Søk

KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´CLIMATE CAMPAIGN // NWCC

Klimaaksjonen består av forfattere, kunstnere, kritikere, oversettere og journalister. Vår målsetting er forankret i Grunnlovens §112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» // Norwegian Writer’s Climate Campaign will actively participate in a much needed democratic process to act against the overheating of our planet.

PROSA

Innhold: Ragnhild Freng Dale: Miljørettssak i isen / Anne Karin Sæther: Etter 50 år med oljen – hva nå? / Mirjam Bastian: Drive by shootings / Wera Sæther: det levende, det fossile og vannet / Carsten Jensen: Jeg får en åbenbaring i ørkenen / Hein Berdinesen: Hans Jonas og ansvaret for fremtidenMonica Isakstuen: Se på konglene / Anders Dunker: Sivilisasjon og evighetsspill: Kritisk taoisme for det tredje årtusen / Karl Ove Knausgård: «Fienden er følelsen av maktesløshet» / Appell, Oslo 2017 / Arne Johan Vetlesen: Det er for sent / Karin Moe: CO2-mangel / Eivind Myklebust: Skogens uro / Maja Lunde: Die Geschichte der Bienen / Julia Nordblad: Allt kan göras inget hjälper / Nora Bateson: Letters from the Past to the Future. Received / John Swedenmark: Nu och inte senare / Jesper Olsson: Omänskliga historier / Shoaib Sultan: Koranen er en grønn bok / Freddy Fjellheim: Politisk forurensning / Lars Bukdahl: At regne kirsebærtræer ud / Sara Sølberg: I vippepunktet / Frode Helmich Pedersen: Poesien under klimakrisens harde himmel / Susanne Christensen: At remixe The Great Pacific Garbage Patch / Tore Stubberud: Jacob Nicolai Wilse – en tidlig økolog / Nora Bateson: An Ecology of Assholes / Sofie Isager Dahl: Fra Markerne / Feltnoter, Arbois, Frankrig / Ann Lingebrandt: «Men det finnes inget skydd mot människan» / Terje Osmundsen: Historien om 2030 bevegelsen / Sindre Ekrheim: Ut or omverd / Ragnhild Freng Dale: En kystlinje i endring / Ny roman søker forfatter / Klaus Rothstein: Eftertiden finnes / Mette Karlsvik: Varmá / Henrik Nilaus: Evakuering / Mats O. Svensson: Dikten som bakteriell poetik / Tom Egil Hverven: Ein sekunds vennlegheit / Lars Haga Raavand: Telt til tre / Arne Johan Vetlesen: Kunnskapsforakten / Peter Halldorf: Jorden roper / Ida Jasmine Høyer: Du er en lomme i skogen / Sofie Due: Vi er alt for mange / Hilde Lindset: Takk for oss / Marianne Heier: Diver’s Monologue / Hein Berdinesen: Oljelobbyistene / David Farrier: Deep time’s uncanny future is full of ghostly human traces / Jonas Gren: Kanariefågeln i klimatgruvan / Jostein Gaarder: Statement / Kjartan Hatløy: Økopolitikk og eksistensialisme / Solveig Aareskjold: Total luksus / Helene Hagel: Hvordan skal vi leve? / Sunniva Gylver: Den siste olje / Arne Johan Vetlesen: Oljeforbudet / Agnar Lirhus: Grønnglimt. Hvitglimt / Charlotte Weitze: Feld nordmannsgranen / Espen Søbye: Oljeprissmurte investeringer, sand i styringsapparatet / Freddy Fjellheim: Mangfoldets enhet / Gregers Andersen: En vej ut af hjelpeløsheden / Jenna Coughlin: «Language and Language Metaphors in the Norwegian Writer’s Climate Campaign §112»Espen D. Stabell: Kritikk på tomgang / Freddy Fjellheim: Stjerneskudd og oljesøl. Om «økopoesi» / Sigurd Skirbekk: Er demokratiet alltid best? / Jens-André P. Herbener: Dypøkologi og nødvendigheten av en økologisk revolusjon / Ellen Grimsmo Foros: Øyet, velstanden, strukturtapetet / Amalie Kasin Lerstang: Watersnoodramp / Andreas Vermehren Holm og Victor Boy Lindholm: Dansk samtale: Ny jord / Espen Stueland: Kan skjønnlitteratur være en plattform for kritisk bevissthet? / Freddy Fjellheim: Nysansninger! / Peter Strassegger: Pappa og undergangen / Stian Johansen: Uten tittel / Ida-Marie Rendtorff: Rød jord / Åsa Anderberg Strollo: Mamman, sonen och havet. Et samtal med barnen / Mirko Bonné: A Self-Interview. Erik Martiniussen: Menneskets galskap / Wera Sæther: Kolkata-brev: Meditativt, konkret / Elizabeth Kolbert: Dette med fjær / Arne Johan Vetlesen: Hybris – og stillheten etterpå / Elisabeth Eide: Paris-brev / Josefin Wangel: Den sunda skulden / Carlo Aall og Arne Johan Vetlesen: Livsfarlig klimarelativisme / Inger Elisabeth Hansen: Å resirkulere lengselen / Torild Wardenær: Klan, 2015 / Elisabeth Eide: The road to Paris: Scientist views / Sigri Sandberg: Et forslag / Wera Sæther: Planeten bærer store byer på ryggen / Erlend O. Nødtvedt: Et nytt smil i stormen / Erland Kiøsterud: Når naturen selv taler til oss / Ellen Grimsmo Foros: Blind flekk / Shora Esmailian: Katastrofernas natur / Kirsti Blom: Solformørkelse / Freddy Fjellheim: Den nye poesien / Erland Kiøsterud: På trygg grunn / Arne Johan Vetlesen: Er det for sent? /Karin Moe: Kvileårmysteriet / Andreas Vermehren Holm: Umenneskeliggørelse. Neandertalpoetik 2015Sigurd Hverven: Vi trenger andre fellesskap / Astrid Nordang: Dit pepperen gror / Andrzej Tichý: STRANDLINJE / Lars Haga Raavand: Unne seg glemsel / Tina Åmodt: 2061: En polodyssé / Elisabeth Eide: Dystopier og politisk satire / Kjartan Fløgstad: Ex machina / Trond Arnesen: Kjærleik og sinne / Gunnstein Bakke: Me and my Monkey / Wera Sæther: Kolkata-brev: Je ne suis pas Charlie/ Amalie Smith: Det der kan vandre med isen / Niels Hav: The Monster Ants / Monstermyrerne / Helena Granström: Natten kränger fram mot morgonen / Freddy Fjellheim: Det nyskapende menneske / Ole Robert Sunde: Krigens partikulære nivå / Arne Johan Vetlesen: Forverringens logikk / Espen Stueland: Å undre seg over naturen / Eivind Trædal: Fukuyama gjenreiser klassenalysen / Erland Kiøsterud: Bor vi i feil fortelling? / Mirko Bonné: Tell It to the Bees / Wera Sæther: Fra upublisert manuskript / Freddy Fjellheim: The Competitive Man / Erland Kiøsterud: Fortellingen om oss selv / Espen Søbye: Redd språket, selg Statoil / Dag O. Hessen: Enhver har pligt / Damon Young: Eventually, jellyfish might rule the world / Arne Johan Vetlesen: Herdingens logikk / Henning Howlid Wærp: Jorda trenger ikke flere mennesker med suksess / Espen Stueland: Grunnlovsjubileum og sorgsang. / Freddy Fjellheim: Om å blogge – og legge stein på stein – / Knut Erling Johansen: «Hva er da et menneske?» / Håvard Syvertsen: Det var ikke det at han løy, han greide bare ikke å komme seg av flekken / Thomas Hylland Eriksen: Kull er modernitet / Freddy Fjellheim: Stillheten som følger oss, og raseriet / Bård Lahn: Olje for klimaet? / Ingeborg Arvola: Ung varme I & II / Mette Karlsvik: Svovel sviv over vatn over jord overalt / Knut Nærum: Monstre: Raske og langsomme / Bill McKibben: Acceptance Speech / Pål W. Lorentzen: En setning som kan forandre Norge / Tom Egil Hverven: Ondskap i fjordlandet / Wera Sæther: Til klimaaksjonen, forfatternes / Sidsel Mørck og Arild Stubhaug: Grunnlovens miljøparagraf 110 b / Rolv Nøtvik Jakobsen: Kunsten å lese på linjene / Aleksander Melli og styret i FKA: Livssviket / Freddy Fjellheim: Kassandraeffekten / Sidsel Mørck: Lojalitet til salgs / Adrian Øhrn Johansen: Til siste dråpe / Trond Arnesen: Kjensla for lauvet og lyden av vind / Tekster framført ved lanseringen av FKA, lørdag 24. august, på trappa til Nationaltheatre: Simon Stranger / Arne Johan Vetlesen / Gudmund Skjeldals appell / Knut Nærums tale // Copyrights til alle tekster: Ansv. redaktør/domeneeier og de respektive forfattere.

_______________________________________________________________

Ragnhild Freng Dale: Miljørettssak i isen

 Grunnloven § 112

”Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.

Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.”

/ Why we are suing the Norwegian government /

/

Tirsdag 14. november starter klimasøksmålet om oljeressursene i Arktis. Saksøkere av den norske staten er Greenpeace og Natur og Ungdom, med Besteforeldrenes klimaaksjon som støttespiller. / Traavik.Info flyttet på forhånd folkedomstolen til Kirkenes. Vi bringer her Ragnhild Freng Dales artikkel om denne hendelsen. 

I uken som følger vil hun også levere rapporter fra søksmålet mot Staten, slik at våre lesere skal være oppdatert om rettsforløpet.

Nürnberg i Narnia 

«Om Nürnberg-rettssaken utspilte seg i Narnia hadde det kanskje sett høvelig likt ut som rettssalen som den siste uka har manifestert seg i Paviljongparken i Kirkenes», skrev avisa Finnmarken i forkant av forestillingen Århundrets rettssak, som utspilte seg over tre dager under Barents Spektakel i Kirkenes, 9.-11. februar i år. Som én av flere som hadde jobbet med forestillingen og forberedelsene i lang tid, kjentes det som en anerkjennelse av at vi hadde fått til noe av det vi ville: lovparagrafer og klimamodeller hadde fått en form, et innhold, og et liv som det gikk an å forholde seg til, fysisk og konkret. Tekniske detaljer var snart på plass, amfiet klart for at juryen skulle ta plass, og de innkalte vitnene på vei mot nord: Århundrets Rettssak var klar til å gå i gang.

Bakgrunnen for Århundrets rettssak er søksmålet Greenpeace og Natur og Ungdom igangsatte mot den norske stat i oktober i fjor. Miljøorganisasjonene saksøkte da staten ved Olje- og Energidepartementet for brudd på Grunnlovens paragraf 112 ved tildeling av nye letelisenser i et tidligere uåpnet område i Barentshavet Sør-Øst. Tildelingene i denne nye runden, kalt 23. konsesjonsrunde, ble gjort i Hammerfest den 18. mai, og godkjent av Kongen i Statsråd 10. juni 2016. Det er denne tildelingen miljøorganisasjonene hevder er i strid med Grunnloven, som sier at «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.». Å lete etter mer petroleum, hevder organisasjonene, bryter Norges internasjonale klimaforpliktelser og fremtidige generasjoners rett til et levelig klima.

Foto: Ole-Gunnar Rasmussen /

Det var høyesterettsadvokat Pål Lorentzen som først varslet Dagens Næringsliv 12. mars 2016 om at klimasøksmålet ville bli «århundrets rettssak», en idé Traavik.Info skalerte opp og ut av rettslokalene i Oslo. Iscenesettelsen, i samarbeid med co-produsentene Pikene på broen foregikk i en rettssal som var bygget av 190 tonn is, hentet fra Andrevannet like utenfor byen i Kirkenes. Det var kunstner Peder Istad med team som stod for verket, som er blitt rekord i skulpturstørrelse i Norge (og sannsynligvis Norden forøvrig). Amfiet var fylt til randen alle tre dager, på tross av at minusgradene krøp nedover mot 15 under null fredag kveld.

 

Flytting av makt?

Ønsket om å iscenesette denne saken akkurat i Kirkenes, har flere bakenforliggende grunner, men to elementer er særlig viktig å påpeke: geografien og makten. Klimaendringer er et globalt problem, og et globalt ansvar. Men oljeblokkene i Barentshavet er langt borte, og verken «lisensvedtak», «karbonbudsjett» eller «konsesjonsrunder» er en naturlig del av ordforrådet til folk som ikke jobber med slike spørsmål til daglig. Forbindelsen mellom olje i Barentshavet, stigende temperaturer og havstigning på Stillehavsøyene er komplekse og vanskelige. Hvilken fremtid vil man vil ha i nord og i resten av landet, hvilket ansvar har vi internasjonalt, og hvem er det egentlig som har retten til å avgjøre det?

Selve rettssaken skal foregå i Oslo Tingrett – langt fra Barentsregionen, menneskene, arbeidsplassene og havnene denne problemstillingen berører, uansett utfall i retten. En relokalisering fører også med seg andre spørsmål — om miljø, klima, nåtidige og fremtididige generasjoner, om arbeidsplasser kontra klimaansvar, om demokratisk medbestemmelse. Som Morten Traavik sa til avisa Finnmarken 7. februar, er det «i aller høyeste grad på sin plass å gjøre dette midt i området det faktisk angår».

Som researcher og regiassistent for prosjektet er det en motivasjon jeg deler. Siden stevningen ble offentliggjort i oktober (og til dels før), har jeg både fulgt den offentlige debatten og grunnlaget for søksmålet for Oslo Tingrett, og jobbet med å hente inn personer som kunne vitne i forestillingen. Kunstnerisk er det også enormt givende å arbeide med teater der noe reelt, utenfor scenerommets vegger, står på spill. Ettersom tematikken overlapper med doktorgradsarbeidet mitt om olje i Barentshavet fra et Finnmarksperspektiv, har også tiden jeg har bodd i Vest-Finnmark vært grunnlag for å hente inn egnede aktører på begge sider – og det er denne prosessen jeg vil gi et lite innblikk i her.

 

Kun oljebransjen sa nei

Spørsmålene søksmålet reiser får med én gang en annen klangbunn når perspektivet flyttes til en av byene som har havn mot Barentshavet. Det var avgjørende for oss og folkedomstolens legitimitet at aktørene ikke skulle være skuespillere, men forskere, politikere, representanter for næringen og de saksøkende organisasjonene. De som ble invitert er alle personer med politisk, faglig eller annen ekspertise innen tematikken klimasøksmålet berører, og flere av dem har ytret seg om sine respektive felt i samfunnsdebatten. I høyest mulig grad har vi også søkt å involvere mennesker med tilknytning og forankring i regionen. For å sikre at begge sider ble rettferdig representert, jobbet vi frem en balanse mellom enkeltvitner og helheten.

Invitasjonene gjorde det klart at forestillingen på ingen måte tok side verken for eller mot, men søkte å være et åpent, demokratisk forum hvor det skulle være like premisser for begge sider. Det var likevel ikke alle inviterte som stilte. Verken ministrene som hadde vært ansvarlige gjennom forarbeidene og tildelingene, eller representanter fra oljebransjen ønsket å forklare seg for folkedomstolen. Blant dem som takket nei var olje- og energiminister Terje Søviknes, tidligere olje- og energiminister Ola Borten Moe, Statoil sentralt, og interesseorganisasjonen Norsk Olje og Gass v/ adm. dir. Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Noen av disse ble invitert allerede i november, mens sittende olje- og energiminister fikk en henvendelse tidlig i 2017, like etter at han tiltrådte som minister.

«Vi driver (…) ikke med teater, vi driver virkelighet»

Fra ministerhold var svarene stort sett korte og henviste til at saken var under behandling i en domstol, eller at representanten ikke hadde tid til å delta. Norsk Olje og gass svarte også nei, men tok litt mer i ovenfor media. Regionsjef i Nord-Norge, Geir Seljeseth forklarte til NRK at de ikke vill stille fordi «vi driver (…) ikke med teater, vi driver virkelighet»[i]. Kjell Gievær i Petro Arctic, et leverandørnettverk for petroleumsvirksomheten i nord, sa til NRK at han ikke ønsket å «legitimere søksmålet» ved å stille i en oppsetning som handlet om det.

 

Villige aktører for begge parter

Utover disse var verken lokalpolitikere, klimaforskere, tillitsvalgte eller andre vanskelige å be – antagelig fordi langt på vei de fleste var personlig, faglig eller politisk engasjert i tematikken, og betraktet Århundrets rettssak som en mulighet til å formidle deres budskap til et bredt publikum i Kirkenes og Barentsregionen.

Som aktor hentet vi inn Hans Petter Graver, som er jurist og professor ved Det Juridiske fakultet, UiO. Gravers uttalelser om klimasøksmålet i avisinnlegg og debatter, hvor han blant annet har tatt til orde for at det kan være behov for en «juridisk revolusjon» for å erkjenne miljøets og framtidige generasjoner rettigheter innenfor domstolene[ii], gjorde det interessant å ha nettopp ham til å føre prosedyren på de saksøkende organisasjonenes vegne.

Som forsvarsadvokat for statens side, inviterte Traavik senioradvokat i advokatfirmaet Hammervold Pind, Morten Grønvigh, som har spesiale offshore/maritim industri og tok på seg dette oppdraget som privatperson. Både Grønvigh og Graver stod selv for sine prosedyrer og innlegg under rettssaken i Kirkenes, og publiserte i etterkant versjoner av disse som innlegg i Morgenbladet[iii].

For aktoratet stilte Natur og Ungdoms leder Ingrid Skjoldvær; Stine Østnor, Kirkenesværing og tidligere NUs Russlandsutvalg; SVs partisekretær og Kirkenesværing Kari Elisabeth Kaski; seniorforsker ved CICERO, Bjørn Samset; genforsker og økolog Terje Traavik, samt kulturarbeider og samepolitisk aktivist Niillas Aslaksen Somby.

For forsvaret stilte ordfører i Sør-Varanger Rune Rafaelsen; UiB-professor Jan Martin Nordbotten; forfatter Mímir Kristjánsson; Barents Spektakels kunsteriske leder, Luba Kuzovnikova, og konserntillitsvalgt for SAFE i Statoil, Ole-Gunnar Rasmussen, som stilte uavhengig av Statoil sentralt og gjennom invitasjon fra en kollega som også er tillitsvalgt i bransjen.

Hendelsesforløpet er allerede beskrevet behørig av media og kritikere[iv], så her holder det å nevne alle aktørene stilte med sine egne perspektiv og argumenter, og gjennom dette belyste søksmålet og de større problemstillingene med den substansen og dybden som krevdes for å la juryen komme til en avgjørelse. Også de ikke-fremmøtte ministrene og oljenæringsrepresentantene ble presentert for juryen i form av glansede aluminiumsfigurer, for å understreke at verken folkevalgte eller andre kan unnvike sin møteplikt for folkedomstolen uten at tilstedeværelse kreves i en annen form.

 

Juryens dom

Århundrets rettssak var dommerne og øverste jury folket selv, nemlig publikum som møtte frem for å avgi sin stemme – i tråd med tanken om å la dem det angår avgjøre. Alle i publikum fikk utdelt to stemmesedler da de kom inn i rettssalen siste dag, henholdsvis JA og NEI til at den norske Statens åpning for oljeutvinning i sørøstlige Barentshav er i strid med Grunnlovens paragraf 112. I sluttprosedyren la aktor vekt på ansvaret for kommende generasjoner, Norges ansvar som en del av verden, og hvordan klimaendringer vil endre livsforholdene over hele verden, inkludert Kirkenes. Forsvarer understreket den demokratiske beslutningsprosessen bak åpningen i Stortinget, inntektene og sysselsetting i Norge, og hevdet at utviklingen av alternative energikilder er kommet for kort i dag.

Foto: Ole-Gunnar Rasmussen /

Før avstemming ble også et siste vitneutsagn lagt frem – noe utenom normal rettssalsprosedyre – som reflekterte en del de lokale og regionale spørsmålene i nord: Birgit Johansen og Kjersti Røst fra Honningsvåg presenterte sitt revynummer, «Mr. Statoil», som ble skrevet da Statoil avlyste den lovede ilandføringen av olje til Veidnes i Nordkapp kommune et år tidligere. De balanserer midt i problemstillingene: prinsipielt er de verken for eller imot, men som mange andre langs kysten av Barentshavet krever de at oljeinntektene eventuelt må komme de som bor her til gode hvis det overhodet skal komme på tale.

For ordens skyld: verken dette eller andre ytringer fra vitner, aktor eller forsvarer er standpunktet til Traavik.Info som sådan, men en nødvendig del av et større bilde som skulle belyses gjennom prosessen og søksmålets iscenesettelse. Folkedomstolen avgjorde at staten skulle dømmes, med 74 mot 49 stemmer av totalt 123 avgitte. Dommen er endelig, og kan ikke ankes – for det finnes ingen høyere instans enn folket.

I løpet av forestillingsuken var flere skoleklasser innom og snakket om rettssaken.

Mer enn teater?

Traaviks hyperteater handler ikke bare om det som skjer på scenen, hvor publikum var jurymedlemmene som avgjorde hvorvidt staten skulle dømmes for grunnlovsbrudd eller ikke. Alt som skjer utenfor den tidsavgrensede forestillingens rammer er også en del av den omkringliggende virkeligheten vi deltar i: slik som NRK-overskriftene om oljebransjen som ikke ville stille, og debatter om forholdet mellom juss og politikk, rammet inn av en gjenfortelling av forestillingen[v]. Også byggeperioden for rettssalen, som tok omkring to uker, vekket nysgjerrigheten og engasjementet hos folk som bodde i Kirkenes og blant tilreisende. I løpet av forestillingsuken var flere skoleklasser innom og snakket om rettssaken.

Forestillingen og dommen ble også nyhetsstoff i lokalaviser, i russiske og i nasjonale medier i dagene etter søksmålet. Da Natur og Ungdom og Greenpeace fikk rettsdato for sitt søksmål kun noen dager etter at folkedomstolen hadde avsagt sin dom, publiserte The Independent Barents Observer et bilde av Natur og Ungdoms leder Ingrid Skjoldvær i rettslokalet av is[vi]. Perspektivet snus, nok en gang: Er dette teater eller virkelighet – eller noe midt i mellom?

Handler det om arbeidsplasser og/eller klima? Er det forskning og/eller formidling, intervensjon og/eller refleksjon? Var folkedomstolen mer demokratisk eller mindre demokratisk enn avgjørelsen i Stortinget og/eller i den prosessen som vil foregå i domstolene? Er domsavsigelsen – med 74 mot 49 stemmer for å dømme staten for grunnlovsbrudd – representativ for folkemeningen i Kirkenes eller ikke? Er det den yngre eller eldre garde som kan, skal, og bør, avgjøre denne saken?

Århundrets rettssak har aldri hatt som mål å konkludere om disse spørsmålene, men snarere å løfte dem inn i offentligheten og presentere dem for et større publikum, som selv kan gjøre seg opp en mening om en sak som angår oss alle, akkurat nå. Oljeselskapene skal bore allerede til sommeren. Rettssaken i Oslo Tingrett starter først 14. november. Hva slags ettermæle forestillingen får vil avhenge av hvem som skriver om saken, hvor og i hvilke fora den snakkes om, hva som skjer i den rettslige verden, og utviklingen i Barentshavet. Folkedomstolen har talt, men kun framtiden vil vise hvor vi går videre herfra.

 

//

Medvirkende:

Produsert av Traavik.Info og Pikene på Broen

Konsept og regi: Morten Traavik

Isarkitektur og design: Peder Istad

Regiassistent og research: Ragnhild Freng Dale

Produsent og research: Guro Vrålstad

Lyddesign: Jørgen Træen

Musikk: The Megaphonic Thrift+ and Inge Bremnes

Animasjonsdesign: Komposter

Kostymer og rekvisitter: Lena Thorsmæhlum

Renselsesritual: Ronald Kvernmo

Isingeniørassistenter: Marius Engan Johansen, Fabian Probul, Taibola (Ilia Kuzubov, Aleksei Maklakov, Nikolai Terentev, Daniil Vlasov)

Maskiner og utstyr: Svein Karisari, Bygg & Maskintjenester AS, Knut Jakola Transport AS, AS Oscar Sundquist

Grafisk design: Valnoir

 

Ragnhild Freng Dale er stipendiat ved Scott Polar Research Institute, University of Cambridge, og har vært researcher og regiassistent for Morten Traavik i arbeidet med Århundrets rettssak. Betraktningene i denne artikkelen er hennes egne. Hun er også medlem av redaksjonen til Forfatternes klimaaksjon.

Klimaaksjonen takkerNorsk Shakespeare- og teatertidsskriftfor tillatelsen til å publisere denne artikkelen!

 

Noter:

[i]«Oljebransjen nekter å delta i sin egen «oljerettssak»», NRK, 28.12.16:

https://www.nrk.no/finnmark/oljebransjen-nekter-a-delta-i-sin-egen-_oljerettssak_-1.13294739

[ii]Hans Petter Graver. «Retten og kloden» Debattinnlegg i Klassekampen 26.10.16. Gjenpublisert på Energi og Klimahttp://energiogklima.no/kommentar/retten-og-kloden/

[iii]Hans Petter Graver. «Ærede rett!» Morgenbladet 10.02.17
Morten Grønvigh. «Ærede rett». Morgenbladet 17.02.17

[iv]Se f. eks Hild Borchgrevink «Dagbok fra en rettssak av is», scenekunst.no, del 1 (10.02) og 2 (14.02):

http://www.scenekunst.no/sak/dagbok-fra-en-rettssak-av-is/

http://www.scenekunst.no/sak/dagbok-fra-en-rettssak-av-is-dag-2-og-3/

[v]«Grunnlovens miljøparagraf – fra ord til handling» Forum for Vitenskap og demokrativ/Universitetet i Bergen 22.02.17. Innledere og paneldeltagere var Jørn Øyrehagen Sunde, Hans Petter Graver og Ragnhild Freng Dale.

[vi]«Climate trial against Norway to start in November». The Independent Barents Observer. 16.02.17https://thebarentsobserver.com/en/2017/02/climate-trial-against-norway-start-november

 

_________________________________________________________________________________

 

Etter 50 år med oljen – hva nå?

Av Anne Karin Sæther Foto: Maja Hattvang.

Det er nesten ikke til å tro hvor fremsynte de var den gang, i starten av den norske oljealderen.

For fem tiår siden, i 1967, ble det første funnet gjort. Et relativt lite et. To år senere, på lille julaften i 1969, fant amerikanerne i Philips Petroleum det virkelig store: Ekofisk. Den internasjonale oljeindustrien var kommet til Norge, og vi ante egentlig ikke hva som ventet oss.

Byråkratene jobbet på spreng de første årene. Hvordan skulle vi håndtere oljen? Hvilke lover og regler skulle gjelde? Hvem skulle få hente opp ressursene og hvordan skulle områdene på sokkelen fordeles? Et politisk rammeverk skulle bygges opp fra grunnen. Heldigvis ble det tatt en rekke kloke valg.

De viktigste prinsippene ble formulert da Stortinget vedtok de 10 oljebud i 1971. I introduksjonen til disse budene står det at ressursene på sokkelen skal komme hele det norske samfunnet til gode. Dette ble fra starten av det overordnede målet med norsk oljepolitikk. Deretter kom det første oljebud, som lød slik: «Nasjonal styring og kontroll må sikres for all virksomhet på den norske kontinentalsokkel». Det var altså nasjonale myndigheter som skulle bestemme over utviklingen, og oljen skulle sørge for oppdrag til norske bedrifter, arbeidsplasser utover i landet, gode inntekter til statskassa og et bedre velferdstilbud til oss alle.

 

Å GÅ FORSIKTIG FREM

Et annet sentralt trekk ved den tidlige oljepolitikken er kanskje ikke like kjent. Det handlet om at vi skulle være moderate og forsiktige. Ideen om moderasjon ble konkretisert som politikk på midten av 1970-tallet. Da la en Ap-regjering ledet av Trygve Bratteli frem en stortingsmelding om «Petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn». Meldingen drøftet problemene som kunne oppstå hvis oljevirksomheten ble for stor. Norge ønsket å unngå det som senere ble kalt hollandsk syke: for stor økning i pengebruken i det offentlige, fordi staten plutselig blir rik på en ikke-fornybar ressurs, og en kraftig nedgang i andre deler av næringslivet, fordi bedriftene ikke klarer å holde tritt med lønninger og generelt utgiftsnivå. Konkurranseutsatt industri taper og må legge ned, med påfølgende arbeidsledighet og problemer for samfunnsøkonomien.

Norske politikere ønsket derfor å gå forsiktig frem. Moderasjonslinjen handlet imidlertid ikke bare om økonomiske hensyn. I den nevnte stortingsmeldingen fra 1974 var miljø et viktig tema. Regjeringen sa at vi måtte ta vare på naturen som vi lever av. «Ressursene er knappe, naturen og livsbetingelsene i verden kan lett ødelegges». Regjeringen manet til en fornuftig bruk av ressursene for ikke å ødelegge «den grunnleggende balanse i naturen».

Hensynet til miljøet var også et tema i oljebudene. Det fjerde oljebud sier at «utviklingen av en oljeindustri må skje under nødvendige hensyn til eksisterende næringsvirksomhet og natur- og miljøvern».

Med disse målene for øyet ville norske politikere gjøre sitt beste for å styre omfanget av olje- og gassvirksomheten. I oljemeldingen fra 1974 het det at «Letevirksomheten er i praksis det viktigste styringsmiddel. En må derfor unngå å sette i gang mer letevirksomhet enn det et moderat utvinningstempo tilsier». Helt konkret ville regjeringen at reservene – som er de kjente ressursene på sokkelen som det er vedtatt at man skal hente ut – til enhver tid skulle holde seg under 1200 millioner tonn.

Politikerne visste at det lå store verdier og fristet der ute, men de ville begrense tilgangen til nye områder å letebore i. Regjeringen var fullstendig klar over at målet om moderat utvinningstempo ville møte motstand. I oljemeldingen ble det tørt konstatert: «Myndighetene vil bli utsatt for press fra mange hold for å påskynde oljevirksomheten på kontinentalsokkelen». Noen ville for eksempel argumentere for rask utvinning ved å hevde at oljeprisen ville gå ned på sikt. Men politikerne mente alvor.

I tillegg til å sette et maksnivå for reservene fant våre folkevalgte flere andre måter for å sikre en moderasjon i oljeutvinningen på. Midt på 1970-tallet satte Stortinget en grense for årlig produksjon ved 90 millioner tonn, og senere, i 1988, vedtok Stortinget at årlige investeringer i oljesektoren skulle være maksimum 25 milliarder kroner.

I tillegg til disse tre ulike maksgrensene, fikk vi en køordning for utbygging av nye oljefelt. Vi skulle ikke slippe løs alt samtidig, men ha en mer stabil virksomhet. Dette skjedde på slutten av 1980-tallet, og bakgrunnen var det store fallet i oljeprisen i 1986. Nedgangen hadde bidratt til en debatt om hvorvidt det var riktig å binde en så stor del av den nasjonale økonomien til oljeutvinningen. Skulle vi ta den risikoen? Svaret var nja. Køordningen ble innført for å stramme inn aktiviteten på sokkelen, og redusere statens økonomiske risiko. Debatten den gang har et tydelig slektskap med den debatten vi har i dag, 30 år senere, om økonomisk risiko knyttet til oljevirksomhet.

Er det ikke fascinerende hvor forsiktige og forutseende politikerne var? Spesielt på 1970-tallet, men også på 1980-tallet. De tok ikke helt av. De tenkte i lange linjer og opptrådte etter føre var-prinsippet. Var det typisk norsk, kanskje, å gå inn i oljevirksomheten med tilbakeholdenhet?

Det kan også ha handlet om at det er lettere å være prinsippfast når du ikke vet hvor store summer du takker nei til. Politikerne skulle etter hvert få et helt annet press på seg.

På slutten av 1980-tallet var imidlertid moderasjonslinjen sterk og miljøengasjementet var på en bølgetopp – og i tiårets siste år ble et historisk vedtak fattet av norske politikere. I 1989 fikk vi Norges aller første klimamål. Det sa at klimagassutslippene skulle stabiliseres på 1989-nivå innen år 2000. Det betød at veksten i produksjonen – og utslippene – på sokkelen måtte stanses.

 

OLJEPENGER OG POPULARITET

Visste politikerne hva de gjorde da de vedtok dette klimamålet? Ville de virkelig takke nei til en stor del av oljepengene som lå der og ventet? Nå hadde de jo allerede fått mer å rutte med. Kanskje de tenkte at det holdt, eller klarte de ikke å se for seg veksten som lå foran dem? De hadde uansett begynt å merke at oljepengene kunne gjøre dem ekstra populære. Politikerne kunne etter hvert klippe snorer for nye broer og veiprosjekter og bygge ut flere barnehager, sykehjem og kulturhus. Budsjettene våre var i ferd med bli veldig mye større enn det vi hadde vært vant med.

På starten av 1990-tallet listet den ene politikeren etter den andre seg vekk fra klimamålet. Statsminister Gro Harlem Brundtland, som hadde fått tilnavnet «hele verdens miljøvernminister», hadde gått høyt på banen med klimamålet, og hennes regjering hadde sagt at Norges rolle i klimapolitikken var å ligge et hestehode foran, og inspirere andre land. Nå ledet hun Norge vekk fra klimamålet og inn i en tid med sterkt voksende oljevirksomhet.

Hva skjedde så med alle målene for moderasjon i oljevirksomheten? Målet om moderat leteaktivitet og til enhver tid maksimum 1200 millioner tonn i reserver ble overkjørt, og i dag har vi omtrent dobbelt så store reserver. Vi dundret også over målet om en moderat produksjon på maksimum 90 millioner tonn hvert år, ettersom vi på det meste, i 2004, produserte nesten 227 millioner tonn. Køordningen på sokkelen ble det heller aldri noe orden på. Ingen ville jo stå bakerst i køen. Og grensen for årlige investeringer, den som sa at 25 milliarder kroner i året var et maksimum, ble i praksis ignorert bare noen måneder etter at den ble vedtatt. I året 2004 lå investeringene på nesten 215 milliarder kroner. Det var langt over åtte ganger mer enn maksgrensen.

Våre folkevalgte, i det minste den store majoritet av dem, valgte pengene. Det ble for vanskelig for dem å takke nei til seddelpressen på sokkelen. Og det er ikke så vanskelig å forstå dem. Politikken er gjerne kortsiktig. Samtidig har oljepengene tross alt bidratt til at Norge har blitt et rikere og bedre samfunn.

Målet om moderasjon gled derfor over i et ikke like uttalt mål om å støvsuge sokkelen for ressurser. Vi skulle hente ut så mye olje og gass som mulig, så fort som mulig. En viktig drivkraft i denne politikken var tidligere statsminister Jens Stoltenberg. Som hovedfagsstudent på sosialøkonomi skrev han om ressursforvaltning på sokkelen, og på 1990-tallet var han først nærings- og energiminister og deretter finansminister for Ap. Stoltenberg mente at det var smart å spre risiko, ved å hente opp oljen og gassen fra sokkelen og investere inntektene i et bredt spekter av sektorer og selskaper. Da var man bedre sikret i fall oljeprisen skulle dale. Man visste jo ikke hvordan markedet for petroleum ville utvikle seg.

Tenk om alle politikerne kunne vært like åpne og ærlige!

I valgkampen i 2013 var Høyre-politiker Nikolai Astrup inne på noe av det samme da han viste til fremtidig usikkerhet. I et intervju med Aftenposten argumenterte Astrup for en konsekvensutredning av områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja ved å si følgende: «Det er betydelige verdier som ligger i dette området i form av olje og gass, og disse verdiene vil i fremtiden kunne reduseres dersom fornybar energi utkonkurrerer fossil energi».

Tenk om alle politikerne kunne vært like åpne og ærlige! Tenk om alle kunne innrømmet at det er pengene som bestemmer. Vi henter jo ikke ut olje og gass for å være snille med fattige i u-land eller fordi vi helt oppriktig tror at norsk olje er bra for klimaet. Vi gjør det for pengene.

Pengene har hele veien vært det eneste virkelig gode og tunge argumentet for en stor norsk oljevirksomhet, men nå er det i ferd med å skje noe. Argumentet begynner å vakle. Usikkerheten knyttet til markedet for fossil energi er blitt mye tydeligere i dag enn det var for noen få år siden. Kanskje oljeprisen vil holde seg lavere enn det mange håper? Kanskje etterspørselen plutselig vil stupe?

Vi får en stadig strammere klimapolitikk, samtidig som omfanget av klimaløsninger, og da spesielt fornybar energi, er i ferd med å vokse dramatisk. I Tyskland står nå flere bruktbiler og støver ned fordi ingen vil kjøpe brukte dieselbiler i en tid der det diskuteres dieselforbud i byene. El-bilsalget er på full vei oppover i land etter land.

 

VIL VÅRE FOLKEVALGTE LYTTE?

Googles fremtidsforsker Ray Kurzweil, som forutså den raske veksten i internett-brukere, er overbevist om at solenergi vil kunne dekke hele verdens energibehov om 15 år. Han mener det vil komme en eksponentiell vekst, der tilbudet av solenergi vil fordobles annethvert år. Da han nylig var i Norge advarte han derfor norske myndigheter om at fossil energi vil tape sin verdi relativt raskt, og han oppfordret oss til å investere mer i fornybar energi.

Vil våre folkevalgte lytte til ham – og til alle de andre som gir samme advarsel? Eller vil de vente med omstillingen fordi de tenker at det fortsatt vil være penger å tjene på fossil energi i lang tid fremover?

I Barentshavet betaler nå den norske staten rundt 80 prosent av utgiftene med å lete etter olje og gass, og skattebetalernes penger vil også dekke det aller meste av regningen når nye felt skal bygges ut. Ettersom det tar lang tid fra man gjør et funn til man kommer i gang med selve produksjonen, normalt kan vi regne 10-15 år, vil det være en stor usikkerhet knyttet til investeringene i Barentshavet. Kanskje det ikke er noe marked for den relativt dyre, fossile energien fra nordområdene om 15 år? Tenk om oljeselskapene må pakke sammen plattformene før de kommer ordentlig i gang?

Vi vet at oljen ikke skal vare evig, men vi vet ikke helt når oljealderen vil være over. Vi har både politikere og representanter fra Statoil som har sagt at vi skal være de siste i verden som slutter med olje, men det er ikke sikkert det er lurt å være den siste som gir seg. Sannsynligvis er det bedre å starte omstillingen tidlig, og prøve å håndtere oljenedturen på best mulig måte. Vi vet at vi på et eller annet tidspunkt skal miste en ekstremt stor inntektskilde. Kanskje vi skal begynne å forberede oss litt bedre, slik at nedturen ikke blir så altfor brå og brutal?

I årene fremover trenger vi fremsynte direktører, byråkrater og politikere. Vi må ledes av noen som hever blikket og kan være 2017-versjonen av de embetsmennene vi hadde i starten av oljealderen. Vi trenger noen som tar kloke valg.

La oss håpe at vi om 50 år kan se oss tilbake og si at vi var heldige, vi som hadde så forutseende ledere da oljealderen var på hell.

 

//

Anne Karin Sæther er forfatter av boken De beste intensjoner. Oljelandet i klimakampen. Denne prosaserien blir realisert takket være støtte fra NFFO.

 

______________________________________________________________________________________

 

Drive by shootings / Mirjam Bastian

Fotograf: Anne Mie Dreves

There is no problem with the car this evening. It eases down Banyan road like a happy cat. The evening sun makes Harri tense how it dances nervously through the trees. The glare of sunlight filtered through the branches once caused her to have an epileptic fit as she was driving alone. But that was early morning. Now it’s just the sweet dim flicker of gold that aggravates her.

As soon as we reach the wet side the night hits us like a rock going through the screen. The wipers can’t keep up with the torrential rain. Harri’s nerves are shot. Mixed with anxiety it makes for a heady cocktail. She can’t roll the windows up fast enough, tearing at the handle, grey hair whipping her face in the wind.

Why are we doing this?

She’s jumpy in her seat like a bitchy teen. Why Arum lilies?

I knew she’d ask. Why henbane, why pokeweed, why poison? I can’t do gardening without gloves on anymore. Why? It’s crazy Edgar.

She understands the meticulously designed bamboo structure I’ve built for the dragon fruit. It makes sense. Beautiful flowers, fruits to eat and sell at the market, scent in the evening, shade during the day, it makes sense. Poison Ivy and henbane? They just stink and cause a rash. Stench and rash. The dark side of marriage.

She turns the radio on and after a minute of searching through hiss she switches it off again. I still haven’t replied. My silence is toxic to her.

What do you want with poison? How can you even be sure it is pokeweed? What if you get caught? You’ve only seen it as you drove past it, or did you stop for a closer look? Did you? Did you?

Why?

Because then they would’ve seen you! They’ll know who you are! You think they’ll put me in prison for stealing a couple of shoots? But it’s not just shoots is it, you’ll have to dig for the roots.

I love her. She knows I have to dig for the roots. She knows exactly what I’m going for. Means she must have tried herself. She knows the delicate watery stems that break when you try to unearth the bulbs, the juice that stings and burns you.

You must have stopped. You don’t notice such things just by driving past. I hope this won’t be like the time you got me smuggling raspberry saplings back from England!

Need I remind you about the origin of the jam you put on your toast this morning? I’m only saying that…

Would you rather just not go? (It’s a token of kindness.) Who will help you keep and eye out? (So is that.) Claude.

Claude?

The dog’s ears jitter slightly at the mentioning of his name but he continues snoring in the backseat. I stop the car.

She sighs deeply then grabs the umbrella from under her seat and braves the rain. Good girl.

She’ll have to walk the 3 miles up hill home and her knees are not good. Fuck it. I’ve still got another 20 to go to the scene of the crime.

Harri still thinks we’re cultivating the land. But I’m no horticulturalist. I want to see nature do its job with all its fecund might.

Arum lilies might be the jewel in the crown. It comes pretty close. We began the garden when we came to the island, nearly 30 years ago. There was nothing but lava when we came. Glassy obsidian rock from the cracks of which, ferns grew like witch hair and the stubborn thorny O’hia spread itself generously. At first we bought dirt and built beds for the plants that we brought in. Now we make the dirt ourselves. In giant tanks – kitchen scraps, macadamia nutshells and shit. It takes approximately six months for it to decompose into dirt. The nutshells take a little longer depending on how fine they’re ground. Harri still don’t quite get the premise – everything that will grow on an active volcano. Not just everything pretty and useful. Everything.

Harri still thinks we’re cultivating the land. But I’m no horticulturalist. I want to see nature do its job with all its fecund might. I’m just assisting it a little. If lilies won’t come to this side of the mountain, I will come to them. Whether they take is up to nature.

The windscreen wipers plough through the rain leaving only intermittent vision. Harri cranked up the heat before she got out and the monotonous ship-shup from the wipers mixed with the sound of the engine is sleep-inducing.

Claude sniffs in his sleep.

I turn the radio on.

The niiiiight they drove old Dixie down…

I beat the rhythm on the wheel and sing along as loud as I can. Claude wakes up

And the bells were ringing

He cries along

Na, na, la, na, na, nahhnahhh

Good dog.

With the negativity gone, things start to fall into place like a well-oiled machine. I turn off the headlights and the engine a little walk from the scene of crime. Let the car roll the last 100 yards and park with a faint crunch to the hand brake, nothing that would be possible to detect up at the house. It’s 23.17 and the house is dark. Perhaps they’re in bed.

The last lava flow in our sector was in 1983. It took a chunk of our land. The corner of the garden where it happened is still cooling off. The crust growing over the wound is fragile and glassy crisp. The first time I told her she left the next morning. She was gone for three weeks. The second time I brought it up she kicked me out and told me never to come back. When I came back she insisted I told her every detail. I never did of course. And now I’m old proper. I don’t care anymore. The garden is a testament to all the shit I’ve put her through.

The plants are close to the fence by the roadside, even if it’s dark as death they’re easily recognised by their glans-shaped heads and bleeding hexagram berries. Claude jumps over the fence with me. He sniffs around and disappears behind a bush. Traitor. The rain softens to a mist. There’s a reddish glow above the mountain rim. It’s the mouth of the volcano. It’s been singing louder and louder lately. Usually when I chew it drowns out any other sound in the world, there are just my jaws crunching thunderously inside my head. But these days, even when I gnaw on a carrot I can still hear the distant rumble coming from deep inside the mountain, from deep underneath me, the crackling moans, the sighing and the giving away like a woman at the slowing of her passion.

It is difficult to dig around the watery stems they break easily while the corm have formed long sinewy rhizome. The dirt is soft and warm, moist between my fingers. Not like my rocky garden at home. Things are different here on the wet side – all is lush and horny. For a second I start to doubt the outcome. Why steal what is essentially weed when I could steal dirt like this?

I should’ve worn gloves the stems are bleeding and the juice burns my hands.

My hard work is being noticed. The sensory lights booms through the garden and in a blinding flash everything is lit up. That’s when I hear the sirens moving over the hill. I collect four bulbs into a plastic-bag and run. The engine purrs blissfully and I am about to drive onto the road when Claude crashes into me. Not physically, physically he is nowhere to be seen. I can see the blue lights over the crest of the hill as I shout his name through the window. There’s no sign of him. Good job he’s not my dog, but the neighbour’s. He can find his own way home. You’ve heard of dogs that walked a hundred miles to be with their owners. Thirty miles should be a piece of piss for young dog like him. Then I hit speed.

Plant-napping might not be capital offence yet suddenly I’m in a high speed chase through the Southern most speed trap in America, with speeds up to 50 mph. The road is long and straight as an arrow and the car just won’t go that fast. There’s only one bend in the road by Waiohine, that’s where I get to ditch them. I turn the lights off by the water station and pull up slowly behind the water tower. What do they want from me anyway they’ll just end up as laughing stock – bringing in an old geezer guilty of stealing nothing but weed from a manicured garden. I’m doing them a favour. The road is a silvery band in the night, lit up by the moon and random porch-lights. They don’t see me as they hammer past like two teens that just earned their license. After a couple of minutes I turn in the opposite direction, back towards the crime scene. Harri will never forgive me if I come home without that dog. Even if he is the neighbour’s.

He is waiting on the shoulder of the road, looking lost and miserable. There really is nothing like a lost wet dog. I stop a little further up, and call out his name softly. For unknown reasons he doesn’t react. He just looks obtusely at me through the rain that has begun again. The house is still lit up. A patrol car is parked by the entrance. I leave the engine running and walk towards Claude. He wags his tail in slow motion but remains where he is. As I lift him up he licks me full in the face, stupid heavy bundle of wet fur. I put a blanket over him in the backseat. The shoots are still wet in their plastic bag in the passenger seat. The engine produces a weird screaming sound as I put it in gear then it dies.

They perhaps prefer to look back on a marriage as decades of ornamental bliss. Not me.

Claude grins gormlessly at me from his blanket. The night is colder, darker and wetter than before. The bad dreams seep through the unmerciful hours after midnight. In my half awaken state flying saucers make their delivery, moon stones, manna from meteors and nightmares from the furthest reaches… nostrils tickle with space pollen not found on this planet for eons. When you’ve been together for 34 years you want to be able to see everything clear. Some people won’t. They perhaps prefer to look back on a marriage as decades of ornamental bliss. Not me. All the lies and hurt, compassion and destruction that web together the time you’ve spent with this one person. It is all there, in that time span. It should all be there in our garden.

There is a sound from the house. It is the sound of a closing door followed by a closing car door. I can hear the chase car approaching over the hill, as I sit unable to move in my dead car.

From a yellowish mist our demons appear for their regular scheduled TV show where they will argue eternal hope, jumping over the cliffs of reality in the heat of their debate. I am in the audience, eating dragon fruit and pondering the interior of marriage. It should all be there so that when our bodies fail us we can sit in the lush green mess we’ve created and be reminded of those years, by the delicate roses, the plump fruits, the trees whose slender erect trunks still reaches for the sky. And in between all this beauty: slits of stinky poisonous weeds, some of them deadly.

Claude emits a sound. Just a yelp really, like a hey Mister wake the fuck up. I try the engine again. It coughs like a snotty three year-old. Then starts on my third try. The two police cars are ambling down the driveway as Claude and I sneak back onto the road.

It is late when we finally reach our turn. The lava gives out a complaining sound as we cross the yard. Harri acknowledges me with a sleepy grunt when I crawl under the duvet.

When I wake up the trade winds have stopped. The jet steam dipped. The high altitude clouds are shredded cheese strings, the lower altitude ones are beginning to spin into lenticulars. The bright hot day will turn into a rainstorm tonight. Harri has put the radio on and a smell of coffee wafts up to the bedroom.

Okay so my heart wasn’t racing and it didn’t make me feel 10 years younger. But I did have an erotic dream that night, well kind of erotic.

I could feel her hot, wet softness as my big toe slipped inside and I woke up thinking I could almost feel that.

 

 

//

Mirjam Bastian is the author of of the novels ‘Travels in a Red Car’, ‘The Observer’ and ‘Loretta’ as well as several short stories and non fiction essays. She holds a BA-Hons in fine art film from St. Martins College of Art and an MFA in Visual Culture from Copenhagen University.
She currently lives in Copenhagen, Denmark, where she also works at the Royal Danish Academy of Art and Design.

 

________________________________________________________________________________________

 

det levende, det fossile og vannet / Wera Sæther

/Foto: Anna Scösz

Noen ville gå videre, men visste ikke hvor det var mulig å sette føttene ned. Vi vandret på leting etter hele hus og halve hus, men underlaget ga etter.

 

  1. Middelaldrende Ganga fra en landsby ved Bengalbukta, i desember 2016:

«Å, som vi løp den dagen, det var i måneden joistho[1], jeg løp sammen med de andre, alle løp fra vannet. Syklonen og vannet var størst. Vi holdt fast i de minste og løp mot det høyeste punktet på øya. Noen så seg tilbake, de tenkte på det de ikke hadde rukket å ta med seg, gull og penger, og så var det tingene de umulig kunne bære, som: kokekar, klær, redskaper, ris, poteter, salt, ingefær, gurkemeie. Det eneste vi kunne bære var barna, og det eneste vi ville var overleve den bølgen. Fra ni om morgenen og hele dagen, hele natten og i to dager, var det bare vann og vann, og så barna, og det eneste vi ønsket oss var et tørt sted som var stort nok for alle.

Ingen sa noe. Ingen som løp orket å nevne hva det var som beveget seg, eller ikke beveget seg. Ingen skjønte hvor vannmassene kom fra, hvor de skulle hen, og for hvor lenge. Noen husdyr ble igjen ved husene. Vi så dem ikke mer. Noen dyr ble tatt av vannet. Kuene, de som hadde egennavn, geitene og hønene som ikke hadde noe eget navn, de bare ble igjen i vannet. Etter seks timer snudde strømmen og det ble lavvann. Vannet trakk seg ørlite grann tilbake. Noen ville gå videre, men visste ikke hvor det var mulig å sette føttene ned. Vi vandret på leting etter hele hus og halve hus, men underlaget ga etter. To brønner på øya var ikke fylt med saltvann, derfor drakk alle fra de to brønnene, og vi delte på vannet som var der.

Så lenge som jeg har sittet og fortalt dette, omtrent så lang tid tok det for landsbyen å drukne. Vi glemte det som ble borte og husket det vi holdt i armene. Hele det store havet, sagar samuddro, kom imot oss, og ingen sa noe om det. Noen ble bevisstløse av å se det, og hvor skulle vi legge oss. Så dro noen av oss ut på leting etter fast underlag og etter to dager ble det kastet ned plast, kjeks og klær fra luften, og vi sloss for å få tak i plasten, kjeksen og klærne. Der vi stod med et eller annet i hendene, fantes det bare søle, og vi hadde søle over hele oss, og noen ganger skle vi og falt i søla. Du har ikke sett det. Du ber meg snakke om det du ikke har sett. Kan du se det nå,» spør Ganga, og ser på meg. Jeg er gjesten.

De som ikke har sett det har ikke sett det, tenker jeg. Jeg har ikke sett det, jeg hører bare.

«Det kommer på nytt,» skyter ektemannen Nirmal inn. «Flommen kommer helt sikkert, og vil skylle inn over ører, nese, hals og munn, for vi bor under havoverflaten og det er bare mangrovene som bevarer oss. Men hvem er det som bevarer mangrovene,» spør Nirmal.

 

  1. Men hva er en mangrove?

Om mangroverøttene har jeg tenkt at de ligner kandelabre. En thaifisker har sagt at mangrovene er ”sjøens røtter”. Se det for deg: en busk, med et intrikat og forbløffende system av røtter som renner eller skyter nedover, som alle andre trærs røtter, som filtrer seg, lysekroneformet, inn i jordsmonnet, i vannkanten der de holder jordsmonnet på plass. Vannet, hele sagar samuddrosagar betyr hav og samuddro betyr også hav, så ”sagar samuddro” blir hav pluss hav, større og veldigere kan det våte elementet ikke bli; det overvelder. Mangrovene stiller opp, og vet ingenting om det. De holder jordsmonnet på plass ved å finnes.

Sagar samuddro slår mot mangroverøttene i voldsomme støt. Hele Stillehavet slår mot mangrovene i Bengalbukta, den største mangroveskogen på planeten jord, i deltaet som er dannet av de tre elvene: Ganga, Brahmaputra og Meghna. Mangrovene er tidevannsskog, bølgene er tidevannsbølger som bryter mot deltalandet der mangrovene gjør fronttjeneste.

 

  1. Sundarban: verdensarv eller kullkraftverk?

Følgende står å lese i Unescos beskrivelse av Sundarban som verdensarv: 334 forskjellige planter, 165 forskjellige alger, 13 forskjellige orkidéer, 49 forskjellige pattedyr, 59 forskjellige reptiler, 8 forskjellige amfibier, 210 forskjellige hvite fisker, 24 forskjellige rekeslag, 14 forskjellige krabbeslag, 43 forskjellige bløtdyr, 315 forskjellige fugler, deriblant sjøørnen med hvit buk.

Havflaten stiger langsomt, men stiger. Mangrovene beskytter det bengalske lavlandet bedre enn diker som ingeniører kunne konstruert. Mangrovene kalles av og til ”fastlandskoraller”, for det bor utallige skapninger i dem. Forskere knyttet til Unesco vet det. Unescos forskere og folk visste det med entydig enkelhet inntil 13. juli 2017 i Kraków i Polen.

Hva var det som gjorde at Unescos forskere og folk med politisk makt, ifølge bangladeshiske dagsaviser, plutselig ikke lenger lot til å vite det de hadde visst før? De hadde jo visst at Sundarban var ”verneverdig”. Indiske Sundarban ble erklært verneverdig i 1987. Bangladeshiske Sundarban ble erklært for å være ”verdensarv” og verneverdig, med klare retningslinjer for industriell og annen utbytting i randsonene, i 1997. Så begynte noen å tvile, kanskje på hvor profitabelt det var for bruttonasjonalproduktet i landet å bevare Sundarban.

Det kan ha vært andre enn Unescos forskere som tvilte.

Jeg kjenner ikke lobbyistene. Jeg kjenner ikke pengestrømmen. Det vi må er: med årvåkenhet følge pengene. Også dikteren må innestå for nødvendigheten av å følge pengene om hun vil skjønne regjeringers ja og nei til å avstå fra ”vekst”.

Den bangladeshiske regjeringen vil, med indisk bistand, anlegge et kullkraftverk, med navn Rampal, fjorten kilometer unna Sundarban og mangroveskogen i vannkanten, den jeg kaller Kolkatas skytsengel. (Den kan være Dhakas skytsengel også.) Deltajungelen med mangrovene beskytter mot kyststormer, som Aila i mai 2009. Aila slo innover deltalandet tross mangrovene som for lengst var skadet av hogst og vanskjøtsel.

Hvordan ville Aila slått inn om mangrovene ikke hadde holdt jordsmonnet på plass.

 

  1. Degrowth for alle?

Vi som for lengst spiser mer enn nok sier vi vil ha mer eksotisk mat, mer rødt og hvitt kjøtt, og la det gjerne avles frem nye former for ris og reker. Vi som for lengst bor i harde og sterke hus sier vi må jo ha enda større hus. Vi som for lengst eier en bil sier vi kunne tenke oss minst to biler. Og det som ikke blir sagt blir allikevel ønsket og utført. Sør-asiater som vet hva nord-europere og amerikanere bruker av elektrisitet, for eksempel i klimaanlegg for å avkjøle seg, sier de vil kjøle seg ned slik vi i nord kjøler oss ned, de vil spise frosne reker slik vi spiser frosne reker, de vil fly som vi har fløyet i årtier.

Vi som for lengst eier en bil sier vi kunne tenke oss minst to biler.

Det fins de som kaller dette for ”klimarettferdighet”. (Hvorfor skal noen ha kjernefysiske våpen når ikke alle har det.)

Noen sør-asiater som vil bli gjenvalgt til ministerposter sier de ble holdt nede av Vesten i løpet av en lang kolonitid, og nå vil de reise seg ved militært forsvar og økt forbruk, og kom ikke til oss med floskler om å avstå. Hvorfor skulle de som har avstått til nå også avstå etterpå. Landet deres skal bli middelinntektsland og skinne.

Mangrovene sier ingenting. Ganga og Nirmal som, 25. mai 2009, ifølge gregoriansk kalender, løp med barn i favnen fra leirhuset med fem geiter, sier verken «voks» eller «avstå», men spør: skal vi være de siste som kan bo her, for det går ikke an å bo uten jord under føttene.

 

Foto: Wera Sæther

 

  1. Budet om å avstå

Hvert år feires Korbani Eid (Offer-Eid) av muslimer i Norge som i Saudi-Arabia, som i India og Bangladesh. Allah sa, ifølge Koranen, til Ibrahim: du skal ofre din sønn Ismael og gi ham til meg, og Ibrahim dro ut for å ofre sønnen til Gud, ja, for å la ham dø for den Hellige. Men engelen Gabriel innsatte i tide en geit i sønnens sted, og sønnen Ismael levde lenge.

Er det deltalandet beskyttet av mangrovene som nå – i en kolossal og irreversibel økonomisk og industriell gest – skal ”ofres”? Det er ikke gud som forlanger dette. Det fins ingen geit å gi i deltalandets sted.

Alle pusterøttene, de kandelaberlignende luftrøttene, de som ikke råtner eller visner i saltvann, men tåler både ferskt vann og salt vann. De vil neppe tåle slagget fra kullkraftverk.

All olje og all kull må bli liggende i jord og hav. Uberørt, ubrukt.

 

  1. Barndommens flom og den entydige radioen

 

under nordsjøflommen i 1953, da jeg var barn

våket en felles radio over oss og ordene var enkle:

det er vinter, det er vann på feil sted og våte barn behøver skjerf

 

flommen i Nederland var den eneste flommen, og vi strikket skjerf til barn i en og samme flom

foran radioen på tørt land

 

det tørre landet var størst

stemmene i radioen sa likelydende ord, time etter time og dag etter dag

 

  1. Isen eller pengene

Isen smelter. Den sier ingenting om det. En og annen minister sier: nei, den smelter ikke. En og annen minister sier den smelter av seg selv, og har alltid smeltet, i kolossale sykluser som ikke har det minste med menneskers vilje og gjerninger å gjøre. Ministre kan si: men det er jo bare is.

Så er det jo ikke pengene som smelter, det er tørt hos pengene. Ministrene gjentar, henrykt, pengene pengene. Noen sier at pengene er i seg selv av seg selv for seg selv og er det eneste å regne med.

 

  1. Vi her nede

Begum Amena i Sundarban sier, ifølge den bangladeshiske nettavisen The Daily Star, at hun må ha strøm, for ellers kan hun ikke se insektene som ligger i risen familien skal spise. Kullkraftverket Rampal skal bygges i Begum Amenas nabolag. Mange i nabolaget ønsker kraftverket. De vil ha penger og lys til å se når det er mørkt ute. Begum Amena ønsker å se insektene i risen.

Noen har investert i kullkraftverket. Noen gir lån, andre tar imot; det blir kjøpslått. Kanskje har de for øvrig rene hjerter, kanskje mangler de bare kjærligheten til jungelsumpen, kanskje ser de i en annen retning. Kanskje er de ingeniører tvers gjennom hele seg. De legger Sundarban under seg, hvorfor ikke? Sundarban er, inntil videre, bare jungel der nede hos de fattige. La oss ta vekk den ulønnsomme jungelen; i hvert fall gjøre den litt mindre vill.

Slik må det være, sier ministre. De fattige må få det de rike har. De må få forbruke mer og fly mer og kjøre mer, og mer, og mer.

En løgnaktig bruk av ”for de fattiges skyld”. Det er de fattigste som vil skli ut i vannet først, eller bare rives ned.

 

  1. Raseri og sorg

Skal ikke de få det vi har? De ”der nede”, de med annen hudfarge, de som til nå er blitt fratatt. Her sitter du og jeg med all den elektrisitet vi vil ha, og spiser slett ikke ris med fluer fordi vi ikke har lampeskinn å se fluene i.

Men det kan ikke være ”klimarettferdig”, eller simpelthen rettferdig, å ødelegge livsgrunnlaget for de tohundreogfjorten fugleslagene og alle fiskene, bløtdyrene og orkidéene; det kan ikke være nødvendig å forberede flest mulig sykloner og den umulige flukten, umulig for kuene, og umulig for Gangas døtre, og hvem skal ta imot millioner av kystlandsbengalere.

 

/

[1] Den bengalske måneden joihshtho: fra 15 mai – 15 juni i den gregorianske kalenderen. Syklonen Aila inntraff 25. mai 2009, og vannet steg med flere meter i Sundarban.

 

//

 

/Klimaaksjonen publiserer denne høsten en serie med essays takket være honorarstøtte fra Bergesen-stiftelsen. /// Red.

 

______________________________________________________________________

 

Jeg får en åbenbaring i ørkenen

Af Carsten Jensen

Jeg havde aldrig troet, jeg skulle forbinde industri med åbenbaringer. Kraftværker slet ikke.

Og så alligevel. Jeg er betaget, da jeg kører ind i ørkenen nær Quarzazate i det sydlige Marokko. Et stykke borte stopper horisonten ved Atlasbjergene, men ellers breder ørkenen sig som den en stenet, udtørret havbund, og de lokale hævder da også, at de hvide saltpletter, der her og der lyser op i blandt grå og sortgrå basaltsten er rester af et hav, der engang dækkede området. Jeg er her på invitation fra den Europæiske Investeringsbank, der har investeret over 300 millioner Euro i det, der engang skal blive verdens største solvarme-kraftanlæg. En million mennesker vil blive forsynet med strøm, og jordens allerede pressede atmosfære sparet for et udslip på 750.000 tons kultveilte.

«Se dig omkring. Skriv, hvad du vil,» lyder invitationen fra investeringsbankens talsmand, den britiske forfatter Matthew Rees.

Jeg er mig omkring. Solmarker! Her gror der ikke planter, men lys. Her vokser der sol. Noor hedder anlægget. Det betyder «lys» på arabisk. Tusinder af fire meter høje, konkave spejle fastgjort i 80 meter lange rækker adlyder solens kommando og drejer sig efter dens taktstok i store blændende glimt. Lastbiler med vandtanke kører rundt imellem spejlene, mens de rengøres med højtryksslanger og børster. Anlægget er en gigantisk selfie for den sol, intet øje holder ud at se direkte ind i uden at tage skade. Her er det ikke os, men vores fremtid, der spejles.

Hvad er et solspejl andet end et samarbejde med solen?

Jeg tilstår det. Jeg får en åbenbaring, da jeg står i ørkenen i det sydlige Marokko foran verdens største solvarme-kraftværk. Min åbenbaring er ikke af religiøs art, men den har utvivlsom noget at gøre med det udefinerbare og uhåndgribelige begreb tro. Det er en tro på mennesket, dets uudtømmelige opfindsomhed og overlevelsesvilje, men ikke som i den brutale industrialismes epoke en overlevelsesvilje, der udtrykker sig i metaforer hentet fra krigen, men fra samlivets og fællesskabets sfære. Hvad er et solspejl andet end et samarbejde med solen?

 

ROMANTIKEREN OG HØJSPÆNDINGSMASTERNE

I gymnasiet læste jeg et digt af den engelske digter Stephen Spender, The Pylons, skrevet engang i 1930erne som en provokerende hyldest til de skæmmende højspændingsmaster, som præsenterer fremskridtet. På høje stålben krydser de gennem et landskab af smuldrende veje, lavloftede stenhuse og kastanjetræer, der konfronteret med masternes arrogante højde tager sig dværgagtige ud. I dag er Spender en overset digter. Dengang dannede han skole og gav navn til en hel gruppe af digtere, The Pylon-Poets. Jeg kunne ikke lide digtet. Romantikeren i mig gjorde oprør mod det hånende, nedladende syn på naturen, der trykker sig besejret af et fremskridt, Spender sammenligner med «vrede piskeslag, med lynets farlighed». End ikke digtets poetiske vision af fremtidens byer med bygninger så høje, at skyer læner deres svane-hvide hals imod dem, kunne forsone mig.

Det kan godt være, at romantiske teenagere som jeg selv, inspireret af hippie-tidens natursværmeri, ikke var på Stephen Spenders side, men fremskridtet var, og måske er det derfor, at Spender i dag er glemt. En digter må ikke være for meget i harmoni med tidsånden, hvis han vil huskes.

 

 

Højspændingsmasterne vedblev at marchere. Men dække planeten gør de stadig ikke. Store dele af det afrikanske kontinent er uden elektricitet. Der var 30.000 svært bevæbnede udenlandske soldater i Afghanistans tyndt befolkede Helmand Provins, men de efterlod sig ikke en eneste højspændingsmast. En afghansk poet kunne have tilsluttet sig Stephen Spenders Pylon-Poets, og fremskridtets marcherende stålmaster ville stadig 80 år senere have været en drøm, mere urealistisk end selv den mest poetiske vision.

Det nedbrudte vandkraftværk i Helmands handelscentrum, Gereskh, hvor danske soldater holdt til, modtog aldrig i løbet af femten års krig og besættelse de nye turbiner, der var bestilt. Da jeg i 45 graders varme, under en sol, der ubarmhjertigt udtørrede de lokale floder og afsved den omgivende stenørken, talte med direktøren for Helmand Electricity Company, Eng Nasrullah-Qani, indrømmede han, at han stadig ikke havde fundet et firma, der kunne rejse de højspændingsmaster, der engang i en ubestemt fremtid skulle bringe strøm til befolkningen.

Imens tog befolkningen sagen i egen hånd. Da jeg under mit første besøg i Helmand tilbage i 2009 hørte en dansk oberst fortælle, at det på dansk initiativ var solpaneler, der leverede strøm til gadebelysningen i Gereskh, tænkte jeg, at det var en tom gestus, et udtryk for samme uvidenhed som at forære en computer til en analfabet, en utopisk, malplaceret velvilje, der intet havde med Afghanistans plagede virkelighed at gøre. Solpaneler måtte være langt nede på ønskelisten for en underernæret befolkning hjemsøgt af krig, med et knapt eksisterende sundhedsvæsen og en rystende lav, gennemsnitligt forventet levetid.

Jeg havde undervurderet afghanerne.

Da jeg i 2016, syv år senere, sammen med den norske dokumentarist Anders Hammer, vendte tilbage til Helmand, indså jeg, at jeg havde taget fejl. Jeg havde undervurderet afghanerne. Gadebelysningen i Gereskh, som danskerne så omsorgsfuldt havde installeret, var ganske vist borte. Rammerne, hvori solpanelerne havde været fastgjorte, hang tomme højt på lygtepælene langs de mørklagte gader. Befolkningen havde taget energiforsyningen i egen hånd og tyvstjålet solpanelerne. De sad nu på tagene af de improviserede boder, der kranser ringvejen, som går tværs gennem byen. Men det var ikke det eneste. De effektive solpaneler havde sat en efterspørgsel i gang, og nu var de til salg over alt. I det store tomrum for social og økonomisk udvikling, som snart fyrre års krig har skabt, er det den afghanske befolkning, der selv må handle, og de eneste spor, de danske soldater efter en kostbar, forgæves krigsindsats ender med at efterlade sig i Helmand, er den inspiration, de stjålne solpaneler gav.

Jeg har altid været betaget af ordet solfanger. Jeg ved ikke, hvad forskellen på en solfanger og solceller er, men internettet belærer mig, at solceller producerer strøm, mens solfangere opvarmer vand. Jeg synes, ordet solfanger burde omfatte begge. Jeg tænker på et sommerfuglenet, dette lette redskab beregnet til at indfange et af naturens mirakler, en flagrende blomst, der med mønstret på sine vinger beviser, hvor stor en designer naturen er. Et sommerfuglenet er ikke nogen musefælde, hvor nakken knækkes på den, der lader sig lokke. Industrialismen er musefælden, når det gælder naturen. Solenergi er sommerfuglenettet, der lader sommerfuglen fortsætte sin lykkelige flagren.

Når industrialismen skal beskrive sit forhold til naturen, er alle metaforer hentet fra krigen. Vi beskriver os selv som naturens herre: Vi har sejret over naturen, vi har underkastet os den, eller vi udnytter den. Naturen er en overvundet fjende eller en retsløs slave, der tåler alle slags slag: Kul- og kobberminernes ar i landskabet, de fossile brændstoffers usynlige voldtægt på jordens atmosfære, udryddelsen af et stigende antal arter.

For sent går det under truslen fra klimaforandringerne op for os, at naturvidenskaben kun producerede halve, altid nyttebetonede indsigter, og at vi med vores larmende, kortsigtede tænkning har vækket slumrende uhyrer, naturlove, hvis konsekvenser vi aldrig forstod. Vores egne fremskridt vender sig nu imod os. Når vi i kulminer og oliefelter trænger endnu dybere ned i jorden, er vi vores egne dødegravere. Solfangeren er alt det modsatte, skønt også den som metafor er en smule skæv: Vi kan jo ikke sætte solen i fængsel, men det er heller ikke det, vi vil. Vi samarbejder med naturen. Som vinterbørn, der omsider slipper løs af mørket, tager vi imod solskinnets gave.

 

EN NY HYBRIDKULTUR?

Til trods for ørkenen er området omkring Quarzazate et historisk rigt område. Ikke langt fra den avancerede højteknologi bor bønder stadig i klinede lerhuse med strå stikkende ud af de tørrede mudderblokke, der gør det ud for mursten. Nogle landsbyer er omgivet af ruiner, rigt ornamenterede tårne og bygninger, som stammer fra den ikke så fjerne fortid, da her endnu boede jøder. Marokko er produktet af en blandet kultur, arabisk, berbisk, jødisk og europæisk. Hvilken mening giver det at stille spørgsmålet om kultur til det enorme solvarme-anlæg, der over et areal på 3000 hektarer vokser frem? Marokkansk initiativ, europæiske penge, saudiarabiske entreprenører, spansk teknologi, kinesisk arbejdskraft. Hvilken sum giver det? Et multikulturelt foretagende? Eller snarere noget, der skal udstyres med alt-og-ingenting-ordet globalisering, en ny hybridkultur, som snart er et skældsord, snart en uimodståelig verdensforandrende kraft, nogle gange begge dele på samme tid?

Skal vi hæfte kultur-etiketten på, er et solvarme-anlæg så ikke snarere en kultur, der er løsrevet fra det tids- og stedsbundne og i stedet udtrykker et universelt menneskeligt træk, vores opfindsomhed? Er det ikke opfindsomhedens kultur, der bestemmer verdenshistoriens rytme, tilbageslag og fremgang? Snart skaber vi katastrofer med vores opfindsomhed. Snart redder vi os ud af dem igen. Og for hver ny redning sætter vi os, skønt vi i den store sammenhæng ikke er meget større end myrer, tungere og tungere på planeten. Vores åndedræt bliver planetens åndedræt. Vi har omskabt Jordens atmosfære til et lukket rum hvor kultveilten fylder mere og mere og ilten mindre og mindre. Vi har altid fornægtet vores fællesskab med alle levende arter. Men nu er det åbenlyst, at vi deler skæbne. Deres liv og død afhænger fra nu af os. Hvis vi som art uforvarende begår selvmord, trækker vi de andre arter med os. Tag på landet en sommerdag og lyt. Insekternes summen er borte. Fuglesangen, der engang var et kor, er nu overladt til et par tiloversblevne solo-stemmer. Arternes uddøen udspiller sig allerede for øjnene og ørerne af os.

Den døde ørken var aldrig død. I gange under det brændende hede sand vrimlede det med liv. Midt i sandet vrimlede også med noget andet. Ørkenen har altid givet inspiration til fantaster og fanatikere. Jesus fastede i ørkenen i fyrre dage og blev fristet af Satan. Simon Søjlehelgen stod på sin søjle midt i en nordsyrisk ørken. Den hededirrende luft giver fødsel til fatamorganaer, ikke kun på ørkenens svævende horisont, men også i hovedet på dem, der ubeskyttet udsætter sig for solens hammerslag. Hjernerystelse kalder vi det, når en skrøbelig hovedskal modtager for hårdt et stød. Men er visioner ikke også en slags hjernerystelse? Historisk set har de hjernerystelser, ørkenen skaber, mest været af religiøs art. Det er midt i den golde, hedeflimrende ørken, at drømmen om paradisets frodige have bliver til.

Kan ørkenen også give fødsel til praktiske hjernerystelser, syner, der er drømt af fantaster med hænderne skruet praktisk på og en vision, der ikke kun handler om paradiset, men nok så meget om vejen til det?

Jeg vil ikke idyllisere. Kong Mohammed VI, der har regeret Marokko siden 1999, er ingen demokrat. Han har med dygtig manipulation og politisk pres undgået, at den forårsstorm, der rejste sig i de arabiske lande i Nordafrika og Mellemøsten under det optimistiske tilnavn Arabisk Forår, fik ødelæggende konsekvenser. Der skete ingen katastrofer i Marokko. Men foråret bragte heller ikke demokrati. Uden fremsyn er Mohammed VI dog ikke. Han har planlagt, at 52% af landets strømforbrug i 2030 skal baseres på bæredygtig energi. Det er derfor, Noor rejser sig i ørkenen.

Det saudiarabiske entreprenør-selskab ACWA Power, som i et samarbejde med det delvist statsejede marokkanske selskab Masen, står for opførelsen af solvarme-anlægger, er her kun for pengenes og profittens skyld. Det lader selskabets talsmand , en massivt bygget sydafrikaner, Deon Detoit, ikke nogen tvivl om. «Penge,» siger han. «Investeringer. Finansielle fordele!» «Jeg arbejdede tidligere i olieindustrien, » siger ingeniøren Tarik Bourquouquou, der viser mig rundt på anlægget. «Men olieindustrien er et synkende skib. Nu er jeg her.»

De 3000 kinesiske kontraktarbejdere, som i udmattende treholdsskift, arbejder på opførelsen af kraftværket, ser ikke ud, som om de bekymrer sig om bæredygtig energi. Med slunkne kroppe slentrer de uvilligt fra busserne, der bringer dem fra sovebarakkerne til anlægget. Afskåret fra privatliv, med en familie, der titusind kilometer borte venter på magre lønninger, udgør de klodens løsarbejdere, et rettighedsløst proletariat, der uden anerkendelse bærer globaliseringen på deres skrånende skuldre. Store skilte fortæller, hvor mange millioner arbejdstimer, der indtil nu er blevet brugt, andre fortæller om de arbejdstimer, der er mistet på grund af ulykker. På Noor 2, der har været under opførelse i 493 dage, er der anvendt 4.464.794 arbejdstimer. Noor 3 har været undervejs i 637 dage, i alt 4.920.475 arbejdstimer. Hidsige bannere i Mao-rødt bjæffer på kinesisk kommandoen om at undgå arbejdsulykker, ikke fordi liv går tabt, men fordi ulykker sænker produktiviteten. «Sikkerhed på arbejdet fremmer produktiviteten!» Nej, det er ikke mennesket, der er i centrum her på arbejdspladsen.

 

NOOR ER EN LOVPRISNING

Teknikken forstår jeg ikke meget af, men jeg tager notater i respekt for den opfindsomhed, jeg her er vidne til. Energien, som spejlenes møde med solen skaber, overføres til en syntetisk olie, der under tilnavnet Heat Transfer Fluid med en temperatur på omkring 400 grader ender i store tanke med smeltet salt, hvis temperatur er lige så høj eller endnu højere. Jeg forstår, at salt-tankene er det store teknologiske fremskridt. Nu kan solenergien opbevares og stadig give strøm efter mørkets frembrud, når byernes lys tændes.

Det er ikke med deres højde, at spejlrækkerne i Noor 1 og 2 imponerer. Alligevel virker de ophængt i deres stålstativer gigantiske, selv sammenlignet med de svære lastbiler, der bevæger sig rundt mellem dem i det opkørte grus på den enorme byggeplads. Størrelsesforholdene er overvældende. Men ikke så overvældende som den tanke, at disse glasflader, der til sammen vejer titusinder af tons, er lysfølsomme og lader deres bevægelser diktere af de mindste skift i noget så ulegemligt som solstrålers indfaldsvinkel.

 

 

Noor 3 er bygget på en helt anden måde. Her er spejlene anbragt vandrette på en platform, der hviler oven på en ti meter høj søjle. Platformene, der er af nogen lunde samme størrelse som en tennisbane, orienterer sig også efter lyset og ender med at sende det i en koncentreret stråle mod et 250 meter højt, såkaldt soltårn, hvis transparente top i et hvidglødende genskin oplagrer den. Jeg har ikke fantasi til at forestille mig, hvordan det vil tage sig ud, når anlægget står færdigt, og soltårnet begynder på sin gløden. Men køreturen under de 7900 platforme giver mig en følelse af at befinde mig i en magisk skov af paddehatte, hvor jeg selv er skrumpet til bille-størrelse. Og når jeg tænker på alle disse platforme, der orienterer sig efter samme punkt på det enorme tårn, der bliver Afrikas højeste, ser jeg hofdamer neje for Solkongen ved det franske hof. Der er en sælsom ynde over hele dette foretagende, som at se industrialismens brutale epoke genopført som ballet. Noor er en lovprisning af solen, ikke som gud, men som samarbejdspartner.

En arkæolog fra det ydre rum ville tolke sit fund her midt på en sydmarokkansk ørkenslette som udtryk for kunst eller religiøs dyrkelse, hvis der da ellers er religion eller kunst i rummet. Og så er det dog ikke andet end en praktisk foranstaltning, der skal sikre vores overlevelse på planeten. Det afgørende er, at Noor udtrykker en dæmrende forståelse af, at vi ikke er skabningens herre. Vi har kun planeten til låns, og derfor er det så afgørende, at vi ikke efterlades os alt for store spor. Små fodaftryk i havstokken, ikke ødelagte landskaber og økologiske ubalancer.

Jo, lad os efterlade Noor, andre solvarme-anlæg og vindmøllernes parade til fremtidens rum-arkæologer, men ikke hele lande forvandlet til havbund og evakuerede byer, hvis tomme bygninger står tilbage som rungende spørgsmålstegn ved formålet med vores ophold på planeten, mens de ligeglade skyer læner deres svanehvide halse imod dem.

Ikke langt fra Noor ligger den ældgamle befæstede by Ksar Ait Benhaddou, der med stejle trappegader kravler op ad et bjerg. Ligesom solvarme-anlægget er den et sted, der ikke så meget er knyttet til omgivende landskab som til mere universelle forbindelseslinjer. Ikke blot var Ksar Ait Benhaddou en vigtig by på den handelsrute, der igennem otte århundreder forbandt Afrika syd for Sahara med den nordafrikanske kyst, Europa og Mellemøsten. Den havde engang en jødisk dronning, en synagoge er endnu bevaret, og i ørkenen ved bjergets fod ligger en jødisk gravplads beskyttet bag mure. Men hvad mere er: et af verdens største filmstudier, Atlas Film Studio lige i nærheden, og Ksar Ait Benhaddou, der for 500 år siden måtte abdicere som handelsby, har til gengæld vundet en position som en af de oftest benyttede kulisser i filmhistorien.

Der er ikke den filmelsker i verden, som ikke på et eller andet tidspunkt har opholdt sig i ørkenen og bjergene omkring Ksar Ait Benhaddou, hvad enten han eller hun for over 50 år sad i biografmørket som tilskuer til Lawrence of Arabia eller i dag sidder hjemme i sofaen og streamer Game of Thrones. Indbyggerne i den ældgamle handelsby har som statister levet i alle historiske epoker, i mange kulturer på mange kontinenter, de har set Faros Ægypten, Jesus i Jerusalem, Romerrigets både første og sidste dage, Korsfarerne i Mellemøsten, Napoleons felttog i Ægypten, det 20. århundredes store krige. Ørkenen har altid været en af menneskehedens store slagmarker og en inspiration for fantaster, hvad enten de stod på en søjle eller bag et filmkamera, og Ksar Ait Benhaddous indbyggere er foran kameraerne blevet sande verdensborgere.

Jeg drager fra Ksar Ait Benhaddou med en følelse af, at vi alle er blevet som indbyggere i bjerg- og handelsbyen i det sydlige Marokko. Noor er er hverken marokkansk, europæisk eller saudiarabisk, men udtryk for en fællesmenneskelig bestræbelse, en slagmark, hvor vores fremtid afgøres, ikke i krig mod hinanden, civilisation mod civilisation, eller mod naturen, men i et sidste forsøg på at afværge vores undergang, i et samarbejde med den natur, vi har mishandlet.

Muezzinens stemme inviterer mig inden for i skaberværket.

Må jeg gå et skridt videre? Mens jeg opholder mig i Ksar Ait Benhaddou, hører jeg muezzinen bryde ud i sang fra minareten. Jeg siger med vilje «bryde ud i sang», for hans stemme er så anderledes end de muezziner, jeg ved andre lejligheder har hørt. Det er ikke noget kommanderende, manende eller bydende over den, ingen krav om underkastelse under en uudgrundelig eller hævngerrig gud. I stedet priser stemmen i det smukkeste, melodiske toneleje Guds skaberværk, og jeg oplever det, som om det er ørkenen, de omgivende bjerge, floden, der strømmer for foden af byen, alle vækster og afgrøder, og de mennesker, der færdes iblandt dem, der gennem muezzinen får stemme og bryder ud i lovsang.

Nej, jeg er ikke religiøs, jeg tror ikke, at Gud har skabt verden, hverken på seks dage eller over fire milliarder år. Men det er i dette øjeblik ligegyldigt. Muezzinens stemme inviterer mig inden for i skaberværket. Jeg tænker på Noors ingeniøren Tarik Bourquoquo, der forklarede mig teknologien bag solvarme-anlægget, og jeg føler, at ingeniøren og muezzinen taler og synger om det samme.

Ved et tilfælde befinder jeg mig et par uger senere i Spanien, i Grenada, hvor jeg besøger Alhambra, paladset, der repræsenterer de sidste rester af maurisk indflydelse, før jøder og muslimer i samme år, som Columbus opdagede Amerika, blev forvist fra det katolske moderland af Dronning Isabella. Alhambras skønhed er blevet prist så ofte, at jeg skal ikke gentage det. Men i Nasrid Paladsets sale får jeg noget af den samme oplevelse som i Noor. Kuplerne i de to sale, Sala de las dos Hermanas og Sala de los Abencerrajos, er som et svimmelt blik op i kosmos, geometriske mønstre af en forfinet og dybsindig skønhed, der får en til at tænke, at matematikken er den mest avancerede af åndsvidenskaberne.

 

I BELEJRINGSTILSTAND

Der er ikke noget storslået i fysisk forstand ved Nasrid Paladset. Snarere udtrykker dets frivillige indskrænkning af rummet «det diminutives æstetik», som Granada-digteren Garcia Lorca hundreder af år senere med inspiration i Alhambra hyldede i sine skrifter. Denne æstetik, som aldrig har fundet nogen arkitektonisk efterfølger, udspringer af sindstilstanden hos mennesker, der oplevede sig som belejrede og vidste, at deres dage var talte. Maurerne var over alt på tilbagetog i Spanien, da Nasrid Paladset fandt sin endelig udformning, Alhambra var en overlevende enklave. Det var ikke på magtbrynde og ekspansionstrang, at dens enestående kultur blev skabt, men i livsklog indsigt i altings endelighed, at det diminutive blev til æstetik og førte til en enestående kulturs sidste blomstring.

Under truslen fra klimaforandringerne er vi som global civilisation i belejringstilstand. Magtbryndens tid er forbi. Lad os fejre vores abdikation som skabningens herre, i stedet for at begræde den. Opfører vi os klogt, behøver vi ikke at opleve vores civilisations undergang, men begyndelsen på en ny, et fællesskab, der samler i stedet for at splitte, og som dyrker, ikke anmasende storhed, men skønheden i det små.

Vi kan begynde med spejle, der som solsikker på marken drejer sig efter solen.

 

 

//

Klimaaksjonen takker Carsten Jensen for denne storartede reportasjen!

 

_____________________________________________________________________

 

Hans Jonas og ansvaret for fremtiden

 

Av Hein Berdinesen

Hvilke grunner har vi til å bry oss om fjerne fremtidige generasjoner, de som kommer til å bli hardest rammet av miljøkrisen?

Hans Jonas døde i 1993. Han var filosof og teolog, og gjorde mangslungent forskningsarbeid. Mest kjent er han for utarbeidelsen av et ansvarsprinsipp overfor fremtidige generasjoner i boken Prinsippet ansvar. Utkast til en etikk for den teknologiske sivilisasjonen (1979). Boken utgjør det første omfattende forsøket i europeisk filosofi på å formulere moralske plikter overfor fjerne fremtidige generasjoner i lys av miljøkrisen.

Hans Jonas spør: Hvilke grunner har vi til å bry oss om fjerne fremtidige generasjoner, de som kommer til å bli hardest rammet av miljøkrisen? De eksisterer ennå ikke, og vi er for lengst døde når de kommer til å eksistere. Utfordringen ligger i å formulere og begrunne moralske plikter overfor mennesker som lever i en fjern fremtid, plikter som skal forhindre mer forurensning og spare fremtidige generasjoner for lidelser som følge av forurensningen. Han når frem til et nytt ansvarsprinsipp gjennom mangefasetterte og interessante historiefilosofiske, idéhistoriske og politiske analyser og betraktninger, men Prinsippet ansvar ser dessverre ut til å ha gått i glemmeboken for mange, tross sin rikholdighet. Jeg skal her presentere noen hovedideer fra boken.

 

Den tradisjonelle etikken

Ifølge Hans Jonas er forutsetningene for tradisjonell etikk prinsipielt ulike fra forutsetninger vi står overfor i det moderne globaliserte samfunn. Aldri før har etikken måtte ta hensyn til fjerne og langsiktige konsekvenser som følge av teknologibruk og miljøforurensing, slik situasjonen er i dag. Til nå har rammene for etikken vært relasjoner, handlinger og konsekvenser som er nære i rom og tid, men disse rammene er nå sprengt. Situasjonen krever at vi finner et nytt fundament for etikken, noe som igjen krever et nytt ansvarsprinsipp som skal danne basisen for plikter overfor mennesker som lever i en fjern fremtid.

Hans Jonas tar, i likhet med sin læremester Martin Heidegger, utgangspunkt i forskjellen mellom antikkens techné og moderne teknikk (jf. Heideggers essay «Spørsmålet om teknikken fra 1953), men, ulikt Heidegger, fra et spesifikt etisk perspektiv. I antikken hadde techné en begrenset praktisk funksjon, forstått som praktisk «know-how» eller kunstferdighet. I moderne tid er derimot teknikken blitt et mål på fremskritt, som i og med opplysningstiden har vært modernitetens drivkraft (teknikk og teknologi definerer på mange måter det moderne menneskets formålsliv). Innbakt her ligger det en etisk nøytralisering av naturen som stammer fra antikken: I antikken rører ikke techné, forstått som inngrep i natur, naturen selv – naturen er selvopprettholdende; inngrep i naturen kan ikke sette naturen og kosmos ut av likevekt. Techné er et spørsmål om oppfinnsomhet og klokskap vokst ut av rent praktiske hensyn. Techné kan ikke relateres til etikk fordi mennesket ikke kan ha makt over naturen gjennom praktisk og kunstferdig aktivitet. Innenfor bysamfunnet, derimot, blir klokskap (fronesis) et etisk anliggende, da ulike mennesketilstander fungerer som konstante mål for oppøvelsen av et klokt handlingsliv (jf. Aristoteles). Naturen faller slik utenfor moralsfæren, og slik har antikkens Hellas gitt et europeisk åndsgrunnlag for en etisk nøytralisering av naturen.

Vi får da:

  • Mennesketilstanden kan ikke selv være gjenstand for bevirkende eller omformende inngrep.
  • Å gjøre godt knyttes til selve handlingen, noe som er ensbetydende med at handlingens rekkevidde begrenser seg i tid og rom. Altså er tradisjonell etikk en «samtidsetikk» som kun krever en god situasjonsforståelse, der moralsk ansvarlighet gjelder innenfor et kortere tidsspenn, der moral er begrenset til å gjelde samtidige mennesker, hvor fremtidsperspektiver stort sett begrenser seg til den andres forventede levetid.

