Søk

KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´CLIMATE CAMPAIGN // NWCC

Klimaaksjonen består av forfattere, kunstnere, kritikere, oversettere og journalister. Vår målsetting er forankret i Grunnlovens §112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» // Norwegian Writer’s Climate Campaign will actively participate in a much needed democratic process to act against the overheating of our planet.

D I K T / Poems

 

Innhold: Sara Sølberg: Jordprøver / Kristin Berget: og når det blir lyst blir det helt fantastisk / Marie Silkeberg: Bárðarbunga / Gro Dahle: Du og jeg / Joanna Rzadkowska: Flo og fjære / Nickole Brown: Mercy / Torgeir Rebolledo Pedersen: Hvem har heist sin flaggspett opp / Signe Gjessing: Med let rystende hænder/ Helene Hovden Hareide: Vekkarklokker for bjørnar / Liv Mevang Bjerkensjø: Kjærlighetens lys / Morten Langeland: Anti-gone / Tone Hødnebø: Three poems / Göran Sonnevi: Dikt fra SEKVENSER MOT OMEGA / Nina Svenne: Tre dikt / Liv Sejrbo Lidegaard: Dikt / Gunnar D. Hansson: Nya dikter / Ann Fisher-Wirth: Politics // Winter Day on the Whirlpool Trails / Arne Hugo Stølan: Klimadialog / Kaj Skagen: Det store naturvernåret / Ariana Reines: The Lovers // Anna Kleiva: Elskerne / Lise Haurum: Insekterne / Gunnar D. Hansson: (Österöd) / Jane Hirshfield: On the Fifth Day / Oddbjørn Aardalen: Det hastar / Stinne Storm: At tænke på silke / Aina Villanger: Hør Røst / Linda Vilhjálmsdóttir: Frelsi / Frihet Ingrid Nielsen: Her begynner en hage / Ruth Lillegraven: Vond vind og Villvinter / Karin Haugane: En sonett / Georg Trakl: To dikt / Gerard Manley Hopkins: Rosa Mystica / Nils Chr. Moe-Repstad: Utdrag fra «Wunderkammer» / Anders Smebye: «Flikkflakk gjennom Flick» / Tone Hødnebø: Tre nye dikt / Janne-Camilla Lyster: Utdrag fra «Melk kåpe sand måpe» / Katie Ford: Two Poems («Seawater, and Ours a Bed Above it» og «What We Get») / Charlotte Riise: Oktober / Johannes Heldén: Astroekologi / Khairani Barooka: Overheard School Break /  Joanna  Rzadkowska: Tre dikt / Nora Bateson: Therapy / Lars Haga Raavand: Den siste eika / Cathrine Blaavinge Bjørnevog: Endetale / Åsmund Bjørnstad: Ode til DNA-molekylet / Terje Tørrisplass: Fornybar exit / Ishion Hutchinson: Anthropology / Astri Kleppe: Juni / Jonas Gren: Credo / Wayne Miller: Mind-Body Problem / Cheena Marie Lo: Two poems from «A Series of Un/Natural/Disasters» / Rasmus Nikolajsen: Saltstraumen, 7. december 2013 / Durs Grünbein: Libellen in Liberia (Sländor i Liberia) / Morten Langeland: Grønn pose / Gennadij Ajgi: Ansiktet / Marit Bolsø Brodersen: Uten tittel / Ingeborg Arvola: En grunn til at jeg fødte broren din / Knut Ødegård: Dei minste / Naomi Shihab Nye: For My New Grandson / Lars Haga Raavand: Mis fødsel / Aasne Linnestå: Hvor ble det av stillheten? / Rønnaug Kleiva: Medan lyset kjem / Camilla Groth: Dikt / Maria Dorothea Schrattenholz: Dikt / Jon Fosse: Tid i tid / Anna Kleiva: Så kjem lyset / Jonas Gren: Låt döden stanna där nere där den hör hemma / Inger Elisabeth Hansen: Report on the Acidification by Lophelia in the Coral Reefs outside Fredrikstad (translated from Norwegian by May-Brit Akerholt) / Gro Dahle: When a Stone (translated by Erik Skuggevik and Deborah Dawkin) / Terje Dragseth: The Wind Moans (translated from Norwegian by Annebelle Despard) / Eirin Gundersen: Dikt / Steinar Opstad: Library (translated from Norwegian by Ingvild Burkey) / Thor Sørheim: Bornholm / Cathrine Grøndahl: Can Trees File Suit? (translated from Norwegian by Roger Greenwald)Roger Greenwald: The Voice / Odveig Klyve: Bonden ser på pæretreetThe Farmer Looks at the Pear Tree / Geir Gulliksen: (HYSJ) / Emma Warg: Positively Negative / Peter-Clement Woetmann: Nye digte / Frode Grytten: Tusener seglar igjen (framført på støttekonserten «Dugnad for flyktningene») / Gro Dahle: Når ikke engang hvalen kan bidra / Terje Dragseth: Utdrag fra Jeg skriver språketTora Seljebø: Om vatnets redsle / Dan Simpson: Polluting / poem in action / Juliane Rui: Dikt / Aurélia Lassaque: «For å la salamanderen synge» – «Pour que chantent la salamandre» / Sindre Ekrheim: Brev til Svartehavet / Yngve Pedersen: Dikt / Knut Nærum: Overskriftspoesi / Inger Elisabeth Hansen: Rapport fra forsuringen av Lophelia / Vemund Solheim Ådland: Dikt / Tale Næss: Byen vokser / Daniela Gioseffi: The Origins of Milk / Peter Meedom: Dikt fra Vade Mecum / Tone Hødnebø: Tre dikt / Jonas Gren: Dikt / Idar Lind: Nøkken / Hildegunn Dale: Grønt / Jessie Kleemann: Moving glaciers / Anja Utler: ausgeübt. Eine Kurskorrektur. / Kevin Simmonds: Sighted. / Sidsel mørck: Our Common heaven /  Kjartan Hatløy: Dikt / Arild Vange: Responsorium / W.S. Merwin: For a Coming Extinction / Pia Tafdrup: Refleksion over is og sne / Stein Versto: Pilegrim / Tony Harrison: Fiken ved Tyne / Cia Rinne: Dikt / Torgeir Rebolledo Pedersen: «Mammut» / Wera Sæther: Nytt dikt /  Marte Huke: Morgen og kveld på Samoa / Juliana Spahr: Blood Cockles / Bruno K. Öijer: Romans / Agnar Lirhus: Bokstaven J / Inger Bråtveit: Norwegian Wood / Dylan Thomas: Den kraft som driv kvar urt med grøne lunter / Torunn Borge: La de små barna komme / Jenny Wrangborg: Fukushima / Anne Bøe: Dikt fra Frostdokumenter / Kristian Hæggernes: Jorden ligger midt mellom Venus og Mars / Tony Harrison: Opninga av Fruitlity / Åsmund Bjørnstad: Kvalolje / Frode Grytten: Den rasande elva / Johannes Heldén: Dikt fra System / Terje Tørrisplass: Taiga / Stein Mehren: Audhumla / Steinar Opstad: Bibliotek / Göran Sonnevi: Sekvenser fra Bok utan namn / Ellen Grimsmo Foros: Dikt fra Går det an / Monica Aasprong: Sirkelsalme. Remix / Aasne Linnestå: Floratorium // Blomsterrams. / Pedro Carmona-Alvarez: T-Skjorte#115 / Agnes Gerner: Civilisationen har kämpat / Mei-mei Berssenbrugge: Grønt / Mirko Bonné: Oktober, November, April / Lina Ekdahl: Ett strå vassare än Las Vegas / Thalia Field: Dikt fra Redskap for nedtegnelse av det fallende legeme / Thomas A. Clark: Skog utan tre. To sonettar / Per Olav Kaldestad: Rommet. Ramn / Hanne Bramness: Stille sommer / Jonas Gren: Dikt fra Lantmäteriet. / Ingri Lønnebotn: Hunger / Mathias R. Samuelsen: Blekkulfsutra / Hendrik Rost: Notis til den nyfødte / Mette Karlsvik: Når eg har det godt / Rune Christiansen: Politikk / Mona Høvring: Nymfene dro sin vei / Håvard Rem: Påskeaften / Sidsel Mørck: Påminnelser / Torgeir Rebolledo Pedersen: Å pynte kloden / Theis Ørntoft: Fra «Digte 2014» / Casper André Lugg: Naturbarn / Helge Torvund: Kor mykje kostar ein indianar? / Siri Katinka Valdez: Inter-Agency Space Debris Coordination Committee / Helge Rykkja: Endring / Erling Kittelsen: Dikt / Einar Økland: Krisa og havet / Niels Hav: Det menneskelige sind; Human Mentality / Ernesto Cardenal: Cell Phone / Nils Chr. Moe-Repstad: Forgiftninger / Daniela Gioseffi: Waging Beauty as the Polar Bear Dreams of Ice / Einar Økland: Lyset og livet eller You and Me / Arne Ruste: Oteren / Cathrine Grøndahl: Kan trær gå til sak? / Terje Dragseth: Vindene klager / Casper André Lugg: kast oss heller på havet / Ingrid Storholmen: Jordord / Carson/Hødnebø: Glass, ironi & Gud / Liv Mevang Bjerkensjø: Det er vi / Thor Sørheim: Mannen med kjelken / Freddy Fjellheim: The non-fictional porky poetry in excelsis / Freddy Fjellheim: Sakdiktets svinepoesi in excelsis / Moddi: Rubbles / Aina Villanger: Hør røst / Liv Lundberg: Jorden sett fra himmelen / Eldrid Lunden: All reell kritikk er konkret / Gro Dahle: Når en stein / Arild Stubhaug: Kjære Antarktis / Gunnar Wærness: (El regreso de un lago/ Tláhuac-Xico) / Øyvind Rimbereid: Nytt regn / Ruth Lillegraven: Dikt fremført under lanseringen av Forfatternes klimaaksjon lørdag 24. august 2013 / FKAs DIKTAKSJON I AFTENPOSTEN VED STORTINGSVALGET 2013 / Lars Haga Raavand: Til Ola Borten Moe / Øyvind Berg: Til Olemic Thommessen / Paal-Helge Haugen: Til Ketil Solvik-Olsen / Tone Hødnebø: Til Per-Willy Amundsen / Aasne Linnestå: Til Siv Jensen / Gro Dahle: Til Erna Solberg / Sidsel Mørck: Til Jens Stoltenberg // Copyrights til alle tekster: Ansv. redaktør/domeneeier og de respektive forfattere.

 ________________________

Av Sara Sølberg / Foto: Pernille B. Wallvik

 

Jordprøver

 

Såingen priklingen

Hendene i jorden

Den bløte massen under neglene – i hudrillene – i minnet. Spirene –

de nye skuddene.

 

Det som gror.

Det som grodde.

 

Mine føtter vet lite om jorden.

Blokk, leire. Silt sand og grus.

Stein. Brunjord.

Torv.

Muld og humus.

Aerobe og anarobe prosesser.

 

Når kroppen ikke vil mer, skal den reise seg likevel.

Den skal la knoklene synke inn i kjøttet,

den skal forflytte seg over jorden.

Forplante bevegelsene ned gjennom lagene.

Forskyve, forhindre, jordåndingen.

 

Jeg legger øret mot jorden, lytter etter organismene,

bakteriene og mikrobenes prosesser.

Markens kontinuerlige utgravninger.

Hører kun min egen puls.

Forestiller meg et ansikt i jordmørket,

munnens bevegelse

idet den forsøker å kommunisere

sedimentenes sammenpressede hukommelse

Kolloidenes avgjørende strukturer.

Den kjemiske og mekaniske sammensetningen.

Den fysiske og kjemiske forvitringen.

Nedbørens forsuring:

mineralenes frigjøring

Jordsmonnets kontinuerlige forandring.

 

En snegle kryper langsomt forbi

løfter følehornene

som i en spørrende bevegelse

 

Jeg følger den med blikket – drar tungen over jordoverflaten

Kornene festes

knytter meg til fortidene – til her og nå.

Svelger.

Er dette smaken av min framtidige død?

Puster lik en plante om natten.

 

Forvitringsjord, organiskjord, morenejord.

Sedimentærjord.

Flygesand og skredjord.

 

Dannet på stedet.

Flyttet med is.

Flyttet med vann.

Flyttet med vind.

Flyttet ved hjelp av egen vekt.

 

Dine føtter visste lite om jorden.

 

Feltspat kvarts biotitt. Kisel.

Fosfor kalium kalk. Jern og kobber

Fosfat.

Moldinnholdets sammensetning.

Den geologiske stratigrafien.

 

Jeg sålder jorden for spor:

Makrofossiler og pollen.

Hudceller, spytt og DNA. Hår.

Mikroplast og fargesprakende detaljer.

 

Ser sanden – tiden

sildre ned, nå bunnen.

Vender glasset

 

/

Vi takker Sara Sølberg for nyskrevet tekst! Sølberg er født 1983 i Trondheim. Hennes debutbok heter Seismiske smell, for denne ble Sølberg nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris 2016. Hun mottok NTNUs litteraturpris for 2017.

 

________________________________________________________________________________

 

Av Kristin Berget / Foto: © Kristin Folsland Olsen

 

og når det blir lyst blir det helt fantastisk

 

 

Dette landskapet fanger oss    med sine lange strå    En sprø jord sprekker opp i juli
Vi har valgt å skrape fingrene mot denne jordskorpa    få bakterier under neglene
Her holder vi oss fast    Kroppene vokser gir plass til nye kropper
et system utarbeidet gjennom millioner av år    Ta det ikke personlig
at det krakellerer    at det fungerer    Det er evolusjonen som snakker
En stemme som påstår det uhyrligste

 

 

 

 

 

 

 

Et hjerte bytter kropp
fra dyr til menneske
Tåren simulerer både
hav og sorg
pusten en vind
som drar havet
inn og ut
fra land

 

 

 

 

 

 

 

Vi er mennesker her    føder nye mennesker    puster inn sjøluft eller eksos
Er det havet som driver i oss    er det veinettet som navigerer gjennom oss
er det varme som pumpes rundt    magma under    sol over    Bare her kan vi være
Dette tempererte området

 

 

 

 

 

 

 

Utenfor viltgjerdene suser husene forbi    en nedlagt skole    kan hende en
ombygget kirke    Her pågår den sekulære overskridelsen    verktøyene glitrer
under lystoffrør    før et strømbrudd mørklegger landsbyen
og vi lyser opp innenfra

 

 

 

 

 

 

 

Hjernen søker tilflukt i ubrukte områder
lengter etter nye avgrensninger
Hjernen er ikke autonom
den er din og min på deling
støpt i samme form
Bålet brenner i øyenene

 

Vi ber om kullvarme for hjertet

 

Snart er det over
en kropp presses ut av min
Snart er den over
snart er det vi som sover
snart er det vi som lover
vi skal miste alt

/

Kristin Berget har helt siden debuten med loosing louise (2007) vært regnet som en svært spennende poet. I 2012 mottok hun Tanums kvinnestipend og i 2014 ble hun tildelt Stig Sæterbakkens minnepris. Hun var redaktør for Signaler fra 2010 til 2014 og har også utgitt Der ganze weg (2009), Hennes ansikt og Min natur (2013), samt romanen Sonja Sacré Coeur (2015). Nedenfor kan du lese åpningen av Kristin Bergets siste diktsamling og når det blir lyst blir det helt fantastisk, som kom tidligere i høst på Cappelen Damm. Vi takker så mye for diktene!

______________________________________________________________

 

Av Marie Silkeberg  Foto: Tom Langdon

 

Bárðarbunga

 

En blå dimma av svavel från utbrottet ligger över staden.

Ett tunt dis.

Du känner lukten av svavel också i duschen.

Ser låga hus av trä. Korrugerad plåt.

Ett litet plan flyger in mot landning.

Det regnar.

Du blir genomblöt.

Du äter nudelsoppa.

Köttet smakar annorlunda. Tyngre.

Du lyssnar till det kinesiska språket medan regnet öser ner utanför.

Du går ut i det.

Frågar om båten.

Vi hör av oss svarar kvinnan.

 

 

Du ser den blodiga röda färgen i valköttet i kyldisken.

Försöker dricka kaffe utomhus i hamnen och röka den enda cigarett du har kvar i fickan.

Regnet piskar in från havet.

 

 

Du simmar i en stor utomhusbassäng.

Länge.

Som genom vulkanen.

I lavaströmmar.

 

 

Epilepsi. Syner.

Psykos. Syner.

En blå dryck för mörkerseende.

 

 

En kvinna börjar tala med dig i omklädningsrummet.

Säger att hon känner igen dig. Sett dig ofta.

Det är första gången säger du.

 

 

Du ser en regnbåge över himlen.

En film om havet säger du.

Hur ön ligger i havet.

Deep in our memory.

 

 

Du träffar en kvinna från Uruguay.

Med far- och morföräldrar från Polen och Ungern.

Som nu bor i Australien.

Hon berättar att det utanför lägenheten hon hyr

ligger högar med sopor.

Att hon en morgon såg en kvinna stå till midjan i sopberget.

Att hon använde ett redskap för att skyffla fram något ätbart ur det.

 

 

En man och en kvinna från Montreal bredvid er stelnar till.

Really?

Det verkar ju som om välståndet kommit tillbaka säger de.

 

 

Hade de kunnat göra något bättre frågar du en kvinna.

2008.

Något radikalare svarar hon.  

 

 

 

Du går till loppmarknaden i en stor barack.

Ser tröjor. Armband av lavastenar.

 

 

Böckerna i floden. Helt blå av bläcket tänker du.

Minns du.

Staden som utplånades.

 

 

Scenens minne säger hon.

Spöket i Hamlet.

Hur det ska tolkas för döva.

Först senare tänker du att du förväxlade ljuden.

En teater för de döda.

 

En analogi mellan gåva förlust och skådespel säger hon.

When you give what is most precious to you.

You become nothing.

 

Du ser drivhusen av glas. Uppvärmda av ångan.

Hur de lyser i det mörka landskapet.

Den största öknen i Europa säger han.

Lavafälten.

Två tusen eller tjugo tusen små eller stora jordbävningar i veckan.

Kontinentalplattor.

De glider isär med två centimeter per år.

Medan ni rör er över skrevan mellan den euroasiatiska

och den amerikanska.

På andra platser närmar de sig varandra säger han.

Vid Himalaya t ex.

 

 

Den längsta perioden utan sol sedan man började räkna.

Men du hör inte i vilket decennium eller århundrade.

 

 

Du väntar länge på att gejsern ska stråla.

Till sist gör den det.

Strålar.

I hällregnet.

Du tar ett steg bakåt när det händer.

Ser den växande bubblan sekunderna innan.

Känner sulfatlukten.

Vattenfallet.

Vattenkaskaderna.

Den stora dimman av vattendroppar.

 

 

Likheten mellan Japan och Island tänker du på.

Om likheter finns.

       

             

Inte i kväll heller åker båten ut mot norrskenet.

Ringer en kvinna och säger.

 

 

Den hetaste platsen på jorden säger han.

Under glaciären.

Exploderande lava när vulkanen får ett utbrott.

Och det smälta glaciärvattnet strömmar ner i kratern.

 

 

Eller den lava som flödat ner i sjön och kylts ner.

Varit så het att den varit så lätt att den flutit på vattnet.

 

 

En ny kontinent sa hon.

Ett sätt att leva.

Inte ett land.

En stad.

Bottnen av en djup fjord.

Landhöjningen pågår fortfarande.

 

 

Du ser en citronfjäril vid Eyjafjallajökull.

Hela sommaren 2010 åkte jag genom svarta moln säger han.

 

 

Två flöden. På var sin sida om byn.

Bryr sig japaner om den franska revolutionen tänker du.

När han berättar att det sägs att det stora utbrottet 1780

var orsak till revolutionen.

Hungern det skapade i Europa.

De långa åren av svarta moln som täckte halva kontinenten.

 

 

Ni kommer till en svart lavastrand full av stora isblock.  

