på bilen.
Øynene til forbipasserende er hovne,
mørk, matjordaktig hud,
stank av krem.
Kontoristene har stormet torvet,
okkuperer benkene: svette.
Pannene skinner i sola,
de sulter seg for sesongen.
Alle snakker om ferie,
seilbåter og syriner.
Så er lunsjen over, stegene
absorberes i bygningsmassen.
Over torvet har jetflyene tegnet
en pil rett ned.
#
SLAGMARKER
Kampen sto ved skogholtet,
hjelmene ligger på museet,
blodet for lengst borte.
Tørrgule tuer,
nygress mellom,
jeg vurderer å ta av meg skoene.
Muskler er stille,
ligger som varme dyr
mot skjelettets støtte.
Latterlig og ekkel er kroppen,
med erotiske drømmer
og den revolusjonære knyttneven mot verden.
Bli heller gjennomhullet av hundre patroner,
duft av brente innvoller og avføring,
krutt, fyrverkeri, flådd skinn,
å bli stoppet ut,
gjenoppstått.
Hvem trenger evangeliene når man har sykehus.
Etter oppstrammingen har ansiktet mitt
fremtidens glød.
Joanna Rzadkowska (f. 1986) er psykolog, poet og oversetter. Gjentagelsestvang er Rzadkowskas første bok, og hennes andre bok Luftmensch har akkurat utkommet. Begge på Bokvennenforlag. Vi takker for dikt!
______________________________________________________________
Therapy
/
Av Lars Haga Raavand/ Foto: Pernille Blåfjell Walvik
Den siste eika
Sommerkvelden skimrer lyst brunt i skogen, med skjøre lemmer rører dyrene seg. Tørt gress mot buken, det bøyer seg for dyrene. Glir tilbake i stilling, som jegere. Gresset visler når dyrene rører seg, hveser som ondsinnede tunger. Ryktene svermer, stryker mot bare legger, stikker og hugger i magen. Mi gjorde ikke noe galt. Mi tisser strågul angst og lytter etter lyset. Mi er et rådyr, en bjørn, mi værer. Vår nød er lysets nød. Vår nød er trangen til å finne liv, fuktighet. Lysten til å være ett menneske, for alle mennesker.
Mi ser vår mors mor. Som fra det høye skal se ned. Øynene hennes ser mi. Grønne fulle, små brune, gule blader. Det kommer stråler fra øynene hennes. Det lyset. Bare så mi kan se natten bære sine drømmer, mi bære all natt.
Mi yngler i lyset fra bestemors øyne. Skyene trekker seg sammen, men fuktigheten forsvinner ikke. Det drypper. Mi gjør ikke noe galt. Mi husker at alt som bærer et navn også skal dø.
Mi husker alle forhandlinger. Mi var der når de gråt. Sangen klang i alle tusen tårer.
Mi venter til de sover. Foreldre, eller barn. Åler oss ut i havet av natt. Det tørre gresset bøyer seg for mi, for regnet, og himmelen åpner seg. Lyse revner, beinhvite blaff, lynet over himmelen, skjelettet i eget kjøtt.
De siste dråpene henger ned fra tordenskyllet. Mi når toppen av eika. Mi legger tunga mot krona, mot ru bark, ei perle begynner å hardne i skrittet. Så løfter mi hendene og lar de grønne bladene treffe fingertuppene. Mi møtes der livet vokser. Mi møtes der lukta av kjønnet freser. Løvverket bretter mi inn til seg, til himmelens egentlige farge. Mi glir over i den kongeblå skumringstimen og svømmer over tiden der mi vokste opp. Dette er den siste eika. Den som ennå står over flommen.
Bladvikler, bølgefly og fløyelsringvinge. Kålmøll. Krattfly. Kastet opp og kastet vekk. Mi spiser larver til frokost, det er barnets oppgave. Utsikt, gjenkomst, medynk: ordene holder hverandre i hendene. Mi rekker dem frem. Som lenker. Som tilflukt. Så kommer regnet.
/
Vi takker for utdraget av Lars Haga Raavands nye bok «Vannsikt» som lanseres påUGLA bokbar 20. september!
_________________________________________________________________
ENDETALE FRÅ «UM SAKNE SPRINGE BLOME»
deu seie de sum leva genum sorg
ske skrive gravene aut
O vatne ske trengst inn
inst i im
deu seie Kvinde dinne handflate ske vendas upp
fre have
i romme
o e sku fe sjå no
nei inkje sku deu vende me burt
inkje sku deu gøyme munne mi te vatne
o inkje sku e simja fre hende dinne
sjølv um deira klo si øyme slag flengje andlete
nei sleg deu berre kloa i me
fyrr da e alst levande e ke gje ti no
*
o undre jordi veks søva
u da sum leve gjenum sorga ske skrive gravene aut
o vatne ske trengse inn
inst i me
sum varme røte kring kroppe
/
«Debutboka til Catherine Blaavinge Bjørnevog tek lesaren inn i eit mørkt univers, prega av folklore og mytologi. Dikta utmerker seg gjennom eit heilt særeige språk som kan minne om gammalnorsk og ymse norske målføre. Dei skaper ein suggererande rytme som byssar og lullar og sørgjer». Les mer på Samlagets forfattersider.
