Innhold: Brit Bildøen: Skrivedugnad. Ein stemningsrapport. /  Ingeborg Arvola: En grunn til at jeg fødte broren din. / Lars Mæhle: To paradokser. Med lesetips. / Eirik Fagerheim Kalsås: Inn i bilen. Ingeborg Arvola: Siste nytt. // John Slade: If I were a kid in the world today.

 

// Skrivedugnaden er støttet av Bergesenstiftelsen og Norsk forfattersentrums medlemsfond 

 

Skrivedugnad: ein stemningsrapport

Bildøen, Brit 2009 Tove K. Breistein (1)Av Brit Bildøen

Ei stund går praten rundt borda livleg, men etter kvart blir det heilt stilt. Energien i rommet er til å ta og føle på. Vi er på skrivedugnad den første søndagen i 2015. Elleve ungdommar og ni forfattarar er samla i den gamle, ærverdige teatersalen til Bondeungdomslaget i Oslo. Tanken bak dugnaden er å bruke etablerte forfattarar som mentorar for miljøengasjert ungdom, og målet er at vi som er samla her, saman skal prøve å finne eit språk for det vi tenker og veit og trur og føler omkring klimakrisa og det hardt pressa miljøet.

Lars Mæhle innleier ved å snakke om arbeidet med ein kommande miljøthriller for ungdom. Og han stiller eit spørsmål som fleire vel å følgje opp under skrivinga: Kvifor er ungdommar så lite opptatt av miljø? Kva skal til for å engasjere? Og Mette Karlsvik set forsamlinga i gang med ei enkel skriveoppgåve. Deretter blir det delt inn i grupper, dei fleste med ein forfattar og ein deltakar. Ein sit krumbøygd over ei kladdebok, fleire sit på rekke med ansikta opplyste av pc-ane sine. Ved eit bord seier forfattaren og deltakaren at dei er på veg inn i skogen. Ved eit anna bord er deltakaren i gang med å skrive eit innlegg til Si ;D i Aftenposten. Til hjelp får han faktaark som oppsummerer den femte miljørapporten frå FNs klimapanel. På eit bord har forfattarane Gunstein Bakke og Eirik Ingebrigtsen laga ei lita utstilling med forskjellige objekt. Eit termometer, solbriller, ein tom plastkartong. Nokon av forfattarane deler ut dikt og bilde til inspirasjon. Blyantar vandrar over ark, tastar blir trykte ned, sukk kan høyrast. Etter kvart er nokon av tekstane klare til gjennomlesing, forfattarane kommenterer og hjelper vidare. Det blir mumla og kviskra. Det blir drukke bøttevis med kaffi. Går det an å finne eit språk for klima? Vi prøver. Vi leitar. Vi skriv.

 

Det stod tre arrangørar bak denne 6-timars skrivedugnaden: Bondeungdomslaget i Oslo/Nynorskens Hus, Forfatternes klimaaksjon § 112 og miljøorganisasjonen Spire. Skrivedugnaden var ein del av Klimafestivalen.

Desse forfattarane var med: Ingeborg Arvola, Gunstein Bakke, Hilde Hagerup, Ragnar Hovland, Eirik Ingebrigtsen, Mette Karlsvik, Bård Lahn, Lars Mæhle, Torgeir Rebolledo Pedersen.

DSC00038
Skrivedugnad. Fra venstre: Brynjar Næsvold, Eirik Fagerheim Kalsås, Christoffer Naustdal Hjelm og Mette Karlsvik. Foto: Brit Bildøen

 

_____________________________________________________

Ingeborg

Av 

Ingeborg Arvola

 

En grunn til at jeg fødte broren din er for at du skal slippe å være alene når framtiden kommer.

 

            Ikke den framtiden vi vanligvis snakker om.

            Ikke i morgen.

            Eller når du begynner på ungdomsskolen.

            Ikke når du blir atten.

            Ikke når du har fått deg jobb.

            Ikke den framtiden.

 

Den andre framtiden.

            Som kanskje får deg til å gråte.

            Kanskje utstyrer deg med kniv.

            Du kommer til å trenge noen å passe på.

            Så du husker å passe på.

            Passe deg.

            Passe ham.

            Av og til kommer dere til å snakke om oss.

 

Den framtiden, ja. Den fins jo, den også.

            Kniven din ligger i garasjen.

