Søk

KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´CLIMATE CAMPAIGN // NWCC

Klimaaksjonen består av forfattere, kunstnere, kritikere, oversettere og journalister. Vår målsetting er forankret i Grunnlovens §112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» // Norwegian Writer’s Climate Campaign will actively participate in a much needed democratic process to act against the overheating of our planet.

PROSA

Innhold: Isaac Yuen: NuVenture™ TEMPO-L: A QuickStart Guide / Ursula Andkjær Olsen: 9 tydninger / Freddy Fjellheim: Teknaturer og undertrykkelse / Terje Holtet Larsen: Menneskeheten i retrospekt – en fortelling / Kjartan Hatløy: Føredraget / Johan Harstad: Riv skiten / Sigurd Hverven: Hva er natur? / Jørgen Steen Nielsen: Coca-Cola chef: Vi forbruger vores planet, som lå der en ny på hylden / Ilija Trojanow: Requiem auf die Zukunft / Odin Lysaker: En demokratisk kraft / Søren Toft Høyner: En fabel for imorgen / Thorunn Gullaksen Endreson, Karen Lykke Syse og Kristian Bjørkdahl: «Kli-fi» på villspor / Klimakrisen i norsk samtidslitteratur / Liz Jensen: Courage is fear that has said its prayers / Andrea Pontoppidan: At bevæge sig med vindstrømme / Ragnhild Freng Dale: Rapporter fra rettssaken – Klimasøksmål Arktis / Ragnhild Freng Dale: Miljørettssak i isen / Anne Karin Sæther: Etter 50 år med oljen – hva nå? / Mirjam Bastian: Drive by shootings / Wera Sæther: det levende, det fossile og vannet / Carsten Jensen: Jeg får en åbenbaring i ørkenen / Hein Berdinesen: Hans Jonas og ansvaret for fremtidenMonica Isakstuen: Se på konglene / Anders Dunker: Sivilisasjon og evighetsspill: Kritisk taoisme for det tredje årtusen / Karl Ove Knausgård: «Fienden er følelsen av maktesløshet» / Appell, Oslo 2017 / Arne Johan Vetlesen: Det er for sent / Karin Moe: CO2-mangel / Eivind Myklebust: Skogens uro / Maja Lunde: Die Geschichte der Bienen / Julia Nordblad: Allt kan göras inget hjälper / Nora Bateson: Letters from the Past to the Future. Received / John Swedenmark: Nu och inte senare / Jesper Olsson: Omänskliga historier / Shoaib Sultan: Koranen er en grønn bok / Freddy Fjellheim: Politisk forurensning / Lars Bukdahl: At regne kirsebærtræer ud / Sara Sølberg: I vippepunktet / Frode Helmich Pedersen: Poesien under klimakrisens harde himmel / Susanne Christensen: At remixe The Great Pacific Garbage Patch / Tore Stubberud: Jacob Nicolai Wilse – en tidlig økolog / Nora Bateson: An Ecology of Assholes / Sofie Isager Dahl: Fra Markerne / Feltnoter, Arbois, Frankrig / Ann Lingebrandt: «Men det finnes inget skydd mot människan» / Terje Osmundsen: Historien om 2030 bevegelsen / Sindre Ekrheim: Ut or omverd / Ragnhild Freng Dale: En kystlinje i endring / Ny roman søker forfatter / Klaus Rothstein: Eftertiden finnes / Mette Karlsvik: Varmá / Henrik Nilaus: Evakuering / Mats O. Svensson: Dikten som bakteriell poetik / Tom Egil Hverven: Ein sekunds vennlegheit / Lars Haga Raavand: Telt til tre / Arne Johan Vetlesen: Kunnskapsforakten / Peter Halldorf: Jorden roper / Ida Jasmine Høyer: Du er en lomme i skogen / Sofie Due: Vi er alt for mange / Hilde Lindset: Takk for oss / Marianne Heier: Diver’s Monologue / Hein Berdinesen: Oljelobbyistene / David Farrier: Deep time’s uncanny future is full of ghostly human traces / Jonas Gren: Kanariefågeln i klimatgruvan / Jostein Gaarder: Statement / Kjartan Hatløy: Økopolitikk og eksistensialisme / Solveig Aareskjold: Total luksus / Helene Hagel: Hvordan skal vi leve? / Sunniva Gylver: Den siste olje / Arne Johan Vetlesen: Oljeforbudet / Agnar Lirhus: Grønnglimt. Hvitglimt / Charlotte Weitze: Feld nordmannsgranen / Espen Søbye: Oljeprissmurte investeringer, sand i styringsapparatet / Freddy Fjellheim: Mangfoldets enhet / Gregers Andersen: En vej ut af hjelpeløsheden / Jenna Coughlin: «Language and Language Metaphors in the Norwegian Writer’s Climate Campaign §112»Espen D. Stabell: Kritikk på tomgang / Freddy Fjellheim: Stjerneskudd og oljesøl. Om «økopoesi» / Sigurd Skirbekk: Er demokratiet alltid best? / Jens-André P. Herbener: Dypøkologi og nødvendigheten av en økologisk revolusjon / Ellen Grimsmo Foros: Øyet, velstanden, strukturtapetet / Amalie Kasin Lerstang: Watersnoodramp / Andreas Vermehren Holm og Victor Boy Lindholm: Dansk samtale: Ny jord / Espen Stueland: Kan skjønnlitteratur være en plattform for kritisk bevissthet? / Freddy Fjellheim: Nysansninger! / Peter Strassegger: Pappa og undergangen / Stian Johansen: Uten tittel / Ida-Marie Rendtorff: Rød jord / Åsa Anderberg Strollo: Mamman, sonen och havet. Et samtal med barnen / Mirko Bonné: A Self-Interview. Erik Martiniussen: Menneskets galskap / Wera Sæther: Kolkata-brev: Meditativt, konkret / Elizabeth Kolbert: Dette med fjær / Arne Johan Vetlesen: Hybris – og stillheten etterpå / Elisabeth Eide: Paris-brev / Josefin Wangel: Den sunda skulden / Carlo Aall og Arne Johan Vetlesen: Livsfarlig klimarelativisme / Inger Elisabeth Hansen: Å resirkulere lengselen / Torild Wardenær: Klan, 2015 / Elisabeth Eide: The road to Paris: Scientist views / Sigri Sandberg: Et forslag / Wera Sæther: Planeten bærer store byer på ryggen / Erlend O. Nødtvedt: Et nytt smil i stormen / Erland Kiøsterud: Når naturen selv taler til oss / Ellen Grimsmo Foros: Blind flekk / Shora Esmailian: Katastrofernas natur / Kirsti Blom: Solformørkelse / Freddy Fjellheim: Den nye poesien / Erland Kiøsterud: På trygg grunn / Arne Johan Vetlesen: Er det for sent? /Karin Moe: Kvileårmysteriet / Andreas Vermehren Holm: Umenneskeliggørelse. Neandertalpoetik 2015Sigurd Hverven: Vi trenger andre fellesskap / Astrid Nordang: Dit pepperen gror / Andrzej Tichý: STRANDLINJE / Lars Haga Raavand: Unne seg glemsel / Tina Åmodt: 2061: En polodyssé / Elisabeth Eide: Dystopier og politisk satire / Kjartan Fløgstad: Ex machina / Trond Arnesen: Kjærleik og sinne / Gunnstein Bakke: Me and my Monkey / Wera Sæther: Kolkata-brev: Je ne suis pas Charlie/ Amalie Smith: Det der kan vandre med isen / Niels Hav: The Monster Ants / Monstermyrerne / Helena Granström: Natten kränger fram mot morgonen / Freddy Fjellheim: Det nyskapende menneske / Ole Robert Sunde: Krigens partikulære nivå / Arne Johan Vetlesen: Forverringens logikk / Espen Stueland: Å undre seg over naturen / Eivind Trædal: Fukuyama gjenreiser klassenalysen / Erland Kiøsterud: Bor vi i feil fortelling? / Mirko Bonné: Tell It to the Bees / Wera Sæther: Fra upublisert manuskript / Freddy Fjellheim: The Competitive Man / Erland Kiøsterud: Fortellingen om oss selv / Espen Søbye: Redd språket, selg Statoil / Dag O. Hessen: Enhver har pligt / Damon Young: Eventually, jellyfish might rule the world / Arne Johan Vetlesen: Herdingens logikk / Henning Howlid Wærp: Jorda trenger ikke flere mennesker med suksess / Espen Stueland: Grunnlovsjubileum og sorgsang. / Freddy Fjellheim: Om å blogge – og legge stein på stein – / Knut Erling Johansen: «Hva er da et menneske?» / Håvard Syvertsen: Det var ikke det at han løy, han greide bare ikke å komme seg av flekken / Thomas Hylland Eriksen: Kull er modernitet / Freddy Fjellheim: Stillheten som følger oss, og raseriet / Bård Lahn: Olje for klimaet? / Ingeborg Arvola: Ung varme I & II / Mette Karlsvik: Svovel sviv over vatn over jord overalt / Knut Nærum: Monstre: Raske og langsomme / Bill McKibben: Acceptance Speech / Pål W. Lorentzen: En setning som kan forandre Norge / Tom Egil Hverven: Ondskap i fjordlandet / Wera Sæther: Til klimaaksjonen, forfatternes / Sidsel Mørck og Arild Stubhaug: Grunnlovens miljøparagraf 110 b / Rolv Nøtvik Jakobsen: Kunsten å lese på linjene / Aleksander Melli og styret i FKA: Livssviket / Freddy Fjellheim: Kassandraeffekten / Sidsel Mørck: Lojalitet til salgs / Adrian Øhrn Johansen: Til siste dråpe / Trond Arnesen: Kjensla for lauvet og lyden av vind / Tekster framført ved lanseringen av FKA, lørdag 24. august, på trappa til Nationaltheatre: Simon Stranger / Arne Johan Vetlesen / Gudmund Skjeldals appell / Knut Nærums tale // Copyrights til alle tekster: Ansv. redaktør/domeneeier og de respektive forfattere.

_______________________________________________________________

NuVenture™ TEMPO-L: A QuickStart Guide / Isaac Yuen

Isaac Yuen nytt

 

Congratulations on purchasing the NuVenture™ TEMPO-L, ChronoCorp’s best-selling, highest-rated, economy-class time machine! Whether you’re seeking the latest thrills or the next great family-friendly vacation, the TEMPO-L offers the perfect mix of premium time-jumping experience, no-stress upkeep, and prime fuel efficiency for any budget-conscious traveler. Embark on your first set of adventures today, courtesy of the folks at ChronoCorp!

Before You Start…

Prior to your journey across time and space, please make sure you meet the following criteria to ensure the smooth operation of your NuVenture™ TEMPO-L:

  • Maintain a minimum clearance of five feet from any other vehicles or structures.
  • Launch from a level and non-meltable surface (artificial turf not recommended).
  • Purchase one ChronoCorp ENVIRORAD™ suit per passenger (suits sold separately).
  • Bring your favorite drinks and snacks for watching history unfold before your eyes!

 

The NuVenture™ TEMPO-L comfortably seats four and comes equipped with the latest version of TERRAGRIP™ firmware, designed to smooth out any time disturbances you may encounter while keeping you grounded on planet Earth at all times. Worries about drifting off into space or materializing into solid rock are things of the past! All seventh-generation NuVenture™ models are factory-tested by trained staff and come with full money-back guarantees.[1]

 

Suit up and Strap in: Nu-Adventures Await!

Whether you’re dreading another ninety-hour workweek or the news barrage of doom and gloom, the NuVenture™ TEMPO-L offers the ultimate escape from the concerns of modern life. All North American models come preinstalled with four complimentary NATURAL HISTORY GETAWAYS carefully crafted by our ChronoCorp travel experience enhancement experts:

 

PASTORAL PICNIC BLISS – Tired of being stuck indoors during those constant 130-degree summer days? Want to take your sweetie somewhere special but can’t afford the pos-creds? Travel back to 1504 AD and enjoy a relaxing lunch in the Southern Appalachians, back when forests still grew and the buffalo roamed! Simply turn the main control dial—located at the bottom right-hand corner of the central NavDash—to Setting 1, lock in the “Jump” button, and let the NuVenture™ TEMPO-L do the rest. Watch the haze-filled, people-packed cityscape melt away, replaced by rolling hills, crystal streams, and lush greenery as far as the eyes can see! Once the ozone smell dissipates and the “Fully Materialized” light flashes green, use the fine setting on your time tuner—located on the lower left-hand corner of the NavDash—to choose your desired month, day, hour, and minute. Many travelers opt for September 14 at 3:45 p.m., a crisp autumn afternoon a few hours before sunset, when groves of beech and oak shimmer cinnamon and gold. Leave your standard-issue smog mask behind and take in a lungful of sweet air that bests any canned product on the market. Stroll and soak in the sights within the area delineated by ChronoCorp staff members.[2]

Interested in once-in-a-lifetime wildlife spectacle? Visit anytime from August 21–24 to see the skies darken under the billion-strong flocks of passenger pigeons descending upon nearby chestnut forests. No binoculars required, but umbrellas are highly recommended!

For a safe, indoor, consumer-friendly experience, follow the glowing prompt on your NuVenture™ detachable NaviPad to C&C FRONTIER VILLAGE, a tented shopping hub with more than 220 stores. Complete your holiday shopping with our retail partners, who offer not only your favorite brands but also period-specific artifacts and artisanal gifts crafted by local friendly ChronoCorp associates. Their creations are sure to wow even the most difficult person on your list!

 

ICESTYLES OF THE RICH AND FAMOUS – Ever yearn for a taste of polar baron life? Wonder what the glacier craze of 2028 was all about? Select Setting 2 on the control dial and travel back to 26,000 BC at the height of the Pleistocene when ice covered the continent. Snowshoe over ice a mile thick and peer down at crevasses just as deep.[3] Watch live and woolly versions of the elephants, rhinoceroses, and lions you saw as a kid on holographic displays at local museums. Have a snowball fight with real natural snow. Bring a few gallons of pristine glacial melt back to share with friends or to tease coworkers stuck drinking reclaimed or de-sal solutions!

If you’ve had enough of the cold, head back inside and relax with a hot cocoa-flavored drink. Take advantage of your vehicle’s hot water dispenser, deicing system, seat warmers, and motorized beverage holders (the latter is available in NuVenture™ TEMPO-XL and TEMPO-DX models). Plug into the onboard entertainment system through your standard-issue OcciPort and stream all the latest virtual reality entertainment with every blink of the eye (Ti-Fi connection charges apply).

In the mood for extravagance? Check your NaviPad for directions to ChronoCorp’s Château de Glace. Come for the powder skiing; stay for the fireside meals prepared by Michelin-starred chefs using the finest locally sourced ingredients. Enjoy pan-seared Columbian mammoth tenderloin with garlic parsnip mash, rack of Irish elk with red wine jus and fresh winter greens, or the ever-popular braised giant sloth shank osso bucco.[4] You’ll never look at your soy-grub burger the same way again!

 

MARINE MONSTERS & MASSAGES ­- Captivated by tales your grandparents told you about how oceans were full of fish? Set that dial to Setting 3, and head all the way back to one hundred million years ago, during the Cretaceous period, when North America housed its very own inland sea full of fantastical creatures! Put on your ChronoCorp AQUASEAL™ suit, connect the optional NuVenture™ airlock attachment, and head out to see what the seas were like before the age of mass algal blooms. [5] Just be careful of man-eating sharks and shark-eating reptiles!

For some free stress relief, simply toggle the “Submerge” button on the top left-hand corner of the NavDash, then switch on the high beams and mood music while you watch a mass congregation of ammonites—giant spiral-shelled creatures that fill the waters like present-day jellyfish swarms and plastic gyres. Need more pampering? Head over to Cerulean Spas, ChronoCorp’s newest flagship attraction, and enjoy some well-deserved downtime for a fraction of the price of all-inclusive Antarctic resorts!

 

APOCALYPSE YESTERDAY – Looking to one-up your work colleagues’ amazing vacation tales? Curious to see where it all began? Crank that dial all the way to Setting 4 to see the Earth emerge from its fiery genesis 3.5 billion years ago.[6] Venture out in your ChronoCorp THERMACOOL™ suit and bring along your OXY-PUR™ air supply to explore a foreign but familiar world, but be careful where you step— that pool of primordial goo might hold the building blocks of your great-great-great ancestor! For maximum enjoyment, pair this time-jump experience with our future premium package, The World on Fire™ (available for purchase separately).[7]

Looking for wholesome family fun? Awarded four and a half stars by TripMapper three years in a row, the LaurentiaN Mining Museum, operated by Paleo Extractions, Inc. (a wholly owned subsidiary of ChronoCorp), is perfect for both kids and adults. Take the underground mine tour to see how engineers discovered the rare earth metals used in all our daily essential gadgets. Keep what you find at our gold panning pavilion. Stop by our gift shop for unique souvenir meteorites, or consult with our gemstone specialists to find the perfect gift for that special someone from the Archean-Prime™ signature series, sold exclusively at licensed ChronoCorp facilities and fine jewelry stores.

 

Click and Return!

Thank you for choosing the ChronoCorp line of products for your time-traveling needs – we’re certain you’ll treasure the entertainment value the NuVenture™ line of time machines will offer for years to come. To return to the present, simply tap the “Return” button located on the upper right-hand corner of the central NavDash. Your NuVenture™ TEMPO-L comes equipped with four “forward” settings to transport you back to the present, safe and sound: 1X (default 60s/min), 2X (120s/min), 4X (240s/min), and 8X speed (480s/min).

 

Frequently Asked Questions (FAQs)

Q: What other time periods can I travel to with my NuVenture™ TEMPO-L?

A: Additional ChronoCorp premium past and future time-jump experiences include Mesozoic Rumble™, Universal Origins™, Mechanical Mutinies™, and DUNE survivors™. Many other exclusive packages are available for purchase at the NuVenture™ storefront. Simply access it through your OcciPort or visit your local certified NuVenture™ dealership to speak with an authorized salesperson and book your next dream vacation!

 

Q: Can I stay in the past longer?

A: Of course! The best thing about time travel is that you can stay as long as you like and return home the second you left. For extended stay packages, please contact any ChronoCorp front-line customer service agent at your local licensed dealership to find accommodations that fit your needs and budget.

 

Q: How can I return at a higher speed?

A: Simply access the NuVenture™ shop through your OcciPort or visit your local NuVenture™ dealership to unlock your desired return speeds. (A valid credit card or access to a pos-cred debit account is required.)

 

Q: I’m currently short a few credits. How can I return home faster?

A: Not to worry! ChronoCorp is pleased to offer temporary or long-term residences for all our contracted partners and associates. In exchange for a stint at one of our licensed facilities[8], we will be happy to provide return passage to the present day. Whether you’re geared toward a career in retail and hospitality or interested in obtaining skills in a more specialized field— foodstuffs tracking and procurement, gastronomical hygiene technologies, subterranean exploration and development, ore transportation logistics, or ultrafauna husbandry and maintenance—ChronoCorp has the right opportunity for you!

 

Have a fantastic time, as many as you want, courtesy of the ChronoCorp Family!

 

[1] Your NuVenture™ TEMPO-L comes with a one-year limited warranty that covers any manufacturing defects. Extended coverage and more comprehensive CHRONOCARE™ packages can be purchased at your local certified NuVenture™ dealer.

[2] All preset time-jump destinations are selected in accordance with Regulation (EC) 1945/2044 and comply with the New Guangzhou Temporal Accord and the Global Agreement for Timeline Integrity Preservation, which explicitly prohibits interactions with historical figures prior to 2047 AD. Failure to remain within predetermined locales as outlined by ChronoCorp will result in immediate vehicle seizure, confiscation of any and all accrued artifacts, fines of up to 250,000 pos-creds, and/or temporal extraction and erasure of up to twenty-five cycles.

[3] ChronoCorp Ltd. is not responsible for any falls, injuries, disappearances, or deaths that may occur throughout the course of any time jumps. Please exercise caution when traversing dangerous terrain, confronting wild indigenes, or inhaling exotic atmospheres.

[4] Menu may vary due to ingredient availability. Guests planning for extended stays may experience minor stomach discomforts while adjusting to period-authentic foods. Please notify staff if symptoms persist and/or worsen after seventy-two hours. Vaccinations against prehistoric viral strains and endoparasites are available at certified ChronoCorp travel clinics.

[5] Moisture seeps may appear around your NuVenture™ TEMPO-L door during aquatic operations. This is common and does not indicate seal-integrity compromise. In the event of minor leaks and hull breaches, please locate the onboard maintenance kit under the primary passenger seat and use the supplied double-sided rubber binding adhesive to provide additional protection.

[6] Slight structural warping may occur during extreme heat conditions. This is normal and does not affect standard ship operations. Your NuVenture™ TEMPO- L is designed to withstand temperatures of up to 2,000 degrees Fahrenheit under laboratory-tested conditions.

[7] The World on Fire™ experience may not be suitable for children or those with preexisting medical conditions. Please consult your physician to see if strenuous temporal revelations are right for you.

[8] Agreement acknowledges that employee is not entitled to wages or any compensation or benefits for periods worked prior to the establishment of labor standards in Standard Historical Time. ChronoCorp reserves the right to terminate the contract at any time, upon its sole discretion, without notice or cause. In exchange for travel and accommodations provided by ChronoCorp, any contracted employee hereby waives and releases any and all rights and actions, across all time periods, that may result from injuries and/or damages to person and/or property sustained during assigned activities.

 

//

For å markere 30 årsjubileet til Bruntland rapporten (1987), inviterte Tanja R. Bisgaard i alt 10 forfattere fra 6 land til å skrive en novelle hver om hvordan de tror verden vil se ut i 2047 med utgangspunkt i klimaforandingene. Utgiver: Createspace.

Isaac Yuen’s work can be found in OrionRiver Teeth’s Beautiful ThingsTin House online, and as a «Notable» mention in the 2017 Best American Science and Natur Writing anthology. He is the creator of Ekostories, an essayblog exploring ideas around nature, culture, and identity. Isaac currently lives in Vancouver, Canada, on the unceded territories of the Coast Salish people.

 

___________________________________________________________________________

 

9 tydninger / Ursula Andkjær Olsen

1

1

Den dukker op af det yderste hav som en ø, altid dér for enden af forestillingsevnen, den dukker frem af disen, det er som om der er en glorie rundt om, mange stråler, måske er den farveløs, i sig selv, den tager farve af forhåbningernes stråler, alle tings fegudmoder, den violette fe, den isblå fe, den dunkelorange, pudderrosa fe. Kanariegule. Drømmen brydes i luftens prismer for enden af hvert menneske, hvert menneske er en ø der dukker frem, hvert menneske dukker frem som en ø på sin egen yderste horisont. Omgivet af stråler. Enhver er isoleret, og hver enkelt er del af det samme system, det er menneskeheden som arkipelag, en krans af øer der dukker op, perler for enden af hvert menneske, følelsen af at have betalt er den tråd som binder kransen, vi kan se hinandens drømme på himlen om aftenen. Når vi sidder stille. Vi bør sidde helt stille, så stille, stille som muligt.

 

 2

2

Kulturradikalisme, kulturkonservatisme. Kulturstatik. Solen står midt på himlen, midt i forestillingsevnen som en lukket port. Voldsomt gylden. Der var noget med den port, nu er det væk. Det politiske som forudsætter en henvendelse som forudsætter et subjekt som forudsætter at andre subjekter ikke er enige som forudsætter konflikt. Mellem mennesker. Uden konflikt ingen politik. Kan nogen tale. Politik er at samfundets form er til forhandling, at den enkeltes plads i samfundet er til forhandling. Politik forudsætter frihed, den enkeltes frihed, strukturernes ikke-låsthed. Jeg siger ikke at absolut frihed er en forudsætning for politik, det siger jeg ikke. Relativ frihed. Alligevel, politik som sådan kan virke næsten umuligt. Porten stort set låst, så den næsten bliver et spejl.  

 

3

3

Celleniveau. En biologisk anelse. Skyld er ikke at have betalt, det er ikke overtro, ikke psykologi. Alle andre kulturer har fungeret ved at man gav noget tilbage, når noget var blevet taget, det vil sige, det er ikke præcist: Når man havde fået noget. At ikke kunne tage noget. At kunne få noget. Og derfor give tilbage. Forestillingen om at kunne tage noget. Den kapitalistiske livsform er den eneste som tager fra naturen som om det var gratis, som tager fra naturen uden at give tilbage. Jeg mangler ord. Naturen er for simpelt et ord. Natur. Ressourcer. Kredsløb. Ofre. Betale. Give tilbage. Man har opfundet markedet som skærm for den frihed som mennesket ikke selv har. Ikke selv kan have. Hvem vil slippe den drøm, ikke mange. Ikke nok. Det er for dejlig en drøm, for forjættende. Betale ild med vand, betale jord med luft. Jeg ved det ikke. Jeg kan se, det er allerede mørkt nede på gaden, heroppe lyser himlen endnu. Det er lige gået op for mig, mine hænder er rødder.

 

 

4

4

Der er disse brede strømme af glitter, noget som glitrer, strømme som løber gennem det dunkle, gennem natten og forbinder, jeg ved ikke hvad, forbinder alting. Ligesom floder af forbundethed i luften. I natten. Floder af nærhed. Kroppen betaler, men ikke til det kredsløb som den får fra, kroppen betaler til noget andet, ånden betaler, kroppen og ånden, denne enhed, får fra de biologiske og betaler til de symbolske kredsløb, jeg mangler præcise ord, noget i den stil. Tager atomart stof og betaler med symbolsk underkastelse. Tager skinnende ting, plukker dem fra horisonterne og betaler med kroppen, ved at lade kroppen forbrænde, ud i det blå. Først kører jeg i bil og lader bilen forbrænde, dernæst løber jeg og lader kroppen forbrænde, betale. Men til hvem/hvad. Forbrænding som begærsobjekt, forbrugsobjekt. Forbrænding som betaling. To typer kredsløb som alligevel er forbundne ved et punkt i midten. Det vil sige overordnet: et utal af betalingskredsløb forbundet ved et utal af punkter.

 

 

5

5

Min hjerne er slap, jeg kan ikke sætte to ord sammen, ingen ord. Jeg har faktisk ingen drømme. Heller ikke i dag. Ingen billeder, der er ikke rigtig noget at se, lidt tåge, ikke andet. Alle kendte former for økonomi (religion) har haft forestillinger om tilbagebetaling. Skyld. At betale tilbage til det store kredsløb, i anerkendelse af at der er tale om et kredsløb – hvori også naturen indgår som en part. Partner, det er for svagt sagt. Guddom. Grund. Det vil sige: et kredsløb som mennesket kun i lille grad rager ud af. Måske slet ikke rager ud af. Undtagen kapitalismen. For kapitalismen er naturen en gratis glæde, noget man kan tage uden at give tilbage, uden at betale tilbage, dvs. en glæde man kan profitere på, hvis man tager den først, i et andet kredsløb, den rene økonomis kredsløb, pengenes kredsløb, helt abstraheret fra naturens kredsløb.

 

6

6

Økonomi, religion. Økonomi er religion. Religion er økonomi. Skal være. Skal være. Skal, må. Skal måske være. Men hvilken slags gud, hvilken økonomi, det er som at skubbe et mægtigt himmellegeme ind i lyset, det er som at skubbe et mægtigt himmellegeme som ligger halvt i skygge ind i lyset. Gud som grund. Gud som mål. Gud som fortid. Gud som fremtid. Gud som ned. Gud som op. Ud af tågen, tågerne, dukker nye planeter, denne fornemmelse af at jeg bør føle noget nyt, noget andet, men det gør jeg ikke, jeg føler det samme. Flere planeter på vej, men ikke færdige, ufærdige planeter med mærkeligt uldne kanter. Det eneste nye: Jeg ser en ganske lille koboltblå orm på en blank, sort overflade, en ny verden, et flygels låg, den vrider sig voldsomt, fornemmer den en musik fra instrumentet, dens levested er måske et stort instrument, måske fornemmer den den store musik, måske er dens livsform i overensstemmelse med instrumentet. Der er også et andet dyr på det endeløse instrument, en gylden, gylden flue, den sidder helt stille, den spejler sig i det blanke.

 

 

7

7

Når vandet kommer, vandet er allerede kommet, og en stor fisk springer op, den skyder op gennem vandoverfladen, et kæmpespring, store dråber ses i luften, den bider sig fast om mine ben, den sluger mine ben, faktisk, hele min underkrop, hele min underkrop er inde i fisken, sådan at jeg nu har en fisk som underkrop, en fiskeunderkrop, jeg er en havfrue. Det er den vej det vil gå, den vej som det er nødt til at gå. Og mine lunger bliver til sæler, bløde, smukke, mine drømme bliver insekter, skyer af myg, gyldne fluer. Det er som om konturerne bliver skarpere, mere stolte, triumferende, og alle disse nye anlæg som alle har en kerne i midten, de har en stolt kerne i midten, ikke kerneløse, det er de ikke, og tågen deler sig, den begynder at dele sig, det er som om den deler sig i stråler.

 

 

8

8

Det er fuldmåne, jeg er tom. Følelsen af ikke at have betalt. At ikke ane ud eller ind med hensyn til hvordan jeg skal få betalt. Følelsen af ikke at have betalt er ikke en dum følelse, er ikke overtro, ikke psykologisk. Det er en naturlig følelse. Jeg har ikke betalt. Skyldner. Man kan psykologisere over den følelse, det vil ikke hjælpe, med mindre man kan psykologisere hele verden væk. Jeg kan træne min krop hårdt, og så vil den føle at den har betalt, men den har betalt til de forkerte. Skyldnere. Solen står så lavt ind gennem vinduerne i stuen, den skinner ind nedefra, min pande er nul, et nulpunkt, jeg går i min stue og drejer rundt i galaksen. Jeg er højere oppe end solen, det hjælper mig ikke. Men to hænder holder om noget rundt, bærer det oppe, holder ømt om noget rundt, en verden, og bærer den oppe. Dette sker i tågen. Ud af tågen.

 

 

9

9

Jeg er opfyldt af uro, uro forudsætter tomhed, den overskydende plads som skal til for at noget kan sætte sig i bevægelse, er det ikke sådan det må være, kan der være bølgegang i en kube fyldt helt ud med vand, det kan der vel, snevejret der raser i en snekugle, sneen der falder, der er ingenting så stille, i en snekugle, der er tomrum allevegne, også inde i vandets struktur, plads til uro, rum for uro, der er ikke noget forkert i min følelse af ikke at have betalt, jeg har ikke betalt, det er en begavet krop som fortæller mig det, at den fortæller mig det hver gang jeg ikke har betalt, det er den bevægelse som er sat i gang i det ydre, som vil modsvares af en bevægelse i det indre, to systemer som bør være i overensstemmelse med hinanden, i balance, eller det er ikke engang bare det, den betaling som skulle gå igennem mig, igennem min krop, den bliver bremset, bevægelsen er sat i gang, i mit indre, men den bliver ikke udmøntet, ikke nok. Ikke endnu. Fra nu af. En næsten-hjerte-form, den er ikke til at skylle væk, den har nu været der i et par dage. I bunden af kruset, et hårdnakket hjerte.

 

/

Ursula Andkjær Olsen (f. 1970 i København) er en dansk forfatter. Hun debuterte i bokform med diktsamlingen Lulus sange og taler i 2000. Siden har hun utgitt en rekke bøker, og mottatt flere litteraturpriser. Vi takker så meget for tekst!

TEKSTEN BLIR UTGITT MED STØTTE FRA FRITT ORD

 

_____________________________________________________________________________

 

Teknaturer og undertrykkelse / Freddy Fjellheim

Foto: Maja Hattvang

Hvor store ødeleggelser av naturen og den humanistiske tradisjonen er enkeltpersoner og sivilsamfunnet villig til å godta i all stillhet?

Algoritme har blitt det nye moteordet. På alminnelig norsk betyr begrepet en serie matematiske operasjoner som styrer f.eks. programmene på en datamaskin. 

HELHETSBILDET

Frankfurter Allgemeine Zeitung har i det siste hatt flere artikler der avisens medarbeidere undersøker hva Big Brother vet om oss gjennom datateknologien, og hvordan algoritmene og overvåkningen truer demokratiet. Her er noen av funnene som indikerer at vi forlengst har blitt det jeg kaller «teknaturer»:

  • Halvparten av Pakistans innbyggere overvåkes på nett for å huke terrorister.
  • Store datafirmaer tolker våre naive utfoldelser på sosiale media, på vegne av banker og forsikringsselskaper bl.a. for å avgjøre om vi er kredittverdige, tilregnelige, syke eller disponert for å begå forbrytelser (social scoring).
  • I Kina skal alle landets borgere innen 2020 forpliktes i et sosialt kredittsystem der både poengscore, straff og belønning blir offentlig tilgjengelig.
  • Nye metoder for teknologisk stemmeanalyse på nettet kan tolke både personlighetstrekk og sykdomsdisposisjon, men hvem får tilgang til dataene?

Droneteknologien kan nevnes i denne konteksten. Satelittovervåkning er del av samme  bilde. Nanoteknologi er forlengst inne i menneskekroppen. Den kjemiske teknologien (dop, smertestillende, psykofarmaka) har i mange tiår formet og preget måtene vi er mennesker på. I USA påvirket både engelske og russiske datamoguler velgerne ved siste valg. Facebook overstyrer brukerkontoene og blir mer ensrettet. Ulike faktorer som genteknologi, forurensning og overoppheting endrer våre arveanlegg. Smart-telefonene ser ellers ut til å gjøre oss både dummere og mer godtroende. At folk blir sykelig avhengige av skjermbildene vitnet den tidligere Google-ingeniøren Tristan Harris om i Aftenposten (16.1.18).

Økende psykiske lidelser blant unge bør nevnes i sammenheng med den maskinelle fremmedgjøringen.

Automatiseringene gir selvsagt mange fortrinn, men kanskje nettopp derfor er det vanskelig å oppdage summen av faremomenter.

Teknologistyringen angår også vår medievirkelighet: Vil vi som lesere, borgere og sivilsamfunn godta at avisenes nettsteder designer nyhetsbildet ut fra den enkeltes lesevaner? Er lesere og forfattere villige til å akseptere at en felles offentlighet undergraves så radikalt for at mediekonsernene skal score «likes» og økte inntektene?

 

UNIVERSELL ENHET

Vi må stille spørsmålene: Hva for slags sosial bevegelse kan samle mennesker mot en så mangehodet troll? Fagbevegelsen? Hvilke egenskaper kan fyre oss opp til noe mer enn måpende betraktere når selve Mennesket blir forsøkt endret?

Truslene mot integritet og demokrati kan også innebære store muligheter for den enkelte og sivilsamfunnet. Klimakrisen vil lære oss alle om menneskeartens felles interesser. Kommunikasjonen mellom planter og dyr – trær som beskytter hverandre, bier som informerer hverandre – utgjør innsikter som kan belyse menneskelig kommunikasjon og gi opptakten til universell enhet. En fornyelse av naturretten kunne ta utgangspunkt i menneskers genetiske ulikhet for bedre å begrunne respekten for kulturell og individuell annerledeshet. Når teknologien invaderer livene våre må vi aktivere vårt kollektive immunforsvar og spørre hvem vi ønsker å være – og hva vi ikke vil miste.

Demokratikamp er ikke lenger et spørsmål om valgordninger og representasjon, men om en humanistisk historiekunnskap der begreper som «undertrykkelse» og «urett» må få ny gyldighet, i lys av omsorgens og solidaritetens praksis. Teknologiens konsekvenser bør undersøkes som en del av repressive systemer der skadevirkningene maskeres med historieløs «teknologioptimisme».

Klimakrise og teknologimakt vil kreve mange hjerter, hender og hjerner i gjensidig opplysningsarbeid. Det kunne kalles «gledens demokrati», for det er liv om å gjøre.

Jeg vil utfordre sivilsamfunnets forfattere og skribenter til å reagere offentlig på følgende varsel:

Dersom medieindustrien fortsatt skal få lov til å styre og persontilpasse nyhetene på sine nettsider, kan dette forstås som en forbrytelse mot demokratiet? Når lesere i samme familie, samme nabolag og på samme arbeidsplass ikke lenger kan lese og snakke sammen i en felles offentlig virkelighet, blir vi ikke da også mindre opplyste og mer manipulerbare i vår stemmegivning?

 

OPPMERKSOMHETENS DANNELSE

Hvis demokratiets språklige utvekslinger er en slags detaljenes fellesfortelling med utallige fortellere, gir god litteratur og oppmerksom lesning et alternativt helhetsbilde av virkeligheten, nært forbundet med gode samtaler. Lesningens innsikter er ofte ikke matnyttige, men til gjengjeld mentalt skjerpende. Og vi blir som kjent ikke bedre mennesker av å lese, men vi kan bli bedre lesere, og i beste fall bedre til å lese virkeligheten omkring oss.

Derfor er skarpe litteraturkritikere så viktige for demokratiet, for å skjelne godt fra dårlig, og sant fra falskt. Selv naturvitenskapen trenger kulturimpulser fra kritikerne, som sammen med forfattere og humanister forvalter mye av den kunnskapen som danner det kulturelle helhetsbildet, altså den kristne kulturkretsen og overgangen til sekulære kulturuttrykk.

Høyt gasjerte dataingeniører kunne ha godt av kritisk oppmerksomhet fra filosofer, statsvitere, historikere, kritikere og forfattere, for å sikre at kunnskapene om demokratiet, språket og opplysningstradisjonene blir del av teknologisk innovasjon. Enn så lenge er spørsmålet til dem alle:

Godtar borgerne passivt å bli styrt og overvåket av private og statlige institusjoner?

Har vi mistet respekten for oss selv?

Må sivilsamfunnet i fremtiden sette større lit til dem som arbeider med det foranderlige helhetsbildet og de store fortellingene enn til teknologene? Vi trenger ex.phil. mer enn noensinne, apropos kronikken som stod på trykk i Aftenposten forleden.

Måtte den trassige og spørrende skaperkraften snart gjenoppstå hos ildsjelene i skolen og på universitetene!

NYTT FAG?

Når læreplanene skal skrives på nytt kan skoleverket bli humanistiske kraftsentra for å verne oss mot angrepet fra den selvbestemmende teknologien:

Faget «Klimakunnskap» bør snarest opprettes på flere aldersnivåer og bli et tverrfaglig dannelsesfag. Friluftsliv, naturviten, teknologi, poesi og humanistisk fag kan virke sammen til en erfart kunnskap om hvor vi kommer fra og hvem vi skal bli. Epokebetegnelsen antropocen inviterer til et slikt tradisjonsforankret læringsparadigme. Fremtidens generasjoner er elever av fortiden.

Ja, kanskje det er på tide å gjenreise utelek og fellessang for kommende generasjoner. Det fordummende med dataskjermlekene er at de bare skjer i hodet, mentalt, som så mye annen læring. Fysisk lek er sunnere og smartere. 

For alt jeg vet blir slike utsagn «algorytmet» bort for lesere som helst fordyper seg i sport, kokekunst og reiseopplevelser. Husk reisemat!

 

*«Reisemat» er en gammel betegnelse for det siste måltidet – dvs. når vi er døende.

 

//

En tidligere utgave av artikkelen stod på trykk i Aftenposten.

 

______________________________________________________________________

 

Menneskeheten i retrospekt – en fortelling / Terje Holtet Larsen

Foto: Baard Henriksen

Mitt første og forhåpentligvis siste, skjønt hvem vet, forsøk på å skrive en fremtidsroman, nærmere bestemt en roman med handlingen lagt omkring et par hundre år frem i tid, kunne sannsynligvis sies å ta utgangspunkt i enkelte observasjoner av hvordan menneskeheten reagerer i møte med påstanden om at den går sin sikre undergang i møte og hvilket mønster disse reaksjonene følger. Den var tenkt som en indirekte skildring av hvordan vi i dag forholder oss til og velger å forstå den kunnskapen vi har om konsekvensene av vår opptreden på denne planeten, som en eller annen på et eller annet tidspunkt ga navnet Jorden, til tross for at det meste av den er dekket av vann.
     Og hvilket mønster følger disse reaksjonene? Det såkalte skuldertrekkmønsteret. Eller det man kanskje like gjerne kunne ha kalt skuldertrekkmonsteret. Men forestillinger om menneskehetens undergang er like gamle som menneskeheten selv, så hvorfor skulle man plutselig begynne å bry seg? Dessuten er det åpenbart dette, det  vil si vår egen tilintetgjørelse, hver og en av oss innerst inne lengter etter. Vi bærer denne lengselen i oss som en mørkhet i blodet.
     Tittelen på romanen skulle være Menneskeheten i retrospekt. Menneskelighet blir riktignok oppfattet som et positivt ladet ord, synonymt med ord som barmhjertighet og medlidenhet, men det som mer enn noe annet kjennetegner menneskeheten, er dette skremmende selvhatet og den aggressive viljen til å utslette både seg selv og alt annet liv som måtte finnes på denne kloden. Med den valgte tittelen mente jeg å antyde at det var rimelig å håpe at menneskeheten et par hundre år frem i tid endelig hadde lyktes i å utrydde seg selv, ganske enkelt ved å ødelegge betingelsene for egen eksistens. Med åpne øyne hadde man gått sin sikre undergang i møte.
     Man kan kanskje si at det skyldtes en grunnleggende misforståelse, eller like gjerne en genetisk kortslutning, nemlig den at mennesket holdt seg selv for å være et rasjonelt vesen, noe som for eksempel fikk miljøforskerne og ulike miljøorganisasjoner til å tro at menneskeheten som sådan ville opptre rasjonelt hvis den bare ble gjort oppmerksom på uunngåelige konsekvensene av sine gjerninger og sin livsstil. Det var med andre ord ikke rart at det gikk som det gikk.

Av ulike årsaker ble imidlertid den påbegynte romanen gjentatte ganger lagt til side til fordel for andre skriveprosjekter, og til slutt skulle jeg komme til å oppgi den, og som jeg har for vane ble også restene av den tilintetgjort. Sånn sett kunne man kanskje si at den delte skjebne med sitt tema, nærmest som en perfekt metafor.
     Med denne fortellingen vil jeg likevel gjøre et forsøk på å gi et hint om hvordan romanen var tenkt og hvorfor den aldri ble skrevet ferdig.
     Jeg forestilte meg romanen som en samling historier fortalt rundt et bål, i en hule høyt oppe i en fjellside, der en håndfull av de sannsynligvis aller siste gjenlevende jordens barn hadde søkt tilflukt fra tørken, oversvømmelsene, bølgene og syreregnet, i den norske fjellheimen, av alle steder, men ett sted måtte de jo gjøre av seg, så hvorfor ikke? Den norske fjellheimen var nå dekket av store, viltvoksende kaktuser. Hver og en av huleboerne skulle få fortelle sin historie. Noe måtte de finne på for å få tiden til å gå, det fantes ikke så mye annet å ta seg til. Dagene var blitt uutholdelig varme, nettene uutholdelig kalde.
     Med andre ord ganske lite originalt, ingen spektakulære påfunn, ingen overdrivelser, ingen vidløftigheter.
     De aller fleste fremtidsromaner, ikke bare de moderne, har jo vist seg å være temmelig dystre i sine spådommer, dystopier snarere en utopier, noe jeg valgte å oppfatte som et ganske tydelig hint om menneskets dragning mot fantasier om egen undergang, og min roman var ikke ment å utgjøre noe unntak. Jeg så ingen grunn til å trekke menneskehetens evne og vilje til å utslette seg selv i tvil.

Det fantes ikke lenger ulike nasjoner, bare én stor.

Historiene som ble fortalt rundt bålet skulle alle ha som utgangspunkt det som ble husket som Den store nullstillingen, det som skulle vise seg å bli det siste store redningsforsøket, og det  disse forordningene utløste av protester og opptøyer. Samlet skulle historiene avdekke hva som hadde skjedd, eller snarere ikke skjedd, de siste tiårene før det ble klart for noen og enhver, selv de døvblinde som det av en eller annen grunn var blitt stadig flere av, at det faktisk var for sent og at det eneste vi kunne gjøre var å legge på flukt, finne en trygg hule, og vente.
     En gang i tiden, mange generasjoner tidligere, hadde jo atombomben vært den formen for total utslettelse alle som fryktet den slags fryktet. Det skulle altså ikke bli den totale krig som satte en stopper for det hele, men man kunne kanskje likevel sammenligne det som faktisk skulle vise seg å bli den totale utslettelsen med en enorm atombombe som eksploderte ekstremt langsomt og utslettet alt liv innenfor en radius som utvidet seg med for eksempel én meter i døgnet, eller noe i den stilen. Tilsvarende kunne man sammenligne miljøforskernes og miljøbevegelsenes forsøk på å overbevise seg selv og resten av verden om at det fremdeles var mulig å redde miljøet og stanse klimaendringene, med en anti-atomvåpenbevegelse som kjempet for et internasjonalt forbud mot atomvåpen, uvitende om at den store bomben allerede var sluppet. Som sagt, den eksploderte ekstremt langsomt, men før eller senere ville dens stadig utvidede radius av ødeleggelse uvegerlig dekke hele kloden.
     Ifølge min roman var alle såkalte falske landegrenser utvisket. Det fantes ikke lenger ulike nasjoner, bare én stor. Et begrep som internasjonalt ga ikke lenger mening. Slagordet hadde vært én klode én nasjon én familie, og dermed var den saken løst, en klassisk énstatsløsning. Hvordan alt dette gikk til skulle naturligvis forklares nærmere, men la det være nevnt at det som hadde utløst det hele var det store børskrakket som la den ene valutaen etter den andre – kloden var delt inn i fem økonomiske soner med hver sin valuta – fullstendig død og uomsettelig. Det neste som skjedde, som kunne sies å være av vesentlig betydning, var at partiet som kalte seg De mørkegrønne vant det store valget, og det var først da det ble fart i sakene. På dette tidspunktet var det en allmenn oppfatning at politikerne for lengst hadde utspilt sin rolle. Man lot dem holde på med sitt, man ga dem en og annen meningsmåling de kunne diskutere seg imellom, og forventet at de holdt seg for seg selv. Med sitt suverene globale flertall innførte De mørkegrønne det som skulle bli kalt Den store nullstillingen, som også skulle forklares nærmere.
     Som en naturlig konsekvens av den politisk- og mediestyrte avsiviliseringen av verdenssamfunnet som hadde pågått helt siden de store krigene, avviklingen av opplevelsen av å tilhøre et fellesskap, til fordel for den enkeltes ønske om lykke og krav på tilfredsstillelse, avviklingen av all form for kunnskapsformidling til fordel for indoktrinerende og hjernedød underholdning, kunne sannsynligvis ingen av flyktningene i hulen lese eller skrive. Det var flere generasjoner siden det var vanlig å beherske den slags, men de forsto hverandre, i alle fall til en viss grad, så lenge de formulerte seg enkelt og lot setningene ledsages av mer eller mindre artikulerte lyder, mimikk og håndbevegelser. Det eneste som kunne minne om det siviliserte mennesket, var gummistøvlene de hadde på beina og soveposene de hadde pakket seg selv inn i.
     Derfor var det naturligvis ingen av dem rundt bålet som visste noe om når alt snakket om klimaendringer og oppvarming av kloden egentlig begynte, og strengt tatt interesserte det dem ikke. Det var ingen av dem som visste at det var først da det var for sent å gjøre noe, først da menneskeheten hadde forseglet sin skjebne og bare kunne vente på den store kollapsen, at de som skulle bli husket som de såkalte varslerne kom på banen og begynte å lansere alle slags løsninger på det de kalte klimatrusselen, løsninger som de selv burde vite var fullstendig bortkastet, all den tid det jo allerede var for sent. I stedet bekjempet de hverandres løsninger og imøtegikk hverandres spådommer. Dessuten: Forestillingen om det fornuftige og rasjonelt tenkende mennesket var en forutsetning for all forskning, drevet som den var av et ønske om å forstå seg selv og sine omgivelser. At mennesket instinktivt søkte sin egen undergang, var en måte å tenke på som var forskerne fullstendig fremmed, ganske enkelt fordi den slo beina under alt de trodde på.
     I retrospekt var det lett å se hvordan disse løsningene var basert på en temmelig lite vitenskapelig form for ønsketenkning. Det var ikke til å unngå at man mistenkte varslerne, som for det meste besto av forhenværende politikere og miljøforskere, for å ha sett at det fantes et internasjonalt marked for deres fantasifulle beregninger og at det var både prestisjetunge utmerkelser og gode penger å tjene. Varslerne ønsket først og fremst å fortsette sin varsling, så naturligvis ville de ikke innrømme at det hele egentlig var bortkastet, kun egnet til å spre falskt håp, og det kan vel heller ikke benektes at det fantes et betydelig marked for falskt håp. Mennesket var seg selv likt, helt til det siste. Alt dette skulle også forklares nærmere.

Hvordan skal jeg sørge for å bli den aller siste gjenlevende av oss?

Så hvilke historier var det de fortalte hverandre der de satt rundt bålet og stirret inn i flammene?
     En av disse historiene kunne ha vært fortellingen om hvordan menneskehorder på flukt hadde henfalt til en form for villskap som, hvis noen av dem rundt bålet hadde visst noe om tidligere århundrers store tragedier, kunne sammenlignes med det man hadde beretninger om fra den store pestens dager. Folk danset og festet og kopulerte, de slaktet hverandre som en del av rituelle handlinger på randen av sin egen grav, vel vitende om at det ikke fantes noen morgendag, mens de tradisjonelle religiøse fanatikerne, som etter forbudet mot all form for tilbedelse av det guddommelige hadde gått i dekning, strømmet jublende ut i gatene og atter en gang forkynte at tusenårsriket var nær.
     En annen av historiene kunne ha vært… Ja, hva kunne den egentlig ha vært?
     Det var nettopp her romanen min havarerte. Jeg skulle nemlig komme til å oppdage at de forhutlede skikkelsene rundt bålet ikke hadde noe å si hverandre. Det var ingen som husket noe særlig av hva Den store nullstillingen egentlig hadde gått ut på. De husket kanskje forbudet mot uautorisert reproduksjon, behovet for mat måtte reduseres i takt med den synkende matproduksjonen; de husket kanskje konfiskeringen av all privat eiendom og den kontrollerte avviklingen av middelklassen, som representerte det store overforbruket i sin evige jakt på materiell lykke, en avvikling som forøvrig var helt i tråd med de religiøse fanatikerne som alltid hadde hevdet at det var de fattige som skulle arve Jorden; de husket kanskje hvordan det var blitt forbudt å benytte en rekke begrep som tidligere hadde vært å sammenligne med forførende mantra, og som var blitt oppført på en såkalt skammens liste, et av disse mantraene var begrepet «ansvarlig vekst», en typisk politikerløgn som lenge hadde vært i omløp, også blant varslerne og andre som ønsket å fremstå som planetens beskyttere; de husket kanskje hvordan Grønnegardistene hadde tvunget de tidligere klimaskeptikerne til å løpe nakne gjennom gatene mens de ble pisket og ydmyket på alle tenkelige måter; de husket innføringen av den månedlige vektkontrollen; de husket kanskje forbudet mot boliger større enn 10 kvadratmeter boligflate pr. hode; man husket kanskje forbudet mot all form for elektronisk kommunikasjon, det store pc- og mobiltelefonbålet; men det var i grunnen det hele. Og uansett hadde jo det siste, massive børskrakket satt en endelig stopper for alt som minnet om menneskelig sivilisasjon. All virksomhet hadde opphørt. Hver og en var overlatt til seg selv og sin evne til å overleve.
     Det var ingen som husket noe, det var ingen som hadde noe å fortelle. De hadde alle glemt hvordan man forteller en historie, og det gjorde ikke saken bedre at de var nesten språkløse. Men menneskets mest karakteristiske egenskaper var de som satt rundt bålet fremdeles i besittelse av, så den eneste tanken hver og en av dem satt og ruget på, var denne: Hvordan skal jeg sørge for å bli den aller siste gjenlevende av oss? Hvordan kan jeg sørge for å få hulen og byttedyrene som forviller seg inn i den helt for meg selv?
     Og så, etter en stund, ristet en av dem av seg disse tankene, reiste seg og gikk inn i hulen. Da hun var sikker på at hun ikke kunne ses av dem som fremdeles satt rundt bålet, fant hun frem en spiss gjenstand, sannsynligvis en gammel spiker som hun brukte til å forsvare seg med, og begynte å risse det som kunne se ut som figurer inn i huleveggen.
     Hvis hun hadde vært en annen ville det ha vært bokstaver hun risset inn, ikke figurer, men ord hentet fra et fjernt minne, fra en annen tid som for lengst var glemt:
     Så gjør vi så når verden går under
     ikke med et brak men et klynk.

 

        – – –

/

Terje Holtet Larsen er forfatter og debuterte i 1991. Siden har han utgitt både romaner og noveller og blitt tildelt Gyldendals legat og Riksmålsforbundets litteraturpris. For Kjærlighet mellom intelligente menn (2014) og Angiveren (2016) ble Holtet Larsen nominert til Ungdommens kritikerpris og langlistet til P2-lytternes romanpris. Hans hittil seneste bok er novellesamlinga Forsøk på å bevege seg i lysets hastighet som kom i 2017.

DENNE TEKSTEN PUBLISERES MED STØTTE FRA FRITT ORD

 

fritt-ord-logo-200p72dpi

________________________________________________________________________________________

Føredraget / Kjartan Hatløy

Eg tek til med eit uvanleg ord. »Det opp høga» riksmål «det opphøyede» tysk das Uberhøhte». Først nokre lause påstandar: det opp høga står over oss. Det vakre i diktet viser det opphøga, til dømes i naturen. Naturen treng det vakre i diktet. Naturen treng vår age-vår ærefrykt overfor det som ikkje er oss. Den treng at vi har age for svartesniglars livsrett. Ikkje berre for menneskas behov og trong og krav. Age kan framkallast ved det vellukka diktet. Det kan verte ei religiøs kjensle.

I gammal gresk finst dette omgrepet:»fainomenon» det betyr: »det som viser seg.» I det følgjande seier eg litt om kva som viser seg for meg.

Attom seg har alle mine diktbøker tanken om Kosmos. Kunnskapane som astronomane og astrofysikarane legg fram. Særleg dei om galaksen «vår» at vi høyrer til ei ganske lita sol heilt i ytterkanten, 30000 lysår frå senteret. Astronomien viser oss at menneska og medvitet (bevisstheten) er komen fram i kosmos på ein merkeleg måte og etter hendingar vi veit om men ikkje forstår. For big bang teorien forklarar ikkje framkomsten av kosmos. Einstein rekna på utviklingar «a split second» e t t e r det som eventuelt bringa kosmos inn i eksistens.(Brian Greene) For meg verkar det ikkje fjernt å lese astronomi. Å lese og tenke på astronomi er mellom anna, å få vite kvar ein er. Mogeleg det er u poetisk – men for meg er ikkje stjernehimmelen «lyse punkter» eller noko slags dryss. Stjernene , dei er store soler, Betelgeuze i Orion, er så stor at diameteren er som Neptuns bane. Somme særs energirike og «sinte» slike som til dømes: Sirius. Naboen vår. Eg vil fram til dette, at vår bevisste tanke har komme til som følgje av det som hender i galaksen. Gravitasjon bind saman galaksen vår med nabogalaksane. Og som naboar i Kosmos er dei det ytre liggande landskapet. Sola -kalla dei før «Helios». Vi som art, tenkjer, alle vi som er her- og dette som følgje av utviklingar i sola og i jorda. Kva som byrja desse utviklingane er i det løynde for oss. Når vi ikkje veit så grunnleggande ting, så er det teikn på at vi skal ha forsiktigheit i oss og age for at fenomen vi ikkje fattar kan ha andre mål enn oss, «det opphøyede» kan ha ei vilje som vil noko anna og mogleg med større og mogleg viktigare plan enn berre å framskaffe vår art.

Kva er det vakre?

Astronomane kan forklare i grove trekk korleis sola verkar. Diverre kan ikkje «respekt» for sola og for jorda utleiast på liknande vis som fysisk lov og nødvendigheit . Dette er det eg driv med—å ha og å syne fram respekt for menneska og menneskas beste moglegheiter og dei beste moglegheiter for alt liv. Eg vil peike på at eit dikt om ei vevkjerring eller om arbeidarar som drøftar bilar grunnar seg på slik respekt. Ein stutt tekst om nabodama som lagar seg ein park, er eit fenomen i kosmos. Diktet er ikkje mindre merkeleg enn dette at sola pøser energi kvar sekund rundt ikring seg og har halde på med dette arbeidet 5 milliardar år. Ho er eit fenomen: ho er dette som viser seg. Slik er det og med diktet: det viser fram. Det viser fram si form og det forma viser eller fortel. – Eitt viser fram vevkjerringa, eitt viser fram arbeidarar eller ein epleblome. dei viser seg i diktets form. Så gjer eg ei brå vending og spør: kvifor er ikkje diktet om alkoholmisbruk eller om det gjerne aller vakraste: den store kjærleiken? Då vil eg svare med eit råd diktaren Arne Ruste gav meg for 24 år sidan då han var læraren min på eit skrivekurs i Sogn: »Skriv om det du har greie på» det var hans klare tale.

Hatloey-Kjartan

Dette som eg nemnde først, »det vakre» har nokon greie på det? Kva vil det seie at «det vakre» viser seg? Eg har skrive ofte om øyeblikka, om småhendingar i kjøkkenet som eg prøvde vise at eigentleg er store. Måten ei kråke flyg inn på altanen på. Men oftare har eg fokusert på det tidlaust vakre. Den mystiske «sola» som nokre skriv er «vår» sol. Tyskarane skriv stundom «dagstjerna» om sola,denne mektige livgjevaren. Eg har fokusert på fjordens vakkerheit nesten tidlaust vakker den og. Men eg har diverre denne store mangelen at eg ikkje har greie på det gjerne vakraste av alt: den store kjærleiken. Ergo-difor kan eg anklagast for å ikkje ha lagt fram eitt einaste ord om den. I komande boka kjem nokre ord om den små kjærleiken.

Men eit blikk og eit ansikt tilhøyrande ei blåmeis er også vakkert, sjølv om det er i ein litt lågare liga. Og der er det e g har halde på. Ei blåmeis har svart auge som ser på deg ut frå ei svart smal stripe og den vesle issen er lyseblå, av dette kjem namnet.

Kva er det vakre? Eg meiner at det vakre ikkje kan vere ein flunkande ny sportsbil eller ein oljeplattform; eller smykka til ein av rikingane. Jau mogeleg om det var ein el sportsbil kunne den høyre til det vakre.

Verdas største blå diamant vert noko stygt, dersom den er kjøpt etter at ein har tynt sveitten ut av gruvearbeidarar som slit for ei luselønn. Men den blyge auget til ei nise i Åfjorden er vakkert. Augnestikkarars kropp og vesen er vakkert. Skulle derimot arbeidarklassen eige diamanten og rentene på verdien gjekk til fattige barn, ja då ville den digre blå diamanten vere vakker. Då ville lyset frå den diamanten vere «det vakre» det lyset ville då vere ein manifestasjon av «det opphøyede» for no for ein sjeldan gong nytte riksmål.

«Undervegs til språket»

Det er eit mål å la det opphøga få spegle seg i det mest vellukka diktet. Det beste Diktet, må kunne gje dette eg talar om, eit rom der det kjem til synes. Ein ørliten del av det «opp høga» kan vise til det aller største som vi vanskeleg har ord for, sjølve eksistensens faktum dette «eg er». Eit dikt om hjortens auge og kva det speglar kan vise til harmonien i kosmos. To som har tenkt på slikt er Max Scheler 1923 og Martin Heidegger 1927. Å «vere i språket» vere «Undervegs til språket» (boktittel) det kalla Heidegger dette å vere med i den store pågåande hendinga. Han kalla det opphøga for- «storhendinga» das Ereignis. Eg hevdar at det opphøga kan vise seg i diktspråket, men diktet er ein for liten stad for slikt, det kan berre vise noko på eit mikronivå. Eitkvart dikt om det vakre, om storhendinga, sjølv det mest vellukka er berre å rekne som vage helpelause forsøk på «fange» slik stordom(storhet). Eg tek med, at for meg er mysteriet viktig. Dette mirakuløse at kosmos finst at det er, at det på anna vis enn vi : eksisterer . Det kunne( kan hende) også vere slik at det i k k j e eksisterte. Eg tek og oppatt at for meg høyrer galaksen vi bur hos, med i det vakre. Dei milliardar soler som lyser nett no medan vi er her, og dei som nett no «sloknar» som vi menneske seier det, når dei ikkje lenger brenn når dei som det ser ut for oss, ikkje har stråling, ingen aktivitet. At sola og hjorten er med i det vakre.-Det stygge sin realitet kan vi ikkje få vekk, vi menneske. Aldring, sjukdom og død sin realitet og nådelausheit går ikkje an å avskaffe. Den sida veit vi vil vinne over kvar av oss som enkelt individ. Men alt tyder på at kosmos, det opphøga-det fenomenet held uavkorta fram med å vere og utvikle seg. Og det er ikkje sikkert det går mot nokon slutt i det heile. Tvert om kan det vere så høgt over oss at det går mot ein type mål vi menneske slett ikkje har føresetnader til å sjønne. Det kan vere mål så høgt over oss at vi ikkje treng prøve å tenkje det ut, endå om ein skulle vere den beste professoren på kloden i teoretisk fysikk eller verdas fremste kosmolog. Vår innsikt i kosmos kan gjerne samanliknast med den innsikt ein meitemakk har i filosofi.

Enkeltordet for det som både er vakkert og opphøga er «harmoni». Det er særs lenge sidan eg var 13 år og ihuga maoist og ikkje visste kva harmoni er. Men eg var jo Maoist som berre hadde lese den vesle raude sitatboka og kan hende hadde Mao god greie på harmoni..!-Menneske som plukkar plast or havet det er harmonisk aktivitet. Dei som plukkar plast og tek med seg frå strendene tilhøyrande ein lysande fjord er dei lever i ein harmoni. For dei er innkopla i det at Nisene og Spekkhoggarane dei skal få halde fram med å ete etande ting i denne fjorden. Det er harmonisk å halde på slik å hjelpe. Det er ei hjelp på to sider: hjelp til dyr som er langt eldre enn oss på denne planeten er( a). Hjelp til oss sjølv som art er b. Hjelp til oss sjølv som art er å hjelpe alt som sjønar at vi må verte blygare, forsiktigare, både som folk og som art. Vi må innsjå presset vi utøver med vårt milliard tal individ mot kloten, og vi må hjelpe dei som sjønar det at vi må ikkje øydelegge vår livssfære. Vår smale smale biosone. Alle som går inn med slik hjelp er i harmoni.

Kan naturen vere med i det «opp høga» når eg seier naturen treng vår hjelp.? Vel naturen går vidare godt utan homo sapiens omkring. Men den er b å d e opp høga og treng vår hjelp. For eksempel den hjelpa at vi sluttar stelle oss slik, at andre uskuldige arter, vert borte frå planeten, eller sterkt minkar.

Harmoni som eg seier viser til det opphøyede, den kan vise seg noko særs blygt og lite. Harmoni kan vere ei lita Vestnorsk elv. Den er liten, nesten berre stor bekk og få ser den. Men det lever der eit lite «folk» av ørret. Desse lever altso nedi straumen av varierande styrke og i sine samspel med det alltid strøymande vatnet, enno reint. Og er der i samspelet sitt med makkar og fluger og mangt anna flygande. Og i samspel med sollyset, korleis sola står gjennom årets gang. Den elva eg tenkjer på og har skrive om kalla ein kritikar for ein «kosmisk straum». Eg tykkjer det var særleg godt sagt. Såpass kom eg ikkje på sjølv. Harmoni oppstår mange plassar og på uventa vis kan den komme fram. 40 høge tistlar på ei glenne i ein skog kan vere harmoni. Alt livet ikring dei mørk lilla tistelkronene, libellene og dei kvite sommarfuglane som kjem på besøk på seinsommaren, det er harmoni.

Kampdikt?

Kvifor har eg ikkje laga kampdikt og sendt dei ut for å behalde og fremje og forsvare harmonien eg nett nemnde? Kvifor har eg ikkje dikta omkring det vakre i sjukepleiarane som på ei dementavdeling gjev sine pasientar dei best moglege livstilhøve mot «alle odds»? Dette får hange i lufta.-Så var det om diktet, sjølvaste «diktet» og fenomenet «det vakre».- For meg er det slik at diktet vert vakkert i det det nemner eller fremjar aspekt ved verda som på ein måte vekker opp lesaren til å sjå frå ein ny vinkel. Nokre døme: «elva fer gjennom ørreten» Og noko meir krevjande å ta til seg: «elva dreg heimatt gjennom ørretene.» Eg synest at dei vakraste dikta er dei blyge. Dei er ikkje høglytte reklameskilt. Dei vert vakre ved å ta dei minste sitt standpunkt. her ørretane.

Diktet om ein lysande fjord vert vakkert i det diktet nemner han, nemner fenomenet. Diktet låner noko av fjordens vakkerheit når det viser fram hans eigenverdi. Når det viser fram øyeblikka med straumskiftingane der og med livet i grunnane, med tareskog med blå gom og berggylter. Eg vil gå så langt som å seie at her vernar diktet fjorden som noko verdfullt noko, som ikkje sjølv kan vende seg til menneska. Greier diktet å få fram fjordens verdi er det vellukka og vakkert. Resten er opp til det politiske skjønnet hjå lesarar.- Det vellukka vakre diktet treng ingen rim og det proklamerer ikkje, det kan oppnå å ha mykje i seg, med få blyge liner. Eit dikt om tallerkenen og oppvaskkosten kan lyfte eit kjøkken opp til å vere ein stad for stor undring over livets gang. Beint ut sagt: ein tallerken med ei blå rand rundt kan verte ei stad å vere for underet menneskets eksistens er.

Kvifor manglar kampdiktet i min produksjon?

Kvifor har eg ikkje skrive dikt som kunne verke som appellar til bruk i den politiske striden for å berge miljøet, omgjevnaden vår, naturmangfaldet? Kvifor er det ikkje skrive eitt einaste kampdikt mot oljekapitalen, mot den etter kvart særs skadelege verksemda til Statoil, Exxon, Shell?

 

Kvifor har eg som venstre radikalar aldri prøv på å skrive dikt i nærleiken av det Rudolf Nilsen greidde.? Slike dikt burde eg ha skrive og eg burde ha skrive kampdikt til bruk for menneske som prøver berge klima på kloden. Men noko har hittil hindra meg i slik direkte deltaking. Kva er det?

«den klåren og det skarpe synet eg har fått så ofte av kjensla»

Eg kunne ha laga kampdikt om då eg prøvde hindre at bedriftsleiinga på verftet eg jobba på, lukkast i å tvinge arbeidarane ned att i maskinrommet på sveise arbeid, like etter skotta var mala med plastmaling. Kvifor vart det ikkje?

Eg har ikkje «brunne» nok for kampsituasjonen til å skrive om den. Rettare sagt: då var eg for mykje i brann til å skrive eitt einaste diktord. Det som har drive meg til diktskriving er den klåren og det skarpe synet eg har fått så ofte av kjensla: du er åleine og desse er her: livet og døden. Når eg er gjesta av desse tre kreftene: åleine-livet-døden. Då er det at det vakre har synt seg, at harmoni har synt seg, når eg i ei slags merkeleg ro har sett ut på verda ikring meg. Og eg har dikta ut frå den roa, dikta ut frå den klårheita. Eg nemnde mangelen på den store kjærleiken. Den har eg snudd om på til å verte ikkje fullt så lammande. I staden for denne, har blikket mitt vorte skarpt ut på verda. Eg har oppdaga dei minste verande vesen. I gråblå grus ei raud vevkjerring på tre fire mm. Namnet har eg berre på tysk:»roter samptmilde». Noko grøn halvvegs tang, på ein strandstein i Åfjorden. Desse små verande tykkjest meg verdfulle. Og eg har tykt at dei liksom har presentert seg for meg og sagt: vi vil gjerne bli sett.

Livsdyrkar

Eg er livsdyrkar. Men «memento mori» krafta trur eg har vore den «gjesten» som har verkeleg fått meg til å skrive. Tanken og krafta: memento mori ,er ikkje på nokon viss dato. Den har effekten: alt du ser på no, vil du om ei tid ikkje sjå. Ergo er dette du ser på no, det motsette av sjølvsagt. Du ser ut på ei pågåande hending av største verdi og potensial: menneskets eksistensmåte. I menneskets eksistensmåte er du innkopla og du kan blande deg inn ved å a) rapportere om det vakre om det harmoniske og b) du kan blande deg inn ved sjølv å bringe ved skriving noko framifrå vakkert inn i eksistens. Kvart dikt, det er ein ny freistnad på å oppnå dette, det er eit ideal eg dyrkar og som min praksis er knytt til.

Eit døme på kva som vert sett: 40 sol glimt dukkar opp i løpet av ein minutt på ein mørkeblå eller svart fjord. Min respons: desse glimta viser seg for deg, desse «er til deg». Noko så vakkert som dette medan milliardar av soler lyser like ved deg, det må du no fange inn og gje att for medmenneska i den grad det er mogleg å gjere det.

Memento mori. Ja så sant-difor dyrkar eg livet, og då meiner eg ikkje berre menneskelivet. Men meiner mennesket i sitt samspel med «omgjevnadene» merk ordet. Det er noko som nemleg vert gjeve her. Omgjevnadene gjev. Somme gonger tek også omgjevnden og er hard.Kreft er hardt. Mange lid og smerte er i omgjevnaden. Og ikkje berre i oss eldre. Men somme menneske vil diverre berre ta. Oljekapitalen og deira handlangarar vil berre TA og berike seg med pengar. Dei er ikkje snille og dei veit no stoda, alle av dei gjer det no etter det klimaforskarar så og seie samstemte legg fram siste 20 år.- Eg hevdar dette, sjølv om mange av dei skulle vere snille med eigne barn.

«alle solstrålene som enno når mitt medvit»

Eg summerer då at i meg er eksistensen slik skissert, langt viktigare i praksis enn situasjonen som har vore og er med politisk kamp. Livets faktum, livets faktisitet; alle solstrålene som enno når mitt medvit, tidsstraumen og det underet at eg ER. desse fenomena har råka meg primært. kampen sekundært. Kritikken :»han skriv ikkje om menneske.» råkar meg ikkje mykje. For kvart einaste dikt viser fram nytt ved diktskaparen. Han vil vel alle vere samd med ,er eit menneske så godt som noko. Dikta kan på eitt vis seiast å ikkje gjere stort anna enn å kartlegge eitt menneskes medvit. «Super egoist» vil mange då seie. Nett den påstanden har gjerne noko føre seg? Ein diktar, som eg hevdar eg er, må ha lov å ha stort fokus på seg sjølv. Elles hadde han eller ho, ingenting å komme fram i offentlegheita med.

Ansvaret.

Det vakre mellom menneske og det vakre i naturens harmoni har vi, som er ein så viktig art på Tellus ansvaret for å bevare og helst forbetre. Vi må lage dikt om det, vi må skrive artiklar om det, vi må bruke alle lovlege middel for no å stogge oljekapitalen som trugar med å jage vår art utfor eit klimastup. –Denne kampen står eg og mange andre i og den er akutt viktig. Vi må ut i strid mot plastindustriens globale diktatur. Samle plast på strendene og prøve slå tilbake kjelda. Dikt som viser respekt for alt levande liv i sine biologiske nisjer, deltek i striden på sitt vis. Alle som driv med slikt er innkopla i noko viktigare enn personleg makt og lønskampar. Alle som vert med i miljøkampen på eitt eller anna nivå, eg vil våge å hevde at dei driv også på med det» OppHøga», det opphøyede, das Uberhøhte.

For meg kan det seiast å vere det heilage. Kva så det heilage er, kravet om å svare på det spørsmålet stiller eg til dei frammøtte.

 

//

Foredraget ble framført på Litteraturhuset i 2017 under lanseringen av Hatløys Dikt i samling.

 

_____________________________________________________________________________

Riv skiten / Johan Harstad

Foto: John Erik Riley /

Men hadde det ikke egentlig vært til det beste, hadde det ikke vært befriende, når alt kom til alt; la oss innrømme det først som sist, for oss selv, langt der inne i våre svarte, råtnende hjerter, at det hadde vært ualminnelig rensende og etterlengtet bare å gi slipp, la det fare, laissez-faire, åpne alle vinduene og fyre for kråkene med all verdens tømmer, la redwoodskogene gå opp i røyk med morgenkaffen, svi av all mahogni og ibenholt, gummitrær og palmer, alle de fire hundre milliardene trærne i Amazonas, bare la det bli borte i et voldsomt flammehav og sette fyr på alt fossilt brennstoff samtidig, se himmelen mørkne fra bak sotede ruter i biler på tomgang i alle verdens hjørner og avkroker, eller legge oss ned på våre sofaer og se isbjørnen bli utryddet minutt for minutt på NRK, til trøstende toner fra Sigmund Groven, kaste alt søppel i samme pose og aldri mer skylle en eneste melkekartong, la gruvene gå dypere enn noensinne og utminere hele nasjoner, manipulere alle aktive vulkaner til de mest fantastiske utbrudd og pumpe den satans atmosfæren så full av CO2 at den revner til slutt, selv om den satans atmosfæren ikke kan revne, men likevel gjør det og himmelen gnistrer om nettene på spektakulært vis og vi ser det fra flyene med fastmonterte tanker under buken, fulle av agent Orange som pøses ut over matjorden og all verdens nasjonalparker hvor de ynkelige dyrene som for lengst og for lenge har lært seg å se lengselsfullt og anklagende mot oss hver gang et fjols av et menneske har funnet det for godt å rette et kamera mot dem, men som ikke har tatt to flate øre for å rive hverandre i blodige filler i sine pels- fjær- og skjellkledde kumpaners påsyn.

Ynk, ynk, ynk! Vil det ikke, i ærlighetens navn, være en velsignelse når den siste, vrangsinnede og kopulasjonsmotvillige pandaen er skutt i pannen? Når den siste hvalen er harpunert, flådd og kastet over ripa? Når vi endelig får nok % plast i havet til at man ikke lenger trenger flipfloppe seg opp av vannet og bort til den middelaldrende fyren kledd som en sekstenåring i den lurvete strandboden hvorhan selger badeballer til ågerpris, men simpelthen kan strekke ut en arm og få tak i både det ene og det andre og det tredje, aldeles gratis? Skal det ikke bli godt når det ikke lenger er nødvendig å overbevise noen med alskens tall og årlige oppsummeringer av typen ”950.000 tonn mikroplast går årlig ut i verdenshavene”, når den slags bare fremstår som patetisk og strebersk skolelysaktig, når vi tross alt ikke lenger behøver gjøre annet enn å åpne gluggene for å se duvende plast i sagnaktig rikt assortement så langt øye rekker; når noen allerede har blitt applaudert og jublet frem til målstreken som det første mennesket som krysset den engelske kanal tørrskodd, jeg hadde nær sagt plastskodd; vil det ikke være noe for historiebøkene ingen kommer til å lese å få Sting til å dra noen ektefølte låter til oppmikkede, buldrende real-time-surroundlyden av Fimbulisen som brekker opp og løs i Antarktis, det samme med Riiser-Larsenisen, Rossbarrieren, Wilkins isbrem, Larsen A og Larsen B, Flichner-Ronne og Brunt, til havs med hele makkverket mens Sting når crescendoet, omgitt av urbefolkning for lengst relokalisert fra hytter til Hilton og på Maldivene og Marshalløyene, på Tuvalu og i Venezia og Amsterdam, i Louisiana og Key West og i Danmark og diverse andre steder står folk til halsen i vann og allsang; tenker du ikke også på det noen ganger, hvor godt det ville være å slippe å bale med denne samvittigheten hele tiden, med papirarbeidet og alle disse argumentene frem og tilbake, grafene og rapportene og nyhetsinnslagene, vindmøllekampen mot idiotiet og ignoransen, protestene og de helvetes underskriftskampanjene som ikke gir deg annet enn dårlig samvittighet hvis du lar være å bli med og en leksjon i handlingslammelse hvis du lar være å la være, ville det ikke være godt å bli ferdig med det, bare si ok da og så ikke nekte seg noen ting, dessert hele uken og bore hull i alt som kan bores hull i nordpå og sette i gang en kataklysmisk utslippskatastrofe, studere oljeflakene som på hypnotisk vis brer seg ut over vannflaten og danner de vakreste mønstre, observere det hele fra dundrende helikoptre og nikke tilsynelatende forståelsesfullt til marint liv med buken opp og strender fulle av ihjelfrosne, oljetildekkede fugler og skåle for dem i whisky nedkjølt av is fra Antarktis, gå i fakkeltog med høyt hevet hode gjennom byen og taktfast rope riv skiten! Riv skiten! Riv skiten! og vente, bare vente og vente på den endelige orkanen og virvelvinden som skal komme og gjøre ende på oss og på skammen vår og bli ferdig med det en gang for alle. Hender det ikke at du i ditt stille sinn tenker, kom an, nå kjører vi bare på, på, på!Drømmer du aldri om å se hva som skjer, er du ikke det minste nysgjerrige på hvordan det vil se ut når havet stiger, tre meter, sju meter, tolv meter, tretti, førti, femti, seksti meter, det langt mer enn fascinerende synet av alt som går til grunne, temperaturøkning hinsides all kontroll og noen siste, men like fullt aldeles minneverdige, magiske somre med bading i anoksiske bølger som du snart vil kunne slutte å dvele med og huske, fantaserer du ikke om enda større stormer, tsunamier, katastrofer hinsides all fatteevne og bygninger som raser over ende, uttørkede avlinger i brann på Maggies farm, alt dette du ikke trodde det var mulig å få oppleve uten betydelige mengder CGI; burde vi skamme oss over at den samme naturen vi vokste ut fra skapte oss i destruktivitetens navn, vil du ikke hellet stå oppreist og si: Dette er oss! Med plutonium i hånd tvinger vi den helvetes naturen i kne! Opp og frem med metanet og karbondioksinet, slipp det løs! Pøsregn hele døgnet. Vind som aldri gir seg. Ørkenvekst og sand i alle tekoppene, vasse til livet i våt, vulkanisk aske under en sol du ikke lenger ser og blir brent av. Begynner du ikke også å bli utslitt av all denne ivaretagelsen, bekymringen, uroen om natten, tvilen under lakenene, den pinlige skammen over å skamme seg over å bli kalt politisk korrekt; finnes det ikke også noe vakkert i å gi opp, se himmelen brenne og akseptere at ingenting varer evig? Noe nydelig obsternasig i å overgå den mest ignorante klimafornekter i skjødesløs behandling av kloden? Hva kunne vi vel ikke bygd, hva kunne vi vel ikke frembrakt av underverker om vi ikke ble holdt tilbake av vår egen fanatisme, hva om vi samlet alle denne verdens kull/gass/atomkraftverk til en eneste stor energiproduserende enhet og konstruerte en fabrikk rundt den, en fabrikk ingen hadde sett maken til, som skapte maskiner som sa ping! på løpende bånd. Hva kunne vi vel ikke ha skapt om det ikke fantes alt sette selvpåførte hensynet hele tiden, all denne sjenerende tilbakeholdenheten og måteholdet, snusfornuftismen vår. Hva om vi bare, i mangel av en mer vennliginnpakket måte å si det på, rett og slett ga faen i hverandre og var enige om å gjøre det, ville det ikke virket forløsende på all denne usikkerheten man sleper med seg fra morgen til kveld? Ville det ikke hatt noe for seg, en slik siste samling av alle nasjoners ledere, hvor man ved akklamasjon vedtok å skrote hele denne kulen for godt og slutte å pisse i buksa for å holde seg varm? Latt alt dette tarvelige, tøylede raseriet få slippe fri og si greit, vi ga det en sjanse, nå har vi et avsluttende fyrverkeri, med de flotteste retter av rødt kjøtt, bungnende bord av tunfisk og avokadoer, elver av palmeolje? Det hender jeg tenker slik, og at alternativet fremstår som en umulighet, en sisyfosoppgave, et dørgende kjedelig pliktløp.

Og så kommer min datter inn i rommet.

Stille, skamfullt bærer jeg ut mine grønne og blå poser.

 

 

//

DENNE TEKSTEN PUBLISERES MED STØTTE FRA BERGESENSTIFTELSEN /

 

_____________________________________________________

Hva er natur? / Sigurd Hverven

/ Foto: Tom Egil Hverven

Endringene skjer i så stor skala og i et slikt tempo at vår tid skiller seg kraftig fra tidligere epoker.

Idéhistoriker Trond Berg Eriksen skriver: «Det som alltid er seg selv likt, er natur. Det som også kunne vært annerledes, er kultur».[1] Naturen er stabil, kulturen er foranderlig. Naturen er gitt, kulturen skapes av mennesker. Slik har mennesker oppfattet naturen i lang tid, men dette er i økende grad feiloppfatninger. I løpet av de siste årene har begrepet antropocen steget opp fra bassenget av ukjente vitenskapelige ideer og festet seg som betegnelse på vår tids epoke. Den menneskelige påvirkningen på jorda er blitt så stor at vår tid skiller seg markant fra holocen – epoken som begynte ved slutten av siste istid, for 11 700 år siden. Antropocen kan oversettes med menneskets tidsalder. Ordet antyder at våre fotavtrykk på jorda er blitt så markante at de kan sammenlignes med en naturkraft, på linje med meteoritter og store vulkanutbrudd.[2] […]

Naturen har alltid forandret seg, det har Darwin lært oss, men mennesker forårsaker i dag endringer som er mye hurtigere enn naturens langsomme rytme. Den naturlige utviklingen mot at nye arter skapes raskere enn gamle dør ut, er derfor blitt snudd om. Menneskene reverserer livets normale utvikling mot større artsmangfold.[3]

Enda mennesker for lenge siden begynte å utrydde store pattedyr, ja selv om mennesker alltid har forandret og bearbeidet naturmiljøet, skjer endringene i dag i så stor skala og i et slikt tempo at vår tid skiller seg kraftig fra tidligere epoker. Sammenlignet med de omkring 10 000 årene mennesker har levd i sivilisasjoner, da klimaet på jorda og vilkårene for liv har vært relativt stabile, lever vi i dag i en revolusjonær tid.

 

ULIKE FORMER FOR FORSTÅELSE AV NATUR /

Valget av boktittelen Naturfilosofi gjør det nærliggende å stille spørsmålet: Hva er natur? Den gamle forestillingen om at naturen er den stabile bakgrunnen for våre liv, et fundament som aldri forandrer seg, kan ikke forsvares lenger. Så hva mener vi når vi sier «natur» i dag?

En vanlig definisjon er å si at natur er det som ikke er skapt av mennesker, i motsetning til kultur, som er menneskeskapt. Men også denne forståelsen av natur er blitt problematisk. I en verden hvor selve klimaet er endret av mennesker, finnes ikke lenger vill, uberørt natur på jorda. I boken The End of Nature fra 1989 forstår Bill McKibben naturbegrepet omtrent på denne måten.[4] I henhold til hans tankegang, er begynnelsen på de menneskeskapte klimaendringene slutten på naturen fordi det ikke lenger finnes noe på jordas overflate som er uberørt av mennesker. Alt er litt menneskeskapt. Alt er litt kultur. Denne tanken støttes av forestillingen om at vi lever i menneskets tidsalder – antropocen.

En styrke ved McKibbens tenkemåte er at den griper radikaliteten i endringene som finner sted i vår tid. Hans forståelse av naturbegrepet blir likevel for ensidig. Det virker urimelig å si at det ikke lenger finnes noen natur overhodet, for fremdeles eksisterer det vitterlig mye på jorda som ikke er rent menneskeskapt, som fjell og hav. Det er riktig at de er påvirket av mennesker, men de er ikke dermed blitt ren kultur. Det mest problematiske med McKibbens posisjon er at den baserer seg på en absolutt motsetning mellom menneske og natur, som om mennesket ikke også var natur. For hvis naturen opphører å være natur i det øyeblikket mennesker påvirker den, må mennesket være en slags antinatur, naturens absolutte antitese. Jeg tror vi et tjent med å tenke forholdet mellom menneske og natur som mindre motsetningsfullt enn det.

På den andre siden finner man dem som mener at motsetningen mellom natur og kultur alltid har vært en fiksjon som vi like gjerne kan kvitte oss med. Den norske forfatteren Thure Erik Lund har formulert en slik holdning i flere av sine bøker. I etterordet til den norske oversettelsen av Henry D. Thoreaus Til naturen skriver han at skillet mellom natur og kultur er «en foreldet og meningsløs dikotomi».[5] I tråd med denne overbevisningen skriver Lund i sin egen bok, Om naturen: «Å kjøre bil er en helt ny måte for naturen å uttrykke seg på».[6]

I slike formuleringer er skillet mellom natur og menneske, eller det menneskeskapte og det framvokste, fullstendig visket ut. Tenkemåten er selvfølgelig nærliggende i antropocen, der kultur og natur flyter over i hverandre. Den stemmer også godt overens med fysikkens perspektiv på naturen, der alt egentlig er satt sammen av de samme stoffene og følger de samme naturlovene, også menneskekroppen. Men tenkemåten havner i motsatt grøft av McKibbens fordi den hindrer oss i å se noen vesentlige forskjeller. For eksempel er det bare mennesker som kan holdes moralsk ansvarlige for sine handlinger. Derfor er det ikke nøyaktig det samme om mennesker (kultur) eller en meteor (natur) som står for artsutryddelse. Den ene utryddelsen kan kritiseres, den andre ikke.

At det er en forskjell på natur og kultur, trenger ikke bety at de er adskilt.

At det er en forskjell på natur og kultur, trenger ikke bety at de er adskilt. Det kan finnes glidende overganger. Man kan tenke seg en kontinuerlig skala, der natur og kultur er de to polene, men hvor de fleste fenomener antakelig må plasseres et sted imellom. Det blir for enkelt å si at to begreper er meningsløse bare fordi man ikke kan si nøyaktig hvor skillet mellom dem går. Natt og dag er reelle fenomener og meningsfulle ord, selv om skumring også finnes.

Forfatteren Emma Merris har gitt en definisjon av natur som plasserer seg et sted mellom de to til henholdsvis McKibben og Lund. Hun sier noe sånt som at natur er der liv trives og blomstrer og hvor flere arter lever sammen. Jeg har sans for denne naturforståelsen, som ser på natur som samspill mellom levende vesener. Da blir «natur» ikke bare noe utenfor byen, langt inne i mørke skoger eller dypt nede i havet; også en hageflekk blir natur. Til og med kroppen din blir natur, for der lever en bøling mikroorganismer, og i samarbeid med deg utfører de bestemte oppgaver i et finurlig system.

Det eneste jeg har å utsette på Marris’ naturforståelse, er at den er en anelse for harmonisk. Derfor vil jeg legge til at den levende naturen også kan gi mennesker motstand. Naturen er egenrådig og kan minne oss om at vi ikke er allmektige, og at våre viljer og ønsker ikke er det eneste her i verden. Kanskje er harmoni primært i den levende naturen, men samspill og orden er ikke det eneste: Naturen kan også være rå, brutal og konfliktfylt.

Enkelte vil muligens hevde at en slik forståelse av natur er for ensidig opptatt av liv. Kanskje er denne naturforståelsen til og med provoserende for enkelte fysikere som mener at naturen grunnleggende sett består av materielle stoffer og energi som kan forklares av naturlover. Men fra min side er det nettopp meningen å sette livet i sentrum.

 

[1] Trond Berg Eriksen 2003, Hva er idéhistorie, Universitetsforlaget, s. 8.

[2] Henrik H. Svendsen, Thomas Hylland Eriksen, Dag O. Hessen, «Røff guide til antropocen» i Nytt Norsk Tidsskrift 1–2/2016, s. 71.

[3] Når det gjelder påstanden om at den normale (eller naturlige) utviklingen går mot større artsmangfold, se: Lawrence E. Johnson 1991, A Morally Deep World: An Essay on Moral Significance and Environmental Ethics, Cambridge University Press, s. 227–228; Holmes Rolston 1988, Environmental Ethics: Duties to and Values in the Natural World, Temple University Press, s. 184. Som Rolston påpeker, er utviklingen mot større mangfold en tendens som kan påvises historisk. Det er ikke en naturlov.

[4] Bill McKibben 1989, The End of Nature, Random House Trade.

[5] Thure Erik Lund, «I ukjente skoger» («Walking», 1862) i Henry D. Thoreau 2017, Til naturen, oversatt av Erik Bystad, Pax Forlag, s. 92.

[6] Thure Erik Lund 2000, Om naturen: Essay, Tiden norsk forlag, s. 147.

 

//

Dette er et utdrag fra innledningen til boken Naturfilosofi av Sigurd Hverven (Dreyer forlag, 2018). Her slår forfatteren et slag for å forstå naturen som et sted fullt av liv, ikke som en samling livløs materie. / Sigurd Hverven er stipendiat i filosofi ved NTNU og dessuten medlem av Klimaaksjonens redaksjon.

PODCAST, NRK: NATURFILOSOFI PÅ BILTUR / MED SIGURD HVERVEN OG KAREN LYKKE SYSE.

 

_______________________________________________________________

 

Coca Cola-chef: Vi forbruger vores planet, som lå der en ny på hylden

/ Fotograf: Lone Albrektsen

På World Economic Forum er den cirkulære økonomi et af ugens buzzwords. Men verden er meget langt fra at have stillet om, og at gøre det kræver vidtgående beslutninger på alle niveauer

Af Jørgen Steen Nielsen

Før vi ankom, fungerede verden som en cirkulær økonomi gennem flere milliarder år. Som en økologisk husholdning uden affald. ’Affald’ blev opfundet med menneskets ekspansion på planeten og er i dag et centralt karakteristika for den globale, lineære økonomi. Over 90 pct. af de råstoffer, der i dag anvendes verden over, finder ikke vej tilbage til et økonomisk kredsløb.

