Søk

KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITER'S CLIMATE CAMPAIGN // NWCC

Klimaaksjonen består av forfattere, kunstnere, oversettere og journalister. Vår målsetting er forankret i Grunnlovens §112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» // Norwegian Writer’s Climate Campaign will actively participate in a much needed democratic process of engaging citizens of all ages to act against the overheating of our planet.

D I K T / Poems

Innhold: Aina Villanger: Hør Røst / Linda Vilhjálmsdóttir: Frelsi / Frihet / Ingrid Nielsen: Her begynner en hage / Ruth Lillegraven: Vond vind og Villvinter / Karin Haugane: En sonett / Georg Trakl: To dikt / Gerard Manley Hopkins: Rosa Mystica / Nils Chr. Moe-Repstad: Utdrag fra «Wunderkammer» / Anders Smebye: «Flikkflakk gjennom Flick» / Tone Hødnebø: Tre nye dikt / Janne-Camilla Lyster: Utdrag fra «Melk kåpe sand måpe» / Katie Ford: Two Poems («Seawater, and Ours a Bed Above it» og «What We Get») / Charlotte Riise: Oktober / Johannes Heldén: Astroekologi / Khairani Barooka: Overheard School Break /  Joanna  Rzadkowska: Tre dikt / Nora Bateson: Therapy / Lars Haga Raavand: Den siste eika / Cathrine Blaavinge Bjørnevog: Endetale / Åsmund Bjørnstad: Ode til DNA-molekylet / Terje Tørrisplass: Fornybar exit / Ishion Hutchinson: Anthropology / Astri Kleppe: Juni / Jonas Gren: Credo / Wayne Miller: Mind-Body Problem / Cheena Marie Lo: Two poems from «A Series of Un/Natural/Disasters» / Rasmus Nikolajsen: Saltstraumen, 7. december 2013 / Durs Grünbein: Libellen in Liberia (Sländor i Liberia) / Morten Langeland: Grønn pose / Gennadij Ajgi: Ansiktet / Marit Bolsø Brodersen: Uten tittel / Ingeborg Arvola: En grunn til at jeg fødte broren din / Knut Ødegård: Dei minste / Naomi Shihab Nye: For My New Grandson / Lars Haga Raavand: Mis fødsel / Aasne Linnestå: Hvor ble det av stillheten? / Rønnaug Kleiva: Medan lyset kjem / Camilla Groth: Dikt / Maria Dorothea Schrattenholz: Dikt / Jon Fosse: Tid i tid / Anna Kleiva: Så kjem lyset / Jonas Gren: Låt döden stanna där nere där den hör hemma / Inger Elisabeth Hansen: Report on the Acidification by Lophelia in the Coral Reefs outside Fredrikstad (translated from Norwegian by May-Brit Akerholt) / Gro Dahle: When a Stone (translated by Erik Skuggevik and Deborah Dawkin) / Terje Dragseth: The Wind Moans (translated from Norwegian by Annebelle Despard) / Eirin Gundersen: Dikt / Steinar Opstad: Library (translated from Norwegian by Ingvild Burkey) / Thor Sørheim: Bornholm / Cathrine Grøndahl: Can Trees File Suit? (translated from Norwegian by Roger Greenwald)Roger Greenwald: The Voice / Odveig Klyve: Bonden ser på pæretreetThe Farmer Looks at the Pear Tree / Geir Gulliksen: (HYSJ) / Emma Warg: Positively Negative / Peter-Clement Woetmann: Nye digte / Frode Grytten: Tusener seglar igjen (framført på støttekonserten «Dugnad for flyktningene») / Gro Dahle: Når ikke engang hvalen kan bidra / Terje Dragseth: Utdrag fra Jeg skriver språketTora Seljebø: Om vatnets redsle / Dan Simpson: Polluting / poem in action / Juliane Rui: Dikt / Aurélia Lassaque: «For å la salamanderen synge» – «Pour que chantent la salamandre» / Sindre Ekrheim: Brev til Svartehavet / Yngve Pedersen: Dikt / Knut Nærum: Overskriftspoesi / Inger Elisabeth Hansen: Rapport fra forsuringen av Lophelia / Vemund Solheim Ådland: Dikt / Tale Næss: Byen vokser / Daniela Gioseffi: The Origins of Milk / Peter Meedom: Dikt fra Vade Mecum / Tone Hødnebø: Tre dikt / Jonas Gren: Dikt / Idar Lind: Nøkken / Hildegunn Dale: Grønt / Jessie Kleemann: Moving glaciers / Anja Utler: ausgeübt. Eine Kurskorrektur. / Kevin Simmonds: Sighted. / Sidsel mørck: Our Common heaven /  Kjartan Hatløy: Dikt / Arild Vange: Responsorium / W.S. Merwin: For a Coming Extinction / Pia Tafdrup: Refleksion over is og sne / Stein Versto: Pilegrim / Tony Harrison: Fiken ved Tyne / Cia Rinne: Dikt / Torgeir Rebolledo Pedersen: «Mammut» / Wera Sæther: Nytt dikt /  Marte Huke: Morgen og kveld på Samoa / Juliana Spahr: Blood Cockles / Bruno K. Öijer: Romans / Agnar Lirhus: Bokstaven J / Inger Bråtveit: Norwegian Wood / Dylan Thomas: Den kraft som driv kvar urt med grøne lunter / Torunn Borge: La de små barna komme / Jenny Wrangborg: Fukushima / Anne Bøe: Dikt fra Frostdokumenter / Kristian Hæggernes: Jorden ligger midt mellom Venus og Mars / Tony Harrison: Opninga av Fruitlity / Åsmund Bjørnstad: Kvalolje / Frode Grytten: Den rasande elva / Johannes Heldén: Dikt fra System / Terje Tørrisplass: Taiga / Stein Mehren: Audhumla / Steinar Opstad: Bibliotek / Göran Sonnevi: Sekvenser fra Bok utan namn / Ellen Grimsmo Foros: Dikt fra Går det an / Monica Aasprong: Sirkelsalme. Remix / Aasne Linnestå: Floratorium // Blomsterrams. / Pedro Carmona-Alvarez: T-Skjorte#115 / Agnes Gerner: Civilisationen har kämpat / Mei-mei Berssenbrugge: Grønt / Mirko Bonné: Oktober, November, April / Lina Ekdahl: Ett strå vassare än Las Vegas / Thalia Field: Dikt fra Redskap for nedtegnelse av det fallende legeme / Thomas A. Clark: Skog utan tre. To sonettar / Per Olav Kaldestad: Rommet. Ramn / Hanne Bramness: Stille sommer / Jonas Gren: Dikt fra Lantmäteriet. / Ingri Lønnebotn: Hunger / Mathias R. Samuelsen: Blekkulfsutra / Hendrik Rost: Notis til den nyfødte / Mette Karlsvik: Når eg har det godt / Rune Christiansen: Politikk / Mona Høvring: Nymfene dro sin vei / Håvard Rem: Påskeaften / Sidsel Mørck: Påminnelser / Torgeir Rebolledo Pedersen: Å pynte kloden / Theis Ørntoft: Fra «Digte 2014» / Casper André Lugg: Naturbarn / Helge Torvund: Kor mykje kostar ein indianar? / Siri Katinka Valdez: Inter-Agency Space Debris Coordination Committee / Helge Rykkja: Endring / Erling Kittelsen: Dikt / Einar Økland: Krisa og havet / Niels Hav: Det menneskelige sind; Human Mentality / Ernesto Cardenal: Cell Phone / Nils Chr. Moe-Repstad: Forgiftninger / Daniela Gioseffi: Waging Beauty as the Polar Bear Dreams of Ice / Einar Økland: Lyset og livet eller You and Me / Arne Ruste: Oteren / Cathrine Grøndahl: Kan trær gå til sak? / Terje Dragseth: Vindene klager / Casper André Lugg: kast oss heller på havet / Ingrid Storholmen: Jordord / Carson/Hødnebø: Glass, ironi & Gud / Liv Mevang Bjerkensjø: Det er vi / Thor Sørheim: Mannen med kjelken / Freddy Fjellheim: The non-fictional porky poetry in excelsis / Freddy Fjellheim: Sakdiktets svinepoesi in excelsis / Moddi: Rubbles / Aina Villanger: Hør røst / Liv Lundberg: Jorden sett fra himmelen / Eldrid Lunden: All reell kritikk er konkret / Gro Dahle: Når en stein / Arild Stubhaug: Kjære Antarktis / Gunnar Wærness: (El regreso de un lago/ Tláhuac-Xico) / Øyvind Rimbereid: Nytt regn / Ruth Lillegraven: Dikt fremført under lanseringen av Forfatternes klimaaksjon lørdag 24. august 2013 / FKAs DIKTAKSJON I AFTENPOSTEN VED STORTINGSVALGET 2013 / Lars Haga Raavand: Til Ola Borten Moe / Øyvind Berg: Til Olemic Thommessen / Paal-Helge Haugen: Til Ketil Solvik-Olsen / Tone Hødnebø: Til Per-Willy Amundsen / Aasne Linnestå: Til Siv Jensen / Gro Dahle: Til Erna Solberg / Sidsel Mørck: Til Jens Stoltenberg // Copyrights til alle tekster: Redaktør/domeneeier og de respektive forfattere.

 ________________________

Av Aina Villanger / Foto: Finn Ståle Felberg

 

Hør Røst

 

Hør Røst
røper et reir
reiret er
et rop
en urrøst i røysa
det ytterste øyfjellet

Hav fønes
østavind slynger
tåkesløret letter
himler bæres åpne
avslører sjørøsten
en hoste:
fuglesjøen løftes
flokker letter i massestim
vingesvermer flakser i hundreflokks
alker, lunder og lomvier virvler i mørke skyorkestre
symfonisk korrøst:
krykkjeskrik!

Lavtrykk samler tåka
slører til
dimmer
fuglesus
bruser ut
summer i tusen
knas
stillhet kruser

Hør Røst
roper
ikke lenger
fåtalls fugler
flakker
en ørn seiler høyt
flagger
hør!
ikke rør
Røst

//

Diktet ble framført under Vendepunkt-demonstrasjonen utenfor Stortinget. Se video av hele appellen HER.