Tradisjonell etikk avskjærer moralsk vilje fra teoretisk viten, for vi blir i liten grad holdt ansvarlige for utilsiktede konsekvenser av en handling. Men når man ser på hvordan moderne teknikk driver våre handlinger, er slike forutsetninger opplagt urimelige: Kollektive og kumulative handlinger basert på moderne teknikk og teknologi, hvor den handlende, handlingen og virkningen ikke lenger kan knyttes til dem og det som finnes i nær tid, gir konsekvenser hvis virkninger vi ikke kan ha så mye kunnskap om. Og naturen og biosfæren er noe nytt i vår ansvarsdimensjon nettopp fordi vi kan bedrive teknologiske manipulasjoner. Mennesket kan også endres gjennom genteknologien: Vi er selv blitt gjenstand for techné. I dag kan teknikken gripe inn i og omforme menneskets natur. Et ferskt eksempel er CRISPR-teknologi, eller «genredigering», som muliggjør målrettede endringer i DNA-et til levende organismer, som gjør det problematisk å snakke om en konstant menneskenatur, slik man har gjort i tradisjonell etikk. Spørsmålet om moralsk ansvarlighet overfor mennesket får derfor en annen og ny betydning.

Vi er selv blitt gjenstand for techné.

Prinsippet ansvar

Når vi ikke kjenner følgene av teknologibruken, oppstår det et nytt etisk dilemma som den tradisjonelle etikken aldri har tatt høyde for: Kløften mellom uvitenhet og den formidable teknologiske makten vi rår over. Hvilke verdityper skal vi da operere med i en ny «fremtidsetikk», og hva skal normer avledes fra?

Det kan synes intuitivt opplagt at det å ta hensyn til kommende slekters velferd i våre handlingsvalg er riktig, men det er noe annet å argumentere for at et slikt hensyn skal være en plikt. For å få dette til, trenger vi ifølge Hans Jonas en forpliktende «adferdskodeks», basert på en ontologisk idé som samtidig også er et ontologisk imperativ: «Ideen om menneskeheten». Den nye etikken må begrunnes ontologisk for å kunne vise at det å sikre menneskehetens fortsatte eksistens, og indirekte menneskehetens livsgrunnlag, naturen, er et ufravikelig imperativ. Han argumenterer også for en «selvbekreftelse av væren» i alt biologisk liv, der selve muligheten for en beskyttende moral avhenger av å kunne gi gode grunner for et objektivt «bør-være».

Og det er her vi får behov for et nytt ansvarsprinsipp, et substansielt ansvarsprinsipp som kommer som en funksjon av kunnskap og makt: Vi er klar over at vår kollektive teknologibruk kan ha et negativt og irreversibelt virkningsomfang, og vi har makt til å gjøre noe med det. Vi kan ikke lenger anta at de naturlige betingelsene for liv vil eksistere i fremtiden, og vi har kunnskap og makt nok til å gjøre noe med situasjonen. Men en ansvarsetikk kan slikt sett ikke bare vise til noe «objektivt godt» som kategorisk skal forplikte oss. Den må også diskutere motivasjon til handling: Hvilken form for ansvarsfølelse kan motivere oss til forpliktelser overfor for fremtidig liv?

Ifølge Hans Jonas må vi fremkalle en «naturlig» ansvarsfølelse, der ansvarsobjektet har et immanent «bør-være» som er a priori, i motsetning til et «kontraktansvar» som kommer a posteriori. Naturlig ansvar er noe mer opprinnelig, som alt annet ansvar henter sin (kontingente) gyldighet fra (her er Heidegger-inspirasjonen tydelig). Arketypen på et slikt a priori ansvar, sier Hans Jonas, er foreldreansvaret. Barn er et paradigmatisk «objekt» som vi føler oss ansvarlige overfor, men det er deres naturlige karakteristikker, deres «bør-være», som katalyserer denne ansvarsfølelsen. Ansvaret er slik basert både på karakteristikkene til ansvarsobjektene og på den handlende aktørens karakter, for enhver etikk må forholde seg til forpliktelsens subjektive rasjonelle grunn, det vil her si de rettferdiggjørende prinsippene bak krav om et bindende «bør-være». Dette krever at vi medtenker de psykologiske grunnene til at vi lar en plikt bestemme retningen til en handling: Følelser motiverer meg til å handle i tråd med ansvaret, gir meg en vilje til å handle på måter som fastholder ansvarsobjektets eksistenskrav. I en videre sammenligning av foreldreansvar og politisk ansvar sammenfatter Hans Jonas disse ansvarsformene i begrepene «totalitet», «kontinuitet» og «fremtid». Med «totalitet» menes det at både foreldreansvarets og politikeransvarets objekter omfatter alle aspekter ved objektets væren, «fra naken eksistens til de høyeste interesser». «Kontinuitet» betyr at ansvaret gjelder hele tiden, og «fremtid» betyr at fremtidshorisonten hele tiden er inkludert i ulike grunner for handling.

Hans Jonas er klar på at selve muligheten for at fremtidig eksistens kan trues, bør ha en kategorisk innvirkning på våre handlinger (en variant av føre var-prinsippet).

Pliktene

På basis av det nye ansvarsprinsippet skissert ovenfor, kan Hans Jonas formulere noen generelle forpliktelser overfor fremtidige generasjoner:

Plikten til å vite

Problemet for en ny ansvarsetikk er at vi ikke kan ha oversikt over de kumulative konsekvensene av vår kollektive teknologibruk. Vi må derfor, så godt vi kan, skaffe oss kunnskap om mulige langsiktige konsekvenser av våre handlinger – vi har en plikt til å skaffe oss kunnskap. Dette gjelder spesielt relasjonen mellom vitenskap og politikk, som må gå sammen om å oppnå så god kunnskap som mulig om langsiktige konsekvenser av våre handlinger. Det kan gjøres gjennom det Hans Jonas kaller en «sammenlignende futurologi», en ny tverrfaglig vitenskap som fanger kompleksiteten ved både samfunnsmessig og biosfærisk virkningshelhet (noe naturvitenskapelige metoder ikke kan fange) og det ubestembare ved menneskelig adferd, og som søker en refleksiv læring mellom «harde» og «myke» vitenskaper når det gjelder mulige begrensninger ved naturvitenskapelige innramminger av miljøproblemene.

 

Plikten til å håndtere det usikre som om det er sikkert

Hvis det er en risiko for at våre handlinger kan sette fremtidig eksistens i fare, bør vi behandle denne eventuelt hypotetiske kunnskapen som om den er et faktum. Hans Jonas er klar på at selve muligheten for at fremtidig eksistens kan trues, bør ha en kategorisk innvirkning på våre handlinger (en variant av føre var-prinsippet).

 

Plikten til å ta makt over avmakten

Der man i tidligere tider hadde et mer kontemplativt forhold til naturen, skjer det en omveltning i og med opplysningstiden. Vi får en manipulerende holdning overfor naturen, en «naturherredømme»-tenkning. Idéhistorisk sett er denne tenkningen en forutsetning for modernitetens vitenskapelige og teknologiske utvikling. Denne utviklingen har vært så vellykket at den ironisk nok har slått over i sin antitese, skriver Hans Jonas, for vi har ikke lenger makt over naturen ved hjelp av teknologien: Den teknologiske utviklingen driver seg selv autonomt og ustyrlig og den har heller tatt makten over oss. Vi har derfor en plikt til å ta makt over avmakten og få kontroll over den teknologiske utviklingen, og finne alternative samfunnsmodeller.

 

Plikten til å forestille oss konsekvensene av handlingene våre

Vi trenger å frembringe forestillinger om fjernvirkningene av teknologibruk og forurensning, og vi trenger å frembringe følelser som passer til forestillingene. Vi må være villige til å la oss følelsesmessig påvirke av fremtidige slekters ulykke. Vi må emosjonelt ta innover oss kommende slekters lidelser. Hans Jonas foreslår at vi utvikler en «fryktens heuristikk», der vi motiverer oss selv til å føle ansvar for dem. Her må frykten for fremtidig katastrofe være det ledende prinsipp, for det er gjennom vår frykt for katastrofer at vi merker oss hva som er verdifullt for oss.

 

/

Hein Berdinesen er førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet. Vi takker for bidraget til Klimaaksjonen!

 

_____________________________________________________

 

SE PÅ KONGLENE / Monica Isakstuen

Foto: Paal Audestad

 

Du må love å ikke fortelle dette videre. Saken er den at jeg har store problemer med å huske hvilket søppelspann som er ment til hva. Og hvis jeg selv svikter på detaljnivå, hvordan skal jeg da gjøre barna mine til ansvarlige mennesker med blikk for globale sammenhenger? Jeg vet jo for eksempel at det ikke heter søppelspann lenger, ettersom søppel strengt tatt ikke er søppel men avfall, og siden avfallet skal sorteres i kategorier som plast, metall, papir, våtorganisk, og dessuten er spann noe som små barn i en eller annen Prøysen-sang plukket blåbær i. Det heter avfallsbeholder. Uansett. Følgende episode utspiller seg til stadighet: at jeg blir stående i villrede foran et åpent skap under kjøkkenvasken hos moren min eller broren min eller venner jeg besøker, noen av dem har ikke skap engang, men skuff. Kjøkken til forveksling lik en gigantisk kommode: Glass- og koppskuff, bestikkskuff, redskapsskuff, tallerkenskuff, matskuff, kjøleskuff og til sist; kildesorteringsskuffen ­– full av beholdere til avfall.

Ser du det for deg? Meg foran den åpne skuffen, der jeg står og kikker ned i hver beholder og studerer innholdet eller fargen på plastposen som dekker innsiden. For selv om noen har fortalt meg gjentatte ganger hvilken farge som er til hva, husker jeg det aldri når øyeblikket kommer, når jeg står der, når det skal kildesorteres, men helt hjelpeløs er jeg dog ikke, jeg tenker: grønn, det må ha noe med organisk å gjøre, og blå er sikkert plast. Ja, sånn må det være. Papir er enkelt, papiret ser man jo, der det stikker opp, kantete og tørt, dermed må det være meningen at man skal kaste bruskorker i den siste, den for metall. Eller hva? Oppdrag utført.

Men så er det noen som har en femte beholder for restavfall, og det skulle de ikke hatt, ved tilfellet en femte beholder begynner situasjonen å tilspisse seg, for her dukker muligheten opp til å bete seg som i gamle dager, det vil si: bare velte tallerkenens innhold over i denne ene beholderen, uten å fortrekke en mine. Sånn. Deretter sette tallerken, glass og bestikk fra seg på kjøkkenbenken, børste hendene lett på bukselårene, klask klask klask, og vende tilbake til samtalen eller hva man nå holdt på med, uten skam, uten følelsen av å ha sviktet, for hvor katastrofalt kan det egentlig være å feilsortere et par hekto søppel? Det er vel ikke akkurat sånn at man besudler 560 millioner billioner tonn med jordklode av den grunn?

OG HVA MED SNUS?

La meg gi deg en liten oppgave: Hva er innpakningen til en sjokolade laget av i disse dager, av hvilket materiale oppstår emballasjen som ser ut som papir men er blankere, og som mellom fingrene kjennes ut som plast. Hva heter egentlig det materialet? Hva defineres det som? I hvilken beholder hører det hjemme når sjokoladen er slukt? Og hvilken synd er størst: å definere det som plast, kaste det som plast, hvis det egentlig er papir, eller å feilaktig dømme det som papir, sortere det som papir, hvis det egentlige navnet er plast?

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, jeg snakker bare for meg selv, men saken er den at jeg får vondt i hodet av å tenke på dette, akkurat som når noen begynner å legge ut om uendelighet eller singularitet.

Papir. Plast. Eller noe derimellom. Er det så nøye? Og hva med snus? Hvilke bestanddeler avgjør hvilken beholder disse små klumpene skal kastes i; det hvite gasbind-aktige nettet på utsiden (plast, papir, tekstil?) eller den brune, våtorganiske massen på innsiden? Er det stuereint å spytte snus i toalettet og trekke ned? Jeg bare spør.

Hvem har dere tenkt skal rydde opp etter dere?

Jeg bruker å unnskylde meg med at jeg bor i Fredrikstad. Sorteringssamfunnet har ikke nådd dit ennå, sier jeg, til hvilket publikum jeg nå enn henvender meg til. Og det er sant. I Fredrikstad har vi ikke kommet i gang med den type kildesortering på hjemmefronten. Ikke etter hva jeg vet, i alle fall. Ja da ja da, det finnes ihuga sjeler som komposterer på egen hånd, men slike sjeler tas ikke med i denne betraktningen, de stiller i en egen liga, lever livene sine i en egen selvtilfreds sfære. Disse sjelene er de samme som kommer seg ut i skogen hver lørdag og søndag med barneflokkene sine på slep, nei, hvorfor sier jeg «på slep», barneflokkene deres er ikke slike som må slepes, de kommer av seg selv, de kontrolleres ikke, de samarbeider.

SE PÅ KONGLENE

Barneflokken min må lokkes med store mengder sjokolade. Så fort jeg snur ryggen til dem, lar de papiret eller det de nå holder i hendene, falle rett på bakken, skogbunnen, svaberget. Hva tror dere naturen synes om å bli behandlet på den måten? sier jeg til dem da, litt for skingrende til at det kan kalles rolig og pedagogisk. Hvem har dere tenkt skal rydde opp etter dere? Vet dere hvor lang tid som trengs for å bryte ned innpakningen til én ørliten kjærlighet på pinne? Vet dere det, vet dere det, vet dere det?

De vet visst ikke det.

15-20 år. Minst! Roper jeg.

Du kastet et batteri i søpla i forrige uke, svarer den yngste. Mitt virkelig ømme punkt er batterier. Jeg vet at beholderne finnes, men de finnes ikke der når jeg trenger dem. Så hender det at jeg, når jeg tror meg usett, lirker et av dem forsiktig ned i den helt ordinære søpla på kjøkkenet, en vrengt REMA1000-pose over en vaskebøtte fra 70-tallet. I noen veldig korte sekunder kjenner jeg det i armen, batterisyresmerten, musklenes visshet om at jeg kaster noe som før eller siden lekker drepende doser ut i små fjellbekker eller i selve grunnvannet. Pokker ta den Blekkulf-aktige innstillingen hans, den selvrettferdige veslevoksne tonen, som på den annen side kan bringe ham langt her i livet, påminner jeg meg selv, det er riktig, Rufus, svarer jeg, du har rett, Rufus. Å kaste batterier er ikke bra, jeg burde vite bedre, jeg skal aldri gjøre det igjen.

Se på konglene. De faller mot bakken, blir liggende. Bekymrer seg ikke for hva eller hvor, tenker ikke på kildesortering. Fra jord har de kommet til jord skal de bli. Om jeg døde her og nå, i skogen, om barna mine fikk kun fem sekunders betenkningstid før de måtte ta avgjørelsen: slepe med seg liket eller la det bli liggende? Jeg har ingen egentlig grunn til å tro dårlig om dem. Men hvis det er sant at man skal leve som man prediker, altså følge de samme reglene som man forsøker å prente inn i framtidens jordboere, er muligens tiden inne for å skjerpe seg. Latskap går i arv, er det vel jeg prøver å si.

 

//

Monica Isakstuen er født i Oslo i 1976, og bor nå i Fredrikstad. Hun debuterte med romanen Avstand² i 2009 og har senere gitt ut diktsamlingen Alltid nyheter (2011). I 2014 ga hun ut den kritikerroste romanen Om igjen.

For hennes tredje roman, Vær snill med dyrene (2016), mottok Isakstuen Brageprisen.

Les mer på forfatterens hjemmeside: isakstuen.no

&

DENNE TEKSTEN UTGIS MED STØTTE FRA / BERGESENSTIFTELSEN

 

__________________________________________________________________

 

Sivilisasjon og evighetsspill: Kritisk taoisme for det tredje årtusen

        / Essay av Anders Dunker
I vår tid, der menneskenes livsmaskinerier trekker jordens klimasystemer ut av deres allerede ustø balanse, innser vi at sivilisasjonen dypest sett ikke er naturens motsetning, men dens lærling.
  1. Å beherske er å adlyde

Kanskje er en dyptgripende historisk endring på vei når det vi løselig omtaler som et «samspill med naturen», virkelig begynner å forstås som et spill – eller en lang rekke spill-lignende praksiser – der vi bare langsomt lærer spillereglene. I århundrer har kultursystemet vi kaller «Vesten» levd etter Francis Bacons berømte doktrine, der «kunnskap er makt», og fremfor alt makt over naturen. En ny æra melder sin ankomst når vår «vestlige» kultur langsomt begynner å ta inn over seg Bacons mindre berømte og mer «østlige» ettertanke: «Den som vil beherske naturen, må lære å adlyde den».[i]

Tanken om at det å beherske naturen også krever lydhørhet og selvbeherskelse, medfører at kulturen må forstås som en utvidelse av naturens eget spill – av dens likefremme, men også kunstferdige evne til å opprettholde seg selv og installere varighet i en verden underlagt forandringens lov. I naturen besørges varigheten gjennom reproduksjon og ulike kretsløp. I sivilisasjonen installeres varigheten ved at institusjoner, mønstre og metoder overføres fra én generasjon til en annen. Her som i dyrenes og plantenes verden gjelder det samme prinsippet – at livet investeres i videre liv.

Sivilisasjonen viser seg best som naturens lærling når den også klarer å fremstå som en andre natur, som noe gitt; en kosmisk orden, noe uforanderlig. Tradisjonelle samfunn og gamle sivilisasjoner frembringer en slik ferniss av naturlighet og evighet ved sine langsomme gjentagelser og ved å tilsløre alle nyvinninger som gamle tradisjoner, slik at kulturen tilslører sitt eget opphav. I samfunn som disse er det som tiden står stille.

Det antropologene kaller en sirkulær tidsoppfatning, består ikke så mye i å fornekte tidens gang, som i å omfavne gjentagelser som kan kompensere for forgjengeligheten: naturens årstider og sykluser får sine kulturelle motstykker i gjentatte ritualer. Selv i vår lineære og akselererte tid, finner vi dyrkelsen av kretsløpet i resirkuleringens betryggende emblemer og fromme praksis. Kanskje var fortidens religiøse forestillinger om verdens stadige fornyelse også en slags ydmyk besvergelse – en avvergende gest mot katastrofen. Katastrofale er de endringer som er så fundamentale at fundamentet selv svikter. Slike totale forandringer melder seg med en ekstatisk finalitet som på linje med døden selv bringer bud om en irreversibel forgjengelighet – en erkjennelse av at verden aldri kan eller vil bli den samme igjen.

Den teknohistoriske akselerasjonens nøkkelhendelser fremstår som en vill kulturkraft på linje med naturens unntaksfenomener – supervulkaner, jordskjelv og kosmiske sammenstøt.

I vår tid har slike fundamentale endringer blitt nær sagt altomfattende. Ingen tør engang å drømme om å reversere industrialiseringen, urbaniseringen eller digitaliseringen av samfunnet. Den teknohistoriske akselerasjonens nøkkelhendelser fremstår som en vill kulturkraft på linje med naturens unntaksfenomener – supervulkaner, jordskjelv og kosmiske sammenstøt. Gjennom de hektiske siste århundrene har bølgen av kulturelle og teknologiske endringer flommet over i natursystemene, som bare delvis kan drenere og absorbere sivilisasjons-tsunamiens mangfoldige effekter. I denne brottsjøen av forandring, brister også illusjonen om at kulturer og sivilisasjoner skulle kunne representere en naturlig verdensorden. Langsomheten som tidligere hadde preget livsrytmen og forholdet mellom mennesket og naturen, blir snart oppslukt av en virvlende historisk bevegelse. Historiens strømninger har for lengst funnet veien ut fra de største byene til imperienes periferier, til bortgjemte bygder og til avsidesliggende naturfolk, inntil de siste restene av saktegående kultur er spylt vekk i en stri strøm av endringer. De overlevende kulturelementene mottar snart, motvillig – eller også med en slukøret iver – sin livbøye i form av et tvangsmedlemskap i en halvt karismatisk og halvt korrupt sivilisasjonsklubb med en uklar agenda.

At det nye tar over for det gamle er noe mellom en uleilighet og en katastrofe for tradisjonsbundne samfunn – og for de som måtte ønske seg en kultur som virker fortrolig i sin tidløshet og avgrenset i sin egenart. Likevel er dette sentimental-konservative ubehaget, som lett kan slå over i et antimoderne ressentiment, bare en overflateeffekt. Dypere ligger angsten for at sivilisasjonens strategier gradvis har utartet til et hasardspill, som vil ende med total bankerott. I den grad samspillet med naturen har vært et maktspill bedrevet med tanke på vinning, risikerer vår generasjon å spille bort vår egen sjanse til å spille videre. Mer enn noen annen av den teknologiske sivilisasjonens forsmedelige bivirkninger, endrer den globale oppvarmingen spillets natur. Vi er kommet til en situasjon der natur og kultur lever på hverandres nåde og der det ene ikke kan skilles fra det andre. Der fortiden markerer en rekke naturkatastrofer med enorme kulturelle virkninger, vil fremtiden også preges kulturkatastrofer med enorme virkninger i naturen.

Langt mer enn den utskjelte «kapitalismen», ligger kanskje problemet i en generalisert og langt eldre konkurransetilstand mellom folk og nasjoner, som bare indirekte involverer naturen. Med unntak av bevisste utrydningstokt mot rovdyr og kjemiske storangrep på insekter, har ikke menneskene valgt naturen som motspiller eller motstander. Vi har bare sjelden ført en full krig mot naturen, men vi har ofte utnyttet, manipulert og forandret den. Mer enn å være erklært fiende har dyr, landskaper og økosystemer blitt gjort til ufrivillige medspillere i sivilisasjonens besettende kappløp, der alle forsøker å overgå seg selv og der alle vil overgå hverandre. I en liten skala og på lokale arenaer foregår stadig et fruktbart samspill med naturen. I en større skala foregår dette samspillet mer som en uoffisiell og ujevn konkurranse, der stadig flere arter, habitater og økosystemer spilles ut over sidelinjen som entydige tapere.

  1. Varm og kald kultur

Rent kronometrisk går tiden i den samme takten for alle kulturer. Likevel virker urfolkenes livsformer konstante, mens moderne bysamfunn endrer seg hurtig. Antropologen Claude Lévi-Strauss skilte mellom det han kaller «varme» og «kalde» samfunn.[ii] I de kalde samfunnene skjer endringene langsomt og impulsen til endring kommer utenfra: nye kulturelementer oppstår bare når ytre omstendigheter tvinger dem til det. Den varme historien skjer der kulturene bærer i seg sine egne endringsprinsipper – der hvor de mobiliserer sine egne krefter og av egen kraft overskrider sine egne rammer. De varme kulturene beveger seg ifølge Lévi-Strauss alltid mot entropi – en tiltagende grad av kompleksitet, kaos og en galopperende oppheting.

Skillet mellom varm og kald kultur kan ikke bare brukes til å beskrive ulike samfunn, men kan også representere to ulike kulturelle idealer. Den varme kulturen finner sine forbilder i Alexander den store og Columbus – og idealiserer historiens mest monumentale og innovative sivilisasjoner. Idealet om en kald kultur er langt mer diskret i sine preferanser, som kanskje finner sitt klareste uttrykk i gamle taoistiske tekster. Her får det sjelelige idealet om sinnsro sitt kulturelle og sivilisatoriske motstykke i en idealisering av det kinesiske landsbylivet. Små samfunn er best, sier Lao Tzu: «La dem leve slik at selv om nabolandet er så nært at du kan høre hanene gale og hundene gjø, er de fornøyd med å dø av alderdom uten noensinne å ha besøkt dem.»[iii]

Tanken om at sivilisasjonen etterligner naturen, blir her til en klar og høyst konservativ norm som gjør stabiliteten og forutsigbarheten til åpenbare dyder: Et samfunn er som en plante som trenger jevnlig tilgang til vann og lys og som må skånes for ekstreme temperaturer. Tempererte kulturer har en defensiv og langsom historie – og trekkes bare motvillig inn i historiens strømninger. Et temperert samfunn har som mål å finne en levemåte som i prinsippet kan gjentas for evig. Alt kommer tilbake til jorden som siden bærer frem det nye. De idealiserte landsbysamfunnene som Lao Tzu snakker om, er fredelige kooperativer: De søker ikke å finne opp nye teknologier for å vinne et forsprang på nabobyen eller for å effektivisere jordbruket, men sørger for seg selv med velprøvde midler.

Idealet om stedsro som sinnsro og selvtilstrekkelighet som sunnhet, får både handel, erobring og oppdagelsesreiser til å fremstå som feberdrømmer. Alt det som har skapt historien ligner en slags sykdom eller galskap, en atferd som bokstavelig talt gjør den handlende til en fare for seg selv og andre. I det globalhistoriske spillet er det ikke lenger det kooperative idealet som råder, men konkurranseprinsippet i alle dets avskygninger. I et konkurranseperspektiv er den gode sirkelen ikke lenger den selvopprettholdende gjentagelsen, men vekstsirkler som gjennom gjentagelsen skaper en rest – et overskudd som gir et overtak i konkurransen. Hver gang en vellykket teknikk, strategi eller teknologi gjentas, innstiftes også en selvforsterkende endring. Hver gang en teknologisk nyvinning gjentas, sprer produktet seg, produksjonen øker og kulturen blir mer konkurransedyktig. Overskuddet kan investeres i en militær erobring eller handelsmessige fortrinn, og kulturdomenet vokser. Jo større riket er, jo mer overskudd kan genereres i de mest sentrale og privilegerte sonene, der forsprangs- og overtaks-teknikkene tas til sine absolutte ekstremer.

Klima- og ressurskrisene i vår tid viser at vekstsyklusene blir vanskeligere og vanskeligere å skille fra de onde sirklene: maktakkumulasjonen, teknonarkomanien og produksjonspatologien.

For kulturen som skjøtter seg selv, betyr sirkler av vekst i beste fall et overskudd som gir trygghet. Vekst er ustabilitetens positive side, men den er like fullt en ustabilitet. Vekstsirkler er ingen harmonisk runddans, men ligger farlig nær en hysterisk spiral – galskapens uformelle symbol. Klima- og ressurskrisene i vår tid viser at vekstsyklusene blir vanskeligere og vanskeligere å skille fra de onde sirklene: maktakkumulasjonen, teknonarkomanien og produksjonspatologien. Et samfunn i vekst er dermed en konstant fare for seg selv og sine omgivelser. Taoistene er ikke redde for å trekke den paradoksale lærdommen av dette – idet de slår fast at enhver som opplever suksess allerede er på vei til sin undergang.

  1. Globaltaoisme

Naturen er også kompetitiv til en viss grad, men konkurransen mellom arter og deres tilpasning til ulike overlevelsesnisjer skjer langsomt. Om enn artenes videreføring forstyrres av uforutsigbare ytre hendelser, som vulkanutbrudd, klimaendringer og meteornedslag, bærer de ikke i seg noe indre eskalerings-prinsipp som ligner på menneskets opphetede historie. Selv parasitter og populasjoner i eksplosiv vekst når sine kritiske grenser og ebber ut i stillferdige og rutinemessige kollapser. Gjentagelsen av artene gjennom tiden har kumulative effekter der artene sprer seg, men i det enkelte habitat synes reproduksjonsprinsippet snarere å stoppe tiden selv. De lengstlevende dinosaurartene gjennomgikk millioner av generasjoner, flere tusen ganger tusen gjentagelser av livsstadiene fra eggklekking til egglegging. Det finnes haier som har overlevd uforandret i over 400 millioner år. Fra en generasjon til en annen overleverer de kun en genetisk kode, som lar dem leve og overleve, gitt at omgivelsene er noenlunde like. Til sammenligning fremstår vår egen art som en nykomling: en talentfull, men uvøren debutant i evolusjonsspillet.

Til forskjell fra så å si samtlige andre arter, overleverer menneskeslekten ikke bare basert på genetikk, men på kulturelle koder, historier og redskaper. I motsetning til de genetiske kopikodene utgjør disse kulturkodene et stadig større materiale. Forvaltningen av dette svulmende kulturmaterialet fører nesten uunngåelig til revisjoner og kulturelle mutasjoner. Selv kulturer som lykkes i en temperering, forstått som en identisk gjentagelse, vil nesten uunngåelig være omgitt av et mer opphetet livsmiljø. Bare ved å inngyte en ekstrem ritualisering av det gamle og en tilsvarende avsmak for alt som er nytt, kan en menneskelig kultur etterligne naturens stabilitet. Amish-folket har forsøkt å stoppe historien i to hundre år. Selv om deres beundringsverdige kooperative jordbruk gjør dem levedyktige, og selv om deres kulturelle verdier – deres Ordnung – beskytter dem mot utenomverdenen, lever denne sjeldne ny-tempererte kulturen på omgivelsenes nåde.

Den mest ekstreme motsetningen til de taoistiske ideal-landsbyene – og deres Amish-varianter i moderne tid – må være drømmen om å kolonisere andre planeter, eller å flykte dit fra jordens klimatiske problemer. For øvrig er det langt fra tilfeldig at månelandingen fant sted som en del av et oppskrudd militært og teknologisk kappløp mellom to imperier, delvis basert på våpenteknologiens siste innovasjoner. Kulturelle fantasier om kosmisk ekspansjon fikk allerede før månelandingen motbør gjennom et av den tidlige miljøbevegelsens slagord: «fix Earth before we leave it». Den verdensreparasjonen man drømte om skulle skje gjennom en ny ydmykhet overfor omgivelsene; et brudd med vekst-kulturen – og en tilbaketrekning til det lokale og gjentagbare; økologisk jordbruk, en moderat livsstil, pasifisme og lokal selvtilstrekkelighet.

Tross sin gode vilje virker den tidlige miljøbevegelsens idealer om å komme tilbake til naturen fortvilet utilstrekkelig når det blir forstått bokstavelig. Problemet er at selv om en tilbake-til-landet-kultur enn er inspirerende som et forbilde, risikerer denne livsstilen å ende opp som et en ren gestus: et mer eller mindre helhjertet Amish-liv, gjennomført av en håndfull romantiske ildsjeler – mens resten av samfunnet dundrer videre mot indre og ytre overoppheting. Den globale feberen kan ikke motvirkes tilstrekkelig gjennom alternativkulturens kalde omslag eller enkeltmenneskers pusteøvelser i historiens fortrøstningsfulle bakevjer. Slaget står i byene og i historiens hovedstrøm.

I kontrasten mellom kald og varm kultur, er den globale oppvarmingen bare et symptom, om enn megetsigende, på et kulturelt system som i seg selv er overopphetet. Den eneste troverdige motsatsen i en gjenoppdagelse av den «kalde», harmoniske og langsomme kulturen på et høyere nivå: globaltaoisme.

En slik ny variant av taoistenes kvietisme, der man setter langsomhet, stabilitet og tålmod i høysetet, er så vanskelig å forestille seg i en urban og kosmopolitisk skala, at den bare skisseres som en vag og utopisk kontrast til dagens tilstand. Et slikt verdenssamfunn ville måtte innebære at sivilisasjonen gradvis vokser seg forbi sin febrilske fase. I et forestilt tilbakeblikk fra en slik fremtidig tidsalder av tålmod og måtehold, vil nåtidens problemer måtte fremstå som barnesykdommer og infantile grenseoverskridelser. De siste århundrenes kulturutvikling vil huskes som til tider fruktbare, men som regel altfor farlige eksperimenter, foretatt i ly av en ungdommelig blindhet og en tvilsom forestilling om en robust natur som garanterer for normaltilstanden. I en globalisert tid der sivilisasjonen er forent og samtidig truer med å ryste seg selv og omgivelsene i stykker, aner vi at kulturens sinnbilde ikke lenger kan være erobring, oppdagelse og stadig hyppigere endring. Likevel vet vi ikke lenger hva alternativet skal være.

Litt etter litt vil langsomheten, tempereringen og den gode gjentagelsen komme tilbake, både som kulturelle praksiser og som verdier.

Drømmene om en kolonisering av universet kan forstås som et symptom på en ekspansjonistisk kultur som har gått tom for ekspansjonsmuligheter. Hinsides denne forvirrede hildringen, der Mars gjøres til et nytt Amerika og der universet sikrer oss den grenseløsheten vi har lært å drømme om, vet vi godt at Jorden – med dens seks velkjente kontinenter – er stedet vi hører hjemme. Gitt vår tilpasningsdyktighet som art, vil menneskene antagelig være her i titusener av år – hundretusener for den saks skyld. Forestillingen om verdens forestående undergang kan kanskje skremme noen til besinnelse, men vel så ofte fungerer den som en simpel flukt fra langtidsperspektivene og utfordringene vi står overfor. Spørsmålet er om vi, i vår hektiske streben etter å leve og overleve, har tatt inn over oss at vi forbereder en jordisk sivilisasjon for de kommende millennier.

  1. Det langsomme tredje årtusen

Det meste av menneskets verden slik vi kjenner den, er blitt bygget i løpet av omkring to hundre år. Om enn vår tids byggverker kan virke aldri så korttenkte og kortsiktige, er det vanskelig å tenke seg annet enn at mye av infrastrukturen som har oppstått i denne perioden vil vare så lenge den globale sivilisasjonen består. Veier, tuneller, demninger og broer fra vår egen tid vil bestå. Vi har blitt vant til å se enorme endringer i løpet av ett menneskes levetid, men relativt til det forrige århundre, er det tenkelig at det tredje årtusen vil kunne fortone seg som en relativ stillstand. Denne nye æraen vil kanskje ta form av en endeløs krise, der det ugjentagbare i vår egen livsform vil manifestere seg i stagnasjon, utarming og selvdestruksjon. Men det som gjenstår og oppstår i denne krisen kan like fullt danne grunnlaget for en hittil uforutsett og langvarig sivilisatorisk blomstringstid. I en slik påholden taoistisk idyll ville den opphetede historien bli husket som et fjernt mareritt – og selv ordet «posthistorisk» vil gradvis miste mening. Litt etter litt vil langsomheten, tempereringen og den gode gjentagelsen komme tilbake, både som kulturelle praksiser og som verdier.

Idet vi uforvarende har bragt planeten ut av en titusenårig postglasial idyll – preget av geohistorisk sett usedvanlig stabile temperaturer – forteller klimatologene oss at vi må forberede oss på et langt mer ustabilt livsmiljø. Dermed vil vi kanskje trenge en konstant tilpasningsdyktighet snarere enn en temperert veltilpassethet. Muligens vil vi forsøke å kjøle ned kloden med ingeniørmessige midler. Om det kulturelle klimaet vil forbli opphetet, ustabilt og uforutsigbart, finnes det samtidig noen håpefulle og forsiktige tilløp til kulturell nedkjøling.

I eskaleringens febertid er vi, tross alle tendenser til det motsatte, i ferd med å lære hvordan verden kan opprettholdes. Læringsprosessen vi har begynt, kan oppsummeres gjennom et par kontraster: De gode sirklenes overskudd av energi, ressurser, oppfinnsomhet og intelligens må investeres i å motvirke de onde sirklenes overproduksjon av gift, avfall, tapere og menneskelig blindhet. Målet blir å vinne tilbake stabiliserte sykluser, sirkler uten vekst eller tap. Spillets natur vil også skifte fra hva James P. Carse i sin lekne kulturteori har kalt «begrensede spill», som spilles for å vinne, til det han kaller «evige spill» – som spilles for å holde spillet i gang.[iv] Når spillereglene endres fra historiens konkurransespill til posthistoriens evighetsspill, vil vi forkaste konkurransesituasjoner som systematisk skaper tapere og vinnere – enten spill-partneren er naturen eller andre mennesker. Tragiske spill med to tapende parter: krig, miljøskader og parasittære fenomener, vil i det lange løp måtte erstattes av symbiotiske vinn-vinn-situasjoner – så langt disse kan finnes.

En posthistorisk innstilt taoist kunne fable ennå videre: I dette nye, lange årtusenet, vil også ambisjonene om å kolonisere verdensrommet bli husket som nok en feberdrøm fra historiens siste faser. Vi vil se stjernene blinke som de alltid har gjort. Kanskje oppdager vi en gang livstegn andre steder i galaksen, men uten å lengte etter videre kontakt. Andre livsformer vil være som røykstrimer fra skorsteinene i en nabolandsby, haner som galer i det fjerne – mens menneskene for lengst er tilfredse med å bli hjemme og høre verdensrommet mumle omkring sin egen planet.

Uansett er det kanskje urettferdig å sette opp romfartens barnlige begeistring for kostbare unødvendigheter som tidssymptom, når disse anstrengelsene tross alt er så små og ubetydelige sammenlignet med forsvarsbudsjettene. I siste instans er det ikke de maniske ekspansjonsdrømmene som er vår tids viktigste patologi, men den paranoide trygghetslengselen, som nedfeller seg i et behov for permanente overtak og vedvarende maktspill.

I de små og mellomstore spillene finnes det vinnere og tapere. I det største globale spillet er det snarere slik at alle vinner eller alle taper. Selv ikke evighetsspillene varer for evig, men kan bare foregå så lenge det finnes spillere. Gevinsten i spillet er å kunne endre omgangen med tiden – fra forgjengelighetens evige død til frembringelsens evige fødsel. Taoismen rommer, sin konservativisme til tross, også innsikten om at naturens natur er forandring. I en kosmisk sammenheng er livet unikt ved sin vilje til å leve, i sin aktive søken etter å fortsette, i sin mangel på likegyldighet og i sin streben etter kontinuitet gjennom fornyelse. I et slikt perspektiv er sivilisasjon og natur det samme.

 

 

[i] I sin originale form lyder sitatet «Nature, to be commanded must be Obeyed» se. Bacon, Francis: Novum Organum, Del 1, § 3

[ii] Distinksjonen utdypes blank annet i et intervju gjengitt i Charbonnier, G. (red.), Conversations with Claude Lévi-Strauss, oversatt av John & Doreen Weightman, Cape, London 1969

[iii] Lao Tzu: Tao Te Ching, kapittel 80.

[iv] Carse, James P., Finite and infinite games, Free Press, New York 1986

 

//

Anders Dunker er professor ved Kulturakademiet og skribent bl.a. i Ny Tid og Le Monde Diplomatique. Denne essay-serien blir realisert takket være støtte fra NFFO.

 

_____________________________________________________

 

KARL OVE KNAUSGÅRD: «Fienden er følelsen av maktesløshet» / Appell, Oslo 2017

/ Foto: Eivind Oskarson

 

Verden er enkel og forutsigbar. Kaster du en ball opp i luften, faller den ned på bakken. Graver du ned en frø i jorda, vokser det opp en blomst. Åpner du en paraply i vinden, vrenges den. Kjører du for fort i en isete sving, glir bilen av veien. Slepper du ut CO2 i atmosfæren, blir lufta varmere. Blir lufta varmere, smelter isen. Smelter isen, stiger vannet. Stiger vannet og blir varmere, oppstår det flere orkaner, oppstår det flere flommer, oppstår det mere tørke. Når det skjer, vil tilgangen på mat bli mindre og dyrearter dø ut.

Verden er enkel og forutsigbar. Gjør vi det ene, skjer det andre.

            Alle vet at det er sånn. Alle vet at mer forbrenning av olje og gass nå vil ødelegge klimaet i framtiden. Alle vet at framtiden tilhører de menneskene som skal komme, ikke oss.

            Så hvorfor vil alle de største partiene på Stortinget bygge ut nye oljefelt? Og ikke bare det, men også bygge dem ut i de rikeste og mest fantastiske men også mest sårbare områdene i nord?

            Verden er enkel og forutsigbar, men virkeligheten er det ikke. I virkeligheten kan man si at utslipp av CO2 ikke gjør noen skade, og bli valgt til president i USA. I virkeligheten kan man si at Norge, som er Europas største eksportør av gass, ikke er med på å ødelegge miljøet, men tvert imot gjør det bedre, siden vi utvinner det fossile brennstoffet på en så ren og god måte, og siden utslippene ikke er vårt ansvar, men ansvaret til de landene som kjøper oljen og gassen av oss. I virkeligheten teller hensynet til arbeidsplasser og til de enorme oljeinntektene mer enn miljøødeleggelser i framtiden.

Og det er lett å forstå. Vi er mennesker og vi tenker først på vårt eget beste, og på det beste for våre nærmeste. Det er menneskelig å være egoistisk, det er menneskelig å være grådig, det er menneskelig å ville ha det bra her og nå. Og det er menneskelig å ville snu seg vekk fra det forferdelige.

Kommer det en dokumentar om nedhoggingen av regnskogen på tv, skifter jeg kanal. Ser jeg en artikkel om dyrearter som dør ut i en avis eller et magasin, blar jeg forbi. Begynner noen på radioen å snakke om smeltingen av pol-isen, vannet som stiger, temperaturen som blir høyere, finner jeg en kanal som sender musikk. Vi står midt oppe i en krise av enorme dimensjoner, og jeg vil altså ikke vite av det. Jeg vil ikke konfronteres med det forferdelige, jeg later som om det ikke finnes, jeg ser ned.

Hvorfor gjør jeg det?

Jeg ser ned fordi jeg føler meg maktesløs.

Og at vi står bak, alle vi som er her i dag, gjennom å kjøre våre biler, gjennom å handle på våre supermarkeder, gjennom å dra på våre ferier til fjerne land, forsterker følelsen av maktesløshet.

For klimakrisen skyldes ikke enkeltpersoner, den skyldes ikke konsernledere eller politikere, den skyldes et samfunnsystem, en kultur som vi alle er en del av – ja, det er det som er oss. Og det er det som gjør det så vanskelig å forholde seg til: mine handlinger er uskyldige og enkle, og dine handlinger er uskyldige og enkle, men summen av dem er ødeleggende. Ingen har ansvaret for det, alle har ansvaret for det.

            Vi tenker kortsiktig fordi vi er en del av en kortsiktig kultur. Vi forverrer klimaet og ødelegger miljøet fordi vi bare har oss selv for øye. I steden for å se liv, ser vi ressurser. Istedenfor å se eksistensiell rikdom ser vi økonomisk fortjeneste. Denne innsikten, at et helt system og en hel kultur må forandres, er med på å forsterke håpløsheten. Hvem skal gjøre det? Og hvordan?

            Det er ikke sånn at oljeindustrien er fienden. Det er ikke sånn at politikerne er fienden. Oljeindustrien og politikerne er også oss, vi er alle i samme båt, vi lever alle i den samme verdenen. Og det ligger et håp i den tanken. Hvis det finnes vilje til forandring i meg, hvis det finnes vilje til forandring i deg, hvis det finnes vilje til forandring i alle som er her i dag, da finnes den samme viljen overalt. Det gjelder bare å samle den. Det gjelder bare å ikke se ned.

            Politikerne er valgt for å løfte blikket, politikere er valgt for å se bort fra de kortsiktige gevinstene og tenke fram i tid. Rammene for det velferdsamfunnet vi fortsatt lever i, ble en gang til på den måten, gjennom at politikerne tok beslutninger som ikke endret noe på kort sikt, men som en dag ville gjøre det.

            I USA åpner Trump opp kullgruvene igjen, i Norge vil de ledende politikerne våre altså åpne opp nye oljefelt. Det er en skam for politikerne, og det er en skam for Norge. Norge er et av verdens rikeste land, og det eneste motivet for å bygge ut nye oljefelt, er mere penger. Det er grådighet. Det er feighet. Og det er også dumhet, for med alle de ressursene vi har i dette landet, kunne vi ha tatt ledelsen i arbeidet for en renere verden, vi kunne ha pøst inn penger fra den enorme formuen vi har i forskning på miljøvennlig energi, vi kunne ha blitt et foregangsland. Hvis ikke vi, med all vår rikdom og velstand, kan ta det steget, hvem skal kunne gjøre det da?

            Fienden er følelsen av maktesløshet, at vi befinner oss i et system som er uforanderlig og som fortsetter i samme retning uansett hva vi gjør. Men det er en tankefeil, for systemet er oss. Samfunnet er du og jeg. Makten er vår. At politikerne ser ned, behøver ikke bety at vi også skal gjøre det. Stemmer mange nok på partiene som går mot utbyggingen av nye olje- og gassfelter i nordområdene, vil den bli stoppet. Stemmer mange nok på partiene som forstår at klimaendringene og miljøødeleggelsene er det største problemet i vår tid, vil politikken måtte dreie. For verden er enkel og forutsigbar: gjør vi det ene, skjer det andre.

 

/

Denne appellen holdt Karl Ove Knausgård under den store Vendepunkt-demonstrasjonen i Oslo lørdag 2. september 2017. Klimaaksjonen takker forfatteren for at vi får dele teksten!

 

____________________________________________________

 

DET ER FOR SENT

Av Arne Johan Vetlesen / Foto: Sigurd Hverven 

Hva vil de som lever om femti år tenke om veivalgene vi gjør i dag?

   Filosofen Tim Mulgar stiller spørsmålet i boken Ethics for a Broken World. Han svarer at særlig to ting vil fortone seg som ubegripelig: At myndighetene tillot folk å fortsette med deres klimaødeleggende atferd selv lenge etter at kunnskapen om dens skadevirkninger var etablert. Og at det var fritt frem for såkalte «klimaskeptikere» å spre deres feilaktige budskap basert på benekting av fakta. Mulgan knytter det han kaller overflodssamfunnets manglende evne til å styre unna varslet kollaps til dets insistering på at det individuelle gode gis forrang fremfor fellesskapets. Et av sitatene fra dette samfunnets kortvarige glansperiode som gir mest hoderisting, lyder: «Det finnes ikke noe slikt som et samfunn.»

   I epoken Mulgan beskriver som vår, ble den nålevende generasjonen mennesker gitt forrang fremfor senere- Likeledes med klodens ressurser. Når kapitalismen praktiserte slik «diskontering», het det seg at den bare uttrykte menneskenaturens iboende tilbøyelighet til å prioritere nåtid fremfor fremtid. Samfunnets institusjoner skulle speile dette; det ville ikke være demokratisk flertall for å motvirke det. Epoken var preget av optimisme, især teknologisk sådan; enhver ny generasjon ville få det bedre enn de forutgående.

   Det er vanskelig å la være å bruke ord som «vanvittig» og «perverst» om et samfunn som med åpne øyne tillot fortsatt praktisering av en livsstil som naturvitenskapen advarte mot som selvdestruktiv, ja i siste instans suicidal. Etter at Mulgan skrev sin bok for seks år siden, har perversiteten fått en omdreining han ikke forutså: alle referanser til klimaendringer i de relevante departementene i USA er beordret fjernet av presidenten. I stedet for at benekting sensureres som livsfarlig, erobrer benekterne maktens tinder og gjør seg til forbydende part overfor vitenskapen.

   Man kan tenke at USA under Trump for ettertiden vil fremstå som et særtilfelle av klimapolitisk idioti og at et land som Norge vil fremstå som ansvarlig i sammenligning. Den gang ei. En studie fra Oil Change International slakter regjeringens vedtak om oljeutvinning i Barentshavet: utvinningen er uforenlig med Parisavtalens mål, signert av Norge, om å bremse den globale oppvarmingen. Studien påpeker den frapperende kognitive dissonansen mellom dette faktumet, knyttet til at Norge er Europas største eksportør av fossilt drivstoff, og landets selvbilde som ledende aktør i klimasaken.

   Et av Erna Solbergs viktigste argumenter mot et regjeringsskifte er at det vil «sette tusenvis av oljearbeidsplasser i fare». Dette fordi Støre kan måtte støtte seg til småpartier som går mot utvinningsplanene i Barentshavet.

   Kanskje behøves ikke perspektivet fra en fremtidig generasjon for å få øye på det perverse ved den klimapolitikken som Solberg og Støre faktisk er enige om. Hensynet til arbeidsplassene for en nålevende generasjon, innen en sektor som lenge har fått forårsake klimaendringer som truer livet på kloden, gis entydig forrang. En generasjonens «rett» til å fortsette en næringsvei og livsstil som setter etterslektenes livsmuligheter på spill, fremstilles som trumf: ikke som det dårligste kortet på hånden, men som det beste.

  Insisteringen på å praktisere generasjonsegoisme og kortsiktighet satt i økonomisk og politisk system seiler under optimismens flagg. Men for en optimisme som viser seg livsfarlig i sine konsekvenser, er dagene talte. Det er for sent å slutte seg til dens budskap om at alt vil ordne seg, at vi ikke trenger endre på noe av betydning, at et grønt skifte basert på teknologisk fix er like rundt hjørnet og at vekst fremdeles er både realistisk og klimavennlig, bare vi passer på å gi den prefikset grønn.

     Vi trenger ikke ty til Mulgans tenkte fremtidståsted for å slå fast at nåtidens selverklærte optimister i epoken etter oss vil fremstå med et hovedansvar for at verden skjøv påkrevde strukturendringer foran seg, alltid foran seg, med de katastrofale følger vitenskapen først advarte mot ville komme, dernest dokumenterte hadde inntruffet. Når Solberg og Støre kappes om å være flinkest til å ha «to tanker i hodet», nemlig fortsatt vekst og avverging av klimaendringer, så har de ikke det. De har bare en, nemlig den første. Og for den er tiden ute.

 

__________________________________________________________________

Karin Moe: CO2-mangel

Foto: Lone Fingann Stol

 

Trygve Refsdals kronikk i Klassekampen 7.august blei ein augneopnar. Endeleg skjøna eg kvifor eg måtte ut av dei telemarkske skogar. I eit dalføre med storskog på begge åskantar og med hurtigveksande lauvskog i hestehagen nedfor huset og eigen skogteig like ved, enda eg sommarstid i akutt mangelsjukdom. Det gjekk greit om veten (vinteren) då vedrøyken låg lifleg over bygda. Ikkje visste eg st det var mangel på CO2 som plagde meg. Like fullt gjekk eg til mottiltak, utan å vita kor vislege desse var. Ikkje med skallen, men med denne totalt politisk ukorrekte kroppen som eg heng ilag med. Eg fekk hyrt inn Holtekarane med motorsag og vedkappar og fylt opp vedskjulet med CO2-lagra bjørk og furu. Skogteigen blei òg snøydd. 

Dagleg søkte eg ikkje lenger skogens ro, neidå ikkje. Eg trampa den bratte og svingete riksvegen opp Brunkebergbakkane. Ikkje for å koma i form. Då kunne eg jogga Dampedalen og klyvd opp frå Flatin. Neidå, eg peste på og saug inn og lepja i meg CO2. Eg var i akutt mangel av CO2. Og i ein tilstand av overoksydasjon som ikkje ville avhjelpast med antioksidantar, in natura eller på boks. Der var for mykje såkalla frisk luft. Eg visste det berre ikkje. Lauvtre og storskog fòr med godsakene i eit grønsvær som tok pusten frå meg. Woody Allan har rett: «Don’t trust air you can’t see.»

Vel oppe i Brunkeberg var det å få i seg H2O. Og etter ein drøs i bua til Kjetil sjangla eg ned bakkane i lykkerus. Komplett antioksydert og CO2-regulert: «Han hjelper i brattaste bakkar.» (Trygve Bjerkrheim) Kva fekk eg ikkje unna av slått og bærplukk og vedløding. Same reaksjon når eg hadde vore på odde jobbar i Oslo og sove for ope vindauge og djuplagra CO2. Heim til storskogen kom eg høg på energi. Eg kunne vaska ned huset og mala ein låvevegg før eg trødde salmane mine på orgel og somna i vinglaset.

Så les eg i Refsdals framifrå kronikk at landets 13 oljeministrar – villmenn! har drive rovdrift på CO2 med utvinning av fossilt brensel langt over Stortingets vedtak. Og uttak av naturgass tre gonger over verdsgjennomsnittet. Har dei ingen viten eller tanke hatt for framtidig mangel på den teknologisk uerstattelege nyttegassen CO2 for fotosyntese og som grunnlag for liv og all matproduksjon? Ikkje nok med at me i beredskapsplanar og praksis manglar matlager, altså odla mat, me manglar forsyne meg ei forsvarleg, langsiktig forvalting av CO2-ressursane. Politikarane i oljo kan ta maten frå komande generasjonar. Kroppen syd av vreide over slik øyande kunnskapsløyse.

Med kutt i oljeutvinninga kan politikarane skapa ei vinn-vinn stode: oppnå 2 graders-målet o g forvalta og lagra CO2 ressursane for framtida..

   Eg er 100 % usamd med hypokonderdoktor Wilhelmsen: Ikkje lytt til kroppens signal. Utan kroppens visdom ville eg aldri kome meg til Karmøy, der folk flest har familiebil, elbil og amcar. Sol, vind, H2O og CO2 er i balanse. Her er liv laga. Slik fekk eg restarta skrivinga.

     Det er sikkert ikkje alle like glade for.

                                                                          

/

Denne artikkelen er fra Karin Moes spalte «Sidesleng» i Klassekampen den 21.august 2017.

 

_________________________________________________________________________

 

Skogens uro / Eivind Myklebust

Mange hadde måla ein skog. Likevel måla Edvard Munch ein furuskog.

Tre tømmerstokkar ligg i kryss over kvarandre på eit av måleria Karl Ove Knausgård har valt ut til utstillinga «Mot skogen» på Munchmuseet. Den øvste, gule tømmerstokken stikk seg ut midt i biletet. Den ligg kvista og utan bark, og dreg blikket til seg, før den fører auga våre vidare inn mellom dei stolte furene som framleis held stand. «Den gule tømmerstokken» (1912) vil oss sikkert ingenting, slik Knausgård skriv om eit anna av Munchs skogsmåleri i utstillingskatalogen: «Hvis det kommuniserer, så kommuniserer det slik som trærne kommuniserer. Uten et ord, gjennom sitt nærvær, gestaltet gjennom sin form […]. Trærne er trær, skogen er skog, og dette maleriet er et bilde av dem. Maleren som har malt det, gjør det nesten selvløst, det er som om han maler på skogens premisser».

Likevel viser måleriet oss noko anna enn berre trea og skogen dei står eller ligg i: Det gule i tømmerstokken vitnar nettopp om mennesket som har tatt seg inn i skogen for å gjere nytte av den. Om Munch har måla på skogens premiss, må det også leggjast til at desse premissa gjennom fleire hundreår har vore uløyselege frå menneskeleg bruk og misbruk – frå lover og reguleringar, mål og motiv.

Perspektivet i biletet synest å stadfeste det. Når eg byrjar å bevege meg i museumsrommet på Munchmuseet, oppdagar eg raskt at det nettopp er den gule tømmerstokken som styrer det eg ser, som held meg fast i sitt perspektiv. Eg ruslar frå venstre til høgre kant av biletet, men blikket mitt maktar ikkje rive seg laus frå stokken, det glid framleis inn langs stammen, inn mot det same punktet djupare inne i skogen. Vi er fanga i vårt eige blikk, synest biletet å demonstrere, eller som Knausgård kanskje meir oppløftande formulerer det: «Verden oppstår i blikket vårt, hele tiden. Den er ikke, den blir til».

 

Skogens ro

Eg gjekk ein tur på stien i sommar, ikkje så mykje for å søkje skogens ro som for å få utløp for ei rastløyse som jamleg byggjer seg opp i meg. Difor gjekk eg raskt, nokre vil kalle det jogging, medan eg høyrde på podcast, slik eg meir enn gjerne gjer også på skogstur, om det er dit tankane mine blir dregne nett den dagen. Dette kan provosere enkelte, har eg merka meg, i alle fall om ein snakkar høgt om det. Jamleg høyrer eg ekkoet frå Henry David Thoreau: «Hva har jeg i skogen å gjøre hvis jeg tenker på noe som er utenfor skogene?»

For meg er det uklårt kvifor grensa rundt skogen også må vere ei grense rundt tankane mine, og svaret på Thoreaus spørsmål er openbert: Eg skal tenkje vidare på det eg vanlegvis tenkjer på, og halde fram med å blande tankane mine saman med andre sine tankar. Eg hugsar framleis ein dagsmarsj gjennom ein av dei lengste dalane i heimtraktene mine for snart ti år sidan, med Carsten Jensens «Vi, de druknede» på øyrene. Eg har klove langs ein fjellrygg ein heil ettermiddag med Frank Rossavik sin fornøyelege biografi om Einar Førde i hovudet. I sommar har eg vore i USA i 50-åra og i Russland i 1917 medan eg har stavra meg frå tareblad til tinderad på Søre Sunnmøre. Ein stad på vegen slepp eg øyrepluggane ut, lèt forteljaren fortelje for seg sjølv i nokre sider, og fyller munnhòla med vatn som klukkar like fint gjennom kroppen min som det gjer i elva som renn vidare ned gjennom fjellsida.

Og så gjekk eg altså ein tur langs stiane i Nordmarka, og høyrde på ei av sommarsendingane frå NRK P2, der forfattar og naturskribent Torbjørn Ekelund fortalde mykje interessant om å gå. Ekelund høyrer også på podcast når han går i byen eller langs landevegen… men aldri når han går i skogen, legg han til, med djupt alvor i røysta. Eg ser for meg P2-lyttarar i bygd og by nikke andektig ved kjøkkenborda.

 

Skogens rom

«Hvorfor skal skogens venner ha et så opphøyd tonefall?» spør Kerstin Ekman heilt mot slutten av «Herrene i skogen» (2007), det store og kloke livsverket hennar om skogen. I ei rekkje essay legg Ekman fram kunnskap ho har samla på mange og lange vandringar, både i skogen og i bøkene. Ho fortel skogens kulturhistorie og namngir det som veks og lever i skogen, for å gjere oss fortrulege med det, slik at vi kan kjenne uro for det. Samstundes er ho varsam med å skilje skogen ut og sondre den av frå det livet vi lever til vanleg.

Gjennom lange strekk i historia har skogen nettopp vore skild ut frå det menneskelege rommet, anten som noko mørkt og magisk eller som noko opphøgd og heilagt. Draumen om skogen har alltid vore paradoksal. På den eine sida har vi drøymd om å overvinne mørket og avdekkje skogen, om å kontrollere den for å gjere oss nytte av den. På den andre sida har vi drøymd om å kunne vende attende til skogen i den urørte tilstanden den var i før mennesket fekk herredømme over den: «Tanken er at siden det ikke finnes grenser for hva vitenskapen og teknologien vår kan klare, kan vi overliste naturen. Samtidig synes vi at vi bør vende tilbake til den, for da blir vi bedre og friskere. For å komme oss vekk fra tvisynet og tankeforvirringen vår, går vi ut i naturen. Da betyr ordet natur et vakkert landskap eller et grøntareal, ikke jordskjelvrammede pakistanske fjell eller saltørkener i Utah».

I boka viser Ekman at det er vi som har laga skogens rom, slik vi kjenner det i dag. I alle fall sidan tidleg mellomalder har skogen vore «en økonomisk ressurs og gjenstand for grensetrekninger og uendelige tvister om grenseskiller og eierforhold», skriv ho, og avviser såleis førestillinga om at det eigentleg finst noko å vende attende til – i beste fall eit eventyr. For ei tid tilbake sidan byrja Naturvernforbundet å bruke nettopp omgrepet «eventyrskog» om den skogen som aldri har vore flathogd, men berre plukkhogd. Eventyrskogen er såleis framleis ueinsarta og variert, og ifølgje Naturvernforbundet har den difor ein «særlig høy opplevelsesverdi».

 

Edvard Munch: Knudret trestamme i snø, 1923. Olje på lerret. / Foto: Ove Kvavik. Foto ©: Munchmuseet

Skogens uro

Omgrepet «eventyrskog» vitnar om arven frå romantikken i naturvernsrørsla. Denne arven blir støtt brukt, av profittorienterte politikarar og eigarar, for å lage billige motargument mot det naturvernarane argumenterer for. Seinast i slutten av juni gjekk Naturvernforbundet til aksjon for å stoppe bygginga av ein planlagt skogsbilveg som skal gå frå Sørkedalen til Lommedalen, tett inntil naturreservatet Krokskogen i Nordmarka. Aksjonen kan bli endepunktet for ein fire år lang debatt, der Asker og Bærums Budstikke har kalla Naturvernforbundets argument for «romantiske marka-ønsker» på leiarplass. Til ei kvar tid pressar førestillingar om det «økonomisk nødvendige» – eller, litt mildare, det «økonomisk forsvarlige» – mot grensene rundt slike område. Det kjennest som ei uunngåeleg følgje av at små skogslommer gjennom lang tid er gjort til sekulære katedralar og overlate det som ligg utanfor dei verna områda til utvinning i stor skala.

Måten vi organiserer samfunnet utanfor skogen, legg føringane for korleis vi organiserer det som ligg innanfor. Unntaka er også regelen, og så lenge det er slik, er skogen ein stad som bør fylle oss med uro så vel som ro. Det er sjølvsagt måten vi har gjort oss til herrar over skogen som bør vekkje størst uro og tvinge fram flest sjølvkritiske blikk i spegelen. Men også draumen om å vende attende til skogen er med å halde blikket vårt fanga mot ei framtid som allereie er forbi.

Ekman har ein gammal kano som heiter Henry David Thoreau. Sjølv om både kanoen og romantikaren Thoreau har vist henne veg i skogsriket gjennom mange år, fortel ho at dei belærande sidene ved Thoreaus utfall mot sivilisasjonen, har stige tydelegare fram for henne i seinare år. No er Ekman varsam med å avskrive heilt skogseremitten sine innsikter, slik det tidvis har vore på moten å gjere: «I would bet that fewer Americans have read Walden than have heard that Thoreau’s mother did his laundry», skriv Jedediah Purdy i ein artikkel om Laura Dassow Walls’ nye biografi om Thoreau. Ekman takkar Thoreau og romantikarane for å ha lært oss å sjå villmarka som noko anna enn utriveleg og trugande, men skal ein få med seg folk, seier ho, må ein føresetje sivilisasjonen. Ein kan ikkje ta avstand frå den, slik Thoreau ofte gjer, trass i at han truleg sette pris på klesvasken. Då blir det eit spørsmål om kva slags sivilisasjon som held mål for dei måla ein må setje seg. Det går føre seg ei uroleg leiting etter løysingar hos Ekman. Essaya hennar er ikkje berre forsøk på å forstå kva skogen har vore, men også kva den kan bli.

 

Eit tre og eit anna

Om verda blir til i blikket vårt, slik Knausgård skriv om Munchs måleri, så vil Ekman få oss til å bruke dette blikket og lære oss å sjå: «For virkelig å se må man studere bakken like oppmerksomt som en fanget karoliner i Tobolsk leste Bibelen». Naturen er ikkje ro og orden, «den er uforutsigelig og må finleses slik karolineren leste Paulus’ brev for å finne den smale veien til frelse. Og finnes det ingen frelse i vår sivilisasjons dilemma, så finnes i alle fall fremdeles alt det jeg ser, og da har skogen og engen fått et øye». Eg trur det er mykje å lære av Ekmans tvisyn på mennesket sitt forhold til skogen, og i vidare forstand til naturen. Skogshistoria hennar viser korleis det menneskelege blikket på naturen har endra seg, gong på gong, og i tida for enorme og øydeleggjande klimaomveltingar og ufattelege trugsmål mot artar av alle slag, kan det foranderlege i dette blikket også vere til trøst.

Det gir i alle fall håp om at vi kan leggje merke til dei andre furene i Munchs måleri, dei som ser ganske einsarta ut, og som ikkje skin like gyllent mot oss eller dreg oss like forlokkande til seg som den gule tømmerstokken, men som er meir varige og såleis meir varierte i det lengste løpet. «One tree is like another tree, but not too much», skriv den amerikanske poeten Mary Oliver i essayet «Upstream»: «More or less like people – a general outline, then the stunning individual strokes. Hello Tom, hello Andy. Hello Archibald Violet, and Clarissa Bluebell. […] And in reply its thousands of leaves tremble!»

 

//

Eivind Myklebust er kritiker i Bokmagasinet, Klassekampen. Denne essay-serien blir realisert takket være støtte fra NFFO.

___________________________________________

 

Maja Lunde: Die Geschichte der Bienen

tao

Bezirk 242, Shirong, Sichuan, 2098

 

Wie verwachsene Vögel balancierten wir auf unseren Ästen, das Plastikgefäß in der einen Hand, den Federpinsel in der anderen. Langsam, so vorsichtig ich konnte, kletterte ich aufwärts. Im Gegensatz zu vielen anderen Frauen im Arbeitsbezirk eignete ich mich nicht für diese Aufgabe, ich war nicht zierlich genug, meine Bewegungen waren oft zu fahrig, mir fehlte die nötige Feinmotorik. Ich war nicht geschaffen dafür, und trotzdem musste ich jeden Tag hier sein, zwölf Stunden am Stück.

Die Bäume waren ein Menschenleben alt, ihre Äste zerbrechlich wie dünnes Glas, sie knackten unter unserem Gewicht. Vorsichtig drehte ich mich, um meinem Baum keinen Schaden zuzufügen. Ich stellte mein rechtes Bein auf einen noch höhergelegenen Ast und zog das linke behutsam nach, bis ich endlich eine sichere Arbeitsposition gefunden hatte, unbequem, aber stabil. Von hier aus erreichte ich auch die obersten Blüten.

Das kleine Plastikgefäß war gefüllt mit dem luftigen, leichten Gold der Pollen, das zu Beginn des Tages exakt abgewogen und an uns verteilt wurde, jede Arbeiterin erhielt genau die gleiche Menge. Nahezu schwerelos versuchte ich, unsichtbar kleine Mengen zu entnehmen und in den Bäumen zu verteilen. Jede einzelne Blüte sollte mit dem kleinen Pinsel bestäubt werden, der aus eigens zu diesem Zweck erforschten Hühnerfedern hergestellt worden war. Keine künstliche Faser hatte sich als so effektiv erwiesen. Das hatte man wieder und wieder getestet, in meinem Bezirk hatte man dafür genügend Zeit gehabt. Hier war diese Tradition nämlich schon über hundert Jahre alt, die Bienen waren bereits in den 1980er Jahren verschwunden, lange vor dem Kollaps. Die Pflanzenschutzmittel waren schuld gewesen, und wenige Jahre später, als die Pestizide nicht mehr verwendet wurden, kehrten die Bienen zurück, doch zu diesem Zeitpunkt hatte man bereits mit der Handbestäubung begonnen. So erzielte man bessere Ergebnisse, auch wenn für diese Arbeit unglaublich viele Menschen benötigt wurden, viele, viele Hände. Doch dann, als der Kollaps schließlich kam, hatte mein Bezirk einen Wettbewerbsvorteil. Es hatte sich gewissermaßen ausgezahlt, dass wir unsere Natur so sehr verunreinigt hatten. Weil wir Vorreiter in Sachen Umweltverschmut- zung gewesen waren, wurden wir später zu Vorreitern der Handbestäubung. Ein Paradox hatte uns gerettet.

Obwohl ich mich so weit wie möglich streckte, blieb die Blüte ganz oben außerhalb meiner Reichweite. Ich war kurz davor, aufzugeben, doch ich wusste, dass mir dann Strafe drohte, also versuchte ich es noch einmal. Uns wurde der Lohn gekürzt, wenn wir die Pollen zu schnell oder zu langsam aufbrauchten. Das wahre Ergebnis unserer Arbeit blieb zunächst unsichtbar. Wenn wir am Ende des Tages von den Bäumen herabkletterten, war unser Einsatz nur durch rote Kreidekreuze auf den Stämmen erkennbar, im Idealfall bis zu vierzig am Tag. Erst wenn es Herbst wurde und die Äste schwer waren vom Obst, zeigte sich, wo gute Arbeit geleistet worden war. Doch da hatten wir meistens schon vergessen, wer welche Bäume bestäubt hatte.

Heute war ich auf Feld 748 eingesetzt. Wie viele es ins- gesamt waren, wusste ich nicht, aber meine Gruppe war eine von hunderten. In unseren beigefarbenen Arbeitsanzügen glichen wir einander wie die Bäume und hingen bei der Arbeit so dicht beieinander wie deren Blüten. Niemals allein, immer zu einer Traube gedrängt, ob hier oben in den Bäumen oder unten entlang des Pfades, wenn wir von einem Feld zum nächsten zogen. Nur in unseren kleinen Wohnungen hatten wir einige wenige Stunden am Tag für uns. Das übrige Leben fand hier draußen statt.

Es war still. Während der Arbeit durften wir nicht miteinander reden. Nur unsere vorsichtigen Bewegungen in den Bäumen waren zu hören und hin und wieder ein leises Räuspern oder Gähnen oder das Reiben der Arbeitskleidung an den Stämmen. Manchmal gab es auch einen Laut, den wir hassen gelernt hatten – ein Ast, der knackte und schlimmstenfalls sogar brach. Davon abgesehen machte nur der Wind Geräusche, wenn er durch die Zweige fuhr und über die Blüten strich oder durch das Gras auf dem Boden raschelte.

Er wehte von Süden her, aus Richtung des Waldes. Im Gegensatz zu den weißblühenden Obstbäumen, die noch kein Laub trugen, wirkte der Wald dunkel und ungezähmt, und schon in wenigen Wochen würde er eine noch üppigere, grüne Mauer bilden. Wir gingen nie hinein, hatten dort nichts zu erledigen. Und neuerdings gab es Gerüchte, dass er gerodet werden sollte, um einer neuen Plantage Platz zu machen.

Jetzt summte aus Richtung des Waldes eine Fliege heran, ein seltener Anblick, so wie ich schon seit Tagen keine Vögel mehr gesehen hatte, auch sie waren weniger geworden. Sie machten Jagd auf die wenigen Insekten, die es noch gab, und hungerten ansonsten wie der Rest der Welt auch.

Ein Geräusch durchschnitt die Stille. Es war die Pfeife, die von der Baracke der Aufseher herüberdrang, das Signal zur zweiten und letzten Pause des Tages. Erst jetzt fiel mir auf, wie trocken meine Zunge war.

Wie eine zusammenhängende Masse glitten die anderen Arbeiterinnen und ich von den Bäumen hinab. Meine Kolleginnen unterhielten sich. Kaum war es erlaubt, setzte ihr wildes Plappern ein, als hätte man einen Schalter umgelegt.

 

/ Photo: Gideon Pisanty/ Wikimedia Commons

 

Ich blieb stumm und konzentrierte mich ganz darauf, langsam nach unten zu gelangen, ohne einen Zweig abzubrechen. Es gelang mir. Pures Glück. Ich war tollpatschig und schwerfällig, ich hatte lange genug hier durchgehalten, um zu wissen, dass ich diese Arbeit nie richtig gut be- herrschen würde.

Auf dem Boden neben dem Baum stand meine Trinkflasche aus zerkratztem Metall. Ich griff danach und trank in gierigen Zügen. Das Wasser war lauwarm, es schmeckte nach Aluminium, weshalb ich weniger trank, als ich gebraucht hätte.

Zwei weißgekleidete junge Männer aus der Verpflegungseinheit teilten rasch die wiederverwendbaren Dosen mit der zweiten Mahlzeit des Tages aus. Ich blieb für mich, lehnte mich mit dem Rücken an den Baumstamm und öffnete meine Dose. Diesmal waren Maiskörner in den Reis gemischt. Ich probierte davon. Wie immer war das Essen ein wenig zu salzig und mit künstlich hergestelltem Chili und Soja gewürzt. Fleisch hatte ich schon lange nicht mehr gegessen. Für den Anbau von Tierfutter brauchte man große Flächen urbaren Bodens, und noch dazu mussten viele der traditionellen Futterpflanzen ebenfalls bestäubt werden. Das war die Mühe unseres aufwändigen Handwerks nicht wert.

Die Dose war leer, bevor ich satt war, und ich stand auf und stellte sie wieder in den Sammelkorb. Ich konnte meinen Körper nur schwer ruhig halten und joggte auf der Stelle. Meine Beine waren müde, aber trotzdem steif, und sie kribbelten, weil sie dort oben in den Bäumen so lange in starren Positionen ausgeharrt hatten.

Doch die Bewegung brachte keine Besserung. Ich sah mich verstohlen um, keiner der Aufseher beachtete mich. Rasch legte ich mich auf den Boden, um meinen schmerzenden Rücken auszustrecken.

Ich schloss für einen Moment die Augen und versuchte, die Stimmen der anderen Frauen aus meiner Gruppe auszublenden, doch ich hörte, wie ihr Geplauder stetig anschwoll und wieder abflaute. Wo kam dieses Bedürfnis nur her, warum mussten immer alle gleichzeitig reden? Das war schon so gewesen, als wir kleine Mädchen waren. Stunde um Stunde mit Gesprächen, deren Themen immer nur den kleinsten gemeinsamen Nenner bildeten, bei denen man nie etwas vertiefte, es sei denn, die Person, über die man sprach, war gerade nicht anwesend.

Ich dagegen zog Gespräche unter vier Augen vor oder gar keine Gesellschaft, bei der Arbeit oft Letzteres. Und zu Hause hatte ich Kuan, meinen Mann. Allerdings waren es auch nicht unbedingt ausschweifende Unterhaltungen, die uns miteinander verbanden. Kuan lebte immer im Hier und Jetzt, er strebte nicht nach Wissen, trachtete nicht nach mehr. Aber in seinen Armen fand ich Ruhe. Außerdem hatten wir unseren dreijährigen Sohn Wei-Wen, über ihn konnten wir reden.

Als mich das Geschnatter der anderen Frauen schon fast in den Schlaf gewiegt hatte, setzte es abrupt aus. Alle waren verstummt.

Ich setzte mich auf. Die anderen reckten ihre Köpfe. Über den Pfad kam ein Tross auf uns zu.

Es waren Kinder, nicht älter als acht Jahre, viele kannte ich aus Wei-Wens Schule. Alle trugen die gleichen Arbeitskleider, dieselben synthetischen, beigefarbenen Anzüge, die auch wir trugen, und eilten in unsere Richtung, so schnell ihre kurzen Beine sie trugen. Zwei erwach- sene Begleiter hielten die Gruppe zusammen, einer ging an der Spitze, der andere am Ende des Zuges. Beide hatten durchdringende Stimmen, mit denen sie die Kinder ständig zur Ordnung riefen. Sie schimpften jedoch nicht, sondern erteilten ihre Anweisungen voller Wärme und Mitgefühl. Denn auch wenn die Kinder noch nicht ganz verstanden hatten, wohin sie unterwegs waren, die Erwachsenen wussten es.

 

Die Kinder gingen Hand in Hand, ungleiche Paare, große und kleine, die ältesten passten auf die jüngsten auf. Ihr Gang war holperig und ungeordnet, aber sie hielten sich fest an den Händen, als wären sie zusammengeleimt. Vielleicht hatte man ihnen strengstens befohlen, einander auf keinen Fall loszulassen.

Ihre Blicke waren auf uns und auf die Bäume gerichtet. Es waren neugierige Blicke, einige kniffen die Augen zusammen und legten den Kopf schief, als wären sie zum ersten Mal hier, obwohl sie alle in diesem Bezirk aufgewachsen waren und nie eine andere Natur kennengelernt hatten als diese endlosen Reihen von Obstbäumen vor der Dunkelheit des verwilderten Waldes im Süden. Ein kleines Mädchen betrachtete mich lange mit ihren großen, engstehenden Augen. Sie blinzelte einige Male, dann schniefte sie heftig. An der Hand hielt sie einen mageren Jungen. Er gähnte laut und ungeniert und ohne die Hand vor den Mund zu halten, nicht ahnend, dass sich sein Gesicht zu einem einzigen riesigen Schlund verzog. Er gähnte nicht aus Langeweile, dafür war er zu jung. Wahrscheinlich hatte ihn die Mangelernährung müde gemacht. Ein dünnes, hochgewachsenes Mädchen führte einen anderen kleinen Jungen. Er atmete schwer und mit offenem Mund, er hatte wohl eine verstopfte Nase. Das Mädchen schleifte ihn hinter sich her, während sie ihr Gesicht in die Sonne streckte, blinzelte und die Nase kräuselte, sie hielt den Kopf immerzu in derselben Position, als wollte sie sich bräunen oder neue Kräfte tanken.

Sie kamen jedes Jahr, die neuen Kinder. Aber waren sie schon immer so klein gewesen? Waren sie jünger geworden? Nein. Sie waren ungefähr acht Jahre alt. Wie immer. Gerade mit der Schule fertig geworden. Oder was man als Schule bezeichnete … Die Kinder lernten die Zahlen und einige Schriftzeichen, davon abgesehen war die Schule aber nur eine Form der kontrollierten Verwahrung. Der Verwahrung und Vorbereitung auf das Leben hier draußen. Die Kinder lernten, lange stillzusitzen. Und ihre Feinmotorik wurde geschult, ab einem Alter von drei Jahren knüpften sie Teppiche. Die kleinen Finger eigneten sich zur Fertigung raffinierter Muster ebenso hervorragend wie zur Arbeit hier draußen auf den Feldern.

Jetzt passierten die Kinder uns, richteten die Blicke wieder nach vorn auf die nächsten Bäume und gingen zu einem anderen Feld weiter. Der zahnlose Junge stolperte, aber das große Mädchen hatte ihn so fest im Griff, dass er nicht fiel.

Dann verschwanden die Kinder weiter den Hang hinab und zwischen den Bäumen.

»Wo kommen die hin?«, fragte eine Frau aus meinem Team.

»Sicher zu Feld 49 oder 50«, antwortete eine andere.

»Da haben sie bislang noch nicht angefangen.«

Mein Magen krampfte sich zusammen. Auf welches Feld sie genau kamen, spielte doch keine Rolle. Es ging darum, was sie dort machen mussten.

Die Pfeife ertönte ein zweites Mal. Wir kletterten wieder nach oben, ich bewegte mich langsam, aber mein Herz raste. Nein, die Kinder waren nicht jünger geworden. Es war der Gedanke an Wei-Wen, der mich das glauben ließ. In fünf Jahren war er acht. In nur fünf Jahren war er an der Reihe. Hier draußen waren seine fleißigen Hände mehr wert als irgendwo sonst. Seine kleinen Finger waren bereits feinjustiert für diese Art von Arbeit.

Achtjährige an diesem Ort, tagein und tagaus, steif gewordene kleine Körper in den Bäumen. Nicht mal eine Kindheit war ihnen vergönnt, wie mir und meiner Generation, denn wir hatten in die Schule gehen dürfen, bis wir fünfzehn gewesen waren.

Es war kein Leben.

Meine Hände zitterten, als ich das Plastikgefäß mit dem wertvollen Staub anhob. Wir müssten alle arbeiten, lautete die Parole, um uns zu ernähren, damit die Nahrung angebaut werden könne, von der wir lebten. Alle sollten einen Beitrag leisten, selbst die Kinder. Denn wer brauche schon Bildung, wenn die Kornvorräte zur Neige gingen? Wenn die Rationen jeden Monat schrumpften? Wenn man abends hungrig ins Bett gehen müsse?

Ich drehte mich um, damit ich auch die Blüten in meinem Rücken erreichen konnte, nur dieses Mal bewegte ich mich zu hastig. Ich stieß gegen einen Ast, den ich nicht bemerkt hatte, verlor das Gleichgewicht und lehnte mich auf die andere Seite, um es wiederzuerlangen.

Und da war es. Dieses trockene Knacken, das wir alle so hassten. Das Geräusch eines brechenden Zweigs.

Die Aufseherin eilte herbei. Sie sah in den Baum hinauf, taxierte wortlos den Schaden und notierte rasch etwas auf ihrem Block, ehe sie wieder ging.

Der Zweig war weder lang noch dick gewesen, aber ich wusste, dass der Überschuss eines ganzen Monats dahin war. Jenes Geld, das eigentlich in die Blechdose im Küchenschrank wandern sollte, in der wir jeden Yuan sparten, den wir übrig hatten.

Ich atmete tief ein. Konnte nicht daran denken. Mir blieb nichts anderes, als weiterzumachen. Die Hand zu heben, den Pinsel in die Pollen zu tauchen, mich damit vorsichtig den Blüten zu nähern und darüberzustreichen, als wäre ich eine Biene.

Ich sah nicht auf die Uhr, ich wusste, es würde nichts helfen. Ich wusste nur, dass mit jeder Blüte, über die ich mit dem Pinsel strich, der Abend ein Stückchen näherrückte. Und mit ihm die knappe Stunde, die mir jeden Tag mit meinem Jungen vergönnt war. Diese knappe Stunde war alles, was wir hatten, und in dieser knappen Stunde konnte ich vielleicht etwas bewegen. Einen Samen säen, der ihm eine Chance geben würde, die mir selbst nie gegeben war.

 

//

Aus dem Vorwort zu «Die Geschichte der Bienen (btb, 2017):

«Mitreißend und ergreifend erzählt Maja Lunde von Verlust und Hoffnung, vom Miteinander der Generationen und dem unsichtbaren Band zwischen der Geschichte der Menschen und der Geschichte der Bienen. Sie stellt einige der drängendsten Fragen unserer Zeit: Wie gehen wir um mit der Natur und ihren Geschöpfen? Welche Zukunft hinterlassen wir unseren Kindern? Wofür sind wir bereit zu kämpfen?»

Zur Autorin:

Maja Lunde wurde 1975 in Oslo geboren, wo sie auch heute noch mit ihrer Familie lebt. Sie ist eine bekannte Drehbuch- sowie Kinder- und Jugendbuchautorin. Die Geschichte der Bienen ist ihr erster Roman für Erwachsene, der zunächst national und schließlich auch international für Furore sorgte.

___________________________________________________________________________________

 

Allt kan göras inget hjälper / Julia Nordblad

Foto: Linda Rehlin

I en personlig essä berättar Julia Nordblad hur hon blev klimatförändrad, och tar hjälp av miljöfilosofer, aktivister och en medeltida målare för att skildra sin klimatångest. I det möjligheternas hav där allt kan göras men inget hjälper söker hon ett språk där våra känslor ges politisk mening.

En dag, när mina försvar av andra skäl redan var nere, slutade jag bara att vända mig bort. Jag klickade fram artikel efter artikel jag måste ha lagt på minnet var de fanns, och läste. Det var värre än jag trott. Utsläppen, de snart skenande systemen, oundvikligheten i det som då skulle följa. En siren slogs på i huvudet.

Dissonansen mellan livet i det globala överflödssamhällets topp och den nyinlästa insikten om vart det ledde blev till ett konkret oljud. Det var som om jag plötsligt hörde larmklockan för alla de där överträdda gränserna. Så fort jag vaknade på morgonen var ljudet där. Livet passerade gränsen till det absurda. Världen som vi känner den är på väg mot sin undergång – det står där i tidningen, med bara lite andra ord – och vi gör ingenting åt det. Samhället var stumt, tycktes dövt för larmets tjut. Det var skrattretande i allt sitt förtvivlade allvar. Klentroget betraktade en del av mig en annan ta in det, och sänkas.

Jag arbetade i Paris den sommaren, och värmeböljan pressade hela staden till marken. Ingen lindring. Som stressade djur letade vi oss dag efter dag in i de luftkonditionerade utrymmena. På nätterna sov jag allt lättare, mardrömmarna läckte över vakengränsen. Allt blev till tecken. För varje dag som gick antog vädret en allt mer skrämmande statistisk karaktär. I en kinesisk storstad gick människor och lade sig i tunnelbanan för att komma undan hettan. Någon stekte ägg på en motorhuv framför kameran. Jag mätte ut ett människoliv, mitt människoliv, jämförde klimatförändringsscenariernas jämna årtal med det sannolika decenniet för min egen död, för min lillasysters. Vad skulle jag hinna uppleva av det som skulle komma? Och hon? Oändliga flyktingströmmar sedan stora delar av Mellanöstern och Afrika blivit obeboeliga? Den dagen då det allra sista av Amazonas brunnit ned? Dagen då Dhaka dränks? Dagen de säger på nyheterna att nu är det tyvärr försent, nu finns det inget att göra längre?

Plötsligt var vardagen förändrad. Tingens och bestyrens normala betydelser bleknade, fram tonade deras materiella villkor. När jag handlade mat vreds sirenen upp. Nästan ingenting gick att köpa, allt var tillverkat, förpackat, transporterat i koldioxid, i undergång. Jag stirrade på lunchsalladen i sin praktiska och fräscht designade plastlåda. Varje lunch, miljoner lunchsallader i olika sorters lådor, som kommer att fortsätta att finnas, årtusende efter årtusende. Tanken var kväljande. På biblioteket tittade jag på rader av tjugoåringar i kulörta, alldeles nya kläder. Det steg moln av koldioxid från vart och ett av de där plaggen. Jag gick längs Seine och såg vattnet stiga, skölja ned århundrade efter århundrade av mening i sitt smutsiga gröngråa svalg. Såg det alldeles klart och tydligt. Som i en riktigt dyr Hollywoodkatastrof. Weekend-resorna. En årsranson av koldioxid i ett slag. De sociala flödenas avundsvärda bilder från karibiska stränder och asiatiska storstäder blev osmakliga, som vykort från 1800-talets amerikanska bomullsfält. Där i det läckert korta skärpedjupets fjärran: böjda ryggar på rad. Motljuset silar, svetten lackar. Här leker livet!

Jag började omedvetet leta efter andra som hörde sirenen, som lyckats ge oljudet en mening. Det var aldrig uppenbart vilka de var, men det fanns tecken som kunde tydas. De kunde skymta fram i en diskussion, jag kunde detektera dem i en bisats, i ett ordval i ett samtal om något helt annat. En kvinna liknade upplevelsen vid känslan av att vara under konstant fysiskt hot, ja, att ha en pistol riktad mot huvudet dygnet runt, och vara tvungen att blidka hotet genom en oändlig räcka otillräckliga handlingar. En man på radion talade om det som att falla ned i en avgrund. Berättelserna skänkte en nästan fysisk lättnad. Sirenens tjut sänktes under flera timmar efteråt.

 

Forskarnas förtvivlan

Klimatforskarna som skrev artiklar och pratade i radio och tv tycktes märkligt oberörda. Deras munnar sa sju meter havsnivåhöjning, de skrev en miljard flyktingar vid seklets slut, de sa skillnaden mellan 2 och 4 graders temperaturökning är den mänskliga civilisationen. Jag fattade inte hur de kunde gå till jobbet varje morgon som om det var ett jobb vilket som helst, hur de kunde fungera som normala människor.

Det kunde de inte heller, visade det sig. Jag läste vittnesmål från forskare, aktivister och politiker som kämpade för att inte gå under i känslorna inför sitt arbete. Marinbiologer som blivit så överväldigade av all död att de bestämt sig för att aldrig mer åka tillbaka till korallrevet de i decennier forskat på. Som blivit så deprimerade över läget att de övervägt att ge upp sitt yrke. Tolken vars röst plötsligt blev ostadig i klimatförhandlarnas öronsnäckor.

Jag läste vittnesmål från forskare, aktivister och politiker som kämpade för att inte gå under i känslorna inför sitt arbete. Marinbiologer som blivit så överväldigade av all död att de bestämt sig för att aldrig mer åka tillbaka till korallrevet de i decennier forskat på.

Att ständigt förneka behovet av att prata om det man hela tiden tänker på, det är en av bördorna som ligger på dem som forskar om och engagerar sig i klimatfrågan, menar författaren och aktivisten Mike Tidwell. Det går inte att börja prata om oväntat snabb havsnivåhöjning på en hemmafest. Forskare emellan går det visserligen an att prata om glaciärerna, statistiken, och kanske till och med vilken skandal det är att inget görs. Men det går inte att prata om hur allt det här får en att känna sig. Om sömnlöshet, meningslöshet, skräck.

Frågan om vår världs framtid förläggs till specialiserade discipliner och institutioner. Det är där inne frågorna måste hanteras, utanför rullar hjulen på som vanligt, drivna av lånad och sinande fossil tid. Där inne tjuter sirenen, men människorna som befinner sig där måste ändå uppföra sig enligt protokollet. Höjer de rösten, kommer de med alltför radikala förslag eller ekonomiskt orealistiska rapporter om våra livsuppehållande system, då kopplar vi bort dem. Oförstående och förstrött tittar vi in, där kan de stå och prata med stumma läpprörelser. Klimatkänslorna är inte bara oönskade, de är oartikulerbara och ohörbara.

Sirenen förvandlade mig. Jag förnekade mig njutning efter njutning och blev allt mer irriterad på alla andra som lystet aningslöst fortsatte som vanligt. Det finns något subversivt i dekadens – det fattar jag också – men sirenen blockerade den möjligheten för mig. Dess tjut göder intolerans. Likt en dåligt klippt gymnasieintellektuell står man där i festens hörn och missunnar någon en New York-weekend. Man blir till en killjoy, en puritansk och tråkig jävel som förnekar sig den närmast erotiska smaken av råbiff, vägrar det sprittande välbehaget inslaget i svart silkespapper och pärlemorskimrande kartong. Man tvingar sig att vända sig ifrån konsumtionens andäktigt spröda njutningar och magnetiska löften om lycka, om återfödelse. Man försöker öppna sig för upplevelsen i något raggigt mörkögt, halvförmultnat, vindpinat, stundvis storslaget saltstänkt, som ibland tar andan ur en och ibland på samma gång ingjuter känslor av oviktighet och tillhörighet.

Vi menade inget när vi indignerades över de historiska brotten och lovade att aldrig glömma. Skulle en enskild människa ha något ansvar för att hon upprätthåller strukturerna hon lever i? Struktur kan du vara själv, jag är en individ precis som alla andra här. Koldioxiden, de ekologiska fotavtrycken, hur mycket av kakan som ska lämnas till andra är en högst individuell angelägenhet – inte något för det gemensamma att lägga sig i. Vår tids föreställningar om ett lyckat liv bygger på ett systematiskt överskridande som klätts om till individuell frigörelse. Åt var och en en skräddarsydd ursäkt för samma överskridanden. Vi lever alla bara en gång, förtjänar det vi unnar oss, går vår egen väg åt samma håll. Privilegiet har en lyxigt krispig skorpa över det mjälla innanmätet, och vi kallar det välförtjänt, vi kallar det hårt arbete, initiativkraft, mod, äventyrslystnad. Alla val är individuella och därför kan de inte ifrågasättas. Omöjligheten att ändra på det är social, inte praktisk. Vi firar ständigt individen, men individernas gemenskap är stark och uteslutningen ur den skoningslös. Från vänstervännerna en väsning: det där kan minsann inte alla välja att avstå från. I väntan på revolutionen, ännu en långflygning. De liberala vännerna skrattar åt vänsterns hyckleri, men skrattar är också allt de gör.