____________________________________________________________
Av Åsmund Bjørnstad
Ode til DNA-molekylet
Tynt som eit hår på di isse sett frå eit fly,
eller frå romet Atlanterhavsvegen i solskin
med utstrekte bruspenn etter utstrekte bruspenn
spegla i blank sjø frå øy til øy, slik, på nanonivå,
vindar ein lysande sjøvåt tråd seg ut og så att;
eller i kveil på kveil tydeleg farga som delande kromosom,
i rader snart skild til to sider i ein pavane,
ingen fridom, men alltid den rette, ein pardans
galant defilert igjen og igjen, ein renessansesal
der store gobelin på vegg etter vegg
fortel om hjortar, jomfruer, roser, fossile artar,
med same silketråd felt inn i vev og renning,
så ein bit av eit hår i den tina mammutens pels
kan bli PCR-formert opp frå nanonivå og forstått;
– protein og nukleinsyrer, kor fagert er deira formers tal –
ein tråd – edderkoppens, den legendarisk sterke,
den ingen har klart å spinne til eit gullrend patent,
Ariadnes, som aleine leier trygt ut av labyrinten,
lagnadstråden, uventa uavvendeleg, som utan styrke
kunne Midgardsormen binde, mystisk spunnen
av horn ifrå bjørnen, skjegg ifrå kvinna, rota til fjellet,
støy ifrå potar, spytt ifrå fuglar, pusten til fisk –
av imaginære, men organiske stoff, liksom
dobbeltspiralen, like lett henta fram på netthinna
som Armstrongs første innpakka steg på Månen;
trappa ingen før hadde sett, milliardar steg
i begge retningar samtidig fortid og framtid
svimlande, lik dei 762 stega opp gjennom
kyrkjetårnet i Ulm, verdas høgste, der om du kjem ut
du ser det gotiske mønet langt der nede og regnet er sludd;
men ingen vindande passasje i stein, meir ein taustige
opp ei høg skipsside, bergingstauet, Jakobsstigen
der englar stig opp og ned, trapeset på sirkus
der han og ho som levande trinn mellom gyngande reip
slepper taket, grip fatt, eit tillitsspel nøye innøvd
under teltduken stramt bardunert, luft inne luft ute,
slik cellemembranens spente hinne skil liv ifrå død,
eit vedhaldande stoffskifte, ei elektrisk spenning
ein dag tona ut, enzyma uverksame, tråden ein floke;
– protein og nukleinsyrer, kor fagert er deira formers tal –
korleis heng dei i hop, spurte McClintock fortvila
bøygd over mikroskopet med kjønnscelledelinga i muggsopp, ho
strena ut i parken, sleppte seg ned mot eit Eucalyptus-tre og lèt
tårene trille – brått såg ho, var ikkje utanfor lenger:
«Kromosoma, dei kom imot meg som vener, dei var så fagre»;
eller då Watson og Crick fekk sett foten på tråden,
på haletippen til den flyktande slangen, greip tak
og med Nobelpris i blikket lyfte dobbeltspiralen fram,
«Høyr her!», ropte Crick til alle på Eagles den dagen,
«Vi har funne livets hemmeleghet!»
og ivrige innved den første plastikkmodellen viser dei
replikasjon, og når enzyma gjer feil, mutasjon, oftast retta
eller luka av eit naturleg utvals usynlege hand – eit konstrukt
skummelt overveldande, som Øresundbrua kryssa i skodde,
slik Dante såg Satan i vindmølla, hans tids high tech;
så tenk då, før havet ditt mørknar og garnfestet raknar,
før tauet ditt ryk og bøtta forsvinn ned i brønnen, at du,
som ein gong rørte ditt nyfødde barn så tråden
vinda seg ut slik den venta, ein elektrisk impuls
tradert ifrå Adam, frå fingertupp til utstrekt fingertupp –
held i ein annan slags tråd, ein sølvrenning i gobelinet,
den vedhaldande tonen til Pärt monotont variert,
halden av fortid, ja vel, men óg av ei framtid,
ein vev sett frå vranga? – protein og nukleinsyrer,
kor fagert er deira formers tal –
Åsmund Bjørnstad
/
Vi takker Åsmund Bjørnstad for diktet!
________________________________________________
Av Terje Tørrsiplass
Fornybar exit
Små ting skil meg i form frå grana
– eit bleikt skin
i skjelettet, ein nattleg senedrått.
Trettisju årringar med kjernevedkontakt
meisesong i pusten, sevje i blodet
ei perleugle i ryggmergen og tømmersleper
like inn i hypotalamus
derimot
syner verdiar høge nok for donasjon av skrotten
til eit livsenergisk sus
frå europavegar
ekkoet
i autovernet
ein meire gyllen
hestehov.
Vi takker for diktet som er hentet fra poetens nye diktbok, Lomen svarer meg i blanke timar, utgitt på Samlaget.
___________________________________________________________
Anthropology
The houses are shut, the neighbors gone
to the burning field at the mangrove’s edge,
where the heatstroke anthropologist writes
his prophecy in a wrenched tense:
“Their Gods…they’ve drowned.”
All day I choke on the pages’ knotted vines:
the totems will be covered, the Revivalists’
prayer poles, the rain woman’s dance,
her rattle sticks beating the earth, until
the clothesline quivers like a Spanish
fly, pressed to a concrete block
by a boy, aiming his blunt needle.
The workers will return at dark, at the beetle’s horn,
to the shack alley, to the rasps of sankeys
on the dead man’s moth-meshed veranda;
they will gather for nine nights to the prophet’s
rum-riddled call, with coco pods, mint bush,
cerasse, Bay Rum, Bible leaves and Phensic—
they will gnash teeth and groan epiphanies
with swaying bottle lamps over the fowl’s blood
spilled on the ash, and on a body, with the dead’s
tongue, warning all before morning. Frenetic,
without proper exegesis, I cut stone-cold
through the bush-lane home.
But the sugar-headed children will wander
the field at night, lost to the scavenging
green, eating the ripe flux of the land,
and then emptying their guts in the river
no longer worshipped, now a machine,
like the factory’s tractor passing, loaded
with burnt canes, their foreheads white
with marl dust. Their eyes burn, gazing
at the half-yam moon—their tribe’s
biography, a possession they cannot read.
They clatter away, children and tractors,
threading the coiled sleep that will not loosen
into the meager flash beyond suffering—
the light opening a book towards a simplicity
hard to achieve, though they are simple saints.