 

 

Nowhere.

Till Antarktis kommer man.

Om man åker rakt söderut säger han.

 

 

Den japanska kvinnan somnar i bussen. Sedan en till.

De ser ut som människorna i Tokyos tunnelbana.

Den djupa sömnen.

 

 

Hong Kong säger hon att de kommer ifrån när du till sist frågar.

 

 

Du vill inte vara i regnet en minut till.

Men ändrar dig precis när du kommer in i rummet.

Springer mot båten.

Hinner precis innan den lägger ut i mörkret.

Reykjavik försvinner.

Regnet upphör.

Kylan tilltar.

Men du märker det först senare. När kylan gått in i kroppen.

Är märkligt lycklig.

Du lyssnar på kaptenen när han läser dikter med isländsk accent.

 

 

Blush upon the cheek of night

posthumus uneartly light

 

 

Ni kretsar.

Står stilla.

Inget händer.

Folk går ner under däck.

Somnar rakt över borden.

Du går ut igen.

The northern light säger kaptenen och ställer sig bredvid dig.

Pekar.

Can you see it?

Ett vitt moln ser du bara

Kanske.

Jag är van säger han.

Det är därför.

Jag ser aktiviteten.

 

 

Hur många timmars tidsskillnad tänker du.

Hur timmarna räknas.

Från en plats som fortfarande är ung.

I geologisk menig.

 

 

Short minutes of joy are so rare now skriver han.

Russia is reaching hell in full rage.

 

 

En fontanell tänker du.

Där världen öppnar sig. Uppåt. På klotet.

Som roterar oavbrutet. I sin gravitation.

 

 

Ät den med stängd mun säger värden.

Om den ruttna hajen.

Låt tungan smaka den.

Och smaken stiga upp i pannhålorna.

Svep brännvinet.

Drick hela glaset.

 

 

 

/ Utdrag ur Atlantis (2017)

 

//

Marie Silkeberg (f. 1961), är poet, dramatiker, översättare samt professor i litterär gestaltning vid Göteborgs universitet. 2004 mottog hon det prestigefyllda Sveriges Radios Lyrikpris för Sockerplan, säger honAtlantis är hennes senaste kritikerrosade diktsamling, den elfte i ordningen. 

____________________________________________________________

 

GroDahle

Av Gro Dahle / Foto: Alf Øystein Støtvig

 

 

Du og jeg

 

Vi drar ut båten igjen.

Du på den ene siden,

Jeg på den andre.

Det er tyngst i starten.

Vekten av oppgaven, ulysten.

Bare det å tenke det, bare det å begynne,

komme oss dit, komme i gang, finne gripetak.

Vi velter den rundt, vender den,

snur den i riktig retning.

Bare det

er en altfor stor oppgave,

for tungt, for mye, for langt.

Den skal helt ut til havet

ett trekk om gangen.

Ikke tenke for langt, bare begynne.

 

Vi teller til tre og trekker,

teller til tre og drar, skyver, sparker i fra.

Båten sklir tungt gjennom gresset.

Du sier

at vi ikke kommer til å klare det,

Du sier

at det er en håpløs oppgave.

At det er umulig.

Du sier at vi ville kanskje ha klart det,

om vi hadde vært flere.

Da ville det vært enklere.

 

Vi kan ikke gi opp, vi kan ikke la være,

vi må bare ta ett skritt om gangen

og ett skritt om gangen,

drar framtida mellom oss,

skyver håpet framover,

du på den ene siden,

jeg på den andre

og viljen mellom oss.

 

Plutselig

er det flere

med oss, bak oss, rundt oss,

på alle sider, på alle kanter,

skyver sammen, trekker,

og  vi klarer det, vi klarer det,

det går lettere,

vi er på vei,

båten på vei ut.

 

 

Video: Marius Kolbenstvedt

 

/

GRO DAHLE (f. 1962) er poet, forfatter og skrivepedagog. Hun debuterte med diktsamlingen Audiens i 1987, og har i tillegg til voksenbøker i forskjellige sjangre gitt ut flere prisbelønte billedbøker.

Dette diktet ble bestilt av FKA og fremført under diktaksjonen «Poeter, trommer og trompeter» i Gamlebyen, Fredrikstad, 22. juli 2017.

 

________________________________________________________________

 

Jonna_highres

Av Joanna Rzadkowska

 

Flo og fjære

 

Sommeren angriper sansene,

for varmt, for kaldt, en bølge av salt vann

skyller over håndkleet, håret blir stivt,

avrevne seil flagrer, en bustete måke skanner vannet,

sulten på lunsj.

 

Støvet ligger over fortauene som et laken.

De brutalistiske bygningene utenfor Ring 3

vokter byen.

 

Stormene herjer

mens vi sitter i parkene,

drikker øl, kysser, skreller av nylig solbrent hud.

 

Og byen sender støv i vår retning

lag på lag,

pudrer ned ansiktet.

 

Det er høst og folk hamstrer ullklær.

Det er vinter og folk fyller skiløyper og solarium.

 

Det er vår og det blir vår igjen og igjen og igjen,

og vi har glemt alt vi lovet oss selv på videregående,

da vi var med i Natur og Ungdom og arrangerte demo mot Irak-krigen.

 

Syndeflommen er på vei, og vi har glemt eksistensialismen,

de svarte pologenserne, Sartre, Beauvoir og le choix.

 

Det er valgår og jeg er sint hele tiden.

 

Støv er døde hudflak, ifølge en venninne,

og grunnen til at jeg er kronisk tørst

uansett hvor mye jeg drikker.

 

La oss dra på charterferie mens teknokratene

administrerer

landet.

 

Uskylden som mennesker aldri mister

forsvinner i flom og elektriske gnister.

 

I Hellas er det 48 grader, en sandbølge fra Sahara

har dekket alle bilene. I Egypt ble to turister etterlatt

ved Sinai-fjellet av falske reiseledere.

 

Brakkvannet har feitet opp Oslofjorden. Det er oversvømmelse i kjellerne

på Grünerløkka, i Dronning Eufemias gate arrangerer krabbene

drikkelag. Tre tusen blåstål og grønngylt har flyttet inn i en svart

Volvo V70, tidligere eid av Kåre P.

 

Heten er fremtiden vår.

Varmen og vannet.

 

/

Video: Marius Kolbenstvedt

 

/

Joanna Rzadkowska (f. 1986) er psykolog, poet og oversetter. Hun debuterte med Gjentagelsestvang i 2012, og i 2016 utkom hennes andre bok Luftmensch.

Dette diktet ble bestilt av FKA og fremført under diktaksjonen «Poeter, trommer og trompeter» i Gamlebyen, Fredrikstad, 22. juli 2017. 

 

_____________________________________________________________________

 

By: Nickole Brown / Photograph by Kristin Shelly 

 

 

MERCY

 

Speak, beast.

                       Speak.

 

            Curled suburban cuddle in front of the fireplace,

            possum-dreaming and paw-kicking, your fur

            a tumbleweed down the waxed hallway, your ears

            cropped and your tail docked,

                       speak.

 

            Or how about you? Yes, you: spotted neck stretched

            towards what’s left of your acacia trees, neck as long as

            a man’s grave is deep, I need you to fire that impossible

            distance between your heart and tongue and

                       speak. Speak,

 

            you barred owls with the pink tip of a poisoned

            mouse dangling from your beak, all your many neck bones

            hinged in one spot so you can pivot your blinking

            face to me. I am watching; I am waiting;

                       look at me and

                       speak. Speak,

 

            you black snake drowsing on the hot blacktop,

            your forked tongue remembering the long kiss

            of voles in tall grass, a memory gone when the woman

            runs over you—then twice again, just to be sure. I need you

                       to speak. Speak,

 

            you jittering squirrels, you murder of crows, you quarrel

            of sparrows, you pitying of turtledoves, you everyday

            outside flick of life at the mercy of these coming winds, these rising

            waters filthy and licking with flames,

 

                       speak, sing to me, caw and fuss

                       among what brittle branches

                       left, I have opened my windows;

 

                       I am listening.

                       Speak,

 

            you hellbender—giant salamander you are—a rarity

            now put on educational display, you eel-looking

            haint once pulled up by fisherman in these mountains.                 

            No one knows who you are anymore;

            you must make us remember. Turn your

            slack maw to my tapping on the bent plexiglass

                       and speak.

                       Say what it is you need to say.

 

            Oh, and then you. You with your thick skull blown apart

            with a high-caliber swagger, your memory long

and your once trumpeting

           gone, speak to me

           from beyond.

                       Tell me

            what it was to have those ears of yours in fury,

            raised like giant gray flags, how hard you fought,

            and even once shot how you just stood there

            confused, already dead but refusing to fall

            until your knees buckled, the rest of you slumped,

            and the great pillars of your tusks were

            chain-sawed from your face. I need to hear especially

            from you: I have a photo here of a man

            grinning with your lopped-off tail in his fist.

            I need you

                       to speak, dammit,

                       speak.

                       Say what it is you need to say. Or how about

            you: kin to him but safe in a cage, I’ve heard your placid

            chewing at the zoo—you took a sweet potato

            from my hand with the wet, breathing end

            of your trunk, slid it into the deep

            socket of your mouth.

                       I know that sound—

            I smiled at your keeper, fed you another treat, but now,

                        now, I need to you to speak.

                       Try it—swallow down

                       that food and flex

                       your tongue, push out the

                       grassy air from those

                       miraculous lungs.

                       I am waiting;

                       we are all waiting.

                       I am begging. Please, beast.

 

                       Speak.

                       We are running out of

                       time:

 

We are skinning you and stretching you and stitching

your hides; we are rendering you down into cures

and balms and pills; we are hungry and growing

fat and going on diets and growing

hungrier still. There are so many of us, and what’s left of you

are swaying in pens, rocking from side to side, aching

and craving and thinking—I know you are thinking—

but not saying a damn word.

 

            No, not one, not one,

            which is all we need,

            I swear—all of you,

 

you birds and cicadas, all you flying, leaping, vine-grabbing

canopy beings, all you furred and quilled things too,

or you chittering in your burrows and hiding the dark—

step from the mouth of your dens and speak.

 

            Listen to me,

            you belong here,

 

you with a mouth full of milk, with dirt under your claws, all of you

rooting and panting and hibernating and ruminating and standing

by the fence, watching us speed past in our cars.

 

            Listen to me.

            I need you to wake up,

            wake up to say

            just one word.

 

We can start slow with the low pleasure

sound, the delicious mmmm that closes the door to home,

 

then growl out that middle vowel and what comes after,

let the back of your throat issue forth a warning

and mean it, get angry with me,

because you’ve had enough, because if you don’t find these sounds

 

there will be nothing left.

 

Now, you’re almost there—

 

pull back your lips if you have them, show your teeth

if you have them, hiss, let out all the air, whatever air is left

and in doing so take us back to all our beginnings

with the sound of waves, with that final syllable—sea.

 

            Now try again.

            Try again.

            Try, please try.

 

            All at once.

            It’s such a small

            word on which

            your lives depend.

 

            I’ll do anything.        

            Please, beast. Speak.

            Say it, with me now:

            Mmmm-Errr-Seee. MmmErrSee. Mmerrsee. Merr-cy. Mer-cy. Mercy. Mercy, mercy.

            Now, please. Try. Try again.

 

            Repeat after me

 

 

//

 

You can listen to Nickole Brown reading the poem here:

 

//

NWCC is so happy to introduce Nickole Brown to our readers, also because she is a new member of our Editorial Board.

After studying literature at Oxford University Brown became the editorial assistant for the late Hunter S. Thompson. She worked at the independent literary press Sarabande Books for ten years. Her first collection, Sister, a novel-in-poems, was first published in 2007 by Red Hen Press and a new edition will be reissued by Sibling Rivalry Press in 2018. Her second book, a biography-in-poems called Fanny Says, came out from BOA Editions in 2015, and the audio book of that collection is now available. She was an Assistant Professor at the University of Arkansas at Little Rock for four years until she gave up her beloved time in the classroom in hope of writing full time. Currently, she is the Editor for the Marie Alexander Poetry Series and teaches periodically at a number of venues, including the Sewanee School of Letters MFA Program, the Great Smokies Writing Program at UNCA, and the Hindman Settlement School. She lives with her wife, poet Jessica Jacobs, in Asheville, NC, where she volunteers at a four different animal sanctuaries. Currently, she’s at work on a bestiary of sorts about these animals.

NWCC says thank you for the poem! /

 

__________________________________________________________

 

Av Torgeir Rebolledo Pedersen

 

Hvem har heist sin flaggspett opp

 

Hvem har heist

sin flaggspett opp

igjen i dagen

vakre hviledagen Gud

og Hvermanns hviledag

hvem er det

som vil minne meg på

hva jeg har slått rot i

selve livet?

jo, det er

det gamle liket

livet

Juralaget

Krittlaget

og det en gang

fjærløst flyvende

pterodakyle

jo det er livet

tidsmessig fjærkledd

i henhold til

evolusjonær praksis

hannen med

trykkavlastet kranium

heist opp trommende

på toppen av en telefonstolpe

som alle tråder

har forlatt

en flaggspett

unplugged på et

blikkbeslag

slik all verdens

trommere har

trommet avant gárde

krigstrommere og

fredstrommere

slik Gene Krupa trommet

slik Keith Moon

trommet til seg

dop og damer 

slik vi som guttetamper sto

i lette sko

der tæla gikk

og kappet land

for pikers blikk

 

slik hanner deler

verden seg imellom

slik flaggspetthanner

trommer seg revir og

trommer til seg hunner

ikke som one night stands

men trofast byggende til

høsten skiller dem

setter bo

og aler avkom opp

som igjen skal

tromme skogens ro i stykker

en mulig

søndags morgen

alt for tidlig i april

og dele verden seg imellom

trommende

men

hvem svarer

ingen svarer

skogens hunner tier

for tidlig?

nei, kanskje tvert om

er det

for sent?

jeg spør

og spør igjen

om er det er heist og firt

av samme hånd

alt som er verdt å

tromme for?

det nødtørftige

(for slekt

og slekters gang)

 

rituelle

som revelje

ved morgengry

og tappenstrek

ved solefall

 

 

Video: Marius Kolbenstvedt

 

//

 

Torgeir Rebolledo Pedersen (f. 1949) er utdannet arkitekt og debuterte med Tidr i 1983. Han har siden utgitt en rekke diktsamlinger og vunnet flere priser.

Dette diktet ble bestilt av FKA og fremført under diktaksjonen «Poeter, trommer og trompeter» i Gamlebyen, Fredrikstad, 22. juli 2017. 

 

_______________________________________________________________________

Av: Signe Gjessing / Fotograf: Robin Skjoldborg, 2013

 

Med let rystende hænder

 

Med let rystende hænder udhuler jeg solen og skriger grå hede ind i den, pladsens hede, hvor duerne er, deres største suk hidtil, som et nedtrådt hav, er en plads i solen, en åben plads, såret åbnes som et ubestøvet formiddagsblad

det flimrer, og hvor uforsigtigt

zebraerne formidler vores striber, vi kan kun se på,

en stige, siger de andre, kan du ikke se, at al den flimren knækker som en stige –

 

I formulerer blod og harker poesi, undertekster til heden, siger jeg så, som akavet massage mellem

verdens myoser går I snart gåsegang, snart sort sol

– alt efter om duerne er sultne eller tørstige –

i gåsegang rinder I, som sort sol fodrer I; kaster jer ud som salt i såret

 

men saltet er sat på vand og brød nu,

lad duerne være

 

åh

er det virkelig mig, der skal have det sidste ord… det er unødvendigt. Jeg vejer stilheden op mod et

A4-ark, så indretter vi dueslaget i et kompromis. De ville flyve i en stor bue udenom et kompromis.

 

(Fra Ud i det u-løse, 2014)

 

//

Signe Gjessing, født 1992, dimitterede i 2014 fra Forfatterskolen, samme år debuterede hun som forfatter med digtsamlingen UD I DET U-LØSE. For den bog modtog hun debutantprisen Bodil og Jørgen Munch-Christensens Kulturlegat.

I 2015 udkom Signe Gjessings anden digtsamling, BLAFFENDE RUM NÆNNENDE ALT, og i januar 2017 er hun aktuel med sin tredje udgivelse, IDEALE BEGIVENHEDER.

 

_________________________________________________________

 

Passbilde

Av Helene Hovden Hareide

 

Vekkarklokker for bjørnar

 

I

 

            og så er det nokon som dreg

dyna av dei og skrik

 

                                   heisann, heisann

 

 

verdas tristaste isbjørn

                heiter Pizza, og bur

på eit kjøpesenter i Kina

 

 

            seinare i sendinga

skal vi også høyre om jerven

            som trur at paradis

er i Bymarka, der

            gjøken sitt fyrste ko-ko

kjem tidlegare for kvart år

 

 

god morgon, det er

på tide å vakne

 

 

 

II

 

dagens fisk

smakar som kunstgrasbane

            salaten som cocktail

            og isen

 

som ingenting

 

er det eit teikn i tida

            når isbjørnbinnene byrjar å

ta med seg ungane på bytur?

 

 

 

III

 

finst det instruksjonar som er lette å forstå?

 

lat oss spørje Sofia April og

            Bjørk Leonora, dei kan alt

om klimakrisa, dei har full oversikt

            over den globale

oppvarminga og issmeltinga

på polane, men dei veit

ingenting

 

om skogen

bak huset

 

 

 

IV

 

god kveld, vi er eit halvt minutt

            nærare midnatt, og Pizza

vil gjerne sende ei helsing

            til slekta i Kamtsjatka

som han veit er vakne på denne tida

 

(sjølv om dei ikkje burde vere det)

 

 

 

V

 

Når såg du sist ein bjørn? spør Bjørk

 

Sofia svarer

 

i går

 

såg eg ein bjørn ved

            frysedisken sine

kvite breidder

 

            den sto og stirra inn

i to kalde lakseauge

            som om det var ei hamn

 

 

/

Helene Hovden Hareide (f. 1989) kommer fra Hareid og er masterstudent i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Hun har tidligere vært elev ved Skrivekunstakademiet i Bergen, og blitt publisert i ulike tidsskrift, bl.a. Vagant og Prosopopeia. Vi takker for dikt!

________________________________________________________________________

Av Liv Mevang Bjerkensjø

 

Kjærlighetens lys

 

Mellom hjerteslagene

minnet om det som var

Kjærlighetens lys

mellom barnets fingre

Kjærlighetens lys

i dådyrets morgenpust

Kjærlighetens lys

gjennom sjøfuglenes vinger

 

Mellom hjerteslagene

minnet om

det ville gressets hymner

som overdøver døden

brudens bukett med konvaller

de klare dråpene av regn og forløsning

i håret, i lyngen, i sanden

da vi gikk ut mot det stigende havet

 

– – –

 

Jordas sønderraste ansikt

Her hadde konvallene sitt feste

og barnets fingre sitt lys

 

Her gjenstår

og gjentas

(som en hånd på pannen

som et refreng)

 

Kjærlighetens lys

 

Se video her. Video: Marius Kolbeinstveit

 

//

Liv Mevang Bjerkensjø debuterte med «Ordskygger» i 1986. Hun ble straks bemerket som en lovende lyriker. Allerede året etter utkom «Gjennom stenen» (1987). Deretter gikk det bare to år før «Det indre seil forelå» (1989), og to år etter det igjen utkom hennes foreløpig siste diktsamling, «Et nytt lys» (1991). De siste årene har hun vært aktiv med opplesninger i hjembyen Fredrikstad, bl.a. i Missa Poetica (2014).

Dette diktet ble bestilt av FKA og fremført under diktaksjonen «Poeter, trommer og trompeter» i Gamlebyen, Fredrikstad, 22. juli 2017.

 

______________________________________________________________________

Av Morten Langeland/ Foto: Rolf M. Aagaard

 

Anti-gone

 

Tranene har ødelagt min søkehistorie fullstendig.

Språk er to-vendig teknologi.

