De siste ukene har Øystein Sjølie gått sin seiersgang i norske medier, med store intervjuer i  Morgenbladet, Nettavisen og Dag og Tid. Imens har Kjetil Rolness tatt rollen som våpendrager på kommentatorplass i Aftenposten, etter først å ha vært konsulent på boka.

Jo oftere Sjølie og hans medsammensvorne får gjenta at klimaendringene ikke innebærer dramatiske problemer, desto større fare er det for at det setter seg som en sannhet i den offentlige samtalen. En sånn omvei til framtida har vi simpelthen ikke tid til. 

For selv om Sjølie er enig i at det vil bli flere hetebølger, og mer flom og tørke i en verden som i gjennomsnitt er 3 grader varmere, koker det hele ned til at velstanden «om 76 år [vil] være 3 prosent mindre enn den ellers ville vært».

Les mer «3 grader varmere. Hurra! / Agnar Lirhus» →

/ Foto Kate Raworth

Asabiya og biofili er to grunnleggende søyler vi kan bruke til å tilpasse oss i stedet for å bukke under i den store forenklingen. De gir menneskene forankring i solidaritet både med hverandre og med andre arter, slik at vi kan skape stabile og forente samfunn som respekterer jordklodens biofysiske begrensninger. Men å drive dem frem i stor målestokk er en langsom prosess. Nye verdier og verdensanskuelser kan bare innføres gjennom mange år, til og med generasjoner. Så vi må også utvikle en evne til å reagere raskt på en helt unik miljøkrise som allerede har rammet oss. David Attenborough har beskrevet det helt tydelig: «Det høres kanskje skremmende ut, men vitenskapen forteller oss at hvis vi ikke har innført drastiske tiltak i løpet av det neste tiåret, kan vi stå overfor irreversible ødeleggelser av naturen og samfunnets kollaps.»^[i]

         Hvordan kan vi handle raskt nok til å motvirke denne krisen og – ideelt sett – bruke den som en mulighet til å velge en radikalt ny vei mot en økologisk sivilisasjon? Et svar ligger i å tenke historisk på hva «krise» egentlig betyr, og forstå hvilke forhold som skal til for at samfunn klarer å gjennomgå radikale omveltninger. 

Les mer «Roman Krznaric / Hvordan kriser kan utløse omveltende endring» →

8

Når får jeg bli ett
med mitt hjertes menneske?

Natt og dag
som en svale
ser jeg etter den svarte månen

for å bli dens tjener.
Men dette er ikke gitt meg.

Slik en lynflerre forsvinner i skyen
og ikke lenger er til å spore,
akkurat slik blir min elskede Kala borte.

Brått mistet jeg den jeg så i et syn.

Når jeg husker dette synet,
faller frykten og skammen fra meg.

Arme Lalan gjentar for bestandig:

Å, det er den som elsker, som vet.

Les mer «SANGER AV FAKIR LALAN SAIN / Gjendiktet fra bengalsk og med etterord av Wera Sæther» →