In the final dusk they head for the hill
holding up the sky, the shutterless, dozing shacks—
the hill they will rise to before work and play,
the hill that will rise before tomorrow’s dead.
Ishion Hutchinson
/
__________________________________________________
Juni
I
I natt slår allting ut
Syriner, hegg
med tråder som av selje, vever seg
rundt fremmed stoff, tilbake
til begynnelsen
den første tilstanden, slik alt
var tenkt å være
Snart er larvene på vei mot heggen
for å svøpe den i sølvtråder, kokonger; snart
skal julis varme netter
bringe mørke
Men i natt står alt i blomst, en natt
av gråpapir, ekstase
Også fluene er våkne,
allting venter, ingen sover
Hvems er du, spurte jeg
syrinen
Jeg er fremmed her, var svaret, jeg er ingens
Men hvems er du, spurte jeg igjen,
og blomsterklaser drysset over meg, en foss
av kronblad,
vi er ankommet, vi er her, er det ikke nok?
II
Løse drømmer fra et hjørne
av det mørke Universet
driver inn mot odden, til krystaller, solsystem
av kloder, skyer
som i oppvåkningen blir granitt og lys,
kadavre, om og om igjen i blått
og jord,
en bumerang på vei mot Melkeveien, isstjerner
og ulvehyl, med hender krummet
rundt den lille varmen
fra vår egen hastighet. Vi er bloddyr, jærtegn
av forhåpninger og salt; og selv om
Alan Guth og Leibnitz
drømmer om vår utvalgthet, var det helt
andre tegn som Universet tenkte seg,
en annen art
Og dette andre stikker plutselig ut,
et veldig tre
med røtter i galakser fylt av hviskinger, galaktisk
sommer, løv som kjenner morgenbris
og lette regn, med eim
av frøyagress og kløver. Trekronen er svanger,
tung av syner, øye
mot det mørke underliggende, mot
stien gjennom gresset grå
av væte
Varlig den som trår i dugg og stopper
under treet, dveler. Sakte
vender natten foran skyggene, et rom
av usannsynlighet og mørke
der det vokste opp av Intet, steg
med blomsterkalk og lys,
en tidlig junimorgen uten navn
Et hav før himmelens blå
før gress og oksygen; men likevel et hav,
en eng
III
De ga oss et vidunderlig sted,
så skjønn
var hagen vår, med spede blomster
mot den mørke mollens mørke, trær
med grener utstrakte
mot himmeldukens skiftende, og alt
det blå
Vi laget sandslott, sandbyer
på stranden,
og med tiden bygget vi
det første huset, kjøkkenvinduet var vendt
mot bjørkeskogen
I de lange vinterkveldene lå hunden
foran ovnen
som du holdt igang med all den tørre
veden fra i sommer; og av stein og støv
og leire
bygget vi den første veien, av metall og sand
den første gatelykten, glidelås og TV
Hundene fikk bånd og vi fikk blogg
og skritteller, all verdens frihet
Så forunderlig
var hagen vår, så høye skyskraperne, og i
gatestøvet, larmen
leste vi all fremgangen,
i trekronene
fuglenes halverte mangfold
Du husker skogene? Så vidstrakte og ville,
de forrevne fjellene som ruvet over havet
Havet! Bølgene
rundt båtene, som slanke fingrer
gjennom gylne kornfelt, tiden
da de første åkrene
ble dyrket
Sånn var vår Jord, med hav og enger, timotei,
alt livet født i trekanten
hvor vannet møter is og damp
Alt dette fikk vi. Gresset, stedet, vannet,
himmelen; denne hagen
var fullstendig
IV
Elementene er fire, sa de, jord og luft, ild og vann
Luften er av øyne, alle blikk, jorden er
av rødt
og grønt, og vannet tusen tårer
Kun ilden, solen, har de ennå ikke
klart å felle. Ingen smog er bokført i dens atmosfære,
ingen tørkeperioder, ingen utarming
av jordsmonnet. Kun ilden
gjenstår,
brenner, er
Den fattes intet
Tre ting, sa de til meg,
er gode ting
Fire er OK, og fem er heller ikke dumt, men seks
er overdrevent, syv
er ødselt
Men syv er likevel et vakkert tall, sa jeg, syv
gode ting er fler
enn tre
Syv eller tre, sa de, det er det samme. Det vi
spør etter er hva som skjer
hvis en bokstav blir glemt eller en eneste
lagt til
Da sang det høyt i stjernene, og tidlig neste morgen
løp en flokk med sorte hjorter
over jordet
i det nye, grønne gresset
Astri Kleppe
/
Credo
Valarna Jag tror
på valarna På krillstimmen
Kedjan mellan
djuphavsbottnen och valarnas
plymer av avföring
Överföring av näring
Dödens gödande av stim
Jag tror
på isranunkel och vårflod
Majsol och vittnen intill fors
På växlingar och månesång
Vildvin timmarna före ljuset
Tror på
nattfjärilen
i stenskravlet på bergstoppen
där grizzlybjörnen rotar i hunger
Fettreserven Vinteridet
Tror på att träda in i morgonen när foten blir lera
På stuvbiten i människor
Tredje sidan av ökensanden
Tranungen i handen
Benen tunnare än naglar
Jag tror på det långsamma våldet
När jag biter en älg i hornen
dyker det upp som ett kolonialvälde
Långt bort i rummet Långt fram i tiden
Konsekvenserna
När jag biter mig fast i min älskade
dyker det upp som en kvarlåtenskap
långt fram i dysterheten
Jag är
Sengångarbrosprängaren
Ackumulationsgiftmördaren
Planterar en katastrof
bland raderna av pelargoner
Odlar ett sätt
som ska lägga jorden under aska
Det är en undergångsfixerad räkfrossa
Jag sår en alm
som ska skjuta upp ur magarna
på vildsvinen
Kalkylerar mängden bensin som behövs
för att alla fladdermöss ska dö
Längs motorvägen
ställer jag krukorna av pelargoner
I flygplansmotorn
häller jag hjärnsubstansen
När den fläks ut över landskapet
växer dikter fram i dikena av lupiner
De säljs till redaktioner i imperierna
Jonas Gren
/
Jonas Grens andra diktsamling på 10TAL Bok är en poetisk rapport från människans tid på jorden. Klicka på omslaget:
_____________________________________________________________
By Wayne Miller
Mind-Body Problem
When I touch your skin and goosebumps lift,
it’s your mind that surfaces there.