Siles gjennom mennesker.

Eget avtrykk er virus.

Slam.

Produktrester.

Flass.

Retninger er oppskrytt.

Stedet er her, tiden er nå.

Det er ganske random.

Likevel helt unikt.

Tilfeldigvis spørsmål om perspektiv.

Kunst finnes på en skala.

Skala er latin og betyr stige.

Kall det optikk.

Spinoza ble blind av å støpe linser.

Det brant han ikke for.

Kan du tenke deg noe mer gjennomsiktig støv enn glasstøv?

Øynene vokste ut av hodet.

Historisk sett.

Popp.

Eller, det sa PLOPP da øynene falt uti verden.

Vi har gitt oss hen til teknologien.

Petersplassen er sikkert full av folk nå.

Om to hundre år var kroppene våre oppløst.

Ikke engang ting.

Det kunne, egentlig, vært til vårt beste, å være del av noe større.

Antigone antigone kalte Linné tranen.

Menn og trær mister håret fra toppen først.

Trær sprer seg med vinden.

De skal alltid være så dramatiske.

Fuglene på landet er minst to kapitel.

Ett kilo meitemark, slyngende i tarmsystemet.

Tranen er i slekt med storken.

Å være barnløs er ingen skjebne.

Barn er fysisk forankret i oseanfølelsen.

Kunst er å mestre sine assosiasjoner.

Mestring er å gi seg hen.

Er det fest?

Næh, traneskrik.

Og siden blafrer.

Stillhet, hva er det?

Vinden streifer i trekroner i treverksveggene.

Klukkende i brønnen.

Surkling lengst nedi lungene

Et nedlagt sagverk i de svenske skogene.

Vannfall på en drøy meter.

Forsärla reder under fossen.

Eneste fugl med så høy sang at den høres over fossefallsbruset.

Gul og hvit som citronfjärild.

Som gåsungene.

Et kantet badekar ligger tomt for fôr på tunet.

Dyrene er kjørt bort.

Heller ikke de døde naturlige døder.

Over i jorden den der hvite knoken.

Den der surklende neven.

Marg er vi.

Sola kaster opp alle himmelretninger.

Barn leker med lysbrytere.

Nøden lurer rundt hjørnet.

Når man har fått sine egne barn vil man høre hva de gamle sa.

Hva sa du?

Oteren er tilbake.

Slafser og glor.

Schlafsa sjafse.

Hva sa du?

Schlafsa sjafse.

Jeg kjente den først ikke igjen.

Siden så jeg jeg hadde sett en oter i en tv-reklame.

Ansiktene er lysere innenfra.

Liksom gåsungene spankulerer på seg fjær.

Smykker seg med aldring.

Gränsleggingsprotokollene interesserer nok et mindretall.

Grenselegging er vår tids – dette årets – heteste sak.

Skogen er et kulturmuseum.

Viser fram gran fra kongler.

Tømmer dem for frø, ekornaktig.

Sår frøene i jord, drivhus.

Setter ut plantene etter avvirkningen.

Stammene skal til sagen.

Hest og kjerre eller fløtet i elva.

Slipes sønder til grøt.

Kokes opp, vaskes til, blandes med lokalprodusert svovelsyre.

Papirmassen tørker sakte innfor rammene.

Avisene leses fort.

Det gamle europa synker under Øresundsbroa.

Vi patter på oksygenstilførselen.

I det norske akvariet.

Gjennomsiktig som glasstøv

For tretti år siden stoppet ikke en gang tranene.

Numera, här.

 

//

Vi takker Morten Langeland for diktet som ble skrevet til Klimaaksjonen på Månefestivalen.

_______________________________________________________

 

By Tone Hødnebø

 

Three poems

 

1.

The river is greenish black,
three swallows flying above us
and no matter how long I keep looking
my eyes are infected.

Two dragonflies brushed the water,
a swan came too close,
and I thought that this is the total
of each and every part.

/

 

Elva er grønnsvart,

tre svaler flyr over oss

og uansett hvor lenge jeg ser

er øynene mine betente.

 

To øyenstikkere streifet vannhinnen,

en svane kom for tett på,

og jeg tenkte at dette er summen

av de enkelte delene.

 

 

2.

The wind intensifies,
the evaporation from the skin lessens,
every touch is eliminated, 
and that which is most dear to us.
While I was walking in circles
what I wanted to solve vanished,
not according to a mathematical equation:
But how do we forgive the ones that love us.

 

/

 

Vinden øker,

fordampningen fra huden minsker,

alle kjærtegn blir slettet,

og det vi holder mest kjært.

 

Mens jeg gikk rundt meg selv

forsvant det jeg ville løse opp,

ikke ifølge en matematisk formel:

Men hvordan skal vi tilgi de som elsker oss.

 

 

3.

To know a person all your life

can be a method of measuring the world,
and I don’t even know what you are dreaming.
Complications needs to be untangled 
to turn the world towards the world.

I am searching for a sentence
while the flowers grow and wither 
according to the seasons 
just like an embroidery.
The leaves unfold, chlorophyll scattered,
the tree becomes greener.
The bees buzzing and buzzing in the garden.

 

/

 

Å kjenne et menneske hele livet

kan være en målestokk for verden,

og jeg vet ikke engang hva du drømmer.

Det besværlige må knytes opp

for å snu verden inn mot verden.

Jeg leter etter en setning

mens blomstene gror og visner igjen

i takt med årstidene

akkurat som et broderi.

Bladene folder seg ut, klorofyllet spres,

treet blir grønnere.

Biene surrer og surrer i hagen.

 

 

//

Tranlated by Cecilie Dahl/Tone Hødnebø 2017. NWCC says thanks a lot for the poems!

 

_______________________________________________________________

 

Av Göran Sonnevi

 

NÄR VI KOM HEM LYSTE FÖR OSS HIMMELENS STJÄRNOR; 2014

 

Vi ska vara i den död som kommer   Eller den

som inte kommer   Den som är livet   Sådant

det är, i sin ångest och i sin glädje

Telefonen ringer   Det är vårt barn

som önskar god fortsättning   På det nya året

Jag berättar om min oro   Någonting annat vore

lögn, och så vill jag inte börja året   Sådant är

magiskt   Om svart eller vit magi vet jag inte alltid

Men änglarna kommer i alla sina färger   Också åldrade

Jag talade också med dödsänglarna   Också de vill leva

Det är bara som levande man kan önska sig döden

Vi firade nyåret med vännerna i stan   Det var också

Lenas 75-årsdag   Vi hade fruktsallad med oss   Andra

kom med kakor, tårtor   Det fanns stor värme

Alla är vi gamla   Samtalen kom   Om fåglarna   Att de

blir färre, och oron över det   Jag berättade

om den lilla flocken med domherrehonor jag sett tidigare

på dagen  Och om alla steglitserna i november   Men

i skärgården vid Lygna är det nästen fågeltomt   Döda fåglar

Fåglar som inte får ungar   B-vitaminbrist? Men i så fall

av vad?   Jag beskrev de två silltrutungarna på Klara

kyrkogård i höstas   Vi talade om fiskarna   Om svamparna   Lena

äter den ringlösa flugsvampen, sade hon, men det var längesen

hon såg någon   Jag talar också om Swedenborg, hans liv som

hemlig agent   Om den jakobitiska komplotten   Om Karl XII som

byggare av Salomos tempel och som ledare för ett mystiskt korståg

med judarnas nödvändiga återkomst till Palestina   Föreställningarna

är många   Vi talade om makrillstimmet vid Kalvön, hur de jagade

skarpsillen i flock   Deras snabba, skimrande rörelser över bottnen

Deras munnar öppna   Skarpsillen hoppade upp över vattnet för

att komma undan   Under allting   Under hela historien fanns döden

som osynlig närvaro   Telefonen ringer igen, det är din syster   Du

är ute och går   Tid   Mat   Vin   Allting går mycket snabbt   Synerna in

i de andras liv   Vad ger jag av mitt liv, utom historierna   Jag

säger inte min oro, eller att jag går på penicillin   Rosfeber   I

foten   När vi kommer hem på natten ser det inte bra ut   Sömnen kommer

snabbt   På morgonen ser det något bättre ut   Vilket slags bakterier?

Vår tid har varit den korta tiden med fungerande antibiotika   Inte

i den tidiga barndomen, men sedan   Kanske är denna tid nu slut

Tolvslaget kom   Vi hörde diktläsningen i radion, om det eviga

Det är nog inte så evigt   Sedan också klockklangen från stadens

kyrkor   Genom det öppna fönstret   Maria Magdalena   Katarina   Vet

inte vilka fler jag hörde   Det var flera   Själarnas klang rörde vid varann

Varje dags kamp   Agoni eller inte agoni   Kärlekens klang, nu   To exaiphnes,

det ögonblickliga   Också i sin minsta form   Den infinitesimala klangen

Dess finförgreningsform   På förmiddagen hör jag på Mozart   Stråk-

                                                                                                                    kvintetten

i C-dur   Den jag en gång hörde   Var det den som slungade mig, epileptiskt?

Eller i någon annan kovulsionsform   Oändligheterna som brände mig,

                                                                                                                       utan rök

Vi vet inte vart vi går, eller ens var vi går   Vi vet bara att vi går

Jag kysste dig med öppen mun, älskade vän   Smakade din salivs ljuvlighet

 

 

/

Forfatternes klimaaksjon.no har fått lov til å publisere diktet «När vi kom hem lyste för oss himmelens stjärnor; 2014», hentet fra Göran Sonnevis siste diktbok Sekvenser mot Omega (2017). Som i hans forrige bok fremskrives her de historiske og naturhistoriske perspektivene til en språkbildenes stemme som ikke lar leserne i fred. Det er en utvidelse, og et tillegg. Det er en lyttende poesi, en insisterende poesi.

Les også Freddy Fjellheims anmeldelse av boken her.

Vi takker Göran Sonnevi!

 

N_Svenne_selvportrett

Av Nina Svenne / Tegning: Nina Svenne

 

Tre dikt

 

Det stille øyeblikket slår meg. 
Myra drukner i lyset. Her 
trengs ei glassmor for å skjære meg 
ut i klare dagen, men hvem 
går tur med diamanter i lommene? 
Hvis våren slipper meg 
så skal jeg gjøre myra et morstykke, 
for midt i dagen drar en sørgesang 
igjennom sumpskogen. 
Fingersoppen brer seg djupt i munnvika.
Jeg gjør lange ører, store øyne. 
Jeg sitter fast i ormegraset, hører
myrkleggbarna hviske bakom bladet:
er det oss som drar?

 

/

 

Verden bæres blå 
og bleik. Verden bæres 
bort på likstrå.

Gjennom skogen 
trasker leppeblomsten trassig, 
fyller flaska si med drikk. Bekken 
dufter bimmelim.

Leppeblomster lærer aldri, setter bo 
i røys av lærepenger, et i sudr, et i austr. Haug av gull 
og sølv og køl, og sin egen fjerne duft av patchouli. Spørs 
om leppene kan strekkes lenger, ut i vestr, opp i nordr.

Jeg kryper under bladet. Mange paddelopper hopper ned 
i avgrunnshallen. Ormer dormer djupt i huden. Fluer 
springer ut fra fjes og armer.

Rull meg inn i blomsterduken, 
ikke dra i kjolen min, grav meg ned 
i tisselura. Stråa dirrer lett i varmen

 

/

 

Lyngen lukter ikke godt. Du klør
deg litt i navlen. Jeg kom og ville sprenge 
årer. Spikra hull i bøtta. Knakk et bein og 
knakk en arm, nikka til og kakka skallen.
Det er ikke avklart ennå hva 
som skjer i tundradalen.

 

Nikke, nøkke. Rosa myrkleggblomster 
ligger strødd på alle vierstubber. Kjenner det 
når bånda brister, at jeg må 
sånn grusomt
tisse.

 

Bitteliten bjellebror, 
myrmorskjørt av ull og søndagsskjorte. Varmen 
stråler under huden, myra buldrer under beina, 
vinden rusker i busker, i dusken, 
i håret. Bjeller kastes over kammen. Skallen 
knitrer. Skogen løsner!

Det er ikke avklart ennå hvem av oss 
som ligger her og blir til knokkel

 

//

 

NINA SVENNE, f. 1962 i Drammen. Hovedfag fra Institutt for Farge, SHKS. Lektor i formgivningsfag. For tiden student ved Forfatterstudiet i Tromsø. 

Forfatternes Klimaaksjon takker for dikt! 

 

________________________________________________________________

 

Av Liv Sejrbo Lidegaard / Foto: Malte Tellerup

 

Dikt

 

det kræver mod at sige

det her

 

brug mig, vågn op


 

længes alt for meget

efter det navnløses væsen

elsker det ubetinget

en verden hvor vi er mere ensomme

mere sammen

 

det usentimentale i naturen giver mig håb

ved ikke hvorfor

 

lidt på samme måde som når nogle mennesker taler sammen og lytter

 

og faktisk prøver at svare hinanden

 

te og blade

at gøre et sted muligt

hvor noget kan stå

 

trækker vejret

hvirvler bladene op

 

proklamerer: en ny tid skal begynde

lyset svinder ind

 

lad det gå

 

 

her er bladene i gang med at dø

 

en navnløs pige

lige født

aldrig følte de sig så meget som dyr

 

stadig blod i håret

de havde ellers prøvet at soignere hende

 

lyset der kommer fra hendes øjne

måske er det det

 

i badet vasker jeg hår og tænker ok

det var så heller ikke sjovere

 

tænk at vi skulle opleve den her

efterårets dødsfest

 

og se nu der, en flok

en sindssyg gople

der består af selvstændige små væsener

der bevæger sig sammen

 

hvad er det for nogle

nye måder at leve

der hele tiden dukker op

 

 

//

Liv Sejrbo Lidegaard, f. 1986, debuterede med Fælleden i 2015, redaktør på forlaget OVBIDAT, ekstern lektor på Københavns Universitet, underviser på Dansk Talent Akademi og bosat i Vemb. Diktet på denne netside en sekvens hentet fra Fælleden

____________________________________________________________________

 

Av Gunnar D. Hansson / Foto: Jäger Arén

 

Nya dikter

 

 

(Generationsdikt)

 

1800-talsfrågan vid kraniefynd: Vem var först i Skandinavien,

de österifrån kommande kortskallarna eller långskallarna

från söder? Helhetens fasansfullhet till trots

hängdes ingen invandrad avvikare ut i underkläderna.

De förtryckande faderskapen, moderslinjernas

oförändrade börda, högmod i hundra generationer

utom räckhåll för omfamningsförsök. Kusiners

och sysslingars DNA-prov sändes långt senare in.

 

Yoldiahavets mäktiga undervattensdiktning och Ancylus-

tidens utlämnande avlagringar älskades, berömdes,

förtalades, översvämmades, och fick kortfattade svar

från nybefolkade landhöjda exploateringsområden.

 

En idé som hungrade i vår kropp, en tendens

till självutkorande helighet, och det milt självutkorande

bara fortsatte helt olyriskt, och vi trodde oss äntligen

kunna uppenbara oss själva i bästsäljare om vårt ursprung.

 

(Vad som återstår är en ständig möjlighet. Dörrar som inte kan öppnas. Andra ekon. En fågel, en koltrast, kallar på svar. Bor den här? Vet ej. Alltför mycket verklighet, alltför många slut också här och glömda krig. Längst ut ett skarpt ljus i vilket ett svart moln bär bort solen. Idegranar nära stranden, ordstammar, stillhet.)

 

 

(Uppföljaren)

 

Inte så att jag alltid tänkt på dessa saker. Även min oskuld

är förbrukad. ”Invånarnas liv är inte som förr”, sa någon,

”det behövs ingen sociolog för att se det.” Alla gillade action-

filmen ”Tapeshavet 2”, om än motvilligt på några håll i trakten.

 

Nog för att också vi här blivit försedda med nedtonade

varningar, men vi fann oss ju så väl tillrätta i de naturskyddade

områdena att även livet i de mer tätbebyggda kommundelarna

kändes naturskyddat. Fanns här något mellan raderna?

 

Jag skulle gärna vilja att det förhöll sig så. Allt kan inte

sköljas ner med vin. Som till exempel betydelsen just nu

och framledes av jordaxelns föränderliga lutning. Eller frågan

om strandlinjernas svårförutsägbara stigande och sjunkande.

 

När konsekvenserna av de korsande parametrarna (omtvistade

intill fiendskap) blivit klargjorda kommer säkerligen en viss

efterklokhet att förmärkas beträffande den för kärnbränsle-

förvaringen så svårberäkneliga landhöjningshastigheten.

 

Det har blivit svårare att samtidigt leva i tre tider.

Vad göra? Fortsätta att gå vägen längs. Tills den upphör.

Samtiden tillhör redan det förflutna. Det är det enda

att hålla sig till. Plus vägen. Det visste redan urkineserna.

 

 

(Betydande förändringar i det stillastående)

 

Det uppgrävda materialet befordrat till program. Till en yttersta

gräns som inte ber formen om lov. Ett ständigt fallande. Fyr-

radingarna som en knottfabrik. Inga rekordnivåer jämförbara

med den avlägsna Tapestidens snäcköverhöljda höjdsträckningar.

 

Det mesta vilar oupptäckt, nej, ingen saknad efter det efter-

längtat frånvarande, allt är medsols, proportionerna förblir

ouppgrävt obestämbara, enstaka fanfarer till trots, motiven

följer det förefintliga materialet, rimmen måste rekonstrueras.

 

Även polerade benytor tillhör (den tematiska) dynamiken,

ständiga omtagningar, uppsamlingsplatser. Dagsläget:

skyddslös klimaterfarenhet, avsmältningslärdomen helt

utan lugnande insikter, utan stabiliserande samtidsinverkan.

 

Meditativa möjligheter kan inte uteslutas. (Tapes decussatus

= den omtyckta spaghettimusslan, vongolorätten.) Flödena är

svårkontrollerade, mörka ställen, förstärkta repriser i svår-

beskrivna mesolitiska bakåtrörelser, genomföringen oviss.

 

Dynamiskt dunkel, fördolda fokus (Uddevallasundet,

Sveafallet), svårbestämbara bottensediment, ett fortskridande

’skall komma’, undre och övre växelverkan, undflyende

betydelsekärnor, kontrasterande strukturer utan sammanhang.

 

Snabba scenbyten, frånvarande matriser, en mycket

lång aria, ett skuggkänsligt djupvattensinne som bara

kan rekonstrueras av den välvillige. Medsols, alltid

medsols möten med de uppgrävda bräckliga nej-en.

 

Betydande förändringar i det stillastående – som när

Fortingallidegranen i Skottland efter femtusen år som han-

träd under sensommaren 2015 började bära röda bär,

honfrukter, en oförklarad övergång utan våldsinslag.

 

 

/ Knottfabrik i Halden, Norge (gatestensfabrikk). Foto: Halden historiske samlinger

 

Karl Marx som visste det mesta som gick att veta om den s. k. marknaden hade ingen som helst tanke på att smeka sina läsare medhårs, hans skrivandes outtröttlighet gällde det mänskliga arbetets relationer till världen och dess mångahanda lagbundenheter, lagerföljder och eruptioner, dvs. läsarens objektiva råvaruslukande och klimatförstörande liv i den arbetsköpande förtryckande världen, hur opersonligt grävande som helst men ändå. Vilket inte uteslöt att han som sextioårig sommaren 1878 ur Joseph Beete Jukes finstilta 780-sidiga The Student’s Manual of Geology (1872) med mjuk blyerts konstfärdigt ritade av fossila snäckor som hittats i de siluriska sandstenslagren i Bala County i Whales och vid Caer Caradoc i Shropshire. Varför denna möda? De skilda arterna (Orthis flabellulum, Orthis elegantula, Modiolopsis expansa o. a.) avbildade han med hjälp av silkespapper som han lagt över snäckskalsillustrationerna i Jukes’ geologiska skapelseepos. Silkespappersblyertsen fyllde han i med svart bläck, klippte sedan ut de avritade bilderna och klistrade in dem vid relevanta – på temperamentsfull tysk-engelska – excerperade citatställen i sitt svarta notishäfte. (”Diese marine animals sterben, wenn nicht daily washed by the sea. When the solid cliff, or projecting rocks, rise above the sea level, and retain the crust of shells and the holes which the boring shells made – the land has been upheaved.”) En noggrann och oåterhållsamt kunskapssökande människa med fyra och ett halvt år kvar att leva som ville veta allt om hur det tillgått och tillgår (som man kan få veta mer om i kommentarerna till den relativt nyutkomna Exzerpte und Notizen zur Geologie, Mineralogie und Agrikulturchemie, März bis September 1878MEGA IV/26, 2011).