Från framtiden ser de med en faders blick på oss, sträng med rättvis. Kanske är den också klandrande, men vi kommer att vara sedda. Gud må vara död, men tiden kommer att utvisa. Vad vi inte låtsas om är att de där historikerna är en fåfäng tröst; i den framtid vi nu skapar finns inga historiker.

Hur mycket vi än uttrycker oss genom våra alldeles egna val är mängden koldioxid som kan släppas ut innan systemen skenar vad den är, och ransonen tickar ned. Din spontanresa mot möjligheten att äta sig mätt för en familj från det som en gång var Bangladesh. Att vi låtsas att det inte är så förändrar inget.

Vi kan säga: tiden kommer att döma oss, framtidens historiker kommer att skaka på huvudet åt hur vi levde, hur vi dukade upp till fest med allt det ändliga. Från framtiden ser de med en faders blick på oss, sträng med rättvis. Kanske är den också klandrande, men vi kommer att vara sedda. Gud må vara död, men tiden kommer att utvisa. Vad vi inte låtsas om är att de där historikerna är en fåfäng tröst; i den framtid vi nu skapar finns inga historiker. Sådana kräver stabila och förutsägbara vädersystem, regelbundna skördar och komplexa samhällen med finmaskig arbetsdelning. Normkritik kräver lagstyrda stater där den starkares rätt är skällsord i en kulturartikel, inte en oartikulerad verklighet man är på desperat flykt ifrån. Den tid då sådant finns snabbspolar vi nu mot sitt slut.

Sirenen förvandlade mig. Som Gregor Samsa betraktar jag min egen fysiska gestalt. Som ett groteskt och skamligt djur står jag bakom den låsta dörren, hör dem diskutera mig på andra sidan. Min nya gestalt bör inte synas, den är frånstötande. Jag tvingar den på dem, äcklas lika mycket själv. Sirenen ljuder fortfarande.

 

Handlingsmöjligheternas hav

För att få tyst på tjutet satte jag upp orimliga beting för mig själv. Jag skrev till livsmedelsföretag och tidningsredaktörer, forskare och politiker, jag åberopade hotet, ansvaret, brådskan. Oljudet drev mig framåt. Jag blev en rättshaverist, en idealistisk, orealistisk insändarförfattare, kompromisslös, humorlös, undantagslös. Alla handlingar var så förtvivlat verkningslösa. Jag simmade mig utmattad i ett handlingsmöjligheternas hav, ett hav där allt kan göras men inget hjälper.

Metaforen är filosoferna Dale Jamiesons och Marcello Di Paolas. Deras poäng är att vi, som slumpvist har tilldelats medlemskap i världens överklass, har en enorm potentiell räckvidd för våra handlingar. Vi kan tömma vårt bankkonto och skicka pengarna till en behövande människa på andra sidan jorden, en sjuk eller fattig människa som dragit en av de många nitlotterna i det ekonomiska lotteriet, en människa vars liv i så fall skulle få radikalt bättre förutsättningar. Vi få med vinstlotter kan göra detta. Vi kan också interagera blixtsnabbt med andra oavsett avstånd och agitera för våra åsikter med några knapptryckningar. Samtidigt underminerar vi tillsammans, mänsklighetens överklass, villkoren för vår existens här på jorden.

Människan är mäktigare än någonsin, hon påverkar biosfären, kryosfären och atmosfären. Som en perverterad demiurg stjälper hon jorden in en ny geologisk epok: hon orsakar den sjätte massutrotningen i det biologiska livets historia, förvränger kvävecykeln, kolcykeln, ändrar havets surhetsgrad, smälter istäckena, tunnar ut ekosystemen till förödande förenklade och sårbara öknar. Demiurgen skapar kaos ur ordning, river och sliter i villkoren för vårt eget liv, för våra civilisationer, vart enda ett av våra meningssystem. Mikroplastpartiklarna ackumuleras i näringskedjan. Albatrossungen svälter, snäckskalen fräts bort, grodorna dör ut, korallreven möter sin bleka död. Snart finns mer plast än fisk i haven.

Under klimatmötet i Paris 2015 satt det klistermärken över hela stan med texten ”Vi är naturen som försvarar sig”. De sa mig någonting. Vi är inte beroende av naturen. Vi är naturen. Den finns i alla våra relationer och mänskliga komplexiteter. Den är vännen vi i hemlighet älskat sedan vi var små. Den är linden som susar i Schuberts piano. Den är vi, vi är naturen som vegeterar och återskapar sig. Vi är naturen som åker stadsjeep och anlägger grisfabriker. Vi är naturen som flyger till andra sidan jorden på klimatkonferens och har ångest över det. Vi är naturen som sliter sönder sig själv och vet om det. Varför försvarar vi oss inte?

Under klimatmötet i Paris 2015 satt det klistermärken över hela stan med texten ”Vi är naturen som försvarar sig”. De sa mig någonting. Vi är inte beroende av naturen. Vi är naturen.

Människan förstör sina livsvillkor, skriver Di Paola och Jamieson, men inget beslut har fattats om det, och som enskild människa är det mycket, mycket svårt, nästan omöjligt, att inte bidra till förstörelsen. Visst kan jag vägra, men mina uteblivna handlingar ser ut att ersättas av någon annans. Manipulationen av kolcykeln är så nära sammantvinnad med den globala ekonomin att vi enbart med mycket obekväma konsekvenser för våra liv kan välja att ställa oss utanför den. ”Allting påverkar allting annat”, skriver Di Paola och Jamieson, ”men ansvaret glider undan”. Det är detta som är handlingsmöjligheternas hav.

Detta är angelägenheter som är uppenbart gemensamma, men de ska paradoxalt nog skötas av var och en på egen hand, privat. Vilka principer och värden som ska styra dessa privata handlingar som i sin tur styr det gemensamma är inte heller det en gemensam angelägenhet. Hellre håller vi oss med en halvsmält liberal princip för vad som är moraliskt acceptabelt: så länge mina handlingar inte orsakar skada för någon annan så är det väl upp till mig vad jag gör. Men principen slokar i en värld på uppvärmning. Handlingar som tidigare verkade harmlösa, att äta kött varje dag för att det passar mig eller långflyga flera gånger om året bidrar, lite, men bidrar alltjämt, till att delar av jorden inom en överskådlig framtid kan bli helt obeboeliga. Och till att alla de människor som nu bor där måste ge sig av. Gränsen mellan privat och gemensamt blir opålitlig. Hur länge till är det en privat fråga om jag ensampendlar till jobbet varje dag i min stadsjeep? De till synes privata handlingarna har konsekvenser som berör oss alla, men som ingen tilldelas ansvar för.

I världens välmående enklaver har vi större handlingsutrymme än någonsin; samtidigt tycks vi överhuvudtaget inte kunna påverka det mest grundläggande av allt, nämligen förutsättningen för vår överlevnad. Så finns det såklart också de, även om de ständigt förnekar det, som har reell makt över klimatet. Företagsledningar, politiker, transnationella organisationsstyrelser. Det vårt samhälle dock tycks sakna är en gemensam arena där frågan om vårt samhälles själva förutsättningar kan avhandlas. I brist på det simmar vi i handlingsmöjligheternas hav, en ursoppa för vanmakt, förtvivlan, för sirener.

 

Den främmande vännen och det dövstumma samhället

Sökandet efter andra som hörde sirenen fortsatte, utvidgades till ett sökande efter andra som befann sig i lika döva omgivningar. De dök upp på oväntade ställen. Ett sådant var Christoph Heins roman Den främmande vännen. Boken skildrar en östtysk läkare vars vardag består av att bota och lindra, ibland trösta. Claudia uppsöks ständigt av patienter, grannar, avlägsna bekanta. De söker alla för nerverna: för oro, sömnlöshet, hjärtan de är övertygade om plötsligt ska sluta slå. Med hemligt förakt betraktar hon deras i förtroende blottade svagheter och skamsna frågor efter hjälp, hon skriver ut sömntabletter och ångestdämpande, än åt patienterna, än åt sig själv. Främlingskapet slamrar över boksidorna.

Claudia är främmande också för sina närmaste, tills hon möter Henry, grannen som en dag obesvärat kliver in i hennes lägenhet. Hans liv är lika monotont som hennes, han är arkitekt – kärnkraftverk – och har familj i en annan stad. Men Henry provocerar det östtyska livet för att få det att bita tillbaka, kör livsfarligt fort i sin bil, går rakt in i andras liv på tvärs med den socialistiska socialitetens oskrivna regler, skakar sig ut ur tristessen. I varandra hittar de något annat än standardiseringens likgiltighet, något som åtminstone inte är lögn. De klär omsorgsfullt in sin nyfunna gemenskap i krassa villkor, dyrt svurna löften om att inget binder dem samman. Tätt tryckta mot varandra avtalar de om att mellanrummet måste upprätthållas. Claudia är trots allt ingen Meursault, hon kan känna, och nu känner hon tyngden från Henrys kropp. Men denna andra kropp som andas i mörkret går snart förlorad också den. Henry kör ihjäl sig. På begravningen skickar Henrys fru mördande blickar, Claudia svettas i värmen. Varför tog hon den varma kappan?

I ungdomen finns urscenen för denna maktlöshet inför tillvaron då samhällets gränser snabbt och våldsamt drogs rakt genom Claudia och hennes bästa vän Katarinas svurna tvåsamhet. En dag lät Claudias lärare och föräldrar förstå att för hennes bästa vän fanns det ingen framtid så länge hon framhärdade i sitt envisa svärmande för kristendomen. För Claudia skulle dörrarna också stängas om de fortsatte att ses. Claudia står upp för vännen; sakta men obönhörligt kommer irritationen mot henne smygande. En dag gör hon bort Katarina inför klassen, lärarinnan skrattar med, och Claudias öde är beseglat. Hon får studera och gör så småningom en framgångsrik karriär på sjukhuset. Men från och med den där högstadiedagen är hon främmande inför världen, oförmögen att beröras av den.

Som snart fyrtioårig, frånskild läkare låter sig Claudia inte hunsas längre. Men tillvaron går fortfarande inte att påverka. I Heins Östtyskland står var och en stum och ensam inför livets svindlande meningslöshet. Här finns inga gemensamma angelägenheter, här finns ingen möjlighet att påverka, och här finns heller inga verkliga känslor längre.

Claudias förfrämligande är på många sätt motsatsen till sirenen. Hon känner ingenting, eller föresätter sig att inte göra det, och blir på så vis själv en bärare av samhällets stumhet. Ändå kände jag igen tecknen. Hein skildrar visserligen ett samhälle helt utan glansiga löften om att livet kan förnyas genom konsumtion. Men romanens DDR är ett samhälle där människor är främmande för varandra, en värld möblerad med trivial sexism, tomma konventioner och rädsla. Där finns heller ingen möjlighet till den sorts gemenskap som ligger i att sätta ord på och överlägga om mer än det egna privatlivet. I folkets republik finns inget språk för det gemensamma. Där rådde samma slags stumhet som gjorde att sirenen tjöt så genomträngande i mitt huvud.

 

Där väggarna talar

Vår tid älskar att skildra politiken som ett spel, ett shakespeareskt kungadrama där makten jagas enkom för sin egen skull. Alternativet att någon skulle drivas av övertygelse och känsla tycks pocka på desarmering. Populärkultur och medier svämmar över av berättelser om värdedrivna människor som antingen avslöjas som hycklare, tvingas växa ifrån sin naivitet eller förvandlas till terrorister. Politiska känslor betraktas med stor skepsis. Tongivande debattörer argumenterar för att känslor måste hållas borta från politiken, att den istället ska skötas av huvuden som hållits kalla och baseras på vad man kallar evidens, på förnuft. Det är förståeligt. Demagogin försvann tydligen inte med 1900-talet utan blir istället alltmer månghövdad, den spelar högt med rädslan, ilskan, självrättfärdigheten. Men betyder det att känslor över huvud taget inte har i politiken att göra? Och finns det inte fler politiska känslor än indignation, kränkthet, trubbig vrede?

I en sal på första våningen möter oss ett färgsprakande myller av figurer. Väggarna flödar över av mening, av meddelanden jag inte kan tyda. Också för en oförstående blick är bilderna totalt hypnotiserande.

Två somrar efter den då sirenen slogs på är jag på resa. Jag hamnar som tusentals turister före och efter mig i den italienska staden Siena. Det är löjligt vackert. Solen steker över det solfjäderformade torget, likt alla andra fotograferar mitt resesällskap och jag duvorna som dricker ur fontänvargarnas munnar. Delvis för att komma undan värmen, delvis för att man ska, köper vi biljetter till det berömda rådhuset från 1300-talets första decennium. I en sal på första våningen möter oss ett färgsprakande myller av figurer. Väggarna flödar över av mening, av meddelanden jag inte kan tyda. Också för en oförstående blick är bilderna totalt hypnotiserande. Färgerna, mångfalden av bilder som rycker mig i klänningen och vill att jag ska lyssna.

Jag läser på. Solen skiner på det tidiga 1300-talets Siena, det är en stad som gör anspråk på allt större områden i det omkringliggande toskanska landskapet, som bröstar sig mot den ständiga rivalen Florens. Det är dömt att misslyckas, men ser än så länge ut att gå vägen. Inne i staden pågår också maktkampen. De nios råd styr, och domineras fortfarande av köpmännen, av borgarna, men adeln är ständigt beredd att flytta fram positionerna. De nio intensifierar propagandan. Rådhuset ska få ett torn, högre än alla patriciska skrytbyggen. 1338 anlitar man målaren Ambrogio Lorenzetti för att smycka väggarna i den sal på rådhusets första våning där de nio håller sina överläggningar om stadens angelägenheter. Lorenzetti får 171 floriner för att pryda väggarna med argument mot adelns inflytande, för kommunen och republiken. Resultatet är ett av konsthistoriens och det politiska tänkandets verkliga mästerverk, en målning som talar långt utöver sitt eget omedelbara sammanhang och beställarnas syfte. I salen står man omringad av scener som samtidigt är politiskt traktat och allegori, och en berättelse om stadens olika möjliga framtider.

Fresken, kallad Det goda styret, Il Buon governo, låter salens två långsidor visa motsatta scenarier för staden. Den ena demonstrerar vilka principer som grundlägger det goda styret, men också vilka effekter detta får på livet i staden och landsbygden runtomkring. Väggen mitt emot målar varnande upp spegelbilden, en allegori över det onda styrets principer och lidandet det öppnar för.

Det första som mötte rådsmedlemmarnas blickar när de klev in genom dörren var en hålögd gestalt med ett svärd i högsta hugg: Rädslan, Timor. Med blottade tänder svävar han fram över ett förött landskap där var och en gör bäst i att beväpna sig själv. Inne i staden går soldater fram med befolkningen som de behagar, de rånar och våldtar. Fruktan har människorna i sitt grepp. När som helst kan Timor sticka ned sitt svärd i landskapet under sig. I vänstra handen bär han en banderoll med texten:

För egennyttans skull har
rättvisan i denna stad underkastats tyranniet,
med följd att ingen här passerar förbi
utan att frukta för döden

Ingen vet varifrån faran kommer. Rädslan delas av alla, men är envars ensamma angelägenhet. Här är det var och en för sig.

På den motsatta väggen råder febril aktivitet. I varje fönster och gathörn pågår arbete, dans, utbyten av olika slag, ett kontinuerligt byggande. Överallt talas det förtroligt. Pratandet tycks minst lika viktigt som den handel och det jordbruk som kan pågå i och kring den väl styrda staden. Men det är inte bara de avbildade stadsinvånarna som talar, det gör också fresken själv. Varje vägg har något viktigt att säga dem som vistas i salen. De talar om vad politiken och de gemensamma angelägenheterna ska vara bra för, vilka känslor som bör styra människan när hon tar sig an dem, men också vilka känslor olika politiska tillstånd väcker i medborgarna, hur det känns när politiken korrumperats. Il Buon governo gestaltar samtidigt inre och yttre liv: principer, känslor, effekter på samhället. På samma gång spelar målningen själv med betraktarens känslor genom sina skildringar av övergrepp och skräckvälde mitt emot skönhet, febrilt stadsliv och gemenskap. Lorenzettis fresk besvärjer fruktan, har historikern Patrick Boucheron skrivit, men om målningen är en besvärjelse så är det en offentlig sådan, avsedd att tala till och påverka betraktaren. Det är en skildring av krigets fasor, men inte för att piska upp hat mot fienden utan för att stämma till eftertanke och inskärpa vikten av de gemensamma angelägenheterna.

 

Ingen överlägger om det hopplösa

I allt detta är Lorenzetti en man av sin tids avantgarde, i en tid då den klassiska grekiska filosofin kom i ropet i Europas lärda kretsar och användes för att förstå den egna epokens frågor. I centrum av den antika kultur man upptäckte och gjorde om till sin fanns Aristoteles, en filosof och vetenskapsman som ett och ett halvt årtusende tidigare i Aten undervisat sina elever om själen, växterna, logiken, teatern, och om politiken och dess beståndsdelar. För Aristoteles hade känslorna en central plats i politiken, och det fick de också för den sena medeltidens politiska tänkare. Boucheron beskriver hur 1300-talets diskussion om politiken kom att handla om just sådant som hur de styrande skulle låta sig själva genomsköljas och styras av känslorna, och hur de skulle kunna styra genom att väcka känslor i andra. Hur kunde känslorna manövreras så att de gav upphov till något politiskt gott?

Boucheron beskriver hur 1300-talets diskussion om politiken kom att handla om just sådant som hur de styrande skulle låta sig själva genomsköljas och styras av känslorna, och hur de skulle kunna styra genom att väcka känslor i andra.

Hos Aristoteles var talet den politiska egenskapen framför andra, den som gör människan till det politiska djur hon är. För att något ska kunna behandlas gemensamt måste det talas om, och detta tal måste kunna förmedla känslor. Politiken är därför en retorisk verksamhet. Det betyder inte att dess enda mål är att övertyga, att den kan vara lögnaktig så länge den är övertygande. Lika viktigt som att retoriken kan väcka känslor är det att den också talar till förnuftet. Sanningen och rättvisan är bättre än sina motsatser, menade Aristoteles, och när de besegras är det därför ett misslyckande. För att få med sig andra måste politikern alltså övertyga genom att röra vid medborgarnas känslor och själ, men också genom sina arguments rationalitet. Retoriken är det som kan koppla samman individuella intressen med det allmänna goda och bli till ett kitt. De känslor den väcker kan bindas in i och binda samman det gemensamma. Istället för ett recept på politisk förförelsekonst är Aristoteles retorik en form för samarbete.

Lorenzettis målning gestaltar på så sätt motsatsen till den samhällets döda tystnad Claudia gjort till sin, den är motsatsen också till stumheten inför vår egen tids hotade existensvillkor, till handlingsmöjligheternas hav. Rådhusets väggar talar till oss, men vi bjuds också in att tolka dem. Kanske är det vad Lorenzetti understryker genom att avbilda en stad som inte är färdigbyggd. Det goda styret är ständigt under konstruktion.

Genom kortsidans fresk går ett rep som binder samman de allegoriska figurerna med stadens avbildade invånare och styrande. Repet förbinder tre stora allegoriska gestalter, det går från Rättvisan på sin tron till Sämjan med sin koncentrerade lärarinneblick till Kommunens högra hand. Repet går över fresken och passerar tjugofyra olika människors händer, människor som var och en är framställda som unika personer. Ordet för Sämjan, Concordia, är också en lek med repet, corda, det sammanhållande, det tillsammans hållna, samhället, det gemensamma. Det är en fascinerande bild, men vad betyder den i praktiken?

1300-talets dygder är inte våra. Vårt massamhälle är århundraden från den medeltida stadsstaten, eller för den delen antikens Aten. Deras var en tillvaro vi med säkerhet skulle uppfatta som främmande och oacceptabel om vi levde i den. Stora framsteg har gjorts i det politiska livet sedan antiken, främst i det att så många fler tillkämpat sig tillträde till detta liv. Ändå är det inte givet att vi idag förstår politikens grundfrågor bättre än vad, säg, Aristoteles gjorde. Behovet av den gemensamma saken, av politiken, behovet av en retorik som hjälper oss att förstå och känna kring våra gemensamma angelägenheter, behovet av att hindra att det värsta i oss tar över, detta delar vi med medeltidens och antikens människor. Hur ska vi egentligen sköta våra gemensamma angelägenheter? Vilka ska vi vara när vi tar oss an dem? Det är den sortens frågor vi lika gärna kan leta svar på hos en politisk filosof som levde i Aten på 300-talet före Kristus, eller i 1300-talets Siena, som hos någon i vår egen tid. Det har gått nära dubbelt så lång tid mellan Aristoteles och Lorenzettis tider som det gjort mellan Lorenzettis och vår egen. Likväl är alla tre inneslutna i samma geologiska ögonblick, ett ögonblick som strax är över.

När Aristoteles undervisade sina studenter om retorik talade han på ett systematiskt sätt om de känslor som olika slags argument och tankegångar kunde väcka, som ilska, skam, medlidande, indignation, avund. Om de känslor som kan föra människor samman, och om dem som kan föra dem isär. Om vad som krävs för att frågor ska engagera oss. För att vi ska kunna oroa oss över något, står det i hans föreläsningsanteckningar, måste det finnas en gnutta hopp kvar: ”fruktan får människor att överlägga, men ingen överlägger om det hopplösa”.

Ingen överlägger om det hopplösa, det låter som vår tid det. Men kanske gäller också det omvända, att det vi inte överlägger om just därigenom blir hopplöst. Det vi tystnar om är inte längre en gemensam angelägenhet. Att överlägga i Aristoteles mening är alltså att göra något till en gemensam angelägenhet, och därigenom skapa hopp om det.

Sirenen tjuter inte om det egna, utan om det gemensamma, om andras framtid, om vår värld. Sirenen tjuter om vårt behov av att leva i en gemenskap som inte är absurd, som inte är självförstörande. Den ekar i ett samhälle som gjort sig dövstumt inför vår gemensamma framtid. Ett första steg upp ur handlingsmöjligheternas hav torde vara att lyssna till sirenen och börja överlägga om den, att flytta frågan om framtiden från det hopplösas domän till det gemensammas.

 

/

Litteratur

Klimatvetenskapspersonen och -aktivisten Mike Tidwell är citerad i Madeleine Thomas artikel ”Climate depression is for real. Just ask a scientist” i Grist, grist.org/climate-energy/climate-depression-is-for-real-just-ask-a-scientist/

Diskussionen om handlingsmöjligheternas hav (the sea of agency) finns i Dale Jamieson och Marcello Di Paolas ”Political Theory for the Anthropocene” i David Held och Pietro Maffetone (red), International Political Theory Today, Polity 2016.

Christoph Hein, Den främmande vännen, översättning Ulrika Wallenström, Norstedt 1985. Det tyska originalet Der fremde Freund kom ut 1982 på Aufbau-Verlag.

Analysen av Lorenzettis fresk bygger till stor del på Patrick Boucherons bok Conjurer la peur: Essai sur la force politique des images, Sienne, 1338, Seuil 2013.

Frågan om Lorenzetti verkligen var influerad av Aristoteles har orsakat en debatt bland forskare. Boucheron svarar ja, medan andra framstående experter som exempelvis Quentin Skinner är mer tveksamma. Se exempelvis Quentin Skinner, Visions of Politics. Volume II: Renaissance Virtues, Cambridge University Press 2002, s 39–117. Se också Michaël Fœssel och Emmanuel Laurentins intervju med Boucheron i Esprit nr 423, mars-april 2016, ”L’émotion souveraine: Entretien avec Patrick Boucheron”, s 34–42.

Översättningen av texten i Lorenzettis fresk är gjord av Mikael Hörnqvist.

Citaten från Aristoteles Retoriken kommer från Johanna Akujärvis översättning, Retorikförlaget 2012, s 134 och 135.

Diskussionen om känslorna och retoriken i politiken har lånat mycket från Barbara Cassin, Janne Lindqvist Grinde och Triadafilos Triadafilopoulos respektive analyser. Alla eventuella missuppfattningar och hårdragna tolkningar av Lorenzetti och Aristoteles är dock mina egna.

Barbara Cassin, ”Managing Evidence” i Bruno Latour och Peter Weibel (red), Making Things Public: Atmospheres of Democracy, MIT Press 2005, s 858–864. Janne Lindqvist Grinde, ”Introduktion”, Aristoteles, Retoriken, s 31-61. Triadafilos Triadafilopoulos, ”Politics, Speech, and the Art of Persuasion: Towards an Aristotelian Conception of the Public Sphere”, The Journal of Politics, vol 63, nr 3, 1999, s 741–757.

 

//

 

«Vad är klimatångest för slags känsla? Vad betyder den? Gläntas nya nummer undersöker känslan, inte bara som ett psykologiskt och individuellt problem, utan också som ett samhälleligt och kulturellt fenomen. Finns det en potential till någonting kollektivt i den krismedvetenhet som för den enskilde bara är förlamande? Det här numret vill gärna hävda det, och gör det på en mängd olika sätt: genom att sänka blicken, namnge planeten och historisera ensamheten, men också genom att konstatera att katastrofen redan är här och samtidigt syna krisnarrativen i sömmarna, och på så vis förflytta frågan om framtiden från det hopplösas domäner till det gemensammas. Läs mer och beställ numret på glanta.org.”

__________________________________________________________________

Letters from the Past to the Future. Received / Nora Bateson

Credit: Kai de Fontenay / Father and daughter, Cambridge 1978

We live in a world in which distrust and greed and violence masquerade as common sense, and in which the pathways of distrust and greed and violence are rapidly becoming self-validating. By following those pathways we create the social and international structures, the premises upon which we must live. By choosing the «common sense» of distrust, we choose also the progressive truth of distrust. We cause horror to become the only pathway to wisdom. 

Gregory Bateson, letter to the UC Regents 1979.

I keep these letters from my father, Gregory Bateson to the University of California Regents close. While they are not personal mementos, they are beautiful treasures that speak deeply to me. They remind me how to think with a bigger heart, and bigger perspective. His wisdom in these pieces continues to be a source of both goodness in the world, and of dire warning. For those of us who consider ourselves “systems thinkers” I think these letters are worth studying. They illustrate a kind of perceptive reach into the meta-meanings of events and deeds that can otherwise be taken at more surface levels, and misunderstood.

The way in which he was able to see the more interrelational information in a situation remains staggeringly fresh, and difficult to get one’s head around. As the world’s crisis alarms are going off in all directions with immigration, climate, political, religious extremism, terrorism, and pending economic crash, it is more relevant now than ever that people come together and at least support a curiosity of the kind of reality that Gregory was pointing to.

 

In his reality, trust is not one dimensional.

Nor, is evil.

Nor is cynicism.

Nor is the responsibility of those who sit in positions of either authority or wisdom.

 

The shift he is directing our attention to in these letters is one of multi-dimensional integrity.

It takes courage to advocate for the unseen premises upon which our society is composting into both rot, and new life. Death is a necessary part of living systems, and life with death in it is inherently generative. So the goodness of life itself must remain intrinsic to the “thinking”, “doing” and “acting” at the bone level. Death is death, but death that creates appetite and normalcy of distrust, and greed is another matter, and one that we need to be very, very careful with. It matters. He says:

Chalk up the distinction between the act of hurting somebody, which may be subject to simple negative reinforcement, and a habit of offence such that each act springs from a philosophy which prefers harm in this second case. I shall say the process which led to this philosophy is evil. In the first case the act is merely bad. And the difference between the two is related to the notion of addiction – progressive and partly irreversible habit formation. Gregory Bateson, letter to the UC Regents 1979

 

«A civilization which is not worth fighting for» /

Gregory is offering a substantial teaching through these pieces, though many will not see the subtlety of the shift he illustrates. And, what he is saying is also acutely relevant. Though these letters are now several decades old, their subject matter: resurfacing of the nuclear threat, the reigniting of distrust of the Russians, are both back in the forefront of socio-political worry. Gregory could not have known that in 2017 people would be fretting over social media stories, but somehow he foresaw the confusion that would bloom into a trillion toxic binaries… and that for us in this future moment there would still be confusion around where to focus the conversation about what sort of world this is becoming. Ouch.

 …I am totally out of sympathy with the whole business of nuclear weaponry. I believe that a university should have no connection to such folly, such evil. It is like a church or a hospital. The munitions of war should never be stored in such places or shipped in hospital ships etc. not just because churches are ancient monuments or to save the wounded but because the civilization which puts materials of war in its hospital ships and attacks hospital ships with torpedoes, bombs churches, etc is precisely a civilization which is not worth fighting for. Gregory Bateson-letter to the UC Regents 1979

 

A tender, and careful process /

My question now, 37 years after these letters were written is:

Who are we?

Who are we?

Who ARE we?

The question is not whether or not universities should house research on nuclear weaponry. The question is what kind of society asks that question?

In this moment, when ecological shifts are in play, and our entire species is at a junction along with thousands of others, what is the tonality of our conversation? What is the color-spectrum, the harmony, the substance and meaning of our days? Those of us who are alive in this moment are participants in this historic period of transformation. Thinking habits in today’s world, or addictions as GB would call them, are patterned into “solutions” silos, and are action oriented. But this implies a kind of surface level linear approach. You will notice Gregory’s analysis is carefully holding relational and communicational arcs, and is not located in the obvious binary of the “yes” or “no” question. He is interested in the context in which these questions have arisen. To his understanding, responding to the binary will only bring more distrust, more misunderstanding, and more errors.

Gathering together toward the work of systems shift is a thankless and glamorless job. There is neither money to be made, nor heroics to be given. In a world that recognizes “deeds”, the profound influence of ideas is often invisible. The “doing” is a consequence of the ideas and in that spirit, the cultivation of ideas is a tender, and careful process. It requires mutual learning.

 

Revolutionary, and evolutionary /

At the peace table, at the change-makers conference, at the climate convention, and at the dinner table with your children, how much are we all looking to establishment to provide the path to a new perception? But it will not come from the institutions. Notice that these letters are all about Gregory resigning, ducking out, and retreating from taking part in these institutional processes. Why? Should he not be trying to produce change from within the system? No. Harsh though it may sound these letters are a call for us today to look to one another and create a context from which to discuss the context. That means the possibility for the survival of our species is with you and me, not any ministry, or organization.

The liminal realm in which we live is where the shifts are. Our integrity from one moment to the next, from one conversation to the next is everything. To take the risk of trusting each other is revolutionary, and evolutionary. Are we trustworthy?

It is a matter of levels of treachery. In actual warfare any trick can, perhaps, be condoned, but woe to the man or nation who uses treachery in the negotiations about war. At the peace table, treachery must always be ultimately suicidal. –Gregory Bateson, letter to the UC Regents 1979

 

Nora Bateson, 2017 

 

HERE YOU CAN READ THE GREGORY BATESON-LETTERS TO UC REGENTS

Nora Bateson, founder and president of the International Bateson Institute, award winning filmmaker, and author of Small Arcs of Larger Circles, framing through other patterns. 

//

It is a great privilege and a profound honour for NWCC to have these unpublished and highly relevant Gregory Bateson-letters on our website. Thanks to Nora Bateson for the introduction and to the Bateson Idea Group  for the permission to publish!  

 

_______________________________________________________________________

 

John Swedenmark: Nu och inte senare

Klimaksjon, och hela diskursen kring ekopoesi, skapar en tolkningsram där de ingående dikterna börjar producera nya betydelser.

Uppdraget att respondera på Klimaaksjons litterära texter och ge en rapport från Sverige visade sig vara svårare än väntat – särskilt som jag kommer in sent i raden, efter en mängd tänkvärda kommentarer och distinktioner.

Jag fick svårt att hitta nånting viktigt att tillägga, och den centrala dialogen i Sverige finns redan representerad i dikturvalet: mellan å ena sidan Johannes Heldéns återskapande i ord och bild av systemen och deras störningar och å andra sidan Jonas Grens nästan ståuppkomiska maximalisering av klimathotet och dess diskurser.

Däremot appellerar enkätens underliggande fråga starkt till mig, den som berör motdiskursernas villkor och genomslag, där jag ser klimatfrågorna som en av flera inbördes förbundna dimensioner i starkt behov av intellektuell och konstnärlig kritik.

I det postpolitiska och genommarknadiserade samhället borde estetiken kunna ha en central position: genom att ge konstverken politisk relevans men även genom att tillhandahålla nya former för analys och tänkande som bättre lämpar sig för den allt snabbare internetåldern. Nya dialektiska bilder – för att hänvisa till diskussionen på 1930-talet mellan Walter Benjamin och Brecht – behöver tillverkas för att kunna få genomslag och spridning, men icke desto mindre uppmuntra till kritisk eftertanke. Likaså går det att önska sig en trafik från konstens förmåga att gestalta paradoxer och aporier ut i samhället, till exempel genom att låta citat och referenser bli en del av den politiska diskursen, och genom att (det här är bara en önskedröm) utbilda beslutsfattarna i konstnärligt tänkande, som svar på den längtan ut ur ”stuprören” som jag har noterat i mitt samarbete med aktiva politiker. (”Stuprören” är en metafor för självgående beslutsprocesser som bara tar hänsyn till formalia men struntar i resultaten.)

Eftersom det kritiska tänkandet självt känner sig utrotningshotat, kom min första reflexion att handla om den metapoetiska nivån i Klimaaksjons texter och i annan ”ekopoesi”, till exempel i The Ecopoetry Anthology, utgiven av Ann Fisher-Wirth och Laura-Gray Street. Det råder ofta en stark identifikation mellan det beskrivna objektet och det subjekt som framträder, samtidigt som deras inbördes beroende är framhävt eller starkt underförstått; andra gånger finns ett generationsmässigt definierat ”vi” upptaget av sin egen ändlighet inför en i skenande grad föränderlig framtid, som i en av Klimaaksjons portaltexter, Ruth Lillegravens ”Dikt framført under lansering …”.

Det kan skönjas ett slags kretslopp mellan dikt och värld. En beskrivning av uttorkade sjöar hos Gunnar Waerness blir också en berättelse om poesin, med skillnaden att poesin fortfarande (eller än så länge) är vid liv. Besläktat är en gestaltning av ett vilset läge där vi:na inte längre är samlande, poesin som en ropandes röst i öknen, med Tone Hødnebøs formulering:

 

Svarttrosten synger ikke lenger

som en garanti for sannheten,

vi går fortumlet forbi hverandre.

 

Vändningen mot benämningen

Dessutom sammanföll min inläsning med att två äldre poeter nyss givit ut böcker genomsyrade av den egna förestående utplåningen, på ett sätt som varit närvarande genom hela författarskapen men nu liksom har resulterat i en form där negativiteten (i Hegels bemärkelse) dominerar över förnimmelserna: Göran Sonnevis Sekvenser mot Omega och Lennart Sjögrens De andra trädgårdarna. Begränsningen, den egna döden mitt i det som ska fortleva, ges här en slutgiltighet som ofrånkomligen påverkade min förståelse också av de yngre kollegornas texter. Exempelvis i Sonnevis relation till olika konkreta fjärilar och till de namn de givits. Eller i Sjögrens brutalistiska kortdikt:

 

Människor av aska

sitter på bänkar av aska

runtom är vintern starkare

 

de talar om framtiden.

 

Dödsmedvetandet stärkte mig i min övertygelse om att ekopoesin inte kan göra anspråk på att vara ny, utan fungerar i egenskap av poesi att alltid vara historiskt definierad. Den vändning mot objektet som i poesin effektueras via det tvetydiga benämnandet framkallar människan i hennes historiska belägenhet, exponerar henne. Oavsett om objektet är symbol för en högre verklighet eller tilltalas som individ, som subjekt, som järtecken. Vändningen mot benämningen har alltid funnits som en av magins och litteraturens viktigaste dimensioner; men nu är den starkare än nånsin, säkerligen informerad av perspektivet med själva livsbetingelsernas upphörande på planetär nivå. Namnen som vi övertagit och som inte räcker som försvar mot föränderligheten har i ännu högre grad blivit nödvändiga att hålla fast vid: ett slags räddningsaktion.

Också essäistiken rymmer denna vändning mot benämningen. Idéhistorikern Sverker Sörlins nyutkomna bok Antropocen handlar uttryckligen om själva ordet ”antropocen”, hur det kan tolkas och vilka performativa effekter det bör få, omgående. ”Fastställandet av definitionen och kompromisserna blir sammantagna en pragmatisk verksamhet, vars överordnade argumentationslinje är att säkerställa att antropocen blir ett vetenskapligt förankrat dateringsbegrepp, och att det blir så nu och inte senare.” Genom den lärda exposén över olika slags natursyner och miljömedvetanden, inom politik, vetenskap och filosofi, kämpar Sörlin för att baxa över begreppet från vetenskapens domän till att innebära en ny världsbild, med andra kollektiva målsättningar. Människans självförvållade undergång ska så att säga upp på himlen och alltid lysa över oss. Det är ett poetiskt arbete att på så vis verka för promoveringen av ett ord till ledstjärna, ”ett svårtolkat motto för vårt jordiska tillstånd”. Och på så vis besläktat med tendensen i Klimaaksjons dikter och prosastycken.

 

KLIMAAKSJON SKAPAR EN TOLKNINGSRAM

Essäkonsten närmar sig överlag poesin, inte minst med den omfattande uppräkningen som återkommande poetiskt grepp. Eller med skrivandet situerat till en plats som blir symbolisk. Visst finns ett släktskap i berättande och associationer mellan Helena Granströms långessä Det som en gång var och Göran Sonnevi? Platsangivelser och tillfälliga incidenter blir betydelsebärande i en lärd tankerörelse ut mot världen och vidare mot det som ligger bortanför världen, bortanför vår egentliga förståelse.

Mötet med Klimaaksjon har givit mig en systemteoretisk idé om poesins plats i samhället och i världen. Typiskt nog tog den formen av en raskt nedskriven dikt. (Jag skriver inte dikter.) Den slutar så här:

 

Dikten är ett system och kan därför konfrontera

andra system också långt bort i tid och rum

med sitt sammanbrott,

med sin inneboende död.

 

Jag skulle vilja stava ut idén på följande vis:

Klimaksjon, och hela diskursen kring ekopoesi, skapar en tolkningsram där de ingående dikterna börjar producera nya betydelser. Trakl eller Hopkins kan ympas in och börja diskutera på ett sätt som går långt utöver författarens avsikt. På så sätt upprättas ett släktskap, en tunnel i tiden. Därmed faller också den improduktiva debatten om huruvida ekopoesi är nånting nytt. Nej, den har alltid funnits så länge poesin funnits, eftersom diktens begränsningar och hemhörigheter är en del av dikten. Ja, den är helt ny eftersom den skapar nya sätt att läsa.

Dikter som ympas in i Klimaaksjon, också helt färska, ofta aldrig publicerade, får genast en ny dimension eftersom deras betydelseproduktion inlemmas i ett nytt sammanhang. Men de ansluter sig inte med färdiga paroller utan med mångtydighet, med språkkritik: ideologikritik på språkets inre villkor. De bidrar till systemet och blir en del av systemet. De växer.

Men poesins bidrag är inte bara expertkunskap om språket och om hur det formar oss. Poesin för aktivt in negativiteten i samhället och i världsbilden, till exempel genom att iscensätta det annars hemliga växelspelet mellan konstruktion och utplåning, mellan vad Freud kallade livsdrifter och dödsdrifter.

När Catherine Blaavinge Bjørnevog intensivt skildrar upplevelsen av att översvämmas och bli ett med vattnet är det i sig en vacker dikt, vars intryck förstärks av de arkaiska tongångarna i språket och språkrytmerna. Känslan är liksom tidlös. Men när hon går med på att publiceras inom ramen för Klimaaksjon händer nånting med dikten. Den växer.

Den blir en del av den akuta kampen för mänsklighetens överlevnad. Den enskilda upplevelsen generaliseras till hela människosläktet – eller mänskligheten koncentreras i en enda person som är både historisk och ahistorisk.

Men dikten bidrar också med sin egen inneboende död. Och då tänker jag inte enbart på tematiken utan även på att själva dikten som en tillfälligt uppflammande utsägelse i sig är konkret förgänglighet, så som varit en dimension hos dikten i alla tider. Poesin kan bidra med paroller och proklamationer, men det är en lägre form av tjänstgöring. Negativiteten är portförbjuden – även om den förstås ofta sipprar in i form av tvetydigheter och paradoxer som blir allt tydligare ju mer århundradena går (det bortträngdas återkomst, för att än en gång anknyta till Freud).

 

ETT HÅLLBART, MÅNGFALDIGT «VI»

Att ansluta sig till Klimaaksjon är inte ett ställningstagande. Det är att bidra poetiskt till mänsklighetens förståelse av förgängelsen i ett historiskt läge där det är livsnödvändigt att hotet blir gripbart. Och i förlängningen till formandet och institutionaliseringen av ett hållbart, mångfaldigt ”vi”, samlat kring en utpekad, slutgiltig negativitet, gemensam för alla. Uppsättningen av medverkande i all deras olikhet är en modell till en sån community, kanske överförbar till mänskligheten.

Låt mig avsluta med en riktigt svensk iakttagelse. I ännu högre grad än hos oss går de norska efternamnen tillbaka på naturen. Och i ett sånt här nytt sammanhang blir också efternamnen betydelsebärande. Väldigt många av efternamnen bidrar med ett unikt förhållningssätt till naturen. Och blir på så vis i ännu högre grad än vanligt en del av verket.

 

 

/

Tiende og siste essay i vår skandinaviske kritikeraksjon är skriven av John Swedenmark, översättare och skriftställare, bosatt i Stockholm. Har givit ut böckernaKritikmaskinen och Baklängesöversättning, sitter i redaktionen för tidskriften Divan, och är sekreterare i Gunnar Ekelöf-sällskapet. / Vi har servert deltakerne følgende tankestillere: Kan lesning av sakprosa, romaner, noveller og dikt endre, motivere eller mobilisere leserne til en ny forståelse av de dramatiske naturhistoriske hendelsene? Hva er den sosiale funksjonen til kunst, film og litteratur i 2016? Siden det forlengst har oppstått litteraturer som «økopoesi» og cli-fi undrer vi på om klimalitteraturen påvirker både lesere, kritikere og forfattere? Hvordan mottar kritikerne denne litteraturen i sine respektive hjemland? Hva er litteraturens egenart når det kommer til fremstillingen av menneske og natur?  Litteraturkritikerne ble oppfordret til fri utfoldelse innenfor slike tematiske grenseoppganger. Essay-serien er støttet av Fritt Ord og Bergesenstiftelsen.

fritt-ord-logo-200p72dpi      bergesens_logo_large(new)

 

______________________________________________________________

 

Jesper Olsson: Omänskliga historier

 

Tid är överallt. Också i det människor aldrig ser, hör och berör.

På flera sätt reduceras tillvaron drastiskt idag: de kolbaserade klimatförändringarna skriver om planetens historia och artdöden decimerar däggdjurens, fåglarnas, fiskarnas skimrande livsvärldar. Men skala och perspektiv spelar också en roll. Som Myra Hird och Nigel Clark konstaterar i en artikel med den uppfordrande titeln ”Deep Shit”, kommer högarna av avfall som människors göranden och låtanden producerar inte bara att utsläcka, utan också alstra entiteter och mikroontologier – den ”verkligt mörka ekologin”. Vilket vittnar om ett planetärt liv bortom det som beskådas och fångas in av det mänskliga i dess skiftande former och politiker.

Jag kommer att tänka på Hirds och Clarks reflektioner när jag läser Johannes Heldéns dikter från de senaste åren. Om något, är de en övning i att erkänna och med de medel som står till buds uppmärksamma händelser och temporaliteter bortom det våra sinnen inövats i att beakta. Det handlar om de digitala maskinernas ”egentid”, som den tyske mediearkeologen Wolfgang Erns formulerat saken, mätt i nanosekunder, men likväl – i sin stokastiska blindhet – rytmiserande allt från kärlekens gester till finansiella kalkyler till samhällens infrastrukturer. Men det handlar också om de extremt långsamma geologiska tilldragelserna, avläsbara i sten och lera, som fårat planetens fysionomi, liksom just de subsensoriska och mikrobiska tilldragelser som sker i och intill våra kroppar, och vars spår kan suggereras fram som brus, ”klickande”, ”fräsande”:

 

och sätt fingret på aortan, de femkronestora organen        bleknar

så tydligt, så   enkelt

lyft fingret        det tysta klickandet och fräsandet av små hammare, spärrar,

dammluckor vad jag gör växer fram i fragment

                                               ur Astroekeologi (2016)

 

Ljud och hörande privilegieras i skrivandet av dessa småskaliga processer. I samma moment skapar dikten också kopplingar mellan ett mänskligt och ett maskiniskt register. Den mest genomförda utforskningen av sådana kopplingar och noder görs i Heldéns och Håkan Jonsons intermediala verk Evolution (2013–2014), där en algoritm träder in i poetens ställe, men kan även iakttas i andra sammanhang, som i dikten ”System”, där det gröna ljuset på skärmen, träden, de digitala störningsljuden och de underliga fåglarna placeras i en gemensam ekologi. Sådana förbindelser mellan organism och artefakt, mellan kultur och natur – andra sätt att vara tillsammans – framkallar en förhandling mellan ontologier, som är politiskt och etiskt nödvändig, men också estetiskt gnistrande, konfliktfylld och komplex.

            Samtidigt är möjligheten till en sådan förhandling allt annat än given och direkt tillgänglig. Inte ens för den som har ”poetisk licens”. Kanske än mindre om blicken förskjuts från det poetiska till berättandet.

 

            ROMANEN OCH DET BORTOMMÄNSKLIGA

            I vintras gav den indiske författaren Amitav Ghosh ut en bok med titeln The Great Derangement: Climate Change and the Unthinkable (2016). Grundtanken är att den moderna romanen haft en närmast medfödd svårighet att skildra miljöhot och klimatförändringar samtidigt som dessa har en gemensam historia. ”Jag har noterat”, skriver Ghosh, ”att de utmaningar som klimatförändringen ställer en samtida författare inför … ytterst härrör från det raster av litterära former och konventioner som kom att prägla den narrativa föreställningsförmågan under exakt den period då ansamlingen av kol i atmosfären skrev om jordens öde.” Samma modernitet som såg industrialism och kapitalism träda fram, bevittnade också ”the rise of the novel”.

            Det kan tyckas paradoxalt, att vid den tidpunkt då planetens ålder växte med miljontals år via geologiska undersökningar av James Hutton, Charles Lyell och andra, så etablerade den borgerliga romanen en helt annan optik, fokuserad på det nära och kära. Härmed uteslöts också det icke– eller mer-änmänskliga, vilket relegerades till spekulativa genrer som gotik och SF. Ghosh skriver längre fram: ”det är genom att utesluta dessa ofattbart stora krafter [klimatförändring och storskaliga, planetära processer] och genom att fånga förändringen i ett teleskop med begränsad tidshorisont som romanens berättande blir möjligt.” Det handlar om en inzoomning av platser och förlopp som människor kan erfara med sina sinnen, överskåda och fatta – en utvidgad version av dramats enhetsteori, kunde man säga.

            Även om Ghoshs iakttagelser självfallet kan problematiseras, har de en räckvidd också idag. Desto mer intressant då att söka upp romaner som avviker från mönstret och försöker gestalta bortommänskliga händelser och vad Timothy Morton kallat ”hyperobjekt”. Jag vill i all korthet lyfta fram tre sådana romaner ur en svensk samtid, och börjar med den trilogi som Lotta Lotass gav ut under åren 2010–2014: Sparta, Mars och Örnen.

 

            TINGEN BERÄTTAR

            Här står beskrivningen av platser och föremål i fokus medan människan och hennes historia dragits in i ett dunkelt skuggspel. Exakt var historierna utspelar sig är lite oklart, liksom när. Men mycket talar för att en katastrof har ägt rum. Det är en post-apokalyptisk miljö som läsaren förpassas till, och den blick som ser, ser ut över ruiner. ”Sirenerna ljuder oupphörligt. Ljuskäglorna sveper över den härjade spruckna marken”, som det tidigt sägs i Mars.

Spåren av människor är dock påtagliga. Rester från antikens kulturer uppträder sida vid sida med renässanskartor och moderna tekniska artefakter. Samtidigt är det en planet märkt av krig, skövling, gigantiska byggnadsprojekt och andra ingrepp, vilka spelar en huvudroll – bokstavligen. Agens och handlingsförmåga tycks ha flyttat från människors domäner till andra ting och krafter. I den sista romanen i trilogin slås detta fast i öppningen: ”Landskapet förändrar sig beständigt”, börjar berättelsen. ”Bergen sänker sig, slätternas höjer sig mot himlavalvet. Rummet rör sig kring sin axel, rör sig längs sin fasta bana. Golvet följer markens skiftande, evigt växlande skärning.” Det som görsaker är inte människor, utan miljön och tingen. När romanen avslutas mister namnen sin gestalt och orden blir ”tomma”. Kulturens och människans symboliska makt är över. Det som återstår är ett ”obeträtt, oändligt fält”.

Lotass trilogi närmar sig det sublima i sin gestaltning av en plats och tid som lämnar människan bakom sig. Det som återstår – utöver de nämnda spåren – är kollektiva konstellationer av skuggestalter: en armé på återtåg, en misslyckad forskningsexpedition; anonyma figurer betecknade med en bokstav som A eller D.

 

         TIDSRESOR

           En annan strategi för att berätta om tider bortom det mänskliga, som vi lärt känna det, inte minst genom realistisk romankonst, kan man stöta på hos en av svensk samtidslitteraturs mest egensinniga röster: Lars Jakobson. Jakobson har, alltsedan debuten under 1980-talet, hämtat näring i SF och fantastik, och har på sätt som är ovanliga i svensk litteratur intresserat sig för frågeställningar som förenar vetenskap och teknologi med metafysiska utmaningar och kunskapsteoretiska gåtor, inramande av en vardagsrealism framkallad i västra Dalarna, i Mid-West eller på planeten Mars.

När det gäller gestaltningen av andra tider och ekologiska problem, vill jag göra en neddykning i Jakobsons allra senaste roman, De odödliga (2015). Titeln anspelar på Jorge Luis Borges novell ”Den odödlige”, men också på annan fantastik, som Luigi Piranesis teckningar av imaginära fängelser från sent 1700-tal. Romanens intrig har en realistisk startpunkt i ett samtida Montana, USA, där den medelålders och frånskilde Mark Rufus hankar sig fram, blir förälskad i missbrukaren Mary-Anne och går mot en våldsam död. Så kommer realismen att överges för mer spekulativ fiktion. Mark ger sig ut på en odyssé som odödlig, korsandes fjärran tider och rum. Resan handlar om minne, om människan-maskinen, materia och mycket annat. Med sig har han ett foto av Mary-Anne inscannat på pergament, som han förseglat i en kapsel och opererat in i sin ljumske[1]. Kanske är det en bild av Marks egen belägenhet – av bilder och berättelser som sådana – på färd genom tid och rum på jakt efter en mottagare.

Åtminstone är det svårt att inte tilldela resan och romanen en allegorisk dimension – och jag skulle vilja framhålla en läsning som betonar just utforskningen av tid: individens livstid, mänsklighetens tid och historia, planetens och universums tider. Precis som hos Lotass innebär detta ett uppsökande av karga och söndertrasade landskap, som även inbegriper fantastiska inslag – till exempel en drake. Precis som hos Lotass väcks associationer till tider och platser efter ekologiska katastrofer. Men där Lotass beskrivning av de omänskliga miljöerna lämnar människorna i bakgrunden för en betoning av landskapet, väljer Jakobson ett mer patetiskt perspektiv, förmedlat av den odödlige, men mycket mänskliga och ständigt längtande Mark.

 

         MOT EN GENERELL EKOLOGI

           Ett tredje exempel utgörs av Jesper Weithz debut Det som inte växer är döende från 2012; ett slags thriller om 2000-talets risksamhälle. Ur formhänseende är detta en ganska okomplicerad och kronologiskt uppbyggd historia, även om perspektivet växlar mellan huvudpersonerna Henrik och Lotte, som är ett äkta par. Det som initialt kickar i gång romanens intrig är att Lotte är gravid i nionde månaden med parets andra barn – de har sedan tidigare en fyraårig dotter, Molly – men graviditeten har gett henne en ovanlig sjukdom, vilket gör det nödvändigt för paret att flytta till Sao Paulo för behandling på en klinik. Innan flytten ska Henrik göra en resa till London – han är affärsman med världen som scen – och därmed hopar sig problem och hinder: ”det moderna livets tunna is [börjar] spricka under deras fötter”, som det beskrivs på pocketutgåvans baksida. Mer konkret innebär det: demonstrationer, strejker, terrorism, tekniska störningar och oväder – en rad okontrollerbara händelser som skjuter upp familjens återförening i Brasilien.

Mest intressanta här är de hinder som hopar sig för Lotte och dottern när de ska lämna Stockholm. Efter att deras flight flyttats fram på grund av en politisk aktion mot den miljöförstöring som flygresande medför, hamnar de i händerna på vad som skulle kunna uppfattas som en ekologisk re-aktion – till och med en naturens hämnd. Ett häftigt växande snöväder omringar dem på väg från flygplatsen och Lotte börjar fundera på vad och vem som egentligen styr och har vilja och agens – ”hon blir inte fri tanken att vädret tar sikte på dem”, som det heter i en passage efter att de kört av vägen och fastnat i snön. Lotte börjar tillskriva naturen vilja och avsikt – men hon tänker inte låta sig knäckas. De lämnar bilen för att ta sig vidare till fots: ”Hon ser framför sig hur hon och Molly rör sig som en arktisk expedition över ett vackert vinterland. Solen glittrar i snön, spelar i deras ansikten. / De är äventyrarna som når bergets topp. En strapatsbetonad resa som visar upp deras mänskliga kraft och förmåga. / En värdig utmaning för skapelsens krona.”

Givetvis kommer den soliga heroismen att punkteras av den ironi som passagens avslutning blottar. Medan maken Henrik brottas med folkliga uppror och glappande mobiltelefoner i djungeln utanför Colombo i Sir Lanka (han tvingades till en omväg på väg till Brasilien) visar sig vinden och den yrande snön, mörkret, skogen – till och med de rådjur som närmar sig kvinnan och barnet i natten – blir alltför svåra att förstå och hantera. Ett skäl är att denna natur hela tiden framställs som en fiendeatt besegra snarare än något att leva tillsammans med – som en ofrånkomlig del av en själv. Lotte väntar sig ständigt ett ”mänskligt svar”, men möter ”bara rassel från trädgrenar som sträcker sig genom mörkret”. Till slut, när hon slutar kämpa och strida, kan hon bara konstatera: ”Det fanns ingen angripare. Det finns ingen angripare. Deras enda fiende är tiden.”

Tiden? Yttrandet riskerar å ena sidan att sluta berättelsen kring det exklusivt mänskliga, som framhärdar i oförståelse och blindhet. I världen finns människor som agerar och tar ansvar – inga djur eller väder eller stenar med, vad Jane Bennett skulle kalla, ”ting-makt”. Det finns bara människor som brottas med sin tid och historia – och i Lottes och Henriks fall: den sjukdomshistoria som hotar att förstöra deras liv. Å andra sidan, på ett annat plan, frammanas en problematik som fogar in det individuella och mänskliga i en mer omfattande ekologi: för att förstå vad människor har gjort med den planet vi delar med andra varelser och väsen krävs en utforskning av andra tider, materialiteter och hastigheter. Det är en läsning som Weithz bäddar för genom iakttagelserna av bräckligheten hos de globala systemen, sprickorna i planetens naturkulturer och de politiska omvandlingar detta framkallat.

På så sätt kommer de tre romanerna att på olika sätt öppna sig för andra tider och sätt att vara. Precis som bruset och knastret i Heldéns dikter ger en vink om småskaliga temporaliteter och mikroontologier bortom de fem sinnenas välbekanta dans, riktar de om läsarens blick mot planetära processer, mot rådjur, stormar och klimat, men också mot sociotekniska system och vad den tyske medieforskaren Erich Hörl nyligen kallat en ”generell ekologi”, där kultur och natur, organismer och artefakter flätas ihop.

Betydelsen av sådana berättelser och bilder idag, som sammankopplar och problematiserar det område som breder ut sig mellan materia, kropp, föreställning, handling, är egentligen inte mycket att orda om. Sällan är självklarheten mer självklar.

 

                                     

[1] Insidan av låret

 

//

Niende essay i vår skandinaviske kritikeraksjon er skrevet av Jesper Olsson, litteraturkritiker i Svenska Dagbladet, redaktør og med-grunnlegger av tidsskriftet OEI og professor ved Universitetet i Linköping. / Vi har servert deltakerne følgende tankestillere: Kan lesning av sakprosa, romaner, noveller og dikt endre, motivere eller mobilisere leserne til en ny forståelse av de dramatiske naturhistoriske hendelsene? Hva er den sosiale funksjonen til kunst, film og litteratur i 2016? Siden det forlengst har oppstått litteraturer som «økopoesi» og cli-fi undrer vi på om klimalitteraturen påvirker både lesere, kritikere og forfattere? Hvordan mottar kritikerne denne litteraturen i sine respektive hjemland? Hva er litteraturens egenart når det kommer til fremstillingen av menneske og natur?  Litteraturkritikerne ble oppfordret til fri utfoldelse innenfor slike tematiske grenseoppganger. Essay-serien er støttet av Fritt Ord og Bergesenstiftelsen.

fritt-ord-logo-200p72dpi      bergesens_logo_large(new)

 

Shoaib Sultan: Koranen er en grønn bok

I en tid hvor debatten om islam og muslimer altfor ofte handler om vold, terror og krig, kan det være nyttig å se på noen andre sider ved religionen.

Min egen inngang til naturtemaet ble inspirert av en agnostisk jødisk forsker og forfatter, Leslie Hazleton, som snakker om Koranens bilde av paradiset. I Koranens paradis finnes hager med sildrende bekker, litt ulikt det enkelte antimuslimer (og noen muslimer) synes å mene. Hazleton nevner også Koranens fokus på menneskets forvalteransvar og en miljøbevissthet hun ikke finner i andre hellige tekster. Jeg har alltid vært opptatt av miljø- og klimaspørsmål, og samtidig interessert meg for religion og religiøse problemstillinger. Jeg hadde bare ikke koblet disse to feltene tidligere, selv om jeg vokste opp med en forståelse av at vi alle har et ansvar for annet liv, og at det å plage eller drepe dyr for sin egen fornøyelses skyld er feil. Hazleton vekket en nysgjerrighet både i den religiøse og klimabevisste delen av meg, om forbindelser mellom tro og miljøbevissthet, og om hvorvidt miljøengasjement kan funderes i Koranen.

Enhver tekst kan leses og forstås på en rekke ulike måter. En levende tekst må også leses med hensyn til tiden og hendelsene som ligger til grunn for den, men også tiden og de hendelsene den leses inn i. Så også Koranen. Muslimer vil ofte hevde at Koranen bare er Koranen når den leses på originalspråket, arabisk. Også for meg er dette et viktig poeng. Det handler ganske enkelt om at enhver oversettelse bringer inn et element av tolkning.

Likevel: Vi må bruke oversettelser. I denne artikkelen har jeg valgt å bruke Einar Bergs oversettelse, fordi den er lett tilgjengelig på nett (Islam.no) og holder et høyt språklig nivå. Noen av Bergs tolkninger er omstridte, men oversettelsen fungerer greit for vårt formål.

 

VÅRT EGET ANSVAR

Et eksempel på tolkningsspørsmålet ser vi av følgende vers:

 

Fordervelse og ødeleggelse er å se på land og hav, ved det menneskene ved sine henders verk har oppnådd, så Han kan gi dem å smake litt av det de har stelt i stand, så de må vende om! (30:41)

 

I tillegg kan vi lese i et annet vers:

 

Men strev, midt i alt som Gud har gitt deg, etter den evige bolig. Dog, glem ikke din andel i denne verden, og gjør godt, som Gud har gjort godt mot deg. Søk ikke å stifte ufred på jorden. Gud holder ikke av dem som stifter ufred og elendighet. (28:77)

 

Det er flere ting som kan utledes fra disse skriftstedene. De handler om muligheten og kraften mennesket har til å spre ødeleggelse.

I vår kontekst kan versene lett tolkes som forurensing og de miljø- og klimautfordringer som vi står overfor grunnet menneskeskapte klimaendringer (andre har tolket linjene til å handle om å spre ufred og bruker dem blant annet til å fordømme terror – tolknings- mulighetene er mange). Det første verset tar for seg hvordan mennesket rammes av den samme skade som det selv forvolder naturen – menneskets eget ansvar. Mennesket etableres her som en del av naturen. Det finnes et element av håp og en advarsel om å snu når man ser de skadene vår atferd fører til. I det andre verset fremheves viktigheten av både dette livet, og det som kommer etter. Mennesket bes om å gjøre godt igjen det Gud har gjort godt mot oss, og får klar beskjed om ikke å spre ufred på jorden.

 

VERDIEN AV DYR, PLANTER OG INSEKTER

Koranen viser også til dyrene – og at de former samfunn på lik linje med menneskene. Dette kan og bør være et utgangspunkt for en langt mer human tilnærming til dyr, jamfør følgende vers:

 

Det finnes ikke dyr på jorden eller fugl på vingen uten at de utgjør samfunn, som dere. Vi har ikke oversett noe i Boken. Og så samles de hos sin Herre. (6:38)

 

Hver skapning har sin rolle å forvalte i et økosystem, og fjerning av disse kan skape uforutsette problemer, til ettertanke for oss alle. I tillegg påminnes vi i et annet vers om at hele skapelsen priser den samme Herre som vi gjør, noe som bør få oss til å reflektere over våre forpliktelser ikke bare overfor andre mennesker, men også våre andre medskapninger. Dette kommer klart frem her:

 

De syv himler og jorden og alle som i dem er, priser Ham. Det finnes intet som ikke lovpriser Ham, men dere oppfatter ikke deres lovprisning. Han er mild, tilgivende. (17:44)

Du har vel sett hvordan alt i himlene og på jord, sol og måne, stjerner og fjell, trær og dyr, og mange mennesker, bøyer seg i ærefrykt for Gud. Men mange rammes av straffen. Og den Gud fornedrer, kan ingen gjenreise i ære. Gud handler slik Han bestemmer. (22:18)

 

Dette kommer enda tydeligere frem når disse andre levende vesenene også blir til tegn fra Gud, noe med et høyere formål. Koranen sier:

 

Av Hans tegn er skapelsen av himlene og jorden, og alt Han har spredt utover i dem av levende kryp. Og Han har makt til å samle dem når Han vil. (42:29)

 

Mennesket påminnes i Koranen også om at skapelsen er større enn mennesket, noe vi vel ofte overser. Dyrene er ikke bare menneskets tjenere – de har selvstendig verdi. Her kan det være greit også å ta inn over seg at Koranen ikke ser seg selv som et budskap til muslimer, men til menneskeheten. Koranen sier:

 

Sannelig, skapelsen av himlene og jorden er større verk enn skapelsen av menneskene. Men folk flest vet det ikke. (40:57)

 

KLIMAKAMP OG MATERIALISME

Miljø- og klimautviklingen er noe vi alle bør være bekymret over. Livet i seg selv er hellig, ifølge islam. Det samme kan sies om alt i naturen: «Hele jorden er en moské», som profeten skal ha sagt. Mange vers i Koranen handler om naturen, jorden og dens ressurser. Mennesket presenteres som en forvalter på vegne av Gud, med det ansvaret man skal være seg bevisst som følge av dette. Dette innebærer, slik jeg og mange andre forstår det, ikke bare et ansvar overfor andre mennesker, men hele skaperverket, om å behandle dette med respekt og ansvarlighet. Koranen fokuserer i veldig stor grad på naturen som et bevis på Guds eksistens og advarer mot å forpurre balansen i naturen:

 

Himmelen har Han hevet opp. Han har satt Vekten (likevekten), så kluss ikke dere med vekten, men gi rett vekt, og snyt ikke på vekten! Jorden har han lagt på plass for alle skapninger. (55:7–10)

 

Mennesket er ikke herre over naturen, men forvalter den, og med det følger et ansvar man må svare for på dommens dag. Den materialismen vi ser råde i dag, «eie-mest-mentaliteten», som Koranen kaller den, fordømmes kraftig:

 

Eie-mest-mentaliteten opptar dere, til dere går til gravene! (102:1–2)

Og så, på den dag, skal dere visselig få svare for velstanden. (102:8)

 

Koranen peker også på overforbruk som et problem. Mennesket skal høste av naturen, men ikke misbruke og ødelegge den.

 

Det er Han som har latt vokse frem haver med og uten vintrær på rekker, palmer og vekster med forskjellige slags frukter, oliven og granatepler, likt og ulikt. Spis av deres frukter når de bærer frukt, og gi det som tilbørlig er på innhøstingsdagen, men sløs ikke! Han liker ikke sløsere! (6:141)

 

Det finnes fortellinger om hvordan profeten Muhammed skapte fristeder og naturreservater for planter og dyr, på arabisk kalt hima, et ord som bokstavelig kan oversettes til «beskyttet område». Han oppmuntret til å behandle naturen med respekt og ansvarlighet og skal ha sagt noe slikt som at enhver som plantet et tre, ville få Herrens gunst så lenge levende vesener fikk nytte av det. For muslimer er det derfor en god gjerning å plante trær. Profeten oppfordret også sterkt til å dele, spesielt hvis det gjaldt å dekke grunnleggende behov. Dette prinsippet går det an å slutte seg til, enten man er troende eller ikke.

 

RELIGIONENS ROLLE UNDER KLIMAKRISEN

Religion er en kraft, en sterk kraft, og – til en viss grad, i alle fall – en voksende kraft.

En kraft jeg mener kan rettes mot de store utfordringene vi står overfor. Utfordringen til de ulike religiøse lederne er å greie å mobilisere til klimakamp. De må finne religiøst baserte budskap som inspirerer til klimatiltak, på et personlig plan så vel som på et samfunnsmessig. Dette er ikke en diskusjon om hvorvidt den ene eller den andre religionen er rett. Vi muslimer bør dermed kappes om å gjøre gode gjerninger med andre, som Koranen uttrykker det.

 

Om Gud hadde villet, kunne Han gjort dere til et samlet trossamfunn, men Han ønsket å stille dere på prøve ved det Han har gitt dere.

Så kappes i å gjøre det gode! Til Gud skal dere alle vende tilbake. Han vil redegjøre for det dere var uenige om. (5:48)

 

Avslutningsvis vil jeg ta opp en siste oppfordring til oss alle fra Koranen, noe som er verdt å ta inn over seg uansett om vi tror på Gud eller ikke:

 

Den Barmhjertiges tjenere er de som vandrer ydmykt på jorden, som når de uvitende tiltaler dem, svarer: «Fred!» (25:63)

 

Vi har sett at det er mye materiale i Koranen og muslimske tradisjoner for den som vil møte klimatrusselen. Utfordringen for hver og en av oss er faktisk å ta tak – på personlig så vel som samfunnsmessig nivå – slik at vi kommer oss gjennom denne krisen og skaper en bedre fremtid for kommende generasjoner.

 

  • Hima as ‘Living Sanctuaries’: An Approach to Wetlands Conser- vation from the Perspective of Shari’a Law Procedia – Social and Behavioral Sciences Volume 105, 3 December 2013, Pages 476–483, AicE-Bs 2013 London (Asia Pacific International Conference on Environment-Behaviour Studies), 4–6 September 2013

 

SHOAIB SULTAN er politiker i Miljøpartiet De Grønne og medlem i Oslo bystyre. Han er tidligere sekretær i Islamsk Råd og jobber nå som rådgiver for Antirasistisk Senter. Vi takker forfatteren og Samtiden for tilltatelsen til å publisere artikkelen!

 

Klikk på bildet for mer informasjon om dette nummeret av Samtiden /

 

_________________________________________________________________________

 

Freddy Fjellheim / Politisk forurensning

Når Anne Karin Sæthers bok «De beste intensjoner» foreligger i bokheimen, er det slett ingen hverdagshendelse.

Allerede overskriften på forordet – «Klimaland eller oljeland?» – røper at dette ikke er middelmådige sakprosa som lefler med objektivitet. Den som skal snakke og skrive om olje er forpliktet på en overordnet kontekst, nemlig det faktum at to tredjedeler av de kjente fossile ressursene må bli liggende i bakken (IEA).

Olje-Norge er etterhvert så gjenklistret av politiske mytologier, retoriske strategier og økonomiske privilegier at det kreves betydelige intellektuelle ressurser og mye mot for å gyve løs på konglomeratet. Også sosiologiske og sosialpsykologiske forståelsesformer må tas i bruk. Det gjør Sæther f.eks. når hun karakteriserer «Olje-Norge» som en bygd, dvs. et innfløkt nettverk av bekjentskaper, festkultur og kryssende behov og interesser. Journalisten ser, lytter og noterer på så mange nivåer at helhetsbildet blir brogete og dermed også sannferdig.

Boka gir en bred og detaljert framstilling av oljens ulike tilskikkelser, også historisk sett. I kapitler som «Verdens rikeste forurenser» og «Norsk olje til verdens fattige» analyserer og gjennomhuller forfatteren retorikken som den dag i dag er styrende for mytedannelsen og politikkutformingen, selv om det begynner å rakne. Hvilken perspektivmakt denne bransjen har kunnet kjøpe seg med det svarte gullet. Sæther tar også leserne med til universitetene og forteller om kunnskapsmobiliseringen som måtte til for at rektorer og professorer skulle innse den etiske innebyrden av oljeutvinningen. Hun diskuterer politikkens verktøykasse og undersøker til slutt framtidsprognosene for et land som nekter å bremse når stupet er synlig for alle som vil se. Sæthers bok er sånn sett en skjebnefortelling.

 

KRITISK SAKPROSA/

Som kritisk sakprosa får fremstillingene troverdighet ved at forfatteren anerkjenner bragden norsk oljepolitikk var i sin opprinnelse, inntil klimaprognosene snudde opp-ned på alle kjente perspektiver og kunnskaper. Fagkunnskapen i bransjen er uomtvistelig, og økende arbeidsledighet i olje-sektoren må tas på største alvor. Siden inntektene fra oljeutvinning er så enorme har norske myndigheter lukrative sjanser. Oljefondet bør betraktes som investeringskapital for et nytt miljøvennlig samfunn, både kulturelt og teknologisk. Dessverre gir Sæthers bok gode grunner til å tenke at norsk oljepolitikk snarere styrer mot eklatante brudd på Grunnlovens miljøparagraf.

«De beste intensjoner» er skrevet av en forfatter som virker samvittighetsfull med sine kilder, sitater og referanser. Jeg kunne nok forestille meg at en del detaljopplysninger var blitt overført til noteapparatet, men det er samtidig en journalistisk bedrift å håndtere en så kompleks historie i en tross alt ledig og levende prosa. Språkkritikken som Sæther titt og ofte retter mot myndigheter og oljebransje er skjerpende tankearbeid i sammenhengen:

Det kritiske nivået er på sitt skarpeste når hun analyserer hvordan de retoriske kremmerne selger inn norsk olje- og kvotepolitikk som en innsats for verdens fattige. Nomenklaturet sier selvsagt ikke et ord om utviklingshjelp eller overføring av olje-milliarder til våre fattige søsken verden over. Blott og bart dette, terpet på i årevis, at den norske oljen er «renere» enn annen olje, og at Norge derfor kan utvide produksjon og eksport av hensyn til de fattige landenes energibehov. Vi kan sågar tilby verden «renere» CO2-utslipp, som antakelig gavner de fattige, det også. Det er nesten ufattelig at denne kyniske argumentasjonen har kunnet vinne frem. Forskere ved SSB fastslo forøvrig i 2013 at verden ikke ville bli skitnere om Norge reduserte produksjonen og utslippene på eget område.

 

OFFENTLIG GRANSKING AV OLJEPOLITIKKEN?

Ansvarsfordelingen i norsk oljepolitikk er ikke lett å bli klok på, heller ikke for insiderne, og kunnskapskapitalen i Miljøverndirektoratet ser ikke ut til å ha den rettmessige innflytelse. Oljestatsråden har nylig demonstrert denne kunnskapsarrogansen ved å foreslå konsekvensutreding av oljeutvinning i sårbare havområder, et valgkamputspill. I kapittelet «Byråkratene – de gode hjelperne» avslører Sæther hvordan tidligere statsråd Åslaug Haga forsøkte å innføre klimapolitikk i Oljedepartementet, og hvordan hun ble motarbeidet av sitt eget departement – og av Statsministerens kontor. Sæther skriver noen tilsynelatende enkle ord som bør påkalle desto større oppmerksomhet: «Hvilken rolle Staten har i oljeutvinningen i Norge, er ikke noe det er lett å få oversikt over». Etter valget bør kanskje det nye Stortinget igangsette en offentlig gransking?

Så vidt jeg husker var det samfunnsøkonom og daværende Olje- og energiminister Jens Stoltenberg som formulerte det strategiske målet for forvaltningen av olje-ressursene. «Stolenberg-maksimen» uttrykte økonomens formålsrasjonalitet og er samfunnshusholdering av gammelt merke, dvs. utgått på dato. Denne økonomiske rasjonaliteten sier at vi må rekke å utvinne olje- og gass-ressursene mens disse er markedsattraktive og inntektsbringende, og før nye teknologier har erstattet oljen som naturressurs. Dette hastverket kan fortone seg som framsynt, men kan også vise seg å ha vært politisk risikoatferd med landets befolkning som innsats, gitt klimaomveltningenes ekstreme farer.

Sett utenfra framstår norsk oljebransje og tilhørende myndigheter som et demokratiproblem, og kommunikasjonsstrategiene som Anne Karin Sæther analyserer så briljant ligner mistenkelig på språklig og politisk forurensing. Mon ikke også naturskadelig retorikk er en krenkelse av Skaperverket.

 

/

Freddy Fjellheim er ansvarlig redaktør hos Forfatternesklimaaksjon.no. Denne anmeldelsen står også på trykk i Vårt Land, 15.05.17. Mer informasjon om boka kan du finne her.

 

____________________________________________________________________

 

Lars Bukdahl: At regne kirsebærtræer ud

Jeg bliver så stresset her i april af kirsebærtræet, når det henrevet PINK blomstrer løs lige udenfor mit vindue.

Nu skal jeg huske virkelig at bruge mine øjne, tænker jeg, før jeg kigger ned på skærmen igen og kigger på den alt for længe, inden jeg kigger op på kirsebærtræet igen og måske slet ikke får øje på det. I det mindste burde jeg indføre det som fast og primær overspringshandling, her i april, når jeg pauserer fra hektisk skriftproduktion, at kaste et fokuseret blik på kirsebærtræet i stedet for bare at klikke mig hen på Facebook eller Twitter og læse om alt for lidt og alt for meget.

Jeg lagde godt mærke til den anden dag, at afblomstringen var i gang, men så langt var den jo heller ikke nået. Men i dag er den komplet, blomsterne hænger stadig fast på deres grene, men de har skruet helt ned for deres farvestyrke og spændstighed eller – jeg bruger det ord for sjældent – vivacitet. I morges, mens persiennerne stadig var nede, og det ikke helt var blevet lyst, stod jeg og bladrede rastløst i bøger, der var udkommet dette forår og faldt over denne smukke, men komplekse (og NB frivolt komplekse) linje, der også er et digt i Signe Gjessings nye, tredje digtbog Ideale begivenheder, der ikke genrebetegner sig som hverken digte eller poesi, men som ”vers”:

”måden hvorpå universet er en hjælp til at regne ting ud, så intet ikke behøver at regne kirsebærblomster ud i hovedet”

En forholdsvis enkel måde at læse dette linje-digt på: Hvis universet ikke jævnligt præsenterer os for kirsebærtræer med kirsebærblomster, så ville det være helt umuligt at finde på dem from scratch. Fordi de findes, kan vi forestille os dem, så dejligt de gør det igen og igen – foreløbig! Det er ikke nødvendigt at læse en advarende tone ind, men det er svært at lade være: Hvornår er vi fremme ved et intet, der ikke har universet til at hjælpe det med at regne kirsebærtræer ud.

Det var, da jeg havde læst Gjessings digt – og grublet over det – at jeg gik hen og rullede persiennerne op og kiggede ud og opdagede, at kirsebærtræet var godt og grundigt afblomstret. Det stod jeg og blev en smule trist over, som man altid bliver ked af afblomstringer, selvom jo denne afblomstring betyder, at sommeren er rykket nærmere, ikke at den er ved at fordufte. Så gik jeg tilbage til reolen for at undersøge, om der var andre danske forfattere, som dette forår havde skrevet om kirsebærblomster, og det var der: Maja Lee Langvad i Dage med galopperende hjertebanken, der ikke er er en digtsamling, men en samling dagbogsnotater om dagen og vejen, eksistentiel stress og lykkelig-ulykkelig kærlighed og daglige ture til haver og parker på luksus-idylliske Frederiksberg. På side 28 står der til sidst i en håbefuld note:

”Jeg vil ikke kun skrive, når jeg befinder mig i en krise. Jeg vil også skrive, når jeg ikke befinder mig i en krise. Jeg vil skrive, når jeg sidder under et blomstrende kirsebærtræ, rolig og lykkelig”

Straks efter kommer denne helt korte tilføjelse:

”Jeg måtte le ad mig selv, da jeg så, at jeg havde skrevet ”krisebærtræ” i stedet for kirsebærtræ.”

Og skrivefejlen afslører jo både krisen i jeget og krisen i kirsebærtræet.

En hundrede sider længere fremme vender Langvad tilbage til kirsebærtræerne, fordi hun får øje på dem, og hun får øje på dem, fordi de blomstrer – en helt ren konstatering:

”Blomstrende kirsebærtræer i forskellige størrelser og med forskellige former.”

/

Men kirsetræernes spektakulære nærvær gør opmærksom på andre – og væsentligere – kirsebærtræers fravær, melankolien insisterer (Langvad, der er adopteret fra Sydkorea, opholdt sig nogle år i Seoul, hvor hendes biologiske forældre bor, hvilket danner baggrund for hovedværket Hun er vred):

”Kirsebærtræer minder mig om Sydkorea, kirsebærtræer vil altid minde mig om Sydkorea, om at gå langs murene ved Grand Hyatt Hotel ved Namsan Park, hvor kirsebærtræerne blomstrer på den anden side. ”

Kirsebærtræet som et oprindelsens spøgelse – og spøgelse dobbelt op, eftersom Langvad som adopteret aldrig har haft en barndom i Sydkorea.

Konklusion: Kirsebærtræet kan betyde sig selv, og det kan betyde alt muligt yderligere, erindret og metaforisk/allegorisk, og det skal findes for at kunne ses, og det skal ses for at kunne findes, for os mennesker i det mindste.

 

Co2tåtalglubsk

To effektive faconer, litteratur kan klimaaktionere på:

  1. Gøre opmærksom på og tydeliggøre den natur, der stadig er omkring, regne kirsebærtræet ud ved hjælp af universet, og omvendt: regne universet ud ved hjælp af kirsebærtræet. Den idylliske facon, med eller uden pinlig, menneskelig bevidsthed om idylliseringen.
  2. Den dystopiske facon. Skildre en verden nogle momenter ude i fremtiden, hvor fornægtelsen og udnyttelsen og perverteringen af naturen har fucket alt og alle uhjælpeligt op. Intetheden, der ikke længere har noget univers til at regne kirsebærtræet ud eller noget kirsebærtræ til at regne universet ud.

Lad os kigge på den dystopiske facon først, der nemlig ikke behøver at være scenisk, handlingsdrevet science fiction. Dystopien kan også komme til udtryk som en terrorisering af det lyriske jeg og som en monstrøs virus inde i sproget selv. Det sidste er tilfældet i Birgit Munchs tekstsamling Brungst, 2017, med den sigende, men svært sigelige undertitel (og genrebetegnelse) ”Tusindbentorsonatwhistleblowtwerks”. Hos Munch muterer og sammensplejses kroppe og maskiner på det uhyrligste og bogstaveligste – det er nødvendigt at holde tunge lige i øjet for at komme frelst igennem sådan en tekst. Denne her hedder ”EntenEllerten” med henvisning til både Søren Kierkegaard og den første danske el-bil, ellerten:

”Søren Zyborg Kirtelgordisk knokler/ hack gevir opfucket EntenEllerten – en/ scooter der co2tåtalglubsk/ pendulerduekører på ren despair at/ ville være dig eller ellere tværtom ikke/ at ville være dig svæv eller endnu ellere/ vær varulvgidselpiblende/ revoltegynglende/ Nietzschelabyrintlysken lysrallende/ fremfuck alf hvirvelfucktvivolin æg/ skærsildsuicyborg EnteEllerten hack/ uendeligt irganget/ udstødningsrørsystem der udspyr/ brændende kærlighads gærterninger/ løgringende hyppet/ kartrøffelmousserende vingesust/ hackstoriens klemmelus EntenEllerten/ der scooter-tidshoppende swoopkører/ på rent underspring i/ overspringhackningens nødraketspor/ gammajodlende terrorbulimiet fråder/ alfkørsel i stadig modsattere retninger/ utopia knallert spølseballistisk Søren/ Kirtelgordisk knust hvidløgs sorte/ regnbuer grædt sig svangrere/ virtualfoldfatwa Søren kødgooglende/ virtualgebra twerktrapez hack opfucket/ Johannesbird Klimakusse Omnibussen/ med milliarder hjul af flamberede/ pandekager mutæert EntenEllerten.”

Pyh! Kirtelgordisk indeed!

En smule fredeligere, rent sprogligt, er Glenn Christian, hos hvem poesiens sædvanlige ego-kvababbelser finder sted i en krop og i omgivelser i grum opløsning. Dette er første del af en træt og desperat klagesang fra Atropia Primadonna, 2016:

”et eller andet levende/ har skyllet mig ud/ hjulpet sikkert i gang/ af unævnelige væsker/ Jeg sidder i midten/ på et iskoldt gulv/ hvor taget over mig har samlet sig i en spids: En tårnhøj/ beboelse. Her sidder jeg/ sidder og savner en mor/ iført laksort ulveskind/ ned over mine lår/ Udenfor/ det findes!/ gør stjernen hvad den vil/ storskinner/ og findes/ Udenfor nedgøres/ vegetationen/ tidligere så prægtige frugter går op i flammer/ brænder/ Jeg vil sige noget/ tale. Men alt mit blod/ drøner akut op til hovedet/ blokerer steder i min hjerne”

 

Havørnen svæver swag

Ur-digtet i den postmoderne, danske tradition for den idylliske, kirsebærtræ-tydeliggørende facon er Per Højholts lille digt ”Den tydelige solsort” fra Revolver, 1977, hvor digteren diskret og elegant gør opmærksom på, at det er hans pen, der er lommelygten:

 

En solsort kom flyvende

inde fra tågen

 

den sidder her nu

og synger i en våd bjergfyr

 

om lidt flyver den tilbage

til naturen

 

Digtet vil demonstrere, at når vi peger på naturen peger vi også på, at vi adskiller os fra den. og at vi altid allerede er adskilt fra den, og gøre klart, at det er et helt okay paradoks!

Titlen på Rasmus Nikolajsens systemdigtsamling Tilbage til unaturen, 2016, der for nyligt blev præmieret med Kritikerprisen, spiller helt bevidst og eksplicit på Højholts gamle digt. Dogmereglen for bogens digte er, at de skal skrives i naturen, eller i hvert fald udendørs, og gerne også om naturen. I digtet fra ”Saltstraumen, 7. december 2013” (med i Klimaaksjonens antologi) besynger Nikolajsen en noget mere majestætisk fugl end solsorten, nemlig havørnen, og straks har han problemer med akkurat ordet ”majestætisk”: ”der er noget ynkeligt, utidssvarende over en majestæt” Halvvejs inde lykkes det ham omsider at komme cirka lige så højt op at køre om ørnen som ørnen:

” men se så/ der: Havørn i svæv! Havørne/ i svæv over Saltstraumen,/ verdens stærkeste malstrøm, og/ spidse sneklædte fjelde som/ baggrund, i fløjlsblåt søvnlys, i// balance, swag, kommer jeg op/ med, havørnen svæver swag, og/ jeg kan ikke lade være/ med at tænke på at verden/ nok ville være smukkere/ uden mennesker, der ville/ blot ikke være nogen til/ hele tiden at sige smukt.”

Solsort i ny fjederham!

I Geir Gulliksens digt ”(hysj)” (med i Klimaaksjonens antologi) fra digtsamlingen Ung trost klokken fem om morgenen i en brusende alm, 2015, er hovedpersonen atter en fugl af en mere proletarisk art, nemlig en krage. Digteren optæller flere forvekslingsmuligheder – lidt á la det kendte Superman-udråb: Is it a bird, is it a plane, it’s …, – hvoraf en enkelt (industrikyllingen) er markeret samfundskritisk (mimende måske et distræt intetheds-blik, der har svært ved at regne en krage ud), før han autoritativt fastslår, at det er en krage: Kærligt-nøgternt karakteriseres fuglen og udstyres med rekordbeskeden selvbevidsthed (og et køn), hun kan høre sig selv flyve:

”kunne vært gress/ ett enkelt smalt seigt strå/ kunne vært busk/ i et skjevgrodd støvete kratt/ kunne vært storøyd industrikylling,/ balansere med høye hæler på et enormt nettinggulv/ kunne vært kvinne i bil/ mann med ny jakke/ lodden bie, undersjøisk vekst/ men var kråke, mager, pen,/ som flyr sammen med andre i flokk/ inn mot byen tidlig om morgenen// hysj// fjærene gnisser// hun hører seg selv fly”

 

Possibilities /

En tredje facon, hinsides idyl og dystopi, er den konkretistiske, eksemplificeret ved Maja Lee Langvads kirsebærtræ, der blev et krisebærtræ. Og ved Cia Rinnes endnu ikke bogopsamlede bidrag til Klimaaksjonens antologi. Når nemlig sproget tages på ordet og derved, som naturligt er, kommer til at tale over sig. Så ordknapt og underfundigt optimistisk kan det lyde, mens jeg venter utålmodigt på, at ikke kun kirsebærtræet (men fx også underboerne, hvis træ det er) blomstrer atter:

”impossibilities

i’m possibilities”

 

//

Åttende essay i vår skandinaviske kritikeraksjon er skrevet av Lars Bukdahl, forfatter, redaktør av Hvedekorn og litteraturanmelder på Weekendavisen. / Vi har servert deltakerne følgende tankestillere: Kan lesning av sakprosa, romaner, noveller og dikt endre, motivere eller mobilisere leserne til en ny forståelse av de dramatiske naturhistoriske hendelsene? Hva er den sosiale funksjonen til kunst, film og litteratur i 2016? Siden det forlengst har oppstått litteraturer som «økopoesi» og cli-fi undrer vi på om klimalitteraturen påvirker både lesere, kritikere og forfattere? Hvordan mottar kritikerne denne litteraturen i sine respektive hjemland? Hva er litteraturens egenart når det kommer til fremstillingen av menneske og natur?  Litteraturkritikerne ble oppfordret til fri utfoldelse innenfor slike tematiske grenseoppganger. Essay-serien er støttet av Fritt Ord og Bergesenstiftelsen.

fritt-ord-logo-200p72dpi      bergesens_logo_large(new)

 

_________________________________________________________________

 

I vippepunktet / Sara Sølberg

Soelberg-Sara.jpg

Av Sara Sølberg / Foto: Pernille B. Wallvik

 

 

Metanisen under havbunnen er vanligvis stabil, men ved undersjøiske jordskred kan gassen frigjøres i bobler som utvider seg eksplosivt og jager opp mot havoverflaten. Et skip som ligger i veien for en slik boble suges umiddelbart ned til havets bunn. Er boblen stor nok kan den også skape vakuum i luftrommet, slik at fly mister høyde og trekkes ned i dypet. Varmere hav frigjør mer metangass. Hundrevis av gigatonn nedfrosset metan venter under havbunnen på å omdannes til metangass og slippes løs – opp fra havet og ut i atmosfæren, for der å bidra i den globale oppvarmingen. I overgangen mellom paleocen og eocen skjedde lignende store endringen i hav og atmosfæresirkulasjonen, temperaturen økte, havene steg, oksygennivået i havene sank, liv forsvant.

 

*

 

 

Jeg vil puste vann. Kroppen svever i skillet mellom varme og kulde, lys og mørke, som en portal der alt skal forbi, eller gjennom. Baner seg fram i overflaten, trenger gjennom virkeligheten, hinnen vi er kapslet inn i, belegget med løgner og sannheter som ikke eksisterer før små fisk napper og spiser av huden, tang slynger seg rundt tærne – halsen – hodet, glassmaneter smyger seg langs ryggsøylen; ikke før omverden skaper gnisninger og friksjoner kjenner vi at det er her vi er, akkurat ; flytende  over enorme områder med døende tareskog.
        Fuglene flyr over meg, lydene kretser inn og ut med vannmassene. Kroppen glir lenger og lenger ut. Havet er svart i dag og jeg en lys forstyrrelse i vannskorpa, men en mørk flekk som skaper skygge og beskytter livene under mot verden her oppe. De vil dø i min verden, og jeg i deres, trykket er feil for meg, men riktig for dem – der og her – de er tilpasset mørke og jeg lys: vi vil alltid være fremmede uten mulighet til å møtes i live. Men det finnes skapninger der nede som tåler trykkforskjeller på tusener meter, som daglig senker seg ned når lyset står på himmelen – upåvirket svømmer de videre i mørket – uten å ta skade av trykkendringene. Det finnes fortsatt noen levende fossiler, som urfisken Coelcanthens, upåvirket uforandret siden den først opptrådte for 300 millioner år siden, de grove knudrete skjellene, som var den konstruert og forutbestemt til å overleve utallig geologiske perioder og klimaforandringer som vi mennesker bare kan drømme om å overleve. Lettelsen i det at jorden én dag er tom for mennesker, at livet igjen kan spire og gro uforstyrret.
        Jeg kjenner strømmene drar kroppen videre ut, og vet med sikkerhet ikke hvor retningen til land er.