When your iris tightens mechanically
around your pupil, that aperture
becomes for me the blacked-out
cockpit of your mind.
It’s your mind
that touches your tongue to mine,
your mind that, when you’re driving,
lowers your hand to my thigh
almost mindlessly.
Your mind
like a pilot light inside your sleep,
your mind that beats your heart—
slower, then faster—infusion pump
in the chest, flooding your mind.
But your heart is not your mind.
The curve of your hip; the soft
skin of your wrist is not your mind.
The tumor growing in your brain
is just your brain, I say.
The shape
of your face; the sound of your voice,
which I love so much, is not your mind.
Your mind spills through—fire
I can’t stop watching from the far
side of this darkening valley.
/
Wayne Miller was born in Cincinnati, Ohio, and received a BA from Oberlin College in 1998. After a year working in the Manhattan District Attorney’s office, he went on to receive his MFA from the University of Houston, where he studied withAdam Zagajewski. Miller is the author of four poetry collections: Post– (Milkweed Editions, 2016), The City, Our City (Milkweed Editions, 2011), The Book of Props (Milkweed Editions, 2009), Only the Senses Sleep (New Issues, 2006) andThe City, Our City (2011). Miller is also known for his work as an editor and a translator. / NWCC say thank you for the poem!
_________________________________________________________________
Two poems from «A Series of Un/Natural/Disasters»
how there was so much water. how things need water to survive. how to be human.
human bodies are made of water. how to find the line. how can there be too much of a
good thing.
hyponatremia. the imbalance of water to salt in the body.
how overwatering can be more hazardous than going without.
how water enters the lungs and prevents the absorption of oxygen.
houses filled with water.
how struggle is replaced by cooperation. how to be human.
how there is a difference between refugee and evacuee. how one is marked as
an other. how to be human.
/
how nature is layered on the manmade.
or how man interferes with nature and fails. something about lines and boundaries and
naming. something about the ugly being beautiful.
how what’s dirty is actually crystal clear.
/
Born in Manapla, Philippines, Cheena Marie Lo is a genderqueer poet based in Oakland, CA. They co-curated the Manifest Reading Series, which featured mainly queer experimental artists and writers. They currently coordinate a youth art program at California College of the Arts, and co-edit the literary journal, HOLD.
We say thank you for the two poems, Cheena Marie Lo! /
_________________________________________________________________
Saltstraumen, 7. december 2013
Hvilket ord mon bedst beskriver
havørnens svæv? Majestætisk,
falder mig først ind, det er det
man siger, men der er noget
ynkeligt, utidssvarende,
over en majestæt, som en
klovn der ikke kan tage sit
kostume af, og havørne
kan nok også være såvel
komiske som ynkelige,
fra hotelcaféen, hvor jeg
varmer mig med kaffe, kan jeg
ikke undgå at bemærke
at beboelseskvarter og
vejnet er skubbet helt tæt på
ørnens habitat, både
majestæt og ørn lever kun
i kraft af en fredningsordning,
kunne man sige, men se så
der: Havørn i svæv! Havørne
i svæv over Saltstraumen,
verdens stærkeste malstrøm, og
spidse sneklædte fjelde som
baggrund, i fløjlsblåt søvnlys, i
balance, swag, kommer jeg op
med, havørnen svæver swag, og
jeg kan ikke lade være
med at tænke på at verden
nok ville være smukkere
uden mennesker, der ville
blot ikke være nogen til
hele tiden at sige smukt.
/
Omslag: Paul Nicolas Oxby
Vi takkerRasmus Nikolajsen og Samleren for tilltatelsen til å bringe diktet «Saltstraumen, 7. december 2013» fra Tilbage til unaturen. Boken har mottatt strålende kritikker i Danmark og er utkommet i 2.opplag. Her på bjerget oppretter vi en liten forbindelse til et aktuelt fjernsynsdikt, NRKs 12-timer lange Saltstraumen.
_____________________________________________________________
Av Durs Grünbein / © Tineke de Lange
LIBELLEN IN LIBERIA
Für Jochen Lempert
Das ist das Wunderliche hier am Sein:
Man sieht nur immer engvertraute Lebensformen,
Fauna und Flora vor dem Küchenfenster,
Beim Waldspaziergang und am Badeteich.
Und doch gibt es Libellen in Liberia. Sie leben da
In ihrem grünen Diesseits einen andern Tag.
Aus Dschungeltiefen, die kein Fuß erreicht,
Werden, wo sie als Jadesteine landen
Auslagen eines Juweliergeschäfts.
Dir aber ist der Feldweg vor der Stadt
Gegeben mit dem Löwenzahn, der Maus –
Das eine Diorama, ausgepinselt bis zum Horizont
In den vertrauten, leicht gedeckten Farben.
Aus nächster Nähe: Dürers Rasenstück.
Woanders spielen sie in Pink und Feuerrot
Natur als Pflanzenrachen, der selbst Fleisch verschlingt.
In Extragrößen wuchert da, verschwenderisch an Zahl,
Was andern Himmeln hörig, surrt und saugt.
Die böse Schwellung und das Tropenfieber
Sind der Beweis: Wir teilen nicht denselben Laderaum
Der Arche Noah. In der Blutbahn rauscht
Ein andres Klima, je nach Sonnennähe.