 

//

 

Gunnar D. Hansson (f.1945), uppväxt på Smögen på den svenska västkusten, är poet, essäist, översättare, och docent i litteraturvetenskap, samt professor i litterär gestaltning vid Göteborgs universitet.

Han debuterade 1979 med diktsamlingen Övergångar, uppskov, och disputerade 1988 med en avhandling om Lars Ahlins roman Fromma mord. Han har bland annat översatt fornisländsk, -engelsk lyrik samt ungersk litteratur. Han är för sin poesi belönad med bland annat Bellmanpriset och Sveriges Radios lyrikpris. Följande utdrag är hämtat ur Tapeshavet, Gunnar D. Hanssons 12:e diktsamling som ges ut av Albert Bonnier förlag.

________________________________________________________________

 

By Ann Fisher-Wirth / Credit: Robert Jordan

Politics

You can begin a hike arguing about neoliberalism, trying to figure out what it means, and after you have listened to your husband tell you about the Whigs and the Federalists, and Britain in the nineteenth century, and Lyndon Johnson’s War on Poverty, and civil rights, and Clinton and the injustices of NAFTA, and the original meaning of liber, free, what that might mean in terms of generosity and open-mindedness certainly not operative at present when Scott Pruitt just became head of the EPA—goodbye EPA, goodbye wolves and bears, goodbye redwoods, goodbye tribal lands, goodbye water, goodbye air, goodbye the tattered remnants of life as it should be lived on earth, goodbye goodbye godbye, god be with you shattered forests, god be with you toxic waters, god be with you small anguishes, starved bent & twisted lives, the reasons for grief are nearly infinite—after you have listened you can both fall silent as you walk with this man you love, and notice the downed and leafless trees, the ant trails, which are lines of sifted dirt that cross the path heading from spiky dried reeds to more spiky dried reeds, notice an anthill climbing all the way to the top of a clump of daffodils that grow off the trail in a weedy field, choking and killing the flowers with its thousands-of-tiny-bodies formic acid, and looking up, acknowledge silently that there is a white-bellied hawk, yes, wheeling and calling above the pine trees   keee-ir   keee-ir   almost like a cat, and fleecy clouds that presage rain on what is still a sweet morning, and there are frogs hiccupping and spring peepers shrilling, invisible, somewhere around the lke, and all around you are tiny insects, the sun hitting their wings, like translucent diminutive angels.

 

Winter Day on the Whirlpool Trails

 

Where the power lines go through,

the red clay gullies and pits, not even

privet can grow fast enough to bind it.

We clamber down and up, and down and up,

and turn to enter the woods. Further along,

we come to broken glass, old brown bottles

nearly buried, a toilet choked with brush,

bricks, some pipes, some turquoise plastic coiling.

It’s just like that, here—people dump things

and they sink, protrude rusty and jagged

from the mud, or block the trail,

stained with leaf mold. To the side,

some withered Southern red oaks,

a blackjack oak, knobby trunks of trees

choked as they grew by spiraling vines—

Virginia creeper, poison ivy—

and leafless sweetgums with their little

sci-fi seedpods, clusters of loblolly pines.

Everywhere rotting, everywhere teeming,

moss like emeralds on the stumps,

the hollow logs. This is my home, this leaf-duff

and dereliction, where look—a vulture wheels

above the cedars, searching for what stinks.

Where a first tender violet, blooming

by my feet before Valentine’s Day,

signifies the seasons are in heat.

The great blue heron’s not here today,

standing motionless among the reeds.

But a turtle slides off a distant log, and sunlight

scatters like shot across the scum-slicked pond.

  

 

//

Ann Fisher-Wirthis the author of several poetry collections, including Mississippi (Wings Press), which is forthcoming in 2017; Dream Cabinet (Wings Press, 2012); Carta Marina (Wings Press, 2009); and Blue Window (Archer Books, 2003). Known for her interest in environmental literature, she is also the coeditor, with Laura-Gray Street, of The Ecopoetry Anthology (Trinity University Press, 2013). Fisher-Wirth has received fellowships from the Black Earth Institute, the Fulbright Foundation, and the Mississippi Arts Commission, among others. She teaches English and environmental studies at the University of Mississippi. She lives in Oxford, Mississippi. NWCC says thank you for the poems! 

A Norwegian review of The Ecopoetry Anthology can be read in this link.

 

______________________________________________________________________

 

Av Arne Hugo Stølan / Foto: Renate Torseth

 

KLIMADIALOG

 

I riggen, hei, hvor det piper, fløiter!

En maakeving skjærer det solblaa rum.

Og bølgen den løfter sig høit og sprøiter

ind over dækket sit hvite skum.

 

…..

 

tusenårsflommen

kommer ikke til oss før

syttenåttini

 

«Hvad er det, som lyser saa deilig og rødt

og gjør, at jeg undrer mig paa, hvad det er?»

«Det er skyer mit barn. Slik lyste det støtt

og vil støtt det lyse, naar mørket er nær.»

 

…..

 

solen som bleknet

på dinosaurhimmelen

stråler mer og mer

 

Hav mot svarte, tunge fjeld   –

Norge selv!

For vort blik det sank i hav,

steg paany av mindets grav.

 

…..

 

mammutens støttann

fisket opp fra doggerbank

fjellmuseets pryd

 

Til mit hjertes døde is

kom fra syd en vaarlig bris

Gulp i gulp. Gulp i gulp.

Under isen skitten – graa

sprængte trodsig vandet paa

 

…..

 

de avgjørende

klimaforhandlingene

starter i hjertet

 

/

(Kursivtekstene er utdrag fra Nils Collet Vogts dikt «Morgen paa havet», «Skyer», «Emigranten» og «Smelt min is!», alle hentet fra diktsamlingen «Vind og Bølge» (Aschehoug 1927)).

 

//

 

Vi takker Arne Hugo Stølan for nyskrevet dikt. Arne Hugo Stølan (f. 1955) debuterte i 1987 med samlingen Min tid med Mathilde, og har gjennom flere tiår skrevet og utgitt dikt. Han er også litteraturanmelder i VG og underviser ved Skrivekunstlinjen på Nansenskolen. Siste tittel Mannakorn (2017), for mer informasjon se ogsåCappelen Damms sider.

 

____________________________________________________________________________

 

Kai_Skagen_900

Av Kaj Skagen

 

Det store naturvernåret

 

Det store naturvernåret er forbi
Propagandaplakatene mot forsøpling
råtner i veigrøftene
Snart er det vår igjen
Sterile fugleflokker vender hjem
Giftig snø smelter over svidd mark
Surt vann sprudler ut i brunseige elver
Vi finner døde fugler i skogen
og snart er det vår tur
Når noen finner 
sjøldaude direktører på Karl Johan
er det på høy tid 
at organisasjonskomitéen kalles sammen:
Vi kommer til å trenge
et naturvernår til
(Fra Gatedikt, 1971)

 

/

Kaj Skagen (f. 1949) debuterte som forfatter med Gatedikt i 1971. Året etter kom Vi som arvermaskinene. Både disse to diktsamlingene og romanene En elv under gaten (1976) og Barføtt gjennom Europa (1978) forteller om å bli voksen i ungdomsopprørets tid. Kjent for en større offentlighet ble Skagen med Broene brenner som vant 1. pris i Gyldendals store roman-konkurranse i 1982. Omfattende debatt skapte han året etter med Bazarovs barn, en kritikk av de kulturradikale strømningene i den norske syttitallslitteraturen. I tillegg til å være forfatter har han siden debuten bemerket seg både som tiddskriftredaktør og samfunnskommentator. Hans siste bok er Morgen ved midnatt – Den unge Rudolf Steiners liv og samtid, verk og horisont (2015), utgitt på Vidarforlaget. // Redaksjonen takker så mye for lov til å publisere dette diktet!

 

_______________________________________________________________________

small author photoAriana Reines

 

The Lovers / Elskerne

 

The Norwegian Writer’s Climate Campaign are proud and happy to publish the following excerpt from Ariana Reines’ play Telephone (2009).

Ariana Reines was born in Salem, Massachusetts. She is not only a playwright, but also poet and translator. She earned a BA from Barnard College, and completed graduate work at both Columbia University and the European Graduate School, where she studied literature, performance, and philosophy. Her books of poetry include The Cow (2006), which won the Alberta Prize from Fence Books; Coeur de Lion (2007); and Mercury (2011). Her poems have been anthologized in Against Expression (2011) and Gurlesque (2010). Known for her interest in bodily experience, the occult, new media, and the possibilities of the long or book-length form, Reines has been described as “one of the crucial voices of her generation” by Michael Silverblatt on NPR’s Bookworm.

The Norwegian Writer’s Climate Campaign are proud and happy to publish the following excerpt from Ariana Reines’ play Telephone (2009). This play was performed at the Cherry Lane Theater and received two Obie Awards. A re-imagining of its second act was featured as part of the Guggenheim’s Works+Process series in 2009, and the script was published in Play: A Journal of Playsin 2010. 

/

Coeur de Lion (2007) was translated into Norwegian by Anna Kleiva in 2016, Anna Kleiva have also translated the following excerpt from Telephone into Norwegian. You can read it here, or continue reading for the English version. 

 

3. THE LOVERS

 

a

 

A OK – he’s listening.

B Recording: a child half-singing half-telling a story.

Once upon a time there were two bunny rabbits. They were
friends. One day they went… to see the elephants jump over a
fence. But the watery grave wasn’t so tall. So they slipped. And fell.
And the little one laughed and… the little tickie went wickety
wickety. The end!

 

 

 

b

 

A Hang on a second.

silence

A Okay. I’m back.

 

 

 

c

 

All three, variously, repeatedly:

Uh-huh

Right

Yeah

Okay

etc.

 

 

 

d

 

A How did it go today.

B Great.

A Great.

B Yeah.

A silence

B She’s really the whole package.

A Really. The whole package?

B Yeah. She’s the whole package.

A Great.

silence

silence

silence

A So—

 

 

 

e

 

A Say something?

B What do you want me to say.

A Anything. Say what you want to say.

silence

 

 

 

f

 

B I think there’s a difference between World and Planet.

A Yeah. Probably.

B But I basically think it’s too late.

A What about culture.

B What about it.

A Will culture save the world.

B Definitely not.

A Really?

B I don’t know. I mean. Culture is the world.

A Uhm.

 

 

 

g

 

A Everything’s good with us, yeah.

silence

Oh I don’t know.

silence

I guess her quirks. Her personal habits. Are starting to lose their
charisma somewhat. But—

 

 

 

h

 

A What are you doing.

B Nothing

silence

silence

silence

A Um

silence

A Well. What did you mean. Last night. When you said you felt weird.

silence

B I just felt. Beholden to you.

A Is that why you didn’t wanna talk.

B Yeah. I just felt weird. And I didn’t want to feel. Beholden to you.

A Oh.

B silence

A What do you mean by beholden.

silence

silence

silence

B I don’t know.

 

 

//

 

Norsk versjon finnes her.

 

__________________________________________________________________________________

 

Under lampen
cirkler en blafrende krop
Natsværmeren lander
på sin skygge

 

*

 

Billerne står på hovedet
graver igennem jordskorpen
Forsvinder på ubestemt tid

 

*

 

Solen i en fortættet plet på jorden
varmer dagpåfugleøjen op
Kroppen dirrer i varmen
flyver af sted

*

 

Skumcikaderne
sidder i græsset og hvisker
En hul lyd stiger op fra engen

 

*

 

I modlyset mellem træerne
flimrer en støvet organisme
Vintermyggene sværmer
slappe hudskeletter
i svirrende vingeslag

 

//

Lise Haurum er billedkunstner og forfatter, uddannet fra Konstfack i Stockholm og fra Litterär gestaltning i Göteborg. I 2015 udkom hun med debutbogen HÅNDEN FOR SOLEN påForlaget Virkelig og arbejder desuden med håndlavede kunstnerbøger i små oplag.

Digtene kommer til at indgå i Lise Haurums kommende bog NATURARIUM.

 

____________________________________________________________________

Av Gunnar D. Hansson / Foto: Jäger Arén

 

(Österöd)

 

«Skalbärgen räknas med rätta ibland et af de största Bohus-Läns under; ty de ligga uppå Landet nästan hela quarten på somliga ställen, ifrån hafvet. Desse skalbärgen bestå af Snäcke- och Musselskal, som här äro samlade i den myckenhet, at man kan undra det så många lif lefwat i werlden». (Carl von Linné, Wästgöta-Resa, På Riksens Högloflige Ständers Befallning Förrättad 1746)

 

Det gick bra en hel vecka. Riktighetsbeskrivare,

inte poet, som danskan sa. Sedan återfall, som för

de flesta. Riktigheten ville sig inte, för mycket

sjävbekräftande pedagogik, de flesta surfade vidare.

 

Fjärilarna steg upp (som i den danska dikten)

en sommarmorgon för niotusen år sedan.

Kanske inte mot Gud som på den tiden

knappast var påtänkt i sin senare skepnad.

 

(Han) hade för länge sedan redan gjort

vad han skulle, hela skapelseveckan avklarad.

En silverfågel lyfte utan namn men hade

ett bo i närheten skyddat för västlig vind.

 

Bokstav för bokstav gick världen framåt.

Ingen behövde egentligen se uppåt

men det blev ändå så, också här ute,

särskilt om vintrarna under krisåren.

 

Stenbrytningen var inget missförstånd. Världen

behövde huggen granit av bästa kvalitet. Stipendie-

inrättningen förstod inte de ”förorsakande krafterna”

och tvangs avyttra bergen till de brytningsvilliga.

 

Världen bara fortsatte och fortsatte, också

här, tidens krafter vilade inte. Strandskatan kom

på överenskommet datum i mars månad,

grodäggen kläcktes i ljumma gölar av gökrop.

 

Havet var ett oslagbart medium

och gungade av all fortplantning i trakten,

de laftade stengrunderna var skeppssättningar

på väg mot bättre avsättningsområden.

 

Snäckskal och benflisor blandades med lera.

Österödskvinnan överlevde i niotusen år barndomens

och ålderdomens alla farliga vintrar och fann

till slut ett gott lä i hasselsnåren vid bergsstupet.

 

Sömn och dröm sammanföll, spolades upp

på samma stränder, på samma skrovliga klippor,

det salta havet mötte i virvlande motströmmar

vattenmassorna från den smältande isen.

 

Stjärnor benämndes, berg ristades och bemålades,

vackrast var månen vid sommarens slut,

näst vackrast solnedgångarna, då som nu,

världsmodet växte i kroppar, knän och kranier.

 

Elden uppfanns gång på gång, men stals oftare,

som idag, glödgade vedpinnar och bländande citat.

Vem vill sitta iskall vid flintavslagen och bedriva

klimatsmart dikt och vetenskap vid slocknad härd?

 

Långt innan de mekaniska urverken började ticka

bestämde solen över månen och insekterna

och över svalornas höjdmätning. Bronsåldersbåtar

med barlast av sten inväntade avhandlingarna.

 

Genom kol-14-mätningen blev vi än en gång

upplysta om att ett stort tomrum väntar.

I de alltmer tillförlitliga laboratorierna

återkallas skallformer bortom all mening.

 

Det mesta är ouppgrävt. De första invandrarna

från Friesland och Schlesvig hade vassa pilar

men inga speglar. En stilla dag upplyste dem

havet om att deras hår böljade som bandtång.

 

Den otämjda naturen hotar för tillfället ingen,

men vårdbehovet stiger. Sedan drontförintelsen

har femtiotusen arter försvunnit, tio miljarder

människor behöver ringa minst tre gånger dagligen.

 

Snart är alla fyndrika sandbankar utlagda på nätet.

För vidare grävning i Palmyra hänvisas av säkerhetsskäl

till lokala sajter, sanningsdokumenten är tills vidare skydds-

klassade, dygderna ett smältvatten för torkområdena.

Atlantisk ishavstid. Tilltagande glaciäravsmältning.

Planktonism. Många plågades svårt av solblåsten längs snö-

vägarna över klyftor och stalp, men begav sig ändå till de rika

fiskevattnen. En mörk syster blev kvar hemma i leukemi.

 

Ingen visste vad tröttheten berodde på.

Hon kunde knappt resa sig från marken.

Gudsbevisen tillhörde senare tider och kom från

andra kranier där kropp och tanke bytt plats.

 

Stenar dansade i smältvattnet, dammar

öppnades och sanden blev till gröna och blå

sjöar också bland molnen. Svanar och krickor

övervintrade och behövde inte räkna månaderna.

 

Efter hundra år blev det en vacker sommar,

en välkomnande myr var först på plats,

därefter lundar och gläntor som skickade

hemliga meddelanden till de vandringslystna.

 

Spovarna kom och besiktigade, liksom gar-

fåglarna, men kunde inte bestämma sig för helår.

Träden flyttade sig för bergens skull, en varg

ylade först av alla bland de självupptagna.

 

Månen stirrade oavvänt mot Jorden

och hypnotiserade det oroliga havet.

Plattfiskarna tryckte sig mot sandbottnen

tills deras ögon hamnade på ovansidan.

 

Det var så det tillfälliga paradiset blev till,

en övergående historia utan syndafall. Allt

nådde inte fram och fick vänta på ljummare

sommarvindar i tvåhundratusen söndagar.

 

 

(Om du en dag kom här förbi utan att veta varför du kom och just den dagen såg hur vattenmassorna från den smältande isen forsade ut mot väster och motströmmarna från det salta havsvattnet pressades ner under det forsande sötvattnet genom de trånga sunden med bergen som gravstenar mitt i den plötsliga sommaren, ett land av stum ande, av vatten och sol, se på fårorna hur de vidgar sig –)

 

//

 

Gunnar D. Hansson (f.1945), uppväxt på Smögen på den svenska västkusten, är poet, essäist, översättare, och docent i litteraturvetenskap, samt professor i litterär gestaltning vid Göteborgs universitet. Han debuterade 1979 med diktsamlingen Övergångar, uppskov, och disputerade 1988 med en avhandling om Lars Ahlins roman Fromma mord. Han har bland annat översatt fornisländsk, -engelsk lyrik samt ungersk litteratur. Han är för sin poesi belönad med bland annat Bellmanpriset och Sveriges Radios lyrikpris. Följande utdrag är hämtat ur Tapeshavet, Gunnar D. Hanssons 12:e diktsamling som ges ut av Albert Bonnier förlag i 2017.

 

__________________________________________________________________________

 

By Jane Hirshfield / Credit: dodgepoetry.org

 

On the Fifth Day

 

On the fifth day

the scientists who studied the rivers

were forbidden to speak

or to study the rivers.

 

The scientists who studied the air

were told not to speak of the air,

and the ones who worked for the farmers

were silenced,

and the ones who worked for the bees.

 

Someone, from deep in the Badlands,

began posting facts.

 

The facts were told not to speak

and were taken away.

The facts, surprised to be taken, were silent.

 

Now it was only the rivers

that spoke of the rivers,

and only the wind that spoke of its bees,

 

while the unpausing factual buds of the fruit trees

continued to move toward their fruit.

 

The silence spoke loudly of silence,

and the rivers kept speaking,

of rivers, of boulders and air.

 

In gravity, earless and tongueless,

the untested rivers kept speaking.

 

Bus drivers, shelf stockers,

code writers, machinists, accountants,

lab techs, cellists kept speaking.