 

 

*

 

 

En varmere klode kan gjøre dannelsen av dypvann i havet ustabil. Det ser ut til at det finnes en terskel, et vippepunkt, for når havstrømmene blir for ustabile og det begynner å skje store endringer. Sirkulasjonen på dypet av Nord-Atlanteren er viktig for reguleringen av jordens klimasystem og forstyrrelser kan gi bråe klimaendringer og økte nedbørsmengder. Det kan også påvirke luftstrømmer i atmosfæren. Dette kan få en globalt oppvarmende effekt med mer CO2 i atmosfæren som ellers ville blitt transportert ned i havdypet. I et geologisk perspektiv har det nå skjedd store endringer altfor raskt, men ingen vet hvor og når selve vippepunktet kommer.

 

 

*

 

 

Jeg har aldri levd horisontalt. Alltid svømt opp og ned i vannsøylen, steget og sunket. Tidslinjen din – det horisontale livet på land – fortid – framtid – nå – finnes ikke for meg. Du sier: se framover, jeg myser men ser kun tretti meters sikt –  urskoger brenne i månedsvis, arter gå opp i røyk, mennesker flykte, enorme mengder karbondioksid som pumpes opp fra flammehavet – ut i atmosfæren, ild som ulmer videre – trenger ned i jorda, jordsmonn som brenner, enorme skyer med metan, karbonmonoksid, ozon og ammoniumcyanid stiger opp – tåkelegger hundrevis av kilometer.

Han sier ingenting. Jeg flyter rundt i tid, i vannmasser er tiden – tidligere tider – fortid framtid nåtid – molekyler mot huden – fysiske spor. Han bare ser på meg, fortsatt uten å si noe. Tenk på alle paleontologene, sier jeg, rundt omkring i verden sitter de på sine små luftrensede kontorer, flere år bruker de på å etse bort – fjerne – stein og jord – milioner av geologiske år konsentrert sammentrykt i noen centimeterne som omslutter det lille flatklemte fortidsdyret de har foran seg. En liten feil, og fossilet som kanskje er det eneste gjenværende eksempelet, vil være borte for alltid. Langsomt, langsomt kommer hele kropper til syne, en flattrykt snute, detaljer i hud og pels, lemmer som kunne utføre bevegelser vi aldri har sett før, også de utviklet og konstruert med tanke på å overleve. Hva har fossiler med oss å gjøre, han ser på meg. Jeg sier at hadde ikke paleontologene orket denne møysommelige utgravningen – den stillferdige etsingen – forskningen, hadde ikke vi kjent til disse livene, vår egen historie. Tilslutt er kanskje det eneste vi ikke vet om den forsøkte å flykte – eller bare lå der, stille og sov, da ulykken og døden inntraff.

 

 

*

 

 

Alltid et indre trykk av noe som vil opp og ut; et ord, en tanke, vannet i kroppen, negler, hudceller, hår, ut skal det, som var det det samme trykket som presset døde hudceller opp av huden og tanken ut av hjernen, som jord opp fra grunnen. Og plutselig står man der; med skjorta full av døde hudceller, og et lik eller et forhistorisk skjelett i hagen, mens man betrakter arkeologenes ivrige pusling i jorda. Og idet jeg skal ta en slurk av kaffen ser jeg et hudflak flyte i den sorte overflaten, lik den siste rest av havisen, skapt av mine bakterier og mitt DNA. Jeg skal til å fjerne det, men ombestemmer meg og drikker den lunkne kaffen i en lang slurk. Er det da, når jeg står der med den tomme kaffekoppen – med mitt eget avfall på vei tilbake til meg selv – med øynene festet på arkeologenes krumme rygger, mens jeg noterer dette, og ser det begynner å regne – er det da trykket letter.

 

 

//

Vi takker Sara Sølberg for nyskrevet tekst! Sølberg er født 1983 i Trondheim. Hennes debutbok heterSeismiske smell, for denne ble Sølberg nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris 2016.

 

__________________________________________________________________

 

Frode Helmich Pedersen: Poesien under klimakrisens harde himmel

I.

Ulike former for økologisk orientert diktning har etter hvert blitt et såpass utbredt fenomen at det synes rimelig å regne økopoesien som en av vår egen epokes definerende litterære fenomener.

I Norge er oppblomstringen av litteratur av denne typen tett forbundet med forfatternes klimaaksjon, hvis nettsider utgjør den viktigste plattformen for økopoetisk litteratur i norsk sammenheng. Riktignok er nettsidens ansvarlige redaktør Freddy Fjellheim tydeligvis ikke helt komfortabel med betegnelsen «økopoesi». I en kronikk i Aftenposten i 2015, snakker han istedet om «den nye poesien», men det dreier seg ikke desto mindre fremdeles om en økologisk bevisst poesi. Nettsidens ambisjon er ifølge Fjellheim å skape grunnlaget for «et nytt skriftlig fellesskap under klimakrisens harde himmel».[1] Selv om denne formuleringen er åpen nok til å inkludere mange ulike skrivemåter, synes den for poesiens vedkommende likevel å innebære et krav om at poeten på en eller annen måte må gi seg i kast med den trusselen klimakrisen representerer. Spørsmålet blir da om poesien kan leve med et slikt krav – må ikke poesien være fri dersom den i det hele tatt skal være?

De av oss som ikke er tilbøyelige til straks å kaste oss over nettsidens poetiske bidrag, er ikke nødvendigvis vrangvillige personer, for det er fullt mulig å være opptatt av både klimakrise og skjønnlitteratur uten nødvendigvis å interessere seg for kombinasjonen. Skeptikerens reservasjon lar seg lett forklare: Diktning som først og fremst er motivert av behovet for å fremme tydelige budskap er sjelden veldig god. Skepsisen kan illustreres gjennom to bonmots: «We hate poetry that has a palpable design upon us» (John Keats) og «All bad poetry springs from genuine feeling. To be natural is to be obvious, and to be obvious is to be inartistic» (Oscar Wilde). Reservasjonen mot økopoesien går ut på mistanken om at budskapet eller appellen trumfer den kunstneriske utførelsen. Hvis økopoesiens primære formål er å vekke leseren, få henne til å innse alvoret og forandre sine vaner[2], vil det da måtte bli sekundært, eller kanskje til og med irrelevant, hva man ellers måtte ha av estetiske innvendiger eller kommentarer..

 

II.

Samtidig går det også an å snu saken på hodet: Er det ikke snarere slik at den poesien som ikke forholder seg til miljøødeleggelser og klimakrise, uvegerlig vil måtte fremstå en stadig mer livsfjern, eskapistisk og dermed også til syvende og sist kitschaktig litteratur? Er ikke diktningen forpliktet til å ta på seg det ansvaret tiden krever? I en nylig rapport kunne World Meteorological Organization informere om at 2016 var et år for en rekke illevarslende klimarekorder, for eksempel med hensyn til global oppvarming, mengde CO2 i atmosfæren, smelting av sjøis, stigning av havnivået, stigning av havoverflatetemperatur, alvorlige tørkekatastrofer, og så videre. Når hele kloden nå er i ferd med forandre seg på så dramatisk vis, vil litteraturen måtte fremstå som et veritabelt Titanic-orkester om den ikke på en eller annen måte tok opp i seg disse truslene mot menneskehetens eksistensgrunnlag. Spørsmålet er ikke desto mindre i hvilken grad diktningen kan være miljøaktivistisk uten samtidig å miste seg selv som diktning.

For å undersøke dette nærmere kan vi begynne med å spørre om det nå virkelig er riktig at økopoesien nødvendigvis er aktivistisk. Hva er egentlig økopoesi? Jonathan Bate, en sentral figur innen den litteraturvitenskapelige økokritikken, definerer økopoesien som «not a description of dwelling with the earth, not a disengaged thinking about it, but an experiencing of it».[3] Økopoesien betegner for ham en diktning som fremstiller menneskets dyptgripende opplevelse av samhørighet med resten av naturen. Selv om definisjonen er vid – og dermed åpner for å kalle mye fortidig diktning for økopoesi – har den også en polemisk side, siden den utdefinerer den mer åpent aktivistiske og politisk kalkulerte miljøpoesien, som Bate anser som upoetisk på grunn av dens instrumentelt-ideologiske formål.[4] Mot dette synet står J. Scott Bryson, som på sin side nettopp anser økopoesien som en engasjert og åpent politisk diktning. For ham er økopoesien riktignok mer en poetisk modus enn en egen type diktning. Karakteristisk for denne modusen er det biosentriske (i motsetning til det antroposentriske) perspektivet, som kjennetegnes av en dyp ydmykhet overfor biosfæren; en skepsis mot instrumentell rasjonalitet; motstand mot tendensen til å behandle naturen som om den eksisterte utelukkende for menneskets skyld.[5] Ifølge et slikt syn har økopoesien en ideologisk inngangsbillett: Den målbære en tydelig posthumanistisk innstilling, noe som gjør det vanskeligere å betrakte for eksempel romantikkens sterkt subjektivistiske (og antroposentriske) naturdiktning som økopoesi. Ifølge Bryson inneholder økopoetiske dikt dessuten en mer eller mindre uttalt «advarsel om den høyst reelle muligheten for økologisk katastrofe».[6] Kate Dunning synes å ville forene Bates og Brysons synsmåter idet hun prøver å formulere hvordan økopoesien etter hennes mening fint kan være både aktivistisk og estetisk tilfredsstillende på samme tid:

Ecopoetry seeks to inform the foundation of all politics rather than simply to be a singular point that even though ecopoetry is meant to encourage ‘doing’, its language must achieve this through the re-creation of experience rather than any explicit political activism. It is only by authentically allowing the reader to “dwell” in nature – a term Bate defines by drawing on Rousseau, Burke and Heidegger – that ecopoetry can work on consciousness and subsequently affect change.[7]

Dette litt omstendelige svaret er imidlertid ikke egentlig egnet til å løse dilemmaet, for Dunning gjør her lite annet enn å påstå at en poesi som oppfyller Bates kriterium også nødvendigvis er aktivistisk fordi den vil føre til at leseren får forandret sin bevissthet om menneskets forhold til naturen på en slik måte at politisk endring blir fremmet.

 

III.

Hva er så situasjonen her hjemme? Uten å ha noen formell tilknytning til forfatternes klimaaksjon, hører Espen Stueland utvilsomt til blant de ivrigste talsmennene for en økopoetisk vending i norsk litteratur. Han ønsker seg en diktning og en litteraturkritikk som kaster av seg den autonomiestetiske arven og vender blikket mot virkeligheten. Dette er naturligvis høyst forståelig: Økokritisk poesi forutsetter et kunstsyn som ikke er strengt autonomiestetisk. Men hvordan plasserer Stueland seg i forhold til de posisjonene vi hittil har sett på? I ett av sine miljøengasjerte innlegg skriver han at enhver økokritisk skrivepraksis (utsagnet gjelder så vidt jeg forstår både sakprosa og poesi), må «skape emosjoner, følelser av å være en del av den større biologiske sammenhengen vi inngår i».[8] Her ser han ut til å innta omtrent samme innstilling som Dunning: Dersom diktningen får leseren til å føle sin dype samhørighet med naturen, vil også forutsetningene for politisk endring være tilveiebragt. Hos Stueland står den personlige omvendelsen sentralt: Samtidsmennesket må «gå fra fortrengning til bevissthet, ansvarsfølelse og erkjennelse».[9] Dette er oppgaven vår tids økologiske krise stiller oss overfor. Og for at dette skal kunne skje må «språket» – ikke minst det dikteriske språket – bli mer konkret, virkelighetsnært og i større grad egnet til å skape følelser.

I slike formuleringer synes det klart at Stuelands krav til samtidslitteraturen ikke primært er at den skal være original diktning (selv om den diktningen han ønsker seg naturligvis også kan være orginal) men vel heller at den skal søke seg inn mot en type språklig billedbruk eller retorikk som er best mulig egnet til å bidra til den økokritiske vekkelsen. Stuelands innstilling kan kanskje bli tydeligere for oss hvis vi tar oss tid til å se nærmere på ett av de diktene han oppstiller som et økopoetisk ideal. Her er «Hail» av Adam Dickinson, som lyder slik i Stuelands egen gjendiktning:

 

Hallo fra innsiden

av albatrossen

med en vindtett lighter

og japansk polititape.

Hallo fra senger av gevirkoraller

som gynger

under nebbhvalens

feilgrep,

alle de seks kvadratmeterne

med kunstgjødselsekker.

Hallo fra boksåpnede

sumpalligatorer

utstoppet

med tjuefem handleposer

og en Hulk-maske fra halloween.

Hallo fra den oppkneppede

lærskilpadden

som bæsjet biter av et tau i en måned til ende.

Hallo fra bakterier

som formerer seg helt

til polene, i hulrommene

i skumplastemballasjen.

Hallo fra porøse

dropstones av polyetylen

glasialt bearbeidet

og dehydrerte,

forstoppede kameler.

Hallo fra sixpackringer

og kvelertak,

fra brystmelk

og navlestrengblod,

fra mikrofibre

silt gjennom yogabukser

og polyesterfleece,

bioakkumulerende predatorer

som bombarderer medisinplantene.

Hallo fra akrylsyrene

i G.I. Joe.

Hallo fra ilandskylte

fiskegarn opp til lårene

og dykkerdrakter

og eggeglass og sperm.

Hallo.[10]

 

Dickinsons dikt er, med sin insisterende og sterkt ubehagsfremmende påpekning av konkrete tilfeller av forurensning, forsøpling og animalsk lidelse, fjernt fra alt som heter romantisk naturlyrikk. «Hail» er et katalogdikt som kombinerer oppramsingen av konkrete miljøødeleggelser med uttrykket «hallo fra», som kan sees på som en inversjon av den romantiske poesiens apostrofiske henvendelser: Der for eksempel P. B. Shelley påkaller vestervinden med linjen «O wild West Wind, thou breath of Autumn’s being» (1819) er det hos Dickinson den skamferte naturen som påkaller oss, leserne, for å gjøre oss oppmerksomme på dens bedrøvelige tilstand: «Hallo fra innsiden/ av albatrossen/ med en vindtett lighter/ og japansk polititape». Mens det inderlige romantiske jeget prøver å få naturen i tale gjennom sin besvergende henvendelse, er det hos Dickinson naturen som forsøker å få oss i tale. Og der Shelleys dikt dypest sett må regnes som et tilfelle av ekspressiv selvfremstilling – en refleksjon over Shelleys egen status som dikter – iscenesetter Dickinson naturens stemme i form av offerets moralske anklage: Se hva dere har gjort med meg! Diktet er altså ingen kontemplativ fremvisning av menneskets samhørighet med naturen i tråd med synet til Bate, men en direkte anklage om de ødeleggende virkningene av menneskelig aktivitet. Dermed kan man lokalisere diktets økokritiske kvaliteter på tre punkter: For det første at det gir konkrete eksempler på faktiske naturødeleggelser, for det andre fordi det ved å forflytte den poetiske stemmen fra dikteren til naturen legger til rette for et biosentrisk snarere enn antroposentrisk natursyn, og for det tredje fordi det ved å dramatisere naturens anklager fremprovoserer følelser (Stueland beskriver diktet som «hjerteskjærende»[11]) som potensielt kan føre til holdningsendringer – som igjen kan føre til miljøaktivistisk handling. Diktet er imidlertid ikke egnet til å gjendrive mistanken om at økopoesiens aktivisme kan gå på bekostning av de estetiske kvalitetene, for diktet er temmelig ensidig, slik at det i hvert fall for denne leseren fremstår som tvilsomt om det vil tåle vedvarende og granskende oppmerksomhet.

 

IV.

Men kanskje finnes det rikere dikt enn Dickinsons blant den lyrikken som er publisert på nettsidene til forfatternes klimaaksjon? Inger Elisabeth Hansen er der representert med diktet «Lophelia», hentet fra den kritikerroste samlingen Å resirkulere lengselen. Avrenning foregår (2015). Det går slik:

 

Lophelia, det samfunnsbyggende koralldyr

har fått nedsatt resiliensen

blomsten hennes er mindre elastisk

den suger ikke kalsiumkarbonat som den skal

den husgule Lophelia svøpt i akvamarin og asur suger ikke lenger

hun har tippet over i et alternativt stadium

kalt habitatfragmentering

 

hun har begynt å klone seg for å bygge rev

Når politikken er slutt, sa Engels, får vi en administrasjon av ting

 

Når Lophelia, samfunnsbyggeren,

fragmenterer habitatet, tipper over og kloner seg,

er hun da blitt en ting,

et eksempel på administrasjonen av politikkens slutt?

 

Lophelia er den viktigste revbyggende dypvannskorallen i norske farvann, og kan betraktes som et lokalt senter for biodiversitet. På ett nivå ligger budskapet hos Hansen dermed nær det vi finner hos Adam Dickinson, idet også dette diktet insisterer på å fortelle oss om jordens skadelidende biologiske liv: Korallen «har fått nedsatt resiliensen», altså sin gjenhentningsevne; den er ikke lenger like godt i stand til å gjenvinne sitt vanlige funksjonsnivå etter belastninger. Når Hansens dikt likevel er rikere og – tror jeg – varigere enn Dickinsons, skyldes det flere forhold. Ta for eksempel Hansens skildring av korallen, som har et nesten luksuriøst preg av sanselighet: «Den husgule Lopheila svøpt i akvamarin og asur», leser vi, og det er som om vi dykker ned og ser denne organismen, der den ligger ombrust av havet, som skimrer av blåtoner, samtidig som fargen «husgul» antyder at den er et hjem for flere enn seg selv. Når Lophelia nå er truet, betyr det altså ikke ganske enkelt enden på en spesifikk organisme: En hel livsverden trues av undergang.

Vi kan videre legge merke til at Lophelia er personifisert som en kvinne: Hun har alltid vært samfunnsbyggende, innrettet mot et større og sammenhengende fellesskap, en organisk samfunnskropp, men tvinges nå til å bryte opp denne samfunnskroppen, og bygger i stedet fragmenterte småsamfunn uten berøring med hverandre. Diktet får med dette et allegorisk preg, idet Hansen sammenligner korallen med menneskesamfunnet, som i nyliberalismens æra er blitt stadig mindre fellesskapsorientert. Det ideologikritiske aspektet blir særlig tydelig gjennom referansen til Friedrich Engels og marxismens tese om at menneskelivet tingliggjøres under kapitalismen. Hansen antyder at kapitalismens instrumentelle logikk nå har nådd helt ned i havet, hvor Lophelia er blitt en ting som følge av miljøødeleggelsene. (I vår tid er også miljøødeleggelser varer som kan kjøpes og selges på et marked.) Lophelia blir dermed et symbol på politikkens fallitterklæring: mens politikken, særlig den typen politikk som kan hindre Lophelia fra undergangen, er avhengig av subjekter som kan tenke, føle og handle i fellesskap, er administrasjon en mer mekanisk virksomhet. Alt kan administereres, også ødeleggelsen.

Jeg skyter inn at dette forslaget til en tolkning av Hansens dikt ikke på noen måte er fyllestgjørende: Poenget er først og fremst å vise at den sanselige og intellektuelle meningsdannelsen i «Lophelia» er rik og mangslungen og dermed i større grad enn Dickinsons er egnet til å overbevise meg om at lyrikken kan være økokritisk uten å tape estetisk på det. Det er ikke dermed sagt at Hansens dikt er like effektivt som Dickinsons i miljøaktivistisk sammenheng – men lyrikken kan jo ikke først og fremst ta sikte på å være effektiv.

 

V.

De to diktene vi har sett på til nå tilhører to ulike underkategorier: det første er åpent aktivistisk, det andre forsvarer seg selv i større grad som selvstendig, tenkende kunstverk – samtidig som det har aktivistiske trekk. Blant diktene på nettsidene til Klimaaksjonen finner vi – ikke overraskende – også noen som målbærer ren og skjær resignasjon, altså en oppfatning om at det allerede er for sent. For eksempel er Ingeborg Arvolas «Hvorfor jeg fødte broren din» først og fremst et varsel om en kommende apokalypse:

 

En grunn til at jeg fødte broren din er for at du skal slippe å være alene når framtiden kommer.

 

            Ikke den framtiden vi vanligvis snakker om.

            Ikke i morgen.

            Eller når du begynner på ungdomsskolen.

            Ikke når du blir atten.

            Ikke når du har fått deg jobb.

            Ikke den framtiden.

 

Den andre framtiden.

            Som kanskje får deg til å gråte.

            Kanskje utstyrer deg med kniv.

            Du kommer til å trenge noen å passe på.

            Så du husker å passe på.

            Passe deg.

            Passe ham.

            Av og til kommer dere til å snakke om oss.

 

Den framtiden, ja. Den fins jo, den også.

            Kniven din ligger i garasjen.

            Tredje skuff nedenfra.

            Ved siden av overlevelsessekken.

            Du vet den som jeg av og til tuller med.

            Jeg tuller fordi det er så alvorlig.

            Dere kommer kanskje til å trenge den sekken.

            Du og broren din.

 

Det sentrale grepet er her kontrasteringen av to betydninger av ordet «fremtid»: For det første den dagligdagse – og håpefulle – betydningen som foreldre bruker når de snakker om og til sine barn, og som forutsetter at ting vil fortsette som før. For det andre en betydning av ordet som tar høyde for at kanskje ingenting vil fortsette som før – at fremtiden er en endetid, hvor alle de fenomenene som omgir oss får en helt annen betydning. I den første fremtiden vil barna trenge sekken til å bære bøkene til skolen, i den andre blir sekken et middel til overlevelse i en postapokalyptisk verden. Virkningen er her først og fremst at leseren blir oppmerksom på hvor dyrebart det er, alt dette som i hverdagen fremstår som trivialiteter. Diktet kan imidlertid vanskelig sies å målbære en miljøaktivistisk innstilling – det er heller snakk om en form for survivalism, som antyder den samme konservative holdningen som vi finner i så mange postapokalyptiske Hollywood-produkter, nemlig at den postapokalyptiske tilstanden ikke vil åpne for opprettelsen av nye og solidariske fellesskap, men er en verden hvor man trenger kniv – kanskje til å drepe med – og hvor man bare kan stole på sine aller nærmeste: «Du og broren din». Denne formen for angstfylte endetidsdrømmer får fort et mytisk skjær – slik som for eksempel i Cormac McCarthys roman The Road (2006), hvor guttebarnet blir en kvasi-gudommelig garant for en fremtidig menneskehet som har overvunnet den første postapokalyptiske fasens groteske barbari. Denne mytiske dimensjonen gjenfinner vi i flere av diktene hos forfatternes klimaaksjon, for eksempel i Mona Høvrings «Nymfene dro sin veg»:

 

Jentene som kom tilbake som blomster

våkna numne og tørste i skogen,

de dro seg mot lyset, og lyset produserte varme

uten å ta seg betalt,

lyset budde i planteløkene, i jordknollene, i frøa,

i freden, og freden budde i fjella,

freden var forfengelig, den hadde ingen fiender.

Og jentene svulma ved elva, vokste seg frivole,

hele dagen hadde de lyst på epler,

epler som var grunnlaget for all synd,

men synda fantes ikke, synda var avskaffa,

den var mytisk som den stridige sauen.

 

Tittelen signaliserer en endetidsfornemmelse som ikke er like tydelig i resten av diktet: Nymfene er i gresk mytologi guddommelige vesener som animerer naturen, gjør den menneskelig, full av liv og dans og sang. Når nymfene drar sin vei, må betydningen være at naturen etterlates død og øde. Men i diktet er det noe annet som skjer, og som bringer tankene hen mot de tyske tidligromantikerne og deres nymytologi. Hvorfor kommer jentene tilbake som blomster? Hvor har de vært? Hos Novalis opptrer både gutter og jenter som blomster (Hyasint og Rosenknopp i Lærlingene i Saïs), men de er ikke som hos Høvring reinkarnert som blomster. Det er her så vidt jeg kan se to tolkningsmuligheter: Den ene muligheten er at diktet skildrer en mer eller mindre konkret, fjern fremtid, etter apokalypsen, hvor noe nytt oppstår – hvor freden bor i fjellene og jentene svulmer ved elven og vokser seg frivole i en verden uten synd. Den andre muligheten er å lese diktet allegorisk, slik at jentene fremdeles er jenter, men skildres som blomster for å understreke menneskets dype samhørighet med naturen – at mennesket jo tross alt også er natur, og ikke et vesen som står utenfor den. Diktet er uansett mer håpefullt enn apokalyptisk: Jentene er frie, synden er avskaffet, og skogen er varm, vennlig og fylt av fred. Diktet er altså neppe økopoesi i Brysons eller Stuelands forstand, men kan kanskje sies å oppfylle kravene i Bates’ definisjon. Med hensyn til Høvring selv, mistenker jeg at det er henne knekkende likegyldig om diktet kvalifiserer til betegnelsen økopoesi eller ikke. For min egen del tar jeg først og fremst med meg linjen «og freden budde i fjella».

 

VI.

Nettsidene til forfatternes klimaaksjon inneholder en hel rekke dikt som tåler vedvarende oppmerksomhet,  skjønt jeg er mer usikker på om de vil kunne ha noen reell innflytelse på miljøpolitikken.[12] Mitt generelle inntrykk er dessuten at de mest aktivistiske diktene også er de minst interessante, litterært sett. Ta for eksempel Cahtrine Grøndals «Kan trær gå til sak?», hvor det blant annet står følgende:

 

Vi anklager alle stater. Vi står i allmenningens tragedie,

og dere merker det ikke. Giften virker overalt

Staten lar den gå i kvoter over hele jorden.

 

Dikotomien mellom vi (naturen) og dere (makthaverne) er temmelig unyansert, og påminnelsen om giften som virker overalt og at statene selger den i kvoter over hele jorden er overtydelig og fremstår som upoetisk. Det retoriske spørsmålet om hvorvidt trær kan gå til sak, kan sikkert sies å implisere en biosentrisk innstilling, men klinger ikke desto mindre naivt, særlig når det følges opp med kommentaren om at «et tre kan ikke gå noe sted». Et mye brukt grep innen økopoesien er ellers å ta farvel til forskjellige dyr og planter, som når Ruth Lillegraven skriver at «tigrar og isbjørnar» er «umistelege/ likevel snart borte». Temaet er alvorlig og reelt, men grepet er forslitt og har liten effekt. Langt mer interessant og originalt er Gunnar Wærness’ dikt «(El regreso de un lago/ Tláhuac-Xico)»[13], som handler om de fem nesten uttørkede sjøene i Mexico City, og som begynner slik:

 

Sjøenes ansikter er ikke laget av vann, men av bredder. Av uttørkede sjøer kan det lages åkre, og åkrenes tårer er rotfrukter. Når åkrene legges brakk bygges hus, og husenes tårer er tomflasker. På en seng av tomflasker bygges veier, og veienes tårer er hull. Mellom hullene slingrer bilene, og bilenes tårer er eksos. Under et lokk av biltårer ligger jordens egen navle, fylt av åkertårer, hustårer og veitårer.

 

Wærness’ prosadikt ser verden med originalt poetisk blikk og oppfyller dermed en allmenn definisjon på poesi – her formulert av Cleanth Brooks: «The essence of poetry is metaphor, and metaphor is finally analogical rather than logical».[14] Metaforene i dette diktet gjør det poesien har satt seg fore å gjøre siden romantikkens dager: De gjør det vante uvant, og får oss til å se virkeligheten med nye øyne. Når sjøene er ansikter, og når disse ansiktene ikke er laget av vann, men av bredder, innebærer det at sjøene fortsetter å være sjøer selv etter at vannet er forsvunnet. Men hva skjer med sjøene når de forvandles til åkre? Diktet beskriver en gradvis transformasjon av landskapet, der menneskets aktivitet spiller en avgjørende rolle. De uttørkede sjøene forvandles til åkre, som deretter blir boligområder, før disse forvitrer og forsøples, og over dette avfallet bygges det veier, som også brytes ned – de blir fulle av huller, som bilene må «slingre» avgårde på for ikke å kjøre seg fast i. Eksosen fra bilene lager et lokk over jorden, som her fremstår som sterkt skadelidende: jordens navle ligger innhyllet i eksosrøyk, og er bestrødd med tomflasker og perforert av hull. Blant diktets sentrale metaforer er tårene, som står i forbindelse med ansiktet fra diktets åpningssetning, og skaper et inntrykk av en evig gråtende verden. Dernest introduseres de fem konkrete sjøene: Texcoco, Zumpango, Xaltocán, Xochimilco og Chalco. Disse sjøene dannet livsgrunnlaget for planter, dyr og mennesker i mesoamerikansk tid (før den spanske koloniseringen), men er nå nesten helt forsvunnet som følge av utbyggingen av Mexico City. Men så er det som om sjøene gradvis vender tilbake, i en bevegelse som kan minne om en veritabel the return of the repressed. Dermed får de «druknede» sjøene noe mytisk over seg:

 

Opp igjennom lagene stiger de på nytt, sjøene som druknet: Texcoco, Zumpango, Xaltocán, Xochimilco og Chalco, tynget av Mexico City, som selv renner over kanten av krateret. I regntiden rant de fem sjøene over til en eneste stor sjø. En sjø med fem sjøer i buken, fem sjøer som sprengte sine strender: hvor er fiskene mine, hvor er fuglene og alle kanoene mine. Og de fem sjøene ligger i jorden og drikker og drikker, alt de kan få: både skåla, vannet i skåla, og gullet i skåla. Fem druknede sjøer skal drikke seg utørste og reise seg på nytt for å gå på vannet.

 

Når sjøene vender tilbake, forenes de til én stor sjø, som sprenger sine strender og spør med anklagende stemme: «hvor er fiskene mine, hvor er fuglene og alle kanoene mine»? Grepet kan minne om det vi fant hos Adam Dickinson, men er her plassert i en mer mangetydig meningssammenheng. For eksempel kan vi legge merke til at sjøen her ikke ganske enkelt inntar offerets rolle, slik naturen gjorde det hos Dickinson, men er noe langt mer truende. På et symbolsk nivå inkarnerer sjøene menneskets egne synder, som nå er kommet tilbake for å hjemsøke det. Sjøene fremstår nå som umettelige, grådige – de drikker og suger i seg alt de kan få, ikke bare skålen og vannet i skålen, men også gullet i skålen. De vil ha alt, de lar seg ikke stoppe. Man merker seg ellers at også Mexico City nå fremstilles som en sjø. Den «renner over kanten av krateret» – hvilket har en illevarslende klang sett med den urbaniserte sivilisasjonens øyne: Det er som om hele byen står i fare for å suges opp av de drikkende sjøende. Diktet er dermed konstruert rundt to motstående bevegelser. Først tårene, som støtes ut og renner ned – deretter drikkingen, som får sjøene til å vokse og svulme av nye krefter. I siste setning får sjøene et gudommelig, kristusaktig skjær, idet diktet ser ut til å varsle om en gjenoppståelse som neppe lover godt for det urbaniserte menneskesamfunnet. I mine øyne er Wærness’ dikt dermed et overbevisende eksempel på at det er fullt mulig å forene økologisk bevissthet og dikterisk orginalitet.

 

VII.

Har jeg etter lesningen av diktene på forfatternes klimaaksjon fått bukt med min skepsis til økopoesien? Til en viss grad, for flere av diktene vi har vært innom demonstrerer til fulle at økopoesi ikke trenger å være politisk korrekte pliktøvelser eller propaganda på vegne av et entydig budskap. Men trenger disse diktene egentlig betegnelsen «økopoesi»? Når Klimaaksjonens ansvarlige redaktør ser ut til å ville bevege seg bort fra denne termen, skyldes det formodentlig at han ikke ønsker å binde nettsidens publisistiske virksomhet til et snevert poesisyn. I stedet legger han hovedvekten på poesiens evne til å fornye «fellesskapenes spørrende mentalitet». Samtidig synes han å forutsette at det han betegner som «den nye poesien» med nødvendighet på en eller annen måte må reflektere over menneskets forhold til naturen «under klimakrisens harde himmel». Dersom dette hadde vært faktuelt riktig, ville termen «økopoesi» riktignok vært overflødig – men slik er det jo ikke. En gjennomgang av den norske samtidspoesien de tre-fire siste årene viser derimot en ganske annen tendens: De aller fleste dikter om sine egne privatliv, med en særlig oppmerksomhet omkring sykdom, aldring, død og sorg. Som Freddy Fjellheim selv er inne på (i en anmeldelse i Klassekampen fra 2013) signaliserer termen økopoesi nettopp en kritikk av denne typen selvsentrert diktning. Dermed synes merkelappen å ha sin berettigelse, men det betyr jo ikke at poeter som er opptatt av klima- og miljøkrisen er nødt til å anse seg selv som «økopoeter» – like lite som forfattere av «virkelighetslitteratur» ser på seg selv som «virkelighetslitteraturforfattere». Virkelighetslitteratur kan være så mangt, og det kan også økopoesien – noe som tydelig fremgår av publikasjonene til forfatternes klimaaksjon. Virkelighetslitteraturen er (som jeg har gitt uttrykk for annetsteds[15]) beheftet med sine særegne fallgruber, og det samme gjelder økopoesien. For økopoesien består faren primært i at budskapet overtrumfer den poetiske utførelsen, slik at resultatet blir ensidig og upoetisk. Men som vi har sett er det fullt mulig å unngå denne fallgruben og skrive spørrende, åpen, mangesidig og original lyrikk som samtidig utfordrer leseren til å stille spørsmål ved sitt eget levesett «under klimakrisens harde himmel». Det er all grunn til å ønske en slik poesi velkommen, men den som fristes til å forlange at all ny poesi – uansett – må gi seg i kast med miljøspørsmål, får ikke min tilslutning.

 

/

[1] Aftenposten 30.8.15.

[2] I den tidligere nevnte kronikken i Aftenposten, gir Fjellheim inntrykk av at en slik forandring av leserens bevissthet eller praksis er en målsetning for økopoesien: «Min beskjeftigelse med økopoesi hadde lært meg noe avgjørende. Tekster som klarer kunststykket å skaffe seg rydning innenfor en mytologi, en religion eller en ideologi vil også stimulere til forandring hos leserne» (uth. her).

[3] Jonathan Bate, The Song of the Earth. London 2001, s. 42.

[4] «Ecopoetry is not synonymous with writing that is pragmatically green», skriver han, siden «a manifesto for ecological correctness will not be poetic because its language is bound to be instrumental, to address questions of doing rather than to ‘present’ the experience of dwelling». Ibid.

[5] Bryson, J. Scott, The West Side of Any Mountain. Place, Space, and Ecopoetry, Iowa City 2005, s. 2. Sitert etter Henning Fjørtoft, Jordsanger. Trondheim 2011, s. 35.

[6] Ibid.

[7] Kate Dunning, «From environmental poetry to ecopoetry». Merwin Studies. Poetry, Poetics, Ecology, Volume 1, 2013, s. 71.

[8] Espen Stueland, 700-årsflommen. 13 innlegg om klimaendringer, poesi og politikk. Oslo 2016, s. 15.

[9] Ibid.

[10] Diktet stammer fra samlingen The Polymers (2013) og er sitert i Stuelands gjendiktning i Stueland 2016, s. 193–194.

[11] Stueland 2016, s. 195.

[12] Diktene som er samlet på nettsidene til Klimaaksjonen er ikke nødvendigvis miljøaktivistiske. Men selve nettsiden presenterer seg utvilsomt som aktivistisk, gjennom følgende erklæring: «Norwegian Writer’s Climate Campaign will actively participate in a much needed democratic process to act against the overheating of our planet.»

[13] Diktet er skrevet som en respons på en kunstinnstallasjon av Maria Thereza Alves, «The Return of the Lake» (2012).

[14] Cleanth Brooks, The Well Wrought Urn. San Diego, New York, London 1947, s. 248.

[15] Frode Helmich Pedersen, «Mot en post-litterær tilstand? Noen refleksjoner om den såkalte virkelighetslitteraturen». Vinduet 4, 2016.

 

//

Syvende essay i vår skandinaviske kritikeraksjon er skrevet av Frode Helmich Pedersen som er postdoktor ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier ved Universitetet i Bergen, samt litteraturkritiker i Morgenbladet. / Vi har servert deltakerne følgende tankestillere: Kan lesning av sakprosa, romaner, noveller og dikt endre, motivere eller mobilisere leserne til en ny forståelse av de dramatiske naturhistoriske hendelsene? Hva er den sosiale funksjonen til kunst, film og litteratur i 2016? Siden det forlengst har oppstått litteraturer som «økopoesi» og cli-fi undrer vi på om klimalitteraturen påvirker både lesere, kritikere og forfattere? Hvordan mottar kritikerne denne litteraturen i sine respektive hjemland? Hva er litteraturens egenart når det kommer til fremstillingen av menneske og natur?  Litteraturkritikerne ble oppfordret til fri utfoldelse innenfor slike tematiske grenseoppganger. Essay-serien er støttet av Fritt Ord og Bergesenstiftelsen.

fritt-ord-logo-200p72dpi      bergesens_logo_large(new)

 

_____________________________________________________________

Susanne Christensen: At remixe The Great Pacific Garbage Patch

På vej til Legzira. / Foto: Susanne Christensen

At stå på en strand og iagttage bølgerne inspirerer ofte til en slags ærefrygt.

Skandinaviske kystlinjer kan være vilde nok, men magtbalancen ændrer sig markant når det er Atlanterhavets øjne man stirrer ind i. Dette hav har jeg stiftet bekendskab med langs den 3.500 kilometer lange marokkanske kystlinje, og her forstår man hurtigt at man bør internalisere viden om ebbe og flod. Det er en rytme af største vigtighed hvis man vil færdes på stranden, størstedelen af tiden er Atlanterhavet nemlig et humorforladt, iskoldt hav. På turiststrandene er man i rimelig sikkerhed, men de fleste strande er mindre gæstfrie. Du ser næppe dine børn forsvinde i Agadirs bølger, men en mere konfronterende og individualistisk omgang med havet passer ofte bedst; kystlinjen mod Atlanterhavet tilhører først og fremmest heroiske singulariteter med surf boardsunder armen.

 

/ VED LAVVANDE TIDLIGT OM MORGENEN

Under et besøg i den sydlige by Sidi Ifni internaliserer jeg tidevandsrytmen; lyden af højvandet som kommer brølende ind mens jeg sover begynder at spille en rolle i mine drømme. Ofte virker nærværet alien, noget i sandhed fremmed trænger sig på i mørket. Eftersom jeg planlægger en vandretur op ad den ikke specielt fremkommelige strand pejler mine sanser sig med stigende intensitet ind mod vandets bevægelser; ørerne lytter, øjnene vurderer. Legzira-stranden længere oppe ad kysten er med sine prominente – og ganske besynderlige – røde klippebuer en af Marokkos mest ikoniske turistattraktioner. Imidlertid stiger havet og klipperne eroderer. I september 2016 kollapsede den spinkleste og mest fotogene klippebue til en trist bunke sten.

Ved lavvande tidligt om morgenen er det rette tid at komme afsted. Foran mig går en kutteklædt figur, snart ser han mig og hilser smilende: «Bonjour, ça va?» Vi skal begge til Legzira, jeg spørger ham om det overhovedet er muligt. Tangen vi går på mellem bølger og bratte klippesider er ganske smal, og vi må ofte klatre over klippeblokke. Han peger på sine øjne og ud på havet. Jeg er enig, vi må holde øje med havets bevægelser, mine sanser er højspændte. I et stykke tid går han foran mig som en venlig engel, men snart må vi træffe vores egne beslutninger.

Mine vandrestøvler møder vådt sand og klippe, min krop føles som et fast materiale, fødderne støder mod underlaget, ryggen rejser sig, armene svinger, luften fylder lungerne. Min hud markerer en grænse mod formløse størrelser som luft og vand. Der er jeg’et og det formløse, to modsætninger som definerer hinanden. Der er en tiltrækning og en frastødning til dette Andet, dette flydende materiale i konstant forandring som opfører sig så vildt her, som gør mig så lille.

I den hollywoodske fantasi kommer de fremmede væsner oftest fra rummet, men i The Abyss (James Cameron, 1989) kommer de fra havets dyb. Den fremmedartede intelligens kan styre og forme havet (handlingen foregår i Det caribiske hav), men er ofte venligt indstillet. Et team bestående af militærpersoner og forskere har forskellige alien encounters, og Dr. Lindsey Brigman følges af en lang, søgende finger af vand som former sig efter hendes ansigt. Den fremmedartede – og essentielt formløse – intelligens møder hende gennem imitation.

Der er noget ganske andet på færde i katastrofefilmen Pacific Rim (Guillermo del Toro, 2013), en mandlig voice-over åbner filmen: «When alien life entered our world, it was from deep beneath the Pacific Ocean. A fissure between two tectonic plates. A portal between dimensions. The Breach.» Her er det fremmede destruktive gigantmonstre som vi bekæmper med lige så store gigantcyborger. Plottet er en spinkel undskyldning for en endeløs række af monsterkonfrontationer i en visuel overflod af ødelæggelse. Her råder angsten og krigen. Grænserne bliver til mure omkring nationen og den officielt godkendte normalitet, den hverdagslige, genkendelige verden, som altid defineres som essentielt godartet, mens det formløse vokser til monstrøse dimensioner.

 

/ HVEM SKAL TAGE ANSVAR?

The Pacific – Stillehavet – er ellers et andet væsen end Atlanterhavet, det er netop relativt stille.Måske dette er en af grundene til The Great Pacific Garbage Patch, et fænomen som professor i litteraturvidenskab ved University of California, Santa Cruz, Rob Sean Wilson i essayet «Becoming Oceania: Towards a Planetary Ecopoetics, or Reframing the Pacific Rim» (2017), beskriver således:

The Great Pacific Garbage Patch is a gyre of plasticene detritus twice the size of Texas, weighing some 100 million tons, that lies just below ocean surface between California, Hawai’i, and Japan. This slimy image of late-capitalist sublimity is formed from throwaway bottles, chemical sludge, and polymers harmful to marine wildlife.

Hvem skal tage ansvar for denne postmoderne affaldsinstallation midt i Stillehavet? Det er et kollaborativt værk, en planetær kræftknude, skabt af os alle. På mange måder er det en traumatiseret version af det poetiske møde i The Abyss. Det er Stillehavet som møder os ved at imitere vores ansigt. Det kender os som plastikproducenter, plastik er ansigtet vi har vist frem, og plastik er hvad havet nu viser os tilbage. Vores misbrugte datter viser stolt sit plastikaffaldsansigt frem. Stor lykke, hun ligner sine misbrugende forældre.

Hvem skal tage ansvar for The Great Pacific Garbage Patch, dette økologisk ubevidste som blopper rundt midt i Stillehavet? Selvom de fleste nationer indgår i alliancer og koalitioner med hinanden er det alligevel nationalstaten med sin suverænitet og sine sensitive grænser mod det formløse Andet som repræsenterer menneskets typiske tankegang omkring national identitet: Kryds vores grænser, og der bliver krig! Multinationale selskaber har for længst skabt et andet, og endnu mere «rent» kapitalistisk, verdenskort bestående af brands som trumfer nationalstaterne. I forhold til The Great Pacific Garbage Patch er disse både mere skyldige og mere ligeglade end nationalstaterne. De er iøvrigt også endnu sværere at ansvarliggøre. Men trods alt er affaldsinstallationen et folkeligt værk, noget vi alle har arbejdet sammen på.

 

Kunne mennesket, hvis voksne krop gennemsnitligt består af 50-65% vand, tænke sin nationale identitet anderledes, kunne vi opvurdere oceanerne, se dem som primære, kranset af jordflader? Således kunne vi forestille os et oceanisk identitetsfællesskab som består af de lande som ligger langs the Pacific Rim. Inspireret af forfatteren og antropologen Epeli Hauʻofa (1939 – 2009) fra Fiji og hans postkoloniale perspektiver, foreslår Rob Sean Wilson en sådan identitet i essayet «Toward an Ecopoetics of Oceania: Worlding the Asia-Pacific Region as Space-Time Ecumene» (2010):

The new ecumene for Pacific Islander coalition-building is called “Oceania” and its capacious vagary of definition becomes a re-signifying identity of unity through which Polynesian, Micronesian, and Melanesian and all such colonial-imposed definitions of race or nationhood could be sloughed off, or cast away like dead boundary lines, false confinements into smallness, littleness, irrelevance, and global dependency.

 

/ KRITIKEREN OG KURATORENS (MED)ANSVAR

I det opfølgende essay fra 2017 skriver Wilson mere direkte om eksperimentelle poeter og forfattere som i deres tekster iscenesætter en slags bliven-oceanisk. En af de poeter som Wilson læser er ikke overraskende amerikanske Juliana Spahr som allerede burde være kendt i skandinaviske sammenhænge, men før jeg hengiver mig til poesien kunne jeg tænke mig at knytte nogle ord til en anden figur i det litterære økosystem, nemlig kritikeren eller kuratoren, og hendes eventuelle (med)ansvar. 

Vi er nok enige om at kritikeren sandsynligvis gør noget godt når hun læser poesi, og får sine læsninger på tryk. Da bliver poesien en del af den offentlige samtale; kritikeren peger på poeten, gør sig til et «sugerør» hvorigennem poesien – og poetens interessante personlighed – kan flyde ind i det offentlige ordskifte. Hun gør noget, der kan opleves som passivt og lukket («poesi»), til en samfundsmæssig, retorisk størrelse, kvaliteter som poeten ofte allerede har tænkt ind i værket, men som mangler vægtlægning i almindelige kapitalisme-med-et-menneskeligt-ansigt-orienterede præsentationsrammer (forlag, boghandlere, bogfestivaller, og så videre). Poesien præsenteres ofte som interessant fordi den bryder med noget, den indbyder til en pause-fra-livet, defineret som det travle, fastansatte og ægteskabelige arbejds- og familieliv som det er underforstået at vi alle er opslugte af.

Et brud og et pusterum («poesien som luft») fra livet, altså. En oase («poesien som vand»), et roligt øjeblik, eller et chok, en grænseoverskridelse (poeten siger «Prut!») og en efterfølgende forøget frihed. Vi er alle enige om at det er dejligt med en cigaretpause eller en tur på toilettet, men er det virkelig alt poesien kan være? Er det alt købmænd, kritikere og kuratorer vil lade den være? Hvis vi forstår poesien som en slags ingeniørkunst, ikke som en pause-fra-livet, men som et fuldværdigt bidrag til ingeniørens, arkitektens og politikerens daglige tænketank og værktøjskasse, så må vi omtale den anderledes, vi må placere den anderledes, og præsentere den anderledes.

 

QUEER BIODIVERSITET /

En poet som vedholdende har foreslået nye måder at forme livet er Juliana Spahr. I bunden af hendes tekster ligger altid forslag til hvordan vi kan forme anderledes fællesskaber end de som har vundet hegemonisk status (antropocentriske størrelser som nationalstaten, og så videre). Disse uddaterede former isolerer os fra det som i fællesskabets sammenhænge kan kaldes en queer biodiversitet og fikserer os i en krigerisk tankegang overfor alt som ikke ligner normen, det hvide menneske.

I digtsamlingen This Connection of Everyone With Lungs (University of California Press, 2005) foreslår hun at alt levende med lunger er i familie. I romanen The Transformation (Atelos Press, 2007) er en kærlighedsrelation mellem tre individer central, med konkrete konsekvenser, ikke mindst for sproget. I digtsamlingen Well Then There Now (Black Sparrow Press, 2011) kan man hævde at Spahr foreslår en oceanisk identitet, et anderledes fællesskab som er frisat fra vedtagne forestillinger om det amerikanske som stående i modsætning til de oprindelige folkefærd fra Hawai’i. I sin læsning af Well Then There Now skriver Wilson om de lister over truede dyrearter som forekommer i teksterne:

The “unnamed dragonfly species” and myriad fish she lists, in broken catalogues, are invoked as endangered species, endangered by us-and-them binaries large and small, local and global ties, near and far spaces that are overlain as interconnected relations: “Things of each possible relation hashing against one another,” as she names this systemic process in another poem. Land and ocean frames clash, overlay, and split apart, yet (as Spahr puts it) hash together in discrepant perspectives endangering the planet, thus calling out for a multi-relational vision of commonality and care this work of experimental ecopoetics would enact.

I den seneste digtsamling That Winter The Wolf Came (Commune Editions, 2015) danner dyr og mennesker fælles front mod den vedtagne, misbrugende orden. Et eksempel er digtet «Blood Cockles» som siden er blevet til «If You Were a Bluebird» i bogen som i Paal Bjelke Andersens norske gendigtning har fået titlen Den vinteren kom ulven (Audiatur, 2016). Hvis man læser Spahrs forfatterskab performativt så gøres fællesskaber altid anderledes end det vi kalder normalt. Er det tilstrækkeligt at nyde disse tekster og kalde dem smukke («Nice dream!») eller byder de os faktisk at slutte op om disse anderledes fællesskabsformer til ære for vores fælles overlevelse? Tanken gør mig svimmel, den får mig til at fryse, men snart ryster jeg den af mig. På en digtoplæsning er jeg tilfreds med at nyde digtenes skønhed anonymt i salen. Hvis poeten derimod beder mig om at række hånden i vejret, stemme, komme op på scenen, tale, agere, så ækles jeg og glider hastigt ud af døren. Jeg er heldigvis vaccineret mod forandring, nothing’s gonna change my world.

 

«TEKSTEN ER KNUSENDE ENKEL» /

Spahr er også aktiv som redaktør, sammen med Joshua Clover redigerer de Commune Editions, og sidste år udkom A Series of Un/Natural/Disasters af Cheena Marie Lo. Hen bruger – som Spahr også ofte gør – fundne tekster som basis for egen lyrik. A Series of Un/Natural/Disasters behandler materiale om stormflodskatastrofen Katrina som i 2005 ramte New Orleans og de racemæssige implikationer som åbenbarede sig i den langsomme og dårligt gennemførte hjælpeindsats fra den amerikanske regering. I digtet «poor marks for his handling of federal response» har Lo samlet formuleringer som starter med ordet «poor» fra et omfattende materiale om Katrina, et uddrag ser således ud:

 

poor planning on the part of our government

poor people were not able to evacuate

poor black residents

poor judgment in not evacuating

poor are suffering most from shortage of doctors

poor response would be silly, if it weren’t so mean

poor, vulnerable

poor minority and rural areas had difficulty getting help

poor response to victims

poor communication and bureaucratic issues

poor without reliable electricity, decent schools, television sets or

proper sewage

 

Teksten er knusende enkel, meningen er umiddelbart tilgængelig og efterlader et følelsesmæssigt respons, en slags sorg og vrede: Den fattige eller mangelfulde indsats svigtede de fattige, der var et underskud af hjælp til de underskudsramte. Alligevel ville Los digt, hvis det skulle ramme den norske offentlighed, sandsynligvis blive læst som «eksperimentelt,» «smalt» og «svært tilgængeligt.» Man kunne forestille sig at kritikere ville vurdere at digtet indeholder mindre virkelighed end et digt med et tydeligt jeg som anskueliggører en genkendelig norsk hverdag, noget som er litteraturvidenskabeligt ironisk eftersom digtet klart indeholder mere virkelighed, blandt andet fordi det ikke refererer til hændelser, men behandler faktatekster om Katrina som sit materiale. Det som med stigende intensitet er blevet benævnt «virkelighedslitteratur» i den norske offentlighed er i virkeligheden (sic) hverdagslitteratur. Det er litteratur som holder sig indenfor en relativt smalt defineret norsk hverdag hvor jeg’et og dets genkendelige menneskelige relationer står i centrum. Her er det mest prominente fællesskab familien, som trues af alkoholisme, incest, udenomsægteskabelige relationer og så videre, men sandsynligvis overleves de gruelige trusler og kernefamiliens (eller «fraktalfamiliens») mere eller mindre dramatiske kammerspil kan fortsætte.

 

/ DET ØKOLOGISK UBEVIDSTE

Spørgsmålet er imidlertid om ikke hverdagslitteraturens tematisering af den norske familie og dens angiveligt universelle, eksistentielle smerte er for smalt til at behandle klimaproblematikker. En ny generation af forfattere griber sagen anderledes an, for eksempel er danske Theis Ørntofts reportage fra de russiske stepper i det afsluttende nummer af det danske litteraturtidsskrift Kritik (#216 – 217, 2016) med tema om Arktis, mere specifikt fra Sibirien hvor klimaforandringer har medført enorme underjordiske eksplosioner, både en ydre og indre rejse til en fremmedartet, klimaforandringsramt zone.

Måske det er på tide at give mikrofonen til det økologisk ubevidste, til et remix af bruset fra The Great Pacific Garbage Patch. Det kunne blive en fin støjkollage under den norske kernefamilies antropocentriske problematikker. The Great Pacific Garbage Patch kommer uden tvivl til at synge højere og højere de kommende år.

 

// Begge Rob Sean Wilsons essays ligger her:
https://ucsc.academia.edu/RobWilson

 

/

 

Sjette essay i vår skandinaviske kritikeraksjon er skrevet av Susanne Christensen, kritiker i Klassekampen, spaltist i Vagant og forfatter av «Den ulne avantgarde» (2011) og «En punkbønn» (2015). / Vi har servert deltakerne følgende tankestillere: Kan lesning av sakprosa, romaner, noveller og dikt endre, motivere eller mobilisere leserne til en ny forståelse av de dramatiske naturhistoriske hendelsene? Hva er den sosiale funksjonen til kunst, film og litteratur i 2016? Siden det forlengst har oppstått litteraturer som «økopoesi» og cli-fi undrer vi på om klimalitteraturen påvirker både lesere, kritikere og forfattere? Hvordan mottar kritikerne denne litteraturen i sine respektive hjemland? Hva er litteraturens egenart når det kommer til fremstillingen av menneske og natur?  Litteraturkritikerne ble oppfordret til fri utfoldelse innenfor slike tematiske grenseoppganger. Essay-serien er støttet av Fritt Ord og Bergesenstiftelsen.

fritt-ord-logo-200p72dpi      bergesens_logo_large(new)

________________________________________________________________

Jacob Nicolai Wilse – en tidlig økolog

tore-s

Av Tore Stubberud

Økologi er i dag brukt mest i dagligspråket; særlig om en del av landbruket hvor det tas hensyn til naturens sårbarhet; at den ikke skal bli ødelagt gjennom politisk og menneskelig uforstand.

Det legges da vekt på fremgangsmåter og metoder og dyrkningsmidler som skal ivareta slike hensyn. I dag er økologiske bønder registrert i Debio her i Norge. I Sverige er det Krav som gjelder. I tillegg til at dyrene skal ha mer velferd, er ideen å produsere landbruksprodukter som er sunnere; slik at konsumentene kan utsette døden, noe som er et sterkt utbredt, menneskelig, nesten evigvarende behov.

I Norge er det to økologiske skoler som gjelder i landbruket, med ulike krav. Den ene kalles organisk-dynamisk og bygger på Rudolf Steiner. Om Steiner har det versert mange fordommer; at han er obskur og irrrasjonell. En skal være oppmerksom på at han i Norge har spilt en stor rolle, ikke bare i økologien, men også i pedagogikk og filosofi. Steiner kjente godt til klassisk naturvitenskap, og var utdannet i kjemi. Det er en forunderlig person og tenker. Allerede i 1923 advarte han mot å bruke slakteriavfall, animalsk protein, som fór til kuer. Denne praksis ble stanset i England så sent som i 1989, etter at kugalskapen hadde brutt ut.

Den andre retningen kalles organisk-biologisk og er mer basert på hva som forstås som landbruksvitenskap, slik den praktiseres på Ås. De viktigste kravene her er å unngå kunstgjødsel og sprøytemidler. I tillegg har dyrene større plass, og beiting spiller en større rolle enn i konvensjonell drift. Om maten er kortreist, er også dette en økologisk kvalitet.

Selve ordet økologi kommer av gresk oikos som betyr husholdning. Fra denne roten springer både økonomi og økologi; som begge er en slags husholdningslære. Den legger vekt både på husstellet, og på pengenes verden. Slik er oikos.

Det sier seg selv at landbruket på 1700-tallet i en viss forstand var økologisk. En hadde hverken kunstgjødsel eller sprøytemiddel. Giftige planter fantes selvsagt da som nå. Og det fantes allerede en del kjemiske stoffer som med uriktig bruk kunne skade natur og mennesker.

Men fórmidlene som ble brukt den gang var naturlige, og ikke som i dag. I dag er mange stoffer i handelen ødeleggende både for menneske og miljø. Nettopp denne utviklingen er bakgrunnen for at økologisk tenkemåte har vind i seilene; ikke minst i u-land.

Når det gjaldt dyrevelferden på Wilses tid, var den ikke mye å skryte av. For bønder flest var det mangel på vinterfôr. For å komme seg over vinterknipa benyttet man det man hadde tilgang til: Ved havet tang, tare og fiskeavfall. Tørkede blad og kvister fra osp, ble mye brukt. Og det fortelles at kuene ble foret med hestemøkk.

 

KUENE OG LYKKSALIGHETEN

Reiser i Østfold (Wilse 1993: 40) karakteriserer Wilse fjøset som Noas ark vinterstid. Her forsøker ”alle Slags kreaturer baade tobenede og fiirbenede herbergere til sammen”. På loftet ligger fjøsjentene og i forskjellige innlukninger er det kuer og kalver og sauer og svin og høner og gjess. Alle venter på at kulda skal gi seg og at våren skal komme.

Han har også noen artige iakttagelser i første bind av reisebeskrivelsene om forholdet mellom dyrene og deres velferd, og opplysningstiden. Fremskrittet skal jo gjelde alle, ikke bare menneskene. Wilse diskuterer (Wilse 1991: 250) en bedret dyrevelferd: Kanskje bør kuene bindes i fjøset med hodene mot hverandre, og ikke med hodene mot veggen.

Men han skriver også om mennesker som er i balanse med seg selv og naturen: Han nevner en middels norsk bonde, med nødvendige kunnskaper. Der ligger han i engen og nyter, som en ku som tygger drøv. Men denne bonden har tre livskvaliteter: Sunnhet, et rolig sinn, og det nødvendige han trenger. Som Wilse selv angir, er denne formuleringen hentet fra ”Pope”. Da er det nok Alexander Pope (1688-1744) Wilse tenker på, den elegante, engelske aforismemakeren. I beste tradisjon etter Pope knytter Wilse sammen kuene og lykksaligheten. Han er morsom.

Når vi snakker om Wilse som økolog er det derfor ikke bare snakk om å verne naturen mot forurensing. Det er snakk om hans fantastiske observasjonsevne og skriftenes detaljrikdom, nærmere bestemt om hans hovedtema: Det økologiske samspillet mellom organismer i vid forstand og miljøet. Man kunne også si: Samspillet mellom organismer og levevis.

Hvordan ble en gård drevet på 1700-tallet?

Vi kan sette sammen kunnskap fra Wilses topografiske arbeider og reisebeskrivelsene, og danne oss et bilde. Spydeberg hadde ifølge opptellingen av 1769 totalt 1702 sjeler. Dette regnes som folkerikt. En fjerdedel dør av alderdom, og en fjerdedel av barna dør før de er ett år. Wilse, som mistet fire av åtte barn tidlig, var slik sett bare litt mer uheldig enn gjennomsnittet. På den annen side var hans familie rikere enn snittet, med bedre kost og stell. En kan også si at han var ekstra uheldig.

I 1769 i Spydeberg er det i antall en halvveis fordeling mellom bønder og ”tjenere”, ca. halvparten av hver: 158 familier på gårdene og 145 familier på plasser under gårdene. På en vanlig bondegård var det i Spydeberg den gang 3 hester, 16 kuer og 15 sauer; på prestegården antakelig noe mer, uten at tallet er kjent.

Det er interessant å sammenligne med andre gårder. Eldre folk som har arbeidet på Holleby gods i Tune kan fortelle om store dyrebesetninger. Så sent som i 1939 hadde Holleby omkring 20 hester og over 50 kuer.

 

BELIGGENHET

1700-tallet i Norge var primært et landbrukssamfunn, og det første en legger merke til, er hvor mye folk det var på gårdene. På en gård av Spydeberg prestegårds størrelse var det standspersoner, tjenerskap og husmenn i alle varianter, omkring 50 mennesker. Hele dette samfunnet var innrettet på å skaffe mat. Samtidig var så få ting produsert på fabrikker, at de måtte lage det meste selv. Landbruk og husdyr fikk oppmerksomhet faste tider på dagen og i året. Ellers var folk opptatt av å spise, sove, og lage ting de trengte. Vadmel vevdes overalt.

Når gårdene ofte ble lagt høyt, var det selvfølgelig utfra behovet for utsyn, trivsel og sol. Men bak lå også en økologisk tenkemåte. ”Hævden”, eller tilsig av gjødsel og urin, rant da av seg selv ned til de nærmeste jordene. Hestemøkk var det lite av, siden hestene slapp det meste av seg mens de var ute.

Det lille som fantes av hestemøkk ble oftest brukt i hagene.

Hønsemøkk var det også litt av; med den måtte brukes med forsiktighet, mye nitrogen i den, så den produserte langstrakte vekster med lite spiselig under bakken. Sauegjødsel måtte brenne før den ble kjørt ut. Viktigste gjødsel var dermed fra storfe.

Rundt jordene var det skigarder, men rundt havnehagene hvor dyrene beitet var det risgjerder. De besto av ris som ble lagt vannrett og bundet sammen, og støttet til vertikale pæler. Rundt hønsegårdene ble det ofte plantet tettgroende hekker; de fungerte som gjerder. I økologisk husdyrhold er denne teknikken tatt opp på nytt.

På beitene var eketreet populært ikke minst fordi den tålte at dyrene bet av toppskuddet. Eken vokste langsomt, men den var et hardt treslag som kunne brukes til bestemte formål.

Mot denne bakgrunnen er det lett å se at dette gamle samfunnet langt på vei i seg selv var økologisk og selvfornyende. Alt ble brukt.

Og denne tenkemåten varte ved langt inn på 1950-tallet. Søppel var det ikke mye av; det fortelles at de blikkboksene som ikke ble brukt til noe praktisk på gården, ble lagt i en strisekk. Så ble de senket i elva eller en innsjø; der de snart rustet vekk.

Eldre tenkemåte skiller seg fra den nyere når det gjelder synet på rovdyr. I dag er ulven del av et statsfinansiert, økosystem hvor rovdyr skal vernes. Ulven er tatt inn i det politiske spill som gir den beskyttelse, gjennom lover. Dette skiftet i tenkemåte er interessant, siden ord som skaperverket sjeldnere brukes. Men i opinionen ligger det en slags vel fungerende tro på naturen som hellig.

 wilse

/ Wilses hage, 1779 

 

ULVEN, DENS VESEN

Så til ulven. På 1700-tallet og langt fremover mot den teknologiske tidsalder, var det ikke slik. Da skilte man mellom dyr og udyr.

Dyr var deler av Guds skaperverk, av så mange slag. Og de skulle man være snill mot. Var de del av ditt hus og gård og hjem, skulle du verne dem. Det var din plikt som menneske og kristen. Gamle slaktere hadde en regle som ble uttalt når julegrisen skulle til pers: ”Ikke for hat, bare for mat”.

Udyr derimot, skulle bekjempes. Wilse er en sterk motstander av ulven.

Han var jo bonde og mente han trengte sauekjøtt mer enn ulven. Ulvehatet skyldtes selvfølgelig også kristelig orientering. Ulven var en ond og voldelig skapning, et Satans dyr. Ulven lette etter svakheter, slik Satan gjør det, for å kunne nedfelle og drepe et bytte, lettest mulig. Et voksent og friskt menneske var ulven skeptisk til, og passet seg for. Men var mennesket eldre eller skrøpelig, gjorde den seg klar.

Denne skepsisen, nesten et hat, skyldes også Wilses personlige erfaringer. I Eidsberg-beskrivelsen gir han en beskrivelse av ulven og dens vesen. I harde vintre kommer ulven som en tropp, og helt innpå husene. Gårdshundene er da særlig utsatt, om de står bundne. Dette kjenner vi til i våre dager, bl.a. fra Rømskog.

Ulvens drap på kveg og særlig sauer, skriver han, er fryktelige. Midt på dagen i 1781 kom det to ulver til gården, midt på lyse dagen. I løpet av et kvarters tid rev de i hjel hele saueflokken hans, på åpen mark, tett ved husene. Det uhyggelige ved ulven er nettopp dens ville vold og ondskap. De spiste bare et par munnfuller av kjøttet, men drepte for fote.

Så beskriver han hvordan man skal bli kvitt dem: Ved ulvesakser som settes opp med åte, skyte dem gjennom møkkagluggen i fjøset. Eller man laget dyregraver: Et åte plassert på granbar mellom noen rajer over et hull i jorden. Ulven kommer, og går igjennom. Deretter stikkes den i hjel med spisse stokker. Endelig kan man samle gift, og legge i et sauekadaver.

Ulven spiser, så dør den.

Senere kan Wilse fortelle at ulven i Eidsberg ikke virker så dristig som i Spydeberg. Men i Fjella-områdene, som grenser til Rakkestad, er den innpåsliten. Befolkningen lider under disse ulveangrepene. Derfor arrangerer folk klappjakt på ulvene. Men å forbinde dette med at det skulle være i strid med noen krenkelse av naturens harmoni, var for folk den gang ingen nærliggende tanke. Folk var kristne og sultne.

 

TREET OG DRYADEN

Tanken om en balanse i naturen, og en balanse i samspillet mellom menneske og natur, er helt sentral hos Wilse. Han har ikke mye til overs for folks tåpeligheter når det gjelder naturinngrep.

I Eidsberg-beskrivelsen, der hvor han snakker om gården Lekum og elvens utløp, mener han at folk faktisk bidrar til naturens ødeleggelser.

Elven graver vekk jorden og skaper ras. Trærne holder selvfølgelig på jorden. Men allikevel hogger eierne trærne ned, slik at vannet ødelegger enda mer.

Det naturskjønne var viktig for Wilse. I Østfold-reisene (1993: 32 ff) er han på besøk hos sin onkel, presten. Det er året 1763, her finnes noen tilreisende fra Halden, og det spilles kort før kveldsmaten. Han overnatter, og om morgenen står han opp og går opp på en liten høyde like ved prestegården. Her har han en vakker utsikt mot blånene i Spydeberg, vestover mot Skiptvet, og han kan se 30 gårder i Eidsberg, og 28 i Skiptvedt. Denne skjønne naturfortellingen setter han i motsetning til den menneskelige mangel på innsikt. Her på toppen står et enormt furutre som pryder stedet. Med sin grønne topp paraderer treet ”som en stor Parasol hele Vinteren”.

Men hva skjer med treet?

Presten hadde engang bedt en av sine folk om å hugge ned unyttige og villvokste trær på gården. Mannen gikk da løs på det skjønne furutreet med øksa. Men han ble heldigvis stanset før han fikk ødelagt det helt. Det er så Wilse gremmes.

Denne historien har flere lag. Her snakker en person med mer kunnskap enn en som ser praktisk på det. Her snakker Wilse som reflektert have- og landskapselsker om en som ikke har slike dimensjoner.

Så kan man spørre: Hvorfra kom på 1700-tallet sansen for det som kalles det naturskjønne, og som i vårt eget århundre er skuslet bort i det intetsigende ordet ”kulturlandskap”.

I den klassiske kulturarven, som Wilse mestret, finner vi ”dryadene” (av gresk drys, som betegner treslaget ek). Dryadene er vakre kvinner som fra fødselen av er knyttet til et bestemt tre. Når treet dør, dør den vakre kvinnen. Av den grunn kan gudene og dryadene straffe mennesker som vansirer skogen. De er ofte knyttet til skjønne lunder i landskapet. De dryadene som bodde i selve trærne kaltes hamadryader.

Det vi kan lese ut av denne eldgamle mytologien, er at menneskene skapte fortellinger. Disse fortellingene virket som en slags selvbeskyttelse for naturen, slik at ødeleggelsene ikke ble for voldsomme. I malerkunsten finnes bilder som viser en ung tømmerhogger som hever øksen. Ved siden av ham står en naken dryade som hever hånden, avvergende. Det er gåtefullt.

 

dryad11

/ Evelyn De Morgan «Dryad»

 

”Haardhiertighed” 

Maanedlige Afhandlinger (Wilse 1777, juli: 103) skriver han om naturpleie og lysthaver. Han advarer mot å felle eldre trær: Våre forfedre forbandt store trær med lunder som var hellige. Og det var, som nevnt ovenfor, overtroen omkring ”Dryaderne eller Skovgudinerne” som ifølge Wilse hadde sin bolig i og ved trærne.

I dag er vi mer opplyste, hevder Wilse, men det medfører også en slags ”Haardhiertighed” når det gjelder å felle trær: Vi glemmer lett at disse gamle trærne har vært vitne til forfedrenes liv og lykke. Vi glemmer lett at de plantet dem med kjærlighet.

Det sier seg selv at økologi etter hvert blir en del av naturvitenskapene. Men med berøringspunkter til geologi, geografi og politikk.

Her står Wilse for en botanisk tenkemåte som er langt forut for sin tid; han er en protoøkolog, en tidlig økolog.

Marie-Theres Federhofer tar opp økologi-spørsmålet i en upublisert artikkel (august 2007) , Jacob Nicolay Wilse als Protoökologe. På norsk: J.N. Wilse som tidlig økolog. Her setter hun fingeren på et viktig punkt som nettopp synliggjør Wilses betydning.

Det er kjent at Wilse var en ivrig leser av den svenske botanikeren Linné. Men på ett punkt bryter han radikalt med Linné, og det er et sentralt punkt.

Mens Linné klassifiserer plantene utfra bl.a. støvbærere, gransker og beskriver Wilse plantene utfra biotopen, voksestedet, som et helt samfunn av arter foretrekker. Han bruker ikke dette begrepet, men hva han skriver dekker innholdet i biotop-begrepet.

Her må vi få med oss et skille: Habitat i botanikken er stedet hvor det finnes en art. Biotop derimot kan være en fuktig eng, en fuktig og kalkrik eng, en tørr furuskog osv. som tiltrekker seg flere arter. De gror der fordi de passer der. Det er plantenes naturlige voksesteder.

I denne tenkemåten ligger selve den økologiske relevans; mens enkelte planter trives i bestemte biotoper, er det andre biotoper hvor de ikke trives (selv om enkelte planter kan trives flere voksesteder, ifølge Wilse). Og når vi forstår at det finnes steder hvor de ikke trives, kastes vi inn i de moderne økologiske problemstillinger. Når f.eks. uthoggingen av regnskogen ikke stanses, forsvinner det viktige biotoper som plantene trenger.

Fra media kjenner vi til de katastrofale virkninger økologisk ubalanse har for berørte folkegrupper og hele kloden. Fordi kunstgjødsel og sprøytemidler ennå ikke var oppfunnet på 1700-tallet, er det her tenkemåten og ikke de aktuelle utfordringene som er økologiske.

 

REVOLUSJONERENDE TENKEMÅTE

I våre dager er det en bred debatt omkring menneskenes ødeleggelse av naturen. Virkningen er en verdensomfattende massedød som rammer mange arter.

”Biotop” er et ord som Wilse ikke bruker, men det revolusjonerende er måten han tenker på, og som foregriper de senere botanikere og økologer. Det er også grunn til kreditere ham for hans originalitet, og hvor tidlig han fant disse ideene. I Spydebergbeskrivelsen finnes de viktigste tekstene i kapittel 7 om plantene og trærne. Hans siktepunkt er ”Stederne de voxe paa” (Wilse 1991: 101). I biotopen utgjør da plantene et samfunn, og disse kan studereres plantesosiologisk.

I nyere debatter om miljø og klima snakkes det også om ”økologiske rom”. En biotop er også et økologisk rom. Det er betegnelsen på de betingelser som finnes på voksestedet. Disse betingelsene er målbare egenskaper, som f.eks. jordens surhetsgrad, næringsinnhold, fuktighet, lysfor- hold og temperatur.

Det er nettopp slike forhold som Wilse så tidlig og så suverent hadde blikk for.

 

//

Layout 1

Vi takker Tore Stubberud for tilltatelsen til å bringe et redigert utdrag fra «Jacob Nicolai Wilse (1735-1801). En opplysningsmann», utgitt på Valdisholm forlag.

 

 

__________________________________________________________________________________________

Nora Bateson: An Ecology of Assholes

Credit: Indiana Vatikiotis-Bateson

The world is a beautiful place, full of souls that want only to be loved. Humanity has achieved wondrous feats of elegance, humor, grace and poetic creativity… but there is also the asshole factor.

By asshole I mean jerk, I don’t mean murderer. Certainly murderers are assholes, but not all assholes are murderers. With all the name calling and finger pointing right now why not take a minute to apply the axioms of systems thinking and ecological patterning to something closer to home than saving the world. We all know a few assholes, and those that can admit it might confess to having even occasionally joined in on the assholery. That much is given.

Commonly, and paradoxically… assholes are thought of as individuals. This is a mistake that should be untangled. For that reason this piece is a short exploration in to the way in which assholes coexist within frames that are larger than their own sphincters, even though they may not realize it. This is a moment perhaps to look at an ecology of assholes.

It is all very well to say we are all interconnected, but what about the implication of being interconnected to all the assholes? And what does that say about the non-assholes? Are we all in the oneness? Oh no.

An “ecology” has a couple of important characteristics that we would do well to keep in mind for our analysis. First as Webster says ecologies are found in:

“The totality or pattern of relations between organisms and their environment.”/

Is the asshole really an isolated island of their own dickwadery? Or is their relational interaction taking place within the larger context of communication that the asshole is responding to? Is the asshole-ness within them? Or is it in their relationship with either you or the world.

Interacting with someone who is prone to: humiliation of others, to lying, or displaying the arrogance that comes when they believe their own life to be more valuable than that of other people… can cause one’s faith in humanity to falter. They cannot be trusted, they judge others, they are blamers, they hold them selves to be “right” and clever while others are stupid, they boast about the way they’ve shamed someone else, or made them suffer, — they go on and on about how others are jerks.

Ummm wait a minute… am I an asshole for making this list?. Judging, blaming, etc.?

No. Self-reflection is not a quality of an asshole so I am ok. (Or maybe it takes one to know one?)

In other words, you ask, “Who do those assholes think they are?” You might confirm your suspicions by making a list of their characteristics: of personality, politics, profession, family, nationality and so on. You can then point to them, personally, and individually and say with some evidence in hand, “That asshole is an asshole”. In that sense the asshole is indeed an individual with their own cluster of personal choices that have resulted in their being a douchebag. Part one of the paradox is that in this way, the assessment is correct. The way that person makes sense of their world is uniquely their own. Their family, their culture their job, their friends and acquaintances their sleep habits, their micro biome, their …holistically speaking all of those things come together to form the filters through which that person experiences the world are uniquely theirs and no one will ever be exactly the same as they are. No one will experience the color blue like they do, or see the same meaning in a poem. (Maybe assholes don’t read a lot of poetry… I don’t know.) They are their own lens, and no one else has the same one.

/ «Perhaps we all even need a little assholeness to keep from being pushovers?»

But how did they get that way? Part two of the paradox is asking if there is any aspect of them that is not influenced by their family, their culture, language, food, etc.? Is there a definable part of them that is outside of the great interconnectedness? In this sense they are a combining of all that they embody. Ask, what learning took place in their world that contributed to their assholing? Is it really a choice to be an asshole?

I am not suggesting solving this paradox. Living within the interconnectedness of assholes is not something we can opt out of. To be an asshole is both a choice and it is not. Even as non-assholes (or so we might hope) we are all caught in a web of deplorables, and in that sense, we are part of the systemic ass-hating of our world.

The next ecological characteristic is interdependency. Ecologies are relational and interdependent contexts. There is nothing outside of the processes that are continually forming and informing the ecology. Assholes are not stand-alone entities.

So, maybe the nice people are really the assholes because they go around pointing out assholes to make themselves look good? Ever wonder? Is every asshole so wrong when they are asking, “ how is this person trying to screw me over?” Perhaps we all even need a little assholeness to keep from being pushovers?

Or is the asshole identifiable as the one who is constantly pulling things out of context and dissing them? It is the ultimate violence to take one tiny piece of information out of a larger set of conditions and circumstances, decontextualize it — cast it as the TRUTH, and then disavow all other contextual input as “beside the point”… That is certainly what assholes do. And they do it to people in disrespect, but also to other living systems, and to art, ideas, other peoples’ projects and so on.

Assholes don’t get interdependency.

They don’t get that they are in interdependency.

But then I find that I don’t get how it is that they don’t get the interdependent consequences… and in that swift move I become the asshole.

Within this dreaded reflection I see it is me then that does not ask about the ecology we share. It is me that cut the picture and cleaved the context.

The real problem with assholes is that humiliation, disrespect and decontextualized judgmental arrogance contaminate the ecology of our communities. The overtones of life in general can go sour when vile exploitative attitudes abound. Assholes underestimate the profound awe of each remarkable living being. In doing so they escalate trouble untold. Fair enough, you may say, life is a bitch… but just keep in mind that it takes a great deal of collective tenderness to heal ecologies, asshole.

 

//

Nora Bateson (born April 13, 1968) is an American born research designer, independent film-maker, writer, and lecturer. She is the daughter ofGregory Bateson, sister ofMary Catherine Batesonand granddaughter ofWilliam Batesonand is president of the International Bateson Institute (IBI). The IBI is a research group specializing in the development of a methodology for transcontextual research of living systems.
_________________________________________________________________________________________

Fra markerne / Feltnoter, Arbois, Frankrig

Af Sofie Isager Ahl

 

  1. marts

Plantesaften er som vinstokkens blod, siger hun. Vi binder de druebærende grene rundt om stålwirerne, så tæt som mulig, så traktoren kan køre langs rækken.

Hun spørger tit, om jeg er kold. Hun fryser tydeligvis. Jeg kan ikke mærke mine tæer længere. Lerjorden sætter sig i kilotunge klumper om mine støvler. Når vi er kommet igennem en række, banker vi støvlerne mod endepælen, for at leret slipper.

«Naturen er meget stærkere end os, den skyder løs, selvom vi intet gør,» hun peger på de små blomster, der skyder i græsset.

Himlen hænger tæt på os med sine tunge skyer, og vinden blæser bidende fra nord. Min mave knurrer. Man kan se byen bag os, og vejret der kommer rullende mod os fra bjergene. Det larmer fra landevejen, Route Nationale.

 

  1. marts

Alice og Charles’ vinmarker ligger spredt omkring byen. To nær landevejen, én op af skråningen mod Curontårnet og en tredje bag byen, skrånende op mod plateauet med udsigt over bjergene. Les nouvelles kalder de den. Det er den eneste mark, vi mangler at beskære.

«De knopper, der sidder på stokken, er ikke fertile, de vil ikke give druer i år,» forklarer hun, inden vi går i gang med at samle de afskårne grene sammen. Solen bryder frem og jakken ryger af.

Stålwiren synger raslende, når jeg trækker i træet. Det gynger i hele rækken, vinstokkene vibrerer. Snart har jeg trukket en række afklippede grene af, jeg smider dem i den gamle metaltønde, de har givet hjul, så den kan trækkes gennem marken som et rullede bål. Det er svært at få ild i det fugtige træ.

En gren svirper mig hårdt på kinden, det brænder. Mine hænder får flere rifter, jo længere ned af rækken jeg kommer.

«Alle de vindruer året vil bringe findes allerede i knopperne», fortæller hun, «man beskærer altid for flere år».

 

  1. marts

«Der findes ikke ukrudt,» siger han. «Der er planter som konkurrerer med vinstokkene – gør det fugtigt omkring stokken og får druerne til at rådne.» «Men man må se planterne som information, de er tegn,» siger han, «de fortæller, hvordan jorden har det».

«De kemiske ukrudtsmidler trænger ind i planterne og forhindrer dem i at skyde igen,» forklarer hun, «vi sprøjter markerne med kobber og svovl, det går ikke i plantesaften, regnen vasker det væk.»

 

konventionelnaturvinmark-overgang-apr-26

 

  1. april

Det siler ned. Landskabet er gråt. Vi binder vinstokkenes grene op i buer for at saften bedre kan løbe ud til knopperne, og druerne kan modnes samtidig.

Nogle snor sig så let som ingenting i hænderne og om wirene, som om de vidste, at de skulle bindes rundt. Andre skal knokles, bukseres og knækkes og ender med at sidde modvilligt fastsurret på stålwiren. Nogle er så tykke, at de ikke kan bøjes overhovedet.

Regnen stilner af og stokkene tørrer, men spidserne er drivende våde. «Det er plantesaften,» siger hun. De sidste fem centimeter på flere af stokkenes grene synes gennemblødte, og ser næsten sorte ud af væde. «De græder,» siger hun.

Jeg har fået en hudafskrabning på den ene finger og blodet blander sig med jorden og det rustgule på mine fingre fra wirene.

Solen bryder frem, det ligner forår. «Det gør godt,» sukker hun og rejser sig fra arbejdet og vender de lukkede øjne mod solen.

 

  1. april

En dugfrisk, stille, kølig morgen. Pinot noir stokkene er udpræget mere udsprunget end savagnin. Solen er langt bag de lyse skyer. På bjergene skyder de grønne lyse toppe langsomt men sikkert frem mellem alt det brune fra vinteren.

Jeg griber om stokkene for at begribe deres forskellighed. En er smidig men stabil, har delt sig yndigt i to knudrede grene. En anden har en bred fod og en massiv, stor, rund midte. En tredje snor sig opefter om sig selv. Tykke gamle stammer alle sammen, der står trygt og sikkert i jorden.

Overalt blomstrer de hvide frugttræer. «Der kommer mange bær i år,» hun peger, «se alle de hvide blomster».

 

  1. maj

Jeg hakker løs på græsset og tidslerne og mælkebøtterne omkring de nye stokke. Jeg sveder. Mine fingre stivner af lerjorden i gullig-brune plamager.

En genstridig træ-lignende plante og en tidsel vokser tæt op af stolpen ved en af de helt unge planter – så tæt at de skygger for den fem centimeter stump vinstok, jeg har til opgave at befri. «Spar dig dine kræfter der,» siger hun.

Når jeg bøjer mig ned, ligner græsset en skov. Lidt græs er trukket op her og der. En tidsel med roden skåret over. Jorden er levende. Og jeg har jord på tøjet og formentlig jord i hovedet af at tørre håret væk fra ansigtet.

«Er det ikke sympatisk,» siger hun i bilen på vej til frokost, «at arbejde fysisk på den her måde med jorden snarere end at sprøjte markerne og lade kemikalierne arbejde for dig.»

 

  1. maj

Vi gnubber skuddene af stokkens fod. De tager al plantesaften. Han går række op og række ned med græsklipperen. To rækker i træk klipper han og derefter en række fri.

Fra stok til stok kravler vi, på knæ gennem marken. Hun griner, «naboerne må tro vi er tossede, man kan jo ikke se, hvad vi har lavet i alle disse timer.»

 

  1. juli

Igen i dag en bankende sol og hede, som har stået på i to-ugers tid i hele Frankrig nu.

Grenenes knopper er blevet til lange, lyse stængler – en meter kan en gren sagtens være og de flagrer i vinden over wirene. Jeg kan genkende savagninstokkenes hjerteformede blade og poulsardstokkene på deres rødlige skær.

I de sommertørre marker lyser kemikaliebrug: nabomarkens blege sammenpressede støvunderlag under de grønne stokke – modsat her, hvor jordbunden alle steder er frodig grøn.

Ved klaserne kan man se de brune støvfangere fra blomsten har vristet sig til side og tilladt de første småbitte druer at vise sig.

 

//

Sofie Isager Ahl, f. 1988. Uddannet fra Institut for antropologi ved Københavns Universitet og Université Paris 7 Denis Diderot med speciale i franske naturvinbønder og deres forhold til vinstokkene og vinen. Hun forsker i økologisk følsomhed og transcendens, samt mangeartede fællesskaber og praksisformer, oversætter fra fransk og engelsk, og skriver freelance for diverse tidsskrifter og magasiner. Hun er også dansk redaktør i Klimaaksjonens redaksjon.

 

__________________________________________________________________________________

 

”Men det finnes inget skydd mot människan”

Av Ann Lingebrandt

Är ekopoesin framförallt förlustens poesi?

Ja, om det finns en klar skiljelinje mellan den klassiska naturlyriken och det som  går under namnet ekopoesi är det kanske det akuta hotet som drar det strecket. Den dikt som idag tar naturen till ämne kan inte göra det utan en medvetenhet om vad vi riskerar att förlora, eller snarare förstöra, och om vad som redan gått förlorat genom människans försorg. 

«I den mest drømmeløse av alle tider / skal vi igjen skrive dikt i aske», förkunnar Steinar Opstad i dikten «Bibliotek», skriven särskilt för Forfatternes Klimaaksjon. Med en visionär kraft låter Opstad det förflutna spegla sig i nutidens flod och bokhyllornas förkolnade manuskript berätta för oss om ”den lesende gudinnen, / hun som tolker livene våre som tegn / og rynker pannen over oss.” Nog finns det skäl att rynka pannan. Betydligt mer än papper blir till aska i vår värld. Opstad skriver: 

 

Først når vi har blitt visere enn våre eldste guder 

kan vi gi språk til tapet 

av alle dyreartene alle trærne alle plantene 

alle insektene og insektenes sanger 

og av måter å elske på som forsvant med dem 

 

Än har vi inte detta språk, säger oss Opstads dikt, och kanske är det överhuvudtaget inte möjligt att någonsin hitta orden för en förlust av den omfattningen. 

Vilka ord kan få oss att förstå vad som går förlorat när bina slutar surra? I Åsa Maria Krafts symboltäta diktsamling «Randfenomen» från 2015 tas vi med till en inte alltför avlägsen framtid, angiven till «Den stora bidöden 2022-2028». Där ger oss jordens allra sista bi under sin dödskamp en stickande uppläxning om hur vi förött hans arts, och därmed också våra egna, livsmöjligheter:

 

Likt glyphosate över världen, sade

ni, glory. Vi föll stendöda ner.

Ludna, små, värnlösa och döda.

Och ni: en art utan honung,

levande en stund till.

 

Det är inte bara honungen som försvinner med biet, eller för den delen insekternas pollinering av våra grödor. Det är också ett sätt att se på världen, ett mångfasetterat hexagonalt perspektiv, skimrande i för oss okända ultravioletta färgskiftningar: ”Du kan inte se vad biet ser / i blomman, i ultrafärgernas / spektrum, de nyanser som ritar / upp: färgade landningsbanor, / öppningar att dricka ur. (…) Inte bara blommornas färger  / är annorlunda för bin, utan mönster vi inte ser kan de se: / ränder, cirklar, geometriska mönster reflekteras, i ett för / människans öga enfärgat fält.”

Inte heller poesin är väl förmögen att återge världen med insekternas fasettblick – eller återskapa de försvunna sätten att älska, som Opstad nämner. Men den kan kanske ge oss en aning om vad vi går miste om. 

 

/ Ekopoesins genombrott?

 

Några cli-fi-romaner till trots har poesin hittills i högre grad än prosan fört upp klimathotet på skönlitteraturens agenda. Kanske för att vi står inför en kris av sådana dimensioner att det krävs det poetiska språkets komplexitet för att närma sig den. Eller kanske bara för att naturlyriken är en så stark tradition? 

De senaste åren har ekopoesin fått allt större uppmärksamhet på de svenska kultursidorna och möjligen kan man tala om ett slags genombrott 2016. Det var året när Johannes Heldén vandrade omkring i en övergiven, övervuxen värld i ”Astroekologi”, Jenny Kalliokulju debuterade med den feministiska skapelseberättelsen «Rodinia», Jonas Gren tog ett grepp om mänsklighetens epok i sin tredje diktsamling «Antropocen», danske poeten Theis Ørntofts klimatångestladdade ”Dikter 2014” översattes till svenska. 

Och under sommaren uppstod till och med en debatt, när Lisa Gålmark i Aftonbladet (6/8 2016) gjorde ett utspel om att ekopoesin bara var ett nytt begrepp för en gammal företeelse: ”som om poeter inte i alla tider diktat om naturrelationer och övergreppen på miljön och andra levande varelser.” Aase Berg svarade i Dagens Nyheter (11/8 2016) att det var en fråga om att ”poesin i vår nya tid håller på att transformeras inom äldre former, och att synen på naturen i sin tur förändras av den samtida kulturens sätt att gestalta den”. 

Att något ges ett nytt namn behöver förstås inte utesluta historisk medvetenhet, tvärtom kan ett färskt begrepp ge nya infallsvinklar också på det förgångna. 2016 firades sextioårsjubileet av Harry Martinsons versepos ”Aniara” i ljuset av den samtida ekokritiken. Science fiction kan ofta rosta snabbt, men Martinsons sångcykel är ett verk som inte förlorat i aktualitet, särskilt inte sedan en klimatförnekare – som hellre satsar pengar på Marsresor än miljöåtgärder – valts till världens mäktigaste ämbete. 