Fern fliegen Fische durch den Meeresschaum:
Uns bleibt die Amsel und der Sauerampfer.
Dürs Grünbein
/
Wir danken sowohl den Autor und Verleger für die Erlaubnis, das Gedicht «Libellen in Liberia» zu veröffentlichen. / Das Gedicht ist aus «Koloss im Nebel» (Suhrkamp; 2012).
/
SLÄNDOR I LIBERIA
Till Jochen Lempert
Det är det underliga med varat:
Man ser ständigt bara välkända livsformer,
Fauna och flora utanför köksfönstret,
På skogspromenaden, vid badplatsen.
Och ändå finns det sländor i Liberia.
De lever i sin gröna värld en annan dag.
Djungeldjup som ingen fot når
Blir till skyltfönster i en juvelerarbutik
Där de landar likt jadestenar.
Men dig gavs vägen mellan fälten utanför staden
Med maskrosen, musen –
Detta enda diorama, utpenslat till horisonten
I de förtrogna, lätt slocknade färgerna.
På nära hall: Dürers grästuva.
Någon annanstans spelar de i rosa och eldrött
Natur som växtgap, som rentav slukar kött.
Där frodas i storformat och överdådigt antal
Vad som surrar och sugar under andra himlar.
Den elaka svullnaden och malarian
Är bevis nog: Vi delar inte samma lastrum
På Noaks ark. I blodomloppet brusar
Ett annat klimat, allt efter närhet till solen.
Långt borta flygar fiskar genom havsskummet:
Vi har koltrasten och ängssyran.
Durs Grünbein
/
Durs Grünbein, Tysklands främste poet och essäist, har särskilt för Ersatz gjort ett urval ur de senaste årens produktion och samlat dem under titeln Interiör med uggla (2012). / Vi tackar författaren, översättaren Anna Bengtsson och utgivaren Ersatz förlag för tillståndet att publicera «Libellen in Liberia» på svenska.
________________________________
Grønn pose
Hold øyeblikket og ta tida. Ungene er brått noe smått
små Don’ts 2 Do’s. Jeg er liten selv, i helt uten grunn
under den dynevarme natta som stoppa. Og fortsetter
like forbaska ved kjøkkenbordet! Ungene er endeløse.
En øyeblikklig avismann fyker til 4. etg med februartrekk
og Klassekampens tartarøyeblikk mens HiAce1 putrer
geologisk gatestil. Så mange trykkfail. Den grønne posen
dagbugner i trappeoppganga. Gro løfta bæresaker ditt
og Gro i trappa ryddig datt, hjemmeungen hørte – skvatt
nede på den stirrende gårdsplassen. Nøysommelig lagt
brostein i 120 skimrende år, ryggskrik ljoma i innergården.
Ungen bråforhasta som en grønn pose lafta, vent, erke noe.
/
Morten Langeland, født 1986 i Kristiansand, bor i Oslo. Han har gått på Forfatterstudiet i Bø, Skrivekunstakademiet i Hordaland og studert litteraturvitenskap og idéhistorie ved Universitetet i Oslo. Morten Langeland er også del av bloggkollektivet Politikk Poetikk Praksis. /Kolon forlag bidrar med honorarstøtte til sine forfattere på denne nettsiden.
________________________________________________________________
Ansiktet
46 Ansiktet
fullt av – sorg.
Sorgen – där – på ansiktets ”botten” –
omsluter fälten. Bergen försvinner, vägarna.
Till fläckar
upplöses staketen. Byarna.
Ljusstrålar glimtar till som i dimma.
Ansiktet
(det er ”mitt” – ”paradisiska” – Armenien)
fullt
av sorg.
Tystnad.
47 Det halvkvädna är mer fruktansvärt än tigandet. ”Är du
Han?” – frågar Johannes. Istället för ett rakt svar – antyd-
ningar.
48 Och – återknyt bandet: till fältet och til Solen (o Morgon-
sol – dimmig, som i svett!), med gräsen och träden (o drop-
par av regn – på skrovlig bark! – en lätt rysning utmed rygg-
raden). Vad som kommer att sägas spelar ingen roll. Det kom-
mer att ha – precisionen – hos ett liksom dikterat – Ord.
49 Och likväl – Teg – Du – inför oss alla. Och gav oss – våra ord
– som ”autonomi”.
50 Stillhet och tystnad (i poesin) – är inte samma sak.
Tystnad är en stillhet med ”innhåll”, – vårt
Finns det en ”annan” tystnad?
”Ickevarat finns inte, Gud skulle aldrig befatta sig med
sådant strunt”, – säger den ryske teologen Vladimir Losskij.
Detta om den ”Tystnad” som är ”icke-vår”. ”Inklusive”
Stillheten hos de – i tystnad – hädangångna. Allt – f i n n e s.
Och – vi ska inte göra oss några antaganden – om någon-
ting ”alldeles annat”.
51 och – vid åsynen
av ett mycket stympat litet träd
som lever upp på nytt
på ett torg i Berlin
börjar
själen plötsligt arbeta
som för att föras bort
till Ryssland
//
Vi takker forlagetArielog gjendikterne Annika Bäckström, Mikael Nydahl og Gunnar Wærness for tillatelsen til å bringe utdrag av boken ”Samtal på avstånd. Essäer, intervjuer, dikter”. Utdraget er fra kapittelet Poesi-som-Tystnad. Den tsjuvasjisk-russiske poeten Gennadij Ajgi (1934 – 2006) regnes som en fornyer av poesien, både i Russland og i resten av verden.
