Innhold: «Margaret Atwood kallar til handling for rettferd og miljø» «Et naturbarn blant forfattere» Intervju med Lars Haga Raavand / Nødens ansikter / Astrid Nordang: James Hansen i Norge / Orda kan redde jorda Intervju med Ingrid Storholmen / Jesper Weithz: Snart spårar jag ur / Hvem flykter? / Wera Sæther: Brev fra mange steder, økopoetisk? / Jonas Gren: Liv regleras inte av ord / Håvard Syvertsen: Døde fugler / Ingrid Storholmen: Kjærligheten som kan redde oss / Intervju med Bård Isdahl: Fra bekymring til handling / Opprop mot grunnlovsstridig oljeleting i Arktis / Mette Newth: En hyllest til Grunnlovens §§ 108 og 112 / Tom Egil Hverven: Historisk klima / Brit Bildøen: Ein song for kråka. / Agnar Lirhus: Bru til det hinsidige. /Sidsel Mørck: Frihet til salgs / Freddy Fjellheim: Velkommen! / Brit Bildøen: Fantastiske landskap. / Sidsel Mørck: Langtidsvarsel. / Freddy Fjellheim: En gryende skriftaksjon / Brit Bildøen: Dei gode hjelparane. / Alf Kjetil Walgermo: Mennesket i naturen. / Trond Arnesen: Om å skrive for livet. / Sidsel Mørck: Språk som verktøy / Kristian Bjørkdahl: Frykt og grønt. / Sidsel Mørck: Etikk og butikk/ NFFOs nettside: Intervju med Elisabeth Eide og Freddy FjellheimBrit Bildøen: Tjøre og fjør / Freddy Fjellheim: Stjerneskudd og oljedød / Espen Stueland: Fuglene går ikke i fakkeltog / Espen Stueland: Statoil strekker våpen / – Kjære Jens, kjære Siv, kjære Erna: Om FKAs diktaksjon i Aftenposten / Karin Haugen: Bærekraft – hvordan tåler litteraturen best vekten av vår tids viktigste spørsmål? / Intervju med Freddy Fjellheim om FKA / Sidsel Mørck: Lojalitet til salgs (lenke) / FKAs forfatteropprop mot Statoils tjæresandengasjement // Copyrights til alle tekster: Redaktøren og de respektive forfattere.

___________________________________________________________________

 

Dear Prime Minister Erna Solberg

Astrid BB4

Av Astrid Nordang

For at vi ikke skal komme til det såkalte vippepunktet, der det ikke lenger er mulig å snu, må vi bremse all bruk av fossil energi så fort som mulig.

Det er hovedbudskapet til James Hansen, tidligere NASA-forsker og i toppsjiktet blant anerkjente klimaforskere. Ved siden av å være professor ved University of Columbia driver han sin egen blogg og gir ut bøker – ”den neste vil bli den beste, for den skriver jeg sammen med barnebarnet mitt,” sier han. Bloggen hans kan du følge her: http://csas.ei.columbia.edu

Hansen var invitert av Aftenposten til å delta i klimakonferansen i deres regi. Som gammel bekjent av § 112-aksjonens Mette Newth, Pål Lorentzen og forfatter Jostein Gaarder, sa han seg umiddelbart villig til å komme et døgn tidligere og holde foredrag på et folkemøte på Gimle, muliggjort av Oslo Dokumentarkino. I etterkant viste man filmen Merchants of Doubt, hvor Hansen har en birolle, sin aller første som vitne for at den globale oppvarmingen faktisk fant sted. Året var 1988, stedet den amerikanske Kongressen.

I forkant av Oslo-besøket sendte han statsminister Erna Solberg et personlig brev, der han ber henne stanse oljeboringen utenfor Nord-Norge. Dersom hun i 23. konsesjonsrunde gir tillatelse til å bore i Norskehavet og Barentshavet, vil det plassere landet hennes i ”gruppen av verdens mest nådeløse bidragsytere” blant dem som tviholder på den gamle tankegangen med fossilt brensel. Før han legger til at han akter å stille som vitne i det planlagte søksmålet mot regjeringen. Brevet avsluttes med en bestefars appell:

As a grandfather, I urge you to consider our common future, giving it more weight than shortsighted extension of your country’s dependence on oil. Norway has know-how and technology to become a major economic player in the sustainable low-carbon world of the future. Such a world cannot be attained if Arctic oil reserves are extracted and burned. Leaving Norway’s share of these resources untouched is an act of leadership that would resound around the world and in history.

Les hele brevet her: http://www.huffingtonpost.com/dr-james-hansen/an-open-letter-to-norwegi_b_8281326.html

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Foto: Astrid Nordang

Olje og øl

Aftenposten forsøkte å få en kommentar av statsministeren, men hun lot i stedet olje- og energiminister Tord Lien svare at det er en avsporing av debatten å fokusere på så den begrensede aktiviteten i Arktis. Han mente dessuten at det er en ”fullt forsvarlig virksomhet Norge driver med i Norskehavet og Barentshavet”.

Det norske Arktis er er nemlig noe helt annet ”i virkeligheten” enn det folk andre steder ser for seg. Lien er ikke enig i USA og EUs definisjon av Arktis, som ifølge ham er langt mer enn et isøde: ”Vi har sykehus, flyplasser og ølbryggerier og har drevet petroleumsvirksomhet her i Barentshavet i over 30 år.”

Da så. Da er det vel bare å fortsette med øl og olje, med business as usual. Les Aftenposten-saken her:

http://www.aftenposten.no/meninger/Hvis-Norge-ikke-snur-oljepolitikken_-vil-jeg-bista-i-et-planlagt-soksmal–James-Hansen-8199821.html

Tvilens frihet

I forkant av kinovisningen på Gimle forklarte Hansen at han ser for seg en karbonavgift som vil gjøre fossil energi dyrere, og at det vil øke prisen på energi og andre produkter. Inntektene fra avgiften skal tilbake til folket vær måned, og tanken er da at folk skal oppmuntres til å bruke mer grønn energi.

En omlegging trenger nemlig ikke å være så smertefull for folk flest. Det er de store oljeselskapene, som driver fracking og boring, som vil måtte svi. Tvert imot vil økonomien bli mer effektiv og mange vil få mer å rutte med enn de hadde før avgiften ble betalt. Det innebærer imidlertid å styrke myndighetene, noe mange land ikke vil godta.

Et poeng som ble forbilledlig illustrert i filmen, som brukte tobakksindustriens tåkelegging av konsekvensene av røyking som eksempel. I tillegg til å så tvil om røyking var skadelig – 50 år etter at innsidedokumenter viser at tobakksprodusentene var klar over det – tok man i bruk ordet frihet. Som en motsetning til myndighetenes inngripen.

Og det er et dystert scenario Hansen tegner opp. Ikke to, men ti meters stigning av havnivået er en mulighet innen århundret er omme. Det vil ramme en rekke av verdens storbyer som jo i hovedsak er situert ved kysten.

Hansen kritiserer ikke bare Norge. USA får også det glatte lag, ikke minst president Obama, som stadig advarer mot at planeten er i fare, samtidig som han godkjenner offshore-boring og fracking. Det henger ikke på greip.

Ved hjelp av powerpoint-plansjer ser vi at Kina i dag står for en femdel av jordas CO2-utslipp. USA er en ”god” nummer to og India halsende etter. Men verken Kina eller India vil klare et klimaskifte uten bruk av atomkraftverk, som i dag ifølge Hansen er så sikre at han ikke ser det som problematisk å gjøre bruk av dem.

Han avsluttet foredraget med å si at folk gjerne må være imot atomkraftverk, viktigst er det å stå imot fossil energi.

På spørsmål fra salen, der en klimaskeptiker fikk svar på tiltale, stilte Ny Tid-redaktør Truls Lie vite om det er noe i at vi bør spise mindre kjøtt. Er utslippene av metangass virkelig så høye at det vil gjøre en forskjell? Til det svarte Hansen bekreftende. Selv om det utgjør under 15-20% av verdens samlede utslipp, vil det innebære en betydelig reduksjon om vi greier oss med mindre kjøtt enn vi gjør i dag.

Ansvarsrisiko

Pål W. Lorentzen, høyesterettsadvokat i advokatfirmaet Thommessen og styreleder i Norsk Klimastiftelse, innledet møtet og ønsket James Hansen velkommen. Dagen derpå hadde han en artikkel inne i Dagens Næringsliv om økonomisk ansvarsrisiko. Når man kjenner konsekvensene av fortsatte utslipp av klimagasser, vil det da ikke være i strid med kravet til forsvarlig opptreden å fortsette med dem?

”Det grunnleggende spørsmålet er dette: Handlinger og unnlatelser fra myndighetenes og næringslivslederes side som ignorerer klimavitenskapens budskap om konsekvensene ved å fortsette utslipp, som er ansvarsbetingende, vil representere brudd på kravet til forsvarlig adferd og således være rettsstridige og uønsket fra samfunnets side. De må – kort og godt – ikke finne sted. Når skjønner lederskapet i politikk og næringsliv dette enkle poenget?”

 

_____________________________________

 

Snart spårar jag ur

Kulturkrönika: Om miljöaktivister som tar saken i egna händer.

JesperWeithz_fotoDavidLagerlöf-3

Av JESPER WEITHZ

 

Först såg jag filmen The East. Den handlar om miljöaktivister som tar saken i egna händer och spårar ur. Sedan såg jag filmen Night Moves. Den handlar om miljöaktivister som tar saken i egna händer och spårar ut. Sedan såg jag andra säsongen av tv-serien Bron. Den handlar om miljöaktivister som tar saken i egna händer och spårar ur.

Sedan fick jag tips om den finska tv-serien Tellus, en fantastisk serie som i stället för att fokusera på miljöaktivister som tar saken i egna händer och spårar ur, handlar om företagsledare som inser sitt moraliska ansvar för klimatkrisen. Dessa ledare tar förvisso saken i egna händer och gör motstånd mot den nyliberalistiska doktrinen som råder i deras närmiljöer, men de gör det inom lagens gränser och lyckas besegra systemet med systemets egna metoder! Tellus är banbrytande, en drabbande serie där den mänskliga moralen står i fokus, där de obekväma frågorna om hur man tar ansvar för klimatet ställs.

Nä. Det är inte den världen vi lever i.

Vi lever i den värld där Tellus förstås handlar om miljöaktivister som tar saken i egna händer och spårar ut. Dessa självrättfärdiga världsförbättrare startar måhända som fina idealister men långsamt och obönhörligt förvandlas de till fullblodiga sociopater och vi som tittar lär oss att aktivism leder till ångest, mord och fängelse. För att citera SVT om Tellus: »Miljöaktivister eller mördare?« En rubrik som skulle passa bättre för världens fossilföretag. Men vi lever i den värld där det är de som engagerar sig som blir synade genom ett politiskt-filosofiskt moralfilter och felaktigt porträtterade som asociala monster. Medan de som i egenskap av makthavare faktiskt bär ansvaret slipper undan granskning. Visst, populärkulturen gestaltar ofta hur företagsägare sätter andras liv på spel för sin egen vinnings skull. Men var är filmerna och tv-serierna som på allvar intresserar sig för kapitalisternas moral och gruppmentalitet på samma sätt som miljöaktivister rannsakas?

Jag är seriös. Jag vill veta. Jag vill förstå det obegripliga. Hur ser det ut i skallen på de som tycker att profit är viktigare än liv? Det måste finnas en djupare, mer överraskande förklaring än att rika makthavare är kortsynta, egoistiska rövhål med empatistörningar.

Vad betyder det att få, om ens någon, väljer att populärkulturellt dissekera mentaliteten hos dem som i dagsläget ser ut att putta oss bortom tvågradersmålet? Varför har kamerorna inte baxats in i ledningsrummen och lämnats kvar där?

Detta, mer än hur fantasilöst populärkulturen hanterar klimatfrågan, får mig att vilja spåra ur. Men innan jag tar saken i egna händer ska jag se en film jag fått tips om. Den handlar om miljöaktivister som tar saken i egna händer och …

 

//

Teksten er hentet fra Effekt. Klimatamagasinet

 

 

____________________________________________________

 brev fra mange steder, økopoetisk?

 

WeraSather

kjære hver og en,

Jeg vet ikke hvordan skriften er åpen for stedet der skriveren faktisk sitter når hun skriver. Dette beror selvsagt på sansenes oppmerksomhet og bevissthetsnivået. En kunne kalle det ”porøsiteten”.

En bærer seg selv til nye steder. Så gjør det nye stedet sitt. Stedene, med natur, historie og de stedegne synene og stemmene, en stor og ny padde dukket opp foran voksne og barn her i går, kan utføre konstante samtaler i en. Det for lengst nedfelte og det heftig herværende.

En padde fremdeles! Så husker jeg froskene i månelyset den gangen Rehana sammen med den gamle naboen sang for opptaksmaskinen min på en sandøy i Brahmaputra første gang jeg gjorde opptak av sangen hennes. I 2004, antagelig. Og det var Meny Bloch ved Det norske teatret som overførte Rehana og den gamles sang til en cd.

En femåring leker nå i bunnen av trappen her. En svensk forfatter sitter og grunner over det han leser i en stol ved barnet og jeg sitter i annen etasje med utsyn til Gårdssjøen, der jeg nettopp har badet. Mellom sjøen og huset er det skog. Ingen andre hus. Her snakker naturen med en tunge.

I forige blogg var Budapest det tematiserte stedet. Minneordet (over den nettopp døde Zita Makoi) skrev jeg i Oslo. Jeg var ”i Budapest” midt i Oslo. Det er noe underlig, og ikke alltid enkelt, med det å være midt i et annet sted på sitt eget sted. En skal jo være hengitt og praktisk til stede på sitt eget sted.

Jeg vil nødig bli dement eller ufør på annet vis, og ikke lenger kunne gå på stedene jeg er forbundet med.

Tenkte nettopp: åh, om jeg bare kunne skrive økopoetisk, om jeg bare hadde kunnet det. Neste gang jeg drar østover får jeg – også – komme til deltalandet Sundarban, ved Bengalbukta. Subtropisk jungel, grønnslyngende frodig vegetasjon som utbyttere av alle slag gjerne vil tyne og underlegge seg, og som vannet, i og med havstigningen, en dag vil skjule. Den frodige vegetasjonen vil (igjen) bli vann. Samme vann som det første, førskapelses- eller forutsetningsvannet?

I juli i år lå store deler av Kolkata i vann. Vi i Norge får vite så lite, og så filtrert, om verden, om vi ikke også leser the Guardianthe New York Times eller ser/leser Al-Jazeera. At flyktningene kommer i retning Norge dette vet vi, og er kanskje berørt. Men i liten grad at vannet kommer til de andre, og også vil komme til ”oss”; i hvert fall økonomisk. Vannet har ikke et ansikt som snakker og kan fotograferes under intervjuet.

Her ved Gårdssjøen i svensk Värmland dukker det altså opp et ønske om å lage økopoesi. Det er den ubehjelpeliges ønske; jeg mangler botanisk, zoologisk, og sikkert også poetisk, kunnskap. Kanskje vil Sundarban ta meg inn. Kanskje vil Sundarban rive den norske dikteren til seg, slik at hun, i omfavnelsen, ikke kan annet enn sende fra seg flaskeposter. Elvene, utsynet mot havet, den tropiske tettheten, slik at også jeg blir jungel. Alt dette kan forutanes, for jeg har trasket der før, uten økopoetisk forsett, med et kamera dinglende, og for det meste ubrukt.

Det er bjørketrær og gran jeg ser ut på, her fra huset ved Gårdsjøen. Da kommer det med ett inn en tekstmelding om flom nord i Bangladesh. ‹Vann ved kontoret vårt. Be for oss.› Elvene Dharla og Teesta flommer hvert år over. Siden sangarbeidet begynte (2004) har jeg ikke hørt om flom så langt fra elvene som dette. Hvis det står vann i eller ved kontoret i Arshi Nagar da ligger de fleste husene i området under vann. For det er flere kilometer til nærmeste elv fra kontoret, lydstudioet og internatet.

Jeg søker opp nettavisen the Daily Star. Ingenting der om flommen. Om daglige mord, ja. Jeg søker dagen etter. Ja, nordområdene i landet ligger under vann. Folk er oppfinnsomme og redder det de kan redde. Flommen er mer enn vann. Den fører med seg fruktbarhet. Så fører den med seg fravær.

Hilsen Wera

 

/

Følg Wera Sæthers blogg HER.

 

__________________________________

Liv regleras inte av ord

Jonas_Gren_01

Av Jonas Gren

 

”Jag visste inte att jag var så intresserad av naturen”. Orden uttalas av en ung författare i blivande. Vi befinner oss på en folkhögskola. Mitt uppdrag som gästföreläsare är att orientera skrivareleverna i ekologisk litteratur. Vad nu det är? Ekolitteratur, ekobananer fast i text?

Det finns flera intressanta saker i studentens ord.

För det första: vad menas med natur?

För det andra: vad betyder elevens tidigare ointresse för naturen?

 

Natur. Begreppet påminner mig om hur hopplöst det är att vara människa. Vi vandrar runt som teknologiska apor i kulturen, klädda i plantdelar och i andra individers hudar, med hjärnor fyllda av påhitt. Så mycket kultur att vi glömmer hur mycket natur vi är. Vissa av oss pratar om att skydda naturen. Är det inte samtidigt vår egen arts natur vi ska ge plats för?

Enligt den brittiske idéhistorikern Arthur Lovejoy har engelskan minst 66 betydelser av natur. Det syftar på allt från landskap opåverkade av människor till idén att rivaliserande män naturligt är aggressiva.

 

”Jag visste inte att jag var så intresserad av naturen”, kan betyda: jag visste inte att jag var så intresserad av oss själva. Sapiens, den enda av mångfalden människoarter som överlevt till vår tid, och som Yuval Noah Harari portträtterar så fascinerande i Sapiens, nyss utkommen på svenska.

Harari bekriver vad som skiljer sapiens från de andra människoarterna: den kognitiva revolutionen. Vid en viss tidpunkt började våra förfäder kommunicera och skvallra enligt helt nya mönster.

Kulturer uppstod i och med sapiens övergång till hitte-på-livet: konstruktioner av mytiska kitt som höll stora grupper samman. Harari sammanfattar det förvirrande i att vara människa av idag:

”Ända sedan den kognitiva revolutionen har sapiens alltså levt i en dubbel verklighet. Å ena sidan den objektiva verkligheten bestående av floder, träd och lejon, och å andra sidan den uppdiktade verkligheten bestående av gudar, nationer och företag. Med tiden blev den uppdiktade verkligheten allt mäktigare, så att flodernas, trädens och lejonens överlevnad i dag på nåd och onåd är utlämnad åt uppdiktade storheter som gudar, nationer och företag.”

 

Skriveleverna och jag kom överens om att vi måste brottas med naturen.

Kanske till och med överge den. Som begrepp, alltså.

”Natur” är lika mycket de mänskliga, evolutionära egenskaper som förtrycks under den moderna ordningen – instinkten att vandra, skaffa djupa kunskaper om växter och djur, leva i oregelbundenhet och i nära samvaro av varandra – som de gris-egenskaper som förtrycks när djuret spärras in i industriella komplex.

 

Natur kontra kultur är inte en skiljelinje mellan sapiens och gårdsgrisen.

Det är en gräns mellan vad som finns i biologin och vad som finns bara i människors hjärna.

 

Det viktiga i vår tid är inte att tänka mer på natur, utan mer på vad i det mänskliga som bara är fantasi. Ord som ”grön tillväxt”, ”ekolitteratur” och ”ekobananer” är uppdiktade storheter. Det som för naturen spelar roll – så som begreppet används just här, alltså det vilket biologin intresserar sig för: ekologi – har med andra saker att göra.

 

Skrivelevens tidigare ointresse för natur pekar sannolikt mot just det som Harari beskriver: en mänsklig verklighet ockuperad av gudar, nationer, företag, böcker, kultur, ord.

 

I det långa loppet regleras varken sapiens eller andra arters verklighet av ord, men av floder, träd och lejon.

 

/

 

Artikkelen har også stått i det svenske bladet Effekt. Klimatmagasinet.

_________________________________________

døde fugler

Syvertsen-Haavard_author_full

Av Håvard Syvertsen

En morgen du våkner litt seinere enn vanlig er bakken dekket av døde fugler. De må som vanlig ha innledet dagen med lyset, men falt døde ned fra himmelen midt i svevet. Det gjør deg så urolig at du slår på TV for å sjekke nyhetene. Der vises det bilder av døde isbjørn som flyter i vannet der isen de bodde på var i går. Det klippes til nærbilder fra Central Park der flaggermusene ligger ubevegelige på gangveiene.

Jeg leser G.K. Chestertons «Det evige menneske». En tanke han presenterer er at skapelsen skjer så langsomt at vi ikke forstår underet i den. Som om tilblivelsen av liv er noe mindre av et under om den skjer over millioner av år. I våre øyne, kan man kanskje tilføye, som de tidens fanger vi er – i vår tid. Sett fra et sted der tidsdimensjonen er en annen, skjer kanskje alt i et rasende tempo. Et frø faller på bakken og et tre strekker seg umiddelbart mot lyset, slår trekronen ut for å suge det til seg.

