Ghost orchid Epipogium aphyllum
The nightingale, Luscinia luscinia, sings so loudly that it can be heard at a distance
of two kilometres. Its song carries over the foliage of the trees,
over the stream and the fields, towards the moss-covered floor of the old-growth forest.
So high and clear is it that the small bird can sing forth ghost orchids there,
an orchid without chlorophyll and with a transparent bare stem
and ethereally beautiful white flowers, as if they were from another world.
And perhaps it is only the seldom performing nightingale,
it also in brown camouflage and unassuming in the June night, that can entice
the ghost orchid’s white, translucent flowers, those still very unfinished in their capsules
underground, sheathed in fungus strands and tangled roots.
For when other birds are silent, the nightingale sings its own name in the direction of the old-
growth forest, luscinia luscinia, and we dream along with it, half-hypnotised
by the insistent tempting of the ghost orchid, until the brilliant light of morning
catches hold of us and wrenches us out of all tendencies towards excessive enthusiasm, for
the forest stands there, silent and unoffending.
That is why we write urgently to the members of parliament about the concern we feel
for the natural forest and for all the endangered species there.
Before that, we have reluctantly, but for strategic reasons, had to reject the first
distraught request which insisted on immediate action, and in additions was couched
in insanely overdone turns of phrase.
So we write to the Standing Committee on Energy and the Environment, objectively and soberly
this time, though well aware that a wild rebellion is smouldering.
Red spore thread algae Sphaeroplea annulina
No one knows with certainty if red spore thread algae and Beethoven’s sonatas have any
connection, even a vague one.
If, quite literally, there is any red thread here, and if a whirling-like dance of red spore threads
can arise in the summer sea when Claudio Arrau plays the Waldstein Sonata in a recording no
one can remain unaffected by. It can cause one to follow the music, anywhere – to the west or
northeast, southwest, north, south southwest, south southeast, east northeast, south, north
northeast, west southwest, north northwest, east, west northwest – Ho!
But finally, then, to the southeast, to the coast and some coastal pool there, where red spore
thread suddenly takes the stage, like a classical pianist at an acclaimed ad hoc one-off concert,
and the algae dances there in a magnificently casual thread-like form, rediscovered at last
after many years, initially with green threads that later change into dense red-like carpets. It
sways to and fro on the surface for a while before once more disappearing, like a vagabond
disappears, or like when the final notes from a maestro fade away. And if everything follows the
presumably loose plan, it leaves behind some oospores in the sediments on the floor of the coastal
pool, as a future guarantee.
But this will never take place, for before July is over, the Panama-registered ship Full City has
run aground close by, and spilt two hundred tons of heavy oil.
Marbled rose-chafer Protaetia marmorata
In the Egyptian Book of the Dead it states that at the tenth night station
the dead sun god Khepri transforms himself into a dung beetle,
the relative of the marbled rose-chafer in the scarab family, and that afterwards,
at the twelfth station, he mounts the chariot that takes him, alive once more, towards
the morning sky, sun-lit, that everyone can see with their own eyes, and so distinctly
that no one will ever have any inclination to doubt the dominion of either
the gods or the scarabs.
And when a young, tormented woman has had a dream about precisely a scarab, and as
she relates this dream to Carl Gustav Jung, a rose-chafer flies into the window-pane
of the room in which they are sitting, it thuds against the pane repeatedly,
and the therapist opens the window and catches the insect in his hand and shows it
to her, and thereby to us too, to those of us who are to understand the warning signs
and heed the few large, remaining sun-lit oak trees where Khepri still has his
earthly abode, in the red mould inside the trunks, half god, half rose-chafer,
with sometimes shimmering-green, sometimes shimmering bronze shell, which got its
colour from the rigours of reaching all the sunrises, and with Egyptian-like hieroglyphics carved
like a code in its wing sheaths,
scars from his nocturnal journeys through millennia, and only legible for those who do
not doubt the dominion of either the gods or the scarabs.
Huldreblom Epipogium aphyllum (Spøkelsesorkidé)
Nattergalen, Luscinia luscinia, synger så høyt at det kan høres
på to kilometers avstand. Sangen bærer over trærnes lauvtak,
over bekken og markene, mot den mosedekte bunnen i
gammelskogen.
Så høyt og klart er det at den lille fuglen nok kan synge fram
huldreblom der, spøkelsesorkidéen uten klorofyll og med
gjennomskinnelig bar stengel og eterisk vakre hvite blomster,
som om de skulle være av en annen verden.
Og kanskje er det bare den sjeldent opptredende nattergalen,
den også brunkamuflert og uanselig i juninatten, som kan lokke på
huldrebloms hvite gjennomlyste blomster, de ennå dypt uferdige i sine
kapsler under jorda, omspunnet av sopphår og rottrevler.