 

They spoke, the fifth day,

of silence.

 

// 

Jane Hirshfield is a chancellor of the Academy of American Poets. The Beauty, her eighth book of poems, was long-listed for the National Book Award. 

Note: This poem , being read on the National Mall in Washington, D.C. as part of the March for Science taking place on Earth Day, April 22, 2017, was written on January 25th, the fifth day of Donald Trump’s presidency. That day, information on climate change was removed from the White House website and scientists at the Environmental Protection Agency, National Park Service, and other federal agencies were ordered not to release any further research information without permission. Scientists at the  Badlands  National Park  in  South Dakota  began sending unofficial tweets of factual information. Scientists inside many governmental agencies and universities began copying their research files onto back-up servers for preservation.

 

______________________________________________________________________

 

Aardalen_vinterpoet17-1-e1489491136350

Av Oddbjørn Aardalen / Foto: Privat 

 

Det hastar

 

det hastar, snart
blir beverhyttene bensinstasjoner

utan kundar, alle nyingar
blir daue neonlys i handlegatene,

det må skaffast fleire
private kyrkjegardar for førskulebarn,

snart legg isen seg
i helvete, og alle kvinner

som skal ha barn, veit at det blir
ei soppsky, ingen

er i tvil om
kven faren er

 

//

Redaksjonen takker Oddbjørn Aardalen for lov til å publisere dette diktet som ble kåret til månedens dikt i Diktkammeret i februar 2016. Aardalen har utgitt flere diktsamlinger, og hans siste bok heter Bever (2016).

 

Av Stinne Storm

 

At tænke på silke

 

1

at gentage indkøbslisten hele vejen til nærbutikken 

bange for at glemme noget hun skal bruge

 

2

at sove med ørepropper og tage dem ud i søvne

slippe vanviddet inde i kroppen ud

 

3

at vågne ved at nogen klapper i hænderne to gange

åbne altandøren, luften er flad

 

4

at have mistet alt og ikke have arbejde

og klare sig med det der er, der bliver mindre

 

at tænke på silke

og syninger ned gennem silken

 

5

at samle kaktusfrugter op fra vindueskarmen om morgenen

mærke de bitte små pigge, der stikker sig fast til huden

 

at karmen er epoxy, huset er beton, trappen terrazzo  

opgangen tutti frutti 

 

6

at samle håret i hestehale, samle huden om sig

og samle tankerne om noget

 

hvilke ting fra nærbutikken kunne hun have 

villet haft?

 

 

At ulden og morgenlyset

 

1

at sanke mellem timerne for et bedre udfald 

og bevæge tankerne som gennem vand

 

2

at tælle penge for at se om de bliver flere

at ikke tælle penge for at undgå de bliver færre

 

3

at høre vinden fare vild gennem huset

famle sig frem til samlinger og forvilde sig gennem sprækker

 

at alt der er tæt, testes

og fejler

 

4

at ulden og morgenlyset beroliger

og hjertet falder til roen og ud til fingerspidserne

 

der løber over varme sten, stammer og andet fast

de erindrer med huden

 

5

at strække dem længst ud mod rødmen

der viger tilbage eller højere op

 

6

at høre nattens udånding give efter 

og næsten, næsten at savne rædslen

 

 

//

 

stinne storm er dansk digter, oversætter og har tre master grader; university of utah, göteborg universitet og det kongelige danske kunstakademi arkitekskole. hendes tredje digtsamling; jämtska udkommer i år. blandt hendes oversættelser er agnes martins skrifter og edith södergrans breve. 

mere info:stinne-storm.com

 

_______________________________________________________________________________________________

Av Aina Villanger / Foto: Finn Ståle Felberg

 

Hør Røst

 

Hør Røst
røper et reir
reiret er
et rop
en urrøst i røysa
det ytterste øyfjellet

Hav fønes
østavind slynger
tåkesløret letter
himler bæres åpne
avslører sjørøsten
en hoste:
fuglesjøen løftes
flokker letter i massestim
vingesvermer flakser i hundreflokks
alker, lunder og lomvier virvler i mørke skyorkestre
symfonisk korrøst:
krykkjeskrik!

Lavtrykk samler tåka
slører til
dimmer
fuglesus
bruser ut
summer i tusen
knas
stillhet kruser

Hør Røst
roper
ikke lenger
fåtalls fugler
flakker
en ørn seiler høyt
flagger
hør!
ikke rør
Røst

//

Diktet ble framført under Vendepunkt-demonstrasjonen utenfor Stortinget. Se video av hele appellen HER.

 

________________________________________________________________

 

dscf2324-2

Av  Linda Vilhjálmsdóttir

 

Utdrag fra Frelsi / Frihet

 

och våra förhärdade knotor

ska mjukna i marken

bakom vindskyddet ännu en gång

 

mödrar och döttrar

norr om gasolgrillen

fäder och söner i söder

               

och den sista måltiden inväntar

gudomligare tider och finare

gäster

 

 

~

 

 

det tas för givet

at människan ska utplånas

 

förgås i en flodvåg inom

kort eller brinna till stoft

 

och vårt uppdrag är

att skruva ner gasolen

 

vi som tror på elden

och har tämjt den till att lyfta oss

 

allt högre och högre uppåt

vi som inte hålls kvar på marken

 

av nånting annat än gravitationen

vi som blev befriade från oket

 

befriade från kalla krigets skrämsel

befriade från tron på de heligas samfund

 

befriade från allt utom mylingarnas gråt

i nordanvinden strax utanför staketet

 

 

~

 

 

vi hade redan

tillrett brödet och salladen

 

redan benat ur köttet

och marinerat det i olja och kryddor

 

redan hällt upp vinet på karaffer

och plockat fram grillservisen

 

redan blekt tänderna

och lackat håret och naglarna

 

redan sprejat en doft av vårregn

över dukarna och servetterna

 

vi hade redan gjort allt

utom att vidda den beniga bröstkorgen

 

så att den surrande svärmen av malar

obehindrat ska kunna flyga igenom

 

 

~

 

 

vad blev det av

trädgårdsmästarns milda stämma

 

som utlovade guldregn grillfester

och exklusiv lycka med våra närmaste

 

i trädgården frågar vi irriterat

och ögonen svider av besvikelse

 

vad blev det av representanten

som kom hit med stenläggning trädäck och badtunna

 

och kunde erbjuda oss en jättebillig gasolgrill

och staketvirke till extrapriser

 

vad blev det av rösterna på skärmen

som förmanade oss att inte gå för långt

 

berättade om de lättjefulla stunder

vi kunde förvänta oss varje gång

 

vi gjorde en ansats

att resa oss upp ur soffan

 

lata stunder i en solstol med ett glas vin

i handen och kadavret knastrande över elden

 

många miljarder lata

stunder i lä på trädäcket

 

och doften från ruttnande komposter

vittnar om vår respekt för jordklotets biotop

 

 

~

 

 

ryktena om att vi skulle slösa med gasol

mer än andra och strunta i oskrivna regler

om köttkonsumtion är totalt gripna ur luften

 

trots det har vi bestämt oss för

att tills vidare skjuta upp festen för våra

släktningars bekantas och samarbetspartners skull

 

till alla illvilliga och avundsjuka

vill vi framhålla att vi har lagt locket på badtunnan

och täckt över grillen på eget initiativ

 

vilket är annat än man kan påstå

om hur våra grannar beter sig

 

~   

 

/

 

Disse diktene er utdrag fra den islandske poeten Linda Vilhjálmsdóttirs bok Frelsi (Mál og menning, 2015 ). Diktene er gjendiktet til svensk av John Swedenmark. 

 

27205031

 

Linda Vilhjálmsdóttir (f.1958) er en islandsk forfatter som skriver både poesi og dramatikk. I 1990 utgav hun sin første bok Bláþráður (Blå Tråd). Siden den gang har hun skrevet flere bøker, og i 2015 utkom Frelsi (Frihet) som denne uka ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Vi takker og gratulerer! Frelsi (Frihet) er tidligere tildelt The Booksellers Prize of Iceland 2015. 

John Swedenmark er en svensk kritiker, oversetter, redaktør og forfatter.

________________________________________________________________

 

bleket-2

Foto: Kjersti Dahl

 

Her begynner en hage

 

Botanisk hage, Ullandhaug, 15. oktober 2016

 

Hvor er du

her? Her

vokser øyentrøst

foran skille-

veggen flettet av pil.

Og bak?

Større blomster?

Det sies at

øyentrøsten lindrer

fordi den aldri

har trøstet seg selv.

 

Det kan vel ikke stemme?                  

 

Denne øyentrøsten

er nå på vei

mot jorden,

taggete kronblader

med gule flekker og

lilla striper. Umulig å se

fruktemnet

fra her jeg står.

 

Ennå

er øyentrøsten

foran meg,

men jeg kan ikke fatte

avstanden

som alt er inne i deg.

 

Bak denne blomsten

vokser snart

din nye barndom

med blomster-

mønsteret i et soveromstapet,

ripssaft strømmende ut

av silen og frøkapsler

store som erter.

 

Jeg går ut

inngangen til hagen,

blir stående like utenfor,

bare ett øyeblikk

fra deg.

 

//

Ingrid Nielsen (f. 1968) bor og arbeider i Stavanger. Hun debuterte i 2016 med diktboka Hemmelig, men aldri som en tyv. Boka fikk strålende mottakelse. Vi takker for diktet, og for dikterens forlag,Gyldendal, som bidrar med honorarstøtte! 

________________________________________________________________

 

152.Forfatterbilde_fil.160

VOND VIND

 

 vaknar så tidleg

 av ein vind som hyler

 og uler og pistrar og

 

 pirkar isen på nordpolen

 

 smeltar

 

 isbjørnen             og

 pandaen tigeren og

 gaupa, alle skal dei

 visst bli borte

 

 og no denne arge vinden

 

 han legg skuldra mot

 huset og hjartet mitt

 

vil inn inn inn

 

*

 

VILLVINTER

 

no skulle snø så rein

leggje seg over gater og

grus, over bakkar og

berg og ball i busk

 

men ute er

stjernestøvet for lengst

borte

 

det regnar og

blæs så varmt og

vått

 

slik var det ikkje

før i tida, seier

pappa

 

nei, noko er annleis

no seier mamma

 

og             orda

hennar hektar

ei   ny   klo   i

hjartet mitt

 

//

Ruth Lillegraven (f. 1978) debuterte med den kritikerroste diktsamlingen Store stygge dikt i 2005. I 2013 fikk hun Brageprisen for diktsamlingen Urd. Hun har skrevet fire bøker i småbarnserien om Mari og Magnus. Eg er eg er eg er er den første diktsamlingen hennes for barn. Ruth Lillegraven er fra Hardanger og bor nå i Bærum. Vi takker forfatteren, og Samlaget, for lov til å publisere disse diktene fra Eg er eg er eg er.

 

_________________________________________________________________

haugane-karin_foto-catharina-caprino

 

EN SONETT

 

2.

Jeg sitter her og lytter til jordas sang

Høyt oppe flakser en hønsehauk bort

Er dette liv, en luftspeiling, drøm

Var jeg barnet på en sommerhageflekk

Så gaupesporene i sanden i går

Den gikk rett fram, byksa brått av veien

Står med telefonen i den indre lyden

Milevis fra folk med rovdyr i skogen

Gule kantareller syns ufrivillig i graset

Fører hånda inn og tar dem ved rota

Små tynne rådyrklover sprang for livet

Gror inn i vått gras, lukter og sus

Nærmere ned i naturens moll og grav

Griper jeg til regnbuens høyspente tegn

 

/

Karin Haugane er født i Haugesund i 1950. Hun er cand. philol med hovedfag i historie. Hun debuterte i 1989 med diktsamlingen Rester av glemsel. Karin Haugane er også oversetter; hun har bl.a. gjendiktet Arthur Rimbauds Illuminasjoner. Siste bok: Anna Wunderlichs sang. Vi takker Karin for dikt, og Gyldendal forlag for honorarstøtte. 

 

_____________________________________________________________

 

traklbueste

Josef Humplik: Büste von Georg Trakl. 1926.
Kilde: Lexikon Literatur in Tirol
 
Av Georg Trakl 
 

GRODEK

  1. Fassung

Am Abend tönen die herbstlichen Wälder

Von tödlichen Waffen, die goldnen Ebenen

Und blauen Seen, darüber die Sonne

Düstrer hinrollt; umfängt die Nacht

Sterbende Krieger, die wilde Klage

Ihrer zerbrochenen Münder.

Doch stille sammelt im Weidengrund

Rotes Gewölk, darin ein zürnender Gott wohnt

Das vergoßne Blut sich, mondne Kühle;

Alle Straßen münden in schwarze Verwesung.

Unter goldnem Gezweig der Nacht und Sternen

Es schwankt der Schwester Schatten durch den schweigenden Hain,

Zu grüßen die Geister der Helden, die blutenden Häupter;

Und leise tönen im Rohr die dunkeln Flöten des Herbstes.

O stolzere Trauer! ihr ehernen Altäre

Die heiße Flamme des Geistes nährt heute ein gewaltiger Schmerz,

Die ungebornen Enkel.

Geburt

 

Gebirge: Schwärze, Schweigen und Schnee.

Rot vom Wald niederstiegt die Jagd;

O, die moosigen Blicken des Wilds.

Stille der Mutter; unter schwarzen Tannen

Öffnen sich die schlafenden Hände,

Wenn verfallen der kalte Mond erscheint.

O, die Geburt des Menschen. Nächtlich rauscht

Blaues Wasser im Felsengrund;

Seufzend erblickt sein Bild der gefallene Engel,

Erwacht ein Bleiches in dumpfer Stube.

Zwei Monde

Erglänzen die Augen der steinernen Greisin.

Weh, der Gebärenden Schrei. Mit schwarzem Flügel

Rührt die Knabenschläfe die Nacht,

Schnee, der leise aus purpurner Wolke sinkt.

//

GRODEK

  1. VERSJON

Om kvelden toner de høstlige skoger
av dødelige våpen, de gylne slettene
og blå sjøer, og over dem ruller
solen dystrere; omslutter natten
døende krigere, den ville klagen
fra deres sønderknuste munner.
Men stille samles i vierdalen
røde skyer, hvor det bor en vredens gud,
det utgydte blodet, månesvalhet;
alle veier munner ut i sort forfall.
Under nattens og stjernenes gylne grenverk
svaier skyggen av søsteren gjennom den stumme lunden,
for å hilse heltenes ånder, de blødende hoder;
og lavmælt toner i sivet høstens mørke fløyter.
Å, stoltere sorg! dere altere av malm,
åndens hete flamme næres i dag av en veldig smerte,
de ufødte ætlinger.

Fødsel

 

I fjellet: sorthet, stumhet og sne.
Røde kommer jegerne ned fra skogen;
å, viltets mosegrønne blikk.

Morens stillhet; under de sorte graner
åpner de sovende hendene seg,
når den kalde månen skinner svakt.

Å, menneskets fødsel. Nattlig bruser
blått vann i fjellgrunnen;
sukkende ser den falne engel hans bilde,

våkner et blekt liv i en dyster stue.
Som to måner
stråler den stenhårde oldingekvinnens øyne.

Ve, den fødendes skrik. Med sort vinge
rører natten ved guttens tinning,
sne som sakte synker fra purpurskyer.

//

Vi takker Arild Vange for tilltatelsen til å benytte disse gjendiktningene på vår nettside. De er hentet fra utgivelsen Dødens nærhet (Aschehoug 2002). Diktet «Geburt» er fra SEBASTIAN IM TRAUM (1915) og «Grodek» fra tidsskriftet Der Brenner (1914/15).

_________________________________________________________________

madonna-del-magnificat

 

GERARD MANLEY HOPKINS: ROSA MYSTICA

1.

The rose in a mystery, where is it found?

Is it anything true? Does it grow upon ground? —

It was made of earth’s mould but it went from men’s eyes

And its place is a secret and shut in the skies.

Refrain —

In the gardens of God, in the daylight divine

Find me a place by thee, mother of mine.

 

2.

But where was it formerly? which is the spot

That was blest in it once, though now it is not? —

It is Galilee’s growth: it grew at God’s will

And broke into bloom upon Nazareth hill.

In the gardens of God, in the daylight divine

I shall look on thy loveliness, mother of mine.

 

3.

What was its season then? how long ago?

When was the summer that saw the bud blow? —

Two thousands of years are near upon past

Since its birth and its bloom and its breathing its last.

In the gardens of God, in the daylight divine

I shall keep time with thee, mother of mine.

 

4.

Tell me the name now, tell me its name.

The heart guesses easily: is it the same? —

Mary the Virgin, well the heart knows,

She is the mystery, she is that rose.

In the gardens of God, in the daylight divine

I shall come home to thee, mother of mine.

 

5.

Is Mary the rose then? Mary the tree?

But the blossom, the blossom there, who can it be? —

Who can her rose be? It could be but one:

Christ Jesus our Lord, her God and her son.

In the gardens of God, in the daylight divine

Shew me thy son, mother, mother of mine.

 

_________________________________________________________________

MoeRepstadNilsChristian2009

Av Nils Chr. Moe-Repstad

 

Utdrag fra Wunderkammer

80

Tanken er kraftverket og bevegelsen som ikke beveger, begynner med strøm

en mild kuppel av smerte, ingenting utenfra, informasjonen er lagret et annet

sted i kroppen: glødende stål kjennes nøyaktig, så nøyaktig

81

Jeg har en bue av valset stål i det ene beinet

den vokser som stål vokser når det helles ut av ovnene

i bølger under huden før det stilner, pust, men ikke la det glipe

82

En rasjonell tanke om å bøye kneet 90° stanser i hjertet, men

presser seg gjennom halvmåneklaffen, og det går et lite signal, via lungene

til testiklene, hvor motstanden er en samtale som bare kan føres mellom to parter

83

Litteraturen skraper ut et av øyeeplene og finner et annet syn

som tillater inntrengning i Det gamle testamente, at Odyssevs’

reiser kan eksistere i ospebladets forgreinede skjelett

84

Jeg unnslipper ikke de bitre lagene, før stablet jeg bøker oppå hverandre, som etasjer

i babelske hus: jeg visste ingenting om å skrive, men fortsatte å stable fordi jeg lærte

å lese, først med ett øye som kyklopen, så med hele kroppen, inngangen til diktene 

86

Nå lever jeg i barn, duer, sand og brostein

jeg skriver ikke at begge nyrene brenner

alt er utholdelig med litteraturen

//

Vi takker Nils Chr. Moe-Repstad og Flamme forlag for tillatelsen til å bringe dette utdraget fra Wunderkammer!

_________________________________________________________________

ljp-smebye

 

/

 

«Paul Kelleher slo hodet av en Margaret Thatcher-statue med et balltre han hadde gjemt i buksene sine.»

 

/

 

 

«Etter å ha kuttet opp den nakne ryggen til Venus del Espejo av Velázquez med en kjøttøks, uttalte suffragette Mary Richardson at rettferdighet er en like stor del av skjønnhet som farge og form.»

 

 

/

 

«En 12 år gammel gutt festet en tyggegummi i hjørnet på The Bay av Helen Frankenthaler.»

 

/

 

«I Louvre la en ung kvinne rouge på pannen og nesen til et portrett av Francois Boucher fordi hun syntes det manglet farge.»

 

/

 

«Moren til en mistenkt kunsttyv puttet Pablo Picassos Tête d’Arlequin, Claude Monets Le Pont de Waterloo, Londres og Le Pont de Charing Cross, Londres, Henri Matisses La liseuse en blanc et jaune, Paul Gauguins Femme devant une fenêtre ouverte, Meijer de Haans Zelfportret og Lucian Freuds Woman with Eyes Closed i vedovnen på kjøkkenet og brant dem opp mens sønnen satt i varetekt.»

 

/

 

«Bronseskulpturen Reclining Figure av Henry Moore ble stjålet, kuttet opp, transportert ut av landet og solgt som skrapmetall.»