 

________________________________________________________________

 

dscf2324-2

Av  Linda Vilhjálmsdóttir

 

Utdrag fra Frelsi / Frihet

 

och våra förhärdade knotor

ska mjukna i marken

bakom vindskyddet ännu en gång

 

mödrar och döttrar

norr om gasolgrillen

fäder och söner i söder

               

och den sista måltiden inväntar

gudomligare tider och finare

gäster

 

 

~

 

 

det tas för givet

at människan ska utplånas

 

förgås i en flodvåg inom

kort eller brinna till stoft

 

och vårt uppdrag är

att skruva ner gasolen

 

vi som tror på elden

och har tämjt den till att lyfta oss

 

allt högre och högre uppåt

vi som inte hålls kvar på marken

 

av nånting annat än gravitationen

vi som blev befriade från oket

 

befriade från kalla krigets skrämsel

befriade från tron på de heligas samfund

 

befriade från allt utom mylingarnas gråt

i nordanvinden strax utanför staketet

 

 

~

 

 

vi hade redan

tillrett brödet och salladen

 

redan benat ur köttet

och marinerat det i olja och kryddor

 

redan hällt upp vinet på karaffer

och plockat fram grillservisen

 

redan blekt tänderna

och lackat håret och naglarna

 

redan sprejat en doft av vårregn

över dukarna och servetterna

 

vi hade redan gjort allt

utom att vidda den beniga bröstkorgen

 

så att den surrande svärmen av malar

obehindrat ska kunna flyga igenom

 

 

~

 

 

vad blev det av

trädgårdsmästarns milda stämma

 

som utlovade guldregn grillfester

och exklusiv lycka med våra närmaste

 

i trädgården frågar vi irriterat

och ögonen svider av besvikelse

 

vad blev det av representanten

som kom hit med stenläggning trädäck och badtunna

 

och kunde erbjuda oss en jättebillig gasolgrill

och staketvirke till extrapriser

 

vad blev det av rösterna på skärmen

som förmanade oss att inte gå för långt

 

berättade om de lättjefulla stunder

vi kunde förvänta oss varje gång

 

vi gjorde en ansats

att resa oss upp ur soffan

 

lata stunder i en solstol med ett glas vin

i handen och kadavret knastrande över elden

 

många miljarder lata

stunder i lä på trädäcket

 

och doften från ruttnande komposter

vittnar om vår respekt för jordklotets biotop

 

 

~

 

 

ryktena om att vi skulle slösa med gasol

mer än andra och strunta i oskrivna regler

om köttkonsumtion är totalt gripna ur luften

 

trots det har vi bestämt oss för

att tills vidare skjuta upp festen för våra

släktningars bekantas och samarbetspartners skull

 

till alla illvilliga och avundsjuka

vill vi framhålla att vi har lagt locket på badtunnan

och täckt över grillen på eget initiativ

 

vilket är annat än man kan påstå

om hur våra grannar beter sig

 

~   

 

/

 

Disse diktene er utdrag fra den islandske poeten Linda Vilhjálmsdóttirs bok Frelsi (Mál og menning, 2015 ). Diktene er gjendiktet til svensk av John Swedenmark. 

 

27205031

 

Linda Vilhjálmsdóttir (f.1958) er en islandsk forfatter som skriver både poesi og dramatikk. I 1990 utgav hun sin første bok Bláþráður (Blå Tråd). Siden den gang har hun skrevet flere bøker, og i 2015 utkom Frelsi (Frihet) som denne uka ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Vi takker og gratulerer! Frelsi (Frihet) er tidligere tildelt The Booksellers Prize of Iceland 2015. 

John Swedenmark er en svensk kritiker, oversetter, redaktør og forfatter.

________________________________________________________________

 

bleket-2

Foto: Kjersti Dahl

 

Her begynner en hage

 

Botanisk hage, Ullandhaug, 15. oktober 2016

 

Hvor er du

her? Her

vokser øyentrøst

foran skille-

veggen flettet av pil.

Og bak?

Større blomster?

Det sies at

øyentrøsten lindrer

fordi den aldri

har trøstet seg selv.

 

Det kan vel ikke stemme?                  

 

Denne øyentrøsten

er nå på vei

mot jorden,

taggete kronblader

med gule flekker og

lilla striper. Umulig å se

fruktemnet

fra her jeg står.

 

Ennå

er øyentrøsten

foran meg,

men jeg kan ikke fatte

avstanden

som alt er inne i deg.

 

Bak denne blomsten

vokser snart

din nye barndom

med blomster-

mønsteret i et soveromstapet,

ripssaft strømmende ut

av silen og frøkapsler

store som erter.

 

Jeg går ut

inngangen til hagen,

blir stående like utenfor,

bare ett øyeblikk

fra deg.

 

//

Ingrid Nielsen (f. 1968) bor og arbeider i Stavanger. Hun debuterte i 2016 med diktboka Hemmelig, men aldri som en tyv. Boka fikk strålende mottakelse. Vi takker for diktet, og for dikterens forlag,Gyldendal, som bidrar med honorarstøtte! 

________________________________________________________________

 

152.Forfatterbilde_fil.160

VOND VIND

 

 vaknar så tidleg

 av ein vind som hyler

 og uler og pistrar og

 

 pirkar isen på nordpolen

 

 smeltar

 

 isbjørnen             og

 pandaen tigeren og

 gaupa, alle skal dei

 visst bli borte

 

 og no denne arge vinden

 

 han legg skuldra mot

 huset og hjartet mitt

 

vil inn inn inn

 

*

 

VILLVINTER

 

no skulle snø så rein

leggje seg over gater og

grus, over bakkar og

berg og ball i busk

 

men ute er

stjernestøvet for lengst

borte

 

det regnar og

blæs så varmt og

vått

 

slik var det ikkje

før i tida, seier

pappa

 

nei, noko er annleis

no seier mamma

 

og             orda

hennar hektar

ei   ny   klo   i

hjartet mitt

 

//

Ruth Lillegraven (f. 1978) debuterte med den kritikerroste diktsamlingen Store stygge dikt i 2005. I 2013 fikk hun Brageprisen for diktsamlingen Urd. Hun har skrevet fire bøker i småbarnserien om Mari og Magnus. Eg er eg er eg er er den første diktsamlingen hennes for barn. Ruth Lillegraven er fra Hardanger og bor nå i Bærum. Vi takker forfatteren, og Samlaget, for lov til å publisere disse diktene fra Eg er eg er eg er.

 

_________________________________________________________________

haugane-karin_foto-catharina-caprino

 

EN SONETT

 

2.

Jeg sitter her og lytter til jordas sang

Høyt oppe flakser en hønsehauk bort

Er dette liv, en luftspeiling, drøm

Var jeg barnet på en sommerhageflekk

Så gaupesporene i sanden i går

Den gikk rett fram, byksa brått av veien

Står med telefonen i den indre lyden

Milevis fra folk med rovdyr i skogen

Gule kantareller syns ufrivillig i graset

Fører hånda inn og tar dem ved rota

Små tynne rådyrklover sprang for livet

Gror inn i vått gras, lukter og sus

Nærmere ned i naturens moll og grav

Griper jeg til regnbuens høyspente tegn

 

/

Karin Haugane er født i Haugesund i 1950. Hun er cand. philol med hovedfag i historie. Hun debuterte i 1989 med diktsamlingen Rester av glemsel. Karin Haugane er også oversetter; hun har bl.a. gjendiktet Arthur Rimbauds Illuminasjoner. Siste bok: Anna Wunderlichs sang. Vi takker Karin for dikt, og Gyldendal forlag for honorarstøtte. 

 

_____________________________________________________________

 

traklbueste

Josef Humplik: Büste von Georg Trakl. 1926.
Kilde: Lexikon Literatur in Tirol
 
Av Georg Trakl 
 

GRODEK

  1. Fassung

Am Abend tönen die herbstlichen Wälder

Von tödlichen Waffen, die goldnen Ebenen

Und blauen Seen, darüber die Sonne

Düstrer hinrollt; umfängt die Nacht

Sterbende Krieger, die wilde Klage

Ihrer zerbrochenen Münder.

Doch stille sammelt im Weidengrund

Rotes Gewölk, darin ein zürnender Gott wohnt

Das vergoßne Blut sich, mondne Kühle;

Alle Straßen münden in schwarze Verwesung.

Unter goldnem Gezweig der Nacht und Sternen

Es schwankt der Schwester Schatten durch den schweigenden Hain,

Zu grüßen die Geister der Helden, die blutenden Häupter;

Und leise tönen im Rohr die dunkeln Flöten des Herbstes.

O stolzere Trauer! ihr ehernen Altäre

Die heiße Flamme des Geistes nährt heute ein gewaltiger Schmerz,

Die ungebornen Enkel.

Geburt

 

Gebirge: Schwärze, Schweigen und Schnee.

Rot vom Wald niederstiegt die Jagd;

O, die moosigen Blicken des Wilds.

Stille der Mutter; unter schwarzen Tannen

Öffnen sich die schlafenden Hände,

Wenn verfallen der kalte Mond erscheint.

O, die Geburt des Menschen. Nächtlich rauscht

Blaues Wasser im Felsengrund;

Seufzend erblickt sein Bild der gefallene Engel,

Erwacht ein Bleiches in dumpfer Stube.

Zwei Monde

Erglänzen die Augen der steinernen Greisin.

Weh, der Gebärenden Schrei. Mit schwarzem Flügel

Rührt die Knabenschläfe die Nacht,

Schnee, der leise aus purpurner Wolke sinkt.

//

GRODEK

  1. VERSJON

Om kvelden toner de høstlige skoger
av dødelige våpen, de gylne slettene
og blå sjøer, og over dem ruller
solen dystrere; omslutter natten
døende krigere, den ville klagen
fra deres sønderknuste munner.
Men stille samles i vierdalen
røde skyer, hvor det bor en vredens gud,
det utgydte blodet, månesvalhet;
alle veier munner ut i sort forfall.
Under nattens og stjernenes gylne grenverk
svaier skyggen av søsteren gjennom den stumme lunden,
for å hilse heltenes ånder, de blødende hoder;
og lavmælt toner i sivet høstens mørke fløyter.
Å, stoltere sorg! dere altere av malm,
åndens hete flamme næres i dag av en veldig smerte,
de ufødte ætlinger.

Fødsel

 

I fjellet: sorthet, stumhet og sne.
Røde kommer jegerne ned fra skogen;
å, viltets mosegrønne blikk.

Morens stillhet; under de sorte graner
åpner de sovende hendene seg,
når den kalde månen skinner svakt.

Å, menneskets fødsel. Nattlig bruser
blått vann i fjellgrunnen;
sukkende ser den falne engel hans bilde,

våkner et blekt liv i en dyster stue.
Som to måner
stråler den stenhårde oldingekvinnens øyne.

Ve, den fødendes skrik. Med sort vinge
rører natten ved guttens tinning,
sne som sakte synker fra purpurskyer.

//

Vi takker Arild Vange for tilltatelsen til å benytte disse gjendiktningene på vår nettside. De er hentet fra utgivelsen Dødens nærhet (Aschehoug 2002). Diktet «Geburt» er fra SEBASTIAN IM TRAUM (1915) og «Grodek» fra tidsskriftet Der Brenner (1914/15).

_________________________________________________________________

madonna-del-magnificat

 

GERARD MANLEY HOPKINS: ROSA MYSTICA

1.