_________________________________________________________________

Av Marit Bolsø Brodersen
Først var stillhet eller protoner eller gud eller ingenting så : eksplosjon, fusjoner, gass
og vann, celler, liv øyne, føtter, hender
gjorde opp ild, tegnet på huleveggene
bygde hus bygde båter seilte ut, kalte det hav kalte det land
Vi fant jern og bygde skinner mellom landene
vi bygde biler og fly, husene ble høyere vi pekte og sa : skyskraper
vi gravde kabler ned i jorda sendte sonder opp i rommet, vi googlet : Voyager
Vårt høyeste fjell laget vi av søppel
bilene avga eksos, flyene, vi reiste langt for å snakke
om den stigende temperaturen, noen sa : i støvet fra denne planeten
andre sa : hvis vi ikke lærer dette språket, vil ingen forstå jordas siste ord
//
Marit Bolsø Brodersen er født i 1982 og kommer fra Ørlandet i Sør-Trøndelag. Hun er utdannet billedkunstner og har gått på Aschehougs forfatterskole.I 2013 debuterte Bolsø Brodersen som lyriker med samlingen POST-IT, og i april kommer hennes andre diktsamling, DOBBEL V, begge utgitt av Aschehoug. / Aschehoug bidrar med honorarstøtte til forlagets forfattere på denne nettsiden.
________________________________________________________________
Av Ingeborg Arvola
En grunn til at jeg fødte broren din
En grunn til at jeg fødte broren din er for at du skal slippe å være alene når framtiden kommer.
Ikke den framtiden vi vanligvis snakker om.
Ikke i morgen.
Eller når du begynner på ungdomsskolen.
Ikke når du blir atten.
Ikke når du har fått deg jobb.
Ikke den framtiden.
Den andre framtiden.
Som kanskje får deg til å gråte.
Kanskje utstyrer deg med kniv.
Du kommer til å trenge noen å passe på.
Så du husker å passe på.
Passe deg.
Passe ham.
Av og til kommer dere til å snakke om oss.
Den framtiden, ja. Den fins jo, den også.
Kniven din ligger i garasjen.
Tredje skuff nedenfra.
Ved siden av overlevelsessekken.
Du vet den som jeg av og til tuller med.
Jeg tuller fordi det er så alvorlig.
Dere kommer kanskje til å trenge den sekken.
Du og broren din.
_____________________________________________________________
Av Knut Ødegård / Foto: Milan Richter
Dei minste
Tung av tankar etter dette seminaret
med sine dystre statistikkar for livets utsiktar
på planeten Tellus og heile solsystemet i ubalanse
kom eg køyrande i den svartglinsande jeepen min
opp mot mi li
fiksert i hugen på sure utslepp, oppskrapa
havsbotnar og ørkenar
som breider seg og sjø som
skrumpar inn og kverv lik den i Aral, urskog som døyr ut
og Arktis´ brear smeltande bort i klimakatastrofer.
Slik kom eg køyrande opp mot lia i min jeep.
Då såg eg brått to
maskotar ruslande langs vegen: To ørsmå
mongoloidar, dei heldt
om kvarandre med lubne
hender, ho i sitt side
skjørt, han i sine vide
bukser. Eg stansa for ikkje å køyra
over dei, rulla ned vindauga og bad dei morskt
halda seg godt ute i vegkanten. Dei lo med sine klokkerøyster
og smilte ei sol inn i meg, Herre, med desse overjordiske
augo
og eg høyrde det klang ut frå mine lipper stilt: Velsigna,
ja velsigna desse minste!
Kva er det eg seier for tøv? sa eg til meg sjølv då
munnen min heldt fram med å klinga i lysskimrande ord til desse
idiotane i vegkanten.
Ho sa: Det er jo våren no, sjå graset! Og der
kjem kvitveisen akkurat som stjernene som skin om natta i graset og der! der
kjem kløverblomar raude
og tunge av honning opp av jorda, og sjå sjåfør! der
løfter balderbråen seg og den blå forgløymmegei og der veks
villroser i krattet heilt inn til vegkanten vår, med rosa duft!
Han, den andre idioten, sa: Her er jo sol, sjåfør, som skin i graset! Det er for kyrne,
dei gjev oss mjølk av graset, du sjåfør, det er lyset som lyfter fram alt graset, lyset
som skin inne i strå og stengler.
Dei sa det slik, med sine vakre, runde munnar,
og eg visste då at så lenge desse to
går hand i hand og ruslar rundt på vegane her oppe i lia,
då går Tellus i sin trygge bane kring sola med sitt lys, elliptisk
som dei mongoloide augo deira, som munnane deira, som deira
hovud, trygt elliptisk ikring sola. Og då, tenkte eg idiotisk,
då kjem isbjørnane til å overleva i dei arktiske isbrear.
Velsigna, ja velsigna
desse minste, dei som held alt livet oppe! heldt idiotmunnen min
fram med å klinga, som glas, som lys i glas og luft.
-Det er fotosyntesen, sa eg.
-Er dét ein blom? song dei to med Downs syndrom i kor.
-Ja, klang det frå munnen min.
/
Knut Ødegård ble født i Molde i 1945. Han debuterte som lyriker i 1967 med samlingen Drøymaren, vandraren og kjelda. Siden debuten har han gitt ut en rekke diktsamlinger og også virket som gjendikter, særlig fra islandsk. I tillegg har han gitt ut barne- og ungdomsbøker, dramatikk og tre fagbøker om Island. Hans foreløpig sist utgivelse er Edda IV. Heltedikt, del 2. Knut Ødegårds dikt er nå utgitt på 29 språk.
________________________________________________________________.
By Naomi Shihab Nye
For My New Grandson
I want polar bears to welcome you to the far north,
their lumbering grace dazzling against ice. Your open gaze.
May there yet be ice. May ancient trees lean over you in wild
places, brush your brow. We remember so many details
now disappeared…tiny toads in deserts,
fireflies. Where is the language of window screens,
whisper of real air against a sleeping cheek?