Manipulationen af de globale stofstrømme er blevet så omfattende og dybtgående, at videnskaben har døbt vor tid den antropocæne æra, æraen med mennesket som planetforandrende kraft.

Nogenlunde sådan lægger Circle Economy ud i The Circularity Gap Report, der tirsdag blev præsenteret for den globale magtelite på World Economic Forum i Davos. Circle Economy er en kooperativ virksomhed med base i Amsterdam, etableret for at accelerere omstillingen til en kredsløbsøkonomi på globalt plan. En række store virksomheder såsom Philips, Canon, DHL, Interface og Auping er medlemmer af Circle Economy og dermed med på rejsen mod en ny økonomi.

Den cirkulære økonomi er på alles læber, fastslår rapportens forfattere. Også i Davos, hvor der er uddelt millionpriser til projekter om genanvendelig emballage, og hvor bl.a. Coca-Colas CEO, James Quincey, har præsenteret et oplæg om ’en verden uden affald’.

»Vi forbruger vores planet, som om der lå en ny på hylden og bare ventede på, at vi tog hul på den,« lyder advarslen fra læskedriksbossen, der lover en stor og dristig indsats fra Coca-Cola for at fremme FN’s verdensmål nr. 14 om ansvarligt forbrug og produktion.

Virksomheden vil »hjælpe med at indsamle og genanvende en flaske eller dåse for hver eneste, vi sælger i 2030,« lyder visionen.

Langt igen

Coca-Cola er en af 11 store virksomheder, som i Davos har afgivet eller bekræftet løfter om 100 pct. skift inden 2025 til emballage, der kan genbruges, genanvendes eller komposteres. Listen omfatter andre giganter som Walmart, Marks & Spencer, Unilever, L’Oréal m.fl.

I EU offentliggjorde EU-Kommissionen for to år siden en »EU-handlingsplan for den cirkulære økonomi«, forleden fulgt op af en »Strategi for plastic i den cirkulære økonomi«. I Kina, Sverige og Holland opererer regeringer med strategier for cirkulær økonomi, mens lande som Slovenien, Italien og andre ifølge Circle Economy har formuleret køreplaner for den cirkulære økonomi. Herhjemme har regeringen som led i sit erhvervsudspil i august annonceret en »Strategi for cirkulær økonomi«, bestående af 50 mio. kr. fordelt over fire år til støtte for virksomheders og andres projekter med genanvendelse og lukkede kredsløb. 

Medier følger op med reportager som tirsdagens hos DR om en Svendborg-virksomheds genbrug af gamle mursten til nybyggeri og onsdagens om LEGO, der udvikler alternative materialer til deres meget mindre byggesten, de fossilt baserede plasticklodser. 

Perspektivet i at gøre op med den lineære forretningsmodel med dens brug-og-smid-væk er ikke blot at nyttiggøre sparsomme ressourcer, mindske miljøbelastning og dæmpe energiforbrug. Det er også at reducere omkostninger, skabe nye produktioner og arbejdspladser og tjene penge. Som det hedder i en af mange aktuelle artikler om den cirkulære økonomi i internationale medier, her CNBC: »There’s a new type of economy in town – and some businesses think it could change everything.«

Men der er langt igen. Meget langt. Det er hovedbudskabet i rapporten til Davos fra Circle Economy.

»I løbet af de seneste fire årtier er det globale materialeforbrug næsten tredoblet, fra 26,7 milliarder ton i 1970 til 84,4 milliarder ton i 2015, og ikke bare vokser materialeforbruget – det accelererer,« hedder det i rapporten.

Af det samlede materialeinput bindes knap 40 pct. for en længere periode i form af bygninger, maskiner, veje m.m., men før eller siden går de 15 pct. tabt som affald.

Af de ca. 60 pct. af materialeforbruget, der går til mere kortlivede produkter og anvendelser, ender godt 55 pct. med at blive spredt i miljøet som udledninger eller ukontrolleret affald. 

Af det totale materialeforbrug til lang- og kortlivede formål vurderer rapporten, at blot 20 pct. før eller siden indsamles som affald, hvoraf en del ender på lossepladser, brændes eller på ny slipper ud i miljøet. Blot ni pct. – 8,4 milliarder ton om året – bliver recirkuleret. Dét er den konkrete cirkulære økonomi i dag. 

Velstandens pris

I 2050 kan det samlede materialeforbrug være mere end fordoblet, advarer Circle Economy: til 170-184 mia. ton i form af biologiske materialer, mineraler, malme og fossilt brændsel.

En central drivkraft bag denne vækst er den stigende globale velstand. Hvis ikke denne velstand skal rulles tilbage eller undergraves som konsekvens af knappe ressourcer og forstærket miljø- og klimabelastning, kræver det en formidabel indsats for at afkoble økonomisk vækst fra vækst i materialeforbrug.

Når ressourceforbruget ikke kan bringes endnu længere ned, skyldes det, at næsten en tredjedel udgøres af biomasse, der først og fremmest går til føde, bliver spist.

Circle Economy henviser til International Ressource Panel, et ekspertpanel under FN’s Miljøprogram UNEP, der vurderer, at det på papiret og med kendt teknologi er muligt at reducere forbruget af naturressourcer – vand undtaget – med 28 pct. og samtidig udledningen af drivhusgasser med 72 pct., hvis den cirkulære økonomis metoder og principper kommer til at præge »selve hjertet af økonomien«.

Når ressourceforbruget ifølge panelet ikke kan bringes endnu længere ned, skyldes det, at næsten en tredjedel udgøres af biomasse, der først og fremmest går til føde, bliver spist. Dog kan landbruget i højere grad operere cirkulært, f.eks. ved økologisk dyrkning uden tilførsel af den kunstgødning, der sætter de begrænsede fosforreserver under pres.

At det kun kan anses for muligt »på lang sigt« skyldes, at der stadig foregår en omfattende mineindustriel aktivitet med at hente diverse råstoffer op af undergrunden, at ulande og vækstøkonomier stadig har behov for at udbygge deres bygningsmasser og infrastruktur og dermed langsigtet binde materialer, at teknologien ikke er udviklet til at sikre helt lukkede stofkredsløb, samt at visse råstoffer er tilgængelige i så store mængder, at der foreløbig ikke er bæredygtighedsmæssige argumenter for ikke at udvinde dem.

De fire skridt

Vejen frem omfatter ifølge Circle Economy fire skridt:

  • Etablering af en global koalition for handling omfattende de mest visionære virksomheder, ngo’er, forskere og regeringer. En sådan koalition bør bl.a. sikre en årlig statusrapport om den globale økonomis bevægelse mod cirkulær økonomi.
  • Fastlæggelse af globale mål og handlingsplaner for omstillingen, herunder mål der er i overensstemmelse med FN’s verdensmål og Paris-aftalen for klimaet.
  • Oversættelse af de globale mål til lokale indsatsplaner for lande, regioner og sektorer.
  • Sikring af større indsigt om omstillingen, dels i form af teknologisk kunnen, men også forståelse af koblingen mellem materielle stofstrømme, økonomiens udvikling, handel, beskæftigelse m.m. 

Set under ét og konkret betyder det voldsomme omvæltninger, muliggjort ikke bare af teknologi, men også af lovkrav, forbud, incitamenter, nye forretningsmodeller og nye vaner. Svært og kontroversielt, men uomgængeligt. Som udtrykt af Circle Economys direktør Harald Friedl:

»Dagens ’tag-brug-og-smid-væk’-model for økonomien duer ikke. Indlejret i denne tradition for lineær økonomi er en giftig cocktail af negative konsekvenser, lige fra social ulighed til udpining af naturressourcer, miljøforurening og forværring af risikoen ved og konsekvenserne af klimaforandringer.«

 

//

Jørgen Steen Nielsen er journalist på danske Information der denne artikkelen står å lese i dagens utgave. Vi takker artikkelforfatter og avis for tillatelsen til å re-publisere!

 

_____________________________________________________________________

 

Ilija Trojanow: Requiem auf die Zukunft

© Ilija Trojanow

Wie schreibt man einen Roman über die Klimakatastrophe?

Wahrscheinlich hätte ich niemals begonnen, einen Roman über dieses Thema zu verfassen, wäre ich nicht von einem Traum heimgesucht worden, besser gesagt von einem Alptraum:

Ein Mann liegt auf einer Geröllhalde, umgeben von einem Gletscher, der nicht mehr existiert. Der Mann ist Glaziologe, er hat das Objekt seiner wissenschaftlichen Leidenschaft für immer verloren. Er ist unendlich traurig und ratlos. So weit der Traum, unvergesslich, da keinem Aspekt meines eigenen Lebens entsprungen. Der Mann war mir unbekannt, und ich kannte zu jenem Zeitpunkt keinen einzigen Gletscherforscher, ich hatte mich noch nie mit Gletschern beschäftigt.

Der Alptraum ließ sich nicht verdrängen. Je öfter ich an den Menschen, der seinen Gletscher „verloren“ hatte, dachte, desto tiefer versank er in eine Sinnkrise und Zivilisationsskepsis, in eine weitreichende Ablehnung unserer Wirtschaftsweise, Lebensart und Spiritualität. Gemeinsam begaben wir uns auf die Suche nach Lösungen und Erlösung und fanden sie vorübergehend an jenem Ort, an dem Eis und Gletscher (noch) wenig von der Großen Schmelze bedroht sind, in der Antarktis. Also heuert der ehemalige Glaziologe auf einem Kreuzfahrtschiff an, als Lektor, als Fachmann, als Führer. Doch so sehr ihn die Unberührtheit der Antarktis beseelt, so sehr bekümmert ihn das Wissen um ihr Schicksal, sollte sich der Mensch einmal ihrer bemächtigen. Visionen von ihrer Vergewaltigung und Plünderung belagern ihn, ausgelöst von Kleinigkeiten, von einer Zigarette, die ein Soldat zwischen Pinguinen wegwirft, von der Havarie eines anderen Schiffes und von den arroganten oder unbedachten Äußerungen der Passagiere an Bord. Die Antarktis ist der letzte heilige Hain auf Erden — die Vorstellung ihrer Zerstörung ist für den Gletscherforscher unerträglich. Er muß verhindern, daß die Menschheit weiter in die Antarktis eindringt.

Während die Anrainerstaaten es nicht erwarten können, die Bodenschätze der Arktis abzubauen, ist weiterhin der Antarktis-Vertrag wirksam, der jegliche wirtschaftliche Nutzung untersagt und territoriale Ansprüche einfriert, immerhin bis zum Jahre 2048. Während mit dem Ende der Arktis schon nüchtern gerechnet wird, läßt sich die Antarktis noch retten.

Der Poesie einer unbekannten Landschaft

Also schiffte ich mich ein, auf einem jener Luxuskreuzer, die im Sommer des Südens von Ushuaia im tiefsten Patagonien zur antarktischen Halbinsel aufbrechen. Wir fuhren den Beagle-Kanal hinab, die geographischen Punkte hießen Mount Misery und Cape Deceit, Last Hope Bay und Fury Island. Das war, literarisch gesehen, ein gutes Zeichen. Bald schon erlag ich der Poesie einer unbekannten Landschaft. Die Antarktis ist nicht leicht zu (be)greifen. Erst seit zwanzig Jahren (also etwa so lange, wie wir von den realen Gefahren der Klimaerwärmung wissen) werben niedliche Pinguine Touristen an. Davor war die Antarktis fast unzugänglich. Immer noch stößt man hier auf die letzte Grenze der Zivilisation, auf die letzte Wildnis.

Wenn man auf dem Außendeck steht und hinausblickt, läßt sich jegliche Zivilisation leicht vergessen (die leisen Motorengeräusche nimmt das Ohr kaum wahr): kein Flugzeug, kein Treibholz, kein Mast in Sicht, nur Wind und Wellen, nur uralte Formationen aus Eis und Gestein, die sich (noch) ohne unser Zutun wandeln, nur stille Vögel, die flüchtige Nachrichten in den monochromen Himmel zeichnen, die wir nicht entziffern können. Eisberge. Memento mori. Vorratskammern. Sie enthalten das frischeste Wasser und die reinste Luft, die wir auf Erden haben, vor Tausenden von Jahren in die Kristalle eingeschlossen und nun bei langsamer Fahrt schmelzend gelöscht. Eis ist das vielfältigste aller Elemente: je nach Situation Festkörper oder Gas oder Wasser. Zudem eine Art Gedächtnis der Erde. Die Eisbohrungen des europäischen Eiskernprojektes in der Antarktis haben schon eine Tiefe von 900 000 Jahren erreicht. Und entlang des Weges hinab wird unsere planetarische Vergangenheit sichtbar. Allmählich entsteht auch in mir eine zärtliche Beziehung zum Eis.

Kälteidiotie ist ein medizinischer Ausdruck für eine Wahnvorstellung.

Unser Schiff glitt durch einen natürlichen Kanal, zu beiden Seiten weiße Wände, so weit das Auge hinaufreicht, und vor uns die schwarz schimmernde Oberfläche eines gläsernen Wassers. Die Welt war unmerklich in eine Kreidezeichnung verwandelt worden. Wir standen eingemummt und dichtgedrängt auf dem Außendeck, stumm, regungslos, als wären wir Zeugen einer Segnung. Wir versanken in demutsvolles Schweigen, Ausdruck einer Überwältigung, die sich seit Tagen aufgebaut hatte — seit dem Sichten der ersten Albatrosse, der ersten Eisberge, der ersten Wale, der ersten spitzen Inseln. In der Antarktis verspürt man das Gefühl, eine Zumutung zu sein. Als Mensch. Die verzweifelte Unsicherheit des Glaziologen wird genährt von den Pockennarben menschlicher Besiedlung am Rande der Antarktis, von den Ruinen von Walfangstationen, verrosteten Massenvernichtungsanlagen.

Kälteidiotie ist ein medizinischer Ausdruck für eine Wahnvorstellung. Der Erfrierende bildet sich ein, ihm sei heiß, er zieht sich aus, obwohl sein Körper stark unterkühlt ist. Wir leiden, denkt der Glaziologe, an einer Wärmeidiotie, wir heizen mehr und mehr auf, obwohl wir dabei sind, eines Hitzetodes zu sterben. Ein Erfrierender ist in dem Stadium der Kälteidiotie nicht in der Lage, sich selbst zu retten.

Es war eines der bedrückendsten Anblicke meines Lebens

Nach meiner Rückkehr von der Antarktis war ich entschlossen, diesen Roman zu schreiben, und suchte zum Zweck der weiteren Recherche einen führenden Glaziologen auf. Er hörte sich meine Geschichte höflich an, dann fragte er, wie alt meine Hauptfigur sei. So alt wie Sie, antwortete ich (Anfang bis Mitte sechzig). Als junger Doktorand, sagte der professor, ging ich wie selbstverständlich davon aus: Wenn wir das Problem richtig analysieren, werden wir es lösen. Wenn wir begreifen, wie etwas lebt, dann können wir es am Leben erhalten. Es brauchte nur stichhaltige Beweise, um die Welt zu verbessern. Fortschritt sei nur eine Frage der Präzisionsarbeit. Die Belege würden uns dann als Blaupause für richtige Entscheidungen dienen. Wir haben uns getäuscht.

Dann zeigte mir der Professor auf einem Bildschirm Satellitenaufnahmen vom Sterben eines Gletschers. Es war eines der bedrückendsten Anblicke meines Lebens. Innerhalb weniger Jahrzehnte verliert der Gletscher rasant an Masse, an Volumen. Seine Oberfläche wird dunkler, das Eis absorbiert die Strahlen der Sonne um so stärker, ein tödlicher sich selbst verstärkender Effekt, von den Wissenschaftlern Run-away-Effekt genannt (poetischer: point of no return). Dann zerfällt der Gletscher in kleine Stücke. Bruchstücke nur, einzelne Glieder, als wäre sein Leib von einer Bombe zerfetzt worden. Nur noch Fetzen eingedunkelten Eises über den Hang verstreut, wie Bauschutt, der darauf wartet, entsorgt zu werden. Alles Leben ist ausgeapert.

Auch erklärte mir der Professor, weshalb wir Katastrophen nicht vorausberechnen können. Kein Modell kann das Ungewisse beziffern, die vielfältigen Folgen, die den Prozeß der Erwärmung potenzieren können, etwa weitere Treibhausgase, die durch das Schmelzen des Permafrosts freigesetzt werden. Kein Modell kann Dominoeffekte berücksichtigen. Es handelt sich nicht um einen linearen Verlauf. Kleine Inputs können alles auf den Kopf stellen, so wie ein Eisberg plötzlich umkippen kann (tatsächlich!).

Jede punktuelle Lösung verunsichert das System noch mehr und führt zu einer potentiell unendlichen Zahl von unvermuteten Folgen. Übersetzt ins Mythische bedeutet die Komplexitätstheorie, dass unsere aus dem Gleichgewicht geratene Erde ein Labyrinth ist, in dem die allermeisten Abzweigungen in ein jeweils anderes Verderben führen. Mein Optimismus schmolz beim Zuhören dahin. In der Politik hingegen werde behauptet, man müsse A tun, damit B folge, das Problemlösungsverfahren sei linear. Und wie geht es weiter, fragte ich beim Abschied. Das weiß ich nicht, sagte der Professor mit ruhiger Stimme, eines nur erscheint mir gewiß: Bislang ist es stets schlimmer gekommen, als wir Spezialisten es erwartet haben. Nichts deutet darauf hin, dass sich daran etwas ändern wird.

Wir haben alle dieselbe Kultur, nur haben wir verschiedene Naturen.

Menschen gehen irrational mit Wahrscheinlichkeiten und Plausibilitäten um. Es ist absurd, daß wir in den Medien mehr über Terrorismus als über globale Erwärmung lesen. Viele von uns trösten uns damit, daß die katastrophalen Folgen nicht endgültig bewiesen seien. Natürlich nicht, aber sie sind plausibel. Und fast jeder von uns hat in seinem Leben einmal eine Versicherung, eine Brandschutz- oder eine Wasserschutzversicherung abgeschlossen, obwohl bekanntermaßen der Notfall bei weniger als einem Prozent der Versicherten eintritt. Wir lassen uns versichern, weil die Gefahr plausibel ist. Es sind oft die falschen Gefahren, die uns ängstigen. Wenn man mit über vierzig Jahren ein Kind zeugen möchte, warnt der Arzt, daß die Gefahr eines mongoloiden Kindes bei zwei bis drei Prozent liegt. Das erschreckt uns, die Wahrscheinlichkeit erscheint uns so hoch! Aber derselbe Arzt teilt uns mit, dass die Wahrscheinlichkeit einer Schwangerschaft ebenfalls bei etwa zwei bis drei Prozent liege. Auch das erschreckt uns: die Wahrscheinlichkeit erscheint uns so niedrig.

Wir müssen, denkt der Glaziologe in meinem Roman, den Graben zwischen Mensch und Natur, den altpersischen Glauben an eine Endzeit (der so viele andere Religionen inklusive aller abrahamitischen geprägt hat) überwinden. Zudem zeichnet sich das westliche Denken durch einen ontologischen Multikulturalismus aus, der davon ausgeht, dass die Natur und somit vor allem der Körper die gemeinsame Dimension alles Lebendigen darstellt, Differenzen zwischen Punks und Pastoren somit rein kulturell bedingt sind. Vielleicht stimmt vielmehr, was die Indianer im Amazonas glauben: Wir haben alle dieselbe Kultur, nur haben wir verschiedene Naturen.

Hast du nicht Angst vor der Hölle?, wird der Glaziologe eines Tages von seiner katholischen Geliebten gefragt, unvermittelt nach dem Aufwachen. Die Hölle ist kein Ort, antwortet er, die Hölle ist die Summe unserer Versäumnisse.

 

(Der Roman trägt den deutschen Titel „EisTau“, auf Englisch „The Lamentations of Zeno“).

 

//

Ilija Trojanow (Bulgarian: Илия Троянов, also transliterated as Iliya Troyanov; born 23 August 1965 in Sofia), is a Bulgarian–German writer, translator and publisher. Since 2002 Ilija Trojanow has been member of the PEN centre of the Federal Republic of Germany. He received the Bertelsmann Literature Prize at the Ingeborg Bachmann competition in Klagenfurt in 1995, the Marburg Literature Prize in 1996, the Thomas Valentin Prize in 1997, the Adelbert von Chamisso Prize in 2000 and the Leipzig Book Fair Prize in the category of fiction for his novel «Der Weltensammler» (The Collector of Worlds) in 2006.

 

____________________________________________________________________

 

En demokratisk kraft / Odin Lysaker

Miljøkampen kan ikke overlates utelukkende til Stortinget eller andre folkevalgte organer.

Sist uke vant miljøorganisasjonene en demokratisk seier, selv om de tapte rettssaken mot staten om Grunnlovens miljøparagraf (§ 112). Bjørgulv Braanen tar feil når han i Klassekampens leder 6. januar påstår at miljøbevegelsen bør «avslutte» det «rettslige sporet», siden den «sikreste veien til seier» for en «ny miljøkurs» må baseres på «demokratisk folkevalgte organer».

Braanens påståtte nye miljøpolitikk er fundert i et utdatert syn på både politikk og miljø, samt en angst for rettsliggjøring. Stilt overfor dagens klimakrise bør alle politiske virkemidler, inkludert klimasøksmål, benyttes. 

Demokratiet forstås best som et kretsløp som omfatter hele samfunnet og ikke kun som valgkanalen i liberalismens representative modell. Da er politikk en evig runddans som gjerne starter med borgernes varsling om kritikkverdige forhold.

Kritikken fra borgerne sluses videre til sivilsamfunnet, som Greenpeace og Natur og Ungdom. Grasrotbevegelser og frivillige organisasjoner mobiliserer borgerne nedenfra så vel som å kritisere myndighetene eller andre maktinstanser. Dermed styrker klimasøksmålet folkets demokratiske stemme.

Videre kanaliseres sivilsamfunnsinitiativ som klimasøksmålet inn i offentligheten, der også media og sosiale medier er viktige demokratiske vaktbikkjer. Det innebærer at medborgernes synspunkter i klimasaken ytres i en felles meningsutveksling. Her så vi hvordan søksmålet og rettsprosessen fortløpende ble debattert, og denne demokratiske debatten om klimasaken høyner borgernes kunnskap. I tillegg forbedres deres moralske bevissthet om klimaproblemer, som i beste fall øker ansvarsfølelsen for fremtidige generasjoner.

Kort sagt: Uten en levelig klode i dag, ingen politikk i morgen.

Et sentralt demokratisk prinsipp er at alle berørte parter skal ha en stemme, og dermed delta på like fot. Da kan man si nei til politikkutforming som ikke ivaretar ens interesser. Utfordringen er at miljøparagrafen omfatter fremtidige generasjoner, som er stemmeløse. Da er miljøorganisasjonenes «føre var»-prinsipp viktig, nemlig forhindring fremfor reparering av skade. Kort sagt: Uten en levelig klode i dag, ingen politikk i morgen.

I neste omgang kanaliseres engasjementet fra demokratiets uformelle arenaer – slik som sivilsamfunn og (sosiale) medier – inn i formelle organer som parlament og byråkrati. Det er viktig å huske på at det er Stortinget som vedtar lover, og som gjennom nettopp folkestyret har legitimert Grunnlovens miljøparagraf. Dermed demokratiserer klimasøksmålet samfunnet ved at folket vurderer om staten følger miljøparagrafen. Oppsummert: Uten valgkanalen, ingen miljøparagraf.

I sin tur bringes klimasøksmålet, forstått som borgernes demokratiske sivilsamfunnsinitiativ, inn i rettssystemet, for å ta stilling til miljøparagrafens innhold og rekkevidde. Trass i at dommerne ikke er folkevalgte, opplyser både rettsprosessen og dommen det offentlige ordskiftet. 

 

Angst for rettsliggjøring?

Rettssalen kan fungere som en læringsarena hvor parter med motstridende interesser kommer sammen for å lytte til og lære av hverandres synspunkter, uten alltid å bli enige om utfallet når det gjelder dommen. I klimasøksmålet styrker også prøvingsretten borgernes rettssikkerhet, som er et vilkår for en demokratisk rettsstat.

Braanens øyensynlige angst for rettsliggjøring bygger på en forståelse av sistnevnte som innebærer at rettssystem, rettigheter og domstoler øker sin beslutningsmyndighet på saksfelt som tradisjonelt har tilhørt politikken, som dermed forrykker maktbalansen mellom rett og politikk som demokratiet avhenger av.

Ut fra en forståelse av demokratiet som kretsløp, hvor rett og politikk henger tettere sammen, kan derimot rettsliggjøringen, herunder prøvingsretten, tolkes som en potensiell demokratisk verdi. I så fall er Braanens frykt for en avdemokratisering overdreven. Hans påståtte nye klimaspor er således ikke nytt nok. Den er snarere gammelt nytt, siden den baseres på en utdatert tanke om vanntette skott mellom rett og politikk snarere enn en grønn konstitusjonalisme.

Avgjørende er dog at Grunnlovens miljøparagraf forstås ut fra «det viktigste først»-prinsippet – som her vil si Klodens overlevelse. Da kan ikke miljøkampen overlates utelukkende til Stortinget eller andre folkevalgte organer, siden det vil innebære et demokratisk underskudd ved å overse alle de andre viktige ledd i politikkens kretsløp. Her er Braanens «nye» miljøspor sånn sett en avsporing vedrørende dagens planetære klimakrise. 

 

En ny, akutt situasjon

FNs klimapanel har i flere tiår dokumentert alvorlige, gjennomgripende og irreversible konsekvenser av klimaendringer for både mennesker og økosystemer. Ergo: Naturen bør tilskrives en iboende moralsk verdi, og ikke kun underlegges menneskers nyttebruk.

I en slik ny, akutt situasjon er det avgjørende å tenke nytt rundt Klodens – og derigjennom demokratiets – overlevelse. Da bør ikke Braanen, Regjeringsadvokaten eller andres angst for rettsliggjøring skremme oss fra å anke dommen, slik at klimasøksmålets demokratiske kraft anerkjennes.

 

//

En tidligere versjon av artikkelen har stått på trykk i Klassekampen. Vi takker forfatter og avis for å få innlemme «En demokratisk kraft» i vår kollektive tekstsamling. 

Odin Lysaker er filosof og professor i etikk ved Universitetet i Agder.

 

___________________________________________________________

 

ERLEND METHI: INGEN GRUNN TIL RO

Fotograf: Åshild Eidem /

Man kan jo stille spørsmålet om hva som er poenget med å ha en Grunnlov dersom det uansett kun skal være opp til det til enhver tid rådende flertall på Stortinget å bestemme.

Like over nyttår kom dommen i klimasøksmålet. Oslo tingrett frifant staten. Regjeringens vedtak om å tildele utvinningstillatelser i Barentshavet i 23. konsesjonsrunde, ble ikke ansett for å være i strid med Grunnloven § 112.

De to saksøkerne, Greenpeace og Natur og Ungdom, ble verken hørt med at det forelå grunnlovsbrudd eller med at vedtaket var ugyldig grunnet saksbehandlingsfeil. Likevel ble de hørt på et viktig punkt: I dommen legges det til grunn at Grunnloven § 112 er en individuell rettighetsbestemmelse, selv om retten mener staten ikke har brutt rettigheten i dette tilfellet.

Miljøparagrafens innhold

Det har vært knyttet spenning til dommens utfall. Foruten at miljøsaken vekker stort engasjement generelt, er det første gang den såkalte miljøparagrafen blir prøvd direkte av en domstol. Dette til tross for at den har vært en del av Grunnloven helt siden 1992. Bestemmelsen, som fikk en oppussing under Grunnlovens store menneskerettsreform i 2014, lyder:

«Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.

Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.»

Hva betyr dette i praksis? Det er ikke så lett å få tak på ved en gjennomlesing av lovteksten. Når det heller ikke foreligger noen dommer, og bestemmelsens forarbeider er sparsomme, har det vært vanskelig å gi noe godt svar. Bestemmelsens innhold og hvorvidt (og i hvilken grad) den kan prøves rettslig, har derfor vært omdiskutert: Er miljøparagrafen en rettighetsbestemmelse, som setter grenser for politisk myndighetsutøvelse – grenser borgerne kan be domstolene vurdere om er brutt? Eller er bestemmelsen bare, slik staten anførte, en symbolerklæring til vern om fellesskapsinteresser – som innebærer at staten plikter å gjøre noen tiltak for miljøet (slik tredje ledd påpeker), men at de nærmere tiltak kun er opp til staten selv å vurdere?

Dette var det første spørsmålet tingretten måtte ta stilling til. Hvis så svaret er «ja, § 112 er en rettighetsbestemmelse», oppstår to nye spørsmål: Hva innebærer i tilfellet denne rettigheten? Og er rettigheten brutt av staten i denne saken?

 

Ikke i grenseland

På det første spørsmålet er retten ganske klar: Grunnloven § 112 er en rettighetsbestemmelse. Retten finner støtte for dette både i ordlyden om at «[e]nhver har rett» og i forarbeidene. Konklusjonen er i tråd med det mange jurister på feltet har ment, særlig etter endringen i 2014, da Stortinget vedtok å styrke bestemmelsen og å plassere den i Grunnlovens kapittel om menneskerettigheter.

Det ledet retten over til det andre og kanskje mer interessante spørsmålet: Hva innebærer så denne rettigheten?

Retten uttaler at rettigheten etter § 112 første ledd må ses i sammenheng med statens plikt til å iverksette tiltak i tredje ledd. Retten trekker det så langt som at rettigheten ikke kan være brutt dersom tiltaksplikten er oppfylt. Det har nok neppe hatt betydning for resultatet i denne saken, men det kan stilles spørsmål ved om dette er å trekke sammenhengen for langt.

Videre sier retten noe om hva bestemmelsen ikke innebærer: § 112 kan ikke påberopes ved ethvert inngrep som har en skade for miljøet. Det kreves at inngrepet er av et visst omfang – det må «overstige en viss terskel»Hvor terskelen ligger, var miljøvernorganisasjonene og staten uenige om. Retten svarer ikke på dette, siden den mener at «denne saken [ikke] foranlediger at retten forsøker å angi en mer presis grense».

Uttalelsen kan tyde på at retten mener at man ikke befinner seg i grenseland i denne saken. Allerede her gis nok en pekepinn på hva som vil bli rettens konklusjon på det tredje og avgjørende spørsmålet. Og riktig nok, tingretten kommer til at staten ikke har brutt rettigheten i § 112.

 

Avgrenser mot utslipp i utlandet

Ser vi nærmere på rettens begrunnelse, er det flere grunner til at den mener § 112 ikke er brutt. En grunn er rettens syn på om det er relevant å ta i betraktning CO2-utslipp som følge av norsk olje og gass eksportert til utlandet ved vurderingen. Staten mente nei – og det gjorde domstolen også. Denne avgrensningen har overrasket mange.

Retten underbygger blant annet avgrensningen med at utgangspunktet etter internasjonale klimaavtaler som Parisavtalen, er at hvert land er ansvarlig for egne klimautslipp. Dette er et naturlig utgangspunkt i avtaler som forplikter statene dem imellom. Men hvor viktig dette skal være for en stats interne grunnlovsregulering og forpliktelse til å sikre sine borgere et sunt miljø, kan diskuteres. Som tingretten også påpeker, er det ikke slik at statens folkerettslige forpliktelser vis-à-vis andre stater, begrenser våre egne internrettslige beskyttelsesregler (som Grl. § 112).

Grunnloven § 112 er generelt utformet. En naturlig forståelse av lovteksten tilsier ikke nødvendigvis at det skal avgrenses mot visse typer negative miljøkonsekvenser – som her en avgrensning mot utenlandske utslipp. Man trenger ikke å følge årsakskjeden langt før avgrensningen skurrer: Tenkes vedtaket om å tillate oljeleting i Barentshavet borte, så vil ikke oljen og gassen kunne tas opp og heller ikke forbrennes (verken her eller i utlandet), med de negative konsekvensene dette kan ha også for miljøet i Norge siden konsekvensene av slike klimautslipp vil være grenseoverskridende (uavhengig av hvor de skjer).

På enkelte andre menneskerettsområder er det ikke uvanlig å se på de samlede virkningene som relevante.

Det er altså en ganske klar sammenheng mellom regjeringens vedtak og utenlandske utslipp. Dermed vil rettens avgrensning og resonnement her bli gjenstand for diskusjon. Allerede dagen etter domsavsigelsen, 5. januar, kritiserte jusprofessor Hans Petter Graver avgrensningen i en kommentar til dommen på Morgenbladets nettsider. Graver er også kritisk til hvor langt retten trekker sammenhengen mellom § 112 som en rettighetsbestemmelse og statens tiltaksplikt i tredje ledd.

Det er ikke sikkert at resultatet i saken ville blitt annerledes om retten ikke hadde avgrenset mot utenlandske utslipp. Men det kunne tydeliggjort hva som skal til for å overskride terskelen i § 112. I dommen vises det til beregninger som anslår utslipp i Norge ved mulige funn å ligge mellom 4,5 millioner og 22 millioner tonn CO2. Mens de samme tallene for utlandet anslås å ligge mellom 100 og 370 millioner.

 

Betydningen av kontekst

Også andre deler av dommen vil bli studert og diskutert:

Saksøkerne mente at vedtaket måtte ses på som en del av et større inngrep i miljøet som følge av oljeleting – som et tillegg til det som alt har skjedd og som en innledning til det som vil skje. Og at staten må stå til ansvar for helheten. Retten avviste dette, og så bare isolert på om dette vedtaket hadde så negative miljøkonsekvenser at det nådde terskelen i § 112. I fravær av en grundigere begrunnelse fra rettens side, etterlater tilnærmingen rom for spørsmål.

På enkelte andre menneskerettsområder er det ikke uvanlig å se på de samlede virkningene som relevante. Selv om ett og ett inngrep ikke fører til noe menneskerettighetsbrudd, vil flere lignende inngrep – sammenlagt – kunne innebære et brudd. Et eksempel på dette er ved industriutbyggings betydning for urfolks rettigheter. Det hadde vært interessant med en nærmere vurdering og begrunnelse av denne problemstillingen på miljøområdet. Et område hvor kanskje nettopp en «mange bekker små, gjør en stor å»-argumentasjon kan ha noe for seg. Hvis man kun ser på ett og ett inngrep på oljefeltet, er det ikke veldig overraskende at retten kommer til at miljøkonsekvensene av dette vedtaket fremstår som små i det store bildet.

 

Grenseoppgangen mellom jus og politikk – rettsliggjøring

Når retten avviser å se vedtaket som en del av en større kontekst, synes det foranlediget av rettens oppfatning om at slike spørsmål beror på sammensatte vurderinger, som retten mener er bedre egnet for vurdering gjennom politiske prosesser enn av domstolene.

Dette fører oss til et annet interessant spørsmål: Hvilken betydning har Stortingets involvering og et stortingsflertalls mening for domstolens prøving av om vedtaket er i tråd med Grunnloven § 112?

Forholdet mellom de politiske og dømmende makter – og mellom flertallsstyring og mindretallsvern – er et klassisk spørsmål. Hvilke grenser for politikken skal domstolen håndheve? Spørsmålet utgjør en av hovedingrediensene i den såkalte rettsliggjøringsdebatten, som er debatten hvor uttrykk som «amerikanisering av norske domstoler» kan dukke opp.

Hvor langt domstolen skal gå i å kontrollere at Stortinget og den utøvende makt holder seg innenfor Grunnlovens grenser vil variere fra sak og område. Prøvingsretten vil være mer intens for bestemmelser som verner om individets menneskerettigheter, og mer begrenset for bestemmelser om statsmaktenes arbeidsområde og interne forhold. Mellom disse ytterpunktene finner man bestemmelser til vern av økonomiske rettigheter. Miljøparagrafen, og betydningen av at den siden 2014 er sortert som en menneskerettighet i Grunnloven, passer ikke helt inn i denne tredelingen. Og det har vært knyttet spenning til hvor intensiv domstolskontrollen for denne bestemmelsen vil være.

Selv om tingretten i denne saken fastslår at Stortingets vurdering må kunne overprøves, sitter man igjen med et inntrykk av at retten egentlig ender opp med å være svært forsiktig i sin prøving. De som er skeptiske til rettsliggjøring av politikken, tenker nok at dette er en fornuftig tilnærming. Miljøområdet er komplekst, og det er kanskje mer hensiktsmessig å arbeide for endring gjennom stemmeseddelen og politiske prosesser. Men her vil det være ulike meninger.

Man kan jo til sist stille spørsmålet om hva som er poenget med å ha en Grunnlov (med sine krav om kvalifisert flertall og særlige prosedyrer for endring, ment for å ivareta grunnleggende verdier i samfunnet fra mer forbigående politiske vinder) dersom det uansett kun skal være opp til det enhver tid rådende flertall på Stortinget å bestemme.

Til bildet om hva Stortinget har vurdert og hvordan, er det interessant å merke seg saksøkernes subsidiære anførsel om at vedtaket lider av saksbehandlingsfeil grunnet bl.a. mangelfull utredning. Hvis vedtaket var mangelfullt utredet, vil det nødvendigvis ha hatt noe å si for hvor godt Stortinget kunne vurdere spørsmålet. Retten kom til at det ikke forelå saksbehandlingsfeil. Saksøkerne vil nok mene at domstolen her legger lista lavt for hva som kreves av saksbehandlingen på det som er et grunnlovsregulert område, hvor kravene vil være skjerpet.

 

Rettslig nybrottsarbeid

Dommen er interessant av flere grunner. Det er rettslig nybrottsarbeid – ikke bare i Norge, men til dels også internasjonalt. I stadig flere land ser man en utvikling i retning av at klimaspørsmål gjøres til mat for domstolene.

Dommen fastslår at Grunnloven § 112 er en individuell rettighet, som setter skranker for statens handlinger. Dette vil bety at den også kan påberopes i senere saker der det foreligger inngrep i miljøet av et visst omfang. Hvilket omfang som kreves for å bryte § 112, står imidlertid igjen som et noe åpent spørsmål. Dommen vil uansett gi grunnlag for viktige diskusjoner: Hva er betydningen av statens tiltak? Hvilke inngrep og konsekvenser er det relevant å se på? Og hvor sentral er Stortingets involvering for den rettslige vurdering?

En tingrettsbehandling setter ikke punktum for denne type diskusjoner.

I skrivende stund er det ikke avgjort om dommen vil bli anket. Det kan den, både til lagmannsretten og eventuelt til Høyesterett. En anke kan imidlertid avhenge av økonomi. Miljøvernorganisasjonene ble pålagt å dekke statens saksomkostninger på kr 580 000. Dette kommer i tillegg til egne advokatutgifter. De høye prosessutgiftene knyttet til å prøve miljøspørsmål er noe som har vekket reaksjoner, og har ført til spørsmål om det er behov for et eget kontrollorgan på miljørettsområdet.Dette kan være et relevant spørsmål å ta i betraktning i videre diskusjoner – fordi det har betydning for hvor reell Grunnloven § 112 faktisk er som rettighet.

 

//

Erlend Methi er Seniorrådgiver ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter, jurist og tidligere advokat.

Artikkelen publiseres med støtte fra Bergesenstiftelsen.

 

 

______________________________________________________

 

En fabel for i morgen / Søren Toft Høyner

DYSTOPIEN KAN INDEHOLDE ET HÅB.

En imaginær amerikansk landsby er hærget af en miljøkatastrofe. En plage har ramt det engang idylliske bybillede. Blomster, planter og kvæg er døende. Fiskene i åen er væk. Børn som voksne bliver syge og dør. Selv fuglene, engang så talrige, er borte, tavse.

Vi befinder os i Rachel Carsons indflydelsesrige miljøpolitiske værk fra 1962, Det tavse forår. Det var en tid hvor miljøbevægelsen for alvor begyndte at tage fat, og hvor Carson var en stor inspiration. I første kapitel, med titlen en fabel for i morgen, forestiller hun sig effekten af pesticider – det ”hvide granulerede pulver” som dækker landsbyen. Under den Kolde Krig var atomkrigen den største undergangsforestilling, men med Carsons værk begynder miljøforurening også at udgøre en trussel.

Siden dengang er bevidstheden om en myriade af miljøproblemer vokset i takt med, at vi begynder at se konsekvenserne af de menneskeskabte klimaforandringer: Vandstandsstigninger, tørke, den sjette masseuddøen, forsuring af havene, svindende naturressourcer og mere ekstremt vejr. Listen af katastrofer er lang og udsigten til bæredygtige løsninger synes fjern. Er undergangen nær? Langsomt men sikkert, som årtierne skred frem og den Kolde Krig sluttede, blev realiteten og alvorligheden af klimaforandringerne åbenbare. Den mest sandsynlige årsag til verdens undergang ændrede sig fra at være resultatet af en nuklear ildkugle der opsluger alt liv, til at være havene der fejer gennem byerne, og drukner jorden.

Klimasammenbruddet kan ses som en apokalypse. Det er verden som en dystopi, og indebærer jordens undergang og ødelæggelse af samfundet som vi kender det. Men apokalypsen indeholder også et håb, indfrielsen af Guds rige. Klimaforandringerne er en trussel om verdens undergang, hvor ikke bare naturen nedbrydes, men også samfundet i form af flygtninge, krige om svindende ressourcer, fødevaremangel, destruktion af beboelsesområder. Håbet består i ønsket om, at et bedre samfund i balance med naturen, hvor lighed råder blandt menneskene, kan vokse frem som en løsning på den forestående katastrofe. Det vil sige verden som en utopi.

 

«HVOR DET ENE KAN SLÅ OVER I DET ANDET»

Utopi og dystopi er indeholdt i hinanden, de står i et dialektisk forhold, hvor det ene kan slå over i det andet. Utopi kan blive til dystopi. Det nye, perfekte samfund der for alvor skal forløse det gamle tyranni, udvikler sig i virkeligheden til et endnu værre tyranni. Vi kender alle klicheen om den kuldsejlede revolution der ender i Rædsels Regimet, eller George Orwells romaner Animal Farm og 1984.

Men dystopien kan indeholde et håb. I Paolo Bacigalupi’s roman The Windup Girl kontrolleres fødevareproduktionen af multinationale selskabermen Thailand modstår, og der går rygter om et fællesskab af ”de nye mennesker” i bjergene. I selv den mørkeste tid kan mirakler ske. Revolutionerne i Frankrig og Rusland fandt sted under dystopiske forhold, og ændrede, ikke bare de lande de fandt sted i, men hele verden radikalt.

Selv i dystopien kan fragmenter af en ubesmittet himmel skimtes i horisonten.[i]

Dialektikken mellem dystopi og utopi udspiller sig i den apokalypse som klimaforandringerne gør nært forestående. Måske fortsætter business as usual og vi udsletter os selv, eller også vinder en miljøvenlig og økonomisk retfærdig livsførelse frem.

Hvordan ser verden ud efter katastrofen, efter sand bæredygtighed og naturbevarelse er blevet hverdag. Vi kan kaste et blik på science fiction, ikke for at få svar på plausible og videnskabeligt begrundet fremtidsscenarier, men for at se hvordan verdens nutidige tilstand præger vores forestillingsevne.

 

PÅ TERSKELEN

Vi er stadig på tærsklen mellem utopi og dystopi. Til trods for at jo længere tid der går uden at politisk handling finder sted, jo mere bevæger vi os mod dystopien, så er utopien stadig en mulighed.

I Seanan McGuire’s Midway Relics and Dying Breeds[ii] befinder vi os i et utopisk samfund, men hvor frygten for katastrofen og dystopien stadig gør sig gældende.

 Historiens hovedperson er Ansley, en ung kvinde som lever med et omrejsende karneval. Kun dyr har tilladelse til at efterlade spor på natur. Derfor rejser karnevallet gennem skoven ved hjælp af luftskibe og domesticerede trækdyr.

”Den eneste løsning på miljøet er forsømmelse, hvilket kræver vor kollaps.[iii]” Det er forsøget i McGuire’s historie. Vi får en vag fornemmelse af et tidligere kollaps: ressourcekrise, peak-oil, miljøkatastrofe. Det nye regime, de grønne som Ansley kalder dem, står for forsømmelsens politik. Lad naturen være, enhver menneskelig interaktion er en synd.

Ressourcemangel og ulighed hører fortiden til i Ansleys verden. Måske på grund af de grønnes nye radikale politik, måske på grund af en radikal reduktion af mennesker på jorden.

Denne nye naturbevarende, bæredygtige verden reguleres gennem ”smart dust” – mikroskopiske artificial intelligence tilstede overalt, og som kan identificere brugere af skoven og afgøre, om de er skadelige eller produktive for økosystemet. Smart dust registrerer den mindste smule manipulation af naturen, som betrædelse af græs eller afbrækket grene, forårsaget af mennesker.

 

Er Ansley bare en pessimistisk og reaktionær karakter, eller er hun dybt berørt af den katastrofe som forårsagede transformationen af hendes verden til utopien?

 

Ansleys verden befinder sig et sted mellem utopien og dystopien. For Ansley er verden ”en utopi efter det 20. århundredes standarder.” Utopien er forårsaget af et kollaps, og for hende er de grønnesmiljøutopiske samfundsprojekt blot et røgslør, der forsøger at skjule menneskets sande natur: egoisme. Lige nu er grønt godt, men det er kun et spørgsmål om tid før menneskene igen beslutter sig for at naturen er underordnet.

Er Ansley bare en pessimistisk og reaktionær karakter, eller er hun dybt berørt af den katastrofe som forårsagede transformationen af hendes verden til utopien? De lever på mange måder i en utopi, men Ansley kan ikke give slip på fortiden og alt det, verden har tabt ved katastrofen. Historiens handling følger hendes konflikt med karnevallets leder og patriark, og vidner om, at alle sociale problemer ikke udryddes med miljøutopiens komme.

McGuire’s historie viser det dialektiske forhold mellem utopi og dystopi, mellem håb og katastrofen.

 

KONSTANT KAMP

Denne dialektik betyder dog ikke at utopien per definition leder til dens modsætning, sådan som et hav af antiutopiske tænkere har hævdet, fra Edmund Burke til Karl Popper. Det betyder at utopien aldrig er afsluttet. En anden science fiction forfatter, Kim Stanley Robinson, har defineret utopien som struggle forever.[iv] Det er en konstant kamp for det bedre. I McGuire’s historie er utopien ikke for alvor opnået for Ansley. Hun må konfrontere patriarken, og ender med rejse fra karnevallet, kun i selskab med Billy.

Litteraturteoretikeren Fredric Jameson har beskrevet hvordan det er umuligt at forestille sig en utopisk verden. Vi er for dybt begravet i den kapitalistiske og neoliberale ideologi til at se kunne se et alternativ. Kim Stanley Robinson har dog svaret, at det svære ikke er at forestille sig utopien. Den politiske udfordring ligger i at forestille sig den historiske udvikling der leder til utopien. Dét er netop, hvad der er skjult i McGuire’s historie – vi får kun en vag fornemmelse at det fortidige kollaps. Men at forestille sig den utopiske udvikling, og se utopien som en proces, det er den store politiske opgave som klimaforandringerne fordrer. Vor arts (og tusindvis af andre arters) overlevelse beror på, at vi forsøger at forestille os en proces, der leder til et bedre samfund. At vi dermed også accepterer en forstående apokalypse, hvor resultatet både kan være dystopi eller utopi.

Det handler om hverken at forfalde til fortvivlelse eller selvtilfredshed, men anerkende at vejen ud af klimaforandringer er et utopisk projekt, men et som kræver struggle forever.

 

 

[i] Scraps of the Untainted Sky, Thomas Moylan, 2001

[ii] http://www.tor.com/2014/09/24/midway-relics-and-dying-breeds-seanan-mcguire/

[iii] Acceptance, Jeff Vandermeer, 2014, s. 242

[iv] Pacific Edge, Kim Stanley Robinson, 1990, s. 90

 

//

Søren Toft Høyner er cand.mag. i idéhistorie fra Aarhus Universitet. Han interesserer sig for science fiction, og hvordan litteratur kan undersøge det fremmede, menneskets forhold til naturen og utopiske visioner. 

 
/
Forfatternes Klimaaksjon har udfordret en række forskere der arbejder indenfor klima, natur og litteraturfeltet til at skrive mere eksperimenterende tekster på baggrund deres forskning. Denne tekst er en del af den nye serie.
________________________________________________________

 

«Kli-fi» på villspor / Klimakrisen i norsk samtidslitteratur

AV THORUNN GULLAKSEN ENDRESON, KAREN LYKKE SYSE OG KRISTIAN BJØRKDAHL

Vårt samfunn produserer hvert år store mengder tekst om klimaendringene. Fra FNs klimapanel alene kommer mer enn hva et enkelt menneske er i stand til å konsumere, og panelets 6000 sider lange rapporter sammenfatter i sin tur enorme mengder vitenskapelig tekst. Det er verdt å reflektere over at tekster om klima i så stor grad er vitenskapelige.

For selv om vitenskapen unektelig har en sentral rolle å spille, kan man stille spørsmål ved om disse tekstene – og vitenskapens vokabular mer generelt – er tilstrekkelig. Ifølge vitenskapssosiologen Brian Wynne, for eksempel, er bildet vi har av klimaendringene sterkt preget av vitenskapen, det vil si av tall, grafer, tabeller, fremskrivninger, sannsynlighetsberegninger, og så videre. Det er ikke noe prinsipielt i veien med dette, men som Wynne skriver kan vi «spørre oss selv om ikke den intenst vitenskapelige innrammingen […] kan gjøre at vanlige mennesker rundt omkring i verden blir dypt fremmedgjorte fra å ‘eie saken’ og dermed fra å ta ansvar for den» (Wynne 2010: 291).

Hvordan kan vi så sørge for å ta «eierskap» til denne saken? Ifølge toneangivende økokritikere er skjønnlitteraturen en god plattform. Den litterære fiksjonen egner seg spesielt godt der vitenskapelige fremstillingsmåter kommer til kort, hevder øko- kritikeren Antonia Mehnert, ikke minst fordi skjønnlitteraturen kan gi mening til klimaendringenes «uhåndgripelige og abstrakte» (1)karakter (Mehnert 2016: 228). Hun skriver videre at litteraturen er «viktig for diskusjoner om klimaendringer nettopp [fordi] den kan hjelpe oss med å forestille oss en usikker fremtid» (Mehnert 2016: 8). Mens usikkerhet og kompleksitet på mange måter er problemer for vitenskapen, kan det for skjønn- litteraturens vedkommende like gjerne ses som et felt av muligheter forfattere kan trekke på for å skape et sett med forskjellige meninger knyttet til klimaendringene. Sylvia Mayer (2016)   forfekter at såkalt kli-fi (2) er mer tilgjengelig enn «faktatekster» og at de når et mye større publikum, og dermed kan forme vår forståelse av de globale klimaendringene. Adam Trexler (2015) argumenterer på sin side for at romanen er et helt nødvendig redskap for å gi mening i en tid som kjennetegnes av menneskeskapte klimaendringer.

Dette høres mildt sagt løfterikt ut, og kritikerne har da også påpekt at skjønnlitteraturens bidrag til klimaendringene i beste fall er kun nettopp det, altså et løfte – et potensial som skjønn- litterære forfattere har til gode å realisere. Det er unektelig noe i denne kritikken. I den grad man kommer over klimarelaterte tekster i anerkjente litterære tidsskrifter som London Review of Books og New York Review of Books er sjansene store for at det dreier seg om sakprosa. Som Amitav Ghosh skriver i The Great Derangement, gjør klimaendringene seg bare i svært liten grad gjeldende i det litterære feltet. Ghosh mener «man kan […] hevde at skjønnlitteratur som tematiserer klimaendringer nesten per definisjon ikke blir tatt alvorlig av seriøse litterære tidsskrifter», og at temaet isteden blir forvist til science fiction- sjangeren (2016: 7). Økokritikerne Adam Trexler og Adeline Johns-Putra (2011) påpeker også at det i hovedsak er science fiction og thriller/krim-sjangrene som tematiserer klimaendringer. Såkalt «literary fiction» – altså den litterære skjønnlitteraturen – har derimot «ankommet sent til miljøtematikken […] og i særdeleshet til klimaendringer» ifølge disse (2011: 188). En følge av dette har vært at økokritikken bare i svært liten grad har kunnet ta for seg samtidslitteratur. Riktignok hevder Trexler fem år senere at skjønnlitteraturen i økende grad tematiserer klimakrisen (Trexler 2015), men de fleste av romanene han tar for seg – som Michael Crichtons State of Fear, Kim Stanley Robinsons Science in the Capital-triologi og George Turners The Sea and Summer – sorterer som thriller, science fiction eller fantasy (3).

Også i den norske offentligheten har kritikere stilt spørsmål ved klimakrisens fravær i samtidslitteraturen (se for eksempel Haagensen 2016). Riktignok argumenterer Espen Stueland, i sin bok 700-årsflommen (2016), for at «[l]itteraturen er ikke hevet over klimaendringene» (10), og at klimaspørsmålet er et eksistensielt spørsmål som bør ha en rettmessig plass i litteraturen. Men i sin egen bok løfter han selv i hovedsak frem poesien.

Med lesninger av fire norske samtidsromaner vil vi med denne artikkelen vise at klimakrisen også faktisk tematiseres i nyere norsk skjønnlitteratur. Bøkene vi har lest, er Tomas Espedals Året (2016), Agnar Lirhus’ Liten kokebok (2016), Brit Bildøens Sju dagar i august (2014) og Mette Karlsviks Den beste hausten er etter monsun (2014). Disse romanene ble valgt fordi de alle er relativt nye utgivelser, og fordi de er skrevet av anerkjente forfattere. Dette er bøker og forfattere med seriøse litterære ambisjoner – og dermed kan de se ut til å svare på det både utenlandske og hjemlige økokritikere etterlyser. Disse romanene har dessuten blitt omtalt og anmeldt som bøker der klimaendringene tematiseres, og er – med et mulig unntak for Tomas Espedal – skrevet av forfattere som i større eller mindre grad har engasjert seg for klimasaken i offentligheten. Det er dermed grunn til å forvente at disse romanene kan bidra til å realisere potensialet som økokritikerne mener ligger i skjønnlitterære fremstillinger av klimaendringene.

Med et slikt fokus på «seriøs» skjønnlitteratur mener vi ikke å si at det utelukkende er denne litteraturen som er relevant for å forme vår forståelse av klimaendringene. Poenget vårt er snarere at forskningen på hvordan den seriøse skjønnlitteraturen håndterer klimaendringene er underutviklet, noe som ikke minst skyldes at klimaendringene frem til nå bare i liten grad har vært tematisert i denne type bøker. Når det er sagt, virker det ikke urimelig å anta at leseren i større grad tar temaer som tas opp i slik skjønnlitteratur på alvor, mens «populære» genre som thrillere, krim og science fiction ofte leses for underholdningens skyld (4).  I det aller minste vil vi mene at en kritisk interesse for den seriøse skjønnlitteraturens behandling av klimaendringene må bli én del av et større økokritisk program.

Spørsmålet som styrer lesningene våre i det som følger, er hvordan de utvalgte romanene gjør klimakrisen til et litterært objekt. Vår tese er at disse bøkene tematiserer klimakrisen, og at de først og fremst gjør dette ved å speile følelser og reaksjoner som vi til stor del finner igjen i våre faktiske holdninger til klimaendringene (se Norgaard 2011). De tematiserer klimaendringene gjennom gjenkjennelse, der karakterenes langt på vei håpløse – apatiske, eller også fornektende – valg og skjebner står til den følelsen av desperat, men likevel likeglad, rådvillhet som mange av oss opplever i møte med klimaendringene. Dette er interessant nok, men vår påstand er at disse bøkene samtidig vikler seg inn i noen forslitte litterære motiver, der nedarvede kategorier og distinksjoner – ikke minst Menneske og Natur – danner ramme og motivasjon for fortellingen. Slik forblir en rekke litterære muligheter uutforsket. Bøkene ruster oss dermed ikke til å forstå de menneskeskapte klimaendringene som et fenomen uten presedens, som en situasjon der gamle kategorier bryter sammen. De tar oss med andre ord aldri forbi gjenkjennelse, forbi den situasjonen av stillstand som vi nå befinner oss i. Et spørsmål som motiverer denne lesningen, er det Timothy Morton stiller i The Ecological Thought: «Hvordan kan vi bevege oss videre fra melankolien vi opplever i møte med en forgiftet planet?» (Morton 2010: 2).

 

Kjærlighetssorg og naturlengsel

«Jeg ville gjerne skrive en bok om årstidene vår høst sommer vinter», åpner Tomas Espedals roman Året, som er formet som et dikt, med verselinjer og utstrakt bruk av poetiske virkemidler, som gjentakelser og bokstavrimTil tross for hva tittelen og åpningen bærer bud om, befinner vi oss snart i et kjent «espedalsk» univers, som kretser omkring kjærligheten, kunsten og døden. Det er fortellerens kjærlighetssorg som står i sentrum, mens fortellingen om Petrarcas kjærlighet til Laura er et bakteppe og speil. Kunsten, skrivingen og ikke minst alkoholen er her det eneste som kan lindre en plaget sjel. Helst vil han dø, og gjerne i naturen.

Selv om Året ikke handler om årstidene, er «naturen» (et begrep forfatteren ikke er redd for å bruke) tydelig til stede. Dikterjegets umiddelbare blikk på landskapet, ute eller gjennom vinduet, motiverer beskrivelsene. På den ene siden lener Espedal seg   på   sentimentale   og   antroposentriske (5)naturskildringer:

«Himmelen er skyfri. Kirsebærtrærne blomstrer» (110); «Det er ingenting så beroligende som å gå over røtter og barnål, under furutrær og forstyrret sollys […] det gjør ondt å gå ut av en skog» (109). På den andre anlegger han naive observasjoner av at noe er endret eller ødelagt: «Årstidene forandret, kanskje er de forstyrret / Når biene forsvinner, hva er det slutten på?» (109).

«[N]aturen er syk» (106), skriver han, som om det var noe nærmest naturgitt, men gir så til kjenne at sårene er menneskeskapte: «Vi forandrer årstidene» (110). Et enkelt «vi» skyver på meningen, idet forfatteren implisitt anerkjenner at vi befinner oss i antropocen (6).

Blikket skifter igjen, og i neste øyeblikk betraktes skyfri himmel og kirsebærtrær i blomst. Så kommer enda en meningsforskyvning noen sider senere: «Vi forandrer årstidene» blir her til «Vi ødelegger årstidene» (115), en indikasjon på at vi er skyldige i en forbrytelse. Jeget og leseren oppfordres til handling. Det er neste generasjon, våre døtre, som må ta ansvar, for selv er vi fanget i mønstre av fornektelse og romantisering: «Man unnskylder seg og sier: Også naturen ødelegger naturen. Forandringer er naturlige, sier man. Isbreene smelter. Lyden av snø som smelter, den er vakker» (105). I en eufemistisk vending blir det som er et tegn på alvorlige klimaendringer, snudd til en estetisk opplevelse.

Espedal lar oss altså registrere konsekvensene av klimaendringene, men samtidig understreker han at vi fornekter vår delaktighet, at vi unnskylder oss med at det er «naturlig». Dette gjentas nærmest som et refreng. Fornektelse dukker igjen opp som tema når han ramser opp hvordan vi stikker hodet i sanden og fortsetter å konsumere; fornektelse, fortrengning og resignasjon er nødvendige verktøy for å opprettholde en livsstil som fører til klimaendringer. Sosiologen Kari Marie Norgaard har beskrevet hvordan folk har nok informasjon om den globale oppvarmingen, men likevel ikke vil vite eller handle som konsekvens av kunnskapen (Norgaard 2011). Espedals jeg går lengre, og beskriver fornektelsen som en forbrytelse. Med formuleringen «Vi kunne si jeg er uskyldig» (vår uthevelse), impliserer jeget at vi ikke er det.

Samtidig antyder Espedal gjennom den gjentagende metaforbruken (naturen har sår, og er syk) at klimaendringene kan leges med den rette medisin, eller til og med av seg selv, over tid. Denne sykdomsmetaforikken legger et slør over at klimaendringene er menneskeskapte og anskueliggjør verken omfanget eller alvorlighetsgraden. I Espedals univers utgjør klimaendringene og de for øvrig dystopiske naturbeskrivelsene ingen eksistensiell trussel. Han blir grepet av melankoli og avmakt, men det er først og fremst kjærlighetssorgen som er opphavet til dikterjegets angst. Jeget ser her ikke ut til å lide av noen såkalt «klimadepresjon» (Thomas 2014; Lertzman 2015); snarere er det slik at de smått apatiske betraktningene rundt klima forsterker jegets kjærlighetstap.

Romanen er et stykke sorgarbeid. Det er en klagesang over tapt kjærlighet, men også over en «syk natur», over menneskeskapte klimaendringer. «Jeg håper vi en dag blir tvunget til å elske dyr og planter like høyt som vi elsker mennesker» (205), sier han, i det vi kunne tenke på som en vending fra antroposentrisme til biosentrisme (7). Selv har han resignert, og velger døden. Ironisk nok beskrives «[d]en gode døden», slik han formulerer det i romanens siste verselinje, som en arketypisk norsk død «i naturen», «innerst i en skog under et furutre» eller som å «synke til bunnen i et tjern» (206) – alle for øvrig klassiske åsteder for det norske selvmordet, ifølge kulturhistorikeren Nina Witoszek (1998). Han sammenligner menneskekroppen med «en plante som mister farge og visner» (206). Til slutt er dikterjeget ikke bare som en plante; han blir en plantekropp: «En plantekropp nå med så store smerter så lite lys og vann så mye mørke at du ikke ønsker annet enn å dø» (207). Jeget resignerer og søker trøst og tilflukt i naturen; han blir natur.

Til tross for en anerkjennelse av at vi befinner oss i en situasjon – antropocen – preget av menneskeskapte klimaendringer, blir det endelige svaret en radikal form for fortrengning, og en konvensjonell form for selvmord: å velge døden i naturen. Denne naive naturromantikken er noe vi også finner igjen hos Agnar Lirhus, om enn i en litt annen form.

 

Kompostroman

Med Agnar Lirhus’ Liten kokebok har den norske skjønnlitterære floraen antagelig fått sin første kompostroman – eventuelt også et stykke kretsløpsromantikk. Vi følger en ikke-navngitt hoved- person, far til to jenter og mann til en kvinne som på et tidspunkt går fra ham. Fortellingen løper langs disse aksene; på den ene siden, denne mannens forsøk på å «bli» natur, på å tre inn i naturens kretsløp, og på den andre, hans fånyttes forsøk på å kommunisere og fungere med andre mennesker, først og fremst den forhenværende kvinnen i hans liv.

Tonen settes allerede med første setning, «Hendene er svarte av jord» (5), og fortsetter med eviglange oppramsinger av ingredienser, nitide beskrivelser av kulinariske prosedyrer, intimstu- dier av meitemarkens bevegelser og halvvåkne drømmer om enda større grad av selvforsyning. Det mellommenneskelige dramaet leveres derimot i små drypp, som bokstavelig talt forstyrrer de inngående beskrivelsene av natur: Der forholdet til kona og hennes familie beskrives kort og stykkevis, bretter Lirhus ut beskrivelser av fangst, kompostarbeid og matlaging ned til fineste detalj. Der samlivsbruddet med kona står for hvordan menneskelige relasjoner hele tiden preges av nettopp brudd – av misforståelser og mismatches, forbisnakkelser og utglidninger – er naturen ren prosess, et eneste stort kretsløp.

Når naturen har en sånn voldsom tiltrekning på hovedpersonen, er det først og fremst fordi den er ukomplisert, fordi den simpelthen er et forløp av sesonger der den ene avløser den andre. Mannen higer etter å bli en del av dette, han søker mot det som en løsning på problemene sine. «Hvis jeg ikke var meg selv, hvis jeg var en del av jentene, bøketrærne, hyfene, blomsterrøttene, hva annet kunne jeg være enn lykke? Han legger seg ned, lar dem klatre på ham, grave ham ned i blader» (117). Naturen blir et sted å søke tilflukt fra forkvaklede mellom-menneskelige relasjoner. Men det å «bli en del av […] blomsterrøttene» er jo ikke et realistisk scenario for et menneske. På tross av mannens bestrebelser på å tre inn i naturens syklus støter han dermed stadig på noen grunnleggende forskjeller mellom seg selv og naturen. «Han folder seg ikke ut som rosene, han setter ikke rot som epletrærne. Han bærer ikke frukt» (6–7). Eller, som han reflekterer over seg og datteren: «De synger ikke uten å vite hvorfor, snakker aldri uten formål, smiler ikke uten grunn til å smile. Hvert åndedrett er et bevisst valg» (8).

Alt i oss som ikke er natur – det lineære, det bevisste, det formålsrasjonelle – dette er ting som kompliserer forholdet til andre mennesker.

Alt i oss som ikke er natur – det lineære, det bevisste, det formålsrasjonelle – dette er ting som kompliserer forholdet til andre mennesker. Mannen i Liten kokebok klarer ikke å være sammen med kvinnen, og lengter isteden etter å bli ett med naturen. Helst vil han bare få være, sånn som naturlige ting bare er. «Så tenker han: I mørket forsvinner huden, og uten huden er jeg fri» (18). Den menneskelige huden hegner inn mannen som subjekt, og det er nettopp dette, å være et subjekt som må stå til ansvar for seg selv, han vil unnslippe. Han vil forsvinne som individ, og gå opp i det utflytende, harmoniske fellesskapet som er naturen.

På tross av et grunnleggende brudd mellom mannen og naturen, har han funnet en måte å bli en del av naturens kretsløp på: mat. Han lager mat, komposterer restene og bruker så kom- posten til å dyrke mer mat. Dette er så nær han kommer naturens ukompliserte syklus. Noen «liten kokebok» trenger han ikke lenger, for oppskriftene har blitt kroppsliggjorte gjøremål, prosesser som er så dypt festet i ham at de har blitt second nature, et sett med operasjoner som beskrives slik naturens egne «gjøremål» beskrives.

Mot slutten av boken blir noen av motivene mer eksplisitte.

«Han tenker: Alt jeg kan gjøre, er å være fredelig som jordene, med arbeidet som en mulighet i musklene» (122). Dette blir dermed mannens liv: Han tar den lille tiden han får med barna sine, som han fortsatt har relativt rene – naturlige – relasjoner med, og forsøker å «være fredelig som jordene». Som et slags Walden i hverdagen, lager han et ukomplisert frirom der han, sammen med sine døtre, utnytter «arbeidet som en mulighet i musklene». Men det er noe bittersøtt også over denne ordningen, for, som han tenker: «Ennå er de uskyldige […] men å vokse opp er å avlære, og å avlære er å glemme sannheten som finnes i kroppen, og som gjør at også epletrærne husker å skyte knopper, om enn i siste liten» (83). Til slutt kommer mel- lommenneskelige komplikasjoner og forpurrer selv de reneste relasjonene.

Hovedpersonen hos både Espedal og Lirhus velger tilbaketrekning som svar og eksemplifiserer slik mennesker som slett ikke er rustet for å ta ansvar for klimaendringene, som på alle måter er et sosialt problem. I begge romanene er det en melankolsk undertone, og det er fristende å gjenta Mortons spørsmål om hvordan vi kan «bevege oss videre fra melankolien vi opplever i møte med en forgiftet planet?» (Morton 2010: 2). Som vi skal se, er også Bildøens roman preget av en melankolsk undertone, og de mellommenneskelige relasjonene er også her problematiske. Naturen spiller her dog en litt annen rolle enn i Året og Liten kokebok.

 

Sorg og ekstremvær

I Brit Bildøens roman Sju dagar i august møter vi ekteparet Sofie og Otto som er rammet av sorgen over å ha mistet et barn på Utøya åtte år tidligere. Det er ingen åpenbart politisk bok, men klimaendringene er – i form av ekstremvær – til stede som en konstant understrøm i romanen, og aksentuerer ekteparets og særlig Sofies sorg. Det skaper en ubehagelig uro hos karakterene og kanskje også hos leseren.

Mens Espedal tar for seg hele året, konsentrerer Bildøen seg om en uke i august. I begynnelsen av boken hentydes det til at klimaet er i ferd med å endre seg: «Nokre gule blad hadde falle ned på det store hagebordet, var det ikkje litt tidleg?» (25). Men snart herjer høststormen, og langvarig styrtregn avløser tørke.

Utanfor det halvopne glaset gjorde regnet seg gjeldande med ein durande lyd, og frå etasjen over kunne dei høyre at det tromma med ein imponerande kraft på taket. […] – Dette er tropisk, sa han.

– Kaldt, tropisk regn, det er ikkje naturleg. – Dei seier at vi berre får venne oss til det. – Ja, men da veit eg kva vi skal gjere. Vi går ut på verandaen. Badar i regnet (62).

Tilløp til «klimaangst» blir slik omformet til henholdsvis resignasjon og adspredelse, emblematisk for hvordan nordmenn forholder seg til klimaendringer i Norge (se for eksempel Bjørkdahl 2014). Vi følger ekstrasendingene på TV, som viser bilder av hus som føres bort med strømmen. «Det er like fascinerande å sjå kvar gong. Kor få sekund det tar for naturen å rasere alt», sa Sofie (72). Akerselva beskrives som ugjenkjennelig, «ei svær og mektig flod som grov molda ut rundt røtene på store, gamle tre og strauk trugande langs grå husmurar» (73).   I motsetning til hos Espedal og Lirhus skildres naturen her som en fiende, som har kraft til å rasere og ødelegge. Slik skriver Bildøen seg inn i en apokalyptisk diskurs som spiller på myten om syndefloden. Narrativer som spiller på denne myten, er stadig tilbakevendende i tekster om miljøkamp og klimaendringer, slik blant annet Salvador og Norton påpeker (2011). Ekstremværet blir tema i middagsselskapet paret motvillig stiller opp i; en av gjestene blir talerør for hvordan vi forholder oss til ekstremvær: Vi «pratar for å dekke over […] Dødsangsten får oss til å avvise faren, fortrenge det opplagde, justere oppfatninga vår om kva som er naturleg, og kva som er rett. Vi vil eigentleg berre ha det godt. […] Så vi reagerer med å endre oppfatninga om situasjonen i staden for å endre åtferd» (82–3). Sofie føyer til: «Snart kjem vi også til å akseptere at det vil gå menneskeliv kvar gong det er uvêr» (83). Orda som ein gong hadde karakterisert det ekstreme, var blitt daglegtale», og ekstremvær var nå «å rekne som normalen» (68). Hva som kan regnes som normalt og unormalt, forskyves, og vi tilpasser oss til et klima i endring. En slik tilpasning er en form for resignasjon og fortrenging, en mekanisme mennesket benytter seg av for å kunne leve med vissheten om at vi lever i antropocen, slik Norgaard beskriver det i Living in Denial og slik også Espedal fremviser i sin roman.

Det våte elementet gjenspeiles også i metaforbruken, som små drypp: «bølgjande grønt gjennom vinglaset» (7); «[b]rillene hans dogga»; «ugras fossa fram frå sprekkar i berget»; «lyset som fløymde inn» (185); «[a]uga hennar fyltest igjen med vatn» (193), for å nevne noen eksempler. Vannmetaforikken fungerer først som et forvarsel og bidrar etter hvert til å forsterke effekten av det voldsomme regnet.

Ekstremværet antar nærmest form av en «selvstendig» karakter, eller i det minste stadig «forhandler» mellom å underbygge karakterenes emosjonelle status og ta plass som «karak- ter», en karakter som etterhvert griper direkte inn i ekteparets liv. Fra å betrakte uværet innenfra og ut – gjennom vinduet, på TV-skjermen – opplever de at det etter hvert forstyrrer deres egen sfære. Hytta, som først skildres som et lite paradis hvor de kunne trekke seg tilbake og «gå nakne rundt om dei ville» (99), blir nå offer for naturkreftene: «Verandadøra hadde blåst opp og sleppt uvêret inn» (101). Naturen har invadert hytta; alt er vått, innbo har knust, en frosk har tatt bolig under en lampeskjerm. Med ett har naturen blitt ubehagelig nærværende. At været har ødelagt huset, et emblem for det antroposentriske, er det som skal til for at paret virkelig skjønner at «noko er i ulage der oppe» (111). Klimaendringene truer nå parets plasstilhørighet og identitet: «Sanden rann vekk under føtene deira, tida rasa» (119).

Mot slutten av romanen, idet to bjerker i bakgården blir grovt beskåret slik at alt det grønne fjernes, bryter Sofie sammen. Hun har behov for «natur», som er å si at hun trenger skjønnhet i tilværelsen. «Alt som har vore vakkert, vil bli stygt» (191), sier Sofie. Det er som om de to bjerkene har vært med på å holde henne oppe, og nå som de er amputert, kommer det forferdelige nærmere, som Otto formulerer det. Bjerkene har fungert som en slags beskyttende hinne. Men idet Sofie reiser seg igjen, er løsningen forutsigbart nok å fortrenge problemet. Hun lukker persiennene. «Eg vil aldri, aldri sjå ut dit meir» (190). Denne scenen er et godt eksempel på det Timothy Clark (2015) kaller «antropocen forstyrrelse», som innebærer et slags «tap av proporsjoner». Sofie bryter sammen av en bagatell, mens natur- katastrofene som utspiller seg på TV-skjermen, møtes med resignasjon og fortrengning, slik også sorgen over tapet av barnet blir fortrengt.

Mens Gud brukte syv dager på å skape verden, er «verden» i løpet av Bildøens Sju dagar i august i ferd med å regne bort. Uværets destruktive krefter har utydelige konsekvenser, og leseren sitter med en usikker følelse av hvorvidt alt vannet får verden til å gå i oppløsning eller ei.

Vannet har en ganske annen livgivende kraft når monsunregnet skyller tungt og varmt nedover Sikkimsdalens teplantasjer i Mette Karlsviks romanHer skildres det grødegivende vannet som kontrast til forurensende nedfall etter luftfartsteknologien vi er blitt avhengige av for å opprettholde det akselererende hverdagslivet og krigsmaskineriet i senmoderniteten.

 

Himmel og jord i antropocen

Mette Karlsviks roman Den beste hausten er etter monsun fortelles av henholdsvis en kvinnelig jagerflyger og en tebonde fra Himalaya. De to er himmel og jord – teknologisk modernitet som møter tradisjonell landbrukskultur. Med jagerflygerens blikk viser Karlsvik hvordan en sivilisasjon der alt vitenskapeliggjøres likevel ikke klarer å gripe tak i de viktigste problemene menneskeheten står overfor; klodens temperatur er ute av kontroll, og vi evner ikke å regulere den. Jagerflygeren er stasjonert på en militærbase der sted, tid og sesong er i oppløsning, der «Årstider blir redusert til eit par, til monsun eller ikkje. Men vi har mat frå alle sesongar. Floge inn, så lett, frå alle verdsdelar» (79). Fugleperspektivet fra jagerflyet formidler først og fremst distanse, og jagerflygeren fremstiller mennesket selvbevisst som maskin, i kontrast til – og som en trussel mot – «naturen»: «Bensin boblar, blir til gass som smeltar fjellbrear, brear som fekk ligge, som alltid har lege 35 gradar nord blir til elver, små elver først, men etter kvart – elver for store til å bli nyttiggjort av folk» (65).

Bensinen som bobler hører til storpolitikkens domene, tenker jagerflygeren. Hun ønsker likevel å ta små grep for å redde verden, men dette ønsket får paradoksale utslag: For å spre de nedadgående utslippene fra jagerflyet, flyr hun sikk-sakk over Sikkimsdalen, i et – noe fånyttes – forsøk på å sikre at ingen områder forurenses mer enn andre. Helt naiv er hun dog ikke, og hun sliter med innsikten om at hun er en del av antropocen. En av hennes måter å takle det på blir «[å] dra hjelmen over hovudet» (62; se for øvrig Norgaard 2011). Karlsvik peker her tydelig på det dilemmaet vi som «søvngjengere» står oppe i. Hennes jagerflyger observerer, reflekterer, føler hun bør gjøre noe med saker, og sliter med dårlig samvittighet over at hun er en del av det hele. Men samvittigheten river ikke nok i henne; hun gjør lite annet enn å reflektere over sin rolle som klimagassproduserende jagerflyger og fortsetter sin daglige dont i luften – sånn sett faller hun inn i Wynnes ovennevnte kategori for de som verken eier eller tar ansvar for saken (Wynne 2010).

Jagerflygerens livsverden står i sterk kontrast til bokens andre fortellerstemme, tebonden i Sikkim, som knytter selvet, kjærligheten og livet til det lokale stedet der han dyrker sin te – et sted der «Åssidene er tusen tonar grønt» (142). I tebondens verden skildres naturens sammenheng og artenes avhengighet av hverandre. Vi får detaljerte skildringer av regndråper og fargespill, av teplanters kronblad, av lys og landskap. «Vi må halde ved like det som var sett att til oss» (121), sier tebonden, og viser til at det er menneskene som er satt til å forvalte arven for kommende generasjoner.

Kontrasten mellom de to fortellerstemmene vises tydelig i deres forskjellige forhold til kroppen. På en vitenskapelig og distansert måte måler jagerflygeren jevnlig sitt blodsukker, slik at kroppen skal fungere optimalt og respondere på ytre stimuli på brøkdelen av et sekund. Tebondens kropp er derimot forankret i landskapet og stimuleres gjennom årets syklus. Jagerflygerens kropp går gjennom fysiske tester: «Time hos Sane. Blodprosent og -verdiar ok Oksygenopptak i blodet ok Kondisjon ok Hjarterytme ok» (69). Tebonden registrerer på sin side at «[b]lodsukkeret er lågt, magen tom. Men minerala i monsunteen held hovudet hardt. Hjernen koker bilde frå teen og underheld meg» (119).

Gjennom sitt virke opprettholder tebonden en landbrukstradisjon og en tekultur. Han fremstilles dog ikke som noen uvitende bon sauvage. En natt våkner han av skrallet fra jager-flyet, og jagerflygeren som vi kjenner som fortellerstemme fremstilles nå som både et militært våpen og som en metafor for klimatrusselen.

Det klirrar i gammalt glas. Gigantlyd over meg. Det må vere NATO. Då eg kjem meg på beina, ser eg at glaset er heilt. Sotsvarte fingermerke kladdar til skyene. Spørsmålet er ikkje kor mykje karbon som er i desse spora. Fotosyntese omdannar CO2 til O2. Berre syntesen som skjer i Sikkims skogar, brukar Sikkims utslepp. NO2 blir omdanna til nitrat i jorda. Vi veit det frå enkle testar av jordsmonnet. Men kva andre stoff finst i jetfuel. Det er spørsmålet vi ikkje får svar på. (124)

Selv om jagerflygeren er et opplyst, sympatisk menneske som er opptatt av å trå varsomt på kloden og spre utslippene sine i den grad hun kan, er hun like fullt en del av klimatrusselen. Te- bonden ser derimot den samme trusselen nedenifra. I sin filosofiske og praktiske kamp for å opprettholde og høste fra te-plantasjene han er satt til å forvalte, betrakter han sin rolle som bonde og menneske på jorden. Naturlovene er harde, og den sterkeste vinner. Mennesket er uten tvil sterkest blant artene, men hva gjør den sterkeste med sin rett? Det biologiske mangfoldet i verden – også i Sikkim – er truet. Arter utryddes, økosystemer kollapser, og det får katastrofale konsekvenser. For eksempel får den plutselige, verdensomfattende biedøden noen helt lokale og praktiske konsekvenser for tebonden. Han diskuterer en kortsiktig løsning med sin arbeidsomme kone, som innebærer å tilkalle en birøkter:

Om to døgn kan pollinering skje. Då må bier vere her. Har du stått opp? seier Anushka. Ja. Eg sit berre litt, seier eg. Kom og sit med meg seier eg og tar henne om handleddet, drar henne ned til hella, med meg. Må sitte nærmare, seier eg. Endå nærmare, seier eg. Ser du, seier eg. Verda søv enno. Difor må vi halde varmen sjølv. Saman, seier eg. Vi må ringe birøktaren, seier eg. Men ikkje no, seier Anushka. (134)

Verden sover ennå, sier tebonden. Han kaller på birøkteren, som kommer til unnsetning – og snart er teplantasjen, bonden og hans kone «omgitt av tusen perfekte flygemaskiner» (168). De surrer rundt på produktivt vis, i motsetning til jagerflygerens destruktive fly, og slik redder de teplantasjens umiddelbare fremtid. Tebonden og hans rolle som naturforvalter som trår lett på planeten blir Karlsviks botemiddel.

 

Natur som distraksjon

De foregående lesningene viser at det faktisk finnes gode eksempler på at klimakrisen tematiseres i den norske samtidslitteraturen. Men nettopp fordi disse bøkene tematiserer klimaendringene på ulike måter og i ulik grad, reiser de et nytt spørsmål, nemlig hva det egentlig vil bety å gjøre klimakrisen til et litterært objekt. Skal klimaendringer være ramme, protagonist, kilden til et narrativt vendepunkt, et bakteppe, et motiv, eller en tidvis referanse? Skal de fremstå som «problem», som «forstyrrelse» eller «kilde til bekymring»? Skal fremstillingen være ironisk, didaktisk eller dystopisk?

Alle disse – og naturligvis et utall flere – er narrative muligheter, og oppskriftsmessige svar på slike spørsmål finnes naturligvis ikke. Valg rundt hvordan klimakrisen gjøres til et litterært objekt er pragmatiske valg, der det underliggende anliggendet er hvordan litteraturen kan bidra til den verden som den både kommer fra og henvender seg til. I våre utvalgte romaner tas det en rekke slike valg, og slik svarer disse bøkene på fordringen om å forsyne oss med andre, og rikere, fremstillinger av klimaendringene enn dem vi får fra vitenskapen. Samtidig er det noen vesentlige narrative muligheter disse bøkene stort sett ikke utnytter. I større eller mindre grad lener de seg alle på godt etablerte – og forslitte – litterære motiver. Mer konkret forsøker de å gripe an klimakrisen først og fremst ved å tematisere forholdet mellom mennesker og natur. Dette mener vi er en begrenset, man kunne nesten si foreldet, måte å fremstille saken på. Det vi trenger å forstå, er hvordan de menneskeskapte klimaendringene er et fenomen uten presedens, der bilder av Naturen som en tydelig avgrenset «annen», ikke lenger er fyllestgjørende. I de seneste årene har kritikere fra forskjellig hold påpekt hvordan ideen om Naturen, som jo er gammelt litterært-kulturelt arvegods, kan stå i veien for fruktbare måter å fremstille klimaendringene på. Timothy Morton (2007) har for eksempel hevdet at vi, når vi stadig faller tilbake på ideen om Naturen, ikke makter å fremstille klimaendringene på en brukbar måte. Naturen blir en «andre» som vi hele tiden vil forhandle vårt forhold til – i en evig oppdagelsesferd langs natur/ kultur-aksen. Morton mener imidlertid at stadig nye utlegninger av natur/kultur-kontrasten ikke hjelper oss å få et bedre grep om hva klimaendringene dreier seg om og hvilke fordringer de gjør på oss. «Et aspekt ved å ta ansvar for den globale oppvarmingen er å gi slipp på ideen om Naturen, [som er] en ideologisk hindring for å forstå hvordan alt henger sammen» (Morton 2010: 99). Både Espedal og Lirhus spiller på et klassisk tilbaketrekningsmotiv, idet deres hovedkarakterer velger å «løse» sine eksistensielle problemer ved å søke til naturen. De fremstår som romantiske, naive naturdyrkere som forherliger  naturen. Bildøens Sofie lukker persiennene og stenger seg inne i huset fordi hun ikke takler at «naturen», det grønne, er borte, samtidig som sorgen over tapet av treet blir en slags beskyttelse, som lar henne fornekte problemer av mye mer alvorlig art. Alle tre fortrenger problemet heller enn å søke løsninger. Karlsviks jagerflyger tar, på sin side, heller ikke mye til ansvar.

Ved å speile våre egne fortrengningsmekanismer viser disse romanene samtidig frem at dette er en blindgate.

En velvillig lesning av disse romanene ville være at de på treffende vis speiler følelser og reaksjoner som mange – om ikke til og med de fleste – av oss opplever i møte med klimaend- ringene. Som sosiologen Kari Marie Norgaard viser, i sin bok Living in Denial, tyr mange av oss til ulike fornektelsesstrategier for å unngå den «ubeleilige sannheten» om klimaendringene. Vi vet, men vi handler som om vi ikke vet. Forskningen viser faktisk – paradoksalt nok – at jo mer vi vet, desto mindre tilbøyelig er vi til å handle (se Norgaard 2011). Ved å stille oss overfor karakterer hvis valg og skjebner er nytteløse, håpløse, apatiske og fornektende, skaper disse forfatterne en gjenkjennelse hos lesere som selv opplever en desperat, men likevel likeglad, rådvillhet i møte med klimaendringene. Ved å speile våre egne fortrengningsmekanismer viser disse romanene samtidig frem at dette er en blindgate. Svaret på klimakrisen er åpenbart ikke å dyrke sin egen hage, à la Candide, slik protagonisten hos Lirhus gjør. Ei heller nytter det å trekke seg tilbake til naturen, bli plantekropp og dø, som fortelleren hos Espedal, stenge seg inne som Bildøens Sofie, eller fly i sikk-sakk for å bøte på sin dårlige samvittighet, som Karlsviks jagerflyger. Men så er spørsmålet: Skal ikke romanen gjøre noe mer enn å speile? Og skal vi ikke videre fra den antropoceniske melankoli?

I så fall vil ideen om Naturen ikke komme oss til unnsetning. Disse bøkene spiller alle på forestillingen om at et svar på klimaendringene finnes i ønsket om å «redde» naturen, komme «tilbake til» naturen, eller til og med «bli ett med» naturen. Men på tross av hva disse romanene gir inntrykk av, kan det være at Naturen langt på vei er irrelevant. Naturen er verken årsak til, eller offer for, klimaendringene. Snarere er klimaendringene et menneskeskapt fenomen som i sin tur går utover mennesker. Det er et menneskelig fenomen par excellence, og et uttrykk for hvordan vi – i en helt annen forstand enn det eksempelvis Lirhus og Espedal ser for seg – nå har blitt en planetarisk kraft. Som Antonia Mehnert skriver, er «ideen om naturen som uberørt, ren og vill […] ikke lenger tilstrekkelig for å beskrive den komplekse sammenvevingen av menneske og natur i antropocen». Dette – antropocen – er jo nettopp en betegnelse for innfiltring av menneskelig aktivitet i planetens virkemåte, og dermed er

«Naturen […] verken et sted adskilt fra mennesket eller helt dominert av mennesket» (Mehnert 2016: 222).

Om vi tar dette på alvor, vil «Natur» fort ses som en distraksjon for målet om å ta inn over oss hva klimaendringene innebærer. Dermed vil man kanskje våge påstanden at disse bøkene likevel ikke realiserer potensialet som økokritikerne mener ligger i skjønnlitteraturen. Romanene overser noen helt essensielle aspekter ved den situasjonen, og evner ikke å fremstille hvordan klimaendringene står for en radikalt ny tilværelse på kloden, der nedarvede kategorier og distinksjoner fort bryter sammen. Ikke minst er antropocen et varsel om at den loslitte distinksjonen mellom Menneske og Natur ikke lenger har stort å tilby, all den tid den distinksjonen skiller ad det som nettopp nå filtres sammen. Samtidig er det nettopp et slikt skille de ovennevnte bøkene trekker opp, og dermed er det nærliggende å tenke på dem som vår tids naturromantikk, nå med et apatisk tilsnitt. Slik vi ser det, må litteraturen gjøre mer – eller strengt tatt noe annet – enn å vise frem karakterer som lengter tilbake til en uberørt natur.

 

Litteratur

Bildøen, Brit. 2015. Sju dagar i august. Oslo: Samlaget. Bjørkdahl, Kristian. 2014. «Frykt og grønt». Bokvennen, nr. 1.

Clark, Timothy. 2015. Ecocriticism on the Edge: The Anthropocene as a Threshold Concept. London, Oxford New York, New Delhi og Sydney: Bloomsbury Academic.

Endreson, Thorunn Gullaksen. 2015. «The essayistic spirit of Utopia». Syse, Karen Lykke og Martin Lee Mueller (red.). Sustainable Consumption and the Good Life: Interdisciplinary Perspectives. London og New York: Routledge.

Espedal, Tomas. Året. 2016. Oslo: Gyldendal.

Ghosh, Amitav. 2016. The Great Derangement: Climate Change and the Unthinkable. Chicago og London: The University of Chicago Press.

Haagensen, Olaf. 2016. «Og været skiftet, og det ble varmere». Morgenbladet, 27.4.2016, s. 42–3.

Hulme, Mike. 2009. Why We Disagree About Climate Change: Understanding Controversy, Inaction and Opportunity. Cambridge: Cambridge University Press.

Karlsvik, Mette. 2014. Den beste hausten er etter monsun. Oslo: Samlaget. Lertzman, Renee. 2015. Environmental Melancholia: Psychoanalytic Dimensions of Engagement. London: Routledge.

Lirhus, Agnar. 2016. Liten kokebok. Oslo: Oktober.

Mayer, Sylvia. 2016. «World Risk Society and Ecoglobalism: Risk, Literature, and the Anthropocene». Handbook of Ecocriticism and Cultural Ecology. Hubert Zapf (red.). Berlin: DeGruyter, s. 494–509.

Mehnert, Antonia. 2016. Climate Change Fictions: Representations of Global Warming in American Literature. London: Palgrave Macmillan.

