Mens jeg satt og skrev denne teksten, kom beskjeden om at LO-leder Hans-Christian Gabrielsen var død. Nyheten traff oss, kollegaene hans, som en knyttneve i magen. Ikke bare var han vår fremste tillitsvalgte, lederen og sjefen vår, han var først og fremst en fagforeningskamerat, som til tross for sine 1,95 på strømpelesten sto i øyehøyde med alle han møtte.

Å sette seg ned kveldstid for å skrive, kan under slike omstendigheter være nokså krevende. Det ble ikke noe lettere av at jeg opprinnelig hadde tenkt til å skrive om nettopp sorg. Jeg ville at denne teksten skulle handle om viktigheten av, men også begrensningen i, det å kjenne på sorg over det som skjer med jorda vår, med utgangspunkt i Svante Bäckströms roman Så höjer sig landet. Hans-Christians brå død ble en veldig fysisk og konkret påminnelse om det jeg hadde tenkt skulle være et slags hovedpoeng: at det er viktig å ta seg tid til å kjenne på tristhet og å sørge, men at sorgen ikke er tilstrekkelig. Vi tenker ofte på den som en fase man må gjennom, men ikke noe blivende sted – i alle fall ikke dersom målet er å kunne handle på en framtidsrettet måte, i fellesskap med andre.

Les mer «Kjenn ingen sorg? / Jonas Bals» →