The rose in a mystery, where is it found?

Is it anything true? Does it grow upon ground? —

It was made of earth’s mould but it went from men’s eyes

And its place is a secret and shut in the skies.

Refrain —

In the gardens of God, in the daylight divine

Find me a place by thee, mother of mine.

 

2.

But where was it formerly? which is the spot

That was blest in it once, though now it is not? —

It is Galilee’s growth: it grew at God’s will

And broke into bloom upon Nazareth hill.

In the gardens of God, in the daylight divine

I shall look on thy loveliness, mother of mine.

 

3.

What was its season then? how long ago?

When was the summer that saw the bud blow? —

Two thousands of years are near upon past

Since its birth and its bloom and its breathing its last.

In the gardens of God, in the daylight divine

I shall keep time with thee, mother of mine.

 

4.

Tell me the name now, tell me its name.

The heart guesses easily: is it the same? —

Mary the Virgin, well the heart knows,

She is the mystery, she is that rose.

In the gardens of God, in the daylight divine

I shall come home to thee, mother of mine.

 

5.

Is Mary the rose then? Mary the tree?

But the blossom, the blossom there, who can it be? —

Who can her rose be? It could be but one:

Christ Jesus our Lord, her God and her son.

In the gardens of God, in the daylight divine

Shew me thy son, mother, mother of mine.

 

_________________________________________________________________

MoeRepstadNilsChristian2009

Av Nils Chr. Moe-Repstad

 

Utdrag fra Wunderkammer

80

Tanken er kraftverket og bevegelsen som ikke beveger, begynner med strøm

en mild kuppel av smerte, ingenting utenfra, informasjonen er lagret et annet

sted i kroppen: glødende stål kjennes nøyaktig, så nøyaktig

81

Jeg har en bue av valset stål i det ene beinet

den vokser som stål vokser når det helles ut av ovnene

i bølger under huden før det stilner, pust, men ikke la det glipe

82

En rasjonell tanke om å bøye kneet 90° stanser i hjertet, men

presser seg gjennom halvmåneklaffen, og det går et lite signal, via lungene

til testiklene, hvor motstanden er en samtale som bare kan føres mellom to parter

83

Litteraturen skraper ut et av øyeeplene og finner et annet syn

som tillater inntrengning i Det gamle testamente, at Odyssevs’

reiser kan eksistere i ospebladets forgreinede skjelett

84

Jeg unnslipper ikke de bitre lagene, før stablet jeg bøker oppå hverandre, som etasjer

i babelske hus: jeg visste ingenting om å skrive, men fortsatte å stable fordi jeg lærte

å lese, først med ett øye som kyklopen, så med hele kroppen, inngangen til diktene 

86

Nå lever jeg i barn, duer, sand og brostein

jeg skriver ikke at begge nyrene brenner

alt er utholdelig med litteraturen

//

Vi takker Nils Chr. Moe-Repstad og Flamme forlag for tillatelsen til å bringe dette utdraget fra Wunderkammer!

_________________________________________________________________

ljp-smebye

 

/

 

«Paul Kelleher slo hodet av en Margaret Thatcher-statue med et balltre han hadde gjemt i buksene sine.»

 

/

 

 

«Etter å ha kuttet opp den nakne ryggen til Venus del Espejo av Velázquez med en kjøttøks, uttalte suffragette Mary Richardson at rettferdighet er en like stor del av skjønnhet som farge og form.»

 

 

/

 

«En 12 år gammel gutt festet en tyggegummi i hjørnet på The Bay av Helen Frankenthaler.»

 

/

 

«I Louvre la en ung kvinne rouge på pannen og nesen til et portrett av Francois Boucher fordi hun syntes det manglet farge.»

 

/

 

«Moren til en mistenkt kunsttyv puttet Pablo Picassos Tête d’Arlequin, Claude Monets Le Pont de Waterloo, Londres og Le Pont de Charing Cross, Londres, Henri Matisses La liseuse en blanc et jaune, Paul Gauguins Femme devant une fenêtre ouverte, Meijer de Haans Zelfportret og Lucian Freuds Woman with Eyes Closed i vedovnen på kjøkkenet og brant dem opp mens sønnen satt i varetekt.»

 

/

 

«Bronseskulpturen Reclining Figure av Henry Moore ble stjålet, kuttet opp, transportert ut av landet og solgt som skrapmetall.»

 

 

//

 

Flikkflakk gjennom Flick er 49 notisdikt om menneskelig og materiell svikt; en skildring av sprekkene i skillet mellom kunsten og dets publikum. / Anders Smebye (f. 1975) er en billedkunstner som arbeider med tekstil, tekst og skulptur. Smebye bor og arbeider i ytre Rendalen og indre Oslo. / Denne boka er en del av Lord Jim Publishings SPAREBLUSS, en serie initiert og redigert av Sigurd Tenningen og Jan Freuchen. Vi gjør et sabla unntak: Et av årets beste bokgavetips! 

______________________________________________________________________

HodneboTone

Av Tone Hødnebø / Foto: Rolf M. Aagaard

Tre nye dikt

 

Muterte sommerfugler påvist i Fukushima

og snart er det ikke lenger sommer.

Kan et mønster oppstå av ingenting, og så bli borte?

 

I margen på arket er det en flekk

som ikke forsvinner,

en larve på undersiden av bladet.

 

Hva er lettere enn luft

eller sterkere enn ild,

hva kan du se med lukkede øyne.

 

*

 

 

Elva er grønnsvart,

tre svaler flyr over oss

og uansett hvor lenge jeg ser

er øynene mine betente.

 

To øyenstikkere streifet vannhinnen,

en svane kom for tett på,

og jeg tenkte at dette er summen

av de enkelte delene.

 

*

 

 

Svarttrosten synger ikke lenger

som en garanti for sannheten,

vi går fortumlet forbi hverandre.

Humlene suser omkring,

bladene faller én etter én.

Etter torden endrer naturen seg,

hagen er bekmørk.

 

//

Vi takker Tone Hødnebø og Kolon forlag for tillatelsen til å bringe tre nye dikt fra samlingen Nytte og utførte gjerninger som utkommer f.k. tirsdag 15. november. 

____________________________________________________________________

Janne-Camilla Lyster 2013 FOTO PAAL AUDESTAD (2)
Av Janne-Camilla Lyster / Foto: Paul Audestad
 

 «Melk kåpe sand måpe»

 
Det å skulle fortsette pattedyrenes utvikling. Bli en haug med bein. Være så innmari i slekt med alt som finnes og likevel aldri få være noe annet. Nærheten gjør meg storøyd, jeg vil sveve, jeg vil puste under vann. Hvorfor må jeg forbli ett punkt i utviklingen når utviklingen er overalt. Når mulighetene flyr i synet på meg hele døgnet, hele livet. Jeg vil klatre, jakte, holde fast mellom spisse tenner. I stedet står jeg her med dette slappe handlenettet i hånden. En hånd som har vært en fot, eller omvendt. Klov og knoke. Øyne og vinger.
 
*
 
Ligg på en pute av sand. Lag klover med hendene ved å skille tommel, pekefinger og langfinger fra ringfinger og lillefinger. En gang var språket enda mer omtrentlig, en lyd eller en rad av lyder uttrykte noe i retning av. En imitasjon av noe følt, kan en tenke seg. En fugleflokk flyr truende lavt. Ild sprer seg. Kjærlighet. En sterk og klar drøm.
 
*
 
Jeg snur meg, ingen er bak meg. En gang har ryggen vært oversiden, en gang har den blinde baksiden vært den pelskledde oversiden, utsiden, magen var en gang en buk som gjemte seg under, en myk slette mellom fire klover, jeg smøg meg gjennom det høye gresset, gned flankene inntil store varme steiner.
 
/

 

Janne-Camilla Lyster (f. 1981) vokste opp i Mjøndalen og har utgitt fem diktsamlinger, senest Melk kåpe sand måpe (2015). Lyster er danser og koreograf, utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo, avdeling Balletthøgskolen. Vi takker Tiden forlag og Janne-Camilla Lyster for tillatelse til å trykke diktene.

______________________________________________________________________

ford

By Katie Ford / Photo: Courtesy of the author

 

Seawater, and Ours a Bed Above It

 

We wished that if we raked

the sea-carved skeletons from beneath

the house the true soft back of earth

would show a constant bone.

But those same shells trawled from the gulf

held back malarial waters

confused by houses raised above them.

 

We said this house is breaking

when one end sank and one beam cracked—

(in my honest sleep I said

our house is dead)—

as our hound clicked over the floors,

scratching the same raw second

we did not learn the law of,

 

that we live and die and live again

into dawns we feel it is right

to wash only our feet in the basin,

letting the water pass over us

into the ground.

 

And we do know, don’t we:

We will be overcome by waters

where I stand with my lanterns and cans,

my useless preparations and provisions,

with the God I loved, I hated, and you.

 

I might not know you, nor you,

me, even though we’ve washed each other

with salt. But we know how we will end:

 

Waters will sweep the shells over our eyes,

and we will recognize

where we are

from what we saw

in museums and papers, from what we heard

in the agate voice of the scientist

who spoke in the quiet

only the truth need not rise above,

 

who, somewhere inland, takes tourists

through a glass garden

where tropicals and ferns

are rained on periodically

by a false mist

to show how spores used to shine

from even the undersides of the world.

 

/

Originally published Colosseum (Graywolf Press, 2008). Reprinted with permission of Graywolf Press.

 

 

*


 

What We Get

 

I waited for a silence with its boards stripped off,

its sills pried away, all glasswork, all September light

with no latch. And when it came,       

 

sometimes it was easy to think of nothing at all, have no question

at all, to sit and stare at the cracked, orange house next door

where the rodents scurried in and out, storing

 

green bulbs dropped from our trees—olive nuts, our choked-back eyes—

for the mild southern winter in which nothing dies,

only goes a way a while.

 

I wanted the far away. I wanted not to feel

caught. Look at the myrtle tree pulling up the yard.

Look at the belief I can’t live by, how it didn’t follow

but was here before me like the fields of tall, planted cane

 

this is what we get when we ask to be saved:

a land where everything grows, and there are many killings.

 

/

Originally published Colosseum (Graywolf Press, 2008).

Reprinted with permission of Graywolf Press.

 

//

Katie Ford, born 1975 in Portland, Oregon, is visiting Oslo Internasjonale Poesifestival this weekend. She is the author of Blood Lyrics (Graywolf Press, 2014)Colosseum (Graywolf, 2008), and Deposition (Graywolf Press, 2002). Ford is the recipient of a Lannan Literary Fellowship and the Levis Reading Prize. She teaches creative writing at the University of California, Riverside. / NWCC says thank you for the poems!