Morton, Timothy. 2007. Ecology Without Nature: Rethinking Environmental Aesthetics. Cambridge: Harvard University Press.

Morton, Timothy. 2010. The Ecological Thought. Cambridge: Harvard University Press.

Norgaard, Kari Marie. 2011. Living in Denial: Climate Change, Emotions, and Everyday Life. Cambridge: The MIT Press.

Salvador, Michael og Todd Norton. 2011. «The Flood Myth in the Age of Global Climate Change». Environmental Communication 5:1, s. 45–61.

Stueland, Espen. 2016. 700-årsflommen: 13 innlegg om klimaendringer, poesi og politikk. Oslo: Oktober.

Thomas, Madeleine. 2014. « Climate Depression Is for Real. Just Ask a Scientist». Online:http://grist.org/climate-energy/climate-depression- is-for-real-just-ask-a-scientist/

Trexler, Adam. 2015. Anthropocene Fictions: The Novel in a Time of Climate Change. Charlottesville og London: University of Virginia Press.

Tuhus-Dubrow, Rebecca. 2013. «Cli-Fi: Birth of a Genre». Dissent. https://www.dissentmagazine.org/article/cli-fi-birth-of-a-genre)

Trexler, Adam og Adeline Johns-Putra. 2011. «Climate change in literature and literary criticism». WIREs Climate Change, vol.2, s. 185–200.

Witoszek, Nina. 1998. Norske naturmytologier: fra Edda til økofilosofi. Oslo: Pax.

Wynne, Brian. 2010. «Strange Weather, Again: Climate Science as Political Art». Theory, Culture & Society, vol. 27, nr. 2–3: 289–305.

 

Noter

1/ Oversatt av forfatterene. Dette gjelder alle sitater som opprinnelig er på engelsk.

2/ «Kli-fi», av eng. climate fiction, betegner skjønnlitteratur som tematiserer menneskeskapte klimaendringer. Se for eksempel Tuhus-Dubrow (2013).

3/ Det samme gjelder for øvrig også for Antonia Mehnerts utvalg i Climate Change Fictions (2016), hvor hovedfokus er på science fiction og plotdrevet spenningslitteratur

4/ Se f. eks. Hulme 2009 og Endreson 2015.

5/ Anroposentrisme er et etikk- og verdisyn som setter mennesket i sentrum.

6/ Betegnelsen antropocen (av gr. antropos, «menneske» og cen, «ny») ble introdusert av kjemikeren Paul Crutzen i 2000 og betegner en ny geologisk epoke som kjennetegnes av at menneskelig aktivitet setter tydelige geologiske spor og innvirker radikalt på miljø og klima. Se f. eks. Clark 2015.

7/ Biosentrisme er et etikk- og verdisyn hvor mennesket og andre skapninger sidestilles, og hvor naturen har egenverdi uavhengig av menneskets behov.

 

//

Klimaaksjonen takker Samlaget, Norsk Litterær Årbok og forfatterne for tillatelsen til å publisere denne artikkelen!

____________________________________________________________________

 

COURAGE IS FEAR THAT HAS SAID ITS PRAYERS* / ESSAY

By Liz Jensen

Home: the place one lives permanently, especially as a member of a family or household. Synonyms include habitat, domain, place of origin, cradle, domestic space.

I know a glaciologist who spends much of her time deep in ice. Like many of her colleagues, Birgitte has found and measured pieces of the climate jigsaw for herself. She can see how and where they fit in the future picture of our shared home, to the point where she sometimes wishes she knew less. Yet like many of her colleagues in the field, she incarnates a very human paradox.

To scientists like her, whether to bring another human life into the overcrowded, rapidly-warming Anthropocene presents not so much a question as a brutal dilemma. After some soul-searching, Birgitte decided to have a baby, despite knowing that before her son reaches the age of 100 that futurologists blithely forecast for him, he will inhabit a world inconceivably different from our own, most of it uninhabitable. When I ask her how she decided to take this colossal gamble, she goes silent for a moment.

Biology is the short, easy answer, she says eventually. But you can over-ride biology, and some choose to. The longer, trickier truth is cognitive dissonance.

Scott Fitzgerald said: “The test of a first-rate intelligence is the ability to carry two opposed ideas in mind at the same time and still retain the ability to function.”

Birgitte has first-rate intelligence. And she uses it, daily, to divide herself in two.

One version of her, the scientist, has its eyes wide open and it grieves.

The other, the mother, is blind. And with a great, deep force, it trusts.

 

***

 

In April 2015, the Saharan storms sent clouds of dust blowing 2,000 miles to southern England where it fell as “blood rain”. For a couple of weeks London wore a coat of gritty red. The natural phenomenon coincided with a heatwave: the Saharan dust, combined with wind-borne ammonia-based fertilizer and local discharges from traffic and industry caused a spike in air pollution. But the main topic of discussion during those odd, hot April days was not the dull, everyday fact of a dirty fossil-fuelled world but the exciting freakishness of the red grit.

The blood rain.

The choked, pinkish sky.

The trees, roads, cars, and buildings coated in granules.

They’re all set to become its new, living brain.

Two years on, Article 50 has been triggered, a fractious post-Brexit Britain is unhitching itself from Europe, and once again London is decked in red. Not rusty Saharan dust this time, but Merrie-England, pillar-box, heritage, Virgin-logo red. It’s on life-size models of Royal beefeaters, on plastic phone booth piggy-banks, and on the Union Jacks that plaster umbrellas, boxer shorts, aprons, and mouse-pads: it’s as if, since the referendum, Yesteryear has foreseen a furiously themed future.

I’m escaping.

At Heathrow, I buy a plastic bottle of water from a display marked – oh clever, cynical marketers – REHYDRATION, millions of which end up daily in landfill, or in ocean gyres, or wash up on the shore of a Pacific atoll where hermit crabs set up home inside the heads of plastic dolls. On the plane I sip from it as I read an article about survivalists – many of them Silicon Valley billionaires – prepping for global catastrophe scenarios with bunkers, barbed-wire fencing, ammo and airstrips. Knowing how the system works, they’re aware that when the Big One comes, in whatever form, no government can help. They’ve given FEMA, the Federal Emergency Management Agency, a cheery nickname: “Foolishly Expecting Meaningful Aid”.

Like the hermit crabs, the preppers have found their plastic doll’s head on a distant atoll.

They’re all set to become its new, living brain.

 

Question: What are the first signs that your home is becoming unreliable?

Uncanny?

Threatened?

On fire?

Despite evidence including erratic seasons, disappearing wildlife, Biblical storms, vinegar seas and the greening Antarctic, not everyone feels ready to acknowledge the growing unhomeliness – the Germans call it Unheimlichkeit, the Danes uhygge – of our world. But as I read about the preppers it strikes me that no matter how fiercely we resist as individuals, our collective subconscious – call it the hive mind of our species – has not been idle.

It, too, has been busy prepping.

Ever since the great flood described in the ancient Mesopotamian Epic of Gilgamesh, apocalypse stories have been with us, seamlessly morphing to reflect the contemporary anxieties of successive eras. Nuclear holocaust was the nightmare-fuel of my own generation. Around the same time the BBC aired The Survivors, a post-plague drama that foreshadowed epidemics such as AIDS, bovine spongiform encephalopathy, bird and swine flu, SARS, Ebola, Zika and whatever is next on the grim roll-call of public health emergencies. At the turn of the century, the Y2K bug sparked new fears. Today, cyber-disruption and even collapse is no longer an if. Like the repercussions of anthropogenic ecological and climate disaster it is a when, a where, a how bad.

And all along, consistently and faithfully, the books, comics, screen entertainments and computer games that form the staples of popular culture have been actively responding. The Mad Max trilogy, which spawned one of the genre’s most successful video games, dates from 1979. It’s been a decade since Darwinian reality shows first began sending contestants into jungles to unearth roots, eat insects, drink urine and shed frustrated tears. Anyone who has encountered The Walking Dead or The Road, Margaret Atwood’s MadAddam trilogy or Emily St John Mandel’s Station Eleven, played Rage or Metro 2033 has consciously or unconsciously been referring to a road-map of the future.

In this era of preposterous dreams and dark nightmares, entertainment and doom are interconnected escape industries. Both are instructing us on how to either leave the neighbourhood, or hack the one we have.

Some journeys will be short, others long. As my plane begins its descent into the Moroccan desert town of Ouazazerte, I read about another desert, a planet 2.4 light years from us. The Earth-like Proxima B, I learn, “could support liquid water in a range of different orbital configurations”.

The headline suggests two options: A Fiery Hellscape or a Future Home.

Flip a coin.

 

Yet there’s a lacuna. Where is the apocalypse itself in these before-and-aftermath fantasies? In many such narratives, it is summarized as swiftly as possible or almost absent: a fait accompli. We have no trouble packing our Go-bag in expectation of a world-changing event. And some of us are positively eager to imagine the post-collapse. But almost without realizing it, in the process of inhabiting these two frames, we have edited out the central image of the triptych: the unheimlich, uhyggelig part where the Great Event unfolds and millions or billions die.

In Christopher Marlowe’s Elizabethan drama Dr Faustus, there is a moment when Faustus asks the Devil why he is on Earth, rather than in Hell.

“How comes it then that you are out of Hell?” He asks.

Mephistopholes replies: “Why this is Hell, nor am I out of it.”

 

***

 

The ball of fifteen-million-degree plasma we call the sun began 4.6 billion years ago with a cloud of gas and filth drifting through the galaxy, which collapsed into a nebula to form our solar system. Few organisms on Earth can survive without its seething fusion reactions. We know this viscerally and intellectually. No wonder ancient civilizations from the Egyptians to the Aztecs recognized our violent ruling star as an entity to be feared, worshipped and revered; no wonder it spawned a thousand myths and fictions. No wonder these include one of civilization’s best-known judgement narratives.

Playing with fire: used primarily to advise someone against a course of action that may result in an unpleasing outcome either for themselves or others around them. 

When Prometheus commits the crime of stealing fire from Mount Olympus, he anticipates man’s inner pyromaniac. He knows the excited shiver the clever ape will feel on lighting a dry leaf, striking a match, or watching the edges of a flaming book become a blackened, rippled shore. Knows how the cleverness of the ape will expand when he connects fire and energy, fire and knowledge, fire and life, fire and death, and how those connections will conjure power. And so what? Prometheus is carelessly generous: he could be the god of laissez-faire. He has a hunch it’ll all work out. And if it doesn’t, then what could be more interesting? Let Homo Sapiens illuminate his caves, heat his palaces and hovels, grill octopi, burn incense and forests and heretics, make charcoal art, fuse chemicals, create Heimlichkeit and hygge, destroy evidence, invent the petrol-fuelled internal combustion engine, build the atom bomb, carbonize the world.

Lashed to a rock by the angry Zeus, with a weaponized eagle tearing out his liver every day, Prometheus pays the price of taking fire from the gods. Power and knowledge are interchangeable, so steal either one and you’re entering a world of pain: isn’t this the moral of all such narratives from the Garden of Eden to Frankenstein and a thousand Marvel storylines?

 

***

 

At one stage of our planet’s multi-billion-year life, the part of the Moroccan desert I am visiting, not far from where the Saharan sand travelled to coat London in red dust, was once the vast Tethys Ocean. As the aeons passed the tectonic plates shifted, crunching and collapsing land-masses across time-scales so dizzying that to imagine them we must stretch out an arm and say, feeling perhaps both proud and foolish: “If my armpit is the Big Bang then the last millimetre of my middle fingernail is the start of humankind.” The rock paintings of the first human settlers depict antelopes and cattle, but as mankind’s farming spread and intensified, the land became scraped first to scrub, then desert. The Berber origin story of this ecological shift, spun by the mythologizing spider of our storytelling brains, posits the desert as the garden of Allah, from which the Lord of the faithful removed all superfluous human and animal life so that there might be one place where he can walk in peace.

Near the pretty terracotta-coloured town of Ouarzazat in the Anti-Atlas the land is formed of striated plateaus called hamams and coarse flatlands rubbled with red stones. Its beauty is harsh, treeless, uncompromising. There are salt patches – ancient residue of the Tethys Ocean, a local man tells me – and desiccated river beds. It looks empty at first glance but in the cracks and gullies there’s a defiant thriving that is artificial in places, in others quiet and furtive; elsewhere wild, determined, and ingenious. Lizards scuttle over irrigation pipes. Hand-made bricks of straw and clay bake in the sun. The black commas on the hillside are goats. Here and there lie the incongruous remains of a thousand movie sets: Lawrence of Arabia was filmed here, and Babel, and Obelix and Asterix. Where water trickles in from the foothills of the Atlas Mountains farmers sing in chorus from sudden patches of vivid green. In a ruined Jewish hamlet, an elderly Berber man waters his herbs.

But blink and it’s gone and I’m looking at what’s really there: money.

The scene that could be centuries old, were it not for the pylon, and the photovoltaic street-lamp, and behind it a concrete tower under construction. It doesn’t look like much from here. No wonder the Berber farmer pays it no heed as he tends his basil, his za’atar and his mint.

But from the viewing tower within the site, the world’s biggest and most ambitious solar installation, Noor (“light” in Arabic) I begin to grasp the almost hallucinatory scale of what is going on. Laughably, it’s the quaintly retro English exclamation “Cor Blimey” that flies unbidden from my mouth. But as a shortening of the phrase “God blind me”, it’s also apt. An endless, dazzling lake of glass is spread below. On rubbled soil scraped to pancake flatness, row upon row of curved mirrors reflect the cloudless sky and the blazing coin of the sun. There is something about the gleam of this vista, a trick of the light perhaps, which brings to mind the classic desert mirage of unattainable water, and with it the long-vanished Therys Sea.

But blink and it’s gone and I’m looking at what’s really there: money. A lot of it: 2.4 billion euros. Energy: when it’s complete, 580 megawatts’ worth in total, and almost continuous production. Ambition: it will become not just the African continent’s biggest solar construction, but the world’s.

The first, Moroccan-run phase of the project, Noor One, is already fully functional. Its 500,000 mirrors designed to pivot like sunflowers to follow the path of the sun. At full capacity it provides power to more than a million local people. To the right of its perimeter fence lies another vast enclosure containing its bigger, technically upgraded sister field, Noor Two. This will soon produce 200 megawatts of energy and along with Noor Three, offer surplus power to Algeria and Spain. Noor Three is of a different design: its seven thousand mirrors will not be curved, but flat, forming the glass skin of tilting platforms raised on concrete stilts. When all three sites are finished, together with the more traditional photovoltaic field Noor Four, the solar complex will occupy the same surface area as the kingdom’s capital, Rabat.

 

 

To help meet Morocco’s renewable energy goal of 52% by 2030, the project needs to be this ambitious. But like all colossally complex and costly projects, it has been controversial, and a long time evolving.

Originally devised by the European multi-national consortium Desertec to feed power into the European grid, the project foundered after a few years. There were infrastructural impasses and accusations of resource exploitation. There was Sturm und Drang. The phrase “expensive and Utopian” was used.

The first law of thermodynamics states that energy can be neither created nor destroyed, only converted from one form to another. After a series of energy shifts, new foreign and domestic stakeholders appeared, like the European Investment Bank and the European Commission’s Neighbourhood Investment Fund, along with the African Development Bank and Morocco’s popular, climate-conscious King Mohammed – and construction went ahead. Given that the project is now successfully en route, “Utopian” may no longer apply – but Noor still has detractors. While Noor One is staffed entirely by locals, Noor Two is largely run on Spanish expertise, and Noor Three’s workers are all Chinese. In the longer term, Moroccan engineers and manpower will take over the running of all the Noor fields. Until that time, in geo-economic and local employment terms, the critics have a case. But set their concerns against the backdrop of a dangerously over-heating world, the safety notice near the entrance to the complex re-casts itself as an ecological reminder:

A Mistake you See

But Do Nothing to Fix, becomes

Your Mistake Too.

“The mirrors are its mouths.» 

As he shows me around, the engineer Tarik Bourquouquou, a defector from what he refers to as the “sinking ship” of the oil industry, explains how the sun’s rays superheat an oil-like heat transfer fluid that boils water to produce steam which drives a turbine , converting the heat into mechanical and then electric energy. He compares Noor Two’s processes to the biology of a creature that consumes light.

“The mirrors are its mouths. The control room is its brain, the communication cables its nervous system, and the instruments its eyes” he says. Its bones are the steel structures that house the massive pumps at the heart of the plant which circulate the heat transfer fluid through arterial pipes, from the solar field to the steam generation or to energy storage in the form of molten salt. That salt, which can keep heat for seven hours, is the fat. The HTF is cleaned by the kidney-like filtration system.

His analogy reminds me of other creatures that have lived here, of the desert’s reputation as a fossil paradise, and of the extraordinary dinosaur remains unearthed here recently. All dinosaurs are freakish, but the newly-discovered aquatic, carnivore Spinosaurus was off the scale, with a sail on its spine, paddled feet, and the snout and jaws of a crocodile. In a local souk, I bought a beautiful trilobite specimen: I feel the heft of aeons in my pocket as Tarik Bourquouquou and I cruise bumpily in a four-by-four between the thousands of monumental concrete platforms on stilts, and I wonder what this place will look like when Birgitte’s great-grand-children are a century old. A fiery hellscape or a future home?

Still under construction, Noor Three resembles a great prairie of flat-roofed petrol stations. By 2018 , each flat roof will be clad in glass and tilt to reflect sunlight onto the top of the central tower, shunting steam and molten salt up and down to mechanize energy. The light at its tip will be too dazzling to look at with the naked eye.

God blind me.

“It will shine like the sun,” says Tarik Bourquouquou.

I want to know what might go wrong. “Cyber collapse?”

“It won’t affect us,” he says. “It’s a closed system.”

“A plague of locusts?”

“Same issue as sandstorms. The glass is very tough. There’s a washing system at Noor One, using water pumped from a nearby dam.”

“So how could it fail?”

He laughs. “The sun might not rise in the morning.”

Ah, the sun. This is where Noor really started: with a single statistic. In six hours, the world’s deserts get enough free energy from the sun to power the world for a day.

Wind, too, is free.

If there were clouds in the blue Moroccan sky, they might spell DUH.

 

Another Berber saying: One vibration awakens all others of a particular pitch. 

Renewable energy is a particular pitch.

 

***

 

Let’s come straight out with it: with the nest fouled, the population mushrooming, and resources limited, mankind’s home is becoming unheimlich and uhyggelig, and is set to become more so. The question of how to re-cast our existential comfort has led to some drastic thinking and some audacious plans. We could live in bubbles like the preppers, send sulphur or water droplets into the stratosphere to deflect sunlight, nuke a volcano and take shelter beneath its cooling cloud of ash, travel 4.2 light years to Proxima B, the fiery hellscape or future home.

But there are more sober forms of housekeeping. By the time Birgitte’s son reaches adulthood, the same nuclear reactions that sparked and maintained life on Earth may – after decades of intensive work and billions of euros – supply limitless fusion energy at minimal risk. In the meantime, the storage capacity of solar batteries is improving by the day. Soon we’ll be drawing carbon from the air to manufacture bricks. The cloned-meat hamburger that once cost millions of dollars now costs fourteen. With wave power still barely tapped, and wind not yet even in its prime, and with solar facilities like Noor springing up across the globe, perhaps all our furious mental prepping will prove premature.

“Once upon a time,” Birgitte’s son may tell his young daughter, “our ingenuity saved us from the brink.”

Question One: What if that doesn’t happen in time?

Question Two: What if it does?

Question Three: If you could only ask Question One or Question Two, which would you choose?

 

 

*Berber saying

 

//

Liz Jensen (born 1959) is an English novelist.

Liz Jensen has been working as a sculptor in France, where she wrote her first novel, Egg Dancing(1995), returning to London to write Ark Baby (1998), The Paper Eater (2000), War Crimes for the Home(2002) and The Ninth Life of Louis Drax (2016), adapted into a movie,. She was elected a Fellow of theRoyal Society of Literature in 2005.

 

________________________________________________________________________________

 

 

At bevæge sig med vindstrømme / Andrea Pontoppidan

Andrea

A New We – A Multispecies Think Tank. Kunsthall Trondheim, 14. september-17.desember 2017. 

Da jeg var lille, var jeg bange for blæsevejr. Jeg sad på gyngestativet i børnehaven og derfra var verden kun en ustabil kugle, hvori jeg lige akkurat var fæstnet med to tynde reb, som til hver en tid kunne kappe sig selv under mig. Hvis det skete – hvilket jeg i glimtvise apokalyptiske øjeblikke var sikker på – ville den ukontrollable vind slynge mig ud af gyngen og lade mig fortsætte og fortsætte ud i en uendelig atmosfære.

Måske der allerede her viste sig symptomer på den, lad os kalde det diagnose, der danner én slags forbindelse mellem mig og min omverden i dag. At være klimadeprimeret. Til tider at føle de artslige, geologiske og økologiske tab som en umådelig tyngde, der presser mig længere og længere ned i den jord, jeg er med til at destruere. Og hvis bare denne nedsynkning ville betyde, at alle dele af mig på en mere radikal måde kunne forstå min sammenfiltring – at alt (jeg er) er natur – men det betyder snarere på paradoksal vis, at jeg føler mig mere og mere let og luftig. Så tåspidserne kun med nød og næppe stadig når jordoverfladen. Denne luftighed føles ikke frigørende, men snarere udhulende.

Min krop gennemgår hele spektret af naturkræfter, men alligevel er det umuligt for mig, at mærke dem rigtigt.

Jeg ville ønske, jeg kunne styrkes på midten, rettet både mod solens lys og en sammenfiltret rodfæstelse. Men i stedet føles det som om, jeg rives midt over.

Deprimere – presse/holde nede/dække, to depress – ”at holde nede med magt”.

 

/

 Den 14. september åbnede gruppeudstillingen ’Et Nytt Vi’ på Kunsthall Trondheim. Den er kurateret af Ida Bencke og Dea Antonsen, der startede den platform, som jeg nu også er blevet en del af – Laboratoriet for Æstetik og Økologi.

Laboratoriets arbejde tager udgangspunkt i en grundlæggende idé om, at omsorg er den første vej mod en lindring af de sår, verdens økosystemer lider. Og her er der ikke tale om en omsorg, der udelukkende er for et menneskeligt menneskeskabt fællesskab, men en omsorg på tværs af jordens arter. Vi arbejder primært som et forlag og en eksperimentel kurateringsplatform, og forsøger at udfordre nogle af de barrierer i vores forestillingsverden, der kan have ledt os mod global udpining af vores jord og masseudryddelse af vores ledsagende arter. Vi arbejder med at finde et sprog for det helt generelt. For hvordan kan man tale om de omgivelser, man både er afhængig af og afkoblet fra?

 

Andrea1 24-1024x683

Foto/ Aage A. Mikalsen

Vi forsøger at blive i besværet og forsøger at forestille os en verden, der potentielt set kan se anderledes ud, hvis vi forstår at tænke anderledes om den. Med den.

 

/

 Jeg kan ikke sige med sikkerhed, hvorfra den følelse af nedtrykthed, jeg føler, helt præcist kommer fra. Men jeg er sikker på, at følelsen er mit menneskelige symptom på en samfundsmæssig tilstand. Og at den tilstand kan betragtes som et symptom på de lidelser, vores omgivelser også lider.

De menneskelige tab er verdens økosystemers tab, økosystemernes tab er menneskenes tab.

 Og hvad stiller vi op, når vi mærker barrieren bryde sammen mellem vores menneskelige kroppes tilstande og vores omgivende kroppes tilstande?

Kan dette formidles i et udstillingsrum? 

Første problem med udstillingsrummet set i lyset af vores klimakrisetilstand: Hvad gør vi med forholdet mellem det, der er ”ude”, og det der er ”inde”? Hvordan skaber vi et udstillingsrum af stemmer ”udefra”, uden at trykke dem ”ind” – og dermed ned?

 

Udstillingen ”Et Nytt Vi” tog hele tiden ny form i dagene op til åbningen, og intet slutpunkt kunne på noget tidspunkt med selvsikkerhed fastslås. Men pludselig nåede vi åbningsdagen og derfra ville forandringen kun ske i mødet mellem værk og beskuer.

Udstillingen er et forsøg på at igangsætte samtaler om hvilke fortællinger, vi må fortælle i dag. Hvordan kan vi forsøge at u-tænke, den måde vi konstruerer fællesskaber, for at blive i stand til lave en udvidelse af disse. Og forstå, at ”vi” ikke blot er et ”vi”, men et ”mere-end-vi”.

 Vi går alle rundt i verden og bygger økosystemer med vores bevægelser, intelligens og følelser. Jorden er levende og dækket af papiller[1]

 

/

 

Vi

Indvielse

En vig af vier

Afvigelser

 

/

I halvdelen af mit liv har jeg levet med diagnosen alopecia, en betegnelse for en tilstand, hvor man taber sit hår. Alopecia kategoriseres som en autoimmun sygdom, en kategori der efterhånden indeholder en bred vifte af forskelligartede diagnoser. Den måde hvorpå jeg har fået forklaret sygdommen på hospitalet, har i mange år ikke fyldt det store for mig, måske fordi jeg var for ung til at reflektere nærmere over det, da jeg fik den. Men alligevel har formuleringen sat sig fast i mig, og efterhånden tænker jeg dagligt på den:

”En autoimmun sygdom er, når kroppens immunforsvar angriber kroppens eget væv.”

En krop med en autoimmun sygdom er altså en krop, der bekæmper sig selv.

Jeg forsøger at nå kroppen igen.

Jeg forsøger at nå jorden igen.

 

/

 Det særegne ved et udstillingsrum er de tiltrækninger, der kan opstå i rummet. En stærk tiltrækningskraft der alligevel kan virke så diffus og æterisk, at det synes umuligt at forklare, hvorfor dragningen sker i dén retning i dét øjeblik. Det er så individuelt, hvilke værker du husker bagefter, men også hvilken kronologi du selv skaber i udstillingen.

Dagen efter åbningen af udstillingen, blev der afholdt en fælles gennemgang med Ida Becke og Dea Antonsen, der kuraterede, samt et par af kunstnerne. For mig faldt der her en mærkbar ro over rummet på trods af, at det bogstavelig talt var fyldt op med et væld af stemmer.

 Vi gik fra værk til værk og der var et flow og en selvsikkerhed i vores bevægelser

Jeg taler ikke om, at hvert værk holdt op med at kommunikere med os, men snarere at rummet på en ny måde afslørede, hvordan der er utallige muligheder for at finde nye spor, der leder i nye retninger.

 Vi gik fra værk til værk og der var et flow og en selvsikkerhed i vores bevægelser. En kontrol i overgangene.

 Men pludselig stopper Dea op og siger: ”Det er som om, at det vi gør nu er at antyde, at der kun er en måde at gå igennem udstillingen. Men sådan behøver det altså ikke at være. Der er andre koreografier, der antydes i rummet”

Hun peger ned på gulvet, hvor små sorte tegn breder sig ud over hele rummets gulvoverflade.

 

/

Værket hedder SUND (2017) og er skabt af kunstneren Angela Rawlings og installeret sammen med Dea og Elena Lundquist Ortíz, der også er en del af Laboratoriet, i de seneste timer natten inden udstillingsåbningen. De små sorte streger synes, når de betragtes på nært hold, at være isolerede tegn, der ikke peger i nogen bestemt retning, men i alle. Men som helhed er tegnene en meteorologisk kortlægning af styrken og retningen på de vindstrømme, der var bestemmende for vejrforholdene over det nordlige Europa en formiddag i september, hvor Angela Rawlings inviterede til en vandring ved en flodbred midt i Trondheim. Her vandrede 10 kvinder i halvanden time cirkulerende mod urets retning i det bløde sand. Mindre formationer blev langsomt dannet, og små samtaler opstod.

 

Andrea 2 10-1024x639

Foto/ Aage A. Mikalsen 

Der var et usædvanligt stort antal fugle på bredden den dag, og nogle af dem blev fodret med daggammelt brød.

Entities, space, and time exist only within and through their specific intra-actions; this is not to say that they are mere transient and fleeting effects but rather that they are specifically materially constituted. (Karen Barad: “No Small Matter”)[2]

Så hvis man beskuer kunsthallens gulvareal på afstand, kan man se, hvordan de små tegn danner et smukt vindstrøms-mønster, der fylder rummet ud. De fastfryser ét øjeblik ud af mange på stranden den morgen. Et øjeblik ud af uendeligt mange

 

/

 Tegnene åbenbarer sig langsomt for mig som en invitation til at se nye formationer. Markeringerne på gulvet i kunsthallen peger på de enorme kræfter, der langt ude i atmosfæren er styrende for de vejr- og vindforhold, vi oplever her på jorden. Og disse vindstrømme er uløseligt forbundet med den måde, havstrømmene cirkulerer på. De peger altså mod enorme kræfter – både ude i atmosfæren og på jorden.

 Og så peger de på den nat, hvor Angela, Dea og Elena bevægede sig med vindstrømme i en mørk kunsthal og spredte tegn ud over udstillingsrummets gulv og på de intime møder, der opstod på en strand en solrig morgen i Trondheim. Måske peger de også på nye måder at betræde kunstrummet på.

 

/

Angela tegner vindstrømmene i luften med store bløde favnende armbevægelser, mens hun beskriver og fortæller. Hun forsker lige nu i det, hun kalder ”geokronologi i det antropocæne”. Formiddagen på stranden er en del af Angelas forskning, der via stedsspecifikke performances undersøger, hvordan mennesket kan knytte sig til landskaber i dag. Med navngivningen af den antropocæne tidsalder blev mennesket uigenkaldeligt indlejret i sine omgivelser og i jordens geologiske processer.

 a_rawlings_INTIME

Foto/ Angela Rawling

Titlen på denne rituelle performance, ’Intime’, refererer både til følelsen af intimitet, men er også en sammensætning af de to engelske ord ”in time”. Vi er uløseligt forbundet med materialer, der indgår i en helt anden tidslighed end vores. Kan vi finde en ny intimitet her?

 Tidens udstrækning. Rummets udstrækning. Landskabets og min udstrækning. Jeg er i landskabet, det er i mig. Jeg sender noget ud og det kommer aldrig ikke tilbage. Det er der allerede.

 

/

 Jeg mærker et underlag mod og omkring mine fødder. Begraver tæerne i sandet, så kun det firkantede bliver tilbage. Står stille i et øjeblik. Menneskets materielle skrift er overalt. Ikke kun på jorden – på månen er der fundet alt fra adskillige liggeunderlag til golfsæt.

En krop der bekæmper sig selv?

 En krop der knytter sig til en krop. Vores krop der ikke er vores, der er vores, der ikke er vores, der er vores

 

/

 ’Intime’ performer idéen om, en anden form for kontakt, hvor mennesket ikke er et stærkt individualiseret væsen. Usårlig. Herskende. Kan der i den antropocæne tidsalder opstå en mulighed for, at menneskelige kroppe kan indgå i anderledes ikke-destruktive tilknytninger til specifikke steder, og det både organiske og uorganiske liv, der findes der?

 Der er mange, mange grunde til, at vi går imod urets retning under denne performance, og der synes hele tiden at dukke flere og flere op, fortæller Angela. Alt cirkulerer. Penge, olie, fugle, mennesker, plastik, vand og vind. Spiralen på sneglehuset der fortsætter og fortsætter.

 Hendes værk minder mig om, at der ikke blot er én måde, at bevæge sig på. Hverken i kunstrummet eller generelt. Vi forsøger at holde fødderne solidt plantet i gulvet, mens det føles som om, at verden skrider omkring os.

Jeg tror, vi må forsøge at bevæge os mere med vindstrømmene.

 Loops, snorefigurer, at række mønstre frem og tilbage, at give og at få, skabe mønstre, at holde mønstre, man ikke har bedt om i sine hænder, an-svar-lighed; dette er kernen i det, jeg mener med at blive i besværet i seriøse flerartede verdener.

(Donna Haraway: At lege Snorefigurer, at blive i besværet)[3]

 Vi møder noget, og vi bliver påvirket af det. Vi giver os selv lov til at mærke, at vi bliver påvirkede. Men det behøver ikke at slå os tilbage. Måske det blot får os til at ændre retning. Måske det gør, at vi kan påvirke i nye retninger. Som noget flydende, der bliver påvirket og påvirker. Og det kan være netop det, der forhindre os i både at blive slynget ud i rummet og presset ned i underlaget.

 At mærke andre bevægelser end vores egne, liv i sandet mellem tæerne, en vislen, en rusken, en nærmest usynlig bevægelse i et blad, vind i kinderne, et kraftigt vindstød, der skubber os ud af kurs, en magtesløshed, en intimitet med omverdenen og dermed med os selv.

 

  

[1]Bennett, Jane: Vegetabilsk Liv og Onto-Sympati , fra kommende oversættelse på Laboratoriet for Æstetik og Økologi, 2018

[2] Fra Arts of living on a damaged Planet, University of Minnesota Press, 2017

[3] Uddrag i oversættelse ved Laboratoriet for Æstetik og Økologi, 2017

 

//

Forfatternes Klimaaksjon har udfordret en række forskere der arbejder indenfor klima, natur og litteraturfeltet til at skrive mere eksperimenterende tekster på baggrund deres forskning. Denne tekst er en af del af den nye serie.
Andrea Fjordside Pontoppidan (f. 1990) studerer litteraturvidenskab ved Københavns Universitet og er en del af Laboratoriet for Æstetik og Økologi – et forlag og en kuratorisk platform for planetariske tilblivelser og tværdisciplinære, flerartede fortællinger. Hun arbejder på den urbane tag-farm Østergro og er i færd med en fortløbende undersøgelse af forholdet mellem planteliv og menneskeliv, der vokser i koblinger mellem praktiske, naturvidenskabelige, kunstneriske og teoretiske knopskydninger.
___________________________________________________________________

 

Rapporter fra rettssaken / Klimasøksmål Arktis

/

Ragnhild Freng Dale vil den kommende uken sende Forfatternes klimaaksjon rapporter fra klimasøksmålet mot Den norske stat.

2. rapport, 16.-17.november 2017.

Hele dag to og halve dag tre i retten var satt av til sakkyndige ekspertvitner, men disse ble ferdige en halv dag på forskudd. Staten stilte ingen spørsmål, og dermed gikk hele prosessen en del raskere, mens dommeren fulgte opp med en del avklarende spørsmål underveis.

De to første vitnene

De to første vitnene var klimaforskere, som begge er anerkjente eksperter på sine respektive felt. Eystein Jansen, professor i marin geologi ved UiB og Bjerknessenteret, tidligere direktør for Bjerknessenteret for klimaforskning og hovedforfatter for FNs Klimapanel (IPCC) i to omganger, var først ut. Han presenterte en grundig orientering av klimatiske fakta, global oppvarming og nyere forskning om risikobildet, hvor ekstremnedbør, hetebølger, havstigning, og ekstremvind vil gjøre seg gjeldende ved økte temperaturer. Jansen bruker blant annet flommen på Vestlandet i 2014 som eksempel. En enkelthendelse, kan ikke knyttes direkte til klimaendringer, men hyppigheten av slike ekstremhendelser vil øke. Menneskeskapte utslipp har satt i gang klimaendringer, og effektene er hovedsakelig negative for natur og samfunn. Vi er allerede halvveis til to grader. Til sammenligning var det bare fire grader kaldere enn nå (i gjennomsnitt) sist istid. Det skal ikke så mye til.

Bjørn Samset, forskningsleder ved CICERO, fokuserte hovedsaklig på planlegging og karbonbudsjett. Han forklarte først hvordan klimasystemet virker og gikk gjennom grunnlaget for at det ikke finnes tvil om hvorvidt menneskeskapt klimaendring finnes og at den kan knyttes til være CO2-utslipp.

Satt i sammenheng med de politisk vedtatte temperaturmålene får vi et veikart for hvor mye vi kan slippe ut de neste 100 årene. Å begrense oppvarmingen til 2 °C eller 1.5 °C vil kreve sterke reduksjoner i utslipp og mye mer enn det som er lovet i Paris og andre avtaler. Samset gjennomgikk tall på kjente petroleums- og kullreserver og ressurser, som viser at vi allerede har funnet langt mer enn vi kan brenne innenfor budsjettene. I tillegg – for å understreke alvoret – forutsetter modellene at vi faktisk fjerner CO2 fra atmosfæren ved karbonfangst- og lagring og negative utslipp noen tiår fram i tid, noe vi er langt fra å kunne gjøre i dag.

Både Samset og Jansen trakk frem Norges CO2-utslipp som er gått opp siden 1990, med petroleum som en av de største utslippskildene innenlands (altså uten å regne med utslippene ved forbrenning etter eksport, som er i overkant av 95%). Innenlands står petroleumssektoren for omtrent en fjerdedel av våre utslipp. Norge er tilknyttet EU og kan til en viss grad bidra til kutt der på kortere sikt, men på et tidspunkt må også vi ned til null.

Dette er selvsagt bare en grov skisse. Samsets Powerpointpresentasjon ligger her, og Jansens herJansens notat, som ligger ved bevisene er tilgjengelig her.

Paragrafen kan heller ikke forstås som en geografisk avgrensing

Med klimakunnskapen som grunnlag brukte Emanuel Feinberg og Cathrine Hambro første dag av hovedinnlegget fra saksøkers side på å gjennomgå Petroleumsloven og bakgrunnen for vedtaket av § 112 i Stortinget. Hambro gjennomgikk Stortingsdebatten før vedtaket for å vise at politikerne som vedtok lovet visste hva de gjorde – de ”bandt seg til masten”, som hun fremholdt første dag, og ville at Grunnloven skulle gjelde. Første ledd om at ”enhver har rett” må forstås som en rettighet. Hun gikk også gjennom et utvalg juridisk litteratur for å bygge opp under denne tolkningen av § 112.

Paragrafen kan heller ikke forstås som en geografisk avgrensing, og dermed er de naturlig å koble et levelig miljø til det globale bildet. Det er her klimakunnskapen og Norges ansvar kan knyttes inn. Hambro understreket at togradersmålet er et politisk mål, som ble gjentatt og styrket i Paris, 1,5-2 grader. Det er således Parisavtalen som definerer risikonivået, og retten trenger ikke ta stilling til dette slik man gjør i andre rettslige vurderinger. Den etablerer, som global konsensus, at dette er risikonivået.

Feinberg, som gjennomgikk Petroleumsloven, brukte mye tid på å motgå påstanden fra Regjeringsadvokaten om at utvinning kan stanses på et senere tidspunkt – erfaringer viser nemlig at har man først vedtatt utvinningstillatelsene, er loddet på mange måter kastet. Da kan man ikke så lett trekke det tilbake.

I dag skal hovedinnlegget ta opp økonomien som ekspertvitnene Knut Rosendahl og Mats Greaker vitnet om dagen før. Jeg kommer tilbake til dette senere.

/

1. rapport, onsdag 15.november 2017.

Det var kø utenfor Oslo Tinghus og trengsel i sal 250 da det mye omtalte klimasøksmålet begynte i går morges. Trengselen begynte allerede en halvtime før saken startet, og interesserte i alle aldre hadde benket seg for å følge med. 8 dager er satt av til saken om oljen i Barentshavet, nærmere bestemt tildelingen av nye letelisenser i Barentshavet Sør-Øst i 23. konsesjonsrunde.

Det er Foreningen Greenpeace Norden og Natur og Ungdom har saksøkt Staten ved Olje- og energidepartementet. De mener tildelingen av lisensene i 23. konsesjonsrunde bryter Grunnlovens § 112.

Besteforeldrenes klimaaksjon (BKA) er med som partshjelpere, med tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund på plass sammen med Truls Gulowsen og Ingrid Skjoldvær i rettssalen. Det er noe nesten symbolsk over dette: tre generasjoner, der Skjoldvær også representerer ungdom som ikke har stemmerett ved valg, og som dermed ikke får være med på avgjørelsene som påvirker fremtiden deres, mens Lund blir representanten med solid juridisk pondus som tidligere høyesterettsdommer og med et klart budskap om ansvar mellom generasjonene.

Interessen er altså stor når advokatene for Greenpeace og NU, Cathrine Hambro og Emanuel Feinberg, innleder med hvorfor tildelingene er i strid med Grunnloven. Dette er mer et ”fugleperspektiv”, understreker Hambro, en innledning, før de vil utdype saken og underbygge med dokumentbevis og sakkyndige vitner de kommende dagene. Det er hovedsakelig to argument brukte tid på, som hun kalte ”klimaargumentet” og ”sårbarhetsargumentet”.

”Klimaargumentet” og ”sårbarhetsargumentet”

Det første går på klimagassutslipp, at verden allerede har funnet mer enn det som kan brennes hvis ikke Parisavtalen skal overskrides, og at § 112 må forstås som at det finnes en materiell skranke i denne forstand. Det andre argumentet går på hvor tildelingene er gjort: lenger nord og øst, ved den sårbare iskantsonen og Polarfronten, som er viktige områder for det biologiske livet i havet og vil være svært sårbare for et oljeutslipp, i områder som Miljødirektoratet og Norsk Polarinstitutt har frarådet. Primært er det altså i strid med den absolutte materielle grensen i §112. Subsidiært er det brudd på utredningsplikten og forvaltningsplikten ved faktafeil og mangelfull utredning.

Regjeringsadvokaten er stort sett uenig på alle punkter, og mener at det ikke foreligger noen materiell skranke i ordlyden til § 112, slik saksøker hevder. Det er kun tredje ledd som forplikter staten til noe, det første leddet om at ”enhver har rett” må forstås etter det, og ikke som en frittstående rettighet. Og i tredje ledd, i plikten til å iverksette tiltak, har staten handlet, hevder Sejersted, ved å gjøre en rekke tiltak på andre områder. Norge opprettholder sine internasjonale forpliktelser, og skal domstolen vurdere dette må det gjøres med stort respekt for Stortingets demokratiske prosesser.

Sejersted innledet også med en påstand om at aktivismen utenfor rettsalen gjør hele prosessen til en ”forestilling”, at søksmålet representerte ”Grunnlovsaktivisme” og en ”amerikanisering” av norsk politikk som ikke er skjedd tidligere. Men som juss skal den behandles, og i de neste dagene vil denne prosessen utspille seg i Tingretten. De kommende dagene er det sakkyndige vitneforklaringer, som blir neste oppdatering herfra.

/

Ragnhild Freng Dale er stipendiat ved Scott Polar Research Institute, University of Cambridge, og hun er medlem av redaksjonen til Forfatternes klimaaksjon. Denne rapporteringen finner sted med støtte fra NFF.

 

________________________________________________________________________

 

Ragnhild Freng Dale: Miljørettssak i isen

 Grunnloven § 112

”Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.

Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.”

/ Why we are suing the Norwegian government /

/

Tirsdag 14. november starter klimasøksmålet om oljeressursene i Arktis. Saksøkere av den norske staten er Greenpeace og Natur og Ungdom, med Besteforeldrenes klimaaksjon som støttespiller. / Traavik.Info flyttet på forhånd folkedomstolen til Kirkenes. Vi bringer her Ragnhild Freng Dales artikkel om denne hendelsen. 

I uken som følger vil hun også levere rapporter fra søksmålet mot Staten, slik at våre lesere skal være oppdatert om rettsforløpet.

Nürnberg i Narnia 

«Om Nürnberg-rettssaken utspilte seg i Narnia hadde det kanskje sett høvelig likt ut som rettssalen som den siste uka har manifestert seg i Paviljongparken i Kirkenes», skrev avisa Finnmarken i forkant av forestillingen Århundrets rettssak, som utspilte seg over tre dager under Barents Spektakel i Kirkenes, 9.-11. februar i år. Som én av flere som hadde jobbet med forestillingen og forberedelsene i lang tid, kjentes det som en anerkjennelse av at vi hadde fått til noe av det vi ville: lovparagrafer og klimamodeller hadde fått en form, et innhold, og et liv som det gikk an å forholde seg til, fysisk og konkret. Tekniske detaljer var snart på plass, amfiet klart for at juryen skulle ta plass, og de innkalte vitnene på vei mot nord: Århundrets Rettssak var klar til å gå i gang.

Bakgrunnen for Århundrets rettssak er søksmålet Greenpeace og Natur og Ungdom igangsatte mot den norske stat i oktober i fjor. Miljøorganisasjonene saksøkte da staten ved Olje- og Energidepartementet for brudd på Grunnlovens paragraf 112 ved tildeling av nye letelisenser i et tidligere uåpnet område i Barentshavet Sør-Øst. Tildelingene i denne nye runden, kalt 23. konsesjonsrunde, ble gjort i Hammerfest den 18. mai, og godkjent av Kongen i Statsråd 10. juni 2016. Det er denne tildelingen miljøorganisasjonene hevder er i strid med Grunnloven, som sier at «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.». Å lete etter mer petroleum, hevder organisasjonene, bryter Norges internasjonale klimaforpliktelser og fremtidige generasjoners rett til et levelig klima.

Foto: Ole-Gunnar Rasmussen /

Det var høyesterettsadvokat Pål Lorentzen som først varslet Dagens Næringsliv 12. mars 2016 om at klimasøksmålet ville bli «århundrets rettssak», en idé Traavik.Info skalerte opp og ut av rettslokalene i Oslo. Iscenesettelsen, i samarbeid med co-produsentene Pikene på broen foregikk i en rettssal som var bygget av 190 tonn is, hentet fra Andrevannet like utenfor byen i Kirkenes. Det var kunstner Peder Istad med team som stod for verket, som er blitt rekord i skulpturstørrelse i Norge (og sannsynligvis Norden forøvrig). Amfiet var fylt til randen alle tre dager, på tross av at minusgradene krøp nedover mot 15 under null fredag kveld.

 

Flytting av makt?

Ønsket om å iscenesette denne saken akkurat i Kirkenes, har flere bakenforliggende grunner, men to elementer er særlig viktig å påpeke: geografien og makten. Klimaendringer er et globalt problem, og et globalt ansvar. Men oljeblokkene i Barentshavet er langt borte, og verken «lisensvedtak», «karbonbudsjett» eller «konsesjonsrunder» er en naturlig del av ordforrådet til folk som ikke jobber med slike spørsmål til daglig. Forbindelsen mellom olje i Barentshavet, stigende temperaturer og havstigning på Stillehavsøyene er komplekse og vanskelige. Hvilken fremtid vil man vil ha i nord og i resten av landet, hvilket ansvar har vi internasjonalt, og hvem er det egentlig som har retten til å avgjøre det?

Selve rettssaken skal foregå i Oslo Tingrett – langt fra Barentsregionen, menneskene, arbeidsplassene og havnene denne problemstillingen berører, uansett utfall i retten. En relokalisering fører også med seg andre spørsmål — om miljø, klima, nåtidige og fremtididige generasjoner, om arbeidsplasser kontra klimaansvar, om demokratisk medbestemmelse. Som Morten Traavik sa til avisa Finnmarken 7. februar, er det «i aller høyeste grad på sin plass å gjøre dette midt i området det faktisk angår».

Som researcher og regiassistent for prosjektet er det en motivasjon jeg deler. Siden stevningen ble offentliggjort i oktober (og til dels før), har jeg både fulgt den offentlige debatten og grunnlaget for søksmålet for Oslo Tingrett, og jobbet med å hente inn personer som kunne vitne i forestillingen. Kunstnerisk er det også enormt givende å arbeide med teater der noe reelt, utenfor scenerommets vegger, står på spill. Ettersom tematikken overlapper med doktorgradsarbeidet mitt om olje i Barentshavet fra et Finnmarksperspektiv, har også tiden jeg har bodd i Vest-Finnmark vært grunnlag for å hente inn egnede aktører på begge sider – og det er denne prosessen jeg vil gi et lite innblikk i her.

 

Kun oljebransjen sa nei

Spørsmålene søksmålet reiser får med én gang en annen klangbunn når perspektivet flyttes til en av byene som har havn mot Barentshavet. Det var avgjørende for oss og folkedomstolens legitimitet at aktørene ikke skulle være skuespillere, men forskere, politikere, representanter for næringen og de saksøkende organisasjonene. De som ble invitert er alle personer med politisk, faglig eller annen ekspertise innen tematikken klimasøksmålet berører, og flere av dem har ytret seg om sine respektive felt i samfunnsdebatten. I høyest mulig grad har vi også søkt å involvere mennesker med tilknytning og forankring i regionen. For å sikre at begge sider ble rettferdig representert, jobbet vi frem en balanse mellom enkeltvitner og helheten.

Invitasjonene gjorde det klart at forestillingen på ingen måte tok side verken for eller mot, men søkte å være et åpent, demokratisk forum hvor det skulle være like premisser for begge sider. Det var likevel ikke alle inviterte som stilte. Verken ministrene som hadde vært ansvarlige gjennom forarbeidene og tildelingene, eller representanter fra oljebransjen ønsket å forklare seg for folkedomstolen. Blant dem som takket nei var olje- og energiminister Terje Søviknes, tidligere olje- og energiminister Ola Borten Moe, Statoil sentralt, og interesseorganisasjonen Norsk Olje og Gass v/ adm. dir. Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Noen av disse ble invitert allerede i november, mens sittende olje- og energiminister fikk en henvendelse tidlig i 2017, like etter at han tiltrådte som minister.

«Vi driver (…) ikke med teater, vi driver virkelighet»

Fra ministerhold var svarene stort sett korte og henviste til at saken var under behandling i en domstol, eller at representanten ikke hadde tid til å delta. Norsk Olje og gass svarte også nei, men tok litt mer i ovenfor media. Regionsjef i Nord-Norge, Geir Seljeseth forklarte til NRK at de ikke vill stille fordi «vi driver (…) ikke med teater, vi driver virkelighet»[i]. Kjell Gievær i Petro Arctic, et leverandørnettverk for petroleumsvirksomheten i nord, sa til NRK at han ikke ønsket å «legitimere søksmålet» ved å stille i en oppsetning som handlet om det.

 

Villige aktører for begge parter

Utover disse var verken lokalpolitikere, klimaforskere, tillitsvalgte eller andre vanskelige å be – antagelig fordi langt på vei de fleste var personlig, faglig eller politisk engasjert i tematikken, og betraktet Århundrets rettssak som en mulighet til å formidle deres budskap til et bredt publikum i Kirkenes og Barentsregionen.

Som aktor hentet vi inn Hans Petter Graver, som er jurist og professor ved Det Juridiske fakultet, UiO. Gravers uttalelser om klimasøksmålet i avisinnlegg og debatter, hvor han blant annet har tatt til orde for at det kan være behov for en «juridisk revolusjon» for å erkjenne miljøets og framtidige generasjoner rettigheter innenfor domstolene[ii], gjorde det interessant å ha nettopp ham til å føre prosedyren på de saksøkende organisasjonenes vegne.

Som forsvarsadvokat for statens side, inviterte Traavik senioradvokat i advokatfirmaet Hammervold Pind, Morten Grønvigh, som har spesiale offshore/maritim industri og tok på seg dette oppdraget som privatperson. Både Grønvigh og Graver stod selv for sine prosedyrer og innlegg under rettssaken i Kirkenes, og publiserte i etterkant versjoner av disse som innlegg i Morgenbladet[iii].

For aktoratet stilte Natur og Ungdoms leder Ingrid Skjoldvær; Stine Østnor, Kirkenesværing og tidligere NUs Russlandsutvalg; SVs partisekretær og Kirkenesværing Kari Elisabeth Kaski; seniorforsker ved CICERO, Bjørn Samset; genforsker og økolog Terje Traavik, samt kulturarbeider og samepolitisk aktivist Niillas Aslaksen Somby.

For forsvaret stilte ordfører i Sør-Varanger Rune Rafaelsen; UiB-professor Jan Martin Nordbotten; forfatter Mímir Kristjánsson; Barents Spektakels kunsteriske leder, Luba Kuzovnikova, og konserntillitsvalgt for SAFE i Statoil, Ole-Gunnar Rasmussen, som stilte uavhengig av Statoil sentralt og gjennom invitasjon fra en kollega som også er tillitsvalgt i bransjen.

Hendelsesforløpet er allerede beskrevet behørig av media og kritikere[iv], så her holder det å nevne alle aktørene stilte med sine egne perspektiv og argumenter, og gjennom dette belyste søksmålet og de større problemstillingene med den substansen og dybden som krevdes for å la juryen komme til en avgjørelse. Også de ikke-fremmøtte ministrene og oljenæringsrepresentantene ble presentert for juryen i form av glansede aluminiumsfigurer, for å understreke at verken folkevalgte eller andre kan unnvike sin møteplikt for folkedomstolen uten at tilstedeværelse kreves i en annen form.

 

Juryens dom

Århundrets rettssak var dommerne og øverste jury folket selv, nemlig publikum som møtte frem for å avgi sin stemme – i tråd med tanken om å la dem det angår avgjøre. Alle i publikum fikk utdelt to stemmesedler da de kom inn i rettssalen siste dag, henholdsvis JA og NEI til at den norske Statens åpning for oljeutvinning i sørøstlige Barentshav er i strid med Grunnlovens paragraf 112. I sluttprosedyren la aktor vekt på ansvaret for kommende generasjoner, Norges ansvar som en del av verden, og hvordan klimaendringer vil endre livsforholdene over hele verden, inkludert Kirkenes. Forsvarer understreket den demokratiske beslutningsprosessen bak åpningen i Stortinget, inntektene og sysselsetting i Norge, og hevdet at utviklingen av alternative energikilder er kommet for kort i dag.

Foto: Ole-Gunnar Rasmussen /

Før avstemming ble også et siste vitneutsagn lagt frem – noe utenom normal rettssalsprosedyre – som reflekterte en del de lokale og regionale spørsmålene i nord: Birgit Johansen og Kjersti Røst fra Honningsvåg presenterte sitt revynummer, «Mr. Statoil», som ble skrevet da Statoil avlyste den lovede ilandføringen av olje til Veidnes i Nordkapp kommune et år tidligere. De balanserer midt i problemstillingene: prinsipielt er de verken for eller imot, men som mange andre langs kysten av Barentshavet krever de at oljeinntektene eventuelt må komme de som bor her til gode hvis det overhodet skal komme på tale.

For ordens skyld: verken dette eller andre ytringer fra vitner, aktor eller forsvarer er standpunktet til Traavik.Info som sådan, men en nødvendig del av et større bilde som skulle belyses gjennom prosessen og søksmålets iscenesettelse. Folkedomstolen avgjorde at staten skulle dømmes, med 74 mot 49 stemmer av totalt 123 avgitte. Dommen er endelig, og kan ikke ankes – for det finnes ingen høyere instans enn folket.

I løpet av forestillingsuken var flere skoleklasser innom og snakket om rettssaken.

Mer enn teater?

Traaviks hyperteater handler ikke bare om det som skjer på scenen, hvor publikum var jurymedlemmene som avgjorde hvorvidt staten skulle dømmes for grunnlovsbrudd eller ikke. Alt som skjer utenfor den tidsavgrensede forestillingens rammer er også en del av den omkringliggende virkeligheten vi deltar i: slik som NRK-overskriftene om oljebransjen som ikke ville stille, og debatter om forholdet mellom juss og politikk, rammet inn av en gjenfortelling av forestillingen[v]. Også byggeperioden for rettssalen, som tok omkring to uker, vekket nysgjerrigheten og engasjementet hos folk som bodde i Kirkenes og blant tilreisende. I løpet av forestillingsuken var flere skoleklasser innom og snakket om rettssaken.

Forestillingen og dommen ble også nyhetsstoff i lokalaviser, i russiske og i nasjonale medier i dagene etter søksmålet. Da Natur og Ungdom og Greenpeace fikk rettsdato for sitt søksmål kun noen dager etter at folkedomstolen hadde avsagt sin dom, publiserte The Independent Barents Observer et bilde av Natur og Ungdoms leder Ingrid Skjoldvær i rettslokalet av is[vi]. Perspektivet snus, nok en gang: Er dette teater eller virkelighet – eller noe midt i mellom?

Handler det om arbeidsplasser og/eller klima? Er det forskning og/eller formidling, intervensjon og/eller refleksjon? Var folkedomstolen mer demokratisk eller mindre demokratisk enn avgjørelsen i Stortinget og/eller i den prosessen som vil foregå i domstolene? Er domsavsigelsen – med 74 mot 49 stemmer for å dømme staten for grunnlovsbrudd – representativ for folkemeningen i Kirkenes eller ikke? Er det den yngre eller eldre garde som kan, skal, og bør, avgjøre denne saken?

Århundrets rettssak har aldri hatt som mål å konkludere om disse spørsmålene, men snarere å løfte dem inn i offentligheten og presentere dem for et større publikum, som selv kan gjøre seg opp en mening om en sak som angår oss alle, akkurat nå. Oljeselskapene skal bore allerede til sommeren. Rettssaken i Oslo Tingrett starter først 14. november. Hva slags ettermæle forestillingen får vil avhenge av hvem som skriver om saken, hvor og i hvilke fora den snakkes om, hva som skjer i den rettslige verden, og utviklingen i Barentshavet. Folkedomstolen har talt, men kun framtiden vil vise hvor vi går videre herfra.

 

//

Medvirkende:

Produsert av Traavik.Info og Pikene på Broen

Konsept og regi: Morten Traavik

Isarkitektur og design: Peder Istad

Regiassistent og research: Ragnhild Freng Dale

Produsent og research: Guro Vrålstad

Lyddesign: Jørgen Træen

Musikk: The Megaphonic Thrift+ and Inge Bremnes

Animasjonsdesign: Komposter

Kostymer og rekvisitter: Lena Thorsmæhlum

Renselsesritual: Ronald Kvernmo

Isingeniørassistenter: Marius Engan Johansen, Fabian Probul, Taibola (Ilia Kuzubov, Aleksei Maklakov, Nikolai Terentev, Daniil Vlasov)

Maskiner og utstyr: Svein Karisari, Bygg & Maskintjenester AS, Knut Jakola Transport AS, AS Oscar Sundquist

Grafisk design: Valnoir

 

Ragnhild Freng Dale er stipendiat ved Scott Polar Research Institute, University of Cambridge, og har vært researcher og regiassistent for Morten Traavik i arbeidet med Århundrets rettssak. Betraktningene i denne artikkelen er hennes egne. Hun er også medlem av redaksjonen til Forfatternes klimaaksjon.

Klimaaksjonen takkerNorsk Shakespeare- og teatertidsskriftfor tillatelsen til å publisere denne artikkelen!

 

Noter:

[i]«Oljebransjen nekter å delta i sin egen «oljerettssak»», NRK, 28.12.16:

https://www.nrk.no/finnmark/oljebransjen-nekter-a-delta-i-sin-egen-_oljerettssak_-1.13294739

[ii]Hans Petter Graver. «Retten og kloden» Debattinnlegg i Klassekampen 26.10.16. Gjenpublisert på Energi og Klimahttp://energiogklima.no/kommentar/retten-og-kloden/

[iii]Hans Petter Graver. «Ærede rett!» Morgenbladet 10.02.17
Morten Grønvigh. «Ærede rett». Morgenbladet 17.02.17

[iv]Se f. eks Hild Borchgrevink «Dagbok fra en rettssak av is», scenekunst.no, del 1 (10.02) og 2 (14.02):

http://www.scenekunst.no/sak/dagbok-fra-en-rettssak-av-is/

http://www.scenekunst.no/sak/dagbok-fra-en-rettssak-av-is-dag-2-og-3/

[v]«Grunnlovens miljøparagraf – fra ord til handling» Forum for Vitenskap og demokrativ/Universitetet i Bergen 22.02.17. Innledere og paneldeltagere var Jørn Øyrehagen Sunde, Hans Petter Graver og Ragnhild Freng Dale.

[vi]«Climate trial against Norway to start in November». The Independent Barents Observer. 16.02.17https://thebarentsobserver.com/en/2017/02/climate-trial-against-norway-start-november

 

_________________________________________________________________________________

 

Etter 50 år med oljen – hva nå?

Av Anne Karin Sæther Foto: Maja Hattvang.

Det er nesten ikke til å tro hvor fremsynte de var den gang, i starten av den norske oljealderen.

For fem tiår siden, i 1967, ble det første funnet gjort. Et relativt lite et. To år senere, på lille julaften i 1969, fant amerikanerne i Philips Petroleum det virkelig store: Ekofisk. Den internasjonale oljeindustrien var kommet til Norge, og vi ante egentlig ikke hva som ventet oss.

Byråkratene jobbet på spreng de første årene. Hvordan skulle vi håndtere oljen? Hvilke lover og regler skulle gjelde? Hvem skulle få hente opp ressursene og hvordan skulle områdene på sokkelen fordeles? Et politisk rammeverk skulle bygges opp fra grunnen. Heldigvis ble det tatt en rekke kloke valg.

De viktigste prinsippene ble formulert da Stortinget vedtok de 10 oljebud i 1971. I introduksjonen til disse budene står det at ressursene på sokkelen skal komme hele det norske samfunnet til gode. Dette ble fra starten av det overordnede målet med norsk oljepolitikk. Deretter kom det første oljebud, som lød slik: «Nasjonal styring og kontroll må sikres for all virksomhet på den norske kontinentalsokkel». Det var altså nasjonale myndigheter som skulle bestemme over utviklingen, og oljen skulle sørge for oppdrag til norske bedrifter, arbeidsplasser utover i landet, gode inntekter til statskassa og et bedre velferdstilbud til oss alle.

 

Å GÅ FORSIKTIG FREM

Et annet sentralt trekk ved den tidlige oljepolitikken er kanskje ikke like kjent. Det handlet om at vi skulle være moderate og forsiktige. Ideen om moderasjon ble konkretisert som politikk på midten av 1970-tallet. Da la en Ap-regjering ledet av Trygve Bratteli frem en stortingsmelding om «Petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn». Meldingen drøftet problemene som kunne oppstå hvis oljevirksomheten ble for stor. Norge ønsket å unngå det som senere ble kalt hollandsk syke: for stor økning i pengebruken i det offentlige, fordi staten plutselig blir rik på en ikke-fornybar ressurs, og en kraftig nedgang i andre deler av næringslivet, fordi bedriftene ikke klarer å holde tritt med lønninger og generelt utgiftsnivå. Konkurranseutsatt industri taper og må legge ned, med påfølgende arbeidsledighet og problemer for samfunnsøkonomien.

Norske politikere ønsket derfor å gå forsiktig frem. Moderasjonslinjen handlet imidlertid ikke bare om økonomiske hensyn. I den nevnte stortingsmeldingen fra 1974 var miljø et viktig tema. Regjeringen sa at vi måtte ta vare på naturen som vi lever av. «Ressursene er knappe, naturen og livsbetingelsene i verden kan lett ødelegges». Regjeringen manet til en fornuftig bruk av ressursene for ikke å ødelegge «den grunnleggende balanse i naturen».

Hensynet til miljøet var også et tema i oljebudene. Det fjerde oljebud sier at «utviklingen av en oljeindustri må skje under nødvendige hensyn til eksisterende næringsvirksomhet og natur- og miljøvern».

Med disse målene for øyet ville norske politikere gjøre sitt beste for å styre omfanget av olje- og gassvirksomheten. I oljemeldingen fra 1974 het det at «Letevirksomheten er i praksis det viktigste styringsmiddel. En må derfor unngå å sette i gang mer letevirksomhet enn det et moderat utvinningstempo tilsier». Helt konkret ville regjeringen at reservene – som er de kjente ressursene på sokkelen som det er vedtatt at man skal hente ut – til enhver tid skulle holde seg under 1200 millioner tonn.

Politikerne visste at det lå store verdier og fristet der ute, men de ville begrense tilgangen til nye områder å letebore i. Regjeringen var fullstendig klar over at målet om moderat utvinningstempo ville møte motstand. I oljemeldingen ble det tørt konstatert: «Myndighetene vil bli utsatt for press fra mange hold for å påskynde oljevirksomheten på kontinentalsokkelen». Noen ville for eksempel argumentere for rask utvinning ved å hevde at oljeprisen ville gå ned på sikt. Men politikerne mente alvor.

I tillegg til å sette et maksnivå for reservene fant våre folkevalgte flere andre måter for å sikre en moderasjon i oljeutvinningen på. Midt på 1970-tallet satte Stortinget en grense for årlig produksjon ved 90 millioner tonn, og senere, i 1988, vedtok Stortinget at årlige investeringer i oljesektoren skulle være maksimum 25 milliarder kroner.

I tillegg til disse tre ulike maksgrensene, fikk vi en køordning for utbygging av nye oljefelt. Vi skulle ikke slippe løs alt samtidig, men ha en mer stabil virksomhet. Dette skjedde på slutten av 1980-tallet, og bakgrunnen var det store fallet i oljeprisen i 1986. Nedgangen hadde bidratt til en debatt om hvorvidt det var riktig å binde en så stor del av den nasjonale økonomien til oljeutvinningen. Skulle vi ta den risikoen? Svaret var nja. Køordningen ble innført for å stramme inn aktiviteten på sokkelen, og redusere statens økonomiske risiko. Debatten den gang har et tydelig slektskap med den debatten vi har i dag, 30 år senere, om økonomisk risiko knyttet til oljevirksomhet.

Er det ikke fascinerende hvor forsiktige og forutseende politikerne var? Spesielt på 1970-tallet, men også på 1980-tallet. De tok ikke helt av. De tenkte i lange linjer og opptrådte etter føre var-prinsippet. Var det typisk norsk, kanskje, å gå inn i oljevirksomheten med tilbakeholdenhet?

Det kan også ha handlet om at det er lettere å være prinsippfast når du ikke vet hvor store summer du takker nei til. Politikerne skulle etter hvert få et helt annet press på seg.

På slutten av 1980-tallet var imidlertid moderasjonslinjen sterk og miljøengasjementet var på en bølgetopp – og i tiårets siste år ble et historisk vedtak fattet av norske politikere. I 1989 fikk vi Norges aller første klimamål. Det sa at klimagassutslippene skulle stabiliseres på 1989-nivå innen år 2000. Det betød at veksten i produksjonen – og utslippene – på sokkelen måtte stanses.

 

OLJEPENGER OG POPULARITET

Visste politikerne hva de gjorde da de vedtok dette klimamålet? Ville de virkelig takke nei til en stor del av oljepengene som lå der og ventet? Nå hadde de jo allerede fått mer å rutte med. Kanskje de tenkte at det holdt, eller klarte de ikke å se for seg veksten som lå foran dem? De hadde uansett begynt å merke at oljepengene kunne gjøre dem ekstra populære. Politikerne kunne etter hvert klippe snorer for nye broer og veiprosjekter og bygge ut flere barnehager, sykehjem og kulturhus. Budsjettene våre var i ferd med bli veldig mye større enn det vi hadde vært vant med.

På starten av 1990-tallet listet den ene politikeren etter den andre seg vekk fra klimamålet. Statsminister Gro Harlem Brundtland, som hadde fått tilnavnet «hele verdens miljøvernminister», hadde gått høyt på banen med klimamålet, og hennes regjering hadde sagt at Norges rolle i klimapolitikken var å ligge et hestehode foran, og inspirere andre land. Nå ledet hun Norge vekk fra klimamålet og inn i en tid med sterkt voksende oljevirksomhet.

Hva skjedde så med alle målene for moderasjon i oljevirksomheten? Målet om moderat leteaktivitet og til enhver tid maksimum 1200 millioner tonn i reserver ble overkjørt, og i dag har vi omtrent dobbelt så store reserver. Vi dundret også over målet om en moderat produksjon på maksimum 90 millioner tonn hvert år, ettersom vi på det meste, i 2004, produserte nesten 227 millioner tonn. Køordningen på sokkelen ble det heller aldri noe orden på. Ingen ville jo stå bakerst i køen. Og grensen for årlige investeringer, den som sa at 25 milliarder kroner i året var et maksimum, ble i praksis ignorert bare noen måneder etter at den ble vedtatt. I året 2004 lå investeringene på nesten 215 milliarder kroner. Det var langt over åtte ganger mer enn maksgrensen.

Våre folkevalgte, i det minste den store majoritet av dem, valgte pengene. Det ble for vanskelig for dem å takke nei til seddelpressen på sokkelen. Og det er ikke så vanskelig å forstå dem. Politikken er gjerne kortsiktig. Samtidig har oljepengene tross alt bidratt til at Norge har blitt et rikere og bedre samfunn.

Målet om moderasjon gled derfor over i et ikke like uttalt mål om å støvsuge sokkelen for ressurser. Vi skulle hente ut så mye olje og gass som mulig, så fort som mulig. En viktig drivkraft i denne politikken var tidligere statsminister Jens Stoltenberg. Som hovedfagsstudent på sosialøkonomi skrev han om ressursforvaltning på sokkelen, og på 1990-tallet var han først nærings- og energiminister og deretter finansminister for Ap. Stoltenberg mente at det var smart å spre risiko, ved å hente opp oljen og gassen fra sokkelen og investere inntektene i et bredt spekter av sektorer og selskaper. Da var man bedre sikret i fall oljeprisen skulle dale. Man visste jo ikke hvordan markedet for petroleum ville utvikle seg.

Tenk om alle politikerne kunne vært like åpne og ærlige!

I valgkampen i 2013 var Høyre-politiker Nikolai Astrup inne på noe av det samme da han viste til fremtidig usikkerhet. I et intervju med Aftenposten argumenterte Astrup for en konsekvensutredning av områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja ved å si følgende: «Det er betydelige verdier som ligger i dette området i form av olje og gass, og disse verdiene vil i fremtiden kunne reduseres dersom fornybar energi utkonkurrerer fossil energi».

Tenk om alle politikerne kunne vært like åpne og ærlige! Tenk om alle kunne innrømmet at det er pengene som bestemmer. Vi henter jo ikke ut olje og gass for å være snille med fattige i u-land eller fordi vi helt oppriktig tror at norsk olje er bra for klimaet. Vi gjør det for pengene.

Pengene har hele veien vært det eneste virkelig gode og tunge argumentet for en stor norsk oljevirksomhet, men nå er det i ferd med å skje noe. Argumentet begynner å vakle. Usikkerheten knyttet til markedet for fossil energi er blitt mye tydeligere i dag enn det var for noen få år siden. Kanskje oljeprisen vil holde seg lavere enn det mange håper? Kanskje etterspørselen plutselig vil stupe?

Vi får en stadig strammere klimapolitikk, samtidig som omfanget av klimaløsninger, og da spesielt fornybar energi, er i ferd med å vokse dramatisk. I Tyskland står nå flere bruktbiler og støver ned fordi ingen vil kjøpe brukte dieselbiler i en tid der det diskuteres dieselforbud i byene. El-bilsalget er på full vei oppover i land etter land.

 

VIL VÅRE FOLKEVALGTE LYTTE?

Googles fremtidsforsker Ray Kurzweil, som forutså den raske veksten i internett-brukere, er overbevist om at solenergi vil kunne dekke hele verdens energibehov om 15 år. Han mener det vil komme en eksponentiell vekst, der tilbudet av solenergi vil fordobles annethvert år. Da han nylig var i Norge advarte han derfor norske myndigheter om at fossil energi vil tape sin verdi relativt raskt, og han oppfordret oss til å investere mer i fornybar energi.

Vil våre folkevalgte lytte til ham – og til alle de andre som gir samme advarsel? Eller vil de vente med omstillingen fordi de tenker at det fortsatt vil være penger å tjene på fossil energi i lang tid fremover?

I Barentshavet betaler nå den norske staten rundt 80 prosent av utgiftene med å lete etter olje og gass, og skattebetalernes penger vil også dekke det aller meste av regningen når nye felt skal bygges ut. Ettersom det tar lang tid fra man gjør et funn til man kommer i gang med selve produksjonen, normalt kan vi regne 10-15 år, vil det være en stor usikkerhet knyttet til investeringene i Barentshavet. Kanskje det ikke er noe marked for den relativt dyre, fossile energien fra nordområdene om 15 år? Tenk om oljeselskapene må pakke sammen plattformene før de kommer ordentlig i gang?

Vi vet at oljen ikke skal vare evig, men vi vet ikke helt når oljealderen vil være over. Vi har både politikere og representanter fra Statoil som har sagt at vi skal være de siste i verden som slutter med olje, men det er ikke sikkert det er lurt å være den siste som gir seg. Sannsynligvis er det bedre å starte omstillingen tidlig, og prøve å håndtere oljenedturen på best mulig måte. Vi vet at vi på et eller annet tidspunkt skal miste en ekstremt stor inntektskilde. Kanskje vi skal begynne å forberede oss litt bedre, slik at nedturen ikke blir så altfor brå og brutal?

I årene fremover trenger vi fremsynte direktører, byråkrater og politikere. Vi må ledes av noen som hever blikket og kan være 2017-versjonen av de embetsmennene vi hadde i starten av oljealderen. Vi trenger noen som tar kloke valg.

La oss håpe at vi om 50 år kan se oss tilbake og si at vi var heldige, vi som hadde så forutseende ledere da oljealderen var på hell.

 

//

Anne Karin Sæther er forfatter av boken De beste intensjoner. Oljelandet i klimakampen. Denne prosaserien blir realisert takket være støtte fra NFFO.

 

______________________________________________________________________________________

 

Drive by shootings / Mirjam Bastian

Fotograf: Anne Mie Dreves

There is no problem with the car this evening. It eases down Banyan road like a happy cat. The evening sun makes Harri tense how it dances nervously through the trees. The glare of sunlight filtered through the branches once caused her to have an epileptic fit as she was driving alone. But that was early morning. Now it’s just the sweet dim flicker of gold that aggravates her.

As soon as we reach the wet side the night hits us like a rock going through the screen. The wipers can’t keep up with the torrential rain. Harri’s nerves are shot. Mixed with anxiety it makes for a heady cocktail. She can’t roll the windows up fast enough, tearing at the handle, grey hair whipping her face in the wind.

Why are we doing this?

She’s jumpy in her seat like a bitchy teen. Why Arum lilies?

I knew she’d ask. Why henbane, why pokeweed, why poison? I can’t do gardening without gloves on anymore. Why? It’s crazy Edgar.

She understands the meticulously designed bamboo structure I’ve built for the dragon fruit. It makes sense. Beautiful flowers, fruits to eat and sell at the market, scent in the evening, shade during the day, it makes sense. Poison Ivy and henbane? They just stink and cause a rash. Stench and rash. The dark side of marriage.

She turns the radio on and after a minute of searching through hiss she switches it off again. I still haven’t replied. My silence is toxic to her.

What do you want with poison? How can you even be sure it is pokeweed? What if you get caught? You’ve only seen it as you drove past it, or did you stop for a closer look? Did you? Did you?

Why?

Because then they would’ve seen you! They’ll know who you are! You think they’ll put me in prison for stealing a couple of shoots? But it’s not just shoots is it, you’ll have to dig for the roots.

I love her. She knows I have to dig for the roots. She knows exactly what I’m going for. Means she must have tried herself. She knows the delicate watery stems that break when you try to unearth the bulbs, the juice that stings and burns you.

You must have stopped. You don’t notice such things just by driving past. I hope this won’t be like the time you got me smuggling raspberry saplings back from England!

Need I remind you about the origin of the jam you put on your toast this morning? I’m only saying that…

Would you rather just not go? (It’s a token of kindness.) Who will help you keep and eye out? (So is that.) Claude.

Claude?

The dog’s ears jitter slightly at the mentioning of his name but he continues snoring in the backseat. I stop the car.

She sighs deeply then grabs the umbrella from under her seat and braves the rain. Good girl.

She’ll have to walk the 3 miles up hill home and her knees are not good. Fuck it. I’ve still got another 20 to go to the scene of the crime.

Harri still thinks we’re cultivating the land. But I’m no horticulturalist. I want to see nature do its job with all its fecund might.

Arum lilies might be the jewel in the crown. It comes pretty close. We began the garden when we came to the island, nearly 30 years ago. There was nothing but lava when we came. Glassy obsidian rock from the cracks of which, ferns grew like witch hair and the stubborn thorny O’hia spread itself generously. At first we bought dirt and built beds for the plants that we brought in. Now we make the dirt ourselves. In giant tanks – kitchen scraps, macadamia nutshells and shit. It takes approximately six months for it to decompose into dirt. The nutshells take a little longer depending on how fine they’re ground. Harri still don’t quite get the premise – everything that will grow on an active volcano. Not just everything pretty and useful. Everything.

Harri still thinks we’re cultivating the land. But I’m no horticulturalist. I want to see nature do its job with all its fecund might. I’m just assisting it a little. If lilies won’t come to this side of the mountain, I will come to them. Whether they take is up to nature.

The windscreen wipers plough through the rain leaving only intermittent vision. Harri cranked up the heat before she got out and the monotonous ship-shup from the wipers mixed with the sound of the engine is sleep-inducing.

Claude sniffs in his sleep.

I turn the radio on.

The niiiiight they drove old Dixie down…

I beat the rhythm on the wheel and sing along as loud as I can. Claude wakes up

And the bells were ringing

He cries along

Na, na, la, na, na, nahhnahhh

Good dog.

With the negativity gone, things start to fall into place like a well-oiled machine. I turn off the headlights and the engine a little walk from the scene of crime. Let the car roll the last 100 yards and park with a faint crunch to the hand brake, nothing that would be possible to detect up at the house. It’s 23.17 and the house is dark. Perhaps they’re in bed.

The last lava flow in our sector was in 1983. It took a chunk of our land. The corner of the garden where it happened is still cooling off. The crust growing over the wound is fragile and glassy crisp. The first time I told her she left the next morning. She was gone for three weeks. The second time I brought it up she kicked me out and told me never to come back. When I came back she insisted I told her every detail. I never did of course. And now I’m old proper. I don’t care anymore. The garden is a testament to all the shit I’ve put her through.

The plants are close to the fence by the roadside, even if it’s dark as death they’re easily recognised by their glans-shaped heads and bleeding hexagram berries. Claude jumps over the fence with me. He sniffs around and disappears behind a bush. Traitor. The rain softens to a mist. There’s a reddish glow above the mountain rim. It’s the mouth of the volcano. It’s been singing louder and louder lately. Usually when I chew it drowns out any other sound in the world, there are just my jaws crunching thunderously inside my head. But these days, even when I gnaw on a carrot I can still hear the distant rumble coming from deep inside the mountain, from deep underneath me, the crackling moans, the sighing and the giving away like a woman at the slowing of her passion.

It is difficult to dig around the watery stems they break easily while the corm have formed long sinewy rhizome. The dirt is soft and warm, moist between my fingers. Not like my rocky garden at home. Things are different here on the wet side – all is lush and horny. For a second I start to doubt the outcome. Why steal what is essentially weed when I could steal dirt like this?

I should’ve worn gloves the stems are bleeding and the juice burns my hands.

My hard work is being noticed. The sensory lights booms through the garden and in a blinding flash everything is lit up. That’s when I hear the sirens moving over the hill. I collect four bulbs into a plastic-bag and run. The engine purrs blissfully and I am about to drive onto the road when Claude crashes into me. Not physically, physically he is nowhere to be seen. I can see the blue lights over the crest of the hill as I shout his name through the window. There’s no sign of him. Good job he’s not my dog, but the neighbour’s. He can find his own way home. You’ve heard of dogs that walked a hundred miles to be with their owners. Thirty miles should be a piece of piss for young dog like him. Then I hit speed.

Plant-napping might not be capital offence yet suddenly I’m in a high speed chase through the Southern most speed trap in America, with speeds up to 50 mph. The road is long and straight as an arrow and the car just won’t go that fast. There’s only one bend in the road by Waiohine, that’s where I get to ditch them. I turn the lights off by the water station and pull up slowly behind the water tower. What do they want from me anyway they’ll just end up as laughing stock – bringing in an old geezer guilty of stealing nothing but weed from a manicured garden. I’m doing them a favour. The road is a silvery band in the night, lit up by the moon and random porch-lights. They don’t see me as they hammer past like two teens that just earned their license. After a couple of minutes I turn in the opposite direction, back towards the crime scene. Harri will never forgive me if I come home without that dog. Even if he is the neighbour’s.

He is waiting on the shoulder of the road, looking lost and miserable. There really is nothing like a lost wet dog. I stop a little further up, and call out his name softly. For unknown reasons he doesn’t react. He just looks obtusely at me through the rain that has begun again. The house is still lit up. A patrol car is parked by the entrance. I leave the engine running and walk towards Claude. He wags his tail in slow motion but remains where he is. As I lift him up he licks me full in the face, stupid heavy bundle of wet fur. I put a blanket over him in the backseat. The shoots are still wet in their plastic bag in the passenger seat. The engine produces a weird screaming sound as I put it in gear then it dies.

They perhaps prefer to look back on a marriage as decades of ornamental bliss. Not me.

Claude grins gormlessly at me from his blanket. The night is colder, darker and wetter than before. The bad dreams seep through the unmerciful hours after midnight. In my half awaken state flying saucers make their delivery, moon stones, manna from meteors and nightmares from the furthest reaches… nostrils tickle with space pollen not found on this planet for eons. When you’ve been together for 34 years you want to be able to see everything clear. Some people won’t. They perhaps prefer to look back on a marriage as decades of ornamental bliss. Not me. All the lies and hurt, compassion and destruction that web together the time you’ve spent with this one person. It is all there, in that time span. It should all be there in our garden.

There is a sound from the house. It is the sound of a closing door followed by a closing car door. I can hear the chase car approaching over the hill, as I sit unable to move in my dead car.

From a yellowish mist our demons appear for their regular scheduled TV show where they will argue eternal hope, jumping over the cliffs of reality in the heat of their debate. I am in the audience, eating dragon fruit and pondering the interior of marriage. It should all be there so that when our bodies fail us we can sit in the lush green mess we’ve created and be reminded of those years, by the delicate roses, the plump fruits, the trees whose slender erect trunks still reaches for the sky. And in between all this beauty: slits of stinky poisonous weeds, some of them deadly.

Claude emits a sound. Just a yelp really, like a hey Mister wake the fuck up. I try the engine again. It coughs like a snotty three year-old. Then starts on my third try. The two police cars are ambling down the driveway as Claude and I sneak back onto the road.

It is late when we finally reach our turn. The lava gives out a complaining sound as we cross the yard. Harri acknowledges me with a sleepy grunt when I crawl under the duvet.

When I wake up the trade winds have stopped. The jet steam dipped. The high altitude clouds are shredded cheese strings, the lower altitude ones are beginning to spin into lenticulars. The bright hot day will turn into a rainstorm tonight. Harri has put the radio on and a smell of coffee wafts up to the bedroom.

Okay so my heart wasn’t racing and it didn’t make me feel 10 years younger. But I did have an erotic dream that night, well kind of erotic.

I could feel her hot, wet softness as my big toe slipped inside and I woke up thinking I could almost feel that.

 

 

//

Mirjam Bastian is the author of of the novels ‘Travels in a Red Car’, ‘The Observer’ and ‘Loretta’ as well as several short stories and non fiction essays. She holds a BA-Hons in fine art film from St. Martins College of Art and an MFA in Visual Culture from Copenhagen University.
She currently lives in Copenhagen, Denmark, where she also works at the Royal Danish Academy of Art and Design.

 

________________________________________________________________________________________

 

det levende, det fossile og vannet / Wera Sæther

/Foto: Anna Scösz

Noen ville gå videre, men visste ikke hvor det var mulig å sette føttene ned. Vi vandret på leting etter hele hus og halve hus, men underlaget ga etter.

 

  1. Middelaldrende Ganga fra en landsby ved Bengalbukta, i desember 2016:

«Å, som vi løp den dagen, det var i måneden joistho[1], jeg løp sammen med de andre, alle løp fra vannet. Syklonen og vannet var størst. Vi holdt fast i de minste og løp mot det høyeste punktet på øya. Noen så seg tilbake, de tenkte på det de ikke hadde rukket å ta med seg, gull og penger, og så var det tingene de umulig kunne bære, som: kokekar, klær, redskaper, ris, poteter, salt, ingefær, gurkemeie. Det eneste vi kunne bære var barna, og det eneste vi ville var overleve den bølgen. Fra ni om morgenen og hele dagen, hele natten og i to dager, var det bare vann og vann, og så barna, og det eneste vi ønsket oss var et tørt sted som var stort nok for alle.

Ingen sa noe. Ingen som løp orket å nevne hva det var som beveget seg, eller ikke beveget seg. Ingen skjønte hvor vannmassene kom fra, hvor de skulle hen, og for hvor lenge. Noen husdyr ble igjen ved husene. Vi så dem ikke mer. Noen dyr ble tatt av vannet. Kuene, de som hadde egennavn, geitene og hønene som ikke hadde noe eget navn, de bare ble igjen i vannet. Etter seks timer snudde strømmen og det ble lavvann. Vannet trakk seg ørlite grann tilbake. Noen ville gå videre, men visste ikke hvor det var mulig å sette føttene ned. Vi vandret på leting etter hele hus og halve hus, men underlaget ga etter. To brønner på øya var ikke fylt med saltvann, derfor drakk alle fra de to brønnene, og vi delte på vannet som var der.

Så lenge som jeg har sittet og fortalt dette, omtrent så lang tid tok det for landsbyen å drukne. Vi glemte det som ble borte og husket det vi holdt i armene. Hele det store havet, sagar samuddro, kom imot oss, og ingen sa noe om det. Noen ble bevisstløse av å se det, og hvor skulle vi legge oss. Så dro noen av oss ut på leting etter fast underlag og etter to dager ble det kastet ned plast, kjeks og klær fra luften, og vi sloss for å få tak i plasten, kjeksen og klærne. Der vi stod med et eller annet i hendene, fantes det bare søle, og vi hadde søle over hele oss, og noen ganger skle vi og falt i søla. Du har ikke sett det. Du ber meg snakke om det du ikke har sett. Kan du se det nå,» spør Ganga, og ser på meg. Jeg er gjesten.

De som ikke har sett det har ikke sett det, tenker jeg. Jeg har ikke sett det, jeg hører bare.

«Det kommer på nytt,» skyter ektemannen Nirmal inn. «Flommen kommer helt sikkert, og vil skylle inn over ører, nese, hals og munn, for vi bor under havoverflaten og det er bare mangrovene som bevarer oss. Men hvem er det som bevarer mangrovene,» spør Nirmal.

 

  1. Men hva er en mangrove?

Om mangroverøttene har jeg tenkt at de ligner kandelabre. En thaifisker har sagt at mangrovene er ”sjøens røtter”. Se det for deg: en busk, med et intrikat og forbløffende system av røtter som renner eller skyter nedover, som alle andre trærs røtter, som filtrer seg, lysekroneformet, inn i jordsmonnet, i vannkanten der de holder jordsmonnet på plass. Vannet, hele sagar samuddrosagar betyr hav og samuddro betyr også hav, så ”sagar samuddro” blir hav pluss hav, større og veldigere kan det våte elementet ikke bli; det overvelder. Mangrovene stiller opp, og vet ingenting om det. De holder jordsmonnet på plass ved å finnes.

Sagar samuddro slår mot mangroverøttene i voldsomme støt. Hele Stillehavet slår mot mangrovene i Bengalbukta, den største mangroveskogen på planeten jord, i deltaet som er dannet av de tre elvene: Ganga, Brahmaputra og Meghna. Mangrovene er tidevannsskog, bølgene er tidevannsbølger som bryter mot deltalandet der mangrovene gjør fronttjeneste.

 

  1. Sundarban: verdensarv eller kullkraftverk?

Følgende står å lese i Unescos beskrivelse av Sundarban som verdensarv: 334 forskjellige planter, 165 forskjellige alger, 13 forskjellige orkidéer, 49 forskjellige pattedyr, 59 forskjellige reptiler, 8 forskjellige amfibier, 210 forskjellige hvite fisker, 24 forskjellige rekeslag, 14 forskjellige krabbeslag, 43 forskjellige bløtdyr, 315 forskjellige fugler, deriblant sjøørnen med hvit buk.

Havflaten stiger langsomt, men stiger. Mangrovene beskytter det bengalske lavlandet bedre enn diker som ingeniører kunne konstruert. Mangrovene kalles av og til ”fastlandskoraller”, for det bor utallige skapninger i dem. Forskere knyttet til Unesco vet det. Unescos forskere og folk visste det med entydig enkelhet inntil 13. juli 2017 i Kraków i Polen.

Hva var det som gjorde at Unescos forskere og folk med politisk makt, ifølge bangladeshiske dagsaviser, plutselig ikke lenger lot til å vite det de hadde visst før? De hadde jo visst at Sundarban var ”verneverdig”. Indiske Sundarban ble erklært verneverdig i 1987. Bangladeshiske Sundarban ble erklært for å være ”verdensarv” og verneverdig, med klare retningslinjer for industriell og annen utbytting i randsonene, i 1997. Så begynte noen å tvile, kanskje på hvor profitabelt det var for bruttonasjonalproduktet i landet å bevare Sundarban.

Det kan ha vært andre enn Unescos forskere som tvilte.

Jeg kjenner ikke lobbyistene. Jeg kjenner ikke pengestrømmen. Det vi må er: med årvåkenhet følge pengene. Også dikteren må innestå for nødvendigheten av å følge pengene om hun vil skjønne regjeringers ja og nei til å avstå fra ”vekst”.

Den bangladeshiske regjeringen vil, med indisk bistand, anlegge et kullkraftverk, med navn Rampal, fjorten kilometer unna Sundarban og mangroveskogen i vannkanten, den jeg kaller Kolkatas skytsengel. (Den kan være Dhakas skytsengel også.) Deltajungelen med mangrovene beskytter mot kyststormer, som Aila i mai 2009. Aila slo innover deltalandet tross mangrovene som for lengst var skadet av hogst og vanskjøtsel.

Hvordan ville Aila slått inn om mangrovene ikke hadde holdt jordsmonnet på plass.

