I valgkampen i høst (2025) kunne det virke som miljøspørsmål, klimaendringer og naturtap kom relativt langt ned på listen over viktige saker for mange, både politikere og velgere. Greta Thunberg-generasjonen var visstnok død (?), og NRKs store sak i fjor om «Norge i rødt, hvitt og grått» og 44 000 naturinngrep i Norge på fem år, glemt. Det offentlige ordskiftet om dette virker stadig mer polarisert og svart-hvitt, selv om alvorlighetsgraden og kompleksiteten ber om en samtale der vi sammen leter etter en felles forståelse av hva som står på spill: Viktige perspektiver og spørsmål fra ulike folk, fagfelt og politiske ståsteder.
Uttrykket «alt henger sammen med alt» kan vel ikke tilskrives vår tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland, men hun gjorde det allment kjent og brukt. Og alt henger virkelig sammen med alt, i hvert fall når jeg som teolog reflekterer over dagens mest brennende utfordringer. Liv, bærekraft, fellesskap, rettferdighet, folkehelse, fred og konflikt, migrasjon – alt påvirkes av menneskehetens evne til å verne om det som i min religiøse tradisjon kalles skaperverket, og som vi alle er del av og avhenger av.
Den tekstsjangeren og det språket jeg er aller mest fortrolig med, er prekenens, ettersom jeg har vært prest i tretti år og gjerne prekt minst to av fire søndager i måneden, året rundt. Dessuten henger engasjementet for skaperverket uløselig sammen med troen og teologien, og forkynnelsen har vært det stedet der dette kommer tydeligst til uttrykk. Her er derfor en preken, med utgangspunkt i en kan hende litt overraskende tekst; ikke skapelsesberetningen eller en av de bibelske salmene som lovpriser Gud for skaperverket, men Jesus som rydder tempelet (og så håper jeg de av dere lesere som ikke deler min tro, likevel kan oppfatte den som et konstruktivt bidrag i samtalen om dette):
«Da de kom inn i Jerusalem, gikk Jesus opp på tempelplassen og ga seg til å jage ut dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker, og han ga ingen lov til å bære noe med seg over tempelplassen. Og han lærte dem: «Står det ikke skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk? Men dere har gjort det til en røverhule.» Overprestene og de skriftlærde fikk høre dette, og de prøvde å finne ut hvordan de kunne få tatt livet av ham. For de var redd ham fordi folket var overveldet av hans lære.» (Markus 11, 15-18).
Teksten om tempelryddingen hører egentlig til på 1.søndag i advent, starten på et nytt kirkeår. Mange forbinder advent og jul med kos og god stemning, men i kirken starter vi altså det nye året med et brak; med både tekster om lys og håp, og om aksjon tempelrydding. Julen handler jo om at Gud kommer til oss, og om vi skal ha rom for å ta imot Gud som kommer til oss, trengs tempelrydding både i vårt indre og våre ytre templer. Overfylte hoder, kalendere, skjermer, hus og innbokser, gir lite rom for å ta imot Gud som kommer til oss; lite rom for å stoppe opp og tenke og kjenne etter: Hva er viktigst akkurat nå, midt i alt som skjer og alt som roper på vår oppmerksomhet? Hva er det som bærer oss og driver oss i kampene vi står i? Hvor finner vi håp og kraft til å holde ut, og til å sette gode spor? Den tyske sosiologen Hartmut Rosa er blitt kjent for sitt arbeid med begrepene «resonans» og «akselerasjon»; for å si det altfor enkelt: at alt går fortere og at farten vanskeliggjør resonansen, forstått som opplevelsen av en levende kontakt mellom oss og verden som omgir og henvender seg til oss. Han beskriver aggresjonen og polariseringen som en ytterligere hindring. I boka «Det lydhøre hjertet – demokratiet trenger religion» (2022/ 2025 no.overs.) hevder han at demokratiet ikke fungerer i aggresjonsmodus; at det forutsetter både at alle stemmer blir hørt og at alle stemmer har lydhøre hjerter som hører de andres stemmer.
Hva er viktigst akkurat nå, midt i alt som skjer og alt som roper på vår oppmerksomhet? Hva er det som bærer oss og driver oss i kampene vi står i? Hvor finner vi håp og kraft til å holde ut, og til å sette gode spor?
Kirken kan være et sånt sted, et bønnens hus som Jesus kaller tempelet, der vi styrker håp, fellesskap, dialog og motstandskraft, midt i alt som er. Hit har mennesker kommet i hundrevis av år, med sine største sorger og gleder og alt mellom, og alle bønnene sitter i veggene. Nå er det vi som kommer hit, med vår tro og tvil, og har med oss hele verden og den uerstattelige naturen vi er redde for å miste
Hva har så Gud og tro med klima og miljø å gjøre?