 

/ «Men som Kassandra vet jag att jag varnar förgäves»

 

I ”Aniara” äntrade författaren som helst tog grästuvan till utkikspunkt den högteknologiska rymden. Förfärad över den mänskliga destruktiviteten packade han in åttatusen emigranter på ett rymdskepp med destination Mars. Ur kurs i ett obarmhärtigt kosmos får resenärerna bevittna hur den värld de lämnat sprängs i bitar; de är dömda att till sin död färdas genom mörkret, avskurna från allt de känt och älskat. Budskapet sammanfattas i en central passage: ”Det finnes skydd mot nästan allt som är / mot eld och skador genom storm och köld / ja, räkna upp vad slag som tänkas kan / Men det finnes inget skydd mot människan”. 

Under hösten håller jag ett föredrag i Helsingborg om Harry Martinsons naturlyrik och dagens ekopoesi under rubriken ”Diktens gröna våg”. Efteråt ställer jag frågan till åhörarna om de tror att en dikt kan förändra något – förmår poesin påverka oss tillräckligt mycket för att ändra vårt beteendemönster? Jo, absolut, blir svaret. Litteraturen kan ge oss insikter och en förståelse som drabbar på ett sätt som ingen forskarrapport är kapabel till, kan väcka känslor som i bästa fall omvandlas till handling. Men hur ska poesin nå ut, undrar någon. Hur ska folk få veta att den finns och alls läsa den? 

Det är en högst berättigad fråga i en tid när poesin blivit alltmer marginaliserad. Hur ska poesin kunna fungera som en väckarklocka om den bara är en plats att bearbeta klimattraumat för de närmast sörjande lyrikläsarna?

Tanken på den genomslagskraft ”Aniara” hade när den publicerades och hur utvecklingen sett ut under de följande decennierna kan stämma till pessimism. Å andra sidan är det omöjligt att veta var vi skulle ha befunnit oss utan miljöengagerade författare. 

Martinson jämförde sig gärna med sierskan som var dömd att inte bli trodd: ”Men som Kassandra vet jag att jag varnar förgäves. Människan lyssnar kanske till Kassandra för en tid, men sen glömmer de hennes varning.”

 

/ «Också Martinson själv kom att bli skeptisk till naturskildringens möjligheter»

 

Vid sidan av Tomas Tranströmers är Harry Martinsons poesi säkerligen den insektstätaste i svensk litteraturhistoria. ”En blommande äng kan beskrivas bara av sina fjärilar, / bara rätt besjungas av sina bin”, hette det i dikten ”Ängens sång” från 1958, men nog gjorde han sina försök att tävla med flygfäna i beskrivandets konst. Martinson var vår störste naturlyriker i en tid då naturlyriken uppfattades som en genre på utdöende, utsatt ”för en viss förföljelse”, med hans egna ord. Att vända sig till naturen sågs som ett sätt att vända sig bort från världen, samtidigt som författarna i allt högre grad värvades till den politiska kampen. Också Martinson själv kom att bli skeptisk till naturskildringens möjligheter när landskapet alltmer förändrades av urbaniseringen och naturens egna ljud överröstades av trafiken. I essän ”Utsikt från en grästuva” från 1963 beklagar han sig över störningarna och deras effekt på skrivlusten:

”Nattskärran hörs sällan nuförtiden emedan nästan alltid någon motor går. Naturskildringen nuförtiden blir därför företrädesvis en historia om hur man silar bort buller. Man måste arbeta med upplevelser som om man hade någon sorts separator inbyggd i hjärta och hjärna. Sinnena frånskiljer och förlåter, ansiktet håller god min i det ytterst elaka spelet, och någon liten förljugen naturskildring växer fram. Förljugenheten består naturligtvis främst i att den verkliga sanningen om bullret, föroreningarna och störningarna förtiges. Var så god. Här är en skildring av en stilla sjö.”

Martinson var långtifrån någon idylliker, men på många sätt en romantiker vars konst byggde på intensiva stämningar och upplevelser av hur vanesynen ställdes om till ett visionärt seende. Naturskildringens främsta uppgift, menade han, var ”att ständigt nyväva de sensuella banden mellan naturen som allmänfattlig totalitet och mänskosjälen”. För det fordrades ett ostört skogssus, ett orört vattendrag, en okörd landsväg.

Den lösning han själv föreslår på detta dilemma är att göra lyriken till en minnenas konst: ”En fågel för länge sedan död sjunger i vår skog”, avslutar han sin essä. Så blir poesin ett härbärge för något som redan gått förlorat. 

Där Martinson såg naturlyriken gå in i modernitetens återvändsgränd såg många andra av 60- och 70-talets poeter dikten som en möjlighet att avslöja förljugenheten och ge röst åt det förtigna. Det var en tid då maskinerna började bullra i litteraturen, då gifterna sköljde in över poesin, oljeskadade fåglar flaxade på raderna och kalhyggena kastade skuggor över pappret. Var så god. Här är en skildring av en förorenad sjö. 

 

/ ”Fråga inte vad du lever för / Fråga vad du lever av”

 

Plakatpoesi, kom det sedan att heta. Det skulle ta ett par decennier innan lyriken på nytt fick politiskt självförtroende, innan den åter kunde utropa ”Om detta sjunger vi inte ensamma”, som den antologi med nyskrivna dikter ”till samtiden och världen” som gavs ut våren 2016 kallades. Ekopoesin behöver inte bara vara klimatsorgens dikt i aska, den kan också vara motstånd, aktivism och handling. ”Fråga inte vad du lever för / Fråga vad du lever av”, uppmanar Jonas Gren i ”Antropocen” och fortsätter: ”Fråga inte vad sorgen är  / Vattna den till nya former”.

När allt kommer omkring har jag har nog större förhoppningar på poesin än på världen. På vår förmåga att lyssna till och bortom bullret, på insekternas sånger och benämnandets kraft. På vår vilja att inte upphöra att söka språket för förlusten. På möjligheten att fortsätta nyväva de sensuella banden mellan människa och natur.  

Den intensitet i upplevelsen som Martinson eftersträvade hittar jag i Pär Hanssons diktsamling ”Kajak”, som med vidöppna sinnen paddlar ut på existensen vatten, utan någon separator i hjärta och hjärna. I en vilja att ”vara en del / av världen” låter han den ringande telefonen ligga i fickan, smakar på stensötan, betraktar en bäver och blir själv betraktad, tar upp en våt sten för att se den torka i handen. Men han går också över kalhyggen och dyker ner i floder fyllda av plastskräp. 

Det är dikt som smälter samman språk och kropp och blir ett med rörelsen, dikt som siktar mot stundens totala närvaro och delaktighet med landskapets minsta kryp:  

 

Dykarbaggens bakben

virvelbaggens ögon

alla sanningar 

plockas ner till rytm

frigolit, fiskfjäll, fjädrar

tändstickan i mun

skogsbård mot himlen

spegelbård i sjön

en vitglödgad tystnad

med insekter som stör

flygmyra, jordhumla, ängs-

bandbi

 

//

Femte essay i vår skandinaviske kritikeraksjon er skrevet av Ann Lingebrandt, kritiker bl.a. i Helsingfors Dagblad. / Vi har servert deltakerne følgende tankestillere: Kan lesning av sakprosa, romaner, noveller og dikt endre, motivere eller mobilisere leserne til en ny forståelse av de dramatiske naturhistoriske hendelsene? Hva er den sosiale funksjonen til kunst, film og litteratur i 2016? Siden det forlengst har oppstått litteraturer som «økopoesi» og cli-fi undrer vi på om klimalitteraturen påvirker både lesere, kritikere og forfattere? Hvordan mottar kritikerne denne litteraturen i sine respektive hjemland? Hva er litteraturens egenart når det kommer til fremstillingen av menneske og natur?  Litteraturkritikerne ble oppfordret til fri utfoldelse innenfor slike tematiske grenseoppganger. Essay-serien er støttet av Fritt Ord og Bergesenstiftelsen.

 

fritt-ord-logo-200p72dpi      bergesens_logo_large(new)

 

________________________________________________________________________

 

Terje Osmundsen: Historien om 2030 bevegelsen

 

Det var ikke akkurat optimistisk stemning da en gruppe unge mennesker fra UWC-nettverket møttes på Studenthytta utenfor Oslo noen vinterdager tidlig på nyåret 2017.

Jeg var invitert for å fortelle om en bok jeg lanserte i forbindelse med min 60 års dag og ble slått av frustrasjonen og nervøsiteten blant deltakerne. Verden var fortsatt i nervøs sjokktilstand etter innsettelsen av USAs nye president Donald Trump, en som i valgkampen hadde lovet å stanse klimalover, angripe frihandelen, deportere mexicanere og stenge for muslimer. Tidsvinduet for å treffe tiltak for å stanse en ukontrollert oppvarming syntes i ferd med å lukkes. Bestrebelsene for et internasjonalt samarbeid basert på tillit og åpne grenser var skrudd tiår tilbake.

I Europa kastet Syria- og flyktningkrisen vedvarende skygger. De IS-inspirerte massakrene i Paris og i Nice hadde utløst en bølge av terror- og fremmedfrykt; bevæpnede politistyrker, skjerpet overvåkning og hyppige sikkerhetskontroller var nå blitt en del av hverdagen i Europa. På spørsmål om hva europeere flest mente var de to viktigste spørsmålene for EU, svarte et stort flertall «Innvandring» og «Terrorisme» (Eurobarometeret 2016) . De islamistiske terroristgruppene med IS i spissen hadde langt på vei lyktes i sitt mål som var å spre redsel, frykt og økt mistro til Europas 40 millioner muslimer. Og i øst raslet Vladimir Putin stadig kraftigere med sabelen, samtidig som han mer eller mindre åpenlyst ga sin støtte til de høyre-ekstreme partier som kjempet for å splitte Nato- og EU-samarbeidet.

I året som var gått, hadde Europa opplevd flere politiske jordskjelv. Brexit var ett, men ikke nødvendigvis det største. Ungarn hadde under ledelse av den nasjonalistiske politikeren Victor Orban satt opp en elektrisk grensemur for å stoppe flyktninger fra å komme inn i landet. Samtidig vedtok landet en lov som gjorde det lovstridig for landet å gjennomføre forpliktelsen det hadde som EU-medlem til å ta imot noen få tusen kvoteflyktninger, flyktet fra borgerkrigen i Syria. Italias statsminister Renzi gikk av etter å ha tapt folkeavstemningen om grunnlovsforslag, etter enveldig sterk motstand fra den populistiske 5 –stjerners bevegelsen. For mange var det et lyspunkt at sterkt nasjonalistiske og fremmedfiendtlige Norbert Hofer «bare» fikk nærmere 47 prosent av stemmene i Østerrikes presidentvalg, og duellen med seierherren, sentrumskandidaten Alexander Van der Bellen.

Uværsskyene hang tungt over 2017. Verdensøkonomien var i svakere forfatning enn på lenge. I åtte år hadde sentralbanker trykket penger for å bringe ned rentenivået, men virkemiddelet virket ikke lenger. Nye handelsrestriksjoner, Brexit og svingninger i oljeprisen var faktorer som truet den skjøre veksten i verdensøkonomien.

Gryende dragkamp

Egentlig var det nå nødvendig med et sterkt EU som kunne overta stafettpinnen etter Barack Obama. Det manglet ikke på vilje til å spille en slik rolle, men EU-landene var splittet i synet på hva som måtte gjøres for å håndtere flyktningsituasjonen, behandle Putin og beskytte frihandelen. I klimapolitikken hadde EU-landene klart å bli enige om ambisiøse mål, men nå som USA truet med å trekke fra seg sine forpliktelser var det klare tegn til at kull-land som Polen, Romania og Ungarn ville bremse omleggingen bort fra fossil energi. EU-samarbeidet så derfor ut til å skulle hangle videre fra krise til krise; viktig og nødvendig men ute av stand til å fylle rollen som den frie verdens leder.

Faktisk var en gryende dragkamp i forkant av Brexit-forhandlingene mellom den britiske regjeringen og EU-hovedstedene i ferd med å skyve England og EU lengre fra hverandre. Frankrike var lammet politisk ettersom presidentvalget nærmet seg, der det så ut til at Nasjonal Fronts leder Marine Le Pen kunne gå seirende ut av første runde. Både i Nederland og Tyskland mobiliserte nasjonalistiske, fremmedfiendtlige partier foran forestående parlamentsvalg i 2017.

På Studenthytta satt en gruppe unge profesjonelle, for det meste fra europeiske land. De var tidligere studenter ved en av skolene til organisasjonen United World Colleges og invitert til Norge i forbindelse med markeringen av 50 års jubileet til organisasjonen. UWC er en utdanningsbevegelse som bringer ungdom fra hele verden sammen på 16 videregående skoler i 16 land. Deres visjon er å ta i bruk utdanning til å fremme fred og bærekraftig utvikling; «unite people, nations and cultures for peace and a sustainable future» som de uttrykker det selv.

Studentene hadde gjennomgått et 2-årig opphold på en de 16 internasjonale skolene, og mange av dem hadde et brennende ønske om å bruke sin karriere til å gjøre en forskjell i verden. Det gjaldt ikke minst Nora fra Oslo, Paul som bodde i Berlin men var vokst opp i Hamburg og Alberto fra Roma, som nå jobbet i Brussel. Da de var ferdig med videregående i 2010 var alle enige om at de ville arbeide for en fredelig og bærekraftig fremtid. Siden jeg ble kjent med dem etter en forelesning på UWC skolen i Fjaler i Sogn og Fjordane i 2009 hadde Nora fått sin første jobb som jurist. Gjennom studietiden hadde hun vært aktiv i både AUF og i Natur og Ungdom. Paul var IT programmerer i et oppstartselskap i Berlin, og hadde i en periode vært styremedlem for de Grønne i Hamburg. Alberto var utdannet lege, og aktiv i den i den katolske hjelpeorganisasjonen Caritas, men i 2017 arbeidet han på den nye tenketanken «ThinkYoung» i Brussel.

En ungdomskultur vokser frem

På seminaret i Nordmarka var det videre mye diskusjon om fremtidsutsiktene til unge i Europa. Under overflaten vokste misnøyen. Schengen-samarbeidet var i ferd med å bryte sammen. Stadig flere medlemsland så seg tvunget til å gjeninnføre grensekontroller. Europas unge, som ikke kunne kjøpe seg ut av køene ved å betale dyre «fast-track» billetter, oppdaget at det ikke lenger var like enkelt å krysse landegrensene for å jobbe, studere eller besøke venner og kjærester. Deres venner fra land i Afrika og Midtøsten ble stadig oftere utestengt ved grensene til Europa, eller utsatt for nedverdigende sikkerhetskontroller og politisjekk.

Til tross for sterkt misnøye med den politiske og sosiale utviklingen i Europa, var det få ytre tegn til ungdommelig politisk oppvåkning. Bare 38 prosent av de unge mellom 19 og 29 år deltok i den britiske EU- avstemningen, og bidro på den måten til at Leave-kampanjen fikk flertall.

Blant studentene var det markante geografiske skillelinjer. I det nordlige Europa – Tyskland, Norden, Nederland spesielt – var det et mer kosmopolitisk og optimistisk verdenssyn blant deltagerne. Det kom til uttrykk i positive holdninger til internasjonalt samarbeid, åpne grenser og rettigheter for seksuelle og etniske minoriteter. I de samme landene uttrykte unge også relativ stor tillit til landets politiske institusjoner og egne muligheter til å bygge en trygg fremtid. I det sørlige Europa fant man mange av de samme tolerante strømningene, men her hadde et flertall mistet troen på det etablerte systemet. Tallene for arbeidsledighet blant unge ga en viktig del av forklaringen. Så sent som i mars 2016, åtte år etter finanskrisen, var det cirka 5 millioner unge i EU under 25 år uten jobb. I Hellas var hele 56 prosent av de unge arbeidsledige og i Spania og Italia var tallene hhv 45 og 39 prosent.

I det sørlige Europa, og inklusive Frankrike, var den store ungdomsledigheten symptom på et politisk system i krise. Regjeringer kom og gikk, og oppslutningen om protestpartier oppnådde regelmessig rekordoppslutning – helt til protestpartienes ledere etter en periode ved makten måtte erkjenne sin maktesløshet. Tilliten til de nasjonale politiske institusjonene og mediene sank til et lavmål. Familienettverkene ble viktigere enn på lenge; hele 1/3 av unge menn under 30 år bodde fortsatt hjemme hos mor i 2015.

Nå var det ikke bare en konfliktlinje mellom nord-sør, men også mellom øst og vest. I land som Ungarn, Polen, Romania og Bulgaria og de baltiske landene, var holdningene blant unge sterkt farget av 50 års erfaring med sovjetisk okkupasjon og undertrykkelse av en nasjonal identitet. I disse landene var det langt mer utbredt, også blant de unge, med negative holdninger til innvandrere, muslimer og seksuelle minoriteter. Skepsisen til åpne grenser og et tettere europeisk samarbeid var derfor lenge stor i disse landene, også blant de unge.

Paul, Alberto og Nora

Til tross for skiller, var det flere ting de unge i Europa hadde til felles. Nær 15 prosent oppga at de hadde studert eller jobbet i et annet EU-land. Hele 30 prosent ønsket å gjøre det. Eurobarometeret viste at unge under 29 år generelt var mest positive til innvandring og mottak av flyktninger fra land utenfor Europa. De unge var generelt mest positive til euroen. Flertallet av de unge ga klart uttrykk for at de støttet en ambisiøs felleseuropeisk politikk på områder som klima og miljø, menneskerettigheter og samarbeid med andre land.

Et tema, som ble heftig diskutert, var om det i det hele tatt var mulig for enkeltmennesker, eller mindre grupper, å påvirke utviklingen av verden. Paul, Alberto og Nora hadde alle bakgrunn fra organisasjonslivet og var skuffet over hvor liten gjennomslagskraft de hadde fått. Tiden gikk til å gå i møter. Det var lett å få ordet, og ikke vanskelig å slippe til i mediene som stadig var på jakt etter nye saker og intervjuobjekter, men det var vanskelig å få resultater. I 2016 ble lesere og lyttere proppet med motstridende informasjon, men informasjonen ledet sjeldent til handling. I løpet av samtalen slo det meg at det var en slående forskjell til min egen ungdomstid 35 år tidligere.

Unntaket, argumenterte Nora og Alberto, var utenomparlamentariske kampanjer, men Paul var kjapp til å legge til at det ikke alltid var til det bedre. Sosiale medier var utvilsomt mulig å bruke på en kraftfull måte. Facebook og Twitter var utløsende for «EuroMaidan» opprøret I Ukraina i 2013, som førte til at landets president Viktor Yanukovych måtte flykte fra landet. Kampanjer som #Ferguson (Politivold mot svarte) og #BringBackOurGirls (Kampanjen for å få fridd 270 skolejenter i Nigeria) ble trukket frem som vellykkede tverrpolitiske enkeltsakskampanjer. Paul trakk også frem historien om hvordan abort-motstanderne i USA hadde organisert seg gjennom 40 år for å få endret abortlovgivningen. Med valget av Donald Trump hadde de fått bedre sjanser for gjennomslag.

I USA hadde klimabevegelsen to vellykkede kampanjer bak seg. Den ene var suksessen til «The fossil fuel divestment movement» som i løpet av tre år hadde lyktes å få hele 641 institusjonelle investorer, hvorav blant annet Oljefondet som til sammen representerte cirka 3400 milliarder dollar, til helt eller delvis å selge sine aksjer i selskaper som utvant kull eller olje.

Det andre eksemplet var «ProtectMyWater» protesten mot Dakota Access rørledningen som Standing Rock indianerne sto bak, og som på kort tid i løpet av 2016 fikk så stor oppslutning at flere av finansieringspartnerne trakk seg. I desember 2016 annonserte President Obamas administrasjon at søknaden om å bygge Dakota Access ville bli avslått.

Det var i løpet av denne samtalen at Nora foreslo å starte et uformelt påvirkningsnettverk – «2030 bevegelsen». Bevegelsen skulle ikke være en partipolitisk bevegelse, men et uformelt nettverk som kunnskapsbasert skulle arbeide for å påvirke partier, organisasjoner og virksomheter der forholdene lå til rette for det. Som plattform for sitt arbeid skulle bevegelsen bruke digitale virkemidler for mobilisering og påvirkning.

De ble enige om å kalle seg «2030 bevegelsen». Det overordnede målet var å styrke solidariteten mellom generasjonene. De unges stemme hadde ikke blitt hørt, verken i Brexit avstemningen eller i den amerikanske presidentvalgkampen.

 

//

Dette er et utdrag fra Terje Osmundsens nye bok «2030-bevegelsen» og avslutter vår serie om oljens betydninger og konsekvenser for samfunn, tenkning og kultur. Boken forteller blant annet historien om et ungdomsopprør kalt 2030-bevegelsen. Bevegelsen står ikke på barrikadene eller går i tog, men allierer seg med Silicon Valley og europeiske gründere for å påvirke opinionen til fordel for klimavennlig politikk. I forbindelse med bokutgivelsen, har vi fått tillatelse til å publisere et utdrag fra scenariefortellingen i boken. Nærmere informasjon om boken «2030-bevegelsen» finner du på forlagets nettside. 

 

 

___________________________________________________________________

 

Ut or omverd

Av Sindre Ekrheim

«Dei ulike omverdene legg seg som konsentriske sirklar utanpå kvarandre, spreiar seg ut frå eit felles sentrum: Staden det er mogleg å leve».

Diktet «Bruk og misbruk av Klippeblåvingen (scolitantides orion)» av Inger Elisabeth Hansen står i diktboka Å resirkulere lengselen, avrenning foregår som blei løna med Kritikarprisen i 2016. Diktboka inneheld ymse dikt, kunne ein nok seie, men dikta er òg forbundne med eit indre naudsyn, eit indre natursyn, iallfall om ein ser at perspektiva i diktboka samlar seg i eit særleg brennpunkt: fordrivinga. Klippeblåvingen er eit prisme for denne fordrivande figuren som forgreinar seg på kryss og tvers i teksten og i boka.

Diktet påkallar sommarfuglen Klippeblåvingen og hans sterkt kriseprega tilstand. Diktet reflekterer over seg sjølv, og samstundes over kva som skjer med omverda. Ikkje minst handlar det om bruk av språk og ord, inkludert i poesien.

/Den instrumentelle bruken av språket

Økokritikken angrip det instrumentelle synet på plantar, dyr og insekt. Organismane og plantane har ein verdi i seg sjølv. Viss ein kommuniserer og formulerer bodskapar, nyttar ein språket instrumentelt, berre som eit middel. Har då språket verdi i seg sjølv. Må eit økokritisk dikt forkaste den instrumentelle bruken av språket. Korleis bruker diktet språket.

Ein hammar er ikkje berre ein reiskap, han kan også trekkjast or brukssamanhengen. På same vis er heller ikkje eit ord berre ein reiskap. Ei innlysande grense for bruken og misbruken av ein reiskap finst når bruken antek destruktive proporsjonar: Slår ein hammaren så hardt at hammaren vert øydelagd, fungerer ikkje hammaren lenger. Det er òg ei øydelegging på gong når ein slår så hardt at ein knuser treverket ein freistar å bygge noko med. Ein hammar som ikkje treffer, vil også kunne føre til sideskader.

I det nemnde diktet er det opplysande å halde frå kvarandre den konkrete, reelle sommarfuglen, namnet Klippeblåvingen, og det komplekse og flakkande biletet av sommarfuglens flukt diktet skriv fram. Ingen, så vidt eg veit, har nytta Klippeblåvingen til noko som helst, kanskje bortsett frå insektsamlarar. Konkret fanst han i naturen, no er han truga, og han har aldri gjort noko særleg utav seg: «du som fantes i det stille, / du som i det stille ble fordrevet av arealpolitikken», «fornuftig i fargene, kamuflert i det svabergbrune / kamuflert i det hildringsblå, nesten uten en egen farge i ditt eie, / lett å overse».

 

/Diktmiljø og livsmiljø

Det eine namnet sommarfuglen har, Klippeblåvingen, knyt han til miljøet der den lever, til klippane, svaberga og til sjøen. Ein stad les eg at denne sommarfuglen er særleg habitatømfintleg, og difor er namnet på insektet sjølvsagt ekstra velvald. Ja, så sterkt bunden til livsmiljøet er Klippeblåvingen at insektkroppen hans speglar omgjevnadane.

Klippeblåvingen er eit insekt der kvart eksemplar altså lever og verkar i ei spesifikk og avgrensa omverd. Men diktet om Klippeblåvingen gjer jo det motsette, det utvidar seg, stig og stig gjennom sfærane, og mot slutten av diktet, heilt opp til stjernebiletet Orion. Det verkar som diktet transporterer og sender det vesle insektet frå ein heimleg situasjon og lukt inn i det fjerne makrokosmos og etterlet det der, på grensa til det ytre rommet.

«Hva skulle den gjøre der?» spør diktet. Spørsmålet kjem til slutt, i fortidsform. Har utdrivinga av sommarfuglen skjedd for lengst? Utdrivinga har opphav i det andre namnet som finst på denne sommarfuglen, det vitskaplege namnet scolitantides orion. Den vitskaplege namngjevinga har rive han or habitatet, og sendt den til stjernebiletet Orion, ut til planetane. Dei vitskaplege namna er strengt ordna, i artar, underartar, hierarki, system. Sommarfuglen er innskriven i og underlagd ein menneskeleg, vitskapleg og ordnande taksonomi. Utdrivinga ligg latent i det latinske namnet.

Diktet fangar også inn ein politisk eller byråkratisk ordbruk, der orda blir til lov og rettsleg røynd: «du skal ikke til Orion, / du blir satt under særskilt beskyttelse / og tildelt et habitat mellom hytter og hus ved havet». 20. mai 2011 vert ei av dei venare titulerte føresegnene i det norske lovverket forkynt: Forskrift om klippeblåvinge. Namnet på føresegna kling absurd vent, som om det var tittelen på eller ei line sitert direkte frå eit dikt. Det kan høyrast ut som verkeleggjeringa av ein utopisk draum. Eller som ei utsegn som understrekar maktas trong til stadig å leggje under seg område der ingen politisk eller byråkratisk-administrativ makt kan utøvast, som berre demonstrerer at det er fånyttes å direkteregulere livet til den virrande sommarfuglen. Ein freistnad på å unngå undergangen, berre så altfor seint, ved hjelp av dei same middel som har kalla han fram, utan å gripe fatt i dei større menneskeskapte strukturane som kjem til å fordrive atter andre arter.

 

/Diktet lyftar sjølv sommarfuglen ut or omverda til sommarfuglen

Diktet lyftar sjølv sommarfuglen ut or omverda til sommarfuglen, nett som insektgranskaren gjer når han studerer han: «nå når du blir løftet fram og belyst på vei ut». Held diktet fram Klippeblåvingen som eit eksempel på den menneskeskapte naturøydelegginga? Eit eksempel er eit førebilete eller mønster. I den antikke litteraturen vert det vist til historiske heltar og mytologiske handlingar som eksempel til etterfølging, for å overtyde om ei sak eller åtvare om noko. Som eit eksemplar av ein truga insektart er Klippeblåvingen i diktet eit eksempel på noko som hender i naturen i forminka form, ei lita rørsle som vitnar om ei mykje større øydeleggjande rørsle. Diktet monterer sommarfuglen saman med kosmos for å syne desse konsekvensane. Men Klippeblåvingen er korkje eksempel til etterfølging eller eit skrekkens eksempel. Klippeblåvingen er uskuldig, i ferd med å forsvinne, «gjennomlyst av din egen forsvinning som en stjerne slokna».

 

scolitantides_orion_02

By Syrio / Wikimedia commons

 

Det finst fleire eksempeldikt i boka. Ta diktet om korallen, «Rapport fra forsuringa av lophelia i korallene utenfor Fredrikstad». Igjen er det omverda som er iferd med å tapast. At det òg finst eit dikt vigd Æsop og fablane hans verkar slett ikkje tilfeldig. Fabelen står i same moralske tradisjon som eksempellitteraturen. Fabelen er ei forteljing som formidlar ei allmenngyldig sanning eller ein leveregel. Aktørane i fablane er ofte dyr, gudar eller livlause gjenstandar – og desse vert sett i situasjonar som kastar lys over menneskelivet og moralen. Dyra vert brukt i Æsops fabel, og slik Klippeblåvingen vert brukt i diktet til Inger Elisabeth Hansen, for å lære menneska korleis dei skal te seg, eller ikkje, menneske i mellom, i forhold til seg sjølv, i høve til naturen. Slik Klippeblåvingen brukar omverda, i og med at kroppen hans reflekterer fargane til livsmiljøet der han lever.

Ein kunne jo tenkje seg at den rette, naturforsvarlege bruksmåten hadde vore å pledere for eit forbod mot å nytte dyre-, plante- og insektnamn i poesien, ja naturnamn i det heile tatt, for ikkje å utsetje naturen for eit forsterka press. Naivt tenkt kunne jo diktet, som aksentuerar kor sjeldan Klippeblåvingen er, til dømes oppmuntre insektsamlarar til jakt på denne utdøyande sommarfuglen.

 

/Ei fordriving av ordet frå området der det høyrer til?

Bruken poeten eksplisitt snakkar om, er bruken av ord i form av lån, og som farkost: «la meg få låne deg, jeg vil låne deg, Klippeblåvinge». Og i neste strofe: «la meg få bruke deg som farkost / la meg få gi deg en gammel kaptein». Når ein lånar noko, leverer ein det etter kutymen attende i same stand. Ein slik bruk er ein berekraftig bruk. Når ein flyplass vert anlagd, eller «hytter og hus» bygd ved havet, er det ein bruk av landskapet som forandrar landskapet og omverda for alltid. Klippeblåvingen låner òg av omverda, ved at han lever der og ved at omverda vert reflektert fysisk, i kroppen hans, han overfører omverd til seg sjølv og reflekterer ho. Det som kjenneteiknar poesien sitt tilhøve til orda, er at poesien låner, flyttar og transporterer orda frå eit område inn i andre, for å vekke søvande tydingar eller generere ny tyding, å gi orda vengjer, som det heiter. Dette gjer poesien ved hjelp av samanlikningar og metaforar. Og rørsla liknar jo til forveksling på ei fordriving av ordet frå området der det høyrer til, nett som det Klippeblåvingen vert utsett for. Det finst ei omsetting av metafor som seier at ordet tydar «lån»: Metaforen låner eit omgrep frå området der det høyrer heime. Og når ein låner, leverer ein tilbake, til området der det høyrer heime. Og i røynda er det også slik at metaforen, til liks med samanlikninga, er reversibel, han etablerer ein vekselverknad, han oscillerer, mellom førestillingsområda. Slik representerer ikkje den poetiske språkbruken ei øydelegging av objektet eller språket, men den vinn innsikt og driv fram det vene.

Den amerikanske poeten Ezra Pound (1885-1972) forakta i poetisk samanheng dei abstrakte omgrepa fordi dei gjorde dikta vage. Løysinga var å omsetje abstraktane til ei (konstruert) biletskrift med utgangspunkt i det konkrete. Faren med ein slik språkaskese er at ein erstattar autoritære strukturar med nye. Sjølv om Pound kjempa mot poetisk utydelegheit, dreiv den imagistiske poesien likevel språket i éi bestemt retning. I staden for ei poundsk språkreinsing, skjer det hos Hansen ei samankopling av språket til poesien med språket til vitskapen, for så vidt òg med ei rekkje andre språkfelt. I staden for at desse språka vert rangerte, til dømes med det vitskaplege eller det spesifikt poetiske trumferande på toppen i hierarkiet, finn ein i dikta til Hansen ei likestilling av ulike språkformer. Ulike nivå av retorikk og saklegheit samverkar, utan at dei naudsynlegvis går opp i ein høgare einskap eller syntese.

Omverder og utdrivinga frå desse forgreinar seg i dikta. Omverda til diktet består av dei andre dikta i boka, av poesitradisjonen, språket, lesarane og lesaren sine sosiale og materielle omverder. Dei ulike omverdene legg seg som konsentriske sirklar utanpå kvarandre, spreiar seg ut frå eit felles sentrum: Staden det er mogleg å leve. Ei omverd kan ikkje privilegerast på kostnad av andre. Poeten Inger Elisabeth Hansen brukar orda slik at dei ikkje berre påkallar Klippeblåvingens omverd, men også andre omverder, moglege og umoglege.

 

/ Dikt speglar seg i dikt

Hovudemna som stikk seg fram i diktboka, i tillegg til det økologiske, ligg tilsynelatande fjernt frå den fordrivne sommarfuglen frå Iddefjorden. Det finst dikt om kart, navigasjon. Det finst dikt om krigane i Midt-Austen og flyktningkrisa. Krigane og migrasjonsstraumen er, saman med den økologiske krisa, namn på dei omfattande og djupe krisetilstandane som rir verda. Krigane peikar direkte på øydelegginga av den nære omverda, med menneske, infrastrukturar, samtidige og historiske. Den økologiske krisa syner attende på dei langsamtverkande øydeleggingsfaktorane. Krigen er eit symptom på ei djup konflikt mellom natur og kultur. Krigens teknologiar er ein del av det sivilisatoriske framsteget. Framsteget, vitskapen, teknologiane og kapitalismen har openberra ein ibuande motsetnad, som om framsteget vender seg mot seg sjølv, og no står fram som øydeleggjande katastrofekrefter.

Så iblant lurar eg på om sekvensar i eit dikt, speglar og reflekterer seg i andre dikt. Diktet «Navigasjon uten stjerner. Om retten til uskyldig ferdsel på Mare Liberum. Instruks:», som tilsynelatande handlar om noko spesifikt, handlar djupast sett også om noko anna. Dikta i boka delar noko, ei rørsle. Det finst parallellar. Det finst eit samband mellom flyktningkrisas utdriving og Klippeblåvingens utdriving, som kanskje ikkje vert eksplisitt påtala, men er meir ein konsekvens av ordvala, forma og utseiemåtane, kompliserte samanhengar av samverknad og påverknad. Det som på eit nivå skildrar flyktningens skrekksituasjon i Middelhavet her og no, er på eit anna nivå ei skildring av naturens og jordas tilstand, sett ifrå det verkeleg lange perspektivet, den geologiske tida. Eg skal forklare meir, men først litt frå diktet:

 

husk at du befinner deg på et alminnelig voksende kart i en gammel lærebok,

på kartet du ikke befinner deg, befinner du deg ikke

dette er kartet for den som befant seg og ikke befinner seg lenger

dette er kartet for det voksende mørket, mørket som vokser og driver

stjernene fra hverande

 

Her rører diktsekvensen seg frå kartet – eller det kartet som veks og ikkje verkar å stemme med terrenget – til stjernene, til dei sløkte stjernene, til eit altomfattande mørke. Sjølv om diktet påkallar eit du som er «innelåst under dekk», i mørket, som ein båtflyktning, påkallar diktet samstundes bakgrunnar av erobring, ekspansjon, utbytting og herredøme. Kartet står for oppdagingar, erobringar, for mennesket som breier ut sitt herredøme over verda og naturen ved hjelp av vitskapen, teknologien og kapitalismen. Men kartet over omverda fungerer ikkje lenger. Det fungerer ikkje for flyktningane, som vert drivne på flukt og møter stengde grenser. Kartet fungerer ikkje på naturen lenger. Dei menneskeskapte naturtransformasjonane er moglege å lese av i jordskorpa, i geologien, i den saktegåande tida. Fordi mennesket har blitt så djupt vikla inn i naturen at korkje naturen eller det menneskelege let seg skilje frå einannan, står den gamle filosofiske polariseringa mellom natur og kultur for fall, og mennesket, til liks med dyra og plantane, mister si utside, si omverd.

 

/Sjølvrefleksjon er å vere i runddansen

I Tone Hødnebøs diktbok Nytte og utførte gjerninger finst ei setning som går slik: «Jeg leter etter en setning / som kan snu verden inn mot verden». Kva tydar den? Om ein reformulerer Hødnebøs setning, om ein seier ein leiter etter ei setning som snur diktet inn mot diktet, som snur Klippeblåvingen inn mot Klippeblåvingen, som snur subjektet inn mot subjektet, då verkar setninga som å gi eit bod på sjølvrefleksjonen, eit bod om å finne ei setning som gjer at ein møter seg sjølv i døra, som let det demre for ein kor ein er, kor verda er, no. Hødnebø har funne setninga ho leiter etter, Hødnebø har formulert formelen for sjølvrefleksjon, som inneber ei ustoppeleg leiting etter formelen ho allereie har funne og formulert. Det er som setninga går i ring rundt seg sjølv og bit seg sjølv i halen. Sjølvrefleksjon er å vere i runddansen, i den pågåande utvekslinga med seg sjølv og omverda.

«Brukte jeg Klippeblåvingen som en farkost for lengselen min?», spør diktet, på vegner av seg sjølv og poesien. Har denne lesinga kome i skade for å drive diktet ut or diktet, språket ut or dei sosiale og materielle omverdene der det høyrer heime. Korleis få diktet tilbake til diktet? Ein må vende attende til diktet. Det er å vende diktet mot seg sjølv og vende seg sjølv i diktet og vende diktet mot verda.

 

 

//

Det fjerde essayet i vår skandinaviske kritikeraksjon er skrevet av Sindre Ekrheim –  kritiker i Bergens Tidende og sjølv poet. / Vi har servert deltakerne følgende tankestillere: Kan lesning av sakprosa, romaner, noveller og dikt endre, motivere eller mobilisere leserne til en ny forståelse av de dramatiske naturhistoriske hendelsene? Hva er den sosiale funksjonen til kunst, film og litteratur i 2016? Siden det forlengst har oppstått litteraturer som «økopoesi» og cli-fi undrer vi på om klimalitteraturen påvirker både lesere, kritikere og forfattere? Hvordan mottar kritikerne denne litteraturen i sine respektive hjemland? Hva er litteraturens egenart når det kommer til fremstillingen av menneske og natur?  Litteraturkritikerne ble oppfordret til fri utfoldelse innenfor slike tematiske grenseoppganger. Essay-serien er støttet av Fritt Ord og Bergesenstiftelsen.

fritt-ord-logo-200p72dpibergesens_logo_large(new)

 

_________________________________________________________________

 

Ragnhild Freng Dale: En kystlinje i endring / Ny roman søker forfatter

ragnhild-rfd

Oljås materialitet har vært mest synlig i Stavanger. Men kanskje det er andre historier som også bør fortelles?

Oljefylkets hovedstad

(Lydspor:3 Busserulls – 16 dar på plattform)

Det er ingen som beskriver fortreffeligheten av oljås materialitet i oljebyen som Aslak Sira Myhre. I 2010 gav rogalendingen ut boken Herskap og tjenere, en liten sak på 150 sider som langer ut mot det meste av det politiske Norge og retter noen ekstra spark mot venstresiden og miljøbevegelsen: De som ikke forstår hva oljen egentlig er.

Det var på Vestlandet generelt, men i Stavanger spesielt, at oljerikdommen kom arbeiderne til gode. Selve rikdommen var positiv for hele landet, men stemningen i oljefylket var helt spesiell: «Vi levde i en slags symbiose med norsk økonomi som jeg seinere har oppdaga er fremmed for mine venner i hovedstaden», skriver Sira Myhre, og beskriver fyldig hvordan oljås materialitet manifesterte seg i nye biler, større hus, velstand til flere og tro på framtiden i oljefylket.

Samtidig legger han ikke skjul på at Stavanger og Rogaland også fikk føle på skyggesiden av oljenæringen. Det var her Alexander Kielland-ulykken rammet hardest, og rev bort fedre fra familier for alltid. I den mindre dramatiske hverdagen var det også her barn vokste opp med fedre som var på jobb i ukesvis av gangen. Kort sagt: Det var her oljås materialitet virkelig gjorde seg gjeldene.

Likevel: som vestlending er det vanskelig å godta at de eneste som vet hva oljå har betydd for landet og er kvalifisert for å mene noe om den, er de som har levd og åndet i petroleumsregionen. Ikke bare fordi det bor petroleumsarbeidere i nesten alle landets kommuner, men også fordi oljås materialitet kommer i flere former og fasonger.

Sira Myhre har selvsagt rett i at velstandsveksten har vært enorm. En gåtur gjennom boligfeltene i Stavangerområdet viser også at det har dryppet godt på klokkerene i petroleumseventyret. Men jeg tror ikke alle de som sitter uten jobb et kvarters kjøring fra heliporten er like fulle av lovord i dag. Samtidig er det forståelig at det dårlig med støtte til en grønn omstilling når man er permittert eller står i køen hos NAV. Når titusenvis av industriarbeidere mister jobben er det alvorlig for Norges bunnlinje, men aller verst er det for dem som blir stående på sidelinjen mens de venter og håper på nye oppdrag. Enkeltmennesker, venner, familie og lokalsamfunn rammes hardt av oljenedturen – spesielt i oljås hovedstad.

Det er bare dette: at uavhengig av hva en må tenke om klima og Norges utslippsansvar, er det ikke miljøbevegelsen, men oljeprisene og næringen selv som akkurat nå står for nedgangen. Siden 2013 har nærmere 50 000 arbeidsplasser forsvunnet, i en bransje rammet av oljeprisfall og nedskjæringer, hvor det er blitt dagligdags å høre om bedrifter som skal kutte alt fra 40 til 200 ansatte.

I redernes rike

(Lydspor:Knutsen & Ludvigsen –- Eg ve te Bærgen)

Hva da med Bergen? Er ikke også vi rammet av oljenedturen? Jovisst. Derfor prøver jeg å huske tilbake til hvordan det egentlig var å vokse opp i oljås nabofylke og rederienes hjemby, Bergen, som jeg selv gjorde en gang på 90-tallet. Vi gikk på skole på den andre siden av fjorden for Laksevåg, hvor skiftende eiere drev Bergens maritime arv videre, og skip fløt inn og ut av Vågen i alle former og farger.

Det var bare det at det aldri var noe som angikk oss. Oljerikdommen dryppet nok på oss i form av generell velstandsvekst, men den aktive klondyken manifesterte seg en annen plass. Jeg visste at det var der, og jeg visste hva det var, men oljen var ikke avgjørende for hvem vi var og skulle bli. Naboen til skolen, Mjellem & Karlsen, ble slått konkurs på tidlig 2000-tall, og området er i dag omgjort til helt andre formål. Det meste av vår bydel var bygget på hard frivillig innsats og noen skrapelodd fra statens side. Vinn eller ingenting, men vi vant aldri mer enn småpenger. Det som fikk vår bydel til å gå rundt, var frivilligheten og fotballen.

Frivilligheten, fotballen, og Fisketorget i Bergen. Som bybarn bærer man Fisketorget i sitt hjerte, selv om det i dag er turistinfisert og aldri vil bli slik det var i sin storhetstid, da fiskerne kom roende inn i Vågen med trebåtene sine og solgte blodferske varer rett fra båten. Fisketorget endret seg, men bygningene fra tørrfiskimperiets tid står der ennå, og er i bruk som serveringssteder, atelierer, museum og kontorlokaler, nettopp der de tyske handelsmennene en gang bodde.

bryggen

Credit: Jelm6/Flickr

På vei hjem fra ungdomsskolen gikk vi alltid gjennom noen av Bryggens smale passasjer, langs treverk som knirket i godvær og ble mørkt i regnvær. De få gangene det lå snø, kunne det nesten være som å gå på glattisen, så sleipe ble plankene. Andre ganger gikk vi gjennom en bomullseng, med sko som satte fotspor et sted intet annet menneske enda hadde gått. Hvis vi hadde tid, stoppet vi av og til på Fisketorget og kikket oppi kummene med levende hummer og krabber, før dette ble forbudt av hygieniske årsaker – og mulig også for dyrevelferden.

I dag er Fisketorget bare et turistmarked, men noen ganger i måneden blir det forvandlet til Bondens Marked, når bøndene og småprodusentene kommer til Bergen for å selge maten sin selv. Det anses ofte som nyromantisk, eller som luksusvarer og middelklassedrøm. I et lengre perspektiv er det derimot noe helt annet: det er en fornyet kontrakt mellom produsent og kjøper, slik det også har vært i tidligere tider før stormatkjedene fikk monopol. Som eneste kilde til mat er direktehandel fra bøndene og fiskerne upraktisk så vel som utopisk, men strukturer som fostrer vestlandsnæringer og støtter norsk matproduksjon og bønder er viktig for å ivareta primærnæringene i dette landet. Så handler det heller ikke bare om klima eller miljø, men om tradisjon og kvalitet, sjølberging, opplæring av framtidige generasjoner, kunnskap om hvor maten kommer fra, og ikke minst respekt for hardt arbeid.
Det har aldri vært noen dans på roser å være Vestlandsbonde eller fisker. Slektshistorien min, som så mange andres, er full av sta sjeler som skapte seg levebrød på marginale grasflekker der ingen skulle tru at nokon kunne livnære en familie. For å si det brutalt: Det er en grunn til at mange utvandret til Amerika fra Vestlandsfjordene. Jeg har dyp respekt og takknemmelighet, både for dem som måtte dra, og for dem som ble og holdt tradisjonene og kulturlandskapet i hevd og fremdeles får det til å gå rundt i dag.

Mellomspill hos torsken

(Lydspor:KLM – Torsken kommer)

Men om folket på Vestlandet alltid har vært hardføre og sta, så var det nordfra at fisken som Bergensrikdommen ble bygget på, kom. Og nå kommer motstanden mot olje i fiskefeltene nordfra.

I Lofoten, Vesterålen og Senja er det ikke først og fremst hensyn til CO2-utslipp som preger denne motstanden, men at den kommer i konflikt med fiskeriene på en trang sokkel og i viktige gytefelt. Oljeaktivitet, seismikk, og et potensielt utslipp vil kunne ødelegge for fisken i et ukjent antall sesonger – og i verste fall bety slutten for Lofotfisket. Uten denne fisken hadde heller aldri hanseatene kommet til Bergen og bygget de historiske bygningene i min hjemby, de jeg gikk gjennom hver dag i tre lange år av mitt liv og som i dag er på UNESCOs Verdensarvliste. Bryggen som er selve ikonet for byens identitet. Uten Lofoten, ingen Brygge. Uten Lofoten, intet Bjørgvin. Uten Lofoten – ja, hva da?

Det er en seiglivet myte at all motstand mot oljen kommer fra innerst i Oslofjorden, hvor en sær liten gjeng miljøvernere har kontorer i gangavstand til plenen foran Stortinget og maktens korridorer. At det er derfra, og kun derfra, at de driver iherdige forsøk på å stanse all petroleumsdrevet velferdsvekst, uten å forstå at det er den samme velferden som holder dem med statsbevilgninger så de kan fortsette protestene sine.

Faktisk er den så hardbarka, denne myten, at når meningsmålingene viser at det også er flertall for vern av Lofoten, Vesterålen og Senja i landets nordligste fylker, og fagforeningene i LO går imot, så avskrives det som at selv disse menneskene ikke forstår hva det egentlig handler om, eller at de unge er blitt påvirket av noen verdier de slett ikke har godt av. 

Det er en myte moden for avliving. En rekke forskere har de siste årene skrevet rapport på rapport om hva som vil skje med fisk, fugl, mennesker og miljø hvis oljeindustrien som la grunnlaget for velstandsveksten i Stavanger skal materialisere seg nord for 62 grader. Det samme har politikere, miljøvernere, oljelobbyister og andre. Bildene varierer like mye som motivene, men ett skal være sikkert: Det vil endre mye, kanskje for alltid. Og en dag vil det være slutt. Hva er igjen da? Hva skal veie tyngst? Et potensielt kortsiktig petroleumseventyr, eller en langsiktig forvaltning av den viktigste ressursen gjennom generasjoner? Kan disse størrelsene sameksistere?

Rett til land og vann?

(LydsporRavggon – In Dárbbat Appelsiinnaid (We don’t need oranges))

Svarene er ikke hugd i sten. Det meste er opp til oss. Derfor blir også selve idéen om nord og mulighetene der malt i stadig nye former og farger av ulike pensler i rapporter, utvalg og politikertaler. Men selv om det er mange store ord i Nordområdestrategiens tanke om å gjøre nord til den nye utviklingsmotoren, er det litt vanskelig å se hvordan det skal være rom for all denne nye utviklingen uten at noe av det som allerede eksisterer må vike. Det er ikke lenger slik at alle ressursene flyter fra nord til sør, men en del av den nye boomen truer med akkurat det, nok en gang.

I landets nordligste fylker står primærnæringene fremdeles sterkere enn der jeg kommer fra. Men de er også under press. Fra Røros og nordover er viddene og fjellene, helt ut til fjæresteinene, hjem for reinsdyrene gjennom skiftende årstider. Som fiskerne i Lofoten, står også reindrifta ovenfor en reell næringskonflikt ved industriell utbygging som spiser av deres landområder Det er ingen som med sikkerhet kan si at de vet hva de faktiske, materielle konsekvensene ved utbygging vil være på sikt, eller hvordan de rammer dyrenes trekkmønster og samenes rettigheter til å utøve sin kultur og næring. Men vi vet at tålegrensen er nær, kanskje allerede passert i enkelte områder. Vi kjenner heller ikke de langsiktige konsekvensene av at det tradisjonelle fjord- og laksefisket må vike eller forsøke å «sameksistere» med oppdretts- og mineralnæringen. Hvem har da rett til å kreve at disse skal gi plass? Det er ikke gull alt som ligger under overflaten – og selv gullet kan være mindre verdt enn verdiene, fjellene og fjordene som ofres for å hente det ut.

Andre fortellinger

(Lydspor: Lyden av fallende snø)

Vi skriver desember, 2016, men det er ingen snø ute. Det er strengt tatt ikke uvanlig i hjembyen min på denne årstiden, men en temperatur på over 8 grader gir et distinkt varsel om at noe er forandret for all fremtid.

Derfor: en roman om det nye oljeeventyret søker en forfatter. Oljås og kystlinjens materialitet trenger substansielle skildringer i flere former, som fanger hvordan historien i nord og sør avhenger av hverandre, og hvordan ulike virkelighetserfaringer er spunnet sammen i tråder og nettverk vi alle lærer mer av å se i sammenheng.

Det er bare å ta pennen fatt, om noen føler seg kallet. I mellomtiden har jeg laget enSpotify-listemed lydsporet til disse betraktningene – men snøen, den må du bare lukke øyene og forestille deg. Selv hører jeg bare regnet.

//

nff-logo

Med støtte fra Norsk Faglitterær Forfatterforening bringer Klimaaksjonen en serie med essays der vi ber forfatterne undersøke fenomenet olje; som begrep, politikk, økonomisk dop, tro, næring, symbol, kjemi og kulturfaktor. Hva gjør oljen med sivilsamfunnets forståelseshorisonter, med vår språkbruk og sosiale kultur? Vi håper på overraskende svar og skjerpende tankegods. / Ragnhild Freng Dale (f. 1989) er kulturarbeider og stipendiat ved Universitetet i Cambridge, Scott Polar Research Institute. Hun frilanser som scenekunstner- og kritiker, og er redaksjonsmedlem i Tidsskriftet Røyst. I doktorgraden skriver hun om forhold mellom samfunnsutvikling og ekstraktiv industri i Sápmi og Vest-Finnmark. Ragnhild ble tildelt Skjervheimprisen i 2014, og i 2016 ble hun første mottaker av Sjur Holsens minnepris som en sterk og lovende stemme i samfunnsdebatten. Hun er også med-redaktør for denne nettisden.

 

________________________________________________________________

 

Eftertiden finnes

klaus2015

Af Klaus Rothstein

En utryghedsfølelse går gennem kulturen. Der er flygtningekrise og finanskrise, krigskrise og klimakrise, måske først og fremmest tillidskrise, for hvad skal vi stille op i en tid, hvor populisme og fake news præger den internationale meningsdannelse og flere og flere politiske ledere både vender ryggen til klassiske humanistiske værdier og nedtoner – eller ligefrem håner – eksperter, der bekymrer sig for klodens klima?

Vi lever i inspirerende tider for kunstnere, der konverterer politiske indtryk til æstetiske udtryk. Det ser vi i tidens mangfoldige kunstværker i alle genrer om flygtninge, krige og klimakrise, som skildrer hvordan vi mennesker har påvirket kloden og dens klima på en måde, vi ikke selv kan kontrollere. Måske får vi snart en officiel betegnelse for denne tid: ‘Antropocæn’. Menneskets Tidsalder.

Den betydningsfulde danske litteraturkritiker Georg Brandes (1842-1927) skrev engang om en flue, der mente, at den drev en vogn frem, fordi den nu og da gav de fire trækheste et stik. Men stikket var ubetydeligt, og det samme er – mente Brandes – den litteratur, som undlader at sætte problemer under debat. Det er, mente han, forfatternes opgave at diskutere emner som ægteskab, religion og samfundsforhold i deres kunst, og han udlagde dermed sporene for en litterær ambition, som er til diskussion endnu i dag, det brandesianske credo: Det at en litteratur lever, viser sig i, at den sætter problemer under debat.

 

/ «disse Skarer af flygtninge»

 

Ægteskab, religion og samfundsforhold er sådan set udødelige emner, og det samme er krig og flygtningekrise. På den måde går der en lige linje fra den moderne gennembrudslitteratur til i dag. Det husker vi, når vi genlæser naturalistiske mesterværker som Henrik Pontoppidans Lykke-Per (1898-1904) og møder hans skildringer af flygtninge på tyske banegårde. I romanen er der tale om russiske jøder på flugt fra zarens pogromer, men læst i dag tror man næsten, at forfatteren kunne se ind i den fremtid, der skulle blive vores nutid. Det er hovedpersonen Pers forlovede, den jødiske overklassedatter Jakobe, der er vidne til virkeligheden på banegården i Berlin:

”Hun havde den hele Sommer læst i Aviserne om disse Skarer af Flygtninge, der endnu var halvvilde af Rædsel over de Skændselsgerninger, som Pøbelen under Myndighedernes Ligegyldighed eller ligefremme Tilskyndelse havde øvet imod dem. […] hun havde hver Dag læst derom, men hun havde søgt at trøste sig med, at Skildringerne var overdrevne, at en saadan Umenneskelighed […] var en Umulighed i Frihedens og Humanitetens Aarhundrede.”

Nordisk litteratur er for tiden domineret af et emne, som også interesserede Brandes meget: ægteskabet, parforholdet, utroskab. Disse romaner er – sammen med mange andre – ofte skrevet med udgangspunkt i forfatternes egne og meget private livserfaringer. I Danmark genrebetegner man den slags ‘autofiktion’, i Norge siger man ‘virkelighedslitteratur’. Det samme kunne man kalde den litteratur, der udspringer af den antropocæne epoke og den globale klimakrise. Det er i den grad litteratur om den virkelighed, der er præget af uforudsigeligt ekstremvejr, klimaforandringer og nedslidning af klodens økosystemer. Selv her i lille, velbeskyttede Danmark med den tæmmede, bjerg- og flodløse natur har vi de senere år oplevet gentagne oversvømmelser af lavtliggende boligområder, hvor folk har mistet deres hjem. Naturen tager hævn.

 

/ «oprørstilstande fra den politiske historie»

 

Den klimakritiske litteratur findes i flere former, fra det banale til det intrikate. Det sidste er det mest interessante. Som hos den svenske forfatter Andrzej Tichý, der åbner romanen Kairos på denne måde:

”Jag skriver till er från en annan värld.

[sideskift]

Vid havet, strandlinjen. Begravningstågen närmar sig från flera håll, möts och blir ett. Någon gång ska jag beskriva det utförligt. Men

nu

[sideskift]

Tidvattnet sköljer in, drar sig tillbaka, bär

spjälkas, och tittar jag upp kan jag se svalor. Fiskmåsar, ljungeld, albatrosser över stranden och bränningarna. Havet ett enda skum, grånande dis. I diset andas och rör sig vår mörknande

[sideskift]

Jag sitter och väntar på signalen, hela tiden vet jag att i en annan värld faller stjärnor brinnande ner till förnan, sprider ut sig över förnan, blir en del av förnan.

Där är det otvetydigt – det som är viktigt återstår att säga. Snabbt, snabbare, dånar de ner mot förnan.

Brinn till aska, säger man då,

till aska brinn allt med mig.

Till aska förnans maskiner.

Solar svartnar och månar blöder där. Stjärnor faller och jorden skälver, berg rämnar och

Och här”

Andrzej Tichýs eksperimenterende prosa – med hyppige sideskift og bratte (umotiverede) linjefald – bevæger sig gennem en lang række oprørstilstande fra den politiske historie. Her er spor af krige, oprør, revolter, terrorisme, frihedskamp. Det samlede budskab, i det omfang man kan tale om et budskab, synes at være de politiske forandringers nødvendighed – uden nogen synderlig tro på, at oprør bringer noget godt med sig. Men Andrzej Tichý er ikke revolutionsromantiker. Han er en dystopisk spåmand, der ser sammenbrudstendenser alle steder. Klimaet bukker under, det sociale sammenhold går i opløsning. Hvor fanden bevæger vi os hen?

I Kairos er verden i krise. Mennesker vandrer som et begravelsesoptog gennem de udpinte landskaber, som én stor klagesang, en jeremiade. Tilsammen udgør vi førnen, altså alt det organiske stof, som ligger på jorden og endnu ikke er nedbrudt: træ, bark, blomster, fjer, hår, lort …

 

/ «De står på jorden som halse, der har fået hovederne kappet af»

 

Ofte er klimakriseromanerne udformet som dystopisk cli-fi, hvor fremtidsforrykningen (for identifikationens skyld) er meget nutidsnær, hvis de da ikke foregår i vores samtid. Det ser vi i romaner af f.eks. Nathaniel Rich, Ian McEwan, Mikael Niemi, Ilja Trojanow, Margaret Atwood og Cormac McCarthy (og tonsvis af genreforfattere inden for krimi og scifi, børnebøger m.m.).

Her i Danmark har vi de seneste år læst interessante romaner, der forener klimakrise med den politiske samfundsudvikling og ændringer i menneskelig psykologi og værdidannelse: Hanne Richardt Becks 7 Syd-Øst foregår efter en ødelæggende klimakatastrofe i 2034, hvor en populistisk bevægelse har magten og praktiserer effektiv sortering af mennesker efter deres egenskaber og værdier; Peter Høegs Effekten af Susan spekulerer i forberedelsen af et post-katastrofisk overlevelsessted for eliten; Charlotte Weitzes Den afskyelige foregår i tiden efter ”den sidste skisportsulykke” (al sne er smeltet permanent) og skildrer et samfund i opløsning; Dennis Gade Kofods Nancy er en fortælling om, hvordan naturen forener sig med folketroens sagnfolk på den danske klippeø Bornholm og tager magten tilbage fra menneskene, som må flygte; Nina Bolt viser i romanen Oversvømmelsen en ustoppelig, magtfuld og lunefuld natur, som invaderer den menneskelige tryghedszone, hjemmet; og endelig Kristina Stoltz’ På ryggen af en tyr, hvor en olielækage fra et skib truer kystnaturen og får mennesker til at opføre sig sært. Det er litteratur om naturen som modmagt.

Økokritikken er også et vigtigt tema hos den norske forfatter Agnar Lirhus, dels i romanen med den fint forvirrende titel Liten kokebok, dels i en yderst intelligent lyrisk palimpsest, Hva var det hun sa? Digtet skjuler ikke sin gæld til Inger Christensens alfabet, men gør det tværtimod til en pointe, at atomtruslens betydning for den danske digters systemdigt fra 1981 nu i dag er erstattet af angsten for et klimatisk ragnarok (men paradoksalt nok begynder analytikere netop nu under indtryk af trumpismen og putinismen at tale om nuklear oprustning).

Agnar Lirhus gennemskriver Inger Christensens digt fra et økokritisk perspektiv. Det lyder bl.a. sådan her (lille parlør til danske læsere: engsoleien = smørblomst; eikebladspinner = kobberbrun spinder (sommerfugl); elvesandjeger = klitsandspringer (bille); råte = råd):

 

engsoleien finnes; ekspertene og ettertanken

finnes; og engene finnes; englene,

embryonene og ekstasen finnes; ekkoet

finnes; borehullene, virvlerne, slamvirvlene;

og etterlyset finnes, eikebladspinner og edelkreps

finnes, elvesandjeger, elven, ensomheten

finnes, og alke og råteskorpion finnes,

og eteriske rom, og ettertiden, ettertiden

 

Jeg bemærker at Agnar Lirhus lader eftertanke og eftertid stå som korresponderende ord i denne del af langdigtet, for uden eftertanke er der ingen eftertid, eller i hvert fald kun en eftertid med klimakatastrofiske konsekvenser. Digtet står på et opslag, hvor vi ser en række træer side om side med stubbe af fældede stammer. De står på jorden som halse, der har fået hovederne kappet af. På en frønnet træstamme sidder en fugl og spejder ud over et goldt landskab. Det bliver kun værre i Rune Markhus’ kongeniale tegninger gennem hele værket, der folder sig ud som en lyrisk og grafisk protest og påmindelse, se bare titlen: Hvad var det hun sagde? Eller som det hedder på bagsiden: Et tegnet digt vendt mod både fortiden og fremtiden, et ekko og en alarm. Og et værk, der også kommenterer os mennesker som en del af førnen.  

 

/ Thorkild Bjørnvigs økokritik

 

Klimakritikkens og økopoesiens litteraturhistorie er længere, end vi normalt opfatter den. Selv kommer jeg til at tænke på den danske digter Thorkild Bjørnvig, der tilhørte inderkredsen omkring Karen Blixen. I en digtsamling så tidligt som 1959 sætter han ind med en kritik af menneskecivilisationens udbytning af naturen. Digtet hedder ‘Lappedykkeren’ og skildrer en fugl, hvis bryst er blevet smurt ind i olie, der må stamme fra industricoasternes forurening af havet. Thorkild Bjørnvig digter om en ”mineralsk spedalskhed”, der rammer fuglens livsevne og ”legemslykke”. Interessant nok afstår jeg’et fra ethvert forsøg på at rense fuglens krop, fordi han ikke vil risikere at tilføre den vild angst midt i dødskampen. Med dette digt indvarslede Thorkild Bjørnvig en kommende kampagne i forfatterskabet, allerede fra midten af 70’erne, nemlig en række digtsamlinger med udpræget naturbevidsthed og civilisations- og vækstkritik, ja, han genrebetegnede ligefrem flere samlinger som ‘miljødigte’, bl.a. den indignerede Abeguden fra 1981 (og året efter udgav et humoristisk dansk poporkester, Shu-bi-dua, en sang, der skulle vise sig at være både vrøvlet og visionær: ”Der er sket en forurening / af den ydre atmosfære / så meteorologerne har lovet at vi nu får bedre vejr / eskimoerne får solstik og Sahara bli’r til is / og Danmark bli’r det nye tropeferie-paradis …”).

Flere forfattere sluttede sig til Thorkild Bjørnvigs økokritik og skrev naturbevidst litteratur, der bekymrede sig over forureningens og forbrugets konsekvenser, og han blev senere en slags litterær stamfader til mange af nutidens danske digtere, der skriver ud fra en markant naturbevidsthed og politisk økokritik af menneskeskabte klimaforandringer og konsumsamfundets rovdrift på ressourcerne, lyrikere som Lars Skinnebach, Theis Ørntoft, Liv Sejrbo Lidegaard, Victor Boy Lindholm og Andreas Vermehren Holm.

 

/ En halv milliard mennesker risikerer at blive klimaflygtninge

 

Jeg citerede Henrik Pontoppidans skildring af russiske jødiske flygtninge på banegården i Berlin i slutningen af 1800-tallet. De havde kursen mod fristeder i Europa og Amerika, ikke ulig flygtningene, som vi igen så på de europæiske banegårde i sommeren 2015, da der gik hul på EU’s ydre grænser og hundredtusindvis af krigsflygtninge og økonomiske migranter (at kategorisere disse mennesker er en større udredning) begav sig mod det indre Europa.

I vinteren 2016-2017 er der relativ ro ved de ydre europæiske grænser, i hvert fald i forhold til sommeren 2015, men alle ved, at den humanitære situation er katastrofal, og at situationen er politisk delikat. Derfra hvor flygtningebådene blev sat i vandet, kan de komme igen. EU’s aftale med Tyrkiet om et flygtningestop er næppe mere stabil, end at det hele kan begynde forfra på et tidspunkt. Hele tiden kommer nye rapporter om evakueringer af nordafrikanske flygtningebåde i Middelhavet, sat ud af libyske entreprenører der fragter human kontrabande, og kort efter nytår blev det sydlige Europa ramt af usædvanlig hård frost og store mængder sne. En talsmand for FN’s flygtningehøjkommissariat sagde, at mange flygtninge risikerede at dø af kulde: ”Vi er ekstremt bekymrede over de fortsatte efterretninger om, at flygtninge og migranter bliver holdt tilbage langs grænserne hos vestlige Balkanlande. Det er uacceptabelt og må stoppes.”

Ekstrem kulde i Sydeuropa er i sig selv et problem, men kun et forvarsel på klimaets indflydelse på den humanitære udfordring. Ny forskning viser, at temperaturerne i Nordafrika vil stige to gange så hurtigt sammenlignet med den gennemsnitlige globale opvarmning i de kommende år, og omkring år 2050 vil varmen nå over 45 grader. Det vil helt sikkert sende folk på vandring væk fra varme, vandmangel, udpinte jorde, døde dyr. En halv milliard mennesker risikerer at blive klimaflygtninge. Eftertiden findes. Men hvordan den bliver, tør jeg ikke spå om. Jeg kan kun sige, at mit personlige CO2-regnskab er godt, fordi jeg hverken ejer bil eller kørekort. Måske tager jeg for lange varme bade? Måske burde jeg reducere madspild? Det vil jeg tænke over. Eftertanken findes.

 

//

Det tredje essayet i vår skandinaviske kritikeraksjon er skrevet av Klaus Rothstein – kritiker, kommentator og journalist ved Weekendavisen, redaktør og studievært på DR P1 og forfatter til en håndfuld essaysamlinger og debatbøger om litteratur, kultur og politik. / Vi har servert deltakerne følgende tankestillere: Kan lesning av sakprosa, romaner, noveller og dikt endre, motivere eller mobilisere leserne til en ny forståelse av de dramatiske naturhistoriske hendelsene? Hva er den sosiale funksjonen til kunst, film og litteratur i 2016? Siden det forlengst har oppstått litteraturer som «økopoesi» og cli-fi undrer vi på om klimalitteraturen påvirker både lesere, kritikere og forfattere? Hvordan mottar kritikerne denne litteraturen i sine respektive hjemland? Hva er litteraturens egenart når det kommer til fremstillingen av menneske og natur?  Litteraturkritikerne ble oppfordret til fri utfoldelse innenfor slike tematiske grenseoppganger. Essay-serien er støttet av Fritt Ord og Bergesenstiftelsen.

 

fritt-ord-logo-200p72dpibergesens_logo_large(new)

_________________________________________________________________

 

Mette Karlsvik: Varmá

mette-karlsvik-2

 

Frå Atlanterhavets rygg står flammar opp. Overalt er han spektakulær, den gedigne flammeknoppen. Men særskilt er det, lengst i nord; når flammane bryt is, blir det store kontrastar. I skåret syner kloden at han har ein heit kropp. Over isen over vatnet, over eit vatn i isbreen, over ein tung gass, blir han forma: grunn alabast.

Over det store kvite, det svarte vesle, flyg fuglen. Han driv med luftas vilje: med iskulda. Kulde er tungt, og trekker hætta mot seg. Ho er sjølv ei kraft, kulda: er som gravitasjon, som får luft til å søkke. Svartfugl søkk med han. Han gløymer heilt kor han skulle trekke, og trekker ned, mot breen. Fuglen flaksar så, og skrid opp. Han flyt med ei varm å: Ei elv av varme gjennom luftas landskap. Gjennom hav av iskrys­tallar, høgare over jökull, heilt til jökull ikkje berre er jökull, men ei øy av kvitt i eit land avsvart. Sentralt i det kvite er eit hol av vatn: eit mørkt blikk av brusande klodeblod. Blodet brusar, auga stirar, svartfugl krinsar rundt jordbobler. Smel­lande svovel, svingande vengar, vár på stoff i endring. Lava blir gass blir alabast abstrakt: Kokar, kokar botn mjuk. Kokar, kokar, jökull ryk! Svart, ei kvit, ei øy på øy i eyjar is! Æveleg bål blafrar fluor bris. Han hardnar folk, hardnar fugl, denne eldgeotermikk, denne naturlege kraftfabrikk.

Hole bein gir eit fleksibelt skjelett. Slik fer fuglen vår så lett! Vidare vest, over vandringskvinner: Kra, kra, over frakkekledd  flokk av søstrer benedikjarinner. Vestur er vinir og vinkonur, følgjer fugl fatal til Ramnkjells dal. Ein dal for lengst forlaten. Berre mosegrodd tuft står att. 

Dei følgjer Ramnkjells fljót til den varme å sin dal. I dal av røyk står ås, står fjell, står teikn i stein. Står ásatrú står det til liv å lage for nonnene austfrå farne. 

Stein på stein blir heim for søstrer av Benedikt. Over laug ligg klaustur godt: granitt kring heitt, basalt kring vått. 

Kring kokande kjelde er ramn og tjeld. Kring vekst av urt, kring kvann for kraft, kamille for fred. 

Over klaustur skrid svartfuglen: opp med varmlufta. Han møter kalde drag frå Ramnkjells dal, og søkk. Sirklar seg inn over nonnekrafta. Smellande myrra, sjåande gull: Perleauga hans spottar klausturskattar. Sirkle, sirkle seg inn på ein ring: Svartfugl byter ei av fjørene med ring frå klausturs bør. Fjør gjer søster skrivefør: 

Svartfuglpennen slepper skrifta hennar fri. Faktisk forteljing blir til dikteri: Søster skriv ned Ramnkjells saga. Lagar bilde og moral, menning og guðlegur magi. Etter ein slutt med meining legg søster pennen sin ned. Blekkauget roar seg. Så blenkjer det til søster. I koppen av svart teiknar nye teikn seg: ein ring, og ein til: ringar i svart, nett som den der øya av gass alabast. Djupt nedanfrå høyrest ein dur, ei langstrekt å. 

Den svarte fuglen sit på røykdalsklippe, og fangar opp klodeteikn: smellande svovel; ser framandt stoff sveve over vatn og jorde; giftgul over kvit vassgass. Skjelv gjennom jord, planter; forplantar seg i svartfuglens klør. Klaustur trugar med å breste. Svartfuglen forsøkjer å lette. Men kring beinet hans er nonnas ring. Metalltung fell fuglen til dalbotnen. Fuglen rullar med stein og ring til den varme åa. Svartfugl får ikkje fare. Ikkje får han flyte. Og døy kan han ikkje, som er forbanna av stole gull. 

Fisk døyr. Fe døyr. Svartfugl et både fisk og fe. Alt som endar i Varmá, får draugefuglen i seg. Breen smeltar og sender kaldt vatn til den varme åa. Draugefuglen kjenner det som friske blaff, blest frå ein alv. Elvefuglen blir sjølv forklart som uforklarleg: han, som dei rare stryk av varmt over kald is. 

Skredet ryddar klosteret vekk. Alt som kristna var, renn ned i vatnet. Naturen er igjen berre natur; er som ein ny dal no. Nytt veks opp. Oppkomme av vatn der det før ikkje var vatn. Elveløp der det før var tørt, og tørt der det før var elv. I vatnet i dalens djup, løynt av myr og mose, ligg den einaste rest av det som livet var før klausturskredet. Fuglen blir verande i lauget, og før seg på offer av skredet. Han veks og ventar: ventar på ferskt kjøt, nytt kveg, kanskje folk. Lokkar med varm kjelde og fruktbare breidder. Slik held raset fram når stein sluttar å rulle. Mellom ur og ur ligg laugarfuglen. Lang som vatnet sjølv blir han ei forlenging av raset. Han er svolt materialisert: eit stykke langt liv, eit liv av lat jakt.

Under Vatnajökull ulmar klodeglør. Ishanda løftar seg og slepper luft til. Det fattar i. Isen liknar eit bål. Over breen stig varm luft opp. Svartfuglen stig med; høgare enn nokon svartfugl har vore. Over Island, så høgt at han ser heilt til eit anna land. Svartfuglen ser landet som ei uroleg stripe, ein guddommeleg nervetråd. Brå fjell, plutselege dalsøkk får horisonten til å dirre. Dei skjuler bygda bak. Inst i Telemark er folk tvinga saman i ein djup dal.

 

//

 

varma

 

Vi takker Mette Karlsvik ogSamlagetfor tillatelsen til å publisere innledningen til den kritikerroste romanen Varmá. Omslag: Tove Laila Nilsen.

 

_____________________________________________________________

Henrik Nilaus: Evakuering

henrik-nilaus

 

Emma er på sammenbruddets rand. En flodbølge er skyllet ind over Ribe og Tønder, og over tretusinde mennesker er meldt savnet, deriblandt hendes bedste veninde, Mille. Emma klynger sig til håbet, men som dagene går, bliver det sværere og sværere at fastholde troen på, at Mille har overlevet.

Mens Emma er med til at arrangeres en bred folkelig demonstration mod den førte energipolitik, planlægger militante miljøaktivister at tage helt andre aktionsformer i brug. En af dem er Daniel fra 3. g. som Emma er stærkt tiltrukket af.

 

Mille hadede, når det stormede. Lyden af vinduer og døre, der klaprede. Taget, der knirkede og klagede sig. Huset brød sig tydeligvis heller ikke om storm.

Alt var fladt, herfra og helt ud til Højer sluse. Fra første dag de flyttede hertil, havde hun hadet det. Landskabet, den flade marsk, husene, landsbyen og menneskerne. Hun ville aldrig blive en del af det.

Det startede med hård kuling allerede op ad formiddagen. Alligevel var hendes mor og Søren taget af sted. De var inviteret hjem til en af Sørens nye arbejdskollegaer inde i Tønder, og aftalen var, at Mille skulle passe Lukas og Amalie. Hun kunne høre, at de allerede var begyndt at skændes.

Hun kikkede ud ad vinduet. Blåsorte skyer kom rullende hen over himlen og åd dagslyset. Regnen piskede ned og udviskede det, der var tilbage af landskabet. Hun gik fra det ene værelse til det næste og tændte lys i alle rum.

Kulingen tog til, og lidt over middag gik den over i først storm så stærk storm. Mille stillede sig igen ved vinduet.

Havemøblerne var væltet, og legehuset var blæst halvt omkuld. En stor gren knækkede af et af de gamle træer, blev hvirvlet op i luften og ramlede ned i det faldefærdige drivhus. Hun kunne se, hvordan ruderne splintredes.

Hun valgte at ringe. Flov over at gøre det. Men hun havde en ubehagelig fornemmelse i kroppen.

Først til moren. Hun kunne høre hendes telefon ringe ude fra køkkenet. Hun ventede lidt, før hun ringede til Søren. Brød sig i den grad ikke om det, og heller ikke om ham. Han tog den ikke, selvom hun lod den ringe, og endda prøvede flere gange.

Hun gik rastløs rundt i huset. Tjekkede, at alle døre og vinduer var forsvarligt lukkede. Det var de, men det peb alligevel ind alle vegne. Huset var utæt, specielt taget. Tagstenene klaprede om kap med døre og vinduer. Og taget gav sig mere og mere, for hver gang det blev ramt af de orkanagtige vindstød. De første tagsten havde løsnet sig, og gennem stormen kunne hun høre, når de rutsjede ned ad taget og splintredes mod fliserne.

Hun spejdede ud på vejen. Bilerne kørte tæt nu. Men endnu ingen spor af den bil hun så efter.

Maven krampede sammen, og hun bøjede sig forover. Stod sådan, koncentreret lyttende, mens lydene fra første sal tog til. Hun begyndte at ryste, og kvalmen lå lige under overfladen.

Hun tændte for fjernsynet, og skiftede over på nyhederne.

”… det vides endnu ikke, hvilke konsekvenser det vil få, hvis alle digerne langs hele den Sønderjyske vestkyst bryder sammen, eller hvor store områder der vil blive oversvømmet, men der er i værste fald risiko for, at vandet nogle steder vil nå op til 10 eller måske endda 20 kilometer ind i landet. Specielt områderne omkring Tønder og Ribe risikerer at blive hårdt ramt.”

10 – 20 kilometer! Mille stirrede på fjernsynet. Havde de virkelig sagt det? Indtil nu havde hun mest været bange for taget.

Oplæseren fik stukket et papir i hånden. ”Der er nu udstedt evakueringsordre for alle lavtliggende områder i Sønderjylland. Orkanen tager stadig til i styrke, og der rapporteres allerede nu om mange tage, der er blæst af.”

Mille rejste sig og gik igen hen til vinduet. Hvorfor kom de ikke? Hun sparkede den ene fod ind i væggen. Inde fra stuen kunne hun høre speakeren forsætte:

        ”… alle i det Sønderjyske område opfordres nu til at søge til de højst beliggende områder, eller op på første sal, eller loftet, da vandet flere steder er brudt igennem digerne og et totalt dige sammenbrud nu ikke længere kan udelukkes.” Oplæseren lød rystet. ”Det kan i værste tilfælde betyde, at en flodbølge på mellem seks og helt op til ti meters højde vil skylle ind over landet.”

Mille kunne ikke tro det. Det her var Danmark. Ikke Thailand, Indien eller Japan, hvor hun havde set oversvømmelser, hvor mennesker havde siddet på taget af deres huse. Hvis de forsøgte det nu, ville de blæse ned. Og søge op på loftet! For lidt siden havde de rapporteret om tage, der var blæst af!

Hun kikkede igen ud. Stadig ingen spor af hendes mor eller Søren. Kun den endeløse række af biler, som nu næsten var gået helt i stå. Nogle havde opgivet at køre og bevægede sig småløbende langs vejen. Skulle hun gøre det samme? Hun så over på Lukas og Amalie og opgav tanken. Hvis hun havde været alene, så …

Lukas kom over til hende. Han så skræmt ud.

”Kommer far og mor ikke snart?” spurgte han næsten hviskende.

Mille nikkede og holdt om ham. Amalie kom også hen og masede sig ind mellem dem. De knugede hinanden.

”Prøv at ringe igen,” bad Lukas.

”Telefonen er helt død,” svarede Mille stille. Ordet død klang forkert, hun fortrød, hun havde brugt det.

Så blev der mørkt. Alt lys forsvandt. Strømmen var afbrudt.

”Kan du ikke tænde lyset,” græd Amalie.

Mille rystede på hovedet. ”Men der ligger nogle lygter nede i kælderen. ”Lad os gå derned,” sagde hun, ” så er vi også i sikkerhed hvis taget blæser af.”

Halvt nede af trapperne hørte hun det. En lyd hun ikke kendte. Først svagt trængte den gennem orkanens buldren, så mere voldsom som en høj brusen, for at ende i et øresønderrivende brag, der fik gavlen til at vakle og knuste døre og vinduer.

Hun hev hurtigt fat i begge børn, fik dem op fra kælderen og skubbede dem i retning af trappen.

”Vi skal op på loftet,” skreg hun, samtidig med at vandet væltede ind.

I løbet af ingen tid stod de i vand til midt på livet, og det steg hurtigt. Mille nåede rækværket, greb fat i det og trak Amalie med op ad trapperne. Hun vendte sig for at hjælpe Lukas. Men han var væk.

//

Henrik Nilaus har siden debuten i 1984 skrevet bøger for børn og unge med noget på hjerte. Hans forfatterskab rummer både dystre atom-dystopier, knugende skildringer af mobning og dens konsekvenser og humoristiske detektivromaner. Fælles for dem alle er, at Henrik Nilaus har barnet eller den unge i centrum for sin fortælling. Han skildrer med indlevelse, alvor og humor den vanskelige overgang fra barndom til ungdom. / Sammenbrud, Høst & Søn, 2010 ©

____________________________________________________________

Dikten som bakteriell poetik

mats-o-svensson

 Av Mats O. Svensson

Vad som måste betecknas som ett akut och grundläggande problem i vårt – människans – förhållande till ekosystemen och i förlängningen till klimatförändringarna, är att dess totala omfattning inte är synlig, de liksom drar sig undan vår blick – vi ser endast toppen av det smältande isberget.

Våra handlingars effekter är fördröjda i såväl tid som rum, kopplingarna mellan orsak och verkan brutna eller utsuddade. Vitala delar av ekosystemet förblir fenomenologiskt otillgängliga för oss. Vi ser ängsblommorna, vi ser de stora djuren vid skogsbrynet, innan de skyggt försvinner in i skogen, men inte de mikroorganismer som täcker vår hud eller kryllar i vårt och alla andra varelsers tarmsystem. Vi ser den nyzeeländska bryggödlan, men inte den specifika fästingart som endast lever på den utrotningshotade reptilen. Vi ser utsläppen från fabriker, bilar och flygplan, men också hur de löses upp i luften, liksom försvinner, och när de försvunnit känner vi instinktivt att det problemet inte längre berör oss, liksom mikroplasterna magiskt försvinner när de spolas ned i avloppet. När de senare dyker upp i fiskars innanmäten, eller samlas i världshaven, är kopplingen mellan orsak och verkan redan bruten. Eller snarare: vi har svårt att göra kopplingen såpass verklig – synlig och kännbar – att den påverkar oss i vardagen.

            Bruno Latour har i flera av sina föreläsningar om klimatförändringarna och den antropocena tidsåldern föreslagit att denna koppling kan göras verkligare för oss om vi genom estetiska upplevelser uppövar vår sensibilitet – en förmåga att snabbt uppmärksamma och reagera på yttre retningar. Eller på en annan nivå – att göra det främmande bekant.

   / Den bekanta naturen

            I sin diktLibellen in Liberia, sländor i Liberia, skriver den tyske poeten Durs Grünbein fram en meditation över det främmande och det bekanta, i vilken dessa poler förs närmare varandra samtidigt som dikten insisterar på skillnaden dem emellan. I Anna Bengtssons svenska översättning öppnas dikten med dessa rader:

Det är det underliga med varat:

Man ser ständigt bara välkända livsformer,

Fauna och flora utanför köksfönstret,

På skogspromenaden, vid badplatsen.

Och ändå finns det sländor i Liberia.

Direkt öppnas det ett existentiellt glapp: varat är underligt därför det är oändligt mycket rikare än vad vi begriper. Det finns ett glapp mellan perception och kunskap, mellan det vi förnimmer (”ser”) och det vi vet finns. I fem strofer rör sig Grünbein mellan två poler – eller ”världar” –, den bekanta som är diktens utsägelseposition och den obekanta, det vill säga den som Liberias sländor tillhör, och som jaget försöker begreppsliggöra.

dig gavs vägen mellan fälten utanför staden

Med maskrosen, musen –

[…]

Någon annanstans spelar de i rosa och eldrött

Natur som växtgap, som rentav slukar kött.

Där frodas i storformat och överdådigt antal

Vad som surrar och suger under andra himlar.

Det obekanta karaktäriseras av att det är vilt och rikt; det är en plats dit ”ingen fot når” och där allt ”frodas i storformat och överdådigt antal”. När Grünbein skildrar det bekanta – det vi har framför ögonen – anspelar han samtidigt på dess fattigdom; han beskriver det som ett ”enda diorama” som är ”utpenslat till horisonten”. Det bekanta är det vi ser ”utanför köksfönstret, / På skogspromenaden, vid badplatsen”. Det bekanta är den växtlighet som traditionellt är avbildad i den västerländska kulturen. Här metonymiskt representerad av ”Dürers grästuva”, det vill säga Albrecht Dürers akvarell Das große Rasenstück (1503) – ett för sin tid ovanligt detaljerat stilleben.

            Den bekanta naturen kännetecknas alltså också av att den är kultiverad, och förbinds med kulturen. Vi ser naturen genom köksfönstret, på det konstruerade strandområdet badplatsen, vi ser den som ett diorama, och som avbildad och frilagd – Dürers grästuva är ett utsnitt från naturen, inte en del av ett landskap.

   / Annanheten är våra utsläpp

            Durs Grünbeins ”Sländor i Liberia” kan så klart läsas bokstavligt, som en meditation över en nordlig och en sydlig biotop, eller som Grünbein själv skriver, mellan två olika ”lastrum / På Noaks ark” och skillnaderna däremellan. Kanske kan vi se dikten som ett svar på Blakes berömda utsaga ”Where man is not, nature is barren”. Men vi kan också välja att läsa Liberias sländor som en metafor, där bildens sakled är annanhet eller osynlighet, och läser vi Grünbeins dikt på detta sätt behöver inte denna annanhet förläggas till andra sidan jorden, utan kan placeras var som, även mitt ibland oss. För även här – till och med i våra kroppar – frodas livet i överdådigt antal, liksom utanför vår blick. Annanheten är våra utsläpp, gifter, de fördröjda effekterna av våra handlingar.

            Att sätta ord på denna annanhet kan vara ett sätta att driva det närmare det bekanta, för att därigenom bereda grund för en sensibilitet inför detta främmande. En av den samtida, engagerade lyrikens och litteraturens utmaningar måste vara att tillsammans med andra medier få oss att få syn på det ”osynliga”, göra det obekanta bekant, och återfoga de sammankopplingar som brutits. Vi ska nog inte göra oss några illusioner om att lyriken ensam kan åstadkomma detta, eller kanske inte ens tro att lyriken har en bärande del i en förändring, men hur kan den ställa sig utanför? Då detta är en tid där det framstår som ett brott att tala om ett träd, när man kan tala om skogar och ekosystem.

            Grünbeins dikt är ett exempel – om inte ett helt uppenbart sådant – på en utveckling inom naturlyriken de senaste åren: den har breddat sig och talar inte endast om den synliga naturen – den skriver inte bara fram Dürers grästuva –, utan verkar mer intresserad av bakterier, virus, svampar, och dess temporalitet är inte bara människans utan även geologisk djuptid. Den är också mörkare: dels mer pessimistisk, dels rör den sig mot naturens djupare delar; den skriver fram processer och sammanbindningar, och inte landskap; inte näktergalen i sig, utan istället dess livsmiljö: lövskogar, snåriga och fuktiga miljöer, och dess föda: maskar, spindlar, insekter. Det finns tydligare exempel än Grünbeins dikt på denna nya riktning som kallas emellanåt ekopoesi, ett begrepp som genom sina associationer till så kallade ”medvetna konsumtionsvaror” som ekomjölk, ekokött och ekobilar förvisso inte är helt oproblematiskt. Prefixet pekar mer mot avlatsbrev för en köpstark medelklass än mot reell och hållbar förändring: Jonas Grens två diktsamlingar, Lantmäteriet (2014) och Antropocen(2016), Aase Bergs kacklande hönor i Liknöjd fauna (2011) och parasiter i Hackers (2015), Agnes Gerners djurblivanden i debuten Skall (2014), eller Åsa Maria Krafts utdöende bin i Randfenomen(2015).

   / En radikal biocentrism

            Inte sällan sammanflätas teknologiska processer med biologiska, som i Johannes Heldéns apokalyptiska och samtidigt hoppfulla Astroekologi (2016). Eller så står kretsloppet i fokus, som i Katarina Frostensons senaste diktsamling Sånger och formler (2015), eller i Anna Hallbergs två senaste diktsamlingar Colosseum, Kolosseum (2010) och Ljusgrönt och aska (2014). Till skillnad från den romantiska naturlyrikens nostalgi, där poeterna längtade om barndomens idylliska landskap, uttrycker de samtida poeternas nostalgi sig i melankoliska meditationer över utdöda arter, utfiskade hav och utbrända landskap.

            En av dessa poeter, som i hög grad uppehåller sig vid sådana frågor, men som värjer sig mot varje kategorisering, är Johan Jönson. I början på 2016 fullbordades hans enorma, nästan 4000-sidiga rörelsetriologi med boken dit. dit. hään. Jönsons maximalism spretar åt många håll, emellanåt bär den infallets kännemärke, eller snarare de negativa affekternas: avsmak, avsky, ilska, ledsnad, rädsla och inte minst skam. Andra gånger arbetar dikten metodiskt, långsamt och processuellt, som i re-mixen av poeten Verner Boströms samlade dikter, där ord som ”tid” och ”lys” varieras i ändlösa kombinationer. Jönson varvar språkkritik, antikapitalistisk teori, dödslängtan, metapoesi med livslängtan, dödslängtan och sexualitet med arbetskritik, vardagsscener och exempelvis en skildring av en fjäril i sommaren, med mera.

            Det är just denna heterogenitet som gör dit. dit. hään. ekopoetisk. Den tar livets form därför att den liksom substanserna (liv, mening) ständigt spränger sina gränser; överflödar, men måste formas inom gränserna. Något som utmynnar i ständigt tillblivelse och förvandling. Dikten muteras, cellförändras, nya främmande element kommer in – som radioaktivitet, virus eller bakterier – och förskjuter dikten. Skriften bär alltså biologins märke. Skriften existerar inte heller bortom biologin, poeten är en kropp – i detta fall en fet, tung och arbetande kropp – och poesin skapas utifrån och inifrån denna, formas av den liksom kroppen formats av livet:

vilken biotop

gäller för/ framställningen

av detta rum,

av detta A B C ↔ av

dessa Å Ä Ö

Eller som det heter på en annan plats: ”fonemens bakteriella ursprung”. Dikten, det poetiska språket, kopplas ofta samman med biologiska processer hos Jönsson. Det kan heta: ”Dikten som amöbaskrift”, och: ”Dikten som bakteriell poetik”, och vidare: ”Dikt som molekylär semantik.”

            Men här finns även mer sakliga och ofta skrämmande skildringar av den antropocena naturen: ”älven brinner/ av sitt flödande avfall” och på ett annat ställe: ”trop/ av brinnskog, djur/ som flyr brinnande/ mot den nära insjön”. Och gestaltningar av den moderna alienationen från den natur som människan enligt den bibliska skapelseberättelsen namngav: ”händerna/ plockar upp/ namngivna ting/ utan sammanhang”.