Og, kan man videre tenke, nå skjer «avskapelsen», ikke like langsomt, men likevel for sakte til at den viser seg akutt for våre tidsbegrensede sanser. For fuglene faller jo ikke døde ned fra himmelen, de dør ut i stillhet. Isbjørnens hjem trekker seg så langsomt tilbake at det reduseres til et politisk spørsmål om hvor iskanten går slik at vi kan hente opp mer olje. Man kunne si at det er en feil i konstruksjonen av mennesket at det ikke er i stand til å ta innover seg ting som skjer sakte. Eller, om vi tenker at mennesket er utstyrt med fri vilje, og det er vel relativt ukontroversielt i vår autonomi-dyrkende tid, så er det en alvorlig svikt i hvordan vi bruker intelligensen vi en gang har fått i gave.

Og vi glemmer det mest fantastiske av alt: At noe finnes og ikke ingenting. Vi lar det skure og gå.

/ 21.VI.15

_____________________________________________

 

 

 

 

 

Ingrid_Storholmen_@_Oslo_bokfestival_2011

/Foto: Bjørn Erik Pedersen

Under åpningsforestillingen på Norsk Litteraturfestival leste Ingrid Storholmen fra sin bok «Til kjærlighetens pris» (2011), og så holdt hun denne lille, store talen som vi får gjengi her på World Environment Day 2015:

«Jeg tenker på kjærligheten som vi har til jordkloden, og den kjærligheten vi kanskje også får fra den. Jeg tror denne kjærligheten faktisk kan være med på å redde oss. Det er derfor jeg er med i Forfatternes klimaaksjon. Der kan vi peke på og vise fram denne kjærligheten og  via orda kan vi berge jorda!

Men en forutsetning for denne formen for kjærlighet kommer fra nærrelasjonene. Selv er jeg glad for at jeg begynner å forstå at kjærlighetsprosjektet ikke lenger er lik livsprosjektet, der mitt liv liksom skal vokse opp fra forholdet.  Da slipper man at kjærligheten blir en kamp, men heller et sted for en nærende ro, der man kan både vokse og hvile.»

 

 

/

Stopp grunnlovsstridig oljeleting i Arktis! 

Underskriverne av dette innlegget krever at regjeringen avlyser 23. konsesjonsrunde, og vil støtte et klimasøksmål mot den norske stat dersom de utlyste blokkene tildeles.

Verdenssamfunnet har i dag kurs mot en global oppvarming på minst fire grader innen år 2100. FNs klimapanel er ikke til å misforstå: Klimaendringene rammer allerede utsatte mennesker og arter over hele verden, og en temperaturstigning på over to grader vil få svært dramatiske følger for alt liv på planeten. For å ivareta et stabilt klima, må rundt 70 prosent av våre oppdagede fossile reserver bli liggende. Dette er vår tids viktigste erkjennelse. Vår tids store oppgave blir å sette den ut i live.

Regjeringen har nylig utlyst 57 nye letetillatelser i Norskehavet, Barentshavet og helt opp til den arktiske iskanten gjennom 23. konsesjonsrunde. Dette er den første utlysningen av leteblokker i helt nye områder siden 1994. Samtidig har forskere ved University College of London forsket på hvilke fossile ressurser som vil være mest lønnsomme å utvinne innenfor rammene av FNs togradersmål. Resultatene, som er publisert i tidsskriftet Nature, viser at olje- og gassforekomster i Arktis ikke er drivverdige hvis vi skal unngå alvorlige og irreversible endringer i klimaet.

Grunnlovens § 112 gir oss rett til et levelig klima, og forplikter staten til tiltak som sikrer denne retten, også for våre etterkommere. Dersom regjeringen hadde utredet de nye letetillatelsene i lys av Norges klimamål og miljøutfordringene forbundet med oljeproduksjon i Arktis, ville neppe 23. konsesjonsrunde ha blitt utlyst. Allerede på dette punktet har regjeringen brutt Grunnlovens § 112 og naturmangfoldsloven kapittel II.

Ledende jurister legger til grunn at all ny oljeleting i Arktis er i strid med Grunnloven. I løpet av våren 2015 vil initiativtakerne til dette oppropet samarbeide for å sikre at et eventuelt søksmål mot tildeling av blokker i 23. konsesjonsrunde kan bli gjennomført i praksis.
Skal vi sikre en trygg klimafremtid i tråd med Grunnloven, trenger vi omstilling i alle sektorer og storsatsing på grønne næringer. Domstolene er bare en liten del av klimaløsningen. Men hvis staten krenker egne borgeres grunnlovsfestede rettigheter, blir det nødvendig å gå til domstolene for å forsvare dem.

Regjeringens nye mål om å kutte utslipp av klimagasser med 40 prosent innen 2030, kan synes å ivareta Norges del av et globalt ansvar innenfor FN-systemet. Men i tillegg til å mangle konkrete tiltak og virkemidler, unnlater klimameldingen å nevne vårt største bidrag til klimaendringene: olje- og gassutvinningen, som i dag utgjør rundt 2,5 prosent av verdens samlede produksjon. En uendret utvinningstakt på norsk sokkel er i strid med føre var-prinsippet og klimaforskernes råd. Ved å åpne nye havområder i Arktis for oljeleting, blir vi aktive pådrivere i fossilkappløpet mot en ulevelig klode. Underskriverne krever at regjeringen avlyser 23. konsesjonsrunde, og vil støtte et klimasøksmål mot den norske stat dersom de utlyste blokkene tildeles.

Følgende personer har skrevet under innlegget:

Ragnhild Freng Dale
Mari Seilskjær
Carlo Aall
Nils Harley Boysen
Andrew Kroglund
Aled-Dilwyn Fisher
Hans Morten Haugen
Erling Fjeldaas
Jostein Gaarder
Karl Ove Knausgård
Espen Stueland
Line Baugstø
Cathrine Grøndahl
Elisabeth Eide
Ingvild Rishøi
Ingvild Burkey
Erika Fatland
Erik Fosnes Hansen
Sidsel Mørck
Erik Heisholt
Rune Nilsen
Lars Thore Fadnes
Marianne Fastvold
Trond Romstad
Kim Småge
Magnar Mikkelsen
Wera Sæther
Tone Bergli Joner
Tor Edvin Dahl
Annabelle Despard
Morten Harry Olsen
Odveig Klyve
Svein Lund
Liv Lundberg
Caterina Cattaneo
Eirik Ingebrigtsen
Hilde K. Kvalvaag
Ellen Foros
Odd Klippenvåg
Ragnar Olsen
Arild Molstad
Jan Faye Braadland
Freddy Fjellheim
Anne Karin Fonneland
Jon Michelet
Anne Marie Rekdal
Haldis Buer Stamnes
Paal-Helge Haugen
Knut Nærum
Terje Tørrisplass
Rolv Nøtvik Jakobsen
Marius Kolbenstvedt
Phil Newth
Agnar Lirhus
John Gustavsen
Kirsti Thorsen
Hildegunn Dale
Rune F. Hjemås
Thor Sørheim
Turid Høvin
Bård Isdahl  
Anne Arneberg
Brit Bildøen
Torgeir Rebolledo Pedersen
Kari Veiteberg
Morten Traavik
Kristoffer Rypdal
Gunnar Kvåle
Morten Tønnessen
Per Flatberg
Birgitte Grimstad
Arne Fjørtoft
Honoria Bjerknes Hamre
Brit Fougner
Laila Riksaasen Dahl
Finn Wagle
Turid Lilleheie
Wenche Frogn Sellæg
Werner Christie
Gro Nylander
Gunnar Skirbekk
Svein Tveitdal
Ole O. Moen
Ottar Hellevik
Inge Eidsvåg
Gro Gulden
Nils Georg Brekke
Peter M. Haugan
Stein Malkenes
Erling J. Pettersen
Henning Gravrok  
Sylfest Lomheim
Theo Koritzinsky,
Stein Ørnhøi
Per Kleppe
Ingrid Eide
Bernt H Lund
Frøydis Alvær
Audgunn Oltedal
Kjersti Kolbotn
Vigdis Hjorth
Per Bjørn Foros
Geir Lundestad
Åse Lundestad
Terje Stensvold
Fredrik Skagen
Helge Drange
Tania Kjeldset
Per Andreas Kveseth
Petter Næss
Magnus Boysen
Leif Gjerland
Jane Juul Kutzbach
Rakel Surlien
Tone Buberg
Marte Huke
Jan Erik Johansson
Mona Høvring
Kjersti Ericsson
Jan Inge Lindeberg
Tore Lange
Knut Fylkesnes
Torild Skard
Karin Lisa Kirkengen
Kristin Eskeland  
Gjert Laading
Anne Brit Aasland
Kjell Horn
Stan Burkey
Ketil Lund
Ståle Eskeland
Tone Gleditsch Stabell
Liv Marie Austrem
Ragnhild Eidem Krüger
Kai Krüger
Solveig Schult Ulriksen
Asle Farner
Dag Olav Hessen
Thomas Hylland Eriksen
Maja Ratkje
Espen Beranek Holm
Christian Eggen
Anne Lise Frøkedal
Sverre Røed-Larsen
Peter Emil Kaland
Odd Einar Dørum
Nils Erik Lie
Rune Rommetveit
Thorkild Tylleskär
Frode Fanebust
Ketil Magnusson
Åsne Seierstad
Mikkel Storm Glomstein
Oda Fiskum
Martin Ernstsen
Nils Golberg Mulvik
Kari Slaatsveen
Trond Eskeland
Terje Torkildsen
Ingrid Fleischer
Elisabeth Tveter Briseid
Wenche Skorge
Erik Møller Solheim
Per Espen Stoknes
Susanne Sundfør
Inger Elisabeth Hansen
Oddmund Søilen
Kjersti Scheen
Christian Refsum
Kaare R. Norum
Cato Schiøtz
Britt Grethe Randem
Inger Scheel
Harald Siem
Tora Aasland
Henriette Sinding Aasen
Arvid Solheim
Beate Sjåfjell
Nicolai Nyland
Ole Kr. Fauchald
Andreas Ytterstad
Bård Lahn
Herbjørg Wassmo
Hauk Heyerdahl
Ove Jakobsen
Ellen Horn
Anne B. Ragde
Arild Stubhaug
Espen Haavardsholm
Arne Johan Vetlesen
Thorvald Steen
Håkon Bleken
Eugene Schoulgin
Arne Willy Dahl
Per Olav Kaldestad
Erik Dammann
Anine Kierulf
Sverre Blandhol
Ottar Samuelsen

Underskrifter fra organisasjoner og politiske ungdomsorganisasjoner:

Norsk nettverk for klima og helse

Grønn ungdom

Concerned Scientists Nor­way

Changemaker

CAN-Concerned Artists Norway

RE: ACT – Strømme­stiftelsens ungdom

Sosia­­listisk ungdom

Kristelig folkepartis ungdom – KrFu

Unge Venstre

Rød Ungdom

Initiativtakere:

Høyesterettsadvokat Pål W. Lorentzen, forfatterne Aleksander Melli og Mette Newth, Greenpeace-leder Truls Gulowsen.
Organisasjoner: Norsk klimanettverk, Greenpeace Norge, Besteforeldrenes klimaaksjon, Natur og Ungdom, Concerned Students Juss, Framtiden i våre hender, Forfatternes klimaaksjon § 112, Spire.

Publisert på Dagsavisens debattsider 27. april 2015.

_______________________________________________________

En hyllest til Grunnlovens §§ 108 og 112 av forfatter Mette Newth

Mette Newth er utdannet keramiker og billedhugger. Hun har et langt yrkesliv som skribent, oversetter og illustratør og er selv oversatt til 17 språk. Mest takknemlig er hun for all kunnskapen hun har fått om Grønland, arktiske kulturer og første folk, og for å ha kunne bearbeide kunnskapen litterært. Det ga henne innsikt og respekt , men også sorg over at sårbare, uunnværlige Arktis smelter. Newth har også vært rektor ved begge de tro statlige kunsthøgskolene, i Bergen og Oslo, og hun er styremedlem i både Besteforeldrenes klimaaksjon og Forfatternes klimaaksjon.

      De kommer til meg

    og viser meg bøkene

            Lovbøker

   Som de sjøl har skrevet 

Dette er loven og den angår deg

                        Se

      Men jeg ser ikke bror

       Jeg ser ikke søster

      Jeg sier ingen ting

            Jeg kan ikke

     Viser dem bare viddene 

/ Dikt av den samiske multikunstneren Nils- Aslak Valkeapaa. Fra boka «Vidderna innom mig» 1987 Oversatt av Laila Stien./

 

Å bråvåkne til urett som ikke lar en sovne igjen, det skjer ikke ofte i Norge. Men det hender, som når kortsynt makt truer tidløs natur. Kampen om det enestående Alta-Kautokeino-vassdraget var en kraftig vekker for mange nordmenn. Det ble en tapt kamp, men deretter en seier for samiske rettinger. Den omfattende utbyggingen ble planlagt i 1968 mot bedre vitende. Advarslene haglet fra fagfolk, naturvernere og reineierne. Samene, Norges første folk, var godt vant til å bli overkjørt. De hadde vært behandlet som skyggefolk i århundrer, skyflet omkring i storsamfunnets lovverk med stadig færre rettigheter og flere ydmykelser som resultat. Overdrivelse? Nei, les fornorskingsinstruksen av 1889 som tvang samiske barn til å undertrykke eget språk og kultur, inkludert joik, som fram til 1950åra var forbudt i mange skoler. Dessuten loven av 1902 som kun tillot de som skrev og snakket norsk og hadde norske navn å kjøpe land i Finnmark, og pennestrøket i 1930 som slettet samenes eldgamle bruksrett til land.

Reineiernes krav om å stanse utbygginga inntil spørsmålet om samenes rettigheter var avklart, ble også avvist av regjeringa

1960- og 70tallet var vannkrafteventyrets tid i Norge. Men myndighetenes naturødeleggende planer for Finnmark møtte folkelig motstand. Slik ble den unike samebygda Masi reddet fra tvungen oversvømmelse i 1973 og så varig vernet. Alta- Kautokeinovassdraget sto ikke til å redde, og da utbyggingsvedtaket kom i 1978, rustet samer og miljøvernere seg til kamp. Folkeaksjonen engasjerte bredt og var støyende i media , i regjering og Storting, og konfrontasjonen ble hard mellom politi, militære og demonstranter foran gravemaskinene i Stilla. Hverken sultestreiker, tusenvis av underskrifter eller internasjonal kritikk fikk myndighetene til å snu. Riktignok ble anleggsarbeidet utsatt i 1969 for «å gi reineierne bedre tid til å uttale seg og regjeringen tid til å legge fram ny stortingsmelding om Alta» ifølge Store Norske Leksikon, men: «Reineiernes krav om å stanse utbygginga inntil spørsmålet om samenes rettigheter var avklart, ble også avvist av regjeringa

Kampen havnet i Alta herredsrett, som i desember 1980 fant at utbygging var lovlig, men i strid med vernevedtaket om Masi. Også deler av saksbehandlingen ble kritisert i dommen. I 1982 fant også Høyesterett at utbygging var lovlig. Det ble sluttstrek for kampen som hadde kostet så mye for så mange, og aller mest for samefolket.

Tapt naturvernsak – seier for samerett

Men historien slutter ikke med nederlaget i retten. Samme år som tapet i Alta herredsrett, nedsatte regjeringen det første samerettsutvalget. I 1987 kom en ny Samelov. Samme år ble Alta-demningen åpnet. I 1988 kom grunnlovsparagraf 110a, den første erkjennelsen i norsk lov av ansvaret for samisk språk, kultur og samfunn. I 1989 ble Nordens første Sameting åpnet av kong Olav, og i 1990 ble Norge det første landet som ratifiserte ILO-konvensjon 169 om urfolks og stammefolks rettigheter i selvstendige stater. 1 1997 ba kongen samefolket om unnskyldning på vegne av regjeringen, bl.a. for … «den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskingspolitikk.»

Lover kan ikke lege sår eller bygge bro over avgrunner mellom storsamfunn og urfolk. Men lover kan vise veien et samfunn må gå for å ta vare på alle borgeres grunnleggende menneskeretter og umistelige etiske verdier.

Forbedringen av samenes rettigheter og samfunnsstatus kom ikke av seg selv. Trolig fikk samvittighet og kanskje en smule anger myndighetene på gli, og utviklingen fikk god drahjelp, ikke minst av kloke jurister. Sentral var tidligere høyesterettsjustitiarius Carsten Smith. Da Advokatbladet spurte i 2002 om på hvilket område hans arbeid har betydd mest, svarte han: «Det er arbeidet med sameretten. Det startet med at jeg ble bedt av Regjeringen om å lede samerettsutvalget fra 1980-1985.  Det var en fantastisk tid. Jeg reiste mye rundt i Finnmark, og andre samiske bosetningsområder, og holdt offentlige møter, og ble kjent med mange interessante mennesker både blant samer og nordmenn. Det viktigste som skjedde, som følge av utvalgets arbeid, var opprettelse av Sametinget og Stortingets vedtak av grunnlovsbestemmelsen som verner om samenes kultur.»                                                     

Lover kan ikke lege sår eller bygge bro over avgrunner mellom storsamfunn og urfolk. Men lover kan vise veien et samfunn må gå for å ta vare på alle borgeres grunnleggende menneskeretter og umistelige etiske verdier. Og lover kan innprente i oss at «enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares.» slik første setning i Grunnlovens såkalte miljøparagraf 112 lyder. At «Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten» slik neste setning lyder, burde stå med ildskrift i alle beslutningtakeres minne.

I og med endringene av Grunnloven i jubileumsåret 2014, er nå både § 108 og § 112 i menneske-rettighetskapitlet. For mange av oss som vil hindre kortsynt makt å fortsette å spille russisk rulett med klodens klima, sårbare Arktis og framtidssamfunnet, er denne plasseringen viktig. Det markerer tydelig sammenhengen mellom menneskenes livsbetingelse – naturen, de udelelige rettigheter vi alle har, og den særstilling urfolk må ha, de som også i Arktis var først og nærmest naturen. Men vi har fortsatt mye å lære av Nils-Aslak Valkepaas vidder. Av havet og innlandsisen. Kanskje kan vi en dag lære å tenke som del av en planet.

_____________________________________________

Historisk klima

Hverven, Tom Egil

Av Tom Egil Hverven

Hvor varmt kan det bli?

Denne uka oppsummerte Meteorologisk institutt været for 2014. Året under ett var Norge 2,2 grader varmere enn normalt, juli var 4,3 grader over normalen. Varmen gjør at lufta tar opp mer fuktighet.

I slutten av oktober falt 150 millimeter på kort tid på Vestlandet, med store ødeleggelser blant annet i Odda, dokumentert i diktet «Den rasande elva» av Frode Grytten. I helgen melder meteorologene igjen storm, kanskje orkan i området.

Samtidig kulminerer Klimafestivalen§112, en dugnad med mange ulike deltakere. De deler frustrasjonen over hvor tafatt politikere møter klimaendringene. Både Klimafestivalen og den mer langvarige Forfatternes klimaaksjon (Gryttens dikt kan leses på nettsidene) viser til Grunnlovens paragraf 112, vedtatt med siste endringer i mai 2014:

 

Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.

 

Borgerne må få kunnskap om miljøets tilstand, slik at de kan ivareta sin rett, fortsetter paragrafen, for den avslutter: «Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.» Klimaengasjementet springer ut av en voksende forbløffelse og desperasjon over at valgte politikere, tross grunnlovsendringene, ikke ivaretar denne retten, hverken for oss eller for etterslekten.

Hvorfor får en overveldende dokumentasjon på klodens temperaturstigning så få konsekvenser for vår politiske vilje? I boka «Tid for historie» (les her) skriver Erling Sandmo: «Hvis klimaforskningen skal få den politiske betydningen den er nødt til å ha, må vi lete etter kunnskap om forholdet mellom politikk, kultur og forskning.» Sandmos bok forsterker argumentene for at klimaendringene må møtes med humanistisk kunnskap og selvkritikk i vid forstand. Historikere kan bidra til at vi ser oss selv utenfra.

Det samme kan kunstens og poesiens bilder. De kan vise at vi allerede er i en nødstilstand, en prekær situasjon som kaller på handling. Den svenske poeten Göran Sonnevi gitt ett bidrag fra den omfattende samlingen «Bok utan namn», gjengitt på hos Forfatternes klimaaksjon:

[…] Den globala/upphettningen pågår   Eldssyner   Kalvande glaciärer   Orkaner/ Alla är i det reella   Också som vanföreställningar eller lögner/ Det oväntade sker oväntat   Det är mycket svårt at förstå/ Förnekelsens kraft är oerhörd   Jag hör på avstånd folkmorden förnekas […]

Sonnevi gjør en kobling som virker uunngåelig innen et slikt langt historisk perspektiv som Erling Sandmo trekker opp: Å fortsette i dagens retning gjør klimaendringene ensbetydende med folkemord. Å innse det, i all sin gru, er nødvendig for å skape historie. Holder vi fram med å sette menneskelig begjær og økonomisk vekst i sentrum for historisk tekning, vil det til slutt ikke finnes levelig miljø for mennesker å tenke i.

Etterkrigstiden har vist en stor samstemthet om at katastrofer som andre verdenskrig må unngås. Samtidig øker bevisstheten om at den vedvarende økonomiske utviklingen driver oss mot en annen avgrunn enn den vi stadig blir minnet om, seinest i Paris denne uka, gjennom politisk ekstremisme.

Når det gjelder miljøet, er det mainstream som driver oss mot randen. Politikere, også i Norge, turer fram i et jevnt tempo, uansett politiske fløyer eller blokker. Systematisk motarbeider de den Grunnlovens §112 de selv har formulert. Hvor lenge kan det holde?

