Innhold: Ann Fisher-Wirth: Politics // Winter Day on the Whirlpool Trails / Arne Hugo Stølan: Klimadialog / Kaj Skagen: Det store naturvernåret / Ariana Reines: The Lovers // Anna Kleiva: Elskerne / Lise Haurum: Insekterne / Gunnar D. Hansson: (Österöd) / Jane Hirshfield: On the Fifth Day / Oddbjørn Aardalen: Det hastar / Stinne Storm: At tænke på silke / Aina Villanger: Hør Røst / Linda Vilhjálmsdóttir: Frelsi / Frihet / Ingrid Nielsen: Her begynner en hage / Ruth Lillegraven: Vond vind og Villvinter / Karin Haugane: En sonett / Georg Trakl: To dikt / Gerard Manley Hopkins: Rosa Mystica / Nils Chr. Moe-Repstad: Utdrag fra «Wunderkammer» / Anders Smebye: «Flikkflakk gjennom Flick» / Tone Hødnebø: Tre nye dikt / Janne-Camilla Lyster: Utdrag fra «Melk kåpe sand måpe» / Katie Ford: Two Poems («Seawater, and Ours a Bed Above it» og «What We Get») / Charlotte Riise: Oktober / Johannes Heldén: Astroekologi / Khairani Barooka: Overheard School Break / Joanna Rzadkowska: Tre dikt / Nora Bateson: Therapy / Lars Haga Raavand: Den siste eika / Cathrine Blaavinge Bjørnevog: Endetale / Åsmund Bjørnstad: Ode til DNA-molekylet / Terje Tørrisplass: Fornybar exit / Ishion Hutchinson: Anthropology / Astri Kleppe: Juni / Jonas Gren: Credo / Wayne Miller: Mind-Body Problem / Cheena Marie Lo: Two poems from «A Series of Un/Natural/Disasters» / Rasmus Nikolajsen: Saltstraumen, 7. december 2013 / Durs Grünbein: Libellen in Liberia (Sländor i Liberia) / Morten Langeland: Grønn pose / Gennadij Ajgi: Ansiktet / Marit Bolsø Brodersen: Uten tittel / Ingeborg Arvola: En grunn til at jeg fødte broren din / Knut Ødegård: Dei minste / Naomi Shihab Nye: For My New Grandson / Lars Haga Raavand: Mis fødsel / Aasne Linnestå: Hvor ble det av stillheten? / Rønnaug Kleiva: Medan lyset kjem / Camilla Groth: Dikt / Maria Dorothea Schrattenholz: Dikt / Jon Fosse: Tid i tid / Anna Kleiva: Så kjem lyset / Jonas Gren: Låt döden stanna där nere där den hör hemma / Inger Elisabeth Hansen: Report on the Acidification by Lophelia in the Coral Reefs outside Fredrikstad (translated from Norwegian by May-Brit Akerholt) / Gro Dahle: When a Stone (translated by Erik Skuggevik and Deborah Dawkin) / Terje Dragseth: The Wind Moans (translated from Norwegian by Annebelle Despard) / Eirin Gundersen: Dikt / Steinar Opstad: Library (translated from Norwegian by Ingvild Burkey) / Thor Sørheim: Bornholm / Cathrine Grøndahl: Can Trees File Suit? (translated from Norwegian by Roger Greenwald) / Roger Greenwald: The Voice / Odveig Klyve: Bonden ser på pæretreet – The Farmer Looks at the Pear Tree / Geir Gulliksen: (HYSJ) / Emma Warg: Positively Negative / Peter-Clement Woetmann: Nye digte / Frode Grytten: Tusener seglar igjen (framført på støttekonserten «Dugnad for flyktningene») / Gro Dahle: Når ikke engang hvalen kan bidra / Terje Dragseth: Utdrag fra Jeg skriver språket / Tora Seljebø: Om vatnets redsle / Dan Simpson: Polluting / poem in action / Juliane Rui: Dikt / Aurélia Lassaque: «For å la salamanderen synge» – «Pour que chantent la salamandre» / Sindre Ekrheim: Brev til Svartehavet / Yngve Pedersen: Dikt / Knut Nærum: Overskriftspoesi / Inger Elisabeth Hansen: Rapport fra forsuringen av Lophelia / Vemund Solheim Ådland: Dikt / Tale Næss: Byen vokser / Daniela Gioseffi: The Origins of Milk / Peter Meedom: Dikt fra Vade Mecum / Tone Hødnebø: Tre dikt / Jonas Gren: Dikt / Idar Lind: Nøkken / Hildegunn Dale: Grønt / Jessie Kleemann: Moving glaciers / Anja Utler: ausgeübt. Eine Kurskorrektur. / Kevin Simmonds: Sighted. / Sidsel mørck: Our Common heaven / Kjartan Hatløy: Dikt / Arild Vange: Responsorium / W.S. Merwin: For a Coming Extinction / Pia Tafdrup: Refleksion over is og sne / Stein Versto: Pilegrim / Tony Harrison: Fiken ved Tyne / Cia Rinne: Dikt / Torgeir Rebolledo Pedersen: «Mammut» / Wera Sæther: Nytt dikt / Marte Huke: Morgen og kveld på Samoa / Juliana Spahr: Blood Cockles / Bruno K. Öijer: Romans / Agnar Lirhus: Bokstaven J / Inger Bråtveit: Norwegian Wood / Dylan Thomas: Den kraft som driv kvar urt med grøne lunter / Torunn Borge: La de små barna komme / Jenny Wrangborg: Fukushima / Anne Bøe: Dikt fra Frostdokumenter / Kristian Hæggernes: Jorden ligger midt mellom Venus og Mars / Tony Harrison: Opninga av Fruitlity / Åsmund Bjørnstad: Kvalolje / Frode Grytten: Den rasande elva / Johannes Heldén: Dikt fra System / Terje Tørrisplass: Taiga / Stein Mehren: Audhumla / Steinar Opstad: Bibliotek / Göran Sonnevi: Sekvenser fra Bok utan namn / Ellen Grimsmo Foros: Dikt fra Går det an / Monica Aasprong: Sirkelsalme. Remix / Aasne Linnestå: Floratorium // Blomsterrams. / Pedro Carmona-Alvarez: T-Skjorte#115 / Agnes Gerner: Civilisationen har kämpat / Mei-mei Berssenbrugge: Grønt / Mirko Bonné: Oktober, November, April / Lina Ekdahl: Ett strå vassare än Las Vegas / Thalia Field: Dikt fra Redskap for nedtegnelse av det fallende legeme / Thomas A. Clark: Skog utan tre. To sonettar / Per Olav Kaldestad: Rommet. Ramn / Hanne Bramness: Stille sommer / Jonas Gren: Dikt fra Lantmäteriet. / Ingri Lønnebotn: Hunger / Mathias R. Samuelsen: Blekkulfsutra / Hendrik Rost: Notis til den nyfødte / Mette Karlsvik: Når eg har det godt / Rune Christiansen: Politikk / Mona Høvring: Nymfene dro sin vei / Håvard Rem: Påskeaften / Sidsel Mørck: Påminnelser / Torgeir Rebolledo Pedersen: Å pynte kloden / Theis Ørntoft: Fra «Digte 2014» / Casper André Lugg: Naturbarn / Helge Torvund: Kor mykje kostar ein indianar? / Siri Katinka Valdez: Inter-Agency Space Debris Coordination Committee / Helge Rykkja: Endring / Erling Kittelsen: Dikt / Einar Økland: Krisa og havet / Niels Hav: Det menneskelige sind; Human Mentality / Ernesto Cardenal: Cell Phone / Nils Chr. Moe-Repstad: Forgiftninger / Daniela Gioseffi: Waging Beauty as the Polar Bear Dreams of Ice / Einar Økland: Lyset og livet eller You and Me / Arne Ruste: Oteren / Cathrine Grøndahl: Kan trær gå til sak? / Terje Dragseth: Vindene klager / Casper André Lugg: kast oss heller på havet / Ingrid Storholmen: Jordord / Carson/Hødnebø: Glass, ironi & Gud / Liv Mevang Bjerkensjø: Det er vi / Thor Sørheim: Mannen med kjelken / Freddy Fjellheim: The non-fictional porky poetry in excelsis / Freddy Fjellheim: Sakdiktets svinepoesi in excelsis / Moddi: Rubbles / Aina Villanger: Hør røst / Liv Lundberg: Jorden sett fra himmelen / Eldrid Lunden: All reell kritikk er konkret / Gro Dahle: Når en stein / Arild Stubhaug: Kjære Antarktis / Gunnar Wærness: (El regreso de un lago/ Tláhuac-Xico) / Øyvind Rimbereid: Nytt regn / Ruth Lillegraven: Dikt fremført under lanseringen av Forfatternes klimaaksjon lørdag 24. august 2013 / FKAs DIKTAKSJON I AFTENPOSTEN VED STORTINGSVALGET 2013 / Lars Haga Raavand: Til Ola Borten Moe / Øyvind Berg: Til Olemic Thommessen / Paal-Helge Haugen: Til Ketil Solvik-Olsen / Tone Hødnebø: Til Per-Willy Amundsen / Aasne Linnestå: Til Siv Jensen / Gro Dahle: Til Erna Solberg / Sidsel Mørck: Til Jens Stoltenberg // Copyrights til alle tekster: Ansv. redaktør/domeneeier og de respektive forfattere.
________________________
By Ann Fisher-Wirth / Credit: Robert Jordan
Politics
You can begin a hike arguing about neoliberalism, trying to figure out what it means, and after you have listened to your husband tell you about the Whigs and the Federalists, and Britain in the nineteenth century, and Lyndon Johnson’s War on Poverty, and civil rights, and Clinton and the injustices of NAFTA, and the original meaning of liber, free, what that might mean in terms of generosity and open-mindedness certainly not operative at present when Scott Pruitt just became head of the EPA—goodbye EPA, goodbye wolves and bears, goodbye redwoods, goodbye tribal lands, goodbye water, goodbye air, goodbye the tattered remnants of life as it should be lived on earth, goodbye goodbye godbye, god be with you shattered forests, god be with you toxic waters, god be with you small anguishes, starved bent & twisted lives, the reasons for grief are nearly infinite—after you have listened you can both fall silent as you walk with this man you love, and notice the downed and leafless trees, the ant trails, which are lines of sifted dirt that cross the path heading from spiky dried reeds to more spiky dried reeds, notice an anthill climbing all the way to the top of a clump of daffodils that grow off the trail in a weedy field, choking and killing the flowers with its thousands-of-tiny-bodies formic acid, and looking up, acknowledge silently that there is a white-bellied hawk, yes, wheeling and calling above the pine trees keee-ir keee-ir almost like a cat, and fleecy clouds that presage rain on what is still a sweet morning, and there are frogs hiccupping and spring peepers shrilling, invisible, somewhere around the lke, and all around you are tiny insects, the sun hitting their wings, like translucent diminutive angels.
Winter Day on the Whirlpool Trails
Where the power lines go through,
the red clay gullies and pits, not even
privet can grow fast enough to bind it.
We clamber down and up, and down and up,
and turn to enter the woods. Further along,
we come to broken glass, old brown bottles
nearly buried, a toilet choked with brush,
bricks, some pipes, some turquoise plastic coiling.
It’s just like that, here—people dump things
and they sink, protrude rusty and jagged
from the mud, or block the trail,
stained with leaf mold. To the side,
some withered Southern red oaks,
a blackjack oak, knobby trunks of trees
choked as they grew by spiraling vines—
Virginia creeper, poison ivy—
and leafless sweetgums with their little
sci-fi seedpods, clusters of loblolly pines.
Everywhere rotting, everywhere teeming,
moss like emeralds on the stumps,
the hollow logs. This is my home, this leaf-duff
and dereliction, where look—a vulture wheels
above the cedars, searching for what stinks.
Where a first tender violet, blooming
by my feet before Valentine’s Day,
signifies the seasons are in heat.
The great blue heron’s not here today,
standing motionless among the reeds.
But a turtle slides off a distant log, and sunlight
scatters like shot across the scum-slicked pond.
//
Ann Fisher-Wirthis the author of several poetry collections, including Mississippi (Wings Press), which is forthcoming in 2017; Dream Cabinet (Wings Press, 2012); Carta Marina (Wings Press, 2009); and Blue Window (Archer Books, 2003). Known for her interest in environmental literature, she is also the coeditor, with Laura-Gray Street, of The Ecopoetry Anthology (Trinity University Press, 2013). Fisher-Wirth has received fellowships from the Black Earth Institute, the Fulbright Foundation, and the Mississippi Arts Commission, among others. She teaches English and environmental studies at the University of Mississippi. She lives in Oxford, Mississippi. NWCC says thank you for the poems!