            Tredje skuff nedenfra.

            Ved siden av overlevelsessekken.

            Du vet den som jeg av og til tuller med.

            Jeg tuller fordi det er så alvorlig.

            Dere kommer kanskje til å trenge den sekken.

            Du og broren din.

 

_____________________________________________

Klima: to paradokser, hvordan avsløre en klimaskeptiker og tips til videre lesning

Mhle Lars 2010Tove Breistein.ashxAv Lars Mæhle / Foto: Tove K. Breistein

 

Alle som har forsøkt å snakke om klimaendringer i sosiale lag, kjenner de vanlige reaksjonene: kropper som vrir seg på stoler, sukk og stønn, «og nå som vi hadde det så hyggelig»-flakkende blikk. Vi unngår det ubehagelige. Så godt vi kan. Og klimaendringer er, som Al Gore poengterer i sin velkjente bok, «En ubehagelig sannhet».

 

Første paradoks

Denne tilbøyeligheten til å skygge unna det klimaubehagelige, er også grunnen til at klimaskeptisisme har hatt gode vekstvilkår. I en spørreundersøkelse foretatt i 2014, svarte hele 1 av 5 nordmenn at de tror at klimaendringene ikke er menneskeskapte. Altså ikke menneskeskapte. 1 million mennesker.

Eller sagt på en annen måte: En million nordmenn velger å tro at jorda er flat.

Men FNs 5. klimarapport, som kom i 2014, har nok fått en del av denne millionen med skeptikere til å snu. I alle fall burde den det. Ifølge rapporten er det mer enn 95 prosent sikkert at klimaendringene som allerede skjer og faktisk er målt – økt temperatur, mer og heftigere nedbør, issmelting på polene, isbreer som gradvis minker osv. – nettopp skyldes menneskelig aktivitet (les: CO2-utslipp). 800 klimaforskere står bak rapporten, og den er basert på mer enn 30 000 vitenskapelige studier.

 

Hvordan avsløre en klimaskeptiker

Men like fullt er det vanskelig å feie beina under mange klimaskeptiske innspill. Grunnen er at klimafeltet er så overveldende at det nærmest er umulig å få full oversikt. Det er et utall av faktorer som spiller inn på alle felt. Klimaskeptikernes poenger virker jo veldig ofte også plausible, selv om de kanskje ikke er det likevel, ved nærmere ettersyn.

For i mange tilfeller bruker klimaskeptikere en tilnærming man kaller «kirsebærplukking». Man tar utgangspunkt i ett kirsebær på et helt tre, viser det fram og sier: «Se, kirsebæret er blått! Alle kirsebær er derfor blå.» Mens man overser at alle andre kirsebær på treet er røde. Man plukker en vitenskapelig studie – en blant 500 – som peker i én retning, mens de resterende 499 peker mot noe annet.

Det er frustrerende å se at en rekke klimaskeptikere underbygger teoriene sine på denne måten. De plukker ut argumenter som passer og forkaster de som ikke passer. Og siden det er vanskelig å se helheten, blir det tøft å argumentere imot. Men om man går påstandene til klimaskeptikerne nærmere etter i sømmene, skjønner man at de ofte er tuftet på nettopp «kirsebærplukking».

530x294_Kirsebærplukking(Kilde: Svein Eggen: «Klimavitenskapens kirsebærplukking», geoforskning.no)

 

Hva historien viser oss

Det store kronargumentet til mange klimaskeptikere, er at klimatiske variasjoner er naturlige. Og at de alltid har variert. Også i førindustriell tid. Det kan man jo si. Det er også riktig, naturligvis. Men det opplagte poenget er at menneskeskapte klimaendringer kommer i tillegg til naturlige svingninger. Den langsiktige utviklingen i vår tid, om man ser bort fra lokale variasjoner, peker på en stødig temperaturøkning de siste 40 årene – 0,85 grader globalt sett.

En annen ting er at det er en helt klar sammenheng mellom økt CO2 i atmosfæren og økt temperatur.

