Foto: René Fietzek

En trykkende het natt i begynnelsen av august drømte jeg – som alltid når jeg har feber – en drøm jeg kjenner godt: Foran føttene mine åpner jorda seg, brått faller jeg ned i et gapende hull før jeg fluksens klatrer opp igjen med en tegneseriefigurs iver, bare for å falle ned i neste hull som helt plutselig åpner seg foran meg. Det er en uendelig hinderløype i regi av en overordnet makt, en forsøksinnretning som blir stående på stedet marsj, det motsatte av en historie. Denne drømmen har fulgt meg siden barndommen og er sannsynligvis like gammel som erkjennelsen av at jeg en gang kommer til å lande i et hull for alltid. Dramaturgisk sett er det en ytterst enkel og likevel virkningsfull drøm. Den er ikke mindre original enn Sibylles: I nattesøvnen blir hun regelmessig overveldet av en diger, tsunamiliknende bølge, fortalte hun meg noen dager senere.