            Hos Jönson framträder emellanåt en radikal biocentrism, ett begrepp som till skillnad från antropocentrismen inte ställer människan i alltings centrum, inte använder henne som alltings mått. I en sekvens skriver Jönsson om en natur som existerar bortom människans förnimmelser, om denna annanhet som tidigare blev omskriven i samband med Grünbeins ”Libellen in Liberia”:

en ljummen vind, som inte kan erfaras. […]

humlorna. att inte minnas sommaren. […]

sommaren finns inte för någon. […]

tyst sjö, skog och fåglar för sig. […]

formen av löv. insekternas tidsuppfattning.

Här antyds radikalt annorlunda uppfattningar om världen: insekternas tidsuppfattning, humlornas kortlivade men inte desto mindre levande och värdefulla vara. Här skrivs en vind fram som inte är till för människan, en sommar som är i sig själv nog. Haecceiteter kallade Gilles Deleuze dessa perfekta kategorier för, som inte saknar något, som man inte kan tillföra något till. Men Jönson kan även negera ekopoetiska diskurser genom att föra in Martin Heidegger, med en sentens som ”Djur. Fattiga på värld” och därmed underminera vissa av de alltför överidealiserande förhållningssätt till naturen som finns inom den samtida poesin.

            Människans påverkan på naturen har speglats av poesin ända sedan industrialismen och romantiken. John Keats skrev i sin ballad ”La Belle Dame sans Merci”: ”The sedge has wither’d from the lake, / And no birds sing”, två rader som blev till epigram i Anne Carsons inflytelserika Tyst vår(1962). Medan en senare amerikansk kollega, William Carlos Williams, såg hur hembygdens flod förorenades av industriellt avfall: ”a pustular scum, a decay, a choking / lifelessness.”

            I takt med att den enorma inverkan som människan haft på klimatet och på jordens geologiska lager har blivit ett faktum, så att säga ”bortom rimligt tvivel”, är det inte märkligt att detta också har blivit ett centralt ämne för poesin. Klimatförändringarna har blivit en existentiell kris, i paritet med ämnen som atombomben, döden, kärleken eller oförmågan att fullkomligt förstå den andre. Och lyriken i Sverige, i Norden, är ett sätt att behandla denna kris, den ingår i skapandet av en sensibilitet för ekologin. Bruno Latour menade i en föreläsning vid Edinburgh-universitet förra året att antropocen är en serie loopar, tråd efter tråd, som tillsammans väver en kokong av kunskap där frågan om människans påverkan på atmosfären och geologin blir uppenbar och akut.

            Lyriken är en sådan tråd, som den samtida poesin bara börjat med att väva.

//

 

Det andre essayet i vår skandinaviske kritikeraksjon er skrevet av Mats O. Svensson –  kritiker og kommentator i Dagens Nyheter. / Vi har servert deltakerne følgende tankestillere: Kan lesning av sakprosa, romaner, noveller og dikt endre, motivere eller mobilisere leserne til en ny forståelse av de dramatiske naturhistoriske hendelsene? Hva er den sosiale funksjonen til kunst, film og litteratur i 2016? Siden det forlengst har oppstått litteraturer som «økopoesi» og cli-fi undrer vi på om klimalitteraturen påvirker både lesere, kritikere og forfattere? Hvordan mottar kritikerne denne litteraturen i sine respektive hjemland? Hva er litteraturens egenart når det kommer til fremstillingen av menneske og natur?  Litteraturkritikerne ble oppfordret til fri utfoldelse innenfor slike tematiske grenseoppganger. Essay-serien er støttet av Fritt Ord og Bergesenstiftelsen.

fritt-ord-logo-200p72dpibergesens_logo_large(new)

_________________________________________________________________

EIN SEKUNDS VENNLEGHEIT

hverven-tom-egil

Av Tom Egil Hverven / Foto: Linda B. Engelberth

Kjartan Hatløys diktning gir nye, forunderlige innganger til et gammelt tema i poesien – forholdet mellom menneske og natur.

De siste månedene har forfatteren Kjartan Hatløy beveget seg utenfor poesien, inn i klimadebatten, med innlegg blant annet hos Forfatternes klimaaksjon og i Klassekampen. Som samfunnsdebattant åpner Hatløy for aksjonistisk tenkning, med andre språklige midler enn i diktningen.

Fra debuten med «Solreven» (1996) til «Den kvite vegen» (2016) kombinerer han soldyrking og vitalisme med refleksjoner over langsomme endringer i universet, med omfattende geologiske og kosmiske perspektiver – og skildringer av ørsmå detaljer.

Hatløys poesi formes med stor bevegelighet. Diktenes sansning og tenkning foregår på mange plan, over lange tidsspenn, i ulike rom. Selv om tekstene ofte tar utgangspunkt i et «eg», problematiserer de skillet mellom inne og ute, mellom subjekt og objekt. Forfatterskapet ansporer til å tenke gjennom forholdet mellom menneske og natur på nye måter.

Undertittelen på den nyeste boka, «Stemningar frå Salbu», bekrefter noe utholdende lesere lenge kan ha hatt mistanke om: Mange observasjoner gjøres i og omkring Hatløys hjemsted i Hyllestad kommune i Ytre Sogn. Der finnes kanskje også opphavet til raseriet i møte med klimaendringene?

*

En fersk plateutgivelse ved Arve Henriksen, «Eg gjekk ned til denne fjorden» (ArveMusic, 2016) bygger på Hatløys diktsamling «Fjord» (2011). Hatløys opplesning og Henriksens karakteristiske improvisasjoner – samt Oddleiv Apneseths fotografier – får fram rike nyanser i bokas stillfarne visjoner:

Fjorden. Eg tek litt av den med meg heim kvar dag. Seinare tek den meg heim til seg. Det er stilt nedi der.

En fisker kan få med seg noe hjem. Samtidig er gravplasser ved fjordene fulle av tegn på at havet krever noe tilbake. De siste tiårenes aktiviteter langs norskekysten, framfor noe i fiskeoppdrett og oljeindustri, tilfører nye dimensjoner til forholdet mellom mennesket og fjorden.

Den svarte sjarken er så sakte. Midt i solglitringa driv den, heilt svart. Småbylgjene driv den av. Alt samlar seg rundt den, alle småbylgjene liksom bankar på i skroget. Men ved styret har fiskaren sovna.

Hvordan skal vi lese Hatløys underlige bilde av den svarte sjarken som «er» så sakte, med fiskeren som sover i båten? Diktet er utgitt ett år før Bob Dylans illevarslende dikt om en liknende, sovende skipsfører i sangen «Tempest», med referanser til «Titanic». Menneskenes motoriserte liv innfører noe fremmed i naturen. Likevel er vi en del av altet; samme luft, vann og næringssalter strømmer gjennom alt liv.

*

Hvordan fører lange linjer i Hatløys tjue år gamle forfatterskap fram til et engasjement der oljeindustrien representerer «det vonde»? Et enkelt og likevel komplisert svar er at vitalismen i forfatterskapet ikke skiller tanke fra sansning. Poesien er stedet hvor kroppens sanser og intellektets refleksjon føres sammen, uten at det ene kan holdes atskilt fra det andre.

Litteraturviteren Eirik Vassenden skriver om Hatløy i boka «Norsk vitalisme» (2012), at «kroppen og naturen deler erfaringer, bevegelser, former og tanker». På en slik bakgrunn er det kanskje ikke så rart om Hatløy opplever økende temperaturstigning, ekstremvær og kjemikaliepress mot jorda – og ødeleggelsen av artsmangfoldet – som noe ondt?

«Dette som eig oss et oss» er tittelen på Vassendens tekst, hentet fra «I kråkekrins» (2006). Jeg kan vanskelig tenke meg en bedre kritikk av vår samfunnsform – i én setning. Sammen med «Riket er vårt, damti, damti» (2005) bidro «I kråkekrins» til at interessen for Hatløys diktning steg, helt til hans gjennombrudd i en videre litterær offentlighet med nominering til Brageprisen for «Kjøkkendikt» (2012), og med økende ros fra kritikerne fram mot «Mi meinings hus» (2014).

*

Hatløy har arbeidet i verftsindustrien, også som tillitsvalgt, og kjenner verdien av arbeidsplasser i olje- og gassproduksjon. Han går ikke inn for å legge dem ned på dagen og «ta maten ut av munnen på 80 000 menneske». Men han spør – «skal vi vente til orkanen på Vestlandet doblar seg og tek alminnelege bustader? Nedbøren på Vestlandet har auka 10% på 20 år, ifølgje Meteorologisk institutt Bergen. Bygene av hagl og regn som kjem inn frå havet, er blitt mykje sintare (Radikalportal.no, 2. januar 2017).

Eg-et i Kjartan Hatløys poesi er en sansende kropp, bosatt slik at han erfarer det «som kjem inn frå havet». I polemikken solidariserer han seg med Lakota-indianernes kamp mot pumping av fracking-olje gjennom Nord- og Sør-Dakota. Hatløy argumenterer i de politiske artiklene for å lære av kulturer som tar vare på de svakeste, enten utspringet er i Nord-Amerika eller i Midtøstens egyptiske og jødisk-kristne tenkning.

I foredraget «Kjartan Hatløys diktning» ved Hauge-senteret i Ulvik i 2015, en tekst som snart er ute i bokform, beskriver litteraturviteren Ole Karlsen hvordan Hatløys dikt kombinerer sjamanisme med hyper-realistiske naturbeskrivelser, med en glede og tillit til naturen som tenderer mot det religiøst-oppbyggelige, i hymnisk lovsang.

*

På begynnelsen av 1970-tallet flyttet jeg fra Oslo-området til Odalen og begynte på en ny skole. Der traff jeg en tolv år gammel gutt som i motsetning til meg kunne latinske navn på flere hundretalls arter, særlig fugler. Vi meldte oss inn i Natur og Ungdom og gikk stadig lengre turer, først på Østlandet, seinere i Nordfjord, dit hans familie flyttet. Vi søkte høyt og lavt i naturen, registrerte fugler, dyr, stein og planter. Da vi sluttet på ungdomsskolen, hang en samling med over hundre lavarter igjen etter oss.

Jeg har reist i Sogn og Fjordane mange somre, til utposter som Kinn, Kråkenes og Stad, og innover i fjordene til Stryn, Breim og Skjolden. Jeg har spist matpakke i tåke, regnvær og blåst ved middelalderkirka på Kinn, bak knausene ved Kråkenes fyr, og ved bratte klipper ytterst på Stadlandet. Erfaringene er med når jeg leser Kjartan Hatløys poesi. Områdene nord for bostedet i Salbu kjenner jeg godt.

Likevel er været ikke til å kjenne igjen når jeg leser Kjartan Hatløs dikt. I bøkene, særlig de tidlige, er sola overveldende til stede. Registreringen av varmen fra solstrålene er desto mer oppsiktsvekkende fordi det virker som om observasjonene nettopp er gjort ytterst ved kysten, ikke i fylkets områder med regnskygge, bak breene.

Min erfaring med den samme kysten er at vinden og regnet dominerer. Hatløys poesi registrerer noe annet. Sola regjerer, i mange former. Allerede fra debutsamlingen «Solreven» finnes en overvekt av poetiske bilder med sol, gjerne sammen med rennende vann, i elver og bekker. I et karakteristisk, tidlig dikt fins en svømmende «kjø» (ørret) som tar opp i seg solenergi, omsetter den i bevegelse:

 

minkande elv

 

kjø ét

av den grøne steinen

driv hjå blakrande gras

skugge kjøler

 

ein bror av sol

slær med sporden

 

*

Sola varmer ansikter, gras og steiner, mens humlene svirrer. Hatløys tekster viser i det hele tatt hvordan solenergi forplanter seg, fra livgivende fotosyntese til menneskekroppens erfaring av energi og varme. Når jeg leser, merker jeg hvordan Hatløys dikt, som seinere nærmer seg prosa, får fram stemninger kroppen gjenkjenner fra de tidlige turene i Sogn og Fjordane, spillet mellom lys og skygge, lyden av rennende vann, dyrs og fuglers bevegelser – og kanskje hvordan de husker meg?

Fra bok til bok pulserer Hatløys diktning mellom subjekt- og objektperspektivet. Eg-et blir også observert av naturen, helt fram til «Den kvite vegen», der observatøren innrømmer at det er blitt «seint i livet», han har passert 60 år. Observasjonsevnens bevegelighet er imidlertid intakt, for eksempel i møte med en flom av blader som føres med en bekk ut i fjorden:

[…] ein mørk masse av blad i mørke bekken, dei driv på og kjem, det tek ikkje slutt, meir kjem, det varer. Her har eikeblad enda, or, ikkje minst lønn, mykje bjørk. No er dei like alle, og dei er i tusental komne nett hit. Alle er i den same svarte fargetonen, og dei kjem svevandre ned til den upåfallande fjorden, kjem utan ein einaste pause og medan berre eitt menneske var til stades.

Rytmen i setningene, kontrasten mellom den uendelige strømmen av tusentalls blader og den ene observatøren bringer inn nyanser bare god litteratur kan få fram: det påfallende i det upåfallende.

*

«Stort sett får eg gå her og gå, att og fram og trivast og spekulere og ha det kjekt», skriver Kjartan Hatløy, med særegen humor, i samme bok. Man kunne spørre: Handler ikke poesi ofte om det motsatte, om menneskelig nød og lidelse? Ikke Hatløys. Møtet med naturen frambringer ofte glede, tillit. Bøkene myldrer av fugler – som ravn, kråke og svarttrost. De er svarte og synlige, svarttrostens sang også hørbar, om våren. Diktsamlingen «I kråkekrins» går tett på den vanlige fuglen, av og til med nærgående observasjoner av øyne, for eksempel hvordan kråker blunker og likevel ser, noe som kan forklares med at de fleste fuglearter har en blinkhinne som er delvis gjennomskinnelig, ikke et heldekkende øyelokk, som hos mennesker og ugler.

Diktjegets møte med ørsmå arter, som lav, maur og edderkopper, kunne utgjøre et stort kapittel i utlegningen av Hatløys dikt. Både Vassenden og Karlsen skriver fint om lav som et slags naturlig kunstobjekt; en livsform – symbiose mellom sopp og alge – som påviser forandringer i luft og vann på måter lesende fortolkning kan arbeide videre med. Lav utgjør en slags leselig skrift, for eksempel på stein.

Jeg fester meg likevel ved andre sider av Hatløys fenomenologiske observasjoner, inspirert som de er av Martin Heideggers filosofi: I «Den kvite vegen» starter en av tekstene med en hvit stripe av en 300 meter høy foss, sett gjennom stuevinduet. Mens blikket er rettet mot fossen, kommer en blåmeis flygende, svever opp til øvre vinduskant, ned igjen, og er borte. Igjen merker dikt-jeget fuglens øyne, før han flytter oppmerksomheten over på noe mer immaterielt:

[…] dei svartblanke små auga som har til bakgrunn ei fløyelssvart smal stripe, så gild attmed kjakens gult.

Den vesle issen ein dus lysblå. Hennar medvit vitja meg, kan hende hennar sjel vitja meg, det var noko som hende.

Hva hendte? En bagatell, kanskje. Eller noe annet: Møtet mellom to arter, «hennar hjarte besøkte mitt hjarte». Et tilfeldig møte mellom en blåmeis og et oppmerksomt menneske kan være en større hendelse enn jordens vanlige gang rundt sola: «Ja – ein sekunds vennlegheit av slik type kvervlar gjerne heile solmassen inn i ei betring vi aldri vil forstå.»

*

Hva poesien kan utgjøre i møte med klimaendringene? Å se potensialet i møtet mellom arten mennesket og andre arter – i «ein sekunds vennlegheit». Heideggers innflytelsesrike foredrag om poesi, «…poetisk bor mennesket…», slutter med at han siterer Sofokles: «For vennlighet er det som alltid åpner for mer vennlighet.»

I Hatløys seine diktning åpner vennligheten seg både mot medmennesker og mot andre livsformer. Kanskje gir klimaendringene støtet til et profetisk væromslag i de nye, politiske tekstene: Vennligheten blir til fiendskap mot krefter som ødelegger sameksistensen mellom arter.

//

Med Tom Egil Hvervens essay om Kjartan Hatløys forfatterskap innleder Klimaaksjonen en ny serie der skandinaviske litteraturkritikere har grunnet over følgende tankestillere: Kan lesning av sakprosa, romaner, noveller og dikt endre, motivere eller mobilisere leserne til en ny forståelse av de dramatiske naturhistoriske hendelsene? Hva er den sosiale funksjonen til kunst, film og litteratur i 2016? Siden det forlengst har oppstått litteraturer som «økopoesi» og cli-fi undrer vi på om klimalitteraturen påvirker både lesere, kritikere og forfattere? Hvordan mottar kritikerne denne litteraturen i sine respektive hjemland? Hva er litteraturens egenart når det kommer til fremstillingen av menneske og natur? // På et annet nivå: Til hvilke instanser i leseren kommuniserer ulike former for litteratur som lyrikk, romaner, drama, journalistikk? Er det fortsatt meningsfullt å operere med et begrep om «sivilsamfunn», slik bl.a. Giorgio Agamben argumenterer for, i en tid da virtuelle virkeligheter definerer stadig mer av menneskers kommunikative utvekslinger? Litteraturkritikerne ble oppfordret til fri utfoldelse innenfor slike tematiske grenseoppganger. Essay-serien er støttet av Fritt Ord og Bergesenstiftelsen.

fritt-ord-logo-200p72dpibergesens_logo_large(new)

___________________________________________________________

LARS HAGA RAAVAND: TELT TIL TRE

Lars Haga R 

I

Vannet gikk.
Landet luktet berg, støv og striregn, lav og mose, menneskelig forfall. Det luktet salt og saltvann, det luktet tangbanker, fiskeslo og tjære, fisk til føde, tare. Landet var urgammelt, herjet av havet. Det var gammelt, det skulle være slik, alt var et ork, alt gnog: de tunge årene, de blytunge nettene, de rustne høyspentmastene, regnet. Regnet som falt like taktfast som tidevannet steg og sank, like taktfast som glassmanetens evinnelige bevegelse, havets åpning-lukking om seg selv; men hardere, som brenningens slag mot berget, det hamrende hjertet i sekundene før spydet kjøres av all kraft ned i nisens pustehull. Isak hadde fra første stund hatet denne jakten, men når tilgangen på føde ble ringere, og sulten stor, fikk han seg ikke til annet enn å trekke på skuldrene av denne motviljen, han hev seg med. Og regnet falt, livets vei lignet blodet som fløt ut og farget havet rødt før det etter en tid løstes opp og forsvant i havets svarte, skjøre surkling. Under en uendelig blåsende himmel, tenkte Isak, en intens varme, en isnende vinter? En tåkete slette, svart surt hav, nesten ikke trær. Han gikk alene langs veien som stadig ble smalere. Nok en dag uten fangst, han gransket hendene, sulten, lettet, og så opp. Lyngkledde sletter under vann, krekling, fjellbjørk, bakkene hvor havets røst stendig hørtes; veien fra havet gikk mellom plastskrot, oljefat, flasker, alt som vellet fra vannet og opp på land. En vindmøllepalme, algegrønne etterlatenskaper, en ubrukelig boblejakke, hvilken uslepen skatt. Brenningen drønnet, brenningen drønnet, over alle andre lyder og over alt menneskesladder drønnet brenningen.

II

Isak går med den ødelagte jakka i høyre hånd. Muligens kan den tørkes, sys om, bli en pute. Det er vindstille, kanskje sommer, klamt. Sisselroten vokser tett på høyre side av stien og vannet står så høyt at furukronene speiler seg mellom bregnebladene. Isak huker seg ned, legger forsiktig jakka fra seg og krummer hendene. Drikker seg utørst av vannet, det smaker jern. De små forstyrrelsene i vannflata iler som ringer mot tjernets bredder. Det drypper fra haka, ringene blir mindre, faller til ro. Isak ser furukronene bøye seg i vannspeilet. Han ser sitt eget ansikt før han hører det første kraftige bruset fra trekronene, det har vært for stille, tenker han, og beveger leppene. Som fra intet: Tillat knærne, og deretter panna, å møte steinen; kjenn din grunn.

Isak hvisker til seg selv idet vinden visker speilbildet i det blikkstille vannet vekk, og han vender seg om og vandrer innover mot lyngen. Slitet, det harde livet. De første dråpene smeller mot issen. Rundt ham, regnets brus og bruset fra vinden, bak ham, drønnet fra havet som snart bare høres som et brus, inne i ham, tankenes brus, og under ham, landet. Taust. Landet har alltid vært forbundet med havet, tenker Isak, den forrevne kystens klipper, bukter og viker, holmer og skjær, løpende rundt odder og nes: forbindelsen er et åpent sår. Overalt har havet trengt seg inn i dette landet, langs hele kysten er landet oppstykket, brukket, gjennomperforert av fjorder, sund og opprevne hakk. Landet har gitt sitt svar ved brant å reise seg, skjerme av.  Det er bratt, men landet faller. Faller og faller. Forvitrer og faller og forandres. Og forfallet synes, fjellene synes, er mer og mer som øyer å regne, skjær, holmer, etter hvert som det fortsetter å regne, lysne, eller bare blåse. Eggehvite vingespenn stiger ytterst i horisonten. Skal fuglene aldri mer kjenne fast grunn under føttene, eller oppdriften fra solvarm jord. De vil utvikle kraftigere muskler i vingene, tenker Isak. En tredjedel vil styrte. Utmagrede, med fuglebrystets likevel uavleselige rytme. Den skriver seg alt dypere inn i jordens tone, og fisken som setter seg fast i garnene stivner idet det blå båndet strammes. Slår finnene ut, vingene ut, slår jordens takt. Grensene svinner. Han og kona skal plukke fisk etter fisk, fjær etter fjær.

III

Hun heter Inger. Han heter Isak. De har delt alt. Alt er delt. Natt og dag, i noe herlig og stygt. Det er kveld når de kler av hverandre og slipper det løs, det danser over sletter av hud, over sletter av hud. Han er hard, kroppen hennes forsvinnende mot midja, så er det morgen. Utenfor knitrer det i plast, skramler i kokekar, her inne i teltet er det stille. Leirplassen tømmes. De er sjelden helt alene, men denne dagen blir Inger og Isak liggende til natten feller sine masker over verden. Vakker er å ta for hardt i. Samtidig setter hun farge på ordene når natten presser seg inn i mannens munnhule. Leggene er beinete. Der går de. De stolte som fortsatt reiser seg, går for å jakte. Livets ild fortærer. Asken under saltet. Vannets komme. De ensomme har falt. De stolte som sa havet sto i ledtog med sjelene deres. Være, ved å ta form av havet. Gutten som dukket opp i synsranden og drakk denne tidens sevje der borte fra. Han kom et skritt nærmere. Med den høyre langfingeren tegnet han et bål utenfor bålet, en stille bønn, og i stemmen lød konsonantene knoklete. Inger og Isak la seg tettere i teltet, gjorde plass til en til, og hvisket:
                – De viser seg sjelden, de gjemmer seg bort hjemme hos seg selv, innerst i de mørke teltene og er på vakt.
                – De roper til hverandre, snuser, merker seg, husker, griper den minste antydning, det svakeste tegn.
                – Noen av dem frydet seg med å klippe ut av plastposer de bokstavene som utgjorde hans mors navn.

IV

Han går der med bløte klær i regnet og er gammel. Gutten kommer løpende mot ham, og en stund ser det ut som om han skal til å ta Isak i hånden. Men fra bak ryggen trekker han fram en spiss pinne og stikker i den gamles håndbak. Blod pipler fram, gutten stikker igjen. Nei, sier Isak, da. Nei.

Måkesrik. De er snart borte, og kretser friere.

Ved vannkanten drikker de sammen, lepjer i seg det som pipler ut fra den senete hånda, over ru hud, stanger mot stive, hvite hår, og treffer tungene. Ikke stikke. Ettertenksomhetens neser i regnvær. Kropper på huk.

Til de som var venner, til landets barn. Her er hvert tre seg selv. Her omtenkes tanken. Man mistar noen for å være et dyr, og forsøker å skade det. Liker man smaken? Hvor lenge beholder man tennenes emalje? Kom, sier Isak, og tørker seg om munnen med den friske hånda. Kom tilbake. Han ser at guttens benklær ligger bløte mot de magre beina. To stilker hvor kornblå hyfer med tiden vil tatoveres. Nål og tråd. Nål og tråd. Slik syr regnet himmelen fast i fjellet,  og mer sier ikke Isak til Inger, etter at han og gutten har gått bløte tilbake til teltet.

V

Å sitte ved vannet en sjelden kveld med klar himmel, være tre, ikke lenger to, se en pose blafre i havstrømmen, tenke på alt man ikke ser, alt man ikke er. Kjenne at det er der, til stadighet, i tomheten, i øynene som sveiper over det oljeglatte mørket, automatisk, registrerende. Innsunkne, men verdige, ærbare, kildene til synet, en hurtig puls, øyne på et hav som strømmer. Plast filtret i plast, posen flytende og blass, ruinene er også dette, blomster i havet som strømmer.

Øynene er bråstanset i bevegelsen, de tviler, ser. Men de ser det samme, det er ingen magnolia der ute, den er bare der inne, i tunnelsynet, i minnet, fra en hage en gang. Isak sitter på huk og ser posen bevege seg langsomt i strømmen.

Vekselvis ser han ut over havet, vekselvis på gutten som sitter til høyre for seg. Bare havet foran dem. Og Isak ser øyeblikket utvide seg: Ikke bare nå, men hver dag gutten som venter på livstegn. Isak følger med på gutten, men ser også de andre, når de rører seg i øyekroken. Færre og færre tar av sted for å jakte. Havet synes tomt. Nakne rygger uten dekning, ansiktene er pløsne av fukt og salt, og Inger og Isak er enige. De lar gutten bo i teltet, stiller ingen krav, heller ikke til tiden når den ruller inn over landet, som hav, som aldri før. Høyere ruller havet, blå sprøyt står allerede langt inn i dagen. Inger gir gutten gress å tygge når magen kniper som verst; det eneste som ikke smaker fisk. Gutten drikker av bekken, jekslene slipes ned av den fine sanden. Bare havet foran dem. Ryggen snart blottet. Gutten snur seg vekk fra havet og følger bekken med øynene, kanskje tenker han at den renner i medfølelse med tiden, møter havet, og at fortsettelsen må finnes, noe annet enn tomheten i alles øyne…

Han ser tilbake, hver dag venter gutten på det som står under vann.  Havet er som gjort av oljelerret, helt ulikt stoffet i skjortenes føyelige hukommelse, skjortene de også sover i. Et tredje stoff er silke, men det er nattens, uten minne. Gutten ser spørrende opp på de voksne, på Inger og Isak, venter på en bekreftelse, at det er noe han har forstått, ikke instinktivt, men gjennom tanken, hjernens elektriske impuls som snart kan ta form av en spade, snart et hull . Så er det nettopp der i tomheten, det er i de voksnes lukkede øyne at gutten får øye på stjernene, myrulla, fortiden som flyter og strømmer og omgir dem.

Det er bare to uker siden han hørte om multe, som Inger kalte det, og hun prøvde å mane smaken frem for ham. De satt rundt et bål, hele leiren samlet. Jeg er bare et barn, hvisket en gammel kone og lo med standhaftig blikk og lett gulnede tenner.

Den gamle sleper smilet etter seg som en våt hund, som en måke uten vinger, og med fire bein, sier Inger etterpå. Det er lenge siden den siste høna ble fortært. Bare havet foran dem. Hver dag venter gutten.  Bare havet. Bare himmelen. Og fjellene som forvitrer. Rasende fjell.

Hvor er mammaen, pappaen? Isak ser på de konsentrerte rynkene i panna på gutten at han prøver å få grep om noe, han strever, men vet ikke ut eller inn, er for ung, og antagelig ligger de druknet på bunnen, en for lengst lukket slutning, i ferd med å signere et dokument, stenge en mappe, låse en dør, et stivnet øyeblikk, før flodbølgen la seg varsomt om menneskets ruiner. Gutten sitter til høyre for Isak, og Isak må snu seg vekk, orker ikke lenger de famlende barneøynene, ser utover havet…

Isak sitter på huk. Han ser på bølgene, de er dovne. Han kjenner det begynne å bli tungt for beina, skal si noe til gutten.
                – Kan du merke trærne betrakte oss med uro?
                – Har du sett en mangroveskog stilne havet før bølgene treffer land?
                – Ikke det?

/

Takket være støtte fra Den norske Forfatterforening har vi de siste månedene kunnet presentere en liten serie med norske noveller og kort-prosa. Denne uken takker vi for nyskrevet tekst av Lars Haga Raavand, som er aktuell med den forunderlige boken Vannsikt (Aschehoug 2016).

logo-dnf

_________________________________________________________________

KUNNSKAPSFORAKTEN

Arne Johan

Av Arne Johan Vetlesen

Hitler fastslår i Mein Kampf at det politiske massemøtet har ett overordnet mål: tyskeren som ankommer preget av mismot, avmakt og retningsløst sinne, skal forlate møtet med visshet om hvilke krefter som forårsaker problemene som ikke er personlige, men hele nasjonens. Vissheten om hvem fienden er gir klarsignal for innsats og en sak å leve og dø for; motløsheten erstattes av besluttsomhet, ydmykelsen av stolthet på vegne av det truede.

   Veien herfra til forklaringen som tilbys på Trumps valgseier er kort: Trump vant fordi han «representerer et opprør mot elitens grenseløse hykleri», skrev Morten Søndergaard, faglig sekretær i danske 3F, her i avisen 29. november. Med sitt budskap om å gjøre Amerika stort igjen har Trump vunnet sjiktene som opplever seg som globaliseringens tapere. Søndergaard peker på «den intellektuelle eliten i storbyene» som har forsynt seg rikelig av globaliseringens goder mens den har «lukket øynene for stigende arbeidsløshet i distriktene» og fremveksten av prekariatet i byene.

   Venstresidens hang til selvpisking er en gammel paradeøvelse. De eneste som tjener på den er Trumps team, som har lykkes i å skape en allianse mellom deler av en sosioøkonomisk knestående, overveiende hvit arbeiderklasse på den ene siden og USAs aller rikeste og mest konservative næringslivstopper på den andre. En gutteklubb av olje-, kull- og Wall Street-milliardærer hvis rikdom uttrykker nøyaktig den skjevfordeling Trumps kjernevelgere lider under, fremstår som autentiske talspersoner for de vanskeligstiltes sinne. Det er godt gjort.

   Bevaringen av amerikanske arbeidsplasser, mange av dem innen olje og kull, er den overordnede felles interessen hos disse umake partene. På en god andreplass kommer hatet overfor intellektuelle, bedreviterne som ifølge Søndergaards beskrivelse er seg selv nok på storbyens kafeer. Jo mer dette bildet får feste seg, desto større er sjansen for at nevnte allianse består og Trump gjenvelges, gitt fraværet av en kunnskapsbasert politisk opposisjon.

   Det som glemmes er at intellektuelle har ledet an i kritikken mot globaliseringens skyggesider i hele perioden etter den skjøt fart på 1990-tallet: Naomi Kleins No Logo utkom samtidig med opptøyene i Seattle i 1999; sosiologene Pierre Bourdieu og Zygmunt Bauman advarte mot nyliberalisme og New Public Management før de ble iverksatt, vel vitende om at når konsekvensene foreligger er det for sent å rette opp skadene, ettersom nyliberalismens overlevelsesgaranti er avpolitisering og individualisering – også jeg kan bli en vinner, bare jeg forbedrer meg – av alle strukturelle problemer. Studentene som assosieres med caffe latte er selv en del av prekariatet – midlertidighetshelvetet – Bourdieu og Bauman så komme, og nettopp ikke i en klassebasert motsetning til det. Når samfunnsvitere og humanister sies opp i dagens Danmark og England, er det ikke bare enda et tilskudd til de arbeidsløses rekker – det er også en villet politikk for å kvitte seg med kunnskapsbasert systemkritikk og motstanden den inspirerer til. Alliansen som må forhindres er nettopp mellom intellektuelle, studenter, fagbevegelsen og miljøbevegelsen – den Sanders nådde så langt med.

   At de mest skarpskodde kritikerne av den skjevutviklingen Trump er det foreløpige endepunktet for, enten glemmes eller hånes, er det fremfor alt fortroppene for større ulikheter og en skakkjørt klode som tjener på. Det er symptomatisk at landets Trumpfan nummer en, Carl I. Hagen, nå gjør rikspolitisk comeback. Med knockdown-argumentet at det ikke finnes menneskeskapte klimaendringer fordi det ikke fantes dieselbiler i en tidligere varmeperiode, parkerer en selvsikker Hagen klimaforskningen og viser hvor effektivt kunnskapsløshet er forvandlet fra mangel til dyd.

   En elitekritikk som harsellerer med «those in the know» og hjelper «those in the have» til nær eneveldig makt, legger veien åpen for en samfunnsutvikling som ikke vil gi de akterutseilte sjikt noe av det de håper på ved å stemme langt til høyre – de vil belønnes med større forskjeller, ikke mindre, med mer aggressiv kapitalisme hjemme og ute samt svekket sikkerhetsnett, med kortsiktig, dårlig betalt sysselsetting innen fossile industrier, et økologisk helvete for barn og barnebarn. Kjerneproblemet – et økonomisk system hvis videreføring avhenger av utarming av kloden, av å legge øde i stedet for å beskytte alt liv som er økonomiens forutsetning – vil ikke bli løst, bare forsterket.

//

_________________________________________________________________

PETER HALLDORF: JORDEN ROPER

Portrett av Peter Halldorf med svarte klær og langt hvitt skjegg.

GUD HAR SATT OSS I EN RELASJON TIL JORDEN. MEN NÅR VI FORSØMMER ANSVARET VÅRT, ROPER HAN TIL OSS FRA NATUREN.

I Bibelen oppstår disharmonien mellom mennesket (hebraisk: adam) og jorden (hebraisk: adama) allerede i syndefallet: «Fordi du hørte på kvinnen og spiste av treet som jeg forbød deg å spise av, er jorden forbannet for din skyld. (…) Den skal la torn og tistel spire fram for deg.»[1]

Menneskets fremmedgjøring fra Gud får fatale konsekvenser for miljøet, et tema som gang på gang går igjen hos profeten Jeremia. «Ingen annen profet gir så kraftfullt uttrykk for hvor sterkt knyttet Gud er til jorden og selve marken», skriver Ellen F. Davis.

«Likegyldigheten til jorden – marken og miljøet – har alltid gått hånd i hånd med den åndelige glemsomheten.»

OG INGEN BRYR SEG

Inneklemt i det tolvte kapittelet i Jeremias bok, finner vi en passasje der Gud utøser sin sorg over den herjede marken:

Mange gjetere har herjet min vinmark
og trampet ned min odelsjord.
De har gjort min herlige odel
til en øde ørken,
gjort den til en ødemark.
Ødemarken sørger foran meg,
hele landet er lagt øde,
og ingen bryr seg om det.[2]

Og ingen bryr seg om det. Likegyldigheten til jorden – marken og miljøet – har alltid gått hånd i hånd med den åndelige glemsomheten. Begge smerter Herren like mye. Legg merke til hvordan jorden besjeles: den «sørger foran meg». På grunn av menneskenes hardhjertethet «sørger jorden og beitene i utmarken visner», sier Jeremia senere.[3]

«Jorden forenes med Gud i sin lidelse og sin klage»

JORDEN SØRGER

Hos profetene er den sørgende jorden ofte et bilde på tørke. Den samme metaforbruken går også igjen hos Paulus i de uttrykksfulle ordene om det skapte som «stønner som i fødselsrier».[4] Jorden forenes med Gud i sin lidelse og sin klage, det plagede miljøet roper til himmelen som et tegn på at mennesket har vendt seg bort fra Gud. Profeten Hosea henspiller på denne dialogen mellom himmelen og jorden: «Den dagen vil jeg svare, sier Herren, jeg vil svare himmelen, og den skal svare jorden. Jorden skal svare kornet, den nye vinen og den fine oljen».[5]

«Når Israel ikke vil lytte til Guds menneskelige budbringere, profetene, velger Gud å tale gjennom sin kosmiske representant: Hele kosmos brøler»

GUDS MEGAFON

Når mennesket forsømmer sitt ansvar, reagerer jorden heftig. Selve «naturen fungerer som Guds ‘megafon’ for å vekke en tunghørt verden,» som teologen Hilary Marlow uttrykker det. I stedet for å forkynne Guds herlighet, som i Salme 19, forkynner naturen da Guds vrede, og trekkes slik inn i den pågående dialogen mellom Gud og hans folk. Når Israel ikke vil lytte til Guds menneskelige budbringere, profetene, velger Gud å tale gjennom sin kosmiske representant: Hele kosmos brøler.

Når vestlige kristne snakker om skaperverket, er det ofte i forbindelse med spørsmål evolusjon og kreasjonisme. De bibelske forfatterne er imidlertid svært sparsommelige når de skriver om livets opprinnelse. Ett eneste innlysende svar gis: «hos deg er livets kilde».[6] Noe mer trengs ikke. Langt viktigere er spørsmålet om hvordan skaperverket – jorden, menneskene, dyrene, ja, alt som lever – forholder seg til Gud og til hverandre. Dette temaet vender den bibelske tradisjonen konstant tilbake til, fra Første Mosebok og gjennom hele Toraen, til profetene og Det nye testamentet like til Johannes’ åpenbaring.

«Gjennom kroppene våre står vi i relasjon til jorden»

ØKOLOGISK SYND

Gud som har skapt alt, skiller ikke mellom ånd og materie. Guds pakt med Israel er ikke en pakt mellom to parter – Gud og mennesket eller Gud og Israel – men kan snarere ses som en trepartspakt: den tredje parten er landet, forstått som naturen i sin helhet. Når Herren sier at han skal huske sin pakt med Abraham, glemmer han ikke å legge til: «Jeg vil huske landet.» [7] Gjennom kroppene våre står vi i relasjon til jorden – vi må spise, drikke og puste for å kunne leve – og må derfor leve i harmoni med naturen så den blir et «godt sted» for alt levende. Når vi ignorerer eller mishandler miljøet, synder vi mot Gud – en «økologisk synd» – med den følge at naturen sørger og tar del i Guds vrede.

Den økologiske synden bunner i en individualisme som gjør kampen om personlig lykke og tilfredsstillelse til tilværelsens mål. Denne synden har unektelig en sosial dimensjon: ansvarsløs utnyttelse av naturen rammer de svake og fattige aller hardest. Som den ortodokse teologen Johannes Zizioulas uttrykker det: «Den økologiske krisen går hånd i hånd med økende sosial urettferdighet. Vi kan ikke klare å hanskes med det ene uten samtidig å ta tak i det andre.»

«Gjennom evangeliet gjenvinner mennesket forståelsen av hvem hun er og finner sin rette identitet.»

GUDS MEDSKAPERE

I den tidlige kristenheten ble kirken etter hvert beskrevet som det nye Eden. Gjennom evangeliet gjenvinner mennesket forståelsen av hvem hun er og finner sin rette identitet. Jesu ord om Guds rike maner fram visjonen der jorden igjen blir et godt sted å leve. Dette gode stedet legemliggjøres i Kristus og, etter pinsen, av kirken som er hans fysiske kropp på jorden. Hennes kall er ikke å trekke seg tilbake på et fjell, eller ut i ørkenen, for å vente på verdens undergang. Kirkens oppdrag er med sitt liv å vitne om Guds rike, et fornyet skaperverk som venter på Kristi ankomst.

Visjonen er overveldende, det første årtusenets kirkefedre proklamerte oppdraget igjen og igjen med profetisk glød: Kirken er «den nye menneskeheten», kalt til å være Guds medskapere på den «nye jorden».

[1] 1. Mosebok 3,17–18.

[2] Jeremia 12,10–11.

[3] Jeremia 23,10.

[4] Paulus’ brev til romerne 8,19, 22.

[5] Hosea 2,21–22.

[6] Salmenes bok 36,10.

[7] 3. Mosebok 26,42.

/

PETER HALLDORF er en svensk forfatter og leder av den økumeniske kommuniteten Nya Slottet Bjärka-Säby sør for Linköping. Teksten er et utdrag fra hans kommende bok «Profeten, en studie av Jeremia i hans samtid og vår tid». Artikkelen er oversatt av Hans Ivar Stordal. Vi takker forfatter og oversetter!


________________________________________________________________

IDA JASMINE HØYER: DU ER EN LOMME I SKOGEN

idahegazihoyer

Foto: Paal Audestad

Du er en lomme i skogen. Oppsiktsvekkende lite vekker tvil ved dette. Du er en utarmet, ørfin hinne som en kvist kan stikke hull på – et nesten hudløst mellomrom. Du er sulten, har lyst på noe godt. Om morgenen, over en neve bær i hånda, kan du knapt merke det, men ganske snart vil du hige etter tyngre næring. Appetitten din er uten fakter. Uten at du vet det prøver du å spise adekvat, men appetitten din er fri og gjennom dagen renner spyttet uhemmet. Starter med et bær, ender i et svart og stålhardt protein. Snart er du heller ikke nedbrytbar. 

Skogen er en lomme i deg. Noen ganger våkner du med dugg på øyelokka. Av og til synes du puta lukter kvae. Må åpne alle vinduer for ikke å forglemme deg, slippe dagen inn. Alltid dette valget mellom støy og stillstand, dette landet mellom skog og by. Du kan ikke hjelpe for at du bor ved en motorvei, at støyen ikke lar seg overhøre. Kan ikke hjelpe for at du drømmer om en kjærlighet som kan være like vill som den er snill, enda du vet at den kjærligheten ikke finnes. Du er hypp på å få unger. Altså, til tross for støyen og den labre utsikten. Du har dugg på øyelokka og du er hypp på å formere deg. Antagelig er du i stand til å elske den du våkner ved siden av. 

I lommen skogen har i deg, renner en bekk som du kan demme opp til et basseng. Det er varmt, du lengter stadig etter å dykke ned i noe kjøligere, la deg slipes av hvor mye du kan tåle, hvor lenge du kan tåle det – alt som renner, alt som glipper – mens du ligger på rygg i bassenget ditt – i renest mulig vann, selvfølgelig – mens du titter opp på himmelen, som for øvrig er dekket av det samme skylaget som i går. Du har lyst på kyllingvinger, kjenner du. Tenker at du kunne fanget en fugl. Idéen, fange en fugl. Smelle en stein i huet på en tiur eller en trost, ta grep om halsen på den, legge den til marken, dra ut vingene og tråkke på dem med en naken fot før du skjærer over strupen og lar den blø ut. Over et bål, her inne i det grønne, kunne det blitt en trivelig middag. Hadde du hatt satellittelefon, ville det ikke vært grenser for hvem du kunne invitert. Men om det er sant at du ligger på rygg i bassenget, har du jo ikke fanget noen fugl. Og om det er sant at du er i skogen, finnes det ingen ferdiggrilla kyllingvinger her. 

Du er det mest ambivalente vesenet i solsystemets historie. Du har alltid vært dominert av skruppelløse mennesker. Innen du dør, vil du sannsynligvis ha rukket å bli hevngjerrig, kanskje uten at du engang merker det selv. Innen du dør, vil takknemligheten ha tatt overhånd. Alt du har fått puttet i deg, revet opp og svelget, vil ha karvet inn en takk i bortimot hvert eneste organ. For du er en lunge i skogen og skogen er en lunge i deg. Alt det grønne. Alt det svarte, stålharde. Om nettene, når du ikke kan merke at du puster, så puster du allikevel. Og hver morgen våkner du, og hver dag, etter det som begynte med en liten skje med syltetøy, stiller sulten seg. Snart går du inn i butikken. Snart kan du ikke hamle opp med hva butikken gjør med deg. Du kjøper kyllingvinger i en tettpakket pose med nøye stilisert design. Du vet hva de sier om den slags kjøttindustri, men hva skal du gjøre – du har ikke fanget noen fugl, og du har lyst på noe godt til middag. Aller helst skulle du ha gått langs en strand, slått deg ned i en lagune, trodd på at havet var like rent som det så ut til. Men sånn er ikke livet. Du har en jobb. Sjefen sier du er nyttefull. Du tjener penger på ærlig vis. Hva skulle jobben være godt for, om ikke pengene ble brukt? Hva skulle tiden ellers brukes til, om det ikke var for jobben? Nei, du har ikke bedt om dette.

  

II 

Finnes det groper dype nok, store nok mottak? Finnes det fungerende lukkemekanismer for sånne som deg? Du er et hull i havet. Vanligvis tenker du at du er en dråpe, men du er ikke det – du er et hull. Det eneste du egentlig kan kjenne – det eneste du faktisk klarer å fornemme på en oppriktig ujålete måte – er følelsen av sult. Ikke sult, sånn på ordentlig, men det vedvarende i sulten, det som gjør at du higer – det som gjør at du aldri helt vil klare å slippe taket i det du eier – det som gjør at ideen om at du eier noe som helst, har kunnet befeste seg – det som gjør at hullet aldri fylles. 

Naturligvis er du banal. Du forsøker å erkjenne hvor banal du er på en sofistikert måte. Du liker å tro at du tror på det gode. Du liker selvsagt også å kritisere regimet, særlig når du er full, da pleier du ofte å slenge om deg med undergangsspådommer, men stort sett lever du opp til å være en positiv type, den beste i hvem som helst av oss. Du har en partner. En ung eller gammel, sympatisk eller usympatisk kvinne eller mann. Hva skulle ellers være vitsen med å ha en partner, om ikke det var for at man trodde på det gode? Mest sannsynlig har du hatt flere partnere. Etter å ha ligget inntil hverandre en stund, blir det nesten alltid klamt, og dere må rulle over til hver deres ende av senga for å kunne sove. Det lar seg vanskelig innse hvor fundamentalt ensom du er. Utallige folk, ikke bare din partner, står i veien for at du skal kunne leve opp til ensomheten din.

 

III 

Du bor i et hus. Det ligger i husets betegnelse at dørene lukkes. Støyen går du ikke fri for – selv på natta drives det kolonner gjennom byen på den svære veien du bor ovenfor – selv på natta finnes det ingen fred – men du bor i et hus, kan lukke deg inne, i det minste. Du trekker for gardinene og setter på en form for sval musikk. Det er så varmt. Du er så sulten. Mens du varmer maten i mikroen, kjenner du nesten ingenting. Kyllingvingene smaker som de skal. Enda uforholdsmessig mange av vingebeina er brukket, glipper kjøttet lett fra beina. Du har alltid likt å spise sånt småtteri med hendene, lar deg ikke affektere av hvor fettete du blir. Du er hjemme, kan gjøre som du vil. 

I huset hjemmet har i deg, finnes en egenrådig trygghet. Nå, når du er mett, kjenner du det. Det ligger virkelig i husets betegnelse at dørene lukkes. Selv for de ventende, lengtende. Innen din partner kommer hjem, vil du ikke ha rukket å bli dårlig. Du er en søyle i hjemmet, skal ikke bli syk. Du bor i et hus, i skogen som kranser rundt huset, i skogen huset har i deg. Jeg har tenkt på dette med barn, vil du si.

/

Takket være støtte fra Den norske Forfatterforening kan vi i månedene framover presentere en mini-serie med norske noveller og kort-prosa. Denne uken takker vi for nyskrevet tekst av Ida Jasmine Høyer, som i år er aktuell med den kritikerroste novellesamlingen Historier om trøst (Tiden).

_________________________________________________________________

SOFIE DUE: VI ER ALT FOR MANGE

SOPHIE DUE

Jeg ligger vågen i sengen, jeg er ikke vant til stilheden på landet. Walter sover uroligt, jeg hiver dynen over mit hoved og mærker, hvordan jeg langsomt mangler ilt under den tunge dyne. Jeg fjerner den igen. Jeg sætter mig ind i stuen og har trukket Walters islandske sweater over mit hoved, mit hår bliver statisk. Jeg snuser til den, den lugter af tobak, den føles tryg. Stuen er et lille rum, der er en sofa og et rundt sofabord. Sofaen knirker, da jeg sætter mig, og jeg hører Walter mumle inde i soveværelset. Uret på væggen tikker. Jeg rækker ud efter en bog og bladrer lidt i den. Jeg tænder for fjernsynet. Der er ikke noget godt klokken tre om natten. Jeg tager Politiken til mig og åbner på en tilfældig side. Det er en artikel om, at vi er for mange mennesker i verden. Jeg lægger en hånd på min mave, jeg mærker ulden under mine fingre. Jeg sidder og kigger på ordene foran mig, jeg er helt alene her, men vi er alt for mange mennesker. Jeg lægger avisen fra mig og går ind på soveværelset igen. Jeg kigger på Walter og lægger mig ind til ham.

     Ved morgenmaden er der stille, der dufter af kaffe. Walter rører i sin kop med en ske, mens han kigger fraværende ud af vinduet. Jeg kan ikke lade være med at kigge på skeen, der bevæger sig i cirkler. Walter fortæller, han har sovet dårligt, jeg siger, jeg har heller ikke sovet godt. Han har taget avisen frem, jeg spørger ham, om han har læst artiklen om, at vi er alt for mange mennesker. Han ryster på hovedet. Vi er alt for mange, siger jeg. Vi bør slet ikke få børn længere, siger jeg. Han kigger undrende på mig. Jeg siger det i en ligegyldig tone. Han tager en slurk af sin kaffe, han spørger, om jeg er okay. Jeg siger ja, jeg går en tur, tror jeg, ud i haven. Han spørger, om han skal gå med. Drik bare din kaffe, siger jeg.

   Det siger dunk for snuden af min støvle, en kastanje triller et lille stykke. Jeg tager et skridt mere og samler den op, den er fugtig, græsset er stadig vådt fra regnskyllet tidligere. Jeg gnubber den i jakken, så den bliver tør. Jeg lægger den i lommen og nulrer den med fingrene, mens jeg går videre. Jeg sætter mig på en bænk og kigger lidt, kastanjen bliver helt varm i min hånd. Den har en glat overflade med enkelte buler, det er en baby. Kulden når mig ikke, jeg sidder bare og kigger. Der er helt i stille haven, jeg tænker på, hvordan det må føles at være det sidste menneske på jorden. Jeg tænker på, om jeg ville føle mig ensom. Jeg ville måske være glad for at have hele verden for mig selv. Nu kommer Walter med sin sweater, jeg havde aldrig forestillet mig at have en kæreste, der hedder Walter. Han sætter sig ved siden af mig og tager min hånd op af lommen. Jeg holder fast i kastanjen, og han kigger overrasket, da den falder ud af hånden på mig. Jeg føler mig trist ved adskillelsen. Forstyrrer jeg, siger han, og jeg ryster på hovedet. Jeg læner mig ind mod ulden, jeg føler ikke, vi er sammen, selvom vi sidder tæt. Jeg får lyst til at kradse mig op og ned ad ulden, så det ville give mig røde mærker, bagefter ville jeg klø det. Han kysser mig i håret, og jeg kigger på kastanjen ved min fod. Det er et dejligt sted, siger han, og jeg siger ja, det minder mig om dengang hos mine bedsteforældre, vi samlede kastanjer og lavede kastanjedyr. Han siger, det er en dejlig have til børn, måske skal vi en dag lave kastanjedyr. Jeg spørger, hvornår han vil lave kastanjedyr, han siger, du er fjollet, jeg tænker på, når vi en dag får børn.

   Jeg rejser mig og går hen til en stor bunke blade, som Walter har samlet i går, da han var ude at rive i haven. Jeg bliver overvældet og lægger mig i den kæmpe bunke blade, der lugter af jord og fugt og en anelse råd. Jeg bliver pakket ind og føler mig beskyttet. Walter følger med, han står og kigger på mig oppefra, jeg håber verden ender før jeg gør det, siger jeg, han siger ikke noget, han kigger op mod himlen. Jeg lukker mine øjne, jeg føler mig tæt på noget lige nu. Kom nu op, siger han, han rækker en hånd ud, og jeg tager imod. Vi står foran hinanden, og han ser mig i øjnene og siger, jeg tror, du er min verdens ende. Jeg tager ham i hånden og smiler til ham, jeg siger, vi kan ikke få børn, vi er alt for mange mennesker i verden. Han leder efter noget i mit ansigt, jeg kigger ham i øjnene, de går fra brune til sorte, jeg kysser ham på munden. Han træder væk og vender sig om, det er jo ikke det, det handler om, siger han. Jeg siger, jamen, har du overhovedet læst artiklen. Han siger, jeg går en tur, og han går væk fra mig.

   Jeg sidder indenfor, da han kommer tilbage. Han sætter sig ned ved siden af mig på sofaen. Jeg kravler op på skødet af ham, jeg hviler min pande mod hans. Sådan sidder vi lidt, jeg mærker hans ånde mod mit ansigt, den lugter af cigaretter. Jeg kan lide tanken om, at jeg indånder det, han udånder. Ville du græde, hvis jeg døde, spørger han mig roligt og lavt. Jeg retter mig op og kigger på ham, jeg tænker lidt. Jeg græder ikke så tit.

/

Mit navn er Sofie, og jeg er 22 år gammel. Jeg er opvokset i Odense, men bor nu i København. I efteråret 2015 var jeg elev på Vallekilde Højskoles forfatterlinje, hvor min lyst til at skrive for alvor startede, og hvor jeg fik modet til at gå efter forfatterdrømmen. I august 2016 startede jeg på Talentskolen som elev på den 2-årige forfatterlinje. Her bruger jeg min tid på at skrive tekster og udvikle mig som forfatter. / Klimaaksjonen takker så meget for din novelle!

_________________________________________________________________

TAKK FOR OSS

forfatterfoto-hilde

Av Hilde Lindset / Foto: Kaja Bruskeland

 

  1. mai 1971

Kjære Hytta,

Astrid og jeg ankom fredag ettermiddag i strålende sol. Undertegnede var spent på om hun ville overleve helgen med utedo, men hun har vært tapper! Mildt og fint vær. Vi har hatt besøk av kjernebiter og grankorsnebb. Astrid imponerte med sine hittil hemmeligholdte ro-ferdigheter. Fangst: Tre ørreter og fire tryter. Vi har lest pensum om trobrianderne. Forspist oss på peanøtter og kokesjokolade. Nå er sekken pakket igjen. Til uken venter eksamen. Vi takker for denne gang.

Bengt

PS: Den alltid morsomme Bengt overdriver som vanlig: At jeg skulle ha problemer med utedo?? Det stemmer overhodet ikke! Hytta var derimot like deilig som han hadde beskrevet den. Det er så stille og fredelig her. Fant roen umiddelbart og har ikke savnet noen verdens ting. Håper på tur tilbake så snart som mulig. A. V.

 

 

  1. september 1971

Dro ens ærend for å plukke sopp fra den ene dagen til den andre. Kan ikke klage over funnet, og drar lykkelige hjem med mengder av kantarell, steinsopp og piggsopp i bagasjen. Nam, nam!

Bengt

 

 

  1. juli 1972

Kjære hytta,

Late, solrike dager. Føltes godt etter den mer vekslende forsommeren. Astrid synes jeg er en pyse som bruker for lang tid på å komme uti. Om kveldene har vi sittet ute og hørt på storlommen som holder på nede i sivet. Den har ikke vist seg, men den skingrende, klynkende sangen er ikke til å ta feil av. Både nifst og vakkert!

Ellers har vi fulgt med på beveren. Noe som resulterte i et lite kunstverk fra Astrids hånd, som nå henger ved inngangsdøren. (Eller er det meg hun har tegnet?) Nå vender vi nesene mot byen igjen for sommerjobb. Jeg som gartner for kommunen, Astrid på sykehjem. Takk for nå.

Bengt.

  1. Nesten alt Bengt sier er riktig. Dog har jeg aldri sagt at jeg synes han er en pyse. Litt overfølsom, min kjære Bengt. At han synes min tegning av beveren ligner ham, er også en gåte… Takk for oss, kjære hytta. Vil ikke dra! A.V.

 

 

  1. desember 1979

Kjære hytta,

Vi kom lille julaften for å feire vår første jul her. Det var som å trå rett inn i et julekortmotiv. Magisk med all snøen!

Julenek ble hengt ut. Snøspurven kom forbi. Ikke så ofte man ser den! Julaftenformiddag fikk vi bakset oss opp i lia og hentet en liten gran. Julepynt hadde vi glemt, så nå har vi en samling nylagde dorull-nisser. Om kvelden spiste vi Astrids utmerkede medisterkaker til hjemmebrygget øl, og jeg stod for riskremen. Ingen av oss hadde klart å holde oss til avtalen som var en gave til hver. (Fine Astrid-min: Tusen takk for ullsokkene, marsipaneggene, Schubert og Camus.) Nå venter nyttårsfeiring i Else og Olavs nye leilighet i Oslo. Takk for oss.

Bengt

 

 

  1. august 1982

Masse blåbær og tyttebær i år. Fikk med oss en god del kantareller også. Skogens gull! Takk for oss.

Bengt

 

 

1.april 1984

Kjære hytta,

Skiturer hver dag og silkeføre! Astrid er endelig over morgenkvalmen. Vi har drukket kakao og toddy i solveggen, spilt utallige runder yatzi og kinasjakk (jeg får høre at jeg ikke tåler å tape, men Astrid: Sikker på at du tåler å vinne?) Navn har blitt diskutert. Det vil ingen ende ta. Fra mine elleville forslag: Petter, Frank, Rasmus, til Astrids mer forutsigbare, sentimentale: Pelle-kom-hjem evt. Pell-deg-hjem, Mammas-gutt, Ungen, Unge1 evt. Eventuelt bare A, B eller C i god kommunistisk ånd.

Noterer meg bak øret til neste gang: Ta med plankebit + ny sag til trappetrinn.

Takk for en fin påske.

Bengt

  1. Svar på Bengts spørsmål: JA. Hun tåler utmerket å vinne. A.V.

 

 

  1. oktober 1984

Kjære hytta,

Høsten møtte oss i sine vakreste farger. Hele skogen i full glød. Erik kom til verden andre september og er med for første gang. Han er en rolig gutt som sover hele natten. Tror skogsluften gjør ham godt. Han har fått fine roser i kinnene etter trilleturene.

Nytt trappetrinn på plass.

Vi har snakket med ravnene. De er virkelig sosiale fugler. De har respondert ivrig på våre forsøksvise etterapninger.

Klare dager, i dag kom regnet, og vi takker for nå og gleder oss til neste tur, satser på våren.

Hilsen

Erik, Astrid og Bengt

(ikke bare i eventyrene at det magiske tallet er 3!)

 

 

  1. mai 1985

Dro opp syttende mai for å slippe styret. Har vært gaupe i området. Vi hadde håpet å se den, men den gang ei.

Store ting er ellers på gang: Erik har fått sin første tann.

Bengt

 

 

  1. juni 1990

Kjære hytta,

En spesiell opplevelse møtte oss denne gangen. Lørdag formiddag oppdaget vi noe som mistenkelig nok så ut som en ny odde rett på utsiden av stupefjellet. Da vi rodde bort for å se, fikk vi oss en overraskelse: Odden hadde pels! Det viste seg å være en død elg. Vi tok kontakt med bonden på Haugerud, og elgen ble tauet inn og heist opp. De fant ut at den hadde blitt skadeskutt. Den ramme lukten og synet av det store døde dyret hengende der i luften, slo oss litt ut. Sterkt for Erik spesielt. Vi har snakket mye om episoden.

Erik så nøttekråke, vi fant den etterpå i fugleboken.

Takk for oss!

Bengt

 

 

  1. juli, 1993

Kjære hytta,

Den planlagte St. Hansfeiringen på hytta måtte utgå i år, da Erik fikk vannkopper.

Denne gangen har hatt vi hatt med Eriks venninne Susanne. Jeg har aldri sett på maken til utholdenhet hva gjelder bading. De to har vært mer under vann enn over.

Fire rådyr la kveldsturen forbi verandaen lørdag kveld.

Har sett trekryper. De er ganske artige fugler. Ungene var imponert over hvor raskt de fyker opp og ned langs stammen.

Nå bærer det hjem for å ompakke kofferten, så til Skåne for å besøke Astrids venninne Lisbeth med familie. Vi takker for oss.

Hilsen fiskene Erik og Susanne, og landkrabbene Astrid og Bengt

 

 

  1. august 1994

Varm sensommer. Denne gang i embets medfør. Har fått beiset hytta og fikset takrennen. En nytelse å avslutte arbeidsdagene med kveldsbad i det blikkstille tjernet. Storlommen er tilbake.

Bengt

 

 

  1. januar 2000

Vi dro opp for å feire nyttår. Såpeglatte veier. Astrid var uheldig å gli på verandaen og slå hoften skikkelig, men insisterer på at hun ikke trenger lege. Vi har lest mye, og hatt en fredelig inngang til det nye årtusenet.

Bengt

 

 

  1. Oktober 2011

Kjære hytta,

Ser at det er lenge siden jeg har skrevet. Etter at Astrid fikk leddgikt har vi måttet legge de siste ferieturene sydover. Nå som vi begge er pensjonister, blir det endelig tid til å være her mer igjen.

Har til min store glede sett grønnspett og nøtteskrike! De ser man ikke ofte lenger.

Lørdag oppe på kollen var jeg nesten sikker på at det var kongeørn jeg så, og ble for å si det mildt ganske oppglødd. De siktet seg inn mot noe som viste seg å være kadaveret av en hare. Men da jeg kom nærmere oppdaget jeg at det ikke var kongeørn, men gribber! Har aldri sett gribber i Norge før. De gjøv løs på dyret. Jeg har fortsatt lyst til å innbille meg at det var kongeørn.

Straks drar vi sydover, til Kreta. Astrid har fått et opphold på et kursted med fysioterapi og full oppfølging, og jeg får være med. Det skal bli fint.

Vi takker for oss og ser frem til å komme tilbake til våren.

Bengt

 

 

  1. Mars 2014

Kjære hytta,

Første morgenen her våknet vi til et voldsomt regnvær. Hele helgen har i grunn handlet om dette regnet. Store deler av bakken har rast ut. Jeg kommer til å dra tilbake og fylle på med ny grus når regnet har gitt seg. Jeg hadde håpet å få meg en skitur, men det ble ikke denne gangen, nå er all snøen borte. Vi har hygget oss med inneaktiviteter i stedet. Drukket god vin som verdens beste kone hadde plukket ut. Astrid har diktet sang til Rolf og Ida som har 40 års bryllupsdag neste helg. Så oppsummeringen blir: Det regner og veien blir borte, og livet er godt.

Takk for nå hytta.

Bengt.

  1. Verdens beste kone kan føye til at mannen ble vennligere innstilt til vinkursene hun har tatt denne vinteren da han selv fikk smake vinen. Takk for gode dager, hytta. A.V.

 

 

  1. Juni 2020

Kjære hytta,

Denne gangen har Astrid holdt fortet mens jeg har tatt noen gode vandreturer. Må bruke bena så lenge de holder. Det er omtrent bare skjærer å se for tiden. De har skitet ned hele verandaen, bord og stolputer. Ellers har vi hatt invasjon av mus i vinter. Vi skjønner ikke hvor de kommer inn. Erik har sagt at han og Tina skal finne ut av det og få tettet når de tar turen senere i sommer. I morges så jeg en svær rotte bak utedoen.

Takk for en fin helg, tross sinte skjærer og uønskede firbente gjester.

Bengt.

 

 

  1. Oktober 2021

Det har vært i varmeste laget. Jeg var så dum at jeg la ut på vandring uten å smøre meg, ble skikkelig solbrent og ble liggende med feber.

Astrid har pleiet meg godt.

Bengt

 

 

  1. desember 2027

Kjære hytta,

Denne turen startet høyst besynderlig. Etter at vi hadde båret inn sakene, hørte vi noe romstere på loftet. På krafsingen og kravlingen antok vi at det var mus eller rotter. Men synet som møtte meg hadde jeg aldri i min villeste fantasi forestilt meg – for tro det eller ei: Det var ikke gnagere, men svaler! Der oppe, innerst bak noen planker og esker var det et svalerede. Med nye egg! Et fuglerede har sjelden bekymret meg, men vi skriver desember. Termometeret viser atten grader.

Julaften ble stille og rolig. Vi dekket bord ute på verandaen. Bare oss to i år. Erik og Tina feirer jul med Tinas foreldre. Vi inviterte alle hit, men de synes det ble litt masete. Det er jo heller ikke så mye plass her. Astrid og jeg har klart oss uten de store kranglene, selv om hun synes at jeg er en evig håpløs rotekopp, distre og glemsk og for mye i mitt.

Takk for nå, kjære hytta. Sees snart igjen.

Bengt.

  1. Når man ikke finner igjen møblene fordi de er dekket av gamle aviser, kvalifiserer det til rotekopp. Basta. A.V

 

 

  1. mars 2028

I morges så jeg en kjøttmeis! De er blitt sjeldnere de siste årene.

Denne våren har jeg tenkt å gå i gang å bygge en ny kjøkkenbenk.

Takk for oss og på snarlig gjensyn.

Bengt

 

 

  1. mai 2030

Kjære hytta,

Så var det bare meg.

Jeg dro opp torsdag kveld for å sortere Bengts klær. Jeg har funnet både et par jakker og noen bukser og regntøy i god kvalitet som han hadde liggende her oppe. Planen er å lage en pakke til Røde Kors. Erik, Tina og Ada kjørte meg. Vi ankom etter mørkets frembrudd. De ble til kveldsmat før de måtte dra ned igjen. Lille Ada har akkurat lært å gå, og hun stabbet rundt for å utforske. I utforskingstrangen minner hun om sin bestefar. I motsetning til oss andre er hun henrykt over rottene som nå begynner å erstatte musene her ute.

Har funnet fuglebøkene til Bengt som jeg tviler på at noen er interessert i.

Fant også noen gamle fugletegninger han tegnet med Erik da han var barn. Erik kommer og henter meg i kveld, skal vise dem til ham da.

Tar meg en tur igjen litt utpå sommeren. Bengt hadde nok ønsket det.

Takk for meg.

Astrid

 

 

  1. august 2030

Kjære hytta,

Tina og jeg dro opp rett etter begravelsen for å senke skuldrene. Det har vært mye å ordne. Begravelsen ble verdig og samtidig uformell. Vi droppet kaker, og hadde vin slik mamma ville ha ønsket det selv. Det er litt rystende å bla tilbake og se at hun trodde at hun skulle komme hit i sommer. Hun hadde en vilje av stål. Men de siste årene har hun vært skrøpelig. Vi tenker å pusse opp her, og så må vi vurdere om vi skal beholde det eller selge. Jeg vil gjerne at Ada også skal få mulighet til å vokse opp med dette stedet. Tina mener at jeg er litt sentimental. Får se om sentimentaliteten blir utslagsgivende for valget…

Nå skal vi hente Ada som har vært hos Tinas foreldre. For første gang bleiefri. Spent på hvordan det har gått. Takk for denne gang.

Erik

 

 

4-JANUAR-2036

SJÆRE HYTTA-JEI-HAR-BADA-VANE-HVAR-VELDI-VARNT-Å-DEJLI-MAMMA-PAPPA-JEI-VAR-HER-Å-SPISTE-PØLSER-Å-NOEN-ANDRE-FÅLK-HER-ÅSSÅ-TAK-FÅR-VÅRS-HILSEN-ADA-MAMMA-PAPPA-ADA-Å-SOLA-BRENTE-GRASSET-HILSEN-ADA

 

/

Takket være støtte fra Den norske Forfatterforening kan vi i månedene framover presentere en mini-serie med norske noveller og kort-prosa. Hilde Lindset (f.1978) innleder serien. Lindset har hittil utgitt tre novellesamlinger. «Til døden» utkom i år. 

logo-dnf

_______________________________________________________________________

Marianne Heier: Diver´s Monologue

marianne-collage-800x550

I’ve never been afraid of water. I’ve felt like I’m a dolphin.

Down to 25 metres at the most: beautiful colours, stunning rock formations, shellfish, seaweed, fish … 40 metres down: bits of the same thing here and there. 100 metres: a greyish light and hardly anything growing on the seabed. So nothing reflects the light down there.

I’ve been down to 300 metres: total darkness.

Total.

Total darkness has been an advantage only on two or three of the jobs I’ve done. I am glad I didn’t see what happened.

When you left the diving bell and moved off, there was a light on the bell itself, and you might have a torch on your arm. It was four degrees in the water, and it’s an ice-cold shock when it hits you. Any dive can get very, very cold. You feel it deep in your bones.

In the Viking Field there’s quite a strong current. Sometimes I’ve come out of the bell and hardly noticed it until I let go. Then suddenly you’re shooting away.

I saw fantastic phosphorescence! The odd fish, the odd shrimp, occasionally a fish you’d never seen before, and lots of plankton. But generally the diver doesn’t come across much life. It can be very lonely.

The moment you start working, you churn up dust. And dust in water is like dense fog.

Sound travels well, but it seems packed in wool. It’s just a bit muffled. Things sound like you’re inside a vault. Because water can’t be compressed, and sound waves in water are pressure waves.

You can talk underwater. The gas we used, helium/oxygen, makes the voice vibrate 7 times faster than usual, so we had so-called Donald Duck voices.

You can’t breathe water. I’m very lucky I was never given neon. But a helium mixture – I dived a lot with that. And I’ve dived a bit with nitrox, but that’s more like air. Air is denser, heavier to breathe than a helium/oxygen mix.

Gas failure.

When you pass out for lack of gas, you know it in every last fibre of your body that what you need is air. The resistance to your breathing increases, your mask sticks to your face when you breathe in, and there’s nothing to be had, all you get is water. And when you breathe out, you make sure you don’t lose a drop. It’s a feeling of suffocation that lodges itself in your neck, your Adam’s apple, your shoulders, right up to your forehead. And the only thing you can see is tunnel vision; far, far away, you see two dots and shadows moving about chaotically. Then you get a gnawing sensation in your belly as the last thing you feel before you pass out.

I have passed out several times under water.

On the moon there’s no resistance. There’s little gravity, so it’s easier to jump there. It’s not the same thing in a diving suit. It’s more like on a space shuttle, where you can be pushed back from the thing you’re working on. You’re not weightless, you’re adjustably weightless.

This isn’t a sport. It’s a serious profession, and a very dangerous profession.

/

from

PIONEER

2007

Monologue based on interview with a pioneer diver from the North Sea.

_______________________________________________________________

Oljelobbyistene

Karmøy 130716 samfunnsforsker og filosof Hein Berdinesen 22 juli angrepet 5 år etter

Av Hein Berdinesen / foto: Alf-Robert Sommerbakk

Spørsmålet er hva våre moralske forpliktelser skal bestå i. Hvilket ansvar ligger til grunn for mennesker som ennå ikke eksisterer, hvorfor skal de oppta oss?

 

En rapport fra «British research organization Influence Map» gjorde det nylig kjent at oljeselskaper verden over bruker omtrent 115 millioner dollar i året på å motvirke klimatiltak. Mest går til å betale interesseorganisasjoner for å bedrive oljelobbyisme.

Organisasjonen Norsk olje og gass, som ledes av Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, er et eksempel. Organisasjonen representerer 49 oljeselskaper, inkludert Statoil, Shell og Esso, og 62 leverandørbedrifter, som Aker, Halliburton og Schlumberger.

Den som så Brennpunkt på NRK1 4.oktober 2016, fikk et godt innblikk i hva oljelobbyisme dreier seg om. Der får vi følge Schjøtt-Pedersen på konferanser arrangert av oljeindustrien, og i møter med EU-ledere.

Det mest interessante er Schjøtt-Pedersens retorikk: «Det er utrolig bra for klimaet at vi eksporterer masse gass, vi burde eksportere mye mer gass», «Norge har den reneste olje- og gass-utvinningen i verden og bør være det siste landet i verden som stanser oljeutvinningen, fordi verden vil ha et økende energibehov i framtiden» (argumentet til Schjøtt-Pedersen er at gass forurenser mindre enn kull), og «oljen bidrar til det norske velferdssamfunnet og vil fortsette å bidra til det norske velferdssamfunnet i framtiden».

Vi møter også olje- og energiminister Tord Lien i samme innslag, han bare gjentar det Schjøtt-Pedersen sier.

Sannheten er at olje- og gassutvinning gir ekstreme mengder CO2-utslipp, uansett hvor produksjonen foregår og uansett hva gassen erstatter eller skal brukes til. Oljevirksomheten er hovedårsak til den globale oppvarmingen.

Og det er mye som står på spill: Liv og helse, eiendom, levebrød og matsikkerhet, kulturell arv (tradisjonelle levemåter), lokale, regionale og globale økosystemer, politisk og økonomisk stabilitet i utsatte regioner og stater, økonomi. Global oppvarming kan rett og slett føre til en destabilisering av verdensordenen og verdensøkonomien (jf. for eksempel FNs klimapanel «Climate Change 2014: Impacts, Adaptation, and Vulnerability», s. 11-20). Vi er derfor moralsk forpliktet til å gjøre noe nå. Hvis vi ikke foretar oss noe, vil fremtidige mennesker få en tung byrde, langt tyngre enn vår.

 

Framtidsrettet moral

Hvorfor ser vi liten (eller ingen) klimapolitisk handling, når de vitenskapelige prognosene om katastrofale følger av global oppvarming er så entydige?

Organisasjoner som Norsk olje og gass spiller en stor rolle her. Med all sin økonomiske og politiske innflytelse, toner de lett ned miljøforkjemperes klimabudskap. Metode: Tilslørende retorikk. Den norske regjeringen bruker samme type retorikk. Norsk olje og gass er «bra» for klimaet, repeterer statsrådene.

Retorikken skaper (naturlig nok) forvirring i befolkningen. Og det er vel meningen. For norsk klimapolitikk henger ikke sammen. Selv om vi er i gang med satsninger i utviklingen av ren teknologi, er det fortsatt full gass i oljeindustrien. Det kan virke som om klimakrisen ikke er et tema i oljebransjen.

Man kan ikke på den ene siden love et raskt og altomfattende «grønt skifte» (noe regjeringen gikk til valg på) samtidig som man legger alt til rette for en massiv økning i CO2-utslipp gjennom fortsatt olje- og gassutvinning. En kosmetisk økning i prisen på drivstoff (statsbudsjettet) viser bare at retorikken er tilslørende både faktisk og retorisk.

Det tør være åpenbart at fossil energi må erstattes med ren energi så raskt mulig. At verden vil ha et økende behov for energi i fremtiden, styrker bare dette argumentet.

Det vanligste argumentet fra politikere og oljelobbyister er at oljen sikrer velferden vår. Og motstandere av det moralske grunnlaget for å kutte oljeutvinningen bruker også ulike moralske argumenter: Vi har en moralsk plikt til å utvinne energi for verdens fattige slik at de får økt velstand, eller (som vist ovenfor) at norsk olje og gass er «renere», «mer demokratisk» eller «tryggere» enn annen olje.

Det egentlige problemet ligger i å veie hensynet til opplevd tap i velstand hos nålevende mennesker mot skader som vil ramme fremtidige mennesker. Politikere prioriterer nålevende mennesker (som har stemmerett) fremfor hensynet til fremtidige generasjoner, en prioritering de mener har belegg i de økonomiske metodene, altså diskontering og kost-nytte-analyser generelt, som brukes i utregninger av kostnader ved klimatiltak. Der bygger man på preferanser hos nålevende individer (det er «mest demokratisk»), med den konsekvens at det kun tas hensyn til interessene våre. Fremtidige generasjoner får liten eller ingen moralsk status i utregningene. Hvordan løse problemet?

For det første må politikere innse at selv om en befolkning nå «foretrekker» materiell velstand, kan ikke dette reflekteres i klimapolitiske valg. Risikoen er for stor. For det andre må vi, befolkningen, vise intergenerasjonell solidaritet, vise klimamoral. Vi må ta innover oss at fremtidige generasjoner vil bære en langt tyngre (potensielt utålelig) byrde enn oss om vi ikke ofrer mye av vår velstand nå.

En del av jobben med å få til en holdningsendring må være å identifisere moralske verdier som er med på å underbygge klimaargumentasjon, noe resten av denne teksten skal handle om.

 

Iverksette verdiene

Sentrale spørsmål i internasjonal klimapolitikk har lenge vært som følger: Hvordan sette et globalt tak for CO2-utslipp, og hvordan fordele utslipp under et globalt tak? Hvem har et historisk ansvar, og hva skal dette ha å si for bekjempelse av global fattigdom og ulikhet i klimakonteksten? Sistnevnte spørsmål har vært viktig fordi ulike verdensregioner har ulikt konsum av energi.

Spørsmålene har et etisk fundament: Interesser og behov hos nålevende mennesker blir målt mot forpliktelser overfor fremtidige mennesker og deres behov og interesser. Ikke minst målt mot forpliktelser knyttet til utarming av natur og beskyttelse av dyrearter.

I internasjonale dokumenter og lover og forskrifter er dette etiske fundamentet tydelig. I FNs «Framework Convention on Climate Change» (1992), som alle andre klimapolitiske dokumenter bygger på, skrives det mye om motivasjon for kutt i utslipp, som beskyttelse av «nåværende og fremtidige menneskegenerasjoner», hvor målet er å forebygge «antropogene årsaker til klimaendringer». Parameterne er «økologiske verdier», «eksistensverdier» (beskytte matproduksjon) og «bærekraftig økonomisk utvikling». Andre viktige etiske føringer er rettferdighet mellom generasjoner (art. 3.1), ansvar for utviklingsland, hvor utviklede land skal ta føringen (art. 3.1), «føre-var-prinsippet» skal ligge til grunn, (art. 3.1), og at alle nasjoner skal legge til rette for og samtidig fremme en bærekraftig utvikling (art. 3.4).

Moralske verdier er altså allerede godt integrert i det opprinnelige fundamentet til internasjonal klimapolitikk. Problemet har vært hvordan å tolke, bli enige om og til slutt «iverksette» verdiene i språk og handling. Hvor langt er man kommet i så henseende?

Slik er situasjonen i dag: Statene bedriver politisk hestehandel om klimakutt i bytte mot hjelp til å løse økonomiske problemer på andre områder. Dette fordi det er vanskelig å forhandle frem avtaler i en situasjon med store ulikheter i makt og ressurser, hvor makt og ressurser også reflekterer en historisk urettferdighet knyttet til utslipp. Internasjonale klimaforhandlinger har altså i all hovedsak dreiet seg om ansvarsbyrde i form av økonomisk kompensasjon, og ikke så mye om verdiene vi ser i den ovennevnte FN-rapporten.

I verdispørsmål argumenterer de fleste klimapolitikere for at fortsatt økt økonomisk vekst gjør fremtiden rikere, at fremtidige mennesker derfor vil være bedre stilte enn oss, og at de derfor ikke kan gjøre særlige krav på oss. De vil være rikere enn oss, og kan selv betale for eventuelle kostnader knyttet til klimaendringene. Problemet er, som vist ovenfor, at alle prognoser viser at fremtidige klimaendringer vil være ødeleggende for fortsatt økonomisk vekst (vi ser det allerede nå, blant annet i form av hyppigere ekstremvær, flom og ras). Fremtidige mennesker blir mest sannsynlig verre stilt enn oss. «Fremtiden er rikere» er ikke lenger et godt argument.

 

Verdier, velferd, velstand

Gitt konsekvensene av global oppvarming, har vi åpenbart moralske forpliktelser overfor fremtidige generasjoner. Men for å vise at vi har slike forpliktelser, må vi finne gode argumenter. Vi trenger for det første å vise at fremtidige mennesker ikke er forskjellige fra oss i moralsk forstand, og at de med all sannsynlighet vil ha de samme grunnleggende behovene som oss, selv om teknologisk innovasjon kan forenkle og forbedre våre betingelser. Deretter må vi kunne gi god argumentasjon for beskyttelse av naturen, som er menneskehetens livsbetingelse.

Spørsmålet er hva våre moralske forpliktelser skal bestå i. Hvilket ansvar ligger til grunn for mennesker som ennå ikke eksisterer, hvorfor skal de oppta oss?

Det første vi bør gjøre når vi analyserer verdier i klimakontekst, er å diskutere relasjonen mellom «verdier», «velferd» og «velstand». Såkalte «objektive» verdier er viktige i denne sammenhengen. Objektive verdier er verdier som er «gode i seg selv» uansett holdninger til dem. Når man hevder at noe er «objektivt verdifullt», hevder man derfor samtidig at det bør fortsette å eksistere. Et eksempel på en objektiv verdi er at vi generelt ønsker best mulig utviklingsmuligheter for alle mennesker til alle tider (se for eksempel FNs klimakonvensjon art. 4.1).

Videre må vi diskutere grunnleggende menneskelige behov og evner, da det er disse som er truet av klimaendringene. Vi har to former for grunnleggende behov og evner: Fysiologiske behov som mat, oksygen og husly, og behov for å utvikle rasjonelle, sosiale og kognitive evner. Sistnevnte ligger til grunn for prosjekter og erfaringer som gir livet farge og mening, som gjør et liv «verdt å leve».

Spørsmålet blir da: Hva er det som, alt tatt i betraktning, eller «objektivt» sett, vil foretrekkes av de fleste mennesker, og som bør regnes som viktigst for både nålevende mennesker og fremtidige mennesker?

Jeg vil påstå at et godt liv mest av alt består i en mulighet til utøvelse av rasjonelle, sosiale og kognitive evner. Det finnes faktorer som hjelper utøvelse av slike evner, og det finnes faktorer som er til hinder for en utøvelse av dem. Først noen eksempler på rasjonelle, sosiale og kognitive evner:

 

  • Det er godt for oss å være engasjerte i visse aktiviteter, eller å utføre bestemte handlinger heller enn andre handlinger. Det kan være godt for oss å handle moralsk, å gjøre konstruktive eller produktive ting, være engasjerte i lek, meningsfullt arbeid, kontemplasjon eller politisk aktivitet.
  • Det er viktig for oss hvordan vi gjør hva vi gjør, det er godt for oss å gjøre det vi gjør på en bestemt måte. Eksempelvis i en bestemt ånd eller stil, eller gjennom en bestemt holdning. Det er godt for oss å gjøre ting på en rasjonell måte, være kreative, eller å utføre ting med perfeksjon.
  • Det er godt for oss at våre aktiviteter har bestemte resultater, eller at vi får bestemte ting gjort. Det er viktig for oss å kunne «utgjøre en forskjell». Det er godt for en person «å gjøre noe med livet sitt», «oppnå ting i livet», i betydningen «oppnå noe verdifullt». Den type oppnåelse som gir livet mening og farge.
  • Det er godt for en person å tilhøre et samfunn, ha vennskap med andre samfunnsborgere, delta aktivt i samfunnslivet. Det er godt for en (moden/voksen) person å få barn og å være en god forelder, eller å ha en elsker eller en partner.
  • Det er godt for en person å leve autonomt, autentisk, rasjonelt, tenksomt, besluttsomt, og lignende. En autonom levemåte er en måte å handle på, en måte å bestemme seg for mål og handling. Eksempelvis å bestemme seg for å handle i tråd med verdier en setter høyt, å bli en moralsk bedre person.

 

Jeg påstår altså at en persons velferd mest består i å kunne utøve slike rasjonelle, sosiale og kognitive evner (eller i det minste ha muligheter til å kunne utøve dem). Og for hver evne som utøves, er personen i utfoldelse. Denne form for utfoldelse er ikke bare en del av individets biologiske forutsetninger som medlem av en art, den er helt nødvendig for individets velferd. Derfor har muligheten for utøvelse (og dermed utfoldelse) av slike evner moralsk egenverdi, og andre personers velferd krever moralsk hensyn.

Klimaendringer truer fremtidige menneskers fysiologiske behov, noe som igjen truer muligheten til utøvelse av rasjonelle, sosiale og kognitive evner, det vil si truer deres velferd. Et liv som kun består i å få dekket fysiologiske behov er svært forskjellig fra et liv hvor man får utfolde seg gjennom rasjonelle, sosiale og kognitive evner. De aller fleste vil foretrekke å være i sistnevnte situasjon. Autonomi og andre evner kan ikke skilles fra behovene mat, oksygen og husly i betydningen å være nødvendige for at et menneske skal kunne leve godt som menneske. Det moralske ansvaret overfor fremtidige generasjoner består derfor i å tilfredsstille deres fysiologiske behov, og det vil si at vi må ha som mål å fjerne hindre som kan ødelegge for deres muligheter til utfoldelse gjennom rasjonelle, sosiale og kognitive evner. Et slikt hinder er global oppvarming.

 

Egenskaper og sårbarheter hos ikke-menneskelige arter

En diskusjon om moralsk ansvar for fremtidige generasjoner i lys av klimaendringer må nødvendigvis ta for seg argumenter for bevaring av natur og ikke-menneskelig organisk liv, som er livsbetingelser for både nåtidige og fremtidige mennesker. Jeg er åpen for argumenter om at alle levende organismer kan tilskrives moralsk status. Dette fordi jeg mener at alt som kan skades (eller gagnes), kan ha moralsk status. Dette er en tanke som står sentralt i konsekvensetikken, altså i moralfilosofien om «velgjørenhet».

Et hovedpoeng for min del er at moralsk status ikke kan begrenses til å gjelde «bærere av rettigheter». Jeg legger derfor prinsippet om velgjørenhet til grunn for et skille mellom «moralske rettigheter» og «moralsk hensyn» (skillet er inspirert av Kenneth Goodpaster, som skiller mellom «possessions of rights» og «moral consideration»). Skillet er viktig fordi begreper om rettigheter ofte blir brukt i en for snever betydning, det vil si kun anvendt på selvbevisste vesener. Begrepet om moralsk hensyn har ikke en slik begrensning. Spørsmålet blir da: Hvem (og hva) er kandidater for moralsk hensyn, og hvilke betingelser kan settes for kandidater for moralsk hensyn?

I en første betydning inkluderer moralsk hensyn alt som kan skades (eller gagnes), og som derfor må vises de mest grunnleggende former for respekt (inkludert skade på menneskers moralske egenskaper som følge av manglende tilgang på mat, vann og ren luft). Et slikt hensyn kan argumenteres for på mange ulike måter.

For eksempel i relasjon til dyr:

Flere ikke-menneskelige arter har egenskaper og sårbarheter som ligner våre, og de kan ha smerteerfaringer og lysterfaringer. I likhet med spedbarn har de ikke evnen til å tenke og handle moralsk, men de besitter trekk som gjør at de må behandles med moralsk respekt. Deres interesser må selvsagt ivaretas av oss, men de må vektlegges i moralske avveininger. For om selvbevissthet er en tilstrekkelig betingelse for moralsk status, er den ikke en nødvendig betingelse. Den australske filosofen Peter Singer argumenterer godt for at arter som er i stand til å føle smerte også skal få unngå å bli påført unødig lidelse, og dette for artens egen skyld. Det å kunne føle smerte er derfor både en tilstrekkelig og nødvendig betingelse for moralsk status og hensyn. Sansende ikke-menneskelige vesener har den samme interesse i å unngå lidelse som det vi har, og en påstand om at de ikke skal kvalifisere for moralsk status virker helt vilkårlig. Det sentrale er at moralsk status knyttes til føleevnen, og at den moralske oppgaven generelt ligger i å redusere mengden av smerte.

Et annet eksempel: Kan ikke-levende deler av økosystemer ha moralsk status, i og med at de (i vanlig forstand) verken kan skades eller gagnes? Den norske filosofen Arne Næss svarer bekreftende på dette spørsmålet. Alle ikke-menneskelige medlemmer av det biotiske og abiotiske samfunnet har egenverdi fordi begrepet «liv» (hos Næss) inkluderer dyr og planter, landskaper med elver fjell og alle økosystemer som tilhører det. Næss finner altså verdi i større overindividuelle helheter, som økosystemer. Tanken til Næss er (formodentlig) at biosfæren og dens systemer er avgjørende for livene til alle levende organismer, at økosystemer har «systemisk» verdi: Vi kan knytte et moralsk ansvar til beskyttelse av økosystemer på grunn av systemenes iboende egenskaper, som er å gjøre liv på Jorden mulig.

 

Evner som moralsk prosjekt

Mitt hovedpoeng er at relasjonen mellom rasjonelle, sosiale og kognitive evner og utfoldelse og velferd bidrar til en totalitet av velferdsbestandeler som til sammen utgjør et godt menneskeliv (jf. eksemplene ovenfor). Rasjonelle, sosiale og kognitive evner har subjektiv verdi (har verdi for noen) samtidig som de objektivt sett er konstituerende for velferd. De er dermed samtidig et moralsk prosjekt. Vi må beskytte dem for at flest mulig mennesker (både faktiske nålevende mennesker og mulige fremtidige mennesker), skal få objektivt gode menneskeliv. Slike betingelser for moralsk hensyn gir uavhengige moralske grunner for handling. I politiske beslutninger bør moralsk hensyn overfor fremtidige mennesker først og fremst ta i betraktningen deres grunnleggende behov og sårbarheter og muligheten for en utvikling av deres rasjonelle, sosiale og kognitive evner. Vi må være oss bevisst våre handlinger og sette grenser for en vitenskapelig og industriell utvikling som vil gjøre stor skade på naturen og på menneskekroppen. Hensynet krever en rask utvikling av ren teknologi.

Det akutte problemet er at vi har en statsminister som nytaler om et «grønt skifte» samtidig som olje- og energiministeren (og andre oljelobbyister) på absurd vis argumenterer for at norsk oljeutvinning er «jobb nummer én» for å bekjempe global oppvarming.

 

/

 

nff-logo

Med støtte fra Norsk Faglitterær Forfatterforening bringer Klimaaksjonen denne høsten en serie med essays der vi ber forfatterne undersøke fenomenet olje; som begrep, politikk, økonomisk dop, tro, næring, symbol, kjemi og kulturfaktor. Hva gjør oljen med sivilsamfunnets forståelseshorisonter, med vår språkbruk og sosiale kultur? Vi håper på overraskende svar og skjerpende tankegods. / Hein Berdinesen er førsteamanuensis ved Høgskolen Stord/ Haugesund.

___________________________________________________________________

DEEP TIME’S UNCANNY FUTURE IS FULL OF GHOSTLY HUMAN TRACES

david_farrier_2

By David Farrier

Late one summer night in 1949, the British archaeologist Jacquetta Hawkes went out into her small back garden in north London, and lay down. She sensed the bedrock covered by its thin layer of soil, and felt the hard ground pressing her flesh against her bones.

Shimmering through the leaves and out beyond the black lines of her neighbours’ chimney pots were the stars, beacons ‘whose light left them long before there were eyes on this planet to receive it’, as she put it in A Land (1951), her classic book of imaginative nature writing.

We are accustomed to the idea of geology and astronomy speaking the secrets of ‘deep time’, the immense arc of non-human history that shaped the world as we perceive it. Hawkes’s lyrical meditation mingles the intimate and the eternal, the biological and the inanimate, the domestic with a sense of deep time that is very much of its time. The state of the topsoil was a matter of genuine concern in a country wearied by wartime rationing, while land itself rises into focus just as Britain is rethinking its place in the world. But in lying down in her garden, Hawkes also lies on the far side of a fundamental boundary. A Land was written at the cusp of the Holocene; we, on the other hand, read it in the Anthropocene.

The Anthropocene, or era of the human, denotes how industrial civilisation has changed the Earth in ways that are comparable with deep-time processes. The planet’s carbon and nitrogen cycles, ocean chemistry and biodiversity – each one the product of millions of years of slow evolution – have been radically and permanently disrupted by human activity. The development of agriculture 10,000 years ago, and the Industrial Revolution in the middle of the 19th century, have both been proposed as start dates for the Anthropocene. But a consensus has gathered around the Great Acceleration – the sudden and dramatic jump in consumption that began around 1950, followed by a huge rise in global population, an explosion in the use of plastics, and the collapse of agricultural diversity.

The concept of ‘deep time’ was first described in 1788 by the Scottish geologist James Huttonalthough only coined as a term 200 years later, by the American author John McPhee. Hutton posited that geological features were shaped by cycles of sedimentation and erosion, a process of lifting up then grinding down rocks that required timescales much grander than those of prevailing Biblical narratives. This dizzying Copernican shift threw both God and man into question. ‘The mind seemed to grow giddy by looking so far back into the abyss of time,’ was how John Playfair, a scientist who accompanied Hutton on several crucial expeditions, described the effect of looking over the stratified promontory of Siccar Point in Scotland. 

But Hutton’s insights really came into their own in the Romantic era of the 19th century. The affective register of deep time was one of terror and wonder, fashioned to fit a vision of the sublime that transcended and yet somehow affirmed humanity. The poet Percy Bysshe Shelley was smitten by the implacable power of Mont Blanc, ‘the naked countenance of earth’, watching balefully as ‘All things that move and breathe with toil and sound /Are born and die; revolve, subside, and swell.’ Yet ‘There is grandeur in this view of life,’ as Charles Darwin wrote at the close of On the Origin of Species(1859)His theory of evolution became imaginable thanks to the window that Hutton prised open onto these terrifying new temporal vistas. 

Deep time represents a certain displacement of the human and the divine from the story of creation. Yet in the Anthropocene, ironically we humans have become that sublime force, the agents of a fearful something that is greater than ourselves. A single mine in Canada’s tar sands region moves 30 billion tonnes of sediment annually, double the quantity moved by all the worlds’ rivers combined. The weight of the fresh water we have redistributed has slowed the Earth’s rotation. The mass extinction of plant and animal species is unlikely to recover for 10 million years.

Surely the ‘sublime’ is not the right way to characterise our visceral response to these phenomena. The ‘uncanny’ might serve us better. One of the most chilling traces of the Anthropocene is the global dispersal of radioactive isotopes since mass thermonuclear weapons-testing began in the middle of the 20th century, which means that everyone born after 1963 has radioactive matter in their teeth. The half-life of depleted uranium (U-238) is around 4.5 billion years, roughly the same as the age of the Earth, while that of the plutonium in Chernobyl’s nuclear reactor is 240,000 years. Such timescales resist the imagination, but exist as a haunting presence in our daily lives.

tsjerno

Tsjernobyl / Wikimedia Commons

There is also something disturbingly banal about the Anthropocene. Arguably, it’s in the encounter with everyday objects, surfaces and textures that we get the best sense of its scope and scale. Some 60 billion chickens are killed for human consumption each year; in the future, fossilised chicken bones will be present on every continent as a testimony to the intrusion of human desires in the geological record. Plastics, which began being mass-produced in the middle of the 20th century, give us back the world as the West has been taught to see it – pliable, immediately available, and smoothed to our advantage. Yet almost every piece of plastic ever made remains in existence in some form, and their chemical traces are increasingly present in our bodies. It is ironic that the characteristic ‘new’ smell of PVC is the result of the unstable elements in the material decaying. Although ostensibly inert, like Chernobyl’s ‘undead’ isotopes, plastics are in fact intensely lively, leaching endocrine-disrupting chemicals. Single-use plastic might seem to disappear when I dispose of it, but it (and therefore I) will nonetheless continue to act on the environments in which it persists for millennia. 

The Anthropocene is a product of our fantasies of a frictionless, hyper-connected world. Humans created 5 billion gigabytes of digital information in 2003; in 2013 it took only 10 minutes to produce the same amount of data. Despite the appealing connotations of ‘the cloud’, this data has to go somewhere. Greenpeace estimates that the power consumption of just one of Apple’s immense data centres is equivalent to the annual supply for 250,000 European homes. Traces of this seemingly ephemeral data will persist into the deep time of the future, as rising concentrations of carbon warms the atmosphere. 

Hutton’s central insight was that humans live enfolded by deep time. It leaves its impression upon us, and we impress upon it our anxieties, our inventions, our desires. The majesty of a planetary mechanism that has ‘no vestige of a beginning, no prospect of an end’, as Hutton described it, has been troubled by the cataclysmic consequences of modernity. 

Whereas Hawkes described a land shaped by a combination of geological process, organic life and human activity, we have decisively shifted the balance. But the need to imagine deep time in light of our present-day concerns is more vital than ever. Deep time is not an abstract, distant prospect, but a spectral presence in the everyday. The irony of the Anthropocene is that we are conjuring ourselves as ghosts that will haunt the very deep future.

 

/

David Farrier is a senior lecturer in English literature at the University of Edinburgh, where his research interests include eco-criticism, postcolonial studies, and asylum and refugee contexts. He is currently working on a book about deep time in contemporary poetry. This article is republished from Aeon.

___________________________________________________________________

Kanariefågeln i klimatgruvan

Jonas_Gren_01

Av Jonas Gren

Korallreven, havets regnskogar. Trots att de täcker ett par procent av havsbottnen, utgör de habitat för en fjärdedel av allt liv i haven.

Kanariefågeln i kolgruvan är en ofta använd liknelse i miljödebatten. Den kommer från koldistrikten i England, där risken för kvävningsdöd ständigt lurade nere i gruvorterna. När som helst under arbetet bland sten och rök kunde den luktlösa, transparenta kolmonoxiden – ”the silent killer” – tränga fram. En kanariefågel, med sina känsligare lungor, placerades i en bur i gruvgången. När fågeln burrade upp sig, tycktes få panik, var det dags att illa kvickt ta sig upp.

I vår tid brukar Arktis smältande sommaris beskrivas som klimatsystemets skälvande burfågel. Signalen: hettan kommer. Kolmonoxiden har blivit koldioxid. Ett växande lock av gas över jorden.

Nyligen mötte jag en ny form av kanariefågel, varken i gestalt av is, isbjörn eller skogsbrand. Det var en gråtande naturvetare. Om vi, som inte är forskare, har svårt att riktigt känna av jordens döende djur och växter – utrotningen sipprar liksom kolmonoxiden lukt- och ljudlöst in i våra liv – borde vi kanske ställa fram en marinbiolog i varje konferenscenter, i varje skola och arbetsplats. Medan vi knogar på i tillvarons gruvort, kan vi se den naturvetenskapliga forskaren bryta ihop framför oss.

Det kunde till exempel vara kemisten Will Steffen, av av världens ledande jordsystemforskare. Han stod på en scen i Stockholm i somras, jag hade bjudit in honom – och några andra forskare – till släppfesten för min senaste diktsamling, Antropocen, som tar sin utgångspunkt i människans relation till planeten. Min förväntan var att Will Steffen skulle prata om den vetenskapliga bilden. Kanske lyfta fram lite statistik, som visade hur det står till med jordklotet.

Han gjorde ingenting av detta.

Istället talade Steffen nedtonat, som om han pratade med en nära vän om ett sjukdomsbesked.

«Jag känner en korallrevsforskare», sa han. 

Det tog inte många sekunder innan vi i publiken hade smittats av denna kanariefågels stillhet. Korallforskaren, berättade Steffen, hade undersökt Stora barriärrevet i Australien tidigare i år. Flygbilder hade redan tidigare gett indikationer. Mil efter mil av rev som – istället för färgsprakande – lyste vita mot himlen. Blekta, det vill säga: stressade av vattnets ovanligt höga temperatur. När Will Steffens vänner körde i en båt mot de blekta reven, kom lukten emot dem.

«It was the smell of Death», sa Steffen. Lukten av död. 

Koraller är inte, som man kan tro, någon slags sten eller sediment, utan miljontals små polypdjur som lever i symbios med gröna alger. När vattnet omkring koralldjuren blir för varmt, stressas de. De livsnödvändiga algerna stöts bort. Vita, övergivna, döende står korallreven kvar. Den enda räddningen är att temperaturen sänks. Då kan algerna flytta tillbaka.

Den senaste sommarens blekning av stora barriärrevet i Australien överträffade alla tidigare. 93 procent av korallerna hade knuffat ut sina livgivande alger. Norra delen av revet såg redan ut att vara bortom räddning. ”Jag visade de senaste flygbilderna av blekningen av barriärrevet för mina studenter, sedan grät vi”, twittrade en av de ledande korallforskarna, marinbiologen Terry Hughes, i april i år.

Twitter, som på svenska betyder kvitter. Här har vi kanariefåglarna. De gråtande marinbiologerna. Varför gråter de? Frågan är varför alla inte gråter?

Korallreven, havets regnskogar. Trots att de täcker ett par procent av havsbottnen, utgör de habitat för en fjärdedel av allt liv i haven. Att reven redan har farit illa av mänsklig verksamhet visar forskningen. Överfiske, framförallt av rovdjuren, stör korall-eko-systemen i grunden. De blir sårbara för plötsliga förändringar, som ett oväder. En enda storm och det stressade revet kan förvandlas från en glimrande manifestation av tusentals livsformer, till ett ensidigt, artfattigt system. När revet väl skiftat status, och sjögräs tagit över, konkurreras korallerna ut. Ett regimskifte har skett, heter det på forskarspråk. 

Koralldjurens symbios med algerna är bräcklig. För mycket näringsrikt sediment på korallen är en stark stressfaktor. Ett stort hot är därför övergödning – kväve som rinner ut från toaletter, båtar och jordbruk, stör och förgör de känsliga korallerna. Majoriteten av jordens korallrev har skadats av överfiske, övergödning, massturism, dynamitfiske och korallbrytning.

Det verkliga kruxet är dock, att oavsett hur mycket eller lite människor ställer till det lokalt, så är det vattnets temperatur och surhetsgrad som utgör grundvillkoren. När haven hettas upp på en varmare jord, och koldioxid löses upp i vattnet, skapas en het, sur dödsvätska mot vilken inga åtgärder utom sänkt temperatur och minskade halter av koldioxid rår på. Aldrig så ambitiösa åtgärdsprogram för reven – som det som nyligen lanserades av Australiens regering – blir just droppar i havet, när haven värms.

Det enda som kan rädda korallerna, förklarar marinbiologen Terry Hughes, är att Australien – och världens övriga länder – överger de fossila bränslena. En fråga som står lågt på dagordningen i kolgruvenationen Australien. Den borgerliga Turnbull-regeringens lista på 151 punkter för att rädda Stora barriärrevet nämner växthusgaser och korallblekningen i förbifarten. Revdöden tycks vara enda utvägen när kanariefågeln behandlas som elefanten i rummet. 

Om 50 år, varnar forskarna, kanske vi bara har fotografierna kvar. Fast inte bara de, tänker jag. Vi kommer också att ha tusentals virkade korallrev. Ja, för så är det. Just nu pågår en global korall-virk-bonanza, där tusentals – främst kvinnor – bidrar med egna, virkade koraller. Inte kopior, men vindlande fantasidjur utifrån de verkliga korallernas form. Reven har ställts ut på konsthallar och museum världen över. Precis som havens korallrev, växer de virkade evolutionärt och organiskt; små, till synes betydelselösa insatser, organiserade till en helhet. Varje polyp så liten, bara tillsammans bildar de något stort.

Initiativtagarna till projektet, systrarna Margaret och Christine Wertheim i Los Angeles, började virka korallrev år 2005 utifrån den lite skämtsamma inställningen att om alla korallrev försvann, skulle åtminstone deras hyllningar till dem finnas.

11 år senare har de värsta farhågorna besannats, när forskare och dykare världen över överumplas av korallblekningens omfattning. Inte bara färgprakten försvinner, men myllret av livsformer som är beroende av koraller. Hur stora effekterna blir för havens ekosystem är svårt för forskarna att sia om, eftersom det handlar om interaktioner i komplexa system med hundratusentals arter.

De 100 miljoner människor som lever direkt av fisket vid korallreven, får sannolikt se sig om efter andra källor till mat och inkomst.

Den gråtande kanariefågeln, marinbiologen Terry Hughes i Australien, fortsätter att twittra ut sin bestörning. Den 10 oktober 2016 skrev han:

“En ny, enorm kolgruva ska öppnas i Queensland. Frakten sker genom Stora barriärrevet. Vad kan gå fel?”

I kolgruvorna var det kanariefåglarnas tystnad som varslade om fara.

I vår tid är det marinbiologernas kvitter, som säger att det är dags att illa kvick ge sig av från kolgruvorna, oljefälten och förbränningsmotorerna.

 

/

Dette essayet ble nylig publisert hos Sveriges Radio.

____________________________________________________________

Jostein Gaarder: Statement

JOSTEINGAARDER

I am here today, as a philosopher and human being, to show my support for this historic lawsuit.

To me it is an easy decision, a no-brainer. If all the oil still to be found on this planet is extracted and released into the atmosphere, our civilization will quite simply not survive. To go after the most distant and extreme oil on earth simply cannot be lawful, to ours or future generations.

An important basis for all ethics has been The Golden Rule or the Principle of Reciprocity: you shall do unto others as you would have them do unto you. But the golden rule can no longer just have a horizontal dimension. In other words: A «we» and «the others». We must realise that the Principle of Reciprocity also has a vertical dimension: you shall do to the next generation what you wished the previous generation had done to you.

It’s as simple as that. You shall love your neighbour as you love yourself. This must obviously include your neighbour generation. It has to include absolutely everyone who will live on the Earth after us.

The human family doesn’t inhabit Earth simultaneously. People have lived here before us, some are living now, and some will live after us. But those who come after us are also our fellow human beings. We must do to them as we would have wished that they would have done to us if it was they who had inhabited this planet before us.

The code is that simple. We have no right to hand over a planet Earth that is less worth or in a more miserable condition than the planet we ourselves have had the good fortune to live on. Fewer fish in the sea. Less drinking water. Less food. Less rainforest. Less coral reefs. Fewer species of plants and animals …

Many people consider it their crystal-clear right to extract and burn all the oil and all the coal on their own national territory. Why shouldn’t it just as well be the crystal-clear right of rainforest nations to do what they want with their rainforests? What is the difference? What’s the difference in relation to the global carbon balance? And what’s the difference in relation to the loss of biological diversity?

If we are to succeed in saving our own food supply and the biological diversity of this planet, there will need to be a Copernican Revolution in our way of thinking. Living as though everything centers around our time is just as naive as it was to believe that all celestial bodies orbit our planet. Our time, however, has no more central importance than all the epochs that will come after us. For us, our own time is naturally of the very greatest importance. But we cannot live as though our time is the most important for those who come after us, too.

Jostein Gaarder

___________________________________________________________________

ØKOPOLITIKK OG EKSISTENSIALISME

kjartloy-001

Av Kjartan Hatløy / Foto: Oddleiv Apneseth

Når nokon melder seg til orde uventa frå ”periferien”, kan det høve å helse særskild.

Før fanst det noko dei kalla romersk helsing. Det tykkjer eg høyrest bra så eg helsar med det, dei greidde jo skape storarta fred desse, sjølv om dei var ikkje heilt fredelege. Pax Romana.

Ørlite grand som glimt, såkalla verefilosofi (værenstenkning på bokmålet): Eg helsar det verande.Det er det aller første. Dette forunderlege at noko i det heile er, finst, i staden for det motsette, nemleg at 0 er og at ingenting finst, ikkje eit univers. Eg helsar det verande som er i fart dvs eigenleg alt, for i partikkelnivå er jo alt i fart seier fysikarane.

Professor Heidegger i Freiburg stilte om att eit gammalt Platon spørsmål og spør kva vi eigenleg meinar med ordet ”vere”. Kva er meininga med det verande sitt vere lyder spørsmålet og dette er då ikkje berre ein genitiv på yta av språket.

SÅ GILD EI MEINING

Den tjukke travle h u m l a si framferd i kaprifolium ein heit dag, rikt nok? Det er ”Vestnorgegrått” over alt men eg ser i sørvest lever ein nesten fullkomen sollys sirkel på yta, lever seier eg og berre mykje seinare tek den sakte slutt. Det var kan hende noko sola fekk sagt, ikkje noko til meg. Ja dette er vel gild meining? Ja verkeleg, denne livssfæren av ytste reinheit enno nett her, byrja årmilliardar før menneske. Så gild ei meining, verkeleg. Men så er det vere til desse verande: dei som profitterer på utbytting av kloden, av Tellus, desse som tener seg rike på den aksellererande forpestinga av klima og hav, som berre ynskjer halde fram med dette så lenge det er mogleg for dei. Kva er meininga til deira vere, eller skulle ein seie: med deira vere.?

Det tykkjest vere ei meining det og: å drive med det å øyde ein harmoni. Det tykkjest vere deira meining å fremje avkorting av arters liv og tvillaust hindre oppkomsten av nye. Deira meining ligg i det å endre denne unike planetens vilkår til det verre for ikkje berre vår art, men truleg milliontals andre. Dei grip inn i ting dei ikkje anar konsekvensen av. Så vond handling, det er i praksis meininga som er knytt til deira vere.” Meininga m e d dei – kunne ein seie det?

Det er moderne å skrive og tale om storkrigen sett i verk av nasjonalsosialistane i Tyskland nyleg.

Det ”tredje” riket var noko verande, kva var veremeininga der? Vi kunne la professoren spørje og kan hende han spurde, han gjorde nok det, noko seinare. Dei var inne på ein problematikk som likna. Ville gjere radikal endring i klodens biologiske tilstand. Men rett nok ikkje for profitt. Ville utrydde eitt folk som dei sa stod for global destruksjon. Deretter sa dei, straks dette var gjort skulle mennesket verkeleg blomstre opp. Då endeleg skulle så meininga til det europeiske mennesket under føringa av det tyske endeleg komme fram. Og dei prøvde på det. Namna på dei som stod for føringa hugsar vi, men det var ikkje berre desse tre i kjernen. Nok om det. Veremeininga i denne (verande) tenkinga, dette forsøket og forsøket sjølv er jo også noko verande. Nemleg den oppfatninga som dei hadde, at utrydding av det jødiske folket ville vere bra. At slik politikk sikra ei herleg kulturell blomstring for oss for homo sapiens sapiens om 3000 år, så full av veremeining at Shoah, at Holocaust var å sjå som eit sjakktrekk av guddommeleg fullkommenheit.

Det vi ser av veremeining her er jo dette: at ei viss art, ei framståande betydningsfull art, skal aktivt operere på seg sjølv. Så eg spør og veit ikkje sjølv svaret: kva er no meininga til det vonde sjølv sitt vere, meininga til vond aktivitet, særskilt når den er bevisst, når den skal skaffe endå meir profitt, enorm rikdom på få hender. Brenninga av gass olje kol er no desse åra der vi veit stoda, å sjå som medviten vond handling og ikkje berre retta mot oss, men mot humla, mot fjorden ein kaprifoliums truskuldige vere, dens eksistens, som somme til og med trur kom frå gud. (Jesus ”elsk fiendane”er noko storarta fint i rolege tidsperiodar, men ikkje no, det ville vere å gjere ein feil i ei slik krise). Exxon BP Shell Statoil osv. Dei som styrer desse og som leiar profitteringa globalt må identifiserast som den politiske fienden, og om vi ynskjer det beste for Jorda, dette nesten vanvittig verdfulle og vakre som er kome fram i eksistens her, må han søkjast opp og angripast med kvart lovlege middel som finst. Det vert ikkje noko lett jobb.

PARTIOVERGRIPANDE INNSATS

Somme seier det finst ikkje slikt trugsmål. Det finst ikkje slik øydelegging, om den finst er det ubevisst, rikingane i Saudi eller i USA her i Norge veit ikkje. Men, det er hundrevis av forskarar no og frå alle verdsdelar som åtvarar om den faren vi står i på nokolunde likt vis og dei har gjort det iallfall 15 år. Og er dette galningar eller dumskoltar? Dette er vel helst våre beste ”hovud” – fysikarar, matematikarar, biologar, klimaekspertar. Eg kjenner godt til korleis foreldra er så stolte av avkommet sitt som har nett desse eigenskapane til våre flinkaste, og så skal vi ignorere dette dei seier no etter tiår av målretta grundige studiar?

Det som trengs og snøgt, er partiovergripande innsats, konkrete angrep på oljeindustriens kjerne så snøgt den kan oppsporast og ein klårlegg mekanismen, verkemåten. Det trengs ein sentral av personar av verkeleg interesserte frå td. MDG, Raudt Sv, partia der hjarte og hjerne framleis finst. Desse har så berre denne oppgåva. Dei kan byrje med det eldgamle qui bonum – ”Kven tener”, sjølvsagt over heile kloden så vanskeleg det vert. Kven verkeleg berikar seg, stuttsiktig tenkt, på denne skitnaste av all verksemd. KRF, iallfall somme av kristne mogleg og muslimske vil redde det gud skal ha skapt, kan vere god grunn for ein del av desse, likar ikkje sjå guds verk misshandla.

Vent ingenting frå FNs Miljøprogram (UNEP) i dette. Heller ikkje under Eirik Solheim. Hadde desse stått for noko betre enn papir og æveleg møteverksemd, så hadde alle visst kven dei er, kva dei har utført.

Ein slik sentral vart og ei samarbeidstrening for desse partia. Måtte byrja med Norge, sette tidsmål, sjå kva hjelp Greenpeace har vilje til å gjere, mobilisere. (Greenpeace skriv på sida si dei har ingen permanente politiske fiendar…)

Det vert ikkje m i n generasjon, med sitt eige eigentleg høgverdige, grandiose prosjekt kommunismen som greier dette. Dette må 18 åringane og 30 åringane og der ikring greie eller prøve på å greie. Dei må nytte maksimalt sin skjermkompetanse, men då dyrke striden, ikkje skjermane.

EI STOR FRAMTID

Harmoni, ja. Dei sterkaste sin eigenrett til å verkeleg herske, det såg NSDAP i Tyskland 1926 som verkeleg harmoni. Klodens sterkaste folk som ”winner takes is all”. Undertrykkarar i uniformar frå Hugo Boss, dei definerer ” vere” sjølv, d e i seier kva mennesket er for noko, kva meining det har, kva det skal gjere. Under desse vart elende, og om liknande dukkar fram, vert blodig krig og det motsette av mangfald, det vert artenes kollaps. Logikken deira er ikkje m y k j e forskjellig frå logikken til the intelligent rich dei kallar, som driv fossilbrenninga og som lovprisar denne, vi høyrer det dagleg. Dei utøver dagleg det dei tykkjer er harmoni, men som e r omsynsløyse.

Lat oss ikkje velje deira vilje som vårt evangelium. Lat oss stri for å behalde mangfaldet av folk og av arter. Beheld vi alle folk og arter kan gjerne homo sapiens eingong få ei så stor framtid at den vil vere utanfor vår noverande menneskeforståelse.

Eg skjønar at ein kan ikkje skru av oljen på dagen, men den må stengast av og planen for nett kva tid det skal gjerast må lagast, oljeindustrien skal ikkje få drive 40 år til som den norske sokalla energiministeren tenkjer seg.

Takk vere oljelobby er det eit skrikande mistilhøve mellom den enorme globale oljeinnteninga og det minimale som flyt inn i å skaffe grøn energikjelde.

Pax Romana hadde mykje føre seg. Romersk helsing i Senatet skulle signalisere Respekt. Den helsinga prøvde 2000 år seinare nokre i NSDAP å tilrane seg. Det lukkast altså heldigvis ikkje. Særleg ungdomane og om mogleg media, må no løfte blikket litt frå det kontinuerlege trivia-rommet dei held på i og ta sikte på om nokre generasjonar opprette ein Pax Tellus.

Kjartan Hatløy

_______________________________________________________________

SOLVEIG AARESKJOLD: TOTAL LUKSUS

solvei-aa

Foto: Kjetil Alsvik

Me var ikkje fattige kring 1970. Velstanden i samfunnet var så høg at mange evnerike unge menneske styrte unna dei jobbane som gav høgast inntekt, og tok utdanning i noko som dei likte og interesserte seg for. Husprisane var lågare, og me hadde kjøleskåp og vaskemaskin og kunne dusja så ofte me ville. Bilane gjekk like fort som no, og flyreisene var mykje raskare fordi me slapp all kontrollen før me gjekk ombord.

            Me var heller ikkje uvitande om forureining og ressurskrise. Sjølv om det berre fanst halvparten så mange menneske i verda som no, hadde me lenge vore klar over at jordkloten var i ferd med å gå under i skit.

            Me skulle akkurat til å gjera noko med det. Så fann dei olje i Nordsjøen.

HUS OG GARASJE /

            Så viktig som olja har vore i ettertid, er det nesten ikkje til å fatta kor lite me sakna henne i førevegen. Det fanst nok dei som klaga over at dei ikkje var rike nok, og det var skarp samfunnsdebatt mellom dei som sympatiserte med naturen og dei som syntest det var viktigare å køyra bil. Men same kva ideell tilstand samfunnsdebattantane såg føre seg, hadde det nesten aldri noko med plutseleg oppdaging av ein hemmeleg skatt å gjera.

            Med utsikt til enorme oljeinntekter blei det norske folket med eitt avhengig av ein ressurs som det hittil hadde greidd seg fint utan. Det blei iltert og oppfarande når nokon sa at olja låg best der ho låg. Dei som syntest forbruket allereie var for høgt, var ikkje lenger berre meiningsmotstandarar. Dei hadde blitt ein trussel mot den allmenne velferda, ein risikofaktor.

            Det tok si tid før eg tok det heilt på alvor. Mannen min og eg var altfor opptekne av å innretta oss i eit gamalt lite hus og finna ut av kva me trong og ikkje trong. Me sikta mot ein livsstil som var gjennomførbar for alle menneske på jorda, ein som ikkje innebar kolonisering av klotar som enno ikkje var blitt oppdaga. Likevel var det ikkje snakk om noka form for askese eller sjølvplaging. Me åt oss mette kvar dag og hadde endåtil bil, sidan me budde langt ute på landet, utan offentlege kommunikasjonsmiddel.

            Det fall meg ikkje inn at andre menneske kunne bli støytte av måten me levde på, før me gjekk i gang og bygde garasje, og ei talskvinne for oljeindustrien irettesette meg for at han var altfor liten. For eg måtte jo forstå at me trong plass til to bilar. Eg svarte at me hadde jo kvar sin sykkel. Talskvinna for oljeindustrien rista fortørna på hovudet: Har du kanskje tenkt å sykla når du er førti?

MASKINDASS /

Me flytta inn i dette huset i 1974, då mannen min nettopp var tilsett i den første lektorjobben sin, og eg framleis studerte. På den tida var her berre utedo, og sidan syttitalet var tida for alternative løysingar, kjøpte me oss eit elektrisk biodo. Det var kvitt og delikat og såg ut som ei lita trone, med ein fint avrunda sokkel med skuff i. I brukarrettleiinga stod det at urin og ekskrement ville tørka inn i ein fart, slik at det berre var å dra ut skuffen og gå ut og tømma det pulveriserte avfallet i eit blomsterbed i hagen.

            Me installerte det på det minste soveromet, saman med vask og dusjkabinett. Lufta var friskare enn på dei fleste bad med vassklosett, for biodoet hadde ei indre vifte og eit lufterøyr opp gjennom taket. Men elles var det total fiasko, og etter nokre månader køyrde me det på fyllinga og gjekk tilbake til det gamle utedoet.

            Sidan bygde me på huset og fekk oss maskindass, som han sa, farfar i grannegarden, og septiktank. Men me ville gjerne ha noko meir økologisk berekraftig og gjorde fleire utspel mot moderne reinseanlegg, som me trudde at det var i alles interesse at me hadde. Då viste det seg at styresmaktene hadde sett naturvernet på vent på ubestemt tid. Kvar gong me gjekk i gang og prøvde å ordna kloakktilhøva våre, blei det stansa av kommunale retningslinjer – heilt til det for to-tre år sidan kom påbod om at alle måtte kopla seg til det offentlege avløpsnettet. Det hadde vore greitt nok dersom det hadde funnest eit slikt avløpsnett i nærleiken av der me bur, men det fanst ikkje då og finst heller ikkje no.

«HO HADDE INGENTING SOM EG VILLE HA» /

Sidan syttitalet har det skjedd store teknologiske framsteg, særleg innan elektronikk. Men verken mobiltelefonar eller datamaskinar har gjort noko nemneverdig med dei samfunnsproblema som opptok oss for førti år sidan. Rett nok trong me sårt å få telenettet oppgradert, slik at me slapp å gå til naboen når me skulle ringa. Og det er aldeles storveges at Google har gjort den fabelaktige hakkespettboka til Ole, Dole og Doffen til allemannseige. Sett under eitt krev dei nye hjelpemidla likevel så mykje ettersyn og oppfølgjing at dei bruker opp den tida dei sparer inn. Dei er meir ein distraksjon enn ei løysing, som ein narresmokk som blir dytta i munnen på eit spebarn som skrik etter tørr bleie.

            Dersom ein aldri har brydd seg om å halda konsumet nede, eller har bukka under for presset og blitt ein like trufast konsument som alle andre, er det sjølvsagt ein fordel at det har blitt så mykje større tilgang på allslags saker og ting. Trass i det fantasifulle tilbodet på alternative sanitæranlegg var vareutvalet på syttitalet både så knapt og så moteprega at det ofte var lettare å gå tomhendt heim frå butikken enn me eigentleg sette pris på. Til dømes var det uråd å oppdriva brukbare lampeskjermar. Me måtte velja mellom lettantennelege rislamper og metallskjermar med små hol i, som rivjern eller dørslag, der knapt ein tidel av lyset slapp gjennom. Butikkpersonalet sa at det skulle vera sånn no, og blei fornærma når me ikkje syntest det var godt nok.

            Langt om lenge fann me ei svært dyr og svært tung hengjelampe av kvitt glas. Ho hang over sofabordet, og kvar gong eg flytta det for å støvsuga, slo eg hovudet i lampa så det song.

            Leonard Cohen seier i sin visdom at «there is a crack in everything, that’s where the light gets in.» Men sjølv om det framleis er minst like mange sprekkar i tilværet som då han dikta den songen, er det ikkje mykje lys som slepper inn. Forbruket har blitt ein global religion, og dei som vil selja meg hus og bilar, er ikkje til å skilja frå dei som vil at eg skal dela deira eige begjær etter hus og bilar. Det karakteristiske ved livsappetitten i nyare tid er at den individuelle hungeren har svulma opp til ein hunger etter å definera hungeren for alle andre òg: Ver ærleg, innrøm at du er meg!

            Når eg opplevde garasjeutspelet til talskvinna for oljeindustrien som eit overtramp, var det ikkje så mykje fordi ho fråkjende meg retten til å sykla etter fylte førti, som fordi ho rekna min livsstil som ei mangelfull utgåve av sin eigen. Ikkje annleis, berre ufullstendig, dårlegare utført. Ho prøvde å tetta att sprekkane ved å leggja inn noko av seg sjølv. Men ho hadde ingenting som eg ville ha, ikkje eingong eit språk som eg kunne forklart det til henne med.

OPPDAGINGSFERD /

Våren 2016 var det biologiske reinseanlegget omsider på plass. Eg feira det med å kjøpa ny sykkel, den tredje etter at me bygde garasje til berre ein bil. Han har tjuesju gir og går like radig i oppoverbakke som den eg lånte av airbnb-vertinna mi på Mallorca i fjor.

            Det er mykje av det eg har gjort her i livet, som eg gjerne skulle gjort annleis. Men ein ting er eg stolt av, og det at eg alltid har drive med ei eller anna form for trening. Og no er det lettare enn nokon gong, for etter at det blei allment akseptert at fysisk fostring er den einaste måten å halda ut med seg sjølv på, særleg etter førti, slit eg meg ikkje lenger fram langs den smale stien. Tvert om har eg fått sjølvaste mainstreamen flytta over til meg. Mange stader, som langs strendene på Mallorca, er det så mange som syklar at bilane kjem nesten ikkje fram.

            Eg sykla på oppdagingsferd utanfor ein liten kystby, og i ein sving oppi ein bakke sette eg meg ned på ein fortausrestaurant og åt skaldyrpizza og drakk øl. Framfor meg hadde eg Middelhavet og ein himmel som var skimrande sølvblå i ettermiddagsdisen. Ved nabobordet sat eit vakkert ungt par som reiste seg etter ei stund og rusla bort til ein open sportsbil som stod parkert på den andre sida av vegen. Sidan eg allereie sat vend i den retninga, blei eg ved å sjå på dei heilt til dei hadde kome seg av garde.

            Kan henda var det fordi eg var så inderleg tilfreds der eg sat, med sykkelen låst til gjerdet like ved, at eg syntest dei verka litt slitne, litt sørgmodige. Dei såg ut som om dei fine kleda og den dyre brunfargen ikkje hadde gjeve dei det dei hadde venta. Kan henda gjekk eg i same fella som talskvinna for oljeindustrien, og dytta på dei mine eigne behov. Men i det dei opna bildørene på kvar si side og sette seg inn, snudde dei seg og såg seg tilbake. Same kor unge og vakre dei var, same kva sportsbilen hadde kosta, misunte dei ho som hadde så fin sykkel.

/

nff-logo

Med støtte fra Norsk Faglitterær Forfatterforening bringer Klimaaksjonen denne høsten en serie med essays der vi ber forfatterne undersøke fenomenet olje; som begrep, politikk, økonomisk dop, tro, næring, symbol, kjemi og kulturfaktor. Hva gjør oljen med sivilsamfunnets forståelseshorisonter, med vår språkbruk og sosiale kultur? Vi håper på overraskende svar og skjerpende tankegods. / Solveig Aareskjold er fødd i 1949 og bur i Rogaland, i ein sprekk i universet omgjeven av eit steingjerde som har grodd ned i eføy. Ho har arbeidde som lektor i vidaregåande skule før ho blei forfattar på heiltid. Debutboka var romanen Det indre tempel (1987). Den første essayboka heitte Kyss meg i diskursen og kom i 1996. Siste utgjeving er Lesebok for jenter (2014).

_________________________________________________________________

HVORDAN SKAL VI LEVE?

Helene+de 2016 073

Af Helene Hagel

’NATUREN’ ER MÅSKE ET AF DE MEST KOMPLEKSE ORD I DET MODERNE SPROG. DET OPTRÆDER I SÅ MANGE AFSKYGNINGER, I SÅ FORSKELLIGE KONTEKSTER, AT SELVE KONCEPTET HAR EN FUNDAMENTAL FLERTYDIGHED OG UKLARHED.

Naturen er i dag både den materielle verden og hele universet; det grundlæggende fundament for eksistens; de elementære drivkræfter for al liv; naturvidenskabens genstandsfelt; tidsløse og universelle love; evolution; det ikke-menneskelige og ikke-sociale og det ikke-intellektuelle og spirituelle. Vi kan aldrig helt forstå naturen, men naturen er alligevel måden, vi giver verden og dele af os selv mening på.

Forholdet mellem ’natur’ og ’samfund’ har altid været det fundamentale organiserende princip for politisk tænkning på miljø- og klimaområdet og dermed er den måde, vi forstår ’naturen’ på, med til at forme vores handlinger (og ikke-handlinger).

I den moderne vestlige tænkning defineres naturen ofte som en modsætning til samfundet. Denne dualistiske tænkning har domineret, siden mennesket holdt op med at være primitivt og blev i stand til at dominere naturen teknisk og sidenhen teknologisk og nåede sin fulde udvikling i Vesten i det 19. århundrede, da naturen blev fortonet til at være et område af ufrihed og fjendskab, der skulle undertvinges og kontrolleres. Industrialiseringen lovede at frigøre menneskeheden fra hungersnød ved at afkoble os fra naturens kræfter. Landbruget var nu ikke længere langsomt og underlagt naturens vilje, floderne kunne kontrolleres, og man byggede store damme som et endeligt symbol på Mandens sejr over Naturen. Naturen blev effektiviseret og kunstige søer, videnskabelige forbedringer af jordforhold til massedyrkning og kultivering af dyre– og planteliv tillod menneskeheden endeligt at erobre naturen.

Den sovjetiske historiker Pokrovsky bekendtgjorde i 1931, at det var nemt at forestille sig en fremtid, hvor videnskab og teknologi var perfektioneret i en sådan grad, at naturen blev blød voks i menneskets hænder, som han kunne forme på hvilken måde, han ønskede. I dette verdensbillede er mennesket fundamentalt forskelligt fra andre væsener – og kan regere over dem. Mennesket er herre over sin egen skæbne og kan vælge sine mål og lære at gøre det nødvendige for at opnå dem. Verden – og dens ressourcer – er uudtømmelige, hvilket giver uanede muligheder for mennesker, hvis historie er båret af fremskridt. For ethvert problem er der en løsning og fremskridtet vil aldrig ophøre. Naturen kan undertvinges og domineres gennem teknologi og videnskab. Den er vild og truende, men gennem videnskabelig metodologi kan den tæmmes og gøres brugbar for mennesket.

 

NATURER ERSTATTER «NATUREN»

Hvis vi vil handle over for klimaforandringerne kan vi i dag ikke længere tillade os at tænke på denne reduktionistiske måde i vores forståelse af forholdet mellem natur og samfund. Naturen kan ikke længere være noget eksternt, der kan gøres brugbart for mennesket. Naturen kan ikke længere studeres gennem objektiv, interessefri videnskab.

Naturen – i ental – kan ikke længere eksistere. ’Natur’ er en bred vifte af konkurrerende ’naturer’, og enhver af disse er konstitueret gennem en lang række af sociokulturelle og diskursive processer. ’Samfundet’ og ’naturen’ kan ikke længere opdeles og vi er i dag ved at udvikle et andet forhold til naturen, der bevæger sig ud over reifikation, besiddelse, tilegnelse og nostalgi. I stedet finder vi hybrider, som overskrider tidligere grænser og domæner. Mennesker og ikke-mennesker kan ikke længere adskilles – de indgår i netværk, hvor det er svært at se, hvor det ene begynder og det andet slutter. Var Tjernobyl forårsaget af menneskelige eller teknologiske fejl? Er genmodificeret mad et socialt eller miljømæssigt problem? Er ødelæggelsen af regnskoven en social katastrofe eller et problem for naturen?

I denne forståelse af forholdet mellem natur og samfund kan videnskab ikke længere ses som en afkoblet refleksion af ’virkeligheden’. Det, vi ved, stammer udelukkende fra videnskaben og klimamodeller er blevet et nødvendigt holdested, når klimaforandringer bliver et politisk problem. Vi er, hvis vi skal handle, dybt afhængige af denne videnskab. Bare det at tale om klimaforandringer forudsætter, at vi ved, at klimaet engang var anderledes. Det ved vi kun gennem videnskabelige modeller.

                                   / «EARTH SYSTEM SCIENCE»

1988 var et skelsættende år for udviklingen af en ny forståelse af forholdet mellem natur og samfund. Her blev der åbnet op for en ny æra i international miljø- og klimapolitik, da FNs Klimapanel IPCC blev skabt. Dette var året, hvor de menneskeskabte klimaforandringer for alvor indtrådte i den offentlige og politiske bevidsthed. NASA lancerede ’Earth System science’ som et nyt strukturende koncept for organisationens fremtidige forskning. ’Earth System science’ byggede på et blik fra rummet, der var muliggjort af avanceret teknologi, globale databaser og sofistikerede computermodeller. Det var en holistisk superdisciplin, der forsøgte at omfavne alle processer i naturen og samfundet som et integreret og forbundet system. Den nye videnskab beskæftigede sig ikke kun med biosfæren (i form af liv) men også med atmosfæren (som betingelsen for liv) og den kunne dermed fortælle os ting om kloden, vi før hverken kunne se eller vide.

I denne videnskab ligger et opgør med idéen om, at vi (på ukompliceret) vis kan ’manage’ os ud af problemerne. Menneskelige aktiviteter er nu blevet så gennemtrængende, at de konkurrerer med naturens kræfter og kloden bliver en slags terra incognita. Vi kan ikke længere blot lægge os fast på en kurs for fremtiden, hvor vi kan få både vækst som hidtil og bæredygtighed.

MENNESKEHEDEN SOM EN ENORM GEOLOGISK KRAFT

Denne tids klimavidenskab muliggjorde, at vi kunne se vores egen påvirkning af kloden på en helt ny måde, og idéen om menneskeheden som en enorm geologisk kraft vandt indpas. Bevidstheden om det antropocæne slog op igennem 00’erne igennem, og problemer og løsninger blev nu forstået i helt andre rammer, der tog højde for de komplekse og uforudsigelige processer i det globale klima.

late_spring_ocean_ice_8429843175

/ Av Western Arctic National Parklands – Late Spring Ocean Ice, CC BY 2.0.

I det antropocæne udspringer den primære bekymring ikke længere fra faren for skader på miljøet i form af fx industrielle ulykker, men centrerer sig om muligheden for katastrofer som en konsekvens af menneskelig handling. Et nyt imperativ om, at vi ikke har ret til at gamble med menneskehedens overlevelse har vundet indpas. Dette imperativ fordrer, at vi hele tiden måler alle mulige handlinger mod princippet om forskellige mulige scenarier (inklusiv det værst tænkelige), og tvivl og usikkerhed bliver den bærende rationalitet, når vi ikke kender kausaliteten mellem en handling og dens konsekvenser. Vores viden om naturen provisorisk og vores forhold til naturen handler ikke længere om, hvad vi ikke skal gøre, eller hvad vi kan og bør gøre, men om de spor, vi vil efterlade os. I det antropocæne må vi indordne os under utallige, forbundne transformationer i klodens system, der som kaskadebevægelser ændrer grundlaget for al liv. Grænsen er på sin vis allerede overtrådt: Den epokale grænse, hvor vi er indtrådt i en ny geologisk tidsalder. Forholdet mellem natur og samfund er i den antropocæne tidsalder afsløret som falsk konstruktion.

 

GENINTRODUCERET KOLLEKTIV SKYLD

I denne nye tidalder er menneskeheden ved hjælp af videnskabelige udviklinger blevet klar over, at vores handlinger de sidste årtier har ændret verdens økosystem på hurtigere og mere intense måder, end vi har gjort i nogen anden sammenlignelig periode i menneskehedens historie. Vi befinder os i derfor midt i en ny epokal fortælling: Fortællingen om de globale klimaforandringer. Sociologen Anders Blok mener, at klimaforandringerne spreder sig som en amorf, offentlig bekymringshorisont – fulgt af lige dele engagement, ambivalens og apati. Klimaforandringerne er et globalt problem, men samtidig infiltrerer de vores liv helt ned på den mindste skala. Ved det britiske klimaforskningsinstitut Tyndall Centre for Climate Research blev det for et par år tilbage diskuteret, om alle voksne i de rige lande skulle have et ’karbonbudget’ og et elektronisk kreditkort, der kunne hjælpe dem til ikke at overtrække det. Når de ramte en vis grænse, skulle det være slut med flere ferier og bilture.

Klimaforandringer eksisterer dermed som problem på makroniveau i form af verdensomspændende COP-møder og erklæringer og i mikrosfæren, hvor individuelle valg og handlinger skal ses og vurderes i forhold til deres konsekvenser for det globale klima. Selve denne fordring om konstant at overveje klimakonsekvenserne af vores ageren på kloden indfanges i klistermærke-sloganet “Tænk globalt, handl lokalt”. Her bliver individuel handling set i et direkte forhold med det gigantiske hele. Globale klimaforandringer, medieret gennem videnskaben, er af så afgørende karakter, at vi skal beskæftige os med dem i alle aspekter af vores måde at være til på – i hele vores bevidsthed og i alle vores valg. Denne diskurs fortæller os, at globale klimaforandringer er så vigtigt et fænomen, at det bør optage hvert eneste aspekt af vores liv. Klimavidenskabens datasæt og modeller er således tæt forbundet med fabrikationen af ikke-statslig styring og autoritet og gennem klimavidenskaben udvikles en global etik, der har konsekvenser på alle niveauer i det menneskelige liv.

map-antarct

/ A map of the Antarctic region from 1899.

Truslen om globale klimaforandringer har ifølge den svenske forsker Larsson Heidenblad genintroduceret den kollektive skyld da den truende katastrofe ikke bare er et anliggende for alverdens ledende politikere og erhvervsfolk, men nu handler om det moralsk forkerte i den enkeltes livsstil. Vores handlinger i dagligdagen er (igen) blevet moralske valg og diskursen om ansvarsfordeling og handlingsmuligheder følger i dag samme mønster, som 1600-tallets religiøse koncepter, synd og bodsgang.

HVORDAN SKAL VI LEVE?

Viden om naturen er ikke længere reserveret en elite af specialister, fordi naturen ikke længere er en separat, fjern verden. Klimaforandringer er i det antropocæne ligeså meget et spørgsmål om den enkeltes livsstil som et storpolitisk spørgsmål. Både ansvar, vidensakkumulation og mulighed for at handle decentraliseres. Offentligheden og ikke-statslige aktører på alle niveauer aktiveres som handlende agenter, når forholdet mellem natur og samfund nedbrydes – når naturen, som vi kender den, ophører med at eksistere.

Måden, vi forstår naturen på, er således en del af en større proces, der former vores identiteter, værdier og adfærd. Repræsentationer af natur og samfund er centrale, når vi stiller det måske vigtigste spørgsmål af dem alle: Hvordan skal vi leve? Dermed kan klimaforandringerne og måden, vi forstår og handler på – politisk og privat – ikke adskilles fra helt fundamentale spørgsmål om frihed, kontrol og regeren.

Klimaforandringerne er med en ny forståelse af naturen er blevet et sted for en rekonstruktion af autoritetsstrukturer og miljø- og klimapolitik bliver scenen for en politisk kamp, der er langt mere udefineret, end den tidligere har været. ”Miljø” og ”klima” mobiliseres som grundlaget for større samfundsmæssige transformationer og udfordrer vanetænkning i forhold til mange af de kategorier, vi traditionelt har forsøgt at give verden mening med: Særligt rum og tid. Disse kategorier er ikke længere tilstrækkelige. Når nationalgrænserne nedbrydes i en post-bipolær, globaliseret verden, kan klimaforandringerne som politisk problem ikke indordnes i de gængse rutiner i selv de mest videnskabeligt avancerede nationalstater eller behandles i statens suveræne administrative praksisser.

Klimaet er ikke bundet af den velkendte idé om en skarp opsplittelse mellem ’her’ og ’der’, ’dem’ og ’os’, ’nu’ og ’senere’. Klimaforandringer tvinger os til at udvide disse kategorier og i det antropocæne bliver det en opgave for os – politisk og privat – at gentænke politik, autoritet, styring, værdier, identiteter og adfærd.

/

Helene Hagel er miljø- og klimapolitisk rådgiver i Alternativet – det yngste grønne parti i det danske parlament. Hun er uddannet cand.scient.pol fra Københavns Universitet og har tidligere arbejdet i et netværk for danske miljøorganisationer, i FNs klimasekretariat UNFCCC og på diverse nyhedsredaktioner. Vi siger tak for artikelen!

_________________________________________________________________

DEN SISTE OLJE

sunniva-flydal-1

Av Sunniva Gylver / FOTO: Lars Oddbjørn Flydal

«Så vidunderlige dere enn er, kjære nordmenn, dere må innse fakta: Norge må slutte å bore etter mer olje.»

Kommentaren falt under klimakonferansen i Durham. Den ble visstnok avvist av noen norske kirkelige delegater, som mente det var et lite konstruktivt innspill. Jeg skjønner det. Som en statsstøttet folkekirke, fullstendig avhengig av en oljebasert statlig økonomi, står Den norske kirke midt i dette med begge beina. Med vår avhengighet av oljen, kan man få abstinenser bare ved tanken. Et Norge uten oljeproduksjon (begrepet tilslører at olje egentlig ikke er noe vi mennesker produserer, men et lager vi tømmer) er rett og slett vanskelig å se for seg. Kirken sliter vel nok med sitt eget dommedags-omdømme, om ikke vi skal ta over miljøbevegelsens svoveltale i tillegg, preke helvete på begge sider av døden, og rope ut hvilken katastrofe av bibelske dimensjoner som er under oppseiling her og nå?

Som prest er jobben min å forkynne evangeliet – det gode budskap om Guds kjærlighet og nåde. Det gjør jeg med glede, i ord og handling, så godt jeg kan. Deler ordene om en Gud som har skapt alt og alle som lever, og er til stede overalt i sitt skaperverk. Om en Gud som er kjærlighet, og som har skapt alle mennesker i sitt bilde med samme ukrenkelige verdi. Om en Gud som ga seg selv, overvant ondskap og død, og her og nå er kjærlighet i nærkamp med det ondes makt i verden. Om en Gud som hver dag møter oss med nåde og nye muligheter, og som en dag skal skape allting nytt.

Det er bare det, at dette gode budskap farges av situasjonen det kommuniseres i. Hvem er det godt budskap for? På hvilken måte? I dagens norske situasjon er evangeliet fortsatt et godt budskap om den guddommelige kjærligheten som er sterkere enn alt; om likeverd, rettferd, nåde og himmelhåp. Men det er også særdeles utfordrende. For hvis dette skal gjelde alle, så må det dyptgripende endringer til: I oss, og i våre holdninger, strukturer, systemer, økonomier, prioriteringer. Og ikke minst i vår avhengighet av oljen. 

VÅGER POLITIKERNE OG KIRKEN Å UTFORDRE OSS?

Jeg er blant dem som ikke er så glad i endringer, men vi har ikke noe valg. Ikke hvis vi skal kunne se våre barn og barnebarn i øynene og si at vi gjorde det vi kunne for å unngå klimakatastrofen. Ikke hvis vi med troverdighet skal bekjenne en Gud som byr oss gjøre mot andre som vi vil at andre skal gjøre mot oss, og elske vår neste som oss selv. Hvis alle skulle levd som oss, måtte vi hatt tre eller fire jordkloder. Det har vi ikke. Vår livsstil og vårt forbruk i Vesten (og blant de rike andre steder i verden) bidrar til økt forurensning, økt urettferdighet, utryddelse av biologisk mangfold og regnskog, mer ekstremvær i form av tørke og flom, flere ressurskonflikter og flere mennesker på flukt. Og de som er mest sårbare og utsatte fra før, og har minst skyld i krisen, rammes hardest. Det er blodig urettferdig.

«Det skal sterk rygg til å bære gode dager. »  Sånn lød stiloppgaven jeg fikk for mange år siden. Jeg trodde det sto feil. Det er vel for å bære onde dager at vi trenger sterk rygg? Men nei, oppgaven var riktig gjengitt. Jeg skjønner det bedre nå.

For det skal faktisk sterk rygg til å bære gode dager. Det skal også sterk rygg til å bære de onde. Men de gode dagene, medgangen, valgfriheten, overfloden krever sterk rygg – ryggrad! – for at de ikke skal korrumpere oss; for at de av oss som får det materielt sett stadig bedre, skal bry oss om dem som ikke gjør det; for at vi skal ha mot og vilje til å gi avkall på en stadig oljesmurt økonomisk vekst og økt forbruk; i rettferdighetens og livets navn.

«Den siste olje» har tradisjonelt innebåret at presten salvet og ba for en døende pasient. Nå er jorda vår alvorlig febersyk, og den siste oljen må bli hvor den er, i havbunn og i landjord, hvis livet skal reddes. Men skal vi klare et sånt «grønt skifte», skal vi makte oljeavvenning i stor stil, så må vi gjøre det i fellesskap, ikke bare som miljøengasjerte enkeltindivider.

Politikere legger ansvaret på oss velgere, som ofte synes å prioritere det som gagner oss selv, her og nå. Velgerne legger ansvaret på politikerne – det er de som må lage en politikk som tvinger fram et langsiktig og dyptgripende grønt skifte. Jeg vil heller si at vi avhenger av hverandre. Politikerne trenger press og utfordring nedenfra, som viser at vi gir votum til en grønn politikk. Vi velgere trenger at de våger et grønt lederskap, at de våger å utfordre oss. Og vi trenger en kirke som på et mangfold av måter løfter fram både alvoret og håpet i denne situasjonen. I ord og handling. Vi trenger en real grønn omvendelse!

«DET FINNES EN RO»

24. konsesjonsrunde ble nettopp åpnet – til fordømmelse og frustrasjon fra en samlet miljøbevegelse. Nå er det avgjørende at grønne stemmer i alle partier mobiliserer foran neste års stortingsvalg. De siste årenes stortingsvalg har blitt preget av de samme sakene: Skole, helse og eldreomsorg har vært viktigst for storparten av både velgere og folkevalgte. Det er mye bra i det. Det som ikke er bra, er at sosial utjevning og miljø rangeres som viktige tema av bare noen ytterst få prosent. Er det fordi det er saker mange av oss ikke kjenner konsekvensene av på kroppen? Fordi de som berøres mest, er de mest sårbare og utsatte? Fordi egen frihet og komfort veier tyngre enn et tryggere og bedre samfunn for flere, lokalt og globalt? «Nordmenn velger bort fattigdom», skrev en avis i forrige valgkamp. 70 000 barn i Norge og ufattelig mange flere ute i verden kan ikke det. Bryr vi oss; nok til at det merkes på tro og teologi, på lommebok og daglig forbruk, på stemmeseddel og engasjement?

«Det finnes en ro, som kun beror på at man er tro mot det man tror på», sier dansken Piet Hein. Han var ikke religiøs, så her snakker vi om et utvidet trosbegrep, selv om det for meg er forankret i min kristne tro. Det finnes en ro, en indre fred, som handler om å finne ut hva vi tror på, hva som er umistelig for oss, hva vi bygger livene våre på, og så øve oss i være tro mot det. Også når det koster. Tredje vers på salmen Alltid freidig peker på noe av det samme: «Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder. Da er livet ei så svært, døden ikke heller.»

Akkurat dette salmeverset kan få en bismak i en verden hvor noen velger å dø for det de tror på, gjennom å rive andre med seg i døden. Men nettopp fordi noen velger en sånn vei, og tror på den måten, trengs det tydelige andre stemmer og andre måter å tro på. Samtidig kan det religiøse vokabularet virke mobiliserende ikke bare på vondt, men på godt. En miljøengasjert imam utforsker det. Ibrahim Saidy har tatt initiativ til ett interreligiøst nettverk han kaller «Grønn Jihad», hvor målet er krig mot forbrukerekstremismen. Både jihad og ekstremisme er sterke og ladete ord, som folk flest assosierer med voldelig, hellig krig og terrror – ikke med religionsdialog og miljøvern. Men egentlig betyr jihad å gi sitt ytterste og disiplinere seg selv. Og selv om religiøs ekstremisme idag utviser en ekstrem brutalitet og råskap og må tas på største alvor, bygger forbrukerekstremismen på en ideologi og bidrar til en livsstil som truer liv over hele kloden vår. Å trekke dette vokabularet inn i miljøkampen handler både om å understreke alvoret og tydeliggjøre en religiøs forankring.

GRØNN JIHAD

Hvorfor er denne religiøse forankringen av miljøengasjementet så viktig? Fordi vår religion eller vårt livssyn gir grunnleggende motivasjon for hva slags mennesker vi prøver å være og hva slags samfunn og fellesskap vi søker å bidra til. De fleste mennesker i verden er religiøse, majoriteten av dem innenfor kristen eller muslimsk tradisjon. Mange steder er trossamfunnene den beste og kanskje eneste fungerende infrastrukturen. Sånn er det ikke i Norge. Men hvis de av oss som har en religiøs tro klarer å forankre miljøengasjementet i kjernen av vår teologi, gir det et kraftig mobiliseringspotensiale, både nasjonalt og internasjonalt. 

Den siste oljen bør ligge der den er. Ikke brukes til å salve en døende jordklode. Selv om det må få konsekvenser for livsstil og forbruk. Menneskets tilpasningsevne er stor, på godt og vondt – vi bør ikke venne oss til at verden nå er som den er, men vi kan klare å venne oss til et radikalt grønt skifte. Da må vi være solidariske med de som rammes hardest av prosessen, og innovative i å skape en grønnere økonomi og nye klimavennlige arbeidsplasser. Dessuten kan vi oppdage at det kan ligge mye livskvalitet gjemt i redusert forbruksjag og en mindre materialistisk livsstil.

Klimautfordringene er så akutte og alvorlige at vi må samarbeide på tvers av alle slags grenser for å møte dem. Vi har en lang vei å gå og overveldende utfordringer å hanskes med – en grønn Jihad – så la oss gjøre det vi kan og samtidig – i den grad vi tror på det – legge alt i Guds hender.

/

nff-logo

Med støtte fra Norsk Faglitterær Forfatterforening bringer Klimaaksjonen denne høsten en serie med essays der vi ber forfatterne undersøke fenomenet olje; som begrep, politikk, økonomisk dop, tro, næring, symbol, kjemi og kulturfaktor. Hva gjør oljen med sivilsamfunnets forståelseshorisonter, med vår språkbruk og sosiale kultur? Vi håper på overraskende svar og skjerpende tankegods. / Først ute i serien er Sunniva Gylver, f.1967 i Danmark, vokst opp i Oslo. Sokneprest i Fagerborg menighet og Phd-stipendiat på Menighetsfakultetet. Gylver har gitt ut to bøker, «Åpen Himmel» (Cappelen, 2000) og «Søndager med Sunniva (CappelenDamm 2009) og vært bidragsyter i flere andre utgivelser. Hun har også vært fast spaltist i Aftenposten, Vårt Land og de fire regionsavisene, og andaktsholder i NRK. Siden 1996 har hun deltatt aktivt i den tverrkirkelige miljøbevegelsen Korsvei.

_________________________________________________________________

ARNE JOHAN VETLESEN: OLJEFORBUDET

Vetlesen-Arne-Johan_author_full

Av Arne Johan Vetlesen

Har politikerne vi har valgt til å styre landet forstått noe som helst av klimakrisen de snakker om? Nei.

   Når svaret er negativt, kunne man tro det skyldes det ofte påpekte gapet mellom hva politikerne sier de skal gjøre, og hva de faktisk gjør, nemlig lite eller ingenting. Erna Solbergs uttalelser på Oljemessen nylig om at Høyre, sammen med Frp, ikke på noen måte har gitt opp å iverksette oljeleting utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, bør ikke overraske noen. Ei heller at Jonas Gahr Støre ikke oppgir Ap’s ønske om konsekvensutredning.

Når toget har gått for å fortsette i det gamle nærings- og utslippssporet, så skyldes det følgende fakta: Samtlige siste femten måneder har satt nye varmerekorder – mars var 1,35 grader varmere enn normalen for 1951-1980, og hele 1,55-1,75 grader over det førindustrielle nivået. Konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren har ligger over 400 ppm., det vil si godt over det nivået som klimaforskeren James Hansen har erklært som «game over». Trenden er entydig: hvert år settes ny varmerekord.

   Tallene i seg selv er abstrakte, de lar oss holde hva det handler om på avstand. La meg derfor bli konkret: I Sibir frigir tiningen av permafrosten antrax, med dødelig følge for reinsdyrene. India er hjemsøkt av tørke og oversvømmelser, deler av Asia av monsuner og tyfoner. I Irak, Sauda-Arabia og Kuwait nådde temperaturen 54 grader celsius; asfalten smelter, trafikken lammes, flyene kan ikke ta av, folk må holde seg innendørs. Verdens største korallrev, Great Barrier Reaf utenfor Australia, er i ferd med å dø. Livet i verdenshavene trues av milliarder av plastikkartikler. I det sydlige og østlige Afrika legger millioner av mennesker på flukt på grunn av tørke, jorden kan ikke dyrkes. I Beijing tvinger luftforurensningen skolebarn til å bære ansiktsmaske. Frankrike og England har opplevd nedbørsrekorder, med store urbane områder under vann. I USA og Portugal raser skogbranner. California har ingen plan for adekvat vannforsyning ti år frem i tid.

   Så hva var vitsen med at 177 land for åtte måneder siden signerte Paris-avtalen, med et løfte om å begrense verdens temperaturøkning til ikke mer enn 1,5 grader? Av denne halvannen graden er 1,3 grader allerede passert. Johan Rockström ved Stockholm Resilience Center sier det slik: «Alle rike land i Europa, Nord-Amerika, Australia – hele OECD-blokken – må ned på null forbruk av fossil brensel i 2030.»

   De største partiene i Norge gjør så godt de kan for at vi skal fortsette en kurs med resultatene jeg har ramset opp. Hvorfor?

   Hensynet til arbeidsplasser i Rogaland og Nord-Norge. Norsk oljeutvinning er verdens «reneste». Vi er del av et globalt marked og kan ikke melde oss ut av et økonomisk system som krever kontinuerlig vekst. Vi gjør så mye bra ute at vi kan slippe her hjemme.

   Hvis prisen for å sikre en næring noen nye tiår, med arbeidsplassene det innebærer, er at naturgrunnlaget virksomheten og velferdsgodene avhenger av, ødelegges, så er prisen for høy. Det som løftes frem som primære mål, det som prioriteres, er i den fysiske realiteten sekundært, prisgitt noe annet: no planet, no business. Økologiens grunninnsikt er: Enhver organisme, enhver art eller livsform som gjennom sin påvirkning forringer sitt miljø, begår selvmord.

   Biologen Rasmus Hansson i MDG er i tråd med denne innsikten når han tar til orde for at reklame for flyreiser må forbys, slik vi har tatt konsekvensene av hvor skadelig røyking er. Men Hansson må gå grundigere til verks: Hvis vi virkelig vil komme det skadelige til livs, kan vi ikke kun forby promoteringen for det: vi må forby aktiviteten selv.

   Jeg vet hva responsen er: Det er totalt urealistisk å forby fortsatt utvinning av fossilt brensel. Bare en vinn-vinn kombinasjon av politikk og marked kan løse problemet, les: kvotehandel og/eller CO-avgift. Avvisningen av løsninger som går til roten av problemet har dominert så lenge problemet har vært på agendaen. Vi snakker tiår i tapt tid, der problemet som markedet skulle bidra til å løse – kapitalismen kan ikke, må ikke røres, spør Erik Solheim! – har vokst seg så stort at det som skulle reddes er nær fullstendig tapt. Det eneste realistiske i lys av problemets dybde, omfang og hast, er å innse at pasienten bringes fra døende til død så lenge det fossile sporet fastholdes og vekstimperativet helliggjøres. Vi må lære av hva vi gjorde og hvordan vi levde før oljen for å få et liv etter den.

/

Denne artikkelen stod på trykk i gårsdagens Klassekampen.

_________________________________________________________________

GRØNNGLIMT. HVITGLIMT.

Lirhus-Agnar

Av Agnar Lirhus

Sørhellingene grønnes og jordene damper i varmen. Alt strutter denne solfulle dagen, knoppene på trær og busker ligner de første antydningene til bryster, eller de klumpete knoklene på ungdommer: håndledd, albue, kne, ankel. Hvor mange år vil det ta før artsnavnene er glemt? Han skriver en privat flora. Slik er knoppskytingen i år: Funn #1: Klovelignende knopp, partået som geiter, med svarte pigger i bakkant, lik negler. Funn #2: Artisjokklignende knopp som opptrer i klaser, grønne blader med tykk, lilla tupp. Han skriver: Artsnavnene forteller ikke annet enn at inndelingen av naturen gjorde det mulig å beskrive og differensiere tannhjul, flenser, stempler, mikrochips. Hva om jeg likevel tok på hatten til de store naturoppdagerne og skrev min egen flora? Da måtte forandringen ligge som en mulighet i blyantstrekene, og floraen måtte være utstyrt med beskrivelser av klover, geiter, artisjokker. Et bibliotek i et bibliotek i et bibliotek. Et liv i en kropp i atmosfæren. Hva skal jeg med navnene?

*

Han studerer ikke fuglene, han ligger i gressenga og kjenner hårene tykne. Tunga smaker rå jord. Strandvindelen kryper over grusen på vei mot strandkålen, og derfra til buskas og trær, og perlemorblomsten titter fram, krum som sjallstykket på en trompet. Han tror at han så henne som han ser på blomstene, uten øye for stengel og blader, pælerot og trådrøtter, om hun lå utover marken eller sto der rak og stolt i ryggen. Han så åkergullet flyte på enger og jorder, men kalte det for raps. Han så jentene som jorda han tråkker på, verken mer eller mindre enn en selvfølge. Han snuser inn lukta av gressbladene, fiolene, et strå kiler ham på kinnet, en humle summer. Om hun var det siste eksemplaret av sin art, ville han likevel ha plukket henne.

*

Skavgraset står tett i tett i den fuktige lomma ned mot fjorden, dekket av trær og bergknauser. Skavgras (snellefamilien) stammer fra snelletrærne som en gang sto tretti meter til værs, men sank i jord og oppløsning (som en papirlapp kan falle ut av lomma og forsvinne ned i skogbunnen, mer og mer uleselig). Snelletrærne ble lagre av steinkull, som strekker seg inn i tida igjen i dag, for å ta del i historien på en helt ny måte. Et mylder av grønne kvister, delt av gule ledd, som leddormer. Snelleslekten er gammel teknologi, som kullgruvene som fremdeles durer og går, døgnet rundt, parkert en gang for alle av frøplantene, som formerer seg i tørke og kulde, som noe annet skal overleve den nye tida bedre enn oss. Under løvkronene er det klynger av bregner, også de en overlevning, skutt ut av jorda som konfetti, fra sammenknytt spiral til fullvokst strutseving på noen uker, med en hengende, liksom ryggløs positur.

*

Han tar av klærne og vasser uti. Sjøen flør, iskaldt vann strømmer mellom leggene, kulda napper i huden. Føttene synker i mudderet. Han klatrer over beltet av fjæresteiner, fulle av rur, og kaster seg uti. Luftbobler sipler ut av nesa og prikker over kinnene. Hjernen snurrer i hodeskallen, alt graviterer, han er et egg på drift i havstrømmene, en larve, yngel, en revne av luft skyter ned i sjøen, et hvitt lyn; en livløs flyveøgle synker mot mørket i smaragdgrønt brus. Bunnen er dekket av en brunrød suppe, som blader på skogbunnen om høsten, før vannet blir tjukt som slim: en koloni av maneter. En slags bille padler forbi, med gjennomsiktig skall og dansende følehorn. Ildtunger skyter ut fra strendene, bølger av brennende støv og røyk ruller ned fra åssidene. Understrømmen trekker ham utfor marbakken. Han virvler bakover og får et glimt av overflaten før lyset forsvinner: en oransje brann på himmelen. Her nede ser han blink fra ribbemaneter. Regnbuesprakende morild. En brunrød elektrisitet i beltene av alger. Grønnglimt. Hvitglimt. En kjempe svømmer forbi, like mørk som mørket i dypet, en hval eller en hai. De er lysglimt bak sporden.

/

Vi takker Agnar Lirhus og House//Of//Foundation for dagens tekst!

Lirhus_forside

_________________________________________________________________

CHARLOTTE WEITZE: FELD NORDMANNSGRANEN

Charlotte

Foto: Lea Meilandt

Dagtemperaturen strejfer efterhånden de tolv grader. Alt vokser, og vores grund dufter grønt. Vi spiser skvalderkålsskud, mælkebøtte og spinat. Læggekartoflerne, som vi har haft med fra lejligheden, er spiret i vinterens løb. De giver allerede nye kartofler. Kenneth er færdig med ydermurene, taget og skillevæggene.
– Det er utroligt, hvad du kan, siger jeg.
Han har lært det hele af sin far. Selvom han aldrig uddannede sig til tømrer, var han god til at regne og planlægge byggerier. De andre arbejdsmænd havde bare deres kræfter, men de var heller ikke uvæsentlige, når de store master skulle rejses, for at liftsystemet kunne blive udvidet.
Da taget er på, er det tid til vinduer, døre og derefter isoleringen. Så kommer solcellerne. Spritnye, de bedste på markedet, og et kæmpe lån i banken. Kenneth vil ikke have nogle brugte. Der er alligevel sket for meget inden for solcelleudviklingen de senere år.
Derefter kommer det svære. Det meste af vores grund ligger i skygge, fordi vi har så mange træer. Alle naboerne har store åbne plæner og ganske få vækster. De er lette at holde og giver udsyn og lys til stuen.
Kenneth måler vores træer i højden og omkredsen, han udregner deres biomasse. Et løvtræ kan indkapsle mere CO2 end et nåletræ. Så er det noget af det, vi skal tage højde for, når vi bliver nødt til at fælde nogle træer, eller skal vi bare se på, hvilke tilbageblivende træer der vil give det bedste lysforhold til solcellerne? Kenneth har downloadet et computerprogram, som kan beregne solens gang over himlen på forskellige årstider, og her indtegner han havens træer, hvor han også tager hensyn til, om de er løvfældende eller har nåle eller blade hele året.
I forhold til vores solceller kan det bedre betale sig at fælde den store nordmannsgran end det gamle valnøddetræ, som også giver os noget at spise. Kenneth sætter sig med hænderne i skødet og svinger sit hvide hår om på ryggen. Han har fået sin begyndende rødbrune forårsudgroning, taber lange hårtotter, og jeg reder ham, mens vi snakker. Hans hænder drypper af sved. Han har lukket computeren ned for at beskytte den. Nu sidder han bare helt stille, mens jeg ordner ham.
– Måske skal vi tage med i vores overvejelser, hvilke træer der vil klare sig bedst, hvis klimaet bliver endnu varmere, siger jeg og renser kammen. Håret flyver gennem haven, måske finder et fuglepar totten og kan bruge det til redemateriale.
– Nordmannsgranen klarer sig godt. De andre nåletræer har det svært. Du så, hvor visne de var oppe på Klaftafjeld.
– Fæld nordmannsgranen, siger jeg.
– Valnødden skygger mest.
– Vi kan ikke spise kogler.
– Vi tager nordmannsgranen, mumler Kenneth og spørger, om jeg kan lade være med at arbejde her i foråret og til sommer. Han har brug for min hjælp til hus og have, når han rigtig begynder at svede. – Eller hvad med en anden strategi? siger han. – Du kan cykle ind til byen. Du kommer næsten aldrig til at være hjemme, men vi kan spare rigtig meget CO2. Eller et kompromis. Du dropper dit studium og nøjes med at arbejde. Så vil du stadig være lige så meget hjemme, som du er nu. Min kam støder på nogle ugler i min kærestes hår. – Av, siger han.
– Vi kan ikke undvære pengene, siger jeg, – heller ikke dem, jeg kommer til at tjene i fremtiden som færdiguddannet. Vi skal betale af på vores gæld.
– Vil det være frækt, hvis vi indregner arven fra dine forældre? Jeg ser mundlam på ham. – Så er det lettere at skylde i banken.
– De dør ikke foreløbig, siger jeg vredt, – desuden har jeg læst, at al den permafrost, der tør i Sibirien, ikke laver så meget global opvarmning, som man skulle tro. Når det bliver varmere i Sibirien, vokser der bare flere planter, som kan optage en masse CO2. På den måde kan der jo være noget, som løser sig selv. Hvis vi tager det med i vores regnskab, så kan vi fælde begge træer.
– Man skal ikke tro på alt, hvad man læser, vrænger Kenneth.
– Det er et spørgsmål om tid. Om det er en gran eller et løvtræ, vi fælder, så frigøres der CO2 på et eller andet tidspunkt. Hvis vi brænder det fældede træ, går det hurtigt. Hvis vi lader det rådne, sker det også, bare langsommere.
– Vi kan grave træet ned, siger Kenneth.
– Ja, siger jeg tvivlende. – Og med tiden bliver det til gas og kul. Men om mange millioner år er der måske nogle, der begynder at fyre det af.
Kenneth fnyser og gør sig fri af mine arme. – Du er umulig at snakke med.
– Mig? siger jeg og beder ham om at række hænder og fødder frem. Vi mangler at klippe negle.

Jeg skulker et par timer fra arbejdet med huset under påskud af, at jeg vil rundt og se, om der er noget, vi kan bruge af alt det storskrald, naboerne sætter ud i dag. Jeg spiser chokoladekage og drikker kaffe hos mine forældre. Så længe der er hvid is, er der håb. Far siger det ikke, men han sagde det engang. Henne på væggen blinker Angelica fra sin ramme. Jeg ser et hvidt iskrystal svæve i rummet og lukker øjnene. Da jeg kommer hjem, står begge træer der endnu.

Svalerne summer. Midt på dagen ligger Kenneth på sengen og stønner. Det er blevet forsommer. Jeg er startet i praktik på skadestuen og ved noget om hedeslag. Han er nøgen, og jeg skænker vand.
– Rolig nu, siger jeg og dupper panden, – det skal nok gå.
– Vi skal have gang i den køkkenhave, jamrer han.
– Hvorfor ikke gøre det lidt lettere for os selv, siger jeg, – bare mens vi starter op? Vi kunne betale noget af CO2-gælden af senere, om nogle år. Jeg låner mine forældres bil og kører til arbejde hver dag, bare her mens det er varmt. Så kan jeg hjælpe mere til. Du får fat i en ventilator til at ligge under midt på dagen. På den måde kan du samle kræfter og arbejde om eftermiddagen. Og vi glemmer alt om køkkenhaven til næste år.
– Jeg vil ikke skylde noget, siger han og tørrer håndfladerne af i lagnet. – Hvis vi skal være forbilleder, bliver vi nødt til at være glade, ellers virker det bare afskrækkende.
– Så smil, siger jeg.

/

Vi takker Charlotte Weitze for utdraget av romanen ”Den afskyelige” som utkom på Rosinante/Samleren i våres. Romanen er kalt «en økokritisk satire». Vi ønsker henne også velkommen som ny dansk redaktør for Klimaaksjonen!

den afskyelige

_______________________________________________________________

EN VEJ UD AF HJÆLPELØSHEDEN

Gregers andersen

Av Gregers Andersen 

I 2009 udkom der en bog i Storbritannien, hvis konklusion alle danske politikere i dag burde have med i deres tanker og daglige arbejde .

Konklusionen lyder: ”Den økonomiske vækst, der så længe har været fremskridtets motor, har snart udspillet sin pligt i de rige lande . Ikke alene har øget trivsel og glæde ikke været resultatet af perioder med økonomisk vækst, men antallet af angsttilfælde, depressioner og talrige andre problemer har over en længere årrække været tiltagende . Befolkningen i de rige lande er nået til enden på en lang historisk rejse .” Denne konklusion, som de to professorer Richard Wilkinson og Kate Pickett underbygger gennem et bredt statistisk materiale i Lighed hvorfor alle klarer sig bedre i lige samfund, er vigtig af flere årsager . Ifølge de to forfattere selv er trivslens afkobling fra den økonomiske vækst for eksempel et udtryk for, at den stadigt voksende ulighed i verdens rigeste samfund fører til samfund med mindre sundhed, glæde og velvære . Men som de også fremhæver, har den ved tærsklen til Antropocæn ligeledes en stærkt økologisk betydning . For vi lever i en tid, hvor også klimaforandringerne og den økologiske systemkrise med al tydelighed illustrerer, at vækstimperativet ikke automatisk fører til bedre liv eller en bedre fremtid . Det er helt enkelt sådan, at samfund verden over står over for udfordringer, der kræver langt mere komplekse svar end blot: ’Mere vækst!’

Af samme årsag har jeg i denne bog forsøgt at skitsere grundlaget for et liv, der konfronteret med vækstimperativet kritisk spørger tilbage: Hvad er væksten værd, når den i nutiden bringer store menneskelige ofre med sig og langt ind i fremtiden forringer de økologiske betingelser for menneskelivet? Hvad er den værd, når den får en mangfoldighed af væsner, der lever på Jorden, til at bukke under og dermed frarøver os deres skønhed? Hvad er den værd, når den får flere og flere til at gå ned med stress, angst eller depression? Når den gør, at vi ikke har tid til at være sammen med dem, vi elsker, eller til at drage omsorg for fremmede? Når den, som Wilkinsons og Picketts mange statistikker illustrerer, i  mange rige samfund generelt ikke fører til mere glæde og lykke, men tværtimod får mange sociale problemer til at vokse?

DEN DANSKE DEBAT

Lad mig for en god ordens skyld her igen understrege, at min hensigt ikke er ’at stemple’ alle former for økonomisk vækst som dårlige . Min pointe er blot, at vi ikke bør acceptere vækstimperativet, så længe der ikke følger nogle tilfredsstillende svar på de førnævnte spørgsmål med . Den verdensomspændende energirevolution, som verden efter klimatopmødet i Paris står over for, vil på længere sigt forhåbentlig gøre det væsentligt nemmere at få sådanne tilfredsstillende svar . Men omvendt vil det også være naivt at tro, at der lige om hjørnet venter en verden, hvori grønne teknologier (nogle nye, andre gamle) har annulleret alle de økologiske problemstillinger, som vi i dag står over for . Såvel som det også vil være naivt at tro, at vi lige om lidt vil befinde os i en globaliseret cirkulær økonomi, hvori alle forbrugsgenstande indgår i et fra vugge-til-vugge-kredsløb . For selv om der allerede findes vigtige teknologiske og socioøkonomiske ideer, der peger veje ud af det morads, som vi befinder os i, så er problemstillingen stadig dybt eksistentiel og kulturel . Den handler helt grundlæggende om, hvilke værdier vi vil forme vores liv, samfundet og den verden, vi lever i, efter . 

Jeg vil i dette, bogens sidste, kapitel derfor vende tilbage til min påstand om, at vi som mennesker i dag befinder os i en verden, som vi ikke kan tro vil forandre sig, uden at vi forandrer os selv . Selv om man måske skulle tro, at jeg med den påstand ’løber åbne døre ind’, er det nemlig langtfra tilfældet . Kigger man på den danske debat, er det ikke just sådan, at det vrimler med påstande om, at individuel forandring kan føre til kulturel omstilling, og at kulturel omstilling kan føre til politiske reformer – faktisk tværtimod . For mens der i de nationale medier er et enormt fokus på alt, hvad der rører sig på Christiansborg, så retter medierne sjældent deres opmærksomhed mod den produktion af forståelser og adfærd, der finder sted i andre af samfundets sfærer . Det betyder ikke blot, at der i medierne generelt er en blindhed for, hvordan vores plastiske hjerner via populærkulturen hele tiden konfronteres med nye forståelses- og handlingsskabeloner . Det betyder også, at der i den danske klimadebat generelt er en blindhed for, hvordan disse skabeloner på trods af de umiddelbart kan forekomme os ubrugelige eller ligefrem latterlige – grundlæggende gør det lettere for os at begå os som sociale væsner . Kultur er netop også tryghed, en fælles base, vi kan vende tilbage til, når verden udfordrer vores forståelse eller gør krav på handling . Når politik og kultur ikke lader sig adskille, er det således også, fordi kultur er alle de underliggende forståelser og adfærdsformer, som manifesterer sig i politiske beslutninger .

KULTUREL FORANDRING

Alligevel hører man det ofte fremhævet i den danske klimadebat, at et personligt engagement i forhold til klimaforandringerne er ligegyldigt, og at en løsning på dette problem udelukkende ligger i de nationale lederes hænder . I sommeren 2012 blev et sådant argument for eksempel fremsat på lederplads i Politiken . Efter at avisen nogle dage forinden havde bragt et interview med Socialdemokraternes klima- og energiordfører Pernille Rosenkrantz-Theil, hvori det fremgik, at Rosenkrantz-Theil ofte fløj til Aalborg i stedet for at tage toget og netop havde planlagt at tage på ferie til Canada med sin familie, skrev avisens opinionsredaktør Per Michael Jespersen: ”Er hun og mange andre så hyklere? Nej, vi er bare mennesker . Og hvis spillereglerne skrues sådan sammen, at det bliver billigere og billigere at flyve lange ture til udlandet, så tager vi mennesker da flere og flere ture ud af gaten . Pointen er, at klodens fremtid ikke kan overlades til menneskers spontane ’gode’ handlinger . For de kommer ikke af sig selv . Derfor har vi brug for politikere, der tør lave spilleregler, der ansporer os til at gøre det gode og betale for det, når vi undlader at gøre det .”

Det mærkbare ved denne argumentation er, at den i konteksten af interviewet med Rosenkrantz-Theil kollapser . For er Pernille Rosenkrantz-Theils beslutninger om at spare tid ved at tage flyet i stedet for toget og at tage på ferie langt væk fra Danmark ikke et klart billede på, at kultur og politik hænger sammen? Eller anderledes spurgt: at de politikere, som ifølge Jespersen skulle være hævet over almindelige menneskers ”spontane handlinger”, selv er almindelige mennesker, hvis normative forståelse er et produkt af den givne kultur? I Rosenkrantz-Theils handlinger viser der sig i hvert fald et ret gængs kulturelt mønster, der vil kunne genfindes hos en mængde andre danskere med lignende stressede jobs og penge nok til at flyve langt væk fra Danmark og holde ferie . Derfor giver Jespersens argumentation også anledning til et andet væsentligt spørgsmål, nemlig hvordan politisk forandring skal kunne opstå uden kulturel forandring, og hvordan denne kulturelle forandring igen vil kunne finde sted uden individuel forandring?

/

Vi takker Gregers Andersen og Informations forlag for å få bringe et utdrag av denne viktige og nyutkomne boken. 

grænseløshedens kultur forside

_________________________________________________________________

“LANGUAGE AND LANGUAGE METAPHORS IN THE NORWEGIAN WRITER’S CLIMATE CAMPAIGN §112”

Jenna+coughlin

By Jenna Coughlin 

PhD Candidate
Dept. of Scandinavian
UC Berkeley

Based on two presentations given at the Center for Research in Contemporary Poetry (CERCOP) conference “Experiments in Contemporary Poetry” on December 3-5, 2015 in Aalborg, Denmark and at the Department of Linguistics and Scandinavian Studies at the University of Oslo on December 7, 2015

         Norwegian nature became central to Norwegian national identity during the 19th century period of nation building in part through the medium of poetry. The uniqueness of Norwegian nature was important to the nation-building project, and it was important too that the language be unique—that is, distinct from other national languages. During the latter half of the 19thcentury, changes in transportation and agricultural systems, along with increased human mobility, posed challenges to the idea of the uniqueness of Norwegian nature. From the latter half of the 20th century, further challenges to the representation of nature as a unique aspect of national identity were posed first by pollution and then climate change. These threats, in particular, created an awareness of the porous nature of place—ecology has no respect for national borders and, as such, concern for the kind of “nature” that provides a basis for national identity is not necessarily sufficient to promote policy that protects the planet.    

         This problem reflects a larger debate within ecocriticism: Although there is agreement that the nation is ill-equipped to respond to a global climate crisis, the question of what comes after remains open. On the one hand, there is an enthusiasm for local political relations. In the United States, ecocriticism began by focusing attention on nature writing, much of which focused on particular regional natures, especially wilderness areas. More recently, so-called “bioregional” movements, for which poets such as Gary Snyder and Robert Hass have advocated, seek to create political communities around shared natural resources. Poets are seen as uniquely positioned to bring nature into the human field of care by serving as witnesses to local nature and cultural traditions threatened by unbridled development and consumerism. The thinking goes: You can’t care for what you aren’t familiar with, and you won’t protect what you don’t care about.  

         On the other hand, there are those who argue that becoming ever more local in our mindset is an ineffective way to address, in particular, the consequences of global warming, which is a slippery phenomenon. Ursula K. Heise, in the book Sense of Place and Sense of Planet(2008), argues that ecocritics’ focus on the ethics of the local has isolated the discipline from the insights of globalism studies, which explain how day-to-day local relations often involve all kinds of global connections. Similarly, Timothy Morton argues that movements such as bioregionalism are nostalgic projects, which ignore what ecological science indicates regarding the interconnectedness of things. In Hyperobjects from 2013, he argues that the abandonment of “world” as concept would enable a broader understanding of our interrelations with others based not on our care for the familiar but on an awareness of our intimacy with strangers that global ecological crises make painfully clear.

LOCAL VERSUS GLOBAL NATURE ETHIC

    Given that nature and national identity have been so crucially connected in Norwegian cultural history, it seems fitting to ask where contemporary Norwegian poets stand on the subject of a local versus global nature ethic. I’ve chosen to examine the recent Norwegian Writer’s Climate Campaign (active from 2013-May 2016) and its accompanying website (which continues to publish new material), not so much because of its impact, which is difficult to measure, but because of the framework it provides. While in the United States there has been at least one anthology and several essay collections on ecopoetry or ecopoetics,[1] as far as I know there have been no such anthologies coming out of Scandinavia in recent years. The Climate Campaign is the most comparable effort I’ve found, and it is interesting in how it differs from these anthologies: Although the American works certainly reflect the American historical and social context, the Climate Campaign is a more explicitly “national” project because it has its basis in §112 of the Norwegian constitution, which states: «Every person has a right to an environment that is conducive to health and to a natural environment whose productivity and diversity are maintained. Natural resources should be managed on the basis of comprehensive long-term considerations whereby this right will be safeguarded for future generations as well. In order to safeguard their right in accordance with the foregoing paragraph, citizens are entitled to information on the state of the natural environment and on the effects of any encroachment on nature that is planned or carried out. The authorities of the State shall issue specific provisions for the implementation of these principles.» On its website, the Climate Campaign further refers to the Bicentenary of the Norwegian Constitution that occurred in 2014, stating, “we will use this opportunity to highlight the moral and legal importance of Article 112, and challenge the powers to be, such as Norway’s huge so-called Oil Fund, on their investments in Canadian tar sands and other extremely damaging and dirty fossil resources.” The campaign has participated in several actions regarding specific environmental policies. In addition, the group has tried to make its publications as accessible as possible: They host a website with upwards of 150 poems and numerous prose pieces, including essays, environmental journalism and short introductions to various environmental artistic movements. In the run-up to the UN Climate Summit in Paris, a group of poets were invited to engage with the language of the UN’s 2014 Climate Report, and the subsequent poems were published in several national newspapers.

         The Climate Campaign, then, seeks both to serve as an education campaign by fulfilling the aspect of §112 that affirms citizens’ right to information and to be a form of democratic participation by holding elected officials accountable to existing law. The paradox involved in the nationalist orientation of the project is that the “state of the natural environment” can’t be contained within national borders, and that many of the ill effects of Norway’s climate policy disproportionately affect parts of the world that consume less and emit smaller amounts of greenhouse gasses than Norway does. How are Norwegian poets addressing these aspects of the climate crisis, then? Are they continuing a national tradition of concern for local nature, serving as a witness to the local and promoting care for it as a national democratic value? Or, do they look for ways to extend care beyond national borders?

    I will address these questions by looking at ways in which various contributions to the Climate Campaign attempt to redefine or perhaps extend the nation on ecological grounds, and the central role that language experimentation and language metaphors play in doing so.

MULTIPLE LANGUAGES

         An important aspect of the project that speaks to this is the commitment to publishing in multiple languages. This choice reflects the organization’s attention to the global nature of the crisis they are addressing, despite the more national orientation of its mission statement. Swedish and Danish poets have contributed, and they have published a series of Norwegian poems translated into English under the title “On the Way to Paris” in collaboration with the Free Word Centre in London, as well as several pieces by German poets translated into English and/or Scandinavian languages (for example, Durs Grünbein, Hendrik Rost, Mirko Bonné, and Anja Utler). Freddy Fjellheim, the current editor of the project’s website, articulates some reasons for the effort to be a multilingual project in his essay “Den nye poesien” (September 21, 2016). Fjellheim states that one of the organization’s founding goals was “to gather poets in Norway and Scandinavia, eventually also from the United States, England and Germany.” By doing this, he writes, “Poets who previously published in their own enclave would in our context contribute to a new literary fellowship under the hard sky of the climate crisis.”[2]Fjellheim imagines a community based not on national affiliation but on the shared activity of writing and a desire to address a shared problem. He further argues that different genres (poetry, journalism, visual art) occupying the same space “sharpen each other’s qualities.” The same could be said regarding different languages: The poems I will examine here show an interest in how the etymology and meanings of words in different languages “sharpen” each other and shed light on the relationships between languages in a way that might promote understanding of our shared responsibility and vulnerability in the age of climate crisis. While Fjellheim argues that poets are situated in a uniquely close relationship to natural processes because they register them better, I think these poems at times suggest that poetic language itself is like natural processes, as ecological science has formed our view of them: It is transformative, adaptable, and brings our attention to surprising, perhaps far-flung relationships between things.