 

 

//

 

Flikkflakk gjennom Flick er 49 notisdikt om menneskelig og materiell svikt; en skildring av sprekkene i skillet mellom kunsten og dets publikum. / Anders Smebye (f. 1975) er en billedkunstner som arbeider med tekstil, tekst og skulptur. Smebye bor og arbeider i ytre Rendalen og indre Oslo. / Denne boka er en del av Lord Jim Publishings SPAREBLUSS, en serie initiert og redigert av Sigurd Tenningen og Jan Freuchen. Vi gjør et sabla unntak: Et av årets beste bokgavetips! 

______________________________________________________________________

HodneboTone

Av Tone Hødnebø / Foto: Rolf M. Aagaard

Tre nye dikt

 

Muterte sommerfugler påvist i Fukushima

og snart er det ikke lenger sommer.

Kan et mønster oppstå av ingenting, og så bli borte?

 

I margen på arket er det en flekk

som ikke forsvinner,

en larve på undersiden av bladet.

 

Hva er lettere enn luft

eller sterkere enn ild,

hva kan du se med lukkede øyne.

 

*

 

 

Elva er grønnsvart,

tre svaler flyr over oss

og uansett hvor lenge jeg ser

er øynene mine betente.

 

To øyenstikkere streifet vannhinnen,

en svane kom for tett på,

og jeg tenkte at dette er summen

av de enkelte delene.

 

*

 

 

Svarttrosten synger ikke lenger

som en garanti for sannheten,

vi går fortumlet forbi hverandre.

Humlene suser omkring,

bladene faller én etter én.

Etter torden endrer naturen seg,

hagen er bekmørk.

 

//

Vi takker Tone Hødnebø og Kolon forlag for tillatelsen til å bringe tre nye dikt fra samlingen Nytte og utførte gjerninger som utkommer f.k. tirsdag 15. november. 

____________________________________________________________________

Janne-Camilla Lyster 2013 FOTO PAAL AUDESTAD (2)
Av Janne-Camilla Lyster / Foto: Paul Audestad
 

 «Melk kåpe sand måpe»

 
Det å skulle fortsette pattedyrenes utvikling. Bli en haug med bein. Være så innmari i slekt med alt som finnes og likevel aldri få være noe annet. Nærheten gjør meg storøyd, jeg vil sveve, jeg vil puste under vann. Hvorfor må jeg forbli ett punkt i utviklingen når utviklingen er overalt. Når mulighetene flyr i synet på meg hele døgnet, hele livet. Jeg vil klatre, jakte, holde fast mellom spisse tenner. I stedet står jeg her med dette slappe handlenettet i hånden. En hånd som har vært en fot, eller omvendt. Klov og knoke. Øyne og vinger.
 
*
 
Ligg på en pute av sand. Lag klover med hendene ved å skille tommel, pekefinger og langfinger fra ringfinger og lillefinger. En gang var språket enda mer omtrentlig, en lyd eller en rad av lyder uttrykte noe i retning av. En imitasjon av noe følt, kan en tenke seg. En fugleflokk flyr truende lavt. Ild sprer seg. Kjærlighet. En sterk og klar drøm.
 
*
 
Jeg snur meg, ingen er bak meg. En gang har ryggen vært oversiden, en gang har den blinde baksiden vært den pelskledde oversiden, utsiden, magen var en gang en buk som gjemte seg under, en myk slette mellom fire klover, jeg smøg meg gjennom det høye gresset, gned flankene inntil store varme steiner.
 
/

 

Janne-Camilla Lyster (f. 1981) vokste opp i Mjøndalen og har utgitt fem diktsamlinger, senest Melk kåpe sand måpe (2015). Lyster er danser og koreograf, utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo, avdeling Balletthøgskolen. Vi takker Tiden forlag og Janne-Camilla Lyster for tillatelse til å trykke diktene.

______________________________________________________________________

ford

By Katie Ford / Photo: Courtesy of the author

 

Seawater, and Ours a Bed Above It

 

We wished that if we raked

the sea-carved skeletons from beneath

the house the true soft back of earth

would show a constant bone.

But those same shells trawled from the gulf

held back malarial waters

confused by houses raised above them.

 

We said this house is breaking

when one end sank and one beam cracked—

(in my honest sleep I said

our house is dead)—

as our hound clicked over the floors,

scratching the same raw second

we did not learn the law of,

 

that we live and die and live again

into dawns we feel it is right

to wash only our feet in the basin,

letting the water pass over us

into the ground.

 

And we do know, don’t we:

We will be overcome by waters

where I stand with my lanterns and cans,

my useless preparations and provisions,

with the God I loved, I hated, and you.

 

I might not know you, nor you,

me, even though we’ve washed each other

with salt. But we know how we will end:

 

Waters will sweep the shells over our eyes,

and we will recognize

where we are

from what we saw

in museums and papers, from what we heard

in the agate voice of the scientist

who spoke in the quiet

only the truth need not rise above,

 

who, somewhere inland, takes tourists

through a glass garden

where tropicals and ferns

are rained on periodically

by a false mist

to show how spores used to shine

from even the undersides of the world.

 

/

Originally published Colosseum (Graywolf Press, 2008). Reprinted with permission of Graywolf Press.

 

 

*


 

What We Get

 

I waited for a silence with its boards stripped off,

its sills pried away, all glasswork, all September light

with no latch. And when it came,       

 

sometimes it was easy to think of nothing at all, have no question

at all, to sit and stare at the cracked, orange house next door

where the rodents scurried in and out, storing

 

green bulbs dropped from our trees—olive nuts, our choked-back eyes—

for the mild southern winter in which nothing dies,

only goes a way a while.

 

I wanted the far away. I wanted not to feel

caught. Look at the myrtle tree pulling up the yard.

Look at the belief I can’t live by, how it didn’t follow

but was here before me like the fields of tall, planted cane

 

this is what we get when we ask to be saved:

a land where everything grows, and there are many killings.

 

/

Originally published Colosseum (Graywolf Press, 2008).

Reprinted with permission of Graywolf Press.

 

//

Katie Ford, born 1975 in Portland, Oregon, is visiting Oslo Internasjonale Poesifestival this weekend. She is the author of Blood Lyrics (Graywolf Press, 2014)Colosseum (Graywolf, 2008), and Deposition (Graywolf Press, 2002). Ford is the recipient of a Lannan Literary Fellowship and the Levis Reading Prize. She teaches creative writing at the University of California, Riverside. / NWCC says thank you for the poems!

_________________________________

riise-charlotte_foto-augon-johnsen

Av Charlotte Riise / Foto: Augon Johnsen

Oktober

 

I
Sol og tjue grader, ein kveps
slikkar til seg gamal saft
i eit glas. Eg løper
gjennom skogen og årstidene. Frå garden
ser eg nysnøen smelte i fjella.

Eg bur i eit privilegert univers,
eg får eit namn og ein dato
å høyre til. Ein heil kropp.

Husa og bilane rykker stadig
nærmare. Eg er ikkje aleine
på jorda, men blikket mitt er
ikkje her. Insekt og fluer
samlar seg over auga, som smuss.

 

II
Ein hjort står på marka
bortkomen og konsekvenslaus.
Eg held siktet opp
ei forlenging av nåden. Vinden
endrar retning, dyret snur seg

og har lukta meg. Vi pustar saman
eit sekund før eg dreg
i avtrekkaren.

Fullmåne og halvmåne.
Ein måne utan bløding. Eg tek
eit liv utan å gi eit tilbake.

 

III
Elva brusar. Kan eg høyre henne
mot husveggane, er det
tida og steinane som rasar ut?

Det kvite skummet gjennom
laftene. Eg held hendene
om vasstraumen, men dei brenn framleis.

//

Charlotte Riise er født i Ålesund i 1987. Hun debuterte i 2012 med Eg treng tid til å sakne deg, og i 2016 kom hennes andre diktbok, Der vi gøymer løyndommar, begge påGyldendal, som bidrar med honorarstøtte til sine forfattere på denne nettsiden. Vi takker for dikt!

_________________________________________________________________

JOHANNES HELDÉN: ASTROEKOLOGI

uten-navn

  1. Åkrarna ligger i träda. Regnet binder grusvägarnas damm. Den stora tystnaden. Ingen kod behövs längre, den upplöser sig själv –

LES DIKTET I SIN HELHET HER!

helden-omsl

Klicka på omslaget/

__________________________________________________________

okka

By Khairani Barooka / Photo: Wasi Daniju

 

Overheard School Break

 

Kids’ recess a

Barrel of battle drums,

Each former

Squawking fetus an airhorn.

Who sperm-’n’-egged to make us,

Baboon-formed?

Screechy and greased up,

Chocolate-crumbed mouths in

Rapture rapture rapture rapture

10 minutes straight?

 

In the spilled tumbleleaves of their

Tracheal yells, I hear the confusion

Of their bodies at 40, oil barrels,

Dying things, refuges self-sabotaged.

Mass acts of screaming as a way

To stab air with the hot poker want

Inside for a life sipping calmly

On the hot gin of kindness.

/

Khairani Barokka (b.1985, Jakarta) is a writer, poet and artist. Among her honours, she was an NYU Tisch Departmental Fellow for her masters, Emerging Writers Festival’s (AUS) Inaugural International Writer-In-Residence (2013), and Indonesia’s first Writer-In-Residence at Vermont Studio Center (2011). She was recognized in 2014 by UNFPA as one of Indonesia’s “Inspirational Young Leaders Driving Social Change», for highly prolific, pioneering international work in inclusive, accessible arts. Barokka is published internationally in anthologies and journals, and her last book Indigenous Species is expected for publishing in November 2016. / NWCC says thank you for the poem!

_________________________________________________________________

Jonna_highres
Foto: Jan Alsaker

Av Joanna Rzadkowska

 

Tre dikt 

 

GEOGRAFI OVER KJEDSOMHET

Seismologiske skiftninger

i jordsmonnet.

Kontinentet brakk

i to symmetriske deler.

Jord faller fra jord.

Vi bor på øya som er skapt

av drysset.

Strandlinjen bølger

mot grått vann.

Viktig: Bebyggelsen innenfor trærne,

kanten på gjerdet,

verkstedet der vi bygges,

om igjen.

#

I LIVE

Saftgule krokus springer fram,

jordas tentakler

grafser ut av plenen.

Våren: Årets mest forurensede tid,

et lag fett på bilen.

Øynene til forbipasserende er hovne,

mørk, matjordaktig hud,

stank av krem.

Kontoristene har stormet torvet,

okkuperer benkene: svette.

Pannene skinner i sola,

de sulter seg for sesongen.

Alle snakker om ferie,

seilbåter og syriner.

Så er lunsjen over, stegene

absorberes i bygningsmassen.

Over torvet har jetflyene tegnet

en pil rett ned.

#

SLAGMARKER

Kampen sto ved skogholtet,

hjelmene ligger på museet,

blodet for lengst borte.

Tørrgule tuer,

nygress mellom,

jeg vurderer å ta av meg skoene.

Muskler er stille,

ligger som varme dyr

mot skjelettets støtte.

Latterlig og ekkel er kroppen,

med erotiske drømmer

og den revolusjonære knyttneven mot verden.

Bli heller gjennomhullet av hundre patroner,

duft av brente innvoller og avføring,

krutt, fyrverkeri, flådd skinn,

å bli stoppet ut,

gjenoppstått.

Hvem trenger evangeliene når man har sykehus.

Etter oppstrammingen har ansiktet mitt

fremtidens glød.

Joanna Rzadkowska (f. 1986) er psykolog, poet og oversetter. Gjentagelsestvang er Rzadkowskas første bok, og hennes andre bok Luftmensch har akkurat utkommet. Begge på Bokvennenforlag. Vi takker for dikt!

omslag joanna

______________________________________________________________

nora-bateson

By Nora Bateson / Photo: Esalen.org

Therapy 

There is no “why” to ask.
We are why. ”We” includes inclusiveness,
We are crooked trees, in our forests
While, “why” presumes there is an answer,
Erasing necessary ambiguity.
 
When the arrow becomes liquid,
And slender directness smears,
The target widens,
And the goal is edgeless.
 
Non-responses and no-reasons,
Authorize composting interactions,
Alive and learning with happy worms,
Down where history is cultivating future.
 
Come with questions that span eras,
Where sharp details are dethroned,
Blurred until eyes intent, loose track,
And the knowing moves again.
 
When calamity is drenched through,
And piercing purpose is saturated,
The soggy mess is muddied.
Strange clarity spores into the undergrowth,
 
Acute situations require action,
Based in swift clear decision,
Made in the muck and dripping with it,
What will be – pulling into place.
 
Below, in the squish of life,
There is no replacement part,
Nothing to solve.
But we can breathe in the mess.

/

Nora Bateson (born April 13, 1968) is an American born research designer, independent film-maker, writer, and lecturer. She is the daughter of Gregory Bateson, sister of Mary Catherine Bateson and granddaughter of William Bateson and is president of the International Bateson Institute (IBI). The IBI is a research group specializing in the development of a methodology for transcontextual research of living systems.
_________________________________________________________________

Raavand-Lars-Haga

Av Lars Haga Raavand/ Foto: Pernille Blåfjell Walvik

Den siste eika

 

Sommerkvelden skimrer lyst brunt i skogen, med skjøre lemmer rører dyrene seg. Tørt gress mot buken, det bøyer seg for dyrene. Glir tilbake i stilling, som jegere. Gresset visler når dyrene rører seg, hveser som ondsinnede tunger. Ryktene svermer, stryker mot bare legger, stikker og hugger i magen. Mi gjorde ikke noe galt. Mi tisser strågul angst og lytter etter lyset. Mi er et rådyr, en bjørn, mi værer. Vår nød er lysets nød. Vår nød er trangen til å finne liv, fuktighet. Lysten til å være ett menneske, for alle mennesker.

Mi ser vår mors mor. Som fra det høye skal se ned. Øynene hennes ser mi. Grønne fulle, små brune, gule blader. Det kommer stråler fra øynene hennes. Det lyset. Bare så mi kan se natten bære sine drømmer, mi bære all natt.

Mi yngler i lyset fra bestemors øyne. Skyene trekker seg sammen, men fuktigheten forsvinner ikke. Det drypper. Mi gjør ikke noe galt. Mi husker at alt som bærer et navn også skal dø.

Mi husker alle forhandlinger. Mi var der når de gråt. Sangen klang i alle tusen tårer.

  

 

Mi venter til de sover. Foreldre, eller barn. Åler oss ut i havet av natt. Det tørre gresset bøyer seg for mi, for regnet, og himmelen åpner seg. Lyse revner, beinhvite blaff, lynet over himmelen, skjelettet i eget kjøtt.

De siste dråpene henger ned fra tordenskyllet. Mi når toppen av eika. Mi legger tunga mot krona, mot ru bark, ei perle begynner å hardne i skrittet. Så løfter mi hendene og lar de grønne bladene treffe fingertuppene. Mi møtes der livet vokser. Mi møtes der lukta av kjønnet freser. Løvverket bretter mi inn til seg, til himmelens egentlige farge. Mi glir over i den kongeblå skumringstimen og svømmer over tiden der mi vokste opp. Dette er den siste eika. Den som ennå står over flommen.

 
Bladvikler, bølgefly og fløyelsringvinge. Kålmøll. Krattfly. Kastet opp og kastet vekk. Mi spiser larver til frokost, det er barnets oppgave. Utsikt, gjenkomst, medynk: ordene holder hverandre i hendene. Mi rekker dem frem. Som lenker. Som tilflukt. Så kommer regnet.

/

Vi takker for utdraget av Lars Haga Raavands nye bok «Vannsikt» som lanseres påUGLA bokbar 20. september!

_________________________________________________________________

catherine-blaavinge-bjoernevog-ashx

Av Cathrine Blaavinge Bjørnevog / Foto: Torgrim Melhuus

ENDETALE FRÅ «UM SAKNE SPRINGE BLOME»

deu seie de sum leva genum sorg

ske skrive gravene aut

O vatne ske trengst inn

inst i im

deu seie Kvinde dinne handflate ske vendas upp

fre have

i romme

o e sku fe sjå no

nei inkje sku deu vende me burt

inkje sku deu gøyme munne mi te vatne

o inkje sku e simja fre hende dinne

sjølv um deira klo si øyme slag flengje andlete

nei sleg deu berre kloa i me

fyrr da e alst levande e ke gje ti no

*

o undre jordi veks søva

u da sum leve gjenum sorga ske skrive gravene aut

o vatne ske trengse inn

inst i me

sum varme røte kring kroppe

/

«Debutboka til Catherine Blaavinge Bjørnevog tek lesaren inn i eit mørkt univers, prega av folklore og mytologi. Dikta utmerker seg gjennom eit heilt særeige språk som kan minne om gammalnorsk og ymse norske målføre. Dei skaper ein suggererande rytme som byssar og lullar og sørgjer».  Les mer på Samlagets forfattersider.

um-sakne-springe

____________________________________________________________

Bjørnstad

Av Åsmund Bjørnstad

Ode til DNA-molekylet

Tynt som eit hår på di isse sett frå eit fly,

eller frå romet Atlanterhavsvegen i solskin

med utstrekte bruspenn etter utstrekte bruspenn

spegla i blank sjø frå øy til øy, slik, på nanonivå,

vindar ein lysande sjøvåt tråd seg ut og så att;

eller i kveil på kveil  tydeleg farga som delande kromosom,

i rader snart skild til to sider i ein pavane,

ingen fridom, men alltid den rette, ein pardans

galant defilert igjen og igjen, ein renessansesal

der store gobelin på vegg etter vegg

fortel om hjortar, jomfruer, roser, fossile artar,

med same silketråd felt inn i vev og renning,

så ein bit av eit hår i den tina mammutens pels

kan bli PCR-formert opp frå nanonivå og forstått;

–      protein og nukleinsyrer, kor fagert er deira formers tal –

ein tråd – edderkoppens, den legendarisk sterke,

den ingen har klart å spinne til eit gullrend patent,

Ariadnes, som aleine leier trygt ut av labyrinten,

lagnadstråden, uventa uavvendeleg, som utan styrke

kunne Midgardsormen binde, mystisk spunnen

av horn ifrå bjørnen, skjegg ifrå kvinna, rota til fjellet,

støy ifrå potar, spytt ifrå fuglar, pusten til fisk –

av imaginære, men organiske stoff, liksom

dobbeltspiralen, like lett henta fram på netthinna

som Armstrongs første innpakka steg på Månen;

trappa ingen før hadde sett, milliardar steg

i begge retningar samtidig fortid og framtid

svimlande, lik dei 762 stega opp gjennom

kyrkjetårnet i Ulm, verdas høgste, der om du kjem ut

du ser det gotiske mønet langt der nede og regnet er sludd;

men ingen vindande passasje i stein, meir ein taustige

opp ei høg skipsside, bergingstauet, Jakobsstigen

der englar stig opp og ned, trapeset på sirkus

der han og ho som levande trinn mellom gyngande reip

slepper taket, grip fatt, eit tillitsspel nøye innøvd

under teltduken stramt bardunert, luft inne luft ute,

slik cellemembranens spente hinne skil liv ifrå død,

eit vedhaldande stoffskifte, ei elektrisk spenning

ein dag tona ut, enzyma uverksame, tråden ein floke;

–      protein og nukleinsyrer, kor fagert er deira formers tal –

korleis heng dei i hop, spurte McClintock fortvila

bøygd over mikroskopet med kjønnscelledelinga i muggsopp, ho

strena ut i parken, sleppte seg ned mot eit Eucalyptus-tre og lèt

tårene trille – brått såg ho, var ikkje utanfor lenger:

«Kromosoma, dei kom imot meg som vener, dei var så fagre»;

eller då Watson og Crick fekk sett foten på tråden,

på haletippen til den flyktande slangen, greip tak

og med Nobelpris i blikket lyfte dobbeltspiralen fram,

«Høyr her!», ropte Crick til alle på Eagles den dagen,

«Vi har funne livets hemmeleghet!»

og ivrige innved den første plastikkmodellen viser dei

replikasjon, og når enzyma gjer feil, mutasjon, oftast retta

eller luka av eit naturleg utvals usynlege hand – eit konstrukt

skummelt  overveldande, som Øresundbrua kryssa i skodde,

slik Dante såg Satan i vindmølla, hans tids high tech;

så tenk då, før havet ditt mørknar og garnfestet raknar,

før tauet ditt ryk og bøtta forsvinn ned i brønnen, at du,

som ein gong rørte ditt nyfødde barn så tråden

vinda seg ut slik den venta, ein elektrisk impuls

tradert ifrå Adam, frå fingertupp til utstrekt fingertupp –

held i ein annan slags tråd, ein sølvrenning i gobelinet,

den vedhaldande tonen til Pärt monotont variert,

halden av fortid, ja vel, men óg av ei framtid,

ein vev sett frå vranga? – protein og nukleinsyrer,

kor fagert er deira formers tal –

                                                                Åsmund Bjørnstad

/

Vi takker Åsmund Bjørnstad for diktet!