Noen politikere mener at kirkelig klimaengasjement er det beste beviset på at kirken er venstrevridd. Noen mener at klimaendringene ikke er menneskeskapt – eller at teknologien får løse dette. Noen troende mennesker jeg møter nærer en oppriktig bekymring for at evangeliet, Jesus, frelsen, synden og nåden blir borte i alt miljøsnakket og «grønne grep.» Eller de hevder at denne verden uansett skal gå under, og at siden alt er i Guds hender, skal vi ikke styre med det. Eller som Vårt Land-kommentator Erling Rimehaug spurte i en kronikk en gang, og som jeg selv har fått bekreftet i flere samtaler med folk: Kan det være at en del kristne er mindre opptatt av klima og ødeleggelse av naturen fordi vi venter at Gud skal ordne opp ved å skape en ny himmel og ny jord?
Kan det være at en del kristne er mindre opptatt av klima og ødeleggelse av naturen fordi vi venter at Gud skal ordne opp ved å skape en ny himmel og ny jord?
Hva har Gud og tro med klima og miljø å gjøre? Mye. Kirken bekjenner en Gud som er kilden til alt liv. En Gud som er kjærlighet. En Gud som har skapt hele universet og vår fantastiske planet med et yrende og fantastisk mangfold. En Gud som kjenner og elsker alle, som byr oss å elske vår neste og ta vare på de mest utsatte blant oss, og som sier at vi skal gjøre mot andre som vi vil at andre skal gjøre mot oss. Derfor har også miljø, naturtap og klimaendringer med troen vår å gjøre. For klimakrisen og dens virkninger ødelegger denne magiske jorda vår. Arter utryddes, øyer oversvømmes, hav drukner i plast, is smelter, ekstremvær gir flom, tørke, ras og branner som skaper sult, konflikter og epidemier, tar livet av dyr, planter og mennesker, og sender millioner på flukt. Så lenge klima– og naturkrisen går hardest ut over de mest sårbare og som har minst skyld i den, er dette tema sentralt for troen og kirken vår. Derfor har også diakoniplanen for Den norske kirke fire søyler for kirkens diakonale arbeid (kirkens omsorgstjeneste og rettighetsarbeid/ myndiggjøringsarbeid): Nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet.
Verdens eldste yrke er gartner og naturforvalter. I den jødiske og kristne skapelsesfortellingen satte Gud det første mennesket til å dyrke og passe på Edens hage. I dag er hagearbeid og opplevelser i naturen blant nordmenns favoritthobbyer. Likevel er vi ganske dårlige til å ta vare på Guds skaperverk, både naturen og menneskene som avhenger av den.
Bibelen forteller oss at alt er skapt og elsket fram av Gud, og at Gud var såre fornøyd med sitt Skaperverk. Salmenes bok beskriver hvordan fosser og fjell tar del i tilbedelsen og lovsangen til Gud, og flere steder – for eksempel i salmene og i Jobs bok – kan vi lese hvordan Gud selv viser til Skaperverkets skjønnhet, bestandighet og velde som uttrykk for den guddommelige storhet. Mange av oss har opplevd dette – roen, ærefrykten, undringen, gleden – i møte med naturen. Nordmenns viktigste, vakreste og mest brukte katedral.
En Gud som kjenner og elsker alle, som byr oss å elske vår neste og ta vare på de mest utsatte blant oss, og som sier at vi skal gjøre mot andre som vi vil at andre skal gjøre mot oss. Derfor har også miljø, naturtap og klimaendringer med troen vår å gjøre.
Jesus sier at det største budet er kjærlighetsbudet – at vi skal elske Gud og vår neste som oss selv. Bibelen er full av konkrete eksempler – det handler om å gjøre godt mot andre, gå den ekstra milen, dele av vår rikdom, være rettferdig, vise ekstra omsorg for de mest utsatte og sårbare. Gjøre mot andre som vi vil at andre skal gjøre mot oss. For de av oss med en kristen tro, tenker jeg at engasjementet for Skaperverket følger av dette.
I 1.Mosebok 9 hører vi om pakten Gud oppretter med Noah, hvor regnbuen er paktstegnet. Syv ganger understreker Gud at pakten med Noah gjelder alle mennesker og hver levende skapning.
Hele jorden med fugler og fe og alle ville dyr er omfavnet av Gud i denne «kontrakten» han gjør med Noah. I den samiske tradisjonen fortelles det at i gammel tid kunne alle dyrene, trærne og alt som finnes på jorden, tale. Og at på dommens dag skal de igjen få denne evnen tilbake. Da vil alle naturens skapninger som har vært under menneskets herredømme, tre fram og anklage oss. Vestlig tradisjon har begrenset Jesu ord om å elske sin neste til bare å omfatte mennesket. Resten av skaperverket har ofte blitt definert ut fra menneskelig nytteverdi. Men det er ikke god teologi. Kristen tro sier at Gud er himmelens og jordens skaper og frelser. Hele skaperverket, inkludert oss mennesker, er del av Guds frelsesplan. Paulus skriver i starten av Efeserbrevet, en av Nytestamentets eldste tekster: «Han (Gud) ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: Å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham.» Gud vil ikke gi menneskene en ny framtid på en annen planet, mens vi etterlater oss en ødelagt jord. Bibelen sier at skapningen sukker og lengter etter at Gud skal forløse den, ikke at Gud skal ødelegge den.