If we lose the ability to poke a hole in soil, watch an onion grow,
what do we know? What will take its place?
Today the sun we all love lights your 5-day-old face
and you blink, just beginning to focus. We dream you will have
so much to admire.
Naomi Shihab Nye (born March 12, 1952) is a poet, songwriter, and novelist. She was born to a Palestinian father and an American mother.Nye has won many awards and fellowships, among them four Pushcart Prizes, the Jane Addams Children’s Book award, the Paterson Poetry Prize, and many notable book and best book citations from the American Library Association, and a 2,000 Witter Bynner Fellowship In 1997, Trinity University, her alma mater, honored her with the Distinguished Alumna Award.In June 2009, Nye was named as one of PeaceByPeace.com’s first peace heroes.[4] In 2013, Nye won the Robert Creeley Award. She was named laureate of the 2013 NSK Neustadt Prize for Children’s Literature.
_________________________________________________________________
Av Lars Haga Raavand / Foto: Øystein Maugesten
Mis fødsel
Over himmelen galopperer hesten med hodet høyt hevet før den blotter tennene og kaster på nakken, flerrer skinnet av sin egen bringe. Tre ganger gjentar det seg, før hesten kneiser en siste gang og står helt urørlig, bare manen bølger i vinden, blodet renner nedover bringa og deler seg i små elver som forgreiner seg og danner et delta før det faller gjennom himmelsfærene og ned mot jorda.
Blodet som treffer jorda er salt. Der det salte først treffer jorda, begynner et tre å spire. Det salte renner utover. Det salte dekker nesten hele jordas overflate. Det kalles hav. Treet som begynte å spire reiser seg over havet. Det er ei eik. Krona brer seg utover, kaster kjølig skygge. Der krona ikke kaster skygge, begynner det som kalles hav langsomt å røre på seg, solas varme skiller havet i vann og salt.
Vannet stiger. Saltet blir liggende. Vannet vender i himmelen og kommer tilbake. Vannet faller mot jorda og det som kalles hav. Vannet som treffer havet blir igjen hav. Vannet som ikke treffer havet treffer det som kalles land. Vannet som treffer land samler seg. Vannet som treffer land blir elver. Elvene forgreiner seg. Forgreiningene vider seg ut. Landet dekkes av elver som renner ut i havet og blander seg med det. Alt land forsvinner i havet.
Hesten står urørlig før den langsomt gir seg til å skritte over himlene, mellom sola og jorda kneler hesten. Det blir helt mørkt. Det blir kaldere. Varmen er for svak til å sette havet i bevegelse. Det som kalles hav trekker seg sammen. Landet kommer til syne. Elvene fryser til is. Eiketreet feller bladene. De nakne greinene strekker seg mot hesten der oppe på himlene. De nakne greinene trenger gjennom hestehuden. De siste bloddråpene fra hesten renner ned langs de nakne greinene til eiketreet. Hesten blekner, blir blank og tåkete. Sola trenger gjennom. De siste bloddråpene renner nedetter eiketreet og greinene står igjen fulle av blad. Det som kalles hav vider seg ut og setter seg i bevegelse. Elvene sprenger seg fri fra isen. Smeltevannet fosser med en kraft som ligner veer. Morgendagen trenger gjennom.
Jorda blir hav. Det som kalles hav slår mot eiketreet. Eiketreets røtter trekker landet med seg når krona strekker seg mot himlene. Landet stiger opp fra havet. Jorda deler seg i land og hav. Hav slår mot land. Et hvitt skum dannes. Skummet ligner skummet rundt den døde hestens mule. Skummet er landet som reiser seg. Skummet er vannet som salt av blod omslutter alt liv. Skummet er et møte. Mi er skummet. Mi er roten til alt.
Mi er ordene, mens de ennå flyter. Mi er begynnelsen. Mi er barna, og disse barnas mor og far, mi er gjennomstrømmende. Mi er lyset, mi er gløden i solnedgangen, undergangen, eller himmelen over hytta der en mor knytter nevene og steiker torsk til sin døende. Mi er havet som vasker ham klar for det siste måltid. Mi er tvillingsøstre og en til. Mi er vannet som saltes av tårer og omslutter alt liv. Mi er H og H og O. Mi er treenigheten. Mi er trekanten. Mi er formelen.
Mi er det som taler.
Mi er det som tier.
Mi er det som er imellom.
Mi er eika som trenger seg gjennom lagene av tid og kneiser mot stjernene som faller den i møte.
/
_________________________________________________________________
Av Aasne Linnestå / Foto: Amanda Irgens Nygren
Hvor ble det av stillheten?
Landskapet flerres opp av lyd
den skarpe menneskeferden
gjennom naturen
Det overdøvende råker dem
som ikke får velge fritt
mellom stillhet og støy
når mennesket er satt i bevegelse
men ikke av kroppen
Og naturen tømmes
på den eneste kilden
vi kaller kloden
mens en scooter jager over vidda
eller inn blant trær, sneier
kanskje et islagt vann
før den når fjelltoppen
Og dyresporet gir tapt
for dyrere spor
ikke fornybare de heller
I den dyrebare naturen
piler småmus og røyskatt
og alle de andre lettskremte
vekk, som fjellrypa,
den kritthvite fuglen
mens blikket gir tapt
og synsranden
/
Vi takker Aasne Linnestå for dikt, for mer informasjon om hennes forfatterskap, se her.
______________________________________________________________
Av Rønnaug Kleiva / Foto: Ingjerd Kleiva, Samlaget
Medan lyset kjem
Dei blå scillaene i skråninga ved kyrkjegarden vendt mot havet
Og tre bøygde av vind
Om alle land ligg aude
I Delhi hostar ein
I Beijing ser ein ikkje himmelen
I dei opplyste og klimatiserte romma elskar dei rike
I midtrabatten overlever dei fattige til dei døyr
På eit kontor sit nokon og planlegg ein ny trasé
Medan lyset sakte kjem, et vi frukosten vår
Vi tenkjer på eik og kristtorn, golfstraum til velsigning
Og ved polane is
Vi prisar barna og barnebarna og veit at ingen ting varer ved
Utanfor vindauget strekkjer ein raudstrupe halsen
Nebb mot nebb hakkar to fuglar på kvarandre
Vi tenkjer på framtida
Vil lyset vare ved?