________________________________________________

Tørrisplass

Av Terje Tørrsiplass

Fornybar exit

Små ting skil meg i form frå grana

– eit bleikt skin


i skjelettet, ein nattleg senedrått.

Trettisju årringar med kjernevedkontakt

meisesong i pusten, sevje i blodet


ei perleugle i ryggmergen og tømmersleper

like inn i hypotalamus


derimot

syner verdiar høge nok for donasjon av skrotten

til eit livsenergisk sus

frå europavegar

             ekkoet


             i autovernet

             ein meire gyllen

             hestehov.

                                                            

Tørrisplass_framside-kopi

Vi takker for diktet som er hentet fra poetens nye diktbok, Lomen svarer meg i blanke timar, utgitt på Samlaget.

___________________________________________________________

Ishion Hutchinson Rachel Eliza Griffiths

By Ishion Hutchinson

 

Anthropology

 

The houses are shut, the neighbors gone

to the burning field at the mangrove’s edge,

where the heatstroke anthropologist writes

his prophecy in a wrenched tense:

“Their Gods…they’ve drowned.”

All day I choke on the pages’ knotted vines:

the totems will be covered, the Revivalists’

prayer poles, the rain woman’s dance,

her rattle sticks beating the earth, until

the clothesline quivers like a Spanish

fly, pressed to a concrete block

by a boy, aiming his blunt needle.

The workers will return at dark, at the beetle’s horn,

to the shack alley, to the rasps of sankeys

on the dead man’s moth-meshed veranda;

they will gather for nine nights to the prophet’s

rum-riddled call, with coco pods, mint bush,

cerasse, Bay Rum, Bible leaves and Phensic—

they will gnash teeth and groan epiphanies

with swaying bottle lamps over the fowl’s blood

spilled on the ash, and on a body, with the dead’s

tongue, warning all before morning. Frenetic,

without proper exegesis, I cut stone-cold

through the bush-lane home.

But the sugar-headed children will wander

the field at night, lost to the scavenging

green, eating the ripe flux of the land,

and then emptying their guts in the river

no longer worshipped, now a machine,

like the factory’s tractor passing, loaded

with burnt canes, their foreheads white

with marl dust. Their eyes burn, gazing

at the half-yam moon—their tribe’s

biography, a possession they cannot read.

They clatter away, children and tractors,

threading the coiled sleep that will not loosen

into the meager flash beyond suffering—

the light opening a book towards a simplicity

hard to achieve, though they are simple saints.

In the final dusk they head for the hill

holding up the sky, the shutterless, dozing shacks—

the hill they will rise to before work and play,

the hill that will rise before tomorrow’s dead.

Ishion Hutchinson

/

Ishion Hutchinson was born in Port Antonio, Jamaica. He is the author oHouse of Lords and Commons (FSG, 2016) and is a professor at Cornell University. Ishion Hutchinson will visit Oslo Poetry Festival in October. NWCC says thank you for the poem!

HLC

__________________________________________________

A9

Av Astri Kleppe / Photo: Conrad Newton

 

Juni

I

I natt slår allting ut

Syriner, hegg

med tråder som av selje, vever seg

rundt fremmed stoff, tilbake

til begynnelsen

den første tilstanden, slik alt

var tenkt å være

Snart er larvene på vei mot heggen

for å svøpe den i sølvtråder, kokonger; snart

skal julis varme netter

bringe mørke

Men i natt står alt i blomst, en natt

av gråpapir, ekstase

Også fluene er våkne,

allting venter, ingen sover

Hvems er du, spurte jeg

syrinen

Jeg er fremmed her, var svaret, jeg er ingens

Men hvems er du, spurte jeg igjen,

og blomsterklaser drysset over meg, en foss

av kronblad,

vi er ankommet, vi er her, er det ikke nok?

II

Løse drømmer fra et hjørne

av det mørke Universet

driver inn mot odden, til krystaller, solsystem

av kloder, skyer

som i oppvåkningen blir granitt og lys,

kadavre, om og om igjen i blått

og jord,

en bumerang på vei mot Melkeveien, isstjerner

og ulvehyl, med hender krummet

rundt den lille varmen

fra vår egen hastighet. Vi er bloddyr, jærtegn

av forhåpninger og salt; og selv om

Alan Guth og Leibnitz

drømmer om vår utvalgthet, var det helt

andre tegn som Universet tenkte seg,

en annen art

Og dette andre stikker plutselig ut,

et veldig tre

med røtter i galakser fylt av hviskinger, galaktisk

sommer, løv som kjenner morgenbris

og lette regn, med eim

av frøyagress og kløver. Trekronen er svanger,

tung av syner, øye

mot det mørke underliggende, mot

stien gjennom gresset grå

av væte

Varlig den som trår i dugg og stopper

under treet, dveler. Sakte

vender natten foran skyggene, et rom

av usannsynlighet og mørke

der det vokste opp av Intet, steg

med blomsterkalk og lys,

en tidlig junimorgen uten navn

Et hav før himmelens blå

før gress og oksygen; men likevel et hav,

en eng

III

De ga oss et vidunderlig sted,

så skjønn

var hagen vår, med spede blomster

mot den mørke mollens mørke, trær

med grener utstrakte

mot himmeldukens skiftende, og alt

det blå

Vi laget sandslott, sandbyer

på stranden,

og med tiden bygget vi

det første huset, kjøkkenvinduet var vendt

mot bjørkeskogen

I de lange vinterkveldene lå hunden

foran ovnen

som du holdt igang med all den tørre

veden fra i sommer; og av stein og støv

og leire

bygget vi den første veien, av metall og sand

den første gatelykten, glidelås og TV

Hundene fikk bånd og vi fikk blogg

og skritteller, all verdens frihet

Så forunderlig

var hagen vår, så høye skyskraperne, og i

gatestøvet, larmen

leste vi all fremgangen,

i trekronene

fuglenes halverte mangfold

Du husker skogene? Så vidstrakte og ville,

de forrevne fjellene som ruvet over havet

Havet! Bølgene

rundt båtene, som slanke fingrer

gjennom gylne kornfelt, tiden

da de første åkrene

ble dyrket

Sånn var vår Jord, med hav og enger, timotei,

alt livet født i trekanten

hvor vannet møter is og damp

Alt dette fikk vi. Gresset, stedet, vannet,

himmelen; denne hagen

var fullstendig

IV

Elementene er fire, sa de, jord og luft, ild og vann

Luften er av øyne, alle blikk, jorden er

av rødt

og grønt, og vannet tusen tårer

Kun ilden, solen, har de ennå ikke

klart å felle. Ingen smog er bokført i dens atmosfære,

ingen tørkeperioder, ingen utarming

av jordsmonnet. Kun ilden

gjenstår,

brenner, er

Den fattes intet

Tre ting, sa de til meg,

er gode ting

Fire er OK, og fem er heller ikke dumt, men seks

er overdrevent, syv

er ødselt

Men syv er likevel et vakkert tall, sa jeg, syv

gode ting er fler

enn tre

Syv eller tre, sa de, det er det samme. Det vi

spør etter er hva som skjer

hvis en bokstav blir glemt eller en eneste

lagt til

Da sang det høyt i stjernene, og tidlig neste morgen

løp en flokk med sorte hjorter

over jordet

i det nye, grønne gresset

                                                   Astri Kleppe

/

Astri C. Kleppe (f.1951) er fysiker. Hun har utgitt fire diktsamlinger, Bilder tegnet i dagslys (1990), Å løpe over en eng (1994), Før snøen samler stjerner (2000) og Den gangen vi var skog (2004). I 2006 kom hennes første novellesamling, Her ute. Cappelen Damm forlag bidrar med honorarstøtte til sine forfattere på denne nettsiden.

_______________________________________________________________

Jonas_Gren_01

Av Jonas Gren

 

Credo

 

Valarna   Jag tror

på valarna   På krillstimmen  

Kedjan mellan

djuphavsbottnen och valarnas

plymer av avföring  

Överföring av näring

Dödens gödande av stim

Jag tror

på isranunkel och vårflod

Majsol och vittnen intill fors

På växlingar och månesång

Vildvin timmarna före ljuset

Tror på

nattfjärilen

i stenskravlet på bergstoppen

där grizzlybjörnen rotar i hunger

Fettreserven   Vinteridet

Tror på att träda in i morgonen när foten blir lera

På stuvbiten i människor

Tredje sidan av ökensanden

Tranungen i handen

Benen tunnare än naglar

Jag tror på det långsamma våldet

När jag biter en älg i hornen

dyker det upp som ett kolonialvälde

Långt bort i rummet   Långt fram i tiden

Konsekvenserna

När jag biter mig fast i min älskade

dyker det upp som en kvarlåtenskap

långt fram i dysterheten

Jag är

Sengångarbrosprängaren

Ackumulationsgiftmördaren

Planterar en katastrof

bland raderna av pelargoner

Odlar ett sätt

som ska lägga jorden under aska

Det är en undergångsfixerad räkfrossa

Jag sår en alm

som ska skjuta upp ur magarna

på vildsvinen

Kalkylerar mängden bensin som behövs

för att alla fladdermöss ska dö

Längs motorvägen

ställer jag krukorna av pelargoner

I flygplansmotorn

häller jag hjärnsubstansen

När den fläks ut över landskapet

växer dikter fram i dikena av lupiner

De säljs till redaktioner i imperierna

                                                                   Jonas Gren

/

Jonas Grens andra diktsamling på 10TAL Bok är en poetisk rapport från människans tid på jorden. Klicka på omslaget: 

antropocen gren

_____________________________________________________________

Miller-Jacket-Photo-Web

By Wayne Miller

 

Mind-Body Problem

 

When I touch your skin and goosebumps lift,

it’s your mind that surfaces there.

When your iris tightens mechanically

around your pupil, that aperture

becomes for me the blacked-out

cockpit of your mind.

                                        It’s your mind

that touches your tongue to mine,

your mind that, when you’re driving,

lowers your hand to my thigh

almost mindlessly.

                                    Your mind

like a pilot light inside your sleep,

your mind that beats your heart—

slower, then faster—infusion pump

in the chest, flooding your mind.

 

But your heart is not your mind.

The curve of your hip; the soft

skin of your wrist is not your mind.

The tumor growing in your brain

is just your brain, I say.

                                            The shape

of your face; the sound of your voice,

which I love so much, is not your mind.

Your mind spills through—fire

 

I can’t stop watching from the far

side of this darkening valley.

/

Wayne Miller was born in Cincinnati, Ohio, and received a BA from Oberlin College in 1998. After a year working in the Manhattan District Attorney’s office, he went on to receive his MFA from the University of Houston, where he studied withAdam Zagajewski. Miller is the author of four poetry collections: Post– (Milkweed Editions, 2016), The City, Our City (Milkweed Editions, 2011), The Book of Props (Milkweed Editions, 2009), Only the Senses Sleep (New Issues, 2006) andThe City, Our City (2011). Miller is also known for his work as an editor and a translator. / NWCC say thank you for the poem!

_________________________________________________________________

Cheena

By Cheena Marie Lo

Two poems from «A Series of Un/Natural/Disasters»

 

how there was so much water. how things need water to survive. how to be human.

human bodies are made of water. how to find the line. how can there be too much of a

good thing.

               hyponatremia. the imbalance of water to salt in the body.

               how overwatering can be more hazardous than going without.

               how water enters the lungs and prevents the absorption of oxygen.

houses filled with water.

how struggle is replaced by cooperation. how to be human.

 

how there is a difference between refugee and evacuee. how one is marked as

          an other. how to be human.

/

how nature is layered on the manmade.

or how man interferes with nature and fails. something about lines and boundaries and

               naming. something about the ugly being beautiful.

how what’s dirty is actually crystal clear.

/

Born in Manapla, Philippines, Cheena Marie Lo is a genderqueer poet based in Oakland, CA. They co-curated the Manifest Reading Series, which featured mainly queer experimental artists and writers. They currently coordinate a youth art program at California College of the Arts, and co-edit the literary journal, HOLD

We say thank you for the two poems, Cheena Marie Lo! /

Unnatural-disasters-front-cover-200x300

_________________________________________________________________

Rasmus Presse2

Av Rasmus Nikolajsen / Foto: Ida Wang 

 

Saltstraumen, 7. december 2013

  

Hvilket ord mon bedst beskriver

havørnens svæv? Majestætisk,

falder mig først ind, det er det

man siger, men der er noget

ynkeligt, utidssvarende,

over en majestæt, som en

klovn der ikke kan tage sit

kostume af, og havørne

kan nok også være såvel

komiske som ynkelige,

fra hotelcaféen, hvor jeg

varmer mig med kaffe, kan jeg

ikke undgå at bemærke

at beboelseskvarter og

vejnet er skubbet helt tæt på

ørnens habitat, både

majestæt og ørn lever kun

i kraft af en fredningsordning,

kunne man sige, men se så

der: Havørn i svæv! Havørne

i svæv over Saltstraumen,

verdens stærkeste malstrøm, og

spidse sneklædte fjelde som

baggrund, i fløjlsblåt søvnlys, i

balance, swag, kommer jeg op

med, havørnen svæver swag, og

jeg kan ikke lade være

med at tænke på at verden

nok ville være smukkere

uden mennesker, der ville

blot ikke være nogen til

hele tiden at sige smukt.

 

/

Omslag: Paul Nicolas Oxby

tilbake til unaturen

Vi takkerRasmus Nikolajsen og Samleren for tilltatelsen til å bringe diktet «Saltstraumen, 7. december 2013» fra Tilbage til unaturen. Boken har mottatt strålende kritikker i Danmark og er utkommet i 2.opplag. Her på bjerget oppretter vi en liten forbindelse til et aktuelt fjernsynsdikt, NRKs 12-timer lange Saltstraumen.

_____________________________________________________________

Grünbein_Durs (c)Tineke de Lange_SV

Av Durs Grünbein / © Tineke de Lange 

 

LIBELLEN IN LIBERIA

 

                                                    Für Jochen Lempert        

                                        

Das ist das Wunderliche hier am Sein:

Man sieht nur immer engvertraute Lebensformen,

Fauna und Flora vor dem Küchenfenster,

Beim Waldspaziergang und am Badeteich.

Und doch gibt es Libellen in Liberia. Sie leben da

In ihrem grünen Diesseits einen andern Tag.

Aus Dschungeltiefen, die kein Fuß erreicht,

Werden, wo sie als Jadesteine landen

Auslagen eines Juweliergeschäfts.

Dir aber ist der Feldweg vor der Stadt

Gegeben mit dem Löwenzahn, der Maus –

Das eine Diorama, ausgepinselt bis zum Horizont

In den vertrauten, leicht gedeckten Farben.

Aus nächster Nähe: Dürers Rasenstück.

Woanders spielen sie in Pink und Feuerrot

Natur als Pflanzenrachen, der selbst Fleisch verschlingt.

In Extragrößen wuchert da, verschwenderisch an Zahl,

Was andern Himmeln hörig, surrt und saugt.

Die böse Schwellung und das Tropenfieber

Sind der Beweis: Wir teilen nicht denselben Laderaum

Der Arche Noah. In der Blutbahn rauscht

Ein andres Klima, je nach Sonnennähe.

Fern fliegen Fische durch den Meeresschaum:

Uns bleibt die Amsel und der Sauerampfer.  

Dürs Grünbein

/

Wir danken sowohl den Autor und Verleger für die Erlaubnis, das Gedicht «Libellen in Liberia» zu veröffentlichen. / Das Gedicht ist aus «Koloss im Nebel» (Suhrkamp; 2012). 

/

SLÄNDOR I LIBERIA

                                                                                    Till Jochen Lempert

Det är det underliga med varat:

Man ser ständigt bara välkända livsformer,

Fauna och flora utanför köksfönstret,

På skogspromenaden, vid badplatsen.

Och ändå finns det sländor i Liberia.

De lever i sin gröna värld en annan dag.

Djungeldjup som ingen fot når

Blir till skyltfönster i en juvelerarbutik

Där de landar likt jadestenar.

Men dig gavs vägen mellan fälten utanför staden

Med maskrosen, musen –

Detta enda diorama, utpenslat till horisonten

I de förtrogna, lätt slocknade färgerna.

På nära hall: Dürers grästuva.

Någon annanstans spelar de i rosa och eldrött

Natur som växtgap, som rentav slukar kött.

Där frodas i storformat och överdådigt antal

Vad som surrar och sugar under andra himlar.

Den elaka svullnaden och malarian

Är bevis nog: Vi delar inte samma lastrum

På Noaks ark. I blodomloppet brusar

Ett annat klimat, allt efter närhet till solen.

Långt borta flygar fiskar genom havsskummet:

Vi har koltrasten och ängssyran.  

Durs Grünbein

/

Durs Grünbein, Tysklands främste poet och essäist, har särskilt för Ersatz gjort ett urval ur de senaste årens produktion och samlat dem under titeln Interiör med uggla (2012). / Vi tackar författaren, översättaren Anna Bengtsson och utgivaren Ersatz förlag för tillståndet att publicera «Libellen in Liberia» på svenska. 

________________________________

morten langeland

Av Morten Langeland / Foto: Rolf M. Aagaard

 

Grønn pose

 

Hold øyeblikket og ta tida. Ungene er brått noe smått

små Don’ts 2 Do’s. Jeg er liten selv, i helt uten grunn

under den dynevarme natta som stoppa. Og fortsetter

like forbaska ved kjøkkenbordet! Ungene er endeløse.

En øyeblikklig avismann fyker til 4. etg med februartrekk

og Klassekampens tartarøyeblikk mens HiAce1 putrer

geologisk gatestil. Så mange trykkfail. Den grønne posen

dagbugner i trappeoppganga. Gro løfta bæresaker ditt

og Gro i trappa ryddig datt, hjemmeungen hørte – skvatt

nede på den stirrende gårdsplassen. Nøysommelig lagt

brostein i 120 skimrende år, ryggskrik ljoma i innergården.

Ungen bråforhasta som en grønn pose lafta, vent, erke noe.

/

Morten Langeland, født 1986 i Kristiansand, bor i Oslo. Han har gått på Forfatterstudiet i Bø, Skrivekunstakademiet i Hordaland og studert litteraturvitenskap og idéhistorie ved Universitetet i Oslo. Morten Langeland er også del av bloggkollektivet Politikk Poetikk Praksis. /Kolon forlag bidrar med honorarstøtte til sine forfattere på denne nettsiden.

________________________________________________________________

gennadij-nikolaevic48d-ajgi-6

Av Gennadij Ajgi

 

Ansiktet

 

46  Ansiktet

fullt av – sorg.

Sorgen – där – på ansiktets ”botten” –

omsluter fälten. Bergen försvinner, vägarna.

Till fläckar

upplöses staketen. Byarna.

Ljusstrålar glimtar till som i dimma.

Ansiktet

(det er ”mitt” – ”paradisiska” – Armenien)

fullt

av sorg.

Tystnad.