Om vi daglig skal orke å ta inn over oss klima- miljø og naturkrisen og de overveldende utfordringene vi står overfor, er det tre ting som gjelder for meg:
1. Vi må våge å feste blikket både på det fantastiske og det forferdelige i verden. Hver dag trenger vi å glede oss over det gode i livet: natur, venner, god mat, musikk, trening, en god bok, et smil, fellesskap – OG ta inn over oss noe av uretten, lidelsen og ødeleggelsene i verden. De av oss som er privilegerte og trygge nok, kan ellers fristes til bare å lukke øynene for krisen. Men om vi motsatt bare gir oppmerksomhet til alt som går galt, kan vi gå helt under av det. Bruk begge blikk!
De av oss som er privilegerte og trygge nok, kan ellers fristes til bare å lukke øynene for krisen. Men om vi motsatt bare gir oppmerksomhet til alt som går galt, kan vi gå helt under av det. Bruk begge blikk!
2. Vi må ta noen grep. Selv om ikke alle gjør det på samme måte. Hvis jeg skal kunne se ungene mine i øynene om tretti år, må jeg kunne si at jeg gjorde det jeg kunne. Jeg tenker mye på disse tingene hver dag. Jeg tror ikke at jeg redder verden ved at jeg ikke flyr, ikke har bil, gjenbruker, resirkulerer, og er medlem av Framtiden i våre hender og andre grønne fellesskap i og utenfor kirken, ber for og preker om miljøet, og stemmer grønt. Men jeg har erfart at jeg klarer å beholde gleden, håpet, roen og energien, midt i alt som er, gjennom å ta noen grønne valg og være del av noen fellesskap. Så la oss ta de grønne grep vi kan, i eget liv, og mer kollektivt som engasjerte medlemmer i kirken og i en mangfoldig miljøbevegelse.
3. Det gjelder å legge alt i Guds hender. Og stole på at Gud – himmelens og jordens skaper – den bærende kjærlighetskraften i hele universet. Be om tilgivelse for min del av overforbruk og klimakrise. Be om tro, håp og kraft til å stå i alt sammen. Be om Guds nærvær og lindring over alt der mennesker, dyr og natur lider. Slik vi også gjør her og nå.
Vi er skapt av jord og Guds livspust, og hører sammen med alt det andre skapte. I Jobs bok står det: «Om han (Gud) kun tenkte på seg selv og holdt ånden, pusten sin, tilbake, da ville hver levende skapning dø og mennesket vende tilbake til støv.» Men Gud tenker ikke bare på seg selv og holder ikke sin ånd og livspust tilbake – og takk Gud, for det! Så la oss forenes med Jesus Kristus i kampen for livet i vår verden. Ære være Gud i det høyeste og det laveste og over alt i vår verden.
Portrettfoto: Andora Hylland.
Forfatternes klimaaksjon takker biskop Sunniva Gylver for denne teksten som innleder vår nye serie «Umistelig natur. Umistelige relasjoner».
//
Å anerkjenne noe – eller noen – som uerstattelig eller umistelig, kan være en transformerende opplevelse. Det er ofte her naturrelasjonen oppstår. Slike erkjennelser melder seg når kjærlighet, beundring og en dyp relasjon til en naturtype settes i kontrast til tap eller trusselen om det. Klodens umistelige natur, og den nærmest hellige kvaliteten på det vi respekterer, beundrer og opplever som verdig, forvandler oss til vitner og kan kalle oss til å virke som talspersoner, beskyttere, aktivister og forkjempere. Menneskeforakten i krigene som føres mot bl.a. ukrainerne og palestinerne er også en forakt for livet til fugler, pattedyr, insekter, jordbruk og planteliv. Kanskje kan større kjærlighet til og respekt for våre slektninger i naturen også bidra til en dypere begrunnet motstand mot krigens logikk, dvs. at hensikten helliger målet om total ødeleggelse, for å oppnå erobringer som eo ipso er en fornektelse av historisk kunnskap, ja av relasjonell kunnskap overhodet. Anerkjennelsen av det uerstattelige og umistelige kan markere begynnelsen på et paradigmeskifte.
Vi søker tekster som belyser skjønnheten, verdigheten, den vitale betydningen og den symbolske kraften til et bestemt landskap, en naturart, et økosystem. Vi oppfordrer til utforskning av det kritiske potensialet som ligger i ideen om det «umistelige» – som et motpunkt til den dominerende ideologien om erstatningsevne, bytteverdi og markedsdrevet logikk. Enhver sammensmeltning av estetisk erfaring, etisk motstandsarbeid og levende forbindelser til en natur som motstår forsømmelse og ødeleggelse, er verdt å skrive om og kultivere, også for å ære Thomas Hylland Eriksens livsverk som fikk sin kraftfulle avslutning med boken Det umistelige.
Red.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 