Et raskt vitenskapelig sveip over vår fjerne fortid viser oss det med ful nådeløs tydelighet. I sein perm-perioden (ca. 250 millioner år siden) mener forskere at temperaturen økte med 6 grader – etter en ukjent katastrofe, trolig vulkansk. CO2-nivået i atmosfæren føyk i været, og førte til rask global oppvarming og utrydding av de fleste arter på jorda. Planeten har aldri vært nærmere total destruksjon. Det tok millioner av år før temperaturen sank til levelige nivå – og nye arter igjen fikk vokse fram. I Kritt-perioden (145–55 millioner år siden) var det også vesentlig varmere enn i vår tid. Forskere antar at havnivået den gangen vokste med 200 meter, og at ørkenbeltene økte enormt. Det er gjort funn etter tropiske trær på Grønland fra denne perioden. På samme måte er klimaet i Kritt-perioden også grunnen til at man i dag kan finne dinosaur-fossiler på Svalbard.

 

Menneskenes inntreden

Arten menneske har til sammenlikning vært på jorda i bare 200 000 år. I 199 800 av dem har mengden CO2 i atmosfæren aldri vært over 280 ppm (parts per million, måleenheten for CO2-tetthet). Målet til klimaforskere og verdens styresmakter er å redusere CO2-mengden fra dagens nivå ned til 350 ppm. Vinteren 2014 ble nivået for første gong målt til over 400 ppm en hel uke i strekk. Vi har dermed for lengst passert det målet som innebærer en gjennomsnittlig global temperaturøkning på 2 grader. Sannsynligvis blir det mye varmere.

Her er en oversikt over temperaturutviklingen de siste 1000 år som viser tallenes klare tale:

klimaendringer siden år 1000(Kilde: «Klimaendringer – temperaturøkningen siden år 1000», globalis.no)

Og her er kurven som viser målt CO2 i atmosfæren de siste hundreårene. Ikke en menneskeskapt sammenheng, sa du?

Ice-core data   

Paradoks nummer to

Med slike dystre perspektiver i sikte, er jeg framme ved et annet paradoks ved vår tid. For oss som vokste opp på 1980-tallet, var miljøengasjerte ungdommer en del av bildet. Det var snakk om en miljøbevegelse, et opprør. Jeg kan dessverre ikke påberope meg å ha vært en del av dette, men det fantes et klart definert miljøengasjement der ute, også blant ungdom.

Unge i dag virker derimot merkelig lite engasjert i klimasaken. Enda FNs klimarapporter viser at situasjonen er mer prekær enn noen gang. Hvorfor er det slik?

I min jobb reiser jeg mye rundt på skolebesøk. Siden jeg i lengre tid har arbeidet med en framtidsthriller om klimaendringene for ungdom, Bouvetøya 2052, har jeg forhørt meg på lærerrommene om dette. Er ungdom virkelig ikke interessert i klimaspørsmål? Alle svarer det samme. Nei, det opptar dem rett og slett ikke.

Men hvorfor i himmelens navn ikke? Det er jo de som kommer til å få alle problemene knyttet til klimaendringer midt i planeten, bokstavelig talt, om noen tiår?

Da jeg lanserte påstanden om «uengasjert ungdom» for ungdom under et skrivekurs på Klimafestivalen i januar 2015, var de fleste av de unge selv enige i utsagnet. Deres egne forklaringer om mulige årsaker var mange, blant annet disse tre: «Ungdom i dag har hørt så mye om klimasaken siden de var små. De har gått lei.», «Det er for mye å sette seg inn i. Man blir helt svimmel. Dessuten synes ingenting å hjelpe.» og – interessant nok: «Ungdom i dag er barn av 68-generasjonen, som per definisjon var opprørere. Deres opprør er å ikke gjøre opprør.»

 

Prestasjons- og presentasjonssamfunnet

Finn Skårderud funderer også klokt rundt dette paradokset i kronikken «De unge sliterne» i Aftenposten 29. desember 2014. Han tar utgangspunkt i Hanne Skartveit, VGs politiske redaktør, sin etterlysning av nettopp et ungdomsopprør. Skårderud skriver: «Et opprør forutsetter imidlertid at man definerer en fiendtlig kraft utenfor seg selv. Mange av de ikke-opprørske opplever at fienden ikke er der ute i samfunnet, men inni dem selv … Tilpasning og bedre prestasjoner blir strategien.»