_________________________________

riise-charlotte_foto-augon-johnsen

Av Charlotte Riise / Foto: Augon Johnsen

Oktober

 

I
Sol og tjue grader, ein kveps
slikkar til seg gamal saft
i eit glas. Eg løper
gjennom skogen og årstidene. Frå garden
ser eg nysnøen smelte i fjella.

Eg bur i eit privilegert univers,
eg får eit namn og ein dato
å høyre til. Ein heil kropp.

Husa og bilane rykker stadig
nærmare. Eg er ikkje aleine
på jorda, men blikket mitt er
ikkje her. Insekt og fluer
samlar seg over auga, som smuss.

 

II
Ein hjort står på marka
bortkomen og konsekvenslaus.
Eg held siktet opp
ei forlenging av nåden. Vinden
endrar retning, dyret snur seg

og har lukta meg. Vi pustar saman
eit sekund før eg dreg
i avtrekkaren.

Fullmåne og halvmåne.
Ein måne utan bløding. Eg tek
eit liv utan å gi eit tilbake.

 

III
Elva brusar. Kan eg høyre henne
mot husveggane, er det
tida og steinane som rasar ut?

Det kvite skummet gjennom
laftene. Eg held hendene
om vasstraumen, men dei brenn framleis.

//

Charlotte Riise er født i Ålesund i 1987. Hun debuterte i 2012 med Eg treng tid til å sakne deg, og i 2016 kom hennes andre diktbok, Der vi gøymer løyndommar, begge påGyldendal, som bidrar med honorarstøtte til sine forfattere på denne nettsiden. Vi takker for dikt!

_________________________________________________________________

JOHANNES HELDÉN: ASTROEKOLOGI

uten-navn

  1. Åkrarna ligger i träda. Regnet binder grusvägarnas damm. Den stora tystnaden. Ingen kod behövs längre, den upplöser sig själv –

LES DIKTET I SIN HELHET HER!

helden-omsl

Klicka på omslaget/

__________________________________________________________

okka

By Khairani Barooka / Photo: Wasi Daniju

 

Overheard School Break

 

Kids’ recess a

Barrel of battle drums,

Each former

Squawking fetus an airhorn.

Who sperm-’n’-egged to make us,

Baboon-formed?

Screechy and greased up,

Chocolate-crumbed mouths in

Rapture rapture rapture rapture

10 minutes straight?

 

In the spilled tumbleleaves of their

Tracheal yells, I hear the confusion

Of their bodies at 40, oil barrels,

Dying things, refuges self-sabotaged.

Mass acts of screaming as a way

To stab air with the hot poker want

Inside for a life sipping calmly

On the hot gin of kindness.

/

Khairani Barokka (b.1985, Jakarta) is a writer, poet and artist. Among her honours, she was an NYU Tisch Departmental Fellow for her masters, Emerging Writers Festival’s (AUS) Inaugural International Writer-In-Residence (2013), and Indonesia’s first Writer-In-Residence at Vermont Studio Center (2011). She was recognized in 2014 by UNFPA as one of Indonesia’s “Inspirational Young Leaders Driving Social Change», for highly prolific, pioneering international work in inclusive, accessible arts. Barokka is published internationally in anthologies and journals, and her last book Indigenous Species is expected for publishing in November 2016. / NWCC says thank you for the poem!

_________________________________________________________________

Jonna_highres
Foto: Jan Alsaker

Av Joanna Rzadkowska

 

Tre dikt 

 

GEOGRAFI OVER KJEDSOMHET

Seismologiske skiftninger

i jordsmonnet.

Kontinentet brakk

i to symmetriske deler.

Jord faller fra jord.

Vi bor på øya som er skapt

av drysset.

Strandlinjen bølger

mot grått vann.

Viktig: Bebyggelsen innenfor trærne,

kanten på gjerdet,

verkstedet der vi bygges,

om igjen.

#

I LIVE

Saftgule krokus springer fram,

jordas tentakler

grafser ut av plenen.

Våren: Årets mest forurensede tid,

et lag fett på bilen.

Øynene til forbipasserende er hovne,

mørk, matjordaktig hud,

stank av krem.

Kontoristene har stormet torvet,

okkuperer benkene: svette.

Pannene skinner i sola,

de sulter seg for sesongen.

Alle snakker om ferie,

seilbåter og syriner.

Så er lunsjen over, stegene

absorberes i bygningsmassen.

Over torvet har jetflyene tegnet

en pil rett ned.

#

SLAGMARKER

Kampen sto ved skogholtet,

hjelmene ligger på museet,

blodet for lengst borte.

Tørrgule tuer,

nygress mellom,

jeg vurderer å ta av meg skoene.

Muskler er stille,

ligger som varme dyr

mot skjelettets støtte.

Latterlig og ekkel er kroppen,

med erotiske drømmer

og den revolusjonære knyttneven mot verden.

Bli heller gjennomhullet av hundre patroner,

duft av brente innvoller og avføring,

krutt, fyrverkeri, flådd skinn,

å bli stoppet ut,

gjenoppstått.

Hvem trenger evangeliene når man har sykehus.

Etter oppstrammingen har ansiktet mitt

fremtidens glød.

Joanna Rzadkowska (f. 1986) er psykolog, poet og oversetter. Gjentagelsestvang er Rzadkowskas første bok, og hennes andre bok Luftmensch har akkurat utkommet. Begge på Bokvennenforlag. Vi takker for dikt!

omslag joanna

______________________________________________________________

nora-bateson

By Nora Bateson / Photo: Esalen.org

Therapy 

There is no “why” to ask.
We are why. ”We” includes inclusiveness,
We are crooked trees, in our forests
While, “why” presumes there is an answer,
Erasing necessary ambiguity.
 
When the arrow becomes liquid,
And slender directness smears,
The target widens,
And the goal is edgeless.
 
Non-responses and no-reasons,
Authorize composting interactions,
Alive and learning with happy worms,
Down where history is cultivating future.
 
Come with questions that span eras,
Where sharp details are dethroned,
Blurred until eyes intent, loose track,
And the knowing moves again.
 
When calamity is drenched through,
And piercing purpose is saturated,
The soggy mess is muddied.
Strange clarity spores into the undergrowth,
 
Acute situations require action,
Based in swift clear decision,
Made in the muck and dripping with it,
What will be – pulling into place.
 
Below, in the squish of life,
There is no replacement part,
Nothing to solve.
But we can breathe in the mess.

/

Nora Bateson (born April 13, 1968) is an American born research designer, independent film-maker, writer, and lecturer. She is the daughter of Gregory Bateson, sister of Mary Catherine Bateson and granddaughter of William Bateson and is president of the International Bateson Institute (IBI). The IBI is a research group specializing in the development of a methodology for transcontextual research of living systems.
_________________________________________________________________

Raavand-Lars-Haga

Av Lars Haga Raavand/ Foto: Pernille Blåfjell Walvik

Den siste eika

 

Sommerkvelden skimrer lyst brunt i skogen, med skjøre lemmer rører dyrene seg. Tørt gress mot buken, det bøyer seg for dyrene. Glir tilbake i stilling, som jegere. Gresset visler når dyrene rører seg, hveser som ondsinnede tunger. Ryktene svermer, stryker mot bare legger, stikker og hugger i magen. Mi gjorde ikke noe galt. Mi tisser strågul angst og lytter etter lyset. Mi er et rådyr, en bjørn, mi værer. Vår nød er lysets nød. Vår nød er trangen til å finne liv, fuktighet. Lysten til å være ett menneske, for alle mennesker.

Mi ser vår mors mor. Som fra det høye skal se ned. Øynene hennes ser mi. Grønne fulle, små brune, gule blader. Det kommer stråler fra øynene hennes. Det lyset. Bare så mi kan se natten bære sine drømmer, mi bære all natt.

Mi yngler i lyset fra bestemors øyne. Skyene trekker seg sammen, men fuktigheten forsvinner ikke. Det drypper. Mi gjør ikke noe galt. Mi husker at alt som bærer et navn også skal dø.

Mi husker alle forhandlinger. Mi var der når de gråt. Sangen klang i alle tusen tårer.

  

 

Mi venter til de sover. Foreldre, eller barn. Åler oss ut i havet av natt. Det tørre gresset bøyer seg for mi, for regnet, og himmelen åpner seg. Lyse revner, beinhvite blaff, lynet over himmelen, skjelettet i eget kjøtt.

De siste dråpene henger ned fra tordenskyllet. Mi når toppen av eika. Mi legger tunga mot krona, mot ru bark, ei perle begynner å hardne i skrittet. Så løfter mi hendene og lar de grønne bladene treffe fingertuppene. Mi møtes der livet vokser. Mi møtes der lukta av kjønnet freser. Løvverket bretter mi inn til seg, til himmelens egentlige farge. Mi glir over i den kongeblå skumringstimen og svømmer over tiden der mi vokste opp. Dette er den siste eika. Den som ennå står over flommen.

 
Bladvikler, bølgefly og fløyelsringvinge. Kålmøll. Krattfly. Kastet opp og kastet vekk. Mi spiser larver til frokost, det er barnets oppgave. Utsikt, gjenkomst, medynk: ordene holder hverandre i hendene. Mi rekker dem frem. Som lenker. Som tilflukt. Så kommer regnet.

/

Vi takker for utdraget av Lars Haga Raavands nye bok «Vannsikt» som lanseres påUGLA bokbar 20. september!