A Norwegian review of The Ecopoetry Anthology can be read in this link.
______________________________________________________________________
Av Arne Hugo Stølan / Foto: Renate Torseth
KLIMADIALOG
I riggen, hei, hvor det piper, fløiter!
En maakeving skjærer det solblaa rum.
Og bølgen den løfter sig høit og sprøiter
ind over dækket sit hvite skum.
…..
tusenårsflommen
kommer ikke til oss før
syttenåttini
«Hvad er det, som lyser saa deilig og rødt
og gjør, at jeg undrer mig paa, hvad det er?»
«Det er skyer mit barn. Slik lyste det støtt
og vil støtt det lyse, naar mørket er nær.»
…..
solen som bleknet
på dinosaurhimmelen
stråler mer og mer
Hav mot svarte, tunge fjeld –
Norge selv!
For vort blik det sank i hav,
steg paany av mindets grav.
…..
mammutens støttann
fisket opp fra doggerbank
fjellmuseets pryd
Til mit hjertes døde is
kom fra syd en vaarlig bris
Gulp i gulp. Gulp i gulp.
Under isen skitten – graa
sprængte trodsig vandet paa
…..
de avgjørende
klimaforhandlingene
starter i hjertet
/
(Kursivtekstene er utdrag fra Nils Collet Vogts dikt «Morgen paa havet», «Skyer», «Emigranten» og «Smelt min is!», alle hentet fra diktsamlingen «Vind og Bølge» (Aschehoug 1927)).
//
Vi takker Arne Hugo Stølan for nyskrevet dikt. Arne Hugo Stølan (f. 1955) debuterte i 1987 med samlingen Min tid med Mathilde, og har gjennom flere tiår skrevet og utgitt dikt. Han er også litteraturanmelder i VG og underviser ved Skrivekunstlinjen på Nansenskolen. Siste tittel Mannakorn (2017), for mer informasjon se ogsåCappelen Damms sider.
____________________________________________________________________________
Av Kaj Skagen
Det store naturvernåret
Det store naturvernåret er forbi
Propagandaplakatene mot forsøpling
råtner i veigrøftene
Snart er det vår igjen
Sterile fugleflokker vender hjem
Giftig snø smelter over svidd mark
Surt vann sprudler ut i brunseige elver
Vi finner døde fugler i skogen
og snart er det vår tur
Når noen finner
sjøldaude direktører på Karl Johan
er det på høy tid
at organisasjonskomitéen kalles sammen:
Vi kommer til å trenge
et naturvernår til
(Fra Gatedikt, 1971)
/
Kaj Skagen (f. 1949) debuterte som forfatter med Gatedikt i 1971. Året etter kom Vi som arvermaskinene. Både disse to diktsamlingene og romanene En elv under gaten (1976) og Barføtt gjennom Europa (1978) forteller om å bli voksen i ungdomsopprørets tid. Kjent for en større offentlighet ble Skagen med Broene brenner som vant 1. pris i Gyldendals store roman-konkurranse i 1982. Omfattende debatt skapte han året etter med Bazarovs barn, en kritikk av de kulturradikale strømningene i den norske syttitallslitteraturen. I tillegg til å være forfatter har han siden debuten bemerket seg både som tiddskriftredaktør og samfunnskommentator. Hans siste bok er Morgen ved midnatt – Den unge Rudolf Steiners liv og samtid, verk og horisont (2015), utgitt på Vidarforlaget. // Redaksjonen takker så mye for lov til å publisere dette diktet!
_______________________________________________________________________
Ariana Reines
The Lovers / Elskerne
The Norwegian Writer’s Climate Campaign are proud and happy to publish the following excerpt from Ariana Reines’ play Telephone (2009).
Ariana Reines was born in Salem, Massachusetts. She is not only a playwright, but also poet and translator. She earned a BA from Barnard College, and completed graduate work at both Columbia University and the European Graduate School, where she studied literature, performance, and philosophy. Her books of poetry include The Cow (2006), which won the Alberta Prize from Fence Books; Coeur de Lion (2007); and Mercury (2011). Her poems have been anthologized in Against Expression (2011) and Gurlesque (2010). Known for her interest in bodily experience, the occult, new media, and the possibilities of the long or book-length form, Reines has been described as “one of the crucial voices of her generation” by Michael Silverblatt on NPR’s Bookworm.
The Norwegian Writer’s Climate Campaign are proud and happy to publish the following excerpt from Ariana Reines’ play Telephone (2009). This play was performed at the Cherry Lane Theater and received two Obie Awards. A re-imagining of its second act was featured as part of the Guggenheim’s Works+Process series in 2009, and the script was published in Play: A Journal of Playsin 2010.
/
Coeur de Lion (2007) was translated into Norwegian by Anna Kleiva in 2016, Anna Kleiva have also translated the following excerpt from Telephone into Norwegian. You can read it here, or continue reading for the English version.
3. THE LOVERS
a
A OK – he’s listening.
B Recording: a child half-singing half-telling a story.
Once upon a time there were two bunny rabbits. They were
friends. One day they went… to see the elephants jump over a
fence. But the watery grave wasn’t so tall. So they slipped. And fell.
And the little one laughed and… the little tickie went wickety
wickety. The end!
b
A Hang on a second.
silence
A Okay. I’m back.
c
All three, variously, repeatedly:
Uh-huh
Right
Yeah
Okay
etc.
d
A How did it go today.
B Great.
A Great.
B Yeah.
A silence
B She’s really the whole package.
A Really. The whole package?
B Yeah. She’s the whole package.
A Great.
silence
silence
silence
A So—
e
A Say something?
B What do you want me to say.
A Anything. Say what you want to say.
silence
f
B I think there’s a difference between World and Planet.
A Yeah. Probably.
B But I basically think it’s too late.
A What about culture.
B What about it.
A Will culture save the world.
B Definitely not.
A Really?
B I don’t know. I mean. Culture is the world.
A Uhm.
g
A Everything’s good with us, yeah.
silence
Oh I don’t know.
silence
I guess her quirks. Her personal habits. Are starting to lose their
charisma somewhat. But—
h
A What are you doing.
B Nothing
silence
silence
silence
A Um
silence
A Well. What did you mean. Last night. When you said you felt weird.
silence
B I just felt. Beholden to you.
A Is that why you didn’t wanna talk.
B Yeah. I just felt weird. And I didn’t want to feel. Beholden to you.
A Oh.
B silence
A What do you mean by beholden.
silence
silence
silence
B I don’t know.
//
Norsk versjon finnes her.
__________________________________________________________________________________
Insekterne
Under lampen
cirkler en blafrende krop
Natsværmeren lander
på sin skygge
*
Billerne står på hovedet
graver igennem jordskorpen
Forsvinder på ubestemt tid
*
Solen i en fortættet plet på jorden
varmer dagpåfugleøjen op
Kroppen dirrer i varmen
flyver af sted
*
Skumcikaderne
sidder i græsset og hvisker
En hul lyd stiger op fra engen
*
I modlyset mellem træerne
flimrer en støvet organisme
Vintermyggene sværmer
slappe hudskeletter
i svirrende vingeslag
//
Lise Haurum er billedkunstner og forfatter, uddannet fra Konstfack i Stockholm og fra Litterär gestaltning i Göteborg. I 2015 udkom hun med debutbogen HÅNDEN FOR SOLEN påForlaget Virkelig og arbejder desuden med håndlavede kunstnerbøger i små oplag.
Digtene kommer til at indgå i Lise Haurums kommende bog NATURARIUM.
____________________________________________________________________
Av Gunnar D. Hansson / Foto: Jäger Arén
(Österöd)
«Skalbärgen räknas med rätta ibland et af de största Bohus-Läns under; ty de ligga uppå Landet nästan hela quarten på somliga ställen, ifrån hafvet. Desse skalbärgen bestå af Snäcke- och Musselskal, som här äro samlade i den myckenhet, at man kan undra det så många lif lefwat i werlden». (Carl von Linné, Wästgöta-Resa, På Riksens Högloflige Ständers Befallning Förrättad 1746)
Det gick bra en hel vecka. Riktighetsbeskrivare,
inte poet, som danskan sa. Sedan återfall, som för
de flesta. Riktigheten ville sig inte, för mycket
sjävbekräftande pedagogik, de flesta surfade vidare.
Fjärilarna steg upp (som i den danska dikten)
en sommarmorgon för niotusen år sedan.
Kanske inte mot Gud som på den tiden
knappast var påtänkt i sin senare skepnad.
(Han) hade för länge sedan redan gjort
vad han skulle, hela skapelseveckan avklarad.
En silverfågel lyfte utan namn men hade
ett bo i närheten skyddat för västlig vind.
Bokstav för bokstav gick världen framåt.
Ingen behövde egentligen se uppåt
men det blev ändå så, också här ute,
särskilt om vintrarna under krisåren.
Stenbrytningen var inget missförstånd. Världen
behövde huggen granit av bästa kvalitet. Stipendie-
inrättningen förstod inte de ”förorsakande krafterna”
och tvangs avyttra bergen till de brytningsvilliga.
Världen bara fortsatte och fortsatte, också
här, tidens krafter vilade inte. Strandskatan kom
på överenskommet datum i mars månad,
grodäggen kläcktes i ljumma gölar av gökrop.
Havet var ett oslagbart medium
och gungade av all fortplantning i trakten,
de laftade stengrunderna var skeppssättningar
på väg mot bättre avsättningsområden.
Snäckskal och benflisor blandades med lera.
Österödskvinnan överlevde i niotusen år barndomens
och ålderdomens alla farliga vintrar och fann
till slut ett gott lä i hasselsnåren vid bergsstupet.
Sömn och dröm sammanföll, spolades upp
på samma stränder, på samma skrovliga klippor,
det salta havet mötte i virvlande motströmmar
vattenmassorna från den smältande isen.
Stjärnor benämndes, berg ristades och bemålades,
vackrast var månen vid sommarens slut,
näst vackrast solnedgångarna, då som nu,
världsmodet växte i kroppar, knän och kranier.
Elden uppfanns gång på gång, men stals oftare,
som idag, glödgade vedpinnar och bländande citat.
Vem vill sitta iskall vid flintavslagen och bedriva
klimatsmart dikt och vetenskap vid slocknad härd?
Långt innan de mekaniska urverken började ticka
bestämde solen över månen och insekterna
och över svalornas höjdmätning. Bronsåldersbåtar
med barlast av sten inväntade avhandlingarna.
Genom kol-14-mätningen blev vi än en gång
upplysta om att ett stort tomrum väntar.
I de alltmer tillförlitliga laboratorierna
återkallas skallformer bortom all mening.
Det mesta är ouppgrävt. De första invandrarna
från Friesland och Schlesvig hade vassa pilar
men inga speglar. En stilla dag upplyste dem
havet om att deras hår böljade som bandtång.
Den otämjda naturen hotar för tillfället ingen,
men vårdbehovet stiger. Sedan drontförintelsen
har femtiotusen arter försvunnit, tio miljarder
människor behöver ringa minst tre gånger dagligen.
Snart är alla fyndrika sandbankar utlagda på nätet.
För vidare grävning i Palmyra hänvisas av säkerhetsskäl
till lokala sajter, sanningsdokumenten är tills vidare skydds-
klassade, dygderna ett smältvatten för torkområdena.
–
Atlantisk ishavstid. Tilltagande glaciäravsmältning.
Planktonism. Många plågades svårt av solblåsten längs snö-
vägarna över klyftor och stalp, men begav sig ändå till de rika
fiskevattnen. En mörk syster blev kvar hemma i leukemi.
Ingen visste vad tröttheten berodde på.
Hon kunde knappt resa sig från marken.
Gudsbevisen tillhörde senare tider och kom från
andra kranier där kropp och tanke bytt plats.
Stenar dansade i smältvattnet, dammar
öppnades och sanden blev till gröna och blå
sjöar också bland molnen. Svanar och krickor
övervintrade och behövde inte räkna månaderna.
Efter hundra år blev det en vacker sommar,
en välkomnande myr var först på plats,
därefter lundar och gläntor som skickade
hemliga meddelanden till de vandringslystna.
Spovarna kom och besiktigade, liksom gar-
fåglarna, men kunde inte bestämma sig för helår.
Träden flyttade sig för bergens skull, en varg
ylade först av alla bland de självupptagna.
Månen stirrade oavvänt mot Jorden
och hypnotiserade det oroliga havet.
Plattfiskarna tryckte sig mot sandbottnen
tills deras ögon hamnade på ovansidan.