/

Artikkelen stod i Klassekampens Bokmagasin lørdag 10. januar 2015

______________________

Ein song for kråka

Bildøen, Brit 2009 Tove K. Breistein (1)

Av Brit Bildøen

Fuglar forsvinn i hopetall, men det er ei som alltid klarer seg.

Dei er som oftast der. I nærleiken, trippande, hoppande, i ferd med å undersøke eit eller anna. Eller dei sit der berre, med hovudet på skakke. Observerer. Eg har alltid hatt ei kjensle av at dei veit meir om meg enn eg veit om dei. Heilt til eg kom over den vakre, vesle boka «Kråker. Et portrett» av biologen og filosofen Cord Riechelmann. No veit eg mykje meir om kråker, skjorer og ramnar. Skjorene som oppheld seg rundt huset vårt er nesten som ein del av familien. Kva dei tenker om meg får eg aldri vite, men no veit eg i det minste at dei stammar frå ei «urkråke» som levde i regnskogen, og som for kanskje så lenge som tjueåtte millionar år sidan delte seg i ulike artar og begynte å spreie seg utover jordkloden. Som menneska finst dei overalt – unntatt på polane. Som oss er dei altetande. Og dei er smarte.

Det er ikkje innbilling når eg føler at skjorene i hagen vår veit kven eg er og følgjer med på kva eg gjer. Kråkefuglane er like intelligente som sju år gamle barn. Og like leikne, det veit alle som har sett kråker erte ein katt eller leike med blanke gjenstandar. Kråkene er i stand til å kjenne att ansikt. Dei er i stand til å lage og bruke enkle verktøy. Dei deler viktig informasjon med kvarandre, og overleverer kunnskap frå generasjon til generasjon. Eg helser alltid på skjorene når eg kjem ut om morgonen. Dei helser aldri tilbake. Men dei ser meg. Dei kjenner meg.

I dag er det 421 millionar færre fuglar i Europa enn det var for tretti år sidan. Det er først og fremst dei vanlegaste småfuglane som opplever reduksjon i bestanden. Mange av habitata deira er øydelagde, og landbruket blir stadig meir intensivt. Men fuglane er viktige nettopp for landbruket. Småfuglar fyller ikkje berre skogane og markene med song, dei gjer ein viktig jobb med å spreie frø. Meldingar om alvorleg nedgang i fuglebestanden får gjerne folk på min alder til å tenke på «Den tause våren». Med romanklassikaren frå 1962 skapte den amerikanske forfattaren Rachel Carson eit lite jordskjelv. Boka var eit angrep på sprøytemiddelindustrien, og aktiviserte alt frå hageeigarar til fugletittarar og jegerar. Ei ny, politisk miljørørsle såg dagens lys. Ti år etter at boka kom ut, vedtok USA ein lov mot bruken av DDT, og ei rekke andre land følgde etter.

Sjølv om vi kanskje er kvitt dei verste miljøgiftene, er det på ingen måte slutt på sprøytinga av mat. Sidan 1962 har produksjonen av kjemiske sprøytemiddel auka med 400 prosent. Og det vi gjer mot småfuglane, gjer vi også mot oss sjølve. 21. november meldte Aftenposten at mens det for seksti år sidan kunne vere 6-7 forskjellige skadelege stoff i menneskekroppen, finn ein no mellom 200 og 400. Rachel Carsons bok viste oss at fuglane, desse daglegdagse men likevel gåtefulle skapningane, bur her saman med oss. Vi lever side om side. Vi deler skjebne.

Ved sidan av «Den tause våren», er ein av dei mest kjende litterære verka om fuglar den engelske poeten Ted Hughes’ «Kråke : utdrag av Kråkes liv og sanger», gjendikta til norsk av Arne Ruste. I diktet Kråke svartere enn noen gang lar han fuglen vere eit bindeledd mellom mennesket og Gud. «Da Gud, kvalm av mannen / vendte seg mot himmelen. / Og mannen, kvalm av Gud, / vendte seg mot Eva, / så alt ut til å falle fra hverandre. // Men Kråke  Kråke / Kråke spikret dem sammen, / spikret himmel og jord sammen – (…)»

Kråkene har alltid vore med oss, og vi får nok behalde dei ei stund til. Dei er flinke til å tilpasse seg, og meistrar godt det urbane livet. Cord Riechelmann illustrerer dette med ei historie om kråkene i Tokyo. Byrådet ønskte å få ned bestanden. Først bad dei folk vente med å setje ut søpla til rett før renovasjonsverket kom, slik at ikkje kråkene skulle få tid til å hakke hol i søppelposane. Kråkene måtte pønske ut andre måtar å skaffe mat på. Så dei begynte å sleppe nøtter ned i vegbanen. Når trafikklysa skiftar og bilane står stille, kan ein sjå kråker komme trippande ut i gata for å plukke opp innhaldet i nøttene bildekka har knust. Byrådet prøvde ein ny taktikk, dei begynte å spyle kråkereir med vasskanonar. Det resulterte i at kråkene forsterka reira sine med ståltrådhengarar som dei stal frå balkongar og utanfor butikkar. Etter det har kråkene i Tokyo stort sett fått leve i fred.

/

Artikkelen stod i Klassekampen lørdag 29. november 2014. Vi takker avis og forfatter!

_______________________

Bru til det hinsidige

Lirhus-AgnarAv Agnar Lirhus 

Den rådende økonomiske modellen og naturen er i dag i krig, skriver Naomi Klein i sin nye bok ”This Changes Everything”. Naturens behov står i kontrast til ressursbruken, fortsetter hun, mens den økonomiske modellen krever uhemmet vekst. Bare ett av regelsettene kan forandres, og vi vet alle at det ikke er naturens regler.

Likevel hører vi altså stadig, også fra folk som er oppriktig bekymret for hva klimakrisen skal lede til, at det ikke finnes noe alternativ. Den økonomiske modellen er uerstattelig. Dette samtidig som vi vet at oljealderen i Norge går mot slutten, og at en klimakatastrofe vil medføre ressursmangel. Men vi seiler inn i solnedgangen med flagget til topps – i den splitternye cabincruiseren som vi fikk så bra lånevilkår på.

Bilbru mellom Moss og Horten?

Da Statens Vegvesen 18. november la fram anbefalingen av bru mellom Moss og Horten fikk flere av Naomi Kleins kritiske poenger postadresse på Østlandet. Ja, til og med krigserklæringen jeg åpnet med. Mandatet Vegvesenet fikk var: ”Fjern barrieren som Oslofjorden i dag er for trafikken.” Trafikken skal frem! Naturen har å bøye seg.

Med dagens utslippsutvikling er forskerne enige om at verden må ha etablert overgangen til et nullutslippssamfunn innen 2030 for å nå togradersmålet. Den foreslåtte brua kan etter planen stå ferdig i 2026, og vil medføre en tidobling av trafikken. Økningen vil skje i form av trailertransport og bilisme, siden jernbane ikke er en del av forslaget. ”Når det gjelder jernbane så ser man ikke at markedet kan forsvare en investering i størrelsesorden 40-50 milliarder kroner.” Fire år før utslippene så å si må være utfaset, skal altså fossiltransporten på Østlandet tidobles. Også Vegvesenet har vurdert utviklingen av klimagassutslipp som følge av brua, og gitt den dårligst karakter – ”dårlig” – av alle scenarioene i rapporten.

I stortingsmelding 26 står det: ”Regjeringen vil, i tråd med klimaforliket, legge til rette for at mer gods skal overføres fra veg til jernbane.” Klimaforliket har støtte av et samlet Storting. I og med at brua vil spenne bein under et helt sentralt klimamål, må regjeringen legge forslaget dødt en gang for alle. Men det er ikke den eneste grunnen.

En solskinnshistorie

Pressebildene som er sendt ut i forbindelse med bruforslaget er interessante. På et av dem spaserer seks personer over brua under en deilig blå himmel, og et kjærestepar holder rundt hverandre mens de beundrer utsikten. Til høyre i bildet aner vi en firefelts motorvei, hvor det er like mange – eller få – biler. Men rapporten anslår at vi med bru kan forvente opp mot 45000 passeringer i døgnet – og da snakker vi ikke om fotgjengere. Likevel blir muligheten for å gå og sykle fremhevet som et miljøpoeng, og det har vært et myndighetskrav at myke trafikanter skal ha like gode pendlermuligheter som med dagens ferge. Her gir Vegvesenet brua samme vurdering som fergen – ”god” – noe som er smått uforståelig. For det første ligger fergeanløpet i sentrum av Moss, mens brua ligger i utkanten. Men det som er mer interessant er at man må gjennom en tunnel for å komme til brua – som det ikke vil være lov å sykle eller gå i. Vi må altså konkludere med at pressefotografiet nærmer seg villedende markedsføring. Eller godt PR-arbeid, som fossilbransjen kanskje selv ville kalle det.

Det lokale

Naomi Klein viser hvordan de siste tiårenes frihandelslover har redusert muligheten for å unngå katastrofale klimaforandringer. Men det finnes håp i land som Danmark og Tyskland. Det virkelig interessante med den grønne veksten i disse landene, er at den skyldes folkelig initiativ. I Tyskland er over halvparten av de grønne energiinstallasjonene eid av bønder eller privatpersoner. Likevel har vi i vestlige demokratier knapt sett en politiker som tør å røre fossilindustrien, noe som skyldes at den står som økonomisk garantist for de populære sakene som skal få politikerne gjenvalgt. Hvis klima skal bli en toppsak, må vi kreve det. Verken mer eller mindre.

Veitrafikken står i dag for 10,2% av klimagassutslippene. Transportsektoren er dessuten et område hvor utslippene har økt mye de siste årene. Handelsglobaliseringen må reverseres, noe som er stikk i strid med tankegangen bak superbru over Oslofjorden, som skal sørge for bedre transportflyt inn og ut av Norge.

Overgangen til en klimanøytral fremtid vil ikke skje av seg selv – såpass vet vi nå. For det første vil den kreve folkelig mobilisering, og for det andre en massiv og svært kostbar utbygging av fornybar energi. Derfor må vi fase restene av det såkalte karbonbudsjettet over på storstilt utbygging av grønn energi, ikke storstilt og like karbonintensiv utbygging av enorme trafikkanlegg som vil ose av klimagasser for all fremtid, som den gigantiske brua på Østlandet vil gjøre.

Erna Solberg har så langt vist seg som inkarnasjonen av en stemmehungrig fossilpolitiker – en som pynter seg med å kalle klimakrisen ”vår tids største utfordring”, men som aldri ville finne på å sette makt bak kravene. Med bruforslaget har hun muligheten til å vise at hun skjønner at klimakrisen dreier seg om noe langt mer alvorlig en datasimulerte modeller for samfunnsøkonomisk nytte – det er et være eller ikke være. Å si nei til brua er langt fra nok, men det vil være en begynnelse.

/

Artikkelen står på trykk i dagens VG.

 

_____________________________

FRIHET TIL SALGS

Sidsel Mørck forfatter Pappa – en russisk flyktning bok om faren Av Sidsel Mørck

Manglende helhetstenkning og fragmentert politikk gir skremmende utslag –utbyggingen på Gardermoen er et tydelig eksempel.

         Siste FNrapport krever en radikal omlegging av energipolitikken, fra fossil til fornybar, for å redusere klimaendringer. Rapporten ble offentliggjort 2.11. Tre dager kom nyheten om at Gardermoen skal bygges ut – igjen. Arbeidet skal starte i 2017, når dagens utbygging er fullført. Begrunnelsen for enda en utbygging er den sterke økningen i passasjertrafikk generelt, og til fjerne reisemål spesielt, hvor oppholdet like gjerne dreier seg om en kort weekend som en lengre ferie.

         Flytrafikken er storprodusent av klimagasser, og verre skal det altså bli. På papiret støtter Norge ”føre-var- prinsippet” og bestemmelsen om at ”forurenser selv skal betale”, men bryter dem daglig i praksis – uten at det får konkrete og negative konsekvenser for aktørene. Spesielt tydelig er dette når det gjelder flytrafikk: I 2003 betjente Gardermoen 13,6 millioner passasjerer. I 2013 var tallet 22,9 millioner – 68,3 prosent økning på ti år! Og hvis vi ikke opplever en økonomisk eller miljømessig kollaps, vil trenden fortsette. Selv om tekniske justeringer og eksperimenter med biodrivstoff kan redusere utslippene, vil miljøeffekten spises opp av økt antall flyvninger.

         Reiselivsbransjen greier seg bra. I tillegg til egne annonsekampanjer, får den også mye gratisreklame gjennom reportasjer i aviser og TV, som frister med eksotiske reisemål. Flyselskapene selv frister med lave priser, og premierer dem som flyr mest (og forurenser mest) med bonuspoeng og gullkort. Galskapen fortsetter, og blir etter hvert en normalitet.

         Vi venter på at verdenssamfunnet skal sette i gang en effektiv kursendring, men edle motiver og gode ideer har hittil ikke overlevd den tunge veien fra ord til handling. Nå stilles det nye forhåpninger til Paris-møtet i 2015, og til FNs første globale klimaavtale, som skal være klar i 2020. Enda en gang venter vi på store gjennomgripende tiltak- og enda en gang venter vi på at Norge skal følge opp sine klimaløfter. Det kan for eksempel skje slik:

         – Stoppe videre utbygging av Gardermoen.

         – Innføre forbud mot fly-reklame. Forbud mot alkohol- og tobakksreklame eksisterer allerede. Begrunnelsen er at giftstoffene truer den enkeltes liv og helse. Klimagassenes konsekvenser er langt sterkere, fordi de truer alt levende.       Hvor er det politiske motet? Sagt på en annen måte: Hvor mye frihet må hver enkelt avstå, for at alle skal oppleve frihet? Det er ingen menneskerett å rasere himmel og jord, selv om oljen ga oss rikdom. Spesielt ikke derfor.

 /

Artikkelen står også i dagens utgave av Dagsavisen.

____________________________________

Velkommen!

Freddy_Fjellheim_HJS_3150I gårsdagens intervju med Dagsavisen lar forfatteren Geir Gulliksen seg friste til å kommentere en bokanmeldelse jeg skrev om hans siste essayansamling for et år siden.

Siden den gang har han etter sigende rukket å innlemme undertegnede i den tvilsomme kategorien ”sånne folk”. Dette utbruddet kommer som et noe forfeilet forsøk på å begrunne hvorfor han ikke vil være medlem av Forfatternes klimaaksjon § 112. Altså: Fordi ”sånne folk” som meg er med der, som endog kritiserer Gulliksen for at han knapt har berørt tidens altavgjørende spørsmål, klimakrisen, i sitt forfatterskap.

Men se om han ikke har lyttet til kritikken? Hvis han utgir en diktsamling om fugler vender han i alle fall blikket bort fra seg selv og ut mot naturen. Kanskje et litterært sammentreff, for akkurat i disse dager kommer nyhetene om en radikal nedgang i den europeiske fuglebestanden.

Klimaaksjonens nettside får stadig flere forfattere og lesere med på klimakampen, ja fra flere land. Diktene, artiklene og vitenskapstoffet vil vise nølende skribenter at det her er rom for mange skrivemåter og stort mangfold. Det er altså ikke slik som Gulliksen synes å tro at det ”økologiske perspektivet… legitimerer skrivingen”, men tvert om: Bare utsiktene til fryktelige naturkatastrofer kan få forfattere, journalister og andre skrive- og taleføre til å endre perspektivet på det å være menneske i et naturhistorisk fellesskap. Å prøve ut disse nye eksistensbetingelsene litterært er nettopp å oppholde seg på den usikre siden, i motsetning til det Gulliksen hevder.

”Man er ikke bare en av alle mennesker. Evolusjonsmessig er man en av alt organisk liv”, sier Gulliksen i intervjuet. Da deler vi et avgjørende perspektiv. Geir Gulliksen er hjertelig velkommen til å skrive for Forfatternes klimaaksjon.no.

 / 

 Dette innlegget stod i Dagsavisen 6.11.14.  

_________________________________

 

Fantastiske landskap

Brit-BildOEen-Linda Cartridge

Foto: Linda Cartridge

Litteraturen må gi barna naturen, ikkje ta frå dei motet.

Korleis vekker vi interesse for naturen hos barna? «Les ei klassisk barnebok for dei», seier Liam Heneghan, professor i miljøvitskap på DePaul-universitetet i Chicago. Etter å ha gått gjennom ei rekke populære barnebøker, meiner han at sjølv om desse bøkene ikkje var skrivne med tanke på å lære barn om økologi, så er dei gullminer for å komme inn på slike spørsmål. Dei har, i følgje professoren, ein meir subtil og kjærleiksfull måte å fortelje barn om menneske og natur på enn dei bøkene som dei siste tiåra er skrivne for å lære barn om miljø og klima.

Av eksempla han nemner, finst det òg bøker som er kjende for norske lesarar. Ei av dei er «Til Huttetuenes land» av den nyleg avdøde Maurice Sendak. Hobbiten og bøkene om Petter Kanin står på lista hans, saman med Grimms eventyr. Også dei norske folkeeventyra er rike kjelder til kunnskap om korleis vi bør oppføre oss både i naturen og kulturen. Tenk berre på Askeladden, som ikkje lar ein ting ligge igjen langs vegen. Han plukkar opp alt, for alt kan komme til nytte. Professor Heneghan meiner det er feil å gjere det dyrebare om til ei pedagogisk øving. Ut frå denne tankegangen er det betre å lese eventyret om Askeladden enn ei bok om Blekkulf. Ideen er ikkje at vi skal lukke boka, snu oss mot barnet og seie: La oss snakke om resirkulering.

Ideen må vere å lære barn å bli glade i naturen. Klimatrussel og naturkatastrofar gjer at det lett verkar som naturen berre skaper problem for oss. Eg er ei av dei som har etterlyst litteratur som tar opp i seg klima- og miljøspørsmål. Men ikkje for å vekke og skremme, heller for å seie noko om vår plass i eit større heile. Vi bør også undersøke korleis vi, ikkje minst dei unge, reagerer på dei skremmande framtidsutsiktene vi stadig blir presenterte for. I ungdomslitteraturen finn vi i dag store mengder apokalyptiske forteljingar. Dei handlar gjerne om korleis folk overlever etter den store katastrofen. Få bøker tar opp i seg kva klimatrusselen gjer med tankane og kjenslene til menneska som lever her i dag og framleis har eit håp om å unngå ein katastrofe.

Sist helg deltok eg i ein debatt under Bjørnsonfestivalen i Molde, med tema: Kan litteraturen redde miljøet? Eg var med som representant for Forfatternes klimaaksjon §112, og diskuterte med to litteraturvitarar og ein filosof. Ein ting vi kunne einast om, var at gode intensjonar ikkje er nok. Litteraturvitarane ønskte seg eit nytt språk og ein ny måte å gå inn i stoffet på. Ikkje småkrav til oss forfattarar! Men om vi skal følgje professor Heneghan, så finst det også vel utprøvde måtar som har vist seg å fungere. Han meiner at den beste måten å lære barna til å bli glade i naturen, er ved å finne tilbake til dei fantastiske landskapa vår eigen fantasi skapte da vi var unge. Vi kan nærme oss naturen gjennom leik og turar – og ved å lese ei klassisk barnebok eller to.

Det har vore ein del kritikk dei seinare år mot foreldre og besteforeldre som ikkje orienterer seg i den nyare barnelitteraturen, men kjøper bøker som dei sjølv likte som barn. Det er ikkje sikkert at dette berre dreier seg om nostalgi. Klassikarar får sin status fordi det er bøker som står seg over tid, og fordi dei tar nokon grunnleggande spørsmål på alvor. Eg synest ikkje at den barne- og ungdomslitteraturen som blir utgitt i dag er plagsamt pedagogisk eller moralsk. Men forfattarane er opptatte av å spegle kvardagslivet og interessene til dagens unge, og der har ikkje naturen nokon stor plass. Kanskje er det slik at vår generasjon forfattarar, og mange vaksne med dei, har fjerna oss så mykje frå naturen at vi ikkje maktar å formidle fascinasjonen for alt levande vidare til barna våre?

Anne-Cath Vestly, som først og fremst er kjent for å ha ført drabantbylivet inn i barnelitteraturen, plasserer på eit tidspunkt mormor og dei åtte ungane i huset i skogen. Villmarka blir ein stad for leik og læring. Til eit fritt liv i skogen rømmer også Astrid Lindgrens Ronja Røverdatter når røvarpappaen blir for vill. Men den barnebokklassikaren som kanskje er best eigna til å førebu dei unge på kva som kan komme, er det Tove Jansson som står for. Den idylliske Mummidalen er stadig truga av naturkatastrofar. Det er riktig skummelt. Men småtrolla klarer alltid å oppretthalde eit tilnærma normalt og hyggeleg kvardagsliv.

/

Artikkelen gjengis med velvillig tillatelse fra forfatteren og Klassekampen.

___________________________________

 

en gryende skriftaksjon

Freddy_Fjellheim_HJS_3150

Bendik Wold gjør igjen kur til kultureliten, denne gangen med noen ubegrunnede bemerkninger om Forfatternes klimaaksjon.no.

Vi mottar gjerne saklig kritikk, men Wold kritiserer med en selvmotsigelse så virkelighetsfjern at den bør frem i lyset. Etter først å ha slengt ut en slapp kommentar om fraværet av folkelige bevegelser, slutter han at poetene bare vil ”skrive for hverandre og for andre kulturfolk som leser Klassekampen”.

