Photo: Natasha Kravchuk

Det er allment kjent at i Sovjetunionen havnet barna til «folkets fiender» under oppsyn av statlige sikkerhetstjenester. Bestefaren min var nettopp et av slike barn og fikk oppleve alle «fordelene» med et sånt oppsyn. Men det er ikke det jeg vil snakke om. Selv om jeg var barnebarnet til en av folkets fiender, skilte jeg meg ikke ut på noen måte. Jeg var en helt vanlig russisktalende gutt fra Donetsk som frem til tjueårene sine var helt uvitende om den sanne historien, verken om familien sin eller om fedrelandet sitt.  

Ut av polykrisen

Alt kan eies og kontrolleres i dagens verden, fra strender og skoger til blodprøver og sinnsstemninger. Kampen for frihet og rettferdighet er en kamp mot eiendom og for allmenningen.

Plutselig er det krise overalt, enten vi retter blikket mot matpriser, krig, klima eller demokratiske institusjoner. Nå er jo ikke krise et nytt ord. I antikkens Hellas ble krisis (κρίσις) ofte brukt som et medisinsk begrep. I mangel på antibiotika og vaksiner var krisen et vendepunkt med to mulige utfall: Du døde, eller du ble frisk. I den teknovitenskapelige tidsalder leter vi etter krisenes årsaker for å finne en vei ut av labyrinten. Noen av de større navngitte krisene i vår levetid har vært oljekrisen, dot com-krisen og finanskrisen, som alle førte til økonomisk destabilisering og sosial misnøye. Likevel er det noe som er nytt i det 21. århundrets tredje tiår: Krisestemningen flyter nå i modernitetens hjerteblod.

Photo: Lars Verket

It is possible to think like a mountain, Aldo Leopold famously suggests in his seminal book A Sand County Almanac (Leopold 1949). In light of this observation, I ask: is it possible to love like a mountain or at least love the mountain—an inanimate (e.g., stones) part of the world? I propose that such love can be practiced. To explain how that can be done, I coin the concept of ecological love (Lysaker 2020b). In the following, I outline that term and relate it to the experience of ecological grief.