For når andre fugler tier, synger nattergalen sitt eget navn i retning
gammelskogen, luscinia luscinia, og vi drømmer sammen med den,
halvt hypnotisert av den insisterende lokkingen på spøkelsesorkidéen,
inntil det skarpe morgenlyset tar tak i oss og river oss ut av tilløpene
til svermeri, for skogen står taus og sakesløs tilbake.
Derfor skriver vi til stortingsrepresentantene, inntrengende, om
bekymringene vi har for naturskogen og alle de utrydningstruede
artene der.
Før det har vi motvillig, men av strategiske grunner, måttet forkaste
den første opprørte henvendelsen, der vi krevde akutt aksjon, og i
tillegg ordla oss i vanvittig rasende vendinger.
Så vi skriver til Energi- og miljøkomiteen, saklig og besinnet nå, men
vi vet at et vilt opprør ulmer.
Rødsporetråd Sphaeroplea annulina
Ingen vet med sikkerhet om rødsporetråd og Beethovens sonater
har en forbindelse, om enn vag.
Om det bokstavelig talt finnes en rød tråd her, og om det kan oppstå
en virvel, lignende dansen til rødsporetråd i sommerhavet, når
Claudio Arrau spiller Waldsteinsonaten i et opptak ingen kan forbli
uberørt av. Det kan få en til å følge musikken, hvor som helst – mot
vest eller nordøst, sydvest, nord, sydsydvest, sydsydøst, østnordøst,
syd, nordnordøst, vestsydvest, nordnordvest, øst, vestnordvest – hoi!
Men så til slutt mot sydøst, til kysten og noen tidevannsbasseng der,
hvor rødsporetråd med ett opptrer, lik en klassisk pianist i en bejublet
ad-hoc engangs-konsert, og algen danser der i suveren løssluppen
trådform, endelig gjenoppdaget etter mange år, først med grønne
tråder, som senere omdannes til tette rødaktige matter. Den bølger en
stund på overflaten, før den igjen forsvinner, slik en vagabond
forsvinner, eller som når de siste tonene fra en maestro klinger ut. Og
hvis alt går etter den angivelig løse planen, etterlater den noen
oosporer i sedimentene på bunnen av det grunne tidevannsbassenget,
som en framtidig garanti.
Men dette kommer nok aldri mer til å skje, for før julidagen er omme,
har det Panama-registrerte skipet Full City grunnstøtt like ved, og
sluppet ut to hundre tonn tungolje.
Eikegullbasse Protaetia marmorata
I den egyptiske dødeboken står det at på den tiende nattstasjonen
transformerer den døde solguden Khepri seg til en gjødselbille,
eikegullbassens slektning i skarabéfamilien, og deretter, ved den tolvte
stasjonen, stiger han opp i vognen som fører ham, igjen levende, mot
morgenhimmelen, den solbeskinte, som alle kan se med egne øyne, og
så tydelig at ingen noensinne vil finne på å tvile, verken på gudenes
eller skarabeenes velde.
Og når en ung, plaget kvinne har hatt en drøm om nettopp en skarabé,
og idet hun forteller drømmen til Carl Gustav Jung, flyr en gullbasse
mot vindusglasset i rommet de befinner seg, den dunker mot ruten
gjentatte ganger, og terapeuten åpner vinduet og fanger insektet i
hånden og viser det til henne, og dermed også til oss andre, til de av
oss som skal forstå varslene og akte på de få store, gjenværende
solbeskinte eikene, der Khepri nok har sitt jordiske tilhold nå, i
rødmulden inni stammene, halvt gud, halvt eikegullbass, med dels
grønnskimrende, dels bronseskimrende skjold, som farget etter
strabasene med å rekke alle soloppgangene, og med egyptisklignende
hieroglyfer karvet inn, som en kode i dekkvingene,
arr etter nattreisene gjennom årtusener, og lesbare kun for dem som
ikke betviler verken gudenes eller skarabeenes velde.
//
Torild Wardenær, Norwegian author and poet. She had her debut in 1994 with I Pionertiden (In the Pioner Era), followed by eleven critically acclaimed poetry collections, the latest being Velde (Dominion) in 2020 and Ex jordisk (Ex Mundi) in 2024. She has also written dramas and translated poetry, and her own work has been translated into English, German and French, among other languages. Her work has been incorporated into interdisciplinary projects with musicians and visual artists, and she has been invited to international literature events in Europe and in the United States. Wardenær has a Masters Degree in Contemporary Literature. She also has a creative writing degree and pedagogical education. She has taught creative writing at several Norwegian colleges. Among the literary prizes, scholarships, and nominations she has received during her career, Wardenær was awarded the prestigious Dobloug Prize from the Swedish Academy in 2014. In 2015, the Bavarian Minister of Culture invited her for an annual stay at the International Künstlerhaus Villa Concordia in Bamberg, Germany.
NWCC give thanks to the poet, the translator and the publisher. The poems presented here are from the collection Ex jordisk (Ex Mundi). Aschehoug, 2024.
/
Photo: Geir Egil Bergjord
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 