_________________________________________________________________

catherine-blaavinge-bjoernevog-ashx

Av Cathrine Blaavinge Bjørnevog / Foto: Torgrim Melhuus

ENDETALE FRÅ «UM SAKNE SPRINGE BLOME»

deu seie de sum leva genum sorg

ske skrive gravene aut

O vatne ske trengst inn

inst i im

deu seie Kvinde dinne handflate ske vendas upp

fre have

i romme

o e sku fe sjå no

nei inkje sku deu vende me burt

inkje sku deu gøyme munne mi te vatne

o inkje sku e simja fre hende dinne

sjølv um deira klo si øyme slag flengje andlete

nei sleg deu berre kloa i me

fyrr da e alst levande e ke gje ti no

*

o undre jordi veks søva

u da sum leve gjenum sorga ske skrive gravene aut

o vatne ske trengse inn

inst i me

sum varme røte kring kroppe

/

«Debutboka til Catherine Blaavinge Bjørnevog tek lesaren inn i eit mørkt univers, prega av folklore og mytologi. Dikta utmerker seg gjennom eit heilt særeige språk som kan minne om gammalnorsk og ymse norske målføre. Dei skaper ein suggererande rytme som byssar og lullar og sørgjer».  Les mer på Samlagets forfattersider.

um-sakne-springe

____________________________________________________________

Bjørnstad

Av Åsmund Bjørnstad

Ode til DNA-molekylet

Tynt som eit hår på di isse sett frå eit fly,

eller frå romet Atlanterhavsvegen i solskin

med utstrekte bruspenn etter utstrekte bruspenn

spegla i blank sjø frå øy til øy, slik, på nanonivå,

vindar ein lysande sjøvåt tråd seg ut og så att;

eller i kveil på kveil  tydeleg farga som delande kromosom,

i rader snart skild til to sider i ein pavane,

ingen fridom, men alltid den rette, ein pardans

galant defilert igjen og igjen, ein renessansesal

der store gobelin på vegg etter vegg

fortel om hjortar, jomfruer, roser, fossile artar,

med same silketråd felt inn i vev og renning,

så ein bit av eit hår i den tina mammutens pels

kan bli PCR-formert opp frå nanonivå og forstått;

–      protein og nukleinsyrer, kor fagert er deira formers tal –

ein tråd – edderkoppens, den legendarisk sterke,

den ingen har klart å spinne til eit gullrend patent,

Ariadnes, som aleine leier trygt ut av labyrinten,

lagnadstråden, uventa uavvendeleg, som utan styrke

kunne Midgardsormen binde, mystisk spunnen

av horn ifrå bjørnen, skjegg ifrå kvinna, rota til fjellet,

støy ifrå potar, spytt ifrå fuglar, pusten til fisk –

av imaginære, men organiske stoff, liksom

dobbeltspiralen, like lett henta fram på netthinna

som Armstrongs første innpakka steg på Månen;

trappa ingen før hadde sett, milliardar steg

i begge retningar samtidig fortid og framtid

svimlande, lik dei 762 stega opp gjennom

kyrkjetårnet i Ulm, verdas høgste, der om du kjem ut

du ser det gotiske mønet langt der nede og regnet er sludd;

men ingen vindande passasje i stein, meir ein taustige

opp ei høg skipsside, bergingstauet, Jakobsstigen

der englar stig opp og ned, trapeset på sirkus

der han og ho som levande trinn mellom gyngande reip

slepper taket, grip fatt, eit tillitsspel nøye innøvd

under teltduken stramt bardunert, luft inne luft ute,

slik cellemembranens spente hinne skil liv ifrå død,

eit vedhaldande stoffskifte, ei elektrisk spenning

ein dag tona ut, enzyma uverksame, tråden ein floke;

–      protein og nukleinsyrer, kor fagert er deira formers tal –

korleis heng dei i hop, spurte McClintock fortvila

bøygd over mikroskopet med kjønnscelledelinga i muggsopp, ho

strena ut i parken, sleppte seg ned mot eit Eucalyptus-tre og lèt

tårene trille – brått såg ho, var ikkje utanfor lenger:

«Kromosoma, dei kom imot meg som vener, dei var så fagre»;

eller då Watson og Crick fekk sett foten på tråden,

på haletippen til den flyktande slangen, greip tak

og med Nobelpris i blikket lyfte dobbeltspiralen fram,

«Høyr her!», ropte Crick til alle på Eagles den dagen,

«Vi har funne livets hemmeleghet!»

og ivrige innved den første plastikkmodellen viser dei

replikasjon, og når enzyma gjer feil, mutasjon, oftast retta

eller luka av eit naturleg utvals usynlege hand – eit konstrukt

skummelt  overveldande, som Øresundbrua kryssa i skodde,

slik Dante såg Satan i vindmølla, hans tids high tech;

så tenk då, før havet ditt mørknar og garnfestet raknar,

før tauet ditt ryk og bøtta forsvinn ned i brønnen, at du,

som ein gong rørte ditt nyfødde barn så tråden

vinda seg ut slik den venta, ein elektrisk impuls

tradert ifrå Adam, frå fingertupp til utstrekt fingertupp –

held i ein annan slags tråd, ein sølvrenning i gobelinet,

den vedhaldande tonen til Pärt monotont variert,

halden av fortid, ja vel, men óg av ei framtid,

ein vev sett frå vranga? – protein og nukleinsyrer,

kor fagert er deira formers tal –

                                                                Åsmund Bjørnstad

/

Vi takker Åsmund Bjørnstad for diktet!

________________________________________________

Tørrisplass

Av Terje Tørrsiplass

Fornybar exit

Små ting skil meg i form frå grana

– eit bleikt skin


i skjelettet, ein nattleg senedrått.

Trettisju årringar med kjernevedkontakt

meisesong i pusten, sevje i blodet


ei perleugle i ryggmergen og tømmersleper

like inn i hypotalamus


derimot

syner verdiar høge nok for donasjon av skrotten

til eit livsenergisk sus

frå europavegar

             ekkoet


             i autovernet

             ein meire gyllen

             hestehov.

                                                            

Tørrisplass_framside-kopi

Vi takker for diktet som er hentet fra poetens nye diktbok, Lomen svarer meg i blanke timar, utgitt på Samlaget.

___________________________________________________________

Ishion Hutchinson Rachel Eliza Griffiths

By Ishion Hutchinson

 

Anthropology

 

The houses are shut, the neighbors gone

to the burning field at the mangrove’s edge,

where the heatstroke anthropologist writes

his prophecy in a wrenched tense:

“Their Gods…they’ve drowned.”

All day I choke on the pages’ knotted vines:

the totems will be covered, the Revivalists’

prayer poles, the rain woman’s dance,

her rattle sticks beating the earth, until

the clothesline quivers like a Spanish

fly, pressed to a concrete block

by a boy, aiming his blunt needle.

The workers will return at dark, at the beetle’s horn,

to the shack alley, to the rasps of sankeys

on the dead man’s moth-meshed veranda;

they will gather for nine nights to the prophet’s

rum-riddled call, with coco pods, mint bush,

cerasse, Bay Rum, Bible leaves and Phensic—

they will gnash teeth and groan epiphanies

with swaying bottle lamps over the fowl’s blood

spilled on the ash, and on a body, with the dead’s

tongue, warning all before morning. Frenetic,

without proper exegesis, I cut stone-cold

through the bush-lane home.

But the sugar-headed children will wander

the field at night, lost to the scavenging

green, eating the ripe flux of the land,

and then emptying their guts in the river

no longer worshipped, now a machine,

like the factory’s tractor passing, loaded

with burnt canes, their foreheads white

with marl dust. Their eyes burn, gazing

at the half-yam moon—their tribe’s

biography, a possession they cannot read.

They clatter away, children and tractors,

threading the coiled sleep that will not loosen

into the meager flash beyond suffering—

the light opening a book towards a simplicity

hard to achieve, though they are simple saints.

In the final dusk they head for the hill

holding up the sky, the shutterless, dozing shacks—

the hill they will rise to before work and play,

the hill that will rise before tomorrow’s dead.

Ishion Hutchinson

/

Ishion Hutchinson was born in Port Antonio, Jamaica. He is the author oHouse of Lords and Commons (FSG, 2016) and is a professor at Cornell University. Ishion Hutchinson will visit Oslo Poetry Festival in October. NWCC says thank you for the poem!

HLC

__________________________________________________

A9

Av Astri Kleppe / Photo: Conrad Newton

 

Juni

I

I natt slår allting ut

Syriner, hegg

med tråder som av selje, vever seg

rundt fremmed stoff, tilbake

til begynnelsen

den første tilstanden, slik alt

var tenkt å være

Snart er larvene på vei mot heggen

for å svøpe den i sølvtråder, kokonger; snart

skal julis varme netter

bringe mørke

Men i natt står alt i blomst, en natt

av gråpapir, ekstase

Også fluene er våkne,

allting venter, ingen sover

Hvems er du, spurte jeg

syrinen

Jeg er fremmed her, var svaret, jeg er ingens

Men hvems er du, spurte jeg igjen,

og blomsterklaser drysset over meg, en foss

av kronblad,

vi er ankommet, vi er her, er det ikke nok?

II

Løse drømmer fra et hjørne

av det mørke Universet

driver inn mot odden, til krystaller, solsystem

av kloder, skyer

som i oppvåkningen blir granitt og lys,

kadavre, om og om igjen i blått

og jord,

en bumerang på vei mot Melkeveien, isstjerner

og ulvehyl, med hender krummet

rundt den lille varmen

fra vår egen hastighet. Vi er bloddyr, jærtegn

av forhåpninger og salt; og selv om

Alan Guth og Leibnitz

drømmer om vår utvalgthet, var det helt

andre tegn som Universet tenkte seg,

en annen art

Og dette andre stikker plutselig ut,

et veldig tre

med røtter i galakser fylt av hviskinger, galaktisk

sommer, løv som kjenner morgenbris

og lette regn, med eim

av frøyagress og kløver. Trekronen er svanger,

tung av syner, øye

mot det mørke underliggende, mot

stien gjennom gresset grå

av væte

Varlig den som trår i dugg og stopper

under treet, dveler. Sakte

vender natten foran skyggene, et rom

av usannsynlighet og mørke

der det vokste opp av Intet, steg

med blomsterkalk og lys,

en tidlig junimorgen uten navn

Et hav før himmelens blå

før gress og oksygen; men likevel et hav,

en eng

III

De ga oss et vidunderlig sted,

så skjønn

var hagen vår, med spede blomster

mot den mørke mollens mørke, trær

med grener utstrakte

mot himmeldukens skiftende, og alt

det blå

Vi laget sandslott, sandbyer

på stranden,

og med tiden bygget vi

det første huset, kjøkkenvinduet var vendt

mot bjørkeskogen

I de lange vinterkveldene lå hunden

foran ovnen

som du holdt igang med all den tørre

veden fra i sommer; og av stein og støv

og leire

bygget vi den første veien, av metall og sand

den første gatelykten, glidelås og TV

Hundene fikk bånd og vi fikk blogg

og skritteller, all verdens frihet

Så forunderlig

var hagen vår, så høye skyskraperne, og i

gatestøvet, larmen

leste vi all fremgangen,

i trekronene

fuglenes halverte mangfold

Du husker skogene? Så vidstrakte og ville,

de forrevne fjellene som ruvet over havet

Havet! Bølgene

rundt båtene, som slanke fingrer

gjennom gylne kornfelt, tiden

da de første åkrene

ble dyrket

Sånn var vår Jord, med hav og enger, timotei,

alt livet født i trekanten

hvor vannet møter is og damp

Alt dette fikk vi. Gresset, stedet, vannet,

himmelen; denne hagen

var fullstendig

IV

Elementene er fire, sa de, jord og luft, ild og vann

Luften er av øyne, alle blikk, jorden er

av rødt

og grønt, og vannet tusen tårer

Kun ilden, solen, har de ennå ikke

klart å felle. Ingen smog er bokført i dens atmosfære,

ingen tørkeperioder, ingen utarming

av jordsmonnet. Kun ilden

gjenstår,

brenner, er

Den fattes intet

Tre ting, sa de til meg,

er gode ting

Fire er OK, og fem er heller ikke dumt, men seks

er overdrevent, syv

er ødselt

Men syv er likevel et vakkert tall, sa jeg, syv

gode ting er fler

enn tre

Syv eller tre, sa de, det er det samme. Det vi

spør etter er hva som skjer

hvis en bokstav blir glemt eller en eneste

lagt til

Da sang det høyt i stjernene, og tidlig neste morgen

løp en flokk med sorte hjorter

over jordet

i det nye, grønne gresset

                                                   Astri Kleppe

/

Astri C. Kleppe (f.1951) er fysiker. Hun har utgitt fire diktsamlinger, Bilder tegnet i dagslys (1990), Å løpe over en eng (1994), Før snøen samler stjerner (2000) og Den gangen vi var skog (2004). I 2006 kom hennes første novellesamling, Her ute. Cappelen Damm forlag bidrar med honorarstøtte til sine forfattere på denne nettsiden.