Det var så det tillfälliga paradiset blev till,
en övergående historia utan syndafall. Allt
nådde inte fram och fick vänta på ljummare
sommarvindar i tvåhundratusen söndagar.
(Om du en dag kom här förbi utan att veta varför du kom och just den dagen såg hur vattenmassorna från den smältande isen forsade ut mot väster och motströmmarna från det salta havsvattnet pressades ner under det forsande sötvattnet genom de trånga sunden med bergen som gravstenar mitt i den plötsliga sommaren, ett land av stum ande, av vatten och sol, se på fårorna hur de vidgar sig –)
//
Gunnar D. Hansson (f.1945), uppväxt på Smögen på den svenska västkusten, är poet, essäist, översättare, och docent i litteraturvetenskap, samt professor i litterär gestaltning vid Göteborgs universitet. Han debuterade 1979 med diktsamlingen Övergångar, uppskov, och disputerade 1988 med en avhandling om Lars Ahlins roman Fromma mord. Han har bland annat översatt fornisländsk, -engelsk lyrik samt ungersk litteratur. Han är för sin poesi belönad med bland annat Bellmanpriset och Sveriges Radios lyrikpris. Följande utdrag är hämtat ur Tapeshavet, Gunnar D. Hanssons 12:e diktsamling som ges ut av Albert Bonnier förlag i 2017.
__________________________________________________________________________
By Jane Hirshfield / Credit: dodgepoetry.org
On the Fifth Day
On the fifth day
the scientists who studied the rivers
were forbidden to speak
or to study the rivers.
The scientists who studied the air
were told not to speak of the air,
and the ones who worked for the farmers
were silenced,
and the ones who worked for the bees.
Someone, from deep in the Badlands,
began posting facts.
The facts were told not to speak
and were taken away.
The facts, surprised to be taken, were silent.
Now it was only the rivers
that spoke of the rivers,
and only the wind that spoke of its bees,
while the unpausing factual buds of the fruit trees
continued to move toward their fruit.
The silence spoke loudly of silence,
and the rivers kept speaking,
of rivers, of boulders and air.
In gravity, earless and tongueless,
the untested rivers kept speaking.
Bus drivers, shelf stockers,
code writers, machinists, accountants,
lab techs, cellists kept speaking.
They spoke, the fifth day,
of silence.
//
Jane Hirshfield is a chancellor of the Academy of American Poets. The Beauty, her eighth book of poems, was long-listed for the National Book Award.
Note: This poem , being read on the National Mall in Washington, D.C. as part of the March for Science taking place on Earth Day, April 22, 2017, was written on January 25th, the fifth day of Donald Trump’s presidency. That day, information on climate change was removed from the White House website and scientists at the Environmental Protection Agency, National Park Service, and other federal agencies were ordered not to release any further research information without permission. Scientists at the Badlands National Park in South Dakota began sending unofficial tweets of factual information. Scientists inside many governmental agencies and universities began copying their research files onto back-up servers for preservation.
______________________________________________________________________
Av Oddbjørn Aardalen / Foto: Privat
Det hastar
det hastar, snart
blir beverhyttene bensinstasjoner
utan kundar, alle nyingar
blir daue neonlys i handlegatene,
det må skaffast fleire
private kyrkjegardar for førskulebarn,
snart legg isen seg
i helvete, og alle kvinner
som skal ha barn, veit at det blir
ei soppsky, ingen
er i tvil om
kven faren er
//
Redaksjonen takker Oddbjørn Aardalen for lov til å publisere dette diktet som ble kåret til månedens dikt i Diktkammeret i februar 2016. Aardalen har utgitt flere diktsamlinger, og hans siste bok heter Bever (2016).
Av Stinne Storm
At tænke på silke
1
at gentage indkøbslisten hele vejen til nærbutikken
bange for at glemme noget hun skal bruge
2
at sove med ørepropper og tage dem ud i søvne
slippe vanviddet inde i kroppen ud
3
at vågne ved at nogen klapper i hænderne to gange
åbne altandøren, luften er flad
4
at have mistet alt og ikke have arbejde
og klare sig med det der er, der bliver mindre
at tænke på silke
og syninger ned gennem silken
5
at samle kaktusfrugter op fra vindueskarmen om morgenen
mærke de bitte små pigge, der stikker sig fast til huden
at karmen er epoxy, huset er beton, trappen terrazzo
opgangen tutti frutti
6
at samle håret i hestehale, samle huden om sig
og samle tankerne om noget
hvilke ting fra nærbutikken kunne hun have
villet haft?
—
At ulden og morgenlyset
1
at sanke mellem timerne for et bedre udfald
og bevæge tankerne som gennem vand
2
at tælle penge for at se om de bliver flere
at ikke tælle penge for at undgå de bliver færre
3
at høre vinden fare vild gennem huset
famle sig frem til samlinger og forvilde sig gennem sprækker
at alt der er tæt, testes
og fejler
4
at ulden og morgenlyset beroliger
og hjertet falder til roen og ud til fingerspidserne
der løber over varme sten, stammer og andet fast
de erindrer med huden
5
at strække dem længst ud mod rødmen
der viger tilbage eller højere op
6
at høre nattens udånding give efter
og næsten, næsten at savne rædslen
//
stinne storm er dansk digter, oversætter og har tre master grader; university of utah, göteborg universitet og det kongelige danske kunstakademi arkitekskole. hendes tredje digtsamling; jämtska udkommer i år. blandt hendes oversættelser er agnes martins skrifter og edith södergrans breve.
mere info:stinne-storm.com
_______________________________________________________________________________________________
Av Aina Villanger / Foto: Finn Ståle Felberg
Hør Røst
Hør Røst
røper et reir
reiret er
et rop
en urrøst i røysa
det ytterste øyfjellet
Hav fønes
østavind slynger
tåkesløret letter
himler bæres åpne
avslører sjørøsten
en hoste:
fuglesjøen løftes
flokker letter i massestim
vingesvermer flakser i hundreflokks
alker, lunder og lomvier virvler i mørke skyorkestre
symfonisk korrøst:
krykkjeskrik!
Lavtrykk samler tåka
slører til
dimmer
fuglesus
bruser ut
summer i tusen
knas
stillhet kruser
Hør Røst
roper
ikke lenger
fåtalls fugler
flakker
en ørn seiler høyt
flagger
hør!
ikke rør
Røst
//
Diktet ble framført under Vendepunkt-demonstrasjonen utenfor Stortinget. Se video av hele appellen HER.
________________________________________________________________
Av Linda Vilhjálmsdóttir
Utdrag fra Frelsi / Frihet
och våra förhärdade knotor
ska mjukna i marken
bakom vindskyddet ännu en gång
mödrar och döttrar
norr om gasolgrillen
fäder och söner i söder
och den sista måltiden inväntar
gudomligare tider och finare
gäster
~
det tas för givet
at människan ska utplånas
förgås i en flodvåg inom
kort eller brinna till stoft
och vårt uppdrag är
att skruva ner gasolen
vi som tror på elden
och har tämjt den till att lyfta oss
allt högre och högre uppåt
vi som inte hålls kvar på marken
av nånting annat än gravitationen
vi som blev befriade från oket
befriade från kalla krigets skrämsel
befriade från tron på de heligas samfund
befriade från allt utom mylingarnas gråt
i nordanvinden strax utanför staketet
~
vi hade redan
tillrett brödet och salladen
redan benat ur köttet
och marinerat det i olja och kryddor
redan hällt upp vinet på karaffer
och plockat fram grillservisen
redan blekt tänderna
och lackat håret och naglarna
redan sprejat en doft av vårregn
över dukarna och servetterna
vi hade redan gjort allt
utom att vidda den beniga bröstkorgen
så att den surrande svärmen av malar
obehindrat ska kunna flyga igenom
~
vad blev det av
trädgårdsmästarns milda stämma
som utlovade guldregn grillfester
och exklusiv lycka med våra närmaste
i trädgården frågar vi irriterat
och ögonen svider av besvikelse
vad blev det av representanten
som kom hit med stenläggning trädäck och badtunna
och kunde erbjuda oss en jättebillig gasolgrill
och staketvirke till extrapriser
vad blev det av rösterna på skärmen
som förmanade oss att inte gå för långt
berättade om de lättjefulla stunder
vi kunde förvänta oss varje gång
vi gjorde en ansats
att resa oss upp ur soffan
lata stunder i en solstol med ett glas vin
i handen och kadavret knastrande över elden
många miljarder lata
stunder i lä på trädäcket
och doften från ruttnande komposter
vittnar om vår respekt för jordklotets biotop
~
ryktena om att vi skulle slösa med gasol
mer än andra och strunta i oskrivna regler
om köttkonsumtion är totalt gripna ur luften
trots det har vi bestämt oss för
att tills vidare skjuta upp festen för våra
släktningars bekantas och samarbetspartners skull
till alla illvilliga och avundsjuka
vill vi framhålla att vi har lagt locket på badtunnan
och täckt över grillen på eget initiativ
vilket är annat än man kan påstå
om hur våra grannar beter sig
~
/
Disse diktene er utdrag fra den islandske poeten Linda Vilhjálmsdóttirs bok Frelsi (Mál og menning, 2015 ). Diktene er gjendiktet til svensk av John Swedenmark.
Linda Vilhjálmsdóttir (f.1958) er en islandsk forfatter som skriver både poesi og dramatikk. I 1990 utgav hun sin første bok Bláþráður (Blå Tråd). Siden den gang har hun skrevet flere bøker, og i 2015 utkom Frelsi (Frihet) som denne uka ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Vi takker og gratulerer! Frelsi (Frihet) er tidligere tildelt The Booksellers Prize of Iceland 2015.
John Swedenmark er en svensk kritiker, oversetter, redaktør og forfatter.
________________________________________________________________
Foto: Kjersti Dahl
Her begynner en hage
Botanisk hage, Ullandhaug, 15. oktober 2016
Hvor er du
her? Her
vokser øyentrøst
foran skille-
veggen flettet av pil.
Og bak?
Større blomster?
Det sies at
øyentrøsten lindrer
fordi den aldri
har trøstet seg selv.
Det kan vel ikke stemme?
Denne øyentrøsten
er nå på vei
mot jorden,
taggete kronblader
med gule flekker og
lilla striper. Umulig å se
fruktemnet
fra her jeg står.
Ennå
er øyentrøsten
foran meg,
men jeg kan ikke fatte
avstanden
som alt er inne i deg.
Bak denne blomsten
vokser snart
din nye barndom
med blomster-
mønsteret i et soveromstapet,
ripssaft strømmende ut
av silen og frøkapsler
store som erter.
Jeg går ut
inngangen til hagen,
blir stående like utenfor,
bare ett øyeblikk
fra deg.
//
Ingrid Nielsen (f. 1968) bor og arbeider i Stavanger. Hun debuterte i 2016 med diktboka Hemmelig, men aldri som en tyv. Boka fikk strålende mottakelse. Vi takker for diktet, og for dikterens forlag,Gyldendal, som bidrar med honorarstøtte!
________________________________________________________________
VOND VIND
vaknar så tidleg
av ein vind som hyler
og uler og pistrar og
pirkar isen på nordpolen
smeltar
isbjørnen og
pandaen tigeren og
gaupa, alle skal dei
visst bli borte
og no denne arge vinden
han legg skuldra mot
huset og hjartet mitt
vil inn inn inn
*
VILLVINTER
no skulle snø så rein
leggje seg over gater og
grus, over bakkar og
berg og ball i busk
men ute er
stjernestøvet for lengst
borte
det regnar og
blæs så varmt og
vått
slik var det ikkje
før i tida, seier
pappa
nei, noko er annleis
no seier mamma
og orda
hennar hektar
ei ny klo i
hjartet mitt
//
Ruth Lillegraven (f. 1978) debuterte med den kritikerroste diktsamlingen Store stygge dikt i 2005. I 2013 fikk hun Brageprisen for diktsamlingen Urd. Hun har skrevet fire bøker i småbarnserien om Mari og Magnus. Eg er eg er eg er er den første diktsamlingen hennes for barn. Ruth Lillegraven er fra Hardanger og bor nå i Bærum. Vi takker forfatteren, og Samlaget, for lov til å publisere disse diktene fra Eg er eg er eg er.
_________________________________________________________________
EN SONETT
2.
Jeg sitter her og lytter til jordas sang
Høyt oppe flakser en hønsehauk bort
Er dette liv, en luftspeiling, drøm
Var jeg barnet på en sommerhageflekk
Så gaupesporene i sanden i går
Den gikk rett fram, byksa brått av veien
Står med telefonen i den indre lyden
Milevis fra folk med rovdyr i skogen
Gule kantareller syns ufrivillig i graset
Fører hånda inn og tar dem ved rota
Små tynne rådyrklover sprang for livet
Gror inn i vått gras, lukter og sus
Nærmere ned i naturens moll og grav
Griper jeg til regnbuens høyspente tegn
/
Karin Haugane er født i Haugesund i 1950. Hun er cand. philol med hovedfag i historie. Hun debuterte i 1989 med diktsamlingen Rester av glemsel. Karin Haugane er også oversetter; hun har bl.a. gjendiktet Arthur Rimbauds Illuminasjoner. Siste bok: Anna Wunderlichs sang. Vi takker Karin for dikt, og Gyldendal forlag for honorarstøtte.
_____________________________________________________________
GRODEK
- Fassung
Am Abend tönen die herbstlichen Wälder
Von tödlichen Waffen, die goldnen Ebenen
Und blauen Seen, darüber die Sonne
Düstrer hinrollt; umfängt die Nacht
Sterbende Krieger, die wilde Klage
Ihrer zerbrochenen Münder.
Doch stille sammelt im Weidengrund
Rotes Gewölk, darin ein zürnender Gott wohnt
Das vergoßne Blut sich, mondne Kühle;
Alle Straßen münden in schwarze Verwesung.
Unter goldnem Gezweig der Nacht und Sternen
Es schwankt der Schwester Schatten durch den schweigenden Hain,
Zu grüßen die Geister der Helden, die blutenden Häupter;
Und leise tönen im Rohr die dunkeln Flöten des Herbstes.
O stolzere Trauer! ihr ehernen Altäre
Die heiße Flamme des Geistes nährt heute ein gewaltiger Schmerz,
Die ungebornen Enkel.
Geburt
Gebirge: Schwärze, Schweigen und Schnee.
Rot vom Wald niederstiegt die Jagd;
O, die moosigen Blicken des Wilds.
Stille der Mutter; unter schwarzen Tannen
Öffnen sich die schlafenden Hände,
Wenn verfallen der kalte Mond erscheint.
O, die Geburt des Menschen. Nächtlich rauscht
Blaues Wasser im Felsengrund;
Seufzend erblickt sein Bild der gefallene Engel,
Erwacht ein Bleiches in dumpfer Stube.
Zwei Monde
Erglänzen die Augen der steinernen Greisin.
Weh, der Gebärenden Schrei. Mit schwarzem Flügel
Rührt die Knabenschläfe die Nacht,
Schnee, der leise aus purpurner Wolke sinkt.
//
GRODEK
- VERSJON
Om kvelden toner de høstlige skoger
av dødelige våpen, de gylne slettene
og blå sjøer, og over dem ruller
solen dystrere; omslutter natten
døende krigere, den ville klagen
fra deres sønderknuste munner.
Men stille samles i vierdalen
røde skyer, hvor det bor en vredens gud,
det utgydte blodet, månesvalhet;
alle veier munner ut i sort forfall.
Under nattens og stjernenes gylne grenverk
svaier skyggen av søsteren gjennom den stumme lunden,
for å hilse heltenes ånder, de blødende hoder;
og lavmælt toner i sivet høstens mørke fløyter.
Å, stoltere sorg! dere altere av malm,
åndens hete flamme næres i dag av en veldig smerte,
de ufødte ætlinger.
Fødsel
I fjellet: sorthet, stumhet og sne.
Røde kommer jegerne ned fra skogen;
å, viltets mosegrønne blikk.
Morens stillhet; under de sorte graner
åpner de sovende hendene seg,
når den kalde månen skinner svakt.
Å, menneskets fødsel. Nattlig bruser
blått vann i fjellgrunnen;
sukkende ser den falne engel hans bilde,
våkner et blekt liv i en dyster stue.
Som to måner
stråler den stenhårde oldingekvinnens øyne.
Ve, den fødendes skrik. Med sort vinge
rører natten ved guttens tinning,
sne som sakte synker fra purpurskyer.
//
Vi takker Arild Vange for tilltatelsen til å benytte disse gjendiktningene på vår nettside. De er hentet fra utgivelsen Dødens nærhet (Aschehoug 2002). Diktet «Geburt» er fra SEBASTIAN IM TRAUM (1915) og «Grodek» fra tidsskriftet Der Brenner (1914/15).
_________________________________________________________________
GERARD MANLEY HOPKINS: ROSA MYSTICA
1.
The rose in a mystery, where is it found?
Is it anything true? Does it grow upon ground? —
It was made of earth’s mould but it went from men’s eyes
And its place is a secret and shut in the skies.
Refrain —
In the gardens of God, in the daylight divine
Find me a place by thee, mother of mine.
2.
But where was it formerly? which is the spot
That was blest in it once, though now it is not? —
It is Galilee’s growth: it grew at God’s will
And broke into bloom upon Nazareth hill.
In the gardens of God, in the daylight divine
I shall look on thy loveliness, mother of mine.
3.
What was its season then? how long ago?
When was the summer that saw the bud blow? —
Two thousands of years are near upon past
Since its birth and its bloom and its breathing its last.
In the gardens of God, in the daylight divine
I shall keep time with thee, mother of mine.
4.
Tell me the name now, tell me its name.
The heart guesses easily: is it the same? —
Mary the Virgin, well the heart knows,
She is the mystery, she is that rose.
In the gardens of God, in the daylight divine
I shall come home to thee, mother of mine.
5.
Is Mary the rose then? Mary the tree?
But the blossom, the blossom there, who can it be? —
Who can her rose be? It could be but one:
Christ Jesus our Lord, her God and her son.
In the gardens of God, in the daylight divine
Shew me thy son, mother, mother of mine.
…
_________________________________________________________________
Av Nils Chr. Moe-Repstad
Utdrag fra Wunderkammer
80
Tanken er kraftverket og bevegelsen som ikke beveger, begynner med strøm
en mild kuppel av smerte, ingenting utenfra, informasjonen er lagret et annet
sted i kroppen: glødende stål kjennes nøyaktig, så nøyaktig
81
Jeg har en bue av valset stål i det ene beinet
den vokser som stål vokser når det helles ut av ovnene
i bølger under huden før det stilner, pust, men ikke la det glipe
82
En rasjonell tanke om å bøye kneet 90° stanser i hjertet, men
presser seg gjennom halvmåneklaffen, og det går et lite signal, via lungene
til testiklene, hvor motstanden er en samtale som bare kan føres mellom to parter
83
Litteraturen skraper ut et av øyeeplene og finner et annet syn
som tillater inntrengning i Det gamle testamente, at Odyssevs’
reiser kan eksistere i ospebladets forgreinede skjelett
84
Jeg unnslipper ikke de bitre lagene, før stablet jeg bøker oppå hverandre, som etasjer
i babelske hus: jeg visste ingenting om å skrive, men fortsatte å stable fordi jeg lærte
å lese, først med ett øye som kyklopen, så med hele kroppen, inngangen til diktene
86
Nå lever jeg i barn, duer, sand og brostein
jeg skriver ikke at begge nyrene brenner
alt er utholdelig med litteraturen
//
Vi takker Nils Chr. Moe-Repstad og Flamme forlag for tillatelsen til å bringe dette utdraget fra Wunderkammer!
_________________________________________________________________
/
«Paul Kelleher slo hodet av en Margaret Thatcher-statue med et balltre han hadde gjemt i buksene sine.»
/
«Etter å ha kuttet opp den nakne ryggen til Venus del Espejo av Velázquez med en kjøttøks, uttalte suffragette Mary Richardson at rettferdighet er en like stor del av skjønnhet som farge og form.»
/
«En 12 år gammel gutt festet en tyggegummi i hjørnet på The Bay av Helen Frankenthaler.»
/
«I Louvre la en ung kvinne rouge på pannen og nesen til et portrett av Francois Boucher fordi hun syntes det manglet farge.»
/
«Moren til en mistenkt kunsttyv puttet Pablo Picassos Tête d’Arlequin, Claude Monets Le Pont de Waterloo, Londres og Le Pont de Charing Cross, Londres, Henri Matisses La liseuse en blanc et jaune, Paul Gauguins Femme devant une fenêtre ouverte, Meijer de Haans Zelfportret og Lucian Freuds Woman with Eyes Closed i vedovnen på kjøkkenet og brant dem opp mens sønnen satt i varetekt.»
/
«Bronseskulpturen Reclining Figure av Henry Moore ble stjålet, kuttet opp, transportert ut av landet og solgt som skrapmetall.»
//
Flikkflakk gjennom Flick er 49 notisdikt om menneskelig og materiell svikt; en skildring av sprekkene i skillet mellom kunsten og dets publikum. / Anders Smebye (f. 1975) er en billedkunstner som arbeider med tekstil, tekst og skulptur. Smebye bor og arbeider i ytre Rendalen og indre Oslo. / Denne boka er en del av Lord Jim Publishings SPAREBLUSS, en serie initiert og redigert av Sigurd Tenningen og Jan Freuchen. Vi gjør et sabla unntak: Et av årets beste bokgavetips!
______________________________________________________________________
Av Tone Hødnebø / Foto: Rolf M. Aagaard
Tre nye dikt
Muterte sommerfugler påvist i Fukushima
og snart er det ikke lenger sommer.
Kan et mønster oppstå av ingenting, og så bli borte?
I margen på arket er det en flekk
som ikke forsvinner,
en larve på undersiden av bladet.
Hva er lettere enn luft
eller sterkere enn ild,
hva kan du se med lukkede øyne.
*
Elva er grønnsvart,
tre svaler flyr over oss
og uansett hvor lenge jeg ser
er øynene mine betente.
To øyenstikkere streifet vannhinnen,
en svane kom for tett på,
og jeg tenkte at dette er summen
av de enkelte delene.
*
Svarttrosten synger ikke lenger
som en garanti for sannheten,
vi går fortumlet forbi hverandre.
Humlene suser omkring,
bladene faller én etter én.
Etter torden endrer naturen seg,
hagen er bekmørk.
//
Vi takker Tone Hødnebø og Kolon forlag for tillatelsen til å bringe tre nye dikt fra samlingen Nytte og utførte gjerninger som utkommer f.k. tirsdag 15. november.
____________________________________________________________________
«Melk kåpe sand måpe»
Janne-Camilla Lyster (f. 1981) vokste opp i Mjøndalen og har utgitt fem diktsamlinger, senest Melk kåpe sand måpe (2015). Lyster er danser og koreograf, utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo, avdeling Balletthøgskolen. Vi takker Tiden forlag og Janne-Camilla Lyster for tillatelse til å trykke diktene.
______________________________________________________________________
By Katie Ford / Photo: Courtesy of the author
Seawater, and Ours a Bed Above It
We wished that if we raked
the sea-carved skeletons from beneath
the house the true soft back of earth
would show a constant bone.
But those same shells trawled from the gulf
held back malarial waters
confused by houses raised above them.
We said this house is breaking
when one end sank and one beam cracked—
(in my honest sleep I said
our house is dead)—
as our hound clicked over the floors,
scratching the same raw second
we did not learn the law of,
that we live and die and live again
into dawns we feel it is right
to wash only our feet in the basin,
letting the water pass over us
into the ground.
And we do know, don’t we:
We will be overcome by waters
where I stand with my lanterns and cans,
my useless preparations and provisions,
with the God I loved, I hated, and you.
I might not know you, nor you,
me, even though we’ve washed each other
with salt. But we know how we will end:
Waters will sweep the shells over our eyes,
and we will recognize
where we are
from what we saw
in museums and papers, from what we heard
in the agate voice of the scientist
who spoke in the quiet
only the truth need not rise above,
who, somewhere inland, takes tourists
through a glass garden
where tropicals and ferns
are rained on periodically
by a false mist
to show how spores used to shine
from even the undersides of the world.
/
Originally published Colosseum (Graywolf Press, 2008). Reprinted with permission of Graywolf Press.
*
What We Get
I waited for a silence with its boards stripped off,
its sills pried away, all glasswork, all September light
with no latch. And when it came,
sometimes it was easy to think of nothing at all, have no question
at all, to sit and stare at the cracked, orange house next door
where the rodents scurried in and out, storing
green bulbs dropped from our trees—olive nuts, our choked-back eyes—
for the mild southern winter in which nothing dies,
only goes a way a while.
I wanted the far away. I wanted not to feel
caught. Look at the myrtle tree pulling up the yard.
Look at the belief I can’t live by, how it didn’t follow
but was here before me like the fields of tall, planted cane
this is what we get when we ask to be saved:
a land where everything grows, and there are many killings.
/
Originally published Colosseum (Graywolf Press, 2008).
Reprinted with permission of Graywolf Press.
//
Katie Ford, born 1975 in Portland, Oregon, is visiting Oslo Internasjonale Poesifestival this weekend. She is the author of Blood Lyrics (Graywolf Press, 2014), Colosseum (Graywolf, 2008), and Deposition (Graywolf Press, 2002). Ford is the recipient of a Lannan Literary Fellowship and the Levis Reading Prize. She teaches creative writing at the University of California, Riverside. / NWCC says thank you for the poems!
_________________________________
Av Charlotte Riise / Foto: Augon Johnsen
Oktober
I
Sol og tjue grader, ein kveps
slikkar til seg gamal saft
i eit glas. Eg løper
gjennom skogen og årstidene. Frå garden
ser eg nysnøen smelte i fjella.
Eg bur i eit privilegert univers,
eg får eit namn og ein dato
å høyre til. Ein heil kropp.
Husa og bilane rykker stadig
nærmare. Eg er ikkje aleine
på jorda, men blikket mitt er
ikkje her. Insekt og fluer
samlar seg over auga, som smuss.
II
Ein hjort står på marka
bortkomen og konsekvenslaus.
Eg held siktet opp
ei forlenging av nåden. Vinden
endrar retning, dyret snur seg
og har lukta meg. Vi pustar saman
eit sekund før eg dreg
i avtrekkaren.
Fullmåne og halvmåne.
Ein måne utan bløding. Eg tek
eit liv utan å gi eit tilbake.
III
Elva brusar. Kan eg høyre henne
mot husveggane, er det
tida og steinane som rasar ut?
Det kvite skummet gjennom
laftene. Eg held hendene
om vasstraumen, men dei brenn framleis.
//
Charlotte Riise er født i Ålesund i 1987. Hun debuterte i 2012 med Eg treng tid til å sakne deg, og i 2016 kom hennes andre diktbok, Der vi gøymer løyndommar, begge påGyldendal, som bidrar med honorarstøtte til sine forfattere på denne nettsiden. Vi takker for dikt!
_________________________________________________________________
JOHANNES HELDÉN: ASTROEKOLOGI
- Åkrarna ligger i träda. Regnet binder grusvägarnas damm. Den stora tystnaden. Ingen kod behövs längre, den upplöser sig själv –
LES DIKTET I SIN HELHET HER!
Klicka på omslaget/
__________________________________________________________
By Khairani Barooka / Photo: Wasi Daniju
Overheard School Break
Kids’ recess a
Barrel of battle drums,
Each former
Squawking fetus an airhorn.
Who sperm-’n’-egged to make us,
Baboon-formed?
Screechy and greased up,
Chocolate-crumbed mouths in
Rapture rapture rapture rapture
10 minutes straight?
In the spilled tumbleleaves of their
Tracheal yells, I hear the confusion
Of their bodies at 40, oil barrels,
Dying things, refuges self-sabotaged.
Mass acts of screaming as a way
To stab air with the hot poker want
Inside for a life sipping calmly
On the hot gin of kindness.
/
Khairani Barokka (b.1985, Jakarta) is a writer, poet and artist. Among her honours, she was an NYU Tisch Departmental Fellow for her masters, Emerging Writers Festival’s (AUS) Inaugural International Writer-In-Residence (2013), and Indonesia’s first Writer-In-Residence at Vermont Studio Center (2011). She was recognized in 2014 by UNFPA as one of Indonesia’s “Inspirational Young Leaders Driving Social Change», for highly prolific, pioneering international work in inclusive, accessible arts. Barokka is published internationally in anthologies and journals, and her last book Indigenous Species is expected for publishing in November 2016. / NWCC says thank you for the poem!
_________________________________________________________________
Av Joanna Rzadkowska
Tre dikt
GEOGRAFI OVER KJEDSOMHET
Seismologiske skiftninger
i jordsmonnet.
Kontinentet brakk
i to symmetriske deler.
Jord faller fra jord.
Vi bor på øya som er skapt
av drysset.
Strandlinjen bølger
mot grått vann.
Viktig: Bebyggelsen innenfor trærne,
kanten på gjerdet,
verkstedet der vi bygges,
om igjen.
#
I LIVE
Saftgule krokus springer fram,
jordas tentakler
grafser ut av plenen.
Våren: Årets mest forurensede tid,
et lag fett på bilen.
Øynene til forbipasserende er hovne,
mørk, matjordaktig hud,
stank av krem.
Kontoristene har stormet torvet,
okkuperer benkene: svette.
Pannene skinner i sola,
de sulter seg for sesongen.
Alle snakker om ferie,
seilbåter og syriner.
Så er lunsjen over, stegene
absorberes i bygningsmassen.
Over torvet har jetflyene tegnet
en pil rett ned.
#
SLAGMARKER
Kampen sto ved skogholtet,
hjelmene ligger på museet,
blodet for lengst borte.
Tørrgule tuer,
nygress mellom,
jeg vurderer å ta av meg skoene.
Muskler er stille,
ligger som varme dyr
mot skjelettets støtte.
Latterlig og ekkel er kroppen,
med erotiske drømmer
og den revolusjonære knyttneven mot verden.
Bli heller gjennomhullet av hundre patroner,
duft av brente innvoller og avføring,
krutt, fyrverkeri, flådd skinn,
å bli stoppet ut,
gjenoppstått.
Hvem trenger evangeliene når man har sykehus.
Etter oppstrammingen har ansiktet mitt
fremtidens glød.
Joanna Rzadkowska (f. 1986) er psykolog, poet og oversetter. Gjentagelsestvang er Rzadkowskas første bok, og hennes andre bok Luftmensch har akkurat utkommet. Begge på Bokvennenforlag. Vi takker for dikt!
______________________________________________________________
By Nora Bateson / Photo: Esalen.org
Therapy
/
Av Lars Haga Raavand/ Foto: Pernille Blåfjell Walvik
Den siste eika
Sommerkvelden skimrer lyst brunt i skogen, med skjøre lemmer rører dyrene seg. Tørt gress mot buken, det bøyer seg for dyrene. Glir tilbake i stilling, som jegere. Gresset visler når dyrene rører seg, hveser som ondsinnede tunger. Ryktene svermer, stryker mot bare legger, stikker og hugger i magen. Mi gjorde ikke noe galt. Mi tisser strågul angst og lytter etter lyset. Mi er et rådyr, en bjørn, mi værer. Vår nød er lysets nød. Vår nød er trangen til å finne liv, fuktighet. Lysten til å være ett menneske, for alle mennesker.
Mi ser vår mors mor. Som fra det høye skal se ned. Øynene hennes ser mi. Grønne fulle, små brune, gule blader. Det kommer stråler fra øynene hennes. Det lyset. Bare så mi kan se natten bære sine drømmer, mi bære all natt.
Mi yngler i lyset fra bestemors øyne. Skyene trekker seg sammen, men fuktigheten forsvinner ikke. Det drypper. Mi gjør ikke noe galt. Mi husker at alt som bærer et navn også skal dø.
Mi husker alle forhandlinger. Mi var der når de gråt. Sangen klang i alle tusen tårer.
Mi venter til de sover. Foreldre, eller barn. Åler oss ut i havet av natt. Det tørre gresset bøyer seg for mi, for regnet, og himmelen åpner seg. Lyse revner, beinhvite blaff, lynet over himmelen, skjelettet i eget kjøtt.
De siste dråpene henger ned fra tordenskyllet. Mi når toppen av eika. Mi legger tunga mot krona, mot ru bark, ei perle begynner å hardne i skrittet. Så løfter mi hendene og lar de grønne bladene treffe fingertuppene. Mi møtes der livet vokser. Mi møtes der lukta av kjønnet freser. Løvverket bretter mi inn til seg, til himmelens egentlige farge. Mi glir over i den kongeblå skumringstimen og svømmer over tiden der mi vokste opp. Dette er den siste eika. Den som ennå står over flommen.
Bladvikler, bølgefly og fløyelsringvinge. Kålmøll. Krattfly. Kastet opp og kastet vekk. Mi spiser larver til frokost, det er barnets oppgave. Utsikt, gjenkomst, medynk: ordene holder hverandre i hendene. Mi rekker dem frem. Som lenker. Som tilflukt. Så kommer regnet.
/
Vi takker for utdraget av Lars Haga Raavands nye bok «Vannsikt» som lanseres påUGLA bokbar 20. september!
_________________________________________________________________
Av Cathrine Blaavinge Bjørnevog / Foto: Torgrim Melhuus
ENDETALE FRÅ «UM SAKNE SPRINGE BLOME»
deu seie de sum leva genum sorg
ske skrive gravene aut
O vatne ske trengst inn
inst i im
deu seie Kvinde dinne handflate ske vendas upp
fre have
i romme
o e sku fe sjå no
nei inkje sku deu vende me burt
inkje sku deu gøyme munne mi te vatne
o inkje sku e simja fre hende dinne
sjølv um deira klo si øyme slag flengje andlete
nei sleg deu berre kloa i me
fyrr da e alst levande e ke gje ti no
*
o undre jordi veks søva
u da sum leve gjenum sorga ske skrive gravene aut
o vatne ske trengse inn
inst i me
sum varme røte kring kroppe
/
«Debutboka til Catherine Blaavinge Bjørnevog tek lesaren inn i eit mørkt univers, prega av folklore og mytologi. Dikta utmerker seg gjennom eit heilt særeige språk som kan minne om gammalnorsk og ymse norske målføre. Dei skaper ein suggererande rytme som byssar og lullar og sørgjer». Les mer på Samlagets forfattersider.
____________________________________________________________
Av Åsmund Bjørnstad
Ode til DNA-molekylet
Tynt som eit hår på di isse sett frå eit fly,
eller frå romet Atlanterhavsvegen i solskin
med utstrekte bruspenn etter utstrekte bruspenn
spegla i blank sjø frå øy til øy, slik, på nanonivå,
vindar ein lysande sjøvåt tråd seg ut og så att;
eller i kveil på kveil tydeleg farga som delande kromosom,
i rader snart skild til to sider i ein pavane,
ingen fridom, men alltid den rette, ein pardans
galant defilert igjen og igjen, ein renessansesal
der store gobelin på vegg etter vegg
fortel om hjortar, jomfruer, roser, fossile artar,
med same silketråd felt inn i vev og renning,
så ein bit av eit hår i den tina mammutens pels
kan bli PCR-formert opp frå nanonivå og forstått;
– protein og nukleinsyrer, kor fagert er deira formers tal –
ein tråd – edderkoppens, den legendarisk sterke,
den ingen har klart å spinne til eit gullrend patent,
Ariadnes, som aleine leier trygt ut av labyrinten,
lagnadstråden, uventa uavvendeleg, som utan styrke
kunne Midgardsormen binde, mystisk spunnen
av horn ifrå bjørnen, skjegg ifrå kvinna, rota til fjellet,
støy ifrå potar, spytt ifrå fuglar, pusten til fisk –
av imaginære, men organiske stoff, liksom
dobbeltspiralen, like lett henta fram på netthinna
som Armstrongs første innpakka steg på Månen;
trappa ingen før hadde sett, milliardar steg
i begge retningar samtidig fortid og framtid
svimlande, lik dei 762 stega opp gjennom
kyrkjetårnet i Ulm, verdas høgste, der om du kjem ut
du ser det gotiske mønet langt der nede og regnet er sludd;
men ingen vindande passasje i stein, meir ein taustige
opp ei høg skipsside, bergingstauet, Jakobsstigen
der englar stig opp og ned, trapeset på sirkus
der han og ho som levande trinn mellom gyngande reip
slepper taket, grip fatt, eit tillitsspel nøye innøvd
under teltduken stramt bardunert, luft inne luft ute,
slik cellemembranens spente hinne skil liv ifrå død,
eit vedhaldande stoffskifte, ei elektrisk spenning
ein dag tona ut, enzyma uverksame, tråden ein floke;
– protein og nukleinsyrer, kor fagert er deira formers tal –
korleis heng dei i hop, spurte McClintock fortvila
bøygd over mikroskopet med kjønnscelledelinga i muggsopp, ho
strena ut i parken, sleppte seg ned mot eit Eucalyptus-tre og lèt
tårene trille – brått såg ho, var ikkje utanfor lenger:
«Kromosoma, dei kom imot meg som vener, dei var så fagre»;
eller då Watson og Crick fekk sett foten på tråden,
på haletippen til den flyktande slangen, greip tak
og med Nobelpris i blikket lyfte dobbeltspiralen fram,
«Høyr her!», ropte Crick til alle på Eagles den dagen,
«Vi har funne livets hemmeleghet!»
og ivrige innved den første plastikkmodellen viser dei
replikasjon, og når enzyma gjer feil, mutasjon, oftast retta
eller luka av eit naturleg utvals usynlege hand – eit konstrukt
skummelt overveldande, som Øresundbrua kryssa i skodde,
slik Dante såg Satan i vindmølla, hans tids high tech;
så tenk då, før havet ditt mørknar og garnfestet raknar,
før tauet ditt ryk og bøtta forsvinn ned i brønnen, at du,
som ein gong rørte ditt nyfødde barn så tråden
vinda seg ut slik den venta, ein elektrisk impuls
tradert ifrå Adam, frå fingertupp til utstrekt fingertupp –
held i ein annan slags tråd, ein sølvrenning i gobelinet,
den vedhaldande tonen til Pärt monotont variert,
halden av fortid, ja vel, men óg av ei framtid,
ein vev sett frå vranga? – protein og nukleinsyrer,
kor fagert er deira formers tal –
Åsmund Bjørnstad
/
Vi takker Åsmund Bjørnstad for diktet!
________________________________________________
Av Terje Tørrsiplass
Fornybar exit
Små ting skil meg i form frå grana
– eit bleikt skin
i skjelettet, ein nattleg senedrått.
Trettisju årringar med kjernevedkontakt
meisesong i pusten, sevje i blodet
ei perleugle i ryggmergen og tømmersleper
like inn i hypotalamus
derimot
syner verdiar høge nok for donasjon av skrotten
til eit livsenergisk sus
frå europavegar
ekkoet
i autovernet
ein meire gyllen
hestehov.
Vi takker for diktet som er hentet fra poetens nye diktbok, Lomen svarer meg i blanke timar, utgitt på Samlaget.
___________________________________________________________
By Ishion Hutchinson
Anthropology
The houses are shut, the neighbors gone
to the burning field at the mangrove’s edge,
where the heatstroke anthropologist writes
his prophecy in a wrenched tense:
“Their Gods…they’ve drowned.”
All day I choke on the pages’ knotted vines:
the totems will be covered, the Revivalists’
prayer poles, the rain woman’s dance,
her rattle sticks beating the earth, until
the clothesline quivers like a Spanish
fly, pressed to a concrete block
by a boy, aiming his blunt needle.
The workers will return at dark, at the beetle’s horn,
to the shack alley, to the rasps of sankeys
on the dead man’s moth-meshed veranda;
they will gather for nine nights to the prophet’s
rum-riddled call, with coco pods, mint bush,
cerasse, Bay Rum, Bible leaves and Phensic—
they will gnash teeth and groan epiphanies
with swaying bottle lamps over the fowl’s blood
spilled on the ash, and on a body, with the dead’s
tongue, warning all before morning. Frenetic,
without proper exegesis, I cut stone-cold
through the bush-lane home.
But the sugar-headed children will wander
the field at night, lost to the scavenging
green, eating the ripe flux of the land,
and then emptying their guts in the river
no longer worshipped, now a machine,
like the factory’s tractor passing, loaded
with burnt canes, their foreheads white
with marl dust. Their eyes burn, gazing
at the half-yam moon—their tribe’s
biography, a possession they cannot read.
They clatter away, children and tractors,
threading the coiled sleep that will not loosen
into the meager flash beyond suffering—
the light opening a book towards a simplicity
hard to achieve, though they are simple saints.
In the final dusk they head for the hill
holding up the sky, the shutterless, dozing shacks—
the hill they will rise to before work and play,
the hill that will rise before tomorrow’s dead.
Ishion Hutchinson
/
__________________________________________________
Av Astri Kleppe / Photo: Conrad Newton
Juni
I
I natt slår allting ut
Syriner, hegg
med tråder som av selje, vever seg
rundt fremmed stoff, tilbake
til begynnelsen
den første tilstanden, slik alt
var tenkt å være
Snart er larvene på vei mot heggen
for å svøpe den i sølvtråder, kokonger; snart
skal julis varme netter
bringe mørke
Men i natt står alt i blomst, en natt
av gråpapir, ekstase
Også fluene er våkne,
allting venter, ingen sover
Hvems er du, spurte jeg
syrinen
Jeg er fremmed her, var svaret, jeg er ingens
Men hvems er du, spurte jeg igjen,
og blomsterklaser drysset over meg, en foss
av kronblad,
vi er ankommet, vi er her, er det ikke nok?
II
Løse drømmer fra et hjørne
av det mørke Universet
driver inn mot odden, til krystaller, solsystem
av kloder, skyer
som i oppvåkningen blir granitt og lys,
kadavre, om og om igjen i blått
og jord,
en bumerang på vei mot Melkeveien, isstjerner
og ulvehyl, med hender krummet
rundt den lille varmen
fra vår egen hastighet. Vi er bloddyr, jærtegn
av forhåpninger og salt; og selv om
Alan Guth og Leibnitz
drømmer om vår utvalgthet, var det helt
andre tegn som Universet tenkte seg,
en annen art
Og dette andre stikker plutselig ut,
et veldig tre
med røtter i galakser fylt av hviskinger, galaktisk
sommer, løv som kjenner morgenbris
og lette regn, med eim
av frøyagress og kløver. Trekronen er svanger,
tung av syner, øye
mot det mørke underliggende, mot
stien gjennom gresset grå
av væte
Varlig den som trår i dugg og stopper
under treet, dveler. Sakte
vender natten foran skyggene, et rom
av usannsynlighet og mørke
der det vokste opp av Intet, steg
med blomsterkalk og lys,
en tidlig junimorgen uten navn
Et hav før himmelens blå
før gress og oksygen; men likevel et hav,
en eng
III
De ga oss et vidunderlig sted,
så skjønn
var hagen vår, med spede blomster
mot den mørke mollens mørke, trær
med grener utstrakte
mot himmeldukens skiftende, og alt
det blå
Vi laget sandslott, sandbyer
på stranden,
og med tiden bygget vi
det første huset, kjøkkenvinduet var vendt
mot bjørkeskogen
I de lange vinterkveldene lå hunden
foran ovnen
som du holdt igang med all den tørre
veden fra i sommer; og av stein og støv
og leire
bygget vi den første veien, av metall og sand
den første gatelykten, glidelås og TV
Hundene fikk bånd og vi fikk blogg
og skritteller, all verdens frihet
Så forunderlig
var hagen vår, så høye skyskraperne, og i
gatestøvet, larmen
leste vi all fremgangen,
i trekronene
fuglenes halverte mangfold
Du husker skogene? Så vidstrakte og ville,
de forrevne fjellene som ruvet over havet
Havet! Bølgene
rundt båtene, som slanke fingrer
gjennom gylne kornfelt, tiden
da de første åkrene
ble dyrket
Sånn var vår Jord, med hav og enger, timotei,
alt livet født i trekanten
hvor vannet møter is og damp
Alt dette fikk vi. Gresset, stedet, vannet,
himmelen; denne hagen
var fullstendig
IV
Elementene er fire, sa de, jord og luft, ild og vann
Luften er av øyne, alle blikk, jorden er
av rødt
og grønt, og vannet tusen tårer
Kun ilden, solen, har de ennå ikke
klart å felle. Ingen smog er bokført i dens atmosfære,
ingen tørkeperioder, ingen utarming
av jordsmonnet. Kun ilden
gjenstår,
brenner, er
Den fattes intet
Tre ting, sa de til meg,
er gode ting
Fire er OK, og fem er heller ikke dumt, men seks
er overdrevent, syv
er ødselt
Men syv er likevel et vakkert tall, sa jeg, syv
gode ting er fler
enn tre
Syv eller tre, sa de, det er det samme. Det vi
spør etter er hva som skjer
hvis en bokstav blir glemt eller en eneste
lagt til
Da sang det høyt i stjernene, og tidlig neste morgen
løp en flokk med sorte hjorter
over jordet
i det nye, grønne gresset
Astri Kleppe
/
Av Jonas Gren
Credo
Valarna Jag tror
på valarna På krillstimmen
Kedjan mellan
djuphavsbottnen och valarnas
plymer av avföring
Överföring av näring
Dödens gödande av stim
Jag tror
på isranunkel och vårflod
Majsol och vittnen intill fors
På växlingar och månesång
Vildvin timmarna före ljuset
Tror på
nattfjärilen
i stenskravlet på bergstoppen
där grizzlybjörnen rotar i hunger
Fettreserven Vinteridet
Tror på att träda in i morgonen när foten blir lera
På stuvbiten i människor
Tredje sidan av ökensanden
Tranungen i handen
Benen tunnare än naglar
Jag tror på det långsamma våldet
När jag biter en älg i hornen
dyker det upp som ett kolonialvälde
Långt bort i rummet Långt fram i tiden
Konsekvenserna
När jag biter mig fast i min älskade
dyker det upp som en kvarlåtenskap
långt fram i dysterheten
Jag är
Sengångarbrosprängaren
Ackumulationsgiftmördaren
Planterar en katastrof
bland raderna av pelargoner
Odlar ett sätt
som ska lägga jorden under aska
Det är en undergångsfixerad räkfrossa
Jag sår en alm
som ska skjuta upp ur magarna
på vildsvinen
Kalkylerar mängden bensin som behövs
för att alla fladdermöss ska dö
Längs motorvägen
ställer jag krukorna av pelargoner
I flygplansmotorn
häller jag hjärnsubstansen
När den fläks ut över landskapet
växer dikter fram i dikena av lupiner
De säljs till redaktioner i imperierna
Jonas Gren
/
Jonas Grens andra diktsamling på 10TAL Bok är en poetisk rapport från människans tid på jorden. Klicka på omslaget:
_____________________________________________________________
By Wayne Miller
Mind-Body Problem
When I touch your skin and goosebumps lift,
it’s your mind that surfaces there.
When your iris tightens mechanically
around your pupil, that aperture
becomes for me the blacked-out
cockpit of your mind.
It’s your mind
that touches your tongue to mine,
your mind that, when you’re driving,
lowers your hand to my thigh
almost mindlessly.
Your mind
like a pilot light inside your sleep,
your mind that beats your heart—
slower, then faster—infusion pump
in the chest, flooding your mind.
But your heart is not your mind.
The curve of your hip; the soft
skin of your wrist is not your mind.
The tumor growing in your brain
is just your brain, I say.
The shape
of your face; the sound of your voice,
which I love so much, is not your mind.
Your mind spills through—fire
I can’t stop watching from the far
side of this darkening valley.
/
Wayne Miller was born in Cincinnati, Ohio, and received a BA from Oberlin College in 1998. After a year working in the Manhattan District Attorney’s office, he went on to receive his MFA from the University of Houston, where he studied withAdam Zagajewski. Miller is the author of four poetry collections: Post– (Milkweed Editions, 2016), The City, Our City (Milkweed Editions, 2011), The Book of Props (Milkweed Editions, 2009), Only the Senses Sleep (New Issues, 2006) andThe City, Our City (2011). Miller is also known for his work as an editor and a translator. / NWCC say thank you for the poem!
_________________________________________________________________
By Cheena Marie Lo
Two poems from «A Series of Un/Natural/Disasters»
how there was so much water. how things need water to survive. how to be human.
human bodies are made of water. how to find the line. how can there be too much of a
good thing.
hyponatremia. the imbalance of water to salt in the body.
how overwatering can be more hazardous than going without.
how water enters the lungs and prevents the absorption of oxygen.
houses filled with water.
how struggle is replaced by cooperation. how to be human.
how there is a difference between refugee and evacuee. how one is marked as
an other. how to be human.
/
how nature is layered on the manmade.
or how man interferes with nature and fails. something about lines and boundaries and
naming. something about the ugly being beautiful.
how what’s dirty is actually crystal clear.
/
Born in Manapla, Philippines, Cheena Marie Lo is a genderqueer poet based in Oakland, CA. They co-curated the Manifest Reading Series, which featured mainly queer experimental artists and writers. They currently coordinate a youth art program at California College of the Arts, and co-edit the literary journal, HOLD.
We say thank you for the two poems, Cheena Marie Lo! /
_________________________________________________________________
Av Rasmus Nikolajsen / Foto: Ida Wang
Saltstraumen, 7. december 2013
Hvilket ord mon bedst beskriver
havørnens svæv? Majestætisk,
falder mig først ind, det er det
man siger, men der er noget
ynkeligt, utidssvarende,
over en majestæt, som en
klovn der ikke kan tage sit
kostume af, og havørne
kan nok også være såvel
komiske som ynkelige,
fra hotelcaféen, hvor jeg
varmer mig med kaffe, kan jeg
ikke undgå at bemærke
at beboelseskvarter og
vejnet er skubbet helt tæt på
ørnens habitat, både
majestæt og ørn lever kun
i kraft af en fredningsordning,
kunne man sige, men se så
der: Havørn i svæv! Havørne
i svæv over Saltstraumen,
verdens stærkeste malstrøm, og
spidse sneklædte fjelde som
baggrund, i fløjlsblåt søvnlys, i
balance, swag, kommer jeg op
med, havørnen svæver swag, og
jeg kan ikke lade være
med at tænke på at verden
nok ville være smukkere
uden mennesker, der ville
blot ikke være nogen til
hele tiden at sige smukt.
/
Omslag: Paul Nicolas Oxby
Vi takkerRasmus Nikolajsen og Samleren for tilltatelsen til å bringe diktet «Saltstraumen, 7. december 2013» fra Tilbage til unaturen. Boken har mottatt strålende kritikker i Danmark og er utkommet i 2.opplag. Her på bjerget oppretter vi en liten forbindelse til et aktuelt fjernsynsdikt, NRKs 12-timer lange Saltstraumen.
_____________________________________________________________
Av Durs Grünbein / © Tineke de Lange
LIBELLEN IN LIBERIA
Für Jochen Lempert
Das ist das Wunderliche hier am Sein:
Man sieht nur immer engvertraute Lebensformen,
Fauna und Flora vor dem Küchenfenster,
Beim Waldspaziergang und am Badeteich.
Und doch gibt es Libellen in Liberia. Sie leben da
In ihrem grünen Diesseits einen andern Tag.
Aus Dschungeltiefen, die kein Fuß erreicht,
Werden, wo sie als Jadesteine landen
Auslagen eines Juweliergeschäfts.
Dir aber ist der Feldweg vor der Stadt
Gegeben mit dem Löwenzahn, der Maus –
Das eine Diorama, ausgepinselt bis zum Horizont
In den vertrauten, leicht gedeckten Farben.
Aus nächster Nähe: Dürers Rasenstück.
Woanders spielen sie in Pink und Feuerrot
Natur als Pflanzenrachen, der selbst Fleisch verschlingt.
In Extragrößen wuchert da, verschwenderisch an Zahl,
Was andern Himmeln hörig, surrt und saugt.
Die böse Schwellung und das Tropenfieber
Sind der Beweis: Wir teilen nicht denselben Laderaum
Der Arche Noah. In der Blutbahn rauscht
Ein andres Klima, je nach Sonnennähe.
Fern fliegen Fische durch den Meeresschaum:
Uns bleibt die Amsel und der Sauerampfer.
Dürs Grünbein
/
Wir danken sowohl den Autor und Verleger für die Erlaubnis, das Gedicht «Libellen in Liberia» zu veröffentlichen. / Das Gedicht ist aus «Koloss im Nebel» (Suhrkamp; 2012).
/
SLÄNDOR I LIBERIA
Till Jochen Lempert
Det är det underliga med varat:
Man ser ständigt bara välkända livsformer,
Fauna och flora utanför köksfönstret,
På skogspromenaden, vid badplatsen.
Och ändå finns det sländor i Liberia.
De lever i sin gröna värld en annan dag.
Djungeldjup som ingen fot når
Blir till skyltfönster i en juvelerarbutik
Där de landar likt jadestenar.
Men dig gavs vägen mellan fälten utanför staden
Med maskrosen, musen –
Detta enda diorama, utpenslat till horisonten
I de förtrogna, lätt slocknade färgerna.
På nära hall: Dürers grästuva.
Någon annanstans spelar de i rosa och eldrött
Natur som växtgap, som rentav slukar kött.
Där frodas i storformat och överdådigt antal
Vad som surrar och sugar under andra himlar.
Den elaka svullnaden och malarian
Är bevis nog: Vi delar inte samma lastrum
På Noaks ark. I blodomloppet brusar
Ett annat klimat, allt efter närhet till solen.
Långt borta flygar fiskar genom havsskummet:
Vi har koltrasten och ängssyran.
Durs Grünbein
/
Durs Grünbein, Tysklands främste poet och essäist, har särskilt för Ersatz gjort ett urval ur de senaste årens produktion och samlat dem under titeln Interiör med uggla (2012). / Vi tackar författaren, översättaren Anna Bengtsson och utgivaren Ersatz förlag för tillståndet att publicera «Libellen in Liberia» på svenska.
________________________________
Av Morten Langeland / Foto: Rolf M. Aagaard
Grønn pose
Hold øyeblikket og ta tida. Ungene er brått noe smått
små Don’ts 2 Do’s. Jeg er liten selv, i helt uten grunn
under den dynevarme natta som stoppa. Og fortsetter
like forbaska ved kjøkkenbordet! Ungene er endeløse.
En øyeblikklig avismann fyker til 4. etg med februartrekk
og Klassekampens tartarøyeblikk mens HiAce1 putrer
geologisk gatestil. Så mange trykkfail. Den grønne posen
dagbugner i trappeoppganga. Gro løfta bæresaker ditt
og Gro i trappa ryddig datt, hjemmeungen hørte – skvatt
nede på den stirrende gårdsplassen. Nøysommelig lagt
brostein i 120 skimrende år, ryggskrik ljoma i innergården.
Ungen bråforhasta som en grønn pose lafta, vent, erke noe.
/
Morten Langeland, født 1986 i Kristiansand, bor i Oslo. Han har gått på Forfatterstudiet i Bø, Skrivekunstakademiet i Hordaland og studert litteraturvitenskap og idéhistorie ved Universitetet i Oslo. Morten Langeland er også del av bloggkollektivet Politikk Poetikk Praksis. /Kolon forlag bidrar med honorarstøtte til sine forfattere på denne nettsiden.
________________________________________________________________
Av Gennadij Ajgi
Ansiktet
46 Ansiktet
fullt av – sorg.
Sorgen – där – på ansiktets ”botten” –
omsluter fälten. Bergen försvinner, vägarna.
Till fläckar
upplöses staketen. Byarna.
Ljusstrålar glimtar till som i dimma.
Ansiktet
(det er ”mitt” – ”paradisiska” – Armenien)
fullt
av sorg.
Tystnad.
47 Det halvkvädna är mer fruktansvärt än tigandet. ”Är du
Han?” – frågar Johannes. Istället för ett rakt svar – antyd-
ningar.
48 Och – återknyt bandet: till fältet och til Solen (o Morgon-
sol – dimmig, som i svett!), med gräsen och träden (o drop-
par av regn – på skrovlig bark! – en lätt rysning utmed rygg-
raden). Vad som kommer att sägas spelar ingen roll. Det kom-
mer att ha – precisionen – hos ett liksom dikterat – Ord.
49 Och likväl – Teg – Du – inför oss alla. Och gav oss – våra ord
– som ”autonomi”.
50 Stillhet och tystnad (i poesin) – är inte samma sak.
Tystnad är en stillhet med ”innhåll”, – vårt
Finns det en ”annan” tystnad?
”Ickevarat finns inte, Gud skulle aldrig befatta sig med
sådant strunt”, – säger den ryske teologen Vladimir Losskij.
Detta om den ”Tystnad” som är ”icke-vår”. ”Inklusive”
Stillheten hos de – i tystnad – hädangångna. Allt – f i n n e s.
Och – vi ska inte göra oss några antaganden – om någon-
ting ”alldeles annat”.
51 och – vid åsynen
av ett mycket stympat litet träd
som lever upp på nytt
på ett torg i Berlin
börjar
själen plötsligt arbeta
som för att föras bort
till Ryssland
//
Vi takker forlagetArielog gjendikterne Annika Bäckström, Mikael Nydahl og Gunnar Wærness for tillatelsen til å bringe utdrag av boken ”Samtal på avstånd. Essäer, intervjuer, dikter”. Utdraget er fra kapittelet Poesi-som-Tystnad. Den tsjuvasjisk-russiske poeten Gennadij Ajgi (1934 – 2006) regnes som en fornyer av poesien, både i Russland og i resten av verden.
_________________________________________________________________
Av Marit Bolsø Brodersen
Først var stillhet eller protoner eller gud eller ingenting så : eksplosjon, fusjoner, gass
og vann, celler, liv øyne, føtter, hender
gjorde opp ild, tegnet på huleveggene
bygde hus bygde båter seilte ut, kalte det hav kalte det land
Vi fant jern og bygde skinner mellom landene
vi bygde biler og fly, husene ble høyere vi pekte og sa : skyskraper
vi gravde kabler ned i jorda sendte sonder opp i rommet, vi googlet : Voyager
Vårt høyeste fjell laget vi av søppel
bilene avga eksos, flyene, vi reiste langt for å snakke
om den stigende temperaturen, noen sa : i støvet fra denne planeten
andre sa : hvis vi ikke lærer dette språket, vil ingen forstå jordas siste ord
//
Marit Bolsø Brodersen er født i 1982 og kommer fra Ørlandet i Sør-Trøndelag. Hun er utdannet billedkunstner og har gått på Aschehougs forfatterskole.I 2013 debuterte Bolsø Brodersen som lyriker med samlingen POST-IT, og i april kommer hennes andre diktsamling, DOBBEL V, begge utgitt av Aschehoug. / Aschehoug bidrar med honorarstøtte til forlagets forfattere på denne nettsiden.
________________________________________________________________
Av Ingeborg Arvola
En grunn til at jeg fødte broren din
En grunn til at jeg fødte broren din er for at du skal slippe å være alene når framtiden kommer.
Ikke den framtiden vi vanligvis snakker om.
Ikke i morgen.
Eller når du begynner på ungdomsskolen.
Ikke når du blir atten.
Ikke når du har fått deg jobb.
Ikke den framtiden.
Den andre framtiden.
Som kanskje får deg til å gråte.
Kanskje utstyrer deg med kniv.
Du kommer til å trenge noen å passe på.
Så du husker å passe på.
Passe deg.
Passe ham.
Av og til kommer dere til å snakke om oss.
Den framtiden, ja. Den fins jo, den også.
Kniven din ligger i garasjen.
Tredje skuff nedenfra.
Ved siden av overlevelsessekken.
Du vet den som jeg av og til tuller med.
Jeg tuller fordi det er så alvorlig.
Dere kommer kanskje til å trenge den sekken.
Du og broren din.
_____________________________________________________________
Av Knut Ødegård / Foto: Milan Richter
Dei minste
Tung av tankar etter dette seminaret
med sine dystre statistikkar for livets utsiktar
på planeten Tellus og heile solsystemet i ubalanse
kom eg køyrande i den svartglinsande jeepen min
opp mot mi li
fiksert i hugen på sure utslepp, oppskrapa
havsbotnar og ørkenar
som breider seg og sjø som
skrumpar inn og kverv lik den i Aral, urskog som døyr ut
og Arktis´ brear smeltande bort i klimakatastrofer.
Slik kom eg køyrande opp mot lia i min jeep.
Då såg eg brått to
maskotar ruslande langs vegen: To ørsmå
mongoloidar, dei heldt
om kvarandre med lubne
hender, ho i sitt side
skjørt, han i sine vide
bukser. Eg stansa for ikkje å køyra
over dei, rulla ned vindauga og bad dei morskt
halda seg godt ute i vegkanten. Dei lo med sine klokkerøyster
og smilte ei sol inn i meg, Herre, med desse overjordiske
augo
og eg høyrde det klang ut frå mine lipper stilt: Velsigna,
ja velsigna desse minste!
Kva er det eg seier for tøv? sa eg til meg sjølv då
munnen min heldt fram med å klinga i lysskimrande ord til desse
idiotane i vegkanten.
Ho sa: Det er jo våren no, sjå graset! Og der
kjem kvitveisen akkurat som stjernene som skin om natta i graset og der! der
kjem kløverblomar raude
og tunge av honning opp av jorda, og sjå sjåfør! der
løfter balderbråen seg og den blå forgløymmegei og der veks
villroser i krattet heilt inn til vegkanten vår, med rosa duft!
Han, den andre idioten, sa: Her er jo sol, sjåfør, som skin i graset! Det er for kyrne,
dei gjev oss mjølk av graset, du sjåfør, det er lyset som lyfter fram alt graset, lyset
som skin inne i strå og stengler.
Dei sa det slik, med sine vakre, runde munnar,
og eg visste då at så lenge desse to
går hand i hand og ruslar rundt på vegane her oppe i lia,
då går Tellus i sin trygge bane kring sola med sitt lys, elliptisk
som dei mongoloide augo deira, som munnane deira, som deira
hovud, trygt elliptisk ikring sola. Og då, tenkte eg idiotisk,
då kjem isbjørnane til å overleva i dei arktiske isbrear.