47  Det halvkvädna är mer fruktansvärt än tigandet. ”Är du

Han?” – frågar Johannes. Istället för ett rakt svar – antyd-

ningar.

48  Och – återknyt bandet: till fältet och til Solen (o Morgon-

sol – dimmig, som i svett!), med gräsen och träden (o drop-

par av regn – på skrovlig bark! – en lätt rysning utmed rygg-

raden). Vad som kommer att sägas spelar ingen roll. Det kom-

mer att ha – precisionen – hos ett liksom dikterat – Ord.

49  Och likväl – Teg – Du – inför oss alla. Och gav oss – våra ord

– som ”autonomi”.

50  Stillhet och tystnad (i poesin) – är inte samma sak.

            Tystnad är en stillhet med ”innhåll”, – vårt

            Finns det en ”annan” tystnad?

            ”Ickevarat finns inte, Gud skulle aldrig befatta sig med

sådant strunt”, – säger den ryske teologen Vladimir Losskij.

            Detta om den ”Tystnad” som är ”icke-vår”. ”Inklusive”

Stillheten hos de – i tystnad – hädangångna. Allt – f i n n e s.

            Och – vi ska inte göra oss några antaganden – om någon-

ting ”alldeles annat”.

51  och – vid åsynen

av ett mycket stympat litet träd

som lever upp på nytt

på ett torg i Berlin

börjar

själen plötsligt arbeta

som för att föras bort

till Ryssland

//

Vi takker forlagetArielog gjendikterne Annika Bäckström, Mikael Nydahl og Gunnar Wærness for tillatelsen til å bringe utdrag av boken ”Samtal på avstånd. Essäer, intervjuer, dikter”. Utdraget er fra kapittelet Poesi-som-Tystnad. Den tsjuvasjisk-russiske poeten Gennadij Ajgi (1934 – 2006) regnes som en fornyer av poesien, både i Russland og i resten av verden.

_________________________________________________________________

Brodersen-Marit-Bolsoe
Foto: Hemal Radia

Av Marit Bolsø Brodersen

 

 

Først var stillhet eller protoner eller gud eller ingenting så : eksplosjon, fusjoner, gass

og vann, celler, liv øyne, føtter, hender

gjorde opp ild, tegnet på huleveggene

bygde hus bygde båter seilte ut, kalte det hav kalte det land

 

Vi fant jern og bygde skinner mellom landene

vi bygde biler og fly, husene ble høyere vi pekte og sa : skyskraper

vi gravde kabler ned i jorda sendte sonder opp i rommet, vi googlet : Voyager

 

Vårt høyeste fjell laget vi av søppel

bilene avga eksos, flyene, vi reiste langt for å snakke

om den stigende temperaturen, noen sa : i støvet fra denne planeten

andre sa : hvis vi ikke lærer dette språket, vil ingen forstå jordas siste ord

 

//

 

Marit Bolsø Brodersen er født i 1982 og kommer fra Ørlandet i Sør-Trøndelag. Hun er utdannet billedkunstner og har gått på Aschehougs forfatterskole.I 2013 debuterte Bolsø Brodersen som lyriker med samlingen POST-IT, og i april kommer hennes andre diktsamling, DOBBEL V, begge utgitt av Aschehoug. / Aschehoug bidrar med honorarstøtte til forlagets forfattere på denne nettsiden.

________________________________________________________________

Ingeborg

Av  Ingeborg Arvola

En grunn til at jeg fødte broren din

En grunn til at jeg fødte broren din er for at du skal slippe å være alene når framtiden kommer.

 

            Ikke den framtiden vi vanligvis snakker om.

            Ikke i morgen.

            Eller når du begynner på ungdomsskolen.

            Ikke når du blir atten.

            Ikke når du har fått deg jobb.

            Ikke den framtiden.

 

Den andre framtiden.

            Som kanskje får deg til å gråte.

            Kanskje utstyrer deg med kniv.

            Du kommer til å trenge noen å passe på.

            Så du husker å passe på.

            Passe deg.

            Passe ham.

            Av og til kommer dere til å snakke om oss.

 

Den framtiden, ja. Den fins jo, den også.

            Kniven din ligger i garasjen.

            Tredje skuff nedenfra.

            Ved siden av overlevelsessekken.

            Du vet den som jeg av og til tuller med.

            Jeg tuller fordi det er så alvorlig.

            Dere kommer kanskje til å trenge den sekken.

            Du og broren din.

_____________________________________________________________

Knut Ødegård, Bratislava okt. 07 (1)

Av Knut Ødegård / Foto: Milan Richter

 

Dei minste 

 

Tung av tankar etter dette seminaret

med sine dystre statistikkar for livets utsiktar

på planeten Tellus og heile solsystemet i ubalanse

kom eg køyrande i den svartglinsande jeepen min

opp mot mi li

fiksert i hugen på sure utslepp, oppskrapa

havsbotnar og ørkenar

som breider seg og sjø som

skrumpar inn og kverv lik den i Aral, urskog som døyr ut

og Arktis´ brear smeltande bort i klimakatastrofer.

Slik kom eg køyrande opp mot lia i min jeep.

 

Då såg eg brått to

maskotar ruslande langs vegen: To ørsmå

mongoloidar, dei heldt

om kvarandre med lubne

hender, ho i sitt side

skjørt, han i sine vide

bukser. Eg stansa for ikkje å køyra

over dei, rulla ned vindauga og bad dei morskt

halda seg godt ute i vegkanten. Dei lo med sine klokkerøyster

og smilte ei sol inn i meg, Herre, med desse overjordiske

augo

 

og eg høyrde det klang ut frå mine lipper stilt: Velsigna,

ja velsigna desse minste!

 

Kva er det eg seier for tøv? sa eg til meg sjølv då

munnen min heldt fram med å klinga i lysskimrande ord til desse

idiotane i vegkanten.

 

Ho sa: Det er jo våren no, sjå graset! Og der

kjem kvitveisen akkurat som stjernene som skin om natta i graset og der! der

kjem kløverblomar raude

og tunge av honning opp av jorda, og sjå sjåfør! der

løfter balderbråen seg og den blå forgløymmegei og der veks

villroser i krattet heilt inn til vegkanten vår, med rosa duft!

 

Han, den andre idioten, sa: Her er jo sol, sjåfør, som skin i graset! Det er for kyrne,

dei gjev oss mjølk av graset, du sjåfør, det er lyset som lyfter fram alt graset, lyset

som skin inne i strå og stengler.

 

Dei sa det slik, med sine vakre, runde munnar,

og eg visste då at så lenge desse to

går hand i hand og ruslar rundt på vegane her oppe i lia,

då går Tellus i sin trygge bane kring sola med sitt lys, elliptisk

som dei mongoloide augo deira, som munnane deira, som deira

hovud, trygt elliptisk ikring sola. Og då, tenkte eg idiotisk,

då kjem isbjørnane til å overleva i dei arktiske isbrear.

 

Velsigna, ja velsigna

desse minste, dei som held alt livet oppe! heldt idiotmunnen min

fram med å klinga, som glas, som lys i glas og luft.

 

-Det er fotosyntesen, sa eg.

-Er dét ein blom? song dei to med Downs syndrom i kor.

-Ja, klang det frå munnen min.

/

Knut Ødegård ble født i Molde i 1945. Han debuterte som lyriker i 1967 med samlingen Drøymaren, vandraren og kjelda. Siden debuten har han gitt ut  en rekke diktsamlinger og også virket som gjendikter, særlig fra islandsk. I tillegg har han gitt ut barne- og ungdomsbøker, dramatikk og tre fagbøker om Island. Hans foreløpig sist utgivelse er Edda IV. Heltedikt, del 2. Knut Ødegårds dikt er nå utgitt på 29 språk.  

________________________________________________________________.

Naomi Shihab Nye

By Naomi Shihab Nye

For My New Grandson

I want polar bears to welcome you to the far north,

their lumbering grace dazzling against ice. Your open gaze.

May there yet be ice. May ancient trees lean over you in wild

places, brush your brow.   We remember so many details

now disappeared…tiny toads in deserts,

fireflies. Where is the language of window screens,

whisper of real air against a sleeping cheek?

If we lose the ability to poke a hole in soil, watch an onion grow,

what do we know? What will take its place?

Today the sun we all love lights your 5-day-old face

and you blink, just beginning to focus. We dream you will have

so much to admire.

Naomi +

Naomi Shihab Nye (born March 12, 1952) is a poetsongwriter, and novelist. She was born to a Palestinian father and an American mother.Nye has won many awards and fellowships, among them four Pushcart Prizes, the Jane Addams Children’s Book award, the Paterson Poetry Prize, and many notable book and best book citations from the American Library Association, and a 2,000 Witter Bynner Fellowship In 1997, Trinity University, her alma mater, honored her with the Distinguished Alumna Award.In June 2009, Nye was named as one of PeaceByPeace.com’s first peace heroes.[4] In 2013, Nye won the Robert Creeley Award. She was named laureate of the 2013 NSK Neustadt Prize for Children’s Literature.

_________________________________________________________________

Lars Haga R

Av Lars Haga Raavand / Foto: Øystein Maugesten

Mis fødsel

 

Over himmelen galopperer hesten med hodet høyt hevet før den blotter tennene og kaster på nakken, flerrer skinnet av sin egen bringe. Tre ganger gjentar det seg, før hesten kneiser en siste gang og står helt urørlig, bare manen bølger i vinden, blodet renner nedover bringa og deler seg i små elver som forgreiner seg og danner et delta før det faller gjennom himmelsfærene og ned mot jorda.

 

Blodet som treffer jorda er salt. Der det salte først treffer jorda, begynner et tre å spire. Det salte renner utover. Det salte dekker nesten hele jordas overflate. Det kalles hav. Treet som begynte å spire reiser seg over havet. Det er ei eik. Krona brer seg utover, kaster kjølig skygge. Der krona ikke kaster skygge, begynner det som kalles hav langsomt å røre på seg, solas varme skiller havet i vann og salt.

 

Vannet stiger. Saltet blir liggende. Vannet vender i himmelen og kommer tilbake. Vannet faller mot jorda og det som kalles hav. Vannet som treffer havet blir igjen hav. Vannet som ikke treffer havet treffer det som kalles land. Vannet som treffer land samler seg. Vannet som treffer land blir elver. Elvene forgreiner seg. Forgreiningene vider seg ut. Landet dekkes av elver som renner ut i havet og blander seg med det. Alt land forsvinner i havet.

 

Hesten står urørlig før den langsomt gir seg til å skritte over himlene, mellom sola og jorda kneler hesten. Det blir helt mørkt. Det blir kaldere. Varmen er for svak til å sette havet i bevegelse. Det som kalles hav trekker seg sammen. Landet kommer til syne. Elvene fryser til is. Eiketreet feller bladene. De nakne greinene strekker seg mot hesten der oppe på himlene. De nakne greinene trenger gjennom hestehuden. De siste bloddråpene fra hesten renner ned langs de nakne greinene til eiketreet. Hesten blekner, blir blank og tåkete. Sola trenger gjennom. De siste bloddråpene renner nedetter eiketreet og greinene står igjen fulle av blad. Det som kalles hav vider seg ut og setter seg i bevegelse. Elvene sprenger seg fri fra isen. Smeltevannet fosser med en kraft som ligner veer. Morgendagen trenger gjennom.

 

Jorda blir hav. Det som kalles hav slår mot eiketreet. Eiketreets røtter trekker landet med seg når krona strekker seg mot himlene. Landet stiger opp fra havet. Jorda deler seg i land og hav. Hav slår mot land. Et hvitt skum dannes. Skummet ligner skummet rundt den døde hestens mule. Skummet er landet som reiser seg. Skummet er vannet som salt av blod omslutter alt liv. Skummet er et møte. Mi er skummet. Mi er roten til alt.

 

Mi er ordene, mens de ennå flyter. Mi er begynnelsen. Mi er barna, og disse barnas mor og far, mi er gjennomstrømmende. Mi er lyset, mi er gløden i solnedgangen, undergangen, eller himmelen over hytta der en mor knytter nevene og steiker torsk til sin døende. Mi er havet som vasker ham klar for det siste måltid. Mi er tvillingsøstre og en til. Mi er vannet som saltes av tårer og omslutter alt liv. Mi er H og H og O. Mi er treenigheten. Mi er trekanten. Mi er formelen.

 

Mi er det som taler.
Mi er det som tier.
Mi er det som er imellom.

 

 
Mi er eika som trenger seg gjennom lagene av tid og kneiser mot stjernene som faller den i møte.

/

_________________________________________________________________

Linnestaa-Aasne_author_full

Av Aasne Linnestå / Foto: Amanda Irgens Nygren

Hvor ble det av stillheten?

Landskapet flerres opp av lyd

den skarpe menneskeferden

gjennom naturen

Det overdøvende råker dem

som ikke får velge fritt

mellom stillhet og støy

når mennesket er satt i bevegelse

men ikke av kroppen

Og naturen tømmes

på den eneste kilden

vi kaller kloden

mens en scooter jager over vidda

eller inn blant trær, sneier

kanskje et islagt vann

før den når fjelltoppen

Og dyresporet gir tapt

for dyrere spor

ikke fornybare de heller

I den dyrebare naturen

piler småmus og røyskatt

og alle de andre lettskremte

vekk, som fjellrypa,

den kritthvite fuglen

mens blikket gir tapt

og synsranden

 

/

Vi takker Aasne Linnestå for dikt, for mer informasjon om hennes forfatterskap, se her.

______________________________________________________________

                                                                                                 

rønnaug

Av Rønnaug Kleiva / Foto: Ingjerd Kleiva, Samlaget

Medan lyset kjem

Dei blå scillaene i skråninga ved kyrkjegarden vendt mot havet

Og tre bøygde av vind

Om alle land ligg aude

I Delhi hostar ein

I Beijing ser ein ikkje himmelen

I dei opplyste og klimatiserte romma elskar dei rike

I midtrabatten overlever dei fattige til dei døyr

På eit kontor sit nokon og planlegg ein ny trasé

Medan lyset sakte kjem, et vi frukosten vår

Vi tenkjer på eik og kristtorn, golfstraum til velsigning

Og ved polane is

Vi prisar barna og barnebarna og veit at ingen ting varer ved

Utanfor vindauget strekkjer ein raudstrupe halsen

Nebb mot nebb hakkar to fuglar på kvarandre

Vi tenkjer på framtida

Vil lyset vare ved?

Kan alt bli berre mørke?

Gud sveipe kappa si om kroppen og bli usynleg?

Ved godt vêr, midtsommars, utpå dagen, plar skodda sige inn frå

havet

Medan lyset kjem, ber eg for at det alltid skal vere muleg med

fotosyntese

/

Vi takker Rønnaug Kleiva og Verbum forlag for tillatelsen til å trykke diktet. En tidligere versjon har stått i  antologien Bibeldikt (2014).

_____________________________________________________

Camilla Groth

Av Camilla Groth 

 

LES DIKTET HER!

 

/

Camilla Groth, (f. 1973) utga ifjor Et sted der jeg er lykkelig (Flamme forlag) som tar utgangspunkt i noen av bildene til Edvard MunchHun debuterte i 2008 med Nature Boy, og fulgte opp i 2013 med diktsamlingen Hysj! / Cappelen Damm bidrar med honorarstøtte til forlagets forfattere på denne nettsiden.

___________________________________________________

Maria-Dorothea-Schrattenholz-3
Foto: Carsten Aniksdal

 

Av Maria Dorothea Schrattenholz

 

lyset trekker seg unna

for å beskytte oss

fra det vi ser

det vi kaller vårt

er det noen andre som har bygget

her er ingen forskjell

mellom det bærende og det bårne

det tyngste stedet i kroppen

er håndleddene

firmitas

jernet i blodet

stanger mot jernet i jorden

hagl smelter i øyekrokene

seigt regn dekker veiene

asfalten holdes sammen av tjære

kjøttet holdes sammen av

det vi lærer

vinden står i spenn

mot veggen

ryggen mot sanden

sorgen har ingen verdi

før den kan eies av alle

utilitas

trøsten er at ingen har klart å lage

en perfekt kule

det er bare et konstruert savn

stålet holder glasset på plass

blanke speil mot mørket

benkene er ikke bare benker

men gjerder

forankret dypt

gatene brede 

så flammene ikke kan spre seg

ingeniøren kjenner demningen briste bak pannen

vi skulle holdt isflakene oppe

holdt breene sammen

limt sprekkene med spyttet

venustas

hugge ut

marmoransikter av skyene

og legge dem i fanget

vi har en forestilling om et vesen helt uten feil

derfor må det finnes

 

//

 

Maria Dorothea Schrattenholz er født i Bergen i 1980. Hun debuterte på Oktober med boka Atlaspunkt i 2015, og ble møtt av gode kritikker. For mer informasjon se Oktobers forfatterside/ Oktober bidrar med honorarstøtte til forlagets forfattere på denne nettsiden.

______________________________________________________

Forfatter og dramatiker Jon Fosse flytter inn i huset
Foto: Tom A. Kolstad / Aftenposten / SCANPIX

Av Jon Fosse 

 

Tid i tid

 

I

 

Ein opnande vind

og ei togn

som vinden lèt falla

ned over tankar

ned over kjensler

 

og frå togna spreier

eit skjønande syn seg

utetter og innetter

 

II

 

og tid og tid vert eitt

vert til tid i tid

slik stad og stad

vert eitt

som stad i stad

 

III

 

og eit no kan sjåast

usynleg synleg

 

og alt som er

også du

er berre eit no

stort som himmel og hav

 

i eitt

i eitt einaste

det eine

 

//

 

Vi takker Jon Fosse for diktet som her publiseres for første gang. / Samlaget bidrar med honorarstøtte til forlagets forfattere på denne nettsiden.

_______________________________________________

Kleiva-Anna
Foto: Yngvild Gotaas Torvik

Av Anna Kleiva

 

Så kjem lyset

 

små elektroniske konglar

eksploderer i øyret mitt:

sjølvlysande tre, seier han

kan lyse opp i framtida

område som ikkje har råd til skikkeleg lyssetjing

tettbygde strøk, skur i heten

og: sjølvlysande tre

forblåste gater, pistrete snø tvers gjennom

istappar og: sjølvlysande tre

 

så kjem havbotnen til jordoverflata

moreld, algar og manetar

 

greinar seg, glødande

fletter gjennom mørkeret

ut av stammane tyt

eit elektrisk

 

wunderbaum

greiner er glow sticks

eit glimande rave

til overflata

 

eg er visst ikkje framskriden nok

eg er ikkje elektronisk

eg er fysisk, ei gammal furu

ein ettertenksam type

tenkjer på

sjølvlysande tre

glor på eit sirkusdyr

 

tenkjer på å ta havet opp

ta minnet ut

av morelden, inn i treet

ta treet inn i bakken, frøa gjennom vinden

å vrenge havet i lufta

eg prøver å vere

framtida, samankopla

ta minnet mitt ut

 

men eg er ikkje

 

framskriden eller syntetisk

eg er ei nervøs osp

gammal biologi

 

//

Anna Kleiva er født i Oslo i 1985. Hun er oppvokst på Vinstra, men er nå tilbake i Oslo. Hun gav ut diktsamlinga Ti liknande versjonar i 2011. Hennes andre bok, Vårar seinare, kom i 2014, for denne har hun vunnet flere priser. Ved siden av å være poet er Anna også virksom som oversetter, og i år kom hennes gjendiktning av den amerikanske poeten Ariana Reines, Coeur de Lion, ut på norsk. For mer informasjon se Oktobers forfatterside/ Oktober bidrar med honorarstøtte til forlagets forfattere på denne nettsiden.

___________________________________________________

///

De øvrige diktene finnes som sidelenker i innholdsfortegnelsen. Red. 

5 kommentarer om “D I K T / Poems

Legg til din

  1. thank you for making this action! THis is soo important we raise our voice.

  2. Mer enn jeg kunne drømme om. Takk alle sammen for stemmene for de ordløse. Eva Lange Hafstad

  3. highlight of my morning was finding this

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