Skårderud mener at unge i dag er fanget i det han kaller et «prestasjons- og presentasjonssamfunn». Dette er drevet fram av bl.a. sosiale medier, skriver han, at trangen hos unge til å framstå som vellykket – på skolen og blant venner og familie – fører til at de føler en konstant utilstrekkelighet. Dagens unge er flinkere enn noen gang, men higenen etter flinkhet vipper over og blir sykelig. Særlig mange jenter opplever prestasjons- og presentasjonspresset så sterkt at de utvikler psykiske lidelser.

Med dette som bakgrunn skjønner man bedre hvorfor klimasaken ikke engasjerer. Alt som «kommer utenfor pensum» får ikke fokus. Unge i dag har ikke tid til det. Ikke om de skal bli flinke nok i alt annet som tilværelsen krever.

 

Hva kan man så gjøre?

Hvordan skal ungdom da få øynene opp for klimasaken? Hvem har ansvaret for å formidle viktigheten av dette? Og hvordan kan man eventuelt gjøre dette? For ett dilemma er naturligvis at så snart voksne tar på seg oppdragerrollen, og ikke minst vifter med pekefingeren, er de jo garantert å mislykkes.

Personlig har jeg valgt å forsøke å nå unge med klimabudskap ved hjelp av ei spenningsfortelling. Dette er en sjanger som har lav status blant kritikere og akademikere. Men den treffer ungdom på hjemmebane. Det Janne Karin Støylen i en masteroppgave kaller «den oppslukte lesemåten», er ett av de viktigste kriteriene for ungdom i bedømmelsen av litteratur, altså om de rett og slett blir fenget av stoffet og fortellermåten. Om du vil nå fram til ungdom, i dagens vrimmel av kulturuttrykk, da er det å fortelle spennende opplagt en mulig vei. Det er dessuten fullt mulig, vil jeg mene, å holde to tanker i hodet samtidig – å fortelle spennende på samme tid som en tar opp alvorlige tema.

En annen, like åpenbar vei går, tror jeg, gjennom å formidle kunnskap. Mange slike såkalte opplysningsprosjekter kan feile, ja vel, men hva annet kan man gjøre enn å prøve? Det var først da jeg begynte å lese meg opp på klimafeltet, at innsiktene – som jeg hadde ant konturene av – begynte å gå opp for meg: at det haster med klimakampen. Det var først da jeg selv begynte å bli engasjert.

Derfor vil jeg avslutte her med å anbefale noen bøker om klima for ungdom, for videre lesning og innsikt:

FNs 5. klimarapport er naturligvis en naturlig innfallsport. Denne består egentlig av tre delrapporter, og er svært detaljert og vanskelig å få oversikt over. Men det fins forenklede utgaver av den på nettet, som kan være bra som en start for å lese seg opp på emnet:

miljostatus.no/klima-i-endring

Du kan også google «miljødirektoratet fns klimarapport forenklet» og få opp en firesiders oversikt over de viktigste funnene i rapporten.

Ellers fins det mange gode bøker om klima og miljø. Boka under gir en god innføring i feltet klimaendringer, med vekt på utslag i nordområdene:

KliendinorgeKnut H. Alsen, Dag O. Hessen og Eystein Jansen: Klimaendringer i Norge. Forskernes forklaringer, Universitetsforlaget 2013

Om du er politisk interessert, er det gitt ut to gode og kritiske bøker om Norges mislykka klimapolitikk: drivhuseffektenErik Martiniussen: Drivhuseffekten. Klimapolitikken som forsvant, Manifest forlag 2013.

 

selvbedraget

Frode Fanebust: Selvbedraget. Norge og klimakrisen, Pax Forlag 2010.

Ei svært tankevekkende bok om hvilke konsekvenser temperaturøkning på jorda kan få, er:

Seks grader Mark Lynas: Seks grader. Vår fremtid på en varmere planet, Gyldendal Norsk Forlag 2008.

Denne regnes som en klassiker i klimalitteraturen, og mottok også «Royal Society’s science book of the year award» i 2007. Boka er delt i inn i seks kapitler, en for hver grad varmere den globale snitt-temperaturen kan bli på jorda – og hva som vil skje i de ulike temperatur-scenariene. En av styrkene til boka, er at den viser hvilke konsekvenser klimaendringene vil få mange ulike steder på jorda. Mens vårt fokus hjemme i Norge ofte er på nordområdene, issmelting og ekstremvær.