Velsigna, ja velsigna
desse minste, dei som held alt livet oppe! heldt idiotmunnen min
fram med å klinga, som glas, som lys i glas og luft.
-Det er fotosyntesen, sa eg.
-Er dét ein blom? song dei to med Downs syndrom i kor.
-Ja, klang det frå munnen min.
/
Knut Ødegård ble født i Molde i 1945. Han debuterte som lyriker i 1967 med samlingen Drøymaren, vandraren og kjelda. Siden debuten har han gitt ut en rekke diktsamlinger og også virket som gjendikter, særlig fra islandsk. I tillegg har han gitt ut barne- og ungdomsbøker, dramatikk og tre fagbøker om Island. Hans foreløpig sist utgivelse er Edda IV. Heltedikt, del 2. Knut Ødegårds dikt er nå utgitt på 29 språk.
________________________________________________________________.
By Naomi Shihab Nye
For My New Grandson
I want polar bears to welcome you to the far north,
their lumbering grace dazzling against ice. Your open gaze.
May there yet be ice. May ancient trees lean over you in wild
places, brush your brow. We remember so many details
now disappeared…tiny toads in deserts,
fireflies. Where is the language of window screens,
whisper of real air against a sleeping cheek?
If we lose the ability to poke a hole in soil, watch an onion grow,
what do we know? What will take its place?
Today the sun we all love lights your 5-day-old face
and you blink, just beginning to focus. We dream you will have
so much to admire.
Naomi Shihab Nye (born March 12, 1952) is a poet, songwriter, and novelist. She was born to a Palestinian father and an American mother.Nye has won many awards and fellowships, among them four Pushcart Prizes, the Jane Addams Children’s Book award, the Paterson Poetry Prize, and many notable book and best book citations from the American Library Association, and a 2,000 Witter Bynner Fellowship In 1997, Trinity University, her alma mater, honored her with the Distinguished Alumna Award.In June 2009, Nye was named as one of PeaceByPeace.com’s first peace heroes.[4] In 2013, Nye won the Robert Creeley Award. She was named laureate of the 2013 NSK Neustadt Prize for Children’s Literature.
_________________________________________________________________
Av Lars Haga Raavand / Foto: Øystein Maugesten
Mis fødsel
Over himmelen galopperer hesten med hodet høyt hevet før den blotter tennene og kaster på nakken, flerrer skinnet av sin egen bringe. Tre ganger gjentar det seg, før hesten kneiser en siste gang og står helt urørlig, bare manen bølger i vinden, blodet renner nedover bringa og deler seg i små elver som forgreiner seg og danner et delta før det faller gjennom himmelsfærene og ned mot jorda.
Blodet som treffer jorda er salt. Der det salte først treffer jorda, begynner et tre å spire. Det salte renner utover. Det salte dekker nesten hele jordas overflate. Det kalles hav. Treet som begynte å spire reiser seg over havet. Det er ei eik. Krona brer seg utover, kaster kjølig skygge. Der krona ikke kaster skygge, begynner det som kalles hav langsomt å røre på seg, solas varme skiller havet i vann og salt.
Vannet stiger. Saltet blir liggende. Vannet vender i himmelen og kommer tilbake. Vannet faller mot jorda og det som kalles hav. Vannet som treffer havet blir igjen hav. Vannet som ikke treffer havet treffer det som kalles land. Vannet som treffer land samler seg. Vannet som treffer land blir elver. Elvene forgreiner seg. Forgreiningene vider seg ut. Landet dekkes av elver som renner ut i havet og blander seg med det. Alt land forsvinner i havet.
Hesten står urørlig før den langsomt gir seg til å skritte over himlene, mellom sola og jorda kneler hesten. Det blir helt mørkt. Det blir kaldere. Varmen er for svak til å sette havet i bevegelse. Det som kalles hav trekker seg sammen. Landet kommer til syne. Elvene fryser til is. Eiketreet feller bladene. De nakne greinene strekker seg mot hesten der oppe på himlene. De nakne greinene trenger gjennom hestehuden. De siste bloddråpene fra hesten renner ned langs de nakne greinene til eiketreet. Hesten blekner, blir blank og tåkete. Sola trenger gjennom. De siste bloddråpene renner nedetter eiketreet og greinene står igjen fulle av blad. Det som kalles hav vider seg ut og setter seg i bevegelse. Elvene sprenger seg fri fra isen. Smeltevannet fosser med en kraft som ligner veer. Morgendagen trenger gjennom.
Jorda blir hav. Det som kalles hav slår mot eiketreet. Eiketreets røtter trekker landet med seg når krona strekker seg mot himlene. Landet stiger opp fra havet. Jorda deler seg i land og hav. Hav slår mot land. Et hvitt skum dannes. Skummet ligner skummet rundt den døde hestens mule. Skummet er landet som reiser seg. Skummet er vannet som salt av blod omslutter alt liv. Skummet er et møte. Mi er skummet. Mi er roten til alt.
Mi er ordene, mens de ennå flyter. Mi er begynnelsen. Mi er barna, og disse barnas mor og far, mi er gjennomstrømmende. Mi er lyset, mi er gløden i solnedgangen, undergangen, eller himmelen over hytta der en mor knytter nevene og steiker torsk til sin døende. Mi er havet som vasker ham klar for det siste måltid. Mi er tvillingsøstre og en til. Mi er vannet som saltes av tårer og omslutter alt liv. Mi er H og H og O. Mi er treenigheten. Mi er trekanten. Mi er formelen.
Mi er det som taler.
Mi er det som tier.
Mi er det som er imellom.
Mi er eika som trenger seg gjennom lagene av tid og kneiser mot stjernene som faller den i møte.
/
_________________________________________________________________
Av Aasne Linnestå / Foto: Amanda Irgens Nygren
Hvor ble det av stillheten?
Landskapet flerres opp av lyd
den skarpe menneskeferden
gjennom naturen
Det overdøvende råker dem
som ikke får velge fritt
mellom stillhet og støy
når mennesket er satt i bevegelse
men ikke av kroppen
Og naturen tømmes
på den eneste kilden
vi kaller kloden
mens en scooter jager over vidda
eller inn blant trær, sneier
kanskje et islagt vann
før den når fjelltoppen
Og dyresporet gir tapt
for dyrere spor
ikke fornybare de heller
I den dyrebare naturen
piler småmus og røyskatt
og alle de andre lettskremte
vekk, som fjellrypa,
den kritthvite fuglen
mens blikket gir tapt
og synsranden
/
Vi takker Aasne Linnestå for dikt, for mer informasjon om hennes forfatterskap, se her.
______________________________________________________________
Av Rønnaug Kleiva / Foto: Ingjerd Kleiva, Samlaget
Medan lyset kjem
Dei blå scillaene i skråninga ved kyrkjegarden vendt mot havet
Og tre bøygde av vind
Om alle land ligg aude
I Delhi hostar ein
I Beijing ser ein ikkje himmelen
I dei opplyste og klimatiserte romma elskar dei rike
I midtrabatten overlever dei fattige til dei døyr
På eit kontor sit nokon og planlegg ein ny trasé
Medan lyset sakte kjem, et vi frukosten vår
Vi tenkjer på eik og kristtorn, golfstraum til velsigning
Og ved polane is
Vi prisar barna og barnebarna og veit at ingen ting varer ved
Utanfor vindauget strekkjer ein raudstrupe halsen
Nebb mot nebb hakkar to fuglar på kvarandre
Vi tenkjer på framtida
Vil lyset vare ved?
Kan alt bli berre mørke?
Gud sveipe kappa si om kroppen og bli usynleg?
Ved godt vêr, midtsommars, utpå dagen, plar skodda sige inn frå
havet
Medan lyset kjem, ber eg for at det alltid skal vere muleg med
fotosyntese
/
Vi takker Rønnaug Kleiva og Verbum forlag for tillatelsen til å trykke diktet. En tidligere versjon har stått i antologien Bibeldikt (2014).
_____________________________________________________
Av Camilla Groth
/
Camilla Groth, (f. 1973) utga ifjor Et sted der jeg er lykkelig (Flamme forlag) som tar utgangspunkt i noen av bildene til Edvard Munch. Hun debuterte i 2008 med Nature Boy, og fulgte opp i 2013 med diktsamlingen Hysj! / Cappelen Damm bidrar med honorarstøtte til forlagets forfattere på denne nettsiden.
___________________________________________________
Av Maria Dorothea Schrattenholz
lyset trekker seg unna
for å beskytte oss
fra det vi ser
det vi kaller vårt
er det noen andre som har bygget
her er ingen forskjell
mellom det bærende og det bårne
det tyngste stedet i kroppen
er håndleddene
firmitas
jernet i blodet
stanger mot jernet i jorden
hagl smelter i øyekrokene
seigt regn dekker veiene
asfalten holdes sammen av tjære
kjøttet holdes sammen av
det vi lærer
vinden står i spenn
mot veggen
ryggen mot sanden
sorgen har ingen verdi
før den kan eies av alle
utilitas
trøsten er at ingen har klart å lage
en perfekt kule
det er bare et konstruert savn
stålet holder glasset på plass
blanke speil mot mørket
benkene er ikke bare benker
men gjerder
forankret dypt
gatene brede
så flammene ikke kan spre seg
ingeniøren kjenner demningen briste bak pannen
vi skulle holdt isflakene oppe
holdt breene sammen
limt sprekkene med spyttet
venustas
hugge ut
marmoransikter av skyene
og legge dem i fanget
vi har en forestilling om et vesen helt uten feil
derfor må det finnes
//
Maria Dorothea Schrattenholz er født i Bergen i 1980. Hun debuterte på Oktober med boka Atlaspunkt i 2015, og ble møtt av gode kritikker. For mer informasjon se Oktobers forfatterside. / Oktober bidrar med honorarstøtte til forlagets forfattere på denne nettsiden.
______________________________________________________
Av Jon Fosse
Tid i tid
I
Ein opnande vind
og ei togn
som vinden lèt falla
ned over tankar
ned over kjensler
og frå togna spreier
eit skjønande syn seg
utetter og innetter
II
og tid og tid vert eitt
vert til tid i tid
slik stad og stad
vert eitt
som stad i stad
III
og eit no kan sjåast
usynleg synleg
og alt som er
også du
er berre eit no
stort som himmel og hav
i eitt
i eitt einaste
det eine
//
Vi takker Jon Fosse for diktet som her publiseres for første gang. / Samlaget bidrar med honorarstøtte til forlagets forfattere på denne nettsiden.
_______________________________________________
Av Anna Kleiva
Så kjem lyset
små elektroniske konglar
eksploderer i øyret mitt:
sjølvlysande tre, seier han
kan lyse opp i framtida
område som ikkje har råd til skikkeleg lyssetjing
tettbygde strøk, skur i heten
og: sjølvlysande tre
forblåste gater, pistrete snø tvers gjennom
istappar og: sjølvlysande tre
så kjem havbotnen til jordoverflata
moreld, algar og manetar
greinar seg, glødande
fletter gjennom mørkeret
ut av stammane tyt
eit elektrisk
wunderbaum
greiner er glow sticks
eit glimande rave
til overflata
eg er visst ikkje framskriden nok
eg er ikkje elektronisk
eg er fysisk, ei gammal furu
ein ettertenksam type
tenkjer på
sjølvlysande tre
glor på eit sirkusdyr
tenkjer på å ta havet opp
ta minnet ut
av morelden, inn i treet
ta treet inn i bakken, frøa gjennom vinden
å vrenge havet i lufta
eg prøver å vere
framtida, samankopla
ta minnet mitt ut
men eg er ikkje
framskriden eller syntetisk
eg er ei nervøs osp
gammal biologi
//
Anna Kleiva er født i Oslo i 1985. Hun er oppvokst på Vinstra, men er nå tilbake i Oslo. Hun gav ut diktsamlinga Ti liknande versjonar i 2011. Hennes andre bok, Vårar seinare, kom i 2014, for denne har hun vunnet flere priser. Ved siden av å være poet er Anna også virksom som oversetter, og i år kom hennes gjendiktning av den amerikanske poeten Ariana Reines, Coeur de Lion, ut på norsk. For mer informasjon se Oktobers forfatterside. / Oktober bidrar med honorarstøtte til forlagets forfattere på denne nettsiden.
___________________________________________________
///
De øvrige diktene finnes som sidelenker i innholdsfortegnelsen. Red.
22. august 2013 at 4:42 pm
thank you for making this action! THis is soo important we raise our voice.
5. januar 2015 at 11:15 pm
Mer enn jeg kunne drømme om. Takk alle sammen for stemmene for de ordløse. Eva Lange Hafstad
24. mai 2016 at 3:28 pm
highlight of my morning was finding this