 

  1. Degrowth for alle?

Vi som for lengst spiser mer enn nok sier vi vil ha mer eksotisk mat, mer rødt og hvitt kjøtt, og la det gjerne avles frem nye former for ris og reker. Vi som for lengst bor i harde og sterke hus sier vi må jo ha enda større hus. Vi som for lengst eier en bil sier vi kunne tenke oss minst to biler. Og det som ikke blir sagt blir allikevel ønsket og utført. Sør-asiater som vet hva nord-europere og amerikanere bruker av elektrisitet, for eksempel i klimaanlegg for å avkjøle seg, sier de vil kjøle seg ned slik vi i nord kjøler oss ned, de vil spise frosne reker slik vi spiser frosne reker, de vil fly som vi har fløyet i årtier.

Vi som for lengst eier en bil sier vi kunne tenke oss minst to biler.

Det fins de som kaller dette for ”klimarettferdighet”. (Hvorfor skal noen ha kjernefysiske våpen når ikke alle har det.)

Noen sør-asiater som vil bli gjenvalgt til ministerposter sier de ble holdt nede av Vesten i løpet av en lang kolonitid, og nå vil de reise seg ved militært forsvar og økt forbruk, og kom ikke til oss med floskler om å avstå. Hvorfor skulle de som har avstått til nå også avstå etterpå. Landet deres skal bli middelinntektsland og skinne.

Mangrovene sier ingenting. Ganga og Nirmal som, 25. mai 2009, ifølge gregoriansk kalender, løp med barn i favnen fra leirhuset med fem geiter, sier verken «voks» eller «avstå», men spør: skal vi være de siste som kan bo her, for det går ikke an å bo uten jord under føttene.

 

Foto: Wera Sæther

 

  1. Budet om å avstå

Hvert år feires Korbani Eid (Offer-Eid) av muslimer i Norge som i Saudi-Arabia, som i India og Bangladesh. Allah sa, ifølge Koranen, til Ibrahim: du skal ofre din sønn Ismael og gi ham til meg, og Ibrahim dro ut for å ofre sønnen til Gud, ja, for å la ham dø for den Hellige. Men engelen Gabriel innsatte i tide en geit i sønnens sted, og sønnen Ismael levde lenge.

Er det deltalandet beskyttet av mangrovene som nå – i en kolossal og irreversibel økonomisk og industriell gest – skal ”ofres”? Det er ikke gud som forlanger dette. Det fins ingen geit å gi i deltalandets sted.

Alle pusterøttene, de kandelaberlignende luftrøttene, de som ikke råtner eller visner i saltvann, men tåler både ferskt vann og salt vann. De vil neppe tåle slagget fra kullkraftverk.

All olje og all kull må bli liggende i jord og hav. Uberørt, ubrukt.

 

  1. Barndommens flom og den entydige radioen

 

under nordsjøflommen i 1953, da jeg var barn

våket en felles radio over oss og ordene var enkle:

det er vinter, det er vann på feil sted og våte barn behøver skjerf

 

flommen i Nederland var den eneste flommen, og vi strikket skjerf til barn i en og samme flom

foran radioen på tørt land

 

det tørre landet var størst

stemmene i radioen sa likelydende ord, time etter time og dag etter dag

 

  1. Isen eller pengene

Isen smelter. Den sier ingenting om det. En og annen minister sier: nei, den smelter ikke. En og annen minister sier den smelter av seg selv, og har alltid smeltet, i kolossale sykluser som ikke har det minste med menneskers vilje og gjerninger å gjøre. Ministre kan si: men det er jo bare is.

Så er det jo ikke pengene som smelter, det er tørt hos pengene. Ministrene gjentar, henrykt, pengene pengene. Noen sier at pengene er i seg selv av seg selv for seg selv og er det eneste å regne med.

 

  1. Vi her nede

Begum Amena i Sundarban sier, ifølge den bangladeshiske nettavisen The Daily Star, at hun må ha strøm, for ellers kan hun ikke se insektene som ligger i risen familien skal spise. Kullkraftverket Rampal skal bygges i Begum Amenas nabolag. Mange i nabolaget ønsker kraftverket. De vil ha penger og lys til å se når det er mørkt ute. Begum Amena ønsker å se insektene i risen.

Noen har investert i kullkraftverket. Noen gir lån, andre tar imot; det blir kjøpslått. Kanskje har de for øvrig rene hjerter, kanskje mangler de bare kjærligheten til jungelsumpen, kanskje ser de i en annen retning. Kanskje er de ingeniører tvers gjennom hele seg. De legger Sundarban under seg, hvorfor ikke? Sundarban er, inntil videre, bare jungel der nede hos de fattige. La oss ta vekk den ulønnsomme jungelen; i hvert fall gjøre den litt mindre vill.

Slik må det være, sier ministre. De fattige må få det de rike har. De må få forbruke mer og fly mer og kjøre mer, og mer, og mer.

En løgnaktig bruk av ”for de fattiges skyld”. Det er de fattigste som vil skli ut i vannet først, eller bare rives ned.

 

  1. Raseri og sorg

Skal ikke de få det vi har? De ”der nede”, de med annen hudfarge, de som til nå er blitt fratatt. Her sitter du og jeg med all den elektrisitet vi vil ha, og spiser slett ikke ris med fluer fordi vi ikke har lampeskinn å se fluene i.

Men det kan ikke være ”klimarettferdig”, eller simpelthen rettferdig, å ødelegge livsgrunnlaget for de tohundreogfjorten fugleslagene og alle fiskene, bløtdyrene og orkidéene; det kan ikke være nødvendig å forberede flest mulig sykloner og den umulige flukten, umulig for kuene, og umulig for Gangas døtre, og hvem skal ta imot millioner av kystlandsbengalere.

 

/

[1] Den bengalske måneden joihshtho: fra 15 mai – 15 juni i den gregorianske kalenderen. Syklonen Aila inntraff 25. mai 2009, og vannet steg med flere meter i Sundarban.

 

//

 

/Klimaaksjonen publiserer denne høsten en serie med essays takket være honorarstøtte fra Bergesen-stiftelsen. /// Red.

 

______________________________________________________________________

 

Jeg får en åbenbaring i ørkenen

Af Carsten Jensen

Jeg havde aldrig troet, jeg skulle forbinde industri med åbenbaringer. Kraftværker slet ikke.

Og så alligevel. Jeg er betaget, da jeg kører ind i ørkenen nær Quarzazate i det sydlige Marokko. Et stykke borte stopper horisonten ved Atlasbjergene, men ellers breder ørkenen sig som den en stenet, udtørret havbund, og de lokale hævder da også, at de hvide saltpletter, der her og der lyser op i blandt grå og sortgrå basaltsten er rester af et hav, der engang dækkede området. Jeg er her på invitation fra den Europæiske Investeringsbank, der har investeret over 300 millioner Euro i det, der engang skal blive verdens største solvarme-kraftanlæg. En million mennesker vil blive forsynet med strøm, og jordens allerede pressede atmosfære sparet for et udslip på 750.000 tons kultveilte.

«Se dig omkring. Skriv, hvad du vil,» lyder invitationen fra investeringsbankens talsmand, den britiske forfatter Matthew Rees.

Jeg er mig omkring. Solmarker! Her gror der ikke planter, men lys. Her vokser der sol. Noor hedder anlægget. Det betyder «lys» på arabisk. Tusinder af fire meter høje, konkave spejle fastgjort i 80 meter lange rækker adlyder solens kommando og drejer sig efter dens taktstok i store blændende glimt. Lastbiler med vandtanke kører rundt imellem spejlene, mens de rengøres med højtryksslanger og børster. Anlægget er en gigantisk selfie for den sol, intet øje holder ud at se direkte ind i uden at tage skade. Her er det ikke os, men vores fremtid, der spejles.

Hvad er et solspejl andet end et samarbejde med solen?

Jeg tilstår det. Jeg får en åbenbaring, da jeg står i ørkenen i det sydlige Marokko foran verdens største solvarme-kraftværk. Min åbenbaring er ikke af religiøs art, men den har utvivlsom noget at gøre med det udefinerbare og uhåndgribelige begreb tro. Det er en tro på mennesket, dets uudtømmelige opfindsomhed og overlevelsesvilje, men ikke som i den brutale industrialismes epoke en overlevelsesvilje, der udtrykker sig i metaforer hentet fra krigen, men fra samlivets og fællesskabets sfære. Hvad er et solspejl andet end et samarbejde med solen?

 

ROMANTIKEREN OG HØJSPÆNDINGSMASTERNE

I gymnasiet læste jeg et digt af den engelske digter Stephen Spender, The Pylons, skrevet engang i 1930erne som en provokerende hyldest til de skæmmende højspændingsmaster, som præsenterer fremskridtet. På høje stålben krydser de gennem et landskab af smuldrende veje, lavloftede stenhuse og kastanjetræer, der konfronteret med masternes arrogante højde tager sig dværgagtige ud. I dag er Spender en overset digter. Dengang dannede han skole og gav navn til en hel gruppe af digtere, The Pylon-Poets. Jeg kunne ikke lide digtet. Romantikeren i mig gjorde oprør mod det hånende, nedladende syn på naturen, der trykker sig besejret af et fremskridt, Spender sammenligner med «vrede piskeslag, med lynets farlighed». End ikke digtets poetiske vision af fremtidens byer med bygninger så høje, at skyer læner deres svane-hvide hals imod dem, kunne forsone mig.

Det kan godt være, at romantiske teenagere som jeg selv, inspireret af hippie-tidens natursværmeri, ikke var på Stephen Spenders side, men fremskridtet var, og måske er det derfor, at Spender i dag er glemt. En digter må ikke være for meget i harmoni med tidsånden, hvis han vil huskes.

 

 

Højspændingsmasterne vedblev at marchere. Men dække planeten gør de stadig ikke. Store dele af det afrikanske kontinent er uden elektricitet. Der var 30.000 svært bevæbnede udenlandske soldater i Afghanistans tyndt befolkede Helmand Provins, men de efterlod sig ikke en eneste højspændingsmast. En afghansk poet kunne have tilsluttet sig Stephen Spenders Pylon-Poets, og fremskridtets marcherende stålmaster ville stadig 80 år senere have været en drøm, mere urealistisk end selv den mest poetiske vision.

Det nedbrudte vandkraftværk i Helmands handelscentrum, Gereskh, hvor danske soldater holdt til, modtog aldrig i løbet af femten års krig og besættelse de nye turbiner, der var bestilt. Da jeg i 45 graders varme, under en sol, der ubarmhjertigt udtørrede de lokale floder og afsved den omgivende stenørken, talte med direktøren for Helmand Electricity Company, Eng Nasrullah-Qani, indrømmede han, at han stadig ikke havde fundet et firma, der kunne rejse de højspændingsmaster, der engang i en ubestemt fremtid skulle bringe strøm til befolkningen.

Imens tog befolkningen sagen i egen hånd. Da jeg under mit første besøg i Helmand tilbage i 2009 hørte en dansk oberst fortælle, at det på dansk initiativ var solpaneler, der leverede strøm til gadebelysningen i Gereskh, tænkte jeg, at det var en tom gestus, et udtryk for samme uvidenhed som at forære en computer til en analfabet, en utopisk, malplaceret velvilje, der intet havde med Afghanistans plagede virkelighed at gøre. Solpaneler måtte være langt nede på ønskelisten for en underernæret befolkning hjemsøgt af krig, med et knapt eksisterende sundhedsvæsen og en rystende lav, gennemsnitligt forventet levetid.

Jeg havde undervurderet afghanerne.

Da jeg i 2016, syv år senere, sammen med den norske dokumentarist Anders Hammer, vendte tilbage til Helmand, indså jeg, at jeg havde taget fejl. Jeg havde undervurderet afghanerne. Gadebelysningen i Gereskh, som danskerne så omsorgsfuldt havde installeret, var ganske vist borte. Rammerne, hvori solpanelerne havde været fastgjorte, hang tomme højt på lygtepælene langs de mørklagte gader. Befolkningen havde taget energiforsyningen i egen hånd og tyvstjålet solpanelerne. De sad nu på tagene af de improviserede boder, der kranser ringvejen, som går tværs gennem byen. Men det var ikke det eneste. De effektive solpaneler havde sat en efterspørgsel i gang, og nu var de til salg over alt. I det store tomrum for social og økonomisk udvikling, som snart fyrre års krig har skabt, er det den afghanske befolkning, der selv må handle, og de eneste spor, de danske soldater efter en kostbar, forgæves krigsindsats ender med at efterlade sig i Helmand, er den inspiration, de stjålne solpaneler gav.

Jeg har altid været betaget af ordet solfanger. Jeg ved ikke, hvad forskellen på en solfanger og solceller er, men internettet belærer mig, at solceller producerer strøm, mens solfangere opvarmer vand. Jeg synes, ordet solfanger burde omfatte begge. Jeg tænker på et sommerfuglenet, dette lette redskab beregnet til at indfange et af naturens mirakler, en flagrende blomst, der med mønstret på sine vinger beviser, hvor stor en designer naturen er. Et sommerfuglenet er ikke nogen musefælde, hvor nakken knækkes på den, der lader sig lokke. Industrialismen er musefælden, når det gælder naturen. Solenergi er sommerfuglenettet, der lader sommerfuglen fortsætte sin lykkelige flagren.

Når industrialismen skal beskrive sit forhold til naturen, er alle metaforer hentet fra krigen. Vi beskriver os selv som naturens herre: Vi har sejret over naturen, vi har underkastet os den, eller vi udnytter den. Naturen er en overvundet fjende eller en retsløs slave, der tåler alle slags slag: Kul- og kobberminernes ar i landskabet, de fossile brændstoffers usynlige voldtægt på jordens atmosfære, udryddelsen af et stigende antal arter.

For sent går det under truslen fra klimaforandringerne op for os, at naturvidenskaben kun producerede halve, altid nyttebetonede indsigter, og at vi med vores larmende, kortsigtede tænkning har vækket slumrende uhyrer, naturlove, hvis konsekvenser vi aldrig forstod. Vores egne fremskridt vender sig nu imod os. Når vi i kulminer og oliefelter trænger endnu dybere ned i jorden, er vi vores egne dødegravere. Solfangeren er alt det modsatte, skønt også den som metafor er en smule skæv: Vi kan jo ikke sætte solen i fængsel, men det er heller ikke det, vi vil. Vi samarbejder med naturen. Som vinterbørn, der omsider slipper løs af mørket, tager vi imod solskinnets gave.

 

EN NY HYBRIDKULTUR?

Til trods for ørkenen er området omkring Quarzazate et historisk rigt område. Ikke langt fra den avancerede højteknologi bor bønder stadig i klinede lerhuse med strå stikkende ud af de tørrede mudderblokke, der gør det ud for mursten. Nogle landsbyer er omgivet af ruiner, rigt ornamenterede tårne og bygninger, som stammer fra den ikke så fjerne fortid, da her endnu boede jøder. Marokko er produktet af en blandet kultur, arabisk, berbisk, jødisk og europæisk. Hvilken mening giver det at stille spørgsmålet om kultur til det enorme solvarme-anlæg, der over et areal på 3000 hektarer vokser frem? Marokkansk initiativ, europæiske penge, saudiarabiske entreprenører, spansk teknologi, kinesisk arbejdskraft. Hvilken sum giver det? Et multikulturelt foretagende? Eller snarere noget, der skal udstyres med alt-og-ingenting-ordet globalisering, en ny hybridkultur, som snart er et skældsord, snart en uimodståelig verdensforandrende kraft, nogle gange begge dele på samme tid?

Skal vi hæfte kultur-etiketten på, er et solvarme-anlæg så ikke snarere en kultur, der er løsrevet fra det tids- og stedsbundne og i stedet udtrykker et universelt menneskeligt træk, vores opfindsomhed? Er det ikke opfindsomhedens kultur, der bestemmer verdenshistoriens rytme, tilbageslag og fremgang? Snart skaber vi katastrofer med vores opfindsomhed. Snart redder vi os ud af dem igen. Og for hver ny redning sætter vi os, skønt vi i den store sammenhæng ikke er meget større end myrer, tungere og tungere på planeten. Vores åndedræt bliver planetens åndedræt. Vi har omskabt Jordens atmosfære til et lukket rum hvor kultveilten fylder mere og mere og ilten mindre og mindre. Vi har altid fornægtet vores fællesskab med alle levende arter. Men nu er det åbenlyst, at vi deler skæbne. Deres liv og død afhænger fra nu af os. Hvis vi som art uforvarende begår selvmord, trækker vi de andre arter med os. Tag på landet en sommerdag og lyt. Insekternes summen er borte. Fuglesangen, der engang var et kor, er nu overladt til et par tiloversblevne solo-stemmer. Arternes uddøen udspiller sig allerede for øjnene og ørerne af os.

Den døde ørken var aldrig død. I gange under det brændende hede sand vrimlede det med liv. Midt i sandet vrimlede også med noget andet. Ørkenen har altid givet inspiration til fantaster og fanatikere. Jesus fastede i ørkenen i fyrre dage og blev fristet af Satan. Simon Søjlehelgen stod på sin søjle midt i en nordsyrisk ørken. Den hededirrende luft giver fødsel til fatamorganaer, ikke kun på ørkenens svævende horisont, men også i hovedet på dem, der ubeskyttet udsætter sig for solens hammerslag. Hjernerystelse kalder vi det, når en skrøbelig hovedskal modtager for hårdt et stød. Men er visioner ikke også en slags hjernerystelse? Historisk set har de hjernerystelser, ørkenen skaber, mest været af religiøs art. Det er midt i den golde, hedeflimrende ørken, at drømmen om paradisets frodige have bliver til.

Kan ørkenen også give fødsel til praktiske hjernerystelser, syner, der er drømt af fantaster med hænderne skruet praktisk på og en vision, der ikke kun handler om paradiset, men nok så meget om vejen til det?

Jeg vil ikke idyllisere. Kong Mohammed VI, der har regeret Marokko siden 1999, er ingen demokrat. Han har med dygtig manipulation og politisk pres undgået, at den forårsstorm, der rejste sig i de arabiske lande i Nordafrika og Mellemøsten under det optimistiske tilnavn Arabisk Forår, fik ødelæggende konsekvenser. Der skete ingen katastrofer i Marokko. Men foråret bragte heller ikke demokrati. Uden fremsyn er Mohammed VI dog ikke. Han har planlagt, at 52% af landets strømforbrug i 2030 skal baseres på bæredygtig energi. Det er derfor, Noor rejser sig i ørkenen.

Det saudiarabiske entreprenør-selskab ACWA Power, som i et samarbejde med det delvist statsejede marokkanske selskab Masen, står for opførelsen af solvarme-anlægger, er her kun for pengenes og profittens skyld. Det lader selskabets talsmand , en massivt bygget sydafrikaner, Deon Detoit, ikke nogen tvivl om. «Penge,» siger han. «Investeringer. Finansielle fordele!» «Jeg arbejdede tidligere i olieindustrien, » siger ingeniøren Tarik Bourquouquou, der viser mig rundt på anlægget. «Men olieindustrien er et synkende skib. Nu er jeg her.»

De 3000 kinesiske kontraktarbejdere, som i udmattende treholdsskift, arbejder på opførelsen af kraftværket, ser ikke ud, som om de bekymrer sig om bæredygtig energi. Med slunkne kroppe slentrer de uvilligt fra busserne, der bringer dem fra sovebarakkerne til anlægget. Afskåret fra privatliv, med en familie, der titusind kilometer borte venter på magre lønninger, udgør de klodens løsarbejdere, et rettighedsløst proletariat, der uden anerkendelse bærer globaliseringen på deres skrånende skuldre. Store skilte fortæller, hvor mange millioner arbejdstimer, der indtil nu er blevet brugt, andre fortæller om de arbejdstimer, der er mistet på grund af ulykker. På Noor 2, der har været under opførelse i 493 dage, er der anvendt 4.464.794 arbejdstimer. Noor 3 har været undervejs i 637 dage, i alt 4.920.475 arbejdstimer. Hidsige bannere i Mao-rødt bjæffer på kinesisk kommandoen om at undgå arbejdsulykker, ikke fordi liv går tabt, men fordi ulykker sænker produktiviteten. «Sikkerhed på arbejdet fremmer produktiviteten!» Nej, det er ikke mennesket, der er i centrum her på arbejdspladsen.

 

NOOR ER EN LOVPRISNING

Teknikken forstår jeg ikke meget af, men jeg tager notater i respekt for den opfindsomhed, jeg her er vidne til. Energien, som spejlenes møde med solen skaber, overføres til en syntetisk olie, der under tilnavnet Heat Transfer Fluid med en temperatur på omkring 400 grader ender i store tanke med smeltet salt, hvis temperatur er lige så høj eller endnu højere. Jeg forstår, at salt-tankene er det store teknologiske fremskridt. Nu kan solenergien opbevares og stadig give strøm efter mørkets frembrud, når byernes lys tændes.

Det er ikke med deres højde, at spejlrækkerne i Noor 1 og 2 imponerer. Alligevel virker de ophængt i deres stålstativer gigantiske, selv sammenlignet med de svære lastbiler, der bevæger sig rundt mellem dem i det opkørte grus på den enorme byggeplads. Størrelsesforholdene er overvældende. Men ikke så overvældende som den tanke, at disse glasflader, der til sammen vejer titusinder af tons, er lysfølsomme og lader deres bevægelser diktere af de mindste skift i noget så ulegemligt som solstrålers indfaldsvinkel.

 

 

Noor 3 er bygget på en helt anden måde. Her er spejlene anbragt vandrette på en platform, der hviler oven på en ti meter høj søjle. Platformene, der er af nogen lunde samme størrelse som en tennisbane, orienterer sig også efter lyset og ender med at sende det i en koncentreret stråle mod et 250 meter højt, såkaldt soltårn, hvis transparente top i et hvidglødende genskin oplagrer den. Jeg har ikke fantasi til at forestille mig, hvordan det vil tage sig ud, når anlægget står færdigt, og soltårnet begynder på sin gløden. Men køreturen under de 7900 platforme giver mig en følelse af at befinde mig i en magisk skov af paddehatte, hvor jeg selv er skrumpet til bille-størrelse. Og når jeg tænker på alle disse platforme, der orienterer sig efter samme punkt på det enorme tårn, der bliver Afrikas højeste, ser jeg hofdamer neje for Solkongen ved det franske hof. Der er en sælsom ynde over hele dette foretagende, som at se industrialismens brutale epoke genopført som ballet. Noor er en lovprisning af solen, ikke som gud, men som samarbejdspartner.

En arkæolog fra det ydre rum ville tolke sit fund her midt på en sydmarokkansk ørkenslette som udtryk for kunst eller religiøs dyrkelse, hvis der da ellers er religion eller kunst i rummet. Og så er det dog ikke andet end en praktisk foranstaltning, der skal sikre vores overlevelse på planeten. Det afgørende er, at Noor udtrykker en dæmrende forståelse af, at vi ikke er skabningens herre. Vi har kun planeten til låns, og derfor er det så afgørende, at vi ikke efterlades os alt for store spor. Små fodaftryk i havstokken, ikke ødelagte landskaber og økologiske ubalancer.

Jo, lad os efterlade Noor, andre solvarme-anlæg og vindmøllernes parade til fremtidens rum-arkæologer, men ikke hele lande forvandlet til havbund og evakuerede byer, hvis tomme bygninger står tilbage som rungende spørgsmålstegn ved formålet med vores ophold på planeten, mens de ligeglade skyer læner deres svanehvide halse imod dem.

Ikke langt fra Noor ligger den ældgamle befæstede by Ksar Ait Benhaddou, der med stejle trappegader kravler op ad et bjerg. Ligesom solvarme-anlægget er den et sted, der ikke så meget er knyttet til omgivende landskab som til mere universelle forbindelseslinjer. Ikke blot var Ksar Ait Benhaddou en vigtig by på den handelsrute, der igennem otte århundreder forbandt Afrika syd for Sahara med den nordafrikanske kyst, Europa og Mellemøsten. Den havde engang en jødisk dronning, en synagoge er endnu bevaret, og i ørkenen ved bjergets fod ligger en jødisk gravplads beskyttet bag mure. Men hvad mere er: et af verdens største filmstudier, Atlas Film Studio lige i nærheden, og Ksar Ait Benhaddou, der for 500 år siden måtte abdicere som handelsby, har til gengæld vundet en position som en af de oftest benyttede kulisser i filmhistorien.

Der er ikke den filmelsker i verden, som ikke på et eller andet tidspunkt har opholdt sig i ørkenen og bjergene omkring Ksar Ait Benhaddou, hvad enten han eller hun for over 50 år sad i biografmørket som tilskuer til Lawrence of Arabia eller i dag sidder hjemme i sofaen og streamer Game of Thrones. Indbyggerne i den ældgamle handelsby har som statister levet i alle historiske epoker, i mange kulturer på mange kontinenter, de har set Faros Ægypten, Jesus i Jerusalem, Romerrigets både første og sidste dage, Korsfarerne i Mellemøsten, Napoleons felttog i Ægypten, det 20. århundredes store krige. Ørkenen har altid været en af menneskehedens store slagmarker og en inspiration for fantaster, hvad enten de stod på en søjle eller bag et filmkamera, og Ksar Ait Benhaddous indbyggere er foran kameraerne blevet sande verdensborgere.

Jeg drager fra Ksar Ait Benhaddou med en følelse af, at vi alle er blevet som indbyggere i bjerg- og handelsbyen i det sydlige Marokko. Noor er er hverken marokkansk, europæisk eller saudiarabisk, men udtryk for en fællesmenneskelig bestræbelse, en slagmark, hvor vores fremtid afgøres, ikke i krig mod hinanden, civilisation mod civilisation, eller mod naturen, men i et sidste forsøg på at afværge vores undergang, i et samarbejde med den natur, vi har mishandlet.

Muezzinens stemme inviterer mig inden for i skaberværket.

Må jeg gå et skridt videre? Mens jeg opholder mig i Ksar Ait Benhaddou, hører jeg muezzinen bryde ud i sang fra minareten. Jeg siger med vilje «bryde ud i sang», for hans stemme er så anderledes end de muezziner, jeg ved andre lejligheder har hørt. Det er ikke noget kommanderende, manende eller bydende over den, ingen krav om underkastelse under en uudgrundelig eller hævngerrig gud. I stedet priser stemmen i det smukkeste, melodiske toneleje Guds skaberværk, og jeg oplever det, som om det er ørkenen, de omgivende bjerge, floden, der strømmer for foden af byen, alle vækster og afgrøder, og de mennesker, der færdes iblandt dem, der gennem muezzinen får stemme og bryder ud i lovsang.

Nej, jeg er ikke religiøs, jeg tror ikke, at Gud har skabt verden, hverken på seks dage eller over fire milliarder år. Men det er i dette øjeblik ligegyldigt. Muezzinens stemme inviterer mig inden for i skaberværket. Jeg tænker på Noors ingeniøren Tarik Bourquoquo, der forklarede mig teknologien bag solvarme-anlægget, og jeg føler, at ingeniøren og muezzinen taler og synger om det samme.

Ved et tilfælde befinder jeg mig et par uger senere i Spanien, i Grenada, hvor jeg besøger Alhambra, paladset, der repræsenterer de sidste rester af maurisk indflydelse, før jøder og muslimer i samme år, som Columbus opdagede Amerika, blev forvist fra det katolske moderland af Dronning Isabella. Alhambras skønhed er blevet prist så ofte, at jeg skal ikke gentage det. Men i Nasrid Paladsets sale får jeg noget af den samme oplevelse som i Noor. Kuplerne i de to sale, Sala de las dos Hermanas og Sala de los Abencerrajos, er som et svimmelt blik op i kosmos, geometriske mønstre af en forfinet og dybsindig skønhed, der får en til at tænke, at matematikken er den mest avancerede af åndsvidenskaberne.

 

I BELEJRINGSTILSTAND

Der er ikke noget storslået i fysisk forstand ved Nasrid Paladset. Snarere udtrykker dets frivillige indskrænkning af rummet «det diminutives æstetik», som Granada-digteren Garcia Lorca hundreder af år senere med inspiration i Alhambra hyldede i sine skrifter. Denne æstetik, som aldrig har fundet nogen arkitektonisk efterfølger, udspringer af sindstilstanden hos mennesker, der oplevede sig som belejrede og vidste, at deres dage var talte. Maurerne var over alt på tilbagetog i Spanien, da Nasrid Paladset fandt sin endelig udformning, Alhambra var en overlevende enklave. Det var ikke på magtbrynde og ekspansionstrang, at dens enestående kultur blev skabt, men i livsklog indsigt i altings endelighed, at det diminutive blev til æstetik og førte til en enestående kulturs sidste blomstring.

Under truslen fra klimaforandringerne er vi som global civilisation i belejringstilstand. Magtbryndens tid er forbi. Lad os fejre vores abdikation som skabningens herre, i stedet for at begræde den. Opfører vi os klogt, behøver vi ikke at opleve vores civilisations undergang, men begyndelsen på en ny, et fællesskab, der samler i stedet for at splitte, og som dyrker, ikke anmasende storhed, men skønheden i det små.

Vi kan begynde med spejle, der som solsikker på marken drejer sig efter solen.

 

 

//

Klimaaksjonen takker Carsten Jensen for denne storartede reportasjen!

 

_____________________________________________________________________

 

Hans Jonas og ansvaret for fremtiden

 

Av Hein Berdinesen

Hvilke grunner har vi til å bry oss om fjerne fremtidige generasjoner, de som kommer til å bli hardest rammet av miljøkrisen?

Hans Jonas døde i 1993. Han var filosof og teolog, og gjorde mangslungent forskningsarbeid. Mest kjent er han for utarbeidelsen av et ansvarsprinsipp overfor fremtidige generasjoner i boken Prinsippet ansvar. Utkast til en etikk for den teknologiske sivilisasjonen (1979). Boken utgjør det første omfattende forsøket i europeisk filosofi på å formulere moralske plikter overfor fjerne fremtidige generasjoner i lys av miljøkrisen.

Hans Jonas spør: Hvilke grunner har vi til å bry oss om fjerne fremtidige generasjoner, de som kommer til å bli hardest rammet av miljøkrisen? De eksisterer ennå ikke, og vi er for lengst døde når de kommer til å eksistere. Utfordringen ligger i å formulere og begrunne moralske plikter overfor mennesker som lever i en fjern fremtid, plikter som skal forhindre mer forurensning og spare fremtidige generasjoner for lidelser som følge av forurensningen. Han når frem til et nytt ansvarsprinsipp gjennom mangefasetterte og interessante historiefilosofiske, idéhistoriske og politiske analyser og betraktninger, men Prinsippet ansvar ser dessverre ut til å ha gått i glemmeboken for mange, tross sin rikholdighet. Jeg skal her presentere noen hovedideer fra boken.

 

Den tradisjonelle etikken

Ifølge Hans Jonas er forutsetningene for tradisjonell etikk prinsipielt ulike fra forutsetninger vi står overfor i det moderne globaliserte samfunn. Aldri før har etikken måtte ta hensyn til fjerne og langsiktige konsekvenser som følge av teknologibruk og miljøforurensing, slik situasjonen er i dag. Til nå har rammene for etikken vært relasjoner, handlinger og konsekvenser som er nære i rom og tid, men disse rammene er nå sprengt. Situasjonen krever at vi finner et nytt fundament for etikken, noe som igjen krever et nytt ansvarsprinsipp som skal danne basisen for plikter overfor mennesker som lever i en fjern fremtid.

Hans Jonas tar, i likhet med sin læremester Martin Heidegger, utgangspunkt i forskjellen mellom antikkens techné og moderne teknikk (jf. Heideggers essay «Spørsmålet om teknikken fra 1953), men, ulikt Heidegger, fra et spesifikt etisk perspektiv. I antikken hadde techné en begrenset praktisk funksjon, forstått som praktisk «know-how» eller kunstferdighet. I moderne tid er derimot teknikken blitt et mål på fremskritt, som i og med opplysningstiden har vært modernitetens drivkraft (teknikk og teknologi definerer på mange måter det moderne menneskets formålsliv). Innbakt her ligger det en etisk nøytralisering av naturen som stammer fra antikken: I antikken rører ikke techné, forstått som inngrep i natur, naturen selv – naturen er selvopprettholdende; inngrep i naturen kan ikke sette naturen og kosmos ut av likevekt. Techné er et spørsmål om oppfinnsomhet og klokskap vokst ut av rent praktiske hensyn. Techné kan ikke relateres til etikk fordi mennesket ikke kan ha makt over naturen gjennom praktisk og kunstferdig aktivitet. Innenfor bysamfunnet, derimot, blir klokskap (fronesis) et etisk anliggende, da ulike mennesketilstander fungerer som konstante mål for oppøvelsen av et klokt handlingsliv (jf. Aristoteles). Naturen faller slik utenfor moralsfæren, og slik har antikkens Hellas gitt et europeisk åndsgrunnlag for en etisk nøytralisering av naturen.

Vi får da:

  • Mennesketilstanden kan ikke selv være gjenstand for bevirkende eller omformende inngrep.
  • Å gjøre godt knyttes til selve handlingen, noe som er ensbetydende med at handlingens rekkevidde begrenser seg i tid og rom. Altså er tradisjonell etikk en «samtidsetikk» som kun krever en god situasjonsforståelse, der moralsk ansvarlighet gjelder innenfor et kortere tidsspenn, der moral er begrenset til å gjelde samtidige mennesker, hvor fremtidsperspektiver stort sett begrenser seg til den andres forventede levetid.

Tradisjonell etikk avskjærer moralsk vilje fra teoretisk viten, for vi blir i liten grad holdt ansvarlige for utilsiktede konsekvenser av en handling. Men når man ser på hvordan moderne teknikk driver våre handlinger, er slike forutsetninger opplagt urimelige: Kollektive og kumulative handlinger basert på moderne teknikk og teknologi, hvor den handlende, handlingen og virkningen ikke lenger kan knyttes til dem og det som finnes i nær tid, gir konsekvenser hvis virkninger vi ikke kan ha så mye kunnskap om. Og naturen og biosfæren er noe nytt i vår ansvarsdimensjon nettopp fordi vi kan bedrive teknologiske manipulasjoner. Mennesket kan også endres gjennom genteknologien: Vi er selv blitt gjenstand for techné. I dag kan teknikken gripe inn i og omforme menneskets natur. Et ferskt eksempel er CRISPR-teknologi, eller «genredigering», som muliggjør målrettede endringer i DNA-et til levende organismer, som gjør det problematisk å snakke om en konstant menneskenatur, slik man har gjort i tradisjonell etikk. Spørsmålet om moralsk ansvarlighet overfor mennesket får derfor en annen og ny betydning.

Vi er selv blitt gjenstand for techné.

Prinsippet ansvar

Når vi ikke kjenner følgene av teknologibruken, oppstår det et nytt etisk dilemma som den tradisjonelle etikken aldri har tatt høyde for: Kløften mellom uvitenhet og den formidable teknologiske makten vi rår over. Hvilke verdityper skal vi da operere med i en ny «fremtidsetikk», og hva skal normer avledes fra?

Det kan synes intuitivt opplagt at det å ta hensyn til kommende slekters velferd i våre handlingsvalg er riktig, men det er noe annet å argumentere for at et slikt hensyn skal være en plikt. For å få dette til, trenger vi ifølge Hans Jonas en forpliktende «adferdskodeks», basert på en ontologisk idé som samtidig også er et ontologisk imperativ: «Ideen om menneskeheten». Den nye etikken må begrunnes ontologisk for å kunne vise at det å sikre menneskehetens fortsatte eksistens, og indirekte menneskehetens livsgrunnlag, naturen, er et ufravikelig imperativ. Han argumenterer også for en «selvbekreftelse av væren» i alt biologisk liv, der selve muligheten for en beskyttende moral avhenger av å kunne gi gode grunner for et objektivt «bør-være».

Og det er her vi får behov for et nytt ansvarsprinsipp, et substansielt ansvarsprinsipp som kommer som en funksjon av kunnskap og makt: Vi er klar over at vår kollektive teknologibruk kan ha et negativt og irreversibelt virkningsomfang, og vi har makt til å gjøre noe med det. Vi kan ikke lenger anta at de naturlige betingelsene for liv vil eksistere i fremtiden, og vi har kunnskap og makt nok til å gjøre noe med situasjonen. Men en ansvarsetikk kan slikt sett ikke bare vise til noe «objektivt godt» som kategorisk skal forplikte oss. Den må også diskutere motivasjon til handling: Hvilken form for ansvarsfølelse kan motivere oss til forpliktelser overfor for fremtidig liv?

Ifølge Hans Jonas må vi fremkalle en «naturlig» ansvarsfølelse, der ansvarsobjektet har et immanent «bør-være» som er a priori, i motsetning til et «kontraktansvar» som kommer a posteriori. Naturlig ansvar er noe mer opprinnelig, som alt annet ansvar henter sin (kontingente) gyldighet fra (her er Heidegger-inspirasjonen tydelig). Arketypen på et slikt a priori ansvar, sier Hans Jonas, er foreldreansvaret. Barn er et paradigmatisk «objekt» som vi føler oss ansvarlige overfor, men det er deres naturlige karakteristikker, deres «bør-være», som katalyserer denne ansvarsfølelsen. Ansvaret er slik basert både på karakteristikkene til ansvarsobjektene og på den handlende aktørens karakter, for enhver etikk må forholde seg til forpliktelsens subjektive rasjonelle grunn, det vil her si de rettferdiggjørende prinsippene bak krav om et bindende «bør-være». Dette krever at vi medtenker de psykologiske grunnene til at vi lar en plikt bestemme retningen til en handling: Følelser motiverer meg til å handle i tråd med ansvaret, gir meg en vilje til å handle på måter som fastholder ansvarsobjektets eksistenskrav. I en videre sammenligning av foreldreansvar og politisk ansvar sammenfatter Hans Jonas disse ansvarsformene i begrepene «totalitet», «kontinuitet» og «fremtid». Med «totalitet» menes det at både foreldreansvarets og politikeransvarets objekter omfatter alle aspekter ved objektets væren, «fra naken eksistens til de høyeste interesser». «Kontinuitet» betyr at ansvaret gjelder hele tiden, og «fremtid» betyr at fremtidshorisonten hele tiden er inkludert i ulike grunner for handling.

Hans Jonas er klar på at selve muligheten for at fremtidig eksistens kan trues, bør ha en kategorisk innvirkning på våre handlinger (en variant av føre var-prinsippet).

Pliktene

På basis av det nye ansvarsprinsippet skissert ovenfor, kan Hans Jonas formulere noen generelle forpliktelser overfor fremtidige generasjoner:

Plikten til å vite

Problemet for en ny ansvarsetikk er at vi ikke kan ha oversikt over de kumulative konsekvensene av vår kollektive teknologibruk. Vi må derfor, så godt vi kan, skaffe oss kunnskap om mulige langsiktige konsekvenser av våre handlinger – vi har en plikt til å skaffe oss kunnskap. Dette gjelder spesielt relasjonen mellom vitenskap og politikk, som må gå sammen om å oppnå så god kunnskap som mulig om langsiktige konsekvenser av våre handlinger. Det kan gjøres gjennom det Hans Jonas kaller en «sammenlignende futurologi», en ny tverrfaglig vitenskap som fanger kompleksiteten ved både samfunnsmessig og biosfærisk virkningshelhet (noe naturvitenskapelige metoder ikke kan fange) og det ubestembare ved menneskelig adferd, og som søker en refleksiv læring mellom «harde» og «myke» vitenskaper når det gjelder mulige begrensninger ved naturvitenskapelige innramminger av miljøproblemene.

 

Plikten til å håndtere det usikre som om det er sikkert

Hvis det er en risiko for at våre handlinger kan sette fremtidig eksistens i fare, bør vi behandle denne eventuelt hypotetiske kunnskapen som om den er et faktum. Hans Jonas er klar på at selve muligheten for at fremtidig eksistens kan trues, bør ha en kategorisk innvirkning på våre handlinger (en variant av føre var-prinsippet).

 

Plikten til å ta makt over avmakten

Der man i tidligere tider hadde et mer kontemplativt forhold til naturen, skjer det en omveltning i og med opplysningstiden. Vi får en manipulerende holdning overfor naturen, en «naturherredømme»-tenkning. Idéhistorisk sett er denne tenkningen en forutsetning for modernitetens vitenskapelige og teknologiske utvikling. Denne utviklingen har vært så vellykket at den ironisk nok har slått over i sin antitese, skriver Hans Jonas, for vi har ikke lenger makt over naturen ved hjelp av teknologien: Den teknologiske utviklingen driver seg selv autonomt og ustyrlig og den har heller tatt makten over oss. Vi har derfor en plikt til å ta makt over avmakten og få kontroll over den teknologiske utviklingen, og finne alternative samfunnsmodeller.

 

Plikten til å forestille oss konsekvensene av handlingene våre

Vi trenger å frembringe forestillinger om fjernvirkningene av teknologibruk og forurensning, og vi trenger å frembringe følelser som passer til forestillingene. Vi må være villige til å la oss følelsesmessig påvirke av fremtidige slekters ulykke. Vi må emosjonelt ta innover oss kommende slekters lidelser. Hans Jonas foreslår at vi utvikler en «fryktens heuristikk», der vi motiverer oss selv til å føle ansvar for dem. Her må frykten for fremtidig katastrofe være det ledende prinsipp, for det er gjennom vår frykt for katastrofer at vi merker oss hva som er verdifullt for oss.

 

/

Hein Berdinesen er førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet. Vi takker for bidraget til Klimaaksjonen!

 

_____________________________________________________

 

SE PÅ KONGLENE / Monica Isakstuen

Foto: Paal Audestad

 

Du må love å ikke fortelle dette videre. Saken er den at jeg har store problemer med å huske hvilket søppelspann som er ment til hva. Og hvis jeg selv svikter på detaljnivå, hvordan skal jeg da gjøre barna mine til ansvarlige mennesker med blikk for globale sammenhenger? Jeg vet jo for eksempel at det ikke heter søppelspann lenger, ettersom søppel strengt tatt ikke er søppel men avfall, og siden avfallet skal sorteres i kategorier som plast, metall, papir, våtorganisk, og dessuten er spann noe som små barn i en eller annen Prøysen-sang plukket blåbær i. Det heter avfallsbeholder. Uansett. Følgende episode utspiller seg til stadighet: at jeg blir stående i villrede foran et åpent skap under kjøkkenvasken hos moren min eller broren min eller venner jeg besøker, noen av dem har ikke skap engang, men skuff. Kjøkken til forveksling lik en gigantisk kommode: Glass- og koppskuff, bestikkskuff, redskapsskuff, tallerkenskuff, matskuff, kjøleskuff og til sist; kildesorteringsskuffen ­– full av beholdere til avfall.

Ser du det for deg? Meg foran den åpne skuffen, der jeg står og kikker ned i hver beholder og studerer innholdet eller fargen på plastposen som dekker innsiden. For selv om noen har fortalt meg gjentatte ganger hvilken farge som er til hva, husker jeg det aldri når øyeblikket kommer, når jeg står der, når det skal kildesorteres, men helt hjelpeløs er jeg dog ikke, jeg tenker: grønn, det må ha noe med organisk å gjøre, og blå er sikkert plast. Ja, sånn må det være. Papir er enkelt, papiret ser man jo, der det stikker opp, kantete og tørt, dermed må det være meningen at man skal kaste bruskorker i den siste, den for metall. Eller hva? Oppdrag utført.

Men så er det noen som har en femte beholder for restavfall, og det skulle de ikke hatt, ved tilfellet en femte beholder begynner situasjonen å tilspisse seg, for her dukker muligheten opp til å bete seg som i gamle dager, det vil si: bare velte tallerkenens innhold over i denne ene beholderen, uten å fortrekke en mine. Sånn. Deretter sette tallerken, glass og bestikk fra seg på kjøkkenbenken, børste hendene lett på bukselårene, klask klask klask, og vende tilbake til samtalen eller hva man nå holdt på med, uten skam, uten følelsen av å ha sviktet, for hvor katastrofalt kan det egentlig være å feilsortere et par hekto søppel? Det er vel ikke akkurat sånn at man besudler 560 millioner billioner tonn med jordklode av den grunn?

OG HVA MED SNUS?

La meg gi deg en liten oppgave: Hva er innpakningen til en sjokolade laget av i disse dager, av hvilket materiale oppstår emballasjen som ser ut som papir men er blankere, og som mellom fingrene kjennes ut som plast. Hva heter egentlig det materialet? Hva defineres det som? I hvilken beholder hører det hjemme når sjokoladen er slukt? Og hvilken synd er størst: å definere det som plast, kaste det som plast, hvis det egentlig er papir, eller å feilaktig dømme det som papir, sortere det som papir, hvis det egentlige navnet er plast?

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, jeg snakker bare for meg selv, men saken er den at jeg får vondt i hodet av å tenke på dette, akkurat som når noen begynner å legge ut om uendelighet eller singularitet.

Papir. Plast. Eller noe derimellom. Er det så nøye? Og hva med snus? Hvilke bestanddeler avgjør hvilken beholder disse små klumpene skal kastes i; det hvite gasbind-aktige nettet på utsiden (plast, papir, tekstil?) eller den brune, våtorganiske massen på innsiden? Er det stuereint å spytte snus i toalettet og trekke ned? Jeg bare spør.

Hvem har dere tenkt skal rydde opp etter dere?

Jeg bruker å unnskylde meg med at jeg bor i Fredrikstad. Sorteringssamfunnet har ikke nådd dit ennå, sier jeg, til hvilket publikum jeg nå enn henvender meg til. Og det er sant. I Fredrikstad har vi ikke kommet i gang med den type kildesortering på hjemmefronten. Ikke etter hva jeg vet, i alle fall. Ja da ja da, det finnes ihuga sjeler som komposterer på egen hånd, men slike sjeler tas ikke med i denne betraktningen, de stiller i en egen liga, lever livene sine i en egen selvtilfreds sfære. Disse sjelene er de samme som kommer seg ut i skogen hver lørdag og søndag med barneflokkene sine på slep, nei, hvorfor sier jeg «på slep», barneflokkene deres er ikke slike som må slepes, de kommer av seg selv, de kontrolleres ikke, de samarbeider.

SE PÅ KONGLENE

Barneflokken min må lokkes med store mengder sjokolade. Så fort jeg snur ryggen til dem, lar de papiret eller det de nå holder i hendene, falle rett på bakken, skogbunnen, svaberget. Hva tror dere naturen synes om å bli behandlet på den måten? sier jeg til dem da, litt for skingrende til at det kan kalles rolig og pedagogisk. Hvem har dere tenkt skal rydde opp etter dere? Vet dere hvor lang tid som trengs for å bryte ned innpakningen til én ørliten kjærlighet på pinne? Vet dere det, vet dere det, vet dere det?

De vet visst ikke det.

15-20 år. Minst! Roper jeg.

Du kastet et batteri i søpla i forrige uke, svarer den yngste. Mitt virkelig ømme punkt er batterier. Jeg vet at beholderne finnes, men de finnes ikke der når jeg trenger dem. Så hender det at jeg, når jeg tror meg usett, lirker et av dem forsiktig ned i den helt ordinære søpla på kjøkkenet, en vrengt REMA1000-pose over en vaskebøtte fra 70-tallet. I noen veldig korte sekunder kjenner jeg det i armen, batterisyresmerten, musklenes visshet om at jeg kaster noe som før eller siden lekker drepende doser ut i små fjellbekker eller i selve grunnvannet. Pokker ta den Blekkulf-aktige innstillingen hans, den selvrettferdige veslevoksne tonen, som på den annen side kan bringe ham langt her i livet, påminner jeg meg selv, det er riktig, Rufus, svarer jeg, du har rett, Rufus. Å kaste batterier er ikke bra, jeg burde vite bedre, jeg skal aldri gjøre det igjen.

Se på konglene. De faller mot bakken, blir liggende. Bekymrer seg ikke for hva eller hvor, tenker ikke på kildesortering. Fra jord har de kommet til jord skal de bli. Om jeg døde her og nå, i skogen, om barna mine fikk kun fem sekunders betenkningstid før de måtte ta avgjørelsen: slepe med seg liket eller la det bli liggende? Jeg har ingen egentlig grunn til å tro dårlig om dem. Men hvis det er sant at man skal leve som man prediker, altså følge de samme reglene som man forsøker å prente inn i framtidens jordboere, er muligens tiden inne for å skjerpe seg. Latskap går i arv, er det vel jeg prøver å si.

 

//

Monica Isakstuen er født i Oslo i 1976, og bor nå i Fredrikstad. Hun debuterte med romanen Avstand² i 2009 og har senere gitt ut diktsamlingen Alltid nyheter (2011). I 2014 ga hun ut den kritikerroste romanen Om igjen.

For hennes tredje roman, Vær snill med dyrene (2016), mottok Isakstuen Brageprisen.

Les mer på forfatterens hjemmeside: isakstuen.no

&

DENNE TEKSTEN UTGIS MED STØTTE FRA / BERGESENSTIFTELSEN

 

__________________________________________________________________

 

Sivilisasjon og evighetsspill: Kritisk taoisme for det tredje årtusen

        / Essay av Anders Dunker
I vår tid, der menneskenes livsmaskinerier trekker jordens klimasystemer ut av deres allerede ustø balanse, innser vi at sivilisasjonen dypest sett ikke er naturens motsetning, men dens lærling.
  1. Å beherske er å adlyde

Kanskje er en dyptgripende historisk endring på vei når det vi løselig omtaler som et «samspill med naturen», virkelig begynner å forstås som et spill – eller en lang rekke spill-lignende praksiser – der vi bare langsomt lærer spillereglene. I århundrer har kultursystemet vi kaller «Vesten» levd etter Francis Bacons berømte doktrine, der «kunnskap er makt», og fremfor alt makt over naturen. En ny æra melder sin ankomst når vår «vestlige» kultur langsomt begynner å ta inn over seg Bacons mindre berømte og mer «østlige» ettertanke: «Den som vil beherske naturen, må lære å adlyde den».[i]

Tanken om at det å beherske naturen også krever lydhørhet og selvbeherskelse, medfører at kulturen må forstås som en utvidelse av naturens eget spill – av dens likefremme, men også kunstferdige evne til å opprettholde seg selv og installere varighet i en verden underlagt forandringens lov. I naturen besørges varigheten gjennom reproduksjon og ulike kretsløp. I sivilisasjonen installeres varigheten ved at institusjoner, mønstre og metoder overføres fra én generasjon til en annen. Her som i dyrenes og plantenes verden gjelder det samme prinsippet – at livet investeres i videre liv.

Sivilisasjonen viser seg best som naturens lærling når den også klarer å fremstå som en andre natur, som noe gitt; en kosmisk orden, noe uforanderlig. Tradisjonelle samfunn og gamle sivilisasjoner frembringer en slik ferniss av naturlighet og evighet ved sine langsomme gjentagelser og ved å tilsløre alle nyvinninger som gamle tradisjoner, slik at kulturen tilslører sitt eget opphav. I samfunn som disse er det som tiden står stille.

Det antropologene kaller en sirkulær tidsoppfatning, består ikke så mye i å fornekte tidens gang, som i å omfavne gjentagelser som kan kompensere for forgjengeligheten: naturens årstider og sykluser får sine kulturelle motstykker i gjentatte ritualer. Selv i vår lineære og akselererte tid, finner vi dyrkelsen av kretsløpet i resirkuleringens betryggende emblemer og fromme praksis. Kanskje var fortidens religiøse forestillinger om verdens stadige fornyelse også en slags ydmyk besvergelse – en avvergende gest mot katastrofen. Katastrofale er de endringer som er så fundamentale at fundamentet selv svikter. Slike totale forandringer melder seg med en ekstatisk finalitet som på linje med døden selv bringer bud om en irreversibel forgjengelighet – en erkjennelse av at verden aldri kan eller vil bli den samme igjen.

Den teknohistoriske akselerasjonens nøkkelhendelser fremstår som en vill kulturkraft på linje med naturens unntaksfenomener – supervulkaner, jordskjelv og kosmiske sammenstøt.

I vår tid har slike fundamentale endringer blitt nær sagt altomfattende. Ingen tør engang å drømme om å reversere industrialiseringen, urbaniseringen eller digitaliseringen av samfunnet. Den teknohistoriske akselerasjonens nøkkelhendelser fremstår som en vill kulturkraft på linje med naturens unntaksfenomener – supervulkaner, jordskjelv og kosmiske sammenstøt. Gjennom de hektiske siste århundrene har bølgen av kulturelle og teknologiske endringer flommet over i natursystemene, som bare delvis kan drenere og absorbere sivilisasjons-tsunamiens mangfoldige effekter. I denne brottsjøen av forandring, brister også illusjonen om at kulturer og sivilisasjoner skulle kunne representere en naturlig verdensorden. Langsomheten som tidligere hadde preget livsrytmen og forholdet mellom mennesket og naturen, blir snart oppslukt av en virvlende historisk bevegelse. Historiens strømninger har for lengst funnet veien ut fra de største byene til imperienes periferier, til bortgjemte bygder og til avsidesliggende naturfolk, inntil de siste restene av saktegående kultur er spylt vekk i en stri strøm av endringer. De overlevende kulturelementene mottar snart, motvillig – eller også med en slukøret iver – sin livbøye i form av et tvangsmedlemskap i en halvt karismatisk og halvt korrupt sivilisasjonsklubb med en uklar agenda.

At det nye tar over for det gamle er noe mellom en uleilighet og en katastrofe for tradisjonsbundne samfunn – og for de som måtte ønske seg en kultur som virker fortrolig i sin tidløshet og avgrenset i sin egenart. Likevel er dette sentimental-konservative ubehaget, som lett kan slå over i et antimoderne ressentiment, bare en overflateeffekt. Dypere ligger angsten for at sivilisasjonens strategier gradvis har utartet til et hasardspill, som vil ende med total bankerott. I den grad samspillet med naturen har vært et maktspill bedrevet med tanke på vinning, risikerer vår generasjon å spille bort vår egen sjanse til å spille videre. Mer enn noen annen av den teknologiske sivilisasjonens forsmedelige bivirkninger, endrer den globale oppvarmingen spillets natur. Vi er kommet til en situasjon der natur og kultur lever på hverandres nåde og der det ene ikke kan skilles fra det andre. Der fortiden markerer en rekke naturkatastrofer med enorme kulturelle virkninger, vil fremtiden også preges kulturkatastrofer med enorme virkninger i naturen.

Langt mer enn den utskjelte «kapitalismen», ligger kanskje problemet i en generalisert og langt eldre konkurransetilstand mellom folk og nasjoner, som bare indirekte involverer naturen. Med unntak av bevisste utrydningstokt mot rovdyr og kjemiske storangrep på insekter, har ikke menneskene valgt naturen som motspiller eller motstander. Vi har bare sjelden ført en full krig mot naturen, men vi har ofte utnyttet, manipulert og forandret den. Mer enn å være erklært fiende har dyr, landskaper og økosystemer blitt gjort til ufrivillige medspillere i sivilisasjonens besettende kappløp, der alle forsøker å overgå seg selv og der alle vil overgå hverandre. I en liten skala og på lokale arenaer foregår stadig et fruktbart samspill med naturen. I en større skala foregår dette samspillet mer som en uoffisiell og ujevn konkurranse, der stadig flere arter, habitater og økosystemer spilles ut over sidelinjen som entydige tapere.

  1. Varm og kald kultur

Rent kronometrisk går tiden i den samme takten for alle kulturer. Likevel virker urfolkenes livsformer konstante, mens moderne bysamfunn endrer seg hurtig. Antropologen Claude Lévi-Strauss skilte mellom det han kaller «varme» og «kalde» samfunn.[ii] I de kalde samfunnene skjer endringene langsomt og impulsen til endring kommer utenfra: nye kulturelementer oppstår bare når ytre omstendigheter tvinger dem til det. Den varme historien skjer der kulturene bærer i seg sine egne endringsprinsipper – der hvor de mobiliserer sine egne krefter og av egen kraft overskrider sine egne rammer. De varme kulturene beveger seg ifølge Lévi-Strauss alltid mot entropi – en tiltagende grad av kompleksitet, kaos og en galopperende oppheting.

Skillet mellom varm og kald kultur kan ikke bare brukes til å beskrive ulike samfunn, men kan også representere to ulike kulturelle idealer. Den varme kulturen finner sine forbilder i Alexander den store og Columbus – og idealiserer historiens mest monumentale og innovative sivilisasjoner. Idealet om en kald kultur er langt mer diskret i sine preferanser, som kanskje finner sitt klareste uttrykk i gamle taoistiske tekster. Her får det sjelelige idealet om sinnsro sitt kulturelle og sivilisatoriske motstykke i en idealisering av det kinesiske landsbylivet. Små samfunn er best, sier Lao Tzu: «La dem leve slik at selv om nabolandet er så nært at du kan høre hanene gale og hundene gjø, er de fornøyd med å dø av alderdom uten noensinne å ha besøkt dem.»[iii]

Tanken om at sivilisasjonen etterligner naturen, blir her til en klar og høyst konservativ norm som gjør stabiliteten og forutsigbarheten til åpenbare dyder: Et samfunn er som en plante som trenger jevnlig tilgang til vann og lys og som må skånes for ekstreme temperaturer. Tempererte kulturer har en defensiv og langsom historie – og trekkes bare motvillig inn i historiens strømninger. Et temperert samfunn har som mål å finne en levemåte som i prinsippet kan gjentas for evig. Alt kommer tilbake til jorden som siden bærer frem det nye. De idealiserte landsbysamfunnene som Lao Tzu snakker om, er fredelige kooperativer: De søker ikke å finne opp nye teknologier for å vinne et forsprang på nabobyen eller for å effektivisere jordbruket, men sørger for seg selv med velprøvde midler.

Idealet om stedsro som sinnsro og selvtilstrekkelighet som sunnhet, får både handel, erobring og oppdagelsesreiser til å fremstå som feberdrømmer. Alt det som har skapt historien ligner en slags sykdom eller galskap, en atferd som bokstavelig talt gjør den handlende til en fare for seg selv og andre. I det globalhistoriske spillet er det ikke lenger det kooperative idealet som råder, men konkurranseprinsippet i alle dets avskygninger. I et konkurranseperspektiv er den gode sirkelen ikke lenger den selvopprettholdende gjentagelsen, men vekstsirkler som gjennom gjentagelsen skaper en rest – et overskudd som gir et overtak i konkurransen. Hver gang en vellykket teknikk, strategi eller teknologi gjentas, innstiftes også en selvforsterkende endring. Hver gang en teknologisk nyvinning gjentas, sprer produktet seg, produksjonen øker og kulturen blir mer konkurransedyktig. Overskuddet kan investeres i en militær erobring eller handelsmessige fortrinn, og kulturdomenet vokser. Jo større riket er, jo mer overskudd kan genereres i de mest sentrale og privilegerte sonene, der forsprangs- og overtaks-teknikkene tas til sine absolutte ekstremer.

Klima- og ressurskrisene i vår tid viser at vekstsyklusene blir vanskeligere og vanskeligere å skille fra de onde sirklene: maktakkumulasjonen, teknonarkomanien og produksjonspatologien.

For kulturen som skjøtter seg selv, betyr sirkler av vekst i beste fall et overskudd som gir trygghet. Vekst er ustabilitetens positive side, men den er like fullt en ustabilitet. Vekstsirkler er ingen harmonisk runddans, men ligger farlig nær en hysterisk spiral – galskapens uformelle symbol. Klima- og ressurskrisene i vår tid viser at vekstsyklusene blir vanskeligere og vanskeligere å skille fra de onde sirklene: maktakkumulasjonen, teknonarkomanien og produksjonspatologien. Et samfunn i vekst er dermed en konstant fare for seg selv og sine omgivelser. Taoistene er ikke redde for å trekke den paradoksale lærdommen av dette – idet de slår fast at enhver som opplever suksess allerede er på vei til sin undergang.

  1. Globaltaoisme

Naturen er også kompetitiv til en viss grad, men konkurransen mellom arter og deres tilpasning til ulike overlevelsesnisjer skjer langsomt. Om enn artenes videreføring forstyrres av uforutsigbare ytre hendelser, som vulkanutbrudd, klimaendringer og meteornedslag, bærer de ikke i seg noe indre eskalerings-prinsipp som ligner på menneskets opphetede historie. Selv parasitter og populasjoner i eksplosiv vekst når sine kritiske grenser og ebber ut i stillferdige og rutinemessige kollapser. Gjentagelsen av artene gjennom tiden har kumulative effekter der artene sprer seg, men i det enkelte habitat synes reproduksjonsprinsippet snarere å stoppe tiden selv. De lengstlevende dinosaurartene gjennomgikk millioner av generasjoner, flere tusen ganger tusen gjentagelser av livsstadiene fra eggklekking til egglegging. Det finnes haier som har overlevd uforandret i over 400 millioner år. Fra en generasjon til en annen overleverer de kun en genetisk kode, som lar dem leve og overleve, gitt at omgivelsene er noenlunde like. Til sammenligning fremstår vår egen art som en nykomling: en talentfull, men uvøren debutant i evolusjonsspillet.

Til forskjell fra så å si samtlige andre arter, overleverer menneskeslekten ikke bare basert på genetikk, men på kulturelle koder, historier og redskaper. I motsetning til de genetiske kopikodene utgjør disse kulturkodene et stadig større materiale. Forvaltningen av dette svulmende kulturmaterialet fører nesten uunngåelig til revisjoner og kulturelle mutasjoner. Selv kulturer som lykkes i en temperering, forstått som en identisk gjentagelse, vil nesten uunngåelig være omgitt av et mer opphetet livsmiljø. Bare ved å inngyte en ekstrem ritualisering av det gamle og en tilsvarende avsmak for alt som er nytt, kan en menneskelig kultur etterligne naturens stabilitet. Amish-folket har forsøkt å stoppe historien i to hundre år. Selv om deres beundringsverdige kooperative jordbruk gjør dem levedyktige, og selv om deres kulturelle verdier – deres Ordnung – beskytter dem mot utenomverdenen, lever denne sjeldne ny-tempererte kulturen på omgivelsenes nåde.

Den mest ekstreme motsetningen til de taoistiske ideal-landsbyene – og deres Amish-varianter i moderne tid – må være drømmen om å kolonisere andre planeter, eller å flykte dit fra jordens klimatiske problemer. For øvrig er det langt fra tilfeldig at månelandingen fant sted som en del av et oppskrudd militært og teknologisk kappløp mellom to imperier, delvis basert på våpenteknologiens siste innovasjoner. Kulturelle fantasier om kosmisk ekspansjon fikk allerede før månelandingen motbør gjennom et av den tidlige miljøbevegelsens slagord: «fix Earth before we leave it». Den verdensreparasjonen man drømte om skulle skje gjennom en ny ydmykhet overfor omgivelsene; et brudd med vekst-kulturen – og en tilbaketrekning til det lokale og gjentagbare; økologisk jordbruk, en moderat livsstil, pasifisme og lokal selvtilstrekkelighet.

Tross sin gode vilje virker den tidlige miljøbevegelsens idealer om å komme tilbake til naturen fortvilet utilstrekkelig når det blir forstått bokstavelig. Problemet er at selv om en tilbake-til-landet-kultur enn er inspirerende som et forbilde, risikerer denne livsstilen å ende opp som et en ren gestus: et mer eller mindre helhjertet Amish-liv, gjennomført av en håndfull romantiske ildsjeler – mens resten av samfunnet dundrer videre mot indre og ytre overoppheting. Den globale feberen kan ikke motvirkes tilstrekkelig gjennom alternativkulturens kalde omslag eller enkeltmenneskers pusteøvelser i historiens fortrøstningsfulle bakevjer. Slaget står i byene og i historiens hovedstrøm.

I kontrasten mellom kald og varm kultur, er den globale oppvarmingen bare et symptom, om enn megetsigende, på et kulturelt system som i seg selv er overopphetet. Den eneste troverdige motsatsen i en gjenoppdagelse av den «kalde», harmoniske og langsomme kulturen på et høyere nivå: globaltaoisme.

En slik ny variant av taoistenes kvietisme, der man setter langsomhet, stabilitet og tålmod i høysetet, er så vanskelig å forestille seg i en urban og kosmopolitisk skala, at den bare skisseres som en vag og utopisk kontrast til dagens tilstand. Et slikt verdenssamfunn ville måtte innebære at sivilisasjonen gradvis vokser seg forbi sin febrilske fase. I et forestilt tilbakeblikk fra en slik fremtidig tidsalder av tålmod og måtehold, vil nåtidens problemer måtte fremstå som barnesykdommer og infantile grenseoverskridelser. De siste århundrenes kulturutvikling vil huskes som til tider fruktbare, men som regel altfor farlige eksperimenter, foretatt i ly av en ungdommelig blindhet og en tvilsom forestilling om en robust natur som garanterer for normaltilstanden. I en globalisert tid der sivilisasjonen er forent og samtidig truer med å ryste seg selv og omgivelsene i stykker, aner vi at kulturens sinnbilde ikke lenger kan være erobring, oppdagelse og stadig hyppigere endring. Likevel vet vi ikke lenger hva alternativet skal være.

Litt etter litt vil langsomheten, tempereringen og den gode gjentagelsen komme tilbake, både som kulturelle praksiser og som verdier.

Drømmene om en kolonisering av universet kan forstås som et symptom på en ekspansjonistisk kultur som har gått tom for ekspansjonsmuligheter. Hinsides denne forvirrede hildringen, der Mars gjøres til et nytt Amerika og der universet sikrer oss den grenseløsheten vi har lært å drømme om, vet vi godt at Jorden – med dens seks velkjente kontinenter – er stedet vi hører hjemme. Gitt vår tilpasningsdyktighet som art, vil menneskene antagelig være her i titusener av år – hundretusener for den saks skyld. Forestillingen om verdens forestående undergang kan kanskje skremme noen til besinnelse, men vel så ofte fungerer den som en simpel flukt fra langtidsperspektivene og utfordringene vi står overfor. Spørsmålet er om vi, i vår hektiske streben etter å leve og overleve, har tatt inn over oss at vi forbereder en jordisk sivilisasjon for de kommende millennier.

  1. Det langsomme tredje årtusen

Det meste av menneskets verden slik vi kjenner den, er blitt bygget i løpet av omkring to hundre år. Om enn vår tids byggverker kan virke aldri så korttenkte og kortsiktige, er det vanskelig å tenke seg annet enn at mye av infrastrukturen som har oppstått i denne perioden vil vare så lenge den globale sivilisasjonen består. Veier, tuneller, demninger og broer fra vår egen tid vil bestå. Vi har blitt vant til å se enorme endringer i løpet av ett menneskes levetid, men relativt til det forrige århundre, er det tenkelig at det tredje årtusen vil kunne fortone seg som en relativ stillstand. Denne nye æraen vil kanskje ta form av en endeløs krise, der det ugjentagbare i vår egen livsform vil manifestere seg i stagnasjon, utarming og selvdestruksjon. Men det som gjenstår og oppstår i denne krisen kan like fullt danne grunnlaget for en hittil uforutsett og langvarig sivilisatorisk blomstringstid. I en slik påholden taoistisk idyll ville den opphetede historien bli husket som et fjernt mareritt – og selv ordet «posthistorisk» vil gradvis miste mening. Litt etter litt vil langsomheten, tempereringen og den gode gjentagelsen komme tilbake, både som kulturelle praksiser og som verdier.

Idet vi uforvarende har bragt planeten ut av en titusenårig postglasial idyll – preget av geohistorisk sett usedvanlig stabile temperaturer – forteller klimatologene oss at vi må forberede oss på et langt mer ustabilt livsmiljø. Dermed vil vi kanskje trenge en konstant tilpasningsdyktighet snarere enn en temperert veltilpassethet. Muligens vil vi forsøke å kjøle ned kloden med ingeniørmessige midler. Om det kulturelle klimaet vil forbli opphetet, ustabilt og uforutsigbart, finnes det samtidig noen håpefulle og forsiktige tilløp til kulturell nedkjøling.

I eskaleringens febertid er vi, tross alle tendenser til det motsatte, i ferd med å lære hvordan verden kan opprettholdes. Læringsprosessen vi har begynt, kan oppsummeres gjennom et par kontraster: De gode sirklenes overskudd av energi, ressurser, oppfinnsomhet og intelligens må investeres i å motvirke de onde sirklenes overproduksjon av gift, avfall, tapere og menneskelig blindhet. Målet blir å vinne tilbake stabiliserte sykluser, sirkler uten vekst eller tap. Spillets natur vil også skifte fra hva James P. Carse i sin lekne kulturteori har kalt «begrensede spill», som spilles for å vinne, til det han kaller «evige spill» – som spilles for å holde spillet i gang.[iv] Når spillereglene endres fra historiens konkurransespill til posthistoriens evighetsspill, vil vi forkaste konkurransesituasjoner som systematisk skaper tapere og vinnere – enten spill-partneren er naturen eller andre mennesker. Tragiske spill med to tapende parter: krig, miljøskader og parasittære fenomener, vil i det lange løp måtte erstattes av symbiotiske vinn-vinn-situasjoner – så langt disse kan finnes.

En posthistorisk innstilt taoist kunne fable ennå videre: I dette nye, lange årtusenet, vil også ambisjonene om å kolonisere verdensrommet bli husket som nok en feberdrøm fra historiens siste faser. Vi vil se stjernene blinke som de alltid har gjort. Kanskje oppdager vi en gang livstegn andre steder i galaksen, men uten å lengte etter videre kontakt. Andre livsformer vil være som røykstrimer fra skorsteinene i en nabolandsby, haner som galer i det fjerne – mens menneskene for lengst er tilfredse med å bli hjemme og høre verdensrommet mumle omkring sin egen planet.

Uansett er det kanskje urettferdig å sette opp romfartens barnlige begeistring for kostbare unødvendigheter som tidssymptom, når disse anstrengelsene tross alt er så små og ubetydelige sammenlignet med forsvarsbudsjettene. I siste instans er det ikke de maniske ekspansjonsdrømmene som er vår tids viktigste patologi, men den paranoide trygghetslengselen, som nedfeller seg i et behov for permanente overtak og vedvarende maktspill.

I de små og mellomstore spillene finnes det vinnere og tapere. I det største globale spillet er det snarere slik at alle vinner eller alle taper. Selv ikke evighetsspillene varer for evig, men kan bare foregå så lenge det finnes spillere. Gevinsten i spillet er å kunne endre omgangen med tiden – fra forgjengelighetens evige død til frembringelsens evige fødsel. Taoismen rommer, sin konservativisme til tross, også innsikten om at naturens natur er forandring. I en kosmisk sammenheng er livet unikt ved sin vilje til å leve, i sin aktive søken etter å fortsette, i sin mangel på likegyldighet og i sin streben etter kontinuitet gjennom fornyelse. I et slikt perspektiv er sivilisasjon og natur det samme.

 

 

[i] I sin originale form lyder sitatet «Nature, to be commanded must be Obeyed» se. Bacon, Francis: Novum Organum, Del 1, § 3

[ii] Distinksjonen utdypes blank annet i et intervju gjengitt i Charbonnier, G. (red.), Conversations with Claude Lévi-Strauss, oversatt av John & Doreen Weightman, Cape, London 1969

[iii] Lao Tzu: Tao Te Ching, kapittel 80.

[iv] Carse, James P., Finite and infinite games, Free Press, New York 1986

 

//

Anders Dunker er professor ved Kulturakademiet og skribent bl.a. i Ny Tid og Le Monde Diplomatique. Denne essay-serien blir realisert takket være støtte fra NFFO.

 

_____________________________________________________

 

KARL OVE KNAUSGÅRD: «Fienden er følelsen av maktesløshet» / Appell, Oslo 2017

/ Foto: Eivind Oskarson

 

Verden er enkel og forutsigbar. Kaster du en ball opp i luften, faller den ned på bakken. Graver du ned en frø i jorda, vokser det opp en blomst. Åpner du en paraply i vinden, vrenges den. Kjører du for fort i en isete sving, glir bilen av veien. Slepper du ut CO2 i atmosfæren, blir lufta varmere. Blir lufta varmere, smelter isen. Smelter isen, stiger vannet. Stiger vannet og blir varmere, oppstår det flere orkaner, oppstår det flere flommer, oppstår det mere tørke. Når det skjer, vil tilgangen på mat bli mindre og dyrearter dø ut.

Verden er enkel og forutsigbar. Gjør vi det ene, skjer det andre.

            Alle vet at det er sånn. Alle vet at mer forbrenning av olje og gass nå vil ødelegge klimaet i framtiden. Alle vet at framtiden tilhører de menneskene som skal komme, ikke oss.

            Så hvorfor vil alle de største partiene på Stortinget bygge ut nye oljefelt? Og ikke bare det, men også bygge dem ut i de rikeste og mest fantastiske men også mest sårbare områdene i nord?

            Verden er enkel og forutsigbar, men virkeligheten er det ikke. I virkeligheten kan man si at utslipp av CO2 ikke gjør noen skade, og bli valgt til president i USA. I virkeligheten kan man si at Norge, som er Europas største eksportør av gass, ikke er med på å ødelegge miljøet, men tvert imot gjør det bedre, siden vi utvinner det fossile brennstoffet på en så ren og god måte, og siden utslippene ikke er vårt ansvar, men ansvaret til de landene som kjøper oljen og gassen av oss. I virkeligheten teller hensynet til arbeidsplasser og til de enorme oljeinntektene mer enn miljøødeleggelser i framtiden.

Og det er lett å forstå. Vi er mennesker og vi tenker først på vårt eget beste, og på det beste for våre nærmeste. Det er menneskelig å være egoistisk, det er menneskelig å være grådig, det er menneskelig å ville ha det bra her og nå. Og det er menneskelig å ville snu seg vekk fra det forferdelige.

Kommer det en dokumentar om nedhoggingen av regnskogen på tv, skifter jeg kanal. Ser jeg en artikkel om dyrearter som dør ut i en avis eller et magasin, blar jeg forbi. Begynner noen på radioen å snakke om smeltingen av pol-isen, vannet som stiger, temperaturen som blir høyere, finner jeg en kanal som sender musikk. Vi står midt oppe i en krise av enorme dimensjoner, og jeg vil altså ikke vite av det. Jeg vil ikke konfronteres med det forferdelige, jeg later som om det ikke finnes, jeg ser ned.

Hvorfor gjør jeg det?

Jeg ser ned fordi jeg føler meg maktesløs.

Og at vi står bak, alle vi som er her i dag, gjennom å kjøre våre biler, gjennom å handle på våre supermarkeder, gjennom å dra på våre ferier til fjerne land, forsterker følelsen av maktesløshet.

For klimakrisen skyldes ikke enkeltpersoner, den skyldes ikke konsernledere eller politikere, den skyldes et samfunnsystem, en kultur som vi alle er en del av – ja, det er det som er oss. Og det er det som gjør det så vanskelig å forholde seg til: mine handlinger er uskyldige og enkle, og dine handlinger er uskyldige og enkle, men summen av dem er ødeleggende. Ingen har ansvaret for det, alle har ansvaret for det.

            Vi tenker kortsiktig fordi vi er en del av en kortsiktig kultur. Vi forverrer klimaet og ødelegger miljøet fordi vi bare har oss selv for øye. I steden for å se liv, ser vi ressurser. Istedenfor å se eksistensiell rikdom ser vi økonomisk fortjeneste. Denne innsikten, at et helt system og en hel kultur må forandres, er med på å forsterke håpløsheten. Hvem skal gjøre det? Og hvordan?

            Det er ikke sånn at oljeindustrien er fienden. Det er ikke sånn at politikerne er fienden. Oljeindustrien og politikerne er også oss, vi er alle i samme båt, vi lever alle i den samme verdenen. Og det ligger et håp i den tanken. Hvis det finnes vilje til forandring i meg, hvis det finnes vilje til forandring i deg, hvis det finnes vilje til forandring i alle som er her i dag, da finnes den samme viljen overalt. Det gjelder bare å samle den. Det gjelder bare å ikke se ned.

            Politikerne er valgt for å løfte blikket, politikere er valgt for å se bort fra de kortsiktige gevinstene og tenke fram i tid. Rammene for det velferdsamfunnet vi fortsatt lever i, ble en gang til på den måten, gjennom at politikerne tok beslutninger som ikke endret noe på kort sikt, men som en dag ville gjøre det.

            I USA åpner Trump opp kullgruvene igjen, i Norge vil de ledende politikerne våre altså åpne opp nye oljefelt. Det er en skam for politikerne, og det er en skam for Norge. Norge er et av verdens rikeste land, og det eneste motivet for å bygge ut nye oljefelt, er mere penger. Det er grådighet. Det er feighet. Og det er også dumhet, for med alle de ressursene vi har i dette landet, kunne vi ha tatt ledelsen i arbeidet for en renere verden, vi kunne ha pøst inn penger fra den enorme formuen vi har i forskning på miljøvennlig energi, vi kunne ha blitt et foregangsland. Hvis ikke vi, med all vår rikdom og velstand, kan ta det steget, hvem skal kunne gjøre det da?

            Fienden er følelsen av maktesløshet, at vi befinner oss i et system som er uforanderlig og som fortsetter i samme retning uansett hva vi gjør. Men det er en tankefeil, for systemet er oss. Samfunnet er du og jeg. Makten er vår. At politikerne ser ned, behøver ikke bety at vi også skal gjøre det. Stemmer mange nok på partiene som går mot utbyggingen av nye olje- og gassfelter i nordområdene, vil den bli stoppet. Stemmer mange nok på partiene som forstår at klimaendringene og miljøødeleggelsene er det største problemet i vår tid, vil politikken måtte dreie. For verden er enkel og forutsigbar: gjør vi det ene, skjer det andre.

 

/

Denne appellen holdt Karl Ove Knausgård under den store Vendepunkt-demonstrasjonen i Oslo lørdag 2. september 2017. Klimaaksjonen takker forfatteren for at vi får dele teksten!

 

____________________________________________________

 

DET ER FOR SENT

Av Arne Johan Vetlesen / Foto: Sigurd Hverven 

Hva vil de som lever om femti år tenke om veivalgene vi gjør i dag?

   Filosofen Tim Mulgar stiller spørsmålet i boken Ethics for a Broken World. Han svarer at særlig to ting vil fortone seg som ubegripelig: At myndighetene tillot folk å fortsette med deres klimaødeleggende atferd selv lenge etter at kunnskapen om dens skadevirkninger var etablert. Og at det var fritt frem for såkalte «klimaskeptikere» å spre deres feilaktige budskap basert på benekting av fakta. Mulgan knytter det han kaller overflodssamfunnets manglende evne til å styre unna varslet kollaps til dets insistering på at det individuelle gode gis forrang fremfor fellesskapets. Et av sitatene fra dette samfunnets kortvarige glansperiode som gir mest hoderisting, lyder: «Det finnes ikke noe slikt som et samfunn.»

   I epoken Mulgan beskriver som vår, ble den nålevende generasjonen mennesker gitt forrang fremfor senere- Likeledes med klodens ressurser. Når kapitalismen praktiserte slik «diskontering», het det seg at den bare uttrykte menneskenaturens iboende tilbøyelighet til å prioritere nåtid fremfor fremtid. Samfunnets institusjoner skulle speile dette; det ville ikke være demokratisk flertall for å motvirke det. Epoken var preget av optimisme, især teknologisk sådan; enhver ny generasjon ville få det bedre enn de forutgående.

   Det er vanskelig å la være å bruke ord som «vanvittig» og «perverst» om et samfunn som med åpne øyne tillot fortsatt praktisering av en livsstil som naturvitenskapen advarte mot som selvdestruktiv, ja i siste instans suicidal. Etter at Mulgan skrev sin bok for seks år siden, har perversiteten fått en omdreining han ikke forutså: alle referanser til klimaendringer i de relevante departementene i USA er beordret fjernet av presidenten. I stedet for at benekting sensureres som livsfarlig, erobrer benekterne maktens tinder og gjør seg til forbydende part overfor vitenskapen.

   Man kan tenke at USA under Trump for ettertiden vil fremstå som et særtilfelle av klimapolitisk idioti og at et land som Norge vil fremstå som ansvarlig i sammenligning. Den gang ei. En studie fra Oil Change International slakter regjeringens vedtak om oljeutvinning i Barentshavet: utvinningen er uforenlig med Parisavtalens mål, signert av Norge, om å bremse den globale oppvarmingen. Studien påpeker den frapperende kognitive dissonansen mellom dette faktumet, knyttet til at Norge er Europas største eksportør av fossilt drivstoff, og landets selvbilde som ledende aktør i klimasaken.

   Et av Erna Solbergs viktigste argumenter mot et regjeringsskifte er at det vil «sette tusenvis av oljearbeidsplasser i fare». Dette fordi Støre kan måtte støtte seg til småpartier som går mot utvinningsplanene i Barentshavet.

   Kanskje behøves ikke perspektivet fra en fremtidig generasjon for å få øye på det perverse ved den klimapolitikken som Solberg og Støre faktisk er enige om. Hensynet til arbeidsplassene for en nålevende generasjon, innen en sektor som lenge har fått forårsake klimaendringer som truer livet på kloden, gis entydig forrang. En generasjonens «rett» til å fortsette en næringsvei og livsstil som setter etterslektenes livsmuligheter på spill, fremstilles som trumf: ikke som det dårligste kortet på hånden, men som det beste.

  Insisteringen på å praktisere generasjonsegoisme og kortsiktighet satt i økonomisk og politisk system seiler under optimismens flagg. Men for en optimisme som viser seg livsfarlig i sine konsekvenser, er dagene talte. Det er for sent å slutte seg til dens budskap om at alt vil ordne seg, at vi ikke trenger endre på noe av betydning, at et grønt skifte basert på teknologisk fix er like rundt hjørnet og at vekst fremdeles er både realistisk og klimavennlig, bare vi passer på å gi den prefikset grønn.

     Vi trenger ikke ty til Mulgans tenkte fremtidståsted for å slå fast at nåtidens selverklærte optimister i epoken etter oss vil fremstå med et hovedansvar for at verden skjøv påkrevde strukturendringer foran seg, alltid foran seg, med de katastrofale følger vitenskapen først advarte mot ville komme, dernest dokumenterte hadde inntruffet. Når Solberg og Støre kappes om å være flinkest til å ha «to tanker i hodet», nemlig fortsatt vekst og avverging av klimaendringer, så har de ikke det. De har bare en, nemlig den første. Og for den er tiden ute.

 

__________________________________________________________________

Karin Moe: CO2-mangel

Foto: Lone Fingann Stol

 

Trygve Refsdals kronikk i Klassekampen 7.august blei ein augneopnar. Endeleg skjøna eg kvifor eg måtte ut av dei telemarkske skogar. I eit dalføre med storskog på begge åskantar og med hurtigveksande lauvskog i hestehagen nedfor huset og eigen skogteig like ved, enda eg sommarstid i akutt mangelsjukdom. Det gjekk greit om veten (vinteren) då vedrøyken låg lifleg over bygda. Ikkje visste eg st det var mangel på CO2 som plagde meg. Like fullt gjekk eg til mottiltak, utan å vita kor vislege desse var. Ikkje med skallen, men med denne totalt politisk ukorrekte kroppen som eg heng ilag med. Eg fekk hyrt inn Holtekarane med motorsag og vedkappar og fylt opp vedskjulet med CO2-lagra bjørk og furu. Skogteigen blei òg snøydd. 

Dagleg søkte eg ikkje lenger skogens ro, neidå ikkje. Eg trampa den bratte og svingete riksvegen opp Brunkebergbakkane. Ikkje for å koma i form. Då kunne eg jogga Dampedalen og klyvd opp frå Flatin. Neidå, eg peste på og saug inn og lepja i meg CO2. Eg var i akutt mangel av CO2. Og i ein tilstand av overoksydasjon som ikkje ville avhjelpast med antioksidantar, in natura eller på boks. Der var for mykje såkalla frisk luft. Eg visste det berre ikkje. Lauvtre og storskog fòr med godsakene i eit grønsvær som tok pusten frå meg. Woody Allan har rett: «Don’t trust air you can’t see.»

Vel oppe i Brunkeberg var det å få i seg H2O. Og etter ein drøs i bua til Kjetil sjangla eg ned bakkane i lykkerus. Komplett antioksydert og CO2-regulert: «Han hjelper i brattaste bakkar.» (Trygve Bjerkrheim) Kva fekk eg ikkje unna av slått og bærplukk og vedløding. Same reaksjon når eg hadde vore på odde jobbar i Oslo og sove for ope vindauge og djuplagra CO2. Heim til storskogen kom eg høg på energi. Eg kunne vaska ned huset og mala ein låvevegg før eg trødde salmane mine på orgel og somna i vinglaset.

Så les eg i Refsdals framifrå kronikk at landets 13 oljeministrar – villmenn! har drive rovdrift på CO2 med utvinning av fossilt brensel langt over Stortingets vedtak. Og uttak av naturgass tre gonger over verdsgjennomsnittet. Har dei ingen viten eller tanke hatt for framtidig mangel på den teknologisk uerstattelege nyttegassen CO2 for fotosyntese og som grunnlag for liv og all matproduksjon? Ikkje nok med at me i beredskapsplanar og praksis manglar matlager, altså odla mat, me manglar forsyne meg ei forsvarleg, langsiktig forvalting av CO2-ressursane. Politikarane i oljo kan ta maten frå komande generasjonar. Kroppen syd av vreide over slik øyande kunnskapsløyse.

Med kutt i oljeutvinninga kan politikarane skapa ei vinn-vinn stode: oppnå 2 graders-målet o g forvalta og lagra CO2 ressursane for framtida..

   Eg er 100 % usamd med hypokonderdoktor Wilhelmsen: Ikkje lytt til kroppens signal. Utan kroppens visdom ville eg aldri kome meg til Karmøy, der folk flest har familiebil, elbil og amcar. Sol, vind, H2O og CO2 er i balanse. Her er liv laga. Slik fekk eg restarta skrivinga.

     Det er sikkert ikkje alle like glade for.

                                                                          

/

Denne artikkelen er fra Karin Moes spalte «Sidesleng» i Klassekampen den 21.august 2017.

 

_________________________________________________________________________

 

Skogens uro / Eivind Myklebust

Mange hadde måla ein skog. Likevel måla Edvard Munch ein furuskog.

Tre tømmerstokkar ligg i kryss over kvarandre på eit av måleria Karl Ove Knausgård har valt ut til utstillinga «Mot skogen» på Munchmuseet. Den øvste, gule tømmerstokken stikk seg ut midt i biletet. Den ligg kvista og utan bark, og dreg blikket til seg, før den fører auga våre vidare inn mellom dei stolte furene som framleis held stand. «Den gule tømmerstokken» (1912) vil oss sikkert ingenting, slik Knausgård skriv om eit anna av Munchs skogsmåleri i utstillingskatalogen: «Hvis det kommuniserer, så kommuniserer det slik som trærne kommuniserer. Uten et ord, gjennom sitt nærvær, gestaltet gjennom sin form […]. Trærne er trær, skogen er skog, og dette maleriet er et bilde av dem. Maleren som har malt det, gjør det nesten selvløst, det er som om han maler på skogens premisser».

Likevel viser måleriet oss noko anna enn berre trea og skogen dei står eller ligg i: Det gule i tømmerstokken vitnar nettopp om mennesket som har tatt seg inn i skogen for å gjere nytte av den. Om Munch har måla på skogens premiss, må det også leggjast til at desse premissa gjennom fleire hundreår har vore uløyselege frå menneskeleg bruk og misbruk – frå lover og reguleringar, mål og motiv.

Perspektivet i biletet synest å stadfeste det. Når eg byrjar å bevege meg i museumsrommet på Munchmuseet, oppdagar eg raskt at det nettopp er den gule tømmerstokken som styrer det eg ser, som held meg fast i sitt perspektiv. Eg ruslar frå venstre til høgre kant av biletet, men blikket mitt maktar ikkje rive seg laus frå stokken, det glid framleis inn langs stammen, inn mot det same punktet djupare inne i skogen. Vi er fanga i vårt eige blikk, synest biletet å demonstrere, eller som Knausgård kanskje meir oppløftande formulerer det: «Verden oppstår i blikket vårt, hele tiden. Den er ikke, den blir til».

 

Skogens ro

Eg gjekk ein tur på stien i sommar, ikkje så mykje for å søkje skogens ro som for å få utløp for ei rastløyse som jamleg byggjer seg opp i meg. Difor gjekk eg raskt, nokre vil kalle det jogging, medan eg høyrde på podcast, slik eg meir enn gjerne gjer også på skogstur, om det er dit tankane mine blir dregne nett den dagen. Dette kan provosere enkelte, har eg merka meg, i alle fall om ein snakkar høgt om det. Jamleg høyrer eg ekkoet frå Henry David Thoreau: «Hva har jeg i skogen å gjøre hvis jeg tenker på noe som er utenfor skogene?»

For meg er det uklårt kvifor grensa rundt skogen også må vere ei grense rundt tankane mine, og svaret på Thoreaus spørsmål er openbert: Eg skal tenkje vidare på det eg vanlegvis tenkjer på, og halde fram med å blande tankane mine saman med andre sine tankar. Eg hugsar framleis ein dagsmarsj gjennom ein av dei lengste dalane i heimtraktene mine for snart ti år sidan, med Carsten Jensens «Vi, de druknede» på øyrene. Eg har klove langs ein fjellrygg ein heil ettermiddag med Frank Rossavik sin fornøyelege biografi om Einar Førde i hovudet. I sommar har eg vore i USA i 50-åra og i Russland i 1917 medan eg har stavra meg frå tareblad til tinderad på Søre Sunnmøre. Ein stad på vegen slepp eg øyrepluggane ut, lèt forteljaren fortelje for seg sjølv i nokre sider, og fyller munnhòla med vatn som klukkar like fint gjennom kroppen min som det gjer i elva som renn vidare ned gjennom fjellsida.