Kan alt bli berre mørke?
Gud sveipe kappa si om kroppen og bli usynleg?
Ved godt vêr, midtsommars, utpå dagen, plar skodda sige inn frå
havet
Medan lyset kjem, ber eg for at det alltid skal vere muleg med
fotosyntese
/
Vi takker Rønnaug Kleiva og Verbum forlag for tillatelsen til å trykke diktet. En tidligere versjon har stått i antologien Bibeldikt (2014).
_____________________________________________________
Av Camilla Groth
/
Camilla Groth, (f. 1973) utga ifjor Et sted der jeg er lykkelig (Flamme forlag) som tar utgangspunkt i noen av bildene til Edvard Munch. Hun debuterte i 2008 med Nature Boy, og fulgte opp i 2013 med diktsamlingen Hysj! / Cappelen Damm bidrar med honorarstøtte til forlagets forfattere på denne nettsiden.
___________________________________________________

Av Maria Dorothea Schrattenholz
lyset trekker seg unna
for å beskytte oss
fra det vi ser
det vi kaller vårt
er det noen andre som har bygget
her er ingen forskjell
mellom det bærende og det bårne
det tyngste stedet i kroppen
er håndleddene
firmitas
jernet i blodet
stanger mot jernet i jorden
hagl smelter i øyekrokene
seigt regn dekker veiene
asfalten holdes sammen av tjære
kjøttet holdes sammen av
det vi lærer
vinden står i spenn
mot veggen
ryggen mot sanden
sorgen har ingen verdi
før den kan eies av alle
utilitas
trøsten er at ingen har klart å lage
en perfekt kule
det er bare et konstruert savn
stålet holder glasset på plass
blanke speil mot mørket
benkene er ikke bare benker
men gjerder
forankret dypt
gatene brede
så flammene ikke kan spre seg
ingeniøren kjenner demningen briste bak pannen
vi skulle holdt isflakene oppe
holdt breene sammen
limt sprekkene med spyttet
venustas
hugge ut
marmoransikter av skyene
og legge dem i fanget
vi har en forestilling om et vesen helt uten feil
derfor må det finnes
//
Maria Dorothea Schrattenholz er født i Bergen i 1980. Hun debuterte på Oktober med boka Atlaspunkt i 2015, og ble møtt av gode kritikker. For mer informasjon se Oktobers forfatterside. / Oktober bidrar med honorarstøtte til forlagets forfattere på denne nettsiden.
______________________________________________________

Av Jon Fosse
Tid i tid
I
Ein opnande vind
og ei togn
som vinden lèt falla
ned over tankar
ned over kjensler
og frå togna spreier
eit skjønande syn seg
utetter og innetter
II
og tid og tid vert eitt
vert til tid i tid
slik stad og stad
vert eitt
som stad i stad
III
og eit no kan sjåast
usynleg synleg
og alt som er
også du
er berre eit no
stort som himmel og hav
i eitt
i eitt einaste
det eine
//
Vi takker Jon Fosse for diktet som her publiseres for første gang. / Samlaget bidrar med honorarstøtte til forlagets forfattere på denne nettsiden.
_______________________________________________

Av Anna Kleiva
Så kjem lyset
små elektroniske konglar
eksploderer i øyret mitt:
sjølvlysande tre, seier han
kan lyse opp i framtida
område som ikkje har råd til skikkeleg lyssetjing
tettbygde strøk, skur i heten
og: sjølvlysande tre
forblåste gater, pistrete snø tvers gjennom
istappar og: sjølvlysande tre
så kjem havbotnen til jordoverflata
moreld, algar og manetar
greinar seg, glødande
fletter gjennom mørkeret
ut av stammane tyt
eit elektrisk
wunderbaum
greiner er glow sticks
eit glimande rave
til overflata
eg er visst ikkje framskriden nok
eg er ikkje elektronisk
eg er fysisk, ei gammal furu
ein ettertenksam type
tenkjer på
sjølvlysande tre
glor på eit sirkusdyr
tenkjer på å ta havet opp
ta minnet ut
av morelden, inn i treet
ta treet inn i bakken, frøa gjennom vinden
å vrenge havet i lufta
eg prøver å vere
framtida, samankopla
ta minnet mitt ut
men eg er ikkje
framskriden eller syntetisk
eg er ei nervøs osp
gammal biologi
//
Anna Kleiva er født i Oslo i 1985. Hun er oppvokst på Vinstra, men er nå tilbake i Oslo. Hun gav ut diktsamlinga Ti liknande versjonar i 2011. Hennes andre bok, Vårar seinare, kom i 2014, for denne har hun vunnet flere priser. Ved siden av å være poet er Anna også virksom som oversetter, og i år kom hennes gjendiktning av den amerikanske poeten Ariana Reines, Coeur de Lion, ut på norsk. For mer informasjon se Oktobers forfatterside. / Oktober bidrar med honorarstøtte til forlagets forfattere på denne nettsiden.
___________________________________________________
///
De øvrige diktene finnes som sidelenker i innholdsfortegnelsen. Red.
22. august 2013 at 4:42 pm
thank you for making this action! THis is soo important we raise our voice.
5. januar 2015 at 11:15 pm
Mer enn jeg kunne drømme om. Takk alle sammen for stemmene for de ordløse. Eva Lange Hafstad
24. mai 2016 at 3:28 pm
highlight of my morning was finding this