Elles er jo også Al Gores bidrag til klimakampen, som han mottok Nobels fredspris for, fortsatt viktig. Og bøkene En ubehagelig sannhet. Den globale klimakrisen – vår tids største utfordring (Versal forlag, 2007) og Vårt valg. Løsninger på klimakrisen (Versal forlag, 2010) er stadig aktuelle, opplysende og engasjerende.

En ube sanVårt valgDette er bare noen av bøkene om miljø og klima som fins der ute. Helt til slutt vil jeg minne om at det også fins masse bra klimastoff på nettet, blant annet på hjemmesidene til miljøorganisasjonene.

 

God lesning!

 

____________________________________________________

Inn i bilen

 

Inn i bilen, ut med tomflasker – og gamalt skrot.

Kor skal eg? Kva vil eg?

Betyr det noko?

Det beste er jo å berre køyra på, å susa av garde. Aldri sjå meg sjølv i spegelen, til sidene eller tilbake, berre straka vegen, – rett fram, så fort at eg eigentleg gløymer kva eg held på med, for fort til å tenkje over det. Alt som betyr noko er å halde meg på vegen, – unngå fjellveggar og stup. Eg kjennar lårmusklane spenna seg i det eg trøkker foten mot gasspedalen; jah – trøkk den i bånn! Køyra opp og ned, fram og tilbake, ut og inn av tunnelar og gamle bygdetun, tuta og hoia, brenne gummi, på med anlegget, skru opp musikken, skru ned vindauget, spinna av garde, langs krokete vegar, midt inne i vegvesenets uland, håret blafrar, sola skin, livet varar evig i denne farten, heilt herleg! Aaah! – driva bilen vanvett… til det ytste; grenselandet..

Brenna ut og opp drivstoffet; brenna meg sjølv ut av mitt gode skinn..

 

Og eg ville det jo, det var kanskje ikkje klårt for meg då. Men no er det det; eg visste jo at det ville bli tomt ein gong, at eg ville tømma meg på denne måten, ingenting anna var muleg, ikkje etter eg sette meg i bilen. Som eg sa til deg: då gjeld det å køyra på då, til the point of no return. Og på ein måte klarte eg det; eg har nådd ei tomheit, som fyllar meg opp. Som ei tom side, eit tomt VISA-kort, eit tomt rom, – fullt av moglegheiter.

Fint! Og fritt?

Nett som den fridomen som ligg og blafrar mellom desse konstante slaga: Rett etter at noko er tømt, og rett før det blir fylt opp att. Når det berre er luft att, eller høgst, – ein litt ekkel eim som ligg og slumrar, små restar att av noko som nett har blitt tømt ut…

 

Då er det kanskje fritt då?

Fritt fram til å fyllast opp på nytt, med eit eller anna drit. Eller: kanskje er det muleg å fylla det opp med noko godt denne gongen, noko litt fint noko, noko trygt og varmt. Vil det lykkast denne gongen? At eg ikkje sklir ut på den same destruktive vegen att?

Kan henda ser eg det på same måten, nok ein gong: når det allereie er for seint?

Når eg sit med gassen i bånn mellom fjell og fjord, og håret blafrande i den regnfulle vinden.

 

/ Eirik Fagerheim Kalsås

 

_______________________________________________________________

Siste nytt  

sek_person_scid_120

Av Ingeborg Arvola

 

            ”Det kommer sikkert en forklaring på nyhetene,” sier mamma.

            Mamma er veldig opptatt av nyheter.

            Det som skjer.

            Vi må følge med.

            Få med oss det som skjer.

            Rett under nesa vår.

            Nytter ikke å komme etterpå.

            ”Tror du?” sier jeg og ser på rundkjøringa foran oss.

            Det er ingen biler i Sinsenkrysset.

            Ingen biler i Trondheimsveien.

            Ingen biler på vei mot Storo.

            Ingen biler.

            Ikke en eneste bil.

            ”Mamma,” sier jeg, for mamma står og måper, koper, jeg vet ikke hva jeg skal kalle det, at hun har falt i staver – bortsett fra at hun ikke har noen staver?

            ”Ja?” sier hun nølende.

            ”Jeg vedder på at jeg kan hinke rundt hele Sinsenkrysset uten at det kommer en eneste bil.”

            ”Ikke gjør det,” sier mamma. ”Kom, vi må hjem!”

            ”Kan vi ikke hinke litt?”