Og så gjekk eg altså ein tur langs stiane i Nordmarka, og høyrde på ei av sommarsendingane frå NRK P2, der forfattar og naturskribent Torbjørn Ekelund fortalde mykje interessant om å gå. Ekelund høyrer også på podcast når han går i byen eller langs landevegen… men aldri når han går i skogen, legg han til, med djupt alvor i røysta. Eg ser for meg P2-lyttarar i bygd og by nikke andektig ved kjøkkenborda.

 

Skogens rom

«Hvorfor skal skogens venner ha et så opphøyd tonefall?» spør Kerstin Ekman heilt mot slutten av «Herrene i skogen» (2007), det store og kloke livsverket hennar om skogen. I ei rekkje essay legg Ekman fram kunnskap ho har samla på mange og lange vandringar, både i skogen og i bøkene. Ho fortel skogens kulturhistorie og namngir det som veks og lever i skogen, for å gjere oss fortrulege med det, slik at vi kan kjenne uro for det. Samstundes er ho varsam med å skilje skogen ut og sondre den av frå det livet vi lever til vanleg.

Gjennom lange strekk i historia har skogen nettopp vore skild ut frå det menneskelege rommet, anten som noko mørkt og magisk eller som noko opphøgd og heilagt. Draumen om skogen har alltid vore paradoksal. På den eine sida har vi drøymd om å overvinne mørket og avdekkje skogen, om å kontrollere den for å gjere oss nytte av den. På den andre sida har vi drøymd om å kunne vende attende til skogen i den urørte tilstanden den var i før mennesket fekk herredømme over den: «Tanken er at siden det ikke finnes grenser for hva vitenskapen og teknologien vår kan klare, kan vi overliste naturen. Samtidig synes vi at vi bør vende tilbake til den, for da blir vi bedre og friskere. For å komme oss vekk fra tvisynet og tankeforvirringen vår, går vi ut i naturen. Da betyr ordet natur et vakkert landskap eller et grøntareal, ikke jordskjelvrammede pakistanske fjell eller saltørkener i Utah».

I boka viser Ekman at det er vi som har laga skogens rom, slik vi kjenner det i dag. I alle fall sidan tidleg mellomalder har skogen vore «en økonomisk ressurs og gjenstand for grensetrekninger og uendelige tvister om grenseskiller og eierforhold», skriv ho, og avviser såleis førestillinga om at det eigentleg finst noko å vende attende til – i beste fall eit eventyr. For ei tid tilbake sidan byrja Naturvernforbundet å bruke nettopp omgrepet «eventyrskog» om den skogen som aldri har vore flathogd, men berre plukkhogd. Eventyrskogen er såleis framleis ueinsarta og variert, og ifølgje Naturvernforbundet har den difor ein «særlig høy opplevelsesverdi».

 

Edvard Munch: Knudret trestamme i snø, 1923. Olje på lerret. / Foto: Ove Kvavik. Foto ©: Munchmuseet

Skogens uro

Omgrepet «eventyrskog» vitnar om arven frå romantikken i naturvernsrørsla. Denne arven blir støtt brukt, av profittorienterte politikarar og eigarar, for å lage billige motargument mot det naturvernarane argumenterer for. Seinast i slutten av juni gjekk Naturvernforbundet til aksjon for å stoppe bygginga av ein planlagt skogsbilveg som skal gå frå Sørkedalen til Lommedalen, tett inntil naturreservatet Krokskogen i Nordmarka. Aksjonen kan bli endepunktet for ein fire år lang debatt, der Asker og Bærums Budstikke har kalla Naturvernforbundets argument for «romantiske marka-ønsker» på leiarplass. Til ei kvar tid pressar førestillingar om det «økonomisk nødvendige» – eller, litt mildare, det «økonomisk forsvarlige» – mot grensene rundt slike område. Det kjennest som ei uunngåeleg følgje av at små skogslommer gjennom lang tid er gjort til sekulære katedralar og overlate det som ligg utanfor dei verna områda til utvinning i stor skala.

Måten vi organiserer samfunnet utanfor skogen, legg føringane for korleis vi organiserer det som ligg innanfor. Unntaka er også regelen, og så lenge det er slik, er skogen ein stad som bør fylle oss med uro så vel som ro. Det er sjølvsagt måten vi har gjort oss til herrar over skogen som bør vekkje størst uro og tvinge fram flest sjølvkritiske blikk i spegelen. Men også draumen om å vende attende til skogen er med å halde blikket vårt fanga mot ei framtid som allereie er forbi.

Ekman har ein gammal kano som heiter Henry David Thoreau. Sjølv om både kanoen og romantikaren Thoreau har vist henne veg i skogsriket gjennom mange år, fortel ho at dei belærande sidene ved Thoreaus utfall mot sivilisasjonen, har stige tydelegare fram for henne i seinare år. No er Ekman varsam med å avskrive heilt skogseremitten sine innsikter, slik det tidvis har vore på moten å gjere: «I would bet that fewer Americans have read Walden than have heard that Thoreau’s mother did his laundry», skriv Jedediah Purdy i ein artikkel om Laura Dassow Walls’ nye biografi om Thoreau. Ekman takkar Thoreau og romantikarane for å ha lært oss å sjå villmarka som noko anna enn utriveleg og trugande, men skal ein få med seg folk, seier ho, må ein føresetje sivilisasjonen. Ein kan ikkje ta avstand frå den, slik Thoreau ofte gjer, trass i at han truleg sette pris på klesvasken. Då blir det eit spørsmål om kva slags sivilisasjon som held mål for dei måla ein må setje seg. Det går føre seg ei uroleg leiting etter løysingar hos Ekman. Essaya hennar er ikkje berre forsøk på å forstå kva skogen har vore, men også kva den kan bli.

 

Eit tre og eit anna

Om verda blir til i blikket vårt, slik Knausgård skriv om Munchs måleri, så vil Ekman få oss til å bruke dette blikket og lære oss å sjå: «For virkelig å se må man studere bakken like oppmerksomt som en fanget karoliner i Tobolsk leste Bibelen». Naturen er ikkje ro og orden, «den er uforutsigelig og må finleses slik karolineren leste Paulus’ brev for å finne den smale veien til frelse. Og finnes det ingen frelse i vår sivilisasjons dilemma, så finnes i alle fall fremdeles alt det jeg ser, og da har skogen og engen fått et øye». Eg trur det er mykje å lære av Ekmans tvisyn på mennesket sitt forhold til skogen, og i vidare forstand til naturen. Skogshistoria hennar viser korleis det menneskelege blikket på naturen har endra seg, gong på gong, og i tida for enorme og øydeleggjande klimaomveltingar og ufattelege trugsmål mot artar av alle slag, kan det foranderlege i dette blikket også vere til trøst.

Det gir i alle fall håp om at vi kan leggje merke til dei andre furene i Munchs måleri, dei som ser ganske einsarta ut, og som ikkje skin like gyllent mot oss eller dreg oss like forlokkande til seg som den gule tømmerstokken, men som er meir varige og såleis meir varierte i det lengste løpet. «One tree is like another tree, but not too much», skriv den amerikanske poeten Mary Oliver i essayet «Upstream»: «More or less like people – a general outline, then the stunning individual strokes. Hello Tom, hello Andy. Hello Archibald Violet, and Clarissa Bluebell. […] And in reply its thousands of leaves tremble!»

 

//

Eivind Myklebust er kritiker i Bokmagasinet, Klassekampen. Denne essay-serien blir realisert takket være støtte fra NFFO.

___________________________________________

 

Maja Lunde: Die Geschichte der Bienen

tao

Bezirk 242, Shirong, Sichuan, 2098

 

Wie verwachsene Vögel balancierten wir auf unseren Ästen, das Plastikgefäß in der einen Hand, den Federpinsel in der anderen. Langsam, so vorsichtig ich konnte, kletterte ich aufwärts. Im Gegensatz zu vielen anderen Frauen im Arbeitsbezirk eignete ich mich nicht für diese Aufgabe, ich war nicht zierlich genug, meine Bewegungen waren oft zu fahrig, mir fehlte die nötige Feinmotorik. Ich war nicht geschaffen dafür, und trotzdem musste ich jeden Tag hier sein, zwölf Stunden am Stück.

Die Bäume waren ein Menschenleben alt, ihre Äste zerbrechlich wie dünnes Glas, sie knackten unter unserem Gewicht. Vorsichtig drehte ich mich, um meinem Baum keinen Schaden zuzufügen. Ich stellte mein rechtes Bein auf einen noch höhergelegenen Ast und zog das linke behutsam nach, bis ich endlich eine sichere Arbeitsposition gefunden hatte, unbequem, aber stabil. Von hier aus erreichte ich auch die obersten Blüten.

Das kleine Plastikgefäß war gefüllt mit dem luftigen, leichten Gold der Pollen, das zu Beginn des Tages exakt abgewogen und an uns verteilt wurde, jede Arbeiterin erhielt genau die gleiche Menge. Nahezu schwerelos versuchte ich, unsichtbar kleine Mengen zu entnehmen und in den Bäumen zu verteilen. Jede einzelne Blüte sollte mit dem kleinen Pinsel bestäubt werden, der aus eigens zu diesem Zweck erforschten Hühnerfedern hergestellt worden war. Keine künstliche Faser hatte sich als so effektiv erwiesen. Das hatte man wieder und wieder getestet, in meinem Bezirk hatte man dafür genügend Zeit gehabt. Hier war diese Tradition nämlich schon über hundert Jahre alt, die Bienen waren bereits in den 1980er Jahren verschwunden, lange vor dem Kollaps. Die Pflanzenschutzmittel waren schuld gewesen, und wenige Jahre später, als die Pestizide nicht mehr verwendet wurden, kehrten die Bienen zurück, doch zu diesem Zeitpunkt hatte man bereits mit der Handbestäubung begonnen. So erzielte man bessere Ergebnisse, auch wenn für diese Arbeit unglaublich viele Menschen benötigt wurden, viele, viele Hände. Doch dann, als der Kollaps schließlich kam, hatte mein Bezirk einen Wettbewerbsvorteil. Es hatte sich gewissermaßen ausgezahlt, dass wir unsere Natur so sehr verunreinigt hatten. Weil wir Vorreiter in Sachen Umweltverschmut- zung gewesen waren, wurden wir später zu Vorreitern der Handbestäubung. Ein Paradox hatte uns gerettet.

Obwohl ich mich so weit wie möglich streckte, blieb die Blüte ganz oben außerhalb meiner Reichweite. Ich war kurz davor, aufzugeben, doch ich wusste, dass mir dann Strafe drohte, also versuchte ich es noch einmal. Uns wurde der Lohn gekürzt, wenn wir die Pollen zu schnell oder zu langsam aufbrauchten. Das wahre Ergebnis unserer Arbeit blieb zunächst unsichtbar. Wenn wir am Ende des Tages von den Bäumen herabkletterten, war unser Einsatz nur durch rote Kreidekreuze auf den Stämmen erkennbar, im Idealfall bis zu vierzig am Tag. Erst wenn es Herbst wurde und die Äste schwer waren vom Obst, zeigte sich, wo gute Arbeit geleistet worden war. Doch da hatten wir meistens schon vergessen, wer welche Bäume bestäubt hatte.

Heute war ich auf Feld 748 eingesetzt. Wie viele es ins- gesamt waren, wusste ich nicht, aber meine Gruppe war eine von hunderten. In unseren beigefarbenen Arbeitsanzügen glichen wir einander wie die Bäume und hingen bei der Arbeit so dicht beieinander wie deren Blüten. Niemals allein, immer zu einer Traube gedrängt, ob hier oben in den Bäumen oder unten entlang des Pfades, wenn wir von einem Feld zum nächsten zogen. Nur in unseren kleinen Wohnungen hatten wir einige wenige Stunden am Tag für uns. Das übrige Leben fand hier draußen statt.

Es war still. Während der Arbeit durften wir nicht miteinander reden. Nur unsere vorsichtigen Bewegungen in den Bäumen waren zu hören und hin und wieder ein leises Räuspern oder Gähnen oder das Reiben der Arbeitskleidung an den Stämmen. Manchmal gab es auch einen Laut, den wir hassen gelernt hatten – ein Ast, der knackte und schlimmstenfalls sogar brach. Davon abgesehen machte nur der Wind Geräusche, wenn er durch die Zweige fuhr und über die Blüten strich oder durch das Gras auf dem Boden raschelte.

Er wehte von Süden her, aus Richtung des Waldes. Im Gegensatz zu den weißblühenden Obstbäumen, die noch kein Laub trugen, wirkte der Wald dunkel und ungezähmt, und schon in wenigen Wochen würde er eine noch üppigere, grüne Mauer bilden. Wir gingen nie hinein, hatten dort nichts zu erledigen. Und neuerdings gab es Gerüchte, dass er gerodet werden sollte, um einer neuen Plantage Platz zu machen.

Jetzt summte aus Richtung des Waldes eine Fliege heran, ein seltener Anblick, so wie ich schon seit Tagen keine Vögel mehr gesehen hatte, auch sie waren weniger geworden. Sie machten Jagd auf die wenigen Insekten, die es noch gab, und hungerten ansonsten wie der Rest der Welt auch.

Ein Geräusch durchschnitt die Stille. Es war die Pfeife, die von der Baracke der Aufseher herüberdrang, das Signal zur zweiten und letzten Pause des Tages. Erst jetzt fiel mir auf, wie trocken meine Zunge war.

Wie eine zusammenhängende Masse glitten die anderen Arbeiterinnen und ich von den Bäumen hinab. Meine Kolleginnen unterhielten sich. Kaum war es erlaubt, setzte ihr wildes Plappern ein, als hätte man einen Schalter umgelegt.

 

/ Photo: Gideon Pisanty/ Wikimedia Commons

 

Ich blieb stumm und konzentrierte mich ganz darauf, langsam nach unten zu gelangen, ohne einen Zweig abzubrechen. Es gelang mir. Pures Glück. Ich war tollpatschig und schwerfällig, ich hatte lange genug hier durchgehalten, um zu wissen, dass ich diese Arbeit nie richtig gut be- herrschen würde.

Auf dem Boden neben dem Baum stand meine Trinkflasche aus zerkratztem Metall. Ich griff danach und trank in gierigen Zügen. Das Wasser war lauwarm, es schmeckte nach Aluminium, weshalb ich weniger trank, als ich gebraucht hätte.

Zwei weißgekleidete junge Männer aus der Verpflegungseinheit teilten rasch die wiederverwendbaren Dosen mit der zweiten Mahlzeit des Tages aus. Ich blieb für mich, lehnte mich mit dem Rücken an den Baumstamm und öffnete meine Dose. Diesmal waren Maiskörner in den Reis gemischt. Ich probierte davon. Wie immer war das Essen ein wenig zu salzig und mit künstlich hergestelltem Chili und Soja gewürzt. Fleisch hatte ich schon lange nicht mehr gegessen. Für den Anbau von Tierfutter brauchte man große Flächen urbaren Bodens, und noch dazu mussten viele der traditionellen Futterpflanzen ebenfalls bestäubt werden. Das war die Mühe unseres aufwändigen Handwerks nicht wert.

Die Dose war leer, bevor ich satt war, und ich stand auf und stellte sie wieder in den Sammelkorb. Ich konnte meinen Körper nur schwer ruhig halten und joggte auf der Stelle. Meine Beine waren müde, aber trotzdem steif, und sie kribbelten, weil sie dort oben in den Bäumen so lange in starren Positionen ausgeharrt hatten.

Doch die Bewegung brachte keine Besserung. Ich sah mich verstohlen um, keiner der Aufseher beachtete mich. Rasch legte ich mich auf den Boden, um meinen schmerzenden Rücken auszustrecken.

Ich schloss für einen Moment die Augen und versuchte, die Stimmen der anderen Frauen aus meiner Gruppe auszublenden, doch ich hörte, wie ihr Geplauder stetig anschwoll und wieder abflaute. Wo kam dieses Bedürfnis nur her, warum mussten immer alle gleichzeitig reden? Das war schon so gewesen, als wir kleine Mädchen waren. Stunde um Stunde mit Gesprächen, deren Themen immer nur den kleinsten gemeinsamen Nenner bildeten, bei denen man nie etwas vertiefte, es sei denn, die Person, über die man sprach, war gerade nicht anwesend.

Ich dagegen zog Gespräche unter vier Augen vor oder gar keine Gesellschaft, bei der Arbeit oft Letzteres. Und zu Hause hatte ich Kuan, meinen Mann. Allerdings waren es auch nicht unbedingt ausschweifende Unterhaltungen, die uns miteinander verbanden. Kuan lebte immer im Hier und Jetzt, er strebte nicht nach Wissen, trachtete nicht nach mehr. Aber in seinen Armen fand ich Ruhe. Außerdem hatten wir unseren dreijährigen Sohn Wei-Wen, über ihn konnten wir reden.

Als mich das Geschnatter der anderen Frauen schon fast in den Schlaf gewiegt hatte, setzte es abrupt aus. Alle waren verstummt.

Ich setzte mich auf. Die anderen reckten ihre Köpfe. Über den Pfad kam ein Tross auf uns zu.

Es waren Kinder, nicht älter als acht Jahre, viele kannte ich aus Wei-Wens Schule. Alle trugen die gleichen Arbeitskleider, dieselben synthetischen, beigefarbenen Anzüge, die auch wir trugen, und eilten in unsere Richtung, so schnell ihre kurzen Beine sie trugen. Zwei erwach- sene Begleiter hielten die Gruppe zusammen, einer ging an der Spitze, der andere am Ende des Zuges. Beide hatten durchdringende Stimmen, mit denen sie die Kinder ständig zur Ordnung riefen. Sie schimpften jedoch nicht, sondern erteilten ihre Anweisungen voller Wärme und Mitgefühl. Denn auch wenn die Kinder noch nicht ganz verstanden hatten, wohin sie unterwegs waren, die Erwachsenen wussten es.

 

Die Kinder gingen Hand in Hand, ungleiche Paare, große und kleine, die ältesten passten auf die jüngsten auf. Ihr Gang war holperig und ungeordnet, aber sie hielten sich fest an den Händen, als wären sie zusammengeleimt. Vielleicht hatte man ihnen strengstens befohlen, einander auf keinen Fall loszulassen.

Ihre Blicke waren auf uns und auf die Bäume gerichtet. Es waren neugierige Blicke, einige kniffen die Augen zusammen und legten den Kopf schief, als wären sie zum ersten Mal hier, obwohl sie alle in diesem Bezirk aufgewachsen waren und nie eine andere Natur kennengelernt hatten als diese endlosen Reihen von Obstbäumen vor der Dunkelheit des verwilderten Waldes im Süden. Ein kleines Mädchen betrachtete mich lange mit ihren großen, engstehenden Augen. Sie blinzelte einige Male, dann schniefte sie heftig. An der Hand hielt sie einen mageren Jungen. Er gähnte laut und ungeniert und ohne die Hand vor den Mund zu halten, nicht ahnend, dass sich sein Gesicht zu einem einzigen riesigen Schlund verzog. Er gähnte nicht aus Langeweile, dafür war er zu jung. Wahrscheinlich hatte ihn die Mangelernährung müde gemacht. Ein dünnes, hochgewachsenes Mädchen führte einen anderen kleinen Jungen. Er atmete schwer und mit offenem Mund, er hatte wohl eine verstopfte Nase. Das Mädchen schleifte ihn hinter sich her, während sie ihr Gesicht in die Sonne streckte, blinzelte und die Nase kräuselte, sie hielt den Kopf immerzu in derselben Position, als wollte sie sich bräunen oder neue Kräfte tanken.

Sie kamen jedes Jahr, die neuen Kinder. Aber waren sie schon immer so klein gewesen? Waren sie jünger geworden? Nein. Sie waren ungefähr acht Jahre alt. Wie immer. Gerade mit der Schule fertig geworden. Oder was man als Schule bezeichnete … Die Kinder lernten die Zahlen und einige Schriftzeichen, davon abgesehen war die Schule aber nur eine Form der kontrollierten Verwahrung. Der Verwahrung und Vorbereitung auf das Leben hier draußen. Die Kinder lernten, lange stillzusitzen. Und ihre Feinmotorik wurde geschult, ab einem Alter von drei Jahren knüpften sie Teppiche. Die kleinen Finger eigneten sich zur Fertigung raffinierter Muster ebenso hervorragend wie zur Arbeit hier draußen auf den Feldern.

Jetzt passierten die Kinder uns, richteten die Blicke wieder nach vorn auf die nächsten Bäume und gingen zu einem anderen Feld weiter. Der zahnlose Junge stolperte, aber das große Mädchen hatte ihn so fest im Griff, dass er nicht fiel.

Dann verschwanden die Kinder weiter den Hang hinab und zwischen den Bäumen.

»Wo kommen die hin?«, fragte eine Frau aus meinem Team.

»Sicher zu Feld 49 oder 50«, antwortete eine andere.

»Da haben sie bislang noch nicht angefangen.«

Mein Magen krampfte sich zusammen. Auf welches Feld sie genau kamen, spielte doch keine Rolle. Es ging darum, was sie dort machen mussten.

Die Pfeife ertönte ein zweites Mal. Wir kletterten wieder nach oben, ich bewegte mich langsam, aber mein Herz raste. Nein, die Kinder waren nicht jünger geworden. Es war der Gedanke an Wei-Wen, der mich das glauben ließ. In fünf Jahren war er acht. In nur fünf Jahren war er an der Reihe. Hier draußen waren seine fleißigen Hände mehr wert als irgendwo sonst. Seine kleinen Finger waren bereits feinjustiert für diese Art von Arbeit.

Achtjährige an diesem Ort, tagein und tagaus, steif gewordene kleine Körper in den Bäumen. Nicht mal eine Kindheit war ihnen vergönnt, wie mir und meiner Generation, denn wir hatten in die Schule gehen dürfen, bis wir fünfzehn gewesen waren.

Es war kein Leben.

Meine Hände zitterten, als ich das Plastikgefäß mit dem wertvollen Staub anhob. Wir müssten alle arbeiten, lautete die Parole, um uns zu ernähren, damit die Nahrung angebaut werden könne, von der wir lebten. Alle sollten einen Beitrag leisten, selbst die Kinder. Denn wer brauche schon Bildung, wenn die Kornvorräte zur Neige gingen? Wenn die Rationen jeden Monat schrumpften? Wenn man abends hungrig ins Bett gehen müsse?

Ich drehte mich um, damit ich auch die Blüten in meinem Rücken erreichen konnte, nur dieses Mal bewegte ich mich zu hastig. Ich stieß gegen einen Ast, den ich nicht bemerkt hatte, verlor das Gleichgewicht und lehnte mich auf die andere Seite, um es wiederzuerlangen.

Und da war es. Dieses trockene Knacken, das wir alle so hassten. Das Geräusch eines brechenden Zweigs.

Die Aufseherin eilte herbei. Sie sah in den Baum hinauf, taxierte wortlos den Schaden und notierte rasch etwas auf ihrem Block, ehe sie wieder ging.

Der Zweig war weder lang noch dick gewesen, aber ich wusste, dass der Überschuss eines ganzen Monats dahin war. Jenes Geld, das eigentlich in die Blechdose im Küchenschrank wandern sollte, in der wir jeden Yuan sparten, den wir übrig hatten.

Ich atmete tief ein. Konnte nicht daran denken. Mir blieb nichts anderes, als weiterzumachen. Die Hand zu heben, den Pinsel in die Pollen zu tauchen, mich damit vorsichtig den Blüten zu nähern und darüberzustreichen, als wäre ich eine Biene.

Ich sah nicht auf die Uhr, ich wusste, es würde nichts helfen. Ich wusste nur, dass mit jeder Blüte, über die ich mit dem Pinsel strich, der Abend ein Stückchen näherrückte. Und mit ihm die knappe Stunde, die mir jeden Tag mit meinem Jungen vergönnt war. Diese knappe Stunde war alles, was wir hatten, und in dieser knappen Stunde konnte ich vielleicht etwas bewegen. Einen Samen säen, der ihm eine Chance geben würde, die mir selbst nie gegeben war.

 

//

Aus dem Vorwort zu «Die Geschichte der Bienen (btb, 2017):

«Mitreißend und ergreifend erzählt Maja Lunde von Verlust und Hoffnung, vom Miteinander der Generationen und dem unsichtbaren Band zwischen der Geschichte der Menschen und der Geschichte der Bienen. Sie stellt einige der drängendsten Fragen unserer Zeit: Wie gehen wir um mit der Natur und ihren Geschöpfen? Welche Zukunft hinterlassen wir unseren Kindern? Wofür sind wir bereit zu kämpfen?»

Zur Autorin:

Maja Lunde wurde 1975 in Oslo geboren, wo sie auch heute noch mit ihrer Familie lebt. Sie ist eine bekannte Drehbuch- sowie Kinder- und Jugendbuchautorin. Die Geschichte der Bienen ist ihr erster Roman für Erwachsene, der zunächst national und schließlich auch international für Furore sorgte.

___________________________________________________________________________________

 

Allt kan göras inget hjälper / Julia Nordblad

Foto: Linda Rehlin

I en personlig essä berättar Julia Nordblad hur hon blev klimatförändrad, och tar hjälp av miljöfilosofer, aktivister och en medeltida målare för att skildra sin klimatångest. I det möjligheternas hav där allt kan göras men inget hjälper söker hon ett språk där våra känslor ges politisk mening.

En dag, när mina försvar av andra skäl redan var nere, slutade jag bara att vända mig bort. Jag klickade fram artikel efter artikel jag måste ha lagt på minnet var de fanns, och läste. Det var värre än jag trott. Utsläppen, de snart skenande systemen, oundvikligheten i det som då skulle följa. En siren slogs på i huvudet.

Dissonansen mellan livet i det globala överflödssamhällets topp och den nyinlästa insikten om vart det ledde blev till ett konkret oljud. Det var som om jag plötsligt hörde larmklockan för alla de där överträdda gränserna. Så fort jag vaknade på morgonen var ljudet där. Livet passerade gränsen till det absurda. Världen som vi känner den är på väg mot sin undergång – det står där i tidningen, med bara lite andra ord – och vi gör ingenting åt det. Samhället var stumt, tycktes dövt för larmets tjut. Det var skrattretande i allt sitt förtvivlade allvar. Klentroget betraktade en del av mig en annan ta in det, och sänkas.

Jag arbetade i Paris den sommaren, och värmeböljan pressade hela staden till marken. Ingen lindring. Som stressade djur letade vi oss dag efter dag in i de luftkonditionerade utrymmena. På nätterna sov jag allt lättare, mardrömmarna läckte över vakengränsen. Allt blev till tecken. För varje dag som gick antog vädret en allt mer skrämmande statistisk karaktär. I en kinesisk storstad gick människor och lade sig i tunnelbanan för att komma undan hettan. Någon stekte ägg på en motorhuv framför kameran. Jag mätte ut ett människoliv, mitt människoliv, jämförde klimatförändringsscenariernas jämna årtal med det sannolika decenniet för min egen död, för min lillasysters. Vad skulle jag hinna uppleva av det som skulle komma? Och hon? Oändliga flyktingströmmar sedan stora delar av Mellanöstern och Afrika blivit obeboeliga? Den dagen då det allra sista av Amazonas brunnit ned? Dagen då Dhaka dränks? Dagen de säger på nyheterna att nu är det tyvärr försent, nu finns det inget att göra längre?

Plötsligt var vardagen förändrad. Tingens och bestyrens normala betydelser bleknade, fram tonade deras materiella villkor. När jag handlade mat vreds sirenen upp. Nästan ingenting gick att köpa, allt var tillverkat, förpackat, transporterat i koldioxid, i undergång. Jag stirrade på lunchsalladen i sin praktiska och fräscht designade plastlåda. Varje lunch, miljoner lunchsallader i olika sorters lådor, som kommer att fortsätta att finnas, årtusende efter årtusende. Tanken var kväljande. På biblioteket tittade jag på rader av tjugoåringar i kulörta, alldeles nya kläder. Det steg moln av koldioxid från vart och ett av de där plaggen. Jag gick längs Seine och såg vattnet stiga, skölja ned århundrade efter århundrade av mening i sitt smutsiga gröngråa svalg. Såg det alldeles klart och tydligt. Som i en riktigt dyr Hollywoodkatastrof. Weekend-resorna. En årsranson av koldioxid i ett slag. De sociala flödenas avundsvärda bilder från karibiska stränder och asiatiska storstäder blev osmakliga, som vykort från 1800-talets amerikanska bomullsfält. Där i det läckert korta skärpedjupets fjärran: böjda ryggar på rad. Motljuset silar, svetten lackar. Här leker livet!

Jag började omedvetet leta efter andra som hörde sirenen, som lyckats ge oljudet en mening. Det var aldrig uppenbart vilka de var, men det fanns tecken som kunde tydas. De kunde skymta fram i en diskussion, jag kunde detektera dem i en bisats, i ett ordval i ett samtal om något helt annat. En kvinna liknade upplevelsen vid känslan av att vara under konstant fysiskt hot, ja, att ha en pistol riktad mot huvudet dygnet runt, och vara tvungen att blidka hotet genom en oändlig räcka otillräckliga handlingar. En man på radion talade om det som att falla ned i en avgrund. Berättelserna skänkte en nästan fysisk lättnad. Sirenens tjut sänktes under flera timmar efteråt.

 

Forskarnas förtvivlan

Klimatforskarna som skrev artiklar och pratade i radio och tv tycktes märkligt oberörda. Deras munnar sa sju meter havsnivåhöjning, de skrev en miljard flyktingar vid seklets slut, de sa skillnaden mellan 2 och 4 graders temperaturökning är den mänskliga civilisationen. Jag fattade inte hur de kunde gå till jobbet varje morgon som om det var ett jobb vilket som helst, hur de kunde fungera som normala människor.

Det kunde de inte heller, visade det sig. Jag läste vittnesmål från forskare, aktivister och politiker som kämpade för att inte gå under i känslorna inför sitt arbete. Marinbiologer som blivit så överväldigade av all död att de bestämt sig för att aldrig mer åka tillbaka till korallrevet de i decennier forskat på. Som blivit så deprimerade över läget att de övervägt att ge upp sitt yrke. Tolken vars röst plötsligt blev ostadig i klimatförhandlarnas öronsnäckor.

Jag läste vittnesmål från forskare, aktivister och politiker som kämpade för att inte gå under i känslorna inför sitt arbete. Marinbiologer som blivit så överväldigade av all död att de bestämt sig för att aldrig mer åka tillbaka till korallrevet de i decennier forskat på.

Att ständigt förneka behovet av att prata om det man hela tiden tänker på, det är en av bördorna som ligger på dem som forskar om och engagerar sig i klimatfrågan, menar författaren och aktivisten Mike Tidwell. Det går inte att börja prata om oväntat snabb havsnivåhöjning på en hemmafest. Forskare emellan går det visserligen an att prata om glaciärerna, statistiken, och kanske till och med vilken skandal det är att inget görs. Men det går inte att prata om hur allt det här får en att känna sig. Om sömnlöshet, meningslöshet, skräck.

Frågan om vår världs framtid förläggs till specialiserade discipliner och institutioner. Det är där inne frågorna måste hanteras, utanför rullar hjulen på som vanligt, drivna av lånad och sinande fossil tid. Där inne tjuter sirenen, men människorna som befinner sig där måste ändå uppföra sig enligt protokollet. Höjer de rösten, kommer de med alltför radikala förslag eller ekonomiskt orealistiska rapporter om våra livsuppehållande system, då kopplar vi bort dem. Oförstående och förstrött tittar vi in, där kan de stå och prata med stumma läpprörelser. Klimatkänslorna är inte bara oönskade, de är oartikulerbara och ohörbara.

Sirenen förvandlade mig. Jag förnekade mig njutning efter njutning och blev allt mer irriterad på alla andra som lystet aningslöst fortsatte som vanligt. Det finns något subversivt i dekadens – det fattar jag också – men sirenen blockerade den möjligheten för mig. Dess tjut göder intolerans. Likt en dåligt klippt gymnasieintellektuell står man där i festens hörn och missunnar någon en New York-weekend. Man blir till en killjoy, en puritansk och tråkig jävel som förnekar sig den närmast erotiska smaken av råbiff, vägrar det sprittande välbehaget inslaget i svart silkespapper och pärlemorskimrande kartong. Man tvingar sig att vända sig ifrån konsumtionens andäktigt spröda njutningar och magnetiska löften om lycka, om återfödelse. Man försöker öppna sig för upplevelsen i något raggigt mörkögt, halvförmultnat, vindpinat, stundvis storslaget saltstänkt, som ibland tar andan ur en och ibland på samma gång ingjuter känslor av oviktighet och tillhörighet.

Vi menade inget när vi indignerades över de historiska brotten och lovade att aldrig glömma. Skulle en enskild människa ha något ansvar för att hon upprätthåller strukturerna hon lever i? Struktur kan du vara själv, jag är en individ precis som alla andra här. Koldioxiden, de ekologiska fotavtrycken, hur mycket av kakan som ska lämnas till andra är en högst individuell angelägenhet – inte något för det gemensamma att lägga sig i. Vår tids föreställningar om ett lyckat liv bygger på ett systematiskt överskridande som klätts om till individuell frigörelse. Åt var och en en skräddarsydd ursäkt för samma överskridanden. Vi lever alla bara en gång, förtjänar det vi unnar oss, går vår egen väg åt samma håll. Privilegiet har en lyxigt krispig skorpa över det mjälla innanmätet, och vi kallar det välförtjänt, vi kallar det hårt arbete, initiativkraft, mod, äventyrslystnad. Alla val är individuella och därför kan de inte ifrågasättas. Omöjligheten att ändra på det är social, inte praktisk. Vi firar ständigt individen, men individernas gemenskap är stark och uteslutningen ur den skoningslös. Från vänstervännerna en väsning: det där kan minsann inte alla välja att avstå från. I väntan på revolutionen, ännu en långflygning. De liberala vännerna skrattar åt vänsterns hyckleri, men skrattar är också allt de gör.

Från framtiden ser de med en faders blick på oss, sträng med rättvis. Kanske är den också klandrande, men vi kommer att vara sedda. Gud må vara död, men tiden kommer att utvisa. Vad vi inte låtsas om är att de där historikerna är en fåfäng tröst; i den framtid vi nu skapar finns inga historiker.

Hur mycket vi än uttrycker oss genom våra alldeles egna val är mängden koldioxid som kan släppas ut innan systemen skenar vad den är, och ransonen tickar ned. Din spontanresa mot möjligheten att äta sig mätt för en familj från det som en gång var Bangladesh. Att vi låtsas att det inte är så förändrar inget.

Vi kan säga: tiden kommer att döma oss, framtidens historiker kommer att skaka på huvudet åt hur vi levde, hur vi dukade upp till fest med allt det ändliga. Från framtiden ser de med en faders blick på oss, sträng med rättvis. Kanske är den också klandrande, men vi kommer att vara sedda. Gud må vara död, men tiden kommer att utvisa. Vad vi inte låtsas om är att de där historikerna är en fåfäng tröst; i den framtid vi nu skapar finns inga historiker. Sådana kräver stabila och förutsägbara vädersystem, regelbundna skördar och komplexa samhällen med finmaskig arbetsdelning. Normkritik kräver lagstyrda stater där den starkares rätt är skällsord i en kulturartikel, inte en oartikulerad verklighet man är på desperat flykt ifrån. Den tid då sådant finns snabbspolar vi nu mot sitt slut.

Sirenen förvandlade mig. Som Gregor Samsa betraktar jag min egen fysiska gestalt. Som ett groteskt och skamligt djur står jag bakom den låsta dörren, hör dem diskutera mig på andra sidan. Min nya gestalt bör inte synas, den är frånstötande. Jag tvingar den på dem, äcklas lika mycket själv. Sirenen ljuder fortfarande.

 

Handlingsmöjligheternas hav

För att få tyst på tjutet satte jag upp orimliga beting för mig själv. Jag skrev till livsmedelsföretag och tidningsredaktörer, forskare och politiker, jag åberopade hotet, ansvaret, brådskan. Oljudet drev mig framåt. Jag blev en rättshaverist, en idealistisk, orealistisk insändarförfattare, kompromisslös, humorlös, undantagslös. Alla handlingar var så förtvivlat verkningslösa. Jag simmade mig utmattad i ett handlingsmöjligheternas hav, ett hav där allt kan göras men inget hjälper.

Metaforen är filosoferna Dale Jamiesons och Marcello Di Paolas. Deras poäng är att vi, som slumpvist har tilldelats medlemskap i världens överklass, har en enorm potentiell räckvidd för våra handlingar. Vi kan tömma vårt bankkonto och skicka pengarna till en behövande människa på andra sidan jorden, en sjuk eller fattig människa som dragit en av de många nitlotterna i det ekonomiska lotteriet, en människa vars liv i så fall skulle få radikalt bättre förutsättningar. Vi få med vinstlotter kan göra detta. Vi kan också interagera blixtsnabbt med andra oavsett avstånd och agitera för våra åsikter med några knapptryckningar. Samtidigt underminerar vi tillsammans, mänsklighetens överklass, villkoren för vår existens här på jorden.

Människan är mäktigare än någonsin, hon påverkar biosfären, kryosfären och atmosfären. Som en perverterad demiurg stjälper hon jorden in en ny geologisk epok: hon orsakar den sjätte massutrotningen i det biologiska livets historia, förvränger kvävecykeln, kolcykeln, ändrar havets surhetsgrad, smälter istäckena, tunnar ut ekosystemen till förödande förenklade och sårbara öknar. Demiurgen skapar kaos ur ordning, river och sliter i villkoren för vårt eget liv, för våra civilisationer, vart enda ett av våra meningssystem. Mikroplastpartiklarna ackumuleras i näringskedjan. Albatrossungen svälter, snäckskalen fräts bort, grodorna dör ut, korallreven möter sin bleka död. Snart finns mer plast än fisk i haven.

Under klimatmötet i Paris 2015 satt det klistermärken över hela stan med texten ”Vi är naturen som försvarar sig”. De sa mig någonting. Vi är inte beroende av naturen. Vi är naturen. Den finns i alla våra relationer och mänskliga komplexiteter. Den är vännen vi i hemlighet älskat sedan vi var små. Den är linden som susar i Schuberts piano. Den är vi, vi är naturen som vegeterar och återskapar sig. Vi är naturen som åker stadsjeep och anlägger grisfabriker. Vi är naturen som flyger till andra sidan jorden på klimatkonferens och har ångest över det. Vi är naturen som sliter sönder sig själv och vet om det. Varför försvarar vi oss inte?

Under klimatmötet i Paris 2015 satt det klistermärken över hela stan med texten ”Vi är naturen som försvarar sig”. De sa mig någonting. Vi är inte beroende av naturen. Vi är naturen.

Människan förstör sina livsvillkor, skriver Di Paola och Jamieson, men inget beslut har fattats om det, och som enskild människa är det mycket, mycket svårt, nästan omöjligt, att inte bidra till förstörelsen. Visst kan jag vägra, men mina uteblivna handlingar ser ut att ersättas av någon annans. Manipulationen av kolcykeln är så nära sammantvinnad med den globala ekonomin att vi enbart med mycket obekväma konsekvenser för våra liv kan välja att ställa oss utanför den. ”Allting påverkar allting annat”, skriver Di Paola och Jamieson, ”men ansvaret glider undan”. Det är detta som är handlingsmöjligheternas hav.

Detta är angelägenheter som är uppenbart gemensamma, men de ska paradoxalt nog skötas av var och en på egen hand, privat. Vilka principer och värden som ska styra dessa privata handlingar som i sin tur styr det gemensamma är inte heller det en gemensam angelägenhet. Hellre håller vi oss med en halvsmält liberal princip för vad som är moraliskt acceptabelt: så länge mina handlingar inte orsakar skada för någon annan så är det väl upp till mig vad jag gör. Men principen slokar i en värld på uppvärmning. Handlingar som tidigare verkade harmlösa, att äta kött varje dag för att det passar mig eller långflyga flera gånger om året bidrar, lite, men bidrar alltjämt, till att delar av jorden inom en överskådlig framtid kan bli helt obeboeliga. Och till att alla de människor som nu bor där måste ge sig av. Gränsen mellan privat och gemensamt blir opålitlig. Hur länge till är det en privat fråga om jag ensampendlar till jobbet varje dag i min stadsjeep? De till synes privata handlingarna har konsekvenser som berör oss alla, men som ingen tilldelas ansvar för.

I världens välmående enklaver har vi större handlingsutrymme än någonsin; samtidigt tycks vi överhuvudtaget inte kunna påverka det mest grundläggande av allt, nämligen förutsättningen för vår överlevnad. Så finns det såklart också de, även om de ständigt förnekar det, som har reell makt över klimatet. Företagsledningar, politiker, transnationella organisationsstyrelser. Det vårt samhälle dock tycks sakna är en gemensam arena där frågan om vårt samhälles själva förutsättningar kan avhandlas. I brist på det simmar vi i handlingsmöjligheternas hav, en ursoppa för vanmakt, förtvivlan, för sirener.

 

Den främmande vännen och det dövstumma samhället

Sökandet efter andra som hörde sirenen fortsatte, utvidgades till ett sökande efter andra som befann sig i lika döva omgivningar. De dök upp på oväntade ställen. Ett sådant var Christoph Heins roman Den främmande vännen. Boken skildrar en östtysk läkare vars vardag består av att bota och lindra, ibland trösta. Claudia uppsöks ständigt av patienter, grannar, avlägsna bekanta. De söker alla för nerverna: för oro, sömnlöshet, hjärtan de är övertygade om plötsligt ska sluta slå. Med hemligt förakt betraktar hon deras i förtroende blottade svagheter och skamsna frågor efter hjälp, hon skriver ut sömntabletter och ångestdämpande, än åt patienterna, än åt sig själv. Främlingskapet slamrar över boksidorna.

Claudia är främmande också för sina närmaste, tills hon möter Henry, grannen som en dag obesvärat kliver in i hennes lägenhet. Hans liv är lika monotont som hennes, han är arkitekt – kärnkraftverk – och har familj i en annan stad. Men Henry provocerar det östtyska livet för att få det att bita tillbaka, kör livsfarligt fort i sin bil, går rakt in i andras liv på tvärs med den socialistiska socialitetens oskrivna regler, skakar sig ut ur tristessen. I varandra hittar de något annat än standardiseringens likgiltighet, något som åtminstone inte är lögn. De klär omsorgsfullt in sin nyfunna gemenskap i krassa villkor, dyrt svurna löften om att inget binder dem samman. Tätt tryckta mot varandra avtalar de om att mellanrummet måste upprätthållas. Claudia är trots allt ingen Meursault, hon kan känna, och nu känner hon tyngden från Henrys kropp. Men denna andra kropp som andas i mörkret går snart förlorad också den. Henry kör ihjäl sig. På begravningen skickar Henrys fru mördande blickar, Claudia svettas i värmen. Varför tog hon den varma kappan?

I ungdomen finns urscenen för denna maktlöshet inför tillvaron då samhällets gränser snabbt och våldsamt drogs rakt genom Claudia och hennes bästa vän Katarinas svurna tvåsamhet. En dag lät Claudias lärare och föräldrar förstå att för hennes bästa vän fanns det ingen framtid så länge hon framhärdade i sitt envisa svärmande för kristendomen. För Claudia skulle dörrarna också stängas om de fortsatte att ses. Claudia står upp för vännen; sakta men obönhörligt kommer irritationen mot henne smygande. En dag gör hon bort Katarina inför klassen, lärarinnan skrattar med, och Claudias öde är beseglat. Hon får studera och gör så småningom en framgångsrik karriär på sjukhuset. Men från och med den där högstadiedagen är hon främmande inför världen, oförmögen att beröras av den.

Som snart fyrtioårig, frånskild läkare låter sig Claudia inte hunsas längre. Men tillvaron går fortfarande inte att påverka. I Heins Östtyskland står var och en stum och ensam inför livets svindlande meningslöshet. Här finns inga gemensamma angelägenheter, här finns ingen möjlighet att påverka, och här finns heller inga verkliga känslor längre.

Claudias förfrämligande är på många sätt motsatsen till sirenen. Hon känner ingenting, eller föresätter sig att inte göra det, och blir på så vis själv en bärare av samhällets stumhet. Ändå kände jag igen tecknen. Hein skildrar visserligen ett samhälle helt utan glansiga löften om att livet kan förnyas genom konsumtion. Men romanens DDR är ett samhälle där människor är främmande för varandra, en värld möblerad med trivial sexism, tomma konventioner och rädsla. Där finns heller ingen möjlighet till den sorts gemenskap som ligger i att sätta ord på och överlägga om mer än det egna privatlivet. I folkets republik finns inget språk för det gemensamma. Där rådde samma slags stumhet som gjorde att sirenen tjöt så genomträngande i mitt huvud.

 

Där väggarna talar

Vår tid älskar att skildra politiken som ett spel, ett shakespeareskt kungadrama där makten jagas enkom för sin egen skull. Alternativet att någon skulle drivas av övertygelse och känsla tycks pocka på desarmering. Populärkultur och medier svämmar över av berättelser om värdedrivna människor som antingen avslöjas som hycklare, tvingas växa ifrån sin naivitet eller förvandlas till terrorister. Politiska känslor betraktas med stor skepsis. Tongivande debattörer argumenterar för att känslor måste hållas borta från politiken, att den istället ska skötas av huvuden som hållits kalla och baseras på vad man kallar evidens, på förnuft. Det är förståeligt. Demagogin försvann tydligen inte med 1900-talet utan blir istället alltmer månghövdad, den spelar högt med rädslan, ilskan, självrättfärdigheten. Men betyder det att känslor över huvud taget inte har i politiken att göra? Och finns det inte fler politiska känslor än indignation, kränkthet, trubbig vrede?

I en sal på första våningen möter oss ett färgsprakande myller av figurer. Väggarna flödar över av mening, av meddelanden jag inte kan tyda. Också för en oförstående blick är bilderna totalt hypnotiserande.

Två somrar efter den då sirenen slogs på är jag på resa. Jag hamnar som tusentals turister före och efter mig i den italienska staden Siena. Det är löjligt vackert. Solen steker över det solfjäderformade torget, likt alla andra fotograferar mitt resesällskap och jag duvorna som dricker ur fontänvargarnas munnar. Delvis för att komma undan värmen, delvis för att man ska, köper vi biljetter till det berömda rådhuset från 1300-talets första decennium. I en sal på första våningen möter oss ett färgsprakande myller av figurer. Väggarna flödar över av mening, av meddelanden jag inte kan tyda. Också för en oförstående blick är bilderna totalt hypnotiserande. Färgerna, mångfalden av bilder som rycker mig i klänningen och vill att jag ska lyssna.

Jag läser på. Solen skiner på det tidiga 1300-talets Siena, det är en stad som gör anspråk på allt större områden i det omkringliggande toskanska landskapet, som bröstar sig mot den ständiga rivalen Florens. Det är dömt att misslyckas, men ser än så länge ut att gå vägen. Inne i staden pågår också maktkampen. De nios råd styr, och domineras fortfarande av köpmännen, av borgarna, men adeln är ständigt beredd att flytta fram positionerna. De nio intensifierar propagandan. Rådhuset ska få ett torn, högre än alla patriciska skrytbyggen. 1338 anlitar man målaren Ambrogio Lorenzetti för att smycka väggarna i den sal på rådhusets första våning där de nio håller sina överläggningar om stadens angelägenheter. Lorenzetti får 171 floriner för att pryda väggarna med argument mot adelns inflytande, för kommunen och republiken. Resultatet är ett av konsthistoriens och det politiska tänkandets verkliga mästerverk, en målning som talar långt utöver sitt eget omedelbara sammanhang och beställarnas syfte. I salen står man omringad av scener som samtidigt är politiskt traktat och allegori, och en berättelse om stadens olika möjliga framtider.

Fresken, kallad Det goda styret, Il Buon governo, låter salens två långsidor visa motsatta scenarier för staden. Den ena demonstrerar vilka principer som grundlägger det goda styret, men också vilka effekter detta får på livet i staden och landsbygden runtomkring. Väggen mitt emot målar varnande upp spegelbilden, en allegori över det onda styrets principer och lidandet det öppnar för.

Det första som mötte rådsmedlemmarnas blickar när de klev in genom dörren var en hålögd gestalt med ett svärd i högsta hugg: Rädslan, Timor. Med blottade tänder svävar han fram över ett förött landskap där var och en gör bäst i att beväpna sig själv. Inne i staden går soldater fram med befolkningen som de behagar, de rånar och våldtar. Fruktan har människorna i sitt grepp. När som helst kan Timor sticka ned sitt svärd i landskapet under sig. I vänstra handen bär han en banderoll med texten:

För egennyttans skull har
rättvisan i denna stad underkastats tyranniet,
med följd att ingen här passerar förbi
utan att frukta för döden

Ingen vet varifrån faran kommer. Rädslan delas av alla, men är envars ensamma angelägenhet. Här är det var och en för sig.

På den motsatta väggen råder febril aktivitet. I varje fönster och gathörn pågår arbete, dans, utbyten av olika slag, ett kontinuerligt byggande. Överallt talas det förtroligt. Pratandet tycks minst lika viktigt som den handel och det jordbruk som kan pågå i och kring den väl styrda staden. Men det är inte bara de avbildade stadsinvånarna som talar, det gör också fresken själv. Varje vägg har något viktigt att säga dem som vistas i salen. De talar om vad politiken och de gemensamma angelägenheterna ska vara bra för, vilka känslor som bör styra människan när hon tar sig an dem, men också vilka känslor olika politiska tillstånd väcker i medborgarna, hur det känns när politiken korrumperats. Il Buon governo gestaltar samtidigt inre och yttre liv: principer, känslor, effekter på samhället. På samma gång spelar målningen själv med betraktarens känslor genom sina skildringar av övergrepp och skräckvälde mitt emot skönhet, febrilt stadsliv och gemenskap. Lorenzettis fresk besvärjer fruktan, har historikern Patrick Boucheron skrivit, men om målningen är en besvärjelse så är det en offentlig sådan, avsedd att tala till och påverka betraktaren. Det är en skildring av krigets fasor, men inte för att piska upp hat mot fienden utan för att stämma till eftertanke och inskärpa vikten av de gemensamma angelägenheterna.

 

Ingen överlägger om det hopplösa

I allt detta är Lorenzetti en man av sin tids avantgarde, i en tid då den klassiska grekiska filosofin kom i ropet i Europas lärda kretsar och användes för att förstå den egna epokens frågor. I centrum av den antika kultur man upptäckte och gjorde om till sin fanns Aristoteles, en filosof och vetenskapsman som ett och ett halvt årtusende tidigare i Aten undervisat sina elever om själen, växterna, logiken, teatern, och om politiken och dess beståndsdelar. För Aristoteles hade känslorna en central plats i politiken, och det fick de också för den sena medeltidens politiska tänkare. Boucheron beskriver hur 1300-talets diskussion om politiken kom att handla om just sådant som hur de styrande skulle låta sig själva genomsköljas och styras av känslorna, och hur de skulle kunna styra genom att väcka känslor i andra. Hur kunde känslorna manövreras så att de gav upphov till något politiskt gott?

Boucheron beskriver hur 1300-talets diskussion om politiken kom att handla om just sådant som hur de styrande skulle låta sig själva genomsköljas och styras av känslorna, och hur de skulle kunna styra genom att väcka känslor i andra.

Hos Aristoteles var talet den politiska egenskapen framför andra, den som gör människan till det politiska djur hon är. För att något ska kunna behandlas gemensamt måste det talas om, och detta tal måste kunna förmedla känslor. Politiken är därför en retorisk verksamhet. Det betyder inte att dess enda mål är att övertyga, att den kan vara lögnaktig så länge den är övertygande. Lika viktigt som att retoriken kan väcka känslor är det att den också talar till förnuftet. Sanningen och rättvisan är bättre än sina motsatser, menade Aristoteles, och när de besegras är det därför ett misslyckande. För att få med sig andra måste politikern alltså övertyga genom att röra vid medborgarnas känslor och själ, men också genom sina arguments rationalitet. Retoriken är det som kan koppla samman individuella intressen med det allmänna goda och bli till ett kitt. De känslor den väcker kan bindas in i och binda samman det gemensamma. Istället för ett recept på politisk förförelsekonst är Aristoteles retorik en form för samarbete.

Lorenzettis målning gestaltar på så sätt motsatsen till den samhällets döda tystnad Claudia gjort till sin, den är motsatsen också till stumheten inför vår egen tids hotade existensvillkor, till handlingsmöjligheternas hav. Rådhusets väggar talar till oss, men vi bjuds också in att tolka dem. Kanske är det vad Lorenzetti understryker genom att avbilda en stad som inte är färdigbyggd. Det goda styret är ständigt under konstruktion.

Genom kortsidans fresk går ett rep som binder samman de allegoriska figurerna med stadens avbildade invånare och styrande. Repet förbinder tre stora allegoriska gestalter, det går från Rättvisan på sin tron till Sämjan med sin koncentrerade lärarinneblick till Kommunens högra hand. Repet går över fresken och passerar tjugofyra olika människors händer, människor som var och en är framställda som unika personer. Ordet för Sämjan, Concordia, är också en lek med repet, corda, det sammanhållande, det tillsammans hållna, samhället, det gemensamma. Det är en fascinerande bild, men vad betyder den i praktiken?

1300-talets dygder är inte våra. Vårt massamhälle är århundraden från den medeltida stadsstaten, eller för den delen antikens Aten. Deras var en tillvaro vi med säkerhet skulle uppfatta som främmande och oacceptabel om vi levde i den. Stora framsteg har gjorts i det politiska livet sedan antiken, främst i det att så många fler tillkämpat sig tillträde till detta liv. Ändå är det inte givet att vi idag förstår politikens grundfrågor bättre än vad, säg, Aristoteles gjorde. Behovet av den gemensamma saken, av politiken, behovet av en retorik som hjälper oss att förstå och känna kring våra gemensamma angelägenheter, behovet av att hindra att det värsta i oss tar över, detta delar vi med medeltidens och antikens människor. Hur ska vi egentligen sköta våra gemensamma angelägenheter? Vilka ska vi vara när vi tar oss an dem? Det är den sortens frågor vi lika gärna kan leta svar på hos en politisk filosof som levde i Aten på 300-talet före Kristus, eller i 1300-talets Siena, som hos någon i vår egen tid. Det har gått nära dubbelt så lång tid mellan Aristoteles och Lorenzettis tider som det gjort mellan Lorenzettis och vår egen. Likväl är alla tre inneslutna i samma geologiska ögonblick, ett ögonblick som strax är över.

När Aristoteles undervisade sina studenter om retorik talade han på ett systematiskt sätt om de känslor som olika slags argument och tankegångar kunde väcka, som ilska, skam, medlidande, indignation, avund. Om de känslor som kan föra människor samman, och om dem som kan föra dem isär. Om vad som krävs för att frågor ska engagera oss. För att vi ska kunna oroa oss över något, står det i hans föreläsningsanteckningar, måste det finnas en gnutta hopp kvar: ”fruktan får människor att överlägga, men ingen överlägger om det hopplösa”.

Ingen överlägger om det hopplösa, det låter som vår tid det. Men kanske gäller också det omvända, att det vi inte överlägger om just därigenom blir hopplöst. Det vi tystnar om är inte längre en gemensam angelägenhet. Att överlägga i Aristoteles mening är alltså att göra något till en gemensam angelägenhet, och därigenom skapa hopp om det.

Sirenen tjuter inte om det egna, utan om det gemensamma, om andras framtid, om vår värld. Sirenen tjuter om vårt behov av att leva i en gemenskap som inte är absurd, som inte är självförstörande. Den ekar i ett samhälle som gjort sig dövstumt inför vår gemensamma framtid. Ett första steg upp ur handlingsmöjligheternas hav torde vara att lyssna till sirenen och börja överlägga om den, att flytta frågan om framtiden från det hopplösas domän till det gemensammas.

 

/

Litteratur

Klimatvetenskapspersonen och -aktivisten Mike Tidwell är citerad i Madeleine Thomas artikel ”Climate depression is for real. Just ask a scientist” i Grist, grist.org/climate-energy/climate-depression-is-for-real-just-ask-a-scientist/

Diskussionen om handlingsmöjligheternas hav (the sea of agency) finns i Dale Jamieson och Marcello Di Paolas ”Political Theory for the Anthropocene” i David Held och Pietro Maffetone (red), International Political Theory Today, Polity 2016.

Christoph Hein, Den främmande vännen, översättning Ulrika Wallenström, Norstedt 1985. Det tyska originalet Der fremde Freund kom ut 1982 på Aufbau-Verlag.

Analysen av Lorenzettis fresk bygger till stor del på Patrick Boucherons bok Conjurer la peur: Essai sur la force politique des images, Sienne, 1338, Seuil 2013.

Frågan om Lorenzetti verkligen var influerad av Aristoteles har orsakat en debatt bland forskare. Boucheron svarar ja, medan andra framstående experter som exempelvis Quentin Skinner är mer tveksamma. Se exempelvis Quentin Skinner, Visions of Politics. Volume II: Renaissance Virtues, Cambridge University Press 2002, s 39–117. Se också Michaël Fœssel och Emmanuel Laurentins intervju med Boucheron i Esprit nr 423, mars-april 2016, ”L’émotion souveraine: Entretien avec Patrick Boucheron”, s 34–42.

Översättningen av texten i Lorenzettis fresk är gjord av Mikael Hörnqvist.

Citaten från Aristoteles Retoriken kommer från Johanna Akujärvis översättning, Retorikförlaget 2012, s 134 och 135.

Diskussionen om känslorna och retoriken i politiken har lånat mycket från Barbara Cassin, Janne Lindqvist Grinde och Triadafilos Triadafilopoulos respektive analyser. Alla eventuella missuppfattningar och hårdragna tolkningar av Lorenzetti och Aristoteles är dock mina egna.

Barbara Cassin, ”Managing Evidence” i Bruno Latour och Peter Weibel (red), Making Things Public: Atmospheres of Democracy, MIT Press 2005, s 858–864. Janne Lindqvist Grinde, ”Introduktion”, Aristoteles, Retoriken, s 31-61. Triadafilos Triadafilopoulos, ”Politics, Speech, and the Art of Persuasion: Towards an Aristotelian Conception of the Public Sphere”, The Journal of Politics, vol 63, nr 3, 1999, s 741–757.

 

//

 

«Vad är klimatångest för slags känsla? Vad betyder den? Gläntas nya nummer undersöker känslan, inte bara som ett psykologiskt och individuellt problem, utan också som ett samhälleligt och kulturellt fenomen. Finns det en potential till någonting kollektivt i den krismedvetenhet som för den enskilde bara är förlamande? Det här numret vill gärna hävda det, och gör det på en mängd olika sätt: genom att sänka blicken, namnge planeten och historisera ensamheten, men också genom att konstatera att katastrofen redan är här och samtidigt syna krisnarrativen i sömmarna, och på så vis förflytta frågan om framtiden från det hopplösas domäner till det gemensammas. Läs mer och beställ numret på glanta.org.”

__________________________________________________________________

Letters from the Past to the Future. Received / Nora Bateson

Credit: Kai de Fontenay / Father and daughter, Cambridge 1978

We live in a world in which distrust and greed and violence masquerade as common sense, and in which the pathways of distrust and greed and violence are rapidly becoming self-validating. By following those pathways we create the social and international structures, the premises upon which we must live. By choosing the «common sense» of distrust, we choose also the progressive truth of distrust. We cause horror to become the only pathway to wisdom. 

Gregory Bateson, letter to the UC Regents 1979.

I keep these letters from my father, Gregory Bateson to the University of California Regents close. While they are not personal mementos, they are beautiful treasures that speak deeply to me. They remind me how to think with a bigger heart, and bigger perspective. His wisdom in these pieces continues to be a source of both goodness in the world, and of dire warning. For those of us who consider ourselves “systems thinkers” I think these letters are worth studying. They illustrate a kind of perceptive reach into the meta-meanings of events and deeds that can otherwise be taken at more surface levels, and misunderstood.

The way in which he was able to see the more interrelational information in a situation remains staggeringly fresh, and difficult to get one’s head around. As the world’s crisis alarms are going off in all directions with immigration, climate, political, religious extremism, terrorism, and pending economic crash, it is more relevant now than ever that people come together and at least support a curiosity of the kind of reality that Gregory was pointing to.

 

In his reality, trust is not one dimensional.

Nor, is evil.

Nor is cynicism.

Nor is the responsibility of those who sit in positions of either authority or wisdom.

 

The shift he is directing our attention to in these letters is one of multi-dimensional integrity.

It takes courage to advocate for the unseen premises upon which our society is composting into both rot, and new life. Death is a necessary part of living systems, and life with death in it is inherently generative. So the goodness of life itself must remain intrinsic to the “thinking”, “doing” and “acting” at the bone level. Death is death, but death that creates appetite and normalcy of distrust, and greed is another matter, and one that we need to be very, very careful with. It matters. He says:

Chalk up the distinction between the act of hurting somebody, which may be subject to simple negative reinforcement, and a habit of offence such that each act springs from a philosophy which prefers harm in this second case. I shall say the process which led to this philosophy is evil. In the first case the act is merely bad. And the difference between the two is related to the notion of addiction – progressive and partly irreversible habit formation. Gregory Bateson, letter to the UC Regents 1979

 

«A civilization which is not worth fighting for» /

Gregory is offering a substantial teaching through these pieces, though many will not see the subtlety of the shift he illustrates. And, what he is saying is also acutely relevant. Though these letters are now several decades old, their subject matter: resurfacing of the nuclear threat, the reigniting of distrust of the Russians, are both back in the forefront of socio-political worry. Gregory could not have known that in 2017 people would be fretting over social media stories, but somehow he foresaw the confusion that would bloom into a trillion toxic binaries… and that for us in this future moment there would still be confusion around where to focus the conversation about what sort of world this is becoming. Ouch.

 …I am totally out of sympathy with the whole business of nuclear weaponry. I believe that a university should have no connection to such folly, such evil. It is like a church or a hospital. The munitions of war should never be stored in such places or shipped in hospital ships etc. not just because churches are ancient monuments or to save the wounded but because the civilization which puts materials of war in its hospital ships and attacks hospital ships with torpedoes, bombs churches, etc is precisely a civilization which is not worth fighting for. Gregory Bateson-letter to the UC Regents 1979

 

A tender, and careful process /

My question now, 37 years after these letters were written is:

Who are we?

Who are we?

Who ARE we?

The question is not whether or not universities should house research on nuclear weaponry. The question is what kind of society asks that question?

In this moment, when ecological shifts are in play, and our entire species is at a junction along with thousands of others, what is the tonality of our conversation? What is the color-spectrum, the harmony, the substance and meaning of our days? Those of us who are alive in this moment are participants in this historic period of transformation. Thinking habits in today’s world, or addictions as GB would call them, are patterned into “solutions” silos, and are action oriented. But this implies a kind of surface level linear approach. You will notice Gregory’s analysis is carefully holding relational and communicational arcs, and is not located in the obvious binary of the “yes” or “no” question. He is interested in the context in which these questions have arisen. To his understanding, responding to the binary will only bring more distrust, more misunderstanding, and more errors.

Gathering together toward the work of systems shift is a thankless and glamorless job. There is neither money to be made, nor heroics to be given. In a world that recognizes “deeds”, the profound influence of ideas is often invisible. The “doing” is a consequence of the ideas and in that spirit, the cultivation of ideas is a tender, and careful process. It requires mutual learning.

 

Revolutionary, and evolutionary /

At the peace table, at the change-makers conference, at the climate convention, and at the dinner table with your children, how much are we all looking to establishment to provide the path to a new perception? But it will not come from the institutions. Notice that these letters are all about Gregory resigning, ducking out, and retreating from taking part in these institutional processes. Why? Should he not be trying to produce change from within the system? No. Harsh though it may sound these letters are a call for us today to look to one another and create a context from which to discuss the context. That means the possibility for the survival of our species is with you and me, not any ministry, or organization.

The liminal realm in which we live is where the shifts are. Our integrity from one moment to the next, from one conversation to the next is everything. To take the risk of trusting each other is revolutionary, and evolutionary. Are we trustworthy?

It is a matter of levels of treachery. In actual warfare any trick can, perhaps, be condoned, but woe to the man or nation who uses treachery in the negotiations about war. At the peace table, treachery must always be ultimately suicidal. –Gregory Bateson, letter to the UC Regents 1979

 

Nora Bateson, 2017 

 

HERE YOU CAN READ THE GREGORY BATESON-LETTERS TO UC REGENTS

Nora Bateson, founder and president of the International Bateson Institute, award winning filmmaker, and author of Small Arcs of Larger Circles, framing through other patterns. 

//

It is a great privilege and a profound honour for NWCC to have these unpublished and highly relevant Gregory Bateson-letters on our website. Thanks to Nora Bateson for the introduction and to the Bateson Idea Group  for the permission to publish!  

 

_______________________________________________________________________

 

John Swedenmark: Nu och inte senare

Klimaksjon, och hela diskursen kring ekopoesi, skapar en tolkningsram där de ingående dikterna börjar producera nya betydelser.

Uppdraget att respondera på Klimaaksjons litterära texter och ge en rapport från Sverige visade sig vara svårare än väntat – särskilt som jag kommer in sent i raden, efter en mängd tänkvärda kommentarer och distinktioner.

Jag fick svårt att hitta nånting viktigt att tillägga, och den centrala dialogen i Sverige finns redan representerad i dikturvalet: mellan å ena sidan Johannes Heldéns återskapande i ord och bild av systemen och deras störningar och å andra sidan Jonas Grens nästan ståuppkomiska maximalisering av klimathotet och dess diskurser.

Däremot appellerar enkätens underliggande fråga starkt till mig, den som berör motdiskursernas villkor och genomslag, där jag ser klimatfrågorna som en av flera inbördes förbundna dimensioner i starkt behov av intellektuell och konstnärlig kritik.

I det postpolitiska och genommarknadiserade samhället borde estetiken kunna ha en central position: genom att ge konstverken politisk relevans men även genom att tillhandahålla nya former för analys och tänkande som bättre lämpar sig för den allt snabbare internetåldern. Nya dialektiska bilder – för att hänvisa till diskussionen på 1930-talet mellan Walter Benjamin och Brecht – behöver tillverkas för att kunna få genomslag och spridning, men icke desto mindre uppmuntra till kritisk eftertanke. Likaså går det att önska sig en trafik från konstens förmåga att gestalta paradoxer och aporier ut i samhället, till exempel genom att låta citat och referenser bli en del av den politiska diskursen, och genom att (det här är bara en önskedröm) utbilda beslutsfattarna i konstnärligt tänkande, som svar på den längtan ut ur ”stuprören” som jag har noterat i mitt samarbete med aktiva politiker. (”Stuprören” är en metafor för självgående beslutsprocesser som bara tar hänsyn till formalia men struntar i resultaten.)

Eftersom det kritiska tänkandet självt känner sig utrotningshotat, kom min första reflexion att handla om den metapoetiska nivån i Klimaaksjons texter och i annan ”ekopoesi”, till exempel i The Ecopoetry Anthology, utgiven av Ann Fisher-Wirth och Laura-Gray Street. Det råder ofta en stark identifikation mellan det beskrivna objektet och det subjekt som framträder, samtidigt som deras inbördes beroende är framhävt eller starkt underförstått; andra gånger finns ett generationsmässigt definierat ”vi” upptaget av sin egen ändlighet inför en i skenande grad föränderlig framtid, som i en av Klimaaksjons portaltexter, Ruth Lillegravens ”Dikt framført under lansering …”.

Det kan skönjas ett slags kretslopp mellan dikt och värld. En beskrivning av uttorkade sjöar hos Gunnar Waerness blir också en berättelse om poesin, med skillnaden att poesin fortfarande (eller än så länge) är vid liv. Besläktat är en gestaltning av ett vilset läge där vi:na inte längre är samlande, poesin som en ropandes röst i öknen, med Tone Hødnebøs formulering:

 

Svarttrosten synger ikke lenger

som en garanti for sannheten,

vi går fortumlet forbi hverandre.

 

Vändningen mot benämningen

Dessutom sammanföll min inläsning med att två äldre poeter nyss givit ut böcker genomsyrade av den egna förestående utplåningen, på ett sätt som varit närvarande genom hela författarskapen men nu liksom har resulterat i en form där negativiteten (i Hegels bemärkelse) dominerar över förnimmelserna: Göran Sonnevis Sekvenser mot Omega och Lennart Sjögrens De andra trädgårdarna. Begränsningen, den egna döden mitt i det som ska fortleva, ges här en slutgiltighet som ofrånkomligen påverkade min förståelse också av de yngre kollegornas texter. Exempelvis i Sonnevis relation till olika konkreta fjärilar och till de namn de givits. Eller i Sjögrens brutalistiska kortdikt:

 

Människor av aska

sitter på bänkar av aska

runtom är vintern starkare

 

de talar om framtiden.

 

Dödsmedvetandet stärkte mig i min övertygelse om att ekopoesin inte kan göra anspråk på att vara ny, utan fungerar i egenskap av poesi att alltid vara historiskt definierad. Den vändning mot objektet som i poesin effektueras via det tvetydiga benämnandet framkallar människan i hennes historiska belägenhet, exponerar henne. Oavsett om objektet är symbol för en högre verklighet eller tilltalas som individ, som subjekt, som järtecken. Vändningen mot benämningen har alltid funnits som en av magins och litteraturens viktigaste dimensioner; men nu är den starkare än nånsin, säkerligen informerad av perspektivet med själva livsbetingelsernas upphörande på planetär nivå. Namnen som vi övertagit och som inte räcker som försvar mot föränderligheten har i ännu högre grad blivit nödvändiga att hålla fast vid: ett slags räddningsaktion.

Också essäistiken rymmer denna vändning mot benämningen. Idéhistorikern Sverker Sörlins nyutkomna bok Antropocen handlar uttryckligen om själva ordet ”antropocen”, hur det kan tolkas och vilka performativa effekter det bör få, omgående. ”Fastställandet av definitionen och kompromisserna blir sammantagna en pragmatisk verksamhet, vars överordnade argumentationslinje är att säkerställa att antropocen blir ett vetenskapligt förankrat dateringsbegrepp, och att det blir så nu och inte senare.” Genom den lärda exposén över olika slags natursyner och miljömedvetanden, inom politik, vetenskap och filosofi, kämpar Sörlin för att baxa över begreppet från vetenskapens domän till att innebära en ny världsbild, med andra kollektiva målsättningar. Människans självförvållade undergång ska så att säga upp på himlen och alltid lysa över oss. Det är ett poetiskt arbete att på så vis verka för promoveringen av ett ord till ledstjärna, ”ett svårtolkat motto för vårt jordiska tillstånd”. Och på så vis besläktat med tendensen i Klimaaksjons dikter och prosastycken.

 

KLIMAAKSJON SKAPAR EN TOLKNINGSRAM

Essäkonsten närmar sig överlag poesin, inte minst med den omfattande uppräkningen som återkommande poetiskt grepp. Eller med skrivandet situerat till en plats som blir symbolisk. Visst finns ett släktskap i berättande och associationer mellan Helena Granströms långessä Det som en gång var och Göran Sonnevi? Platsangivelser och tillfälliga incidenter blir betydelsebärande i en lärd tankerörelse ut mot världen och vidare mot det som ligger bortanför världen, bortanför vår egentliga förståelse.

Mötet med Klimaaksjon har givit mig en systemteoretisk idé om poesins plats i samhället och i världen. Typiskt nog tog den formen av en raskt nedskriven dikt. (Jag skriver inte dikter.) Den slutar så här:

 

Dikten är ett system och kan därför konfrontera

andra system också långt bort i tid och rum

med sitt sammanbrott,

med sin inneboende död.

 

Jag skulle vilja stava ut idén på följande vis:

Klimaksjon, och hela diskursen kring ekopoesi, skapar en tolkningsram där de ingående dikterna börjar producera nya betydelser. Trakl eller Hopkins kan ympas in och börja diskutera på ett sätt som går långt utöver författarens avsikt. På så sätt upprättas ett släktskap, en tunnel i tiden. Därmed faller också den improduktiva debatten om huruvida ekopoesi är nånting nytt. Nej, den har alltid funnits så länge poesin funnits, eftersom diktens begränsningar och hemhörigheter är en del av dikten. Ja, den är helt ny eftersom den skapar nya sätt att läsa.

Dikter som ympas in i Klimaaksjon, också helt färska, ofta aldrig publicerade, får genast en ny dimension eftersom deras betydelseproduktion inlemmas i ett nytt sammanhang. Men de ansluter sig inte med färdiga paroller utan med mångtydighet, med språkkritik: ideologikritik på språkets inre villkor. De bidrar till systemet och blir en del av systemet. De växer.

Men poesins bidrag är inte bara expertkunskap om språket och om hur det formar oss. Poesin för aktivt in negativiteten i samhället och i världsbilden, till exempel genom att iscensätta det annars hemliga växelspelet mellan konstruktion och utplåning, mellan vad Freud kallade livsdrifter och dödsdrifter.

När Catherine Blaavinge Bjørnevog intensivt skildrar upplevelsen av att översvämmas och bli ett med vattnet är det i sig en vacker dikt, vars intryck förstärks av de arkaiska tongångarna i språket och språkrytmerna. Känslan är liksom tidlös. Men när hon går med på att publiceras inom ramen för Klimaaksjon händer nånting med dikten. Den växer.

Den blir en del av den akuta kampen för mänsklighetens överlevnad. Den enskilda upplevelsen generaliseras till hela människosläktet – eller mänskligheten koncentreras i en enda person som är både historisk och ahistorisk.

Men dikten bidrar också med sin egen inneboende död. Och då tänker jag inte enbart på tematiken utan även på att själva dikten som en tillfälligt uppflammande utsägelse i sig är konkret förgänglighet, så som varit en dimension hos dikten i alla tider. Poesin kan bidra med paroller och proklamationer, men det är en lägre form av tjänstgöring. Negativiteten är portförbjuden – även om den förstås ofta sipprar in i form av tvetydigheter och paradoxer som blir allt tydligare ju mer århundradena går (det bortträngdas återkomst, för att än en gång anknyta till Freud).

 

ETT HÅLLBART, MÅNGFALDIGT «VI»

Att ansluta sig till Klimaaksjon är inte ett ställningstagande. Det är att bidra poetiskt till mänsklighetens förståelse av förgängelsen i ett historiskt läge där det är livsnödvändigt att hotet blir gripbart. Och i förlängningen till formandet och institutionaliseringen av ett hållbart, mångfaldigt ”vi”, samlat kring en utpekad, slutgiltig negativitet, gemensam för alla. Uppsättningen av medverkande i all deras olikhet är en modell till en sån community, kanske överförbar till mänskligheten.

Låt mig avsluta med en riktigt svensk iakttagelse. I ännu högre grad än hos oss går de norska efternamnen tillbaka på naturen. Och i ett sånt här nytt sammanhang blir också efternamnen betydelsebärande. Väldigt många av efternamnen bidrar med ett unikt förhållningssätt till naturen. Och blir på så vis i ännu högre grad än vanligt en del av verket.

 

 

/

Tiende og siste essay i vår skandinaviske kritikeraksjon är skriven av John Swedenmark, översättare och skriftställare, bosatt i Stockholm. Har givit ut böckernaKritikmaskinen och Baklängesöversättning, sitter i redaktionen för tidskriften Divan, och är sekreterare i Gunnar Ekelöf-sällskapet. / Vi har servert deltakerne følgende tankestillere: Kan lesning av sakprosa, romaner, noveller og dikt endre, motivere eller mobilisere leserne til en ny forståelse av de dramatiske naturhistoriske hendelsene? Hva er den sosiale funksjonen til kunst, film og litteratur i 2016? Siden det forlengst har oppstått litteraturer som «økopoesi» og cli-fi undrer vi på om klimalitteraturen påvirker både lesere, kritikere og forfattere? Hvordan mottar kritikerne denne litteraturen i sine respektive hjemland? Hva er litteraturens egenart når det kommer til fremstillingen av menneske og natur?  Litteraturkritikerne ble oppfordret til fri utfoldelse innenfor slike tematiske grenseoppganger. Essay-serien er støttet av Fritt Ord og Bergesenstiftelsen.

fritt-ord-logo-200p72dpi      bergesens_logo_large(new)

 

______________________________________________________________

 

Jesper Olsson: Omänskliga historier

 

Tid är överallt. Också i det människor aldrig ser, hör och berör.

På flera sätt reduceras tillvaron drastiskt idag: de kolbaserade klimatförändringarna skriver om planetens historia och artdöden decimerar däggdjurens, fåglarnas, fiskarnas skimrande livsvärldar. Men skala och perspektiv spelar också en roll. Som Myra Hird och Nigel Clark konstaterar i en artikel med den uppfordrande titeln ”Deep Shit”, kommer högarna av avfall som människors göranden och låtanden producerar inte bara att utsläcka, utan också alstra entiteter och mikroontologier – den ”verkligt mörka ekologin”. Vilket vittnar om ett planetärt liv bortom det som beskådas och fångas in av det mänskliga i dess skiftande former och politiker.

Jag kommer att tänka på Hirds och Clarks reflektioner när jag läser Johannes Heldéns dikter från de senaste åren. Om något, är de en övning i att erkänna och med de medel som står till buds uppmärksamma händelser och temporaliteter bortom det våra sinnen inövats i att beakta. Det handlar om de digitala maskinernas ”egentid”, som den tyske mediearkeologen Wolfgang Erns formulerat saken, mätt i nanosekunder, men likväl – i sin stokastiska blindhet – rytmiserande allt från kärlekens gester till finansiella kalkyler till samhällens infrastrukturer. Men det handlar också om de extremt långsamma geologiska tilldragelserna, avläsbara i sten och lera, som fårat planetens fysionomi, liksom just de subsensoriska och mikrobiska tilldragelser som sker i och intill våra kroppar, och vars spår kan suggereras fram som brus, ”klickande”, ”fräsande”:

 

och sätt fingret på aortan, de femkronestora organen        bleknar

så tydligt, så   enkelt

lyft fingret        det tysta klickandet och fräsandet av små hammare, spärrar,

dammluckor vad jag gör växer fram i fragment

                                               ur Astroekeologi (2016)

 

Ljud och hörande privilegieras i skrivandet av dessa småskaliga processer. I samma moment skapar dikten också kopplingar mellan ett mänskligt och ett maskiniskt register. Den mest genomförda utforskningen av sådana kopplingar och noder görs i Heldéns och Håkan Jonsons intermediala verk Evolution (2013–2014), där en algoritm träder in i poetens ställe, men kan även iakttas i andra sammanhang, som i dikten ”System”, där det gröna ljuset på skärmen, träden, de digitala störningsljuden och de underliga fåglarna placeras i en gemensam ekologi. Sådana förbindelser mellan organism och artefakt, mellan kultur och natur – andra sätt att vara tillsammans – framkallar en förhandling mellan ontologier, som är politiskt och etiskt nödvändig, men också estetiskt gnistrande, konfliktfylld och komplex.

            Samtidigt är möjligheten till en sådan förhandling allt annat än given och direkt tillgänglig. Inte ens för den som har ”poetisk licens”. Kanske än mindre om blicken förskjuts från det poetiska till berättandet.

 

            ROMANEN OCH DET BORTOMMÄNSKLIGA

            I vintras gav den indiske författaren Amitav Ghosh ut en bok med titeln The Great Derangement: Climate Change and the Unthinkable (2016). Grundtanken är att den moderna romanen haft en närmast medfödd svårighet att skildra miljöhot och klimatförändringar samtidigt som dessa har en gemensam historia. ”Jag har noterat”, skriver Ghosh, ”att de utmaningar som klimatförändringen ställer en samtida författare inför … ytterst härrör från det raster av litterära former och konventioner som kom att prägla den narrativa föreställningsförmågan under exakt den period då ansamlingen av kol i atmosfären skrev om jordens öde.” Samma modernitet som såg industrialism och kapitalism träda fram, bevittnade också ”the rise of the novel”.

            Det kan tyckas paradoxalt, att vid den tidpunkt då planetens ålder växte med miljontals år via geologiska undersökningar av James Hutton, Charles Lyell och andra, så etablerade den borgerliga romanen en helt annan optik, fokuserad på det nära och kära. Härmed uteslöts också det icke– eller mer-änmänskliga, vilket relegerades till spekulativa genrer som gotik och SF. Ghosh skriver längre fram: ”det är genom att utesluta dessa ofattbart stora krafter [klimatförändring och storskaliga, planetära processer] och genom att fånga förändringen i ett teleskop med begränsad tidshorisont som romanens berättande blir möjligt.” Det handlar om en inzoomning av platser och förlopp som människor kan erfara med sina sinnen, överskåda och fatta – en utvidgad version av dramats enhetsteori, kunde man säga.

            Även om Ghoshs iakttagelser självfallet kan problematiseras, har de en räckvidd också idag. Desto mer intressant då att söka upp romaner som avviker från mönstret och försöker gestalta bortommänskliga händelser och vad Timothy Morton kallat ”hyperobjekt”. Jag vill i all korthet lyfta fram tre sådana romaner ur en svensk samtid, och börjar med den trilogi som Lotta Lotass gav ut under åren 2010–2014: Sparta, Mars och Örnen.

 

            TINGEN BERÄTTAR

            Här står beskrivningen av platser och föremål i fokus medan människan och hennes historia dragits in i ett dunkelt skuggspel. Exakt var historierna utspelar sig är lite oklart, liksom när. Men mycket talar för att en katastrof har ägt rum. Det är en post-apokalyptisk miljö som läsaren förpassas till, och den blick som ser, ser ut över ruiner. ”Sirenerna ljuder oupphörligt. Ljuskäglorna sveper över den härjade spruckna marken”, som det tidigt sägs i Mars.

Spåren av människor är dock påtagliga. Rester från antikens kulturer uppträder sida vid sida med renässanskartor och moderna tekniska artefakter. Samtidigt är det en planet märkt av krig, skövling, gigantiska byggnadsprojekt och andra ingrepp, vilka spelar en huvudroll – bokstavligen. Agens och handlingsförmåga tycks ha flyttat från människors domäner till andra ting och krafter. I den sista romanen i trilogin slås detta fast i öppningen: ”Landskapet förändrar sig beständigt”, börjar berättelsen. ”Bergen sänker sig, slätternas höjer sig mot himlavalvet. Rummet rör sig kring sin axel, rör sig längs sin fasta bana. Golvet följer markens skiftande, evigt växlande skärning.” Det som görsaker är inte människor, utan miljön och tingen. När romanen avslutas mister namnen sin gestalt och orden blir ”tomma”. Kulturens och människans symboliska makt är över. Det som återstår är ett ”obeträtt, oändligt fält”.

Lotass trilogi närmar sig det sublima i sin gestaltning av en plats och tid som lämnar människan bakom sig. Det som återstår – utöver de nämnda spåren – är kollektiva konstellationer av skuggestalter: en armé på återtåg, en misslyckad forskningsexpedition; anonyma figurer betecknade med en bokstav som A eller D.

 

         TIDSRESOR

           En annan strategi för att berätta om tider bortom det mänskliga, som vi lärt känna det, inte minst genom realistisk romankonst, kan man stöta på hos en av svensk samtidslitteraturs mest egensinniga röster: Lars Jakobson. Jakobson har, alltsedan debuten under 1980-talet, hämtat näring i SF och fantastik, och har på sätt som är ovanliga i svensk litteratur intresserat sig för frågeställningar som förenar vetenskap och teknologi med metafysiska utmaningar och kunskapsteoretiska gåtor, inramande av en vardagsrealism framkallad i västra Dalarna, i Mid-West eller på planeten Mars.

När det gäller gestaltningen av andra tider och ekologiska problem, vill jag göra en neddykning i Jakobsons allra senaste roman, De odödliga (2015). Titeln anspelar på Jorge Luis Borges novell ”Den odödlige”, men också på annan fantastik, som Luigi Piranesis teckningar av imaginära fängelser från sent 1700-tal. Romanens intrig har en realistisk startpunkt i ett samtida Montana, USA, där den medelålders och frånskilde Mark Rufus hankar sig fram, blir förälskad i missbrukaren Mary-Anne och går mot en våldsam död. Så kommer realismen att överges för mer spekulativ fiktion. Mark ger sig ut på en odyssé som odödlig, korsandes fjärran tider och rum. Resan handlar om minne, om människan-maskinen, materia och mycket annat. Med sig har han ett foto av Mary-Anne inscannat på pergament, som han förseglat i en kapsel och opererat in i sin ljumske[1]. Kanske är det en bild av Marks egen belägenhet – av bilder och berättelser som sådana – på färd genom tid och rum på jakt efter en mottagare.

Åtminstone är det svårt att inte tilldela resan och romanen en allegorisk dimension – och jag skulle vilja framhålla en läsning som betonar just utforskningen av tid: individens livstid, mänsklighetens tid och historia, planetens och universums tider. Precis som hos Lotass innebär detta ett uppsökande av karga och söndertrasade landskap, som även inbegriper fantastiska inslag – till exempel en drake. Precis som hos Lotass väcks associationer till tider och platser efter ekologiska katastrofer. Men där Lotass beskrivning av de omänskliga miljöerna lämnar människorna i bakgrunden för en betoning av landskapet, väljer Jakobson ett mer patetiskt perspektiv, förmedlat av den odödlige, men mycket mänskliga och ständigt längtande Mark.

 

         MOT EN GENERELL EKOLOGI

           Ett tredje exempel utgörs av Jesper Weithz debut Det som inte växer är döende från 2012; ett slags thriller om 2000-talets risksamhälle. Ur formhänseende är detta en ganska okomplicerad och kronologiskt uppbyggd historia, även om perspektivet växlar mellan huvudpersonerna Henrik och Lotte, som är ett äkta par. Det som initialt kickar i gång romanens intrig är att Lotte är gravid i nionde månaden med parets andra barn – de har sedan tidigare en fyraårig dotter, Molly – men graviditeten har gett henne en ovanlig sjukdom, vilket gör det nödvändigt för paret att flytta till Sao Paulo för behandling på en klinik. Innan flytten ska Henrik göra en resa till London – han är affärsman med världen som scen – och därmed hopar sig problem och hinder: ”det moderna livets tunna is [börjar] spricka under deras fötter”, som det beskrivs på pocketutgåvans baksida. Mer konkret innebär det: demonstrationer, strejker, terrorism, tekniska störningar och oväder – en rad okontrollerbara händelser som skjuter upp familjens återförening i Brasilien.

Mest intressanta här är de hinder som hopar sig för Lotte och dottern när de ska lämna Stockholm. Efter att deras flight flyttats fram på grund av en politisk aktion mot den miljöförstöring som flygresande medför, hamnar de i händerna på vad som skulle kunna uppfattas som en ekologisk re-aktion – till och med en naturens hämnd. Ett häftigt växande snöväder omringar dem på väg från flygplatsen och Lotte börjar fundera på vad och vem som egentligen styr och har vilja och agens – ”hon blir inte fri tanken att vädret tar sikte på dem”, som det heter i en passage efter att de kört av vägen och fastnat i snön. Lotte börjar tillskriva naturen vilja och avsikt – men hon tänker inte låta sig knäckas. De lämnar bilen för att ta sig vidare till fots: ”Hon ser framför sig hur hon och Molly rör sig som en arktisk expedition över ett vackert vinterland. Solen glittrar i snön, spelar i deras ansikten. / De är äventyrarna som når bergets topp. En strapatsbetonad resa som visar upp deras mänskliga kraft och förmåga. / En värdig utmaning för skapelsens krona.”

Givetvis kommer den soliga heroismen att punkteras av den ironi som passagens avslutning blottar. Medan maken Henrik brottas med folkliga uppror och glappande mobiltelefoner i djungeln utanför Colombo i Sir Lanka (han tvingades till en omväg på väg till Brasilien) visar sig vinden och den yrande snön, mörkret, skogen – till och med de rådjur som närmar sig kvinnan och barnet i natten – blir alltför svåra att förstå och hantera. Ett skäl är att denna natur hela tiden framställs som en fiendeatt besegra snarare än något att leva tillsammans med – som en ofrånkomlig del av en själv. Lotte väntar sig ständigt ett ”mänskligt svar”, men möter ”bara rassel från trädgrenar som sträcker sig genom mörkret”. Till slut, när hon slutar kämpa och strida, kan hon bara konstatera: ”Det fanns ingen angripare. Det finns ingen angripare. Deras enda fiende är tiden.”

Tiden? Yttrandet riskerar å ena sidan att sluta berättelsen kring det exklusivt mänskliga, som framhärdar i oförståelse och blindhet. I världen finns människor som agerar och tar ansvar – inga djur eller väder eller stenar med, vad Jane Bennett skulle kalla, ”ting-makt”. Det finns bara människor som brottas med sin tid och historia – och i Lottes och Henriks fall: den sjukdomshistoria som hotar att förstöra deras liv. Å andra sidan, på ett annat plan, frammanas en problematik som fogar in det individuella och mänskliga i en mer omfattande ekologi: för att förstå vad människor har gjort med den planet vi delar med andra varelser och väsen krävs en utforskning av andra tider, materialiteter och hastigheter. Det är en läsning som Weithz bäddar för genom iakttagelserna av bräckligheten hos de globala systemen, sprickorna i planetens naturkulturer och de politiska omvandlingar detta framkallat.

På så sätt kommer de tre romanerna att på olika sätt öppna sig för andra tider och sätt att vara. Precis som bruset och knastret i Heldéns dikter ger en vink om småskaliga temporaliteter och mikroontologier bortom de fem sinnenas välbekanta dans, riktar de om läsarens blick mot planetära processer, mot rådjur, stormar och klimat, men också mot sociotekniska system och vad den tyske medieforskaren Erich Hörl nyligen kallat en ”generell ekologi”, där kultur och natur, organismer och artefakter flätas ihop.

Betydelsen av sådana berättelser och bilder idag, som sammankopplar och problematiserar det område som breder ut sig mellan materia, kropp, föreställning, handling, är egentligen inte mycket att orda om. Sällan är självklarheten mer självklar.

 

                                     

[1] Insidan av låret

 

//

Niende essay i vår skandinaviske kritikeraksjon er skrevet av Jesper Olsson, litteraturkritiker i Svenska Dagbladet, redaktør og med-grunnlegger av tidsskriftet OEI og professor ved Universitetet i Linköping. / Vi har servert deltakerne følgende tankestillere: Kan lesning av sakprosa, romaner, noveller og dikt endre, motivere eller mobilisere leserne til en ny forståelse av de dramatiske naturhistoriske hendelsene? Hva er den sosiale funksjonen til kunst, film og litteratur i 2016? Siden det forlengst har oppstått litteraturer som «økopoesi» og cli-fi undrer vi på om klimalitteraturen påvirker både lesere, kritikere og forfattere? Hvordan mottar kritikerne denne litteraturen i sine respektive hjemland? Hva er litteraturens egenart når det kommer til fremstillingen av menneske og natur?  Litteraturkritikerne ble oppfordret til fri utfoldelse innenfor slike tematiske grenseoppganger. Essay-serien er støttet av Fritt Ord og Bergesenstiftelsen.

fritt-ord-logo-200p72dpi      bergesens_logo_large(new)

 

Shoaib Sultan: Koranen er en grønn bok

I en tid hvor debatten om islam og muslimer altfor ofte handler om vold, terror og krig, kan det være nyttig å se på noen andre sider ved religionen.

Min egen inngang til naturtemaet ble inspirert av en agnostisk jødisk forsker og forfatter, Leslie Hazleton, som snakker om Koranens bilde av paradiset. I Koranens paradis finnes hager med sildrende bekker, litt ulikt det enkelte antimuslimer (og noen muslimer) synes å mene. Hazleton nevner også Koranens fokus på menneskets forvalteransvar og en miljøbevissthet hun ikke finner i andre hellige tekster. Jeg har alltid vært opptatt av miljø- og klimaspørsmål, og samtidig interessert meg for religion og religiøse problemstillinger. Jeg hadde bare ikke koblet disse to feltene tidligere, selv om jeg vokste opp med en forståelse av at vi alle har et ansvar for annet liv, og at det å plage eller drepe dyr for sin egen fornøyelses skyld er feil. Hazleton vekket en nysgjerrighet både i den religiøse og klimabevisste delen av meg, om forbindelser mellom tro og miljøbevissthet, og om hvorvidt miljøengasjement kan funderes i Koranen.

Enhver tekst kan leses og forstås på en rekke ulike måter. En levende tekst må også leses med hensyn til tiden og hendelsene som ligger til grunn for den, men også tiden og de hendelsene den leses inn i. Så også Koranen. Muslimer vil ofte hevde at Koranen bare er Koranen når den leses på originalspråket, arabisk. Også for meg er dette et viktig poeng. Det handler ganske enkelt om at enhver oversettelse bringer inn et element av tolkning.

Likevel: Vi må bruke oversettelser. I denne artikkelen har jeg valgt å bruke Einar Bergs oversettelse, fordi den er lett tilgjengelig på nett (Islam.no) og holder et høyt språklig nivå. Noen av Bergs tolkninger er omstridte, men oversettelsen fungerer greit for vårt formål.

 

VÅRT EGET ANSVAR

Et eksempel på tolkningsspørsmålet ser vi av følgende vers:

 

Fordervelse og ødeleggelse er å se på land og hav, ved det menneskene ved sine henders verk har oppnådd, så Han kan gi dem å smake litt av det de har stelt i stand, så de må vende om! (30:41)

 

I tillegg kan vi lese i et annet vers:

 

Men strev, midt i alt som Gud har gitt deg, etter den evige bolig. Dog, glem ikke din andel i denne verden, og gjør godt, som Gud har gjort godt mot deg. Søk ikke å stifte ufred på jorden. Gud holder ikke av dem som stifter ufred og elendighet. (28:77)

 

Det er flere ting som kan utledes fra disse skriftstedene. De handler om muligheten og kraften mennesket har til å spre ødeleggelse.

I vår kontekst kan versene lett tolkes som forurensing og de miljø- og klimautfordringer som vi står overfor grunnet menneskeskapte klimaendringer (andre har tolket linjene til å handle om å spre ufred og bruker dem blant annet til å fordømme terror – tolknings- mulighetene er mange). Det første verset tar for seg hvordan mennesket rammes av den samme skade som det selv forvolder naturen – menneskets eget ansvar. Mennesket etableres her som en del av naturen. Det finnes et element av håp og en advarsel om å snu når man ser de skadene vår atferd fører til. I det andre verset fremheves viktigheten av både dette livet, og det som kommer etter. Mennesket bes om å gjøre godt igjen det Gud har gjort godt mot oss, og får klar beskjed om ikke å spre ufred på jorden.

 

VERDIEN AV DYR, PLANTER OG INSEKTER

Koranen viser også til dyrene – og at de former samfunn på lik linje med menneskene. Dette kan og bør være et utgangspunkt for en langt mer human tilnærming til dyr, jamfør følgende vers:

 

Det finnes ikke dyr på jorden eller fugl på vingen uten at de utgjør samfunn, som dere. Vi har ikke oversett noe i Boken. Og så samles de hos sin Herre. (6:38)

 

Hver skapning har sin rolle å forvalte i et økosystem, og fjerning av disse kan skape uforutsette problemer, til ettertanke for oss alle. I tillegg påminnes vi i et annet vers om at hele skapelsen priser den samme Herre som vi gjør, noe som bør få oss til å reflektere over våre forpliktelser ikke bare overfor andre mennesker, men også våre andre medskapninger. Dette kommer klart frem her:

 

De syv himler og jorden og alle som i dem er, priser Ham. Det finnes intet som ikke lovpriser Ham, men dere oppfatter ikke deres lovprisning. Han er mild, tilgivende. (17:44)

Du har vel sett hvordan alt i himlene og på jord, sol og måne, stjerner og fjell, trær og dyr, og mange mennesker, bøyer seg i ærefrykt for Gud. Men mange rammes av straffen. Og den Gud fornedrer, kan ingen gjenreise i ære. Gud handler slik Han bestemmer. (22:18)

 

Dette kommer enda tydeligere frem når disse andre levende vesenene også blir til tegn fra Gud, noe med et høyere formål. Koranen sier:

 

Av Hans tegn er skapelsen av himlene og jorden, og alt Han har spredt utover i dem av levende kryp. Og Han har makt til å samle dem når Han vil. (42:29)

 

Mennesket påminnes i Koranen også om at skapelsen er større enn mennesket, noe vi vel ofte overser. Dyrene er ikke bare menneskets tjenere – de har selvstendig verdi. Her kan det være greit også å ta inn over seg at Koranen ikke ser seg selv som et budskap til muslimer, men til menneskeheten. Koranen sier:

 

Sannelig, skapelsen av himlene og jorden er større verk enn skapelsen av menneskene. Men folk flest vet det ikke. (40:57)

 

KLIMAKAMP OG MATERIALISME

Miljø- og klimautviklingen er noe vi alle bør være bekymret over. Livet i seg selv er hellig, ifølge islam. Det samme kan sies om alt i naturen: «Hele jorden er en moské», som profeten skal ha sagt. Mange vers i Koranen handler om naturen, jorden og dens ressurser. Mennesket presenteres som en forvalter på vegne av Gud, med det ansvaret man skal være seg bevisst som følge av dette. Dette innebærer, slik jeg og mange andre forstår det, ikke bare et ansvar overfor andre mennesker, men hele skaperverket, om å behandle dette med respekt og ansvarlighet. Koranen fokuserer i veldig stor grad på naturen som et bevis på Guds eksistens og advarer mot å forpurre balansen i naturen:

 

Himmelen har Han hevet opp. Han har satt Vekten (likevekten), så kluss ikke dere med vekten, men gi rett vekt, og snyt ikke på vekten! Jorden har han lagt på plass for alle skapninger. (55:7–10)

 

Mennesket er ikke herre over naturen, men forvalter den, og med det følger et ansvar man må svare for på dommens dag. Den materialismen vi ser råde i dag, «eie-mest-mentaliteten», som Koranen kaller den, fordømmes kraftig:

 

Eie-mest-mentaliteten opptar dere, til dere går til gravene! (102:1–2)

Og så, på den dag, skal dere visselig få svare for velstanden. (102:8)

 

Koranen peker også på overforbruk som et problem. Mennesket skal høste av naturen, men ikke misbruke og ødelegge den.

 

Det er Han som har latt vokse frem haver med og uten vintrær på rekker, palmer og vekster med forskjellige slags frukter, oliven og granatepler, likt og ulikt. Spis av deres frukter når de bærer frukt, og gi det som tilbørlig er på innhøstingsdagen, men sløs ikke! Han liker ikke sløsere! (6:141)

 

Det finnes fortellinger om hvordan profeten Muhammed skapte fristeder og naturreservater for planter og dyr, på arabisk kalt hima, et ord som bokstavelig kan oversettes til «beskyttet område». Han oppmuntret til å behandle naturen med respekt og ansvarlighet og skal ha sagt noe slikt som at enhver som plantet et tre, ville få Herrens gunst så lenge levende vesener fikk nytte av det. For muslimer er det derfor en god gjerning å plante trær. Profeten oppfordret også sterkt til å dele, spesielt hvis det gjaldt å dekke grunnleggende behov. Dette prinsippet går det an å slutte seg til, enten man er troende eller ikke.

 

RELIGIONENS ROLLE UNDER KLIMAKRISEN

Religion er en kraft, en sterk kraft, og – til en viss grad, i alle fall – en voksende kraft.

En kraft jeg mener kan rettes mot de store utfordringene vi står overfor. Utfordringen til de ulike religiøse lederne er å greie å mobilisere til klimakamp. De må finne religiøst baserte budskap som inspirerer til klimatiltak, på et personlig plan så vel som på et samfunnsmessig. Dette er ikke en diskusjon om hvorvidt den ene eller den andre religionen er rett. Vi muslimer bør dermed kappes om å gjøre gode gjerninger med andre, som Koranen uttrykker det.

 

Om Gud hadde villet, kunne Han gjort dere til et samlet trossamfunn, men Han ønsket å stille dere på prøve ved det Han har gitt dere.

Så kappes i å gjøre det gode! Til Gud skal dere alle vende tilbake. Han vil redegjøre for det dere var uenige om. (5:48)

 

Avslutningsvis vil jeg ta opp en siste oppfordring til oss alle fra Koranen, noe som er verdt å ta inn over seg uansett om vi tror på Gud eller ikke:

 

Den Barmhjertiges tjenere er de som vandrer ydmykt på jorden, som når de uvitende tiltaler dem, svarer: «Fred!» (25:63)

 

Vi har sett at det er mye materiale i Koranen og muslimske tradisjoner for den som vil møte klimatrusselen. Utfordringen for hver og en av oss er faktisk å ta tak – på personlig så vel som samfunnsmessig nivå – slik at vi kommer oss gjennom denne krisen og skaper en bedre fremtid for kommende generasjoner.

 

  • Hima as ‘Living Sanctuaries’: An Approach to Wetlands Conser- vation from the Perspective of Shari’a Law Procedia – Social and Behavioral Sciences Volume 105, 3 December 2013, Pages 476–483, AicE-Bs 2013 London (Asia Pacific International Conference on Environment-Behaviour Studies), 4–6 September 2013

 

SHOAIB SULTAN er politiker i Miljøpartiet De Grønne og medlem i Oslo bystyre. Han er tidligere sekretær i Islamsk Råd og jobber nå som rådgiver for Antirasistisk Senter. Vi takker forfatteren og Samtiden for tilltatelsen til å publisere artikkelen!

 

Klikk på bildet for mer informasjon om dette nummeret av Samtiden /

 

_________________________________________________________________________

 

Freddy Fjellheim / Politisk forurensning

Når Anne Karin Sæthers bok «De beste intensjoner» foreligger i bokheimen, er det slett ingen hverdagshendelse.

Allerede overskriften på forordet – «Klimaland eller oljeland?» – røper at dette ikke er middelmådige sakprosa som lefler med objektivitet. Den som skal snakke og skrive om olje er forpliktet på en overordnet kontekst, nemlig det faktum at to tredjedeler av de kjente fossile ressursene må bli liggende i bakken (IEA).

Olje-Norge er etterhvert så gjenklistret av politiske mytologier, retoriske strategier og økonomiske privilegier at det kreves betydelige intellektuelle ressurser og mye mot for å gyve løs på konglomeratet. Også sosiologiske og sosialpsykologiske forståelsesformer må tas i bruk. Det gjør Sæther f.eks. når hun karakteriserer «Olje-Norge» som en bygd, dvs. et innfløkt nettverk av bekjentskaper, festkultur og kryssende behov og interesser. Journalisten ser, lytter og noterer på så mange nivåer at helhetsbildet blir brogete og dermed også sannferdig.

Boka gir en bred og detaljert framstilling av oljens ulike tilskikkelser, også historisk sett. I kapitler som «Verdens rikeste forurenser» og «Norsk olje til verdens fattige» analyserer og gjennomhuller forfatteren retorikken som den dag i dag er styrende for mytedannelsen og politikkutformingen, selv om det begynner å rakne. Hvilken perspektivmakt denne bransjen har kunnet kjøpe seg med det svarte gullet. Sæther tar også leserne med til universitetene og forteller om kunnskapsmobiliseringen som måtte til for at rektorer og professorer skulle innse den etiske innebyrden av oljeutvinningen. Hun diskuterer politikkens verktøykasse og undersøker til slutt framtidsprognosene for et land som nekter å bremse når stupet er synlig for alle som vil se. Sæthers bok er sånn sett en skjebnefortelling.

 

KRITISK SAKPROSA/

Som kritisk sakprosa får fremstillingene troverdighet ved at forfatteren anerkjenner bragden norsk oljepolitikk var i sin opprinnelse, inntil klimaprognosene snudde opp-ned på alle kjente perspektiver og kunnskaper. Fagkunnskapen i bransjen er uomtvistelig, og økende arbeidsledighet i olje-sektoren må tas på største alvor. Siden inntektene fra oljeutvinning er så enorme har norske myndigheter lukrative sjanser. Oljefondet bør betraktes som investeringskapital for et nytt miljøvennlig samfunn, både kulturelt og teknologisk. Dessverre gir Sæthers bok gode grunner til å tenke at norsk oljepolitikk snarere styrer mot eklatante brudd på Grunnlovens miljøparagraf.

«De beste intensjoner» er skrevet av en forfatter som virker samvittighetsfull med sine kilder, sitater og referanser. Jeg kunne nok forestille meg at en del detaljopplysninger var blitt overført til noteapparatet, men det er samtidig en journalistisk bedrift å håndtere en så kompleks historie i en tross alt ledig og levende prosa. Språkkritikken som Sæther titt og ofte retter mot myndigheter og oljebransje er skjerpende tankearbeid i sammenhengen:

Det kritiske nivået er på sitt skarpeste når hun analyserer hvordan de retoriske kremmerne selger inn norsk olje- og kvotepolitikk som en innsats for verdens fattige. Nomenklaturet sier selvsagt ikke et ord om utviklingshjelp eller overføring av olje-milliarder til våre fattige søsken verden over. Blott og bart dette, terpet på i årevis, at den norske oljen er «renere» enn annen olje, og at Norge derfor kan utvide produksjon og eksport av hensyn til de fattige landenes energibehov. Vi kan sågar tilby verden «renere» CO2-utslipp, som antakelig gavner de fattige, det også. Det er nesten ufattelig at denne kyniske argumentasjonen har kunnet vinne frem. Forskere ved SSB fastslo forøvrig i 2013 at verden ikke ville bli skitnere om Norge reduserte produksjonen og utslippene på eget område.

 

OFFENTLIG GRANSKING AV OLJEPOLITIKKEN?

Ansvarsfordelingen i norsk oljepolitikk er ikke lett å bli klok på, heller ikke for insiderne, og kunnskapskapitalen i Miljøverndirektoratet ser ikke ut til å ha den rettmessige innflytelse. Oljestatsråden har nylig demonstrert denne kunnskapsarrogansen ved å foreslå konsekvensutreding av oljeutvinning i sårbare havområder, et valgkamputspill. I kapittelet «Byråkratene – de gode hjelperne» avslører Sæther hvordan tidligere statsråd Åslaug Haga forsøkte å innføre klimapolitikk i Oljedepartementet, og hvordan hun ble motarbeidet av sitt eget departement – og av Statsministerens kontor. Sæther skriver noen tilsynelatende enkle ord som bør påkalle desto større oppmerksomhet: «Hvilken rolle Staten har i oljeutvinningen i Norge, er ikke noe det er lett å få oversikt over». Etter valget bør kanskje det nye Stortinget igangsette en offentlig gransking?

Så vidt jeg husker var det samfunnsøkonom og daværende Olje- og energiminister Jens Stoltenberg som formulerte det strategiske målet for forvaltningen av olje-ressursene. «Stolenberg-maksimen» uttrykte økonomens formålsrasjonalitet og er samfunnshusholdering av gammelt merke, dvs. utgått på dato. Denne økonomiske rasjonaliteten sier at vi må rekke å utvinne olje- og gass-ressursene mens disse er markedsattraktive og inntektsbringende, og før nye teknologier har erstattet oljen som naturressurs. Dette hastverket kan fortone seg som framsynt, men kan også vise seg å ha vært politisk risikoatferd med landets befolkning som innsats, gitt klimaomveltningenes ekstreme farer.

Sett utenfra framstår norsk oljebransje og tilhørende myndigheter som et demokratiproblem, og kommunikasjonsstrategiene som Anne Karin Sæther analyserer så briljant ligner mistenkelig på språklig og politisk forurensing. Mon ikke også naturskadelig retorikk er en krenkelse av Skaperverket.

 

/

Freddy Fjellheim er ansvarlig redaktør hos Forfatternesklimaaksjon.no. Denne anmeldelsen står også på trykk i Vårt Land, 15.05.17. Mer informasjon om boka kan du finne her.

 

____________________________________________________________________

 

Lars Bukdahl: At regne kirsebærtræer ud

Jeg bliver så stresset her i april af kirsebærtræet, når det henrevet PINK blomstrer løs lige udenfor mit vindue.

Nu skal jeg huske virkelig at bruge mine øjne, tænker jeg, før jeg kigger ned på skærmen igen og kigger på den alt for længe, inden jeg kigger op på kirsebærtræet igen og måske slet ikke får øje på det. I det mindste burde jeg indføre det som fast og primær overspringshandling, her i april, når jeg pauserer fra hektisk skriftproduktion, at kaste et fokuseret blik på kirsebærtræet i stedet for bare at klikke mig hen på Facebook eller Twitter og læse om alt for lidt og alt for meget.

Jeg lagde godt mærke til den anden dag, at afblomstringen var i gang, men så langt var den jo heller ikke nået. Men i dag er den komplet, blomsterne hænger stadig fast på deres grene, men de har skruet helt ned for deres farvestyrke og spændstighed eller – jeg bruger det ord for sjældent – vivacitet. I morges, mens persiennerne stadig var nede, og det ikke helt var blevet lyst, stod jeg og bladrede rastløst i bøger, der var udkommet dette forår og faldt over denne smukke, men komplekse (og NB frivolt komplekse) linje, der også er et digt i Signe Gjessings nye, tredje digtbog Ideale begivenheder, der ikke genrebetegner sig som hverken digte eller poesi, men som ”vers”:

”måden hvorpå universet er en hjælp til at regne ting ud, så intet ikke behøver at regne kirsebærblomster ud i hovedet”

En forholdsvis enkel måde at læse dette linje-digt på: Hvis universet ikke jævnligt præsenterer os for kirsebærtræer med kirsebærblomster, så ville det være helt umuligt at finde på dem from scratch. Fordi de findes, kan vi forestille os dem, så dejligt de gør det igen og igen – foreløbig! Det er ikke nødvendigt at læse en advarende tone ind, men det er svært at lade være: Hvornår er vi fremme ved et intet, der ikke har universet til at hjælpe det med at regne kirsebærtræer ud.

Det var, da jeg havde læst Gjessings digt – og grublet over det – at jeg gik hen og rullede persiennerne op og kiggede ud og opdagede, at kirsebærtræet var godt og grundigt afblomstret. Det stod jeg og blev en smule trist over, som man altid bliver ked af afblomstringer, selvom jo denne afblomstring betyder, at sommeren er rykket nærmere, ikke at den er ved at fordufte. Så gik jeg tilbage til reolen for at undersøge, om der var andre danske forfattere, som dette forår havde skrevet om kirsebærblomster, og det var der: Maja Lee Langvad i Dage med galopperende hjertebanken, der ikke er er en digtsamling, men en samling dagbogsnotater om dagen og vejen, eksistentiel stress og lykkelig-ulykkelig kærlighed og daglige ture til haver og parker på luksus-idylliske Frederiksberg. På side 28 står der til sidst i en håbefuld note:

”Jeg vil ikke kun skrive, når jeg befinder mig i en krise. Jeg vil også skrive, når jeg ikke befinder mig i en krise. Jeg vil skrive, når jeg sidder under et blomstrende kirsebærtræ, rolig og lykkelig”

Straks efter kommer denne helt korte tilføjelse:

”Jeg måtte le ad mig selv, da jeg så, at jeg havde skrevet ”krisebærtræ” i stedet for kirsebærtræ.”

Og skrivefejlen afslører jo både krisen i jeget og krisen i kirsebærtræet.

En hundrede sider længere fremme vender Langvad tilbage til kirsebærtræerne, fordi hun får øje på dem, og hun får øje på dem, fordi de blomstrer – en helt ren konstatering:

”Blomstrende kirsebærtræer i forskellige størrelser og med forskellige former.”

/

Men kirsetræernes spektakulære nærvær gør opmærksom på andre – og væsentligere – kirsebærtræers fravær, melankolien insisterer (Langvad, der er adopteret fra Sydkorea, opholdt sig nogle år i Seoul, hvor hendes biologiske forældre bor, hvilket danner baggrund for hovedværket Hun er vred):

”Kirsebærtræer minder mig om Sydkorea, kirsebærtræer vil altid minde mig om Sydkorea, om at gå langs murene ved Grand Hyatt Hotel ved Namsan Park, hvor kirsebærtræerne blomstrer på den anden side. ”

Kirsebærtræet som et oprindelsens spøgelse – og spøgelse dobbelt op, eftersom Langvad som adopteret aldrig har haft en barndom i Sydkorea.

Konklusion: Kirsebærtræet kan betyde sig selv, og det kan betyde alt muligt yderligere, erindret og metaforisk/allegorisk, og det skal findes for at kunne ses, og det skal ses for at kunne findes, for os mennesker i det mindste.

 

Co2tåtalglubsk

To effektive faconer, litteratur kan klimaaktionere på:

  1. Gøre opmærksom på og tydeliggøre den natur, der stadig er omkring, regne kirsebærtræet ud ved hjælp af universet, og omvendt: regne universet ud ved hjælp af kirsebærtræet. Den idylliske facon, med eller uden pinlig, menneskelig bevidsthed om idylliseringen.
  2. Den dystopiske facon. Skildre en verden nogle momenter ude i fremtiden, hvor fornægtelsen og udnyttelsen og perverteringen af naturen har fucket alt og alle uhjælpeligt op. Intetheden, der ikke længere har noget univers til at regne kirsebærtræet ud eller noget kirsebærtræ til at regne universet ud.

Lad os kigge på den dystopiske facon først, der nemlig ikke behøver at være scenisk, handlingsdrevet science fiction. Dystopien kan også komme til udtryk som en terrorisering af det lyriske jeg og som en monstrøs virus inde i sproget selv. Det sidste er tilfældet i Birgit Munchs tekstsamling Brungst, 2017, med den sigende, men svært sigelige undertitel (og genrebetegnelse) ”Tusindbentorsonatwhistleblowtwerks”. Hos Munch muterer og sammensplejses kroppe og maskiner på det uhyrligste og bogstaveligste – det er nødvendigt at holde tunge lige i øjet for at komme frelst igennem sådan en tekst. Denne her hedder ”EntenEllerten” med henvisning til både Søren Kierkegaard og den første danske el-bil, ellerten:

”Søren Zyborg Kirtelgordisk knokler/ hack gevir opfucket EntenEllerten – en/ scooter der co2tåtalglubsk/ pendulerduekører på ren despair at/ ville være dig eller ellere tværtom ikke/ at ville være dig svæv eller endnu ellere/ vær varulvgidselpiblende/ revoltegynglende/ Nietzschelabyrintlysken lysrallende/ fremfuck alf hvirvelfucktvivolin æg/ skærsildsuicyborg EnteEllerten hack/ uendeligt irganget/ udstødningsrørsystem der udspyr/ brændende kærlighads gærterninger/ løgringende hyppet/ kartrøffelmousserende vingesust/ hackstoriens klemmelus EntenEllerten/ der scooter-tidshoppende swoopkører/ på rent underspring i/ overspringhackningens nødraketspor/ gammajodlende terrorbulimiet fråder/ alfkørsel i stadig modsattere retninger/ utopia knallert spølseballistisk Søren/ Kirtelgordisk knust hvidløgs sorte/ regnbuer grædt sig svangrere/ virtualfoldfatwa Søren kødgooglende/ virtualgebra twerktrapez hack opfucket/ Johannesbird Klimakusse Omnibussen/ med milliarder hjul af flamberede/ pandekager mutæert EntenEllerten.”

Pyh! Kirtelgordisk indeed!

En smule fredeligere, rent sprogligt, er Glenn Christian, hos hvem poesiens sædvanlige ego-kvababbelser finder sted i en krop og i omgivelser i grum opløsning. Dette er første del af en træt og desperat klagesang fra Atropia Primadonna, 2016:

”et eller andet levende/ har skyllet mig ud/ hjulpet sikkert i gang/ af unævnelige væsker/ Jeg sidder i midten/ på et iskoldt gulv/ hvor taget over mig har samlet sig i en spids: En tårnhøj/ beboelse. Her sidder jeg/ sidder og savner en mor/ iført laksort ulveskind/ ned over mine lår/ Udenfor/ det findes!/ gør stjernen hvad den vil/ storskinner/ og findes/ Udenfor nedgøres/ vegetationen/ tidligere så prægtige frugter går op i flammer/ brænder/ Jeg vil sige noget/ tale. Men alt mit blod/ drøner akut op til hovedet/ blokerer steder i min hjerne”

 

Havørnen svæver swag

Ur-digtet i den postmoderne, danske tradition for den idylliske, kirsebærtræ-tydeliggørende facon er Per Højholts lille digt ”Den tydelige solsort” fra Revolver, 1977, hvor digteren diskret og elegant gør opmærksom på, at det er hans pen, der er lommelygten:

 

En solsort kom flyvende

inde fra tågen

 

den sidder her nu

og synger i en våd bjergfyr

 

om lidt flyver den tilbage

til naturen

 

Digtet vil demonstrere, at når vi peger på naturen peger vi også på, at vi adskiller os fra den. og at vi altid allerede er adskilt fra den, og gøre klart, at det er et helt okay paradoks!

Titlen på Rasmus Nikolajsens systemdigtsamling Tilbage til unaturen, 2016, der for nyligt blev præmieret med Kritikerprisen, spiller helt bevidst og eksplicit på Højholts gamle digt. Dogmereglen for bogens digte er, at de skal skrives i naturen, eller i hvert fald udendørs, og gerne også om naturen. I digtet fra ”Saltstraumen, 7. december 2013” (med i Klimaaksjonens antologi) besynger Nikolajsen en noget mere majestætisk fugl end solsorten, nemlig havørnen, og straks har han problemer med akkurat ordet ”majestætisk”: ”der er noget ynkeligt, utidssvarende over en majestæt” Halvvejs inde lykkes det ham omsider at komme cirka lige så højt op at køre om ørnen som ørnen:

” men se så/ der: Havørn i svæv! Havørne/ i svæv over Saltstraumen,/ verdens stærkeste malstrøm, og/ spidse sneklædte fjelde som/ baggrund, i fløjlsblåt søvnlys, i// balance, swag, kommer jeg op/ med, havørnen svæver swag, og/ jeg kan ikke lade være/ med at tænke på at verden/ nok ville være smukkere/ uden mennesker, der ville/ blot ikke være nogen til/ hele tiden at sige smukt.”

Solsort i ny fjederham!

I Geir Gulliksens digt ”(hysj)” (med i Klimaaksjonens antologi) fra digtsamlingen Ung trost klokken fem om morgenen i en brusende alm, 2015, er hovedpersonen atter en fugl af en mere proletarisk art, nemlig en krage. Digteren optæller flere forvekslingsmuligheder – lidt á la det kendte Superman-udråb: Is it a bird, is it a plane, it’s …, – hvoraf en enkelt (industrikyllingen) er markeret samfundskritisk (mimende måske et distræt intetheds-blik, der har svært ved at regne en krage ud), før han autoritativt fastslår, at det er en krage: Kærligt-nøgternt karakteriseres fuglen og udstyres med rekordbeskeden selvbevidsthed (og et køn), hun kan høre sig selv flyve:

”kunne vært gress/ ett enkelt smalt seigt strå/ kunne vært busk/ i et skjevgrodd støvete kratt/ kunne vært storøyd industrikylling,/ balansere med høye hæler på et enormt nettinggulv/ kunne vært kvinne i bil/ mann med ny jakke/ lodden bie, undersjøisk vekst/ men var kråke, mager, pen,/ som flyr sammen med andre i flokk/ inn mot byen tidlig om morgenen// hysj// fjærene gnisser// hun hører seg selv fly”

 

Possibilities /

En tredje facon, hinsides idyl og dystopi, er den konkretistiske, eksemplificeret ved Maja Lee Langvads kirsebærtræ, der blev et krisebærtræ. Og ved Cia Rinnes endnu ikke bogopsamlede bidrag til Klimaaksjonens antologi. Når nemlig sproget tages på ordet og derved, som naturligt er, kommer til at tale over sig. Så ordknapt og underfundigt optimistisk kan det lyde, mens jeg venter utålmodigt på, at ikke kun kirsebærtræet (men fx også underboerne, hvis træ det er) blomstrer atter:

”impossibilities

i’m possibilities”

 

//

Åttende essay i vår skandinaviske kritikeraksjon er skrevet av Lars Bukdahl, forfatter, redaktør av Hvedekorn og litteraturanmelder på Weekendavisen. / Vi har servert deltakerne følgende tankestillere: Kan lesning av sakprosa, romaner, noveller og dikt endre, motivere eller mobilisere leserne til en ny forståelse av de dramatiske naturhistoriske hendelsene? Hva er den sosiale funksjonen til kunst, film og litteratur i 2016? Siden det forlengst har oppstått litteraturer som «økopoesi» og cli-fi undrer vi på om klimalitteraturen påvirker både lesere, kritikere og forfattere? Hvordan mottar kritikerne denne litteraturen i sine respektive hjemland? Hva er litteraturens egenart når det kommer til fremstillingen av menneske og natur?  Litteraturkritikerne ble oppfordret til fri utfoldelse innenfor slike tematiske grenseoppganger. Essay-serien er støttet av Fritt Ord og Bergesenstiftelsen.

fritt-ord-logo-200p72dpi      bergesens_logo_large(new)

 

_________________________________________________________________

 

I vippepunktet / Sara Sølberg

Soelberg-Sara.jpg

Av Sara Sølberg / Foto: Pernille B. Wallvik

 

 

Metanisen under havbunnen er vanligvis stabil, men ved undersjøiske jordskred kan gassen frigjøres i bobler som utvider seg eksplosivt og jager opp mot havoverflaten. Et skip som ligger i veien for en slik boble suges umiddelbart ned til havets bunn. Er boblen stor nok kan den også skape vakuum i luftrommet, slik at fly mister høyde og trekkes ned i dypet. Varmere hav frigjør mer metangass. Hundrevis av gigatonn nedfrosset metan venter under havbunnen på å omdannes til metangass og slippes løs – opp fra havet og ut i atmosfæren, for der å bidra i den globale oppvarmingen. I overgangen mellom paleocen og eocen skjedde lignende store endringen i hav og atmosfæresirkulasjonen, temperaturen økte, havene steg, oksygennivået i havene sank, liv forsvant.

 

*

 

 

Jeg vil puste vann. Kroppen svever i skillet mellom varme og kulde, lys og mørke, som en portal der alt skal forbi, eller gjennom. Baner seg fram i overflaten, trenger gjennom virkeligheten, hinnen vi er kapslet inn i, belegget med løgner og sannheter som ikke eksisterer før små fisk napper og spiser av huden, tang slynger seg rundt tærne – halsen – hodet, glassmaneter smyger seg langs ryggsøylen; ikke før omverden skaper gnisninger og friksjoner kjenner vi at det er her vi er, akkurat ; flytende  over enorme områder med døende tareskog.
        Fuglene flyr over meg, lydene kretser inn og ut med vannmassene. Kroppen glir lenger og lenger ut. Havet er svart i dag og jeg en lys forstyrrelse i vannskorpa, men en mørk flekk som skaper skygge og beskytter livene under mot verden her oppe. De vil dø i min verden, og jeg i deres, trykket er feil for meg, men riktig for dem – der og her – de er tilpasset mørke og jeg lys: vi vil alltid være fremmede uten mulighet til å møtes i live. Men det finnes skapninger der nede som tåler trykkforskjeller på tusener meter, som daglig senker seg ned når lyset står på himmelen – upåvirket svømmer de videre i mørket – uten å ta skade av trykkendringene. Det finnes fortsatt noen levende fossiler, som urfisken Coelcanthens, upåvirket uforandret siden den først opptrådte for 300 millioner år siden, de grove knudrete skjellene, som var den konstruert og forutbestemt til å overleve utallig geologiske perioder og klimaforandringer som vi mennesker bare kan drømme om å overleve. Lettelsen i det at jorden én dag er tom for mennesker, at livet igjen kan spire og gro uforstyrret.
        Jeg kjenner strømmene drar kroppen videre ut, og vet med sikkerhet ikke hvor retningen til land er.

 

 

*

 

 

En varmere klode kan gjøre dannelsen av dypvann i havet ustabil. Det ser ut til at det finnes en terskel, et vippepunkt, for når havstrømmene blir for ustabile og det begynner å skje store endringer. Sirkulasjonen på dypet av Nord-Atlanteren er viktig for reguleringen av jordens klimasystem og forstyrrelser kan gi bråe klimaendringer og økte nedbørsmengder. Det kan også påvirke luftstrømmer i atmosfæren. Dette kan få en globalt oppvarmende effekt med mer CO2 i atmosfæren som ellers ville blitt transportert ned i havdypet. I et geologisk perspektiv har det nå skjedd store endringer altfor raskt, men ingen vet hvor og når selve vippepunktet kommer.

 

 

*

 

 

Jeg har aldri levd horisontalt. Alltid svømt opp og ned i vannsøylen, steget og sunket. Tidslinjen din – det horisontale livet på land – fortid – framtid – nå – finnes ikke for meg. Du sier: se framover, jeg myser men ser kun tretti meters sikt –  urskoger brenne i månedsvis, arter gå opp i røyk, mennesker flykte, enorme mengder karbondioksid som pumpes opp fra flammehavet – ut i atmosfæren, ild som ulmer videre – trenger ned i jorda, jordsmonn som brenner, enorme skyer med metan, karbonmonoksid, ozon og ammoniumcyanid stiger opp – tåkelegger hundrevis av kilometer.

Han sier ingenting. Jeg flyter rundt i tid, i vannmasser er tiden – tidligere tider – fortid framtid nåtid – molekyler mot huden – fysiske spor. Han bare ser på meg, fortsatt uten å si noe. Tenk på alle paleontologene, sier jeg, rundt omkring i verden sitter de på sine små luftrensede kontorer, flere år bruker de på å etse bort – fjerne – stein og jord – milioner av geologiske år konsentrert sammentrykt i noen centimeterne som omslutter det lille flatklemte fortidsdyret de har foran seg. En liten feil, og fossilet som kanskje er det eneste gjenværende eksempelet, vil være borte for alltid. Langsomt, langsomt kommer hele kropper til syne, en flattrykt snute, detaljer i hud og pels, lemmer som kunne utføre bevegelser vi aldri har sett før, også de utviklet og konstruert med tanke på å overleve. Hva har fossiler med oss å gjøre, han ser på meg. Jeg sier at hadde ikke paleontologene orket denne møysommelige utgravningen – den stillferdige etsingen – forskningen, hadde ikke vi kjent til disse livene, vår egen historie. Tilslutt er kanskje det eneste vi ikke vet om den forsøkte å flykte – eller bare lå der, stille og sov, da ulykken og døden inntraff.

 

 

*

 

 

Alltid et indre trykk av noe som vil opp og ut; et ord, en tanke, vannet i kroppen, negler, hudceller, hår, ut skal det, som var det det samme trykket som presset døde hudceller opp av huden og tanken ut av hjernen, som jord opp fra grunnen. Og plutselig står man der; med skjorta full av døde hudceller, og et lik eller et forhistorisk skjelett i hagen, mens man betrakter arkeologenes ivrige pusling i jorda. Og idet jeg skal ta en slurk av kaffen ser jeg et hudflak flyte i den sorte overflaten, lik den siste rest av havisen, skapt av mine bakterier og mitt DNA. Jeg skal til å fjerne det, men ombestemmer meg og drikker den lunkne kaffen i en lang slurk. Er det da, når jeg står der med den tomme kaffekoppen – med mitt eget avfall på vei tilbake til meg selv – med øynene festet på arkeologenes krumme rygger, mens jeg noterer dette, og ser det begynner å regne – er det da trykket letter.

 

 

//

Vi takker Sara Sølberg for nyskrevet tekst! Sølberg er født 1983 i Trondheim. Hennes debutbok heterSeismiske smell, for denne ble Sølberg nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris 2016.

 

__________________________________________________________________

 

Frode Helmich Pedersen: Poesien under klimakrisens harde himmel

I.

Ulike former for økologisk orientert diktning har etter hvert blitt et såpass utbredt fenomen at det synes rimelig å regne økopoesien som en av vår egen epokes definerende litterære fenomener.

I Norge er oppblomstringen av litteratur av denne typen tett forbundet med forfatternes klimaaksjon, hvis nettsider utgjør den viktigste plattformen for økopoetisk litteratur i norsk sammenheng. Riktignok er nettsidens ansvarlige redaktør Freddy Fjellheim tydeligvis ikke helt komfortabel med betegnelsen «økopoesi». I en kronikk i Aftenposten i 2015, snakker han istedet om «den nye poesien», men det dreier seg ikke desto mindre fremdeles om en økologisk bevisst poesi. Nettsidens ambisjon er ifølge Fjellheim å skape grunnlaget for «et nytt skriftlig fellesskap under klimakrisens harde himmel».[1] Selv om denne formuleringen er åpen nok til å inkludere mange ulike skrivemåter, synes den for poesiens vedkommende likevel å innebære et krav om at poeten på en eller annen måte må gi seg i kast med den trusselen klimakrisen representerer. Spørsmålet blir da om poesien kan leve med et slikt krav – må ikke poesien være fri dersom den i det hele tatt skal være?

De av oss som ikke er tilbøyelige til straks å kaste oss over nettsidens poetiske bidrag, er ikke nødvendigvis vrangvillige personer, for det er fullt mulig å være opptatt av både klimakrise og skjønnlitteratur uten nødvendigvis å interessere seg for kombinasjonen. Skeptikerens reservasjon lar seg lett forklare: Diktning som først og fremst er motivert av behovet for å fremme tydelige budskap er sjelden veldig god. Skepsisen kan illustreres gjennom to bonmots: «We hate poetry that has a palpable design upon us» (John Keats) og «All bad poetry springs from genuine feeling. To be natural is to be obvious, and to be obvious is to be inartistic» (Oscar Wilde). Reservasjonen mot økopoesien går ut på mistanken om at budskapet eller appellen trumfer den kunstneriske utførelsen. Hvis økopoesiens primære formål er å vekke leseren, få henne til å innse alvoret og forandre sine vaner[2], vil det da måtte bli sekundært, eller kanskje til og med irrelevant, hva man ellers måtte ha av estetiske innvendiger eller kommentarer..

 

II.

Samtidig går det også an å snu saken på hodet: Er det ikke snarere slik at den poesien som ikke forholder seg til miljøødeleggelser og klimakrise, uvegerlig vil måtte fremstå en stadig mer livsfjern, eskapistisk og dermed også til syvende og sist kitschaktig litteratur? Er ikke diktningen forpliktet til å ta på seg det ansvaret tiden krever? I en nylig rapport kunne World Meteorological Organization informere om at 2016 var et år for en rekke illevarslende klimarekorder, for eksempel med hensyn til global oppvarming, mengde CO2 i atmosfæren, smelting av sjøis, stigning av havnivået, stigning av havoverflatetemperatur, alvorlige tørkekatastrofer, og så videre. Når hele kloden nå er i ferd med forandre seg på så dramatisk vis, vil litteraturen måtte fremstå som et veritabelt Titanic-orkester om den ikke på en eller annen måte tok opp i seg disse truslene mot menneskehetens eksistensgrunnlag. Spørsmålet er ikke desto mindre i hvilken grad diktningen kan være miljøaktivistisk uten samtidig å miste seg selv som diktning.

For å undersøke dette nærmere kan vi begynne med å spørre om det nå virkelig er riktig at økopoesien nødvendigvis er aktivistisk. Hva er egentlig økopoesi? Jonathan Bate, en sentral figur innen den litteraturvitenskapelige økokritikken, definerer økopoesien som «not a description of dwelling with the earth, not a disengaged thinking about it, but an experiencing of it».[3] Økopoesien betegner for ham en diktning som fremstiller menneskets dyptgripende opplevelse av samhørighet med resten av naturen. Selv om definisjonen er vid – og dermed åpner for å kalle mye fortidig diktning for økopoesi – har den også en polemisk side, siden den utdefinerer den mer åpent aktivistiske og politisk kalkulerte miljøpoesien, som Bate anser som upoetisk på grunn av dens instrumentelt-ideologiske formål.[4] Mot dette synet står J. Scott Bryson, som på sin side nettopp anser økopoesien som en engasjert og åpent politisk diktning. For ham er økopoesien riktignok mer en poetisk modus enn en egen type diktning. Karakteristisk for denne modusen er det biosentriske (i motsetning til det antroposentriske) perspektivet, som kjennetegnes av en dyp ydmykhet overfor biosfæren; en skepsis mot instrumentell rasjonalitet; motstand mot tendensen til å behandle naturen som om den eksisterte utelukkende for menneskets skyld.[5] Ifølge et slikt syn har økopoesien en ideologisk inngangsbillett: Den målbære en tydelig posthumanistisk innstilling, noe som gjør det vanskeligere å betrakte for eksempel romantikkens sterkt subjektivistiske (og antroposentriske) naturdiktning som økopoesi. Ifølge Bryson inneholder økopoetiske dikt dessuten en mer eller mindre uttalt «advarsel om den høyst reelle muligheten for økologisk katastrofe».[6] Kate Dunning synes å ville forene Bates og Brysons synsmåter idet hun prøver å formulere hvordan økopoesien etter hennes mening fint kan være både aktivistisk og estetisk tilfredsstillende på samme tid:

Ecopoetry seeks to inform the foundation of all politics rather than simply to be a singular point that even though ecopoetry is meant to encourage ‘doing’, its language must achieve this through the re-creation of experience rather than any explicit political activism. It is only by authentically allowing the reader to “dwell” in nature – a term Bate defines by drawing on Rousseau, Burke and Heidegger – that ecopoetry can work on consciousness and subsequently affect change.[7]

Dette litt omstendelige svaret er imidlertid ikke egentlig egnet til å løse dilemmaet, for Dunning gjør her lite annet enn å påstå at en poesi som oppfyller Bates kriterium også nødvendigvis er aktivistisk fordi den vil føre til at leseren får forandret sin bevissthet om menneskets forhold til naturen på en slik måte at politisk endring blir fremmet.

 

III.

Hva er så situasjonen her hjemme? Uten å ha noen formell tilknytning til forfatternes klimaaksjon, hører Espen Stueland utvilsomt til blant de ivrigste talsmennene for en økopoetisk vending i norsk litteratur. Han ønsker seg en diktning og en litteraturkritikk som kaster av seg den autonomiestetiske arven og vender blikket mot virkeligheten. Dette er naturligvis høyst forståelig: Økokritisk poesi forutsetter et kunstsyn som ikke er strengt autonomiestetisk. Men hvordan plasserer Stueland seg i forhold til de posisjonene vi hittil har sett på? I ett av sine miljøengasjerte innlegg skriver han at enhver økokritisk skrivepraksis (utsagnet gjelder så vidt jeg forstår både sakprosa og poesi), må «skape emosjoner, følelser av å være en del av den større biologiske sammenhengen vi inngår i».[8] Her ser han ut til å innta omtrent samme innstilling som Dunning: Dersom diktningen får leseren til å føle sin dype samhørighet med naturen, vil også forutsetningene for politisk endring være tilveiebragt. Hos Stueland står den personlige omvendelsen sentralt: Samtidsmennesket må «gå fra fortrengning til bevissthet, ansvarsfølelse og erkjennelse».[9] Dette er oppgaven vår tids økologiske krise stiller oss overfor. Og for at dette skal kunne skje må «språket» – ikke minst det dikteriske språket – bli mer konkret, virkelighetsnært og i større grad egnet til å skape følelser.

I slike formuleringer synes det klart at Stuelands krav til samtidslitteraturen ikke primært er at den skal være original diktning (selv om den diktningen han ønsker seg naturligvis også kan være orginal) men vel heller at den skal søke seg inn mot en type språklig billedbruk eller retorikk som er best mulig egnet til å bidra til den økokritiske vekkelsen. Stuelands innstilling kan kanskje bli tydeligere for oss hvis vi tar oss tid til å se nærmere på ett av de diktene han oppstiller som et økopoetisk ideal. Her er «Hail» av Adam Dickinson, som lyder slik i Stuelands egen gjendiktning:

 

Hallo fra innsiden

av albatrossen

med en vindtett lighter

og japansk polititape.

Hallo fra senger av gevirkoraller

som gynger

under nebbhvalens

feilgrep,

alle de seks kvadratmeterne

med kunstgjødselsekker.

Hallo fra boksåpnede

sumpalligatorer

utstoppet

med tjuefem handleposer

og en Hulk-maske fra halloween.

Hallo fra den oppkneppede

lærskilpadden

som bæsjet biter av et tau i en måned til ende.

Hallo fra bakterier

som formerer seg helt

til polene, i hulrommene

i skumplastemballasjen.

Hallo fra porøse

dropstones av polyetylen

glasialt bearbeidet

og dehydrerte,

forstoppede kameler.

Hallo fra sixpackringer

og kvelertak,

fra brystmelk

og navlestrengblod,

fra mikrofibre

silt gjennom yogabukser

og polyesterfleece,

bioakkumulerende predatorer

som bombarderer medisinplantene.

Hallo fra akrylsyrene

i G.I. Joe.

Hallo fra ilandskylte

fiskegarn opp til lårene

og dykkerdrakter

og eggeglass og sperm.

Hallo.[10]

 

Dickinsons dikt er, med sin insisterende og sterkt ubehagsfremmende påpekning av konkrete tilfeller av forurensning, forsøpling og animalsk lidelse, fjernt fra alt som heter romantisk naturlyrikk. «Hail» er et katalogdikt som kombinerer oppramsingen av konkrete miljøødeleggelser med uttrykket «hallo fra», som kan sees på som en inversjon av den romantiske poesiens apostrofiske henvendelser: Der for eksempel P. B. Shelley påkaller vestervinden med linjen «O wild West Wind, thou breath of Autumn’s being» (1819) er det hos Dickinson den skamferte naturen som påkaller oss, leserne, for å gjøre oss oppmerksomme på dens bedrøvelige tilstand: «Hallo fra innsiden/ av albatrossen/ med en vindtett lighter/ og japansk polititape». Mens det inderlige romantiske jeget prøver å få naturen i tale gjennom sin besvergende henvendelse, er det hos Dickinson naturen som forsøker å få oss i tale. Og der Shelleys dikt dypest sett må regnes som et tilfelle av ekspressiv selvfremstilling – en refleksjon over Shelleys egen status som dikter – iscenesetter Dickinson naturens stemme i form av offerets moralske anklage: Se hva dere har gjort med meg! Diktet er altså ingen kontemplativ fremvisning av menneskets samhørighet med naturen i tråd med synet til Bate, men en direkte anklage om de ødeleggende virkningene av menneskelig aktivitet. Dermed kan man lokalisere diktets økokritiske kvaliteter på tre punkter: For det første at det gir konkrete eksempler på faktiske naturødeleggelser, for det andre fordi det ved å forflytte den poetiske stemmen fra dikteren til naturen legger til rette for et biosentrisk snarere enn antroposentrisk natursyn, og for det tredje fordi det ved å dramatisere naturens anklager fremprovoserer følelser (Stueland beskriver diktet som «hjerteskjærende»[11]) som potensielt kan føre til holdningsendringer – som igjen kan føre til miljøaktivistisk handling. Diktet er imidlertid ikke egnet til å gjendrive mistanken om at økopoesiens aktivisme kan gå på bekostning av de estetiske kvalitetene, for diktet er temmelig ensidig, slik at det i hvert fall for denne leseren fremstår som tvilsomt om det vil tåle vedvarende og granskende oppmerksomhet.

 

IV.

Men kanskje finnes det rikere dikt enn Dickinsons blant den lyrikken som er publisert på nettsidene til forfatternes klimaaksjon? Inger Elisabeth Hansen er der representert med diktet «Lophelia», hentet fra den kritikerroste samlingen Å resirkulere lengselen. Avrenning foregår (2015). Det går slik:

 

Lophelia, det samfunnsbyggende koralldyr

har fått nedsatt resiliensen

blomsten hennes er mindre elastisk

den suger ikke kalsiumkarbonat som den skal

den husgule Lophelia svøpt i akvamarin og asur suger ikke lenger

hun har tippet over i et alternativt stadium

kalt habitatfragmentering

 

hun har begynt å klone seg for å bygge rev

Når politikken er slutt, sa Engels, får vi en administrasjon av ting

 

Når Lophelia, samfunnsbyggeren,

fragmenterer habitatet, tipper over og kloner seg,

er hun da blitt en ting,

et eksempel på administrasjonen av politikkens slutt?

 

Lophelia er den viktigste revbyggende dypvannskorallen i norske farvann, og kan betraktes som et lokalt senter for biodiversitet. På ett nivå ligger budskapet hos Hansen dermed nær det vi finner hos Adam Dickinson, idet også dette diktet insisterer på å fortelle oss om jordens skadelidende biologiske liv: Korallen «har fått nedsatt resiliensen», altså sin gjenhentningsevne; den er ikke lenger like godt i stand til å gjenvinne sitt vanlige funksjonsnivå etter belastninger. Når Hansens dikt likevel er rikere og – tror jeg – varigere enn Dickinsons, skyldes det flere forhold. Ta for eksempel Hansens skildring av korallen, som har et nesten luksuriøst preg av sanselighet: «Den husgule Lopheila svøpt i akvamarin og asur», leser vi, og det er som om vi dykker ned og ser denne organismen, der den ligger ombrust av havet, som skimrer av blåtoner, samtidig som fargen «husgul» antyder at den er et hjem for flere enn seg selv. Når Lophelia nå er truet, betyr det altså ikke ganske enkelt enden på en spesifikk organisme: En hel livsverden trues av undergang.

Vi kan videre legge merke til at Lophelia er personifisert som en kvinne: Hun har alltid vært samfunnsbyggende, innrettet mot et større og sammenhengende fellesskap, en organisk samfunnskropp, men tvinges nå til å bryte opp denne samfunnskroppen, og bygger i stedet fragmenterte småsamfunn uten berøring med hverandre. Diktet får med dette et allegorisk preg, idet Hansen sammenligner korallen med menneskesamfunnet, som i nyliberalismens æra er blitt stadig mindre fellesskapsorientert. Det ideologikritiske aspektet blir særlig tydelig gjennom referansen til Friedrich Engels og marxismens tese om at menneskelivet tingliggjøres under kapitalismen. Hansen antyder at kapitalismens instrumentelle logikk nå har nådd helt ned i havet, hvor Lophelia er blitt en ting som følge av miljøødeleggelsene. (I vår tid er også miljøødeleggelser varer som kan kjøpes og selges på et marked.) Lophelia blir dermed et symbol på politikkens fallitterklæring: mens politikken, særlig den typen politikk som kan hindre Lophelia fra undergangen, er avhengig av subjekter som kan tenke, føle og handle i fellesskap, er administrasjon en mer mekanisk virksomhet. Alt kan administereres, også ødeleggelsen.

Jeg skyter inn at dette forslaget til en tolkning av Hansens dikt ikke på noen måte er fyllestgjørende: Poenget er først og fremst å vise at den sanselige og intellektuelle meningsdannelsen i «Lophelia» er rik og mangslungen og dermed i større grad enn Dickinsons er egnet til å overbevise meg om at lyrikken kan være økokritisk uten å tape estetisk på det. Det er ikke dermed sagt at Hansens dikt er like effektivt som Dickinsons i miljøaktivistisk sammenheng – men lyrikken kan jo ikke først og fremst ta sikte på å være effektiv.

 

V.

De to diktene vi har sett på til nå tilhører to ulike underkategorier: det første er åpent aktivistisk, det andre forsvarer seg selv i større grad som selvstendig, tenkende kunstverk – samtidig som det har aktivistiske trekk. Blant diktene på nettsidene til Klimaaksjonen finner vi – ikke overraskende – også noen som målbærer ren og skjær resignasjon, altså en oppfatning om at det allerede er for sent. For eksempel er Ingeborg Arvolas «Hvorfor jeg fødte broren din» først og fremst et varsel om en kommende apokalypse:

 

En grunn til at jeg fødte broren din er for at du skal slippe å være alene når framtiden kommer.

 

            Ikke den framtiden vi vanligvis snakker om.

            Ikke i morgen.

            Eller når du begynner på ungdomsskolen.

            Ikke når du blir atten.

            Ikke når du har fått deg jobb.

            Ikke den framtiden.

 

Den andre framtiden.

            Som kanskje får deg til å gråte.

            Kanskje utstyrer deg med kniv.

            Du kommer til å trenge noen å passe på.

            Så du husker å passe på.

            Passe deg.

            Passe ham.

            Av og til kommer dere til å snakke om oss.

 

Den framtiden, ja. Den fins jo, den også.

            Kniven din ligger i garasjen.

            Tredje skuff nedenfra.

            Ved siden av overlevelsessekken.

            Du vet den som jeg av og til tuller med.

            Jeg tuller fordi det er så alvorlig.

            Dere kommer kanskje til å trenge den sekken.

            Du og broren din.

 

Det sentrale grepet er her kontrasteringen av to betydninger av ordet «fremtid»: For det første den dagligdagse – og håpefulle – betydningen som foreldre bruker når de snakker om og til sine barn, og som forutsetter at ting vil fortsette som før. For det andre en betydning av ordet som tar høyde for at kanskje ingenting vil fortsette som før – at fremtiden er en endetid, hvor alle de fenomenene som omgir oss får en helt annen betydning. I den første fremtiden vil barna trenge sekken til å bære bøkene til skolen, i den andre blir sekken et middel til overlevelse i en postapokalyptisk verden. Virkningen er her først og fremst at leseren blir oppmerksom på hvor dyrebart det er, alt dette som i hverdagen fremstår som trivialiteter. Diktet kan imidlertid vanskelig sies å målbære en miljøaktivistisk innstilling – det er heller snakk om en form for survivalism, som antyder den samme konservative holdningen som vi finner i så mange postapokalyptiske Hollywood-produkter, nemlig at den postapokalyptiske tilstanden ikke vil åpne for opprettelsen av nye og solidariske fellesskap, men er en verden hvor man trenger kniv – kanskje til å drepe med – og hvor man bare kan stole på sine aller nærmeste: «Du og broren din». Denne formen for angstfylte endetidsdrømmer får fort et mytisk skjær – slik som for eksempel i Cormac McCarthys roman The Road (2006), hvor guttebarnet blir en kvasi-gudommelig garant for en fremtidig menneskehet som har overvunnet den første postapokalyptiske fasens groteske barbari. Denne mytiske dimensjonen gjenfinner vi i flere av diktene hos forfatternes klimaaksjon, for eksempel i Mona Høvrings «Nymfene dro sin veg»:

 

Jentene som kom tilbake som blomster

våkna numne og tørste i skogen,

de dro seg mot lyset, og lyset produserte varme

uten å ta seg betalt,

lyset budde i planteløkene, i jordknollene, i frøa,

i freden, og freden budde i fjella,

freden var forfengelig, den hadde ingen fiender.

Og jentene svulma ved elva, vokste seg frivole,

hele dagen hadde de lyst på epler,

epler som var grunnlaget for all synd,

men synda fantes ikke, synda var avskaffa,

den var mytisk som den stridige sauen.

 

Tittelen signaliserer en endetidsfornemmelse som ikke er like tydelig i resten av diktet: Nymfene er i gresk mytologi guddommelige vesener som animerer naturen, gjør den menneskelig, full av liv og dans og sang. Når nymfene drar sin vei, må betydningen være at naturen etterlates død og øde. Men i diktet er det noe annet som skjer, og som bringer tankene hen mot de tyske tidligromantikerne og deres nymytologi. Hvorfor kommer jentene tilbake som blomster? Hvor har de vært? Hos Novalis opptrer både gutter og jenter som blomster (Hyasint og Rosenknopp i Lærlingene i Saïs), men de er ikke som hos Høvring reinkarnert som blomster. Det er her så vidt jeg kan se to tolkningsmuligheter: Den ene muligheten er at diktet skildrer en mer eller mindre konkret, fjern fremtid, etter apokalypsen, hvor noe nytt oppstår – hvor freden bor i fjellene og jentene svulmer ved elven og vokser seg frivole i en verden uten synd. Den andre muligheten er å lese diktet allegorisk, slik at jentene fremdeles er jenter, men skildres som blomster for å understreke menneskets dype samhørighet med naturen – at mennesket jo tross alt også er natur, og ikke et vesen som står utenfor den. Diktet er uansett mer håpefullt enn apokalyptisk: Jentene er frie, synden er avskaffet, og skogen er varm, vennlig og fylt av fred. Diktet er altså neppe økopoesi i Brysons eller Stuelands forstand, men kan kanskje sies å oppfylle kravene i Bates’ definisjon. Med hensyn til Høvring selv, mistenker jeg at det er henne knekkende likegyldig om diktet kvalifiserer til betegnelsen økopoesi eller ikke. For min egen del tar jeg først og fremst med meg linjen «og freden budde i fjella».

 

VI.

Nettsidene til forfatternes klimaaksjon inneholder en hel rekke dikt som tåler vedvarende oppmerksomhet,  skjønt jeg er mer usikker på om de vil kunne ha noen reell innflytelse på miljøpolitikken.[12] Mitt generelle inntrykk er dessuten at de mest aktivistiske diktene også er de minst interessante, litterært sett. Ta for eksempel Cahtrine Grøndals «Kan trær gå til sak?», hvor det blant annet står følgende:

 

Vi anklager alle stater. Vi står i allmenningens tragedie,

og dere merker det ikke. Giften virker overalt

Staten lar den gå i kvoter over hele jorden.

 

Dikotomien mellom vi (naturen) og dere (makthaverne) er temmelig unyansert, og påminnelsen om giften som virker overalt og at statene selger den i kvoter over hele jorden er overtydelig og fremstår som upoetisk. Det retoriske spørsmålet om hvorvidt trær kan gå til sak, kan sikkert sies å implisere en biosentrisk innstilling, men klinger ikke desto mindre naivt, særlig når det følges opp med kommentaren om at «et tre kan ikke gå noe sted». Et mye brukt grep innen økopoesien er ellers å ta farvel til forskjellige dyr og planter, som når Ruth Lillegraven skriver at «tigrar og isbjørnar» er «umistelege/ likevel snart borte». Temaet er alvorlig og reelt, men grepet er forslitt og har liten effekt. Langt mer interessant og originalt er Gunnar Wærness’ dikt «(El regreso de un lago/ Tláhuac-Xico)»[13], som handler om de fem nesten uttørkede sjøene i Mexico City, og som begynner slik:

 

Sjøenes ansikter er ikke laget av vann, men av bredder. Av uttørkede sjøer kan det lages åkre, og åkrenes tårer er rotfrukter. Når åkrene legges brakk bygges hus, og husenes tårer er tomflasker. På en seng av tomflasker bygges veier, og veienes tårer er hull. Mellom hullene slingrer bilene, og bilenes tårer er eksos. Under et lokk av biltårer ligger jordens egen navle, fylt av åkertårer, hustårer og veitårer.

 

Wærness’ prosadikt ser verden med originalt poetisk blikk og oppfyller dermed en allmenn definisjon på poesi – her formulert av Cleanth Brooks: «The essence of poetry is metaphor, and metaphor is finally analogical rather than logical».[14] Metaforene i dette diktet gjør det poesien har satt seg fore å gjøre siden romantikkens dager: De gjør det vante uvant, og får oss til å se virkeligheten med nye øyne. Når sjøene er ansikter, og når disse ansiktene ikke er laget av vann, men av bredder, innebærer det at sjøene fortsetter å være sjøer selv etter at vannet er forsvunnet. Men hva skjer med sjøene når de forvandles til åkre? Diktet beskriver en gradvis transformasjon av landskapet, der menneskets aktivitet spiller en avgjørende rolle. De uttørkede sjøene forvandles til åkre, som deretter blir boligområder, før disse forvitrer og forsøples, og over dette avfallet bygges det veier, som også brytes ned – de blir fulle av huller, som bilene må «slingre» avgårde på for ikke å kjøre seg fast i. Eksosen fra bilene lager et lokk over jorden, som her fremstår som sterkt skadelidende: jordens navle ligger innhyllet i eksosrøyk, og er bestrødd med tomflasker og perforert av hull. Blant diktets sentrale metaforer er tårene, som står i forbindelse med ansiktet fra diktets åpningssetning, og skaper et inntrykk av en evig gråtende verden. Dernest introduseres de fem konkrete sjøene: Texcoco, Zumpango, Xaltocán, Xochimilco og Chalco. Disse sjøene dannet livsgrunnlaget for planter, dyr og mennesker i mesoamerikansk tid (før den spanske koloniseringen), men er nå nesten helt forsvunnet som følge av utbyggingen av Mexico City. Men så er det som om sjøene gradvis vender tilbake, i en bevegelse som kan minne om en veritabel the return of the repressed. Dermed får de «druknede» sjøene noe mytisk over seg:

 

Opp igjennom lagene stiger de på nytt, sjøene som druknet: Texcoco, Zumpango, Xaltocán, Xochimilco og Chalco, tynget av Mexico City, som selv renner over kanten av krateret. I regntiden rant de fem sjøene over til en eneste stor sjø. En sjø med fem sjøer i buken, fem sjøer som sprengte sine strender: hvor er fiskene mine, hvor er fuglene og alle kanoene mine. Og de fem sjøene ligger i jorden og drikker og drikker, alt de kan få: både skåla, vannet i skåla, og gullet i skåla. Fem druknede sjøer skal drikke seg utørste og reise seg på nytt for å gå på vannet.

 

Når sjøene vender tilbake, forenes de til én stor sjø, som sprenger sine strender og spør med anklagende stemme: «hvor er fiskene mine, hvor er fuglene og alle kanoene mine»? Grepet kan minne om det vi fant hos Adam Dickinson, men er her plassert i en mer mangetydig meningssammenheng. For eksempel kan vi legge merke til at sjøen her ikke ganske enkelt inntar offerets rolle, slik naturen gjorde det hos Dickinson, men er noe langt mer truende. På et symbolsk nivå inkarnerer sjøene menneskets egne synder, som nå er kommet tilbake for å hjemsøke det. Sjøene fremstår nå som umettelige, grådige – de drikker og suger i seg alt de kan få, ikke bare skålen og vannet i skålen, men også gullet i skålen. De vil ha alt, de lar seg ikke stoppe. Man merker seg ellers at også Mexico City nå fremstilles som en sjø. Den «renner over kanten av krateret» – hvilket har en illevarslende klang sett med den urbaniserte sivilisasjonens øyne: Det er som om hele byen står i fare for å suges opp av de drikkende sjøende. Diktet er dermed konstruert rundt to motstående bevegelser. Først tårene, som støtes ut og renner ned – deretter drikkingen, som får sjøene til å vokse og svulme av nye krefter. I siste setning får sjøene et gudommelig, kristusaktig skjær, idet diktet ser ut til å varsle om en gjenoppståelse som neppe lover godt for det urbaniserte menneskesamfunnet. I mine øyne er Wærness’ dikt dermed et overbevisende eksempel på at det er fullt mulig å forene økologisk bevissthet og dikterisk orginalitet.

 

VII.

Har jeg etter lesningen av diktene på forfatternes klimaaksjon fått bukt med min skepsis til økopoesien? Til en viss grad, for flere av diktene vi har vært innom demonstrerer til fulle at økopoesi ikke trenger å være politisk korrekte pliktøvelser eller propaganda på vegne av et entydig budskap. Men trenger disse diktene egentlig betegnelsen «økopoesi»? Når Klimaaksjonens ansvarlige redaktør ser ut til å ville bevege seg bort fra denne termen, skyldes det formodentlig at han ikke ønsker å binde nettsidens publisistiske virksomhet til et snevert poesisyn. I stedet legger han hovedvekten på poesiens evne til å fornye «fellesskapenes spørrende mentalitet». Samtidig synes han å forutsette at det han betegner som «den nye poesien» med nødvendighet på en eller annen måte må reflektere over menneskets forhold til naturen «under klimakrisens harde himmel». Dersom dette hadde vært faktuelt riktig, ville termen «økopoesi» riktignok vært overflødig – men slik er det jo ikke. En gjennomgang av den norske samtidspoesien de tre-fire siste årene viser derimot en ganske annen tendens: De aller fleste dikter om sine egne privatliv, med en særlig oppmerksomhet omkring sykdom, aldring, død og sorg. Som Freddy Fjellheim selv er inne på (i en anmeldelse i Klassekampen fra 2013) signaliserer termen økopoesi nettopp en kritikk av denne typen selvsentrert diktning. Dermed synes merkelappen å ha sin berettigelse, men det betyr jo ikke at poeter som er opptatt av klima- og miljøkrisen er nødt til å anse seg selv som «økopoeter» – like lite som forfattere av «virkelighetslitteratur» ser på seg selv som «virkelighetslitteraturforfattere». Virkelighetslitteratur kan være så mangt, og det kan også økopoesien – noe som tydelig fremgår av publikasjonene til forfatternes klimaaksjon. Virkelighetslitteraturen er (som jeg har gitt uttrykk for annetsteds[15]) beheftet med sine særegne fallgruber, og det samme gjelder økopoesien. For økopoesien består faren primært i at budskapet overtrumfer den poetiske utførelsen, slik at resultatet blir ensidig og upoetisk. Men som vi har sett er det fullt mulig å unngå denne fallgruben og skrive spørrende, åpen, mangesidig og original lyrikk som samtidig utfordrer leseren til å stille spørsmål ved sitt eget levesett «under klimakrisens harde himmel». Det er all grunn til å ønske en slik poesi velkommen, men den som fristes til å forlange at all ny poesi – uansett – må gi seg i kast med miljøspørsmål, får ikke min tilslutning.

 

/

[1] Aftenposten 30.8.15.

[2] I den tidligere nevnte kronikken i Aftenposten, gir Fjellheim inntrykk av at en slik forandring av leserens bevissthet eller praksis er en målsetning for økopoesien: «Min beskjeftigelse med økopoesi hadde lært meg noe avgjørende. Tekster som klarer kunststykket å skaffe seg rydning innenfor en mytologi, en religion eller en ideologi vil også stimulere til forandring hos leserne» (uth. her).

[3] Jonathan Bate, The Song of the Earth. London 2001, s. 42.

[4] «Ecopoetry is not synonymous with writing that is pragmatically green», skriver han, siden «a manifesto for ecological correctness will not be poetic because its language is bound to be instrumental, to address questions of doing rather than to ‘present’ the experience of dwelling». Ibid.

[5] Bryson, J. Scott, The West Side of Any Mountain. Place, Space, and Ecopoetry, Iowa City 2005, s. 2. Sitert etter Henning Fjørtoft, Jordsanger. Trondheim 2011, s. 35.

[6] Ibid.

[7] Kate Dunning, «From environmental poetry to ecopoetry». Merwin Studies. Poetry, Poetics, Ecology, Volume 1, 2013, s. 71.

[8] Espen Stueland, 700-årsflommen. 13 innlegg om klimaendringer, poesi og politikk. Oslo 2016, s. 15.

[9] Ibid.

[10] Diktet stammer fra samlingen The Polymers (2013) og er sitert i Stuelands gjendiktning i Stueland 2016, s. 193–194.

[11] Stueland 2016, s. 195.

[12] Diktene som er samlet på nettsidene til Klimaaksjonen er ikke nødvendigvis miljøaktivistiske. Men selve nettsiden presenterer seg utvilsomt som aktivistisk, gjennom følgende erklæring: «Norwegian Writer’s Climate Campaign will actively participate in a much needed democratic process to act against the overheating of our planet.»

[13] Diktet er skrevet som en respons på en kunstinnstallasjon av Maria Thereza Alves, «The Return of the Lake» (2012).

[14] Cleanth Brooks, The Well Wrought Urn. San Diego, New York, London 1947, s. 248.

[15] Frode Helmich Pedersen, «Mot en post-litterær tilstand? Noen refleksjoner om den såkalte virkelighetslitteraturen». Vinduet 4, 2016.

 

//

Syvende essay i vår skandinaviske kritikeraksjon er skrevet av Frode Helmich Pedersen som er postdoktor ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier ved Universitetet i Bergen, samt litteraturkritiker i Morgenbladet. / Vi har servert deltakerne følgende tankestillere: Kan lesning av sakprosa, romaner, noveller og dikt endre, motivere eller mobilisere leserne til en ny forståelse av de dramatiske naturhistoriske hendelsene? Hva er den sosiale funksjonen til kunst, film og litteratur i 2016? Siden det forlengst har oppstått litteraturer som «økopoesi» og cli-fi undrer vi på om klimalitteraturen påvirker både lesere, kritikere og forfattere? Hvordan mottar kritikerne denne litteraturen i sine respektive hjemland? Hva er litteraturens egenart når det kommer til fremstillingen av menneske og natur?  Litteraturkritikerne ble oppfordret til fri utfoldelse innenfor slike tematiske grenseoppganger. Essay-serien er støttet av Fritt Ord og Bergesenstiftelsen.

fritt-ord-logo-200p72dpi      bergesens_logo_large(new)

 

_____________________________________________________________

Susanne Christensen: At remixe The Great Pacific Garbage Patch

På vej til Legzira. / Foto: Susanne Christensen

At stå på en strand og iagttage bølgerne inspirerer ofte til en slags ærefrygt.

Skandinaviske kystlinjer kan være vilde nok, men magtbalancen ændrer sig markant når det er Atlanterhavets øjne man stirrer ind i. Dette hav har jeg stiftet bekendskab med langs den 3.500 kilometer lange marokkanske kystlinje, og her forstår man hurtigt at man bør internalisere viden om ebbe og flod. Det er en rytme af største vigtighed hvis man vil færdes på stranden, størstedelen af tiden er Atlanterhavet nemlig et humorforladt, iskoldt hav. På turiststrandene er man i rimelig sikkerhed, men de fleste strande er mindre gæstfrie. Du ser næppe dine børn forsvinde i Agadirs bølger, men en mere konfronterende og individualistisk omgang med havet passer ofte bedst; kystlinjen mod Atlanterhavet tilhører først og fremmest heroiske singulariteter med surf boardsunder armen.

 

/ VED LAVVANDE TIDLIGT OM MORGENEN

Under et besøg i den sydlige by Sidi Ifni internaliserer jeg tidevandsrytmen; lyden af højvandet som kommer brølende ind mens jeg sover begynder at spille en rolle i mine drømme. Ofte virker nærværet alien, noget i sandhed fremmed trænger sig på i mørket. Eftersom jeg planlægger en vandretur op ad den ikke specielt fremkommelige strand pejler mine sanser sig med stigende intensitet ind mod vandets bevægelser; ørerne lytter, øjnene vurderer. Legzira-stranden længere oppe ad kysten er med sine prominente – og ganske besynderlige – røde klippebuer en af Marokkos mest ikoniske turistattraktioner. Imidlertid stiger havet og klipperne eroderer. I september 2016 kollapsede den spinkleste og mest fotogene klippebue til en trist bunke sten.

Ved lavvande tidligt om morgenen er det rette tid at komme afsted. Foran mig går en kutteklædt figur, snart ser han mig og hilser smilende: «Bonjour, ça va?» Vi skal begge til Legzira, jeg spørger ham om det overhovedet er muligt. Tangen vi går på mellem bølger og bratte klippesider er ganske smal, og vi må ofte klatre over klippeblokke. Han peger på sine øjne og ud på havet. Jeg er enig, vi må holde øje med havets bevægelser, mine sanser er højspændte. I et stykke tid går han foran mig som en venlig engel, men snart må vi træffe vores egne beslutninger.

Mine vandrestøvler møder vådt sand og klippe, min krop føles som et fast materiale, fødderne støder mod underlaget, ryggen rejser sig, armene svinger, luften fylder lungerne. Min hud markerer en grænse mod formløse størrelser som luft og vand. Der er jeg’et og det formløse, to modsætninger som definerer hinanden. Der er en tiltrækning og en frastødning til dette Andet, dette flydende materiale i konstant forandring som opfører sig så vildt her, som gør mig så lille.

I den hollywoodske fantasi kommer de fremmede væsner oftest fra rummet, men i The Abyss (James Cameron, 1989) kommer de fra havets dyb. Den fremmedartede intelligens kan styre og forme havet (handlingen foregår i Det caribiske hav), men er ofte venligt indstillet. Et team bestående af militærpersoner og forskere har forskellige alien encounters, og Dr. Lindsey Brigman følges af en lang, søgende finger af vand som former sig efter hendes ansigt. Den fremmedartede – og essentielt formløse – intelligens møder hende gennem imitation.

Der er noget ganske andet på færde i katastrofefilmen Pacific Rim (Guillermo del Toro, 2013), en mandlig voice-over åbner filmen: «When alien life entered our world, it was from deep beneath the Pacific Ocean. A fissure between two tectonic plates. A portal between dimensions. The Breach.» Her er det fremmede destruktive gigantmonstre som vi bekæmper med lige så store gigantcyborger. Plottet er en spinkel undskyldning for en endeløs række af monsterkonfrontationer i en visuel overflod af ødelæggelse. Her råder angsten og krigen. Grænserne bliver til mure omkring nationen og den officielt godkendte normalitet, den hverdagslige, genkendelige verden, som altid defineres som essentielt godartet, mens det formløse vokser til monstrøse dimensioner.

 

/ HVEM SKAL TAGE ANSVAR?

The Pacific – Stillehavet – er ellers et andet væsen end Atlanterhavet, det er netop relativt stille.Måske dette er en af grundene til The Great Pacific Garbage Patch, et fænomen som professor i litteraturvidenskab ved University of California, Santa Cruz, Rob Sean Wilson i essayet «Becoming Oceania: Towards a Planetary Ecopoetics, or Reframing the Pacific Rim» (2017), beskriver således:

The Great Pacific Garbage Patch is a gyre of plasticene detritus twice the size of Texas, weighing some 100 million tons, that lies just below ocean surface between California, Hawai’i, and Japan. This slimy image of late-capitalist sublimity is formed from throwaway bottles, chemical sludge, and polymers harmful to marine wildlife.

Hvem skal tage ansvar for denne postmoderne affaldsinstallation midt i Stillehavet? Det er et kollaborativt værk, en planetær kræftknude, skabt af os alle. På mange måder er det en traumatiseret version af det poetiske møde i The Abyss. Det er Stillehavet som møder os ved at imitere vores ansigt. Det kender os som plastikproducenter, plastik er ansigtet vi har vist frem, og plastik er hvad havet nu viser os tilbage. Vores misbrugte datter viser stolt sit plastikaffaldsansigt frem. Stor lykke, hun ligner sine misbrugende forældre.

Hvem skal tage ansvar for The Great Pacific Garbage Patch, dette økologisk ubevidste som blopper rundt midt i Stillehavet? Selvom de fleste nationer indgår i alliancer og koalitioner med hinanden er det alligevel nationalstaten med sin suverænitet og sine sensitive grænser mod det formløse Andet som repræsenterer menneskets typiske tankegang omkring national identitet: Kryds vores grænser, og der bliver krig! Multinationale selskaber har for længst skabt et andet, og endnu mere «rent» kapitalistisk, verdenskort bestående af brands som trumfer nationalstaterne. I forhold til The Great Pacific Garbage Patch er disse både mere skyldige og mere ligeglade end nationalstaterne. De er iøvrigt også endnu sværere at ansvarliggøre. Men trods alt er affaldsinstallationen et folkeligt værk, noget vi alle har arbejdet sammen på.

 

Kunne mennesket, hvis voksne krop gennemsnitligt består af 50-65% vand, tænke sin nationale identitet anderledes, kunne vi opvurdere oceanerne, se dem som primære, kranset af jordflader? Således kunne vi forestille os et oceanisk identitetsfællesskab som består af de lande som ligger langs the Pacific Rim. Inspireret af forfatteren og antropologen Epeli Hauʻofa (1939 – 2009) fra Fiji og hans postkoloniale perspektiver, foreslår Rob Sean Wilson en sådan identitet i essayet «Toward an Ecopoetics of Oceania: Worlding the Asia-Pacific Region as Space-Time Ecumene» (2010):

The new ecumene for Pacific Islander coalition-building is called “Oceania” and its capacious vagary of definition becomes a re-signifying identity of unity through which Polynesian, Micronesian, and Melanesian and all such colonial-imposed definitions of race or nationhood could be sloughed off, or cast away like dead boundary lines, false confinements into smallness, littleness, irrelevance, and global dependency.

 

/ KRITIKEREN OG KURATORENS (MED)ANSVAR

I det opfølgende essay fra 2017 skriver Wilson mere direkte om eksperimentelle poeter og forfattere som i deres tekster iscenesætter en slags bliven-oceanisk. En af de poeter som Wilson læser er ikke overraskende amerikanske Juliana Spahr som allerede burde være kendt i skandinaviske sammenhænge, men før jeg hengiver mig til poesien kunne jeg tænke mig at knytte nogle ord til en anden figur i det litterære økosystem, nemlig kritikeren eller kuratoren, og hendes eventuelle (med)ansvar. 

Vi er nok enige om at kritikeren sandsynligvis gør noget godt når hun læser poesi, og får sine læsninger på tryk. Da bliver poesien en del af den offentlige samtale; kritikeren peger på poeten, gør sig til et «sugerør» hvorigennem poesien – og poetens interessante personlighed – kan flyde ind i det offentlige ordskifte. Hun gør noget, der kan opleves som passivt og lukket («poesi»), til en samfundsmæssig, retorisk størrelse, kvaliteter som poeten ofte allerede har tænkt ind i værket, men som mangler vægtlægning i almindelige kapitalisme-med-et-menneskeligt-ansigt-orienterede præsentationsrammer (forlag, boghandlere, bogfestivaller, og så videre). Poesien præsenteres ofte som interessant fordi den bryder med noget, den indbyder til en pause-fra-livet, defineret som det travle, fastansatte og ægteskabelige arbejds- og familieliv som det er underforstået at vi alle er opslugte af.

Et brud og et pusterum («poesien som luft») fra livet, altså. En oase («poesien som vand»), et roligt øjeblik, eller et chok, en grænseoverskridelse (poeten siger «Prut!») og en efterfølgende forøget frihed. Vi er alle enige om at det er dejligt med en cigaretpause eller en tur på toilettet, men er det virkelig alt poesien kan være? Er det alt købmænd, kritikere og kuratorer vil lade den være? Hvis vi forstår poesien som en slags ingeniørkunst, ikke som en pause-fra-livet, men som et fuldværdigt bidrag til ingeniørens, arkitektens og politikerens daglige tænketank og værktøjskasse, så må vi omtale den anderledes, vi må placere den anderledes, og præsentere den anderledes.

 

QUEER BIODIVERSITET /

En poet som vedholdende har foreslået nye måder at forme livet er Juliana Spahr. I bunden af hendes tekster ligger altid forslag til hvordan vi kan forme anderledes fællesskaber end de som har vundet hegemonisk status (antropocentriske størrelser som nationalstaten, og så videre). Disse uddaterede former isolerer os fra det som i fællesskabets sammenhænge kan kaldes en queer biodiversitet og fikserer os i en krigerisk tankegang overfor alt som ikke ligner normen, det hvide menneske.

I digtsamlingen This Connection of Everyone With Lungs (University of California Press, 2005) foreslår hun at alt levende med lunger er i familie. I romanen The Transformation (Atelos Press, 2007) er en kærlighedsrelation mellem tre individer central, med konkrete konsekvenser, ikke mindst for sproget. I digtsamlingen Well Then There Now (Black Sparrow Press, 2011) kan man hævde at Spahr foreslår en oceanisk identitet, et anderledes fællesskab som er frisat fra vedtagne forestillinger om det amerikanske som stående i modsætning til de oprindelige folkefærd fra Hawai’i. I sin læsning af Well Then There Now skriver Wilson om de lister over truede dyrearter som forekommer i teksterne:

The “unnamed dragonfly species” and myriad fish she lists, in broken catalogues, are invoked as endangered species, endangered by us-and-them binaries large and small, local and global ties, near and far spaces that are overlain as interconnected relations: “Things of each possible relation hashing against one another,” as she names this systemic process in another poem. Land and ocean frames clash, overlay, and split apart, yet (as Spahr puts it) hash together in discrepant perspectives endangering the planet, thus calling out for a multi-relational vision of commonality and care this work of experimental ecopoetics would enact.

I den seneste digtsamling That Winter The Wolf Came (Commune Editions, 2015) danner dyr og mennesker fælles front mod den vedtagne, misbrugende orden. Et eksempel er digtet «Blood Cockles» som siden er blevet til «If You Were a Bluebird» i bogen som i Paal Bjelke Andersens norske gendigtning har fået titlen Den vinteren kom ulven (Audiatur, 2016). Hvis man læser Spahrs forfatterskab performativt så gøres fællesskaber altid anderledes end det vi kalder normalt. Er det tilstrækkeligt at nyde disse tekster og kalde dem smukke («Nice dream!») eller byder de os faktisk at slutte op om disse anderledes fællesskabsformer til ære for vores fælles overlevelse? Tanken gør mig svimmel, den får mig til at fryse, men snart ryster jeg den af mig. På en digtoplæsning er jeg tilfreds med at nyde digtenes skønhed anonymt i salen. Hvis poeten derimod beder mig om at række hånden i vejret, stemme, komme op på scenen, tale, agere, så ækles jeg og glider hastigt ud af døren. Jeg er heldigvis vaccineret mod forandring, nothing’s gonna change my world.

 

«TEKSTEN ER KNUSENDE ENKEL» /

Spahr er også aktiv som redaktør, sammen med Joshua Clover redigerer de Commune Editions, og sidste år udkom A Series of Un/Natural/Disasters af Cheena Marie Lo. Hen bruger – som Spahr også ofte gør – fundne tekster som basis for egen lyrik. A Series of Un/Natural/Disasters behandler materiale om stormflodskatastrofen Katrina som i 2005 ramte New Orleans og de racemæssige implikationer som åbenbarede sig i den langsomme og dårligt gennemførte hjælpeindsats fra den amerikanske regering. I digtet «poor marks for his handling of federal response» har Lo samlet formuleringer som starter med ordet «poor» fra et omfattende materiale om Katrina, et uddrag ser således ud:

 

poor planning on the part of our government

poor people were not able to evacuate

poor black residents

poor judgment in not evacuating

poor are suffering most from shortage of doctors

poor response would be silly, if it weren’t so mean

poor, vulnerable

poor minority and rural areas had difficulty getting help

poor response to victims

poor communication and bureaucratic issues

poor without reliable electricity, decent schools, television sets or

proper sewage

 

Teksten er knusende enkel, meningen er umiddelbart tilgængelig og efterlader et følelsesmæssigt respons, en slags sorg og vrede: Den fattige eller mangelfulde indsats svigtede de fattige, der var et underskud af hjælp til de underskudsramte. Alligevel ville Los digt, hvis det skulle ramme den norske offentlighed, sandsynligvis blive læst som «eksperimentelt,» «smalt» og «svært tilgængeligt.» Man kunne forestille sig at kritikere ville vurdere at digtet indeholder mindre virkelighed end et digt med et tydeligt jeg som anskueliggører en genkendelig norsk hverdag, noget som er litteraturvidenskabeligt ironisk eftersom digtet klart indeholder mere virkelighed, blandt andet fordi det ikke refererer til hændelser, men behandler faktatekster om Katrina som sit materiale. Det som med stigende intensitet er blevet benævnt «virkelighedslitteratur» i den norske offentlighed er i virkeligheden (sic) hverdagslitteratur. Det er litteratur som holder sig indenfor en relativt smalt defineret norsk hverdag hvor jeg’et og dets genkendelige menneskelige relationer står i centrum. Her er det mest prominente fællesskab familien, som trues af alkoholisme, incest, udenomsægteskabelige relationer og så videre, men sandsynligvis overleves de gruelige trusler og kernefamiliens (eller «fraktalfamiliens») mere eller mindre dramatiske kammerspil kan fortsætte.

 

/ DET ØKOLOGISK UBEVIDSTE

Spørgsmålet er imidlertid om ikke hverdagslitteraturens tematisering af den norske familie og dens angiveligt universelle, eksistentielle smerte er for smalt til at behandle klimaproblematikker. En ny generation af forfattere griber sagen anderledes an, for eksempel er danske Theis Ørntofts reportage fra de russiske stepper i det afsluttende nummer af det danske litteraturtidsskrift Kritik (#216 – 217, 2016) med tema om Arktis, mere specifikt fra Sibirien hvor klimaforandringer har medført enorme underjordiske eksplosioner, både en ydre og indre rejse til en fremmedartet, klimaforandringsramt zone.

Måske det er på tide at give mikrofonen til det økologisk ubevidste, til et remix af bruset fra The Great Pacific Garbage Patch. Det kunne blive en fin støjkollage under den norske kernefamilies antropocentriske problematikker. The Great Pacific Garbage Patch kommer uden tvivl til at synge højere og højere de kommende år.

 

// Begge Rob Sean Wilsons essays ligger her:
https://ucsc.academia.edu/RobWilson

 

/

 

Sjette essay i vår skandinaviske kritikeraksjon er skrevet av Susanne Christensen, kritiker i Klassekampen, spaltist i Vagant og forfatter av «Den ulne avantgarde» (2011) og «En punkbønn» (2015). / Vi har servert deltakerne følgende tankestillere: Kan lesning av sakprosa, romaner, noveller og dikt endre, motivere eller mobilisere leserne til en ny forståelse av de dramatiske naturhistoriske hendelsene? Hva er den sosiale funksjonen til kunst, film og litteratur i 2016? Siden det forlengst har oppstått litteraturer som «økopoesi» og cli-fi undrer vi på om klimalitteraturen påvirker både lesere, kritikere og forfattere? Hvordan mottar kritikerne denne litteraturen i sine respektive hjemland? Hva er litteraturens egenart når det kommer til fremstillingen av menneske og natur?  Litteraturkritikerne ble oppfordret til fri utfoldelse innenfor slike tematiske grenseoppganger. Essay-serien er støttet av Fritt Ord og Bergesenstiftelsen.

fritt-ord-logo-200p72dpi      bergesens_logo_large(new)

________________________________________________________________

Jacob Nicolai Wilse – en tidlig økolog

tore-s

Av Tore Stubberud

Økologi er i dag brukt mest i dagligspråket; særlig om en del av landbruket hvor det tas hensyn til naturens sårbarhet; at den ikke skal bli ødelagt gjennom politisk og menneskelig uforstand.

Det legges da vekt på fremgangsmåter og metoder og dyrkningsmidler som skal ivareta slike hensyn. I dag er økologiske bønder registrert i Debio her i Norge. I Sverige er det Krav som gjelder. I tillegg til at dyrene skal ha mer velferd, er ideen å produsere landbruksprodukter som er sunnere; slik at konsumentene kan utsette døden, noe som er et sterkt utbredt, menneskelig, nesten evigvarende behov.

I Norge er det to økologiske skoler som gjelder i landbruket, med ulike krav. Den ene kalles organisk-dynamisk og bygger på Rudolf Steiner. Om Steiner har det versert mange fordommer; at han er obskur og irrrasjonell. En skal være oppmerksom på at han i Norge har spilt en stor rolle, ikke bare i økologien, men også i pedagogikk og filosofi. Steiner kjente godt til klassisk naturvitenskap, og var utdannet i kjemi. Det er en forunderlig person og tenker. Allerede i 1923 advarte han mot å bruke slakteriavfall, animalsk protein, som fór til kuer. Denne praksis ble stanset i England så sent som i 1989, etter at kugalskapen hadde brutt ut.

Den andre retningen kalles organisk-biologisk og er mer basert på hva som forstås som landbruksvitenskap, slik den praktiseres på Ås. De viktigste kravene her er å unngå kunstgjødsel og sprøytemidler. I tillegg har dyrene større plass, og beiting spiller en større rolle enn i konvensjonell drift. Om maten er kortreist, er også dette en økologisk kvalitet.

