Holmes Rolston in memoriam (1932–2025).

Jeg setter den ene foten foran den andre, er fullt og helt til stede i hvert bidige steg, følger vandringens enkle logikk. I mulmet er lite gjenkjennelig, identifiserbart. Kontrastene forsvinner. Alt glir over og inn i hverandre. Mennesket er ikke et nattvesen. Uten tilgjengelige lyskilder kløner vi oss gjennom terrenget, med ulykke og smerte truende bak hver sving. Mørkeredd eller ei, når den livskraftige dagen har gjort sitt og skygger banen, vekkes dypt begravde – primitive – instinkter i oss. Å stå der innhyllet i det sorte, eksponert og sårbar, utlevert til noe man hverken ser eller rår over, er en like deler ydmykende og nødvendig erfaring.

2025 fremstår som året der alt klapper sammen. Den daglige nyhetsstrømmen gir fort inntrykk av at vi lever i et globalt galehus. Men hvor alarmerende vårt politiske og kulturelle øyeblikk enn fortoner seg, kan de destruktive, mytomane og nihilistiske kreftene som nå vinner frem sies å gjenspeile noen grunntrekk ved normaltilstanden.

I dette dramatiske vendepunktet er det grunn til å se nærmere på noen sammenhenger i vår nære historie. Hensikten er ikke å normalisere det ekstreme, men å reflektere over noen trekk ved vår antatte normaltilstand som nører opp under ekstreme utartinger.