            ”Vi vet ikke hva som skjer,” sier mamma, ”vi må hjem og sjekke hva som skjer.”

 

Hjemme: nyheter; statsministeren i intervju med reporter.

 

STATSMINISTER

I henhold til de nye kravene om mindre bilbruk som ble innført 01.01.2015 har Norge brukt opp sin tilmålte kvote med bilkjøring for første kvartal, og – ”

 

REPORTER

Men statsministeren vet da vel godt at det bare er 7. januar?

 

STATSMINISTER

Heretter blir det buss.

 

REPORTER

Skal dere sette opp ekstra busser?

 

STATSMINISTER

Det blir noen ekstra busser. Kanskje. Vi får se. Folkehelseinstituttet anbefaler jo mer gange i hverdagen.

 

REPORTER

Og bilene – hva skjer med bilene? Hvor har dere gjort av bilene?

 

STATSMINISTER

De av nyere dato ligger på lager, sammenrullet eller flatpakket, og kan hentes ved fremvisning av legitimasjon ved endt kvartal. Eldre modeller kommer muligens ikke til å overleve kommunens midlertidige bruk som mobile kompostbinger, det blir i så fall noe den enkelte må ta opp med sitt forsikringsselskap.

 

Mamma faller i staver. Nå faller hun virkelig i staver. Rett foran tv-en. Enda det ikke er noen staver her heller. Jeg ringer på hos kompisen min som bor rett over gata, så stikker vi bort til Sinsenkrysset og hinker, rundt og rundt, etter hvert kommer det flere, jeg kjenner noen av dem fra skolen, andre har jeg aldri sett før, noen har med kritt, en gutt med digert strupehode begynner å plystre.

 

 

________________________________________________________________

This article by John Slade was not a part of the «Skrivedugnad: Ungdom», but since it is about both youth and climate change, we wanted to publish it in this context:

If I were a Kid in the World Today

image001

By Dr. John Slade

         If I were a kid in the world today, I would roar. With outrage.

I would know, since I’m a bright kid who sees a whole lot more than I let on, that the most important event in my life as I am growing up is not my education in a school that is thirty years behind the times. It is not my father’s new car with a heater in the leather seat that keeps his ass warm in the winter. It is not my mother’s promotion at work, so that she can move to a larger cubicle. It is certainly not the fact that my boyfriend invited me to the dance on Saturday. All that means is that I can spend the entire evening listening to him talk about himself.

The most important event in my life while I am growing up—are you ready for this?—is the melting of the polar ice cap. Which will trigger the melting of the permafrost in the tundra. Which will trigger the release of planetary amounts of ancient methane, now frozen in the soil beneath the tundra. Which—the methane—will rise into the atmosphere as a blanket much thicker than the blanket of carbon dioxide, which is already heating the Earth. Which—the warming and warming and warming of the Earth and its atmosphere, oceans, and land—will continue for centuries.

Why, you ask, is the polar ice cap melting? A good question, because it has been there for three million years, and now it is disappearing in a matter of decades.

The enormous curved cap of ice floating on top of planet Earth is melting because the ocean beneath it is getting warmer and warmer, melting the ice from underneath.

The ocean is getting warmer and warmer because the atmosphere above it is getting warmer and warmer. The heat moves from the air in the sky to the water beneath it. If you put an electric blanket on a cold mattress, the blanket heats the mattress so that your bed becomes toasty. In the same way, the winds of the atmosphere, blowing over the sea and churning up waves, gradually, incrementally, warm the ocean to increasing depths.

And so the Arctic Ocean, way up north where it ought to be so cold that it is almost frozen, becomes gradually, incrementally, warmer and warmer. The polar ice cap floats on that ocean, and thus the ocean gradually, incrementally, melts the ice from underneath.

The ice melts more quickly along its edges, which are thin, and pounded by the waves. So the polar ice cap slowly shrinks, becoming smaller and smaller. That is exactly what it is doing today.

Ice and snow reflect sunlight. That’s why you need your sunglasses when you go skiing in the winter. The polar ice cap has reflected, for three million years, 90% of the light from the sun, sending it back into space. But as the ice cap shrinks, it reveals more and more dark open water, which absorbs the sunlight. The sunlight, for the first time in three million years, heats the Arctic Ocean, so that the ocean now melts the ice from underneath even more quickly.