Selve ordet økologi kommer av gresk oikos som betyr husholdning. Fra denne roten springer både økonomi og økologi; som begge er en slags husholdningslære. Den legger vekt både på husstellet, og på pengenes verden. Slik er oikos.

Det sier seg selv at landbruket på 1700-tallet i en viss forstand var økologisk. En hadde hverken kunstgjødsel eller sprøytemiddel. Giftige planter fantes selvsagt da som nå. Og det fantes allerede en del kjemiske stoffer som med uriktig bruk kunne skade natur og mennesker.

Men fórmidlene som ble brukt den gang var naturlige, og ikke som i dag. I dag er mange stoffer i handelen ødeleggende både for menneske og miljø. Nettopp denne utviklingen er bakgrunnen for at økologisk tenkemåte har vind i seilene; ikke minst i u-land.

Når det gjaldt dyrevelferden på Wilses tid, var den ikke mye å skryte av. For bønder flest var det mangel på vinterfôr. For å komme seg over vinterknipa benyttet man det man hadde tilgang til: Ved havet tang, tare og fiskeavfall. Tørkede blad og kvister fra osp, ble mye brukt. Og det fortelles at kuene ble foret med hestemøkk.

 

KUENE OG LYKKSALIGHETEN

Reiser i Østfold (Wilse 1993: 40) karakteriserer Wilse fjøset som Noas ark vinterstid. Her forsøker ”alle Slags kreaturer baade tobenede og fiirbenede herbergere til sammen”. På loftet ligger fjøsjentene og i forskjellige innlukninger er det kuer og kalver og sauer og svin og høner og gjess. Alle venter på at kulda skal gi seg og at våren skal komme.

Han har også noen artige iakttagelser i første bind av reisebeskrivelsene om forholdet mellom dyrene og deres velferd, og opplysningstiden. Fremskrittet skal jo gjelde alle, ikke bare menneskene. Wilse diskuterer (Wilse 1991: 250) en bedret dyrevelferd: Kanskje bør kuene bindes i fjøset med hodene mot hverandre, og ikke med hodene mot veggen.

Men han skriver også om mennesker som er i balanse med seg selv og naturen: Han nevner en middels norsk bonde, med nødvendige kunnskaper. Der ligger han i engen og nyter, som en ku som tygger drøv. Men denne bonden har tre livskvaliteter: Sunnhet, et rolig sinn, og det nødvendige han trenger. Som Wilse selv angir, er denne formuleringen hentet fra ”Pope”. Da er det nok Alexander Pope (1688-1744) Wilse tenker på, den elegante, engelske aforismemakeren. I beste tradisjon etter Pope knytter Wilse sammen kuene og lykksaligheten. Han er morsom.

Når vi snakker om Wilse som økolog er det derfor ikke bare snakk om å verne naturen mot forurensing. Det er snakk om hans fantastiske observasjonsevne og skriftenes detaljrikdom, nærmere bestemt om hans hovedtema: Det økologiske samspillet mellom organismer i vid forstand og miljøet. Man kunne også si: Samspillet mellom organismer og levevis.

Hvordan ble en gård drevet på 1700-tallet?

Vi kan sette sammen kunnskap fra Wilses topografiske arbeider og reisebeskrivelsene, og danne oss et bilde. Spydeberg hadde ifølge opptellingen av 1769 totalt 1702 sjeler. Dette regnes som folkerikt. En fjerdedel dør av alderdom, og en fjerdedel av barna dør før de er ett år. Wilse, som mistet fire av åtte barn tidlig, var slik sett bare litt mer uheldig enn gjennomsnittet. På den annen side var hans familie rikere enn snittet, med bedre kost og stell. En kan også si at han var ekstra uheldig.

I 1769 i Spydeberg er det i antall en halvveis fordeling mellom bønder og ”tjenere”, ca. halvparten av hver: 158 familier på gårdene og 145 familier på plasser under gårdene. På en vanlig bondegård var det i Spydeberg den gang 3 hester, 16 kuer og 15 sauer; på prestegården antakelig noe mer, uten at tallet er kjent.

Det er interessant å sammenligne med andre gårder. Eldre folk som har arbeidet på Holleby gods i Tune kan fortelle om store dyrebesetninger. Så sent som i 1939 hadde Holleby omkring 20 hester og over 50 kuer.

 

BELIGGENHET

1700-tallet i Norge var primært et landbrukssamfunn, og det første en legger merke til, er hvor mye folk det var på gårdene. På en gård av Spydeberg prestegårds størrelse var det standspersoner, tjenerskap og husmenn i alle varianter, omkring 50 mennesker. Hele dette samfunnet var innrettet på å skaffe mat. Samtidig var så få ting produsert på fabrikker, at de måtte lage det meste selv. Landbruk og husdyr fikk oppmerksomhet faste tider på dagen og i året. Ellers var folk opptatt av å spise, sove, og lage ting de trengte. Vadmel vevdes overalt.

Når gårdene ofte ble lagt høyt, var det selvfølgelig utfra behovet for utsyn, trivsel og sol. Men bak lå også en økologisk tenkemåte. ”Hævden”, eller tilsig av gjødsel og urin, rant da av seg selv ned til de nærmeste jordene. Hestemøkk var det lite av, siden hestene slapp det meste av seg mens de var ute.

Det lille som fantes av hestemøkk ble oftest brukt i hagene.

Hønsemøkk var det også litt av; med den måtte brukes med forsiktighet, mye nitrogen i den, så den produserte langstrakte vekster med lite spiselig under bakken. Sauegjødsel måtte brenne før den ble kjørt ut. Viktigste gjødsel var dermed fra storfe.

Rundt jordene var det skigarder, men rundt havnehagene hvor dyrene beitet var det risgjerder. De besto av ris som ble lagt vannrett og bundet sammen, og støttet til vertikale pæler. Rundt hønsegårdene ble det ofte plantet tettgroende hekker; de fungerte som gjerder. I økologisk husdyrhold er denne teknikken tatt opp på nytt.

På beitene var eketreet populært ikke minst fordi den tålte at dyrene bet av toppskuddet. Eken vokste langsomt, men den var et hardt treslag som kunne brukes til bestemte formål.

Mot denne bakgrunnen er det lett å se at dette gamle samfunnet langt på vei i seg selv var økologisk og selvfornyende. Alt ble brukt.

Og denne tenkemåten varte ved langt inn på 1950-tallet. Søppel var det ikke mye av; det fortelles at de blikkboksene som ikke ble brukt til noe praktisk på gården, ble lagt i en strisekk. Så ble de senket i elva eller en innsjø; der de snart rustet vekk.

Eldre tenkemåte skiller seg fra den nyere når det gjelder synet på rovdyr. I dag er ulven del av et statsfinansiert, økosystem hvor rovdyr skal vernes. Ulven er tatt inn i det politiske spill som gir den beskyttelse, gjennom lover. Dette skiftet i tenkemåte er interessant, siden ord som skaperverket sjeldnere brukes. Men i opinionen ligger det en slags vel fungerende tro på naturen som hellig.

 wilse

/ Wilses hage, 1779 

 

ULVEN, DENS VESEN

Så til ulven. På 1700-tallet og langt fremover mot den teknologiske tidsalder, var det ikke slik. Da skilte man mellom dyr og udyr.

Dyr var deler av Guds skaperverk, av så mange slag. Og de skulle man være snill mot. Var de del av ditt hus og gård og hjem, skulle du verne dem. Det var din plikt som menneske og kristen. Gamle slaktere hadde en regle som ble uttalt når julegrisen skulle til pers: ”Ikke for hat, bare for mat”.

Udyr derimot, skulle bekjempes. Wilse er en sterk motstander av ulven.

Han var jo bonde og mente han trengte sauekjøtt mer enn ulven. Ulvehatet skyldtes selvfølgelig også kristelig orientering. Ulven var en ond og voldelig skapning, et Satans dyr. Ulven lette etter svakheter, slik Satan gjør det, for å kunne nedfelle og drepe et bytte, lettest mulig. Et voksent og friskt menneske var ulven skeptisk til, og passet seg for. Men var mennesket eldre eller skrøpelig, gjorde den seg klar.

Denne skepsisen, nesten et hat, skyldes også Wilses personlige erfaringer. I Eidsberg-beskrivelsen gir han en beskrivelse av ulven og dens vesen. I harde vintre kommer ulven som en tropp, og helt innpå husene. Gårdshundene er da særlig utsatt, om de står bundne. Dette kjenner vi til i våre dager, bl.a. fra Rømskog.

Ulvens drap på kveg og særlig sauer, skriver han, er fryktelige. Midt på dagen i 1781 kom det to ulver til gården, midt på lyse dagen. I løpet av et kvarters tid rev de i hjel hele saueflokken hans, på åpen mark, tett ved husene. Det uhyggelige ved ulven er nettopp dens ville vold og ondskap. De spiste bare et par munnfuller av kjøttet, men drepte for fote.

Så beskriver han hvordan man skal bli kvitt dem: Ved ulvesakser som settes opp med åte, skyte dem gjennom møkkagluggen i fjøset. Eller man laget dyregraver: Et åte plassert på granbar mellom noen rajer over et hull i jorden. Ulven kommer, og går igjennom. Deretter stikkes den i hjel med spisse stokker. Endelig kan man samle gift, og legge i et sauekadaver.

Ulven spiser, så dør den.

Senere kan Wilse fortelle at ulven i Eidsberg ikke virker så dristig som i Spydeberg. Men i Fjella-områdene, som grenser til Rakkestad, er den innpåsliten. Befolkningen lider under disse ulveangrepene. Derfor arrangerer folk klappjakt på ulvene. Men å forbinde dette med at det skulle være i strid med noen krenkelse av naturens harmoni, var for folk den gang ingen nærliggende tanke. Folk var kristne og sultne.

 

TREET OG DRYADEN

Tanken om en balanse i naturen, og en balanse i samspillet mellom menneske og natur, er helt sentral hos Wilse. Han har ikke mye til overs for folks tåpeligheter når det gjelder naturinngrep.

I Eidsberg-beskrivelsen, der hvor han snakker om gården Lekum og elvens utløp, mener han at folk faktisk bidrar til naturens ødeleggelser.

Elven graver vekk jorden og skaper ras. Trærne holder selvfølgelig på jorden. Men allikevel hogger eierne trærne ned, slik at vannet ødelegger enda mer.

Det naturskjønne var viktig for Wilse. I Østfold-reisene (1993: 32 ff) er han på besøk hos sin onkel, presten. Det er året 1763, her finnes noen tilreisende fra Halden, og det spilles kort før kveldsmaten. Han overnatter, og om morgenen står han opp og går opp på en liten høyde like ved prestegården. Her har han en vakker utsikt mot blånene i Spydeberg, vestover mot Skiptvet, og han kan se 30 gårder i Eidsberg, og 28 i Skiptvedt. Denne skjønne naturfortellingen setter han i motsetning til den menneskelige mangel på innsikt. Her på toppen står et enormt furutre som pryder stedet. Med sin grønne topp paraderer treet ”som en stor Parasol hele Vinteren”.

Men hva skjer med treet?

Presten hadde engang bedt en av sine folk om å hugge ned unyttige og villvokste trær på gården. Mannen gikk da løs på det skjønne furutreet med øksa. Men han ble heldigvis stanset før han fikk ødelagt det helt. Det er så Wilse gremmes.

Denne historien har flere lag. Her snakker en person med mer kunnskap enn en som ser praktisk på det. Her snakker Wilse som reflektert have- og landskapselsker om en som ikke har slike dimensjoner.

Så kan man spørre: Hvorfra kom på 1700-tallet sansen for det som kalles det naturskjønne, og som i vårt eget århundre er skuslet bort i det intetsigende ordet ”kulturlandskap”.

I den klassiske kulturarven, som Wilse mestret, finner vi ”dryadene” (av gresk drys, som betegner treslaget ek). Dryadene er vakre kvinner som fra fødselen av er knyttet til et bestemt tre. Når treet dør, dør den vakre kvinnen. Av den grunn kan gudene og dryadene straffe mennesker som vansirer skogen. De er ofte knyttet til skjønne lunder i landskapet. De dryadene som bodde i selve trærne kaltes hamadryader.

Det vi kan lese ut av denne eldgamle mytologien, er at menneskene skapte fortellinger. Disse fortellingene virket som en slags selvbeskyttelse for naturen, slik at ødeleggelsene ikke ble for voldsomme. I malerkunsten finnes bilder som viser en ung tømmerhogger som hever øksen. Ved siden av ham står en naken dryade som hever hånden, avvergende. Det er gåtefullt.

 

dryad11

/ Evelyn De Morgan «Dryad»

 

”Haardhiertighed” 

Maanedlige Afhandlinger (Wilse 1777, juli: 103) skriver han om naturpleie og lysthaver. Han advarer mot å felle eldre trær: Våre forfedre forbandt store trær med lunder som var hellige. Og det var, som nevnt ovenfor, overtroen omkring ”Dryaderne eller Skovgudinerne” som ifølge Wilse hadde sin bolig i og ved trærne.

I dag er vi mer opplyste, hevder Wilse, men det medfører også en slags ”Haardhiertighed” når det gjelder å felle trær: Vi glemmer lett at disse gamle trærne har vært vitne til forfedrenes liv og lykke. Vi glemmer lett at de plantet dem med kjærlighet.

Det sier seg selv at økologi etter hvert blir en del av naturvitenskapene. Men med berøringspunkter til geologi, geografi og politikk.

Her står Wilse for en botanisk tenkemåte som er langt forut for sin tid; han er en protoøkolog, en tidlig økolog.

Marie-Theres Federhofer tar opp økologi-spørsmålet i en upublisert artikkel (august 2007) , Jacob Nicolay Wilse als Protoökologe. På norsk: J.N. Wilse som tidlig økolog. Her setter hun fingeren på et viktig punkt som nettopp synliggjør Wilses betydning.

Det er kjent at Wilse var en ivrig leser av den svenske botanikeren Linné. Men på ett punkt bryter han radikalt med Linné, og det er et sentralt punkt.

Mens Linné klassifiserer plantene utfra bl.a. støvbærere, gransker og beskriver Wilse plantene utfra biotopen, voksestedet, som et helt samfunn av arter foretrekker. Han bruker ikke dette begrepet, men hva han skriver dekker innholdet i biotop-begrepet.

Her må vi få med oss et skille: Habitat i botanikken er stedet hvor det finnes en art. Biotop derimot kan være en fuktig eng, en fuktig og kalkrik eng, en tørr furuskog osv. som tiltrekker seg flere arter. De gror der fordi de passer der. Det er plantenes naturlige voksesteder.

I denne tenkemåten ligger selve den økologiske relevans; mens enkelte planter trives i bestemte biotoper, er det andre biotoper hvor de ikke trives (selv om enkelte planter kan trives flere voksesteder, ifølge Wilse). Og når vi forstår at det finnes steder hvor de ikke trives, kastes vi inn i de moderne økologiske problemstillinger. Når f.eks. uthoggingen av regnskogen ikke stanses, forsvinner det viktige biotoper som plantene trenger.

Fra media kjenner vi til de katastrofale virkninger økologisk ubalanse har for berørte folkegrupper og hele kloden. Fordi kunstgjødsel og sprøytemidler ennå ikke var oppfunnet på 1700-tallet, er det her tenkemåten og ikke de aktuelle utfordringene som er økologiske.

 

REVOLUSJONERENDE TENKEMÅTE

I våre dager er det en bred debatt omkring menneskenes ødeleggelse av naturen. Virkningen er en verdensomfattende massedød som rammer mange arter.

”Biotop” er et ord som Wilse ikke bruker, men det revolusjonerende er måten han tenker på, og som foregriper de senere botanikere og økologer. Det er også grunn til kreditere ham for hans originalitet, og hvor tidlig han fant disse ideene. I Spydebergbeskrivelsen finnes de viktigste tekstene i kapittel 7 om plantene og trærne. Hans siktepunkt er ”Stederne de voxe paa” (Wilse 1991: 101). I biotopen utgjør da plantene et samfunn, og disse kan studereres plantesosiologisk.

I nyere debatter om miljø og klima snakkes det også om ”økologiske rom”. En biotop er også et økologisk rom. Det er betegnelsen på de betingelser som finnes på voksestedet. Disse betingelsene er målbare egenskaper, som f.eks. jordens surhetsgrad, næringsinnhold, fuktighet, lysfor- hold og temperatur.

Det er nettopp slike forhold som Wilse så tidlig og så suverent hadde blikk for.

 

//

Layout 1

Vi takker Tore Stubberud for tilltatelsen til å bringe et redigert utdrag fra «Jacob Nicolai Wilse (1735-1801). En opplysningsmann», utgitt på Valdisholm forlag.

 

 

__________________________________________________________________________________________

Nora Bateson: An Ecology of Assholes

Credit: Indiana Vatikiotis-Bateson

The world is a beautiful place, full of souls that want only to be loved. Humanity has achieved wondrous feats of elegance, humor, grace and poetic creativity… but there is also the asshole factor.

By asshole I mean jerk, I don’t mean murderer. Certainly murderers are assholes, but not all assholes are murderers. With all the name calling and finger pointing right now why not take a minute to apply the axioms of systems thinking and ecological patterning to something closer to home than saving the world. We all know a few assholes, and those that can admit it might confess to having even occasionally joined in on the assholery. That much is given.

Commonly, and paradoxically… assholes are thought of as individuals. This is a mistake that should be untangled. For that reason this piece is a short exploration in to the way in which assholes coexist within frames that are larger than their own sphincters, even though they may not realize it. This is a moment perhaps to look at an ecology of assholes.

It is all very well to say we are all interconnected, but what about the implication of being interconnected to all the assholes? And what does that say about the non-assholes? Are we all in the oneness? Oh no.

An “ecology” has a couple of important characteristics that we would do well to keep in mind for our analysis. First as Webster says ecologies are found in:

“The totality or pattern of relations between organisms and their environment.”/

Is the asshole really an isolated island of their own dickwadery? Or is their relational interaction taking place within the larger context of communication that the asshole is responding to? Is the asshole-ness within them? Or is it in their relationship with either you or the world.

Interacting with someone who is prone to: humiliation of others, to lying, or displaying the arrogance that comes when they believe their own life to be more valuable than that of other people… can cause one’s faith in humanity to falter. They cannot be trusted, they judge others, they are blamers, they hold them selves to be “right” and clever while others are stupid, they boast about the way they’ve shamed someone else, or made them suffer, — they go on and on about how others are jerks.

Ummm wait a minute… am I an asshole for making this list?. Judging, blaming, etc.?

No. Self-reflection is not a quality of an asshole so I am ok. (Or maybe it takes one to know one?)

In other words, you ask, “Who do those assholes think they are?” You might confirm your suspicions by making a list of their characteristics: of personality, politics, profession, family, nationality and so on. You can then point to them, personally, and individually and say with some evidence in hand, “That asshole is an asshole”. In that sense the asshole is indeed an individual with their own cluster of personal choices that have resulted in their being a douchebag. Part one of the paradox is that in this way, the assessment is correct. The way that person makes sense of their world is uniquely their own. Their family, their culture their job, their friends and acquaintances their sleep habits, their micro biome, their …holistically speaking all of those things come together to form the filters through which that person experiences the world are uniquely theirs and no one will ever be exactly the same as they are. No one will experience the color blue like they do, or see the same meaning in a poem. (Maybe assholes don’t read a lot of poetry… I don’t know.) They are their own lens, and no one else has the same one.

/ «Perhaps we all even need a little assholeness to keep from being pushovers?»

But how did they get that way? Part two of the paradox is asking if there is any aspect of them that is not influenced by their family, their culture, language, food, etc.? Is there a definable part of them that is outside of the great interconnectedness? In this sense they are a combining of all that they embody. Ask, what learning took place in their world that contributed to their assholing? Is it really a choice to be an asshole?

I am not suggesting solving this paradox. Living within the interconnectedness of assholes is not something we can opt out of. To be an asshole is both a choice and it is not. Even as non-assholes (or so we might hope) we are all caught in a web of deplorables, and in that sense, we are part of the systemic ass-hating of our world.

The next ecological characteristic is interdependency. Ecologies are relational and interdependent contexts. There is nothing outside of the processes that are continually forming and informing the ecology. Assholes are not stand-alone entities.

So, maybe the nice people are really the assholes because they go around pointing out assholes to make themselves look good? Ever wonder? Is every asshole so wrong when they are asking, “ how is this person trying to screw me over?” Perhaps we all even need a little assholeness to keep from being pushovers?

Or is the asshole identifiable as the one who is constantly pulling things out of context and dissing them? It is the ultimate violence to take one tiny piece of information out of a larger set of conditions and circumstances, decontextualize it — cast it as the TRUTH, and then disavow all other contextual input as “beside the point”… That is certainly what assholes do. And they do it to people in disrespect, but also to other living systems, and to art, ideas, other peoples’ projects and so on.

Assholes don’t get interdependency.

They don’t get that they are in interdependency.

But then I find that I don’t get how it is that they don’t get the interdependent consequences… and in that swift move I become the asshole.

Within this dreaded reflection I see it is me then that does not ask about the ecology we share. It is me that cut the picture and cleaved the context.

The real problem with assholes is that humiliation, disrespect and decontextualized judgmental arrogance contaminate the ecology of our communities. The overtones of life in general can go sour when vile exploitative attitudes abound. Assholes underestimate the profound awe of each remarkable living being. In doing so they escalate trouble untold. Fair enough, you may say, life is a bitch… but just keep in mind that it takes a great deal of collective tenderness to heal ecologies, asshole.

 

//

Nora Bateson (born April 13, 1968) is an American born research designer, independent film-maker, writer, and lecturer. She is the daughter ofGregory Bateson, sister ofMary Catherine Batesonand granddaughter ofWilliam Batesonand is president of the International Bateson Institute (IBI). The IBI is a research group specializing in the development of a methodology for transcontextual research of living systems.
_________________________________________________________________________________________

Fra markerne / Feltnoter, Arbois, Frankrig

Af Sofie Isager Ahl

 

  1. marts

Plantesaften er som vinstokkens blod, siger hun. Vi binder de druebærende grene rundt om stålwirerne, så tæt som mulig, så traktoren kan køre langs rækken.

Hun spørger tit, om jeg er kold. Hun fryser tydeligvis. Jeg kan ikke mærke mine tæer længere. Lerjorden sætter sig i kilotunge klumper om mine støvler. Når vi er kommet igennem en række, banker vi støvlerne mod endepælen, for at leret slipper.

«Naturen er meget stærkere end os, den skyder løs, selvom vi intet gør,» hun peger på de små blomster, der skyder i græsset.

Himlen hænger tæt på os med sine tunge skyer, og vinden blæser bidende fra nord. Min mave knurrer. Man kan se byen bag os, og vejret der kommer rullende mod os fra bjergene. Det larmer fra landevejen, Route Nationale.

 

  1. marts

Alice og Charles’ vinmarker ligger spredt omkring byen. To nær landevejen, én op af skråningen mod Curontårnet og en tredje bag byen, skrånende op mod plateauet med udsigt over bjergene. Les nouvelles kalder de den. Det er den eneste mark, vi mangler at beskære.

«De knopper, der sidder på stokken, er ikke fertile, de vil ikke give druer i år,» forklarer hun, inden vi går i gang med at samle de afskårne grene sammen. Solen bryder frem og jakken ryger af.

Stålwiren synger raslende, når jeg trækker i træet. Det gynger i hele rækken, vinstokkene vibrerer. Snart har jeg trukket en række afklippede grene af, jeg smider dem i den gamle metaltønde, de har givet hjul, så den kan trækkes gennem marken som et rullede bål. Det er svært at få ild i det fugtige træ.

En gren svirper mig hårdt på kinden, det brænder. Mine hænder får flere rifter, jo længere ned af rækken jeg kommer.

«Alle de vindruer året vil bringe findes allerede i knopperne», fortæller hun, «man beskærer altid for flere år».

 

  1. marts

«Der findes ikke ukrudt,» siger han. «Der er planter som konkurrerer med vinstokkene – gør det fugtigt omkring stokken og får druerne til at rådne.» «Men man må se planterne som information, de er tegn,» siger han, «de fortæller, hvordan jorden har det».

«De kemiske ukrudtsmidler trænger ind i planterne og forhindrer dem i at skyde igen,» forklarer hun, «vi sprøjter markerne med kobber og svovl, det går ikke i plantesaften, regnen vasker det væk.»

 

konventionelnaturvinmark-overgang-apr-26

 

  1. april

Det siler ned. Landskabet er gråt. Vi binder vinstokkenes grene op i buer for at saften bedre kan løbe ud til knopperne, og druerne kan modnes samtidig.

Nogle snor sig så let som ingenting i hænderne og om wirene, som om de vidste, at de skulle bindes rundt. Andre skal knokles, bukseres og knækkes og ender med at sidde modvilligt fastsurret på stålwiren. Nogle er så tykke, at de ikke kan bøjes overhovedet.

Regnen stilner af og stokkene tørrer, men spidserne er drivende våde. «Det er plantesaften,» siger hun. De sidste fem centimeter på flere af stokkenes grene synes gennemblødte, og ser næsten sorte ud af væde. «De græder,» siger hun.

Jeg har fået en hudafskrabning på den ene finger og blodet blander sig med jorden og det rustgule på mine fingre fra wirene.

Solen bryder frem, det ligner forår. «Det gør godt,» sukker hun og rejser sig fra arbejdet og vender de lukkede øjne mod solen.

 

  1. april

En dugfrisk, stille, kølig morgen. Pinot noir stokkene er udpræget mere udsprunget end savagnin. Solen er langt bag de lyse skyer. På bjergene skyder de grønne lyse toppe langsomt men sikkert frem mellem alt det brune fra vinteren.

Jeg griber om stokkene for at begribe deres forskellighed. En er smidig men stabil, har delt sig yndigt i to knudrede grene. En anden har en bred fod og en massiv, stor, rund midte. En tredje snor sig opefter om sig selv. Tykke gamle stammer alle sammen, der står trygt og sikkert i jorden.

Overalt blomstrer de hvide frugttræer. «Der kommer mange bær i år,» hun peger, «se alle de hvide blomster».

 

  1. maj

Jeg hakker løs på græsset og tidslerne og mælkebøtterne omkring de nye stokke. Jeg sveder. Mine fingre stivner af lerjorden i gullig-brune plamager.

En genstridig træ-lignende plante og en tidsel vokser tæt op af stolpen ved en af de helt unge planter – så tæt at de skygger for den fem centimeter stump vinstok, jeg har til opgave at befri. «Spar dig dine kræfter der,» siger hun.

Når jeg bøjer mig ned, ligner græsset en skov. Lidt græs er trukket op her og der. En tidsel med roden skåret over. Jorden er levende. Og jeg har jord på tøjet og formentlig jord i hovedet af at tørre håret væk fra ansigtet.

«Er det ikke sympatisk,» siger hun i bilen på vej til frokost, «at arbejde fysisk på den her måde med jorden snarere end at sprøjte markerne og lade kemikalierne arbejde for dig.»

 

  1. maj

Vi gnubber skuddene af stokkens fod. De tager al plantesaften. Han går række op og række ned med græsklipperen. To rækker i træk klipper han og derefter en række fri.

Fra stok til stok kravler vi, på knæ gennem marken. Hun griner, «naboerne må tro vi er tossede, man kan jo ikke se, hvad vi har lavet i alle disse timer.»

 

  1. juli

Igen i dag en bankende sol og hede, som har stået på i to-ugers tid i hele Frankrig nu.

Grenenes knopper er blevet til lange, lyse stængler – en meter kan en gren sagtens være og de flagrer i vinden over wirene. Jeg kan genkende savagninstokkenes hjerteformede blade og poulsardstokkene på deres rødlige skær.

I de sommertørre marker lyser kemikaliebrug: nabomarkens blege sammenpressede støvunderlag under de grønne stokke – modsat her, hvor jordbunden alle steder er frodig grøn.

Ved klaserne kan man se de brune støvfangere fra blomsten har vristet sig til side og tilladt de første småbitte druer at vise sig.

 

//

Sofie Isager Ahl, f. 1988. Uddannet fra Institut for antropologi ved Københavns Universitet og Université Paris 7 Denis Diderot med speciale i franske naturvinbønder og deres forhold til vinstokkene og vinen. Hun forsker i økologisk følsomhed og transcendens, samt mangeartede fællesskaber og praksisformer, oversætter fra fransk og engelsk, og skriver freelance for diverse tidsskrifter og magasiner. Hun er også dansk redaktør i Klimaaksjonens redaksjon.

 

__________________________________________________________________________________

 

”Men det finnes inget skydd mot människan”

Av Ann Lingebrandt

Är ekopoesin framförallt förlustens poesi?

Ja, om det finns en klar skiljelinje mellan den klassiska naturlyriken och det som  går under namnet ekopoesi är det kanske det akuta hotet som drar det strecket. Den dikt som idag tar naturen till ämne kan inte göra det utan en medvetenhet om vad vi riskerar att förlora, eller snarare förstöra, och om vad som redan gått förlorat genom människans försorg. 

«I den mest drømmeløse av alle tider / skal vi igjen skrive dikt i aske», förkunnar Steinar Opstad i dikten «Bibliotek», skriven särskilt för Forfatternes Klimaaksjon. Med en visionär kraft låter Opstad det förflutna spegla sig i nutidens flod och bokhyllornas förkolnade manuskript berätta för oss om ”den lesende gudinnen, / hun som tolker livene våre som tegn / og rynker pannen over oss.” Nog finns det skäl att rynka pannan. Betydligt mer än papper blir till aska i vår värld. Opstad skriver: 

 

Først når vi har blitt visere enn våre eldste guder 

kan vi gi språk til tapet 

av alle dyreartene alle trærne alle plantene 

alle insektene og insektenes sanger 

og av måter å elske på som forsvant med dem 

 

Än har vi inte detta språk, säger oss Opstads dikt, och kanske är det överhuvudtaget inte möjligt att någonsin hitta orden för en förlust av den omfattningen. 

Vilka ord kan få oss att förstå vad som går förlorat när bina slutar surra? I Åsa Maria Krafts symboltäta diktsamling «Randfenomen» från 2015 tas vi med till en inte alltför avlägsen framtid, angiven till «Den stora bidöden 2022-2028». Där ger oss jordens allra sista bi under sin dödskamp en stickande uppläxning om hur vi förött hans arts, och därmed också våra egna, livsmöjligheter:

 

Likt glyphosate över världen, sade

ni, glory. Vi föll stendöda ner.

Ludna, små, värnlösa och döda.

Och ni: en art utan honung,

levande en stund till.

 

Det är inte bara honungen som försvinner med biet, eller för den delen insekternas pollinering av våra grödor. Det är också ett sätt att se på världen, ett mångfasetterat hexagonalt perspektiv, skimrande i för oss okända ultravioletta färgskiftningar: ”Du kan inte se vad biet ser / i blomman, i ultrafärgernas / spektrum, de nyanser som ritar / upp: färgade landningsbanor, / öppningar att dricka ur. (…) Inte bara blommornas färger  / är annorlunda för bin, utan mönster vi inte ser kan de se: / ränder, cirklar, geometriska mönster reflekteras, i ett för / människans öga enfärgat fält.”

Inte heller poesin är väl förmögen att återge världen med insekternas fasettblick – eller återskapa de försvunna sätten att älska, som Opstad nämner. Men den kan kanske ge oss en aning om vad vi går miste om. 

 

/ Ekopoesins genombrott?

 

Några cli-fi-romaner till trots har poesin hittills i högre grad än prosan fört upp klimathotet på skönlitteraturens agenda. Kanske för att vi står inför en kris av sådana dimensioner att det krävs det poetiska språkets komplexitet för att närma sig den. Eller kanske bara för att naturlyriken är en så stark tradition? 

De senaste åren har ekopoesin fått allt större uppmärksamhet på de svenska kultursidorna och möjligen kan man tala om ett slags genombrott 2016. Det var året när Johannes Heldén vandrade omkring i en övergiven, övervuxen värld i ”Astroekologi”, Jenny Kalliokulju debuterade med den feministiska skapelseberättelsen «Rodinia», Jonas Gren tog ett grepp om mänsklighetens epok i sin tredje diktsamling «Antropocen», danske poeten Theis Ørntofts klimatångestladdade ”Dikter 2014” översattes till svenska. 

Och under sommaren uppstod till och med en debatt, när Lisa Gålmark i Aftonbladet (6/8 2016) gjorde ett utspel om att ekopoesin bara var ett nytt begrepp för en gammal företeelse: ”som om poeter inte i alla tider diktat om naturrelationer och övergreppen på miljön och andra levande varelser.” Aase Berg svarade i Dagens Nyheter (11/8 2016) att det var en fråga om att ”poesin i vår nya tid håller på att transformeras inom äldre former, och att synen på naturen i sin tur förändras av den samtida kulturens sätt att gestalta den”. 

Att något ges ett nytt namn behöver förstås inte utesluta historisk medvetenhet, tvärtom kan ett färskt begrepp ge nya infallsvinklar också på det förgångna. 2016 firades sextioårsjubileet av Harry Martinsons versepos ”Aniara” i ljuset av den samtida ekokritiken. Science fiction kan ofta rosta snabbt, men Martinsons sångcykel är ett verk som inte förlorat i aktualitet, särskilt inte sedan en klimatförnekare – som hellre satsar pengar på Marsresor än miljöåtgärder – valts till världens mäktigaste ämbete. 

 

/ «Men som Kassandra vet jag att jag varnar förgäves»

 

I ”Aniara” äntrade författaren som helst tog grästuvan till utkikspunkt den högteknologiska rymden. Förfärad över den mänskliga destruktiviteten packade han in åttatusen emigranter på ett rymdskepp med destination Mars. Ur kurs i ett obarmhärtigt kosmos får resenärerna bevittna hur den värld de lämnat sprängs i bitar; de är dömda att till sin död färdas genom mörkret, avskurna från allt de känt och älskat. Budskapet sammanfattas i en central passage: ”Det finnes skydd mot nästan allt som är / mot eld och skador genom storm och köld / ja, räkna upp vad slag som tänkas kan / Men det finnes inget skydd mot människan”. 

Under hösten håller jag ett föredrag i Helsingborg om Harry Martinsons naturlyrik och dagens ekopoesi under rubriken ”Diktens gröna våg”. Efteråt ställer jag frågan till åhörarna om de tror att en dikt kan förändra något – förmår poesin påverka oss tillräckligt mycket för att ändra vårt beteendemönster? Jo, absolut, blir svaret. Litteraturen kan ge oss insikter och en förståelse som drabbar på ett sätt som ingen forskarrapport är kapabel till, kan väcka känslor som i bästa fall omvandlas till handling. Men hur ska poesin nå ut, undrar någon. Hur ska folk få veta att den finns och alls läsa den? 

Det är en högst berättigad fråga i en tid när poesin blivit alltmer marginaliserad. Hur ska poesin kunna fungera som en väckarklocka om den bara är en plats att bearbeta klimattraumat för de närmast sörjande lyrikläsarna?

Tanken på den genomslagskraft ”Aniara” hade när den publicerades och hur utvecklingen sett ut under de följande decennierna kan stämma till pessimism. Å andra sidan är det omöjligt att veta var vi skulle ha befunnit oss utan miljöengagerade författare. 

Martinson jämförde sig gärna med sierskan som var dömd att inte bli trodd: ”Men som Kassandra vet jag att jag varnar förgäves. Människan lyssnar kanske till Kassandra för en tid, men sen glömmer de hennes varning.”

 

/ «Också Martinson själv kom att bli skeptisk till naturskildringens möjligheter»

 

Vid sidan av Tomas Tranströmers är Harry Martinsons poesi säkerligen den insektstätaste i svensk litteraturhistoria. ”En blommande äng kan beskrivas bara av sina fjärilar, / bara rätt besjungas av sina bin”, hette det i dikten ”Ängens sång” från 1958, men nog gjorde han sina försök att tävla med flygfäna i beskrivandets konst. Martinson var vår störste naturlyriker i en tid då naturlyriken uppfattades som en genre på utdöende, utsatt ”för en viss förföljelse”, med hans egna ord. Att vända sig till naturen sågs som ett sätt att vända sig bort från världen, samtidigt som författarna i allt högre grad värvades till den politiska kampen. Också Martinson själv kom att bli skeptisk till naturskildringens möjligheter när landskapet alltmer förändrades av urbaniseringen och naturens egna ljud överröstades av trafiken. I essän ”Utsikt från en grästuva” från 1963 beklagar han sig över störningarna och deras effekt på skrivlusten:

”Nattskärran hörs sällan nuförtiden emedan nästan alltid någon motor går. Naturskildringen nuförtiden blir därför företrädesvis en historia om hur man silar bort buller. Man måste arbeta med upplevelser som om man hade någon sorts separator inbyggd i hjärta och hjärna. Sinnena frånskiljer och förlåter, ansiktet håller god min i det ytterst elaka spelet, och någon liten förljugen naturskildring växer fram. Förljugenheten består naturligtvis främst i att den verkliga sanningen om bullret, föroreningarna och störningarna förtiges. Var så god. Här är en skildring av en stilla sjö.”

Martinson var långtifrån någon idylliker, men på många sätt en romantiker vars konst byggde på intensiva stämningar och upplevelser av hur vanesynen ställdes om till ett visionärt seende. Naturskildringens främsta uppgift, menade han, var ”att ständigt nyväva de sensuella banden mellan naturen som allmänfattlig totalitet och mänskosjälen”. För det fordrades ett ostört skogssus, ett orört vattendrag, en okörd landsväg.

Den lösning han själv föreslår på detta dilemma är att göra lyriken till en minnenas konst: ”En fågel för länge sedan död sjunger i vår skog”, avslutar han sin essä. Så blir poesin ett härbärge för något som redan gått förlorat. 

Där Martinson såg naturlyriken gå in i modernitetens återvändsgränd såg många andra av 60- och 70-talets poeter dikten som en möjlighet att avslöja förljugenheten och ge röst åt det förtigna. Det var en tid då maskinerna började bullra i litteraturen, då gifterna sköljde in över poesin, oljeskadade fåglar flaxade på raderna och kalhyggena kastade skuggor över pappret. Var så god. Här är en skildring av en förorenad sjö. 

 

/ ”Fråga inte vad du lever för / Fråga vad du lever av”

 

Plakatpoesi, kom det sedan att heta. Det skulle ta ett par decennier innan lyriken på nytt fick politiskt självförtroende, innan den åter kunde utropa ”Om detta sjunger vi inte ensamma”, som den antologi med nyskrivna dikter ”till samtiden och världen” som gavs ut våren 2016 kallades. Ekopoesin behöver inte bara vara klimatsorgens dikt i aska, den kan också vara motstånd, aktivism och handling. ”Fråga inte vad du lever för / Fråga vad du lever av”, uppmanar Jonas Gren i ”Antropocen” och fortsätter: ”Fråga inte vad sorgen är  / Vattna den till nya former”.

När allt kommer omkring har jag har nog större förhoppningar på poesin än på världen. På vår förmåga att lyssna till och bortom bullret, på insekternas sånger och benämnandets kraft. På vår vilja att inte upphöra att söka språket för förlusten. På möjligheten att fortsätta nyväva de sensuella banden mellan människa och natur.  

Den intensitet i upplevelsen som Martinson eftersträvade hittar jag i Pär Hanssons diktsamling ”Kajak”, som med vidöppna sinnen paddlar ut på existensen vatten, utan någon separator i hjärta och hjärna. I en vilja att ”vara en del / av världen” låter han den ringande telefonen ligga i fickan, smakar på stensötan, betraktar en bäver och blir själv betraktad, tar upp en våt sten för att se den torka i handen. Men han går också över kalhyggen och dyker ner i floder fyllda av plastskräp. 

Det är dikt som smälter samman språk och kropp och blir ett med rörelsen, dikt som siktar mot stundens totala närvaro och delaktighet med landskapets minsta kryp:  

 

Dykarbaggens bakben

virvelbaggens ögon

alla sanningar 

plockas ner till rytm

frigolit, fiskfjäll, fjädrar

tändstickan i mun

skogsbård mot himlen

spegelbård i sjön

en vitglödgad tystnad

med insekter som stör

flygmyra, jordhumla, ängs-

bandbi

 

//

Femte essay i vår skandinaviske kritikeraksjon er skrevet av Ann Lingebrandt, kritiker bl.a. i Helsingfors Dagblad. / Vi har servert deltakerne følgende tankestillere: Kan lesning av sakprosa, romaner, noveller og dikt endre, motivere eller mobilisere leserne til en ny forståelse av de dramatiske naturhistoriske hendelsene? Hva er den sosiale funksjonen til kunst, film og litteratur i 2016? Siden det forlengst har oppstått litteraturer som «økopoesi» og cli-fi undrer vi på om klimalitteraturen påvirker både lesere, kritikere og forfattere? Hvordan mottar kritikerne denne litteraturen i sine respektive hjemland? Hva er litteraturens egenart når det kommer til fremstillingen av menneske og natur?  Litteraturkritikerne ble oppfordret til fri utfoldelse innenfor slike tematiske grenseoppganger. Essay-serien er støttet av Fritt Ord og Bergesenstiftelsen.

 

fritt-ord-logo-200p72dpi      bergesens_logo_large(new)

 

________________________________________________________________________

 

Terje Osmundsen: Historien om 2030 bevegelsen

 

Det var ikke akkurat optimistisk stemning da en gruppe unge mennesker fra UWC-nettverket møttes på Studenthytta utenfor Oslo noen vinterdager tidlig på nyåret 2017.

Jeg var invitert for å fortelle om en bok jeg lanserte i forbindelse med min 60 års dag og ble slått av frustrasjonen og nervøsiteten blant deltakerne. Verden var fortsatt i nervøs sjokktilstand etter innsettelsen av USAs nye president Donald Trump, en som i valgkampen hadde lovet å stanse klimalover, angripe frihandelen, deportere mexicanere og stenge for muslimer. Tidsvinduet for å treffe tiltak for å stanse en ukontrollert oppvarming syntes i ferd med å lukkes. Bestrebelsene for et internasjonalt samarbeid basert på tillit og åpne grenser var skrudd tiår tilbake.

I Europa kastet Syria- og flyktningkrisen vedvarende skygger. De IS-inspirerte massakrene i Paris og i Nice hadde utløst en bølge av terror- og fremmedfrykt; bevæpnede politistyrker, skjerpet overvåkning og hyppige sikkerhetskontroller var nå blitt en del av hverdagen i Europa. På spørsmål om hva europeere flest mente var de to viktigste spørsmålene for EU, svarte et stort flertall «Innvandring» og «Terrorisme» (Eurobarometeret 2016) . De islamistiske terroristgruppene med IS i spissen hadde langt på vei lyktes i sitt mål som var å spre redsel, frykt og økt mistro til Europas 40 millioner muslimer. Og i øst raslet Vladimir Putin stadig kraftigere med sabelen, samtidig som han mer eller mindre åpenlyst ga sin støtte til de høyre-ekstreme partier som kjempet for å splitte Nato- og EU-samarbeidet.

I året som var gått, hadde Europa opplevd flere politiske jordskjelv. Brexit var ett, men ikke nødvendigvis det største. Ungarn hadde under ledelse av den nasjonalistiske politikeren Victor Orban satt opp en elektrisk grensemur for å stoppe flyktninger fra å komme inn i landet. Samtidig vedtok landet en lov som gjorde det lovstridig for landet å gjennomføre forpliktelsen det hadde som EU-medlem til å ta imot noen få tusen kvoteflyktninger, flyktet fra borgerkrigen i Syria. Italias statsminister Renzi gikk av etter å ha tapt folkeavstemningen om grunnlovsforslag, etter enveldig sterk motstand fra den populistiske 5 –stjerners bevegelsen. For mange var det et lyspunkt at sterkt nasjonalistiske og fremmedfiendtlige Norbert Hofer «bare» fikk nærmere 47 prosent av stemmene i Østerrikes presidentvalg, og duellen med seierherren, sentrumskandidaten Alexander Van der Bellen.

Uværsskyene hang tungt over 2017. Verdensøkonomien var i svakere forfatning enn på lenge. I åtte år hadde sentralbanker trykket penger for å bringe ned rentenivået, men virkemiddelet virket ikke lenger. Nye handelsrestriksjoner, Brexit og svingninger i oljeprisen var faktorer som truet den skjøre veksten i verdensøkonomien.

Gryende dragkamp

Egentlig var det nå nødvendig med et sterkt EU som kunne overta stafettpinnen etter Barack Obama. Det manglet ikke på vilje til å spille en slik rolle, men EU-landene var splittet i synet på hva som måtte gjøres for å håndtere flyktningsituasjonen, behandle Putin og beskytte frihandelen. I klimapolitikken hadde EU-landene klart å bli enige om ambisiøse mål, men nå som USA truet med å trekke fra seg sine forpliktelser var det klare tegn til at kull-land som Polen, Romania og Ungarn ville bremse omleggingen bort fra fossil energi. EU-samarbeidet så derfor ut til å skulle hangle videre fra krise til krise; viktig og nødvendig men ute av stand til å fylle rollen som den frie verdens leder.

Faktisk var en gryende dragkamp i forkant av Brexit-forhandlingene mellom den britiske regjeringen og EU-hovedstedene i ferd med å skyve England og EU lengre fra hverandre. Frankrike var lammet politisk ettersom presidentvalget nærmet seg, der det så ut til at Nasjonal Fronts leder Marine Le Pen kunne gå seirende ut av første runde. Både i Nederland og Tyskland mobiliserte nasjonalistiske, fremmedfiendtlige partier foran forestående parlamentsvalg i 2017.

På Studenthytta satt en gruppe unge profesjonelle, for det meste fra europeiske land. De var tidligere studenter ved en av skolene til organisasjonen United World Colleges og invitert til Norge i forbindelse med markeringen av 50 års jubileet til organisasjonen. UWC er en utdanningsbevegelse som bringer ungdom fra hele verden sammen på 16 videregående skoler i 16 land. Deres visjon er å ta i bruk utdanning til å fremme fred og bærekraftig utvikling; «unite people, nations and cultures for peace and a sustainable future» som de uttrykker det selv.

Studentene hadde gjennomgått et 2-årig opphold på en de 16 internasjonale skolene, og mange av dem hadde et brennende ønske om å bruke sin karriere til å gjøre en forskjell i verden. Det gjaldt ikke minst Nora fra Oslo, Paul som bodde i Berlin men var vokst opp i Hamburg og Alberto fra Roma, som nå jobbet i Brussel. Da de var ferdig med videregående i 2010 var alle enige om at de ville arbeide for en fredelig og bærekraftig fremtid. Siden jeg ble kjent med dem etter en forelesning på UWC skolen i Fjaler i Sogn og Fjordane i 2009 hadde Nora fått sin første jobb som jurist. Gjennom studietiden hadde hun vært aktiv i både AUF og i Natur og Ungdom. Paul var IT programmerer i et oppstartselskap i Berlin, og hadde i en periode vært styremedlem for de Grønne i Hamburg. Alberto var utdannet lege, og aktiv i den i den katolske hjelpeorganisasjonen Caritas, men i 2017 arbeidet han på den nye tenketanken «ThinkYoung» i Brussel.

En ungdomskultur vokser frem

På seminaret i Nordmarka var det videre mye diskusjon om fremtidsutsiktene til unge i Europa. Under overflaten vokste misnøyen. Schengen-samarbeidet var i ferd med å bryte sammen. Stadig flere medlemsland så seg tvunget til å gjeninnføre grensekontroller. Europas unge, som ikke kunne kjøpe seg ut av køene ved å betale dyre «fast-track» billetter, oppdaget at det ikke lenger var like enkelt å krysse landegrensene for å jobbe, studere eller besøke venner og kjærester. Deres venner fra land i Afrika og Midtøsten ble stadig oftere utestengt ved grensene til Europa, eller utsatt for nedverdigende sikkerhetskontroller og politisjekk.

Til tross for sterkt misnøye med den politiske og sosiale utviklingen i Europa, var det få ytre tegn til ungdommelig politisk oppvåkning. Bare 38 prosent av de unge mellom 19 og 29 år deltok i den britiske EU- avstemningen, og bidro på den måten til at Leave-kampanjen fikk flertall.

Blant studentene var det markante geografiske skillelinjer. I det nordlige Europa – Tyskland, Norden, Nederland spesielt – var det et mer kosmopolitisk og optimistisk verdenssyn blant deltagerne. Det kom til uttrykk i positive holdninger til internasjonalt samarbeid, åpne grenser og rettigheter for seksuelle og etniske minoriteter. I de samme landene uttrykte unge også relativ stor tillit til landets politiske institusjoner og egne muligheter til å bygge en trygg fremtid. I det sørlige Europa fant man mange av de samme tolerante strømningene, men her hadde et flertall mistet troen på det etablerte systemet. Tallene for arbeidsledighet blant unge ga en viktig del av forklaringen. Så sent som i mars 2016, åtte år etter finanskrisen, var det cirka 5 millioner unge i EU under 25 år uten jobb. I Hellas var hele 56 prosent av de unge arbeidsledige og i Spania og Italia var tallene hhv 45 og 39 prosent.

I det sørlige Europa, og inklusive Frankrike, var den store ungdomsledigheten symptom på et politisk system i krise. Regjeringer kom og gikk, og oppslutningen om protestpartier oppnådde regelmessig rekordoppslutning – helt til protestpartienes ledere etter en periode ved makten måtte erkjenne sin maktesløshet. Tilliten til de nasjonale politiske institusjonene og mediene sank til et lavmål. Familienettverkene ble viktigere enn på lenge; hele 1/3 av unge menn under 30 år bodde fortsatt hjemme hos mor i 2015.

Nå var det ikke bare en konfliktlinje mellom nord-sør, men også mellom øst og vest. I land som Ungarn, Polen, Romania og Bulgaria og de baltiske landene, var holdningene blant unge sterkt farget av 50 års erfaring med sovjetisk okkupasjon og undertrykkelse av en nasjonal identitet. I disse landene var det langt mer utbredt, også blant de unge, med negative holdninger til innvandrere, muslimer og seksuelle minoriteter. Skepsisen til åpne grenser og et tettere europeisk samarbeid var derfor lenge stor i disse landene, også blant de unge.

Paul, Alberto og Nora

Til tross for skiller, var det flere ting de unge i Europa hadde til felles. Nær 15 prosent oppga at de hadde studert eller jobbet i et annet EU-land. Hele 30 prosent ønsket å gjøre det. Eurobarometeret viste at unge under 29 år generelt var mest positive til innvandring og mottak av flyktninger fra land utenfor Europa. De unge var generelt mest positive til euroen. Flertallet av de unge ga klart uttrykk for at de støttet en ambisiøs felleseuropeisk politikk på områder som klima og miljø, menneskerettigheter og samarbeid med andre land.

Et tema, som ble heftig diskutert, var om det i det hele tatt var mulig for enkeltmennesker, eller mindre grupper, å påvirke utviklingen av verden. Paul, Alberto og Nora hadde alle bakgrunn fra organisasjonslivet og var skuffet over hvor liten gjennomslagskraft de hadde fått. Tiden gikk til å gå i møter. Det var lett å få ordet, og ikke vanskelig å slippe til i mediene som stadig var på jakt etter nye saker og intervjuobjekter, men det var vanskelig å få resultater. I 2016 ble lesere og lyttere proppet med motstridende informasjon, men informasjonen ledet sjeldent til handling. I løpet av samtalen slo det meg at det var en slående forskjell til min egen ungdomstid 35 år tidligere.

Unntaket, argumenterte Nora og Alberto, var utenomparlamentariske kampanjer, men Paul var kjapp til å legge til at det ikke alltid var til det bedre. Sosiale medier var utvilsomt mulig å bruke på en kraftfull måte. Facebook og Twitter var utløsende for «EuroMaidan» opprøret I Ukraina i 2013, som førte til at landets president Viktor Yanukovych måtte flykte fra landet. Kampanjer som #Ferguson (Politivold mot svarte) og #BringBackOurGirls (Kampanjen for å få fridd 270 skolejenter i Nigeria) ble trukket frem som vellykkede tverrpolitiske enkeltsakskampanjer. Paul trakk også frem historien om hvordan abort-motstanderne i USA hadde organisert seg gjennom 40 år for å få endret abortlovgivningen. Med valget av Donald Trump hadde de fått bedre sjanser for gjennomslag.

I USA hadde klimabevegelsen to vellykkede kampanjer bak seg. Den ene var suksessen til «The fossil fuel divestment movement» som i løpet av tre år hadde lyktes å få hele 641 institusjonelle investorer, hvorav blant annet Oljefondet som til sammen representerte cirka 3400 milliarder dollar, til helt eller delvis å selge sine aksjer i selskaper som utvant kull eller olje.

Det andre eksemplet var «ProtectMyWater» protesten mot Dakota Access rørledningen som Standing Rock indianerne sto bak, og som på kort tid i løpet av 2016 fikk så stor oppslutning at flere av finansieringspartnerne trakk seg. I desember 2016 annonserte President Obamas administrasjon at søknaden om å bygge Dakota Access ville bli avslått.

Det var i løpet av denne samtalen at Nora foreslo å starte et uformelt påvirkningsnettverk – «2030 bevegelsen». Bevegelsen skulle ikke være en partipolitisk bevegelse, men et uformelt nettverk som kunnskapsbasert skulle arbeide for å påvirke partier, organisasjoner og virksomheter der forholdene lå til rette for det. Som plattform for sitt arbeid skulle bevegelsen bruke digitale virkemidler for mobilisering og påvirkning.

De ble enige om å kalle seg «2030 bevegelsen». Det overordnede målet var å styrke solidariteten mellom generasjonene. De unges stemme hadde ikke blitt hørt, verken i Brexit avstemningen eller i den amerikanske presidentvalgkampen.

 

//

Dette er et utdrag fra Terje Osmundsens nye bok «2030-bevegelsen» og avslutter vår serie om oljens betydninger og konsekvenser for samfunn, tenkning og kultur. Boken forteller blant annet historien om et ungdomsopprør kalt 2030-bevegelsen. Bevegelsen står ikke på barrikadene eller går i tog, men allierer seg med Silicon Valley og europeiske gründere for å påvirke opinionen til fordel for klimavennlig politikk. I forbindelse med bokutgivelsen, har vi fått tillatelse til å publisere et utdrag fra scenariefortellingen i boken. Nærmere informasjon om boken «2030-bevegelsen» finner du på forlagets nettside. 

 

 

___________________________________________________________________

 

Ut or omverd

Av Sindre Ekrheim

«Dei ulike omverdene legg seg som konsentriske sirklar utanpå kvarandre, spreiar seg ut frå eit felles sentrum: Staden det er mogleg å leve».

Diktet «Bruk og misbruk av Klippeblåvingen (scolitantides orion)» av Inger Elisabeth Hansen står i diktboka Å resirkulere lengselen, avrenning foregår som blei løna med Kritikarprisen i 2016. Diktboka inneheld ymse dikt, kunne ein nok seie, men dikta er òg forbundne med eit indre naudsyn, eit indre natursyn, iallfall om ein ser at perspektiva i diktboka samlar seg i eit særleg brennpunkt: fordrivinga. Klippeblåvingen er eit prisme for denne fordrivande figuren som forgreinar seg på kryss og tvers i teksten og i boka.

Diktet påkallar sommarfuglen Klippeblåvingen og hans sterkt kriseprega tilstand. Diktet reflekterer over seg sjølv, og samstundes over kva som skjer med omverda. Ikkje minst handlar det om bruk av språk og ord, inkludert i poesien.

/Den instrumentelle bruken av språket

Økokritikken angrip det instrumentelle synet på plantar, dyr og insekt. Organismane og plantane har ein verdi i seg sjølv. Viss ein kommuniserer og formulerer bodskapar, nyttar ein språket instrumentelt, berre som eit middel. Har då språket verdi i seg sjølv. Må eit økokritisk dikt forkaste den instrumentelle bruken av språket. Korleis bruker diktet språket.

Ein hammar er ikkje berre ein reiskap, han kan også trekkjast or brukssamanhengen. På same vis er heller ikkje eit ord berre ein reiskap. Ei innlysande grense for bruken og misbruken av ein reiskap finst når bruken antek destruktive proporsjonar: Slår ein hammaren så hardt at hammaren vert øydelagd, fungerer ikkje hammaren lenger. Det er òg ei øydelegging på gong når ein slår så hardt at ein knuser treverket ein freistar å bygge noko med. Ein hammar som ikkje treffer, vil også kunne føre til sideskader.

I det nemnde diktet er det opplysande å halde frå kvarandre den konkrete, reelle sommarfuglen, namnet Klippeblåvingen, og det komplekse og flakkande biletet av sommarfuglens flukt diktet skriv fram. Ingen, så vidt eg veit, har nytta Klippeblåvingen til noko som helst, kanskje bortsett frå insektsamlarar. Konkret fanst han i naturen, no er han truga, og han har aldri gjort noko særleg utav seg: «du som fantes i det stille, / du som i det stille ble fordrevet av arealpolitikken», «fornuftig i fargene, kamuflert i det svabergbrune / kamuflert i det hildringsblå, nesten uten en egen farge i ditt eie, / lett å overse».

 

/Diktmiljø og livsmiljø

Det eine namnet sommarfuglen har, Klippeblåvingen, knyt han til miljøet der den lever, til klippane, svaberga og til sjøen. Ein stad les eg at denne sommarfuglen er særleg habitatømfintleg, og difor er namnet på insektet sjølvsagt ekstra velvald. Ja, så sterkt bunden til livsmiljøet er Klippeblåvingen at insektkroppen hans speglar omgjevnadane.

Klippeblåvingen er eit insekt der kvart eksemplar altså lever og verkar i ei spesifikk og avgrensa omverd. Men diktet om Klippeblåvingen gjer jo det motsette, det utvidar seg, stig og stig gjennom sfærane, og mot slutten av diktet, heilt opp til stjernebiletet Orion. Det verkar som diktet transporterer og sender det vesle insektet frå ein heimleg situasjon og lukt inn i det fjerne makrokosmos og etterlet det der, på grensa til det ytre rommet.

«Hva skulle den gjøre der?» spør diktet. Spørsmålet kjem til slutt, i fortidsform. Har utdrivinga av sommarfuglen skjedd for lengst? Utdrivinga har opphav i det andre namnet som finst på denne sommarfuglen, det vitskaplege namnet scolitantides orion. Den vitskaplege namngjevinga har rive han or habitatet, og sendt den til stjernebiletet Orion, ut til planetane. Dei vitskaplege namna er strengt ordna, i artar, underartar, hierarki, system. Sommarfuglen er innskriven i og underlagd ein menneskeleg, vitskapleg og ordnande taksonomi. Utdrivinga ligg latent i det latinske namnet.

Diktet fangar også inn ein politisk eller byråkratisk ordbruk, der orda blir til lov og rettsleg røynd: «du skal ikke til Orion, / du blir satt under særskilt beskyttelse / og tildelt et habitat mellom hytter og hus ved havet». 20. mai 2011 vert ei av dei venare titulerte føresegnene i det norske lovverket forkynt: Forskrift om klippeblåvinge. Namnet på føresegna kling absurd vent, som om det var tittelen på eller ei line sitert direkte frå eit dikt. Det kan høyrast ut som verkeleggjeringa av ein utopisk draum. Eller som ei utsegn som understrekar maktas trong til stadig å leggje under seg område der ingen politisk eller byråkratisk-administrativ makt kan utøvast, som berre demonstrerer at det er fånyttes å direkteregulere livet til den virrande sommarfuglen. Ein freistnad på å unngå undergangen, berre så altfor seint, ved hjelp av dei same middel som har kalla han fram, utan å gripe fatt i dei større menneskeskapte strukturane som kjem til å fordrive atter andre arter.

 

/Diktet lyftar sjølv sommarfuglen ut or omverda til sommarfuglen

Diktet lyftar sjølv sommarfuglen ut or omverda til sommarfuglen, nett som insektgranskaren gjer når han studerer han: «nå når du blir løftet fram og belyst på vei ut». Held diktet fram Klippeblåvingen som eit eksempel på den menneskeskapte naturøydelegginga? Eit eksempel er eit førebilete eller mønster. I den antikke litteraturen vert det vist til historiske heltar og mytologiske handlingar som eksempel til etterfølging, for å overtyde om ei sak eller åtvare om noko. Som eit eksemplar av ein truga insektart er Klippeblåvingen i diktet eit eksempel på noko som hender i naturen i forminka form, ei lita rørsle som vitnar om ei mykje større øydeleggjande rørsle. Diktet monterer sommarfuglen saman med kosmos for å syne desse konsekvensane. Men Klippeblåvingen er korkje eksempel til etterfølging eller eit skrekkens eksempel. Klippeblåvingen er uskuldig, i ferd med å forsvinne, «gjennomlyst av din egen forsvinning som en stjerne slokna».

 

scolitantides_orion_02

By Syrio / Wikimedia commons

 

Det finst fleire eksempeldikt i boka. Ta diktet om korallen, «Rapport fra forsuringa av lophelia i korallene utenfor Fredrikstad». Igjen er det omverda som er iferd med å tapast. At det òg finst eit dikt vigd Æsop og fablane hans verkar slett ikkje tilfeldig. Fabelen står i same moralske tradisjon som eksempellitteraturen. Fabelen er ei forteljing som formidlar ei allmenngyldig sanning eller ein leveregel. Aktørane i fablane er ofte dyr, gudar eller livlause gjenstandar – og desse vert sett i situasjonar som kastar lys over menneskelivet og moralen. Dyra vert brukt i Æsops fabel, og slik Klippeblåvingen vert brukt i diktet til Inger Elisabeth Hansen, for å lære menneska korleis dei skal te seg, eller ikkje, menneske i mellom, i forhold til seg sjølv, i høve til naturen. Slik Klippeblåvingen brukar omverda, i og med at kroppen hans reflekterer fargane til livsmiljøet der han lever.

Ein kunne jo tenkje seg at den rette, naturforsvarlege bruksmåten hadde vore å pledere for eit forbod mot å nytte dyre-, plante- og insektnamn i poesien, ja naturnamn i det heile tatt, for ikkje å utsetje naturen for eit forsterka press. Naivt tenkt kunne jo diktet, som aksentuerar kor sjeldan Klippeblåvingen er, til dømes oppmuntre insektsamlarar til jakt på denne utdøyande sommarfuglen.

 

/Ei fordriving av ordet frå området der det høyrer til?

Bruken poeten eksplisitt snakkar om, er bruken av ord i form av lån, og som farkost: «la meg få låne deg, jeg vil låne deg, Klippeblåvinge». Og i neste strofe: «la meg få bruke deg som farkost / la meg få gi deg en gammel kaptein». Når ein lånar noko, leverer ein det etter kutymen attende i same stand. Ein slik bruk er ein berekraftig bruk. Når ein flyplass vert anlagd, eller «hytter og hus» bygd ved havet, er det ein bruk av landskapet som forandrar landskapet og omverda for alltid. Klippeblåvingen låner òg av omverda, ved at han lever der og ved at omverda vert reflektert fysisk, i kroppen hans, han overfører omverd til seg sjølv og reflekterer ho. Det som kjenneteiknar poesien sitt tilhøve til orda, er at poesien låner, flyttar og transporterer orda frå eit område inn i andre, for å vekke søvande tydingar eller generere ny tyding, å gi orda vengjer, som det heiter. Dette gjer poesien ved hjelp av samanlikningar og metaforar. Og rørsla liknar jo til forveksling på ei fordriving av ordet frå området der det høyrer til, nett som det Klippeblåvingen vert utsett for. Det finst ei omsetting av metafor som seier at ordet tydar «lån»: Metaforen låner eit omgrep frå området der det høyrer heime. Og når ein låner, leverer ein tilbake, til området der det høyrer heime. Og i røynda er det også slik at metaforen, til liks med samanlikninga, er reversibel, han etablerer ein vekselverknad, han oscillerer, mellom førestillingsområda. Slik representerer ikkje den poetiske språkbruken ei øydelegging av objektet eller språket, men den vinn innsikt og driv fram det vene.

Den amerikanske poeten Ezra Pound (1885-1972) forakta i poetisk samanheng dei abstrakte omgrepa fordi dei gjorde dikta vage. Løysinga var å omsetje abstraktane til ei (konstruert) biletskrift med utgangspunkt i det konkrete. Faren med ein slik språkaskese er at ein erstattar autoritære strukturar med nye. Sjølv om Pound kjempa mot poetisk utydelegheit, dreiv den imagistiske poesien likevel språket i éi bestemt retning. I staden for ei poundsk språkreinsing, skjer det hos Hansen ei samankopling av språket til poesien med språket til vitskapen, for så vidt òg med ei rekkje andre språkfelt. I staden for at desse språka vert rangerte, til dømes med det vitskaplege eller det spesifikt poetiske trumferande på toppen i hierarkiet, finn ein i dikta til Hansen ei likestilling av ulike språkformer. Ulike nivå av retorikk og saklegheit samverkar, utan at dei naudsynlegvis går opp i ein høgare einskap eller syntese.

Omverder og utdrivinga frå desse forgreinar seg i dikta. Omverda til diktet består av dei andre dikta i boka, av poesitradisjonen, språket, lesarane og lesaren sine sosiale og materielle omverder. Dei ulike omverdene legg seg som konsentriske sirklar utanpå kvarandre, spreiar seg ut frå eit felles sentrum: Staden det er mogleg å leve. Ei omverd kan ikkje privilegerast på kostnad av andre. Poeten Inger Elisabeth Hansen brukar orda slik at dei ikkje berre påkallar Klippeblåvingens omverd, men også andre omverder, moglege og umoglege.

 

/ Dikt speglar seg i dikt

Hovudemna som stikk seg fram i diktboka, i tillegg til det økologiske, ligg tilsynelatande fjernt frå den fordrivne sommarfuglen frå Iddefjorden. Det finst dikt om kart, navigasjon. Det finst dikt om krigane i Midt-Austen og flyktningkrisa. Krigane og migrasjonsstraumen er, saman med den økologiske krisa, namn på dei omfattande og djupe krisetilstandane som rir verda. Krigane peikar direkte på øydelegginga av den nære omverda, med menneske, infrastrukturar, samtidige og historiske. Den økologiske krisa syner attende på dei langsamtverkande øydeleggingsfaktorane. Krigen er eit symptom på ei djup konflikt mellom natur og kultur. Krigens teknologiar er ein del av det sivilisatoriske framsteget. Framsteget, vitskapen, teknologiane og kapitalismen har openberra ein ibuande motsetnad, som om framsteget vender seg mot seg sjølv, og no står fram som øydeleggjande katastrofekrefter.

Så iblant lurar eg på om sekvensar i eit dikt, speglar og reflekterer seg i andre dikt. Diktet «Navigasjon uten stjerner. Om retten til uskyldig ferdsel på Mare Liberum. Instruks:», som tilsynelatande handlar om noko spesifikt, handlar djupast sett også om noko anna. Dikta i boka delar noko, ei rørsle. Det finst parallellar. Det finst eit samband mellom flyktningkrisas utdriving og Klippeblåvingens utdriving, som kanskje ikkje vert eksplisitt påtala, men er meir ein konsekvens av ordvala, forma og utseiemåtane, kompliserte samanhengar av samverknad og påverknad. Det som på eit nivå skildrar flyktningens skrekksituasjon i Middelhavet her og no, er på eit anna nivå ei skildring av naturens og jordas tilstand, sett ifrå det verkeleg lange perspektivet, den geologiske tida. Eg skal forklare meir, men først litt frå diktet:

 

husk at du befinner deg på et alminnelig voksende kart i en gammel lærebok,

på kartet du ikke befinner deg, befinner du deg ikke

dette er kartet for den som befant seg og ikke befinner seg lenger

dette er kartet for det voksende mørket, mørket som vokser og driver

stjernene fra hverande

 

Her rører diktsekvensen seg frå kartet – eller det kartet som veks og ikkje verkar å stemme med terrenget – til stjernene, til dei sløkte stjernene, til eit altomfattande mørke. Sjølv om diktet påkallar eit du som er «innelåst under dekk», i mørket, som ein båtflyktning, påkallar diktet samstundes bakgrunnar av erobring, ekspansjon, utbytting og herredøme. Kartet står for oppdagingar, erobringar, for mennesket som breier ut sitt herredøme over verda og naturen ved hjelp av vitskapen, teknologien og kapitalismen. Men kartet over omverda fungerer ikkje lenger. Det fungerer ikkje for flyktningane, som vert drivne på flukt og møter stengde grenser. Kartet fungerer ikkje på naturen lenger. Dei menneskeskapte naturtransformasjonane er moglege å lese av i jordskorpa, i geologien, i den saktegåande tida. Fordi mennesket har blitt så djupt vikla inn i naturen at korkje naturen eller det menneskelege let seg skilje frå einannan, står den gamle filosofiske polariseringa mellom natur og kultur for fall, og mennesket, til liks med dyra og plantane, mister si utside, si omverd.

 

/Sjølvrefleksjon er å vere i runddansen

I Tone Hødnebøs diktbok Nytte og utførte gjerninger finst ei setning som går slik: «Jeg leter etter en setning / som kan snu verden inn mot verden». Kva tydar den? Om ein reformulerer Hødnebøs setning, om ein seier ein leiter etter ei setning som snur diktet inn mot diktet, som snur Klippeblåvingen inn mot Klippeblåvingen, som snur subjektet inn mot subjektet, då verkar setninga som å gi eit bod på sjølvrefleksjonen, eit bod om å finne ei setning som gjer at ein møter seg sjølv i døra, som let det demre for ein kor ein er, kor verda er, no. Hødnebø har funne setninga ho leiter etter, Hødnebø har formulert formelen for sjølvrefleksjon, som inneber ei ustoppeleg leiting etter formelen ho allereie har funne og formulert. Det er som setninga går i ring rundt seg sjølv og bit seg sjølv i halen. Sjølvrefleksjon er å vere i runddansen, i den pågåande utvekslinga med seg sjølv og omverda.

«Brukte jeg Klippeblåvingen som en farkost for lengselen min?», spør diktet, på vegner av seg sjølv og poesien. Har denne lesinga kome i skade for å drive diktet ut or diktet, språket ut or dei sosiale og materielle omverdene der det høyrer heime. Korleis få diktet tilbake til diktet? Ein må vende attende til diktet. Det er å vende diktet mot seg sjølv og vende seg sjølv i diktet og vende diktet mot verda.

 

 

//

Det fjerde essayet i vår skandinaviske kritikeraksjon er skrevet av Sindre Ekrheim –  kritiker i Bergens Tidende og sjølv poet. / Vi har servert deltakerne følgende tankestillere: Kan lesning av sakprosa, romaner, noveller og dikt endre, motivere eller mobilisere leserne til en ny forståelse av de dramatiske naturhistoriske hendelsene? Hva er den sosiale funksjonen til kunst, film og litteratur i 2016? Siden det forlengst har oppstått litteraturer som «økopoesi» og cli-fi undrer vi på om klimalitteraturen påvirker både lesere, kritikere og forfattere? Hvordan mottar kritikerne denne litteraturen i sine respektive hjemland? Hva er litteraturens egenart når det kommer til fremstillingen av menneske og natur?  Litteraturkritikerne ble oppfordret til fri utfoldelse innenfor slike tematiske grenseoppganger. Essay-serien er støttet av Fritt Ord og Bergesenstiftelsen.

fritt-ord-logo-200p72dpibergesens_logo_large(new)

 

_________________________________________________________________

 

Ragnhild Freng Dale: En kystlinje i endring / Ny roman søker forfatter

ragnhild-rfd

Oljås materialitet har vært mest synlig i Stavanger. Men kanskje det er andre historier som også bør fortelles?

Oljefylkets hovedstad

(Lydspor:3 Busserulls – 16 dar på plattform)

Det er ingen som beskriver fortreffeligheten av oljås materialitet i oljebyen som Aslak Sira Myhre. I 2010 gav rogalendingen ut boken Herskap og tjenere, en liten sak på 150 sider som langer ut mot det meste av det politiske Norge og retter noen ekstra spark mot venstresiden og miljøbevegelsen: De som ikke forstår hva oljen egentlig er.

Det var på Vestlandet generelt, men i Stavanger spesielt, at oljerikdommen kom arbeiderne til gode. Selve rikdommen var positiv for hele landet, men stemningen i oljefylket var helt spesiell: «Vi levde i en slags symbiose med norsk økonomi som jeg seinere har oppdaga er fremmed for mine venner i hovedstaden», skriver Sira Myhre, og beskriver fyldig hvordan oljås materialitet manifesterte seg i nye biler, større hus, velstand til flere og tro på framtiden i oljefylket.

Samtidig legger han ikke skjul på at Stavanger og Rogaland også fikk føle på skyggesiden av oljenæringen. Det var her Alexander Kielland-ulykken rammet hardest, og rev bort fedre fra familier for alltid. I den mindre dramatiske hverdagen var det også her barn vokste opp med fedre som var på jobb i ukesvis av gangen. Kort sagt: Det var her oljås materialitet virkelig gjorde seg gjeldene.

Likevel: som vestlending er det vanskelig å godta at de eneste som vet hva oljå har betydd for landet og er kvalifisert for å mene noe om den, er de som har levd og åndet i petroleumsregionen. Ikke bare fordi det bor petroleumsarbeidere i nesten alle landets kommuner, men også fordi oljås materialitet kommer i flere former og fasonger.

Sira Myhre har selvsagt rett i at velstandsveksten har vært enorm. En gåtur gjennom boligfeltene i Stavangerområdet viser også at det har dryppet godt på klokkerene i petroleumseventyret. Men jeg tror ikke alle de som sitter uten jobb et kvarters kjøring fra heliporten er like fulle av lovord i dag. Samtidig er det forståelig at det dårlig med støtte til en grønn omstilling når man er permittert eller står i køen hos NAV. Når titusenvis av industriarbeidere mister jobben er det alvorlig for Norges bunnlinje, men aller verst er det for dem som blir stående på sidelinjen mens de venter og håper på nye oppdrag. Enkeltmennesker, venner, familie og lokalsamfunn rammes hardt av oljenedturen – spesielt i oljås hovedstad.

Det er bare dette: at uavhengig av hva en må tenke om klima og Norges utslippsansvar, er det ikke miljøbevegelsen, men oljeprisene og næringen selv som akkurat nå står for nedgangen. Siden 2013 har nærmere 50 000 arbeidsplasser forsvunnet, i en bransje rammet av oljeprisfall og nedskjæringer, hvor det er blitt dagligdags å høre om bedrifter som skal kutte alt fra 40 til 200 ansatte.

I redernes rike

(Lydspor:Knutsen & Ludvigsen –- Eg ve te Bærgen)

Hva da med Bergen? Er ikke også vi rammet av oljenedturen? Jovisst. Derfor prøver jeg å huske tilbake til hvordan det egentlig var å vokse opp i oljås nabofylke og rederienes hjemby, Bergen, som jeg selv gjorde en gang på 90-tallet. Vi gikk på skole på den andre siden av fjorden for Laksevåg, hvor skiftende eiere drev Bergens maritime arv videre, og skip fløt inn og ut av Vågen i alle former og farger.

Det var bare det at det aldri var noe som angikk oss. Oljerikdommen dryppet nok på oss i form av generell velstandsvekst, men den aktive klondyken manifesterte seg en annen plass. Jeg visste at det var der, og jeg visste hva det var, men oljen var ikke avgjørende for hvem vi var og skulle bli. Naboen til skolen, Mjellem & Karlsen, ble slått konkurs på tidlig 2000-tall, og området er i dag omgjort til helt andre formål. Det meste av vår bydel var bygget på hard frivillig innsats og noen skrapelodd fra statens side. Vinn eller ingenting, men vi vant aldri mer enn småpenger. Det som fikk vår bydel til å gå rundt, var frivilligheten og fotballen.

Frivilligheten, fotballen, og Fisketorget i Bergen. Som bybarn bærer man Fisketorget i sitt hjerte, selv om det i dag er turistinfisert og aldri vil bli slik det var i sin storhetstid, da fiskerne kom roende inn i Vågen med trebåtene sine og solgte blodferske varer rett fra båten. Fisketorget endret seg, men bygningene fra tørrfiskimperiets tid står der ennå, og er i bruk som serveringssteder, atelierer, museum og kontorlokaler, nettopp der de tyske handelsmennene en gang bodde.

bryggen

Credit: Jelm6/Flickr

På vei hjem fra ungdomsskolen gikk vi alltid gjennom noen av Bryggens smale passasjer, langs treverk som knirket i godvær og ble mørkt i regnvær. De få gangene det lå snø, kunne det nesten være som å gå på glattisen, så sleipe ble plankene. Andre ganger gikk vi gjennom en bomullseng, med sko som satte fotspor et sted intet annet menneske enda hadde gått. Hvis vi hadde tid, stoppet vi av og til på Fisketorget og kikket oppi kummene med levende hummer og krabber, før dette ble forbudt av hygieniske årsaker – og mulig også for dyrevelferden.

I dag er Fisketorget bare et turistmarked, men noen ganger i måneden blir det forvandlet til Bondens Marked, når bøndene og småprodusentene kommer til Bergen for å selge maten sin selv. Det anses ofte som nyromantisk, eller som luksusvarer og middelklassedrøm. I et lengre perspektiv er det derimot noe helt annet: det er en fornyet kontrakt mellom produsent og kjøper, slik det også har vært i tidligere tider før stormatkjedene fikk monopol. Som eneste kilde til mat er direktehandel fra bøndene og fiskerne upraktisk så vel som utopisk, men strukturer som fostrer vestlandsnæringer og støtter norsk matproduksjon og bønder er viktig for å ivareta primærnæringene i dette landet. Så handler det heller ikke bare om klima eller miljø, men om tradisjon og kvalitet, sjølberging, opplæring av framtidige generasjoner, kunnskap om hvor maten kommer fra, og ikke minst respekt for hardt arbeid.
Det har aldri vært noen dans på roser å være Vestlandsbonde eller fisker. Slektshistorien min, som så mange andres, er full av sta sjeler som skapte seg levebrød på marginale grasflekker der ingen skulle tru at nokon kunne livnære en familie. For å si det brutalt: Det er en grunn til at mange utvandret til Amerika fra Vestlandsfjordene. Jeg har dyp respekt og takknemmelighet, både for dem som måtte dra, og for dem som ble og holdt tradisjonene og kulturlandskapet i hevd og fremdeles får det til å gå rundt i dag.

Mellomspill hos torsken

(Lydspor:KLM – Torsken kommer)

Men om folket på Vestlandet alltid har vært hardføre og sta, så var det nordfra at fisken som Bergensrikdommen ble bygget på, kom. Og nå kommer motstanden mot olje i fiskefeltene nordfra.

I Lofoten, Vesterålen og Senja er det ikke først og fremst hensyn til CO2-utslipp som preger denne motstanden, men at den kommer i konflikt med fiskeriene på en trang sokkel og i viktige gytefelt. Oljeaktivitet, seismikk, og et potensielt utslipp vil kunne ødelegge for fisken i et ukjent antall sesonger – og i verste fall bety slutten for Lofotfisket. Uten denne fisken hadde heller aldri hanseatene kommet til Bergen og bygget de historiske bygningene i min hjemby, de jeg gikk gjennom hver dag i tre lange år av mitt liv og som i dag er på UNESCOs Verdensarvliste. Bryggen som er selve ikonet for byens identitet. Uten Lofoten, ingen Brygge. Uten Lofoten, intet Bjørgvin. Uten Lofoten – ja, hva da?

Det er en seiglivet myte at all motstand mot oljen kommer fra innerst i Oslofjorden, hvor en sær liten gjeng miljøvernere har kontorer i gangavstand til plenen foran Stortinget og maktens korridorer. At det er derfra, og kun derfra, at de driver iherdige forsøk på å stanse all petroleumsdrevet velferdsvekst, uten å forstå at det er den samme velferden som holder dem med statsbevilgninger så de kan fortsette protestene sine.

Faktisk er den så hardbarka, denne myten, at når meningsmålingene viser at det også er flertall for vern av Lofoten, Vesterålen og Senja i landets nordligste fylker, og fagforeningene i LO går imot, så avskrives det som at selv disse menneskene ikke forstår hva det egentlig handler om, eller at de unge er blitt påvirket av noen verdier de slett ikke har godt av. 

Det er en myte moden for avliving. En rekke forskere har de siste årene skrevet rapport på rapport om hva som vil skje med fisk, fugl, mennesker og miljø hvis oljeindustrien som la grunnlaget for velstandsveksten i Stavanger skal materialisere seg nord for 62 grader. Det samme har politikere, miljøvernere, oljelobbyister og andre. Bildene varierer like mye som motivene, men ett skal være sikkert: Det vil endre mye, kanskje for alltid. Og en dag vil det være slutt. Hva er igjen da? Hva skal veie tyngst? Et potensielt kortsiktig petroleumseventyr, eller en langsiktig forvaltning av den viktigste ressursen gjennom generasjoner? Kan disse størrelsene sameksistere?

Rett til land og vann?

(LydsporRavggon – In Dárbbat Appelsiinnaid (We don’t need oranges))

Svarene er ikke hugd i sten. Det meste er opp til oss. Derfor blir også selve idéen om nord og mulighetene der malt i stadig nye former og farger av ulike pensler i rapporter, utvalg og politikertaler. Men selv om det er mange store ord i Nordområdestrategiens tanke om å gjøre nord til den nye utviklingsmotoren, er det litt vanskelig å se hvordan det skal være rom for all denne nye utviklingen uten at noe av det som allerede eksisterer må vike. Det er ikke lenger slik at alle ressursene flyter fra nord til sør, men en del av den nye boomen truer med akkurat det, nok en gang.

I landets nordligste fylker står primærnæringene fremdeles sterkere enn der jeg kommer fra. Men de er også under press. Fra Røros og nordover er viddene og fjellene, helt ut til fjæresteinene, hjem for reinsdyrene gjennom skiftende årstider. Som fiskerne i Lofoten, står også reindrifta ovenfor en reell næringskonflikt ved industriell utbygging som spiser av deres landområder Det er ingen som med sikkerhet kan si at de vet hva de faktiske, materielle konsekvensene ved utbygging vil være på sikt, eller hvordan de rammer dyrenes trekkmønster og samenes rettigheter til å utøve sin kultur og næring. Men vi vet at tålegrensen er nær, kanskje allerede passert i enkelte områder. Vi kjenner heller ikke de langsiktige konsekvensene av at det tradisjonelle fjord- og laksefisket må vike eller forsøke å «sameksistere» med oppdretts- og mineralnæringen. Hvem har da rett til å kreve at disse skal gi plass? Det er ikke gull alt som ligger under overflaten – og selv gullet kan være mindre verdt enn verdiene, fjellene og fjordene som ofres for å hente det ut.

Andre fortellinger

(Lydspor: Lyden av fallende snø)

Vi skriver desember, 2016, men det er ingen snø ute. Det er strengt tatt ikke uvanlig i hjembyen min på denne årstiden, men en temperatur på over 8 grader gir et distinkt varsel om at noe er forandret for all fremtid.

Derfor: en roman om det nye oljeeventyret søker en forfatter. Oljås og kystlinjens materialitet trenger substansielle skildringer i flere former, som fanger hvordan historien i nord og sør avhenger av hverandre, og hvordan ulike virkelighetserfaringer er spunnet sammen i tråder og nettverk vi alle lærer mer av å se i sammenheng.

Det er bare å ta pennen fatt, om noen føler seg kallet. I mellomtiden har jeg laget enSpotify-listemed lydsporet til disse betraktningene – men snøen, den må du bare lukke øyene og forestille deg. Selv hører jeg bare regnet.

//

nff-logo

Med støtte fra Norsk Faglitterær Forfatterforening bringer Klimaaksjonen en serie med essays der vi ber forfatterne undersøke fenomenet olje; som begrep, politikk, økonomisk dop, tro, næring, symbol, kjemi og kulturfaktor. Hva gjør oljen med sivilsamfunnets forståelseshorisonter, med vår språkbruk og sosiale kultur? Vi håper på overraskende svar og skjerpende tankegods. / Ragnhild Freng Dale (f. 1989) er kulturarbeider og stipendiat ved Universitetet i Cambridge, Scott Polar Research Institute. Hun frilanser som scenekunstner- og kritiker, og er redaksjonsmedlem i Tidsskriftet Røyst. I doktorgraden skriver hun om forhold mellom samfunnsutvikling og ekstraktiv industri i Sápmi og Vest-Finnmark. Ragnhild ble tildelt Skjervheimprisen i 2014, og i 2016 ble hun første mottaker av Sjur Holsens minnepris som en sterk og lovende stemme i samfunnsdebatten. Hun er også med-redaktør for denne nettisden.

 

________________________________________________________________

 

Eftertiden finnes

klaus2015

Af Klaus Rothstein

En utryghedsfølelse går gennem kulturen. Der er flygtningekrise og finanskrise, krigskrise og klimakrise, måske først og fremmest tillidskrise, for hvad skal vi stille op i en tid, hvor populisme og fake news præger den internationale meningsdannelse og flere og flere politiske ledere både vender ryggen til klassiske humanistiske værdier og nedtoner – eller ligefrem håner – eksperter, der bekymrer sig for klodens klima?

Vi lever i inspirerende tider for kunstnere, der konverterer politiske indtryk til æstetiske udtryk. Det ser vi i tidens mangfoldige kunstværker i alle genrer om flygtninge, krige og klimakrise, som skildrer hvordan vi mennesker har påvirket kloden og dens klima på en måde, vi ikke selv kan kontrollere. Måske får vi snart en officiel betegnelse for denne tid: ‘Antropocæn’. Menneskets Tidsalder.

Den betydningsfulde danske litteraturkritiker Georg Brandes (1842-1927) skrev engang om en flue, der mente, at den drev en vogn frem, fordi den nu og da gav de fire trækheste et stik. Men stikket var ubetydeligt, og det samme er – mente Brandes – den litteratur, som undlader at sætte problemer under debat. Det er, mente han, forfatternes opgave at diskutere emner som ægteskab, religion og samfundsforhold i deres kunst, og han udlagde dermed sporene for en litterær ambition, som er til diskussion endnu i dag, det brandesianske credo: Det at en litteratur lever, viser sig i, at den sætter problemer under debat.

 

/ «disse Skarer af flygtninge»

 

Ægteskab, religion og samfundsforhold er sådan set udødelige emner, og det samme er krig og flygtningekrise. På den måde går der en lige linje fra den moderne gennembrudslitteratur til i dag. Det husker vi, når vi genlæser naturalistiske mesterværker som Henrik Pontoppidans Lykke-Per (1898-1904) og møder hans skildringer af flygtninge på tyske banegårde. I romanen er der tale om russiske jøder på flugt fra zarens pogromer, men læst i dag tror man næsten, at forfatteren kunne se ind i den fremtid, der skulle blive vores nutid. Det er hovedpersonen Pers forlovede, den jødiske overklassedatter Jakobe, der er vidne til virkeligheden på banegården i Berlin:

”Hun havde den hele Sommer læst i Aviserne om disse Skarer af Flygtninge, der endnu var halvvilde af Rædsel over de Skændselsgerninger, som Pøbelen under Myndighedernes Ligegyldighed eller ligefremme Tilskyndelse havde øvet imod dem. […] hun havde hver Dag læst derom, men hun havde søgt at trøste sig med, at Skildringerne var overdrevne, at en saadan Umenneskelighed […] var en Umulighed i Frihedens og Humanitetens Aarhundrede.”

Nordisk litteratur er for tiden domineret af et emne, som også interesserede Brandes meget: ægteskabet, parforholdet, utroskab. Disse romaner er – sammen med mange andre – ofte skrevet med udgangspunkt i forfatternes egne og meget private livserfaringer. I Danmark genrebetegner man den slags ‘autofiktion’, i Norge siger man ‘virkelighedslitteratur’. Det samme kunne man kalde den litteratur, der udspringer af den antropocæne epoke og den globale klimakrise. Det er i den grad litteratur om den virkelighed, der er præget af uforudsigeligt ekstremvejr, klimaforandringer og nedslidning af klodens økosystemer. Selv her i lille, velbeskyttede Danmark med den tæmmede, bjerg- og flodløse natur har vi de senere år oplevet gentagne oversvømmelser af lavtliggende boligområder, hvor folk har mistet deres hjem. Naturen tager hævn.

 

/ «oprørstilstande fra den politiske historie»

 

Den klimakritiske litteratur findes i flere former, fra det banale til det intrikate. Det sidste er det mest interessante. Som hos den svenske forfatter Andrzej Tichý, der åbner romanen Kairos på denne måde:

”Jag skriver till er från en annan värld.

[sideskift]

Vid havet, strandlinjen. Begravningstågen närmar sig från flera håll, möts och blir ett. Någon gång ska jag beskriva det utförligt. Men

nu

[sideskift]

Tidvattnet sköljer in, drar sig tillbaka, bär

spjälkas, och tittar jag upp kan jag se svalor. Fiskmåsar, ljungeld, albatrosser över stranden och bränningarna. Havet ett enda skum, grånande dis. I diset andas och rör sig vår mörknande

[sideskift]

Jag sitter och väntar på signalen, hela tiden vet jag att i en annan värld faller stjärnor brinnande ner till förnan, sprider ut sig över förnan, blir en del av förnan.

Där är det otvetydigt – det som är viktigt återstår att säga. Snabbt, snabbare, dånar de ner mot förnan.

Brinn till aska, säger man då,

till aska brinn allt med mig.

Till aska förnans maskiner.