Bortsett fra alle dem som skriver for Forfatternes klimaaksjon.no?

Han merker ikke at det er han selv som inntar en begrensende taleposisjon, ved at han trekker inn smal konsept-poesi som løsen i folkebevegelsenes fravær.

Den ”uoppdagede” konseptpoesien karakteriserer han metaforisk som den store hvite flekk i norsk litteratur. Takke meg til flokk! Å trekke fram én velkjent poetisk retning som svar på tidas brennende spørsmål vitner om en idétørke utenom de vanlige. Les heller Susanne Christensen velreflekterte resonnement om konsept-poesiens muligheter i forrige Vagant.

Blant dommerstanden i kultureliten finnes det alltid parat en viss resonnerende likegyldighet. Denne pratende likegyldigheten har i bunn og grunn ikke annet å skilte med enn at den er passiv. Likegyldighetens talspersoner gjør seg til observatører under falskt flagg. De innbiller seg selv og andre at man under klimakrisen kan observere seg frem til estetisk kritikk, uten å gå den tunge veien om egen deltakelse og delaktighet.

Kravet til konsekvensetikk i klimakaosets tid er av en annen art enn den vi kjenner fra vår nære historie. De klimatiske omkalfatringene kaster også om på våre basale forståelseskategorier, bl.a. om hva som er politisk.

Etisk og moralsk forpliktelse er ikke lenger bare et antroposentrisk anliggende, men inngår i et virkelighetsbilde der mennesker og styresett blir underlagt naturens brutale lovmessighet, dersom vi ikke skifter kurs radikalt.

Samtidig skaper dramatiske naturhistoriske endringer behov for skjerpede sosialkritiske tilnærminger. Naturkaoset vil ramme oss som med-mennesker, ikke først og fremst som velgere og politiske aktører!

Poeter og andre skriveføre må tilegne seg kunnskaper om vitenskapens naturforståelser, for å kunne menneskeliggjøre vitenskapens menneskebilde. Det er og blir forunderlig hvis de som søker en virkelighetsnær litteratur står så fjernt fra den naturhistoriske virkeligheten.

Diktene på Forfatternesklimaaksjon.no ”inngår ikke i en brukssammenheng”, hevder Wold feilaktig, men det er nettopp det mange av diktene gjør. De har vært brukt under opplesninger, i aviser, på andre blogger, også utenlands.

Wolds løsaktige kommentarer utløser en boomerang: Hva er dine og Flamme Forlags utgivelsesplaner i en ekstremt truende klimasituasjon?

Selv om passive kulturkritikere gjerne vil sammenligne Forfatternes klimaaksjon.no med sitt eget medium, det være seg bøker eller utdøende papiraviser, tyder alt på at våre brukere evner å lese konteksten bedre: Vi er verken avis eller tidsskrift, men en gryende skriftaksjon i bloggformat.

/

Innlegget stod på trykk i Klassekampen lørdag 12. juli 2014.

_________________________________________

 

LANGTIDSVARSEL

Sidsel Mørck forfatter Pappa – en russisk flyktning bok om faren

Av Sidsel Mørck

 Sjelden har vi sett så stor avstand mellom økonomisk og politisk makt som under dagens klimakrise.

            Forbruksfesten når stadig nye høyder, mens FNs klimapanel advarer mot en livstruende utvikling. Siste rapport peker på at endringer i klimaet vil redusere verdens matproduksjon, mens folketallet samtidig stiger. Følgen kan bli enorme sultkatastrofer, millioner av mennesker på flukt og i verste fall krig.

            Som oljenasjon har Norge et særlig ansvar for å redusere utslipp av klimagasser. Men her drives business as usual: I Stavanger åpnet det nylig et senter for oljeforskning, hvor målet er å utvikle metoder som gir økt oljeutvinning. Samtidig utlyses over 60 nye leteblokker i Norskehavet og Barentshavet, og olje- og energiminister Tord Lien har tro på en stor petroframtid i Barentshavet. (Dagsavisen 1.4. – og det er ikke aprilsnarr.)

                                                           x

Vår miljøfiendtlige livsstil bekreftes og forsterkes hver eneste dag. Tre områder peker seg ut som verstinger – bil, reiseliv og småelektronikk. Felles for alle er at de får jevnlige oppslag i mediene. Her presenteres og informeres om siste nytt, men miljøperspektivet får liten eller ingen oppmerksomhet. Slik fungerer denne omtalen i mediene som gratisreklame for en reaksjonær politikk – stikk i strid med en livsviktig kursendring.

                                                           x

Bilen produserer klimagasser og annen forurensning både under produksjon, drift og skroting. El-bilen har heller ikke rent rulleblad. Men bilen er samtidig et effektivt transportmiddel og et elsket frihetssymbol. Forurensning fra biltrafikk rammer globalt, men også lokalt. Storbyenes kø og kaos fører til både allergier og luftveissykdommer.

            I slutten av 70-årene kom trafikkforskerne Tom Granquist og Erik Prøch med sterk advarsel om at økt bilbruk ville rasere byene. Politikerne fikk også kritikk for ikke å ta grep, mens det ennå var mulig. (Telemark Arbeiderblad 4.2.79) Og daværende statsfysikus Fredrik Mellbye fulgte opp: Oslo-lufta må renses. Nå må myndighetene, og i første rekke Staten våkne. Vi har nok data som kan fortelle hva slags regulering som er nødvendig. (Dagbladet 23.3.1979)

            Det er gått 35 år, og i dag har vi langt større grunn til å handle. Kraftig regulering vil også støtte prinsippet om at forurenser selv skal betale. Men politikerne vegrer seg, tenker på gjenvalg, og litt sporadisk kritikk utløser ingen effektiv handling. Bilen beholder sin status, og tar større og større plass med egne hus og gater, kjedebutikker og helsetjenester… Vår gode tjener har på mange vis overtatt rollen som herre, og vi finner oss i det.

                                               x

Reiseliv er også storprodusent av klimagasser.

            Reise er in. Vi finner mange grunner til å komme bort fra vårt eget: Varme og hvile, kunnskap og kultur… Og fremmede besøker oss. Verken de eller vi kommer som kjent gående og syklende, men først og fremst fly.

            I 2020 skal FNs luftfartsorganisasjon (ICAO) legge fram sin første globale klimaavtale, men i mellomtiden er det fullt kjør. Klimagasser fra fly går bokstavelig talt rett til himmels, mens passasjerene samtidig premieres med bonuspoeng, gull- og diamantkort. Og Gardermoen bygges ut, tilpasset flere langdstansefly. Fra å betjene drøyt 20 millioner passasjerer i dag, ligger prognosen på 28 millioner i 2017 – da skal også utbyggingen være gjennomført.

            Dette er en bevisst og villet utvikling – og på direkte kollisjonskurs med all kunnskap om klimaendringer og lekker klimaretorikk. Hvis regjeringen – både gårsdagens og dagens – hadde ment alvor, ville de sagt nei til videre utbygging på Gardermoen og isteden innført forbud mot flyreklame. Vi har allerede forbud mot alkohol-og tobakksreklame, begrunnet med at giftige stoffer truer den enkeltes liv og helse. Men klimagassenes helseskade er langt alvorligere, fordi den truer alt levende.

                                                          x

Elektriske og elektroniske produkter er en av de største miljøsynderne. Ikke minst smarttelefoner og andre dingser. Det lille som fins av debatt om våre små verktøy og leketøy, dreier seg om avhengighet og overforbruk, men ikke om miljøkonsekvenser.

            Både produksjon og destruksjon av småelektronikk skaper miljøproblemer. De fleste ingredienser i elektronisk utstyr er ikke fornybare. Plasten kommer fra oljen, metallet fra gruvene: kobolt, gull, kopper, tinn… Store deler av de små dingsene blir heller ikke levert til gjenvinning, men forsvinner i søpla. Dermed spres også en rekke miljøgifter.

            Nordmenn kjøper nesten 2,5 millioner mobiltelefoner årlig, særlig smarttelefoner, og vi ligger i verdenstoppen når det gjelder forbruk av medieteknologi. Butikkene fylles stadig av nye modeller, og vi kjøper mer, kaster mer, mens avfallsproblemet vokser.

            Det er en vanlig oppfatning at elektroniske produkter, som læremidler, er mer miljøvennlige enn tilsvarende i papir. Men undersøkelser på oppdrag fra NHO Grafisk viser at elektroniske læremidler har mellom 10 og 30 ganger så store utslipp av CO2 enn papirutgavene – ut fra en vugge-til-grav analyse. Og sensasjonelle tall fra Eurostat viser at CO2-avtrykk fra global medieteknologi er det samme som fra verdens totale flytrafikk.

                                                          x         

Men vi kjører videre, flakker og flyr, apper og zapper. Ikke fordi vi fortjener det, men fordi vi har råd til det. Men også fordi bred medieomtale av siste nytt i bilmodeller, reisemål og mobiltelefoner fungerer som effektiv gratisreklame.

            Personlig forbruk blir sett på som en del av privatsfæren. Men det er kanskje ikke en selvfølge, når vi ser klimakrisens omfang. Derfor trenger vi en bred og gjennomgripende samfunnsdebatt om det helt fundamentale spørsmålet: Hvor stor frihet må det enkelte menneske avstå, for at friheten skal gjelde alle? Med begrepet ”alle”er også framtidens generasjoner inkludert. Det er vi som må snakke for dem.

/

En tilsvarende artikkel stod  på trykk i Dagsavisen 4. juli.

__________________________________________________________________

Dei gode hjelparane

Bildøen, Brit 2009 Tove K. Breistein (1)

Av Brit Bildøen

Det finst mange snubletrådar om ein vil drive miljøpolitikk

Jonas Gahr Støre går til jobben som ny Ap-leiar med ambisjonar om å gjere Arbeidarpartiet til eit miljøparti. Samtidig vil han forsterke samarbeidet med fagrørsla. Det er to målsetjingar som ser temmeleg inkompatible ut, i alle fall om ein tenker tradisjonelt. Og det gjer Leif Sande, leiar i OL-forbundet Industri Energi. Han ber Støre komme til han og få nokon gode råd. Om Støre tar imot invitasjonen, vil han få høyre at «det er ein motsetnad mellom industri og miljø han ikkje berre kan sjå bort frå», som Sande uttalte til Klassekampen 3. juni.

Det Støre har bestemt seg for, er å bygge «et skip som går like fort til vanns som til lands». I det gamle folkeeventyret klarer Espen Askeladd det umogelege takka vere dei gode hjelparane han er så heldig å treffe på sin veg. Vår moderne Askeladd, som sit godt i det nettopp på grunn av eit gammalt industrieventyr, vil også møte mange hjelparar. Men om alle er like gode, er ei anna sak. Støre må nok lytte til alle, men må vere nøye med kven han tar imot råd og hjelp frå.

For invitasjonen frå Leif Sande er nok ikkje den einaste den nyslåtte Ap-leiaren vil få frå aktørar som fryktar den uttalte miljøprofilen hans. Særleg vil det nok vere ein del leiarar i oljeindustrien som meiner dei har eitt og anna dei kan «hjelpe» han med. Og sanneleg har ikkje gamle kollegaer frå regjeringskontora reist eit lite gullslott rett bak det kongelege slottet. Frå First House går det ut bod til internasjonale oljetoppar om at dei her kan få hjelp til å motarbeide dei nye klimareglane som kan ekskludere dei frå Oljefondet. Både Støre og dei som steller heime i First House er opptatt av historieforteljing. Spørsmålet er ikkje berre om Arbeidarpartiets klimaforteljing vil endre seg og bli betre under Støre, men om den vil kunne konkurrere med den jamne straumen av forteljingar som kjem frå eventyrbyrået bak slottet.

Det er altså ikkje lett å sjå forskjell på hjelparar og troll i desse dagar. Men eg ser eit lite håp i det at Støre seier at klima må vere ramma rundt all annan politikk. Det er også bra at han vil prøve å få folk med på ei positiv tenking rundt klimatrugsmålet: «Jeg ønsker å snu dette til et budskap som er optimistisk, at vi kan klare dette hvis vi utløser det beste vi har i oss selv og i de sterke fellesskapene vi har i Norge», har Støre sagt til NRK. Eit av dei sterkaste fellesskapa vi har i Norge, er nettopp LO. På veg til Leif Sandes kontor, håper eg derfor at Støre tar turen innom Roy Pedersen, leiar av LO i Oslo. Dei var aktive i Klimavalalliansen før valet i 2013, og Pedersen meiner blant anna at det går an å utvikle klimaarbeidsplassar med spesiell vekt på fornybar energi.

Det finst altså håp i stigande Støre, men også nok av ting som trekker ned forventningane. Ein kan berre sjå på kva Ap faktisk har fått gjort med dei store klima- og miljøspørsmåla i dei åtte åra dei har sete i regjering. I eit Klassekampenintervju med unge Ap-politikarar førre laurdag, sa Anette Trettebergstuen dette: «Eg har brukt sju år i Stortingets miljø- og energikomité på å kjempe for at Ap skal ha ein meir progressiv klimapolitikk, og no er vi i ferd med å gradvis vinne fram.» Sju år. Kjempe. Gradvis. Skipet som skal kunne gå både til lands og til vanns har ikkje hatt mykje vind i segla så langt. Kvifor skal vi tru at det blir meir fart i sakene no?

Kanskje fordi vi må, og fordi vi ønskjer å tru det. I det same intervjuet seier stortingsrepresentant Marianne Marthinsen at det er mange i hennar Auf-generasjon som har lege vakne om natta og uroa seg. Dei unge treng ei ny forteljing. Dei treng ei godnattforteljing med framtid i seg. Den må ikkje som eventyra ha ein lykkeleg slutt, til det er vi blitt for realistiske. Vi veit at gode hjelparar fort kan bli til troll og mosegrodde dragar, og at gull i dag ikkje glimrar, det er svart og flytande. Og det vi i alle fall veit, er at det er fort gjort å bli sitjande fast med nasen i ein stubbe.

Vi får berre håpe at Jonas Gahr Støre klarer å komme seg eit stykke på veg, før alle dei gode hjelparane får kloa i han.

/

Artikkelen har stått i Klassekampens Signert-spalte 13. juni 2014.

____________________________________________________

 

Mennesket i naturen

Walgermo Alf Kjetil2

Av Alf Kjetil Walgermo

Skandinaviske forfattarar er i ferd med å vakne til klimakamp. Men dei vil ikkje ha mennesket i sentrum av skaparverket.

Det går ein straum av økologi og klimamedvit gjennom forfattarstanden i landet. Straumen er langt ifrå skitten. For der politikarane nøler med å ta i bruk verkemiddel som kan gå ut over den norske velstanden, går forfattarane i front og manar til etisk ansvar.

Forfatternes klimaaksjon blei etablert i fjor, med tilføyinga «§110b». Namnet viser til den såkalla miljøparagrafen i Grunnlova, som blant anna seier at alle har rett til eit «Milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares.» Paragrafen stammar frå 1992, då han vart samrøystes vedteken i Stortinget. Forfattarane saknar likevel at miljøparagrafen får ein sentral plass i det kollektive medvitet vårt. Espen Stueland, tidlegare leiar av Forfatternes klimaaksjon, skreiv for litt sidan eit essay i Morgenbladet der han mellom anna peikte på at forfattarane – som språkkjennarar – kan vere med på å synleggjere dei framtidige skadane på klimaet, og vekke til engasjement som bremsar den negative utviklinga.

Når til dømes Framstegspartiet kjem fram til at det mest miljøvenlege Noreg kan gjere er å pumpe opp mest mogleg olje og gass, som miljøpolitisk talsmann Oskar Grimstad nyleg sa til Dagsavisen, er dette eit synspunkt som fort kan vekke forfattarane til fornya klimainnsats.

Lange tradisjonar. Jostein Gaarder har allereie prøvd seg på ein miljøroman, utan å hauste dei store ovasjonane i heimlandet. Andre engasjerte forsøk er nesten uunngåeleg på veg. Naturen er i det store og heile på veg inn att i litteraturen, anten det er snakk om Jan Kjærstads etterlysing av «darwinistiske» romanar, Øivind Rimbereids dikting om blomar og hestar eller debutanten Frøydis Sollid Simonsens blikk for naturvitskap i Hver morgen kryper jeg opp av havet.

Det er ikkje berre i Noreg vi ser tendensen til økolitteratur, som her til lands har tradisjonar attende til både Henrik Wergeland og ikkje minst Petter Dass. I Danmark har Yahya Hassan dominert den litterære scenen i månadsvis med sine Digte, men i skuggen av Hassan har også lyrikaren Theis Ørntoft gitt ut ei diktsamling med samme tittel. «Postapolayptisk digt­samling er breaking news» skreiv Politikens meldar, Lilian Munk Rösing, då ho meldte samlinga ho karakteriserte som «mørk økopoesi».

Ikkje i sentrum. Ørntoft er ein av fleire unge forfattarar som oppfattar mennesket som ein del av naturen, ikkje som eit naturleg sentrum i universet. Den svenske kritikaren og førsteamanuensisen ved Lunds universitet, Elisabeth Friis, finn ifølgje Klassekampen den same tendensen hjå forfattarar som danske Lars Skinnebach, Asta Olivia Nordenhof og Morten Chemnitz, svenske Ida Börjel og norske Kristin Berget. Alle tek eit oppgjer med det ho kallar for den antroposentriske tenkinga, ei tenking som samsvarer med det klassiske kristne verdssynet.

Den britiske teoretikaren Timothy Morton står i spissen for ei internasjonal bølgje av økokritikk, der ein har kvitta seg med ideen om mennesket si særstilling i økosystemet. «Mørk økologi» er eit anna omgrep, som motverkar den romantiserande tilbake-til-naturen-tankegangen frå tidlegare tider: Naturen er ikkje berre god og vakker, men også destruktiv og øydeleggande. Lars von Triers omdiskuterte film Antichrist er eit godt døme på kunstnarisk utforsking av denne tenkinga, som har fått solid fotfeste i Skandinavia.

Engasjert litteratur. Midt i desse straumane er det forfattarane skriv sine økologiske tekstar. Det er ei spennande utvikling. I dag har vi på ny ein skjønnlitteratur som vågar å vere engasjert, etter den politiske romanens fall for nokre tiår sidan.

Kva så det med det kristne verdsbiletet, der mennesket er sentrum i skaparverket? Er dette verdsbiletet utdatert om ein skulle ønskje å engasjere seg kunstnarleg for miljøet?

Tvert om, meiner eg. Poesien er nettopp det som taler inn i det menneskelege. Og at mennesket (framleis) står i sentrum av naturen, aukar berre det etiske ansvaret. Det kviler ikkje på dyra å berge jorda. Det kviler på oss.

/

Alf Kjetil Walgermo er kulturredaktør i Vårt Land. Teksten stod først på trykk i Vårt Land 13. mai 2014.

___________________________________________________

 

Om å skrive for livet

Trond Arnesen

Av Trond Arnesen 

«Spar snakket, spar papir, plant et tre, gjør noe.» Slik avsluttar Kathleen Hagen sin artikkel om tilhøvet mellom skriving og miljøkrisa i Klassekampen 6. mai, Om å skrive mens isen smelter.

Ho skriv innforliva om kor viktig natur og naturopplevingar er. Når ho beskriv det å vere i fjellet i storm, om snøfokk, kulde, vidda som forsvinn i snøkavet og kulda som bit i fingrane, er det lett å leve med i det. Ho er altså glad i natur og litteratur, ho skriv godt om det, men konkluderer likevel med at skriving om temaet natur og miljøproblem er meir eller mindre bortkasta tid og krefter. Vi veit dette no, vi er bevisstgjorte, litteraturen om det kan ikkje redde verda. Ho polemiserer mot Forfatternes klimaaksjon, mot nett-tidsskriftet Harvest og mot Bokvennen Litterært Magasin sitt siste temanummer om litteraturen og miljøet. Har ho rett i kritikken sin? I at alle veit dette? Har ho rett i at det er håplaust? I at miljøengasjerte forfatterar i Harvest skriv «kleint»? Under her tar eg opp att nokre trådar og hovudpoeng frå artikkelen min Kjensla for lauvet og lyden av vind frå Bokvennen 1-14. Det er denne artikkelen ho polemiserar mest mot. Kanskje glapp nokre av desse poenga for Hagen då ho las? Kanskje talar ho ned ein stråmann?

Som lærarutdannar gjennom meir enn 20 år, har eg sett nokre tydelege endringar i ungdomskulla. Det blir meir og meir vanleg at dei unge ikkje kjenner gran frå furu og trost frå stær og myr frå hei. I jula 2012 var det eit oppslag i Ukeadressa (Adresseavisa sitt helgebilag) med samtale mellom ei jente på 18 og bestefar hennar. Ho heldt fram saknet av meir kunnskap om naturen og miljøet og kunne ikkje hugse at dei hadde hatt stort av dette i skolen. Det obligatoriske, tverrfaglege emnet Natur, Samfunn og Miljø (NSM) forsvann frå lærarutdanninga i Kristin Clemet si tid som minister for utdanning og forsking. Dermed forsvann mykje av tyngda i miljøemnet i utdanninga for nye lærerar. Det er ikkje vanskeleg å sjå korleis dei unge blir meir og meir framandgjorte for den naturen som gir oss livet, korleis teknologi kjem i mellom oss og det levande. Dei kommande generasjonane kan komme til å vere uvitande om kva dei saknar. Kva kan det komme til å bety for den strida vi no må føre for å hindre katastrofe?

