Vi merker allerede virkningene av miljøkrisen. Vi merker dem ikke bare i form av voldsomme værhendelser og tørke, men også i det vi de siste årene har diskutert under tittelen «demokratiets krise». Ekstremvær og ekstremisme? Polsmelting og polarisering?

Disse fenomenene er såpass ulike hverandre med tanke på plausible årsaksforklaringer at man enkelt kan avfeie hypotesen om sammenheng som i beste fall spuriøs, i verste fall mystisk. Og likevel: Må ikke vår tids gjenoppblomstring av reaksjonære verdensbilder og militante ytterligheter ses i sammenheng med at vi lever i apokalyptiske tider?