_______________________________________________________________

Jonas_Gren_01

Av Jonas Gren

 

Credo

 

Valarna   Jag tror

på valarna   På krillstimmen  

Kedjan mellan

djuphavsbottnen och valarnas

plymer av avföring  

Överföring av näring

Dödens gödande av stim

Jag tror

på isranunkel och vårflod

Majsol och vittnen intill fors

På växlingar och månesång

Vildvin timmarna före ljuset

Tror på

nattfjärilen

i stenskravlet på bergstoppen

där grizzlybjörnen rotar i hunger

Fettreserven   Vinteridet

Tror på att träda in i morgonen när foten blir lera

På stuvbiten i människor

Tredje sidan av ökensanden

Tranungen i handen

Benen tunnare än naglar

Jag tror på det långsamma våldet

När jag biter en älg i hornen

dyker det upp som ett kolonialvälde

Långt bort i rummet   Långt fram i tiden

Konsekvenserna

När jag biter mig fast i min älskade

dyker det upp som en kvarlåtenskap

långt fram i dysterheten

Jag är

Sengångarbrosprängaren

Ackumulationsgiftmördaren

Planterar en katastrof

bland raderna av pelargoner

Odlar ett sätt

som ska lägga jorden under aska

Det är en undergångsfixerad räkfrossa

Jag sår en alm

som ska skjuta upp ur magarna

på vildsvinen

Kalkylerar mängden bensin som behövs

för att alla fladdermöss ska dö

Längs motorvägen

ställer jag krukorna av pelargoner

I flygplansmotorn

häller jag hjärnsubstansen

När den fläks ut över landskapet

växer dikter fram i dikena av lupiner

De säljs till redaktioner i imperierna

                                                                   Jonas Gren

/

Jonas Grens andra diktsamling på 10TAL Bok är en poetisk rapport från människans tid på jorden. Klicka på omslaget: 

antropocen gren

_____________________________________________________________

Miller-Jacket-Photo-Web

By Wayne Miller

 

Mind-Body Problem

 

When I touch your skin and goosebumps lift,

it’s your mind that surfaces there.

When your iris tightens mechanically

around your pupil, that aperture

becomes for me the blacked-out

cockpit of your mind.

                                        It’s your mind

that touches your tongue to mine,

your mind that, when you’re driving,

lowers your hand to my thigh

almost mindlessly.

                                    Your mind

like a pilot light inside your sleep,

your mind that beats your heart—

slower, then faster—infusion pump

in the chest, flooding your mind.

 

But your heart is not your mind.

The curve of your hip; the soft

skin of your wrist is not your mind.

The tumor growing in your brain

is just your brain, I say.

                                            The shape

of your face; the sound of your voice,

which I love so much, is not your mind.

Your mind spills through—fire

 

I can’t stop watching from the far

side of this darkening valley.

/

Wayne Miller was born in Cincinnati, Ohio, and received a BA from Oberlin College in 1998. After a year working in the Manhattan District Attorney’s office, he went on to receive his MFA from the University of Houston, where he studied withAdam Zagajewski. Miller is the author of four poetry collections: Post– (Milkweed Editions, 2016), The City, Our City (Milkweed Editions, 2011), The Book of Props (Milkweed Editions, 2009), Only the Senses Sleep (New Issues, 2006) andThe City, Our City (2011). Miller is also known for his work as an editor and a translator. / NWCC say thank you for the poem!

_________________________________________________________________

Cheena

By Cheena Marie Lo

Two poems from «A Series of Un/Natural/Disasters»

 

how there was so much water. how things need water to survive. how to be human.

human bodies are made of water. how to find the line. how can there be too much of a

good thing.

               hyponatremia. the imbalance of water to salt in the body.

               how overwatering can be more hazardous than going without.

               how water enters the lungs and prevents the absorption of oxygen.

houses filled with water.

how struggle is replaced by cooperation. how to be human.

 

how there is a difference between refugee and evacuee. how one is marked as

          an other. how to be human.

/

how nature is layered on the manmade.

or how man interferes with nature and fails. something about lines and boundaries and

               naming. something about the ugly being beautiful.

how what’s dirty is actually crystal clear.

/

Born in Manapla, Philippines, Cheena Marie Lo is a genderqueer poet based in Oakland, CA. They co-curated the Manifest Reading Series, which featured mainly queer experimental artists and writers. They currently coordinate a youth art program at California College of the Arts, and co-edit the literary journal, HOLD

We say thank you for the two poems, Cheena Marie Lo! /

Unnatural-disasters-front-cover-200x300

_________________________________________________________________

Rasmus Presse2

Av Rasmus Nikolajsen / Foto: Ida Wang 

 

Saltstraumen, 7. december 2013

  

Hvilket ord mon bedst beskriver

havørnens svæv? Majestætisk,

falder mig først ind, det er det

man siger, men der er noget

ynkeligt, utidssvarende,

over en majestæt, som en

klovn der ikke kan tage sit

kostume af, og havørne

kan nok også være såvel

komiske som ynkelige,

fra hotelcaféen, hvor jeg

varmer mig med kaffe, kan jeg

ikke undgå at bemærke

at beboelseskvarter og

vejnet er skubbet helt tæt på

ørnens habitat, både

majestæt og ørn lever kun

i kraft af en fredningsordning,

kunne man sige, men se så

der: Havørn i svæv! Havørne

i svæv over Saltstraumen,

verdens stærkeste malstrøm, og

spidse sneklædte fjelde som

baggrund, i fløjlsblåt søvnlys, i

balance, swag, kommer jeg op

med, havørnen svæver swag, og

jeg kan ikke lade være

med at tænke på at verden

nok ville være smukkere

uden mennesker, der ville

blot ikke være nogen til

hele tiden at sige smukt.

 

/

Omslag: Paul Nicolas Oxby

tilbake til unaturen

Vi takkerRasmus Nikolajsen og Samleren for tilltatelsen til å bringe diktet «Saltstraumen, 7. december 2013» fra Tilbage til unaturen. Boken har mottatt strålende kritikker i Danmark og er utkommet i 2.opplag. Her på bjerget oppretter vi en liten forbindelse til et aktuelt fjernsynsdikt, NRKs 12-timer lange Saltstraumen.

_____________________________________________________________

Grünbein_Durs (c)Tineke de Lange_SV

Av Durs Grünbein / © Tineke de Lange 

 

LIBELLEN IN LIBERIA

 

                                                    Für Jochen Lempert        

                                        

Das ist das Wunderliche hier am Sein:

Man sieht nur immer engvertraute Lebensformen,

Fauna und Flora vor dem Küchenfenster,

Beim Waldspaziergang und am Badeteich.

Und doch gibt es Libellen in Liberia. Sie leben da

In ihrem grünen Diesseits einen andern Tag.

Aus Dschungeltiefen, die kein Fuß erreicht,

Werden, wo sie als Jadesteine landen

Auslagen eines Juweliergeschäfts.

Dir aber ist der Feldweg vor der Stadt

Gegeben mit dem Löwenzahn, der Maus –

Das eine Diorama, ausgepinselt bis zum Horizont

In den vertrauten, leicht gedeckten Farben.

Aus nächster Nähe: Dürers Rasenstück.

Woanders spielen sie in Pink und Feuerrot

Natur als Pflanzenrachen, der selbst Fleisch verschlingt.

In Extragrößen wuchert da, verschwenderisch an Zahl,

Was andern Himmeln hörig, surrt und saugt.

Die böse Schwellung und das Tropenfieber

Sind der Beweis: Wir teilen nicht denselben Laderaum

Der Arche Noah. In der Blutbahn rauscht

Ein andres Klima, je nach Sonnennähe.

Fern fliegen Fische durch den Meeresschaum:

Uns bleibt die Amsel und der Sauerampfer.  

Dürs Grünbein

/

Wir danken sowohl den Autor und Verleger für die Erlaubnis, das Gedicht «Libellen in Liberia» zu veröffentlichen. / Das Gedicht ist aus «Koloss im Nebel» (Suhrkamp; 2012). 

/

SLÄNDOR I LIBERIA

                                                                                    Till Jochen Lempert

Det är det underliga med varat:

Man ser ständigt bara välkända livsformer,

Fauna och flora utanför köksfönstret,

På skogspromenaden, vid badplatsen.

Och ändå finns det sländor i Liberia.

De lever i sin gröna värld en annan dag.

Djungeldjup som ingen fot når

Blir till skyltfönster i en juvelerarbutik

Där de landar likt jadestenar.

Men dig gavs vägen mellan fälten utanför staden

Med maskrosen, musen –

Detta enda diorama, utpenslat till horisonten

I de förtrogna, lätt slocknade färgerna.

På nära hall: Dürers grästuva.

Någon annanstans spelar de i rosa och eldrött

Natur som växtgap, som rentav slukar kött.

Där frodas i storformat och överdådigt antal

Vad som surrar och sugar under andra himlar.

Den elaka svullnaden och malarian

Är bevis nog: Vi delar inte samma lastrum

På Noaks ark. I blodomloppet brusar

Ett annat klimat, allt efter närhet till solen.

Långt borta flygar fiskar genom havsskummet:

Vi har koltrasten och ängssyran.  

Durs Grünbein

/

Durs Grünbein, Tysklands främste poet och essäist, har särskilt för Ersatz gjort ett urval ur de senaste årens produktion och samlat dem under titeln Interiör med uggla (2012). / Vi tackar författaren, översättaren Anna Bengtsson och utgivaren Ersatz förlag för tillståndet att publicera «Libellen in Liberia» på svenska. 

________________________________

morten langeland

Av Morten Langeland / Foto: Rolf M. Aagaard

 

Grønn pose

 

Hold øyeblikket og ta tida. Ungene er brått noe smått

små Don’ts 2 Do’s. Jeg er liten selv, i helt uten grunn

under den dynevarme natta som stoppa. Og fortsetter

like forbaska ved kjøkkenbordet! Ungene er endeløse.