The ice now melts more quickly, revealing more open water, which absorbs more sunlight, which heats the water, which melts the ice. More and more quickly.

I should mention that not only is the ice cap shrinking, it is also getting thinner. Because, of course, it is melting from underneath. As the ice cap gets thinner, it becomes more fragile, able to crack, to break apart, letting warm water up into the ice. Storm winds batter the ice from above, storm waves batter the ice along the edge, tearing it to pieces.

Until it is gone.

When will that happen? My kids—if I ever have kids—will read in the evening news that the last of the polar ice cap has now disappeared. Meanwhile, of course, the Arctic Ocean will continue warming. How warm will it get? We don’t know. There’s not a single teacher in my Neanderthal school who can tell us when the ice cap will be gone, nor how warm the ocean will become . . . over the course of centuries.

But that’s just the beginning.

As the Arctic Ocean warms, the winds blowing across its surface—polar winds that should be really cold—become warmer and warmer. These warming winds blow across the sea until they reach land, and then they blow across the land . . . warming it.

The northern lands—the top of Russia, Alaska, Canada, and Scandinavia—are frozen just beneath the surface. During the summer, the upper soil melts and flowers can bloom, mosses can grow, and a few stunted trees can grow another quarter-inch taller. But even during the summer, when the sun shines all day and all night above the polar circle, the soil that is two or three meters deep remains frozen. It has been frozen for thousands of years, perhaps for hundreds of thousands of years, since before the last ice age. That frozen soil contains organic material—dead plants that grew before the last ice age—which was slowly rotting before the ice age froze it. And kept it frozen. Until now.

Dead plants rot because bacteria eat them. The bacteria give off methane gas. If you visit your local landfill—your local dump, where the trash is rotting beneath the cover of soil—you will see little pipes sticking up. They release the methane created by the bacteria which are eating the trash, especially the potato peels and coffee grounds, and the asparagus that you did not eat.

So the plants—perhaps an entire forest with mastodons roaming around in it—died as the world got colder, rotted because enormous amounts of bacteria were eating them, then froze when the ice age capped everything beneath a huge sheet of ice. The rotting forest and vast amounts of bacteria and enormous amounts of methane were trapped beneath sheets of ice over a kilometer thick. Trapped for hundreds of thousands of years.

And then the world got warmer and the sheets of ice slowly melted . . . until, about twelve thousand years ago, the surface of the land was back in the sunshine. The ice age was over, and flowers began to bloom again. However, the soil just beneath the surface remained frozen, even today. The frozen soil two meters deep is a remnant of the last ice age.

But now—during the Age of Pollution— the warming winds blowing across the warming Arctic Ocean are warming the tundra, so that the soil is thawing deeper and deeper. And as the permafrost thaws, it releases methane. The more the tundra thaws, the more methane it releases. The methane bubbles up into the atmosphere, joins carbon dioxide as a greenhouse gas, wrapping another blanket—25 times thicker than the carbon dioxide blanket—around planet Earth. And so planet Earth becomes even warmer, warming the oceans, melting the ice, melting the permafrost, releasing even more methane . . . more and more quickly. The entire system accelerates.

And that is exactly what is happening today.

Yes, the Earth has warmed and cooled many times during its long history. But that process took eons to happen. Now it is happening in just decades. And when the methane really explodes out of the melting ground, enormous, unprecedented planetary changes will happen year by year.

Won’t nobody be singing Gershwin’s Summertime. Won’t nobody be singing Jingle Bells.

Of course, we haven’t even mentioned ocean acidification. Or the dying of the coral reefs. Or the hurricanes which become bigger and bigger as the oceans warm, because hurricanes draw their energy from the heat in the water beneath them.

We haven’t mentioned droughts, and wildfires, and floods and mudslides. Maybe at the dance on Saturday night, when my boyfriend starts to tell me about his Really Fast Car with a Really Big Engine, I will interrupt him to tell him about the melting polar ice cap.

/

John Slade is both a teacher and an author. With a doctorate in literature from Stanford University in 1974, Slade has taught high school and university English in the United States, the Caribbean, Norway (both on the coast with the fishermen, and on the tundra with the Sami reindeer people), and in St. Petersburg, Russia (during the dark, cold, dangerous depths of the Russian depression in the 1990s). In Norway especially, Dr. Slade worked with students from countries around the world.

MeltingBleedingCoverFINAL-5MB[1]