Ei tilknyting til livet kan vekse ut av stunda i blåklokkeenga med kjærasten, ut av møtet med rev og revebjølle, med mus og med lysegrøne musøre på bjørka. Og den blir forsterka av kunnskapen, av å kjenne denne naturen. Diktaren Hans Børli sa ein gong om det å bruke ein flora for å bli kjend med blomane: «…aldri så lite kunnskap om tingene får dem straks til å rykke nærmere, i en ny fortrolighet.» Ei slik nærleikskjensle kan vere eit viktig fundament for ansvar for den levande naturen. For å vekke eit engasjement, som kanskje til og med vil kunne koste oss noko i form av endra forbruksvanar og endra livsinnhald, må vi vite, men også i større grad vere i stand til å føle at det gjeld oss og ha tru på at det er mogleg å gjere noko. Djupast sett dreier det seg om å sjå livsytringar ikring oss som andlet vi må ta omsorg for. Denne erfaringa er både sanseleg, emosjonell og kognitivt reflekterande. Sakkunnskapen aleine er ingen garanti for fornuftige handlingar, like lite som kjensler er det. Historia er full av døme på både vitskapsbaserte og kjenslemotiverte overgrep mot naturen.

Kan litteraturen bety noko for arbeidet med å tenne engasjement og forståing for det levande (- i fall det skulle vere tvil: det er mange andre gode grunnar til å skrive også)? Den engelske litteraturvitaren John Felstiner (2009) skriv i avslutningskapittelet i den vakre boka Can Poetry Save the Earth?: «… at times, the saving grace of attentiveness, and the way poems hold things still for a moment, makes us mindful of fragile resilient life” (Felstiner 2009). Diktaren må forsøke å «få menneskehjertene i tale» seier Hans Børli i diktet Blåknapp og tiriltunge frå samlinga Dagen er et brev (1981). For Børli sin del var det å vise verdien av levande natur ein viktig grunn til å ville nå fram til hjarta. Men kjensla for dette, kjærleiken til natur, og denne kanskje umogelege drifta etter å gå i eitt med livet, er ikkje noko lettvint eller sjølvsagt og Børli peiker også på «den dype smerte i alle forsøk på transcendental naturopplevelse.»

Kanskje finst det flest døme på slike smertefulle forsøk i lyrikken. Vi har mange lyrikarar i Norge som nærmar seg denne typen problematikk. Espen Stueland, Øyvind Rimbereid, Torgeir Rebolledo Pedersen og Ellen Grimsmo Foros er døme på nolevande lyrikarar som legg vekt på møtet med natur og miljø. Den canadiske poeten Don McKay skriv om natur og det viktige så ein naturvitar verkeleg kjenner det i magen. I diktet Some functions of a leaf frå samlinga Sanding Down This Rocking Chair on a Windy Night (1987) fangar han poesien og naturvitskapen i stoffsirkulasjonen og …meininga med livet?

 

Nokre av funksjonane til eit blad.

Don McKay 1987 (til norsk ved Trond Arnesen 2010)

 

Å kviskre. Å applaudere vinden

og skjule eremittskogtrasten.

Å fange lyset

og utføre den audmjuke fortryllinga til fotosyntesen

(unnskyld at eg legg inn eit ord her, min herre)

kor det blir forvandla til ved.

Å vente

villig til å mate

            og til å bli mat.

 

Å døy med stil:

når treet trekker seg tilbake i seg sjølv,

og stenger ventilane ved

ekstremitetane

            å svelte i Technicolor, for så

etter å ha tenestegjort i to timar i løvdungen til eit barn, sakte

røre vitamina sine ned i jorda.

 

Å vere dødskunstnar.

 

Dette er det viktige: vinden, fuglesongen og fotosyntesen i eit skjelvande ospelauv. McKay peiker på den viktigaste livsprosessen på jorda og også på samanhengane mellom det lyriske og det vitskapelege, kjenslene og faget, det affektive og substansen. Tittelen på diktet kunne høyrt til ein vitskapeleg artikkel eller eit lærebokkapittel og peiker dermed i same retning. Når eg etter ei forelesing om stoffsyklar og fotosyntese les dette diktet for lærarstudentane mine, blir det gjerne stilt. Og det er ikkje fordi dei er satt i sjokk av ein naturvitar som les dikt, høgt…, det gjer eg frå første økt med dei. Det har hendt at nokre av dei har tatt kontakt etter økta og McKay sitt dikt og sagt at …slik har dei aldri tenkt på det, at det skulle bety så mykje. Dei har kanskje for første gong kjent det?

Kva inneber det å skrive om økologi, om det levande? Er det artar? Økosystem? Menneske i natur? Miljøproblem? Samanheng? Antakeleg må vi rekne inn alt dette, om ikkje alltid på ein gong, i ein tekst. Vi treng å oppleve fenomena, vi treng refleksjonen, den analytiske kunnskapen, vi treng språket som litteraturen kan gi oss for kjenslene våre og vi treng den etiske diskusjonen om rett og gale, fornuft og ufornuft. Heilt til slutt i boka Can Poetry Save the Earth? svarar John Felstiner på spørsmålet i boktittelen:

«Can poetry save the earth? For sure, person by person, our earthly challenge hangs on the sense and spirit that poems can awaken.»

Kathleen Hagen blir «litt irritert» når ho les Bokvennen, nettsida til Forfatternes klimaaksjon og Harvest og finn «kleine» tekstar, finn forfatterar som trur at naturen skal opplevas gjennom litteraturen, at litteratur er det som skal redde oss. Dei skrivande skriv og pratar for mykje. Er det slik? Eg trur nok ho vil kunne finne viktigare motstandarar enn miljøengasjerte forfatterar å vere usamd med om ho vil stå opp for miljøet, no som ho etter det ho seier, er på veg mot eit liv som biolog. Tekstane ein finn i desse kjeldene spenner frå Dag Hessen sin emosjonelt farga fagprosa om døyande fuglefjell, via Torbjørn Ekelund sine friluftslivsopplevingar under ein roadtrip på Island og Simen Tveitereid sin veg ut av byen, til Rune Christiansen sitt dikt Politikk om piletreet som ikkje bekymrar seg for fallande valuta. Dei rører ved meg, slik gode forfatterar skal gjere. Eg meiner: Litteratur kan på sitt beste vere eit bidrag til å nærme seg det levande, vekkje «sense and spirit», den kan ikkje erstatte det levande. Slik det også er med tekstar om det å vere menneske blant menneske; dei gir oss innblikk og innleving i menneskelivet, men kan ikkje erstatte det å leve eit liv. Om teksten bidreg til nærleik, er vel skriving ei handling med effekt? Og dei fleste skrivande (og lesande, for den del) gjer andre ting også. Kanskje plantar dei trær, forskar på forholdet menneske-natur eller utdannar nye lærerar med hjarte og forståing for livet på jorda, og skriv om det. Slik Hagen gjer. Erfare, reflektere, skrive; det er ein god triade. Og kan i beste fall mobilisere handling. Det er ikkje lite, berre det.

________________________________________________________

SPRÅK SOM VERKTØY

Sidsel Mørck forfatter Pappa – en russisk flyktning bok om faren

Av Sidsel Mørck

Forfatternes klimaaksjon får hard medfart i et innlegg av Kathleen Hagen i KK 6.mai: Hun sammenlikner aksjonens utspill med politikernes tomprat – ord uten handling: ”Å tro at litteraturen kan forandre verden er rett og slett naivt. Spar snakket, spar papir, plant et tre, gjør noe”

        Historien er full av eksempler på at litteratur kan bidra til forandring. Mest kjent er disse to klassikerne: Harriets B. Stowe: Onkel Toms hytte, som fikk stor betydning i kampen mot slaveriet, og Rachel Carson: Den tause våren, som satte miljøvern på dagsorden. Bøkene traff både sjel og sinn og frigjorde et stort engasjement som førte til handling.

         Forfattere har språket som profesjon og verktøy. I klimaaksjonen brukes det aktivt til å bevisstgjøre, påvirke, engasjere … for å skape omlegging fra fossil til fornybar energiproduksjon. Politikerne trenger mangfoldige, tydelige og sterke signaler fra sine velgerne for å våge spranget. Og med gode hjelpere som demokrati og ytringsfrihet, følger vi oppfordringen fra Kathleen Hagen – vi ”gjør noe”.

         Mellom innleggets ulike betraktninger får vi også vite at hun skal utdanne seg til biolog. Hun vil dermed få andre verktøy enn forfattere, og andre muligheter for å påvirke. For vi er på samme parti, vi slåss mot samme fiende, en bokstavelig talt livsfarlig utvikling. Derfor fortsetter vi å snakke og skrive, med tro på ordets styrke.

/

Replikken står å lese i dagens Klassekampen (9.5.14)

________________________________________

Frykt og grønt

Foto Kristian

Av Kristian Bjørkdahl

Når FNs klimapanel i år lanserer sin femte rapport om klimaendringene, er det på tide å varsle – ikke om verdens undergang, men om varsleneom verdens undergang. Klimaendringene er ikke et eksistensielt spørsmål om frykt og fortapelse; det er et vanlig, men vanskelig, spørsmål om politisk gi-og-ta.

Torsdag 21. august, 1969 – ganske nøyaktig én måned etter at Neil og Buzz la ut på historiens mest berømte spasertur – kunne norske avislesere sette morgenkaffen i vrangstrupen til følgende overskrift i Verdens Gang: «Mennesket på vei mot SELVUTSLETTELSE». «Forurensningene antar tragiske dimensjoner», het det videre i artikkelen. «Hvis intet drastisk gjøres i dag, er det grunn til å frykte at alt organisk liv på jorden kan være utryddet i løpet av noen årtier». Folk dør av «exhaust» i California, kunne avisen fortelle. Situasjonen var akutt; «Det er derfor vi må handle. I dag». Paradoksalt nok avfødte dette ropet på handling ingen optimisme: «Motivert for effektiv handling blir man nok ikke, på bred basis, før mennesket har opplevet en virkelig stor katastrofe».

Nå som noen årtier har gått, og vi vet at det fortsatt er en del organisk liv igjen på jorden, kan vi spørre oss: Er frykt et fruktbart miljøretorisk virkemiddel?

Saken i VG var bare ett av mange uttrykk for en forventning om en miljørelatert katastrofe, en Moder Jords apokalyptiske hevn for en sivilisasjon som hadde løpt løpsk. Om denne dramatiske stemningen hadde noe med utforskingen av månen å gjøre, vet jeg ikke, men man sier gjerne – dog som oftest uten noen videre dokumentasjon – at de første bildene av jorden fra verdensrommet bidro til å forandre vårt syn på oss selv.[i] Bevegelsen mot andre, uberørte, himmellegemer fikk oss til å se nytt og mer dystert på vårt eget; den tidligere giganten Tellus var nå bare en bitteliten ball i et enormt rom, en skjør og sårbar liten kule.

Dette miljøapokalyptiske motivet var ikke helt nytt på slutten av 60-tallet, men det var først da det virkelig fikk fotfeste og etablerte seg som et topos – for miljøbevegelsen, spesielt, men også, i overraskende stor grad, for en bredere offentlighet. Mye av skylden må legges hos kvinnen som vanligvis får æren for det moderne miljøvernet: Rachel Carson. Med Silent Spring begikk hun en paradigmatisk formulering av sjangeren miljøapokalypse. Hun forespeilet oss en fremtid der utstrakt bruk av sprøytemidler, kunstgjødsel og andre kjemikalier hadde forringet jordsmonnet sånn at mark og andre smådyr ikke kunne leve, noe som i sin tur ville føre til at fugler ikke hadde noe å leve av, som til slutt ville bety at vi måtte ta til takke med en stille vår – et forår uten fuglesang. Apokalypsen som sjanger var naturligvis ikke ny. Det særegne var at endetidsfortellingene nå knyttet seg til vårt forhold til naturen. Mennesket utarmer og ødelegger sitt eget livsgrunnlag, og utsletter dermed også seg selv – slik skulle vi gå under i vår tid.

Etter Silent Spring gikk det nærmest sport i å spå at vår rovdrift på naturen ville lede til verdens undergang. Arne Næss, dypøkologiens far og et ideologisk forbilde for store deler av miljøbevegelsen, gjentok for eksempel til stadighet at han var pessimist for det 21. århundre, men optimist for det 22. århundre – underforstått at en katastrofe måtte skje før vi ville skjønne alvoret og snu. Andre kjente dommedagsprofeter fra 1970-tallet var biologen Paul Ehrlich, økologen Garret Hardin, samt systemteoretikerne bak Limits to Growth, som alle varslet om at vår overutnyttelse av naturen ville få dramatiske konsekvenser, ikke minst at millioner av mennesker ville dø av sult. Hardin argumenterte for at vi ikke burde hjelpe verdens fattige, fordi kloden etter sigende var i en krisesituasjon der bare noen veldig få kunne tas ombord i «livbåten». (En av bøkene hans fra 70-tallet het for øvrig The Limits of Altruism: An Ecologist’s View of Survival).

Mye har naturligvis skjedd siden 70-tallet. For det første dreier brorparten av miljødiskursen seg nå om klima, og klimasakens retorikk opptar langt mer plass i politikkens mainstream. Deler av det vi nå snart må begynne å kalle klimabevegelsen har dessuten beveget seg ettertrykkelig bort fra det apokalyptiske motivet, mot mer fremtidsbejaende narrativer. Ett eksempel er organisasjonen ZERO, hvis årlige konferanse til forveksling kan minne om en fagkonferanse i positiv psykologi. Konferansens buzzwords er sånt som «omstilling», «muligheter», «det grønne skiftet», «overgang til fornybarsamfunnet», osv. Det man derimot ikke møter på ZERO-konferansen, er antydninger om «menneskets SELVUTSLETTELSE».

Uten at jeg nødvendigvis vil ta stilling for denne nye og begeistrede klimaretorikken, mener jeg det er på sin plass å uttrykke skepsis til miljøapokalyptiske fortellinger, eller mer generelt, til det å bruke frykt som retorisk virkemiddel når man snakker om klimaendringer. Verden er ikke i ferd med å gå under, og vi handler ikke mer effektivt om vi tror at så er tilfelle. Frykt er ikke fruktbart – i alle fall ikke når man snakker om klimaendringer.

 

Fryktdyrking

Frykt er fremdeles en vesentlig del av klimaretorikken, og man finner apokalyptiske tendenser nær sagt overalt hvor det snakkes om klima. For noen år siden deltok jeg for eksempel på en klimakonferanse i Longyearbyen. Det var absurd på mange måter, men ett av innleggene slo meg som helt spesielt spesielt. Taleren var en biskop, og han beklaget seg over det han mente var en apatisk holdning til klimaendringene. Vi vet at klimaendringen er reelle og alvorlige, anførte biskopen, men vi handler likevel ikke! Vi handler i alle fall ikke med tilstrekkelig trykk og tempo. «Hva skal til?» Svaret han ga var like kort som det var skremmende: Frykt. Vi må nøre opp under folks uro for hva som vil skje om klimaendringene får gå sin gang, mente han. Som det sømmer seg for en Kirkens mann, foreslo han at vi burde gå til Johannes’ åpenbaring – apokalypsen – for å finne et egnet verktøy for slik fryktdyrking. Jeg skulle kanskje ikke ha vært så overrasket over at en biskop anbefalte et skriftsted i Bibelen som bot for våre ugjerninger, men for meg var dette et skjellsettende øyeblikk. Det fikk meg til å forstå at klimasaken ikke bare ligner apokalypse, men at den – på en måte – er det.

En av de mest minneverdige strofene fra Johannes’ åpenbaring er denne: «Salig er den som leser opp ordene i denne profetien, og salige er de som hører dem og tar vare på det som der står skrevet. For tiden er nær». Dette motivet – «tiden er nær» – kommer man over i omtrent alle bidrag til den offentlige samtalen om klimaendringer. Kanskje gjorde biskopen altså lite annet enn å slå inn en åpen dør. Mye av klimaretorikken er jo allerede apokalyptisk! Aktivister, politikere, forskere og byråkrater understreker alle at klimaendringene er et akutt problem, og at vi derfor må handle , om vi skal unngå undergangen. De som ikke forstår dette alvoret, som altså ikke hører profetien og «tar vare på det som der står skrevet», har ikke forstått hvilket beist de står overfor.

Et eksempel på hvordan klimaretorikken antar apokalyptiske former er IPCC-sjef Rajendra Pachauris uttalelse i forbindelse med lanseringen av klimapanelets forrige rapport, i november 2007. Pachauri oppsummerte situasjonen slik: «If there’s no action before 2012, that’s too late. What we do in the next two to three years will determine our future. This is the defining moment». Tiden er nær. Vi må velge side . Det er man skiller rettroende fra vantro. Pacharuis uttalelse virker kanskje marginal, men jeg vil mene at den var minst like viktig for den offentlige samtalen om klima som selve IPCC-rapporten. Bare et knøttlite antall mennesker leser faktisk IPCCs rapporter, men ganske mange får med seg hva panelets leder – og andre toneangivende aktører – mener om saken. Og det Pachauri og mange andre mente var altså at «tiden var nær».

Det som er sant for IPCC-rapporten – at det er vel så viktig hva man sier om den som hva den selv sier – er også tilfelle for mange bøker og filmer. Det gjelder ikke minst bølgen av klimarelaterte bøker om utkom omtrent samtidig som IPCCs forrige rapport, og som bidro til å skape et foreløpig høydepunkt for den klimaapokalyptiske retorikken. Jeg tenker på bøker som George Monbiots Heat (2006), Mark Lynas’ Six Degrees (2007), James Lovelocks The Revenge of Gaia (2006), og, ikke minst, Al Gores film, bok og omreisende PowerPoint-presentasjon, An Inconvenient Truth (2006).[ii] Ikke alle disse lener seg spesielt tungt på frykt som virkemiddel, men selv de som ikke gjør det, markedsføres gjerne – i tittel, på omslag eller i soundbites – med en retorikk som roper «undergang».

I en filmplakat for An Inconvenient Truth, for eksempel, er en mann avbildet i det som kan minne om en astronautdrakt, med oksygenmaske og det hele. Han har vann til opp på leggen. Undertittelen «A Global Warning» er stemplet på plakaten, og helt øverst lyder beskrivelsen: «By far the most terrifying film you’ll ever see». På omslaget til The Revenge of Gaia finner man lignende virkemidler. En mann og en kvinne er avbildet bakfra; de har vann til livet, og ser – formodentlig skrekkslagent – mot høyhus som raser og biler som kastes om kull av kaskader med vann. På omslaget til Six Degrees ser vi toppen av Big Ben, som nå er oversvømt av gigantiske bølger – i et bilde som for øvrig er rammet inn av voldsomt lyn og ekstremvær. Fortellinger om fremtidige hendelser henter her sitt formspråk fra fiksjonens verden, og Jordens fremtid blir å sammenligne med en katastrofefilm. Undergang som underholdning, med andre ord. Er det egentlig så rart at mange ikke tar dette helt på alvor?

 

Umoden frykt

Hvis dette er noen relevante eksempler på at klimaretorikken fortsatt er fryktbasert, kan man gå mange veier for å kritisere dette motivet. Her vil jeg velge det som for retorikeren gjerne faller lettest, nemlig å bruke retorikkens klassiske tekst, Aristoteles’ Retorikk. Aristoteles sier tilfeldigvis en hel del om både retorikk og frykt, og mye av det kan overføres på vår tids klimaretorikk.

Vi kan begynne med noen av Aristoteles mer generelle betraktninger. Den første er at hensikten med «troverdig tale» er å lede oss mot beslutninger.[iii] Om vi først har tilegnet oss et bilde av et saksforhold, og i tillegg bestemt hvordan vi skal forholde oss til det – ja, da har behovet for å bedrive retorikk opphørt, sier Aristoteles; da gjenstår det bare å handle. Det er selvfølgelig en forenkling, dette, for retorikk – slik vi gjerne ser det i dag – er en løpende prosess, som vi begår ikke bare før, men også under og etter handlingsøyeblikket. Post facto rasjonalisering over handlinger som er begått, er for eksempel gjennomsyret av retorikk; da handler det gjerne om å overbevise oss selv og andre om at vi har handlet rett. Men for Aristoteles og hans samtidige var retorikken først og fremst noe man forbandt med de store, offentlige talene. Og hensikten med disse, var gjerne å lede oss mot en beslutning – i mange tilfeller en beslutning om å handle på en bestemt måte: «Vi dømmer ham til døden!»; «La oss gå til krig!»; «Verneplikt må innføres!»

Allerede her opplever vi at mye av den klimaretorikken feiler. Hvilken beslutning, eller sett med beslutninger, er det egentlig vi blir bedt om å ta? På et helt overordnet nivå er det selvfølgelig noe sånt som et retningsvalg mot «et bærekraftig samfunn», mot «reduserte klimagassutslipp», mot «fornybarsamfunnet», osv. Men hvem bes her egentlig gjøre hva? Er det forbrukerne som må handle eller er det politikerne; kommer det an på forvaltning eller forretningsfolk? Eller må vi sette vår lit til den uformelige og upålitelige massen «alle»? Mye av klimaretorikken forespeiler oss ytterst dramatiske scenarioer, men den gir oss ikke alltid noen klar ide om hvem som må gjøre hva, når, for at disse scenarioene skal unngås. Og da kan man lett begynne å betvile at situasjonen virkelig er så dramatisk. Vi hører våre politiske ledere si at det er mindre vesentlig hva vi gjør her i lille Norge, når Kina uansett åpner et kullkraftverk i uken. Noen slik forvirring møtte man vitterlig ikke i Johannesevangeliet; der var det opp til hver og en å velge side – .

Kanskje tvinges vi herfra til den deprimerende konklusjonen at vi ennå ikke er klare til å handle for å forhindre klimaendringene. Vi mangler fortsatt omforente svar på en hel rekke spørsmål i klimasaken. Det er naturligvis tilfelle for mange politiske saker; forskjellen her er at det etter sigende er selve apokalypsen vi snakker om. Og om verdens undergang står for døren, nytter det vel ikke å svare med «internasjonale forhandlinger i håp om å oppnå en forpliktende avtale»? Det er ikke rart om vanlige folk opplever et snev av kognitiv dissonans: På den ene siden får de til stadighet høre at «vi må handle !»; på den andre siden ser de dette imperativet om umiddelbar og målrettet handling omsatt i eviglange, uforståelige og tilsynelatende resultatløse møter mellom ukjente diplomater.

Videre kan det være nyttig å plassere klimasaken i Aristoteles’ klassiske inndeling i tre talesjangre, henholdsvis de forensiske (rettstalene), de deliberative (de politiske talene), og de epideiktiske (lovtalene). Klimaretorikken kan identifiseres som deliberativ blant annet på grunn av dens forhold til tid. Mens de forensiske talene ser bakover i tid, for å ta rede på hva som skjedde og hvem som har skylden, ser de epideiktiske talene gjerne mot nåtiden, med det siktemål å hylle en konkret person, en nasjon, eller noe annet. De deliberative talene ser derimot fremover, mot fremtiden; deres siktemål er, som Aristoteles sier, å anbefale eller fraråde noe, eller mer allment, å gi råd.[iv] Hensikten med denne talesjangeren er å fortelle oss om hva som er nyttig eller skadelig, og hvilke steg vi bør ta for å komme best mulig ut av situasjonen vi befinner oss i. Men Aristoteles sier noe interessant om de politiske talene, nemlig at de kun gir mening der hvor saken «kan føres tilbake til oss, og at det er opp til oss å sette den i gang».[v] Altså gir det ingen mening å diskutere hva vi skal gjøre, om vi snakker om ting som kommer til å skje uansett. Og det gir heller ingen mening å diskutere hva vi skal gjøre, om vi ikke har klart for oss hvilket «vi» vi snakker om.

Her forvirrer klimaretorikken igjen. Ansvarsforholdene i denne saken er fortsatt langt på vei uavklarte. Det er ikke gitt hvem klimaendringene kan «føres tilbake til», og det krangles voldsomt om hvem som kan, bør og skal sette i gang hvilke tiltak. Som et slags svar på denne floken sier man gjerne at dette er et «globalt problem som vil kreve globale løsninger», men med slike uttalelser oppnår man kun å få mangelen på et globalt «vi» – som klimasaken kan «føres tilbake til» – i fleisen. Den internasjonale enigheten lar vente på seg.

I tillegg er det slik at mange etter hvert har sluttet å tro på at klimaendringene er noe vi kan forhindre. Denne mistroen har antagelig flere kilder. Delvis kommer den av at det som gjøres for å avverge undergangen er så mye mer tafatt enn hva vi ville forvente i en slik endetidsnær situasjon. «Hvis apokalypsen truer, hvorfor sitter vi bare her!?» Men delvis kommer det også av at man har begynt å si slike ting som at: «Uansett om vi kuttet alle klimagassutslipp i morgen, ville den globale oppvarmingen fortsette». Hvis vi altså snakker om en handling som allerede har funnet sted, men uten at vi ennå kan svare godt for hvem som var skyld i den, og som følgelig bør sone for den, kan det se ut til at vi har valgt gal talesjanger. Før vi kan ta stilling til hva vi – eventuelt – kan gjøre med det som altså (sannsynligvis) allerede har skjedd – altså før vi kan bevege saken inn i en deliberativ diskusjon – må vi kanskje først ta stilling, forensisk, til hva som har skjedd, hvem som har skylden, og hvilken straff de skyldige må lide. Det sentrale her må være å gjøre rede for hvilket «vi» som skal avkreves handling.

Videre kan vi ty til det Aristoteles sier om de tre bevismidlene, altså ethos, pathos og logos, som viser til henholdsvis «talerens personlige karakter», «den tilstanden tilhøreren settes i», og «selve argumentasjonen».[vi] Alle tre er i sving i klimaretorikken, åpenbart, ikke minst pathos, som altså ofte brukes for å gjøre tilhørerne redde. Men la oss først ta en titt på karakter, ethos. Når vi hører toppolitikere og andre si at vi ikke kommer noen vei uten en internasjonal klimaavtale, hvilken karakter er det som da formidles? Jo, det er holdning som går ut på at man ikke vil gjøre noe hvis – eller før – andre også gjør det. Det er en holdning som sier at man ikke skal, eller trenger, gå foran med et godt eksempel. En ting er at dette ikke nødvendigvis er en veldig troverdig karakter. Vi liker i utgangspunktet ledere som tenker selv, ledere som faktisk leder. Det er derfor vi har valgt dem. Og om det er én situasjon der vi virkelig trenger ledere som går foran, som ikke bryr seg om hva andre gjør, så er det når apokalypsen truer. Da vil vi ha en leder som står rak i ryggen, som kjemper på rett side. Vi vil ikke ha en leder som skuler til sidemannen, og som leker med tanken på at det kanskje er greiere å satse på Satan.

Problemet, igjen, er misforholdet mellom det apokalyptiske alvor man formidler klimasaken med – en akutt krise som krever umiddelbar handling, ! – og karakteren man foreslår som svar – han med en hang til byråkrati, diplomati, konsensus, avtaler, lovverk. Om man slår hardt og taktfast på de retoriske stortrommene for å beskrive situasjonen, kan man ikke svare – med et pinlig tuba-tut – ved å vise til at man har en gjeng byråkrater på saken. Når reddet en paragrafrytter sist verden fra undergangen?

 

Råtten frykt

Om den apokalyptiske klimaretorikken kommer over problemer allerede i møte med Aristoteles’ generelle krav og bemerkninger, blir det ikke stort bedre når vi konfronterer den med det Aristoteles sier om frykt, spesielt.

La oss da si at frykt er en viss følelse av ubehag og uro fremkalt av en forestilling om at man står foran en destruktiv eller smertelig ulykke … det man frykter, er slikt som kan innebære store smerter eller ødeleggelse, og dertil ikke er fjernt, men synes nært og truende. Det som er langt borte, frykter folk ikke; alle vet jo at de skal dø, men siden det ikke er nært forestående, bryr de seg ikke om det. Dersom det er dette som er frykt, må nødvendigvis slike ting være skremmende som ser ut til å ha stor ødeleggende kraft, eller kan gjøre skade som innebærer stor sorg. Derfor er til og med bare tegn til slikt skremmende, for det som er skremmende, ser da ut til å være nær. Fare vil nemlig si at noe skremmende nærmer seg.[vii]

Frykt kan være et effektivt retorisk virkemiddel, sier Aristoteles, men for at det skal fungere må det være snakk om et fenomen som er «destruktivt» eller som bringer «smertelig ulykke» eller «store smerter eller ødeleggelse» og som dermed forårsaker «stor sorg». Problemet her er at bare de færreste oppfatter klimaendringene på denne måten. Snarere opplever de fleste av oss at Norge er relativt godt rustet for naturødeleggelser, at vi er velstående nok til å kunne rydde opp etter oversvømmelser, skred, havnivåstigning, osv., uten at det svir på pungen. Det betyr naturligvis ikke at vi bør la være å handle for å forhindre et slikt scenario. Det betyr bare at dette scenarioet ikke er egnet til å gjøre folk redde. Det er sure penger, kanskje, men det er også alt. Aristoteles sier at man for å føle frykt må kunne se for seg «befrielse fra det som lidelsen gjelder», men hvem her – i Norge og andre rike land – opplever egentlig at de lider under klimaendringene? Klimaretorikk som appellerer til en antatt fryktreaksjon er malplassert, rett og slett fordi vi ikke opplever frykt. Og det gjør vi ikke, fordi ingen har klart å anskueliggjøre godt nok at det er noe å frykte, eller hva dette «noe» er.

Men det blir verre. For det er ikke bare slik at vi ikke helt ser at klimaendringene vil utsette oss for «forferdelig ulykke», det er at vi i tillegg leker med tanken på at konsekvensene faktisk kan vise seg å være gode! Fare er «at noe skremmende nærmer seg», sier Aristoteles. Men de mest brukte merkelappene på fenomenet det her dreier seg om – «klimaendringer» og «global oppvarming» – fremkaller slett ikke assosiasjoner til fare. «Endring» kan man like gjerne forstå som et nøytralt begrep; noen endringer er bra, andre er det ikke. Og kan det ikke tenkes at «klimaendringer» faktisk høres ganske forlokkende ut for en nordmann? Hvorvidt en klimaendring er bra eller dårlig, kommer formodentlig an på hva slags klima man har i utgangspunktet, og når man bor i det kalde Nord, hvor vinteren opptar mesteparten av året, og hvor selv ikke sommeren er noe voldsomt å skryte av, tar man det slett ikke for gitt at «dette er det beste av alle klimaer». Når man også snakker om «global oppvarming», har man – i alle fall i mange nordmenns tilfelle – å gjøre med ord som gir helt motsatte assosiasjoner av dem man formodentlig ønsker. Nordmenn synes «varm» og «varmere» er fine ord. Bjørn Gabrielsen skrev i sin tid boken Vinterkrigen, med undertittelen Nordmenns fåfengte kamp mot den kalde årstid. Global oppvarming forteller oss at denne kampen ikke nødvendigvis er så fåfengt likevel. Klimaendringene som skulle være Moder Jords apokalyptiske hevn for vår rovdrift på naturen, blir isteden en naturens gave til det kuldelidende folk her i Nord. Det er slett ikke rart at vi ikke er mer bekymret; det er nesten forunderlig at vi er såpass bekymret som vi er.

Så kan man selvfølgelig anføre at selv om nordmenn kanskje kan kjøpe seg ut av klimaendringenes konsekvenser – altså i den grad vi i det hele tatt anser dem som dårlige – vil mennesker andre steder i verden rammes langt hardere, og uten at de har evnen til verken å stå imot eller å rydde opp. Dette er nok sant, men igjen er det ikke et poeng man kan underbygge med frykt. Vi frykter ikke det som rammer andre. Som Aristoteles sier: «Det som er langt borte, frykter folk ikke». Om vi skal føle frykt, må fenomenet være «nært og truende», det må være «nært forestående». Når vi hører at Tuvalu kommer til å synke i Stillehavet etter hvert som havet stiger, er det selvfølgelig trist og leit. Men det er ikke, strengt tatt, skremmende – ikke for en nordmann som hviler trygt, øverst på den nordlige halvkule. Her måtte man bruke et virkemiddel som solidaritet, noe helt annet enn frykt.

Uansett faller mange av oss i den velstående delen av verden i en kategori mennesker som ifølge Aristoteles vil ha vanskelig for å oppleve frykt. For at man skal føle frykt, må man tro at man kan bli utsatt for ulykker. Så legger han til: «De som ikke tror de kan bli utsatt for noe, er de som lever i stor medgang, og som anses å gjøre det, og som derfor er frekke, nedlatende og pågående». Ja, jeg vil ikke kalle mine egne landsmenn frekke og nedlatende, men at vi lever i stor medgang, og at vi i tillegg har vanskelig for å se at medgangen en gang kan ta slutt, det føles mer nærliggende. Og det er vanskeligere å vekke frykt i folk som helt grunnleggende – ja, helt inn til nasjonalidentiteten – tenker «Vi har vel ingenting å frykte!» Frykt er ikke en følelse man tyr til når man er ovenpå, når man er på gli, når ting går bra. Frykten kommer gjerne når man føler seg svak, slått, maktesløs, desperat. Dagens Norge er alle de førstnevnte, ingen av de sistnevnte.

Vi kunne, sier Aristoteles, likevel føle frykt som et utslag av et slags gruppepress. Han legger vekt på at vi gjerne frykter det (eller de) «som fryktes av de som er sterkere enn oss». Men for alle små land, inkludert miniputten Norge, er det heller ikke her noe å hente. De som er større enn oss – USA, Russland, Kina, Canada, Australia – ser ut til å være enda mindre bekymret enn det vi er.

Hva da med Aristoteles’ siste kilde til frykt, nemlig en ytre fiende? Om noen har til intensjon å ødelegge oss, vil vi ikke bare føle frykt, vi vil også være villige til å handle for å beskytte oss selv. Men, nei, heller ikke det har klimasaken.

 

Gi-og-ta

Konklusjonen er at omtrent alt Aristoteles sier om frykt – samt en del av hva han sier om retorikk generelt – kan brukes til å forklare hvorfor frykt ikke er fruktbart når man snakker om klimaendringer. Når den ikler seg sine apokalyptiske gevanter, biter klimaretorikken ikke på oss, nettopp fordi den underliggende psykologiske disposisjonen ikke er tilstede. Kort sagt: Vi biter ikke på fryktretorikk, fordi vi ikke føler frykt.

Hva bør man så gjøre istedenfor å fortelle klimaendringene som en historie om verdens undergang og «menneskets SELVUTSLETTELSE»? Hvis frykt er gal måte å snakke om det på, hva kan man anta ville være mer effektivt? Én mulighet er naturligvis å opprettholde det apokalyptiske trykket, så å si. Man kan forsøke å anskueliggjøre hvordan klimaendringene blir tragiske, og at de også blir tragiske for oss. Man kan forsøke å bringe klimaendringenes konsekvenser nærmere.

Av ulike grunner, har jeg ingen tro på dette. Isteden tror jeg klimasaken kunne ha godt av å bli mindre dramatisk, og mer prosaisk. Istedenfor å basere seg på frykt, bør klimaretorikken være konkret og konstruktiv, praktisk og pragmatisk. Om man har dette som utgangspunkt, vil man helt sikkert få en kjedeligere klimadebatt, men man vil samtidig få en mer politisk sådan. Om det er noe som kan ta oss ut av blindsporet den apokalyptiske klimaretorikken har ført oss inn på, er det å innse at dette ikke er et eksistensielt spørsmål om frykt og evig fortapelse, men et helt vanlig – men vanskelig – spørsmål om politisk gi-og-ta.

 

 

 

 

___________________________________________________________________

[i]
[i] Det første bildene av jorden fra verdensrommet som ble bredt offentliggjort, ble tatt under Apollo 8-ferden, i 1968. Al Gore er blant de som antyder, i An Inconvenient Truth, at dette skapte en ny miljøbevissthet.
[ii]
[ii] Man kan ikke uten videre identifisere en tilsvarende bølge av bøker på norsk, men Ole Mathismoens Klima: Hva skjer? (2007), Nina Dessaus Den globale oppvarmingen (2006) og antologien Nytt klima: Miljøkrisen i samfunnskritisk lys (2008) lagde i alle fall et skvulp. Kanskje vil man også nevne skjønnlitterære utgivelser med mer eller mindre åpenbare miljøapokalyptiske tendenser, som Cormac McCarthys The Road (2006), Margaret Atwoods The Year of the Flood (2009) og John Erik Rileys Heimdal, California (2011).
[iii]
[iii] Retorikk, bok II, kapittel 18.
[iv]
[iv] Bok I, kapittel 3.
[v]
[v] Bok I, kapittel 4.
[vi]
[vi] Bok I, kapittel 2.
[vii]
[vii] Bok II, kapittel 5.
______________________________________________________________

DE UNGES PARLAMENT

F-Fjellheim-300x224

Av Freddy Fjellheim

Hvorfor tviler mange unge mennesker på at jordas klima er i farlig endring?

Allerede ingressen røper et dilemma. For hver gang vi sier ”farlig” til et ungt menneske, har vi bedt om bråk. Overalt sies det nå ”farlig, farlig”.

Usikkerheten er til å ta og føle på. Hva skjer med klode og klima? Ekstrem tørke i California, ekstrem varme i Australia og Argentina, oversvømmelser i Storbritannia, metanutslipp på havbunnen ved Arktis og brekapper som svartner under sola og smelter.

Jeg tror vi må undersøke nærmere hva usikkerhet er. Usikkerhet kan være et plagsomt gode fordi det får oss til å stille nye spørsmål. Usikkerhet er drivkraften i ethvert talent, både når det gjelder praktisk, fysisk og teoretisk kunnskap. Den som vil våge noe i verden må utstå ubehagelige følelser og kritiske spørsmål til seg selv. Men den tåleevnen danner langsomt en spenstig sikkerhet. Den får mennesker til å hæle prøvelser, elske muligheter og tåle nederlagene. Usikkerhet er slik et gode når det leder til erkjennelse og endring.

Eksistensiell usikkerhet kan også bli til emosjonell fornektelse. Mange mennesker vil instinktivt unngå uro og vanskelige saker. Omsorg for medmenneskers lidelser forutsetter et kulturarbeid som står narsissister like fjernt som et forpliktende fellesskap.

Noen vokter individuell ”frihet” lik privat eiendom. Andre gjemmer seg i en dertil egnet ”saueflokk”. Med en psykologisk term kalles fornektelsen av klimaendringene kognitiv dissonans. Merk at moteordenes forklaringer fort kan bli til bortforklaringer.

Flere prøver å forstå overopphetningen av kloden som en mulighet snarere enn en dom. Vi skal lære å leve sunnere, produsere smartere, kommunisere klokere. De positives antall er legio. Budskapet kan minne litt om gubben som i det han drukner kauker: ”Flott badetemperatur!”.

Fra mitt ståsted registrerer jeg hvordan massemedias daglige fortielse av klimakrisen påvirker unge menneskers våkenhet. Ingen som ser norske nyhetssendinger vil oppfatte hvor alvorlig klimakrisen er for unge folks fremtid: Massemedia gjør alle saker like viktige og skader derfor brukernes mentale miljø med en funksjonell løgn. Unges fornektelser tilsvarer massemedias fornektelser, er mitt inntrykk. Sosiale medier og nettsteder er designet etter samme døgnflueprinsipp, med kjapp og overflatisk informasjon som siktemål. Merkelig, i en tid som mer enn noen annen epoke i menneskenes historie krever grundig medfølelse og godt tenkt kunnskap.

Eller lærer vi oss nye måter å lese på? Nye måter å se vekk på? Her er en hevdvunnen lesemåte: Regjering og Storting er forpliktet til å ta et overordnet ansvar for at befolkningen får kunnskap om ” Naturmilieuets Tilstand og om Virkningerne af planlagte og iværksatte Indgreb i Naturen.» Vi har rett til å få vite sannheten om klimaendringene.

Miljøkunnskap er nødvendig for at det sivile samfunnet skal utvikle framtidas demokrati. Uansett hvilket naturfenomen eller menneskelig fenomen vi beskriver handler det om hvordan jordas klima og ulike menneskesamfunn kommuniserer. For eksempel hvordan endringer i havets kjemi endrer livsbetingelsene til plankton, som påvirker havets evne til å ta opp karbon, som får konsekvenser for havets oksygenproduksjon, som igjen berører livsbetingelsene til bier og blomster, dyr og planter på landjorda, deretter deg og oss.

Miljøkunnskap kan gi demokratiet ny kraft, fordi den viser oss den gjensidige avhengighetens nødvendighet. Vi er avhengig av å redde naturen fra en grådig og kapitalstyrt rovdrift for å redde hverandre. Fossile ressurser må heretter bli liggende i bakken. Som Statoils eiere kan folk i Norge hevde dette med styrke.

Miljøpolitikk er mer enn karbonutslipp, overoppheting og CO2-kvoter. Det er også menneskelige og språklige relasjoner: Fordi vi må ta hensyn til naturomgivelsene vil mange samfunn oppdage at en lignende hensynsfullhet gagner forholdet mellom mennesker og folkegrupper. Vi skal derfor investere i fornybare tanker, språk og ressurser. Miljøarbeid blir fredsarbeid og kulturarbeid.

Unge mennesker og deres organisasjoner burde i Grunnlovsjubileets år gå sammen om å etablere sin egen riksforsamling! En riksforsamling der unge folk mellom 14 og 24 møtes en uke hvert år for å diskutere brennende politisk spørsmål og formulere forslag og krav til samfunnet. Skoler og universiteter kunne være valgkretser.

De alvorlige skadene på jordklimaet får konsekvenser for hvordan vi lever og snakker sammen, hvordan barn blir respekterte av sine foreldre, hvordan unge mennesker blir respekterte for dem de er.

Den økende karboninnholdet i atmosfæren kan vise seg å angå hvordan vi stiller spørsmål, siden ødeleggelsene av klimaet skyldes menneskelige handlinger som opprinner fra forkjærte spørsmål og gale svar. Spør vi etter det som er viktig?

Dårlig kommunikasjon er miljøødeleggende fordi språklig støy kan hindre oss i å oppfatte våre omgivelser, naturen, våre nærmeste.

Dårlig språk fører til likegyldighet.

En spørrende holdning er kongeveien til erkjennelse, slik usikkerhetens følsomhet kan lede til kunnskap og undring. Jeg vil slå et slag for den sunne usikkerheten, den som er så dårlig ansett blant de mette og rike. Vi skal vokte oss for å drepe den med piller, alkohol og andre fornektelser. Da skader vi ikke bare unge liv, men selve den oppfattelsesevnen neste generasjon trenger for å tolke de dramatiske hendelsene i våre naturomgivelser.

Det fraværende ungdomsopprøret er ikke entydig et tegn på nøling og usikkerhet, men også på selvopptatthet og tilpasningsdyktighet. Vi har en voksengenerasjon som bestikker unge mennesker med et stadig høyere privat forbruk, og som slik hemmer deres raseri, fortvilelse og opprørske spørsmål.

Jeg er redd det norske samfunnets overforbruk av oljerikdommen i virkeligheten er nasjonalisme på sitt verste. Norges selvsentrerte rikdom skader hele klodens miljø.

//

Artikkelen står på trykk i dagens Vårt Land (4.3.14)

——————————–

 

ETIKK  OG  BUTIKK

Sidsel Mørck forfatter Pappa – en russisk flyktning bok om faren

Av Sidsel Mørck

Oljeforskerne melder seg på i klimadebatten, et utspill som har stor betydning. Ikke minst gir det kraft og synlighet til Grunnlovens § 110b.

Hittil har miljøbevegelsen vært nesten alene om etiske argumenter når det gjelder klimapolitikk, men nå får den følge av en tung institusjon – Universitetet i Bergen. Her hevder professor  i geofysikk, Peter M. Haugan, at det er uetisk å forske på utvinning av  nye oljereserver, når klimakrisen er et faktum. ”Forskning for oljeindustrien strider mot det forskningsetiske kravet om å bidra til bærekraftig utvikling.””, sier Haugan (Klassekampen 4.1.14). Universitetet i Bergen har derfor sendt saken til vurdering i Den nasjonale forskningsetiske komite for naturvitenskap og teknologi, NENT.

Denne komiteen er en uavhengig instans med flere fagavdelinger, hvor NENT er den ene. Blant de 24 retningslinjene er det et par punkter som  er særlig relevante i problemstillingen klimakrise – oljeforskning:

– Forskningens overordnede forpliktelser overfor miljø, samfunn og mennesker.

– Usikkerhet og risiko i forskningen, samt betydningen av føre-var-prinsippet.

I april skal NENT gi et klart svar. Det vil få stor betydning for all norsk oljeforskning. Og hvis konklusjonen går ut på at videre forskning er uetisk, vil det få store konsekvenser for Norges oljeindustri.

I sin vurdering kan NENT finne gode argumenter i Grunnlovens § 110b: ” Enhver har Ret til et Milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares. Naturens Ressourser skulle disponeres ut fra en langsiktig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten. For at ivaretage denne Ret i forhold til foregaaende Led, ere Borgere berettigede  til Kundskab om Naturmilieuets Tilstand og om Virkningerne af planlagde og iværksatte Indgreb i Naturen. Statens Myndigheder giver nærmere Bestemmelser til at gjennemføre disse Grundsætninger.”

Så langt Grunnlovens intensjoner og idealer. I praktisk politikk ser det annerledes ut.

Norge er et rikt land som fører en aggresiv politikk for å bli enda rikere. Gjennom oljevirksomheten strømmer klimagassene ut og pengene inn, og Grunnlovens § 110b brytes hver eneste dag: Vi bevarer ikke produksjonsevne og mangfold – Vi disponerer ikke ut fra en langsiktig og allsidig betraktning. – Vi ivaretar ikke hensyn til etterslekten. – Vi får ikke kunnskap om virkninger av planlagte naturinngrep.

Grunnlovens § 110b er en viljeserklæring og en etisk veiviser mot framtiden. Men våre politikere er for nærsynte til å se og forstå. I april får vi vite om forskerne viser større lojalitet mot Grunnloven – det blir i såfall en indirekte kritikk av våre folkevalgte. Og ikke minst: Klimadebatten får en ny etisk tyngde og autoritet ved forskernes initiativ. Kanskje vi også kan håpe på smitteeffekt, slik at flere relevante aktører viser mot og vilje til å ta samfunnsansvar.

/

Artikkelen står også i dagens Dagbladet (18.2.14). // Les intervjuet med Sidsel Mørck i Klima – lenke finner du under fanen Klimatisk.

________________________________________

NFFOs nettside (13.01.14):

 

Sakprosa og poesi for klima i grunnlovsåret

Elisabeth Eide  F-Fjellheim-300x224

– Det er veldig sjelden poesi og sakprosa står side om side, men i Forfatternes klimaaksjon – § 110b gjør de det, sier Freddy Fjellheim, redaktør for aksjonens nettside og en av initiativtagerne til klimaaksjonen, som henter navn fra Grunnlovens miljøparagraf 110b, unik i sitt slag. Nå oppfordrer han NFFs medlemmer til å engasjere seg.

–  Visjonen er både å skape et forfatterfelleskap som gyver løs på klimaproblematikken, og samtidig utvide beskrivelsene av hva klimaendringene innebærer. I en ekstrem naturhisttorisk situasjon for mennesker, dyr og klode må det være forfatternes oppgave å flerre alle fortielsene, så vi får fram vitenskaplig kunnskap på en forståelig måte og slik kan dyrke fram engasjement. Miljøbevegelsen har vært svekket av at de ikke engasjerer folk. Men forfattere, med kombinasjonen av sakkunnskap og appellativ kraft, kan vise skriften på veggen og bringe i dagen den informasjonen media holder tilbake, sier Fjellheim.

– Aksjonen har blitt møtt med begeistring av miljøbevegelsen, vi er velkomne, og vi har allerede tatt initiativer som vil vise seg å få betydning. Miljøsaken overskrider jo smålige politiske hensyn, og nettsiden skal være et samtalested hvor vi kan lære av hverandre og inspirere hverandre. Forfatteraksjonen er dugnad, de fleste svarer ja med åpne armer når de blir spurt om å bidra med tekster, forteller Fjellheim.

Aksjonens nye nettsider har vært under oppbygging de siste månedene, og mange forfattere har allerede bidratt med alt fra sakpoesi til vitenskapsformidling, klikk her for å komme til aksjonens nettside!

–   Jeg savner bidrag fra sakprosaforfattere, det er viktig for oss at kollegaene i NFF melder seg på: de sitter tross alt med en del avgjørende kunnskap som må formidles ut, sier Fjellheim, som anbefaler NFFs medlemmer å oppsøke nettsidene og melde seg inn i Forfatternes klimaaksjon – § 110b.

Mange NFF-medlemmer er allerede aktive: flere av dem i aksjonens styre. Ett av dem er professor ved journalistutdanningen på Høgskolen i Oslo og Akershus, Elisabeth Eide.

– I og med at dette er den største globale utfordringen i verden i dag, er det naturlig at forfattere engasjerer seg. Mange gjør det allerede. Jeg reiser mye, og var for et år siden i Bangladesh, der de føler klimaendringene veldig tydelig. Litteraturen har muligheter for å være grenseløs og ta inn over seg livsvilkårene til folk som får føle konsekvensene av våre prioriteringer, sier Eide, som sitter i redaksjonen for nettsiden.

–Hva kan NFFs medlemmer gjøre?

– Melde seg inn i aksjonen. Bidra med ord i offentligheten!

– Hva er målene framover?

– Å løfte fram Grunnlovens paragraf 110B i jubileumsåret for å øke folks bevissthet om at vi faktisk i lovverket har stadfestet at vi skal ta hensyn til framtidige generasjoner. Håper på et godt besøkt arrangement i NFFOs regi under årsmøtet, og at mange flere engasjerer seg! sier Eide.

_______________________________________________

Tjøre og fjør

Bildøen, Brit 2009 Tove K. Breistein (1)

Av Brit Bildøen

Mitt liv som and.

For eit par månader sidan kunne vi sjå Russlands president som førar for ein flokk med unge snøtraner. Putin var utstyrt med kvit kjeledress og mikrofly. Forfengeleg som han er, hadde han nekta å ta på seg nebbet, som også er ein del av snøtraneuniformen. Det han reklamerte for, forutan eigen fortreffelegheit, var eit prosjekt som mange land har hatt suksess med, nemleg å lære unge traner som har vakse opp i fangenskap, til å migrere. Dette er eit svært prisverdig tiltak, om ein berre ser bort frå årsaka til at det er nødvendig å gjennomføre det. Årsaka er jo at vi nesten har klart å utrydde tranene.

Mens vi støttar oss til forteljinga om at vi hjelper fuglane, lukkar vi auga for at vi gjer livet stadig vanskelegare for dei. Slik haltar verda og vårt eige samvit vidare. Ofte kan vi få inntrykk av at det er dyra og naturen som øydelegg for oss, ikkje omvendt. Journalist og redaktør Anders Waage Nilsen viser i bloggen sin 11. november til ei overskrift i Dagbladet same dag: ”Samfunnet må betale dyrt for naturmangfoldet.” Vidare skriv han: ”Som leser opplever jeg at journalister svært ofte tar utbyggerens perspektiv i konflikten mellom utbyggingsiver og forpliktelser overfor ulike naturtyper. De speilvender nesten konsekvent historien: Naturarven er en trussel mot vekst og fremskritt. Det er alltid ramsløkfluen som ødelegger for byggeprosjektet, og ikke byggeprosjektet som ødelegger for ramsløkfluen.”

Slik også med tjøresandprosjektet i Canada, som har eit fugleproblem – i tillegg til alle dei andre miljøproblema som heftar ved verksemda. I 2008 landa ein flokk på fem hundre ender i ein av dei mange giftpølane i Alberta. Lagnaden deira førte til store overskrifter og ei stor erstatningssak. Utvinninga av tjøresand, eller oljesand, etterlet avfallsstoffet bitumen, svart, seig hydrokarbon. Dette blir lagra i dammar som frå lufta kan sjå ut som vanlege innsjøar. Og trass i bruk av luftkanonar for å skremme trekkande fuglar vekk frå desse dammane, så skjer det stadig små og store dyretragediar. I 2010 landa igjen ein fugleflokk på meir enn fem hundre individ på ein av desse giftsjøane. Denne gongen unngjekk oljeselskapa erstatningssak, fordi miljøekspertane deira kunne godtgjere at sterk vind og isregn hadde tvinga fuglane til å nødlande.

For selskapa som driftar oljesandutvinninga held seg med miljøekspertar, som prøver å redusere skadane på natur- og dyreliv så godt dei kan. Ekspertane finn stadig nye metodar for å skremme vekk fuglane, bl.a. laser og mekaniske falkar, og dei jagar bort bjørn og rev. Igjen denne søte, men akk så falske, forteljinga om at vi kjem dyra til unnsetning. Den eigentlege forteljinga handlar om den skitnaste av alle skitne oljebransjar, som omskaper store villmarksområde til eit svart og stinkande månelandskap. Vi som sit på god avstand frå dette elendet, veit godt at også vi har tjøre på vengene. Statoil måtte tidlegare i år møte i kanadisk rett, tiltalt for 19 brot på vasslovgivinga. Selskapet har vedgått sine feil, og vil etter alt å dømme måtte betale erstatning. Det er sterk motstand blant norske miljøorganisasjonar, men også skepsis i befolkninga elles, mot at eit norsk oljeselskap skal vere involvert i eit så miljøskadeleg prosjekt. Statoil har sjølv lagt fram tal som viser at forureininga var langt høgare enn forventa. Den første oljen dei produserte frå tjøresand i 2010 medførte 85 gonger så høge CO2-utslepp som eit fat med vanleg nordsjøolje. Desse utsleppa får konsekvensar for oss alle. Det er også smertefullt å vite at norsk aktivitet vil bidra til å påføre den kanadiske naturen uopprettelege skader.

Ja, eg brukar ordet smertefullt. Den amerikanske forfattaren og naturskribenten Barry Lopez har sagt at måten vi behandlar dyr på, plagar oss. Naturen var ein gong vår heim, og inntil nyleg levde vi i nær kontakt med andre artar. No har vi i stor grad mista kontakten med naturen og med dyra, og dette tapet gjer at vi ber på ei underleg sorg. Denne sorga kjenner eg på når eg les i ein rapport at vi må rekne med eit svinn på 166 millionar fuglar, berre over Canada, berre i løpet av 30-50 år. Denne sorga kjende eg på da eg såg den fantastiske dokumentarfilmen Fugler i flukt (Le peuple migrateur), som følgjer fugleflokkar på lange reiser over fleire kontinent. Aldri har eg gråte meir på kino enn da eg såg denne filmen. Den trefte meg ein underleg stad, i eit medvit eg ikkje visste at eg hadde, i dyremedvitet mitt. Eg kjende meg som ein fugl, som ei and. Eg var ei av dei, høgt der oppe.

Filmen som fekk meg til å forstå at eg er ei and, at eg er det også, er tatt opp bl.a. ved hjelp av mikrofly av den typen Putin flaug rundt i. Viss han ikkje juksa, da, slik han har for vane. Filmen gir deg inntrykk av å vere midt i fugleflokken, høgt over varierande og til dels fantastiske landskap. Saman med ender, gjess og og pelikanar kryssar du enorme havstrekk, landar på eit krigsskip, flyr under bruene i Seinen, snør ned i Sibir, blir tvinga ned av røyken frå Ruhr-området. Regissøren Jacques Perrin og teamet hans tar deg med på ein fantastisk odyssé, der du får innblikk i dei vanvittige strabasane trekkfuglane må gjennom kvart år. Og kanskje får du dyremedvitet ditt tilbake.

Putin, go home, seier no eg. Og det bør også gjelde for Statoil.

________________________

Stjerneskudd og oljedød

F-Fjellheim-300x224

Av Freddy Fjellheim

Er økopoesiens selvmotsigelse at den må smykke seg med ”øko” for å bli hva den allerede er? Begrepsornamentet skinner i alle fall av skarp kritikk mot lyrikk som er naturfornektende og egosentrisk.

Den amerikanske ”The Ecopoetry Anthology”, med fremtredende poeter i redaksjonen, har som mål å formulere en tradisjon, intet mindre. Avdelingen med historiske dikt er kronologisk ordnet med rundt tretti poeter, mens en samtidsseksjonen er ordnet alfabetisk med nærmere to hundre poeter. Lærde og lysende essays innleder samlingen.

I europeisk tradisjon forbinder vi historiske dikt om naturen med romantikerne. Går vi ad fontes skimter vi både Lukrets tankepoesi og Vergils kultivasjonstanke i det fjerne-nære (Georgica). Parallelt med skriftkulturens former eksisterer urfolkenes poetiske utsigelser, altså muntlig poesi som tilhører fellesskap og ulike bruksbehov, bare sporadisk skriftliggjort. Det japanske haiku-diktet er etter mitt skjønn naturpoetisk innrettet, siden det konsentrerer seg om forandring, forløp og overganger, naturens fremste kjennetegn – panta rhei, tjo og hei. En av de eldste skriftene i verdenslitteraturen, kinesiske I Ching, er en ur-poetisk konsepsjon, ja ren sakpoesi. Der er naturens skiftninger grunnlaget for en livspraksis i balanserende utveksling med natursyklusene, yin og yang.

Økopoesi kan sies å være sekkebetegnelse for en rekke poetiske former, med alt fra sivilisasjonskritikk, mystisisme, fraktaler, dikt om dyr og planter, panteistiske erkjennelsesformer, med mer. Begrepet ”økologi” formuleres i Tyskland på 1860-tallet, mens økopoesien som begrep er i bruk blant amerikanske kritikere om lag hundre år senere, med 1960-tallets flower –power og gryende naturbevissthet.

Moderne amerikansk økopoesi kan være svært løs i snakkesnippen, og slik sett er den amerikanske antologien ujevn på feil måte. Ambisjonen om å slippe frem et historisk mangfold slipper også inn et skravlende enfold. Misforstå meg rett, sant enfold kan gi god poesi. Dårlig poesi er enfoldighet som litterær ambisjon. Ujevne dikt som bumper i vei over sidene, kneler mellom  linjene og syder i bokstavopphenget kan være et funn, men american plain talk  side opp og side ned – vi skal da tross alt rekke apokalypsen? De ordinære tekstene i dette utvalget støyer med tettpakka innrim og en pretensiøs retorikk. Dette holder visst for å motta stempelet økopoesi. Jeg blir minnet om Dana Goias oppgjør med skriveskolepoesien, tidligere omtalt her i Bokmagasinet av Karin Haugen.

En av mesterne innenfor økopoesien er Gary Snyder, som for øvrig også har gjendiktet kinesisk poesi. Hans berømte bjørnedikt strutter av språklig energi og utleverer poeten sjøl ved navns nevnelse når han inviterer seg selv på bjørnejakt: ”You wouldn´t hit a bear in the ass/ with a handful of rice”. Diktet ”Piute Creek” er quick-step-poetry på sitt herligste (jeg knipser mens jeg leser), men så synger han også om ”the body of mind”, buddhist som han er. Sannhetskravet er økopoesiens initial:

”A clear, attentive mind /  Has no meaning but that /  Which is truly seen”.

Helt fra den romerske gullalderlitteraturen fremstår mennesket med en observerende holdning til naturomgivelsene, som om naturen var noe også litteraturen kunne utbytte. Det er påfallende at få av de amerikanske diktene fra nåtidens ”imperium” USA har mennesket integrert i poesien. Enten står poeten utenfor diktet som en observatør, eller så står diktet utenfor poeten som en søyle av betydning.

Juliana Spahr er en lyriker som våger bevegelsen mellom kropp og sinn, i et språk som riktignok kan tale mye om tap, men der et ”each other” er subjekt med myke overskridelser i tekstkroppen. Spahrs naturmedfølelse utstråler høy integritet.

En annen poet som skriver forpliktende er Linda Hogan. Med sin indianske Chickasaw-tilhørighet løfter hun frem temaer som folkemord, kjemisk forgiftning, dyrenes velferd og ærbødigheten for den hellige jorda. Diktene hennes melder om et menneske som lytter til naturen med varmhjerta respekt:

”I´ve always wished / to hold the truly stolen, broken world together / but my every move is to break / by degrees, acres, even the smallest atom”.

Jeg kunne trukket frem svært berømte poeter fra dette utvalget, men velger et annet utsyn. Skjønt Emily Dickinson bør nevnes spesielt. Under ladet anonymitet gjorde hun selve diktet til en form for natur, dersom poetiske tanker kan kalles naturlige.

Diktene til A. R. Ammons fortsetter i Dickinsons spor og går rakt til kjernen av hva poesi er, ja: et naturspråk! Mens syn og synsmåter er bundet til jeget i selvbeskuende kulturer, kan stemmen gjenlyde utadvendt, og i om-givelse, som et ekko. Øyne og synsmåter er hos narsissisten dominansens maktmiddel, mens den menneskelige stemmen åpner for overskridelser som sang, lyttekunst – og den poetiske muligheten til å kjenne noe større enn seg selv:

”… for it is not so much to know the self/ as to know it as it is known/ by galaxy and ceder cone, / as if birth had never found it/ and death could never end it.”

Sheryl St. Germain har kontakt med både jord og galakse når hun langer ut mot ”Midnight Oil”. Med et ampert grafisk oppsett skaper hun illevarslende tegn for samfunn der fornektelse av klimaendringer korresponderer med en kapitalstyrt og underholdningsdrevet forakt for svakhet. Språkbildene hennes av langsomt døende og oljekvalte fugler skjærer i øyne og hjerte. Diktet kunne tilegnes et stipendfritt Statoil – St. Germain ber de ansvarlige vandre ut i det svarte vannet, svømme ut i det seige griseriet med ”long sweeping strokes”. Når direktørene er langt til havs:

”then / let them try to swim back. Then / let them try to explain.”

POESI

The Ecopoetry Anthology

Ann Fisher-Wirth, Laura-Gray Street og Robert Hass (red.)

Trinity University Press 2013, 672 sider

/

Anmeldelsen stod på trykk i Bokmagasinet, Klassekampen 23. november 2013.

_______________________________________________

Fuglene går ikke i fakkeltog

Foto: Tomas Moss/icu.no

Espen

Av Espen Stueland

I sin Fredagskronikk i DN den 15. november formulerer den vanligvis fornuftige Karen Helene Ulltveit-Moe seg på en måte som må få noen hver til å stusse.

Underveis i et resonnement om statlige pengeoverføringer til EØS, trekker hun, litt uventet, inn at EU vil gi midler til forskning på alkekongens reproduksjonsvilkår under klimaendringene. Ideen er dårlig, mener hun og begrunner sitt syn med at norske pengeoverføringer til EU må øremerkes tiltak for arbeidsløs ungdom.

Når man ser for seg store kolonier av alker som nesten gjør den stupbratte fjellveggen lodden, er det overraskende å høre at det trengs forskning på om alkekongen takler klimaendringene. Uroen er likevel underbygget av observasjoner: Når isen på og rundt Grønland smelter, forsvinner algene som lever på undersiden av isen. Så forsvinner vannloppen, og så kollapser næringskjeden. Det rammer også større dyr og fiskearter. Det er nødvendig å få kartlagt hvilke arters livsgrunnlaget som trues. Til det trengs forskningsmidler. Men det vil visst ikke Ulltveit-Moe ha noe av.

Det mest foruroligende i kronikken, er at Ulltveit-Moe setter arbeidsløs EU-ungdom opp mot fuglearter. Hvor fører et slikt resonnement? Skal vi oppheve oss til passkontrollører ved landgangen til en Noas ark som seiler inn i framtiden? Er det klokt å sette en «denne arten skal få leve, vær så god og stig om bord; men denne arten trengs ikke»-tenkning i sirkulasjon? Det er kort vei til en så kuldslått tenkning hvis man ikke vil anerkjenne lidelsen og den prekære livssituasjonen til truede arter.