En øyeblikklig avismann fyker til 4. etg med februartrekk

og Klassekampens tartarøyeblikk mens HiAce1 putrer

geologisk gatestil. Så mange trykkfail. Den grønne posen

dagbugner i trappeoppganga. Gro løfta bæresaker ditt

og Gro i trappa ryddig datt, hjemmeungen hørte – skvatt

nede på den stirrende gårdsplassen. Nøysommelig lagt

brostein i 120 skimrende år, ryggskrik ljoma i innergården.

Ungen bråforhasta som en grønn pose lafta, vent, erke noe.

/

Morten Langeland, født 1986 i Kristiansand, bor i Oslo. Han har gått på Forfatterstudiet i Bø, Skrivekunstakademiet i Hordaland og studert litteraturvitenskap og idéhistorie ved Universitetet i Oslo. Morten Langeland er også del av bloggkollektivet Politikk Poetikk Praksis. /Kolon forlag bidrar med honorarstøtte til sine forfattere på denne nettsiden.

________________________________________________________________

gennadij-nikolaevic48d-ajgi-6

Av Gennadij Ajgi

 

Ansiktet

 

46  Ansiktet

fullt av – sorg.

Sorgen – där – på ansiktets ”botten” –

omsluter fälten. Bergen försvinner, vägarna.

Till fläckar

upplöses staketen. Byarna.

Ljusstrålar glimtar till som i dimma.

Ansiktet

(det er ”mitt” – ”paradisiska” – Armenien)

fullt

av sorg.

Tystnad.

47  Det halvkvädna är mer fruktansvärt än tigandet. ”Är du

Han?” – frågar Johannes. Istället för ett rakt svar – antyd-

ningar.

48  Och – återknyt bandet: till fältet och til Solen (o Morgon-

sol – dimmig, som i svett!), med gräsen och träden (o drop-

par av regn – på skrovlig bark! – en lätt rysning utmed rygg-

raden). Vad som kommer att sägas spelar ingen roll. Det kom-

mer att ha – precisionen – hos ett liksom dikterat – Ord.

49  Och likväl – Teg – Du – inför oss alla. Och gav oss – våra ord

– som ”autonomi”.

50  Stillhet och tystnad (i poesin) – är inte samma sak.

            Tystnad är en stillhet med ”innhåll”, – vårt

            Finns det en ”annan” tystnad?

            ”Ickevarat finns inte, Gud skulle aldrig befatta sig med

sådant strunt”, – säger den ryske teologen Vladimir Losskij.

            Detta om den ”Tystnad” som är ”icke-vår”. ”Inklusive”

Stillheten hos de – i tystnad – hädangångna. Allt – f i n n e s.

            Och – vi ska inte göra oss några antaganden – om någon-

ting ”alldeles annat”.

51  och – vid åsynen

av ett mycket stympat litet träd

som lever upp på nytt

på ett torg i Berlin

börjar

själen plötsligt arbeta

som för att föras bort

till Ryssland

//

Vi takker forlagetArielog gjendikterne Annika Bäckström, Mikael Nydahl og Gunnar Wærness for tillatelsen til å bringe utdrag av boken ”Samtal på avstånd. Essäer, intervjuer, dikter”. Utdraget er fra kapittelet Poesi-som-Tystnad. Den tsjuvasjisk-russiske poeten Gennadij Ajgi (1934 – 2006) regnes som en fornyer av poesien, både i Russland og i resten av verden.

_________________________________________________________________

Brodersen-Marit-Bolsoe
Foto: Hemal Radia

Av Marit Bolsø Brodersen

 

 

Først var stillhet eller protoner eller gud eller ingenting så : eksplosjon, fusjoner, gass

og vann, celler, liv øyne, føtter, hender

gjorde opp ild, tegnet på huleveggene

bygde hus bygde båter seilte ut, kalte det hav kalte det land

 

Vi fant jern og bygde skinner mellom landene

vi bygde biler og fly, husene ble høyere vi pekte og sa : skyskraper

vi gravde kabler ned i jorda sendte sonder opp i rommet, vi googlet : Voyager

 

Vårt høyeste fjell laget vi av søppel

bilene avga eksos, flyene, vi reiste langt for å snakke

om den stigende temperaturen, noen sa : i støvet fra denne planeten

andre sa : hvis vi ikke lærer dette språket, vil ingen forstå jordas siste ord

 

//

 

Marit Bolsø Brodersen er født i 1982 og kommer fra Ørlandet i Sør-Trøndelag. Hun er utdannet billedkunstner og har gått på Aschehougs forfatterskole.I 2013 debuterte Bolsø Brodersen som lyriker med samlingen POST-IT, og i april kommer hennes andre diktsamling, DOBBEL V, begge utgitt av Aschehoug. / Aschehoug bidrar med honorarstøtte til forlagets forfattere på denne nettsiden.

________________________________________________________________

Ingeborg

Av  Ingeborg Arvola

En grunn til at jeg fødte broren din

En grunn til at jeg fødte broren din er for at du skal slippe å være alene når framtiden kommer.

 

            Ikke den framtiden vi vanligvis snakker om.

            Ikke i morgen.

            Eller når du begynner på ungdomsskolen.

            Ikke når du blir atten.

            Ikke når du har fått deg jobb.

            Ikke den framtiden.

 

Den andre framtiden.

            Som kanskje får deg til å gråte.

            Kanskje utstyrer deg med kniv.

            Du kommer til å trenge noen å passe på.

            Så du husker å passe på.

            Passe deg.

            Passe ham.

            Av og til kommer dere til å snakke om oss.

 

Den framtiden, ja. Den fins jo, den også.

            Kniven din ligger i garasjen.

            Tredje skuff nedenfra.

            Ved siden av overlevelsessekken.

            Du vet den som jeg av og til tuller med.

            Jeg tuller fordi det er så alvorlig.

            Dere kommer kanskje til å trenge den sekken.

            Du og broren din.

_____________________________________________________________

Knut Ødegård, Bratislava okt. 07 (1)

Av Knut Ødegård / Foto: Milan Richter

 

Dei minste 

 

Tung av tankar etter dette seminaret

med sine dystre statistikkar for livets utsiktar

på planeten Tellus og heile solsystemet i ubalanse

kom eg køyrande i den svartglinsande jeepen min

opp mot mi li

fiksert i hugen på sure utslepp, oppskrapa

havsbotnar og ørkenar

som breider seg og sjø som

skrumpar inn og kverv lik den i Aral, urskog som døyr ut

og Arktis´ brear smeltande bort i klimakatastrofer.

Slik kom eg køyrande opp mot lia i min jeep.

 

Då såg eg brått to

maskotar ruslande langs vegen: To ørsmå

mongoloidar, dei heldt

om kvarandre med lubne

hender, ho i sitt side

skjørt, han i sine vide

bukser. Eg stansa for ikkje å køyra

over dei, rulla ned vindauga og bad dei morskt

halda seg godt ute i vegkanten. Dei lo med sine klokkerøyster

og smilte ei sol inn i meg, Herre, med desse overjordiske

augo

 

og eg høyrde det klang ut frå mine lipper stilt: Velsigna,

ja velsigna desse minste!

 

Kva er det eg seier for tøv? sa eg til meg sjølv då

munnen min heldt fram med å klinga i lysskimrande ord til desse

idiotane i vegkanten.

 

Ho sa: Det er jo våren no, sjå graset! Og der

kjem kvitveisen akkurat som stjernene som skin om natta i graset og der! der

kjem kløverblomar raude

og tunge av honning opp av jorda, og sjå sjåfør! der

løfter balderbråen seg og den blå forgløymmegei og der veks

villroser i krattet heilt inn til vegkanten vår, med rosa duft!

 

Han, den andre idioten, sa: Her er jo sol, sjåfør, som skin i graset! Det er for kyrne,

dei gjev oss mjølk av graset, du sjåfør, det er lyset som lyfter fram alt graset, lyset

som skin inne i strå og stengler.

 

Dei sa det slik, med sine vakre, runde munnar,

og eg visste då at så lenge desse to

går hand i hand og ruslar rundt på vegane her oppe i lia,

då går Tellus i sin trygge bane kring sola med sitt lys, elliptisk

som dei mongoloide augo deira, som munnane deira, som deira

hovud, trygt elliptisk ikring sola. Og då, tenkte eg idiotisk,

då kjem isbjørnane til å overleva i dei arktiske isbrear.

 

Velsigna, ja velsigna

desse minste, dei som held alt livet oppe! heldt idiotmunnen min

fram med å klinga, som glas, som lys i glas og luft.

 

-Det er fotosyntesen, sa eg.

-Er dét ein blom? song dei to med Downs syndrom i kor.

-Ja, klang det frå munnen min.

/

Knut Ødegård ble født i Molde i 1945. Han debuterte som lyriker i 1967 med samlingen Drøymaren, vandraren og kjelda. Siden debuten har han gitt ut  en rekke diktsamlinger og også virket som gjendikter, særlig fra islandsk. I tillegg har han gitt ut barne- og ungdomsbøker, dramatikk og tre fagbøker om Island. Hans foreløpig sist utgivelse er Edda IV. Heltedikt, del 2. Knut Ødegårds dikt er nå utgitt på 29 språk.  

________________________________________________________________.

Naomi Shihab Nye

By Naomi Shihab Nye

For My New Grandson

I want polar bears to welcome you to the far north,

their lumbering grace dazzling against ice. Your open gaze.

May there yet be ice. May ancient trees lean over you in wild

places, brush your brow.   We remember so many details

now disappeared…tiny toads in deserts,

fireflies. Where is the language of window screens,

whisper of real air against a sleeping cheek?

If we lose the ability to poke a hole in soil, watch an onion grow,

what do we know? What will take its place?

Today the sun we all love lights your 5-day-old face

and you blink, just beginning to focus. We dream you will have

so much to admire.

Naomi +

Naomi Shihab Nye (born March 12, 1952) is a poetsongwriter, and novelist. She was born to a Palestinian father and an American mother.Nye has won many awards and fellowships, among them four Pushcart Prizes, the Jane Addams Children’s Book award, the Paterson Poetry Prize, and many notable book and best book citations from the American Library Association, and a 2,000 Witter Bynner Fellowship In 1997, Trinity University, her alma mater, honored her with the Distinguished Alumna Award.In June 2009, Nye was named as one of PeaceByPeace.com’s first peace heroes.[4] In 2013, Nye won the Robert Creeley Award. She was named laureate of the 2013 NSK Neustadt Prize for Children’s Literature.

_________________________________________________________________

Lars Haga R

Av Lars Haga Raavand / Foto: Øystein Maugesten

Mis fødsel

 

Over himmelen galopperer hesten med hodet høyt hevet før den blotter tennene og kaster på nakken, flerrer skinnet av sin egen bringe. Tre ganger gjentar det seg, før hesten kneiser en siste gang og står helt urørlig, bare manen bølger i vinden, blodet renner nedover bringa og deler seg i små elver som forgreiner seg og danner et delta før det faller gjennom himmelsfærene og ned mot jorda.