Solar svartnar och månar blöder där. Stjärnor faller och jorden skälver, berg rämnar och

Och här”

Andrzej Tichýs eksperimenterende prosa – med hyppige sideskift og bratte (umotiverede) linjefald – bevæger sig gennem en lang række oprørstilstande fra den politiske historie. Her er spor af krige, oprør, revolter, terrorisme, frihedskamp. Det samlede budskab, i det omfang man kan tale om et budskab, synes at være de politiske forandringers nødvendighed – uden nogen synderlig tro på, at oprør bringer noget godt med sig. Men Andrzej Tichý er ikke revolutionsromantiker. Han er en dystopisk spåmand, der ser sammenbrudstendenser alle steder. Klimaet bukker under, det sociale sammenhold går i opløsning. Hvor fanden bevæger vi os hen?

I Kairos er verden i krise. Mennesker vandrer som et begravelsesoptog gennem de udpinte landskaber, som én stor klagesang, en jeremiade. Tilsammen udgør vi førnen, altså alt det organiske stof, som ligger på jorden og endnu ikke er nedbrudt: træ, bark, blomster, fjer, hår, lort …

 

/ «De står på jorden som halse, der har fået hovederne kappet af»

 

Ofte er klimakriseromanerne udformet som dystopisk cli-fi, hvor fremtidsforrykningen (for identifikationens skyld) er meget nutidsnær, hvis de da ikke foregår i vores samtid. Det ser vi i romaner af f.eks. Nathaniel Rich, Ian McEwan, Mikael Niemi, Ilja Trojanow, Margaret Atwood og Cormac McCarthy (og tonsvis af genreforfattere inden for krimi og scifi, børnebøger m.m.).

Her i Danmark har vi de seneste år læst interessante romaner, der forener klimakrise med den politiske samfundsudvikling og ændringer i menneskelig psykologi og værdidannelse: Hanne Richardt Becks 7 Syd-Øst foregår efter en ødelæggende klimakatastrofe i 2034, hvor en populistisk bevægelse har magten og praktiserer effektiv sortering af mennesker efter deres egenskaber og værdier; Peter Høegs Effekten af Susan spekulerer i forberedelsen af et post-katastrofisk overlevelsessted for eliten; Charlotte Weitzes Den afskyelige foregår i tiden efter ”den sidste skisportsulykke” (al sne er smeltet permanent) og skildrer et samfund i opløsning; Dennis Gade Kofods Nancy er en fortælling om, hvordan naturen forener sig med folketroens sagnfolk på den danske klippeø Bornholm og tager magten tilbage fra menneskene, som må flygte; Nina Bolt viser i romanen Oversvømmelsen en ustoppelig, magtfuld og lunefuld natur, som invaderer den menneskelige tryghedszone, hjemmet; og endelig Kristina Stoltz’ På ryggen af en tyr, hvor en olielækage fra et skib truer kystnaturen og får mennesker til at opføre sig sært. Det er litteratur om naturen som modmagt.

Økokritikken er også et vigtigt tema hos den norske forfatter Agnar Lirhus, dels i romanen med den fint forvirrende titel Liten kokebok, dels i en yderst intelligent lyrisk palimpsest, Hva var det hun sa? Digtet skjuler ikke sin gæld til Inger Christensens alfabet, men gør det tværtimod til en pointe, at atomtruslens betydning for den danske digters systemdigt fra 1981 nu i dag er erstattet af angsten for et klimatisk ragnarok (men paradoksalt nok begynder analytikere netop nu under indtryk af trumpismen og putinismen at tale om nuklear oprustning).

Agnar Lirhus gennemskriver Inger Christensens digt fra et økokritisk perspektiv. Det lyder bl.a. sådan her (lille parlør til danske læsere: engsoleien = smørblomst; eikebladspinner = kobberbrun spinder (sommerfugl); elvesandjeger = klitsandspringer (bille); råte = råd):

 

engsoleien finnes; ekspertene og ettertanken

finnes; og engene finnes; englene,

embryonene og ekstasen finnes; ekkoet

finnes; borehullene, virvlerne, slamvirvlene;

og etterlyset finnes, eikebladspinner og edelkreps

finnes, elvesandjeger, elven, ensomheten

finnes, og alke og råteskorpion finnes,

og eteriske rom, og ettertiden, ettertiden

 

Jeg bemærker at Agnar Lirhus lader eftertanke og eftertid stå som korresponderende ord i denne del af langdigtet, for uden eftertanke er der ingen eftertid, eller i hvert fald kun en eftertid med klimakatastrofiske konsekvenser. Digtet står på et opslag, hvor vi ser en række træer side om side med stubbe af fældede stammer. De står på jorden som halse, der har fået hovederne kappet af. På en frønnet træstamme sidder en fugl og spejder ud over et goldt landskab. Det bliver kun værre i Rune Markhus’ kongeniale tegninger gennem hele værket, der folder sig ud som en lyrisk og grafisk protest og påmindelse, se bare titlen: Hvad var det hun sagde? Eller som det hedder på bagsiden: Et tegnet digt vendt mod både fortiden og fremtiden, et ekko og en alarm. Og et værk, der også kommenterer os mennesker som en del af førnen.  

 

/ Thorkild Bjørnvigs økokritik

 

Klimakritikkens og økopoesiens litteraturhistorie er længere, end vi normalt opfatter den. Selv kommer jeg til at tænke på den danske digter Thorkild Bjørnvig, der tilhørte inderkredsen omkring Karen Blixen. I en digtsamling så tidligt som 1959 sætter han ind med en kritik af menneskecivilisationens udbytning af naturen. Digtet hedder ‘Lappedykkeren’ og skildrer en fugl, hvis bryst er blevet smurt ind i olie, der må stamme fra industricoasternes forurening af havet. Thorkild Bjørnvig digter om en ”mineralsk spedalskhed”, der rammer fuglens livsevne og ”legemslykke”. Interessant nok afstår jeg’et fra ethvert forsøg på at rense fuglens krop, fordi han ikke vil risikere at tilføre den vild angst midt i dødskampen. Med dette digt indvarslede Thorkild Bjørnvig en kommende kampagne i forfatterskabet, allerede fra midten af 70’erne, nemlig en række digtsamlinger med udpræget naturbevidsthed og civilisations- og vækstkritik, ja, han genrebetegnede ligefrem flere samlinger som ‘miljødigte’, bl.a. den indignerede Abeguden fra 1981 (og året efter udgav et humoristisk dansk poporkester, Shu-bi-dua, en sang, der skulle vise sig at være både vrøvlet og visionær: ”Der er sket en forurening / af den ydre atmosfære / så meteorologerne har lovet at vi nu får bedre vejr / eskimoerne får solstik og Sahara bli’r til is / og Danmark bli’r det nye tropeferie-paradis …”).

Flere forfattere sluttede sig til Thorkild Bjørnvigs økokritik og skrev naturbevidst litteratur, der bekymrede sig over forureningens og forbrugets konsekvenser, og han blev senere en slags litterær stamfader til mange af nutidens danske digtere, der skriver ud fra en markant naturbevidsthed og politisk økokritik af menneskeskabte klimaforandringer og konsumsamfundets rovdrift på ressourcerne, lyrikere som Lars Skinnebach, Theis Ørntoft, Liv Sejrbo Lidegaard, Victor Boy Lindholm og Andreas Vermehren Holm.

 

/ En halv milliard mennesker risikerer at blive klimaflygtninge

 

Jeg citerede Henrik Pontoppidans skildring af russiske jødiske flygtninge på banegården i Berlin i slutningen af 1800-tallet. De havde kursen mod fristeder i Europa og Amerika, ikke ulig flygtningene, som vi igen så på de europæiske banegårde i sommeren 2015, da der gik hul på EU’s ydre grænser og hundredtusindvis af krigsflygtninge og økonomiske migranter (at kategorisere disse mennesker er en større udredning) begav sig mod det indre Europa.

I vinteren 2016-2017 er der relativ ro ved de ydre europæiske grænser, i hvert fald i forhold til sommeren 2015, men alle ved, at den humanitære situation er katastrofal, og at situationen er politisk delikat. Derfra hvor flygtningebådene blev sat i vandet, kan de komme igen. EU’s aftale med Tyrkiet om et flygtningestop er næppe mere stabil, end at det hele kan begynde forfra på et tidspunkt. Hele tiden kommer nye rapporter om evakueringer af nordafrikanske flygtningebåde i Middelhavet, sat ud af libyske entreprenører der fragter human kontrabande, og kort efter nytår blev det sydlige Europa ramt af usædvanlig hård frost og store mængder sne. En talsmand for FN’s flygtningehøjkommissariat sagde, at mange flygtninge risikerede at dø af kulde: ”Vi er ekstremt bekymrede over de fortsatte efterretninger om, at flygtninge og migranter bliver holdt tilbage langs grænserne hos vestlige Balkanlande. Det er uacceptabelt og må stoppes.”

Ekstrem kulde i Sydeuropa er i sig selv et problem, men kun et forvarsel på klimaets indflydelse på den humanitære udfordring. Ny forskning viser, at temperaturerne i Nordafrika vil stige to gange så hurtigt sammenlignet med den gennemsnitlige globale opvarmning i de kommende år, og omkring år 2050 vil varmen nå over 45 grader. Det vil helt sikkert sende folk på vandring væk fra varme, vandmangel, udpinte jorde, døde dyr. En halv milliard mennesker risikerer at blive klimaflygtninge. Eftertiden findes. Men hvordan den bliver, tør jeg ikke spå om. Jeg kan kun sige, at mit personlige CO2-regnskab er godt, fordi jeg hverken ejer bil eller kørekort. Måske tager jeg for lange varme bade? Måske burde jeg reducere madspild? Det vil jeg tænke over. Eftertanken findes.

 

//

Det tredje essayet i vår skandinaviske kritikeraksjon er skrevet av Klaus Rothstein – kritiker, kommentator og journalist ved Weekendavisen, redaktør og studievært på DR P1 og forfatter til en håndfuld essaysamlinger og debatbøger om litteratur, kultur og politik. / Vi har servert deltakerne følgende tankestillere: Kan lesning av sakprosa, romaner, noveller og dikt endre, motivere eller mobilisere leserne til en ny forståelse av de dramatiske naturhistoriske hendelsene? Hva er den sosiale funksjonen til kunst, film og litteratur i 2016? Siden det forlengst har oppstått litteraturer som «økopoesi» og cli-fi undrer vi på om klimalitteraturen påvirker både lesere, kritikere og forfattere? Hvordan mottar kritikerne denne litteraturen i sine respektive hjemland? Hva er litteraturens egenart når det kommer til fremstillingen av menneske og natur?  Litteraturkritikerne ble oppfordret til fri utfoldelse innenfor slike tematiske grenseoppganger. Essay-serien er støttet av Fritt Ord og Bergesenstiftelsen.

 

fritt-ord-logo-200p72dpibergesens_logo_large(new)

_________________________________________________________________

 

Mette Karlsvik: Varmá

mette-karlsvik-2

 

Frå Atlanterhavets rygg står flammar opp. Overalt er han spektakulær, den gedigne flammeknoppen. Men særskilt er det, lengst i nord; når flammane bryt is, blir det store kontrastar. I skåret syner kloden at han har ein heit kropp. Over isen over vatnet, over eit vatn i isbreen, over ein tung gass, blir han forma: grunn alabast.

Over det store kvite, det svarte vesle, flyg fuglen. Han driv med luftas vilje: med iskulda. Kulde er tungt, og trekker hætta mot seg. Ho er sjølv ei kraft, kulda: er som gravitasjon, som får luft til å søkke. Svartfugl søkk med han. Han gløymer heilt kor han skulle trekke, og trekker ned, mot breen. Fuglen flaksar så, og skrid opp. Han flyt med ei varm å: Ei elv av varme gjennom luftas landskap. Gjennom hav av iskrys­tallar, høgare over jökull, heilt til jökull ikkje berre er jökull, men ei øy av kvitt i eit land avsvart. Sentralt i det kvite er eit hol av vatn: eit mørkt blikk av brusande klodeblod. Blodet brusar, auga stirar, svartfugl krinsar rundt jordbobler. Smel­lande svovel, svingande vengar, vár på stoff i endring. Lava blir gass blir alabast abstrakt: Kokar, kokar botn mjuk. Kokar, kokar, jökull ryk! Svart, ei kvit, ei øy på øy i eyjar is! Æveleg bål blafrar fluor bris. Han hardnar folk, hardnar fugl, denne eldgeotermikk, denne naturlege kraftfabrikk.

Hole bein gir eit fleksibelt skjelett. Slik fer fuglen vår så lett! Vidare vest, over vandringskvinner: Kra, kra, over frakkekledd  flokk av søstrer benedikjarinner. Vestur er vinir og vinkonur, følgjer fugl fatal til Ramnkjells dal. Ein dal for lengst forlaten. Berre mosegrodd tuft står att. 

Dei følgjer Ramnkjells fljót til den varme å sin dal. I dal av røyk står ås, står fjell, står teikn i stein. Står ásatrú står det til liv å lage for nonnene austfrå farne. 

Stein på stein blir heim for søstrer av Benedikt. Over laug ligg klaustur godt: granitt kring heitt, basalt kring vått. 

Kring kokande kjelde er ramn og tjeld. Kring vekst av urt, kring kvann for kraft, kamille for fred. 

Over klaustur skrid svartfuglen: opp med varmlufta. Han møter kalde drag frå Ramnkjells dal, og søkk. Sirklar seg inn over nonnekrafta. Smellande myrra, sjåande gull: Perleauga hans spottar klausturskattar. Sirkle, sirkle seg inn på ein ring: Svartfugl byter ei av fjørene med ring frå klausturs bør. Fjør gjer søster skrivefør: 

Svartfuglpennen slepper skrifta hennar fri. Faktisk forteljing blir til dikteri: Søster skriv ned Ramnkjells saga. Lagar bilde og moral, menning og guðlegur magi. Etter ein slutt med meining legg søster pennen sin ned. Blekkauget roar seg. Så blenkjer det til søster. I koppen av svart teiknar nye teikn seg: ein ring, og ein til: ringar i svart, nett som den der øya av gass alabast. Djupt nedanfrå høyrest ein dur, ei langstrekt å. 

Den svarte fuglen sit på røykdalsklippe, og fangar opp klodeteikn: smellande svovel; ser framandt stoff sveve over vatn og jorde; giftgul over kvit vassgass. Skjelv gjennom jord, planter; forplantar seg i svartfuglens klør. Klaustur trugar med å breste. Svartfuglen forsøkjer å lette. Men kring beinet hans er nonnas ring. Metalltung fell fuglen til dalbotnen. Fuglen rullar med stein og ring til den varme åa. Svartfugl får ikkje fare. Ikkje får han flyte. Og døy kan han ikkje, som er forbanna av stole gull. 

Fisk døyr. Fe døyr. Svartfugl et både fisk og fe. Alt som endar i Varmá, får draugefuglen i seg. Breen smeltar og sender kaldt vatn til den varme åa. Draugefuglen kjenner det som friske blaff, blest frå ein alv. Elvefuglen blir sjølv forklart som uforklarleg: han, som dei rare stryk av varmt over kald is. 

Skredet ryddar klosteret vekk. Alt som kristna var, renn ned i vatnet. Naturen er igjen berre natur; er som ein ny dal no. Nytt veks opp. Oppkomme av vatn der det før ikkje var vatn. Elveløp der det før var tørt, og tørt der det før var elv. I vatnet i dalens djup, løynt av myr og mose, ligg den einaste rest av det som livet var før klausturskredet. Fuglen blir verande i lauget, og før seg på offer av skredet. Han veks og ventar: ventar på ferskt kjøt, nytt kveg, kanskje folk. Lokkar med varm kjelde og fruktbare breidder. Slik held raset fram når stein sluttar å rulle. Mellom ur og ur ligg laugarfuglen. Lang som vatnet sjølv blir han ei forlenging av raset. Han er svolt materialisert: eit stykke langt liv, eit liv av lat jakt.

Under Vatnajökull ulmar klodeglør. Ishanda løftar seg og slepper luft til. Det fattar i. Isen liknar eit bål. Over breen stig varm luft opp. Svartfuglen stig med; høgare enn nokon svartfugl har vore. Over Island, så høgt at han ser heilt til eit anna land. Svartfuglen ser landet som ei uroleg stripe, ein guddommeleg nervetråd. Brå fjell, plutselege dalsøkk får horisonten til å dirre. Dei skjuler bygda bak. Inst i Telemark er folk tvinga saman i ein djup dal.

 

//

 

varma

 

Vi takker Mette Karlsvik ogSamlagetfor tillatelsen til å publisere innledningen til den kritikerroste romanen Varmá. Omslag: Tove Laila Nilsen.

 

_____________________________________________________________

Henrik Nilaus: Evakuering

henrik-nilaus

 

Emma er på sammenbruddets rand. En flodbølge er skyllet ind over Ribe og Tønder, og over tretusinde mennesker er meldt savnet, deriblandt hendes bedste veninde, Mille. Emma klynger sig til håbet, men som dagene går, bliver det sværere og sværere at fastholde troen på, at Mille har overlevet.

Mens Emma er med til at arrangeres en bred folkelig demonstration mod den førte energipolitik, planlægger militante miljøaktivister at tage helt andre aktionsformer i brug. En af dem er Daniel fra 3. g. som Emma er stærkt tiltrukket af.

 

Mille hadede, når det stormede. Lyden af vinduer og døre, der klaprede. Taget, der knirkede og klagede sig. Huset brød sig tydeligvis heller ikke om storm.

Alt var fladt, herfra og helt ud til Højer sluse. Fra første dag de flyttede hertil, havde hun hadet det. Landskabet, den flade marsk, husene, landsbyen og menneskerne. Hun ville aldrig blive en del af det.

Det startede med hård kuling allerede op ad formiddagen. Alligevel var hendes mor og Søren taget af sted. De var inviteret hjem til en af Sørens nye arbejdskollegaer inde i Tønder, og aftalen var, at Mille skulle passe Lukas og Amalie. Hun kunne høre, at de allerede var begyndt at skændes.

Hun kikkede ud ad vinduet. Blåsorte skyer kom rullende hen over himlen og åd dagslyset. Regnen piskede ned og udviskede det, der var tilbage af landskabet. Hun gik fra det ene værelse til det næste og tændte lys i alle rum.

Kulingen tog til, og lidt over middag gik den over i først storm så stærk storm. Mille stillede sig igen ved vinduet.

Havemøblerne var væltet, og legehuset var blæst halvt omkuld. En stor gren knækkede af et af de gamle træer, blev hvirvlet op i luften og ramlede ned i det faldefærdige drivhus. Hun kunne se, hvordan ruderne splintredes.

Hun valgte at ringe. Flov over at gøre det. Men hun havde en ubehagelig fornemmelse i kroppen.

Først til moren. Hun kunne høre hendes telefon ringe ude fra køkkenet. Hun ventede lidt, før hun ringede til Søren. Brød sig i den grad ikke om det, og heller ikke om ham. Han tog den ikke, selvom hun lod den ringe, og endda prøvede flere gange.

Hun gik rastløs rundt i huset. Tjekkede, at alle døre og vinduer var forsvarligt lukkede. Det var de, men det peb alligevel ind alle vegne. Huset var utæt, specielt taget. Tagstenene klaprede om kap med døre og vinduer. Og taget gav sig mere og mere, for hver gang det blev ramt af de orkanagtige vindstød. De første tagsten havde løsnet sig, og gennem stormen kunne hun høre, når de rutsjede ned ad taget og splintredes mod fliserne.

Hun spejdede ud på vejen. Bilerne kørte tæt nu. Men endnu ingen spor af den bil hun så efter.

Maven krampede sammen, og hun bøjede sig forover. Stod sådan, koncentreret lyttende, mens lydene fra første sal tog til. Hun begyndte at ryste, og kvalmen lå lige under overfladen.

Hun tændte for fjernsynet, og skiftede over på nyhederne.

”… det vides endnu ikke, hvilke konsekvenser det vil få, hvis alle digerne langs hele den Sønderjyske vestkyst bryder sammen, eller hvor store områder der vil blive oversvømmet, men der er i værste fald risiko for, at vandet nogle steder vil nå op til 10 eller måske endda 20 kilometer ind i landet. Specielt områderne omkring Tønder og Ribe risikerer at blive hårdt ramt.”

10 – 20 kilometer! Mille stirrede på fjernsynet. Havde de virkelig sagt det? Indtil nu havde hun mest været bange for taget.

Oplæseren fik stukket et papir i hånden. ”Der er nu udstedt evakueringsordre for alle lavtliggende områder i Sønderjylland. Orkanen tager stadig til i styrke, og der rapporteres allerede nu om mange tage, der er blæst af.”

Mille rejste sig og gik igen hen til vinduet. Hvorfor kom de ikke? Hun sparkede den ene fod ind i væggen. Inde fra stuen kunne hun høre speakeren forsætte:

        ”… alle i det Sønderjyske område opfordres nu til at søge til de højst beliggende områder, eller op på første sal, eller loftet, da vandet flere steder er brudt igennem digerne og et totalt dige sammenbrud nu ikke længere kan udelukkes.” Oplæseren lød rystet. ”Det kan i værste tilfælde betyde, at en flodbølge på mellem seks og helt op til ti meters højde vil skylle ind over landet.”

Mille kunne ikke tro det. Det her var Danmark. Ikke Thailand, Indien eller Japan, hvor hun havde set oversvømmelser, hvor mennesker havde siddet på taget af deres huse. Hvis de forsøgte det nu, ville de blæse ned. Og søge op på loftet! For lidt siden havde de rapporteret om tage, der var blæst af!

Hun kikkede igen ud. Stadig ingen spor af hendes mor eller Søren. Kun den endeløse række af biler, som nu næsten var gået helt i stå. Nogle havde opgivet at køre og bevægede sig småløbende langs vejen. Skulle hun gøre det samme? Hun så over på Lukas og Amalie og opgav tanken. Hvis hun havde været alene, så …

Lukas kom over til hende. Han så skræmt ud.

”Kommer far og mor ikke snart?” spurgte han næsten hviskende.

Mille nikkede og holdt om ham. Amalie kom også hen og masede sig ind mellem dem. De knugede hinanden.

”Prøv at ringe igen,” bad Lukas.

”Telefonen er helt død,” svarede Mille stille. Ordet død klang forkert, hun fortrød, hun havde brugt det.

Så blev der mørkt. Alt lys forsvandt. Strømmen var afbrudt.

”Kan du ikke tænde lyset,” græd Amalie.

Mille rystede på hovedet. ”Men der ligger nogle lygter nede i kælderen. ”Lad os gå derned,” sagde hun, ” så er vi også i sikkerhed hvis taget blæser af.”

Halvt nede af trapperne hørte hun det. En lyd hun ikke kendte. Først svagt trængte den gennem orkanens buldren, så mere voldsom som en høj brusen, for at ende i et øresønderrivende brag, der fik gavlen til at vakle og knuste døre og vinduer.

Hun hev hurtigt fat i begge børn, fik dem op fra kælderen og skubbede dem i retning af trappen.

”Vi skal op på loftet,” skreg hun, samtidig med at vandet væltede ind.

I løbet af ingen tid stod de i vand til midt på livet, og det steg hurtigt. Mille nåede rækværket, greb fat i det og trak Amalie med op ad trapperne. Hun vendte sig for at hjælpe Lukas. Men han var væk.

//

Henrik Nilaus har siden debuten i 1984 skrevet bøger for børn og unge med noget på hjerte. Hans forfatterskab rummer både dystre atom-dystopier, knugende skildringer af mobning og dens konsekvenser og humoristiske detektivromaner. Fælles for dem alle er, at Henrik Nilaus har barnet eller den unge i centrum for sin fortælling. Han skildrer med indlevelse, alvor og humor den vanskelige overgang fra barndom til ungdom. / Sammenbrud, Høst & Søn, 2010 ©

____________________________________________________________

Dikten som bakteriell poetik

mats-o-svensson

 Av Mats O. Svensson

Vad som måste betecknas som ett akut och grundläggande problem i vårt – människans – förhållande till ekosystemen och i förlängningen till klimatförändringarna, är att dess totala omfattning inte är synlig, de liksom drar sig undan vår blick – vi ser endast toppen av det smältande isberget.

Våra handlingars effekter är fördröjda i såväl tid som rum, kopplingarna mellan orsak och verkan brutna eller utsuddade. Vitala delar av ekosystemet förblir fenomenologiskt otillgängliga för oss. Vi ser ängsblommorna, vi ser de stora djuren vid skogsbrynet, innan de skyggt försvinner in i skogen, men inte de mikroorganismer som täcker vår hud eller kryllar i vårt och alla andra varelsers tarmsystem. Vi ser den nyzeeländska bryggödlan, men inte den specifika fästingart som endast lever på den utrotningshotade reptilen. Vi ser utsläppen från fabriker, bilar och flygplan, men också hur de löses upp i luften, liksom försvinner, och när de försvunnit känner vi instinktivt att det problemet inte längre berör oss, liksom mikroplasterna magiskt försvinner när de spolas ned i avloppet. När de senare dyker upp i fiskars innanmäten, eller samlas i världshaven, är kopplingen mellan orsak och verkan redan bruten. Eller snarare: vi har svårt att göra kopplingen såpass verklig – synlig och kännbar – att den påverkar oss i vardagen.

            Bruno Latour har i flera av sina föreläsningar om klimatförändringarna och den antropocena tidsåldern föreslagit att denna koppling kan göras verkligare för oss om vi genom estetiska upplevelser uppövar vår sensibilitet – en förmåga att snabbt uppmärksamma och reagera på yttre retningar. Eller på en annan nivå – att göra det främmande bekant.

   / Den bekanta naturen

            I sin diktLibellen in Liberia, sländor i Liberia, skriver den tyske poeten Durs Grünbein fram en meditation över det främmande och det bekanta, i vilken dessa poler förs närmare varandra samtidigt som dikten insisterar på skillnaden dem emellan. I Anna Bengtssons svenska översättning öppnas dikten med dessa rader:

Det är det underliga med varat:

Man ser ständigt bara välkända livsformer,

Fauna och flora utanför köksfönstret,

På skogspromenaden, vid badplatsen.

Och ändå finns det sländor i Liberia.

Direkt öppnas det ett existentiellt glapp: varat är underligt därför det är oändligt mycket rikare än vad vi begriper. Det finns ett glapp mellan perception och kunskap, mellan det vi förnimmer (”ser”) och det vi vet finns. I fem strofer rör sig Grünbein mellan två poler – eller ”världar” –, den bekanta som är diktens utsägelseposition och den obekanta, det vill säga den som Liberias sländor tillhör, och som jaget försöker begreppsliggöra.

dig gavs vägen mellan fälten utanför staden

Med maskrosen, musen –

[…]

Någon annanstans spelar de i rosa och eldrött

Natur som växtgap, som rentav slukar kött.

Där frodas i storformat och överdådigt antal

Vad som surrar och suger under andra himlar.

Det obekanta karaktäriseras av att det är vilt och rikt; det är en plats dit ”ingen fot når” och där allt ”frodas i storformat och överdådigt antal”. När Grünbein skildrar det bekanta – det vi har framför ögonen – anspelar han samtidigt på dess fattigdom; han beskriver det som ett ”enda diorama” som är ”utpenslat till horisonten”. Det bekanta är det vi ser ”utanför köksfönstret, / På skogspromenaden, vid badplatsen”. Det bekanta är den växtlighet som traditionellt är avbildad i den västerländska kulturen. Här metonymiskt representerad av ”Dürers grästuva”, det vill säga Albrecht Dürers akvarell Das große Rasenstück (1503) – ett för sin tid ovanligt detaljerat stilleben.

            Den bekanta naturen kännetecknas alltså också av att den är kultiverad, och förbinds med kulturen. Vi ser naturen genom köksfönstret, på det konstruerade strandområdet badplatsen, vi ser den som ett diorama, och som avbildad och frilagd – Dürers grästuva är ett utsnitt från naturen, inte en del av ett landskap.

   / Annanheten är våra utsläpp

            Durs Grünbeins ”Sländor i Liberia” kan så klart läsas bokstavligt, som en meditation över en nordlig och en sydlig biotop, eller som Grünbein själv skriver, mellan två olika ”lastrum / På Noaks ark” och skillnaderna däremellan. Kanske kan vi se dikten som ett svar på Blakes berömda utsaga ”Where man is not, nature is barren”. Men vi kan också välja att läsa Liberias sländor som en metafor, där bildens sakled är annanhet eller osynlighet, och läser vi Grünbeins dikt på detta sätt behöver inte denna annanhet förläggas till andra sidan jorden, utan kan placeras var som, även mitt ibland oss. För även här – till och med i våra kroppar – frodas livet i överdådigt antal, liksom utanför vår blick. Annanheten är våra utsläpp, gifter, de fördröjda effekterna av våra handlingar.

            Att sätta ord på denna annanhet kan vara ett sätta att driva det närmare det bekanta, för att därigenom bereda grund för en sensibilitet inför detta främmande. En av den samtida, engagerade lyrikens och litteraturens utmaningar måste vara att tillsammans med andra medier få oss att få syn på det ”osynliga”, göra det obekanta bekant, och återfoga de sammankopplingar som brutits. Vi ska nog inte göra oss några illusioner om att lyriken ensam kan åstadkomma detta, eller kanske inte ens tro att lyriken har en bärande del i en förändring, men hur kan den ställa sig utanför? Då detta är en tid där det framstår som ett brott att tala om ett träd, när man kan tala om skogar och ekosystem.

            Grünbeins dikt är ett exempel – om inte ett helt uppenbart sådant – på en utveckling inom naturlyriken de senaste åren: den har breddat sig och talar inte endast om den synliga naturen – den skriver inte bara fram Dürers grästuva –, utan verkar mer intresserad av bakterier, virus, svampar, och dess temporalitet är inte bara människans utan även geologisk djuptid. Den är också mörkare: dels mer pessimistisk, dels rör den sig mot naturens djupare delar; den skriver fram processer och sammanbindningar, och inte landskap; inte näktergalen i sig, utan istället dess livsmiljö: lövskogar, snåriga och fuktiga miljöer, och dess föda: maskar, spindlar, insekter. Det finns tydligare exempel än Grünbeins dikt på denna nya riktning som kallas emellanåt ekopoesi, ett begrepp som genom sina associationer till så kallade ”medvetna konsumtionsvaror” som ekomjölk, ekokött och ekobilar förvisso inte är helt oproblematiskt. Prefixet pekar mer mot avlatsbrev för en köpstark medelklass än mot reell och hållbar förändring: Jonas Grens två diktsamlingar, Lantmäteriet (2014) och Antropocen(2016), Aase Bergs kacklande hönor i Liknöjd fauna (2011) och parasiter i Hackers (2015), Agnes Gerners djurblivanden i debuten Skall (2014), eller Åsa Maria Krafts utdöende bin i Randfenomen(2015).

   / En radikal biocentrism

            Inte sällan sammanflätas teknologiska processer med biologiska, som i Johannes Heldéns apokalyptiska och samtidigt hoppfulla Astroekologi (2016). Eller så står kretsloppet i fokus, som i Katarina Frostensons senaste diktsamling Sånger och formler (2015), eller i Anna Hallbergs två senaste diktsamlingar Colosseum, Kolosseum (2010) och Ljusgrönt och aska (2014). Till skillnad från den romantiska naturlyrikens nostalgi, där poeterna längtade om barndomens idylliska landskap, uttrycker de samtida poeternas nostalgi sig i melankoliska meditationer över utdöda arter, utfiskade hav och utbrända landskap.

            En av dessa poeter, som i hög grad uppehåller sig vid sådana frågor, men som värjer sig mot varje kategorisering, är Johan Jönson. I början på 2016 fullbordades hans enorma, nästan 4000-sidiga rörelsetriologi med boken dit. dit. hään. Jönsons maximalism spretar åt många håll, emellanåt bär den infallets kännemärke, eller snarare de negativa affekternas: avsmak, avsky, ilska, ledsnad, rädsla och inte minst skam. Andra gånger arbetar dikten metodiskt, långsamt och processuellt, som i re-mixen av poeten Verner Boströms samlade dikter, där ord som ”tid” och ”lys” varieras i ändlösa kombinationer. Jönson varvar språkkritik, antikapitalistisk teori, dödslängtan, metapoesi med livslängtan, dödslängtan och sexualitet med arbetskritik, vardagsscener och exempelvis en skildring av en fjäril i sommaren, med mera.

            Det är just denna heterogenitet som gör dit. dit. hään. ekopoetisk. Den tar livets form därför att den liksom substanserna (liv, mening) ständigt spränger sina gränser; överflödar, men måste formas inom gränserna. Något som utmynnar i ständigt tillblivelse och förvandling. Dikten muteras, cellförändras, nya främmande element kommer in – som radioaktivitet, virus eller bakterier – och förskjuter dikten. Skriften bär alltså biologins märke. Skriften existerar inte heller bortom biologin, poeten är en kropp – i detta fall en fet, tung och arbetande kropp – och poesin skapas utifrån och inifrån denna, formas av den liksom kroppen formats av livet:

vilken biotop

gäller för/ framställningen

av detta rum,

av detta A B C ↔ av

dessa Å Ä Ö

Eller som det heter på en annan plats: ”fonemens bakteriella ursprung”. Dikten, det poetiska språket, kopplas ofta samman med biologiska processer hos Jönsson. Det kan heta: ”Dikten som amöbaskrift”, och: ”Dikten som bakteriell poetik”, och vidare: ”Dikt som molekylär semantik.”

            Men här finns även mer sakliga och ofta skrämmande skildringar av den antropocena naturen: ”älven brinner/ av sitt flödande avfall” och på ett annat ställe: ”trop/ av brinnskog, djur/ som flyr brinnande/ mot den nära insjön”. Och gestaltningar av den moderna alienationen från den natur som människan enligt den bibliska skapelseberättelsen namngav: ”händerna/ plockar upp/ namngivna ting/ utan sammanhang”.

            Hos Jönson framträder emellanåt en radikal biocentrism, ett begrepp som till skillnad från antropocentrismen inte ställer människan i alltings centrum, inte använder henne som alltings mått. I en sekvens skriver Jönsson om en natur som existerar bortom människans förnimmelser, om denna annanhet som tidigare blev omskriven i samband med Grünbeins ”Libellen in Liberia”:

en ljummen vind, som inte kan erfaras. […]

humlorna. att inte minnas sommaren. […]

sommaren finns inte för någon. […]

tyst sjö, skog och fåglar för sig. […]

formen av löv. insekternas tidsuppfattning.

Här antyds radikalt annorlunda uppfattningar om världen: insekternas tidsuppfattning, humlornas kortlivade men inte desto mindre levande och värdefulla vara. Här skrivs en vind fram som inte är till för människan, en sommar som är i sig själv nog. Haecceiteter kallade Gilles Deleuze dessa perfekta kategorier för, som inte saknar något, som man inte kan tillföra något till. Men Jönson kan även negera ekopoetiska diskurser genom att föra in Martin Heidegger, med en sentens som ”Djur. Fattiga på värld” och därmed underminera vissa av de alltför överidealiserande förhållningssätt till naturen som finns inom den samtida poesin.

            Människans påverkan på naturen har speglats av poesin ända sedan industrialismen och romantiken. John Keats skrev i sin ballad ”La Belle Dame sans Merci”: ”The sedge has wither’d from the lake, / And no birds sing”, två rader som blev till epigram i Anne Carsons inflytelserika Tyst vår(1962). Medan en senare amerikansk kollega, William Carlos Williams, såg hur hembygdens flod förorenades av industriellt avfall: ”a pustular scum, a decay, a choking / lifelessness.”

            I takt med att den enorma inverkan som människan haft på klimatet och på jordens geologiska lager har blivit ett faktum, så att säga ”bortom rimligt tvivel”, är det inte märkligt att detta också har blivit ett centralt ämne för poesin. Klimatförändringarna har blivit en existentiell kris, i paritet med ämnen som atombomben, döden, kärleken eller oförmågan att fullkomligt förstå den andre. Och lyriken i Sverige, i Norden, är ett sätt att behandla denna kris, den ingår i skapandet av en sensibilitet för ekologin. Bruno Latour menade i en föreläsning vid Edinburgh-universitet förra året att antropocen är en serie loopar, tråd efter tråd, som tillsammans väver en kokong av kunskap där frågan om människans påverkan på atmosfären och geologin blir uppenbar och akut.

            Lyriken är en sådan tråd, som den samtida poesin bara börjat med att väva.

//

 

Det andre essayet i vår skandinaviske kritikeraksjon er skrevet av Mats O. Svensson –  kritiker og kommentator i Dagens Nyheter. / Vi har servert deltakerne følgende tankestillere: Kan lesning av sakprosa, romaner, noveller og dikt endre, motivere eller mobilisere leserne til en ny forståelse av de dramatiske naturhistoriske hendelsene? Hva er den sosiale funksjonen til kunst, film og litteratur i 2016? Siden det forlengst har oppstått litteraturer som «økopoesi» og cli-fi undrer vi på om klimalitteraturen påvirker både lesere, kritikere og forfattere? Hvordan mottar kritikerne denne litteraturen i sine respektive hjemland? Hva er litteraturens egenart når det kommer til fremstillingen av menneske og natur?  Litteraturkritikerne ble oppfordret til fri utfoldelse innenfor slike tematiske grenseoppganger. Essay-serien er støttet av Fritt Ord og Bergesenstiftelsen.

fritt-ord-logo-200p72dpibergesens_logo_large(new)

_________________________________________________________________

EIN SEKUNDS VENNLEGHEIT

hverven-tom-egil

Av Tom Egil Hverven / Foto: Linda B. Engelberth

Kjartan Hatløys diktning gir nye, forunderlige innganger til et gammelt tema i poesien – forholdet mellom menneske og natur.

De siste månedene har forfatteren Kjartan Hatløy beveget seg utenfor poesien, inn i klimadebatten, med innlegg blant annet hos Forfatternes klimaaksjon og i Klassekampen. Som samfunnsdebattant åpner Hatløy for aksjonistisk tenkning, med andre språklige midler enn i diktningen.

Fra debuten med «Solreven» (1996) til «Den kvite vegen» (2016) kombinerer han soldyrking og vitalisme med refleksjoner over langsomme endringer i universet, med omfattende geologiske og kosmiske perspektiver – og skildringer av ørsmå detaljer.

Hatløys poesi formes med stor bevegelighet. Diktenes sansning og tenkning foregår på mange plan, over lange tidsspenn, i ulike rom. Selv om tekstene ofte tar utgangspunkt i et «eg», problematiserer de skillet mellom inne og ute, mellom subjekt og objekt. Forfatterskapet ansporer til å tenke gjennom forholdet mellom menneske og natur på nye måter.

Undertittelen på den nyeste boka, «Stemningar frå Salbu», bekrefter noe utholdende lesere lenge kan ha hatt mistanke om: Mange observasjoner gjøres i og omkring Hatløys hjemsted i Hyllestad kommune i Ytre Sogn. Der finnes kanskje også opphavet til raseriet i møte med klimaendringene?

*

En fersk plateutgivelse ved Arve Henriksen, «Eg gjekk ned til denne fjorden» (ArveMusic, 2016) bygger på Hatløys diktsamling «Fjord» (2011). Hatløys opplesning og Henriksens karakteristiske improvisasjoner – samt Oddleiv Apneseths fotografier – får fram rike nyanser i bokas stillfarne visjoner:

Fjorden. Eg tek litt av den med meg heim kvar dag. Seinare tek den meg heim til seg. Det er stilt nedi der.

En fisker kan få med seg noe hjem. Samtidig er gravplasser ved fjordene fulle av tegn på at havet krever noe tilbake. De siste tiårenes aktiviteter langs norskekysten, framfor noe i fiskeoppdrett og oljeindustri, tilfører nye dimensjoner til forholdet mellom mennesket og fjorden.

Den svarte sjarken er så sakte. Midt i solglitringa driv den, heilt svart. Småbylgjene driv den av. Alt samlar seg rundt den, alle småbylgjene liksom bankar på i skroget. Men ved styret har fiskaren sovna.

Hvordan skal vi lese Hatløys underlige bilde av den svarte sjarken som «er» så sakte, med fiskeren som sover i båten? Diktet er utgitt ett år før Bob Dylans illevarslende dikt om en liknende, sovende skipsfører i sangen «Tempest», med referanser til «Titanic». Menneskenes motoriserte liv innfører noe fremmed i naturen. Likevel er vi en del av altet; samme luft, vann og næringssalter strømmer gjennom alt liv.

*

Hvordan fører lange linjer i Hatløys tjue år gamle forfatterskap fram til et engasjement der oljeindustrien representerer «det vonde»? Et enkelt og likevel komplisert svar er at vitalismen i forfatterskapet ikke skiller tanke fra sansning. Poesien er stedet hvor kroppens sanser og intellektets refleksjon føres sammen, uten at det ene kan holdes atskilt fra det andre.

Litteraturviteren Eirik Vassenden skriver om Hatløy i boka «Norsk vitalisme» (2012), at «kroppen og naturen deler erfaringer, bevegelser, former og tanker». På en slik bakgrunn er det kanskje ikke så rart om Hatløy opplever økende temperaturstigning, ekstremvær og kjemikaliepress mot jorda – og ødeleggelsen av artsmangfoldet – som noe ondt?

«Dette som eig oss et oss» er tittelen på Vassendens tekst, hentet fra «I kråkekrins» (2006). Jeg kan vanskelig tenke meg en bedre kritikk av vår samfunnsform – i én setning. Sammen med «Riket er vårt, damti, damti» (2005) bidro «I kråkekrins» til at interessen for Hatløys diktning steg, helt til hans gjennombrudd i en videre litterær offentlighet med nominering til Brageprisen for «Kjøkkendikt» (2012), og med økende ros fra kritikerne fram mot «Mi meinings hus» (2014).

*

Hatløy har arbeidet i verftsindustrien, også som tillitsvalgt, og kjenner verdien av arbeidsplasser i olje- og gassproduksjon. Han går ikke inn for å legge dem ned på dagen og «ta maten ut av munnen på 80 000 menneske». Men han spør – «skal vi vente til orkanen på Vestlandet doblar seg og tek alminnelege bustader? Nedbøren på Vestlandet har auka 10% på 20 år, ifølgje Meteorologisk institutt Bergen. Bygene av hagl og regn som kjem inn frå havet, er blitt mykje sintare (Radikalportal.no, 2. januar 2017).

Eg-et i Kjartan Hatløys poesi er en sansende kropp, bosatt slik at han erfarer det «som kjem inn frå havet». I polemikken solidariserer han seg med Lakota-indianernes kamp mot pumping av fracking-olje gjennom Nord- og Sør-Dakota. Hatløy argumenterer i de politiske artiklene for å lære av kulturer som tar vare på de svakeste, enten utspringet er i Nord-Amerika eller i Midtøstens egyptiske og jødisk-kristne tenkning.

I foredraget «Kjartan Hatløys diktning» ved Hauge-senteret i Ulvik i 2015, en tekst som snart er ute i bokform, beskriver litteraturviteren Ole Karlsen hvordan Hatløys dikt kombinerer sjamanisme med hyper-realistiske naturbeskrivelser, med en glede og tillit til naturen som tenderer mot det religiøst-oppbyggelige, i hymnisk lovsang.

*

På begynnelsen av 1970-tallet flyttet jeg fra Oslo-området til Odalen og begynte på en ny skole. Der traff jeg en tolv år gammel gutt som i motsetning til meg kunne latinske navn på flere hundretalls arter, særlig fugler. Vi meldte oss inn i Natur og Ungdom og gikk stadig lengre turer, først på Østlandet, seinere i Nordfjord, dit hans familie flyttet. Vi søkte høyt og lavt i naturen, registrerte fugler, dyr, stein og planter. Da vi sluttet på ungdomsskolen, hang en samling med over hundre lavarter igjen etter oss.

Jeg har reist i Sogn og Fjordane mange somre, til utposter som Kinn, Kråkenes og Stad, og innover i fjordene til Stryn, Breim og Skjolden. Jeg har spist matpakke i tåke, regnvær og blåst ved middelalderkirka på Kinn, bak knausene ved Kråkenes fyr, og ved bratte klipper ytterst på Stadlandet. Erfaringene er med når jeg leser Kjartan Hatløys poesi. Områdene nord for bostedet i Salbu kjenner jeg godt.

Likevel er været ikke til å kjenne igjen når jeg leser Kjartan Hatløs dikt. I bøkene, særlig de tidlige, er sola overveldende til stede. Registreringen av varmen fra solstrålene er desto mer oppsiktsvekkende fordi det virker som om observasjonene nettopp er gjort ytterst ved kysten, ikke i fylkets områder med regnskygge, bak breene.

Min erfaring med den samme kysten er at vinden og regnet dominerer. Hatløys poesi registrerer noe annet. Sola regjerer, i mange former. Allerede fra debutsamlingen «Solreven» finnes en overvekt av poetiske bilder med sol, gjerne sammen med rennende vann, i elver og bekker. I et karakteristisk, tidlig dikt fins en svømmende «kjø» (ørret) som tar opp i seg solenergi, omsetter den i bevegelse:

 

minkande elv

 

kjø ét

av den grøne steinen

driv hjå blakrande gras

skugge kjøler

 

ein bror av sol

slær med sporden

 

*

Sola varmer ansikter, gras og steiner, mens humlene svirrer. Hatløys tekster viser i det hele tatt hvordan solenergi forplanter seg, fra livgivende fotosyntese til menneskekroppens erfaring av energi og varme. Når jeg leser, merker jeg hvordan Hatløys dikt, som seinere nærmer seg prosa, får fram stemninger kroppen gjenkjenner fra de tidlige turene i Sogn og Fjordane, spillet mellom lys og skygge, lyden av rennende vann, dyrs og fuglers bevegelser – og kanskje hvordan de husker meg?

Fra bok til bok pulserer Hatløys diktning mellom subjekt- og objektperspektivet. Eg-et blir også observert av naturen, helt fram til «Den kvite vegen», der observatøren innrømmer at det er blitt «seint i livet», han har passert 60 år. Observasjonsevnens bevegelighet er imidlertid intakt, for eksempel i møte med en flom av blader som føres med en bekk ut i fjorden:

[…] ein mørk masse av blad i mørke bekken, dei driv på og kjem, det tek ikkje slutt, meir kjem, det varer. Her har eikeblad enda, or, ikkje minst lønn, mykje bjørk. No er dei like alle, og dei er i tusental komne nett hit. Alle er i den same svarte fargetonen, og dei kjem svevandre ned til den upåfallande fjorden, kjem utan ein einaste pause og medan berre eitt menneske var til stades.

Rytmen i setningene, kontrasten mellom den uendelige strømmen av tusentalls blader og den ene observatøren bringer inn nyanser bare god litteratur kan få fram: det påfallende i det upåfallende.

*

«Stort sett får eg gå her og gå, att og fram og trivast og spekulere og ha det kjekt», skriver Kjartan Hatløy, med særegen humor, i samme bok. Man kunne spørre: Handler ikke poesi ofte om det motsatte, om menneskelig nød og lidelse? Ikke Hatløys. Møtet med naturen frambringer ofte glede, tillit. Bøkene myldrer av fugler – som ravn, kråke og svarttrost. De er svarte og synlige, svarttrostens sang også hørbar, om våren. Diktsamlingen «I kråkekrins» går tett på den vanlige fuglen, av og til med nærgående observasjoner av øyne, for eksempel hvordan kråker blunker og likevel ser, noe som kan forklares med at de fleste fuglearter har en blinkhinne som er delvis gjennomskinnelig, ikke et heldekkende øyelokk, som hos mennesker og ugler.

Diktjegets møte med ørsmå arter, som lav, maur og edderkopper, kunne utgjøre et stort kapittel i utlegningen av Hatløys dikt. Både Vassenden og Karlsen skriver fint om lav som et slags naturlig kunstobjekt; en livsform – symbiose mellom sopp og alge – som påviser forandringer i luft og vann på måter lesende fortolkning kan arbeide videre med. Lav utgjør en slags leselig skrift, for eksempel på stein.

Jeg fester meg likevel ved andre sider av Hatløys fenomenologiske observasjoner, inspirert som de er av Martin Heideggers filosofi: I «Den kvite vegen» starter en av tekstene med en hvit stripe av en 300 meter høy foss, sett gjennom stuevinduet. Mens blikket er rettet mot fossen, kommer en blåmeis flygende, svever opp til øvre vinduskant, ned igjen, og er borte. Igjen merker dikt-jeget fuglens øyne, før han flytter oppmerksomheten over på noe mer immaterielt:

[…] dei svartblanke små auga som har til bakgrunn ei fløyelssvart smal stripe, så gild attmed kjakens gult.

Den vesle issen ein dus lysblå. Hennar medvit vitja meg, kan hende hennar sjel vitja meg, det var noko som hende.

Hva hendte? En bagatell, kanskje. Eller noe annet: Møtet mellom to arter, «hennar hjarte besøkte mitt hjarte». Et tilfeldig møte mellom en blåmeis og et oppmerksomt menneske kan være en større hendelse enn jordens vanlige gang rundt sola: «Ja – ein sekunds vennlegheit av slik type kvervlar gjerne heile solmassen inn i ei betring vi aldri vil forstå.»

*

Hva poesien kan utgjøre i møte med klimaendringene? Å se potensialet i møtet mellom arten mennesket og andre arter – i «ein sekunds vennlegheit». Heideggers innflytelsesrike foredrag om poesi, «…poetisk bor mennesket…», slutter med at han siterer Sofokles: «For vennlighet er det som alltid åpner for mer vennlighet.»

I Hatløys seine diktning åpner vennligheten seg både mot medmennesker og mot andre livsformer. Kanskje gir klimaendringene støtet til et profetisk væromslag i de nye, politiske tekstene: Vennligheten blir til fiendskap mot krefter som ødelegger sameksistensen mellom arter.

//

Med Tom Egil Hvervens essay om Kjartan Hatløys forfatterskap innleder Klimaaksjonen en ny serie der skandinaviske litteraturkritikere har grunnet over følgende tankestillere: Kan lesning av sakprosa, romaner, noveller og dikt endre, motivere eller mobilisere leserne til en ny forståelse av de dramatiske naturhistoriske hendelsene? Hva er den sosiale funksjonen til kunst, film og litteratur i 2016? Siden det forlengst har oppstått litteraturer som «økopoesi» og cli-fi undrer vi på om klimalitteraturen påvirker både lesere, kritikere og forfattere? Hvordan mottar kritikerne denne litteraturen i sine respektive hjemland? Hva er litteraturens egenart når det kommer til fremstillingen av menneske og natur? // På et annet nivå: Til hvilke instanser i leseren kommuniserer ulike former for litteratur som lyrikk, romaner, drama, journalistikk? Er det fortsatt meningsfullt å operere med et begrep om «sivilsamfunn», slik bl.a. Giorgio Agamben argumenterer for, i en tid da virtuelle virkeligheter definerer stadig mer av menneskers kommunikative utvekslinger? Litteraturkritikerne ble oppfordret til fri utfoldelse innenfor slike tematiske grenseoppganger. Essay-serien er støttet av Fritt Ord og Bergesenstiftelsen.

fritt-ord-logo-200p72dpibergesens_logo_large(new)

___________________________________________________________

LARS HAGA RAAVAND: TELT TIL TRE

Lars Haga R 

I

Vannet gikk.
Landet luktet berg, støv og striregn, lav og mose, menneskelig forfall. Det luktet salt og saltvann, det luktet tangbanker, fiskeslo og tjære, fisk til føde, tare. Landet var urgammelt, herjet av havet. Det var gammelt, det skulle være slik, alt var et ork, alt gnog: de tunge årene, de blytunge nettene, de rustne høyspentmastene, regnet. Regnet som falt like taktfast som tidevannet steg og sank, like taktfast som glassmanetens evinnelige bevegelse, havets åpning-lukking om seg selv; men hardere, som brenningens slag mot berget, det hamrende hjertet i sekundene før spydet kjøres av all kraft ned i nisens pustehull. Isak hadde fra første stund hatet denne jakten, men når tilgangen på føde ble ringere, og sulten stor, fikk han seg ikke til annet enn å trekke på skuldrene av denne motviljen, han hev seg med. Og regnet falt, livets vei lignet blodet som fløt ut og farget havet rødt før det etter en tid løstes opp og forsvant i havets svarte, skjøre surkling. Under en uendelig blåsende himmel, tenkte Isak, en intens varme, en isnende vinter? En tåkete slette, svart surt hav, nesten ikke trær. Han gikk alene langs veien som stadig ble smalere. Nok en dag uten fangst, han gransket hendene, sulten, lettet, og så opp. Lyngkledde sletter under vann, krekling, fjellbjørk, bakkene hvor havets røst stendig hørtes; veien fra havet gikk mellom plastskrot, oljefat, flasker, alt som vellet fra vannet og opp på land. En vindmøllepalme, algegrønne etterlatenskaper, en ubrukelig boblejakke, hvilken uslepen skatt. Brenningen drønnet, brenningen drønnet, over alle andre lyder og over alt menneskesladder drønnet brenningen.

II

Isak går med den ødelagte jakka i høyre hånd. Muligens kan den tørkes, sys om, bli en pute. Det er vindstille, kanskje sommer, klamt. Sisselroten vokser tett på høyre side av stien og vannet står så høyt at furukronene speiler seg mellom bregnebladene. Isak huker seg ned, legger forsiktig jakka fra seg og krummer hendene. Drikker seg utørst av vannet, det smaker jern. De små forstyrrelsene i vannflata iler som ringer mot tjernets bredder. Det drypper fra haka, ringene blir mindre, faller til ro. Isak ser furukronene bøye seg i vannspeilet. Han ser sitt eget ansikt før han hører det første kraftige bruset fra trekronene, det har vært for stille, tenker han, og beveger leppene. Som fra intet: Tillat knærne, og deretter panna, å møte steinen; kjenn din grunn.

Isak hvisker til seg selv idet vinden visker speilbildet i det blikkstille vannet vekk, og han vender seg om og vandrer innover mot lyngen. Slitet, det harde livet. De første dråpene smeller mot issen. Rundt ham, regnets brus og bruset fra vinden, bak ham, drønnet fra havet som snart bare høres som et brus, inne i ham, tankenes brus, og under ham, landet. Taust. Landet har alltid vært forbundet med havet, tenker Isak, den forrevne kystens klipper, bukter og viker, holmer og skjær, løpende rundt odder og nes: forbindelsen er et åpent sår. Overalt har havet trengt seg inn i dette landet, langs hele kysten er landet oppstykket, brukket, gjennomperforert av fjorder, sund og opprevne hakk. Landet har gitt sitt svar ved brant å reise seg, skjerme av.  Det er bratt, men landet faller. Faller og faller. Forvitrer og faller og forandres. Og forfallet synes, fjellene synes, er mer og mer som øyer å regne, skjær, holmer, etter hvert som det fortsetter å regne, lysne, eller bare blåse. Eggehvite vingespenn stiger ytterst i horisonten. Skal fuglene aldri mer kjenne fast grunn under føttene, eller oppdriften fra solvarm jord. De vil utvikle kraftigere muskler i vingene, tenker Isak. En tredjedel vil styrte. Utmagrede, med fuglebrystets likevel uavleselige rytme. Den skriver seg alt dypere inn i jordens tone, og fisken som setter seg fast i garnene stivner idet det blå båndet strammes. Slår finnene ut, vingene ut, slår jordens takt. Grensene svinner. Han og kona skal plukke fisk etter fisk, fjær etter fjær.

III

Hun heter Inger. Han heter Isak. De har delt alt. Alt er delt. Natt og dag, i noe herlig og stygt. Det er kveld når de kler av hverandre og slipper det løs, det danser over sletter av hud, over sletter av hud. Han er hard, kroppen hennes forsvinnende mot midja, så er det morgen. Utenfor knitrer det i plast, skramler i kokekar, her inne i teltet er det stille. Leirplassen tømmes. De er sjelden helt alene, men denne dagen blir Inger og Isak liggende til natten feller sine masker over verden. Vakker er å ta for hardt i. Samtidig setter hun farge på ordene når natten presser seg inn i mannens munnhule. Leggene er beinete. Der går de. De stolte som fortsatt reiser seg, går for å jakte. Livets ild fortærer. Asken under saltet. Vannets komme. De ensomme har falt. De stolte som sa havet sto i ledtog med sjelene deres. Være, ved å ta form av havet. Gutten som dukket opp i synsranden og drakk denne tidens sevje der borte fra. Han kom et skritt nærmere. Med den høyre langfingeren tegnet han et bål utenfor bålet, en stille bønn, og i stemmen lød konsonantene knoklete. Inger og Isak la seg tettere i teltet, gjorde plass til en til, og hvisket:
                – De viser seg sjelden, de gjemmer seg bort hjemme hos seg selv, innerst i de mørke teltene og er på vakt.
                – De roper til hverandre, snuser, merker seg, husker, griper den minste antydning, det svakeste tegn.
                – Noen av dem frydet seg med å klippe ut av plastposer de bokstavene som utgjorde hans mors navn.

IV

Han går der med bløte klær i regnet og er gammel. Gutten kommer løpende mot ham, og en stund ser det ut som om han skal til å ta Isak i hånden. Men fra bak ryggen trekker han fram en spiss pinne og stikker i den gamles håndbak. Blod pipler fram, gutten stikker igjen. Nei, sier Isak, da. Nei.

Måkesrik. De er snart borte, og kretser friere.

Ved vannkanten drikker de sammen, lepjer i seg det som pipler ut fra den senete hånda, over ru hud, stanger mot stive, hvite hår, og treffer tungene. Ikke stikke. Ettertenksomhetens neser i regnvær. Kropper på huk.

Til de som var venner, til landets barn. Her er hvert tre seg selv. Her omtenkes tanken. Man mistar noen for å være et dyr, og forsøker å skade det. Liker man smaken? Hvor lenge beholder man tennenes emalje? Kom, sier Isak, og tørker seg om munnen med den friske hånda. Kom tilbake. Han ser at guttens benklær ligger bløte mot de magre beina. To stilker hvor kornblå hyfer med tiden vil tatoveres. Nål og tråd. Nål og tråd. Slik syr regnet himmelen fast i fjellet,  og mer sier ikke Isak til Inger, etter at han og gutten har gått bløte tilbake til teltet.

V

Å sitte ved vannet en sjelden kveld med klar himmel, være tre, ikke lenger to, se en pose blafre i havstrømmen, tenke på alt man ikke ser, alt man ikke er. Kjenne at det er der, til stadighet, i tomheten, i øynene som sveiper over det oljeglatte mørket, automatisk, registrerende. Innsunkne, men verdige, ærbare, kildene til synet, en hurtig puls, øyne på et hav som strømmer. Plast filtret i plast, posen flytende og blass, ruinene er også dette, blomster i havet som strømmer.

Øynene er bråstanset i bevegelsen, de tviler, ser. Men de ser det samme, det er ingen magnolia der ute, den er bare der inne, i tunnelsynet, i minnet, fra en hage en gang. Isak sitter på huk og ser posen bevege seg langsomt i strømmen.

Vekselvis ser han ut over havet, vekselvis på gutten som sitter til høyre for seg. Bare havet foran dem. Og Isak ser øyeblikket utvide seg: Ikke bare nå, men hver dag gutten som venter på livstegn. Isak følger med på gutten, men ser også de andre, når de rører seg i øyekroken. Færre og færre tar av sted for å jakte. Havet synes tomt. Nakne rygger uten dekning, ansiktene er pløsne av fukt og salt, og Inger og Isak er enige. De lar gutten bo i teltet, stiller ingen krav, heller ikke til tiden når den ruller inn over landet, som hav, som aldri før. Høyere ruller havet, blå sprøyt står allerede langt inn i dagen. Inger gir gutten gress å tygge når magen kniper som verst; det eneste som ikke smaker fisk. Gutten drikker av bekken, jekslene slipes ned av den fine sanden. Bare havet foran dem. Ryggen snart blottet. Gutten snur seg vekk fra havet og følger bekken med øynene, kanskje tenker han at den renner i medfølelse med tiden, møter havet, og at fortsettelsen må finnes, noe annet enn tomheten i alles øyne…

Han ser tilbake, hver dag venter gutten på det som står under vann.  Havet er som gjort av oljelerret, helt ulikt stoffet i skjortenes føyelige hukommelse, skjortene de også sover i. Et tredje stoff er silke, men det er nattens, uten minne. Gutten ser spørrende opp på de voksne, på Inger og Isak, venter på en bekreftelse, at det er noe han har forstått, ikke instinktivt, men gjennom tanken, hjernens elektriske impuls som snart kan ta form av en spade, snart et hull . Så er det nettopp der i tomheten, det er i de voksnes lukkede øyne at gutten får øye på stjernene, myrulla, fortiden som flyter og strømmer og omgir dem.

Det er bare to uker siden han hørte om multe, som Inger kalte det, og hun prøvde å mane smaken frem for ham. De satt rundt et bål, hele leiren samlet. Jeg er bare et barn, hvisket en gammel kone og lo med standhaftig blikk og lett gulnede tenner.

Den gamle sleper smilet etter seg som en våt hund, som en måke uten vinger, og med fire bein, sier Inger etterpå. Det er lenge siden den siste høna ble fortært. Bare havet foran dem. Hver dag venter gutten.  Bare havet. Bare himmelen. Og fjellene som forvitrer. Rasende fjell.

Hvor er mammaen, pappaen? Isak ser på de konsentrerte rynkene i panna på gutten at han prøver å få grep om noe, han strever, men vet ikke ut eller inn, er for ung, og antagelig ligger de druknet på bunnen, en for lengst lukket slutning, i ferd med å signere et dokument, stenge en mappe, låse en dør, et stivnet øyeblikk, før flodbølgen la seg varsomt om menneskets ruiner. Gutten sitter til høyre for Isak, og Isak må snu seg vekk, orker ikke lenger de famlende barneøynene, ser utover havet…

Isak sitter på huk. Han ser på bølgene, de er dovne. Han kjenner det begynne å bli tungt for beina, skal si noe til gutten.
                – Kan du merke trærne betrakte oss med uro?
                – Har du sett en mangroveskog stilne havet før bølgene treffer land?
                – Ikke det?

/

Takket være støtte fra Den norske Forfatterforening har vi de siste månedene kunnet presentere en liten serie med norske noveller og kort-prosa. Denne uken takker vi for nyskrevet tekst av Lars Haga Raavand, som er aktuell med den forunderlige boken Vannsikt (Aschehoug 2016).

logo-dnf

_________________________________________________________________

KUNNSKAPSFORAKTEN

Arne Johan

Av Arne Johan Vetlesen

Hitler fastslår i Mein Kampf at det politiske massemøtet har ett overordnet mål: tyskeren som ankommer preget av mismot, avmakt og retningsløst sinne, skal forlate møtet med visshet om hvilke krefter som forårsaker problemene som ikke er personlige, men hele nasjonens. Vissheten om hvem fienden er gir klarsignal for innsats og en sak å leve og dø for; motløsheten erstattes av besluttsomhet, ydmykelsen av stolthet på vegne av det truede.

   Veien herfra til forklaringen som tilbys på Trumps valgseier er kort: Trump vant fordi han «representerer et opprør mot elitens grenseløse hykleri», skrev Morten Søndergaard, faglig sekretær i danske 3F, her i avisen 29. november. Med sitt budskap om å gjøre Amerika stort igjen har Trump vunnet sjiktene som opplever seg som globaliseringens tapere. Søndergaard peker på «den intellektuelle eliten i storbyene» som har forsynt seg rikelig av globaliseringens goder mens den har «lukket øynene for stigende arbeidsløshet i distriktene» og fremveksten av prekariatet i byene.

   Venstresidens hang til selvpisking er en gammel paradeøvelse. De eneste som tjener på den er Trumps team, som har lykkes i å skape en allianse mellom deler av en sosioøkonomisk knestående, overveiende hvit arbeiderklasse på den ene siden og USAs aller rikeste og mest konservative næringslivstopper på den andre. En gutteklubb av olje-, kull- og Wall Street-milliardærer hvis rikdom uttrykker nøyaktig den skjevfordeling Trumps kjernevelgere lider under, fremstår som autentiske talspersoner for de vanskeligstiltes sinne. Det er godt gjort.

   Bevaringen av amerikanske arbeidsplasser, mange av dem innen olje og kull, er den overordnede felles interessen hos disse umake partene. På en god andreplass kommer hatet overfor intellektuelle, bedreviterne som ifølge Søndergaards beskrivelse er seg selv nok på storbyens kafeer. Jo mer dette bildet får feste seg, desto større er sjansen for at nevnte allianse består og Trump gjenvelges, gitt fraværet av en kunnskapsbasert politisk opposisjon.

   Det som glemmes er at intellektuelle har ledet an i kritikken mot globaliseringens skyggesider i hele perioden etter den skjøt fart på 1990-tallet: Naomi Kleins No Logo utkom samtidig med opptøyene i Seattle i 1999; sosiologene Pierre Bourdieu og Zygmunt Bauman advarte mot nyliberalisme og New Public Management før de ble iverksatt, vel vitende om at når konsekvensene foreligger er det for sent å rette opp skadene, ettersom nyliberalismens overlevelsesgaranti er avpolitisering og individualisering – også jeg kan bli en vinner, bare jeg forbedrer meg – av alle strukturelle problemer. Studentene som assosieres med caffe latte er selv en del av prekariatet – midlertidighetshelvetet – Bourdieu og Bauman så komme, og nettopp ikke i en klassebasert motsetning til det. Når samfunnsvitere og humanister sies opp i dagens Danmark og England, er det ikke bare enda et tilskudd til de arbeidsløses rekker – det er også en villet politikk for å kvitte seg med kunnskapsbasert systemkritikk og motstanden den inspirerer til. Alliansen som må forhindres er nettopp mellom intellektuelle, studenter, fagbevegelsen og miljøbevegelsen – den Sanders nådde så langt med.

   At de mest skarpskodde kritikerne av den skjevutviklingen Trump er det foreløpige endepunktet for, enten glemmes eller hånes, er det fremfor alt fortroppene for større ulikheter og en skakkjørt klode som tjener på. Det er symptomatisk at landets Trumpfan nummer en, Carl I. Hagen, nå gjør rikspolitisk comeback. Med knockdown-argumentet at det ikke finnes menneskeskapte klimaendringer fordi det ikke fantes dieselbiler i en tidligere varmeperiode, parkerer en selvsikker Hagen klimaforskningen og viser hvor effektivt kunnskapsløshet er forvandlet fra mangel til dyd.

   En elitekritikk som harsellerer med «those in the know» og hjelper «those in the have» til nær eneveldig makt, legger veien åpen for en samfunnsutvikling som ikke vil gi de akterutseilte sjikt noe av det de håper på ved å stemme langt til høyre – de vil belønnes med større forskjeller, ikke mindre, med mer aggressiv kapitalisme hjemme og ute samt svekket sikkerhetsnett, med kortsiktig, dårlig betalt sysselsetting innen fossile industrier, et økologisk helvete for barn og barnebarn. Kjerneproblemet – et økonomisk system hvis videreføring avhenger av utarming av kloden, av å legge øde i stedet for å beskytte alt liv som er økonomiens forutsetning – vil ikke bli løst, bare forsterket.

//

_________________________________________________________________

PETER HALLDORF: JORDEN ROPER

Portrett av Peter Halldorf med svarte klær og langt hvitt skjegg.

GUD HAR SATT OSS I EN RELASJON TIL JORDEN. MEN NÅR VI FORSØMMER ANSVARET VÅRT, ROPER HAN TIL OSS FRA NATUREN.

I Bibelen oppstår disharmonien mellom mennesket (hebraisk: adam) og jorden (hebraisk: adama) allerede i syndefallet: «Fordi du hørte på kvinnen og spiste av treet som jeg forbød deg å spise av, er jorden forbannet for din skyld. (…) Den skal la torn og tistel spire fram for deg.»[1]

Menneskets fremmedgjøring fra Gud får fatale konsekvenser for miljøet, et tema som gang på gang går igjen hos profeten Jeremia. «Ingen annen profet gir så kraftfullt uttrykk for hvor sterkt knyttet Gud er til jorden og selve marken», skriver Ellen F. Davis.

«Likegyldigheten til jorden – marken og miljøet – har alltid gått hånd i hånd med den åndelige glemsomheten.»

OG INGEN BRYR SEG

Inneklemt i det tolvte kapittelet i Jeremias bok, finner vi en passasje der Gud utøser sin sorg over den herjede marken:

Mange gjetere har herjet min vinmark
og trampet ned min odelsjord.
De har gjort min herlige odel
til en øde ørken,
gjort den til en ødemark.
Ødemarken sørger foran meg,
hele landet er lagt øde,
og ingen bryr seg om det.[2]

Og ingen bryr seg om det. Likegyldigheten til jorden – marken og miljøet – har alltid gått hånd i hånd med den åndelige glemsomheten. Begge smerter Herren like mye. Legg merke til hvordan jorden besjeles: den «sørger foran meg». På grunn av menneskenes hardhjertethet «sørger jorden og beitene i utmarken visner», sier Jeremia senere.[3]

«Jorden forenes med Gud i sin lidelse og sin klage»

JORDEN SØRGER

Hos profetene er den sørgende jorden ofte et bilde på tørke. Den samme metaforbruken går også igjen hos Paulus i de uttrykksfulle ordene om det skapte som «stønner som i fødselsrier».[4] Jorden forenes med Gud i sin lidelse og sin klage, det plagede miljøet roper til himmelen som et tegn på at mennesket har vendt seg bort fra Gud. Profeten Hosea henspiller på denne dialogen mellom himmelen og jorden: «Den dagen vil jeg svare, sier Herren, jeg vil svare himmelen, og den skal svare jorden. Jorden skal svare kornet, den nye vinen og den fine oljen».[5]

«Når Israel ikke vil lytte til Guds menneskelige budbringere, profetene, velger Gud å tale gjennom sin kosmiske representant: Hele kosmos brøler»

GUDS MEGAFON

Når mennesket forsømmer sitt ansvar, reagerer jorden heftig. Selve «naturen fungerer som Guds ‘megafon’ for å vekke en tunghørt verden,» som teologen Hilary Marlow uttrykker det. I stedet for å forkynne Guds herlighet, som i Salme 19, forkynner naturen da Guds vrede, og trekkes slik inn i den pågående dialogen mellom Gud og hans folk. Når Israel ikke vil lytte til Guds menneskelige budbringere, profetene, velger Gud å tale gjennom sin kosmiske representant: Hele kosmos brøler.

Når vestlige kristne snakker om skaperverket, er det ofte i forbindelse med spørsmål evolusjon og kreasjonisme. De bibelske forfatterne er imidlertid svært sparsommelige når de skriver om livets opprinnelse. Ett eneste innlysende svar gis: «hos deg er livets kilde».[6] Noe mer trengs ikke. Langt viktigere er spørsmålet om hvordan skaperverket – jorden, menneskene, dyrene, ja, alt som lever – forholder seg til Gud og til hverandre. Dette temaet vender den bibelske tradisjonen konstant tilbake til, fra Første Mosebok og gjennom hele Toraen, til profetene og Det nye testamentet like til Johannes’ åpenbaring.

«Gjennom kroppene våre står vi i relasjon til jorden»

ØKOLOGISK SYND

Gud som har skapt alt, skiller ikke mellom ånd og materie. Guds pakt med Israel er ikke en pakt mellom to parter – Gud og mennesket eller Gud og Israel – men kan snarere ses som en trepartspakt: den tredje parten er landet, forstått som naturen i sin helhet. Når Herren sier at han skal huske sin pakt med Abraham, glemmer han ikke å legge til: «Jeg vil huske landet.» [7] Gjennom kroppene våre står vi i relasjon til jorden – vi må spise, drikke og puste for å kunne leve – og må derfor leve i harmoni med naturen så den blir et «godt sted» for alt levende. Når vi ignorerer eller mishandler miljøet, synder vi mot Gud – en «økologisk synd» – med den følge at naturen sørger og tar del i Guds vrede.

Den økologiske synden bunner i en individualisme som gjør kampen om personlig lykke og tilfredsstillelse til tilværelsens mål. Denne synden har unektelig en sosial dimensjon: ansvarsløs utnyttelse av naturen rammer de svake og fattige aller hardest. Som den ortodokse teologen Johannes Zizioulas uttrykker det: «Den økologiske krisen går hånd i hånd med økende sosial urettferdighet. Vi kan ikke klare å hanskes med det ene uten samtidig å ta tak i det andre.»

«Gjennom evangeliet gjenvinner mennesket forståelsen av hvem hun er og finner sin rette identitet.»

GUDS MEDSKAPERE

I den tidlige kristenheten ble kirken etter hvert beskrevet som det nye Eden. Gjennom evangeliet gjenvinner mennesket forståelsen av hvem hun er og finner sin rette identitet. Jesu ord om Guds rike maner fram visjonen der jorden igjen blir et godt sted å leve. Dette gode stedet legemliggjøres i Kristus og, etter pinsen, av kirken som er hans fysiske kropp på jorden. Hennes kall er ikke å trekke seg tilbake på et fjell, eller ut i ørkenen, for å vente på verdens undergang. Kirkens oppdrag er med sitt liv å vitne om Guds rike, et fornyet skaperverk som venter på Kristi ankomst.

Visjonen er overveldende, det første årtusenets kirkefedre proklamerte oppdraget igjen og igjen med profetisk glød: Kirken er «den nye menneskeheten», kalt til å være Guds medskapere på den «nye jorden».

[1] 1. Mosebok 3,17–18.

[2] Jeremia 12,10–11.

[3] Jeremia 23,10.

[4] Paulus’ brev til romerne 8,19, 22.

[5] Hosea 2,21–22.

[6] Salmenes bok 36,10.

[7] 3. Mosebok 26,42.

/

PETER HALLDORF er en svensk forfatter og leder av den økumeniske kommuniteten Nya Slottet Bjärka-Säby sør for Linköping. Teksten er et utdrag fra hans kommende bok «Profeten, en studie av Jeremia i hans samtid og vår tid». Artikkelen er oversatt av Hans Ivar Stordal. Vi takker forfatter og oversetter!


________________________________________________________________

IDA JASMINE HØYER: DU ER EN LOMME I SKOGEN

idahegazihoyer

Foto: Paal Audestad

Du er en lomme i skogen. Oppsiktsvekkende lite vekker tvil ved dette. Du er en utarmet, ørfin hinne som en kvist kan stikke hull på – et nesten hudløst mellomrom. Du er sulten, har lyst på noe godt. Om morgenen, over en neve bær i hånda, kan du knapt merke det, men ganske snart vil du hige etter tyngre næring. Appetitten din er uten fakter. Uten at du vet det prøver du å spise adekvat, men appetitten din er fri og gjennom dagen renner spyttet uhemmet. Starter med et bær, ender i et svart og stålhardt protein. Snart er du heller ikke nedbrytbar. 

Skogen er en lomme i deg. Noen ganger våkner du med dugg på øyelokka. Av og til synes du puta lukter kvae. Må åpne alle vinduer for ikke å forglemme deg, slippe dagen inn. Alltid dette valget mellom støy og stillstand, dette landet mellom skog og by. Du kan ikke hjelpe for at du bor ved en motorvei, at støyen ikke lar seg overhøre. Kan ikke hjelpe for at du drømmer om en kjærlighet som kan være like vill som den er snill, enda du vet at den kjærligheten ikke finnes. Du er hypp på å få unger. Altså, til tross for støyen og den labre utsikten. Du har dugg på øyelokka og du er hypp på å formere deg. Antagelig er du i stand til å elske den du våkner ved siden av. 

I lommen skogen har i deg, renner en bekk som du kan demme opp til et basseng. Det er varmt, du lengter stadig etter å dykke ned i noe kjøligere, la deg slipes av hvor mye du kan tåle, hvor lenge du kan tåle det – alt som renner, alt som glipper – mens du ligger på rygg i bassenget ditt – i renest mulig vann, selvfølgelig – mens du titter opp på himmelen, som for øvrig er dekket av det samme skylaget som i går. Du har lyst på kyllingvinger, kjenner du. Tenker at du kunne fanget en fugl. Idéen, fange en fugl. Smelle en stein i huet på en tiur eller en trost, ta grep om halsen på den, legge den til marken, dra ut vingene og tråkke på dem med en naken fot før du skjærer over strupen og lar den blø ut. Over et bål, her inne i det grønne, kunne det blitt en trivelig middag. Hadde du hatt satellittelefon, ville det ikke vært grenser for hvem du kunne invitert. Men om det er sant at du ligger på rygg i bassenget, har du jo ikke fanget noen fugl. Og om det er sant at du er i skogen, finnes det ingen ferdiggrilla kyllingvinger her. 

Du er det mest ambivalente vesenet i solsystemets historie. Du har alltid vært dominert av skruppelløse mennesker. Innen du dør, vil du sannsynligvis ha rukket å bli hevngjerrig, kanskje uten at du engang merker det selv. Innen du dør, vil takknemligheten ha tatt overhånd. Alt du har fått puttet i deg, revet opp og svelget, vil ha karvet inn en takk i bortimot hvert eneste organ. For du er en lunge i skogen og skogen er en lunge i deg. Alt det grønne. Alt det svarte, stålharde. Om nettene, når du ikke kan merke at du puster, så puster du allikevel. Og hver morgen våkner du, og hver dag, etter det som begynte med en liten skje med syltetøy, stiller sulten seg. Snart går du inn i butikken. Snart kan du ikke hamle opp med hva butikken gjør med deg. Du kjøper kyllingvinger i en tettpakket pose med nøye stilisert design. Du vet hva de sier om den slags kjøttindustri, men hva skal du gjøre – du har ikke fanget noen fugl, og du har lyst på noe godt til middag. Aller helst skulle du ha gått langs en strand, slått deg ned i en lagune, trodd på at havet var like rent som det så ut til. Men sånn er ikke livet. Du har en jobb. Sjefen sier du er nyttefull. Du tjener penger på ærlig vis. Hva skulle jobben være godt for, om ikke pengene ble brukt? Hva skulle tiden ellers brukes til, om det ikke var for jobben? Nei, du har ikke bedt om dette.

  

II 

Finnes det groper dype nok, store nok mottak? Finnes det fungerende lukkemekanismer for sånne som deg? Du er et hull i havet. Vanligvis tenker du at du er en dråpe, men du er ikke det – du er et hull. Det eneste du egentlig kan kjenne – det eneste du faktisk klarer å fornemme på en oppriktig ujålete måte – er følelsen av sult. Ikke sult, sånn på ordentlig, men det vedvarende i sulten, det som gjør at du higer – det som gjør at du aldri helt vil klare å slippe taket i det du eier – det som gjør at ideen om at du eier noe som helst, har kunnet befeste seg – det som gjør at hullet aldri fylles. 

Naturligvis er du banal. Du forsøker å erkjenne hvor banal du er på en sofistikert måte. Du liker å tro at du tror på det gode. Du liker selvsagt også å kritisere regimet, særlig når du er full, da pleier du ofte å slenge om deg med undergangsspådommer, men stort sett lever du opp til å være en positiv type, den beste i hvem som helst av oss. Du har en partner. En ung eller gammel, sympatisk eller usympatisk kvinne eller mann. Hva skulle ellers være vitsen med å ha en partner, om ikke det var for at man trodde på det gode? Mest sannsynlig har du hatt flere partnere. Etter å ha ligget inntil hverandre en stund, blir det nesten alltid klamt, og dere må rulle over til hver deres ende av senga for å kunne sove. Det lar seg vanskelig innse hvor fundamentalt ensom du er. Utallige folk, ikke bare din partner, står i veien for at du skal kunne leve opp til ensomheten din.

 

III 

Du bor i et hus. Det ligger i husets betegnelse at dørene lukkes. Støyen går du ikke fri for – selv på natta drives det kolonner gjennom byen på den svære veien du bor ovenfor – selv på natta finnes det ingen fred – men du bor i et hus, kan lukke deg inne, i det minste. Du trekker for gardinene og setter på en form for sval musikk. Det er så varmt. Du er så sulten. Mens du varmer maten i mikroen, kjenner du nesten ingenting. Kyllingvingene smaker som de skal. Enda uforholdsmessig mange av vingebeina er brukket, glipper kjøttet lett fra beina. Du har alltid likt å spise sånt småtteri med hendene, lar deg ikke affektere av hvor fettete du blir. Du er hjemme, kan gjøre som du vil. 

I huset hjemmet har i deg, finnes en egenrådig trygghet. Nå, når du er mett, kjenner du det. Det ligger virkelig i husets betegnelse at dørene lukkes. Selv for de ventende, lengtende. Innen din partner kommer hjem, vil du ikke ha rukket å bli dårlig. Du er en søyle i hjemmet, skal ikke bli syk. Du bor i et hus, i skogen som kranser rundt huset, i skogen huset har i deg. Jeg har tenkt på dette med barn, vil du si.

/

Takket være støtte fra Den norske Forfatterforening kan vi i månedene framover presentere en mini-serie med norske noveller og kort-prosa. Denne uken takker vi for nyskrevet tekst av Ida Jasmine Høyer, som i år er aktuell med den kritikerroste novellesamlingen Historier om trøst (Tiden).

_________________________________________________________________

SOFIE DUE: VI ER ALT FOR MANGE

SOPHIE DUE

Jeg ligger vågen i sengen, jeg er ikke vant til stilheden på landet. Walter sover uroligt, jeg hiver dynen over mit hoved og mærker, hvordan jeg langsomt mangler ilt under den tunge dyne. Jeg fjerner den igen. Jeg sætter mig ind i stuen og har trukket Walters islandske sweater over mit hoved, mit hår bliver statisk. Jeg snuser til den, den lugter af tobak, den føles tryg. Stuen er et lille rum, der er en sofa og et rundt sofabord. Sofaen knirker, da jeg sætter mig, og jeg hører Walter mumle inde i soveværelset. Uret på væggen tikker. Jeg rækker ud efter en bog og bladrer lidt i den. Jeg tænder for fjernsynet. Der er ikke noget godt klokken tre om natten. Jeg tager Politiken til mig og åbner på en tilfældig side. Det er en artikel om, at vi er for mange mennesker i verden. Jeg lægger en hånd på min mave, jeg mærker ulden under mine fingre. Jeg sidder og kigger på ordene foran mig, jeg er helt alene her, men vi er alt for mange mennesker. Jeg lægger avisen fra mig og går ind på soveværelset igen. Jeg kigger på Walter og lægger mig ind til ham.

     Ved morgenmaden er der stille, der dufter af kaffe. Walter rører i sin kop med en ske, mens han kigger fraværende ud af vinduet. Jeg kan ikke lade være med at kigge på skeen, der bevæger sig i cirkler. Walter fortæller, han har sovet dårligt, jeg siger, jeg har heller ikke sovet godt. Han har taget avisen frem, jeg spørger ham, om han har læst artiklen om, at vi er alt for mange mennesker. Han ryster på hovedet. Vi er alt for mange, siger jeg. Vi bør slet ikke få børn længere, siger jeg. Han kigger undrende på mig. Jeg siger det i en ligegyldig tone. Han tager en slurk af sin kaffe, han spørger, om jeg er okay. Jeg siger ja, jeg går en tur, tror jeg, ud i haven. Han spørger, om han skal gå med. Drik bare din kaffe, siger jeg.

   Det siger dunk for snuden af min støvle, en kastanje triller et lille stykke. Jeg tager et skridt mere og samler den op, den er fugtig, græsset er stadig vådt fra regnskyllet tidligere. Jeg gnubber den i jakken, så den bliver tør. Jeg lægger den i lommen og nulrer den med fingrene, mens jeg går videre. Jeg sætter mig på en bænk og kigger lidt, kastanjen bliver helt varm i min hånd. Den har en glat overflade med enkelte buler, det er en baby. Kulden når mig ikke, jeg sidder bare og kigger. Der er helt i stille haven, jeg tænker på, hvordan det må føles at være det sidste menneske på jorden. Jeg tænker på, om jeg ville føle mig ensom. Jeg ville måske være glad for at have hele verden for mig selv. Nu kommer Walter med sin sweater, jeg havde aldrig forestillet mig at have en kæreste, der hedder Walter. Han sætter sig ved siden af mig og tager min hånd op af lommen. Jeg holder fast i kastanjen, og han kigger overrasket, da den falder ud af hånden på mig. Jeg føler mig trist ved adskillelsen. Forstyrrer jeg, siger han, og jeg ryster på hovedet. Jeg læner mig ind mod ulden, jeg føler ikke, vi er sammen, selvom vi sidder tæt. Jeg får lyst til at kradse mig op og ned ad ulden, så det ville give mig røde mærker, bagefter ville jeg klø det. Han kysser mig i håret, og jeg kigger på kastanjen ved min fod. Det er et dejligt sted, siger han, og jeg siger ja, det minder mig om dengang hos mine bedsteforældre, vi samlede kastanjer og lavede kastanjedyr. Han siger, det er en dejlig have til børn, måske skal vi en dag lave kastanjedyr. Jeg spørger, hvornår han vil lave kastanjedyr, han siger, du er fjollet, jeg tænker på, når vi en dag får børn.

   Jeg rejser mig og går hen til en stor bunke blade, som Walter har samlet i går, da han var ude at rive i haven. Jeg bliver overvældet og lægger mig i den kæmpe bunke blade, der lugter af jord og fugt og en anelse råd. Jeg bliver pakket ind og føler mig beskyttet. Walter følger med, han står og kigger på mig oppefra, jeg håber verden ender før jeg gør det, siger jeg, han siger ikke noget, han kigger op mod himlen. Jeg lukker mine øjne, jeg føler mig tæt på noget lige nu. Kom nu op, siger han, han rækker en hånd ud, og jeg tager imod. Vi står foran hinanden, og han ser mig i øjnene og siger, jeg tror, du er min verdens ende. Jeg tager ham i hånden og smiler til ham, jeg siger, vi kan ikke få børn, vi er alt for mange mennesker i verden. Han leder efter noget i mit ansigt, jeg kigger ham i øjnene, de går fra brune til sorte, jeg kysser ham på munden. Han træder væk og vender sig om, det er jo ikke det, det handler om, siger han. Jeg siger, jamen, har du overhovedet læst artiklen. Han siger, jeg går en tur, og han går væk fra mig.

   Jeg sidder indenfor, da han kommer tilbage. Han sætter sig ned ved siden af mig på sofaen. Jeg kravler op på skødet af ham, jeg hviler min pande mod hans. Sådan sidder vi lidt, jeg mærker hans ånde mod mit ansigt, den lugter af cigaretter. Jeg kan lide tanken om, at jeg indånder det, han udånder. Ville du græde, hvis jeg døde, spørger han mig roligt og lavt. Jeg retter mig op og kigger på ham, jeg tænker lidt. Jeg græder ikke så tit.

/

Mit navn er Sofie, og jeg er 22 år gammel. Jeg er opvokset i Odense, men bor nu i København. I efteråret 2015 var jeg elev på Vallekilde Højskoles forfatterlinje, hvor min lyst til at skrive for alvor startede, og hvor jeg fik modet til at gå efter forfatterdrømmen. I august 2016 startede jeg på Talentskolen som elev på den 2-årige forfatterlinje. Her bruger jeg min tid på at skrive tekster og udvikle mig som forfatter. / Klimaaksjonen takker så meget for din novelle!

_________________________________________________________________

TAKK FOR OSS

forfatterfoto-hilde

Av Hilde Lindset / Foto: Kaja Bruskeland

 

  1. mai 1971

Kjære Hytta,

Astrid og jeg ankom fredag ettermiddag i strålende sol. Undertegnede var spent på om hun ville overleve helgen med utedo, men hun har vært tapper! Mildt og fint vær. Vi har hatt besøk av kjernebiter og grankorsnebb. Astrid imponerte med sine hittil hemmeligholdte ro-ferdigheter. Fangst: Tre ørreter og fire tryter. Vi har lest pensum om trobrianderne. Forspist oss på peanøtter og kokesjokolade. Nå er sekken pakket igjen. Til uken venter eksamen. Vi takker for denne gang.

Bengt

PS: Den alltid morsomme Bengt overdriver som vanlig: At jeg skulle ha problemer med utedo?? Det stemmer overhodet ikke! Hytta var derimot like deilig som han hadde beskrevet den. Det er så stille og fredelig her. Fant roen umiddelbart og har ikke savnet noen verdens ting. Håper på tur tilbake så snart som mulig. A. V.

 

 

  1. september 1971

Dro ens ærend for å plukke sopp fra den ene dagen til den andre. Kan ikke klage over funnet, og drar lykkelige hjem med mengder av kantarell, steinsopp og piggsopp i bagasjen. Nam, nam!

Bengt

 

 

  1. juli 1972

Kjære hytta,

Late, solrike dager. Føltes godt etter den mer vekslende forsommeren. Astrid synes jeg er en pyse som bruker for lang tid på å komme uti. Om kveldene har vi sittet ute og hørt på storlommen som holder på nede i sivet. Den har ikke vist seg, men den skingrende, klynkende sangen er ikke til å ta feil av. Både nifst og vakkert!

Ellers har vi fulgt med på beveren. Noe som resulterte i et lite kunstverk fra Astrids hånd, som nå henger ved inngangsdøren. (Eller er det meg hun har tegnet?) Nå vender vi nesene mot byen igjen for sommerjobb. Jeg som gartner for kommunen, Astrid på sykehjem. Takk for nå.

Bengt.

  1. Nesten alt Bengt sier er riktig. Dog har jeg aldri sagt at jeg synes han er en pyse. Litt overfølsom, min kjære Bengt. At han synes min tegning av beveren ligner ham, er også en gåte… Takk for oss, kjære hytta. Vil ikke dra! A.V.

 

 

  1. desember 1979

Kjære hytta,

Vi kom lille julaften for å feire vår første jul her. Det var som å trå rett inn i et julekortmotiv. Magisk med all snøen!

Julenek ble hengt ut. Snøspurven kom forbi. Ikke s