Ti refleksjoner om fremtiden

«Å fryse i hjel i sin egen seng i en millionby i Øst-Europa burde ikke være en del av noe menneskes livshorisont», sa Serhij Zjadan fra talerstolen under årets sikkerhetskonferanse i München.

Tese 1

I oppgangen min i Kharkiv er det ti leiligheter. En musikkskole i første etasje stengte da fullskalainvasjonen begynte. Ingen bor i andre etasje. En eldre kvinne døde før krigen, naboene flyttet etter de første bombene. I tredje etasje bor en eldre mann alene. For ti år siden var han staselig. Nå går han sjeldnere og sjeldnere til butikken, det er vanskelig for ham å gå trappene. Ved siden av ham bor en familie som holder orden i oppgangen og har nøkkelen til loftet. En leilighet i fjerde etasje står tom, familien ser ut til å ha forlatt landet. En annen blir bebodd av en ensom og stille forretningsmann som sendte familien bort. I femte etasje ble én leilighet forlatt ved krigens start. I naboleiligheten bor en familie som aldri dro noe sted. De sitter hjemme når bombene faller. I sjette etasje leies én leilighet ut; eierne har reist. I den andre bor jeg.

Vanligvis har vi strøm, vann og varme. Etter beskytninger forsvinner alt. Huset kjøles raskt ned, som et dyr som ligger påkjørt i veikanten. Også de gjenværende beboerne fryser. Så blir alt reparert, og livet vender tilbake. Denne vinteren fryser alle. Byene våre ødelegges. Byene våre forsøkes drept. Og noen ganger tenker jeg: Hvis strømmen en dag ikke slås på igjen, vil huset simpelthen fryse til for godt. Sammen med oss. Det vil ikke ta lang tid.

La oss så snakke om fremtiden.