 

Blodet som treffer jorda er salt. Der det salte først treffer jorda, begynner et tre å spire. Det salte renner utover. Det salte dekker nesten hele jordas overflate. Det kalles hav. Treet som begynte å spire reiser seg over havet. Det er ei eik. Krona brer seg utover, kaster kjølig skygge. Der krona ikke kaster skygge, begynner det som kalles hav langsomt å røre på seg, solas varme skiller havet i vann og salt.

 

Vannet stiger. Saltet blir liggende. Vannet vender i himmelen og kommer tilbake. Vannet faller mot jorda og det som kalles hav. Vannet som treffer havet blir igjen hav. Vannet som ikke treffer havet treffer det som kalles land. Vannet som treffer land samler seg. Vannet som treffer land blir elver. Elvene forgreiner seg. Forgreiningene vider seg ut. Landet dekkes av elver som renner ut i havet og blander seg med det. Alt land forsvinner i havet.

 

Hesten står urørlig før den langsomt gir seg til å skritte over himlene, mellom sola og jorda kneler hesten. Det blir helt mørkt. Det blir kaldere. Varmen er for svak til å sette havet i bevegelse. Det som kalles hav trekker seg sammen. Landet kommer til syne. Elvene fryser til is. Eiketreet feller bladene. De nakne greinene strekker seg mot hesten der oppe på himlene. De nakne greinene trenger gjennom hestehuden. De siste bloddråpene fra hesten renner ned langs de nakne greinene til eiketreet. Hesten blekner, blir blank og tåkete. Sola trenger gjennom. De siste bloddråpene renner nedetter eiketreet og greinene står igjen fulle av blad. Det som kalles hav vider seg ut og setter seg i bevegelse. Elvene sprenger seg fri fra isen. Smeltevannet fosser med en kraft som ligner veer. Morgendagen trenger gjennom.

 

Jorda blir hav. Det som kalles hav slår mot eiketreet. Eiketreets røtter trekker landet med seg når krona strekker seg mot himlene. Landet stiger opp fra havet. Jorda deler seg i land og hav. Hav slår mot land. Et hvitt skum dannes. Skummet ligner skummet rundt den døde hestens mule. Skummet er landet som reiser seg. Skummet er vannet som salt av blod omslutter alt liv. Skummet er et møte. Mi er skummet. Mi er roten til alt.

 

Mi er ordene, mens de ennå flyter. Mi er begynnelsen. Mi er barna, og disse barnas mor og far, mi er gjennomstrømmende. Mi er lyset, mi er gløden i solnedgangen, undergangen, eller himmelen over hytta der en mor knytter nevene og steiker torsk til sin døende. Mi er havet som vasker ham klar for det siste måltid. Mi er tvillingsøstre og en til. Mi er vannet som saltes av tårer og omslutter alt liv. Mi er H og H og O. Mi er treenigheten. Mi er trekanten. Mi er formelen.

 

Mi er det som taler.
Mi er det som tier.
Mi er det som er imellom.

 

 
Mi er eika som trenger seg gjennom lagene av tid og kneiser mot stjernene som faller den i møte.

/

_________________________________________________________________

Linnestaa-Aasne_author_full

Av Aasne Linnestå / Foto: Amanda Irgens Nygren

Hvor ble det av stillheten?

Landskapet flerres opp av lyd

den skarpe menneskeferden

gjennom naturen

Det overdøvende råker dem

som ikke får velge fritt

mellom stillhet og støy

når mennesket er satt i bevegelse

men ikke av kroppen

Og naturen tømmes

på den eneste kilden

vi kaller kloden

mens en scooter jager over vidda

eller inn blant trær, sneier

kanskje et islagt vann

før den når fjelltoppen

Og dyresporet gir tapt

for dyrere spor

ikke fornybare de heller

I den dyrebare naturen

piler småmus og røyskatt

og alle de andre lettskremte

vekk, som fjellrypa,

den kritthvite fuglen

mens blikket gir tapt

og synsranden

 

/

Vi takker Aasne Linnestå for dikt, for mer informasjon om hennes forfatterskap, se her.

______________________________________________________________

                                                                                                 

rønnaug

Av Rønnaug Kleiva / Foto: Ingjerd Kleiva, Samlaget

Medan lyset kjem

Dei blå scillaene i skråninga ved kyrkjegarden vendt mot havet

Og tre bøygde av vind

Om alle land ligg aude

I Delhi hostar ein

I Beijing ser ein ikkje himmelen

I dei opplyste og klimatiserte romma elskar dei rike

I midtrabatten overlever dei fattige til dei døyr

På eit kontor sit nokon og planlegg ein ny trasé

Medan lyset sakte kjem, et vi frukosten vår

Vi tenkjer på eik og kristtorn, golfstraum til velsigning

Og ved polane is

Vi prisar barna og barnebarna og veit at ingen ting varer ved

Utanfor vindauget strekkjer ein raudstrupe halsen

Nebb mot nebb hakkar to fuglar på kvarandre

Vi tenkjer på framtida

Vil lyset vare ved?

Kan alt bli berre mørke?

Gud sveipe kappa si om kroppen og bli usynleg?

Ved godt vêr, midtsommars, utpå dagen, plar skodda sige inn frå

havet

Medan lyset kjem, ber eg for at det alltid skal vere muleg med

fotosyntese

/

Vi takker Rønnaug Kleiva og Verbum forlag for tillatelsen til å trykke diktet. En tidligere versjon har stått i  antologien Bibeldikt (2014).

_____________________________________________________

Camilla Groth

Av Camilla Groth 

 

LES DIKTET HER!

 

/

Camilla Groth, (f. 1973) utga ifjor Et sted der jeg er lykkelig (Flamme forlag) som tar utgangspunkt i noen av bildene til Edvard MunchHun debuterte i 2008 med Nature Boy, og fulgte opp i 2013 med diktsamlingen Hysj! / Cappelen Damm bidrar med honorarstøtte til forlagets forfattere på denne nettsiden.

___________________________________________________

Maria-Dorothea-Schrattenholz-3
Foto: Carsten Aniksdal

 

Av Maria Dorothea Schrattenholz

 

lyset trekker seg unna

for å beskytte oss

fra det vi ser

det vi kaller vårt

er det noen andre som har bygget

her er ingen forskjell

mellom det bærende og det bårne

det tyngste stedet i kroppen

er håndleddene

firmitas

jernet i blodet

stanger mot jernet i jorden

hagl smelter i øyekrokene

seigt regn dekker veiene

asfalten holdes sammen av tjære

kjøttet holdes sammen av

det vi lærer

vinden står i spenn

mot veggen

ryggen mot sanden

sorgen har ingen verdi

før den kan eies av alle

utilitas

trøsten er at ingen har klart å lage

en perfekt kule

det er bare et konstruert savn

stålet holder glasset på plass

blanke speil mot mørket

benkene er ikke bare benker

men gjerder

forankret dypt

gatene brede 

så flammene ikke kan spre seg

ingeniøren kjenner demningen briste bak pannen

vi skulle holdt isflakene oppe

holdt breene sammen

limt sprekkene med spyttet

venustas

hugge ut

marmoransikter av skyene

og legge dem i fanget

vi har en forestilling om et vesen helt uten feil

derfor må det finnes

 

//

 

Maria Dorothea Schrattenholz er født i Bergen i 1980. Hun debuterte på Oktober med boka Atlaspunkt i 2015, og ble møtt av gode kritikker. For mer informasjon se Oktobers forfatterside/ Oktober bidrar med honorarstøtte til forlagets forfattere på denne nettsiden.

______________________________________________________

Forfatter og dramatiker Jon Fosse flytter inn i huset
Foto: Tom A. Kolstad / Aftenposten / SCANPIX

Av Jon Fosse 

 

Tid i tid

 

I

 

Ein opnande vind

og ei togn

som vinden lèt falla

ned over tankar

ned over kjensler

 

og frå togna spreier

eit skjønande syn seg

utetter og innetter

 

II

 

og tid og tid vert eitt

vert til tid i tid

slik stad og stad

vert eitt

som stad i stad

 

III

 

og eit no kan sjåast

usynleg synleg

 

og alt som er

også du

er berre eit no

stort som himmel og hav

 

i eitt

i eitt einaste

det eine

 

//

 

Vi takker Jon Fosse for diktet som her publiseres for første gang. / Samlaget bidrar med honorarstøtte til forlagets forfattere på denne nettsiden.

_______________________________________________

Kleiva-Anna
Foto: Yngvild Gotaas Torvik

Av Anna Kleiva

 

Så kjem lyset

 

små elektroniske konglar

eksploderer i øyret mitt:

sjølvlysande tre, seier han

kan lyse opp i framtida

område som ikkje har råd til skikkeleg lyssetjing

tettbygde strøk, skur i heten

og: sjølvlysande tre

forblåste gater, pistrete snø tvers gjennom

istappar og: sjølvlysande tre

 

så kjem havbotnen til jordoverflata

moreld, algar og manetar

 

greinar seg, glødande

fletter gjennom mørkeret

ut av stammane tyt

eit elektrisk

 

wunderbaum

greiner er glow sticks

eit glimande rave

til overflata

 

eg er visst ikkje framskriden nok

eg er ikkje elektronisk

eg er fysisk, ei gammal furu

ein ettertenksam type

tenkjer på

sjølvlysande tre

glor på eit sirkusdyr

 

tenkjer på å ta havet opp

ta minnet ut

av morelden, inn i treet

ta treet inn i bakken, frøa gjennom vinden

å vrenge havet i lufta

eg prøver å vere

framtida, samankopla

ta minnet mitt ut

 

men eg er ikkje

 

framskriden eller syntetisk

eg er ei nervøs osp

gammal biologi

 

//

Anna Kleiva er født i Oslo i 1985. Hun er oppvokst på Vinstra, men er nå tilbake i Oslo. Hun gav ut diktsamlinga Ti liknande versjonar i 2011. Hennes andre bok, Vårar seinare, kom i 2014, for denne har hun vunnet flere priser. Ved siden av å være poet er Anna også virksom som oversetter, og i år kom hennes gjendiktning av den amerikanske poeten Ariana Reines, Coeur de Lion, ut på norsk. For mer informasjon se Oktobers forfatterside/ Oktober bidrar med honorarstøtte til forlagets forfattere på denne nettsiden.

___________________________________________________

///

De øvrige diktene finnes som sidelenker i innholdsfortegnelsen. Red. 

4 kommentarer om “D I K T / Poems

Legg til din

  1. thank you for making this action! THis is soo important we raise our voice.

  2. Mer enn jeg kunne drømme om. Takk alle sammen for stemmene for de ordløse. Eva Lange Hafstad

  3. highlight of my morning was finding this

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: