Begrepet antropocen sammenlignes iblant med en ny kopernikansk revolusjon. Kopernikus var en vitenskapsmann fra renessansen som formulerte en teori om at jorden kretser rundt solen. Dermed gikk han imot den rådende oppfatningen om at jorden – og dermed menneskene – befant seg i sentrum av universet. Om den første kopernikanske revolusjonen lot menneskene forstå at verden ikke kretser rundt dem, har antropocen minnet oss på at vi har et ansvar for det livet som finnes på planeten. Med antropocen er mennesket plassert i sentrum, på godt og vondt, og i denne sammenhengen har det blitt vekket en ny interesse for et åndelig, religiøst og særlig kristent menneskesyn.[i] Ikke fordi vi fortsatt følger befalingen fra Første Mosebok om å legge jorden under oss, men snarere på grunn av den bredere kristne tradisjonens åndelige levesett. Denne interessen gjelder ikke bare blant teologer, men også filosofer og kulturteoretikere. I en interessant del av antropocen-debatten, har kulturteoretikere og journalister tatt utgangspunkt i nylesninger av blant annet ørkenfedrene og tidlig kristen mystikk, og et viktig stikkord er nedvekst.