JORIE GRAHAM: TWO POEMS

The Norwegian Writer’s Climate Campaign is honored to say that the American poet Jorie Graham wrote the following two poems for us. In them is steeped the bittersweet grief that comes from loving a world that may soon pass, from holding a fig plucked from a tree that now must only exist in the past. With complex accuracy, these poems demonstrate the deep psychic burden of climate change by asking the hard questions: How might we love a world that may soon die at our hands? And how can we enjoy the taste even of the sweetest fruit laced as it is now with bitterness and grief?

About her work, James Longenbach wrote in the New York Times: “For 30 years Jorie Graham has engaged the whole human contraption—intellectual, global, domestic, apocalyptic—rather than the narrow emotional slice of it most often reserved for poems. She thinks of the poet not as a recorder but as a constructor of experience. Like Rilke or Yeats, she imagines the hermetic poet as a public figure, someone who addresses the most urgent philosophical and political issues of the time simply by writing poems.”

Critic Calvin Bedient has noted that Graham is, “never less than in dialogue with everything. She is the world champion at shot-putting the great questions. It hardly matters what the title is: the subject itself is always ‘the outermost question being asked me by the World today.’ What counts is the hope in the questioning itself, not the answers.” In these two poems, she’s asking some very important and difficult questions, and we hope you’ll spend time with them and allow their interrogations to open within you.

You can read the poems here:

 

Tree

 

From The Transcience

 

Les mer «JORIE GRAHAM: TWO POEMS»

Menneskeheten i retrospekt – en fortelling / Terje Holtet Larsen

Foto: Baard Henriksen

Mitt første og forhåpentligvis siste, skjønt hvem vet, forsøk på å skrive en fremtidsroman, nærmere bestemt en roman med handlingen lagt omkring et par hundre år frem i tid, kunne sannsynligvis sies å ta utgangspunkt i enkelte observasjoner av hvordan menneskeheten reagerer i møte med påstanden om at den går sin sikre undergang i møte og hvilket mønster disse reaksjonene følger. Den var tenkt som en indirekte skildring av hvordan vi i dag forholder oss til og velger å forstå den kunnskapen vi har om konsekvensene av vår opptreden på denne planeten, som en eller annen på et eller annet tidspunkt ga navnet Jorden, til tross for at det meste av den er dekket av vann.
     Og hvilket mønster følger disse reaksjonene? Det såkalte skuldertrekkmønsteret. Eller det man kanskje like gjerne kunne ha kalt skuldertrekkmonsteret. Men forestillinger om menneskehetens undergang er like gamle som menneskeheten selv, så hvorfor skulle man plutselig begynne å bry seg? Dessuten er det åpenbart dette, det  vil si vår egen tilintetgjørelse, hver og en av oss innerst inne lengter etter. Vi bærer denne lengselen i oss som en mørkhet i blodet.
     Tittelen på romanen skulle være Menneskeheten i retrospekt. Menneskelighet blir riktignok oppfattet som et positivt ladet ord, synonymt med ord som barmhjertighet og medlidenhet, men det som mer enn noe annet kjennetegner menneskeheten, er dette skremmende selvhatet og den aggressive viljen til å utslette både seg selv og alt annet liv som måtte finnes på denne kloden. Med den valgte tittelen mente jeg å antyde at det var rimelig å håpe at menneskeheten et par hundre år frem i tid endelig hadde lyktes i å utrydde seg selv, ganske enkelt ved å ødelegge betingelsene for egen eksistens. Med åpne øyne hadde man gått sin sikre undergang i møte.
     Man kan kanskje si at det skyldtes en grunnleggende misforståelse, eller like gjerne en genetisk kortslutning, nemlig den at mennesket holdt seg selv for å være et rasjonelt vesen, noe som for eksempel fikk miljøforskerne og ulike miljøorganisasjoner til å tro at menneskeheten som sådan ville opptre rasjonelt hvis den bare ble gjort oppmerksom på uunngåelige konsekvensene av sine gjerninger og sin livsstil. Det var med andre ord ikke rart at det gikk som det gikk.
Les mer «Menneskeheten i retrospekt – en fortelling / Terje Holtet Larsen»

Blogg på WordPress.com.

opp ↑