Ulltveit-Moe tenker forhåpentligvis ikke i de baner, men da bør hun heller ikke tilspisse resonnementet slik hun gjør. Vi må huske at truede fugle- og dyrearter på ingen måte kan gjøre seg selv hørt i EU-parlamentet. Forskningen blir den svake partens stemme, ved å skape bevissthet om det truede livsgrunnlaget. Fuglene selv går ikke i fakkeltog. De stemmer ikke ved valg. De har ingen kjøpekraft. De kan ikke påvirke «markedet». Ulltveit-Moe begrunner at bistanden må gå til de arbeidsledige med at «EU utgjør vårt aller viktigste eksportmarked». Det er solidaritet med baktanker. Vi skal vel ikke bare hjelpe de som i neste omgang kan kjøpe det vi har å tilby?

Uten menneskers årvåkenhet, oppmerksomhet og eventuelt tilrettelegging av tiltak, vil arter dø, uten at vi vet om det. Vi vil ikke få gjort noe med det mens det ennå er mulig.

Jeg deler ett hundre prosent bekymringen for den voksende mengden av arbeidsløs ungdom i EU. En av to unge i Spania er arbeidsledig. Blant unge grekere vokser håpløsheten og raseriet, framtidsutsiktene er dystre og de føler seg latt i stikken av EU. Norge har plikt til å bidra. Men verken spansk eller gresk ungdoms framtid er truet av at noen også har omtanke for alkekongen og klimaforandringene, tvert imot.

/

Ulltveit-Moes kronikk kan leses her

________________________________________

 Statoil strekker våpen

Foto: Tomas Moss/icu.no

Espen

Av Espen Stueland, styreleder i FKA

Tirsdag den 22. oktober ble det offentlig: Statoil trekker seg som sponsor av Bylarm og legger ned den årlige tildelingen av Statoil-stipendet på en million kroner til et norsk musikertalent. Nedleggelsen er et resultat av at kritikken av Statoils manglende hensyn til miljø og klima har vokst seg kraftfull hver gang nomineringene offentliggjøres. For oljeselskapet veide til slutt den negative oppmerksomheten tyngre i vektskåla enn all velviljen pr-byrået deres hadde regnet ut at sponsingen ville medføre. Avkastningen på investeringen ble for dårlig. Statoil strekker våpen.

En av de som våget å ta ordet for å snakke om politikk og verdier i denne sammenhengen, er musiker og komponist Maja S.K. Ratkje. Hun tok initiativet til «Stopp oljesponsing av norsk kulturliv». Under Festspillene i Bergen i 2012 nektet Ratkje arrangøren å gjengi Statoils logo på scenedekoren ved konsertene hun var ansvarlig for. Også band som Kråkesølv, Whitest Boy Alive og Ungdomsskulen har betakket seg for å bli blant Statoils nominerte. Synne Øverland Knutsen sa takk for seg i bandet hun var vokalist i, Team Me, da de sa ja til å bli nominert til stipendet. Det står respekt av valgene. Og det ville det selvsagt også gjort selv om alle fuzzen kritikken skapte ikke skulle få den konsekvens det nå fikk, at oljeselskapet stanset sponsorinvesteringen. Oppstyret rundt gjorde musikkbransjens velvilje til en dårlig arena for oljeselskapet.

Var det et godt valg å kritisere Statoil? Vi kan spørre urinnvånere i Canada. De får landområdene som sikrere leveinntektene rasert, på grunn av utvinning av olje fra tjæresand. Eller vi kan vende tilbake til spørsmålet om noen tiår og høre hva våre framtidige barns barn mener om det å heve stemmen om Statoils virksomhet. Kritikken av Statoil er også en kritikk av oljeselskapets kunngjøring av at de støtter «morgendagens helter». Det er et slogan som bør fylle stua med skrallende latter når det lyser på tv-skjermen. George Orwell beskriver i romanen 1984 et samfunn hvor Sannhetsdepartementet bedriver retorisk praksis à la Statoil.

Utgivelsen Take The Money And Run? Some Positions on Ethics, Buisness Sponsorship and Making Art (utgitt av A live Art Development Agency Study Room Guide ved Jane Trowell, London, 2012) er en politisk guide henvendt til artister og institusjoner som står overfor valget om å motta sponsormidler eller ikke. Det kan redde levebrød og fortsatt drift å motta problematiske penger. Historien er full av makthavere og skitne institusjoner som har sponset kulturliv for å få folkets gunst. Mange er de kunstnere som har mottatt problematiske penger. Hvor går grensen for penger det ikke er verdt å ta imot? I England har Shell blant annet vært inne som sponsor av museer og Royal Opera House.

Det er på sin plass å ta seg tid å feire nedleggelsen av statoilstipendet. Musikernes holdninger gjorde pengerdonoren flau. Å stå for slike holdninger er ikke enklere i vår tid hvor musikernes inntektskilder er usikre, og hvor krav om umiddelbar suksess er bestemmende for medias oppmerksomhet. Det står derfor respekt av valget. Vi vet alle at det enkle ville være å skyve til side motforestillingene, la seg strømlinjeforme og håpe på å være den som kunne stå under statoillogoen og bukke og neie. Takk for at dere sa nei.

/

Dette innlegget stod å lese i Dagsavisen 31. oktober 2013

________________________________________

– Kjære Jens, kjære Siv, kjære Erna

Deltagerne i Forfatternes klimaaksjon er opptatt av miljø, og bruker dikt til å utfordre politikerne. Men ikke alle politikere har fått med seg aksjonen.

Les sak om FKAs diktaksjon i Aftenposten her.

_____________________________________________________________________________

Leder i Bokmagasinet, Klassekampen, lørdag 24. august 2013:

Bærekraft
– Hvordan tåler litteraturen best vekten av vår tids viktigste spørsmål?

Av Karin Haugen

Vi må bremse utvinningstempoet. Vi må la nyoppdagete felt forbli uåpnet. Vi må prioritere varig vern av fornybare ressurser i sårbare områder som i Lofoten og Arktis.

Dette er krav formulert av Forfatternes klimaaksjon, som har gått inn i valgkampen for å løfte miljøspørsmålet på dagsorden. Det er en viktig beslutning. For hvordan kan klimasaken bli politisk prioritert som vår tids viktigste spørsmål uten at vi setter våre beste retorikere på saken?

I dag står Forfatternes klimaaksjon på trappa til Nationaltheatret i anledning den nasjonale aksjonsdagen for klimahandling. Forfatteraksjonen ble stiftet i mai i år, og er del av Klimavalg 2013, som samler hele 80 organisasjoner i en allianse. Blant dem som tropper opp for å aksjonere i dag er Ruth Lillegraven, Gudmund Skjeldal, Knut Nærum og filosof Arne Johan Vetlesen. To av initiativtakerne til klimanettverket, Freddy Fjellheim og Espen Stueland, er faste kritikere her i Bokmagasinet.

Forfatterne har gjort et smart grep ved å hekte en undertittel på aksjonen – «Forfatternes klimaaksjon – § 110b» – og knytte seg uløselig til grunnlovens miljøparagraf. Les selv, den er et godt redskap: «Enhver har Ret til et Milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares. Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsigtig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten.»

Det kan synes dekadent å spørre seg hvordan estetikken og det stilistiske vil bære vekten av vår tids viktigste spørsmål. Selvsagt er ikke litteraturen fremmed for en aktivistisk agenda. Litteraturhistorien er rik på verk og tradisjoner å dra veksler på.

Men å mestre det i praksis, i dag, er en utfordring, både litterært og politisk: Det er ikke slik at klimaspørsmålet drar litteraturen ned, og setter den litterære verdien på spill. Men det er slik at litterær verdi løfter klimaspørsmålets viktighet: Bare når den litterære verdien er god, blir den politiske effekten den ønskede. Skal forfatterne lykkes politisk, må de også lykkes litterært.

Og det er klart det er utfordrende. Å formidle (og stimulere til nye) tanker krever mer av språket enn at det er en egnet beholder som skal transportere den viktige saken til oss. Særlig når saken er så krevende som klimasaken: Det handler om store, vanskelig gripbare systemspørsmål man gjerne lammes av, og private, moralske spørsmål man ugjerne konfronteres med. Hvordan snakke om miljø, vekst og forbruk uten å støte fra seg folk, men tvert imot oppildne dem? Moralsk harme avler ikke alltid handling, noen ganger leder det rakt inn i apatien for tilhøreren, som møtes av en jevn dur av indignasjon. Vi kan vel heller ikke bare skru opp volumet på språket, og anse oss ferdig med tenkningen: Klimasaken kan ikke vinnes uten å ta virkelig storpolitiske grep. Så tunge løft fordrer ikke bare sterke meninger, men også en god del ideologisk og analytisk fotarbeid.

Forfatternes klimaaksjon har foretatt en smart manøver ved å samle flere organisasjoner. Klimaaksjonen inkluderer også sakprosaforfattere, oversettere, journalister, og dermed folk som er virksomme innenfor en bred vifte sjangre. Det er en bred aksjon – og det vil komme godt til nytte. For selv om miljøsaken er vår tids viktigste sak, er det en utfordring å ikke derfra slutte at vi bør isolere den – den bør som alt annet ses i et større, politisk, helhetlig perspektiv, med blikk for økonomi, arbeidsplasser, ideologien om vekst, hvordan vi organiserer arbeidslivet, livene våre. Det fordrer at vi bruker også sakprosaen og journalistikken: Vi trenger hele arsenalet av sjangre.

Forfatterne har ett av de få, frie yrkene som er igjen i dag. At de har valgt å bruke sin frihet på klimasaken, kan kanskje inspirere oss andre i vårt valg den 9. september.

Link til pdf her!

___________________________________________________________________________________________________

Miljøsaken er som skapt for forfatternes bidrag fordi denne ”sakens natur” ikke skiller mellom person og fakta, mellom vitenskap og humanistisk innsikt. Tvert i mot, å forstå de livsfarlige klimaendringene forutsetter at vi forstår oss selv som mennesker i et naturhistorisk forløp.

F-Fjellheim-300x224

Intervju med Freddy Fjellheim om Forfatternes klimaaksjon §110b på Klimavalg2013.no – les saken her!

______________________________________________________________________________________________________________________________________________________

Sidsel Mørck om regjeringens illojalitet overfor kommende generasjoner, Dagsavisen 16.08.2013:

http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1012/thread281040/#post_281040

_______________________________________________________________________________________________________________________________________________________

FKAs forfatteropprop mot Statoils tjæresandengasjement

Norske forfattere oppfordrer Statoil til å avslutte sitt tjæresand-engasjement i Canada

Vi tar skarp avstand fra Statoils kortsiktige tjæresandprosjekt i Canada, fordi dette medfører store karbonutslipp som bidrar til klimaødeleggelser, og fordi de sterke økonomiske interessene setter ytringsfrihetsprinsippet i fare. Utvinning av tjæresand er uforenlig med det internasjonale målet om at den globale temperaturen ikke må øke mer enn to grader. Statoil må trekke seg ut.

Klimaekspertisen advarer mot de ødeleggende globale konsekvensene av å hente opp alle energireservene i form av kull og olje. Minst 2/3 av ressursene må bli i bakken hvis vi skal ha en 50% mulighet til å nå togradersmålet. Hvis Statoil trekker seg ut av tjæresandprosjektet, vil det være et viktig steg i riktig retning.

For å utvinne olje av tjæresanden ved hjelp av dyputvinning, benytter Statoil naturgass, vann og kjemikalier. Teknikken er svært energikrevende og gir enorme CO2 -utslipp. For hvert fat utvunnet olje slippes det ut mange ganger mer CO2 enn ved konvensjonell oljeutvinning på norsk sokkel. Statoils tjæresandutvinning i Canada industrialiserer store skogområder.

Forurensningene fra dyputvinningen kommer i tillegg til at andre oljeselskaper allerede har ødelagt og fragmentert store skog- og våtmarksområder i Alberta. Arbeidet har virvlet opp tungmetaller og miljøskadelige stoffer som blant annet avsettes i drikkevannskilder. En rekke tungmetaller, som kvikksølv, bly og kadmium, er påvist i grunnvannet og bioakkumuleres i en rekke organismer. For å legge til rette for tjæresandutvinningen har myndighetene lempet på lovverket som beskytter dyr og natur.

Urfolk bosatt i Alberta-området har tradisjonelt basert seg på fangst. De har hevd på områdene som nå approprieres. Forekomsten av kreft har begynt å bli urovekkende høy blant dem. Krefttypene er forbundet med tungmetaller. En lokal lege i Fort Chipewyan som slo alarm om den økte kreftforekomsten, led samme skjebne som mange varslere før ham. Det kanadiske helsedepartementet anklaget ham for å spre unødig skrekk i befolkningen. Myndighetene har så sterke økonomiske interesser i tjæresandutvinningen at ytringsfrihetsprinsippet overkjøres.

Norges internasjonalt gode renommé som klimaforkjemper kan bare vedvare hvis Statoil trekker seg ut nå. Fortsatt engasjement i Canada er pinlig for Norge. Statoil bidrar til å legitimere Canadas klimaødeleggende utvinning.

Statoil forsvarer sitt engasjement med at de er det oljeselskapet som er best teknologisk rustet til å gjøre inngrepene minst skadelig. Hvis ikke Statoil tar jobben, vil andre gjøre det, og de vil gjøre en dårligere jobb. Dette er hverken et overbevisende eller legitimt argument for fortsatt deltakelse i Canada. Norge, gjennom Statoil, kan ikke se seg tjent med å være det nest verste alternativet. Ambisjonene må være både mer positive og langt mer framtidsrettet. Statoil og Norge må trekke seg ut av tjæresandprosjektet i Canada nå.

Undertegnere:

Alvær, Frøydis

Andersen, Merete Morken

Aronsen, Siri Amalie Oftestad

Arvola, Ingeborg

Askelund, Jan

Askildsen, Kjell

Asmervik, Sverre

Aust, Kurt

Austrem, Liv Marie

Bakke, Gunstein

Bareksten, Tore

Basso, Aino

Baugstø, Line

Bergquist, Kristian

Bergsvåg, Henning H.

Bergum, Eivor

Bildøen, Brit

Birkedal, Arnt

Bjørnstad, Åsmund

Blom, Kirsti

Bortne, Anders

Bramness, Hanne Elisabeth

Brantenberg, Gerd

Breiteig, Bjarte

Brodin, Elin

Bruheim, Magnhild

Brænne, Kari Fredrikke

Bråtveit, Inger

Bugge, Mikkel

Bull-Hansen, Bjørn Andreas

Burkey, Ingvild Dorothy

Bystad, Erik

Bøe, Anne

Bøge, Kari

Carmona-Alvarez, Pedro

Celasin, Izzet

Christiansen, Rune

Dahl, Henning Kramer

Dahl, Tor Edvin

Dahle, Gro

Dale, Hildegunn

Damhaug, Torkil

Deberitz, Jan

Despard, Annabelle

Doksum, Sigmund

Dragseth, Terje

Egeland, Tom

Eggen, Bernt

Eggen, Jo

Eide, Elisabeth

Ellenes, Øyvind

Engebretsen, Lars Roar

Enger, Rolf

Ericsson, Kjersti

Eriksen, Frank

Eriksen, Endre Lund

Eriksen, Helga

Eriksen, Pål Gitmark

Espedal, Tomas

Evjemo, Eivind H.

Fastvold, Marianne

Fenne, Jo Torkjell

Fjellheim, Freddy

Fjestad, Ellen

Fløgstad, Kjartan

Fonneland, Anne Karin

Foros, Ellen Grimsmo

Frank, Eriksen

Frodhe, Liv Sylvia

Furnes, Lars Roger

Gabrielsen, Gøhril

Grip, Johann

Grue, Jan

Grytten, Frode

Grøgaard, Johan Fredrik

Grøndahl, Cathrine Pryser

Grøntvedt, Nina Elisabeth

Gulliksen, Geir

Gundersen, Lise

Gustavsen, John

Gaarder, Jostein

Hafstad, Eva Lange

Hagemann, Bror

Hagerup, Hilde

Hansen, Atle

Hansen, Inger Elisabeth

Hanssen, Sigrid Merethe

Haug, Cindy

Hauge, Øystein

Haugen, Paal-Helge

Haugland, Tormod

Henriksen, Levi

Herbjørnsrud, Hans

Hjemås, Rune F.

Hjort, Vigdis

Holmås, Stig

Holsve, Mari Moen

Holte, Knut

Hovland, Ragnar

Huke, Marte

Hæggernes, Kristian

Hødnebø, Tone Elisabeth

Høverstad, Torstein Bugge

Høvin, Turid

Høvring, Mona

Hånes, Øivind

Haagensen, Nils-Øivind

Haavardsholm, Espen

Indreeide, Erling

Ingebrigtsen, Eirik

Ingvaldsen, Bjørn

Isdahl, Bård

Jacobsen, Roy

Jenseg, Grete Randsborg

Jensen, Reidar

Johansen, Inghill

Johansson, Jens M.

Johnsen, Sara

Jonassen, Per

Jonsmoen, Ola

Jørgensen, Morten

Kaldestad, Per Olav

Kaldhol, Marit

Karlsvik, Mette

Kittelsen, Erling

Kjeldset, Tania

Kjelland, Rebecca

Klausen, Kristian

Klippenvåg, Odd

Klyve, Odveig

Knudtsen, Ingar

Kollbotn, Kjersti

Kristensen, Mirjam

Kriznik, Heidi Marie

Kvalvaag, Hilde Kristin

Kvanvig, Gerd

Laberg, Hans Petter

Langeland, Henrik H.

Larsen, Britt Karin

Larsen, Dag

Larsen, Odd Georg

Larsen, Terje Holtet

Lemma, Abera

Lenth, Lars

Lind, Idar

Lindkvist, Ellisiv

Lindstrøm, Merethe

Linnestå, Aasne

Lirhus, Agnar

Loe, Erlend

Lugg, Casper André

Lund, Reidar

Lund, Thure Erik

Lundberg, Liv

Lundbo, Thomas

Lunde, Stein Erik

Lygre, Arne

Løding, Steinar

Løes, Synne Sun

Lønnebotn, Ingri

Løveid, Cecilie

Mariussen, Lina Undrum

Melberg, Enel

Midthun, Sondre

Mikkelsen, Magnar

Mjønes, Johan

Mo, Arne

Moe, Karin

Moro, Gabriel

Mostue, Sigbjørn

Muri, Beate

Myhre, Øyvind Kvernvold

Myklebust, Hilde

Mæhle, Lars

Mørck, Sidsel

Ness, Trine

Newth, Mette

Newth, Philip

Nicolaysen, Marit

Nilsen, Ole-Mikal

Nilstun, Ragnhild

Nordang, Astrid

Norheim, Jørgen

Nyegaard, Sonja

Nygårdshaug, Gert

Nærum, Knut

Næss, Jan Chr.

Næss, Kristine

Nødtvedt, Erlend O.

Obrestad, Tor

Olsen, Morten Harry

Opeide, Marit

Opstad, Steinar

Orten, Øystein

Orvedal, Ivar

Oterholm, Anne

Pedersen, Torgeir Rebolledo

Petterson, Per

Ragde, Anne B.

Ramberg, Ann-Cathrin

Ramslie, Lars

Rekdal, Jan Erik

Repstad, Nils Chr. Moe

Rian, Turid Nystøl

Rimbereid, Øyvind

Rishøi, Ingvild H.

Ruset, Arne

Ruste, Arne

Rykkja, Helge

Rørvik, Bjørn F.

Røssland, Tor Arve

Salvesen, Rune

Sandbakken, Gard Erik

Schoulgin, Eugene

Seljestad, Lars Ove

Sem, Ole Gunnar

Senderud, Kjersti Bronken

Skaret, Erlend F.

Skogheim, Dag

Skomsvold, Kjersti A.

Skåden, Sigbjørn

Smith, Nils Henrik

Sortland, Gaute M.

Staalesen, Gunnar

Stabell, Tone Gleditch

Steen, Rune Berglund

Steen, Thorvald

Steien, Solveig

Stien, Laila

Storholmen, Ingrid

Strasegger, Peter F.

Stubhaug, Arild

Stueland, Espen

Stølan, Arne Hugo

Sund, Torvald

Sundby, Dag

Sunde, Ole Robert

Svanes, Tor Even

Sverdrup, Kari W.

Syvertsen, Håvard

Sæther, Wera

Sørbø, Jan Inge

Sørheim, Thor

Såtvedt, Olav

Tandberg, Frank

Tiller, Carl Frode

Torkildsen, Terje

Tjønn, Brynjulf Jung

Torheim, Anne Karin

Torvund, Helge

Trine, Ness

Tømte, Lasse

Ulvin, Linn Cecilie

Valeur, Christian

Vallersnes, Eli Sol

Vange, Arild

Vatle, Sylvelin

Versto, Stein

Vidnes, Øystein

Vindenes, Eivor

Vindland, Gudmund

Wardenær, Torild

Wassmo, Herbjørg

Wold, Kjersti

Wærness, Gunnar

Ystaas, Torunn

Ødegård, Knut

Øien, Jan-Kåre

Øra, Truls

Øverås, Tor Eystein

Øybø, Mattis

Øygarden, Bjørg

Aanestad, Ingrid Z.

Aareskjold, Solveig

Aarø, Selma Lønning

Aas, Erlend

Aasvik, Stig

729x

Opprop mot Statoils tjæresandprosjekt i Canada, Dagbladet 12.04.2013:

http://www.dagbladet.no/2013/04/12/kultur/debatt/kronikk/klima/statoil/26636486/