         The poem “Klan, 2015” by Torild Wardenær gestures to a place-based sense of belonging, but then transforms its ecological vision. It is a good poem to begin with because it has its starting point in a more traditional view of an ecological society—that is, one that is organic and stable. Wardenær begins with an image of the nation as a collective body, united in a shared experience of local nature: “We walk in the forests again, carrying with us this collective heart, it is not even our own individual selves, for we mixed our blood a long time ago, we have grown together into one body, into one great clan.”[3] However, this image of a primal collective at one with nature ultimately doesn’t provide a harmonious vision. Rather, the collective declares its awareness that ecological interconnectedness extends beyond the forest and ensures that not only positive consequences infiltrate the system, but negative ones: “We have caused chemicals to flow into the rivers and let so much carbon dioxide blend into the Atlantic Ocean, Arctic Ocean, Indian Ocean, Pacific Ocean and Antarctic Ocean that plankton death, acidification and coral bleaching have shrunk epochs and forced together Holocene and Anthropocene, so that we can’t do anything but drag this great beggar’s heart around, gather enough oxygen for a future.”[4] Wardenær’s poem doesn’t call for a retreat into the local but a recognition of how the local extends beyond itself, which also suggests that a widening of the notion of “clan” needs to take place. In this way, the poem places itself between the local as a point of origin and global ecological relationships as a point of origin.

         What further interests me is her choice of the word “klan” over “folk”: An examination of the word’s etymology suggests that drawing attention to the relationship between words is a productive way to explore ecological being. Rather than using etymology to affirm the uniqueness of a national vernacular, as historical linguistics did in the 19th century, etymology in the age of climate change can illustrate the interconnectedness of human culture that has its basis in bodily experience. The Gaelic “clan” is descended from the Latin “planta,” which means plant, but also shoot, twig or sprout, as well as the sole of the foot. The use of “clan” to denote a social group derives from the metaphor of human ancestors as branches on a tree. The idea of “to plant,” as in “to plant one’s feet” derives from an understanding that human contact with the earth resembles the relationship between plants and the earth. As the linguist George Lakoff and literary scholar Mark Johnson describe in the book Metaphors We Live By (1980), such metaphors, which derive from shared experience of the world via the human body are common in many languages. The shared experience of being vertically oriented and the prevalence of the “family tree” metaphor provide an anthropological basis for something that approaches universality, not through shared cultural values, but through perception mediated by the human body.

EXPERIMENTAL

         Another contribution by the Danish poet Peter-Clement Woetmann, “Nye digte,” is more experimental in its use of language and plays, not with modern understandings of etymology, but semantic ambiguities that can occur when different languages are intermixed in the same poem. Before discussing the poem, it’s important to add that during the fall of 2015 as the number of refugees arriving in Scandinavia increased, the Climate Campaign seemed to take a position on the relationship between climate change and the crisis in Syria. This position was implied by the publication of a poem that had been read by Frode Grytten in conjunction with the Norwegian fundraiser for refugees that aired on NRK on November 1, 2015. A link to a piece of comics journalism, “Syria’s Climate Conflict,” was posted along with the poem. This piece explained the role played by drought–intensified, according to the piece, by climate change–in sparking political unrest in Syria. Since then, several more poems addressing the refugee crisis have been published, further suggesting that the organization has taken up the connection between climate change and increased human mobility, now and in the future, as one of the “effects of … encroachment on nature” which they are informing the public about. Woetmann’s is one such poem that responds to the refugee crisis. Woetmann’s use of English, Danish, and German indicates the multiple discourses at play as well as the multiple political actors. As in other Climate Campaign poems, English stands in for the discourse of consumerism, specifically tourism, as the poem references “yellow drinks on greek coast.” But it is also used to depict an interaction between body and landscape, body and body that neither calls for identification (for example, asking the reader to imagine herself as a refugee) nor calls on the reader to look at theimage of the refugee (something visual media have already demanded with an arguably objectifying and anesthetizing effect). Instead, it implicates the reader through a language of intimacy.

         The following lines illustrate this: “A Helt ind bag øjnene eyes of blå ind bjerge bergen/B Bjerge kroppe no corps out of blue water waves.” Woetmann plays on the double meaning of “berge”, as both “mountain” and “rescue”—so that “bjerge kroppe” can mean both “mountains bodies” and to rescue, recover or salvage bodies. It can refer to a distanced, aestheticized landscape or a compassionate action. “No corps” creates an ambiguity through the words origins in the Latin “corpus” and its reception in different languages—it suggests a group of people united in a common purpose, a definition shared amongst the languages, as well as the English “corpse,” or dead body. “No corps” can then represent both the prevention of a disaster and the absence of the human cooperation needed to prevent a disaster. The poem also plays on words that suggest water or drowning: bløde [soft], våd [wet], tears, water, the sea—The confrontation with eyes and with body parts that accrues over the course of the poem eventually creates a tone of denial, particularly in the lines, “A Kan ikke mere, not my eyes dreaming on the coast of turkey/B Not my lips så våd som oceans and cold so cold.” The emergent speaker who futilely resists identification creates a sense of implication as much as empathy: A likeness between bodies asserts itself through the slipping language, even as more language rushes in in an attempt to wash the likeness away. This resistance culminates in the final lines, “A always changing nothings changing/B Blue eyes alle porte lukket/ A You don’t need to tørre op”: You don’t need to clean up the mess, it suggests, this is not your problem, but, after all the tears that have appeared previously in the poem and the mention of closed eyes/closed doors (and/or ports?) in the line above, “tørre” can be read as a mispronunciation of “tear” and thus a warning against sentimentality: You don’t need to tear up. By giving room to apathy and denial, as well as empathy and engagement, “Nye digte” depicts a speaker’s ambiguous reaction when confronted by intimacy with human tragedy. The ambiguous language becomes a constant gesture to reassert distance that the poem suggests must be noticed and resisted.

A RELATIONSHIP BETWEEN WORDS AND PEOPLE

         The Norwegian poet Inger Elisabeth Hansen also deals with connections between bodies and languages in the essay “Å resirkulere lengselen” which she initially delivered at Litteraturhuset in Oslo on September 19, 2015 (published by FKA on November 11, 2015). Hansen’s essay begins with the names of the bones of the foot, a foot which in this case belongs to a person fleeing across Europe. She uses these names to trace the shared cultural history that lies at the contact point between the body of the refugee and the roads of Europe. Hansen refers to this history of travel through the name of one of these bones, “os naviculare” or “båtbein” [boat bone]: “The little boat on the great highway across Europe contains, then, a vessel, a bone shaped like a boat, possibly like a sail, a bone that can navigate, that can create forward motion, find its way.”[5] This etymological inquiry gestures to the metaphor of human life as journey (also a widespread metaphor, according to Johnson and Lakoff), for journey as progress, and opens a view of migration not as crisis but as possibility or opportunity.

         Hanson uses not only linguistic methods but free association to create a relationship between words and people. The name of the three central foot bones: os cuneiforme refers to their conical shape but calls to mind the conical shape of “the world’s first known alphabet, the cuneiform alphabet from Ugarit” as she later mentions, “just north of Latakia, Assad’s hometown.” Hansen also uses the metaphors referred to in the names of the bones to suggest that human travel creates a text that can be read—that is to say, that footprints write history: “I will write that the pressure from all the cuneiform bones in all the feet on the way from the southeast toward the northwest create impressions in the asphalt, and that this constitutes a text. … There is text about exchange, property, ancestry, cities arise from the text, something like society.”[6] By reading os cuneiforme as “cuneiform bone,” Hansen is able to use the footprints left by refugees to remind the reader of a shared cultural history that predates national mythologies. She further proposes that both writing and fleeing from danger are shared experiences, a sign of the social: “Society exists in text. That which resembles society recirculates in the alphabet. Terror is a writing off of the alphabet.”[7] If human events are read and interpreted from a cultural historical and human perspective, she argues, society can reemerge from disruption. If meaningful connections between people and events are denied, something central to what it means to be human is denied.

         Hansen concludes the essay with a final bone of the foot: the phalange. In Norwegian “falanks” means a large mass, particularly a political group. Also in English, phalange, like “corps,” designates a group of people “bonded together for a common purpose, especially in support of or in opposition to some cause, a united front” (Oxford English Dictionary).

The idea of a social group is embedded in the structure of the foot through the word that describes it. This is a postnational social configuration rooted in the shared fact of embodiment together with the shared act of textual production and interpretation, and it is words that both reveal and conceal these interconnections. Here, as in Wardenær’s poem, it is bodily experience that connects people and language which contains traces of this connection. The poet’s role, which Hansen acts out here, is to excavate these connections and make them visible.

NEW CONSCIOUSNESS OF LANGUAGE

         These examples of work published in conjunction with the Writer’s Climate Campaign address the far-reaching effects of climate change by representing an ecological being that is not necessarily harmonious, but implicates some collectives in the plight of others. Rather than depicting local nature, they reveal the intimate relationships people have to one another but which they cannot, or do not, want to see. They do this by breaking down borders between languages and demonstrating how shared bodily experiences lie hidden in different languages. For them, both the body and language are porous, open to unexpected connections. Because of poetry’s ability to awaken a new consciousness of language, the poet has a unique ability to explore words and reveal these connections. This is why poetry is so useful for pointing the way toward new and more ecological social configurations.

[1] See, for example, The Ecopoetry Anthology, Trinity University Press, 2013; Ecopoetics by Scott Knickerbocker, University of Massachusetts Press, 2012; Ecopoetry: A Critical Edition, ed. Bryson and Elder, University of Utah Press, 2002; The Literature of Waste by S. Morrison, Palgrave Macmillan, 2015.

[2] ”… å sammenføre poeter i Norge og Skandinavia, etter hvert også fra USA, England og Tyskland. Poeter som tidligere publiserte i hver sin enklave skulle i vår kontekst bidra til et nytt skriftlig fellesskap under klimakrisens harde himmel.” (All translations are my own.)

[3] “Vi går i skogene igjen, bærer med oss dette kollektive hjertet, ikke engang vårt eget individuelle er det, for vi har for lengst blandet blod, vi har vokst sammen til én kropp, til én stor klan.”

[4] “Vi har latt kjemikalier flyte ut i elvene og har latt så mye karbondioksid blande seg med Atlanterhavet, Nordishavet, Indiahavet, Stillehavet og Sørishavet at planktondød, forsuring og korallbleking har krympet tidsaldrene og tvunget sammen holocen og antropocen, så vi kan ikke annet enn å drasse rundt på dette store tiggerhjertet, sanke nok oksygen til en framtid.”

[5] “Den lille båten på den store motorveien gjennom Europa inneholder altså en farkost, et bein formet som en båt, muligens som et seil, en knokkel som kan navigere, som kan skape framdrift, finne fram.”

[6] “Jeg vil dikte at presset fra alle kilebeina i alle føttene på vei fra sørøst mot nordvest prenter avtrykk ned i asfalten, og at dette utgjør en skrift. … Det skrives om byttehandel, eiendom, slekter, byer stiger fram fra skrifta, noe samfunnsaktig.”

[7] “I skrifta finnes samfunn. De samfunnsaktige resirkuleres i alfabetet. Terror er en avskriving av alfabetet.”

/

Kritikk på tomgang

Stabell 11.04.2016 kl. 09.52

Av Espen D. Stabell

Både på det praktiske og det teoretiske plan synes kritikken av føre-var-prinsippet å gå på tomgang.

Da George W. Bush i 2003 skulle forsvare invasjonen i Irak, benyttet han noe som kunne ligne et føre-var-prinsipp. Han argumenterte med at å handle ­– det vil si å gå til krig ­– var nødvendig i møte med usikkerheten rundt Saddam Husseins vilje og evne til å bruke atomvåpen: «If we wait for the threats to fully matarialize, we will have waited too long».

Den amerikanske juristen og politiske tenkeren Cass R. Sunstein hevder i sin bok The laws of fear. Beyond the precautionary principle (2005) at denne måten å tenke på er den samme som miljøaktivister benytter seg av i klimasaken. De som kjemper mot global oppvarming, argumenterer med at handling (utslippsreduksjon og andre reguleringer), heller enn ikke-handling (til fordel for «status quo»), er den riktige fremgangsmåten i tvilstilfeller – slik Bush-administrasjonen argumenterte for at terrortrusselens «unknown unknowns» (Donald Rumsfeld) krevde tiltak for å foregripe de ukjente truslenes eventuelle «materialisering».

Dersom føre-var-prinsippet kan brukes til å argumentere for militær intervensjon på så tynt grunnlag som det ble gjort i Irak-krigen, synes Sunstein og andre kritikere å ha rett når de mener prinsippet bør kastes på dynga.

Men står det virkelig så dårlig til med prinsippet? Jeg mener det finnes gode grunner til å si at det ikke gjør det. For å se hvorfor, la oss først se nærmere på hva prinsippet egentlig sier, og hva kritikken går ut på mer spesifikt.

Svake og sterke prinsipper

Føre-var-prinsippet (eng. the precautionary principle) finnes i mange ulike varianter. Den mest kjente formuleringen av prinsippet stammer fra den såkalte Rio-deklarasjonen, signert av over 170 land under en FN-konferanse i 1992. Der heter det at vitenskapelig usikkerhet ikke skal forhindre handling i tilfeller av en mulig miljøkatastrofe. Det at vi er usikre på om katastrofen kan inntreffe, bør med andre ord ikke fungere som et argument mot å ta forholdsregler for å forhindre den.

Rio-versjonen kalles ofte en «svak» versjon av føre-var-prinsippet. Den krever ingen bestemt handling, men sier bare at usikkerhet ikke rettferdiggjør ikke-handling. «Sterke» versjoner – for eksempel det såkalte «Wingspread Statement», utformet av amerikanske miljøaktivister, jurister og filosofer i 1998 – sier at handling er påkrevd i møte med miljøtrusler, selv om truslene ikke er bevist med vitenskapelig sikkerhet.

De svake versjonene blir ofte kritisert for å være innholdsløse. Ifølge Sunstein er de sanne, men trivielle: de sier bare noe alle vil være enig i, men som er helt ubrukelig for å fatte beslutninger.  

Sterke versjoner blir på sin side kritisert for å være inkonsistente. Alle handlinger skaper mulig risiko; det er alltid en mulighet for at reguleringen selv kan ha katastrofale konsekvenser. Derfor krever (sterke versjoner av) føre-var-prinsippet at vi bruker føre-var-prinsippet på de handlingene (reguleringene) som det anbefaler – noe som fører til en slags beslutningslammelse.

Dersom føre-var-tenkningen blir for selektiv når det gjelder hvilke farer den skal rette seg mot, er det ingen tvil om at prinsippet selv kan føre til risiko, og dermed være inkonsistent. Tenk deg for eksempel en dommer i en drapssak, som lar frykten for ytterligere drap overskygge sannsynlighetsvekten i bevismaterialet. En slik dommer vil, for å forhindre gjentagelse, lett kunne dømme en uskyldig person. Det vil ha katastrofale følger for den uskyldig dømte, og muligens også for samfunnet, som fortsatt har en morder løs – og for rettssikkerheten, som dermed blir alvorlig svekket.

Også trivialitetsinnvendingen synes å ha noe for seg. I de fleste tilfeller med usikkerhet rundt mulige konsekvenser klarer vi oss fint uten et eksplisitt føre-var-prinsipp. Selv om det er usikkert hvorvidt et bilbelte vil redde livet ditt i en kollisjon, for eksempel, vil du sannsynligvis ikke være uenig at du bør bruke det – just in case.

Redningsforsøk

Kan føre-var-prinsippet reddes ut av det uføret kritikerne mener det befinner seg i? En del interessante forsøk er gjort på å vise at prinsippet kan rekonstrueres på en konsistent og ikke-triviell måte. De fleste har akseptert trivialitetsinnvendingen mot svake versjoner, og forsøkt å bygge opp en sterk versjon av prinsippet som ikke rammes av innvendingen om inkonsistens.

Sunstein har lansert et «anti-katastrofe-prinsipp», som han mener kan erstatte føre-var-prinsippet i de mest ekstreme tilfellene, der han mener en eller annen form for føre-var-tenkning vil være på sin plass – for eksempel i tilfellet global oppvarming. Sunsteins prinsipp synes imidlertid selv å kunne rammes av trivialitetsinnvendingen. Det sier ikke noe annet enn at handling (regulering) kan tillates dersom vi står overfor en mulig katastrofe, som vi ikke vet sannsynligheten for at vil inntreffe, og dersom kostnadene ikke er for høye. Selv kan jeg ikke se at dette sier noe særlig mer enn Rio-versjonen av føre-var-prinsippet (som også nevner kostnader).

Et bedre forsvar

Den kanadiske filosofen Daniel Steel kom i fjor ut med boka Philosophy and the precautionary principle (2015). Her gir han det som etter min mening er det hittil sterkeste forsvaret for føre-var-prinsippet.

Steel aksepterer ikke trivialitetsinnvendingen mot de svake versjonene. Å forkaste de svake versjonene som trivielle er en dårlig strategi, hevder han. Å gå med på trivialitetsinnvendingen blir det samme som å hevde at alle andre beslutningsprosedyrer som faktisk foreslås eller brukes for å vurdere miljøreguleringer tilfredsstiller kravet om at vitenskapelig usikkerhet ikke skal forhindre at tiltak blir iverksatt.  

Ifølge Steel holder det å se på bruken av kostnad-nytte-analyse for å se at dette ikke er tilfelle. Dette analyseverktøyet brukes av enkelte forskere og organisasjoner for å veie kostnader og nytte forbundet med reguleringer opp mot hverandre. Steel viser til et eksempel der forsøk på å beregne den ”sosiale kostnaden” av karbon førte til så store sprik mellom ulike forskeres og organisasjoners beregninger at det blir vanskelig ikke å anse resultatene som fullstendig arbitrære. Kostnad-nytte-analysen som beslutningsprosedyre gir ingen anvisninger for hvordan denne usikkerheten skal håndteres. Derfor dekker det ikke den funksjonen som de «svake» versjonene av føre-var-prinsippet er ment å ha, nemlig å gi retningslinjer i møte med vitenskapelig usikkerhet.

Heller enn å forkaste den «svake» formuleringen av føre-var-prinsippet som triviell, mener Steel at den bør forstås som et meta-prinsipp: Det skal sette en begrensning for hvilke beslutningsregler som er akseptable og ikke innenfor et føre-var-rammeverk og sørge for at beslutningsreglene ikke bryter med (meta-)prinsippet om at vitenskapelig usikkerhet ikke er en grunn til å avstå fra handling i møte med alvorlige miljøtrusler.

De sterke versjonene formuleres på sin side av Steel som beslutningsregler, for eksempel: «Dersom en plausibel vitenskapelig mekanisme finnes hvorved en aktivitet kan føre til katastrofe, bør denne aktiviteten fases ut eller behørig begrenses». For å sikre at beslutningsreglene ikke anbefaler handlinger som selv utløser den versjonen av føre-var-prinsippet som brukes og at de ikke anbefaler reguleringer i tilfeller der problemet kan løses mer effektivt på andre måter (for eksempel med teknologi), må handlingene tilfredsstille et kriterium om «proporsjonalitet»: den må være effektiv i å motvirke den uønskede effekten samtidig som den er konsistent. Dette må vurderes fra sak til sak, slik også versjonene av prinsippet (beslutningsreglene) må formuleres etter situasjonen.

En mulig svakhet ved Steels teori er kriteriet om effektivitet. Det formuleres som at dersom mer enn en handling (precaution) konsistent kan anbefales av den versjonen av føre-var-prinsippet (beslutningsregelen) som brukes, så må den med lavest kostnad foretrekkes. Dette synes å åpne for at veldig svake reguleringer kan foretrekkes fremfor sterkere reguleringer, eller vice versa, kun på basis av kostnadseffektivitet. Steel ville sannsynligvis svare at effektivitet også fordrer at reguleringen motvirker den uønskede effekten på en adekvat måte. Gitt all usikkerheten rundt effektene av reguleringene er det imidlertid vanskelig å vite hvilken regulering som fungerer best. Beslutningstagere kan dermed lett ende opp med å fokusere mer på de mulige kostnadene ved reguleringen (les: tallene) enn den antatte kvaliteten ved tiltakene.

Likevel, Steels rekonstruksjon er gjennomtenkt og synes å være et godt svar på innvendingene om inkonsistens og trivialitet, som har truet med å berøve føre-var-prinsippet enhver teoretisk og praktisk legitimitet. Det er heller ingen tvil om at kostnader ofte er avgjørende. All den tid våre politikere og beslutningstagere ikke ganske enkelt kan la de økonomiske hensynene fare, synes det fornuftig å forsøke å innlemme disse i det teoretiske rammeverket – selv om jeg er i tvil om hvorvidt Steel lykkes i å gjøre det på en god nok måte.

Usikkerhetens prinsipp

Bush-administrasjonens bruk av føre-var-prinsippet var, i dette lyset, fullstendig uforholdsmessig overfor den faren den retter seg mot. Den skapte risiko både for tap av (sivile og militære) liv, økt terrorisme samt kaos i fraværet av en fungerende stat – risikofaktorer analysatorer kunne forutsi med rimelig grad av sannsynlighet. Tiltaket som ble iverksatt (krigen) var dermed både inkonsistent og ineffektivt: Det ga selv grunn til bruk av føre-var-prinsippet, og det var dårlig egnet til å redusere risikoen for mer terrorisme.

Irak-eksempelet til tross: Kritikerne har så vidt meg bekjent ikke klart å komme opp med gode empiriske eksempler på at bruk av føre-var-prinsippet på miljøfeltet har ført til økt risiko, hverken direkte eller i form av tapte muligheter. Historiske eksempler på at man har unnlatt å benytte prinsippet, og dermed gjort skadevirkningene verre og vanskeligere å rette opp, er det imidlertid mange av.

Advarsler om effekten av radioaktiv stråling i England kom allerede på begynnelsen av 1900-tallet, men reguleringer av bruk av radioaktivt materiale (for eksempel på arbeidsplasser) kom ikke før i 1961. Skadevirkninger på lungene som følge av asbest ble rapportert allerede i 1898, men bruken ble ikke forbudt i EU før i 1999. Andre eksempler er hull i Ozon-laget som følge av bruken av halokarboner (for eksempel i kjøleskap), antimikrober brukt som veksthormoner i dyrefor, og bruken av orangoklorin som sprøytemiddel.

Både på det praktiske og det teoretiske plan synes altså kritikken av føre-var-prinsippet å gå på tomgang. Prinsippet bør brukes – men på riktig måte, det vil si i tråd med proporsjonalitetskriteriet. I klimasaken er dette helt essensielt. Uforholdsmessig bruk av prinsippet gir vann på mølla til aktører med interesse av å forhindre reguleringer. Konsistent og effektiv bruk av prinsippet er helt nødvendig for å forhindre at katastrofale klimaendringer og miljøødeleggelser finner sted mens vi venter på vitenskapelig «sikkerhet».

/

Espen D. Stabell er stipendiat i filosofi ved NTNU i Trondheim. Han skriver en avhandling om usikkerhet og ansvar i teknologisk forskning og innovasjon.

_______________________________________________________________

ER DEMOKRATIET ALLTID BEST?

Foto- UiO sigurd_skirbekk-pressebilde

Av Sigurd Skirbekk, professor emeritus ved UiO.

Er ikke demokratiet en frihetlig politisk styreform som alle folkeslag bør streve mot å nå? Det kan til dels synes å være riktig, men bare til dels.

I 1989, med murens fall, gikk kommunismen i øst i gradvis i oppløsning og det liberale vest kunne stå fram som seierherre i den kalde krigen, liksom det tidligere i århundret hadde framstått som seierherre i en varm krig mot et annet totalitært styresett, nazismen. Det var i denne situasjon at den amerikanske presidenten uttalte at de seirende verdier var det frie marked, demokratiet og menneskerettene.

Det var få som i seierens rus ønsket å tenke eller tale om relativiteten ved de verdiene som president Bush hadde omtalt som de seirende. Senere har imidlertid tvilen kommet sigende. Var egentlig det frie marked veien til sosialt samhold? I Amerika har avstanden mellom rike og fattige bare økt. Noen snakker om at forskjellen mellom de rike og de fattige er blitt som 1 til 500. Andre har pekt på at Menneskerettserklæringen fra 1948, som kunne være nyttige nok den gang da det var diktaturer som først og fremst truet folks frihet. I dag har vi fått andre utfordringer, det er nok å nevne klima og overforbruk av ressurser. De antroposentriske Menneskerettighetene har i denne situasjon langt på vei kommet til å fungere som legitimering av dysfunksjonelle tilpasningsformer, av menneskenes mistilpasning til naturgitte livsbetingelser, til økologien.

Men hva med demokratiet? Er ikke det en frihetlig politisk styreform som alle folkeslag bør streve mot å nå? Det kan til dels synes  å være riktig, men bare til dels. Erfaringene fra Tyskland i mellomkrigstida, da den superdemokratiske tyske forfatningen fra 1919 la grobunnen for at tyskerne kunne velge nazismen, tyder på at demokratiet ikke alltid ledsages av frihet. De som beseiret den tyske armé under Andre verdenskrig var for øvrig ikke først og fremst de liberale demokratier i vest, men et sterkt nasjonalistisk system i øst, Stalins røde arme. Russerne har senere omtalt denne krigen som ”Den store fedrelandskrigen”.

ENDIMENSJONALT VERDENSBILDE

Hva så med våre dager, med USAs rolle i kriger som amerikanerne har kunnet se som frihetens kamp mot ufrihet? Med et så endimensjonalt verdensbilde i hodene sine har amerikanerne sett det som sin historiske rolle å kjempe på fire kontinenter mot regimer som, med rette, har vært oppfattet som udemokratiske.

Amerikanerne, og nå mener jeg amerikanske politikere og publisister, har langt på vei misoppfattet de valg som arabere ofte har stått overfor; ikke et valg mellom diktatur eller demokrati, men et valg mellom autoritært styresett, kaos eller et religiøst diktatur. Det er knapt noen som lenger vil bruke slagordet ”den arabiske våren” om tumultene i Nord-Afrika.

Den fordreide virkelighetsoppfatningen som amerikanerne her la for dagen, og som norske politikere nokså ukritisk har sluttet seg til, har hatt kulturelle forutsetninger. I 1998 skrev amerikaneren Loren Baritz om disse forutsetningene i boka Backfire: A History of How American Culture Led Us into Vietnam and Made Us Fight the Way We Did. Noen burde skrive tilsvarende bøker om amerikanernes engasjement i Irak, Afghanistan, Libya og Syria.

I 2007 skrev jeg en kronikk for Aftenposten som jeg kalte “Demokratiets forutsetninger”, og som redaksjonen endret til “Er demokratiet alltid best?” Her skrev jeg om de norske erfaringene med forutsetninger for et demokrati: Det tok tusen år fra landet ble samlet og til vi fikk et demokratisk styresett. – Den krigerske Harald Hårfagre ble ikke etterfulgt av Haakon den 7, men av en konge som i ettertid er blitt kjent som Eirik Blodøks.

ØKOLOGISKE UTFORDRINGER

I dag er det ikke først og fremst despotiske ledere som er utfordringen, skjønt de finnes, de også. I dag framstår menneskenes forhold til naturen som et vel så stort problem. Den 15. mai 2012 hadde den østerriske avisen Die Presse en førsteside-artikkel med overskrift: ”Eine Erde ist dem Menschen zu wenig”. Referansen var Mathis Wäckernagel, lederen for Global Footprint Network.

Wäckernagel hadde, etter analyser av nærmere seks tusen typer av data fra FN og annet hold, kommet til at naturens bærekraft for lengst var overskredet og at det var på 1980-tallet at overskridelsen for alvor lot seg måle. Disse beregningene er offentliggjort i Living Planet 2012. I denne rapporten blir et hevdet at dagens mennesker ville trenge to jordkloder for å komme i økologisk balanse, det vil si at menneskene samlet sett kunne forbruke ressurser tilsvarende det som naturen kunne reprodusere.

Det er stor forskjell på overforbruket i forskjellige deler av verden. Målt etter naturforbruk pr. individ kommer noen oljestater i Midtøsten på topp, fulgt av industristater, med de mindre velstående på bunn. Men slike mål sier ikke alt. Det samlede forbruk i et land er bestemt av forbruk pr. konsument ganger antall konsumenter. Overforbruk – på engelsk overshoot – er et mål for samlet forbruk sett i forhold til naturressursene i landet eller regionen. Her kommer beregninger av folketallet i forskjellige deler av verden inn i bildet.

I et slikt perspektiv er det, i alle fall på sikt, ikke Europa som blir den største trusselen. Med økt levestandard og lengre levetid har antallet barn pr. kvinne gått ned i de fleste land, om enn ikke den samlede konsumpsjon. I gjennomsnitt har fødselstallene pr. kvinne i Europa sunket fra 2,6 i 1950 og til 1,4 i 2005. Tilsvarende tall for Afrika sør for Sahara var 6,7 i 1950 og 5,5 i 2005.

Grunnene til en slik eksplosjonsaktig befolkningsøkning i Afrika kan være mange. En ting er at seks til syv barn pr. kvinne kunne være funksjonelt den gang barnedødeligheten var høy på grunn av sykdom og sult. En velmenende europeisk innsats for medisinsk og økonomisk bistand, uten fødselsbegrensing, har endret en tidligere balanse mellom fødsler og død.

I prosent av verdensbefolkningen er den afrikanske befolkning beregnet å ha utgjort 8,1 prosent i 1900 og 19,8 prosent i 2050. Prosentandelen afrikanere av verdensbefolkningen er videre beregnet å bli 23,7 i 2050. Europa har på den annen side falt fra 24,7 prosent i 1900 til 7,0 prosent i 2050, og beregnes å nå et lavmål på 5,3 prosent ved neste hundreårsskifte.

Noen tall kan illustrere omfanget av overbefolkning i Afrika: Befolkningen i Egypt, som på Napoleons tid ble beregnet å ha vært rundt to millioner, var i 1911 steget til 11 millioner; i dag finnes det 84 millioner egyptere, samtidig som landet om tretti år beregnes å komme opp i 150 millioner. Somalia, et annet av de landene som sender flest flyktninger og innvandrere til Europa, hadde i 1900 en million innbyggere. I år 2000 hadde Somalia i underkant av ni millioner og er, ifølge FNs demografiske kontor, beregnet å passere 40 millioner i 2050. Etiopia, som i 1900 ble beregnet å huse fem millioner, er beregnet å komme opp i 186 millioner i midten av dette århundre. Folketallet I Afrika som helhet har vokst fra 221 millioner i 1950 til nærmere en milliard i 2009. Kontinentet forventes å komme opp i et folketall på fire milliarder i 2100.

Det er her fristende å vise til en hundre siders pamflett som Reiel Folven har vært redaktør for, og som er tilgjengelig på nettet. Pamfletten har overskriften: “S for selvbedrag – hvordan naivitet og optimisme feiltolker den globale framtid”. Her presenteres ikke mindre enn hundre omtaler av demografien som den store trusselen mot menneskehetens framtid. En humanisme uten motforestillinger kan ende i inhumane tilstander.

/

Sigurd Skirbekk er sosiolog og forfatter, bl.a. av boka “Motforestillinger. Femti påstander møter motargumenter” fra 2012.

________________________________

DYPØKOLOGI OG NØDVENDIGHETEN AV EN ØKOLOGISK REVOLUSJON

Herbener

Af Jens-André P. Herbener

«Hvis dette ikke er en varsellampe, vet jeg ikke hva det er. Hvis det noensinne har vært et emne som krevde mer samarbeid, partnerskap og målrettet diplomati, så er det dette. Med det som står på spill, må alle mann på banen.»

Med disse ordene utpekte USAs utenriksminister John Kerry den globale klimakrisen til et av de største problemene men- neskeheten noensinne har stått overfor. Det skjedde etter at FNs etterlengtede klimarapport ble offentliggjort den 27. september 2013.

Hva konkret kan eller skal man gjøre? Og hvor mye skal til? Spør du miljøaktivister med inngående kjennskap til temaet, kan du få vidt forskjellige svar. Det skyldes at de grovt sagt tilhører en av følgende to leire:

1/ ANTROPOSENTRIKERNE

Ifølge dem er klimakrisen fremfor alt et problem fordi den truer menneskenes liv og levesett. Resten av naturen har ingen eller bare begrenset verdi i seg selv. Dens viktigste eksistensberettigelse er å tjene menneskene. Antroposentrikerne er hovedsakelig opptatt av reformer innenfor det eksisterende samfunnssystem. De jobber pragmatisk og realpolitisk for mindre forurensning, mindre utslipp av drivhusgasser, flere varige energikilder, mer gjenbruk, mer fri natur og bedre behandling av dyr.

2/ BIOSENTRIKERNE

Ifølge dem står mennesket ikke over naturen som dens hersker. Det er en integrert del av naturen. Dessuten mener bio- sentrikerne at naturen har stor verdi i seg selv. Dermed kan den på ingen måte reduseres til sin nytteverdi for mennesker.

Disse miljøaktivistene deler mange av antroposentrikernes mål, men de mener sistnevnte ikke går langt nok. Ifølge bio- sentrikerne nøyer de seg med symptombehandling. Det kan fungere en stund, men så risikerer man at problemene vender tilbake med full styrke. Det er litt som med en alvorlig sykdom. Noen setter sin lit til piller, en operasjon og mindre livsstilsendringer. For andre blir sykdommen en mulighet til radikal omlegging av livet. Bare slik får man fatt i problemets rot, mener de.

Sidstnevnte oppfatning kjennetegner biosentrikerne. Ifølge dem kommer vi ikke utenom radikale omlegginger av samfunnet, ja, av hele vår tenkemåte og verdisett. For eksempel har den konstante befolkningstilveksten og materielle veksten ødelagt store deler av Jordens natur. Faktisk er konstant vekst kjennetegn på en kreftcelle. Slik som ubehandlet kreft fører til døden for mennesket, kan vår besettelse av konstant vekst føre til at naturen dør, og dermed også vi selv.

Kort sagt er de biosentriske miljøaktivistenes mål en radikal reform av det eksisterende samfunnssystemet. Det innebærer et oppgjør med den herskende antroposentrismen, vekstfilosofien, kapitalismen, industrialismen og sentraliseringen. Det har skjedd skjelsettende revolusjoner i menneskehetens historie, for eksempel jordbruksrevolusjonen og den industrielle revolusjon. Ifølge biosentrikere er tiden nå moden for en økologisk revolusjon. Det er det neste som står for døren.

Biosentrismen utgjør et sentralt element av en miljøfilosofi og naturetikk som kalles dypøkologi(deep ecology). Begrepet ble oppfunnet i 1972 av filosofen Arne Næss, som også har gitt et viktig bidrag til å utforme dets innhold. Dypøkologien har imidlertid også andre inspiratorer og arkitekter, deriblant biologen Rachel Carson, historikeren Lynn White, forfatteren Edward Abbey og filosofen George Sessions. Dessuten har den røtter i asiatiske religioner, urfolkskulturer og nyhedendom.

Ifølge dypøkologene har naturen ikke bare en klar egenverdi og dermed en klar rett til å eksistere for sin egen skyld. De vektlegger også at mennesker etablerer en dyp samhørihet med naturen, eksempelvis ved å oppholde seg der i lang tid. Ifølge dypøkologien vil det ofte munne ut i en naturspiritualitet. Det innebærer for eksempel at en plante og et dyr endrer karakter fra en økonomisk ressurs til en bror og søster. Og hvem ønsker å skade dem?

En viktig dypøkologisk påstand er at når mennesket fremmedgjøres fra naturen, fremmedgjøres det fra seg selv. Og når det fremmedgjøres fra seg selv, fremmedgjøres det fra naturen. For grunnleggende er vi av samme slekt; ja, mennesker er natur. Å snakke om mennesker og naturen som to ulike og adskilte størrelser er vrøvl.

Videre oppfatter mange dypøkologer naturen som hellig. Det tas avstand fra de vestlige religioner og filosofier som tradisjonelt tillegger mennesket en opphøyet særstatus og avviser eldgamle forestillinger om naturens guddommelighet. Arne Næss, George Sessions og Bill Dewall har sammenfattet dypøkologien i åtte prinsipper:

1/ Både menneskelig og ikke-menneskelig liv på Jorden har en egenverdi.

2/ Livsformenes rikdom og mangfold har en egenverdi.

3 / Mennesker har ingen rett til å redusere denne rikdommen og mangfoldet, hvis det ikke handler om å tilfredsstille livsviktige behov.

4/ Det ville vært bedre for menneskene om det var færre av dem – og mye bedre for andre levende arter.

5/ Vår nåværende inngripen i den ikke-menneskelige verden er uten måtehold, og situasjonen forverres.

6/ Skal livsbetingelsene forbedres markant, må samfunnets økonomiske, teknologiske og ideologiske strukturer endre seg drastisk. 

7/ Ideologisk endring må innebære verdsetting av alt livs iboende verdi, fremfor en konstant økning av materiell levestandard.

8/ De som slutter seg til de nevnte punktene, er forpliktet til å forsøke å sette de nødvendige endringene ut i livet.

Den amerikanske forfatteren og aktivisten Tom Hayden har formulert et skifte fra ikke-økologisk til dypøkologisk tenke- og levemåte slik:

  • Fra en oppfatning av Gud som et transcendent vesen utenfor naturen – til en tro på en gud eller hellig dimensjon innenfor skapelsen.
  • Fra et mekanisk syn på universet som bestående av uvirksomt fysisk stoff – til et organisk syn på universet, Jorden og oss selv som et levende hele, som rommer energi, ånd og kreativitet.
  • Fra en etikk som utelukkende verdsetter Jorden for dens nytte med tanke på industriell vekst – til en etikk som respekterer dens uavhengige storhet og verdi.
  • Fra en etikk som har prøvd å skille jeget fra naturen – til en psykologi som prøver å helbrede selvets fremmedgjøring fra naturen.
  • Fra en aksept av patriarkalsk dominans – enten i vår gudsoppfatning eller i maktfordelingen – til en aksept for kjønnsbalanse i alle ting.
  • Fra en homogen kultur til en omfavnelse av ulikhet i både kultur og miljø.
  • Fra en økonomi basert på maksimering av bruttonasjonalproduktet til en økonomi basert på bærekraft fra generasjon til generasjon.

Det må understrekes at dypøkologiens mål ikke er en politisk samfunnsrevolusjon ovenfra. Det er en økologisk bevissthets- endring nedenfra. Det vil etter hvert føre til dype og langvarige samfunnsomveltninger. I likhet med å plante en skog tar det lang tid, men er antakelig også mer effektivt og fredelig.

For øvrig er de dypøkologiske prinsippene kun veiledende. Det legges stor vekt på at folk utarbeider sin individuelle utgave etter personlige preferanser, politisk og ideologisk bakgrunn. Det samlende mål er et økologisk paradigmeskifte og dermed et oppgjør med status quo.

Dypøkologien har hatt stor innflytelse på naturfilosofer og fredelig miljøaktivisme verden over de siste 30-40 årene. Videre har såkalt radikale miljøorganisasjoner som Earth First!, The Earth Liberation Front og The Sea Shepherd Conservation Society trukket betraktelig på dypøkologisk filosofi og etikk. Med sine i blant voldelige aksjoner mot skip, fabrikker og maskiner som ødelegger naturen går de imidlertid lenger enn mange dypøkologer kan akseptere.

Et brennende spørsmål i dag er naturligvis om vi trenger en økologisk reform eller en økologisk revolusjon. Kan vi nøye oss med en økologisk omstilling av energiproduksjonen, mens vi lar befolkningsveksten fortsette til himmels og opprettholder vår vekstideologi og konsumerisme? Eller trengs det radikal omlegging av alt sammen? Jordens og ikke minst menneskenes fremtid kan avhenge av riktig svar på dette spørsmålet.

//

Vi takker forfatteren ogFlux forlagfor tillatelsen til å bringe dette første av to utdrag fra boken «Naturen er hellig». Utdraget er fra bokens kapittel 6. Interesserte lesere kan høre et intervju med Herbener på den norskeVerdibørsen.

Naturen er hellig Forside liten

______________________________________________________

Øyet, velstanden, strukturtapetet

Foros-Ellen-Grimsmo

Av Ellen Grimsmo Foros

Det har skjedd noe med øynene mine.

For fem år siden flytta jeg til en leilighet med helt lik strukturtapet på alle vegger. Fornemmelser av åttitalls arbeiderklasse med hvite plastreoler, og nittitalls studentkollektiv med et lag plommerød maling, trengte seg på. Naboen tipsa om et glattende tapet jeg kunne legge over, for så å male. Bare noen tusen kroner og en håndfull arbeidsdager trengtes for å få det tidsmessig. Jeg valgte å male rett på, en fruktkremlignende farge jeg blanda sjøl. De første årene slo jeg meg demonstrativt til ro med at dette var styggfint. At det er moro med referanser til perioder som ennå ikke har rukket å bli etablert som retro. Men i det siste har jeg begynt å synes tapetet ser skittent ut. Og jeg har nettopp vaska det.

Hva er det som bedrar øynene mine? Når tapetet ikke har endra seg, hva har da endra seg? Jeg har blitt eldre, vennene har fått bedre råd og mer voksen smak. Jeg er selv en trygdemottaker som ikke har kunnet følge med på utviklinga. Samtidig har gjennomsnittsnordmannen blitt rikere, og med velstandsveksten følger nye vaner og endra estetisk standard. Mens jeg er kunstner og ikke har opplevd den samme økninga i levestandard. Jeg lider ingen nød, det er blikket mitt som har forandra seg fordi standarden rundt meg har forandra seg.

Den relative fattigdommen er også en øyesykdom. Den forvrenger blikket slik at ei hyggelig voksen stue prega av estetisk sans, praktiske hensyn og beskjeden økonomi blir til ei sliten og skitten studenthule. De arvede skatollene, ørelappstolene fra Finn og skinnsofaen jeg kjøpte på grunn av middallergi er greie hver for seg. Men de passer ikke helt sammen. Og de mismatcher heller ikke hverandre på en spennende måte. Dette oppfatter øyet som lurvete og uferdig.

det hvite i øyet

Mi relativt fattige stue hadde vært mer rein, frisk og tiltalende hadde vært om jeg hadde kunnet snekre sjøl. Plassbygde bokhyller tilpasset kriker og kroker gir mange estetiske plusspoeng. Et annet godkjent uttrykk for fattigdom i interiør er fine bruktmøbler. Kanskje fordi det i likhet med hjemmesnekra bokhyller ikke først og fremst er et uttrykk for fattigdom men for autentisitet, kreativitet og handlekraft. Sitteøblene skal gjerne forekomme i velholdte sett, som du skal ha god flaks eller mye tid til farting på auksjoner for å komme over. Eller de kan være forskjellige og slitte, men da malt over i sterke farger og plassert rundt et nytt og dyrt designbord for kontrastens skyld. Den ultimate bruktstolen er trukket om i nytt stoff, og da er vi økonomisk like langt. Omtrekking koster det hvite i øyet.

Også innenfor mote er det en tynn linje mellom eksklusiv enkelhet og simpel forsoffenhet. Klassisk minimalisme er det å ha noen få sett enkle, svarte, men dyre basisplagg a la Coco Chanel. Men dersom de svarte basisplaggene ikke er så dyre og etter noen vasker mister farge og blir frikete mørkegrå, da er du i ferd med å se litt sliten ut. Om du beveger deg i storsamfunnet. I forfattermiljøet utgjør imidlertid de OMO-grå bomullskonturene ennå standarden for pynt og selvframstilling, i kontrast til billedkunstnerne som ikler seg blomstrete bruktfunn eller egenhendig redesign og ikke bare tillater, men forventer farger og glede ved å ta plass i rommet. Felles er likevel at kunstnermiljøene er frisoner for rimelig mote og lar blikket i fred fra dyr smak. For noen år siden var det ennå estetisk godkjent også i resten av bybildet å ha bukser med knær og sko med buler i skinnet der tærne har pressa på. Nesten umerkelig har det sneket seg inn et blikk som ønsker at alt vi går i skal se nytt ut.

Jeg bodde på Grünerløkka i den perioden området gikk fra arbeiderbydel til kreativitet-og-kommunikasjon-bydel. Jeg handla brødene mine på Godt brød i Markveien og kom inn der en dag det regna kraftig. Da jeg ikke syntes det var nødvendig, innenfor mine økonomiske rammer, å eie både en regndress og noen mer urbane og lekre regnklær, trampa jeg inn med fullt skogsutstyr. Ei jente i småskolealder og mora hennes sitter ved et bord med Ilse Jacobsen-støvler og parkerte rødprikkete paraplyer. Idet jeg går forbi ser den lille på meg med skeptisk mine og sier halvhøyt: mamma, hva er DET for en dame? Jeg så meg selv utenfra med ett, og det jeg så var en fussete eksistens eller kanskje en uteligger, narkoman. Ordentlige folk har regnbekledning fra designermerker eller med heteroromantiske polkadotter på, og denne velstandens estetikk har barnet absorbert.

Også som fattig bileier havner du lett i kategorien støvete. Det hviler noe komisk over han som humper i den gammeldagse billige bilen med tynt understell og dårlig fjæring. Han er den kommunistiske lektoren med fett hår, bygdeorginalen med tomta full av skrot eller den regelrett kriminelle smågangsteren. I krimfortellingenes verden skjer gjerne forbrytelsene med slitte kassebiler. Gamle biler er sjarmerende på Cuba. Gamle biler er suspekt i Norge. Unntakene fins – en bekjent har gjort et nummer ut av dette og like godt invitert venner og familie til å risse navnene sine inn i panseret. Våre personlighetsforskjeller for evig – eller fram til skroting – skravert i form av runde og duvende versus små og sammentrengte bokstaver.

«vekstøkonomien har vokst helt inn i øyet mitt»

Bruktbilene blir i mange sammenhenger hånet for å være både støyende og slippe ut mer klimagasser. Mens de nyeste energieffektive bilene, for ikke å snakke om el-bilene, trekkes fram som mer miljøskånsomme. På overflata hoster gammelbilen mørkegrå skyer, mens nybilens eksos er mest for damp å regne. Framtiden i våre hender imidlertid vist at en gammel energislukende bil gjennom et helt livsløp ikke klarer å forurense like mye som det gjør å lage en ny bil. Nye varer forurenser altså mer enn gamle. Men i et Norge med skinnende blanke nybiler overalt lures øyet til å tru at bruktbilene er shabby og suspekte.

Vi vet det jo egentlig. Hva vi synes er vakkert og stygt, sexy og usexy, reint og skittent, det er ikke fristilt fra politiske og økonomiske strukturer. Likevel føles det invaderende – som om vekstøkonomien har vokst helt inn i øyet mitt og vridd det til å synes at gamle ting virker stygge. Som om vi i den frie verden lever i et diktatur, men at tvangen har flytta seg inni kroppene våre. Som om jeg lever i en science fiction film hvor herskerne kan forminske seg selv og vandre inn i kroppen min og skru av og på brytere for estetisk sans.

Jeg ser på den ruglete, studentikose strukturtapetet mitt. Lukker øyene og tenker på forurensinga det ville innebære å produsere et nytt tapet, et utglattingstapet. Jeg ser for meg motorsaga og hogsten av trær, billass med tømmer, produksjonen av cellulose i fabrikken, transporten til neste produksjonssted, hvordan materialene valses inn i maskiner som fletter dem sammen og hamrer dem ut, hvordan tapetet pakkes og sendes med trailere over lange avstander, hvordan jeg står med et fårete smil i butikken og trekker kortet gjennom kortleseren.

Så åpner jeg øynene igjen og denne gangen syns jeg tapetet ser litt reinere og hyggeligere ut. Som nylagd multekrem av egenplukka bær og egenkinna fløte fra kyr gressende i fellesområdet i borettslaget. Like friskt og delikat kan også min fattigdom se ut. Med litt andre øyne.

/

Vi takker Ellen Grimsmo Foros for epistelen! / Forlaget Oktober gir honorarstøtte til sine forfattere på denne nettsiden.

________________________________________________________________

Watersnoodramp

Amalie_portrett_2

Av Amalie Kasin Lerstang / Foto: Kristine Helliesen

 

Sauene beiter langs dikene. De holder grasset kort og jorda kompakt. Dikene strekker seg som en grønn mur under himmelen, sauene breker. Det blåser hardt i hetta mi. Bakken er ikke lang, jeg går til toppen og får søleklatter på de hvite skoa. I horisonten triller en enslig syklist på stien langs diketoppen. Vinden gir sykkelen hans fart og får ham avgårde. Nedenfor ligger vannet og dupper.

Jeg leser Virginia Woolfs Orlando på en benk på toppen av dikene. Leser om Themsen som fryser til kruttsterk is på 1600-tallet, folk og dyr lever der, det spilles musikk, spises og drikkes, et lite karneval på isen. Orlando og Sasha møtes på skøyter, forelsker seg, alt er vakkert på den glatte elva, helt til Sasha forråder Orlando. Det er sant, ikke menneskene nødvendigvis, men været, at Themsen frøs til en vintervei i 1683. Men Virginia Woolfs frosne elv virker likevel varm, glade mennesker i tjukke kåper og fest under de gule lampene.

            Rolig og kontrollert slår vannet mot steinene nedenfor diketoppen. Jeg går hjem med Orlando, han rømmer fra vinteren til tyrkisk sommer og svetter i skyggen av et eiketre. Om kvelden spiser jeg middag med min nederlandske stefamilie, spør dem om vannet. Hva skjer hvis vannet stiger i Nederland? «No problem», sier Gustaaf. «Seventy years back, water wosh», han viser med hendene, vannet stiger raskt. «Almost 2000 dead. Finish.» Han stryker en finger over halsen. «Finish».

Watersnoodramp 1953. Flomkatastrofe. En skjebnesvanger kombinasjon av springflo og storm rammet kysten av Nederland. 1836 mennesker døde. En mann druknet mens han sov i kjellerleiligheten sin, en annen på vei for å hente hjelp. Hundretusener av mennesker evakuert, tusenvis av hus og gårder totalskadd. I tillegg en hel haug med kuer, hester, griser, sauer, høns, hunder og katter døde, avlinger ødelagt for mange år framover, et rednings- og ryddingsarbeidet som varte i flere måneder. Og bildene, fotografer fra flere land reiste til Nederland for å rapportere og dokumentere skadene etter katastrofen, uten mulighet til å ta seg inn til de hardest rammede områdene; veinettet var nede og reportasjene ble skrevet fra sidelinja.

Deltaprosjektet kalte man beskyttelsessystemet som skulle verne Nederland mot oversvømmelser i fremtiden. «And now», sier Gustaaf og viser med hendene igjen. «Water come in, and swosh! Out in the open sea. We are safe.»

            Han kjører meg hjem etter maten, forbi dikene i mørket. Man kan aldri se vannet fra veien, dikene er for høye, men det ligger og slår på den andre siden, konstant. Sauene sover stående.

Sasha forråder Orlando, hun møter ikke opp til det avtalte tidspunktet da de skulle rømme vekk sammen i natten. Da sprekker isen på Themsen. Orlando galopperer fortvilet tilbake til elva etter at hjertet hans er knust, og da han ankommer ser han mennesker rennende avgårde på isflak nedover Themsen mens de forbanner den ene og den andre, før hele karnevalet drukner i de frigjorte bølgene.

            Hva gjør et menneske når vannet blir uregjerlig? Hvis en demning ikke holder, når vannet stiger igjen? Watersnood. Orlando flykter til tørrere strøk, mer drevet på flukt av kjærlighetssorgen enn av været. Når vannet flommer nedover gatene, utover markene og inn i hjernene, når vannet sakte fyller igjen hvert eneste hulrom, gjør menneskene det de så mange ganger har gjort før; de går mot et lovende landskap.

 

/

 

Amalie Kasin Lerstang (født 1988 på Notodden) er utdannet fra Westerdals og jobber blant annet som redaktør i tidsskriftet Fanfare. I 2014 debuterte hun med romanen Europa, som hun mottok Tarjei Vesaas debutantpris for. / Cappelen Damm bidrar med honorarstøtte til forlagets forfattere på denne nettsiden.

____________________________________________________

DANSK SAMTALE: NY JORD

avh foto_Line-Gry Hørup

Andreas Vermehren Holm / Foto: Line-Gry Hørup

Følgende tekst er en korrespondance mellem de to danske forfattere Victor Boy Lindholm og Andreas Vermehren Holm.

I slutningen af 2015 udkom første nummer af Ny Jord – tidsskrift for naturkritik på Forlaget Virkelig, redigeret af bl.a. Andreas Vermehren Holm. Tidsskriftet bliver nu genoptrykt i 2. oplag. Det er på baggrund af tidsskriftet for naturkritik, at Victor Boy Lindholm henvender sig: Spørgsmålene omkring tænkningen og redaktionsarbejdet på tværs af genrebetegnelser og tidsaldre, samt sammenblandingen af skønlitteratur, biosemiotik og religiøse skrifter, alle med fokus på den objektive, fysiske virkelighed, der går forud for ethvert ord.

Victor Boy Lindholm: I skriver i indledningen, at det er diskussionen om antropocæn I gerne vil undersøge. Kan du forklare, hvad den antropocæne tese er, og hvorfor denne gør en ny slags naturkritik relevant?

Andreas Vermehren Holm: For mig er antropocæn ikke en tese, men et fysisk chok, og et grundlæggende vilkår. Der er forskellige indfaldsvinkler til tænkningen omkring antropocæn: Plastikaffald og iltsvind i verdenshavene; atomprøvesprængninger og det tynde, særprægede lag af støv, der lagde sig over verden i årtierne efter 2.Verdenskrig; arter som er udryddelsestruede fordi deres hjem er lagt øde af menneskelige aktiviteter, såsom badehoteller anlagt midt i yngleområder, osv. Fælles for alle tilgange til antropocæn er der et billede af mennesket eller menneskene: Mennesket har placeret sig selv blandt verdens naturkræfter, som den mest voldsomme af dem alle. For mig er antropocæn som begreb interessant fordi det umiddelbart umuliggør enhver form for adskillelse af menneske og natur som hinandens modsætninger.

VBL: I Adorno og Horkheimers kapitel “Oplysningens begreb”, skriver de at mennesket betaler for deres magt over naturen med en fremmedgørelse for netop denne. Kan man se det antropocæne chok, som en direkte konsekvens heraf?

AVH: Chokket er for mig forbundet med opvågning snarere end afmagt. En grundlæggende forskrækkelse, men også en anledning, et tryk. Fremmedgørelsen er gammel, og den er historisk: Tænk på fortællingen om Babylon, hvor sprogforvirringen indtræffer og afskærer mennesket fra enhver form for balance, fra Gud og fra hinanden. Menneskene bliver besatte af deres eget sprog og det afskærer dem radikalt fra deres omverden. Stéphane Mallarmé – en stærkt politisk digter – beskriver dette grundlæggende vilkår for sprogbrug i poetikken Crise de Vers: ‘Ordet’ indebærer en afstandtagen til verden, en adskillelse – en fremmedgørelse, om man vil. Man siger »blomst« om blomsten og ser billedet træde i stedet for den fysiske tilstedeværelse. Vi kan dele billeder i kraft af sproget, men det billeder, idéer, som er fraværende i enhver buket. Vi siger »tigger« om mennesket og ser, hvordan det træder i stedet for kroppen. Vi siger »forbudt« om »betleri« og gør på den måde de nødstedte, tiggerne, til forbrydere. Sproget løber løbsk for os ligesom det gjorde i Babylon. For mig, i dag, handler det ikke om at anerkende, at vi er fremmedgjorte, men om at indse, at vi er besatte. Vi er besatte af ord og det har en enorm effekt i verden. I dag må vi have mod til at indse, at vi ikke har magt over naturen. Der var ikke nogen oprindelig byttehandel: »magt« for »fremmedgørelse«. Måske kan vi vriste os ud af de sproglige strukturer, der muliggør factory farms, klimaforandringer og folkemord, men uanset hvad vi gør, kan vi ikke længere tage noget for givet, hverken kød, ilt eller plantesaft og slet ikke »magten«.

«I DAG MÅ VI HAVE MOD TIL AT INDSE, AT VI IKKE HAR MAGT OVER NATUREN»

VBL: Jeg tror heller ikke Adorno og Horkheimer tager magten for givet. Jeg mener, at de identificerer denne gamle løgn, at vi skulle have magt over naturen, og at denne magt skulle være en god nok byttehandel for fremmedgørelsen. De mener, at det er selve modernitetens problem, at mennesket er blevet fremmede for deres egen verden, at denne fremmedhed er mundet ud i en instrumentalisering af naturen, som i sidste ende ødelægger verdenen. Jeg tænker blot, at der i denne tankegang er en grad af privilegeret akademiker, der identificerer problemerne, og ser at de store industrier er et problem, der gerne vil bytte denne industri ud med et mere harmonisk forhold til naturen. Men hvad hvis fremmedgørelsen er den helt virkelige pris, som mennesket betaler for at kunne mætte en eksploderende befolkning, der kun vil stige indtil 2050?

AVH: Jeg tror ikke nødvendigvis, at det er befolkningstilvæksten, som er problemet. Vi skal i hvert fald ikke bekymre os om at regulere noget for nogen i den henseende … Nej, vi skal bekymre os om at byde velkommen og dele ud. Fremmedgørelsen kommer fra nyhederne, den kommer fra bibelen, den kommer fra dårlige digte og elendig, uansvarlig journalistik. Befolkningen “eksploderer” … hvad er det for et billede, man giver, når man beskriver det sådan? Og hvor kommer billedet fra? Statistikker, tal, kurver med røde linjer, osv. Vi er med til at skabe en grundlæggende frygt og følelse af undtagelsestilstand, når vi reproducerer den form for sprogbrug, mens der er brug for det stik modsatte. Vi må hver især tage ansvaret for vores måde at bruge sproget på.

VBL: Tidsskriftets tekster peger i mange retninger. I rækker ud på tværs af traditioner. Som forlagsredaktør på Forlaget Virkelig, har du primært beskæftiget dig med skønlitteratur, og især med oversættelser. Hvad kan et nyt syn på naturen bibringe litteraturen?

AVH: Samtidslitteraturen er bl.a. engagerende fordi man ikke har nogen sammenfattende fremstillinger af den. Højdepunkterne er ikke plukket ud, de foregår simpelthen. Historien er ikke fortalt. Man må selv orientere sig, både internationalt og i nabolandende, og idet man orienterer sig, deltager man også. Et af de store spørgsmål er, hvori samtidslitteraturen og det samtidige eller »nye« overhovedet består? Norske Sigurd Tenningen har netop udgivet en essaysamling om litteraturen i antropocæn. Den bærer titlen Vegetationens triumf er total. Han genlæser bl.a. Det malede værelse af Inger Christensen og den fremstår, som jeg ser det, mere klar end nogensinde i hans læsning. Det malede værelse er »samtidig«, den er »ny«, der er ingen tvivl, men den er fra 70erne! Det samme kunne man sige om Hofmannsthals Et brev fra 1901. Hofmannsthal beskriver i det fiktive brev, hvordan sproget for ham ikke længere er dækkende, ordene slår ikke til og han føler sig afmægtig. Et ord som »dyr« skjuler mere end det viser, osv. Han skildrer i teksten et vilkår, som for mig er mere relevant end nogensinde før: Menneskets ord er ikke lov. Der er mange forfattere der gennem tiderne har peget på dette forhold: Vi kan ikke studere naturen uden også at tage vores egen afgørende tilstedeværelse i betragtning. At se verden indebærer at give et billede af dens fremtid. Man udsætter, og man er udsat. Når vi sejler på tværs over havet, så er vi en del af billedet. Når vi ligger og soler os på stranden et sted, så er vi en del af det, der foregår. Når vi kører forbi den ene ihjelkørte skabning efter den anden på motorvejen, så er vi på en måde også ansvarlige for, at det sker. Hvis vi ser »naturen« for os eller ser »natur«, så ser vi noget der adskilt fra os selv, noget vi kan udnytte og udpine, en ressource, simpelthen, men det er langt fra sandheden.

VBL: Du taler her om en opløsning mellem subjekt og objekt. I den senere økokritiske teori er det blevet et mantra, at man må opløse magtforholdet mellem kultur og natur, hvor kulturen står i et øvre hierarkisk magtforhold til naturen. Jeg er egentlig meget enig, men jeg har netop lavet et interview med den britiske litterat Timothy Morton, hvor han taler om forskellige magtstrukturer internt mellem mennesker og deres forbindelse til natursynet. Han bruger Hegels skønne sjæl­-begreb, altså personen, der peger ud på verden og ser den som ond uden selv at indse, at man er en del af det onde, som et eksempel på, hvordan den øvre middelklasse forholder sig til klimaproblemer. Man køber økologisk og ser dem, der ikke gør det, som forbryderne. I virkeligheden hjælper ingen af delene. Jeg forstår godt behovet for opløsningen af subjekt-objektforholdet, men det virker også som en relativ elitær ambition?

«ET INDIVID, EN PLANTE, EN MYRE OG ET MENNESKE, ER ADSKILT FRA DETS OMVERDEN IDET DET GIVER TEGN»

 

AVH: Det forekommer mig på en måde absurd overhovedet at tale om en opløsning af subjekt- objekt­forholdet. Den franske antropolog Phillipe Descola har i sit hovedværk Par de là nature et culture givet en beskrivelse af forskellige tilgange til netop forholdet mellem subjekt og objekt. Dybt inde et sted i Amazonas møder han mennesker, som slet ikke har et ord for natur. Et individ er som regel en slags mangeartet forening. Et individ, en plante, en myre og et menneske, er adskilt fra dets omverden idet det giver tegn. For at se må vi anerkende, at enhver form for kommunikation indebærer en form adskillelse. Planten opfatter sollyset, den er ikke sollys, osv. Subjekt-objekt­forholdet er afgørende for at sproget overhovedet kan fungere. Sproget er grammatisk betinget, denne samtale ikke mindst. Vi har brug for sproget og vi kan ikke udskifte det fra den ene dag til den anden. Vi har brug for sproget, men vi må ikke forveksle det vi siger om verden med verden selv. For mig er det spændende, at folk igen er begyndt at snakke om det gode, at man kan vælge det gode, at man kan være god, gøre noget godt, osv. Det gode hører måske slet ikke sammen med det onde, som vi troede? Det var bare en sproglig vildledelse, noget metafysisk vås? Måske er det gode helt almindeligt, hverdagsligt.

VBL: Jeg godtager gerne ideen om, at det blevet muligt at være god igen. Det er blevet muligt igennem forbruget at identificere helt klart “gode” forbrugsvaner. Jeg mener blot, at der er mange konfliktspørgsmål forbundet med denne “godhed”. Morton udfolder ikke en kritik af forbruget som sådan, han mener det er blevet den eneste måde at være til på. Man er i dag først og fremmest forbruger. Problemet skabes når dette forbrug anvendes til at pege på andre individer, som mindre gode fordi deres situation ikke gør det muligt at forbruge “grønt”. Man peger på den mindre privilegerede (med alt hvad ordet indeholder), og siger at denne person er ond, uden at indse, at man selv er en del af denne persons situation. Man er strukturen, og dermed selv ond. Jeg synes, at man kan se mange af disse spor i kulturen, at en øvre middelklasse outer en række grupper. På den anden side, hvad skulle man ellers gøre?

AVH: Måske kan vi nærme os spørgsmålet på en anden måde: I stedet for at acceptere en grundlæggende sagesløshed eller afmagt ved at bestemme os alle sammen som forbrugere per ce, kunne man begynde at tænke på os alle sammen som brugere eller benyttere. Dette vil også være med til at synliggøre, hvornår der er tale om brug og hvornår der er tale om misbrug. »Vi lever af det levende« – hvad vil det sige? Vi er betingede af hinanden, ikke mindst af hinandens valg. Når nogen “ejer” noget, “besidder” noget, så er det på andres bekostning. Ejendomsretten har en strukturel effekt. Man kan ikke besidde godhed via forbrug. Det er banalt. Forbrug er eller fremstår i dag som misbrug og det er på mange måder strukturelt betinget. Vi er blevet misbrugere i alt, hvad vi gør, men jeg vil til hver en tid stå fast på, at dette forhold kan væltes om på. Vores “brug” behøver hverken være god eller ond, blot er den betinget. Måske er denne betingethed hele nøglen?

VBL: Redaktionen skriver, at tidsskriftet er et forsøg på at genskabe forskellige måder at forstå naturen på. I rækker tilbage i historien med tekster af Ovid, Frans af Assisi og Ernst Jünger. Er det intentionelt, at der i udvalget er indlejret en grad af nostalgi? Altså en slags modstand mod paradigmet om, at nye tider kræver nye forståelsesrammer. Hvorfor ikke se tilbage, og se om der var nogen, der allerede havde det rette syn på naturen?

«I SAMME ØJEBLIK, VI BRUGER SPROGET, BLÆNDER VI OS SELV»

 

AVH: Jeg forstår fænomenet »nostalgi« som en grundlæggende fremmedgørelse over for ens eget liv. Jeg vil hellere betegne det som en politik over for og principiel tilgang til spørgsmålet om, hvad der overhovedet er nyt, kan være nyt eller opfattes som nyt. Jeg læser OvidsMetamorfoser og bliver slået af, hvor radikal han er i sin henvendelse til læseren: Han beder læseren om at ændre sit liv! Han beder læseren om at reagere. Man kan forestille sig, hvordan Ovid var vidne til, at landbruget blev rykket ud af byen i oldtidens Rom. Folk fik et andet forhold til det, de spiste. Allerede dengang kunne man spise kød uden at se noget som helst til de dyr, man fortærede. Grøntsager og korn blev kørt ind til byen fra oplandet. Det er det samme, der gør sig gældende i dag. I det nyligt skrevne og i mine øjne stærkt kritisable An Ecomodernist Manifesto, hvor en række forskere og kulturpersonligheder er gået sammen om at forfatte nogle grundtanker omkring, hvordan »a good anthropocene« kunne tage sig ud, foreslår de blandt andet »a fundamental decoupling from nature«. Afkobling indebærer en udvidelse af opfattelsen af naturen som en ressource, mennesket kan benytte sig af uden selv at blive berørt af udnyttelsen. Jeg mener, at denne form for tankegang er det rene blændværk. Og det var netop en »afkobling fra naturen«, som fandt sted allerede i oldtidens Rom. Dyrene forsvandt fra vores liv. Afgrøderne og det nære forhold til årstiderne gik tabt. Naturen blev et billede. Jeg tror ikke man kan have eller opnå eller finde frem til »det rette syn på naturen« … I samme øjeblik, vi bruger sproget, blænder vi os selv. Sproget er utilstrækkeligt. Med kombinationen af kilder, fortidige såvel som nutidige, mere eller mindre radikale i deres henvendelse, håber jeg, at vi kan skabe en energi som har noget at gøre med folks liv.

victor-boy

Victor Boy Lindholm

VBL: I Rob Nixons Slow Violence, skriver han om forholdet mellem fattigdom og økopolitik. Din sidste kommentar om at »skabe en energi, som har noget at gøre med folks liv« er en sympatisk ambition, som jeg mener er virkelig vigtig. Jeg forstår godt nødvendigheden af en »afkobling fra naturen«, men der findes så mange mennesker, hvor denne afkobling ikke er en mulighed. Umiddelbart virker klimakrisen først og fremmest som en opgave for de magtfulde før man sparker nedad på de fattige. Det virker blot urealistisk? Hvis jeg tænker over nogle af de seneste års teorier, som Timothy Mortons om Dark Ecology eller Ursula K. Heises om økologisk kosmopolitisme, virker nogle af bidragene relativt paradoksale. De mimer på en måde et allerede fejlslagent blik på naturen. I Rasmus Ejrnæs’ tekst om svampe fra Ny Jord indgår linjer som: »den uerstattelige natur« og »Det er dog min erfaring, at evnen til at få øje på svampe i naturen svækkes i takt med at man udvikler en tydelig identitet og afgrænsning fra omverdenen.« Der synes at indgå et tydeligt skel mellem menneske og natur i denne tekst, et skel, der peger på alle de mennesker, der som forfatteren ikke forstår at værdsætte naturen »rigtigt«. Jeg troede, at det var denne tilgang, som man skulle væk fra fordi den ekskluderer en stor gruppe mennesker, og sætter naturen op som et ladet »gode« ligesom i romantikken. Hvad tænker du om det?

AVH: For mig handler Rasmus Ejrnæs’ tekst om åndelig revolution. At noget er uerstatteligt, betyder også, i en vis forstand, at det er helligt, at det er helligdom eller kan være, bør være … Måske er det helligt alene i kraft af, at det er værd at begræde. Måske er det helligt fordi det kan gå tabt. Ejrnæs har været med til at skrive den enormt vigtige bog Danmarks truede arter, som udkom sidste år. Hans udgangspunkt er, hvis jeg forstår det rigtigt, at tab af biodiversitet også er tab af helligdom. Det er en nedarvet del af menneskets selvforståelse at lære at skelne mellem sin egen krop og sine omgivelser. I dag ved vi, at det ikke længere giver mening at opretholde dette skel i alle sammenhænge: Vi er en del af vores omgivelser, vi ændrer vores omgivelser med vores tilstedeværelse og vi bærer vores omgivelser i kraft af bl.a. bakteriekulturer inde i kroppen. Stykket om svampejagt giver for mig et billede af, hvad det kan betyde at åbne op for omgivelserne som om de udgjorde et indre univers, et væld af forbindelser. Og så handler stykket også om at være et godt menneske. Om at tage alvorligt, og turde tage konsekvenserne af, at mennesket selv er natur, bakterier og celler, og et rum, en vært, for andre levende væsner. Teksten beskriver helt konkret, hvordan andre arter får plads, når mennesker glemmer at kontrollere og beherske et område. Den handler om at give plads. »De vilde bier, løbebillerne, blækhattene, de vedboende svampe, dagsommerfuglene, engblomsterne, svirrefluerne og alle de andre levende væsner, kan ikke leve af vores grønne selvforståelse. I det store som i det små kommer mangfoldigheden myldrende, når vi giverplads. Ikke når vi tager plads.« Jeg oplever teksten, beskrivelsen, billederne, som et indblik i en helt anden tankegang end min egen, en form for berigelse. Han beskriver på en måde det unyttiges værdi … Kan man forestille sig en tænkning, hvor menneskehedens overlevelse ikke er det højeste gode eller et mål i sig selv? Vi har vænnet os til at se de rum, som ikke er beboet af mennesker, som forladte og livløse, så vi fjerner dem, lægger dem om, bruger dem til noget, udvinder, opbruger. Ejrnæs’ tekst er et opråb: Moderne masseuddøen skyldes, at naturen mangler plads.

VBL: I dette perspektiv forstår jeg også teksten – at skrive det unyttiges værdi frem er en kærkommen ambition – men jeg mener blot, at teksten kollapser i en retorik, der ligner den amerikanske romantiks bløde naturbilleder. Nietzsche skriver i Die Fröhliche Wissenschaft:»Lad os vove at være hæslige.« Det er nok dette jeg leder lidt efter i tidsskriftet, da det er en ambition hos både Lawrence Buell og Timothy Morton, at en litteratur, der skal nedbryde subjekt-objektforholdet også må nedbryde forestillingen om, at naturen skulle være smuk og god frem for grim og ond. Måske er naturen en evig bevægelse mod død frem for liv?

AVH: Hvis ethvert sprogligt udtryk skal leve op til nogen generelle krav som for eksempel ønsket om at »nedbryde« eller »opløse« subjekt-objekt­forholdet, så skaber vi et ubrugeligt sprog. Jeg kan forstå, at man som tænker, filosof eller forfatter, kan have lyst til at forstyrre sproget, ryste det i dets grundvold, men jeg synes ikke det er nok at pege på, hvad man vil nedbryde, hvad man vil gøre op med eller lignende. For mig er Nietzsches »Lad os vove at være hæslige« et historisk betinget udsagn, som betyder noget helt andet i dag end det gjorde dengang. Han skrev det før 1.Verdenskrig. Han skrev det før 2.Verdenskrig. Han skrev det før Vietnam­krigen, osv. Kunne man ikke let forestille sig, at det modsatte gjorde sig gældende i dag? Lad os vove … Ja, hvad? Der er ikke noget farligt eller grænseoverskridende i, at der nogen der hopper rundt på en scene og tror, at de er hæslige og vilde. Men hvis nogen i dag vover at sige, at man kan være et godt menneske – hvis nogen påstår, at det overhovedet er muligt … hvad svarer vi så? At det dog er for blødsødent!? At det er romantik!? At det er naivt!? Nej, det er ikke romantik, det er ikke naivt og det er ikke blødsødent, ikke på nogen måde, det er politisk og det er benhårdt. Det er dér den egentlige radikalt ligger, den egentlige mulighed – den egentlige mulighed og den egentlige udfordring: Kan vi nærme os spørgsmålet om det gode, hvis det gode ikke er noget, vi selv har fundet på? Hvis det gode ikke kommer fra os? Skulle udtrykket heller hedde: “Lad os vove at være gode?” Og tro på en objektiv virkelighed, hvori det gode tager del helt uafhængigt af vores projiceringer?

VBL: Hm, det kan godt være, at jeg er forblændet af nogle af de nyere økokritiske teorier. Morton for eksempel bygger sin teori om Dark Ecology på, at det tydeligvis har slået fejl at forsøge at se det gode og smukke i naturen fordi det har ekskluderet alt det verden også er, alt det verden primært er: død. Kunne det hæslige ikke have en plads i en teori om det?

AVH: En grundlæggende tilgang kunne være: Vi kan ikke længere adskille det vi véd, fra det vi gør eller adskille det vi gør, fra vores tænkning. Det er klart, at det hæslige har en plads, men for Nietzsche, på det tidspunkt, var det hæslige jo skønt! Idyllen var den sande trussel. Og med god grund: Familieidyl, klasseidyl, osv. Vi ender igen og igen med at sætte ting i spænd over for hinanden, dikotomier: Det gode, det onde. Det smukke, det grimme. Noget af det fine ved tænkere som Morton er jo, at døden pludselig slet ikke er grim, ond eller dum. Den er skøn, den er livgivende, og aldeles nødvendig! Vi burde ære døden. Vi bebor et biologisk rum af død, fravær, noget har givet sit liv for at vi kunne være her. Vi kan spørge: Hvem gjorde det mørke til noget slemt? Hvem associerede mørket med det onde? Hvem dæmoniserede dæmonen? Hvem vovede at sige at det gode kom fra Gud og Gud alene? Hvem frarøvede menneskerne evnen til at være god, osv. For mig at se er det ikke fordi vi har forsøgt at se “det gode og det smukke” i naturen, at tingene er skredet, men netop fordi, at vi har set den som noget adskilt fra os selv. Jeg kender mennesker, der siger: »Jeg er bange for naturen.« De sidestiller det med et udsagn som: »Jeg er bange for mørke.« Hvis vi blot vovede at se naturen (omgivelserne, omverdenen) og samtidig se os selv! Sådan ville jeg formulere det i dag: Lad os vove at se naturen og samtidig se os selv.

/

Af Victor Boy Lindholm er senest udkommet Jeg elsker naturen og alt omkring mig (Ovo Press, 2015), samt No Hard Feelings (Kronstork, 2015). Andreas Vermehren Holm debuterede i 2015 med Antropocæn kreatur på forlaget House of Foundation, H//O//F.

________________________________

Kan skjønnlitteratur være en plattform for kritisk bevissthet?

Stueland-Espen foto Thomas Moss

Av Espen Stueland / Foto: Thomas Moss

Petrologen er en inspirert dikter.

Klimaendringene gjennomsyrer de aller fleste områder i dag. Global oppvarming setter dagsorden på alle samfunnsområder: partipolitiske programmer, inngåtte klimaforlik, internasjonale avtaleverk, jus, undervisning, journalistikk, kultur, økonomi, arbeidsorganisasjonenes politikk for omstilling innen arbeidslivet, utarbeiding av etiske retningslinjer for pensjonsfondet, og selvsagt F N s klimamøter. Siden slutten av 1980-tallet har F N s klimapanel sammenfattet all klimaforskning i rapporter. Rapportene har gradvis fått mer oppmerksomhet i offentligheten, særlig i de siste 10–15 årene, en periode som sammenfaller med at klimaendringene er blitt alvorligere. Kravene om at samfunnet må ta den globale oppvarmingens konsekvenser på alvor når fremtiden planlegges, blir formulert skarpere, med større tyngde og desperasjon.

Språket som representerer klimaendringene, former også oppfatninger om mennesket som årsak til endringene. Språk som former bevisstheter og identiteter, former også forståelsen av risikoen vi løper ved å varme opp kloden. Derfor må språket om klimaendringene være i kontakt med både de store og de mindre perspektivene, med umiddelbare følelser, langvarig engasjement og mottakelighet. Til dette trengs det nedskaleringer, noe som gjør verden konkret, uten å fortrenge realitetenes egentlige størrelsesorden.

MOBLISERINGENS KLØFT

Klimaforskere beskriver en utvikling av flommer og ødeleggelser, forvoldet av vannet. Polene smelter, breene smelter, havet oppvarmes, utvider seg og stiger. Utmålinger av fremtidens klimaendringer krever syntetiske modeller som simulerer regional utvikling og syntetiserer det større bildet. (Alfsen m.fl. 2013, kap. 10) Disse danner grunnlaget for at samfunnsplanleggere skal kunne vite hva de skal forberede seg på. Et neste steg er å sørge for at forskningsresultatene når frem. Forskerne serverer regnestykker som ikke etterlater seg noen tvil om at det er bedre å forhindre at oppvarmingen øker enn å ta regningen i etterkant. Men det er en dyp kløft mellom klimafremskrivningene og et språk som har kraften til å mobilisere.

Vann på avveie, mer vann enn tidligere, mer enn i de forrige normalene, er en konsekvens av global oppvarming. Flommer, vann som fosser gjennom forskningens måleinstrumenter, gjennom politikkens retorikk, gjennom offentlige utredninger om «overvann i byer og tettsteder» (NOU 2015:16), videre til stortingsmeldinger, til klimarapporter, til oppdiktede flommer, filmenes og litteraturens flommer, er alle utslag av menneskeskapte klimaendringer.

Innfallsvinkelen min varierer fra det allmenne og umiddelbare til det som sannsynligvis krever litt mer forhåndskunnskap eller dyptgående interesse. Jeg skriver for lesere som er åpne for begge deler, og som også har opplevd at klimaendringene utløser motstridende følelser: fornektelse, undring, frykt, og solidariske dilemmaer knyttet til nord-sør-problematikk, velstand og fattigdom, liv og død. Språket om klimaendringene kan ikke heve seg over dette. Snarere bør det reflektere at både ytre og indre verdener er sammensatte.

INNSIKT I FORSKNINGEN

Bokens tekster er innlegg i den forstand at de er skrevet her og nå, i en pågående samtale, som respons på resonnementer, forskning, naturopplevelser. Dagens situasjon tillater ikke at vi venter og ser hvordan det gikk før vi beslutter å ta ordet. I retorikken kalles innlegg eller taler om nåtiden epideiktiske. Innlegg om fremtiden kalles deliberative. Ettersom tekstene her er innlegg, har jeg tillatt et visst engasjement, iblant spissformuleringer og temperatur.

Rapportene til FNs klimapanel forteller at konsekvensene av global oppvarming er alvorlige. Ni av ti EU-borgere mener at klimaendringer er et alvorlig problem, men tror også at effektiv bekjempelse av klimaendringene krever felles innsats. (EC /Climate Action 2015) Norge er et av landene i verden hvor befolkningen i minst grad oppfatter klimaendringene som en trussel. (Milman 2015) Fornektelsen som livsstil og den gjengse politiske retorikken gjenspeiler hverandre. Norges regjeringer har gjennom flere perioder fraskrevet seg sin del av ansvaret for å redusere utslippene av klimagasser. Systemet med kjøp og salg av karbonkvoter sikret at kutt i utslippene kunne gjøres av stedfortredere andre steder på kloden. Norge outsourcet omkostninger som berørte livsstilen. Hadde sluttsummen av dette redusert klimagassutslippene, ville kanskje ikke den korrumperte moralen overskygget de positive konsekvensene.

Klimarapportene gir et språk for det som skjer, og innsikt i hva, hvordan, hvorfor, i hvilket omfang og med hvilke konsekvenser. De angir også gradene av sikkerhet eller usikkerhet om hva man kan vite når store systemer i naturen er i endring. I P C C har utarbeidet en vitenskapelig språkstandard som rapportens forfattere må følge. Malen angir hvordan forskerne kvantifiserer og graderer sikkerhet, usikkerhet og sannsynlighet knyttet til bevismengden fra teori, observasjoner eller modeller. Kriteriene har vært konsistente fra rapport til rapport og fra arbeidsgruppe til arbeidsgruppe. (IPCC 2010, Guidance Note) Ingen kan forvente at alle skal sette seg inn i klimaforskningens språk. Aggresjon mot forskningen er like utbredt som den manglende viljen til å sette seg inn i hva den sier. Uten en viss innsikt i forskningen blir det vanskeligere å avsløre at myndighetene neglisjerer klimaforskningen, når politikere samtidig bedyrer at de tar situasjonen på det største alvor. Hvor er språket som nekter å godta løgnene og fortrengningene?

Kan skjønnlitteratur være en plattform for kritisk bevissthet? Hvilken sammenheng er det mellom leserens egne holdninger til klimaendringene og måten lesningen av klimalitteratur formuleres på? Mange er av den oppfatning at litteratur skal være en frisone som ikke belemres med politikk. Men at sakorientert eller politisk litteratur skulle være bedrevitende eller har glemt at spørsmål er viktigere enn svar, er en for enkel dom. Man skal ikke være så redd for politisert litteratur.

TA VIRKELIGHETEN PÅ ALVOR I LITTERATUREN

Jeg tar til orde for at diskusjonen må føres på andre måter enn de litteraturkritikken tradisjonelt benytter. Jeg ønsker å sette mer på spill. En måte å gjøre det på, kan være å bringe inn klimaforskning som faktor i resonnementene rundt litteraturen. Som leser vil jeg ta på alvor virkeligheten jeg er en del av, samfunnsmessig og eksistensielt.

Litteraturen er ikke hevet over klimaendringene. Den befinner seg midt i livet, ved melkekartongen på kjøkkenbordet eller tannbørsten på badet. Jeg har bestrebet meg på å unngå ærbødigheten som ligger i å betrakte litteratur som en helt egen sfære, som «et helt eget språk». Å ta litteraturen på alvor kan være å likestille den med resonnementer om for eksempel klimajuss, eller å relatere de språklige bildene til naturvitenskapens natur og biologi, lese poesien slik at den ikke «bare er ord». Den kan leses som bønn om rettferdighet og solidaritet i klimaendringenes tid. Noe i diktningen kan få lesere til å bry seg, bli nysgjerrige, kjenne glød og iver og lyst til å dele den.

Teksten som gir denne boken sitt navn, handler om flommen på Vestlandet høsten 2014. «700-årsflom» er ikke en bibelallusjon, men en teknisk betegnelse etter Norges vassdrags- og energidirektorats (NVE) kriterier. Flommen var helt etter boka, slik klimaforskere har skrevet den. (Alfsen m.fl. 2013, kap. 6 og del III) Flommen følger samme mønster som andre steder i verden, og som andre flommer var den et forløp med en begynnelse, en midt og en slutt, som et klassisk narrativ. I Norge var det flere flommer av tilsvarende størrelse i 2015.

Videoklipp av flommene, publisert blant annet på YouTube, er en voksende sjanger. Mobilkameraene har fanget inn vannets herjinger, krefter som pipler og velter frem og ødelegger hjem og infrastruktur. Flommer i vestlige land er uhyre veldokumentert. Journalistene leier helikoptere, og nettavisene lokker leserne med livebilder. Men etterpå? Etter at vannet har trukket seg tilbake, etter at skrotet og slammet er fjernet, og lokalsamfunnene står overfor valg av betydning for fremtiden? Etterpå følger tomhet, sorg, ettertanke. Vil det skje igjen? Er årsakene fjernet?

«EN PETROLOG HAR EN DYPTFØLT OVERBEVISNING»

Vel 2⁄3 av de kjente oljereservene må forbli i bakken for å unngå at den globale oppvarmingen overskrider vippepunktet (blir uhåndterbar og irreversibel). Frem til klimamøtet i Paris hevdet finansminister Siv Jensen at alle oljereservene Norge disponerer, skal pumpes opp: «Verden trenger hver dråpe av den oljen Norge råder over!» (Vermes 2015) En professor i petroleumsøkonomi ved Universitetet i Stavanger, Petter Osmundsen, har hevdet det samme: Norges oljeutvinning skal fortsette med uforminsket styrke i mange tiår. Klimaforskernes og økonomiprofessorens virkelighet er ikke-kompatible. Oljeøkonomen er ikke erklært klimafornekter. Han gjør noe som er mer retorisk slagferdig: Han lar være å anerkjenne endringene som kreves. For ham er de ikke realistiske. Økonomen oppfatter sitt eget standpunkt som realpolitikk. Klimatiltak er for ham symbolpolitikk. Økonomens angivelige realisme er en måte å utsette og mangedoble problemet på. En slik «realisme», som hardnakket ignorerer naturens faktiske tålegrenser, er uttrykk for det jeg i denne boken kaller petrologi.

En petrolog har en dyptfølt overbevisning. Betegnelsen petrologi er en verdensanskuelse. Når olje fremstilles som et udelt gode og oljealderen som en never ending story, er det uttrykk for petrologi. Aktive petrologer har skapt en karbonlobby. De fleste er ansatt i oljeselskaper, i kommunikasjonsbyårer, eller har politiske verv. Det finnes en iboende livsfornektelse i petrologien. En villighet til å suspendere klimarealitetene. I Le Visible et l’invisible (1964) kritiserer filosofen Maurice Merleau-Ponty radikal skeptisisme, også kalt solipsisme. En solipsist mangler tillit til sine medmennesker. Som motvekt kreves i dag tillit – til rapportene fra forskningsstasjoner i Antarktis og forskningsskip i Arktis, fra vitneutsagn av inuitter i Canada som opplever at grunnen oppløser seg, fra beboere på lavtliggende øyer i Stillehavet som blir ofre for havnivåstigning, fra dem som utsettes for tørke, flom, vannmangel.

Petrologen er en inspirert dikter. Han samlet oss rundt bålet for å fortelle at Norge 2.0 begynte da første tønne med olje ble solgt. Havretten, sokkelen og oljen er hva Norge er laget av. Det var godt å sitte rundt bålet og lytte til fortellingen, men ryggen ble kald, og den svarte røyken rev i nesa. Petrologen fortalte at han hadde flasker med olje fra de norske borefeltene på peishylla, og foldet sine barnehender mens han beundret fargeforskjellene. Som voksen må den selverklærte «oljeungen» minne seg selv om at olje «er ingen tilfeldig gave fra Gud,» som Sira Myhre skriver i Herskap og tjenere (2010). Petrologer formidler myter som skal overbevise oss om at vi ikke klarer oss uten oljen i fremtiden.

EMOSJONELT ENGASJEMENT

Oljeselskaper og petrologer ønsker at alle kjente oljereserver blir utnyttet. De begrunner det med at det må til for å møte verdens energibehov. Reservene vil gi klimagassutslipp i en størrelsesorden rundt 2795 gigatonn CO2, mange ganger mer enn atmosfæren kan absorbere, gitt et mål om at den globale oppvarmingen med sannsynlighet ikke skal overstige to grader. Spørsmålet er ikke bare hvor mye mer klimagass atmosfæren, skogene og havet kan absorbere, men om vi vil bevare gode livsvilkår. Det såkalte karbonbudsjettet kvantifiserer mengden klimagass som kan slippes ut i atmosfæren uten at gjennomsnittstemperaturen overstiger 2 °C. Forskningen angir også usikkerhetsfaktorer som er med på å avgjøre rammene for karbonbudsjettet. Klimaforsker Malte Meinshausen (m.fl.) ved Potsdaminstituttet forklarer hva som gjør eksakt beregning komplisert. Modellene, scenariene er probabilistiske. For eksempel kan ingen estimere nøyaktig hvor stor avskogningen vil bli eller hvor mye metan som slipper ut i atmosfæren. Det man derimot vet sikkert, er at dette er faktorer som vil påvirke karbonkretsløpet. (Meinshausen m.fl. 2009) Rundt 2⁄3 av det totale karbonbudsjettet er brukt opp. (Carbon Tracker Initative, 2011) På hjemmesiden til The Guardian viser en nedtelling hvor mange år, dager, timer, minutter og sekunder det er til budsjettet er tømt. Det har gått inflasjon i nedtellingsdramaturgiens virtuelle telleverk.

Den petrologiske tenkemåten forfekter en tro på at ingen annen historie er mulig, på at det som skjer, skje. Det innebærer en tro på at ødeleggelsene må godtas. Samtidig har karbonlobbyen jobbet hardt for å undergrave både Stortingets ønske om at Pensjonsfondet skal kutte ut kull og utviklingen av alternative energikilder. Petrologiens opererasjonsmodus er destruktiv. Dette er noe vi kan gj