Holmes Rolston in memoriam (1932–2025).

Jeg setter den ene foten foran den andre, er fullt og helt til stede i hvert bidige steg, følger vandringens enkle logikk. I mulmet er lite gjenkjennelig, identifiserbart. Kontrastene forsvinner. Alt glir over og inn i hverandre. Mennesket er ikke et nattvesen. Uten tilgjengelige lyskilder kløner vi oss gjennom terrenget, med ulykke og smerte truende bak hver sving. Mørkeredd eller ei, når den livskraftige dagen har gjort sitt og skygger banen, vekkes dypt begravde – primitive – instinkter i oss. Å stå der innhyllet i det sorte, eksponert og sårbar, utlevert til noe man hverken ser eller rår over, er en like deler ydmykende og nødvendig erfaring.